Hvis delstaten New
York hadde vært et eget land, ville det ha toppet statistikken over
antall koronadødsfall i forhold til folketallet. Mandag 13. april
viste statistikken 513 omkomne pr. million, ifølge New York Times.
Etter den tid er det blitt atskillig flere.
Norge ligger langt
nede på denne lista: I dag, 17. april, er det registrert 28 dødsfall
pr. million her i landet. I Sverige 132; i Belgia 445. Så tallene
spriker. Men én ting går igjen, fra storbyen New York til Gran på
Hadeland: Jo større befolkningstetthet, jo raskere spredning. I
Norge er det Oslo som rammest hardest; i Sverige Stockholm; i USA New
York.
Noen norske tall:
I Oslo var det i går registrert 2,93 smittete pr. 1000 innbyggere,
mot 0,73 i Gran. Vår spredtbygde kommune har altså sluppet svært
lett fra smitten. Men det finns kommuner der folk bor enda mer
spredt: Nordre Land med 0,15 smittetilfeller pr. 1000 innbyggere;
Sør-Aurdal med 0.
Selvfølgelig er
det flere faktorer enn befolkningstetthet som påvirker
smitteforløpet. Sammenliknet med nesten alle andre har hele Norge
klart seg svært godt. Da kommer vi ikke utenom måten som
myndighetene har handtert krisen på. Som en innsender skriver i
Morgenbladet: Det er som å kjøre rallycross med djevelen på
panseret og tusen kartlesere i baksetet. En rask sveip på nettet
gjør at du får atskillig større tillit til sjåføren enn til alle
de sjølutnevnte kartleserne.
Så vi kommer til
å klare oss. Med skrammer og sår, men vi klarer oss. Men seinere
vil det dukke opp nye virus, og nye varianter av de gamle. Den neste
pandemien kan komme i morgen eller om ti år, og den kan være mye
farligere enn denne.
Vi kommer nok til
å være bedre forberedt: Det blir mindre handhilsing, kos og klem i
lang tid framover. Mye mer fjernarbeid og hjemmearbeid; færre
jobbsamlinger og femtiårslag med hæla i taket. Men i tillegg må vi
slutte å avvikle vårt kanskje aller sikreste smittevern, nemlig
spredt bosetting!
I
årevis har vi vært underlagt «statlige retningslinjer» som sier
at bebyggelsen må fortettes, fortettes, fortettes. Eneste
begrunnelse som er gitt for denne politikken, er en påstand – som
aldri er blitt dokumentert – om at det vil redusere
klimagassutslippene. Og
jo lenger vi følger
retningslinjer som fører til fortetting og sentralisering, jo større
risiko bygger vi opp: Ikke bare økt risiko for smittespredning, men
også for terror. Terrorister har best arbeidsforhold der folk
flokker seg sammen som sild i tønne.
Når barnehager og
skoler gradvis åpner igjen, skal vi her i Gran også være glade for
at vi har en struktur med små og spredte barnehager og skoler: I en
skole med fem hundre elever kan det finns ti ganger så mange
smittespredere som i en skole med femti, og én enkelt smittespreder
kan smitte ti ganger så mange. Små enheter reduserer risikoen, og
gjør det lettere å avgrense omfanget når uhellet er ute.
Globaliserings-ånden
er forlengst og uavkallelig ute av flaska. Vi får ikke manet den ned
igjen, uansett hvor mye vi lokker og besverger. Nettet er
tilgjengelig 24/7; kapasiteten blir stadig større. I en sånn verden
er det slett ingen naturlov at vi må drive
på med fortetting, sentralisering, stadig større enheter: Tvert
imot er det hodelaus sosial risikosport. Helt grunnleggende
risikobegrensing tilsier at vi må gå i stikk motsatt retning.
«Small is
beautiful», sa hippiene. Det er sannere i dag enn det var i 1970.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar