Den neste pandemien kan bli mye verre

Hvis delstaten New York hadde vært et eget land, ville det ha toppet statistikken over antall koronadødsfall i forhold til folketallet. Mandag 13. april viste statistikken 513 omkomne pr. million, ifølge New York Times. Etter den tid er det blitt atskillig flere.

Norge ligger langt nede på denne lista: I dag, 17. april, er det registrert 28 dødsfall pr. million her i landet. I Sverige 132; i Belgia 445. Så tallene spriker. Men én ting går igjen, fra storbyen New York til Gran på Hadeland: Jo større befolkningstetthet, jo raskere spredning. I Norge er det Oslo som rammest hardest; i Sverige Stockholm; i USA New York.

Noen norske tall: I Oslo var det i går registrert 2,93 smittete pr. 1000 innbyggere, mot 0,73 i Gran. Vår spredtbygde kommune har altså sluppet svært lett fra smitten. Men det finns kommuner der folk bor enda mer spredt: Nordre Land med 0,15 smittetilfeller pr. 1000 innbyggere; Sør-Aurdal med 0.

Selvfølgelig er det flere faktorer enn befolkningstetthet som påvirker smitteforløpet. Sammenliknet med nesten alle andre har hele Norge klart seg svært godt. Da kommer vi ikke utenom måten som myndighetene har handtert krisen på. Som en innsender skriver i Morgenbladet: Det er som å kjøre rallycross med djevelen på panseret og tusen kartlesere i baksetet. En rask sveip på nettet gjør at du får atskillig større tillit til sjåføren enn til alle de sjølutnevnte kartleserne.

Så vi kommer til å klare oss. Med skrammer og sår, men vi klarer oss. Men seinere vil det dukke opp nye virus, og nye varianter av de gamle. Den neste pandemien kan komme i morgen eller om ti år, og den kan være mye farligere enn denne.

Vi kommer nok til å være bedre forberedt: Det blir mindre handhilsing, kos og klem i lang tid framover. Mye mer fjernarbeid og hjemmearbeid; færre jobbsamlinger og femtiårslag med hæla i taket. Men i tillegg må vi slutte å avvikle vårt kanskje aller sikreste smittevern, nemlig spredt bosetting!

I årevis har vi vært underlagt «statlige retningslinjer» som sier at bebyggelsen må fortettes, fortettes, fortettes. Eneste begrunnelse som er gitt for denne politikken, er en påstand – som aldri er blitt dokumentert – om at det vil redusere klimagassutslippene. Og jo lenger vi følger retningslinjer som fører til fortetting og sentralisering, jo større risiko bygger vi opp: Ikke bare økt risiko for smittespredning, men også for terror. Terrorister har best arbeidsforhold der folk flokker seg sammen som sild i tønne.

Når barnehager og skoler gradvis åpner igjen, skal vi her i Gran også være glade for at vi har en struktur med små og spredte barnehager og skoler: I en skole med fem hundre elever kan det finns ti ganger så mange smittespredere som i en skole med femti, og én enkelt smittespreder kan smitte ti ganger så mange. Små enheter reduserer risikoen, og gjør det lettere å avgrense omfanget når uhellet er ute.

Globaliserings-ånden er forlengst og uavkallelig ute av flaska. Vi får ikke manet den ned igjen, uansett hvor mye vi lokker og besverger. Nettet er tilgjengelig 24/7; kapasiteten blir stadig større. I en sånn verden er det slett ingen naturlov at vi må drive på med fortetting, sentralisering, stadig større enheter: Tvert imot er det hodelaus sosial risikosport. Helt grunnleggende risikobegrensing tilsier at vi må gå i stikk motsatt retning.

«Small is beautiful», sa hippiene. Det er sannere i dag enn det var i 1970.