Vi har ikke hatt økonomisk vekst på lenge - bare økt forbruk

1: Karl Marx, merverdien og BNP

Den grinete koneplageren Karl Marx la ikke bare grunnlaget for flere av historiens blodigste terrorregimer. Han gjorde også uopprettelig skade på verdensbildet til atskillige samfunnsvitere og sosialøkonomer. Denne gangen skal jeg la de politiske katastrofene som marxismen har ført til ligge, og konsentrere meg om følgeskadene av marxismen i økonomifaget.

I sitt absurde forsøk på å beskrive verdiskaping i kapitalismen, merverditeorien («Kapitalen», bind I), satte Marx verdien av naturressurser til 0. (Merverditeorien beskrives med én formel. Sia den inneholder et enkelt matematisk uttrykk, har naive sjeler latt seg lure til å tru at den har noe med vitenskap å gjøre. Det har den ikke.) Denne måten å verdsette en svært viktig produksjonsfaktor på har fulgt oss til denne dag, og ligger til grunn når samfunnsøkonomene beregner en så sentral størrelse som «Bruttonasjonalprodukt» (heretter: BNP). Denne størrelsen er definert som verdien av alle de varer og tjenester som produseres i et samfunn, minus verdien av de varene som forbrukes i produksjonen. Når BNP øker fra ett år til det neste, kalles det «økonomisk vekst».

Enten du er bedriftsleder eller privatperson med behov for oversikt over egen økonomi, så veit du at i et regnskap skal du legge sammen inntektene og trekke fra utgiftene. Resultatet viser om du går i pluss eller minus. Hvis du har tatt ut penger av en sparekonto for å betale løpende drift, så er det en utgift. Hvis du selger en eiendom, er salgssummen en inntekt, og bokført verdi av eiendommen før du selger den må du føre som utgift.

Det er mulig at samfunnsøkonomene skjønner dette like godt som du og jeg. Men i så fall spiller denne kunnskapen ingen rolle i det regnskapet de setter opp for BNP, for der er verdien av naturressurser satt til 0, i tråd med marxismens vrangforestilling.

Den fortreffelige institusjonen SSB har tall for det meste du lurer på her i livet. Så selvfølgelig har de tall for Norges BNP også, fra 1865 til i dag. De har beregnet at i denne perioden økte BNP, målt i faste kroner, med 2,9 % i året, og med 2,3 % i året pr. innbygger. En formidabel vekst, når vi husker at tallrekken også inneholder produksjonsfallet i 30-åra og under 2. verdenskrig. Men kan vi stole på en tabell med (nesten) uavbrutt vekst?

2: Produksjonen av olje ble avsluttet for 145 millioner år sia!

I løpet av perioden fra 1865 til i dag er store naturverdier blitt forbrukt eller ødelagt. Men ingen av disse verdiene er taksert og trukket fra i regnskapet. La oss se litt på én naturressurs, nemlig vår fellesformue på bunnen av Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Jeg tenker selvfølgelig på olje og gass. Så lenge olja og gassen befinner seg under havets bunn, er de verdt nøyaktig kr. 0, ifølge BNP fra 1865 til 2019.

For eksempel: I 1980 hadde vært langstrakte land en BNP på 952 milliarder kroner, målt i faste 2005-penger, ifølge SSB. Samtidig hadde vår raskt voksende oljeproduksjon nådd et trappetrinn i sin vekst: Ca 350 millioner fat. (Her er gassen med, omregnet til oljeekvivalenter.)

Du stusset ikke over at jeg brukte ordet «oljeproduksjon»? Dette ordet er jo grovt misvisende: Vi produserer ikke en eneste dråpe olje; vi bare pumper opp olje som allerede ligger der. Produksjonen ble avsluttet for ca 145 millioner år sia. Vi bruker altså opp en naturressurs og kaller det produksjon. Det er det samme som å ta penger fra sparekontoen og kalle det en inntekt.

Olja og gassen under havbunnen er vår felles eiendom. Du eier akkurat like stor del av disse verdiene som adm. dir. i Equinor eier. (Det føles kanskje ikke slik når Dagbla' offentliggjør inntektene til lønnstoppene her i landet, sånn at du kan sammenlikne dine egne olje- og gassinntekter med oljesjefens – men sånn er det.) I dag, sier oljefolk, har vi tatt opp omtrent halvparten av de utvinnbare verdiene fra Lindesnes og så langt nordover som blikket kan skue før det butter mot iskanten. Litt av verdiene har havnet på konto og blitt til «Oljefondet», et par hundre milliarder har oljesjefene sølt bort i amerikansk skifer og sand (litt må de jo yte for fantasilønningene sine!), men det meste har gått til forbruk.

Kort sagt: Vi har finansiert en del av vårt stadig økende forbruk ved å ta ut verdier fra vår felles konto i Nordsjøen og kalle det inntekt.

3: Hvor mye er den egentlig verdt?

Det er jo ikke hele historien: I enhver fornuftig økonomisk modell inngår det at oljen får større verdi etterhvert som den pumpes opp, fraktes til land, raffineres og blir til forskjellige produkter – deriblant sånne som får dieselkokeren din til å pumpe CO₂ ut i atmosfæren. (Jeg lar klimadiskusjonen ligge akkurat nå.) Men uten olje under Nordsjøen blir det ingen verdiskaping i resten av kjeden. Og den olja som er pumpet opp kan ikke pumpes opp flere ganger! Kort sagt, vår felles sparekonto der nede er blitt mindre, uten at uttaket er bokført.

Folk som har mer penger og bedre greie på investeringer enn jeg er villige til å betale for retten til et oljefelt. Og en daværende partieier gikk i si tid inn for at vi skulle selge rettighetene til høgstbyende, så slapp vi å tukle med en teknologi som vi ikke hadde snøring på. En ukjent helt i Norgeshistorien, geologen Farouk Al-Kasim fra Irak, fikk oss bort fra den tanken og foreslo et system som har sikret at vi i dag har et oljefond som nå er verdt nesten to millioner kroner pr. innbygger. «Norges mest lønnsomme innvandrer» blir han kalt. Men hva kan den reelle verdien av et sånt felt være? La oss gjøre et overslag.

Den aller billigste produksjonen av olje (der sa jeg p-ordet igjen!) foregår i Irak, Iran og Saudi-Arabia, står det på nettet. Der pumper de den opp med en kostnad på 10 dollar fatet, så hvis de kan selge for 20, har de 100 % fortjeneste. Uten at det er noen direkte sammenheng mellom uttakskost og verdi, går det kanskje an å si at et rimelig anslag for verdien i bakken ligger i dette området, altså 10 dollar, eller 100 kroner, pr fat. (Eller godt og vel 6 øre pr. kWt energi, for å sette det i begripelig perspektiv.) Men det er i dagens kroner. I 2005-kroner, som SSB av en eller annen grunn har brukt i sin BNP-oversikt, tilsvarer det 74 kroner.

4: Den reelle veksten etter fradrag av kostnad

Altså: I 1980 tok vi ut olje og gass tilsvarende 350 millioner fat. Og etterhvert mye mer. Men hvis dette uttaket reduserte vår faste eiendom med (74 x 350 millioner) 26 miilliarder 2005-kroner, så hadde vi ikke en reell økonomisk vekst på 2,9 %. 26 milliarder utgjør 2,7 % av vårt daværende BNP, så veksten var i hvert fall ikke mer enn 0,2 %. Og uttaket vokste: I 2019 var det ca 1.300 millioner fat.

Fra starten av oljevirksomheten til årsskiftet 2019/2020 har vi tatt ut olje og gass tilsvarende 47 milliarder fat, ifølge Oljedirektoratet. I dagens penger – gitt en undersjøisk verdi på 10 dollar – er olje- og gassreservene redusert med 4.700 milliarder kroner. Til sammenlikning: Oljefondet har i skrivende stund en verdi på 10.224 milliarder kroner, ifølge Norges Bank. Størstedelen av dette er avkastning på fondets investeringer! Tilførsler fra oljeinntekter har utgjort 3.300 milliarder. Altså mindre enn det vår konto under havet har minket med.

Det som ligger igjen og kan pumpes opp utgjør litt mer enn vi allerede har tatt opp. Noen meiner at resten bør få ligge i fred; andre at det bør pumpes opp fortest mulig. Det skal jeg ikke ta stilling til denne gangen. Men HVIS våre etterkommere – om en generasjon, om 100 år, om 1000 år – skulle ha behov for å hente opp den lettest tilgjengelige olja og gassen, så finns ikke den muligheten lenger. Vi har brukt den opp. Og 1000 år er ikke fryktelig lenge i menneskehetens historie.

5: Verdien av naturens tjenester

Olja og gassen er ikke den eneste naturressursen vi bruker opp. Vi utrydder biotoper og arter; vi forsurer miljøet og forverrer klimaet med forurensing og utslipp; vi erstatter artsrik skog med monokulturelle plantasjer. Tapet av biologisk mangfold pågår i stort tempo i alle land, ifølge FNs naturpanel, og den viktigste grunnen er arealbruksendring. Deretter følger miljøgifter, menneskelig aktivitet og klimaendringer. Verdens største fiskeplass, det eventyrlige fisket utafor New Foundland, finns ikke lenger. Hvalfangsteventyret som nesten utryddet blåhvalen bidrar med bare plusser i BNP-regnskapet, og ikke en eneste minus. (Minn meg på at jeg skal sitere hva Martin Tranmæl sa om Sandefjord, hvalspekk og halvfascisme en gang. Det var ikke noe pent.)

I 1900 var halvparten av Norges areal «villmarkspreget»; dvs det befant seg fem km eller mer fra tyngre tekniske inngrep. I 2018 var dette redusert til 11 %. Og bare fra 2013 til 2018 ble Norges «inngrepsfrie» områder, dvs områder som befinner seg 1 km eller mer fra tyngre tekniske inngrep, redusert med 5,9 %. Nedbygging og andre inngrep fortsetter og deler opp bestander og biotoper i stadig mindre områder, som til slutt blir så små at de ikke kan overleve.

Naturen yter tjenester vi er avhengige av, fra frisk luft til pollinering. I perioder med redusert biltrafikk – som under koronakrisen – viser det seg at tilfeller av slag og hjerteinfarkt går kraftig ned, særlig i byene. Andre viktige økosystemtjenester: I mange deler av verden lever folk av havfiske. Jordbruket er avhengig av at årstidene skifter på forutsigbart vis, at regnet kommer når det skal og i passelige mengder. Elver, våtmarker og elvedeltaer utgjør buffere for smeltevatn og kraftige regnskyll: Når våtmarkene er tørrlagt og elvene lagt i rør, er bufferen borte, og vi får store oversvømmelser. Og så videre.

Det finns ikke norske tall for verdien av naturtjenester. Men i 1997 publiserte forskningstidsskriftet «Nature» en studie der samlet verdi av økosystemtjenester i hele verden ble beregnet til 33 trillioner dollar pr. år. (Costanza et al.: «The Value of the world's ecosystem services and natural capital», Nature 387). Etter den tid har det kommet flere slike studier og nye beregninger. I 2014 kom det en ny rapport som oppdaterte tallmaterialet fra 1997, supplerte med tall fra flere områder og justerte årlig verdi av økosystemtjenester i hele verden til 145 trillioner 2007-dollar. (Costanza et al.: «Changes in the global value of ecosystem services», Global Environmental Change 26 ). Basert på disse beregningene ble det årlige tapet av økosystemverdier ved arealbruksendringer anslått til mellom 4,3 og 20,2 trillioner dollar pr. år.

Veldig enkelt sagt: Vi bruker opp det naturgrunnlaget vi trenger for å overleve, og det gjør vi i stadig raskere tempo. Resultatet kaller vi økonomisk «vekst». Da har vi ikke trukket fra kostnadene ved oppbrukt natur.

6: Verdens naturødeleggelser

Vi har ansvar for vår del av dette tapet: Ikke bare ved naturødeleggelser i vårt eget land, men også ved de varene vi importerer som forårsaker ødeleggelser i andre land. (Palmeolje. Soya. Matvarer, mineraler.)

I 2018 hadde Norge et BNP på 434 milliarder US dollar, slik Verdensbanken regner, og da er olja med. I 2018 tømte vi lageret der nede for 1.430 millioner fat olje og gass. Hvis disse rikdommene var verdt 10 dollar fatet der de var, betyr det at vi tok ut 14,3 milliarder dollar av sparebøssa – det vil si 3,3 % av BNP som skulle ha vært ført til fradrag, men som ikke ble det.

La oss prøve å tallfeste Norges bidrag til verdens naturødeleggelser. Vi er moderate og legger oss litt under midten av Costanzas beregninger, og antar at i hele verden forsvinner det naturverdier for 10 trillioner dollar i året. Verdens samlete BNP i 2018 var 84,3 trillioner dollar, ifølge Verdensbanken. «Calculated without making deductions for depreciation of fabricated assets or for depletion and degradation of natural resources», skriver de sannelig! De er altså fullt klar over bokføringsproblemet (i motsetning til oss her hjemme), men de gjør ikke noe med det.

Hvis 10 trillioner i tap pr. år på grunn av arealbruksendringer er noenlunde riktig, så hadde verdenssamfunnet et ikke bokført tap på 12 % av samlet BNP dette året. Samtidig økte bokført BNP fra 2017 med 7 %. I så fall hadde ikke verden en økonomisk vekst på 7 %, men en økonomisk tilbakegang på 5 %. Derimot hadde verden en vekst i forbruket på 7 %, som hovedsakelig ble finansiert ved forbruk av naturressurser.

7: - og Norges andel

WWF Verdens Naturfond beregner hvert år en «World Overshoot Day», altså den dagen i året da vårt samlete forbruk passerer Jordas bæreevne for det året. I 2018 falt denne dagen på 1. august; i 2019 på 29. juli. Fra 1970 (da den falt på 31. desember) til i dag har denne dagen kommet tidligere hvert eneste år: Nå ville vi trenge 1,7 jordkloder dersom naturressursene skulle holde tritt med forbruket vårt. Og Norge? Vår «Overshoot day» falt i fjor på 18. april. Hvis alle levde og forbrukte som oss, ville vi trenge 3,5 jordkloder.

 På grunn av internasjonal handel er det vanskelig å finne en «rettferdig» måte å fordele underskuddet – altså overforbruket – på. Det kan ikke være riktig å bruke folketallet som fordelingsnøkkel, sia noen land forbruker lite pr. innbygger, mens andre land (Norge, USA osv.) forbruker uhorvelig mye. Men hvis samlet inntekt er noenlunde proporsjonal med BNP, og samlet forbruk er proporsjonal med samlet inntekt, blir svaret at Norge også bidrar med et reelt tap tilsvarende 12 % av vårt eget BNP – altså 52 milliarder dollar i 2018. Da må vi holde tunga rett i munnen: Dette tallet omfatter også uttaket av ikke våre egne fornybare ressurser, altså olje og gass.  

Altså: Hvis vi tar hensyn til det stadig økende tapet av naturrikdommer og -ressurser i nasjonalregnskapene, og fordeler fradraget ut fra hvem som faktisk bruker opp ressursene, gikk Norge 52 milliarder dollar i minus i 2018.

Da blir det enda vanskeligere å snakke om økonomisk vekst her i landet. Derimot kan vi vise til en fortsatt formidabel forbruksvekst. - Vi har arvet vår del av familieformuen, og den bruker vi opp i stadig større tempo.

8: Vi må begynne å føre bøkene riktig. Ellers går vi konk.

Costanza er ingen grønn tulling: Han er professor i sosiale studier i Australia, med lang utdannelse og internasjonal praksis i økonomi og økologi, og i sine studier har han med seg et internasjonalt lag av dyktige forskere. Arbeidet til disse folka står ikke aleine i faglitteraturen: Det publiseres stadig nye forskningsrapporter om økosystemtjenester og hvordan verdien eller tapet av slike tjenester kan beregnes økonomisk. Det er etterhvert blitt overveldende klart at naturverdier må tildeles verdi i økonomiske kalkyler, fordi disse verdiene er grunnleggende for menneskers velferd og trivsel.

Det er altså ikke sånn at vi må velge mellom miljøvern og økonomisk vekst. Hvis vi slutter å jukse med bokføringa, skjønner vi at å ivareta naturressursene er å ivareta enorme økonomiske verdier. For hvis vi fører bøkene riktig, med både inntekter og utgifter, ser vi at vi ikke har hatt reell økonomisk vekst på mange, mange år. Vi har bare hatt et stadig økende forbruk, og det har vi fått til ved å bruke opp fast eiendom – verdier i naturen – i stadig større tempo.

I lang tid har vi beregnet en økonomisk vekst mens vi i virkeligheten har bygd opp et stadig større underskudd. En stadig økende gjeld, med naturen som kreditor. Men den dagen vi går konk, kan ingen bokføringsknep redde oss.

Derfor må vi begynne å føre regnskapet riktig. Vi må slutte å fråtse og begynne å produsere et ekte overskudd litt faderlig fort, ellers blir det et stusslig konkursbo vi lesser i fanget på etterkommerne våre.