tirsdag 26. mai 2020

Naturen og opptuktelsen - eller: Skyldes du arv eller miljø?



Tenk på elefanten.

Hvorfor det, da? Fordi elefanten har et organ som er enestående i dyreverdenen. Elefanten bruker det til å spise, drikke, løfte, kaste, puste, lukte, bære, lagre, brøle. Organet har visstnok over 100.000 muskler og ikke en eneste knokkel; det har en ekstrem styrke, det er svært fleksibelt og samtidig følsomt. Det kalles snabelen.

Med snabelen kan elefanten gjenkjenne sine nærmeste, løfte tunge stokker og plukke opp fjørlette blader. Den kan avkjøle seg ved å bruke snabelen som hageslange med spreder. Små elefanter sutter på den. Store elefanter bruker den som snorkel; slik klarte stegodonten å svømme fra Java til Flores.

Snabelen gjør elefanten til elefant. Dette enestående organet, nyttig til nesten alt, har satt ymse elefantarter i stand til å kolonisere alle kontinenter unntatt Australia og Antarktis, og til å overleve under ekstreme forhold, fra Sibir til Sahara. Snabelen har gjort elefantskap til ett av pattedyrverdenens mest suksessrike konsepter.

Evolusjonen er kaotisk; den har ingen plan og ingen retning. Tilfeldigheten – hjulpet av ørsmå variasjoner i sjanser og odds – bestemmer om en mutasjon skal overleve til neste generasjon eller ikke. (Som oftest ikke; de fleste mutasjoner medfører antakelig ulempe, ikke fordel.) Gjennom tilfeldighetenes spill og det naturlige utvalgs lykkekast slumper det til å oppstå en sammenvokst nese og overleppe, muskler, sener, nervetråder; dessuten koplinger i hjernen som sikrer en presis mental avbildning av det nye organet; hårfin følsomhet, presis kontroll. Og ikke minst et mentalt program – kall det et instinkt – for å bruke dette organet til praktiske formål. Husk at hvert eneste snublende skritt på vegen må ha vært fordelaktig isolert sett, ellers ville det ha vært bråstopp der og da. Men der står elefanten med snabelen sin, unik i dyreriket, og det har ikke tatt en generasjon eller to å komme dit; det har krevd hundretusenvis av terningkast i evolusjonsludoen. Millioner av år.

Det vil si: Der sto en av elefantens forfedre for noen millioner år sia med en fullt ferdig snubb av en snabel. Men så! Plutselig ’oppdager’ evolusjonen – den nådelause kampen for å overleve fra dag til dag, fra generasjon til generasjon – at snabelen blir nyttigere jo mer det er av den. Det blir et voldsomt evolusjonspress i retning av lengre snabel, og på kort tid er den blitt to meter lang.

Jeg maser om elefanten fordi den illustrerer hvor viktig ett spesialisert organ kan være i kampen for tilværet. Men før jeg kommer til saken, tar jeg et skritt tilbake og to til sides.

Allerede i åtte-tiårsalderen hadde jeg for vane å gjøre noe helt annet enn det jeg fikk beskjed om. Det hendte at mor mi – travel yrkeskvinne, tålmodig pedagog – sukket: ”Dænna gutten er helt umulig!” Var jeg innafor hørevidde når hjertesukket falt, kan du være sikker på at jeg løftet den spisse snuten min fra ’Ingeniør Knut Berg på eventyr’ og ytret med tynn barnestemme: ”Ja det er fæle greier, mamsen – trur du det skyldes arv hæll miljø?”

Noe presist svar på det spørsmålet fikk jeg aldri. Derimot hendte det at oppfølging av gangetabell, formskrift og andre rutineoppgaver ble kraftig skjerpet som direkte følge av sånne ytringer.

Femogseksti år seinere står spørsmålet fortsatt ubesvart. Rettere sagt; det er avgitt mange skråsikre svar, men hvert svar blir like skråsikkert avvist. Og det er ikke så rart; spørsmålet berører på en grunnleggende måte min forståelse av meg sjøl, hvem jeg er, hva som har gjort meg slik. Det knyttes sterke følelser til ethvert tenkelig svar.

La meg først legge død en naiv forestilling om at menneskets natur er formet av ’historien’. ’Historien’, altså Sumer og Egypt og de gamle grekere, er fortellinga om ting som har hendt de siste fire-fem tusen år, etter at vi begynte å sysle med jordbruk, ble feilernærte og skaffet oss tyranner. Før den tid har mennesker levd som jegere og samlere i to millioner år. Skarve to hundre generasjoner med jordtreller og lønnsslaver har ikke endret en tøddel på den grunnleggende natur som ble nedlagt i oss gjennom de foregående åtti tusen. Så hvis ’historien’ har formet oss, så er det indirekte, gjennom den kulturen vi eventuelt er produkter av. Det finns ingen renessansegener.

Altså; hva er det som former oss mennesker: Arv eller miljø? Biologi eller kultur? Nature or nurture? Materie eller ånd? Gener eller memer1?

Psykologer som steller med IQ-tester har hatt ett svar i over hundre år.2 ”80 % er medfødt; 20% tillært,” sier de, etter omfattende studier av eneggete tvillinger, vanlige søsken og andre amerikanere. Altså at bare 20% av det tallet som viser hvor flink du er til å svare på IQ-tester er bestemt av oppvekst og miljø. Samtidig sier de at gjennomsnittlig IQ har steget jamt og trutt sia intelligensen ble oppfunnet, formodentlig i takt med både kosthold (80%?) og utdannelse (20%?).3

Andre psykologer og atferdsforskere har påvist/påstått (stryk det som ikke passer) at evner og anlegg, endog temperament og livsanskuelse, er arvelig – dvs genetisk bestemt: Vi er slaver av genene, ikke av kulturen.4

For femti år sia slo ’den nye biologien’ igjennom med dunder og brak. Gjennom bøker i store opplag av Robert Ardrey5, Anthony Storr6, Konrad Lorentz7, Desmond Morris8 og andre lærte det opplyste publikum at mennesket er en oppreist ape som fant en nisje i et tørkerammet Øst-Afrika for fire millioner år sia: Våre forfedre ble kjøttetere, og med de gløgge små hodene sine pønsket de ut våpen for å bli flinkere til å drepe. Samholdet og konkurransen i jaktlaget, rivalisering med andre jaktlag, kampen for å overleve som blodtørstige jegere har formet instinktene våre; aggresjonen har vært drivkraft i vår biologiske utvikling, fra afrikansk savanne til amerikansk storbyjungel.9 Derfor er den et uutslettelig grunntrekk i vår natur. Morris gjorde en hel infotainment-industri ut av å vise hvordan dyriske trekk ytrer seg i all vår atferd som moderne, siviliserte mennesker, fra supermarkedet til parringsritualene. Svaret var med andre ord klart og entydig: Biologien bestemmer hvem vi er, hva vi gjør, hvorfor vi gjør det og hvordan vi gjør det.

Noen av disse bøkene gir et underlig alderdommelig inntrykk i dag. Særlig Ardrey, enda bøkene hans kom som intellektuelle jordskjelv for mange av oss. For i mellomtida har forskningen avdekket mange flere lag og tråder i vår biologiske utvikling. Det er slett ikke sikkert at vi stammer fra Australopithecus afarensis, og det er enda mindre sikkert at forfedrene våre flakket rundt i blodtørstige flokker med afrikanske bøfler som livrett. Kyndige folk har påvist at jegere og samlere henter mer protein fra larver, termitter, muslinger og møll enn fra storvilt. Enda verre; det skjer oftere at kvinner graver fram proteinene med kjeppene sine enn at tapre menn nedlegger dem på heroiske jaktturer. Sagt kort: På femti år har ’den nye biologien’ holdt seg dårligere enn Darwins utviklingslære på hundreogseksti. Like fullt har den farget populære forestillinger om menneskets evolusjon like til i dag.

Reaksjonen kom selvfølgelig, i skikkelsene til sosialantropologer og humanister. Det pågår en krig mellom biologer – foraktfullt kalt ’biologister’ – som hevder at alle våre muligheter og begrensninger er bestemt av genene, og representanter for sosiale vitenskaper som hevder at folk er forskjellige, alt etter hvor de kommer fra. Men sia biologer gjerne, gjennom den utdannelsen og det naturvitenskapelige miljøet som har formet dem, er væpnet med de skarpeste statistiske og matematiske knivene, er biologistene på offensiven. Det avtegner seg en ny Offentlig Sannhet10.

Nå vil jeg heise min egen lille vimpel!: Jeg trur at svaret ikke er så enkelt. Jeg trur også at det er mye enklere. Det er ingen motsetning mellom natur og kultur, for kulturen er vår grunnleggende natur. Kultur definerer mennesket som biologisk art, akkurat som snabelen definerer elefanten.

Hvorfor er dette viktig? For det første er det viktig – for meg, i hvert fall – å ha en djupere forståelse av hvem jeg er. For det andre er det viktig å erkjenne om mennesket i bunn og grunn er en blodtørstig morder, dømt av drifter og instinkter til å fortsette å slakte sine artsfrender i all evighet, eller om det tvert imot kan formes av oppvekst og miljø til å bli snill og grei og ansvarlig. Hvis det første er riktig, kan ikke en gang rasjonell egeninteresse redde oss. Hvis det siste er riktig, er det meiningsfylt å streve for en bedre verden.

Jeg hører ofte: ”Det ligger i menneskets natur at…” Og så kommer eksemplene: Krig. Massedrap. Rasisme. Promiskuitet. Historien flyter over av sånne eksempler. Men historien kjenner også eksempler på sjølutslettende altruisme, oppofrende samarbeid, sølibat, askese. Ikke bare gladiatorkamper, men også genial kunst. Ikke bare Big Brother og Idol, men også kvantemekanikk og relativitetsteori. For hver påstand om hva som ligger i vår ’natur’ kan vi vise eksempler på det stikk motsatte. Det skulle indikere at den menneskelige natur gir rom for nesten alt. Så hvordan kan det være genene som former oss? Vi er ikke så forskjellige – genetisk er menneskene en forbløffende homogen art!

Det er med folk som med elefanter: Når vi skal forstå måten de opptrer på, kan vi ikke bare fokusere på at i bunn og grunn er de dyr, og dyr (maurslukere, tapirer og bavianer) oppfører seg sånn og slik. Vi må også, og kanskje især, se på hva som er unikt med akkurat denne dyrearten.

Det unike med elefanten er snabelen. Det unike med mennesket er språk, kultur, teknologi, kunnskap. Det ligger i elefantens gener at den skal bruke snabelen til det meste. Det ligger i våre gener at vi skal bruke språk, kultur og teknologi til det meste.

Jeg trur det er et blindspor å følge krumspringene til Australopithecus afarensis, A. africanus, A. anamensis, A. garhi og alle de andre oppreiste apene på den afrikanske savannen. Ja, én i dette mylderet av aper førte til oss. Men inntil det skjedde, var de stadig aper – oppreiste sjimpanser, med litt forskjellig livsstil. Noen av dem lærte seg å dele steiner i to for å bruke den skarpe kanten til å slå og skjære med – omtrent som enkelte sjimpanseflokker har lært seg å bruke kjepper og strå, og japanske makaker har begynt å vaske poteter og ris. Hva de enn foretok seg, så kan de ikke lære oss noe annet om å være menneske enn vi kan lære av å studere sjimpanser og bonoboer.

For ca 2,5 millioner år sia dukker det opp oppreiste aper som likner så mye på oss at de får betegnelsen Homo. Det er flere av dem, og ekspertene er ikke samstemte med hensyn til klassifisering: Vi får Homo rudolfensis, H. ergaster, H. habilis. (Den siste befinner seg i en gråsone; noen forskere har foreslått å ekskludere den fra Homo-klubben.) Felles for dem er at de lager steinredskaper, at de er høgrehendte – og at de har litt større hjerne enn de andre oppreiste apene.

Så eksploderer det! Med H. ergaster/H. erectus øker hjernevolumet fra 500 cm3 til 1300 cm3 – det vil si like mye hjerne som de fleste av oss er utstyrt med i dag. Og det går fort; på under 1 million år øker hjernevolumet med 150%.11 Førti tusen generasjoner – ikke lange tidsrommet i evolusjonssammenheng.

Du trekker på skuldrene: ”Ja, hva så? Menneskene ble mer intelligente, og det var en stor fordel i kampen for tilværelsen.”

Kanskje det. Men det ville ha vært en like stor fordel for sjimpansene også, eller bavianene, eller de mange tobeinte apeartene som ruslet rundt i Afrika for 2-4 millioner år sia. Du skal ikke se bort fra at også hyener, løver og andre flokkdyr ville ha hatt nytte av kjappere omløp i hodet. Men det skjedde ikke – sjimpansen har fortsatt samme hjernevolum som våre felles forfedre for fem-seks millioner år sia. Så hvorfor akkurat vi?

TANSTAAFL12, sa vi på 80-tallet. En stor hjerne medfører store løpende kostnader – ’Cost of ownership’, for å si det på blårussisk. Hjernen er det mest energikrevende organet vårt; vi må gjøre store anstrengelser for å skaffe den ekstra energien. Det er bare så vidt hunndyret klarer å presse barnehodet gjennom fødselskanalen, og rett som det er ender fødselen med tragedie for minst en av partene. Dette til tross for at evolusjonen har gjort tilpasninger for at fødselen i det hele tatt skal være mulig: Vi blir født alt for tidlig, som halvferdige fostre, og er totalt avhengig av omsorg de første leveåra, og hunndyra har fått modifisert bekkenet på en måte som avgjort går ut over løpestilen – en stor ulempe på den afrikanske savannen, vil jeg tru.

Den store hjernen vår ville vært en katastrofe i evolusjonssammenheng, hvis den ikke medførte formidable fordeler som mer enn oppveide ulempene. Hjernen måtte bli så nyttig at den dekte sine egne ekstrakostnader og litt til.

Den lempen som mer enn oppveier ulempene, hva kan det være?

H. habilis har et avtrykk på innsida av kraniet der hvor Brocas område sitter på moderne mennesker. Brocas område regnes av mange for å være hjernens språksenter. (Ja, jeg veit at det er alt for enkelt. Men alle forskere du snakker med vil medgi at Brocas område er sterkt knyttet til språket, om ikke annet.) H. erectus viser tegn på asymmetri i hjernen, noe som vanligvis forbindes med språkutvikling. H. erectus viser også de endringene i strupehodet som kreves for å artikulere lyder.13 Ingen av de oppreiste apene før habilis viser spor av disse endringene. Verken sjimpansen eller bonoboen har dem.

H. erectus gjorde mer enn det: I løpet av et par hundre tusen år beveget hun seg fra savannene nordover gjennom Afrika, gjennom elvedaler og halvørken, over fjell og dal, inntil hun for 1,8 millioner år sia dukker opp i Georgia. Og plutselig er hun overalt: I Nordøst-Kina, på Java, i Spania!

Sett fingeren på kartet, følg vandringene hennes fra Kenya til Georgia, østover til Kina, sørover til Indonesia, vestover til Spania. Tenk etter hvilke tilpasninger dette har krevd: Ørken og fjell, jungel og steppe, blandingsskog og savanne. Nye dyre- og plantearter; nye farer, nye muligheter. Hundre tusen år er nesten ingenting i utviklingssammenheng – hun har ikke hatt sjanse til å tilpasse seg biologisk til alle disse miljøene. Sjimpansen befinner seg fortsatt i regnskogen.

Hennes mulighet til å overleve under så forskjellige forhold har vært å tilpasse seg kulturelt.14 Vi ser henne for oss der hun stabber seg gjennom fjellpasset med ungen i et knytte på magen, i spissen for den vesle flokken sin: Hun leder dem mot den grønne dalen på den andre sida som hun har hørt om, der det vokser nøtter og villepler og saftige bær, og hvor det kryr av de saftige snilene hun har lært at hun kan spise; hun må bare sprøsteike dem først, på et bål hun kan tenne ved å slå stein; det har hun også lært… Flokken følger henne, fordi den også har hørt disse fortellingene, og så er de blitt enige om å gå sammen til dette stedet – de har gjort en avtale. Hun går først, fordi hun er flinkest til å finne veg og tolke varsler.

Framme i Georgia går flokken hennes ned på elvebredden og samler nevestore rullestein som de drasser med seg flere hundre meter opp i åssida. Der legger de steinene i en haug som får paleoantropologene til å klø seg i sine grånende hoder, 1,8 millioner år seinere: Hva er nå dette for slags apestreker?

Men vi som skjønner at dette er en kulturell tilpasning til utrygge naboforhold, vi trenger ikke klø lenge: For her ligger det jo et arsenal av høvelig kastestein til bruk mot sabeltenner og andre inntrengere. Flokken har diskutert, planlagt, utført.

De gjør noe annet rart også, uhørt blant andre aper: De holder liv i en tannlaus, eldre herre i flere år etter at han mistet tennene. Hundre tusen år seinere gjør en H. erectus-flokk i Kenya noe liknende; de mater og steller en kvinnelig artsfelle som er fullstendig forkrøplet av A-vitaminforgifting i månedsvis. Skjelettet hennes er helt ødelagt; hun har hatt forferdelige smerter; hun har ikke kunnet gå eller stå – men hun har fått mat og drikke, og vern mot hyener og geparder som ville ha gjort kort prosess hvis hun hadde vært aleine.

I Kenya som i Georgia har det altså vært skikk og bruk å holde liv i folk som ikke lenger kunne klare seg sjøl. Og hvorfor det, da? Fordi de har vært verdifulle. I hvert fall har kunnskapene deres vært verdifulle – men det har de bare vært hvis de kunne snakke, og resten av flokken lytte og forstå.

H. erectus klarer seg under de forskjelligste forhold fordi hun samler og deler erfaringer: Hun har et språk.

Jeg tjuvlåner en definisjon: ’Språket er eit system av abstrakte symbol, eller teikn. Teiknet står for noko utanfor og anna enn teiknet sjølv, noko som er forskjellig frå teiknet…. Dei teikna som utgjer språket, har to viktige eigenskapar: Dei kan referera til noko som ikkje ligg føre her og no, og dei kan kombinerast i samsvar med bestemte reglar og prinsipp slik at dei kan danna nye teikn og uendeleg mange ulike uttrykk.’15

Det blir ofte upresist sagt at andre dyr enn mennesket også har et slags språk. Det har de ikke. Mange andre dyr, blant andre sjimpanser, har et rikt repertoar av lyder for å signalisere sinnsstemning, fare, oppfordringer. Men ingen andre dyr kan fortelle hverandre om ting som hendte i går eller beskrive steder og forhold langt borte; de kan ikke gjøre avtaler om noe som skal skje i morgen; de kan ikke legge felles planer for framtida. Framfor alt kan de ikke ytre noe som aldri er blitt sagt før, og likevel bli umiddelbart forstått.

Enhver fireåring handterer grammatiske og fonetiske konstruksjoner med en presisjon og kompleksitet som ligger langt bortafor barnets – og de fleste voksnes! - intellektuelle forståelse. Tyske unger handterer både hypotetisk og bydende konjunktiv, for ikke å snakke om verbbøyning i første, andre, tredje person entall og flertall. I Polen og på Skåbu skiller ungene hårfint mellom tallorda två, tve og tvau. Kasusbøyning, og hvilke preposisjoner som styrer hvilke kasus. Sjøl her på den tilbakestående flatbygda veit de godt forskjellen mellom Gran og i Gran, og er i stand til å tolke konstruksjoner som ’je bor Grymyr i Gran Hadeland’. De skiller perfekt mellom tonem 1 og tonem 2, og handterer også nyansene som det fonetiske fenomenet sirkonfleks åpner for (’sætt deg i bil’’ kontra ’vi skar kjøre bil’).

Men hvis du ikke behersker denne kompleksiteten i fireårsalderen, da blir tilegnelsen mye vanskeligere, og den blir aldri perfekt (som du godt veit hvis du har prøvd å lære kinesisk i vaksen alder). Og hvis du av en eller annen grunn ikke har lært å gå før du er to år, er risken stor for at du aldri lærer det ordentlig.

Du har et instinkt for å lære å bruke kroppen din. Du har et instinkt for å lære å snakke. Du har også et fullt integrert språkorgan, bestående av deler av hjernen, nerveforbindelser, muskler, strupehode og tunge – og du er programmert til å lære å bruke det. Noen lingvister vil si at konstruksjonen subjekt, predikat, objekt er hardkodet i hjernen, og at hjernen rommer en mengde parametere som bestemmer den spesifikke strukturen i det språket du tilfeldigvis vokser opp med. Du bruker dine første leveår til å sette disse parametrene. Preging, kalles det i etologien.16

Det er en utbredt misoppfatning at det finnes ’primitive’ og ’avanserte’ språk. (Den gjør seg særlig gjeldende blant folk som anser sitt eget språk som avansert.) Til denne misoppfatningen knytter det seg en vag forestilling om at språket har utviklet seg fra gutturale grynt i ’steinalderen’ (en periode som altså strekker seg over et par millioner år), gjennom stadig mer sofistikerte trinn fram til i dag. Enhver lingvist kan fortelle deg at sånn er det ikke. Jegere og samlere har like rike, komplekse språk som en hvilken som helst engelskprofessor. Språkorganet er universelt blant mennesker, og det har det vært i et par millioner år.

Vi må anta at rudimentære tilløp til språkorganet fantes hos de umiddelbare forfedrene til Homo habilis. Kanskje som en evne til å kombinere enkeltsignaler – en kan lett tenke seg at allerede evnen til å sette sammen et skingrende skrik (’Fare! Fare!’) med et klynk (’Jeg er skadet!’) har vært til nytte i kampen for overlevelse. Dette er fortsatt ikke en setning som er særlig tynget av kompleks grammatikk. Men har du, som H. habilis, et gjenkjennelig Brocas område, da har du en hjernedel som er spesialisert på språk, herunder grammatikk. Du har en hjernedel som skjønner seg på subjekt, predikat og objekt. Og hva skal du med det, hvis du ikke bruker subjekt, predikat og objekt i ditt daglige liv og virke? Husjt – bort med det! sier evolusjonen, som ikke har sans for kostbare og unyttige ting.

Det bedrer altså individets overlevelsesevne at det har et språkorgan? Slett ikke. Det bedrer flokkens overlevelsesevne at hvert individ har et språkorgan. Og som du veit (men som du fort glømmer i diskusjoner om ’the selfish gene’), så er det aldri det enkelte individ som overlever. Flokken overlever.

Paleoantropologer og andre har skrevet en god del om språket som medfødt evne, og om hvordan denne evnen gjør at vi automatisk lærer det språket som omgir oss. Jeg har ikke klart å finne ett eneste ord om det absolutt nødvendige trinn 2 i denne pregingsprosessen: Når vi først har lært språket, så er språket det midlet som brukes til å prege oss videre i barndommen. Vi har lært å dekode de forskjellige ytringene som når oss; nå begynner vi å ta til oss det som blir sagt, i en prosess som er sterkest i barndommen, men som fortsetter hele livet. Vi suger til oss og trur på det vi hører. Bare slik er vi i stand til å lære stammens myter, lage og bruke de redskapene vi trenger, finne den store elva vi har hørt om. Vi gjør flokkens fortellinger til våre egne – de blir en del av vårt mentale kart over virkeligheten. Slik oppstår og vedlikeholdes følelsen av et fellesskap, en stamme. Slik oppstår en kultur.

Evolusjonen har gitt oss det organet som gjør at vi blir formet av kulturen.

Preginga skjer ved bruk av språkorganet. Uten slik preging ville ikke den vesle flokken vi såg for oss ha holdt sammen på den lange vegen gjennom passet, og H. erectus ville aldri ha nådd Georgia.

Mennesket tilpasser seg kulturelt til nye forhold, ikke (bare) biologisk.

Steiler du ved tanken på at noe så komplekst som språk, herunder instinktet for å lære seg språk og la seg forme av språk, kan være genetisk bestemt? Gløm elefanten et øyeblikk; tenk heller på flaggermusa. Den orienterer seg i stummende mørke ved å sende ut høgfrekvente lyder og registrere ekkoet. Hvordan er det mulig? I hjernen har den et organ som bygger et fullstendig, tredimensjonalt bilde av omgivelsene bare ut fra noen svake lyder. Dette mentale bildet forandrer seg hele tida: Ikke noe problem for flaggermusa. Instinktet for å lære seg å bruke dette organet er genetisk programmert inn i flaggermusa fra unnfangelsen av.

Du kan ikke trene opp mennesker til å bygge slike mentale bilder og orientere seg etter dem bare ved hjelp av lyd. Og du kan ikke trene opp flaggermusa til å forstå språk. Mennesket har et språkorgan; flaggermusa har et lydorienteringsorgan.

Eller tenk på sangfugler. De har et instinkt for å synge, dét er du vel enig i? Men hvis den potensielle mestersangeren ikke hører sin egen stammes sang i reiret, er han ille ute når han blir stor; da får han aldri til mer enn noen enkle pip, langt fra den fulltonende melodien som trengs hvis han skal skaffe seg dame. Så: Sangen drives nok av et instinkt; like fullt må sangen læres. Akkurat som språket. Derfor finns det dialekter blant sangfuglene også.17

Før Darwins utviklingslære ble akseptert, var Jean-Baptiste Lamarcks evolusjonsteori gjengs i mange miljøer: Den at ervervete egenskaper overføres til neste generasjon – giraffen strekker seg etter bladene, og dermed blir neste generasjon født med lengre hals. Etter en slik modell ville artenes tilpasning til ytre forhold ha gått mange ganger raskere: Det ville ha krevd noen få generasjoner å utvikle en fullverdig giraffhals; ikke hundrevis, tusenvis av generasjoner med tilfeldig variasjon.

Med kulturell tilpasning blir Lamarcks modell virkeliggjort: Ervervete egenskaper, i betydningen ervervet kunnskap, overføres til neste generasjon. Biologisk evolusjon erstattes av kulturell evolusjon, som går mye fortere. Mennesket blir i stand til å overleve raske endringer og sprer seg over hele den gamle verden, i en periode da forholda endrer seg så raskt at alle de andre oppreiste apene dør ut.

Overgangen fra biologisk evolusjon til kulturell evolusjon skjer gradvis, og den kulturelle evolusjonen påvirker den biologiske: Akkurat som i tilfellet med elefanten oppdager evolusjonen at det nye organet fungerer bedre jo mer det er av det. En større hjerne setter mennesket i stand til å handtere mer komplekst språk (for eksempel ordforråd); mer kompleks kultur. Hjernen vokser så fort at resten av kroppen nesten ikke klarer å følge med. Etter en snau million år nås det punktet der fortsatt økning gir like store ulemper som fordeler. Nå er den kulturelle tilpasningen blitt helt dominerende i forhold til den genetiske.

Det er jo ikke slik at den genetiske tilpasningen stanser opp: Mye pigment gir fortsatt fordeler under steikende sol, men ulemper i nordlige strøk. En slank kroppsbygning gir fordeler i varme strøk, mens en mer kompakt bygning er å foretrekke i subarktiske omgivelser – neandertal-mennesket viser en ekstrem tilpasning til livet på tundraen. Og bor du i et isolert område der det er trangt rundt matfatet, kan det være en fordel å være liten – jfr pygméer og Floresmennesker (’hobbiter’). Men i det store og det hele er det kulturen som dominerer; ikke biologien. De har skjedd et kvalitativt sprang i utviklinga.18

Så der er vi. Mennesket er genetisk bestemt til å bli formet av kulturen. Det er helt naturlig for oss å bo i byer eller ødemarker, å drive med kunst og kultur og teknologi, med festivaler, orgier og askese, å skrive lange fortellinger om arv og miljø. Jaså; du har et ’helt naturlig’ forhold til seksualitet? Det har jeg også. – Mitt er sterkt preget av tabuer, normer og ritualer som jeg vokste opp med.

Vi lar oss forme av kulturen til nesten hva som helst: Vi kan ikke la det være; det ligger i genene. Natur eller kultur? Begge deler – det er to sider av samme sak.


1 ’Memer’: Begrepet ble visstnok først brukt av Richard Dawkins i ’The Selfish Gene’, men det hadde ingen sentral plass i hans forretningsidé. Det var først da Susan Blackmore åpnet egen butikk med ’The meme machine’ at memet ble en intellektuell merkevare. Et mem er en smittsom idé, forestilling, tanke, oppfatning, teori – stort sett alt et menneske kan få inn i hodet sitt. Forestillingen om memer kan brukes til å forklare alt og ingenting innafor menneskelig kultur. Det er med memer som med Gudsbevis og kreasjonisme; de kan ikke etterprøves med vitenskapelige metoder.
2 Alfred Binet utviklet den første intelligenstesten i 1905 som et hjelpemiddel til å finne ut hvilke barn som trengte spesialundervisning. Tilsvarende tester ble raskt tatt i bruk til helt andre formål.
3 IQ-tester er kulturuavhengige. Derfor er de utformet i et akademisk språk og inneholder spørsmål av typen: ’Hva menes med apokryfe skrifter?’ og ’Hvilken av disse passer ikke inn: New York, London, Moskva, Paris, Buenos Aires?’. De brukes ofte av folk med lite pigment og mye penger til å påvise at folk med mye pigment og lite penger er 15% dummere, sånn at store inntektsforskjeller er naturgitte.
4 Mine egne studier viser klart at penger og makt, liksom medlemskap i Senterpartiet, er genetisk betinget.
5 ’African Genesis’, ’The Territorial Imperative’, ‘The Hunting Hypothesis’, ‘The Social Contract’
6 ’On Aggression’
7 ’Das sogenannte Böse’
8 ’The Naked Ape’
9 Dette grunnmotivet ble brukt med voldsom emosjonell og symbolsk kraft i åpningsscenen i Stanley Kubricks epokegjørende film ’2001 – A Space Odyssey’.
10 ’Et nytt paradigme’, kaltes det på åttitallet da liberalistene plutselig seiret på alle fronter (kanskje til sin store frustrasjon – jeg var en av dem). Vi kan pakke ut igjen dette moteordet igjen nå. Alt ligger i genene; det er det nye paradigmet.
11 Se f eks Stephen Oppenheimer: ’Out of Africa – the peopling of the world’, Constable, London, 2003, s. 17, som gir en detaljert graf over utvikling i hjernevolum.
12 There Ain't No Such Thing As A Free Lunch.
13 Disse endringene gjør også at vi ikke lenger, etter spebarnsalderen, kan drikke og puste samtidig. Isolert sett er dette også en ulempe, sia det medfører risiko for å sette et eple i halsen – men fordelen ved å kunne artikulere har åpenbart oppveid risikoen for å bli kvalt.
14 Det vil si at hun samler og bruker kunnskap om de nye omgivelsene, og at hun utvikler teknologi til å beherske de nye forholda. Kunnskap er kultur; teknologi er kultur.
15 Jan Terje Faarlund: ’Revolusjon i lingvistikken – Noam Chomskys språkteori’, Det Norske Samlaget, Oslo 2005.
16 Se Stephen Pinkers glimrende ’The Language Instinct: The New Science of Language and Mind’ (William Morrow & Co., 1994). (Pinker har riktignok også noen merkelige tanker om at språkorganet først ble fullt utviklet for 100.000 år sia eller deromkring, se f. eks. hans ’How the Mind Works’, men det trenger du ikke bry deg om.)
17 I et tidligere liv var jeg eier av en av disse plystretelefonene som var så kule på søttitallet. Annenhver gang jeg sprang for å ta telefonen, så var det falsk alarm; det var stæren på andre sida av gjerdet som satt og markerte eiendomsretten. Lokal sosiolekt blant stærer på solsida i Nittedal. – Og hvis du vil, kan jeg den dag i dag demonstrere dialektforskjellene mellom skogsduer i Norge og i England: ’Tu tuu tu, tu-tu’ kontra ’Tu tu tuu tu’… En fulltreffer i selskapslivet, det garanterer jeg.
18 Vær så snill; kall det ikke et ’kvantesprang’! Kvantespranget – the quantum leap – er hentet fra kvantemekanikken og viser til den minste overgang i energinivåer som kan registreres i elementærpartiklenes verden, altså noe knøttlite. Fiffige reklamefolk som syntes at ordet hørtes fint ut har tatt det i bruk som betegnelsen på noe kjempestort, altså det stikk motsatte. Huff.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar