Tenk på elefanten.
Hvorfor det, da? Fordi elefanten har et
organ som er enestående i dyreverdenen. Elefanten bruker det til å
spise, drikke, løfte, kaste, puste, lukte, bære, lagre, brøle.
Organet har visstnok over 100.000 muskler og ikke en eneste knokkel;
det har en ekstrem styrke, det er svært fleksibelt og samtidig
følsomt. Det kalles snabelen.
Med snabelen kan elefanten gjenkjenne
sine nærmeste, løfte tunge stokker og plukke opp fjørlette blader.
Den kan avkjøle seg ved å bruke snabelen som hageslange med
spreder. Små elefanter sutter på den. Store elefanter bruker den
som snorkel; slik klarte stegodonten å svømme fra Java til Flores.
Snabelen gjør elefanten til elefant.
Dette enestående organet, nyttig til nesten alt, har satt ymse
elefantarter i stand til å kolonisere alle kontinenter unntatt
Australia og Antarktis, og til å overleve under ekstreme forhold,
fra Sibir til Sahara. Snabelen har gjort elefantskap til ett av
pattedyrverdenens mest suksessrike konsepter.
Evolusjonen er kaotisk; den har ingen
plan og ingen retning. Tilfeldigheten – hjulpet av ørsmå
variasjoner i sjanser og odds – bestemmer om en mutasjon skal
overleve til neste generasjon eller ikke. (Som oftest ikke; de fleste
mutasjoner medfører antakelig ulempe, ikke fordel.) Gjennom
tilfeldighetenes spill og det naturlige utvalgs lykkekast slumper det
til å oppstå en sammenvokst nese og overleppe, muskler, sener,
nervetråder; dessuten koplinger i hjernen som sikrer en presis
mental avbildning av det nye organet; hårfin følsomhet, presis
kontroll. Og ikke minst et mentalt program – kall det et instinkt –
for å bruke dette organet til praktiske formål. Husk at
hvert eneste snublende skritt på vegen må ha vært fordelaktig
isolert sett, ellers ville det ha vært bråstopp der og da. Men der
står elefanten med snabelen sin, unik i dyreriket, og det har ikke
tatt en generasjon eller to å komme dit; det har krevd
hundretusenvis av terningkast i evolusjonsludoen. Millioner av år.
Det vil si: Der sto en av elefantens
forfedre for noen millioner år sia med en fullt ferdig snubb av en
snabel. Men så! Plutselig ’oppdager’ evolusjonen – den
nådelause kampen for å overleve fra dag til dag, fra generasjon til
generasjon – at snabelen blir nyttigere jo mer det er av den. Det
blir et voldsomt evolusjonspress i retning av lengre snabel, og på
kort tid er den blitt to meter lang.
Jeg maser om elefanten fordi den
illustrerer hvor viktig ett spesialisert organ kan være i kampen for
tilværet. Men før jeg kommer til saken, tar jeg et skritt tilbake
og to til sides.
Allerede i åtte-tiårsalderen hadde
jeg for vane å gjøre noe helt annet enn det jeg fikk beskjed om.
Det hendte at mor mi – travel yrkeskvinne, tålmodig pedagog –
sukket: ”Dænna gutten er helt umulig!” Var jeg innafor hørevidde
når hjertesukket falt, kan du være sikker på at jeg løftet den
spisse snuten min fra ’Ingeniør Knut Berg på eventyr’ og ytret
med tynn barnestemme: ”Ja det er fæle greier, mamsen – trur du
det skyldes arv hæll miljø?”
Noe presist svar på det spørsmålet
fikk jeg aldri. Derimot hendte det at oppfølging av gangetabell,
formskrift og andre rutineoppgaver ble kraftig skjerpet som direkte
følge av sånne ytringer.
Femogseksti år seinere står
spørsmålet fortsatt ubesvart. Rettere sagt; det er avgitt mange
skråsikre svar, men hvert svar blir like skråsikkert avvist. Og det
er ikke så rart; spørsmålet berører på en grunnleggende måte
min forståelse av meg sjøl, hvem jeg er, hva som har gjort meg
slik. Det knyttes sterke følelser til ethvert tenkelig svar.
La meg først legge død en naiv
forestilling om at menneskets natur er formet av ’historien’.
’Historien’, altså Sumer og Egypt og de gamle grekere, er
fortellinga om ting som har hendt de siste fire-fem tusen år, etter
at vi begynte å sysle med jordbruk, ble feilernærte og skaffet oss
tyranner. Før den tid har mennesker levd som jegere og samlere i to
millioner år. Skarve to hundre generasjoner med jordtreller
og lønnsslaver har ikke endret en tøddel på den grunnleggende
natur som ble nedlagt i oss gjennom de foregående åtti tusen. Så
hvis ’historien’ har formet oss, så er det indirekte, gjennom
den kulturen vi eventuelt er produkter av. Det finns ingen
renessansegener.
Altså; hva er det som former oss
mennesker: Arv eller miljø? Biologi eller kultur? Nature
or nurture? Materie eller ånd? Gener eller memer1?
Psykologer som steller med IQ-tester
har hatt ett svar i over hundre år.2
”80 % er medfødt; 20% tillært,” sier de, etter omfattende
studier av eneggete tvillinger, vanlige søsken og andre amerikanere.
Altså at bare 20% av det tallet som viser hvor flink du er til å
svare på IQ-tester er bestemt av oppvekst og miljø. Samtidig sier
de at gjennomsnittlig IQ har steget jamt og trutt sia intelligensen
ble oppfunnet, formodentlig i takt med både kosthold (80%?) og
utdannelse (20%?).3
Andre psykologer og atferdsforskere har
påvist/påstått (stryk det som ikke passer) at evner og anlegg,
endog temperament og livsanskuelse, er arvelig – dvs genetisk
bestemt: Vi er slaver av genene, ikke av kulturen.4
For femti år sia slo ’den nye
biologien’ igjennom med dunder og brak. Gjennom bøker i store
opplag av Robert Ardrey5,
Anthony Storr6,
Konrad Lorentz7,
Desmond Morris8
og andre lærte det opplyste publikum at mennesket er en oppreist ape
som fant en nisje i et tørkerammet Øst-Afrika for fire millioner år
sia: Våre forfedre ble kjøttetere, og med de gløgge små hodene
sine pønsket de ut våpen for å bli flinkere til å drepe.
Samholdet og konkurransen i jaktlaget, rivalisering med andre
jaktlag, kampen for å overleve som blodtørstige jegere har formet
instinktene våre; aggresjonen har vært drivkraft i vår biologiske
utvikling, fra afrikansk savanne til amerikansk storbyjungel.9
Derfor er den et uutslettelig grunntrekk i vår natur. Morris gjorde
en hel infotainment-industri ut av å vise hvordan dyriske trekk
ytrer seg i all vår atferd som moderne, siviliserte mennesker, fra
supermarkedet til parringsritualene. Svaret var med andre ord klart
og entydig: Biologien bestemmer hvem vi er, hva vi gjør, hvorfor vi
gjør det og hvordan vi gjør det.
Noen av disse bøkene gir et underlig
alderdommelig inntrykk i dag. Særlig Ardrey, enda bøkene hans kom
som intellektuelle jordskjelv for mange av oss. For i mellomtida har
forskningen avdekket mange flere lag og tråder i vår biologiske
utvikling. Det er slett ikke sikkert at vi stammer fra
Australopithecus afarensis, og det er enda mindre sikkert at
forfedrene våre flakket rundt i blodtørstige flokker med afrikanske
bøfler som livrett. Kyndige folk har påvist at jegere og samlere
henter mer protein fra larver, termitter, muslinger og møll enn fra
storvilt. Enda verre; det skjer oftere at kvinner graver fram
proteinene med kjeppene sine enn at tapre menn nedlegger dem på
heroiske jaktturer. Sagt kort: På femti år har ’den nye
biologien’ holdt seg dårligere enn Darwins utviklingslære på
hundreogseksti. Like fullt har den farget populære forestillinger om
menneskets evolusjon like til i dag.
Reaksjonen kom selvfølgelig, i
skikkelsene til sosialantropologer og humanister. Det pågår en
krig mellom biologer – foraktfullt kalt ’biologister’ – som
hevder at alle våre muligheter og begrensninger er bestemt av
genene, og representanter for sosiale vitenskaper som hevder at folk
er forskjellige, alt etter hvor de kommer fra. Men sia biologer
gjerne, gjennom den utdannelsen og det naturvitenskapelige miljøet
som har formet dem, er væpnet med de skarpeste statistiske og
matematiske knivene, er biologistene på offensiven. Det avtegner seg
en ny Offentlig Sannhet10.
Nå vil jeg heise min egen lille
vimpel!: Jeg trur at svaret ikke er så enkelt. Jeg trur også at det
er mye enklere. Det er ingen motsetning mellom natur og kultur, for
kulturen er vår grunnleggende natur. Kultur definerer
mennesket som biologisk art, akkurat som snabelen definerer
elefanten.
Hvorfor er dette viktig? For det første
er det viktig – for meg, i hvert fall – å ha en djupere
forståelse av hvem jeg er. For det andre er det viktig å
erkjenne om mennesket i bunn og grunn er en blodtørstig morder,
dømt av drifter og instinkter til å fortsette å slakte sine
artsfrender i all evighet, eller om det tvert imot kan formes av
oppvekst og miljø til å bli snill og grei og ansvarlig. Hvis det
første er riktig, kan ikke en gang rasjonell egeninteresse redde
oss. Hvis det siste er riktig, er det meiningsfylt å streve for en
bedre verden.
Jeg hører ofte: ”Det ligger i
menneskets natur at…” Og så kommer eksemplene: Krig. Massedrap.
Rasisme. Promiskuitet. Historien flyter over av sånne eksempler. Men
historien kjenner også eksempler på sjølutslettende altruisme,
oppofrende samarbeid, sølibat, askese. Ikke bare gladiatorkamper,
men også genial kunst. Ikke bare Big Brother og Idol, men også
kvantemekanikk og relativitetsteori. For hver påstand om hva som
ligger i vår ’natur’ kan vi vise eksempler på det stikk
motsatte. Det skulle indikere at den menneskelige natur gir rom for
nesten alt. Så hvordan kan det være genene som former oss?
Vi er ikke så forskjellige – genetisk er menneskene en
forbløffende homogen art!
Det er med folk som med elefanter: Når
vi skal forstå måten de opptrer på, kan vi ikke bare fokusere
på at i bunn og grunn er de dyr, og dyr (maurslukere, tapirer og
bavianer) oppfører seg sånn og slik. Vi må også, og
kanskje især, se på hva som er unikt med akkurat denne
dyrearten.
Det unike med elefanten er snabelen.
Det unike med mennesket er språk, kultur, teknologi, kunnskap. Det
ligger i elefantens gener at den skal bruke snabelen til det meste.
Det ligger i våre gener at vi skal bruke språk, kultur og
teknologi til det meste.
Jeg trur det er et blindspor å følge
krumspringene til Australopithecus afarensis, A. africanus, A.
anamensis, A. garhi og alle de andre oppreiste apene på den
afrikanske savannen. Ja, én i dette mylderet av aper førte til oss.
Men inntil det skjedde, var de stadig aper – oppreiste sjimpanser,
med litt forskjellig livsstil. Noen av dem lærte seg å dele steiner
i to for å bruke den skarpe kanten til å slå og skjære med –
omtrent som enkelte sjimpanseflokker har lært seg å bruke kjepper
og strå, og japanske makaker har begynt å vaske poteter og ris. Hva
de enn foretok seg, så kan de ikke lære oss noe annet om å være
menneske enn vi kan lære av å studere sjimpanser og bonoboer.
For ca 2,5 millioner år sia dukker det
opp oppreiste aper som likner så mye på oss at de får betegnelsen
Homo. Det er flere av dem, og ekspertene er ikke samstemte med
hensyn til klassifisering: Vi får Homo rudolfensis, H. ergaster,
H. habilis. (Den siste befinner seg i en gråsone; noen forskere
har foreslått å ekskludere den fra Homo-klubben.) Felles for
dem er at de lager steinredskaper, at de er høgrehendte – og at de
har litt større hjerne enn de andre oppreiste apene.
Så eksploderer det! Med H.
ergaster/H. erectus øker hjernevolumet fra 500 cm3 til 1300 cm3
– det vil si like mye hjerne som de fleste av oss er utstyrt med i
dag. Og det går fort; på under 1 million år øker
hjernevolumet med 150%.11
Førti tusen generasjoner – ikke lange tidsrommet i
evolusjonssammenheng.
Du trekker på skuldrene: ”Ja, hva
så? Menneskene ble mer intelligente, og det var en stor fordel i
kampen for tilværelsen.”
Kanskje det. Men det ville ha vært en
like stor fordel for sjimpansene også, eller bavianene, eller de
mange tobeinte apeartene som ruslet rundt i Afrika for 2-4 millioner
år sia. Du skal ikke se bort fra at også hyener, løver og andre
flokkdyr ville ha hatt nytte av kjappere omløp i hodet. Men det
skjedde ikke – sjimpansen har fortsatt samme hjernevolum som våre
felles forfedre for fem-seks millioner år sia. Så hvorfor akkurat
vi?
TANSTAAFL12,
sa vi på 80-tallet. En stor hjerne medfører store løpende
kostnader – ’Cost of ownership’, for å si det på blårussisk.
Hjernen er det mest energikrevende organet vårt; vi må gjøre store
anstrengelser for å skaffe den ekstra energien. Det er bare så vidt
hunndyret klarer å presse barnehodet gjennom fødselskanalen, og
rett som det er ender fødselen med tragedie for minst en av partene.
Dette til tross for at evolusjonen har gjort tilpasninger for at
fødselen i det hele tatt skal være mulig: Vi blir født alt for
tidlig, som halvferdige fostre, og er totalt avhengig av omsorg de
første leveåra, og hunndyra har fått modifisert bekkenet på en
måte som avgjort går ut over løpestilen – en stor ulempe på den
afrikanske savannen, vil jeg tru.
Den store hjernen vår ville vært en
katastrofe i evolusjonssammenheng, hvis den ikke medførte formidable
fordeler som mer enn oppveide ulempene. Hjernen måtte bli så
nyttig at den dekte sine egne ekstrakostnader og litt til.
Den lempen som mer enn oppveier
ulempene, hva kan det være?
H. habilis har et avtrykk på
innsida av kraniet der hvor Brocas område sitter på moderne
mennesker. Brocas område regnes av mange for å være hjernens
språksenter. (Ja, jeg veit at det er alt for enkelt. Men alle
forskere du snakker med vil medgi at Brocas område er sterkt knyttet
til språket, om ikke annet.) H. erectus viser tegn på
asymmetri i hjernen, noe som vanligvis forbindes med språkutvikling.
H. erectus viser også de endringene i strupehodet som kreves
for å artikulere lyder.13
Ingen av de oppreiste apene før habilis viser spor av disse
endringene. Verken sjimpansen eller bonoboen har dem.
H. erectus gjorde mer enn det: I
løpet av et par hundre tusen år beveget hun seg fra savannene
nordover gjennom Afrika, gjennom elvedaler og halvørken, over fjell
og dal, inntil hun for 1,8 millioner år sia dukker opp i Georgia. Og
plutselig er hun overalt: I Nordøst-Kina, på Java, i Spania!
Sett fingeren på kartet, følg
vandringene hennes fra Kenya til Georgia, østover til Kina, sørover
til Indonesia, vestover til Spania. Tenk etter hvilke tilpasninger
dette har krevd: Ørken og fjell, jungel og steppe, blandingsskog og
savanne. Nye dyre- og plantearter; nye farer, nye muligheter. Hundre
tusen år er nesten ingenting i utviklingssammenheng – hun har ikke
hatt sjanse til å tilpasse seg biologisk til alle disse
miljøene. Sjimpansen befinner seg fortsatt i regnskogen.
Hennes mulighet til å overleve under
så forskjellige forhold har vært å tilpasse seg kulturelt.14
Vi ser henne for oss der hun stabber seg gjennom fjellpasset med
ungen i et knytte på magen, i spissen for den vesle flokken sin: Hun
leder dem mot den grønne dalen på den andre sida som hun har hørt
om, der det vokser nøtter og villepler og saftige bær, og hvor
det kryr av de saftige snilene hun har lært at hun kan spise;
hun må bare sprøsteike dem først, på et bål hun kan tenne ved å
slå stein; det har hun også lært… Flokken følger henne,
fordi den også har hørt disse fortellingene, og så er de
blitt enige om å gå sammen til dette stedet – de har gjort en
avtale. Hun går først, fordi hun er flinkest til å finne
veg og tolke varsler.
Framme i Georgia går flokken hennes
ned på elvebredden og samler nevestore rullestein som de drasser med
seg flere hundre meter opp i åssida. Der legger de steinene i en
haug som får paleoantropologene til å klø seg i sine grånende
hoder, 1,8 millioner år seinere: Hva er nå dette for slags
apestreker?
Men vi som skjønner at dette er en
kulturell tilpasning til utrygge naboforhold, vi trenger ikke
klø lenge: For her ligger det jo et arsenal av høvelig kastestein
til bruk mot sabeltenner og andre inntrengere. Flokken har diskutert,
planlagt, utført.
De gjør noe annet rart også, uhørt
blant andre aper: De holder liv i en tannlaus, eldre herre i flere år
etter at han mistet tennene. Hundre tusen år seinere gjør en H.
erectus-flokk i Kenya noe liknende; de mater og steller en
kvinnelig artsfelle som er fullstendig forkrøplet av
A-vitaminforgifting i månedsvis. Skjelettet hennes er helt ødelagt;
hun har hatt forferdelige smerter; hun har ikke kunnet gå eller stå
– men hun har fått mat og drikke, og vern mot hyener og geparder
som ville ha gjort kort prosess hvis hun hadde vært aleine.
I Kenya som i Georgia har det altså
vært skikk og bruk å holde liv i folk som ikke lenger kunne klare
seg sjøl. Og hvorfor det, da? Fordi de har vært verdifulle. I hvert
fall har kunnskapene deres vært verdifulle – men det har de
bare vært hvis de kunne snakke, og resten av flokken lytte og
forstå.
H. erectus klarer seg under de
forskjelligste forhold fordi hun samler og deler erfaringer: Hun har
et språk.
Jeg tjuvlåner en definisjon: ’Språket
er eit system av abstrakte symbol, eller teikn. Teiknet står
for noko utanfor og anna enn teiknet sjølv, noko som er forskjellig
frå teiknet…. Dei teikna som utgjer språket, har to viktige
eigenskapar: Dei kan referera til noko som ikkje ligg føre her og
no, og dei kan kombinerast i samsvar med bestemte reglar og prinsipp
slik at dei kan danna nye teikn og uendeleg mange ulike uttrykk.’15
Det blir ofte upresist sagt at andre
dyr enn mennesket også har et slags språk. Det har de ikke. Mange
andre dyr, blant andre sjimpanser, har et rikt repertoar av lyder for
å signalisere sinnsstemning, fare, oppfordringer. Men ingen andre
dyr kan fortelle hverandre om ting som hendte i går eller beskrive
steder og forhold langt borte; de kan ikke gjøre avtaler om noe som
skal skje i morgen; de kan ikke legge felles planer for framtida.
Framfor alt kan de ikke ytre noe som aldri er blitt sagt før, og
likevel bli umiddelbart forstått.
Enhver fireåring handterer grammatiske
og fonetiske konstruksjoner med en presisjon og kompleksitet som
ligger langt bortafor barnets – og de fleste voksnes! -
intellektuelle forståelse. Tyske unger handterer både hypotetisk og
bydende konjunktiv, for ikke å snakke om verbbøyning i første,
andre, tredje person entall og flertall. I Polen og på Skåbu
skiller ungene hårfint mellom tallorda två, tve og tvau.
Kasusbøyning, og hvilke preposisjoner som styrer hvilke kasus. Sjøl
her på den tilbakestående flatbygda veit de godt forskjellen mellom
på Gran og i Gran, og er i stand til å tolke
konstruksjoner som ’je bor på Grymyr i Gran på
Hadeland’. De skiller perfekt mellom tonem 1 og tonem 2, og
handterer også nyansene som det fonetiske fenomenet sirkonfleks
åpner for (’sætt deg i bil’’ kontra ’vi skar kjøre bil’).
Men hvis du ikke behersker denne
kompleksiteten i fireårsalderen, da blir tilegnelsen mye
vanskeligere, og den blir aldri perfekt (som du godt veit hvis du har
prøvd å lære kinesisk i vaksen alder). Og hvis du av en eller
annen grunn ikke har lært å gå før du er to år, er risken stor
for at du aldri lærer det ordentlig.
Du har et instinkt for å lære å
bruke kroppen din. Du har et instinkt for å lære å snakke. Du har
også et fullt integrert språkorgan, bestående av deler av hjernen,
nerveforbindelser, muskler, strupehode og tunge – og du er
programmert til å lære å bruke det. Noen lingvister vil si at
konstruksjonen subjekt, predikat, objekt er hardkodet i hjernen, og
at hjernen rommer en mengde parametere som bestemmer den spesifikke
strukturen i det språket du tilfeldigvis vokser opp med. Du bruker
dine første leveår til å sette disse parametrene. Preging, kalles
det i etologien.16
Det er en utbredt misoppfatning at det
finnes ’primitive’ og ’avanserte’ språk. (Den gjør seg
særlig gjeldende blant folk som anser sitt eget språk som
avansert.) Til denne misoppfatningen knytter det seg en vag
forestilling om at språket har utviklet seg fra gutturale grynt i
’steinalderen’ (en periode som altså strekker seg over et par
millioner år), gjennom stadig mer sofistikerte trinn fram til i dag.
Enhver lingvist kan fortelle deg at sånn er det ikke. Jegere og
samlere har like rike, komplekse språk som en hvilken som helst
engelskprofessor. Språkorganet er universelt blant mennesker, og det
har det vært i et par millioner år.
Vi må anta at rudimentære tilløp til
språkorganet fantes hos de umiddelbare forfedrene til Homo
habilis. Kanskje som en evne til å kombinere enkeltsignaler –
en kan lett tenke seg at allerede evnen til å sette sammen et
skingrende skrik (’Fare! Fare!’) med et klynk (’Jeg er
skadet!’) har vært til nytte i kampen for overlevelse. Dette er
fortsatt ikke en setning som er særlig tynget av kompleks
grammatikk. Men har du, som H. habilis, et gjenkjennelig
Brocas område, da har du en hjernedel som er spesialisert på språk,
herunder grammatikk. Du har en hjernedel som skjønner seg på
subjekt, predikat og objekt. Og hva skal du med det, hvis du ikke
bruker subjekt, predikat og objekt i ditt daglige liv og virke? Husjt
– bort med det! sier evolusjonen, som ikke har sans for kostbare og
unyttige ting.
Det bedrer altså individets
overlevelsesevne at det har et språkorgan? Slett ikke. Det bedrer
flokkens overlevelsesevne at hvert individ har et språkorgan.
Og som du veit (men som du fort glømmer i diskusjoner om ’the
selfish gene’), så er det aldri det enkelte individ som overlever.
Flokken overlever.
Paleoantropologer og andre har skrevet
en god del om språket som medfødt evne, og om hvordan denne evnen
gjør at vi automatisk lærer det språket som omgir oss. Jeg har
ikke klart å finne ett eneste ord om det absolutt nødvendige trinn
2 i denne pregingsprosessen: Når vi først har lært språket, så
er språket det midlet som brukes til å prege oss videre i
barndommen. Vi har lært å dekode de forskjellige ytringene som når
oss; nå begynner vi å ta til oss det som blir sagt, i en
prosess som er sterkest i barndommen, men som fortsetter hele livet.
Vi suger til oss og trur på det vi hører. Bare slik er vi i
stand til å lære stammens myter, lage og bruke de redskapene vi
trenger, finne den store elva vi har hørt om. Vi gjør flokkens
fortellinger til våre egne – de blir en del av vårt mentale kart
over virkeligheten. Slik oppstår og vedlikeholdes følelsen av et
fellesskap, en stamme. Slik oppstår en kultur.
Evolusjonen har gitt oss det organet
som gjør at vi blir formet av kulturen.
Preginga skjer ved bruk av
språkorganet. Uten slik preging ville ikke den vesle flokken vi såg
for oss ha holdt sammen på den lange vegen gjennom passet, og H.
erectus ville aldri ha nådd Georgia.
Mennesket tilpasser seg kulturelt
til nye forhold, ikke (bare) biologisk.
Steiler du ved tanken på at noe så
komplekst som språk, herunder instinktet for å lære seg språk og
la seg forme av språk, kan være genetisk bestemt? Gløm elefanten
et øyeblikk; tenk heller på flaggermusa. Den orienterer seg i
stummende mørke ved å sende ut høgfrekvente lyder og registrere
ekkoet. Hvordan er det mulig? I hjernen har den et organ som bygger
et fullstendig, tredimensjonalt bilde av omgivelsene bare ut fra noen
svake lyder. Dette mentale bildet forandrer seg hele tida: Ikke noe
problem for flaggermusa. Instinktet for å lære seg å bruke dette
organet er genetisk programmert inn i flaggermusa fra unnfangelsen
av.
Du kan ikke trene opp mennesker til å
bygge slike mentale bilder og orientere seg etter dem bare ved hjelp
av lyd. Og du kan ikke trene opp flaggermusa til å forstå språk.
Mennesket har et språkorgan; flaggermusa har et
lydorienteringsorgan.
Eller tenk på sangfugler. De har et
instinkt for å synge, dét er du vel enig i? Men hvis den
potensielle mestersangeren ikke hører sin egen stammes sang i
reiret, er han ille ute når han blir stor; da får han aldri til mer
enn noen enkle pip, langt fra den fulltonende melodien som trengs
hvis han skal skaffe seg dame. Så: Sangen drives nok av et instinkt;
like fullt må sangen læres. Akkurat som språket. Derfor
finns det dialekter blant sangfuglene også.17
Før Darwins utviklingslære ble
akseptert, var Jean-Baptiste Lamarcks evolusjonsteori gjengs i mange
miljøer: Den at ervervete egenskaper overføres til neste generasjon
– giraffen strekker seg etter bladene, og dermed blir neste
generasjon født med lengre hals. Etter en slik modell ville artenes
tilpasning til ytre forhold ha gått mange ganger raskere: Det ville
ha krevd noen få generasjoner å utvikle en fullverdig giraffhals;
ikke hundrevis, tusenvis av generasjoner med tilfeldig variasjon.
Med kulturell tilpasning blir Lamarcks
modell virkeliggjort: Ervervete egenskaper, i betydningen ervervet
kunnskap, overføres til neste generasjon. Biologisk evolusjon
erstattes av kulturell evolusjon, som går mye fortere. Mennesket
blir i stand til å overleve raske endringer og sprer seg over hele
den gamle verden, i en periode da forholda endrer seg så raskt at
alle de andre oppreiste apene dør ut.
Overgangen fra biologisk evolusjon til
kulturell evolusjon skjer gradvis, og den kulturelle evolusjonen
påvirker den biologiske: Akkurat som i tilfellet med elefanten
oppdager evolusjonen at det nye organet fungerer bedre jo mer det er
av det. En større hjerne setter mennesket i stand til å handtere
mer komplekst språk (for eksempel ordforråd); mer kompleks kultur.
Hjernen vokser så fort at resten av kroppen nesten ikke klarer å
følge med. Etter en snau million år nås det punktet der fortsatt
økning gir like store ulemper som fordeler. Nå er den kulturelle
tilpasningen blitt helt dominerende i forhold til den genetiske.
Det er jo ikke slik at den genetiske
tilpasningen stanser opp: Mye pigment gir fortsatt fordeler under
steikende sol, men ulemper i nordlige strøk. En slank kroppsbygning
gir fordeler i varme strøk, mens en mer kompakt bygning er å
foretrekke i subarktiske omgivelser – neandertal-mennesket viser en
ekstrem tilpasning til livet på tundraen. Og bor du i et isolert
område der det er trangt rundt matfatet, kan det være en fordel å
være liten – jfr pygméer og Floresmennesker (’hobbiter’). Men
i det store og det hele er det kulturen som dominerer; ikke
biologien. De har skjedd et kvalitativt sprang i utviklinga.18
Så der er vi. Mennesket er genetisk
bestemt til å bli formet av kulturen. Det er helt naturlig
for oss å bo i byer eller ødemarker, å drive med kunst og kultur
og teknologi, med festivaler, orgier og askese, å skrive lange
fortellinger om arv og miljø. Jaså; du har et ’helt naturlig’
forhold til seksualitet? Det har jeg også. – Mitt er sterkt
preget av tabuer, normer og ritualer som jeg vokste opp med.
Vi lar oss forme av kulturen til nesten
hva som helst: Vi kan ikke la det være; det ligger i genene. Natur
eller kultur? Begge deler – det er to sider av samme sak.
1
’Memer’: Begrepet ble visstnok først brukt av Richard Dawkins i
’The Selfish Gene’, men det hadde ingen sentral plass i hans
forretningsidé. Det var først da Susan Blackmore åpnet egen
butikk med ’The meme machine’ at memet ble en intellektuell
merkevare. Et mem er en smittsom idé, forestilling, tanke,
oppfatning, teori – stort sett alt et menneske kan få inn i hodet
sitt. Forestillingen om memer kan brukes til å forklare alt og
ingenting innafor menneskelig kultur. Det er med memer som med
Gudsbevis og kreasjonisme; de kan ikke etterprøves med
vitenskapelige metoder.
2
Alfred Binet utviklet den første intelligenstesten i 1905 som et
hjelpemiddel til å finne ut hvilke barn som trengte
spesialundervisning. Tilsvarende tester ble raskt tatt i bruk til
helt andre formål.
3
IQ-tester er kulturuavhengige. Derfor er de utformet i et akademisk
språk og inneholder spørsmål av typen: ’Hva menes med apokryfe
skrifter?’ og ’Hvilken av disse passer ikke inn: New York,
London, Moskva, Paris, Buenos Aires?’. De brukes ofte av folk med
lite pigment og mye penger til å påvise at folk med mye pigment og
lite penger er 15% dummere, sånn at store inntektsforskjeller er
naturgitte.
4
Mine egne studier viser klart at penger og makt, liksom medlemskap i
Senterpartiet, er genetisk betinget.
5
’African Genesis’, ’The Territorial Imperative’, ‘The
Hunting Hypothesis’, ‘The Social Contract’
6
’On Aggression’
7
’Das sogenannte Böse’
8
’The Naked Ape’
9
Dette grunnmotivet ble brukt med voldsom emosjonell og symbolsk
kraft i åpningsscenen i Stanley Kubricks epokegjørende film ’2001
– A Space Odyssey’.
10
’Et nytt paradigme’, kaltes det på åttitallet da liberalistene
plutselig seiret på alle fronter (kanskje til sin store frustrasjon
– jeg var en av dem). Vi kan pakke ut igjen dette moteordet igjen
nå. Alt ligger i genene; det er det nye paradigmet.
11
Se f eks Stephen Oppenheimer: ’Out of Africa – the peopling of
the world’, Constable, London, 2003, s. 17, som gir en detaljert
graf over utvikling i hjernevolum.
12
There Ain't No Such Thing As A Free Lunch.
13
Disse endringene gjør også at vi ikke lenger, etter
spebarnsalderen, kan drikke og puste samtidig. Isolert sett er dette
også en ulempe, sia det medfører risiko for å sette et eple i
halsen – men fordelen ved å kunne artikulere har åpenbart
oppveid risikoen for å bli kvalt.
14
Det vil si at hun samler og bruker kunnskap om de nye
omgivelsene, og at hun utvikler teknologi til å beherske de
nye forholda. Kunnskap er kultur; teknologi er kultur.
15
Jan Terje Faarlund: ’Revolusjon i lingvistikken – Noam Chomskys
språkteori’, Det Norske Samlaget, Oslo 2005.
16
Se Stephen Pinkers glimrende ’The Language Instinct: The New
Science of Language and Mind’ (William Morrow & Co., 1994).
(Pinker har riktignok også noen merkelige tanker om at
språkorganet først ble fullt utviklet for 100.000 år sia eller
deromkring, se f. eks. hans ’How the Mind Works’, men det
trenger du ikke bry deg om.)
17
I et tidligere liv var jeg eier av en av disse plystretelefonene som
var så kule på søttitallet. Annenhver gang jeg sprang for å ta
telefonen, så var det falsk alarm; det var stæren på andre sida
av gjerdet som satt og markerte eiendomsretten. Lokal sosiolekt
blant stærer på solsida i Nittedal. – Og hvis du vil, kan jeg
den dag i dag demonstrere dialektforskjellene mellom skogsduer i
Norge og i England: ’Tu tuu tu, tu-tu’ kontra ’Tu tu
tuu tu’… En fulltreffer i selskapslivet, det garanterer
jeg.
18
Vær så snill; kall det ikke et ’kvantesprang’! Kvantespranget
– the quantum leap – er hentet fra kvantemekanikken og viser til
den minste overgang i energinivåer som kan registreres i
elementærpartiklenes verden, altså noe knøttlite. Fiffige
reklamefolk som syntes at ordet hørtes fint ut har tatt det i bruk
som betegnelsen på noe kjempestort, altså det stikk motsatte.
Huff.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar