Snakk norsk, for svarte F!

Jeg er som kjent en gammel grinebiter! Og det er få ting som får meg til å bite mer grinete enn når morsmålet mitt blir mishandlet. Da meiner jeg morsmålet i videste forstand, fra gamle Riksmålsforbundets halvdansk med nu, efter, frem og sne, til de særeste dia- og sosiolekter. Jeg inkluderer gladelig såkalt kebabnorsk i den store morsmålsgryta: Flere begavete forfattere henter impulser fra denne nye utgaven av norsk. Det er en berikelse: Språket vårt er romslig. Det kjennetegnes av rikdom og variasjon, av kreativitet og stadig fornyelse. Norsk er i evig utvikling.

Men å bvtte ut språket vårt, bit for bit og ord for ord med et annet språk, det er ikke utvikling. Det er avvikling. Og kulturjournalistikken leder an i avviklinga.

Her er pratebobler jeg snapper opp fra NRKs P2 på en hvilken som helst dag: «Ja, nå står vi foran en ny tsjællingsj. Jeg blir veldig kånfjust når du sier slikt. Det er vel et par hundre av dem, giv år teik. Det kommer kunstnere, artister, singersongraiters, juneimit. Det vi snakker om her er divillopment og nye rileisjens. Dette var jo helt æstånisjing! En graundsjeiking avsløring. Her har utviklingen gjort et kvåntum liip.» Og så videre, og så videre, og så videre.

Jeg overdriver ikke: Kulturkanalen har knapt nok ett eneste verbalt innslag som ikke er krydret med sånne ubehjelpeligheter. De kommer så hyppig og med sånn selvfølgelighet at journalister og lyttere venner seg til at det er sånn det skal være. Men for denne lytteren slutter språket å være et nytelsesmiddel. Det blir et torturinstrument. Den evige svien i øra stjeler oppmerksomhet og sinnsro, og jeg blir stadig mer grinete.

Fremmedord skiftes ut med de lettest tilgjengelige fra amerikansk reklamespråk: «Natrium» og «kalium» blir til «sodium» og «potassium». «Silisium» blir til «silikon». I skriftlige ytringer innføres feil ord deling etter mønster av engelsk, enda et norsk språkøre, til forskjell fra et engelsk, hører med en eneste gang at sjuke pleiere er noe annet enn sjukepleiere. Du forveksler ikke «bønder» med «bønner»: Da forveksler du ikke «gaffelbiter» med «gaffel biter» heller, med mindre du undertrykker ditt norske språkøre med fullt overlegg. Språket vårt har en variasjonsrikdom ved utnyttelse av trykk og tonem som det fattigere engelske språket mangler. Hvorfor skal vi, helt frivillig, kaste fra oss denne rikdommen?

Mer subtil er den utskiftinga av ord som fortsatt høres ut som norsk, men der betydningen er erstattet med betydningen av (nesten) likelydende engelske ord. «Besøk Røros for en avslappende ferie!» Her har preposisjonen for fått den engelske betydningen. «Han reiste til Bahamas for fjorten dager.» Nå er denne bruken fra reklamespråket blitt så allestedsnærværende at de fleste antakelig oppfatter den som norsk. Men på norsk heter det altså på ferie og i fjorten dager. Jeg kjemper antakelig en forgjeves kamp for å bevare de trauste norske preposisjonene i og på med norsk betydning – men jeg garanterer: Du skal ikke finne meg død med et sånt for i kjeften. - Og nå har preposisjonsdøden nådd vårt gode gamle om også: Seinest i dag hørte jeg om to kamphaner som utkjempet en rettssak over en eiendom. Hæ? Svevde de over eiendommen mens de sloss? Nei da: «They faught over the property», sier de på engelsk. «De kjempet om eiendommen,» heter det på på norsk.

Nye ord og begreper beriker språket. Å fjerne stadig flere tradisjonelle norske ord og uttrykk for å etterfylle med dårlig engelsk gjør oss fattigere, ord for ord og år for år. Jeg er fullt klar over at jeg arbeider i motbakke: Om femti år er antakelig norsk dagligtale redusert til et farge- og nyanseløst pidginspråk. (Muligens med unntak for Holmlia og enkelte andre Kebab-lommer!) Så jeg veit at jeg hyler mot månen. Men så lenge jeg kan gnåle og kjefte, kommer jeg til å fortsette å si: Snakk norsk, for svarte F!