Daniel Røed-Johansen setter en stigmatiserende betegnelse på to ypperlige idrettsutøvere («Aftenposten», 17. september): «Interseksuelle», kaller han dem. Jeg er overbevist om at ingen av dem ville ha akseptert å få en sånn merkelapp. «I am a woman, and I run fast!» sier Semenya.
Mboma løper også raskt. Det samme gjør hennes lagvenninne Beatrice Masilingi. Det samme gjør Francine Niyonsaba fra Burundi, Margaret Wambui fra Kenya og Aminatou Seyni fra Niger. Felles for alle disse kvinnene er at de er idrettsutøvere i verdensklasse, at de har et naturlig testosteronnivå som ligger et godt stykke over normalen for kvinner, at de blir utestengt fra deltakelse i sine foretrukne idretter – og at alle sammen er kvinner fra det sørlige Afrika.
Det finnes to biologiske kjønn: Menn og kvinner. Menn produserer små kjønnsceller, og kvinner har store kjønnsceller – også kjent som egg. Det er altså slett ikke vanskelig å fastslå utvetydig at alle de ovennevnte er kvinner. Det er ikke nødvendig å finne opp en idrettspolitisk betegnelse som «interseksuelle» for å karakterisere dem. Men det er man blitt nødt til, etter at idretten har vedtatt ei helt vilkårlig grense for hvor mye naturlig testosteron kvinnekroppen kan produsere for at man skal kunne løpe 800 meter og 1500 meter i det gode selskap. Grensa er satt til 5 nmol/liter.
Samtidig som disse kvinnene ble nektet å delta som kvinner, fikk en biologisk mann fra New Zealand lov til å delta som kvinnelig vektløfter. Det fikk han til på den enkle måten at han erklærte seg som kvinne (etter at han hadde gått ut på dato som mannlig toppidrettsutover), og deretter knasket i seg nok hormondempere til at han kom under kravet på maksimum 10 nmol/liter – altså dobbelt så mye som disse kvinnene måtte komme under!
Kvinnekroppen produserer testosteron, akkurat som mannskroppen produserer østrogen. Begge deler er helt naturlig. Så finnes det noen medisinske tilstander som gjør at kroppen produserer litt mer eller litt mindre av et hormon enn det som ligger innafor standardavviket. Men så lenge det ikke dreier seg om sjukelige tilstander, er det ingen grunn til å gripe korrigerende inn med medisiner. En sunn kropp veit vanligvis best sjøl hva som er bra for den.
Det er jo ikke tvil om at et høgt testosteronnivå gjør det lettere å bygge muskelmasse. En lang og slank kropp gjør det lettere å hoppe høgt, og høge naturlige blodverdier gjør det lettere å bygge kondisjon, Naturen er full av helt naturlige avvik som gjør det lettere å lykkes i en idrett. (Unnskyld: Mindre krevende. Innbill deg ikke at noen av disse kvinnene er kommet til toppen i sine idretter uten langvarig og systematisk trening, grensende til blodslit, dag etter dag,år etter år.) Men av en eller annen forunderlig grunn er det bare denne ene fordelen, som bare rammer noen kvinner fra det sørlige Afrika, som bannlyses fra idretten.
Også hos menn finnes det store variasjoner i testosteronnivå – fra 300 til 1000 ng/dl, ifølge diverse medisinske kilder. (300 er forøvrig bare litt over det nivået den nevnte vektløfteren fra New Zealand måtte ned på for å bli godtatt som «kvinne».) Men sia variasjonen er så stor – hvorfor settes det ikke øvre grenser for menn også? Hvorfor blir ikke menn med mer enn 1000 ng/dl pålagt å dope seg ned, dersom de vil løpe 800 meter? Har ikke de også en stor fordel av testosteronnivået sitt, akkurat som de nevnte kvinnene?
Idretten må rydde opp i dette kjønns- og hormonrotet. Og da må den først anerkjenne at det finnes to biologiske kjønn, punktum, og ikke hente sitt begrepsapparat fra den forskrudde ideologien til ekstreme identitetspolitikere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar