Har vi nok karbon til å koke planeten?

 

FNs nye klimarapport presenterer 5 tenkelige scenarier for global temperaturøkning fram til 2100. Scenariene er vist i den første delrapporten, «Climate Change 2021: The Physical Science Basis», og kan hentes her: https://www.ipcc.ch/report/ar6/wg1/#TS . Du kan nøye deg med «Summary for Policymakers» på 41 sider; du finner underliggende detaljer og forklaringer i «Technical Summary» på 150 sider – og hvis du VIRKELIG vil grave deg ned, kan du hente hele delrapporten på 3949 sider.

Som kjent er jeg en nerd. Så jeg har funnet mye interessant i hele rapporten, for eksempel om klima i forskjellige forhistoriske og historiske perioder. Og hvis du først begynner å bla, finner du svært mange interessante referanser i de milelange litteraturhenvisningene også. I våre dager er en forskningsrapport bare noen tastetrykk borte, så lenge du klarer å stave tittelen, så du risikerer å bli sittende i noen timer! - Men i det følgende skal jeg hovedsakelig holde meg til «Summary for Policymakers». Hent den nå før jeg fortsetter.

Klar? Bla opp: På side 16 finner du utslippsbaner for CO2, metan, N2O og SO2 for hvert av de fem scenariene. Den dominerende er selvfølgelig CO2. I motsetning til synsere fra Livets harde skole har jeg ingen forutsetninger for å grave meg langt ned i modellene og de tekniske beregningene og finne grove feil! Derfor går jeg ut fra at de 115 forskerne (deriblant 6 fra Norge) som har signert denne oversikten er fagfolk som veit hva de snakker om. I tillegg har de hundrevis av andre fagfolk og tusenvis av forskningsrapporter i ryggen, som «Technical summary» og resten av rapporten viser. Dermed tar jeg de klimaendringene som blir beregnet for hver utslippsbane for god fisk, i den forstand at dette representerer den beste kunnskapen som for tida er tilgjengelig om slike sammenhenger.

De fem utslippsbanene er:

• SSP5-8.5, hvor utslippene stiger kraftig og stabiliseres på godt og vel 3 ganger dagens utslipp. Denne banen medfører utslipp på ca 7.700 milliarder tonn CO2 fra nå til år 2100, og gir en temperaturstigning på 4,4 grader (mellom 3,3 og 5,7) fra nivået i 1850-1900.

• SSP3-7.0, hvor utslippene fortsetter å stige linjært til det dobbelte av dagens utslipp i slutten av århundret. Denne banen medfører utslipp av ca 4.800 milliarder tonn CO2 fra nå til år 2100, og gir en temperaturstigning på 3,6 grader (mellom 2,8 og 4,6) fra nivået i 1850-1900.

• SSP2-4.5, hvor utslippene stiger litt, men så holder seg stabile fram til ca år 2060, og deretter synker de til 1/4 av dagens nivå i 2100. Denne banen medfører utslipp av ca 2.800 milliarder tonn CO2 fra nå til år 2100, og gir en temperaturstigning på 2,7 grader (mellom 2,1 og 3,5) fra nivået i 1850-1900.

• SSP1-2.6, hvor utslippene synker linjært fra nå fram til ca 2065, og deretter blir negative. Denne banen medfører utslipp av ca 1.200 milliarder tonn CO2 fra nå til 2100, og gir en temperaturstigning på 1,8 grader (mellom 1,3 og 2,4) fra nivået i 1850-1900.

• SSP1-1.9, hvor utslippene synker bratt fra nå fram til ca 2055, og deretter blir negative. Denne banen medfører utslipp av ca 600 milliarder tonn CO2 fra nå til 2100, og gir en temperaturstigning på 1,4 grader (mellom 1,0 og 1,8) fra nivået i 1850-1900.

Tallene fra 1.9 til 8.5 viser til beregnet strålingspådriv, sammenliknet med førindustriell tid. 8.5, for eksempel, betyr at ved samme globale temperatur som før de menneskeskapte CO2-utslippene ville Jorda i snitt motta en nettoenergi på 8,5 W/m2, altså en kraftig oppvarming. Energioverskuddet nulles først ut når Jorda er blitt så varm at den klarer å kvitte seg med dette overskuddet – i dette tilfellet en temperaturøkning på 4,4 grader. (Pluss/minus en grad.)

Utslippstallene framkommer som integraler av arealet under utslippsbanene i grafen, og jeg kan ha målt litt unøyaktig (jeg ble aldri noen kløpper med pipettene på kjemilabben heller!). Jeg har etter beste evne regnet inn fradrag for «negative utslipp» også. («Negative utslipp» betyr at vi fanger inn MER CO2 fra atmosfæren enn vi slipper ut og lagrer denne fangsten på et trygt sted. Si fra når du skimter en sånn teknologi i det fjerne.)

Den intelligente leser ser straks at de to siste utslippsbanene er konsistente med 2-gradersmålet og 1,5-gradersmålet, respektive. Av «Technical Summary» framgår det at utslippsbudsjettet for disse to målene er beregnet til henholdsvis 1350 og 500 milliarder tonn CO2.

Hvordan stemmer scenariene med virkeligheten? Tja: Foreløpig ØKER CO2-utslippene, omtrent som SSP5-8.5 og SSP3-7.0. Vi befinner oss altså langt fra banene som fører til 1,5- eller 2-gradersmålet, og det kreves svært drastiske tiltak for at vi skal komme inn i en av disse banene. Det er ikke nok å vedta at «vi skal halvere utslippene før 2030, og bli utslippsfri i 2050»: Man må gjennomføre noen effektive tiltak også. Alle slike tiltak snakkes bort så snart det viser seg at de kan komme til å koste en femtilapp for den jevne velger, og i stedet fortsetter det grønne ordskiftet.

Verdens to mest folkerike stater, Kina og India, øker fortsatt sine utslipp kraftig. Resten av verden måtte komme ned på nullutslipp om få år hvis de to mest optimistiske banene skulle være oppnåelige. Der kommer ikke verden til å være. En kan hevde at begge disse landene er i sin fulle rett til å øke utslippene for å ta igjen veksten i vestlige land: Det er vi som har stått for størstedelen av utslippene til nå, og sørget for at atmosfæren har en CO2-andel på 415 milliontedel, mot 280 før den industrielle revolusjon. Har ikke verdens to mest folkerike land også rett til å fullføre sin industrielle revolusjon? Kan en godt si. Og det sier talspersonene for begge disse landene.

Jeg trur altså ikke at de to mest optimistiske banene er realistiske, i betydningen oppnåelige. Togradersmålet er kommet og gått, og at vi må anstrenge oss til det ytterste for å klare den midterste banen, der utslippene stabiliseres, hvoretter de synker fra ca år 2060. Hvis dét skal være mulig, må vi likevel sette alle krefter inn for at veksten i energiforbruk skal komme fra karbonfrie kilder – sol, vind og atomkraft.

2,7 grader vil være riktig ille: Tenk på katastrofebrannene, flommene og tyfonene vi har opplevd i 2019 og 2020, etter bare 1,1 grader. Forestill deg så ekstremvær som blir enda mer ekstremt, og ødeleggelser som blir mange ganger større enn nå. Men hvis 2,7 grader er riktig ille, så er 3,6 eller 4,4 rett og slett ikke til å tenke på.

Det finnes en utbredt oppfatning om at klimaendringene på en eller annen måte skal «ordne seg», uten at vi trenger å foreta oss noe særlig. Og én måte det kan «ordne seg» på, er at vi slipper opp for køl, olje og gass! Da blir vi nødt til å gå over på karbonfrie kilder enten vi vil eller ikke. (Nei, Virginia, «bioenergi» løser ingenting. Den brenner og gir fra seg CO2 akkurat som andre karbonkilder; dessuten vokser ikke vegetasjonen tilnærmelsesvis fort nok til å erstatte køl, olje og gass. Fossile kilder inneholder energi som fotosyntesen har skrapt sammen gjennom minst hundre millioner år, og som vi bruker opp på et par hundre år. Da blir årlig tilvekst som brukes opp fortløpende ganske puslete i sammenlikning.)

Det ville være katastrofalt korttenkt om vi satte oss i den situasjonen at vi plutselig blir tvunget til å bygge ut sol, vind og atomkraft fordi karbonlagrene er tomme! Vi må i hvert fall sørge for en gradvis overgang. Men kan vi komme til å slippe opp for karbon før hele kloden er kokt i 4,4 grader over før-industrielt nivå? Da må vi vite hvor store lagrene faktisk er.

Ei god kilde til slike opplysninger er «Statistical Review of World Energy 2021» fra British Petroleum. (70ende utgave! Imponerende.) ( https://www.bp.com/content/dam/bp/business-sites/en/global/corporate/pdfs/energy-economics/statistical-review/bp-stats-review-2021-full-report.pdf ) Der finner vi følgende tall for kjente energikilder:

• Olje: 244 milliarder tonn, som tilsvarer 773 milliarder tonn CO2 ved forbrenning.

• Naturgass: 188 billioner m3, som tilsvarer 374 milliarder tonn CO2 ved forbrenning.

• Køl: 1074 billioner tonn, som tilsvarer 2.750 milliarder tonn CO2 ved forbrenning (forutsatt at køl består av gjennomsnittlig 70 % karbon.

• Sement: Det finnes ingen praktiske grenser for hvor mye kalkstein (kalsiumkarbonat) vi kan finne og lage sement av! Hvis produksjonen fortsetter som nå, vil det bidra med ca 200 milliarder tonn CO2 over en 80-årsperiode.

• Dessuten må vi regne med noen hundre milliarder tonn som slippes ut fra jordbunnen på grunn av drenering av våtmarker og skogbunn. Hvor mye kommer an på hvor ivrige skogeierne er til å «utvikle» eiendommene sine.

Er dette hele historien? Nei.

Den som leiter, han finner. Fra 2000 til 2020 har kjente forekomster av olje økt med 33 %; av gass med 36 %. Kilder som ikke er funnet ennå er ikke medregnet: Verken Barentshavet, LoVeSe eller de store oljelagrene i havet vest for Grønland (som grønlenderne har sagt nei takk til å utnytte - fantastiske Kalaallit Nunaat! ) er tatt med. Eller felt på de store havdyp. Eller - -

I 2012 beregnet US Geological Survey at det var nesten 1/3 så mye olje i uoppdagete kilder, og nesten like mye naturgass i uoppdagete kilder, som det som finnes i kjente kilder i dag. ( https://pubs.usgs.gov/fs/2012/3042/fs2012-3042.pdf ) Og dette gjelder «konvensjonelle» reserver, altså sånne som kan utnyttes med kjent teknologi, bare vi finner dem. Det vil i så fall kunne bidra med ytterligere 600 milliarder tonn CO2.

Det virkelig store potensialet ligger likevel i en kilde som nesten ikke er utnyttet: Metanklatrater. Klatrater er gassmolekyler, i dette tilfellet metan, som er fanget i iskrystaller. Slike klatrater dannes ved biologisk nedbryting i oksygenfritt miljø mellom 0 og 4 grader, og det finnes enorme mengder av dem i permafrosten og på kontinentalsokkelen – mer energi enn i «summen av alle kjente kilder av olje, gass og køl tilsammen», ifølge én kilde. ( https://geology.com/articles/methane-hydrates/ ) Sjekk gjerne flere kilder: Estimatene varierer voldsomt, men alle estimater er enorme. - Klatrater gir fra seg metan når iskrystallene smelter – f eks når permafrosten tiner, eller når vatnet på havbunnen blir varmt nok. Derfor er det flere som mistenker smeltende klatrater for å stå bak den kraftige økningen av metan i atmosfæren: Metannivået er nå nesten 3 ganger så høgt som i før-industriell tid. Smeltende klatrater kan også ha forårsaket de voldsomme klimaendringene for ca 55 millioner år sia, da middeltemperaturen var fra 6 til 10 grader høgere enn i dag. Hvis dagens klimaendringer setter i gang en slik prosess i stor skala, vil den være sjølforsterkende, og da kan vi glømme alle scenarier som IPCC presenterer – nåla går gjennom taket uansett, helt uavhengig av våre egne utslipp.

I en verden der tilgangen til olje og gass strypes, og der det ennå ikke er kommet fart i overgangen til karbonfri energi, kommer klatratene til å bli utnyttet. Særlig avansert teknologi trengs ikke for å skrape havbunnen; det veit enhver reketråler. Så lenge alternativene mangler og det økonomiske potensialet er enormt, blir det fullt mulig å utvikle teknologiske tilpasninger temmelig kjapt.

Legg nå sammen: 1.147 milliarder tonn CO2 fra kjente olje- og gasskilder; 600 fra hittil ukjente; 200 fra sement; 500 fra avskoging og pløying av våtmark; 2.000 fra klatrater; 2.000 fra køl (den siste holder vi nede så godt vi kan – gass er tross alt bedre!): Når vi runder av, blir det fort 6.500 milliarder tonn fram til år 2100. Så det er ikke sikkert vi har tilgjengelig nok karbon til å nå helt fram til 4,4 grader, eller at vi klarer å brenne det opp fort nok. Jeg synes ikke vi bør prøve heller.

Verden har funnet mer olje og gass allerede enn det som er nødvendig for å passere 2-gradersmålet, når vi også regner med sementen. Likevel insisterer flertallet her i landet på at det vi virkelig trenger nå, det er å finne MER olje og gass: Vår oljeutvinning foregår klimanøytralt, veit du, så i virkeligheten er det nesten et klimatiltak å finne mer av den. - I tillegg vil utslipp fra andre kilder gjøre det fullt mulig å komme langt forbi 3,6-gradersmålet med vaiende faner, hvis det er det vi absolutt vil.

Jeg er likevel betinget optimist. Mennesker har evne til å opptre noenlunde rasjonelt når vi ikke lenger har noe annet valg – jfr diverse kapitulasjoner, seinest i krigen mellom Armenia og Aserbadsjan. Og etterhvert som både utbygging og drift av solkraft og vindkraft viser seg å være billigere enn olje, gass og køl, så kommer de fornybare kildene til å vinne: Det er grenser for hvor lenge vi vil kjøre dyrere dieselbiler bare på trass. Energien blir karbonfri, og verden blir elektrisk. Sistemann som begynte å leite etter nye oljefelter går konk som fortjent.

Problemet kan være at overgangen ikke går raskt nok. Vi kommer antakelig under 2,7 grader, men ikke under 2. Og Norge, som burde være i fortroppen for ny energi, har foreløpig bestemt seg for å være i baktroppen. Det kan straffe seg – også økonomisk.