Christian Borchs narsissistiske egotripp

 

Christian Borch, best kjent som forhenværende nyhetsanker, har skrevet bok: «Bak kulissene. Minner fra et liv i journalistikkens skarpe ende»

Forfatteren har en imponerende CV. ( https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Borch ) Sjøl er han også svært imponert, å dømme etter Morgenbladets anmeldelse: «Christian Borch har skrevet bok om 40 år med verdenspolitiske begivenheter. Den eneste røde tråden er Christian Borchs fortreffelighet.» ( https://www.morgenbladet.no/boker/2023/04/19/god-kveld-dere-bornerte-idioter/ ) Dagbladet er litt snillere, men bekrefter inntrykket av at Borch er opptatt av å formidle kunnskapen om Christian Borchs overlegne innsikt: «Han tror nok han kan ta feil, men vet han forstår det meste bedre enn folk flest.» ( https://www.dagbladet.no/bok/arrogant-og-provoserende/78981246 )

Boka har skapt debatt. Debatten oppsto ikke på grunn av udokumenterte, sensasjonelle påstander, som at Israel betalte en million dollar til de norske forhandlerne av Oslo-avtalen, eller at Einar Førde kan ha vært en større spion enn (den nesten helt uskyldige) Arne Treholt. Sånne «avsløringer» ville selvfølgelig ha gitt sensasjonsoppslag i alle medier, dersom oppegående redaktører hadde tatt ham alvorlig. Dagbladets anmelder kommenterer: «Det er som kjent flere ting som kan ha skjedd her i verden enn som faktisk har skjedd.» (Du skal likevel ikke se bort fra at sånne lakriser blir plukket opp av «Russia Today» og fordelt videre til diverse konspi-hjemmesider nær deg.)

Nei, debatten ble skapt av at Borch også synser i veg om journalistikkens forfall, både i NRK og andre steder. Om dialekt i nyhetssendingene skriver han bl a: «Det virkelig tankevekkende er at NRK lar dette skje. Kanskje nye utlysninger bør ta det inn i teksten, for eksempel: ‘Stillingen åpner uante muligheter for uhindret narsissistisk egotripp’». Særlig smertefullt er det visstnok å høre korrespondenten Lars Os, som bruker Østerdals-dialekt i reportasjene: «Han snakker en dialekt som er spesiell inntil det ubegripelige. Spørreordene i hans verden er kven, kessen, kesst og keffer. Hyggelig for folk i bygda når han sier det, vil jeg tro. Men hva med resten av nasjonens seere og lyttere?»

Christian Borch må være den eneste lytter som er så språklig uformuende at han ikke skjønner spørreord som kessen og keffer. De står riktignok ikke i ordboka, hovedsakelig fordi de ikke er registrert mange nok ganger i skrift. Det gjør derimot sånne ord som «åffer» og «åssen». Jeg er ikke brått sikker på at Borch ville godkjenne bruken av dem fra en programleder heller, ordbok eller ikke. 

Jeg har tatt meg bryet med å høre om igjen innslaget i «Dagsnytt 18» der Borch belærer oss om hva slags språk journalister skal bruke. ( https://radio.nrk.no/serie/dagsnytt-atten/NMAG03007623 ) For å gjøre seg forstått, må journalister unngå dialektbruk, meiner han. De må snakke «normert bokmål eller nynorsk». Seinere har han fått litt støtte fra enkelte andre språklige museumsvoktere, som meiner at godt språk er å snakke slik de snakker.

Men etter et krav om "normert bokmål" ville ikke Borch ha fått innpass i «Dagsrevyen». Han trur sjøl at han ikke snakker dialekt, men du skal ikke ha hørt lenge på ham før du oppfatter at han bruker en muntlig variant som lever innafor trekanten Vinderen-Montebello-Ullern. Den har et bestemt lydmønster, et tonefall og en trykkfordeling som skiller den klart fra (for eksempel) totning. Sjølve ordvalget kan være nøyaktig det samme; likevel ville Christian Borch antakelig ha meint at totningen snakker dialekt, mens han sjøl snakker normert bokmål.

Typisk for Borchs dialekt er runde l-er (til forskjell fra totning, som har flat l i framlyd og tjukk l etter konsonant og mellom lange vokaler), aversjon mot tonem 2 (si gjerne 'kån-jakk' eller 'kån-jakk', men unngå for alt i verden 'kon-jakk'!), samt moderat lydforskyvning i diftonger ('sau' blir til 'sæu', men ikke til 'sævv').

Verken bokmål eller nynorsk er talespråk: De er skriftspråk. Det ville lyde ganske rart hvis du prøvde å gi en lydriktig muntlig gjengivelse av følgende setning: «Jeg er vanligvis oppe før klokken syv hver dag.» Borch ville si: «Jæi ær vanlivis åppe før klåkken syv vær dag.» Totningen, derimot, ville si: «Je ær vanlivis oppe før klokka sju hår dag.» Begge ville uttrykke det samme innholdet på sin egen dialekt, og det skal stor vrangvilje til for å hevde at det ene er lettere å forstå enn det andre.

Du unngår ikke å bruke en eller annen dialekt når du snakker. Du kan selvfølgelig prøve å etterligne en annen dialekt enn den du vanligvis bruker, og i den grad du klarer det, snakker du en annen dialekt. Men du snakker ikke et skriftspråk.

Slår du opp på ordet «Dialekt» i Store Norske Leksikon, finner du følgende: «Dialekt er ein geografisk avgrensa variant av eit språk. Dialekten utgjer eit komplett språksystem og kunne såleis ha fungert som eit språk i seg sjølv. Det er gjerne historiske og politiske grunnar til at eitt språksystem blir rekna som språk, medan eit anna blir rekna som dialekt. Dialekten seier noko om kvar ein kjem frå, kven ein er, og somme tider òg kven ein ønskjer å vere. Det er ein sterk samanheng mellom dialekt og identitet.» ( https://snl.no/dialekt ) Disse kriteriene passer like godt på Borchs variant av norsk talemål som på totningens.

En fjernsynsreporter skal først og fremst gjøre seg forstått. Det oppnår en ved å uttale hver lyd tydelig, uten å snøvle eller sluke ordene, og ved å unnlate å bruke ord som er så spesielle at mange seere ikke forstår dem. Utover dette bør reporteren kunne bruke den varianten av norsk som vedkommende behersker best og kjenner seg komfortabel med. Da blir reportasjen best. Den personlige tonen gjør at mange, deriblant jeg, synes at Lars Os har levert mange gode og hverdagsnære reportasjer fra USA.

Dette handler selvfølgelig ikke om forståelighet: Det handler om status. Det bor mye penger, makt og anseelse i trekanten Vinderen-Montebello-Ullern. Folk med penger, makt og anseelse har alltid kunnet definere hva som er god og dårlig smak, og hva som er godt og dårlig språk: Riktig norsk er det språket vi snakker; ikke den bablinga de mumlende masser der ute holder på med.

Borchs eget talespråk har hatt status som «riktig», «dannet» og endog «pent». Denne statusen begynte å glippe for mer enn femti år sia, og nå er den nesten helt borte, alle andre steder enn i hodene til enkelte av dens brukere. Tap av privilegier er alltid vondt å forsone seg med. Det gjelder også språklige og kulturelle privilegier, sia språk og kultur er viktige elementer i ens identitet og sjølforståelse. Derfor dette språklige korstoget – eller, for å si det med ei formulering fra Borchs egen gullpenn: Denne narsissistiske egotrippen.

Når en krever stor plass for seg sjøl og sine egne innfall, vil en ofte møte motstand. Men for en som bruker å ha så mye rett som Borch bruker å ha, gjør det nok ekstra vondt å møte motstand. Derfor sier han til «Dagsavisen» og alle andre som vil høre: «Jeg er gjort til nasjonalt mobbeoffer på linje med Märtha Louise.» ( https://www.dagsavisen.no/oslo/navn-i-nyhetene/2023/04/23/mannen-som-satte-dialekter-pa-plass/ )

Det er riktignok ikke brått alle som ser Märtha Louise som noe mobbeoffer, når hun stadig søker oppmerksomhet for å snakke offentlig om seg og sitt. Likevel var det ikke mange som ville nevne Christian Borch i en kongelig sammenheng før han nevnte det sjøl. Det var fint at han minte oss på hvilken sammenheng han føler seg hjemme i.