Arias oppdaglse: En Øyvind Myhre-novelle av ChatGPT (Med kommentarer)

 

Du husker at jeg prøvde å få ChatGPT til å skrive en novlle av Øyvind Myhre. Den ble fæl. Jeg har bestemt meg for å gi ham ny sjanse; han er jo oppgradert og oppdatert i mellonmtida, og presumprivt forbdret. Dessuten har jeg av helt andre grunner funnet fram de to novellesamlingene mine fra Mars – den ene på svensk; den andre på norsk. Inspirert av disse ba jeg ham å skrive en Øyvind Myhre-novlle fra Mars. Han satte i gang, og jeg oppdagt straks at han satt og skrev noe møl med Øyvind Myhre som hovdperson. Etter et par forsøk til – han har vondt for å skjønne enkle beskjder – klarte han å oppfatte følgende: «Skriv en novelle fra Mars av Øyvind Myhre, med kvinnelig hovedperson.» Og det gjorde han omsider. Huttetu:

I de øde og storslåtte landskapene på Mars gikk en ung kvinne ved navn Aria med bestemte skritt. Aria var en fremadstormende astronaut og geolog, lidenskapelig opptatt av å utforske den røde planeten. Hennes lange, brune hår flagret lett i den tynne atmosfæren mens hun vandret over det rustfargede terrenget.

En dag, mens Aria utforsket en dyp kløft, oppdaget hun en underjordisk hule som var blitt skapt av århundrer med vulkansk aktivitet. Hulen glimret med uforklarlige blå lyspunkter og inneholdt merkelige formasjoner som lignet på krystaller. Aria følte en intens nysgjerrighet og trang til å utforske hulen nærmere.

Med utstyr og kameraer klargjort, gikk hun inn i hulen. De blå lysene kastet fortryllende skjær på veggene, og hun kunne føle en svak elektrisk ladning i luften. Ettersom hun dykket dypere inn, oppdaget hun et nettverk av tunneler og kamre som virket umulige å ha blitt dannet naturlig.

Plutselig følte Aria bakken riste under føttene sine. En fjern drønn fylte hulen, og hun innså at hun måtte ha vekket til live noe langt under overflaten. Hun kom seg raskt tilbake mot utgangen, men før hun nådde fram, ble hun overmannet av en intens lysblå glød som omsluttet henne.

Da lyset avtok, fant Aria seg selv i et helt nytt kammer. Foran henne sto en skikkelse som lignet en blanding av menneske og Mars-vesen. Med mørkt hår og glødende øyne møtte skikkelsen Arias blikk.

"Velkommen, Aria," sa skikkelsen med en stemme som vibrerte gjennom rommet. "Jeg er Aelara, vokteren av Mars' hemmeligheter. Du har vekket noe som har vært skjult i århundrer, og nå er du en del av en gammel forutsigelse."

Aria var overveldet av situasjonen, men også nysgjerrig og ivrig etter å forstå. Aelara fortalte henne om en gammel profeti som hevdet at en jordboer ville komme til Mars og hjelpe med å gjenopprette balansen mellom planeten og dens urinnvånere. Hulen og de blå krystallene var en kilde til kraft som kunne ha positive eller ødeleggende konsekvenser for planeten.

Som den utvalgte jordboeren ble Aria presentert med et valg: å hjelpe Mars og dens vesener eller å la planeten lide av den kraften hun hadde vekket til live. Aria visste at hun ikke kunne la planeten lide på grunn av hennes handlinger. Med en besluttsomhet som overrasket henne selv, aksepterte hun oppgaven med å forstå og styre kraften til det beste for Mars og dets innbyggere.

Gjennom dager og netter med studier og opplæring lærte Aria å kontrollere kraften til de blå krystallene. Med Aelaras veiledning og hennes egne evner som forsker, oppdaget hun hvordan kraften kunne brukes til å regenerere Mars' økosystem og skape en ny balanse mellom planeten og dens vesener.

Etter måneder med arbeid kunne Aria endelig se resultatene av sitt arbeid. Den røde planeten begynte å blomstre med liv. Vegetasjon spiret opp, og elver begynte å renne gjennom det tidligere tørre landskapet. Mars' urinnvånere takket henne med en følelse av takknemlighet som nådde henne gjennom telepati.

Til slutt sto Aria på kanten av en klippe, stirret utover det forvandlede landskapet på Mars. Hun hadde vært en del av en profeti og en epokegjørende forandring. Hennes dedikasjon til vitenskap og viljen til å forstå det ukjente hadde ført henne til å redde en hel planet.

Aria visste at hennes reise ikke var over. Hennes erfaringer på Mars hadde åpnet en dør til nye eventyr og oppdagelser, og hun ville alltid bære med seg minnet om den magiske hulen og den vennlige vokteren Aelara.

Fort gjort å rette opp igjen økosystemet på en planet, altså. - Dette er skrevet av versjon 3,5. Er det sant som de sier, at han bare blir dummere etterhvert som han får større tekstmengder å øve seg på? Jeg kan oppgradere til betaversjonen av 4.0, står det, men det koster peeng, og det trur jeg ikke det er verdt.

Fritz Leibers «Silver Eggheads» klarte å skrive truverdige Heinlein-historier. ChatGPP, derimot, klarer ikke å skrive noe som likner truverdige Øyvind Myhre-historier. Kunne jeg ha skrevet noe liknende da jeg var ti år? Neppe. Allerede da skjønte jeg at du må ha spenning i historien og stigning mot en utløsning, og jeg ville bestemt ha prøvd å bskrive naturen mer utførlig enn at landskapene er «øde og storslått».

Jeg er blant dem som meiner at AI vil frambringe bevisste, tenkende skapninger. Mer om det en annen gang. Men det er laaangt fram! Og tekstforfatterne i Hollywood kan føle seg ganske trygge. Inntil videre.