For 60 år sia reiste jeg til Trondheim for å studere. Der bodde jeg på hybel og fikk plass til meg sjøl og mitt rørlige gods på ett rom med seng, bord og to (!) stoler. Dusj og dass i gangen.
Mitt rørlige gods omfattet dress og slips, et par skjorter, noen sokker og underbukser, samt en slepbar Combi platespiller og radio. Noen få, viktige bøker: «Unge mordere», «Ukens åttende dag», «De underjordiske», «Speilingen og virkeligheten», «Utenfor sirklene», «Slik talte Zarathustra». (Det gis ingen poeng for å gjette riktig forfatter av den sist nevnte boka. Gløgg som du er, klarer du nok å oppspore forfatterne av de øvrige også.) - Dessuten det nødtørftigste av plater: Cliff, Tommy Steele, Ray Charles, Lord Rockingham's XI. Tannbørste og barbermaskin, skrivesaker, kniv, skje og gaffel, et glass og en kopp, ei skål, en stor tallerken (flat) og ei brødfjøl. Hva mer kunne en ung mann trenge mens han viet sitt liv til fysikkens og verdensaltets mysterier?
Jeg underdriver litt: På gutterommet i Vestre Gran hadde jeg mange flere bøker, hauger og lass med Donald, Skipper'n, Hauk – samt alle Elvis-singlene fra 1958 og utover. Seinere skulle det vise seg at der låg ikke disse skattene trygt, dessverre. Men den tragdien hører hjemme i en annen epistel.
I dag, seksti år seinere, drukner jeg i eiendeler. Det står bokhyller i nesten alle rom i alle etasjer. Utafor bokhyllene flyter bøkene fritt - på gangen, på badet, på spisebordet, i trappestansen. Jeg har filmer og musikk på vinyl, på tape, på CD, på minnepinner (som jeg stadig roter bort). Og hva i all verden skal jeg med tredve slips, utvaskete T-skjorter, dressbukser som har krympet så mye i livet at jeg ikke får dem på meg? På kottet og andre plasser ligger det dynger med «Scientific American» som har gått ut på dato; «New Scientist», mine egne manuskripter (utgitte og uutgitte) i papirformat, gamle fanziner, magasiner, tidsskrifter... Nevnte jeg skapene med diverse serviser, kopper og kar, glass og karafler? Jeg trekker opp en skuff på må og på få, og der ligger sannelig, mellom kule solbriller, pass og våpenkort, en pappask med alle de dyreglansbildene som jeg samlet på... Herre jeremias: Om jeg prøver å rydde, aner jeg ikke hvor jeg skal begynne eller slutte.
I garasjen står familiens tre gamle biler og stabler med vinterdekk, Ubrukte materialer av ymse slag. Fire-fem par ski, ei plastkasse med smøresaker og utallige skistaver. Tre sykler - den fjerde står montert som trimsykkel i kjelleren, mellom romaskinen, vektene og de verneverdige trestolene. To grasklippere; den ene ubrukelig.
Målt i masse eier jeg nå et sted mellom hundre og tusen ganger så mye som da jeg var student. Da har jeg ikke regnet med bygningene som jeg er medeier av. Det er jo ikke så rart at jeg trenger hundre ganger så mye plass til tingene mine også!
Ut fra hva jeg hører, har andre det på samme måte. De har bare litt andre ting: Færre bøker, flere jekker, motorsager og dreiebenker.
«Eier du mer enn fem ting, så eier tingene deg,» skal en klok gammel hindu ha sagt. En klok gammel konfutsianer utvidet ordtaket til sju ting. Kloke, gamle Piet Hein satte visstnok grensa ved åtte. ( https://altformangeting.wordpress.com/ ) Jeg er en måtelig klok, gammel mann og må innrømme at jeg eier noen tusen forskjellige ting, hvis alt skal telles med.
Tingene vi lager og eier løper løpsk med oss: Vi er som ekorn og slutter aldri å sanke nøtter som vi gjømmer på lure steder. Nå viser forskningen at menneskeskapte ting er i ferd med å fylle opp hele den planeten vi lever på: Hvert år øker massen av menneskeskapte ting med 30 milliarder tonn, og i 2020 utgjorde den samlete massen av alle produktene vi har laget nesten 1,2 trillioner tonn – like mye som Jordas samlete biomasse, fra bakterier og virus opp til blåhvalen. https://www.nature.com/articles/s41586-020-3010-5.epdf?sharing_token=oKstYatwdRZCrAcTagRco9RgN0jAjWel9jnR3ZoTv0MLvUZ1C0L35yEQYHf_pwmiKx-xqIzWDg-_bH8WmUJdQoZLCBiHLXRNcMkwwfyHzDlvbTD_X95ClCD9Dm1NwHnTBkKIUxBD2Z0BK9pVkFQp8A6pDOnfvxsUdUyN6-ztR4JSB7SZTjhuQ5h-JMnVNrZI0zJNWtN8pMWhqeq7dNrJP7Frh33-jSshBuScIQVzClI%3D&tracking_referrer=www.smithsonianmag.com )
Veksten er eksponensiell; opp fra 3 % til 100 % på 120 år. Med en fortsatt tredvegangers økning pr århundre vil vi passere Jordas samlete masse i august år 2676. - Det er riktignok lenge til, men vi får problemer lenge før den tid. Som tidligere påpekt ( http://kvernvold.blogspot.com/2017/ ) kan vi komme til å bruke all den energien som Sola beriker planeten vår med allerede i år 2630. ( http://kvernvold.blogspot.com/2017/11/hvor-lang-tid-har-vi-igjen-et.html )
Vi breier oss også på bekostning av alt annet som lever på planeten. Ifølge en omfattende studie av all biomasse på Jorda ( https://www.pnas.org/doi/10.1073/pnas.1711842115 ) utgjør vi mennesker og husdyra våre nå 96 % av biomassen til alle pattedyr. Mennesker aleine veier tilsammen ca ni ganger så mye som summen av alle ville pattedyr. - Ville dyr blir stadig færre; menneskene og husdyra våre blir stadig flere.
Hvor fører alt dette oss hen? Det fører til at vi bruker opp Jordas ressurser raskere enn Jorda klarer å fornye dem, slik det uttrykkes i den årlige «Earth Overshoot Day» (Jordas overforbruksdag), ( https://en.wikipedia.org/wiki/Earth_Overshoot_Day ) Denne datoen faller tidligere på året for hvert år som går, og i 2023 falt den på 2. august. Norges overforbruksdag falt på 12. april, så vi utgjør ikke et så godt forbilde for resten av verden som vi liker å tru – tvert imot. ( https://www.greenpeace.org/norway/nyheter/forbruk/dette-er-earth-overshoot-day/ )
Forestillingen om en «Earth Overshoot Day» er blitt kritisert fordi den er for enkel til å beskrive kompleksiteten i ressursbruk og -fornyelse. Nå har ei internasjonal forskergruppe tatt for seg status på ni kritiske områder, og beregnet at vi belaster planeten mer – tildels mye mer – enn det de kaller «safe operating space», trygt driftsområde, på seks av dem. ( https://www.science.org/doi/10.1126/sciadv.adh2458 ) Klimaet er, som du sikkert veit, ganske ille ute, men verst går det med biosfærens genetiske integritet. I klartekst: Vi utrydder arter og variasjonsrikdom innen artene i en rasende fart, også arter og varianter som vi er avhengige av for å overleve.
Du og jeg, alle tingene våre og forbruket vårt, utgjør en liten del av problemet. Men når vi legger sammen alle de små problemene, blir de et stort problem: Måten vi breier oss på er ikke bærekraftig.
Dette har antakelig et intelligent system nær deg skjønt for lenge sia. Kanskje kommer et sånt system – eller de enda flinkere barnebarna til dagens systemer – til å gjøre noe med problemet. Jeg har tidligere tippet at singulariteten inntreffer ca år 2050 ( http://kvernvold.blogspot.com/2018/08/hvorfor-alt-gar-stadig-raskere.html ), men jeg kan jo ta feil. En «generasjon» på området for intelligente systemer tar vel bare noen måner, så for alt vi veit kan singulariteten treffe oss allerede nå i romjula. Verden er en utrygg plass.
Overskriften til denne epistelen er egentlig feil: Planeten klarer seg helt utmerket; i løpet av sine 4,5 milliarder år har den ristet av seg den ene katastrofen og masseutryddelsen etter den andre, og fylt opp jord, himmel og hav med nye arter. Det er verre med oss: Det er vi som ikke tåler den masseutryddelsen vi sjøl har skapt. Vasspesten i Jarenvatnet grodde så tett at den kvalte seg sjøl til slutt. Vi er i ferd med å gjøre det samme.
Ha en fortsatt fin og travel dag! Og kos deg med bøkene dine. Gjerne med noen som jeg har skrevet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar