Norcon 30 (årets science fiction-kongress) hadde fire utenlandske æresgjester, hvorav to utenlandske: Adrian Tchaikovsky ( https://en.wikipedia.org/wiki/Adrian_Tchaikovsky ) og John Scalzi ( https://en.wikipedia.org/wiki/John_Scalzi ). Tchaikovsky er engelsk; Scalzi er amerikaner.
Jeg hadde aldri lest noen av dem og bestemte meg for å rette opp denne mangelen. På Tanum hadde de to bøker av Tchaikovsky og bare ei av Scalzi, så jeg rasket med meg det de hadde. Her følger min vurdering av disse bøkene: Ga de meg leselyst? Ga de meg nye tanker i huet? Var de spennende? Hvordan utnyttet forfatterne science fiction-formatets uendelige muligheter – klarte de å skape undring, fantastiske og truverdige verdener, visjoner? Store, strenge krav.
Jeg endte med to vidt forskjellige vurderinger, for å si det svært forsiktig.
John Scalzi: «The consuming fire»
Denne boka omtaler jeg ikke her. Det ville være urettferdig overfor forfatteren, som har fått både Hugo (science fiction-verdenens mest prestisjefylte pris) og Robert A. Heinlein-utmerkelsen for "outstanding published works in science fiction and technical writings to inspire the human exploration of space". Forfatterskapet hans må altså inneholde gullklumper. Dette er ikke en av dem.
Adrian Tchaikovsky: «Children of Time»
Jeg leste først kortromanen, eller langnovellen, «Elder Race». Den gikk unna i et jafs. Fortellinga viser en framtidsverden på en fremmed planet med truverdige personer og miljø, og den har ei spennende handling med overraskende utvikling. De naturvitenskapelige detaljene er truverdige, noe som alt for ofte ikke er tilfellet i sånne romeventyr. Denne boka ga mersmak, så jeg bestemte meg for å prøve den mye lengre og langt mer ambisiøse romanen «Children of time».
Dette er en mammut på 600 sider. Som om ikke det er nok, så er det den første i en serie på tre; de to neste heter «Children of Ruin» og «Children of Memory». Hele serien ble tildelt Hugo for beste serie på verdenskongressen i 2023. Etterpå har det vært mye fannisk hurlumhei: Kongressen ble arrangert i Kina, og i nominasjonsprosessen før kongressen skal komiteen ha silt bort kandidater som kunne virke støtende på vertslandet. Se f eks her: https://www.salon.com/2024/02/16/hugo-awards-scandal-china-censorship/ Dette har ført til en skikkelig oppvask. Hugoene blir stående, men Tchaikovsky har kunngjort at han ikke vil bruke denne utmerkelsen på CV-en sin. Det avtvinger respekt.
Tchaikovsky bygger et framtidsunivers i stort format. Menneskenes imperium mellom stjernene har vokst og vokst, samtidig som konfliktene der hjemme er blitt stadig mer voldsomme og utkjempes med stadig mer avansert teknologi. På slutten av ekspansjonsperioden har menneskene begynt å terraforme jordlike planeter. Samtidig har konfliktene vokst til en altutslettende verdenskrig. Terraforming-ekspedisjonene ble overlatt til seg sjøl, uten noen kontakt med det hjemlige solsystemet.
Noen tusen år seinere har en ny sivilisasjon etablert seg på ruinene av den første. Ved å utnytte restene av gammel teknologi klarer sivilisasjon 2.0 å sende stjerneskip med flyktninger fra den ubeboelige hjemplaneten, i håp om at terraformingprosjektene har skapt beboelige verdener der flyktningene kan bosette seg. Stjerneskipet Gilgamesh når fram til en av de terraformete planetene, som er blitt en paradisisk kopi av den grønne Jorda, slik den var før menneskene ødela den fullstendig. Det viser seg at de ikke er velkomne.
Lederen for det opprinnelige prosjektet, Avrana Kern, har hatt sin egen agenda og et eget underprosjekt: Hun har innsett at menneskeheten har spilt fallitt, og at nye versjoner av menneskelige sivilisasjoner bare vil gjenta de samme destruktive feilene som den første. I stedet vil hun sørge for at det utvikler seg tenkende skapninger med andre og bedre egenskaper. Ved terraforming har det nye paradiset fått en økologi som i store trekk er lik den Jorda ville ha hatt uten mennesker, med planter og dyr, sopp og mikrober som på Jorda. Her har hun plassert apekatter som hun håper skal utvikle menneskelig intelligens. For å sikre ei rask utvikling har hun injisert et nyutviklet nanovirus i disse apekattene. Dette viruset endrer deres DNA slik at tilegnet kunnskap til en viss grad blir arvelig, og følger med til neste generasjon omtrent som et instinkt. Viruset kan også formidle ervervet kunnskap fra ett individ til et annet. Evolusjonen vil dermed gå mange ganger så raskt som i naturtilstanden, og apekattene vil bli intelligente og utvikle kultur og teknologi omtrent som mennesker, men uten menneskenes mest destruktive egenskaper. Håper Kern.
Men da må apekattene få utvikle seg i fred! Derfor har Kern satt planeten sin i karantene. Hun plasserer seg sjøl som en vokter i bane rundt planeten sin, med enorme ressurser til å stoppe framtidige besøk. Hun holder seg i live i tilnærmet evig tid ved å laste sin personlighet over i satellittens informasjonssystem, mens den fysiske kroppen hennes ligger nedfryst og vekkes til live bare hvis hennes elektroniske jeg finner det nødvendig.
Det hun ikke veit, er at planen hennes har gått helt ut av kontroll. Apekattene hennes brant opp ved nedstigningen til paradisplaneten. Nanoviruset, derimot, overlevde og infiserte biologien – i praksis alle flercellete dyr – på planeten hennes.
Etter noen tusen år har flere skapninger utviklet seg med forskjellige grader av intelligens. En maurart dominerer planeten. Maurene konkurrerer bl a med edderkopper, som er blitt så store som kålhoder og begynner å bygge komplekse samfunn. Etterhvert viser det seg at edderkoppene, som først var underlegne, vinner i kampen om herredømme, fordi de utvikler kunnskap og intelligens på individuelt nivå, mens maurene bare klarer å utvikle en form for kollektiv intelligens.
Handlinga spenner seg over mange edderkopp-generasjoner og viser konflikter, stadig økende kunnskap og kompetanse, mer komplekse samfunn og teknologi. Edderkoppene behersker etterhvert maurene og manipulerer dem med feromoner og virus, slik at de kan benytte dem som soldater i sine innbyrdes kriger og til å utføre krevende arbeid og endog beregninger – de kan bl a utnyttes som biologiske kunnskapslagere og datamaskiner. I litt mer beskjedent format dukker det også opp intelligente biller, og i havet dominerer intelligente krepsdyr, som edderkopp-samfunnet etterhvert får en viss kontakt med.
Hele tida framstår edderkoppene som edderkopper, med medfødte behov og instinkter i tillegg til intelligens og kunnskaper de tilegner seg. Hunnene er dominante og har en lei tendens til å drepe hannene etter parring, eller når hannene på en eller annen måte kommer i vegen for dem. De innser at hanner er nødvendige, men de skal holde seg i bakgrunnen til det er bruk for dem, og forsvinne igjen når de har gjort nytte for seg. Hannenes strev for å bli godtatt som individer med egne behov og rettigheter er en av mange tråder som løper gjennom hele denne romanen.
Parallelt med vekst og konflikter i edderkoppenes verden følger vi flyktningeskipet med flere hundre tusen mennesker som ligger nedfryst mens et mannskap på noen få – teknologer, ingeniører, sikkerhetsvakter, en historiker – styrer skipet mot målet. Disse som utgjør ledelsen holder seg også nedfryst i lange perioder, slik at de skal unngå å bli gamle og dø før skipet når målet. Men innimellom må de tines opp for å sikre at alt går slik det skal. Det gjør det ikke.
Sivilisasjon 2.0 er død; sjølutslettet, akkurat som den første. Flyktningene oppfatter seg som de siste menneskene i universet. Planeten som er deres mål er deres siste mulighet til å finne et nytt hjem. Men der holder Kern, halvt menneske og halvt maskin, fortsatt vakt med et våpenarsenal som kan tilintetgjøre hele stjerneskipet. Og det er hun på nippet til å gjøre flere ganger. Hun er fortsatt overbevist om at det er hennes egne, intelligente apekatter som bygger den fremmedartete sivilisasjonen hun ser utvikle seg der nede. Det fortsetter hun å tru i lang tid etter at hun har fått en slags kontakt med skapningene på planeten via radiosignaler. Ingen av partene forstår signalene de mottar fra den andre: Edderkoppene trur øyet på himmelen er en Gud som sender dem mystiske budskap, og forskjellige kirkesamfunn tolker disse budskapene på hver sine måter. Kern der oppe trur det er apekatter hun kommuniserer med, og begriper ikke hva meldingene deres handler om. Bl a er språkene totalt forskjellige: Edderkoppene kommuniserer ved å danse, signalisere med bein og følehorn og utveksle feromoner, ikke ved ord og lyder.
Situasjonen på stjerneskipet blir mer og mer håplaus. Mange funksjoner er nedslitt og krever stadig mer vedlikehold. Ressursene blir oppbrukt; hver resirkulering gjør mat og drikke litt mindre næringsrike. Det oppstår konflikter: Noen vil prøve å lande trass i truslene om tilintetgjørelse, andre vil finne en annen terraformet planet, der de kan utvikle angrepsteknologi som setter dem i stand til å overvinne Kern. Konfliktene blir voldelige. En fraksjon tiner opp mange flyktninger til hjelp i kampen, lar dem formere seg og indoktrinerer barna til soldater, mens stjerneskipet beveger seg til nærmeste terraformete planet og snur, fordi denne planeten viser seg ubeboelig. Dette krever nye århundrer med mennesker i og ute av nedfrysing.
Romanen ender i konflikt og krig mellom desperate mennesker og det fullstendig overlegne edderkoppsamfunnet.
Dette er ei fortelling som opprettholder spenning og forventning fra første til siste side. Det opptrer stadig nye personer – åttebeinte og tobeinte – med sine egne motiver og konflikter. Forfatteren klarer å gjøre edderkoppsamfunnet og individene der truverdige og fullstendig fremmedartete på samme tid, blant annet ved å utnytte og flette inn detaljerte kunnskaper om edderkopper, insekter og andre leddyr. En dårligere forfatter kunne ha gjort edderkoppverdenen til en absurd parodi, men det unngår Tchaikovsky. I det hele tatt er han en science fiction-forfatter som legger stor vekt på vitenskapelig truverdighet.
Kanskje litt for stor! Han unngår selvfølgelig sånne gamle knep som «ormehull» på tvers av dimensjonene – handlinga foregår i et fullstendig Einsteinsk univers, uten snarveger. Men i sin litt overdrevne respekt for Einstein og hans universelle fartsgrense lar Tchaikovsky det gå flere hundre år ombord på skipet, mens det bare tilbakelegger en avstand på 30 lysår, etter det jeg forstår av de første sidene av bind 2 i serien. Disse folka har en teknologi som lar dem holde mennesker nedfryst og klare til gjenopplivelse, og som klarer å gi det enorme skipet en akselerasjons-tyngdekraft lik den vi har på Jorda. De har en ikke nærmere beskrevet fusjonsreaktor som gir energi til framdrift.
Men klarer de såpass, da trenger de ikke å bli gamle på en tur på bare 30 lysår. Ved en akselerasjon på 1 G vil et skip nå 99,5 % av lyshastigheten på litt over 15 år, regnet i stasjonær tid. Men på romskipet vil det bare ha gått litt over 3 år på grunn av tidsdilatasjonen. ( https://snl.no/tidsdilatasjon ) Så begynner skipet å bremse med 1G i stedet for å akselerere, og etter nye 15 år (stasjonær tid) har det gått 3 år til på skipet, og avstanden på 30 lysår er tilbakelagt. En grei bruksanvisning for raske stjerneskip finner du her: https://kvernvold.blogspot.com/2020/02/slik-kan-vi-reise-til-stjernene.html
Dette krever nok mer energi enn å akselerere og bremse i rykk og napp. Men ikke mer enn at de fint kan skaffe drivstoff til utallige stjerneskip ved utnytte solenergi. Så hvis de har utviklet den teknologien de ellers bruker, så har de ganske sikkert nok energi også. Dermed faller ett av de sentrale poengene – at det går så lang tid, både for edderkoppene og for de reisende – bort. Det er jo synd, når forfatteren ellers bruker så mye kunnskap på å bygge truverdighet.
Jeg har også et lite problem med hans forståelse av evolusjon. Et ikke uttalt premiss er at evolusjonen alltid går «framover», dvs at alle vesener ( nå ja; alle flercellete dyr) utvikler seg til å få en «intelligens» som likner på den du og jeg har. Det eneste Kern gjør med nanoviruset sitt, er å sette større fart på evolusjonen, slik at edderkopper, biller og krepsdyr blir gløggere mange ganger så fort.
Men sånn er det jo ikke: Evolusjonen har ikke tenkt seg «framover» eller til noe som helst annet sted. Den fører bare til stadige forandringer: Forholdene endrer seg stadig vekk – klimaendringer, kontinentforskyvninger, meteornedfall, stadige hendelser i planetens liv. Hele tida overlever de individene som slumper til å ha egenskaper som er best tilpasset forholdene akkurat nå – dvs egenskaper som setter dem i stand til å få flest levedyktig avkom. Menneskers «intelligens» er bare én egenskap som slumpet til å gi oss en liten fordel for noen millioner år sia. Blir Jorda radioaktiv, vil ekstra strålingsmotstand hos enkelte kakerlakker sette dem i stand til å overleve oss alle. Og den arten som overlever aller lengst blir antakelig bjørnedyret – ikke i kraft av sin intelligens, men i kraft av andre egenskaper.
Jeg har også begynt å tvile på at det er mulig å terraforme en hel planet så fort og få den til å fortsette å være terraformet etter at prosjektet er avsluttet. Dette må det regnes på i hvert enkelt tilfelle, men jeg meiner å ha sannsynliggjort (se https://kvernvold.blogspot.com/2020/09/vi-klarer-ikke-terraforme-mars.html ) at vi ikke vil klare å terraforme Mars en gang.
Et stort hull i historien er at vi ikke får vite noe om hva som skjedde med det livet som fantes i det grønne paradiset før planeten ble terraformet. For når den har mer fritt oksygen enn Jorda i atmosfæren, har det garantert vært biologisk aktivitet der i millioner av år.
Trass i disse innvendingene mot deler av det vitenskapelige grunnlaget er jeg imponert over Tchaikovskys bruk av naturvitenskap, særlig biologi, som drivkraft i romanen. Dette er et helstøpt og seriøst byggverk av et framtidsunivers. Dette universet vil jeg oppsøke flere ganger. Jeg har tidligere identifisert én verdig arvtaker etter sånne giganter som Heinlein, Clarke, Anderson og Le Guin, nemlig Paolo Bacigalupi ( https://en.wikipedia.org/wiki/Paolo_Bacigalupi ). Adrian Tchaikovsky er også en verdig arvtaker. Jeg er nå et godt stykke ut i bok nr 2 av denne serien, «Children of Ruin». Den er ikke mindre spennende enn den første. Løp og kjøp!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar