Teleportering: En praktisk veiledning

 

«Teleportering» beskriver en måte å reise fra ett sted til et annet på uten å bevege seg mellom de to stedene: Med teleportering kan du gå inn gjennom en port på Raufoss det ene øyeblikket og gå ut av en annen port på Zanzibar det neste, uten at du har befunnet deg noe sted mellom de to portene. Teleportering er en hyppig brukt transportmetode i science fiction. Her er noen eksempler:

Den første kjente anvendelsen av denne praktiske opfinnelsen ble beskrevet av Fred Jane i romanen «To Venus in five seconds» ( https://en.wikipedia.org/wiki/To_Venus_in_Five_Seconds ) fra 1897. Som tittelen sier, teleporterer denne forfatteren helten sin til Venus. Vår egen Eirik Ildahl, derimot, teleporterer sin heltinne Liriel i romanen av samme navn ( https://kvernvold.blogspot.com/2024/10/i-2155-har-en-spesialagent-en-travel.html ) til Mars og tilbake igjen. I Philip K. Dicks «The unteleported man» ( https://en.wikipedia.org/wiki/The_Unteleported_Man#Plot_summary ) har 40 millioner nybyggere reist gjennom teleporten til en koloni i Formalhauts planetsystem. ¹ Larry Niven beskrev i «Flash crowd» ( https://en.wikipedia.org/wiki/Flash_Crowd ) de samfunnsmessige konsekvensene av at en slik transportmetode blir tilgjengelig for et stort publikum.

Mange flere eksempler kunne nevnes. Teleportering er altså brukt av mange forfattere til mange forskjellige formål. Metoden som brukes faller grovt sett i to kategorier:

Det enkleste er å sende informasjonen som trengs for å gjenskape personen fra én teleport til en annen, ikke sjølve personen. Metoden er den samme som i 3D-printing. Denne metoden kan også brukes hvis man vil lage én eller flere reservekopier av seg sjøl, som i Jack Vances klassiske fortelling «To Live Forever» ( https://en.wikipedia.org/wiki/To_Live_Forever ) eller David Brins «Kiln People» ( https://en.wikipedia.org/wiki/Kiln_People ). Før nevnte Eirik Ildahl bruker metoden til å lage et stort antall kopier, avatarer, av herskeren, slik at hun kan være mange steder på én gang og se til at hennes vilje blir fulgt i ett og alt. Les «Undiva» ( https://kvernvold.blogspot.com/2024/11/ambisis-framtidshistorie-fra-eirik.html ).

Vanligvis sendes informasjonen som elektromagnetiske signaler i vårt fysiske univers. Slik teleportering foregår altså med lyshastighet. En unngår dermed å forflytte seg raskere enn lyset, med de komplikasjoner som slik forflytting ellers kunne medføre: Se f eks https://kvernvold.blogspot.com/2025/01/ingen-spk-reise-raskere-enn-lyset.html

Metoden forutsetter at det organiske materialet som trengs for å gjenskape hele personen er tilgjengelig i mottakerporten, akkurat som i en 3D-printer. Dette materialet brukes til å rekonstruere den teleporterte. Men å skrive ut en helt presis organisk kopi av en person er langt mer komplisert enn å skrive ut en plastkopi av en pistol. For at vi skal kunne si at kopien er identisk med originalen, må hver celle, hver bakterie og hvert virus i kroppen, hver elektrisk ladning i cellene og hver tanke i hodet, være kopiert. La oss se hvor mye informasjon som kreves for at det skal kunne lages et perfekt replika av deg, med alle dine ferdigheter, feil og mangler, implantater og innvollsormer.²

Flinke folk har regnet ut at innholdet i hjernen din utgjør ca 2,5 petabytes ( https://kvernvold.blogspot.com/2021/04/de-klarer-ikke-innfre-full.html ). Men hjerneinnholdet ditt er bare en brøkdel av det som må overføres. Hele kroppen din inneholder omtrent 30 trillioner celler, og hver celle mottar, lagrer, genererer og sender impulser. ( Se f eks https://www.sciencefocus.com/the-human-body/human-microbiome .) I tillegg inneholder kroppen virus, bakterier, sopp og diverse snyltere. Det kan sikkert diskuteres om bakterier har tanker i hodene sine (eller hva de nå bruker i stedet for hoder), men impulser har de; det er sånne impulser som får dem til å ete og drite, dele seg, bevege seg og slippe ut giftstoffene som tar livet av deg. Tidligere nevnte kilde meiner at du også har omtrent 39 trillioner bakterier, viruser, sopper og andre små skapninger i kroppen. I tillegg har du kanskje flatlus, øremidd, trikiner, bendelormer, spolormer og alle eggene deres, hver med sine biomer, sine celler og sine parasitter. Om jeg ganger antall celler og leieboere i kroppen din med 100, kommer jeg kanskje i nærheten av antall bits som trengs for å gi en fullstendig og nøyaktig beskrivelse av hele deg, med snørr og rynker. Eller kanskje ikke:

Det trengs i virkeligheten en beskrivelse av hvert eneste molekyl i kroppen din. For hvis kopien skal være identisk med originalen, må hvert eneste molekyl være kopiert, sammen med informasjonen om type molekyl, plassering i kroppen, koplinger til andre molekyler, ioniseringstilstand – og flere andre ting som jeg ikke er flink nok til å tenke på i farten. Du har ca 7 * 10²⁷ molekyler i kroppen ( https://consensus.app/questions/how-many-molecules-in-the-human-body/ ), og da er jeg ikke sikker på at hvert eneste koronavirus er telt med. Jeg runder av oppover og antar samtidig at hvert molekyl trenger 10 bits i snitt for at beskrivelsen skal bli fullstendig, og det er antakelig en underdrivelse. Medregnet redundans og kontrollbits (du vil jo unngå alt for mange kopieringsfeil) kommer jeg til at en så godt som fullstendig beskrivelse av hele deg krever 10²⁹ bits – altså 100000000000000000000000000000 bits. Med kløktige komprimeringsteknikker kan en kanskje redusere antallet noen prosent.

Kommersielt tilgjengelige bredbånd over satelitt kan i dag levere inntil 100 Gb/s. Med en slik kapasitet tilgjengelig vil det ta ca 31,5 milliarder år før du er framme på Zanzibar, forutsatt at Zanzibar og universet forøvrig fortsatt eksisterer.³ Til gjengjeld kan du kjenne deg trygg på at sveisen ligger slik du la den, og at du klør akkurat like ille i bakstussen som du gjorde på Raufoss. Med denne transmisjonstida ser du ingen grunn til å klage over en redundans på 1/3 sekund, noe som er uunngåelig ved satelittoverføring.

Metoden trenger altså litt finpuss før den blir praktisk anvendelig. Etiske og juridiske problemstillinger må også avklares: Hva skal skje med originalen som fortsatt befinner seg på Raufuss – skal den destrueres idet avsenderporten får beskjed om at overføring er vellykket gjennomført? Eller må vi leve med at det finnes to så godt som identiske individer som begge gjør krav på å være deg, med alle dine rettigheter og noen av dine forpliktelser? Det trengs grundig utredning før denne reisemåten kan tillates i kommersiell bruk, i tillegg til at en del tekniske problemer må avklares.

Den andre reisemetoden er enklere og mer elegant, men samtidig langt mer teknisk komplisert enn den første: Den går ut på at den reisende blir transportert fysisk gjennom et hull i verdensveven (et einsteinsk «ormehull» i romtidskontinuumet, en «fjerde dimensjon», et tunnel gjennom et parallelt univers, etc) og dukker opp på den andre sida.

Fysikken bak slik transport blir aldri særlig godt forklart, så det trengs mye forskning for å få det til å virke. Felles for alle teknikker som brukes er at personen forsvinner fullstendig fra ett sted i den fysiske verden og kommer ut igjen på et annet sted i den fysiske verden.⁴

Det er vanskelig å regne på teknikker som ikke er særlig godt beskrevet. Vi må forutsette at kjente fysiske lover virker både ved avreise og ved ankomst. Fysikken er den samme, både på Zanzibar og på Raufoss. Jeg vil ta utgangspunkt i energibevarelsen, som er en urokkelig lov i vårt univers: Energien kan konverteres til andre former, f eks til masse i samsvar med regelen E=mC², men den kan aldri forsvinne. Eller masse kan omformes til energi etter samme regel.

Den enkleste måten å få en person til å forsvinne fysisk på ett sted og gjenoppstå fysisk på et annet sted er ved annihilasjon og kreasjon. Vi kjenner ikke hvilket hull i fysikken som tillater ei slik kopling, men så lenge vi veit at masse og energi er ekvivalente, kan vi regne på det. Å annihilere en hel person er en langt mer fullstendig prosess enn f eks en hydrogenbombe: I en slik bombe blir bare en liten del av massen til energi, men når hele personen annihileres, tilsvarer det en gjensidig anihilasjon av materie og antimaterie: Alt skal bort.

Hvis vi setter inn m = 80 kg og C = 300000000 m/s, får vi at annihilasjonen utløyser en energi på 7,2 * 10¹⁷ Nm, tilsvarende ca. 10 millioner Hiroshima-bomber. Samme energimengde trengs for å frambringe en 80 kilos person der ingenting finnes på forhånd. Kravet om energibevarelse er ivaretatt ved at energien utløyses på Raufoss og brukes på Zanzibar i samme øyeblikk som personen forsvinner og dukker opp.

Denne teknikken kan ikke anbefales til praktisk bruk for et større publikum. En kan forestille seg å teleportere (for eksempel) ett enkelt elektron på denne måten, men du er 10³² ganger så tung og krever 10³² ganger så mye energi hvis samme teknikk skal brukes på deg. Det vil ikke omgivelsene eller myndighetene godta.

Det er nok tryggere for omgivelsene hvis transporten foregår uten at personen forsvinner og gjenoppstår. Da trenger vi en tunnel gjennom verdensveven. Personen faller gjennom et hull i virkeligheten og ankommer bestemmelsesstedet med alle sine egne molekyler intakt. Men også en slik metode medfører tap eller tilførsel av energi: Hvis vi igjen tar utgangspunkt i Raufoss og Zanzibar, ser vi at personen er tilført en god del ekstra bevegelsesenergi ved ankomsten. Det skyldes følgende: Jorda roterer med en hastighet på en omdreining i døgnet. På Raufoss befinner du deg ca 3.190 km fra rotasjonsaksen – det betyr at du slynges rundt med en hastighet på 36,8 m/s. På Zanzibar er farten dobbelt så stor. Da er du blitt tilført en ekstra bevegelsesenergi på 162.529 Nm, eller 0,045 Kwh, i løpet av et øyeblikk.

Hvor skal den ekstra bevegelsesenergien hentes fra? Det er bare du og kroppen din som blir flyttet. Altså må du og kroppen din avgi energi i form av varme. Ditt varmetap blir til bevegelsesenergi – den eksakte konverteringsmåten å vi komme tilbake til. Er du en vanlig, slapp fyr som jeg, så produserer kroppen din kanskje 2,5 Kwh varmeenergi pr døgn. Hvis bevegelsesenergien hentes fra kroppen din, går det altså med 26 minutters varmeproduksjon for å få opp farten. Det blir litt av et kuldesjokk på null sekunder, men det kan hende du tåler det, i hvert fall på et godt og varmt sted som Zanzibar. Verre blir det kanskje når du er akklimatisert i Syden og reiser hjem til Raufoss: Da blir du kraftig overopphetet. Be fastlegen sjekke blodtrykk og hjerterytme før du reiser!

Hvis du skal teleporteres til Mars på denne måten, går det med mer energi. Vi kan se bort fra at du skal forlate en gravitasjonsbrønn som tilsvarer 11,2 km pr sekund og ned i en annen gravitasjonsbrønn på 5 km/s (finn alle tall du kan ønske deg her: https://nssdc.gsfc.nasa.gov/planetary/factsheet/marsfact.html ) For nå skal du verken opp eller ned, du skal bare forsvinne på det ene stedet og dukke opp på det andre, omtrent som i den kvantemekaniske tunneleffekten, hvor du plutselig finner et savnet elektron på utsida av et uoverstigelig energipotensial. (Se også Hawking-stråling; https://no.wikipedia.org/wiki/Hawking-str%C3%A5ling )

Når du dukker opp, har du en litt annen bevegelsesenergi enn du hadde da du forsvant (se reiseeksemplet Raufoss-Zanzibar). Denne forskjellen er så liten at alminnelig latskap tilsier at jeg ser bort fra den: Regn sjøl, hvis du er av den pedantiske typen. Derimot har du fått en kraftig økning i potensiell energi, regnet i forhold til Sola: Du befant deg 150 millioner kilometer fra dette kraftsenteret. Nå er du plutselig 228 millioner kilometer borte!

Du er altså tilført en energimengde som tilsvarer integralet av (G*M*m/r²)dr fra r = 150 millioner km til r = 228 millioner kilometer. Her er G den universelle gravitasjonskonstanten ( https://no.wikipedia.org/wiki/Gravitasjonskonstant ), M er solas masse ( https://no.wikipedia.org/wiki/Solen ) og m er dine egne 80 kilogram. Ved første øyekast virker svaret beskjedent: Energikravet for å komme fra den ene tilstanden til den andre er 6720 KWh. To-tre måners strømforbruk på vinterstid; koster det ikke mer å komme til Mars?

For å bygge en slik teleport, må du først finne en tunnel som forbinder punktene med hverandre over en avstand på minimum 78 millioner kilometer. Så må du skaffe energien. Nå kan du ikke ikke ta den fra din egen kroppsvarme; du vil jo ikke dukke opp på Mars som ei stor isblokk. Et skikkelig kraftig batteri skule holde. Men hvordan overfører du i praksis denne energien til å gjennomføre et makroskopisk kvantesprang fra Raufoss til Valles Marineris?

Finner du først denne tunnelen, eller dette nettverket av tunneler gjennom andre dimensjoner enn de fire vanligste, er fristelsen stor til å bruke den til mer enn vanlig transport også: Kanskje kan du stoppe på vegen og besøke andre universer enn vårt eget, og gjerne andre tider også? Les mer om slike muligheter her: https://kvernvold.blogspot.com/2022/08/kommer-aldri-levende-herfra-igjen-forord.html og i de to påfølgende innleggene på globben. Mulighetene er uendelige, når de viktigste gjennombruddene viser seg.

Men foreløpig har vi ikke funnet noen tunnel gjennom virkeligheten som forbinder Gran Stasjon med Oslo S en gang. Så forskningen har fortsatt et stykke å gå før vi kan innføre teleportering som et praktisk alternativ til buss for tog.

1Sia Dick var Dick, blir det etterhvert stadig mer uklart hva som egentlig foregår. Forfatteren kan heller ikke ha vært sikker, sia han skrev historien om igjen flere ganger. Forståsegpåere meiner at dette er ei av hans aller mest paranoide fortellinger, og det sier ikke lite.

2Great fleas have little fleas upon their backs to bite 'em,
And little fleas have lesser fleas, and so ad infinitum.
And the great fleas themselves, in turn, have greater fleas to go on;
While these again have greater still, and greater still, and so on.

- Augustus De Morgan: A Budget of Paradoxes, 1872

3 «Jeg vil så gjerne hen til Zanzibar, men Zanzibar, hvor er nå det», sang Bjørg og Per Gunnar i min ungdom. Dette spørsmålet kan igjen bli aktuelt, når du håper å komme fram til den riktige teleporten.

4Og da ser jeg i denne omgangen bort fra sånne tilfeller der den reisende – med eller uten hensikt – havner i et annet univers, på et annet tidspunkt osv. Her dreier det seg bare om å reise lynraskt fra ett sted i vår egen verden til et annet sted i vår egen verden.