Lange linjer i tid og rom: "XHT" av Eirik Ildahl

 

Dette er fjerde roman i Eirik Ildahls science fiction-serie. Denne romanen har tre hovedpersoner: Arius, Asperita og Chrom. Vi følger disse tre gjennom vekslende, separate historier som er konstruert slik at de umerkelig trekkes mot et felles punkt i slutten av boka, hvor (nesten) alt blir forklart og opplyst: En intrikat konstruksjon, satt sammen med stødig hand av en forfatter som kan sitt fortellerhandverk.

Arius er en nidkjær inspektør i år 2147 som får et par uforklarlige dødsfall mellom hendene. På dette tidpunktet har legekunsten gjort store framskritt, slik at alvorlige yrkesskader lar seg reparere raskt med biologiske salver. Derfor tar han større sjanser og pådrar seg mer risiko i etterforskningen enn du og jeg ville ha gjort. Jorda er befolket av mennesker med forskjellige grader av forbedringer, genetisk manipulerte dyr, kyborger og alle slags mekaniske intelligenser, deriblant etterforskerens uunnværlige assistent Whatt. Denne assistenten henter viktige opplysninger fra nettet og andre steder, bistår Arius med praktiske utfordringer og frakter ham til steder der han ikke kommer til på sine egne bein. Whatt er dessuten en nyttig og innsiktsfull samtalepartner i en slitsom hverdag. Av og til fører Arius filosofiske samtaler med hjelperoboten sin:

«Nei. Jo, det er en ting til. Er kjærlighet bare en sentimental lengsel?»

«Det har jeg dessverre ingen tilgjengelig informasjon om, Arius.»

«Det gir mening. La oss dra.»

Etterforskningen fører Arius til de forskjelligste miljøer, både til samfunnets topper og til samfunnets søppelfylling i bokstavelig forstand. Blant viktige informanter er f eks komodovaranen Chichi, som er «optimert og genetisk tilpasset sine spesialiserte arbeidsoppgaver i komposteringsanlegget». Komodovaraner elsker bedervet kjøtt og trives i tropevarme med kvelende luftfuktighet, så de er ideelle søppelarbeidere og jobber nesten gratis. De er ikke lette å hanskes med når de blir sinte, noe Arius får merke når han graver fram sensitive opplysninger mellom kjøttrestene.

Korrupsjonen er utbredt, fra samfunnstoppene og ned. Arius kommer på kant både med samfunnstoppene og med sin egen ledelse, slik egenrådige etterforskere gjerne gjør, ifølge mine hyllemetere med krimbøker. Han får stadig mer insistente beskjeder om å avslutte etterforskningen fordi saken nå er løst, en løsning han ikke trur noe på. Sta som han er fortsetter han å nøste opp tråder som ledelsen vil han skal slippe. Staheten holder på å koste ham livet mer enn en gang. Til slutt finner han en slags løsning på mysteriet, men det fører til at han må flykte og skaffe seg en ny identitet på et sted hvor ingen vil falle på å leite etter ham.

Etterforskeren er en slags idealist, eller kanskje en ensporet fyr med Asperger-tendenser, som ikke har vett på å stanse i tide. Realist er han likevel; allerede i første kapittel oppsummerer han: «De glatte fasadene i denne byen skjuler alltid dop og forråtnelse.» En klassisk krimhelt: Kynisk, men likevel med et hjerte av gull innerst inne. Han tar sitt oppdrag med større alvor enn godt er, så vi heier på ham gjennom hele boka.

I år 2470 treffer vi Asperita. Hun er en betrudd funksjonær, nettopp utnevnt til «overvisitør» - det vil si toller. Hun har bl a ansvar for å regulere tilgangen til teleportering. Dette er en viktig oppgave; teleportering har vært misbrukt til alvorlige forbrytelser, som for eksempel å lage uautoriserte kopier av folk som ikke har rett til en slik status.

Asperitas verden er befolket av mennesker i alle grader av forbedring inntil udødelighet, som kan oppnås ved kopiering av personligheten til en ny kropp hver gang den gamle begynner å bli utslitt. Svært få innrømmes et så sterkt ettertraktet privilegium, og må nøye seg med å leve for fullt i sine to-trehundreårige liv. Et enda mer ettertraktet privilegium er retten til å skaffe seg avatarer: Å kunne kopiere sin egen personlighet over i flere eksemplarer samtidig. Verdens eneveldige herskerinne, Fatima-My, har millioner av avatarer som overvåker alle deler av samfunnslivet og slår ned på enhver trussel mot hennes allmakt. Denne styreformen går under betegnelsen «Avatariatet».

Sia alle mennesker kan kommunisere med hverandre via nannyer – svermer av nanopartikler i hjernen - , er det en smal sak for alle Fatima-Mys kopier å holde hverandre oppdatert om alt som foregår. Mennesker og maskiner kommuniserer like gjerne via sine nannyer som i mer tradisjonelle former for samtale.

De fleste mennesker nyter sine liv i hedonistisk tilfredsstillelse av lyster og tilbøyeligheter, inklusive gleden ved å oppleve alle følelser, fra intens smerte til jublende ekstase. En yndet sport er for eksempel å kjempe til døden som gladiatorer foran jublende tilskuere. Risikoen dempes en god del når man har kopiert seg over i en ny kropp som blir aktivert hvis den gamle blir drept (et vennlig nikk til klassikeren «To live forever» av Jack Vance?). Omtrent alle former for livsutfoldelse er tilgjengelige i en verden hvor grensene mellom forbedrete mennesker og menneskeligjorte intelligenser er flytende. Verden domineres av maskinelle intelligenser, «boter», som gjør alt nødvendig arbeid og en god del unødvendig. Når alt er tilgjengelig for alle er det viktig for biologiske vesener – antropotekter – å dyrke hver sin egenart, sin «undiva» (tittelen på Ildahls tredje bok i denne serien). Som Asperita ser det: «Å føle skam for å representere et naturlig mangfold var et forlengst tilbakelagt stadium. De levde da i 2470, ikke i en middelalderkultur forpestet av kosmetisk genterapi som fikk alle til å se like ut!» Enkelte går svært langt i å utfolde sin egenart og å oppleve alle kroppslige fornemmelser: «Ytterliggående kroppsdyrkere hadde riktignok gjort det til en trend å oppleve en ekte graviditet, selv om – eller kanskje mest fordi? – det ble ansett som medisinsk uforsvarlig og var uttrykkelig forbudt av kommisæren for dyrehelse. Myndighetene anbefalte at man heller sørget for å tilfredsstille trangen til forhøyet sanselighet gjennom idrett og gastronomi.»

Asperita er blitt inderlig og uforklarlig avstandsforelsket i en kunstner, Rindu Dendum. Hennes venninne Suella prøver med alle midler å få henne ut av denne usunne tilstanden, både ved å friste med kroppslige nytelser som er fritt tilgjengelige på annet hold, og ved å ta henne med til et «revitaliseringssenter for personer med svekket mental tilpasning». På dette senteret får hun se hvor galt det kan gå hvis man tillater seg å drukne i sine egne følelser. Der treffer de Suellas gamle venn Neumar Trundel, som er innlagt til livslang terapi etter at han har torturert og drept sin udødelige kjærlighet på aller verste tenkelige vis: Slik har han levd ut hele sitt følelsesregister og kan nyte ikke bare forelskelsen, men også fortvilelsen og fornedrelsen til fulle.

Asperita lar seg ikke rokke og fortsetter å følge sine egne lengsler. Men når hun omsider klarer å oppnå kontakt med gjenstanden for sin djupe kjærlighet, så finner hun ham død. Ikke lenge etter er han på uforklarlig vis spill levende igjen. Seinere finner hun en person til, ei kvinne denne gangen, som ligger død på samme måte og samme sted som Rindu.

Hun begynner å nøste i mysteriet med disse vandøde kroppene, og finner etterhvert ut at den døde – og deretter mystisk gjenoppvekkete – kvinna er genetisk identisk med flere kvinner som har levd på forskjellige tidspunkter i historien. Dette sporet forfølger hun med samme intensitet som hun tidligere har brukt på sin kjærlighet til Rindu Dendum. Det fører til at omgivelsene og helsemyndighetene griper inn til hennes eget beste, blant annet med påtvungen rekonvalesens ved det lokale revitaliseringssenteret. Der prøver hun først å overbevise behandlerne om at det ikke feiler henne noe som helst, noe som bare fører til strengere behandling. Deretter prøver hun å vise at hun nå er blitt helbredet for sine vrangforestillinger. Denne forstillelsen blir også gjennomskuet.

Asperita blir mer og mer sikker på at myndighetene på alle nivåer har mye å skjule. Det har hun rett i.

Chrol tilhører en livsform, Xht, fra en planet som kretser rundt ei rød dvergstjerne, 12 lysår fra Jorda. (Et raskt søk på jord-like exoplaneter viser at en kandidat kan være en av planetene til GJ1061: Se https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_potentially_habitable_exoplanets .)

Chrol er ikke egentlig en «person» slik vi forstår det. Her forsøker den/det/hun/han å forklare spørsmålet om bevissthet for et menneske: ««Jeg hadde aldri ønsket» og «jeg kunne ikke», sier jeg, men ordet «jeg» er et begrep jeg i utgangspunktet har hatt problemer med å forstå.... Den høyeste form for bevissthet som Xht kjenner, er den meditative ekstasen, en tilstand av samhørighet med alle levende enheter, xhat, xhet, xhit og xhot, der motsetningene mellom dem er utvisket.» Enhetene xhat, xhet, xhit og xhot viser til de fire kjønnene innen denne livsformen. De fire kjønnene har utviklet seg fra fire forskjellige livsformer, som seinere har smeltet sammen til én. (Her ligger det en historie om en helt annen biologi og en helt annen evolusjonshistorie enn den vi kjenner fra vår egen planet. Det hadde vært interessant om forfatteren hadde utbrodert denne fascinerende historien litt mer, men det er jo ikke plass til alt: Liksom Vance kaster Ildahl fram originale ideer hele tida; noen utvikler han, andre nevner han bare i forbifarten. Boka ville ha blitt tre ganger så lang hvis alle slike idéer var blitt utviklet og forklart.) Denne livsformen gjennomløper de fire stadiene i sine fem hundre år lange liv, og formerer seg ved store seremonier der hele samfunnet samles og opplever en slags kollektiv ekstase. De nye livene trenger en død kropp å vokse opp i, og begrensningen i tilgang til døde xht er én grunn til at denne livsformen stagnerer på sin egen hjemplanet.

En annen og viktigere grunn er at hjemplaneten er døende, fordi den røde dvergstjerna som er planetens sol nærmer seg slutten på den nåværende fasen. Beboerne ser seg om etter en annen planet der de kan overleve. Øynene faller på Jord, den nærmeste planeten som ser ut til å ha gode livsbetingelser. De utruster en ekspedisjon som skal opprette den første kolonien. Etter over tre tusen år i rommet (kolonistene har vært lagt i kunstig dvale det meste av denne tida) nærmer den seg målet.

Det går ikke som ventet. Jordboerne oppfatter det store skipet som en stor meteoritt. Hvis den treffer Jorda, vil den forårsake en katastrofe på linje med meteorittnedslaget som førte til at en mengde dyre- og plantearter, deriblant dinosaurene, døde ut. Så menneskene forsøker å sprenge meteoritten med atombomber. De lykkes, men de klarer ikke å skyve mesteparten av fragmentene ut av kurs; de treffer Jorda på forskjellige steder og forårsaker verdensomspennende katastrofe. Flere milliarder omkommer. Dette er den store katastrofen i 2046 som Ildahl beskrev i «Undiva». Nå får vi altså vite at «meteoritten» egentlig var et gigantisk stjerneskip.

Noen få overlevende klarer å etablere seg på Jorda i skjul for menneskene. Der bygger de seg sakte men sikkert opp. De bygger ut sin skjulte base ved å skaffe seg nødvendige materialer gjennom handel: De lærer seg hvordan elektroniske handelssystemer virker, og skaffer seg varer ved å utnytte handelssystremet. Så finner de ut hvordan de kan ta kontroll over intelligente skapninger, det være seg roboter, forbedrete komodovaraner eller mennesker. Invaderende vesener som bruker mennesker til vertsdyr og tar kontroll over hjernen til verten er et gammelt tema i science fiction, med Robert Heinleins klassiske «The Puppet Masters» («Titanboerne kommer» i norsk utgave) som et lysende eksempel. Xht bruker en original metode: De er små, fleksible pølsedyr som kan minne om glassmaneter, og trenger vanligvis inn i sine verter via endetarmen. For å kunne skaffe seg mange nok etterkommere blir de etterhvert nødt til å bryte prinsippet sitt om ikke å ta livet av intelligensvesener for å kunne formere seg (husk at de små åmene som skal bli nye Xht må vokse opp i et dødt vesen).

Xht tar etterhvert kontroll over både samfunnstopper og folk nederst i hiertarkiene. De kan ikke unngå å komme i konflikt med det allmektige avatariatet. I sluttscenene knyttes alle trådene sammen, og vi presenteres for en mulig løsning på konfliktene. Jeg er ikke sikker på at jeg liker denne løsningen, og jeg er ikke sikker på at forfatteren synes jeg skal like den heller. Den som leser får se.

Derimot har jeg stor glede av alle de fantastiske, likevel (stort sett) truverdige ideene som Ildahl krydrer sine framtidsverdener med. Han får sine samfunn til å henge logisk sammen som en truverdig bkgrunn for historien han vil fortelle. Teknologien virker truverdig fra et naturvitenskapelig synspunkt, og samfunnet blir truverdig ut fra den teknologien som er tilgjengelig.

Jeg finner riktignok et par ting å plukke på. For eksempel har jeg motforestillinger mot teleportering som et praktisk verktøy, uansett hvor avansert teknologien blir. Teleportering består som kjent i å signalisere en person fra ett sted til et annet: «Beam me up, Scotty!» som de sa i Star Trek. Les mer om mine motforestillinger her: https://kvernvold.blogspot.com/2025/01/teleportering-en-praktisk-veiledning.html

Det kan tenkes andre praktiske prioblemer også. For eksempel linjebrudd eller bitfeil i overføringa, som alltid vil forekomme, og som lett vil føre til at personen som kommer fram har en helt annen personlighet og har diverse skavanker. Så her trengs det mye redundans, noe som øker kravet til båndbredde. Jeg har sjøl gjort meg skyldig i en novelle, «Fortapt sønn», som sto i en av de første utgavene av «NOVA-fantastiske fortellinger». Den handlet om signalet som aldri nådde fram. Personen reiser fortsatt i et evig «nå» som en bølgepakett med lyshastighet, og vil reise videre slik så lenge universet eksisterer. En utrivelig tanke.

Utgjør slike motforestillinger en litterær innvending? Selvfølgelig ikke. Teleportering er en god gammel science fictuion-konvensjon, godt utnyttet f. eks. av Larry Niven i «Flash Crowd», og når Larry Niven får lov, må også Eirik Ildahl få lov – særlig når denne metoden er sentral i romanen. - En av mine store helter, den før nevnte Jack Vance, skrev noen noveller der han brukte fotnoter til å beskrive fysiske egenskaper ved planetene som hovedpersonen besøkte. Jeg stusset over disse tallene en gang, og kontrollregnet planetens masse, radius og tyngdekraft ved overflata. Til min skuffelse oppdaget jeg at de aldri stemte overens. Forfatteren hadde ingeniørutdannelse og kunne lett ha fått tallene til å stemme – han hadde bare ikke tatt seg bryet. Men Jack Vance kunne tilgis det meste fordi han var Jack Vance og skrev vidunderlige fortellinger - språklig, innholdsmessig og med hensyn til fantasirikdom. Herved erklærer jeg at Eirik Ildahl kan teleportere så mye han vil, så lenge han skriver sprudlende, fantasirike fortellinger. Og denne historien bobler over av fantasifulle innslag.

Av dette kan vi lære at ikke alt som står i science fiction-fortellinger er mulig å få til, eller kommer til å bli det. Personlig ville jeg nøle med å bruke fenomener som jeg anser som teoretisk umulige i en «realistisk» science fiction-roman, men jeg er en kjedelig naturvitenskaps-purist. Forfattere er forskjellige.

Det er enda et par ting som Ildahl har til felles med en del andre science fiction-forfattere. For eksempel: Ideen at «intelligente» skapninger der ute (hva vi nå måtte legge i begrepet «intelligens») nødvendigvis vil utvikle sivilisasjoner og teknologi og gjøre «framskritt» (hva vi nå måtte legge i dette begrepet). Evolusjonen har ikke noe mål og ingen retning; den medfører bare stadige endringer og tilpasninger. Vi mennesker, for eksempel, har eksistert i over to millioner år, og de siste 300.000 år har forfedrene våre liknet så mye på nåtidsmennesker at vi kaller dem «Homo sapiens». I nesten hele denne tida har vi levd uten tilløp til «sivilisasjon». Bare i de 10.000 siste åra har vi drevet med slikt. Antakelig var det en historisk tilfeldighet som henger sammen med istidene at vi fant på å begynne med jordbruk, som førte til byer, som førte til sivilisasjon. Det er ingen grunn til å tru at de samme mekanismene har virket på samme måte andre steder i galaksen. For det andre er de invaderende romfarerne, fra H. G Wells til Robert Heinlein, som oftest forbausende kompatible med Jordas biologi, noe som nesten forutsetter samme opphav – altså et slags panspermia som har spredt sporene til liv omkring i galaksen. Er dette sannsynlig? Jeg trur ikke det, men jeg skulle ønske forfatteren (eller hans talsperson Chrol, som gjør seg så mange refleksjoner) hadde tenkt litt rundt dette også.

Dette er ei spennende historie som opprettholkder spenninga fra begynnelse til slutt – ypperlig fortellerhandverk, og en tankevekkende framtidsverden.

Forfatteren unner seg ellers å drive verbal gjøn med sjølhøgtidelig og tanketom pludring fra framtidas skravlende klasser (en parallell til diverse innslag i P2s kulturprogrammer), og med et terapeutspråk som alltid leiter etter alvorlige traumer, og som aldri gir opp før terapeuten (etter sin egen oppfatning) finner det han leiter etter.

Vi trenger slike eventyr som motgift mot alle «jeg»-fortellingene om midtlivskriser i øvre middelklasse.