Nå har nesten hele nomenklaturaen – sjiktet av rikssynsere som alltid har full tilgang til NRK og de store avisene – skrevet og snakket om Asle Toje og ordgrauten hans. (Jeg sa «nesten hele», for vi venter fortsatt på Kjetil Rolness og Sanna Saroma. De dukker nok opp. Da kommer førstnevnte til å forklare at politikere driter i velgerne sine, og sistnevnte kommer til å fastslå at norskinger avskyr flinke folk, særlig utlendinger.)
Hvis minnet ditt strekker seg helt tilbake til dagen før «Grevinnen og hovmesteren», erindrer du kanskje at Tojes ordgraut besto av store klumper endrings- og fremmedfrykt, spedd ut med en saus av svulstige selvfølgeligheter: «Vi lever i en tid som helst vil glemme. Nettopp derfor skal vi huske – ikke for å vende fremtiden ryggen, men for å kjenne oss selv. Og kanskje er det slik nasjoner overlever: i språket, i minnet, i de små daglige handlingene som sier stille, men bestemt: Vi er her ennå.» Innimellom beklager han seg over at nær 20 % av befolkningen har «innvandrerbakgrunn», uten å nevne at det gjelder også noe av det norskeste vi har, nemlig kongefamilien. (Den samme familien preges forøvrig også gjennom flere ledd av et fenomen som nå forbys fordi det anses som «unorsk» og dessuten er utbredt blant norskpakistanere, nemlig søskenbarnekteskap.) Så sjonglerer han med en metafor om nasjonen som organisme, og bruker denne metaforen til å avgrense adgangen til nasjonen. Han sier ingenting om hvor han sjøl befinner seg i denne organismen, men jeg gjetter på at det må være i huet. I hvert fall ikke i den andre enden.
Han beklager seg: «Enhetskulturen har snart gått tapt. Over 20 prosent av befolkningen i Norge har nå innvandrerbakgrunn. Svært mange er ikke norske i kulturell forstand.» Derfor vil han «stille målbare krav til integrering og oppførsel, belønne patriotisme i kultur og utdanning».
Statistikk fra arbeidslivet viser at folk med «fremmedkulturell» bakgrunn eller navn blir systematisk diskriminert: De blir ikke innkalt til intervju, i motsetning til norskinger med tilsvarende kvalifikasjoner. Og blir de innkalt, er sjansen mindre til å få jobben enn om de hadde vært «ordentlig norske». De fleste anser denne tendensen som et problem; noe som hindrer god integrering i samfunnet. Men Toje vil «belønne patriotisme», og det framgår av teksten hans at patriot kan man ikke være hvis man ikke tilhører nasjonen på årntli.
Under en svensk valgdebatt ble politikerne konfrontert med den samme tendensen i Sverige: Det er vanskeligere for folk med innvandrerbakgrunn å slippe inn enn for vanlige svensker. Politikerne var enige om at dette problemet måtte løses for å få til bedre integrering. Men ikke Jimmy Åkesson! «De ser att de inte hör hemma här», sa han. - Slik bidrar både Jimmy Åkesson og Asle Toje til å styrke minoritetenes utenforskap.
Og sannelig trekker han veksler på J D Vance og USAs nye «sikkerhetsstrategi» også. «USAs advarsel om Europas forestående «sivilisasjonskollaps»: Har de rett?»
Forskeren Toje har kanskje ikke særlig sans for dokumentasjon, statistikk og sånt. Men jeg har hentet noen tall fra nettet, blant annet disse:
USA har en årlig drapsrate på 6,4 pr 100.000 innbyggere. I EU er tallet 2.
USA har 22 dødsfall i svangerskap pr 100.000. EU har 7.
I USA er 40 % av befolkningen overvektige – i EU er tallet 20 %.
I USA utgjør fengselsbefolkningen 531 av 100.000. I EU er tallet 111.
I USA er årlig antall trafikkdrepte 13,8 pr 100.000. I EU er tallet 4,6.
I USA er overdosedødsfall pr år 31 pr 100.000 innbyggere. I EU er tallet under 3.
Barnedødeligheten i USA er 5,4 pr 1000 fødte. I EU er tallet 3,3.
Forventet levealder i USA er 76 år, mot 81 år i EU.
Og så videre. For ordens skyld: Etter nesten alle disse parametrene kommer Norge enda bedre ut enn EU – sjekk sjøl. Så hvis tallene i EU og Norge indikerer sivilisasjonskollaps, hva indikerer de da for USA?
Jeg finner det naturlig å gripe til det gamle ordtaket: Det var sannelig rette ræva som feis, ja. Og så lurer jeg fælt på hvordan Toje trur at «kritikken» fra Vance og USA bidrar til å styrke hans egen argumentasjon om forestående kollaps.
Toje har laget en lapskaus av like deler reaksjonær elitisme og Untergang des Abendlandes, samt (sia han legger slik vekt på fornemmelser, stemninger og sånt) en ubehagelig dunst av Blut und Boden. Og Toje ville ikke være Toje uten en passelig mengde name-dropping – navn som nevnes i forbifarten. Han henter ingen argumenter fra dem, men de viser i hvert fall hvor belest han er: Rudolf Kjellén, Ernest Renan – og i seinere tilsvar i den nesten uendelige føljetongen: Aristoteles, Tocqueville, Weber.
Toje lever, liksom jeg, i en verden som er fundamentalt forandret fra den han vokste opp i. Vi har gjennomlevd ikke bare én revolusjon i levemåte, ideer og holdninger, men flere. Vi nyter en levestandard som er mye høgere enn foreldregenerasjonens levestandard. Vi har et mye høgere forbruk enn noen tidligere generasjon. Vi reiser med den største selvfølgelighet rundt i verden med fly. Vi skriver innlegg på en PC, vi har mobiler som tyter over av apper, vi betaler regninger elektronisk. Vi har ikke rørt en mynt på flere måneder. Toje er sikkert gourmet og spiser utsøkte middager på fornemme restauranter, men han glefser nok i seg en kebab eller en pizza innimellom også. Vi kan velge mellom hundre fjernsynsprogrammer med nyheter og skrålende reklame fra fjern og nær, og titusenvis av podkaster med ufattelig mye ræl. Vi kan bruke nettjenester som oversetter fra koreansk, koptisk og kaudervelsk og tilbake igjen. Med andre tjenester kan vi tegne karikaturer eller samle info til milelange kronikker i Aftenpotten.
Det var en stor dag i Lia (et småbruk innpå Veståsen, forlengst nedlagt) da de omsider fikk innlagt strøm. Hos besteforeldrene mine hadde de vippe – når forbruket passerte et visst (beskjedent) nivå, ble strømmen skrudd av. Skulle jeg ringe hjem, måtte jeg gå til Toverud kraftstasjon og låne telefon der. Som tenåring jublet jeg over sølvsuperen til morfar: Der kunne jeg ta inn både sjømannsradioen og Sveriges P2 og høre popmusikk uten skurring.
Jeg hadde treski med kandaharbindinger og brukte å slite ut ett par i sesongen (det brukte å være både is og snø om vinteren). Foreldrene mine hadde den første maskindassen i skolekretsen, og kameratene mine kom for å se på vidunderet når jeg spylte ned. Far min hadde en av de første privatbilene i Vestre Gran. Fartsgrensa over Steinsletta var 60 km/t, og det var greit nok, for Morrisen gikk ikke raskere heller. Arbeidsuka var 48 timer. Da den ble satt ned til 45, kom far tidlig hjem på lørdagen, sånn at han kunne kjøre oss til badestranda om sommeren.
Både mor og far vokste opp på småbruk i steinurene på Vestsida, med noenogtjue mål dyrket mark. Hest, noen få kuer, et par griser, sauer, høner. Hvert av disse småbrukene fødde en familie på seks-sju personer. Prøv det i dag.
Omtrent alle endringene er kommet utenfra. De aller fleste er kommet fordi folk utenfra har ført dem hit. Det siste hundreåret har medført større endringer i folks liv og hverdag her i landet enn noe tidligere århundre. Vi er i en helt annen verden – og likevel er vi (minst) like norske som den gangen. Nei, skøyte-VM samler ikke titusener på Bislet lenger, dessverre. Men ta en titt på publikum under en kvalik-kamp på Ullevål, og hør på brølet. Jeg trur du vil slite med å plukke ut de melaninrike tilskuerne som ikke er «norske» nok.
Og når Toje en vakker dag kommer på sjukehjemmet fordi han ikke husker sitt eget navn lenger, blir han ganske sikkert tørket der hvor sola aldri skinner av ei dame med skaut – ei dame som antakelig ikke inngår i hans forestilling om «nasjonen». Da er det jo fint at hun og andre som henne fortsatt er her og bygger landet, for ellers ville ingen komme og tørke ham eller skifte bleier på ham.
For 100 år sia reiste frenologen Hans Andreas Tandberg rundt med måleverktøyet sitt og delte folk inn i langskaller og rundskaller. Størst forekomst av langskaller fant han oppover Gudbrandsdalen, og det er jo rimelig; der var jo de fleste høgreiste, blonde og blåøyde også. Kjernesunne germanere, med andre ord. I geografiboka for folkeskolen som mor mi hadde sto det om de ville innfødte i Australia: Australnegrene er et tilbakestående, utdøende folkeslag, og de fleste lever i urskogen i nord, sto det. Nå sitter Asle Toje som kulturell frenolog og vurderer hvem som er norsk nok til å være med i den norske nasjonen.
Vi trenger disse damene med skaut her i landet. Jeg har større tvil når det gjelder nytten av enkelte kronikkforfattere. Men storsinnet som jeg er, så har jeg tvilt meg fram til å unne de sistnevnte også en plass helt i periferien av den norske nasjonen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar