Fortellinger fra en større virkelighet

Det finns to slags fortellinger.

De vanligste er slike som bekrefter det vi veit. De handler om virkeligheten her og nå; om problemer i dagliglivet og i ekteskapet; om forbrytelse og straff. Slike fortellinger er nyttige, kanskje livsnødvendige: De gjør verden begripelig. De bærer og bekrefter våre felles fordommer, og uten fordommer kan vi ikke overleve¹. La oss kalle dem fortellinger om det kjente. (Jeg fristes til å si: Fortellinger om det trivielle.)

Så finns det en annen type fortellinger: Slike som åpner avgrunnen foran føttene våre, midt i den solide hverdagen, og får oss til å tvile på det vi allerede veit. Fortellinger som stiller spørsmål ved urokkelige sannheter. La oss kalle dem fortellinger om det ukjente. (Eller fortellinger om det fantastiske. Noen av dem er fantastisk dårlige.)

Jeg snakker ikke om iboende kvalitetsforskjeller: Fortellinger om det kjente kan være geniale; fortellinger om det ukjente kan være elendige.

Det går inga skarp grense mellom de to typene: Alle fortellinger som skal gripe oss må inneholde et element av spenning, av undring, og alle fortellinger som stiller nye spørsmål må kjenne de gamle svarene som de utfordrer. Men i noen fortellinger er det spørsmålet, undringa, som er hele hensikten. Da har vi med science fiction å gjøre.

I ett av sine filosofiske essays stiller Robert Nozick² spørsmålet: Why is there something rather than nothing? Dermed har han presist formulert det grunnleggende spørsmålet i all vitenskap. Og i all science fiction. Alle spørsmåls mor.

En dåre kan spørre. Litteraturen kan, på sitt beste, åpne og behandle spørsmål som er så urovekkende at verken religionen eller forskningen manner seg opp til å gi noe sikkert svar. Det er for eksempel skrevet mange fortellinger som stiller spørsmålet: Hvordan kan en god og allmektig skaper ha skapt et univers med så mye uutholdelig smerte?³ Meg bekjent har ikke teologene kommet gjennom den hardveden riktig ennå, og kosmologene har ikke vågd seg til å prøve.

Science fiction er erkjennelseslitteratur.

Den ærgjerrige fortelleren nøyer seg ikke med å løfte blikket og åpne gåtene: Rett som det er beveger hun seg inn på forskerens territorium og prøver å løyse gåtene også. I motsetning til forskeren gjør hun det uten bundet mandat, og med (om mulig) enda større dikterisk frihet! Tidvis blir hun en konkurrent; et hår i suppa; en crackpot⁴. Seriøse forskere avskyr henne, og med god grunn: Hun avstår ikke en gang fra å finne opp nye naturlover, eller fakta til støtte for sine yndlingsteorier, helt etter eget forgodtbefinnende! Men av og til – i sjeldne glimt – kan hennes videre, skjønt tåkete, utsyn avdekke sammenhenger som forskeren ikke ser, sitt falkeblikk til tross. Da kan hun rokke ved Sannheten – eller i hvert fall bringe livsviktig kunnskap ut til allmennheten i dramatisert form, på en måte som forskning aleine aldri har klart.⁵

Sin vane tro gir ikke Nozick noe endegyldig svar. I stedet rusler han rundt, betrakter spørsmålet fra mange vinkler og drøfter tilløp til svar; angrepsmåter, implikasjoner, motforestillinger. Men vi som var så heldige å bli utsatt for A. E. Van Vogts klassiske roman ’The Weapon Shop of Isher’⁶ i lettpåvirkelig førpubertet, vi kjenner i hvert fall ett svar: Journalisten McAllister blir sugd fra 1951 fram til 4884. Deretter blir han kastet bakover i tida, så framover, så… i stadig større pendelsvingninger, før han slynges tilbake til tida før skapelsen. Som enhver fysiker kan fortelle deg, krever slike tidreiser enorme mengder energi. Van Vogts helt akkumulerer så mye energi at det tilsvarer universets masse. Når McAllister utslettes i en kolossal energiutladning, blir universet skapt.

Slik får vi ei litterær forklaring på The Big Bang, lenge før dette begrepet ble kjent og anerkjent⁷. Da jeg i vaksen alder møtte The Big Bang som kosmologisk forklaringsmodell, hadde jeg ingen problemer med å godta det, trass i de innebygde paradoksene: Hva fantes før Big Bang? (Svar: Ingenting – det finnes ikke noe ’før’.) Hva var det som utløste Big Bang? (Svar: Ingenting – det finnes ikke noe…) Van Vogt hadde jo sett og behandlet disse paradoksene: Årsakene til universets skapelse er å finne i noe som hendte lenge etter skapelsen. Årsakskjeden lukkes i ei tidsløyfe; paradoksene forsvinner.⁸

Tid for personlig bekjennelse. Van Vogts bøker⁹ – sammen med bøkene til Heinlein¹⁰, Isaac Asimov¹¹, Poul Anderson¹², Kurt Siodmak¹³, John Wyndham¹⁴, Sture Lönnerstrand¹⁵ - var åpenbaringer for en nyfiken guttunge: De åpnet eventyrlige muligheter, verdener uten ende.

En følgeskade var en altetende interesse for naturvitenskap – astronomi, paleontologi, geologi, zoologi. Jeg var ikke aleine; i min barndom satt det mange tiåringer med nesene begravd i ’Verden og vi’. På lengre sikt førte denne interessen til at jeg ble fysiker. Men det var Ingeniør Knut Berg¹⁶ som gjorde at jeg ble sivilingeniør, og at jeg i ung alder, til tross for en oppvekst preget av sportssidene i Aftenposten, lærte å glede meg over nynorsk.

Skal jeg ikke snart komme til saken, og formulere et forsvar for science fiction? Skal jeg ikke levere den science fictionale lista over litterær helsekost – Aldous Huxley¹⁷, George Orwell¹⁸, Jevgeni Zamjatin¹⁹, Karin Boye²⁰, Karel Capek²¹, Harry Martinsson²²?

Nei. Jeg skal ikke en gang påstå at science fiction er nyttig, fordi den stimulerer interessen for realfag.

Science fiction trenger ikke noe forsvar.

Det er de fortellingene som ikke sprenger grensene for den trivielle hverdagen og våre felles erfaringer som trenger et forsvar. Av ei god fortelling skal vi kreve at den utfordrer oss både emosjonelt og intellektuelt. God science fiction gjør akkurat det.

Jeg har nettopp fortalt om de bøkene som fikk en guttunge til å legge bort leksene og glømme at kunnskap er kjedelig. Og dette er viktig nok: Gi ungene science fiction før skolen og de «riktige» bøkene kveler all leselyst! For sannsynligvis må vår måpende undring, begjæret etter å vite mer, vekkes omtrent på denne tida, før vi begynner å stivne, før vi har lært så mye som vi har tenkt å lære. ’The Golden Age of science fiction is twelve.’ Men etter hvert må vi finne de bøkene som snakker til mer kritiske lesere; som vekker intellektuell uro og holder undringa ved live. Science fiction handler om idéer, og menneskene er med i fortellinga hovedsakelig fordi idéene må ha et sted å bo. Men det er idéer som gjør oss til hele mennesker.

Hva. Påstår jeg at idéer snakker til følelsene? Ja, det påstår jeg, for jeg lever i en verden der massene har marsjert og bøllene har myrdet bak fanene til Hitler, Stalin og Mao. I hele min ungdom opplevde jeg ikke mer gripende øyeblikk enn da jeg oppfattet – fikk hodet mitt rundt, og plutselig kunne se - mystikken i kvantemekanikken, eller den absurde rasjonaliteten i relativitetsteorien.²³

Det går an å skrive gripende fortellinger om relativitetsteorien. Poul Anderson har gjort akkurat dét. I ’Tau Zero’ lar han Bussard-motoren²⁴ i et romskip henge seg opp, slik at romskipet løper løpsk. Romskipet lar seg ikke stanse, og fortsetter å akselerere med 1G. I fullt samsvar med relativitetsteorien øker massen til skipet og besetningen, mens tida strekkes ut i forhold til universet forøvrig²⁵. Bussard-motoren blir grådigere og slurper etter hvert i seg stjerner; så hele galakser. Romskipet og besetningen opplever – deltar i – universets undergang. Og nei, dette er ikke en øvelse i gigantomani, der forfatteren bare klasker stadig større avstander i tid og rom i bordet for å imponere leseren. Dette er et intenst menneskelig drama, der hele det veldige kosmos blir virkelig, som en del av dramaet.

Relativitetsteorien er ei tvangstrøye. Et kjernemotiv i science fiction er reisen til fjerne verdener. Da blir den absolutte fartsgrensa i et enormt kosmos fort en utålelig begrensning, og tidsdilasjonen som Poul Anderson beskriver gir ingen fullgod løsning – i hvert fall hvis hovedpersonen er en framtidig Eirik Raude, som vil reise hjem igjen og lokke med seg nybyggere. Derfor har generasjoner av forfattere gjort store anstrengelser for å lure Einstein: De har tatt i bruk ormehull på tvers gjennom kosmos, langs den femte, sjette eller sjuende dimensjon; parallelle universer; hvite hull; overlyshastigheter med paradoksale bieffekter. Og se om ikke mange av disse begrepene har beveget seg inn i fysikken også – i hvert fall den spekulative fysikken i forskningens grenseland mot metafysikk.

Vi mennesker har det med å reflektere over hvem vi er, hvor vi kommer fra – også som biologisk art. Paleoantropologien leiter etter svar. Det har litteraturen gjort like lenge: Jack London i ’Before Adam’, og William Golding²⁶ i ’The Inheritors’ – den første romanen som gir psykologisk dybde til møtet mellom Neandertal-mennesket og det 'moderne' mennesket. Vitenskapen er ikke stort nærmere en forståelse av dette møtet i dag enn Golding var kommet i 1955. Golding ga neandertaleren et fremmedartet, men menneskelig ansikt.²⁷

Hva er et menneske?

Hvor setter vi grensa mellom dyr og menneske; mellom maskin og menneske? Et filosofisk spørsmål, kanskje. Men også etter hvert et påtrengende spørsmål i forlengelsen av teknologier som kunstig intelligens og 'tenkende' proteser. Og utvilsomt et grunnleggende spørsmål innen paleoantropologien, som fikk det i fanget på en nesten påtrengende måte etter det sensasjonelle funnet av Flores-menneskene, populært kjent som ’hobbiter’. Flores-menneskene levde samtidig med våre egne forfedre så seint som for 18.000 år sia, kanskje enda seinere. Forfatteren Vercors (Jean Bruller) foregreip både den vitenskapelige og den filosofiske diskusjonen om våre biologiske fettere på en nesten clairvoyant måte i sin roman fra 1953, ’You Shall Know Them’ (’Les Animaux Denatures’). Philip K. Dick – talsmann for systematisk og paranoid mistro til alt, herunder den tilsynelatende virkelighet – løyste opp grensa mellom menneske og maskin i ’Do Androids Dream of Electric Sheep?’²⁸. Robert Heinlein gjorde det samme for grensa mellom mennesker og modifiserte dyr i ’Jerry Was a Man’.²⁹

Menneskets opplevelse av seg sjøl, av kjernen i sin egen menneskelighet – evnen til å forstå, reflektere, analysere: Dette er tema for en hjerteskjærende psykologisk studie. Og den studien er skrevet av Daniel Keyes, i novellen (seinere utvidet til roman) ’Flowers for Algernon’.

Studiet av fremmedartete kulturer? Åpne nesten ei hvilken som helst bok av Jack Vance, så møter du samfunn med de mest bisarre skikker og institusjoner, fullt ferdig tegnet med historie, religion, myter, politikk, økonomi – beskrevet med humor, innlevelse, passelige mengder kynisme og idealisme. For i Vance’s verden(er) har menneskeheten spredt seg ut i galaksen. Hver liten flokk har tatt med seg sine skikker, forestillinger og konflikter, men gjennom tusenåra har de tilpasset seg nye og ytterst forskjellige livsvilkår, både biologisk og kulturelt; derfor finner du lag på lag av kulturimpulser og oppfatninger, og det er slike strømninger som driver fortellinga framover og motiverer personene i de beste bøkene hans. Jack Vance er galaksens Elliot Pattison.³⁰

Det finns et fagområde som inntil videre mangler et studieobjekt:

Faget kalles exobiologi, og det har som mål å studere og beskrive ikke-jordiske livsformer. En skulle tru at i hvert fall på dette området ville science fiction være et ypperlig medium til å skissere mulighetene, variasjonene – tegne bilder av det totalt fremmede. Nettopp her møter fantasien sin største utfordring, og her viser den sine begrensninger. For de aller fleste ikke-jordiske skapninger i litteraturen er indianere med pappneser – og ofte sitter ikke nesene særlig godt på heller. Det er nesten bare Jack Vance som kommer i nærheten av å tegne virkelig gåtefulle ikke-jordiske, halvintelligente skapninger. Kanskje trenger fantasien i hvert fall litt råstoff av handgripelig virkelighet å arbeide med før den kan spinne sine mest fargerike drømmer. La oss håpe at vi snart ser glimt av de livsformene vi veit finns der ute: Mikroorganismer i permafrosten i Valles Marineris, eller i havstrømmene under isen på Ganymedes… Kanskje kan slike oppdagelser anspore fantasien til å forestille seg hva livet kan drive det til uten jordisk DNA.³¹

For ikke å snakke om hvilken omveltning det vil være for erkjennelsen – for vår geosentriske oppfatning av livet, universet, kosmos – å få bekreftet dét vi egentlig har visst sia H. G. Wells’ dager: Det kryr av liv der ute. Det finns fire hundre milliarder soler i vår egen galakse. De fleste av dem har planeter, etter det vi veit nå. Det finns i hvert fall hundre milliarder andre galakser. Og for dem med ekstra utferdstrang: Fysikerne spekulerer stadig heftigere på muligheten for mer enn ett univers. Kanskje uendelig mange. «Mulighederne er lego», som danskene sier.

Frist meg ikke til å prøve å gi en fullstendig og udiskutabel definisjon av «liv»! Men vi kan kanskje bli enige om en grunnleggende egenskap ved livet: Det reproduserer seg sjøl. Og sia alle prosesser inneholder feilkilder, vil det alltid oppstå kopieringsfeil – mutasjoner. De utgjør grunnlaget for den mekanismen vi kaller evolusjon og «naturlig utvalg». Vi kan jo tenke oss mange måter som levende skapninger kan reprodusere seg på uten at det krever DNA. I Poul Andersons kortroman «Epilogue» har menneskene etterlatt seg utallige sjølreproduserende elektroniske duppeditter da Jorda ble ubeboelig. Disse har utviklet seg videre og utgjør den «biologien» som hjemvendte romfarere finner, noen millioner år seinere. - Poul Anderson skreiv dette lille mesterverket i datateknikkens barndom: I vår tid, da halvledere og programlogikk besjeler enhver liten krok av tilværet, ville han ha hatt et enormt materiale å fabulere ut fra. Muterte mikrochips som invaderer og snylter på alt større maskineri? Datavirus som modifiserer seg sjøl og sprer seg på nettet, i stadig mer ødeleggende og motstandsdyktige versjoner?³²

Med exobiologien som delvis og foreløpig unntak: Vis meg et fagområde og skisser noen av fagets grunnleggende spørsmål, så finner jeg ei fortelling eller flere hvor dette faget og disse spørsmåla utgjør klangbunn for menneskelig erkjennelse. Det er mulig at slike fortellinger kan skrives uten at det blir science fiction av det, men lett er det ikke.³³

Mye science fiction handler ikke om ’science’, men om teknologi.

Framfor alt om teknologi og samfunn. Kim Stanley Robinson viser at drømmen om Mars – alle sf-leseres ungdomsforelskelse – ikke er død. I en mammuttrilogi (’Red Mars’, ’Blue Mars’, ’Green Mars’) skildrer han koloniseringa av den ugjestmilde planeten, planene for omforming – terraforming – slik at den blir beboelig, teknologien som utvikles og tas i bruk i dette gigantprosjektet. Han beskriver samfunnene som utvikles, konfliktene, politikken. Framtidshistorie med teknologi som motor.

Mer teknologi: Det går ikke an å skrive framtidsfortellinger i dag uten at de får et snev av cyberpunk, som viser – eller diskuterer – hvordan digital teknologi oversvømmer dagliglivet. William Gibson var en pioner; hans ’Neuromancer’ fra 1984 skapte en helt ny litterær retning. Selvfølgelig er den utdatert forlengst – den teknologiske dystopien fra massesamfunnets underside må i dag leses mer som en dyster parallellverden-historie enn som en mørk visjon av vår egen framtid. (Men slik er det gått med Huxley og Orwell også; de blir ikke mindre lesverdige eller aktuelle for det.)

Og dette illustrerer et viktig poeng: Science fiction er ubrukelig som prognoseverktøy – de aller fleste framtidsskildringer har bommet totalt på sine forutsigelser. Men det har de aller fleste prognosemakere gjort også. Av alle verdens forståsegpåere var det bare dissidenten Andrei Amalrik som spådde Sovjets sammenbrudd. Grunnleggeren av IBM, Thomas Watson, fastslo en gang at det kanskje kunne være behov for tre eller fire datamaskiner i verden. Og jeg kjenner ikke til en eneste forfatter, prognosemaker eller tenketank som har vært i nærheten av å forutse virkningene av Internett. Eller av «sosiale medier», som på få år har gjennomsyret samfunnet og satt i gang en omstillingsprosess som stadig ruller videre. Vi aner ikke hvor den vil føre oss – vi kan bare fastslå at endringene foregår raskere i dag enn noen gang tidligere i menneskehetens historie.

Hvilke spørsmål stilles det i dag?

Hvilke muligheter skisseres for vår nære framtid og hvordan genteknologi, nanoteknologi og stadig flere elektroniske dulper kan forme våre liv og samfunn?

Et strålende talent som har dukket opp i det aller siste er Paolo Bacigalupi. Hans litterære prosjekt kan best karakteriseres som 'biopunk'. I den prisvinnende debutromanen hans, 'The Windup Girl' fra 2009, befinner vi oss i Thailand etter at alt fossilt karbon er så godt som oppbrukt. Det har skjedd store klimaendringer; landet plages av voldsomme oversvømmelser, og økonomien er i stor grad basert på bioteknologi. Genmodifiserte varianter har i stor grad fortrengt den «naturlige» floraen og faunaen. Stadig nye genvarianter danner grunnlag for handel, kriminalitet og industrispionasje. Jenta i tittelen er et genmodifisert menneske, skapt som en perfekt nytelsesmaskin for rike handelsmenn. Denne framtidsverdenen framstilles med en utrulig detaljrikdom og utgjør en truverdig, tredimensjonal bakgrunn for hovedpersonens frigjøringsprosess – hennes utvikling fra menneskelig automat til en tenkende, handlende person med sin egen vilje og sitt eget livsprosjekt.

På leselista mi ligger også ’Kil’n People’ av David Brin, utgitt i 2002. I hans framtidsverden kan du ha så mange kopier – kloner – som du har råd til, og den teknologien som brukes til kloning kan sikre en form for udødelighet.³⁴ Her åpner det seg spørsmål om identitet, og om grunnleggende rettigheter – hvilke kopier har rett til å leve?

En av mine nyere favoritter gikk nettopp bort: Skotten Iain Banks, som utga både halsbrekkende, fantasifylt science fiction og vanlige romaner. Skjønt «vanlig» er nok ikke det riktige ordet: Ingenting er «vanlig» ved disse bøkene. De er skrevet med en en språklig lekenhet og en fantasirikdom med hensyn til både miljø og intrige som Jack Vance kunne ha misunt ham. Personene er levende, originale og ekte på grensa – men bare på grensa – til karikatur, og ikke minst: Hver person har sin egen stemme. Menneskene tenker, snakker og oppfører seg i samsvar med hver sine egne forutsetninger; ikke som talerør for ett eller annet forfatterpåfunn. Hovedpersonene er tredimensjonale – og vel så det. - Banks døde av kreft i juni i 2013. Han rakk akkurat å fullføre sin siste roman: «The Quarry», som handler om en bitter misantrop som er i ferd med å dø av kreft, og som har tilkalt sin gamle venneflokk for å ta et slags farvel, eller et oppgjør; hensikten er og blir uklar. Fortelleren er misantropens sønn – en begavet 18-åring med autistiske trekk, som ser og oppfatter noe av det som foregår med knivskarpt blikk, men som misforstår andre ting fullstendig. - Dette er ikke science fiction: Det er bare ei glitrende god fortelling om den uavvendelige avskjeden med livet. Full av humor, melankoli, sinne og menneskelig innlevelse.

Heldig som jeg er, så har jeg ennå mange av bøkene hans til gode. Det håper jeg du har også!

Trenger vi science fiction?

Selvfølgelig gjør vi ikke det. Vi mennesker trenger tak over hodet, varme klær og en bolle ris om dagen. Men uten drømmer, uten visjoner, blir vi tomme skall. Og uten fortellinger, ingen viten. Uten spørsmål, ingen svar. Ofte blir spørsmålet stående der etter svaret også, for ingen svar er endelige.

Det er blitt hevdet at Robert A. Heinlein skapte romfartsindustrien – det vil si det politiske klimaet for den – med sine ungdomsromaner. Og uten Jules Verne, H. G. Wells og andre litterære pionerer ville mennesker neppe ha landet på Månen. Når det fortsatt er interesse for utforsking av Mars, og håpet stiger om at vi én gang skal lande der og leite etter ukjente livsformer i de uttørkete ravinene, skyldes det i stor grad drømmene som ble spunnet av litterære fantaster.

Du har nok lagt merke til at jeg ikke har sagt ett ord om science fiction på film. Det er det en grunn til. Undringa i science fiction formidles på en bæretone av analyse og resonnement. Film er et medium for fornemmelser, stemninger, følelser – alt annet enn resonnement. Film egner seg i beste fall til å illustrere science fiction-temaer og –motiver³⁵. (Selvfølgelig har Stanley Kubrick³⁶ ettertrykkelig bevist at jeg tar hårreisende feil, men Kubrick var et geni, så det må han få lov til.) Men vi skal slett ikke rynke på nesen av science fiction på film av den grunn: Det dukker stadig opp nye tiåringer som trenger å møte rommets avgrunner i svimlende undring, slik at de kan reddes fra skolens krav til det nyttige og jordnære.

En digresjon om det nyttige: Norsk skole lider av betydelige mangler. Realfagene (heri opptatt matematikken) er hardest rammet. Så nå skal det tas krafttak; nå skal ungene bli begeistret for realfag ved å lære hvor nyttige disse fagene er! Hør et tilfeldig valgt eksempel: ’Ferdigheter og kunnskap innen regning og matematikk må ha utgangspunkt i en praktisk og virkelighetsnær tilnærming. Elevene må hjelpes til å se nytten av denne kunnskapen.’³⁷ Herre jerimi.

Unger begeistres av fantasi og drømmer, akkurat som vi mennesker. Snakk om det nyttige, så løper de for livet! Men fortell dem om Månen og Mars, om galaksens fire hundre milliarder stjerner, lær dem om romskip og hastigheter, la dem regne på hvor lang tid det tar å komme dit! Jeg veit i hvert fall om noen unger som omsider ville ha fattet interesse.

Vitenskap er ikke nyttig; det er livsviktig. Og science fiction er enda mer unyttig enn vitenskap – det er derfor den befrukter vitenskapen. Yin og yang, sol og måne. Virkelighet og fantasi – to ansikter som speiler hverandre.

Sånn er det.

1 Det finns mange slags fordommer – la meg nevne noen: Sola kommer til å stå opp i morgen. Kronene jeg setter i banken i dag er verdt omtrent like mye i morgen. Loven er lik for alle.

2 Amerikansk filosof, best kjent for sin kultklassiker ’Anarchy, State And Utopia’, som ble en bibel for libertarianere på 70- og 80-tallet. Vi reiste verden rundt på kongresser og snakket ekstatisk om denne politiske åpenbaringa. Norske aviser har for uvane å oversette ’libertarian’ med ’libertiner’. Det blir som å forveksle kosmologi med kosmetologi.

3 Arthur C. Clarke: ’The Star’; Poul Anderson: ’The Problem of Pain’.

4 Da heter hun for eksempel Erich von Däniken, L. Ron Hubbard, Immanuel Velikovsky, og utgir eventyr forkledt som kunnskap.

5 H. G. Wells: I 1908 forutsa han tankskrig i ’The Land Ironclads’; i 1914 forutsa han atombomber og den totale utslettelsen de kunne føre til i ’The World set Free’. Spådommene virket ikke etter sin hensikt. Men egentlig finner vi ingen bedre eksempler enn ’Silent Spring’ av Rachel Carson, sjøl om det ikke er en roman – det bare virker slik. Før denne boka kom ut var ’økologi’ et fagfelt for spesielt interesserte. Etter denne boka er økologi blitt de brillene vi ser omgivelsene gjennom.

6 Norsk utgave ’Fange av tiden’, Gyldendals Fremtidsromaner 1954, oversatt av den utrettelige Thorstein Thelle.

7 Teorien som impliserer at universet oppsto i et ’Big Bang’ for 13,7 milliarder år sia ble egentlig formulert av Georges Lemaître, men først bekreftet og (etter hvert) anerkjent i 1960 etter oppdagelsen av kosmisk bakgrunnsstråling. ’Big Bang’ er egentlig ikke noe stort smell: Det er en singularitet der masse og energi er uendelig tett pakket i ett punkt. Universet – herunder rom, tid og naturlover – er et produkt av ’Big Bang’ og dets ettervirkninger.

8 Nå ja. Tidreiser består ikke av annet enn uløyselige paradokser: Hva skjer hvis jeg utsletter hele McAllister idet han passerer 2005 på en av pendelsvingningene sine? Da kommer han ikke tilbake til tida før skapelsen. Da oppstår ikke universet. Da finnes ikke jeg. Da kan jeg heller ikke ha utslettet McAllister i 2005. Men da… - Og fordi paradoksene er uløyselige, utøver de en uimotståelig tiltrekningskraft på science fiction-forfattere. Men egentlig er det bortkastet å utvikle stadig nye tidreiseintriger – det kan ikke gjøres bedre enn i Robert A. Heinleins to klassiske perler, ’All You Zombies’ og ’By His Bootstraps’. Tidreiseparadokser kan ikke løyses, men Heinlein gjorde det. To ganger.

9 I tillegg til den nevnte 'Weapon shop of Isher' fikk vi 'The Voyage of the Space Beagle' ('Den store planetferden') på norsk. Sympatien gikk til romkatten Coerl, ikke til de menneskelige ofrene hans.

10 ’Red planet’ (norsk tittel: ’Den røde planet’); ’The Puppet Masters’ (norsk tittel: ’Titanboerne kommer’)

11 ’The Currents of Space’ (norsk tittel: ’En klodes undergang’)

12 ’Brain Wave’ (norsk tittel: ’Hjernesjokk’)

13 ’Donovan’s Brain’ (norsk tittel: ’Den frigjorte hjerne’); ’Rider to the Sky’ (norsk tittel: ’Rakettflyverne’)

14 ’The Day of the Triffids’ (norsk tittel: ’Triffidenes opprør’)

15 ’Rymdhunden’ (norsk tittel: ’På tokt i verdensrommet’

16 ’Ingeniør Knut Berg på eventyr’: Glimrende norsk science fiction-tegneserie, først trykt i Nynorsk Vekeblad – visstnok i 1941 - , og fra 1943 til 1960 utgitt som julehefte. (’Vigleik Vikli fortel, Ronald Stone teiknar’. I det borgerlige liv hette de Hallvard Sandnes og Jostein Øvrelid.) Knut Berg var en blond norsk helt, en human og kompetent sivilingeniør som ordnet opp i det meste, fra glømte fortidsverdener bak Himalayas ville fjell til krig mot tyranner på fjerne planeter. Knut Berg var helten for etterkrigsgenerasjonene av NTH-studenter som skulle bygge landet med stålverk, kraftverk og tunneler.

17 ’Brave New World’, ’Ape And Essence’, ’Island’

18 ’Animal Farm’, ’1984’

19 ’Vi’

20 ’Callocain’

21 ’Krakatit’, ’R.U.R’, ’Salamanderkrigen’

22 ’Aniara’

23 Den spesielle, vel å merke. Den generelle? Gang på gang hadde jeg nesten tak i halespissen på den, bare for å oppleve at den glapp: Den er og blir ei formelsamling, ikke en erkjennelse. Jeg trøster meg med at ennå holder flinkere folk enn jeg på med å leite etter feil og mangler i den.

24 En Bussard-motor suger inn partikler fra rommet, forbrenner dem i en kjernefysisk reaksjon og skyter forbrenningsproduktene ut bak seg i en jet-stråle. Kloke folk har visstnok regnet ut at det er noe prinsippielt galt med konstruksjonen, blant annet at den ikke virker. Dem om det.

25 Du kan godt regne på det: Under sånne betingelser vil skipet ha krysset galaksen på elleve-tolv år, mens hundreogfemti tusen år har passert på Jorda. Etter enda noen år – romskipstid – er universet tilbakelagt. Sett fra Jorda tar det fjorten milliarder år.

26 Sikkert best kjent for ’The Lord of the Flies’, en mørk parafrase over ett av Jules Vernes geografiske eventyr.

27 Björn Kurtén, svensk paleoantropolog, har fylt ut trekkene i dette ansiktet i sin roman ’Dance of the Tiger’ (’Den svarta tigern’). Han gjør det med større vitenskapelig tyngde, men med atskillig mindre innlevelse og dybde. Det blir ikke nødvendigvis god science fiction fordi om den skrives av vitenskapsmenn. - Men vi veit mer om neandertalerne i dag enn Goldings gjorde, og bildet av fredelige, drømmende blomsterbarn har nok raknet: Fra tid til annen har de for eksempel både drept og spist hverandre, akkurat som andre folk. Vi må nok gi dem plass på vårt eget stamtre, gitt.

28Filmatisert som 'Blade runner'.

29 Og selvfølgelig var de ikke de første, og slett ikke de siste: Dicks ideer kan spores tilbake til Isaac Asimovs robotfortellinger, mens Heinleins går tilbake til H. G. Wells ’The Island of Dr. Moreau’, og derfra til Mary Wollstonecraft Shelleys ’Frankenstein’, kanskje helt tilbake til Praha-jødenes golemfortellinger.

30 Forfatter av fire vidunderlige og rystende spenningsromaner fra Tibet og tilgrensende fjellområder i det kinesiske imperiet: ’The Skull Mantra’, ’Water Touching Stone’, ’Bone Mountain’, ’Beautiful Ghosts’. Bøkene inneholder en sann rikdom av lamaistisk og taoistisk kultur, beskrevet innenfra som en selvfølgelig grunnmur i personenes liv. Handlinga drives av kulturkonflikter, spesielt av kollisjonen mellom tradisjonell kultur og brutal kinesisk imperialisme.

31Hvis ikke mikroorganismene på Mars og Jupiter-månene også viser seg å være våre nære slektninger, da. Ifølge panspermia-teorien – først formulert av multigeniet Svante Arrhenius – kan enkle mikroorganismer ha overlevd på meteoritter, og på den måten ha spredt seg i hele solsystemet. De har jo ikke møtt like gunstige betingelser overalt, men livsformer i reaktorer, i kokende kilder og i isen i Antarktis viser at livet er hardføre greier.

32 Slike finns visst allerede, ifølge folklore i sikkerhetsmiljø. Datahackernes Frankenstein-uhyrer. Huff!

33 Kanskje skriver Umberto Eco slike fortellinger. Men vasst litt: Er ikke ’Foucaults pendel’ – hans beste, mest spinnville roman – science fiction, da? Jo.

34 Ved nærmere ettertanke er verken idéen eller den skisserte konflikten ny – du finner dem begge i ’To live forever’ av Jack Vance fra 1956.

35 Eller klisjeer: Jfr ’Star Wars’- og ’Alien’-filmene. Disse gjør til dels ypperlig bruk av hele registeret av science fiction-klisjeer – men hvilke nye spørsmål åpner de? Hm.

36 ’Dr. Strangelove’, ’2001 – A Space Odyssey’, ’A Clockwork Orange’

37 ’Plan for videreutvikling av kvalitet i skolene i Gran kommune, Fase 2: 2005-2008 (Høringsutkast)’