Fem fyrer med ved. Men er det klimavennlig?

- å ved, å ved, å ved å ved å ved - synger Vazelina, og det holder jeg med dem i. Ingenting er mer trivelig enn lukta av våte ullsokker på ei snor etter skituren, mens du strekker beina mot den sprakende varmen fra peisen. Men hvor klimavennlig er det? Fortjener du den gode samvittigheten du kjenner når der du kaster flere kubber på hyttepeisen i stedet for å fyre opp på propanovnen?

Det er vanlig å anta at å bruke skogsavfall – GROT – til brensel i stedet for «fossil» brensel er bra for klimaet. Denne antakelsen ligger til grunn for etablering av fjernvarmeanlegg som fyres med ved eller flis fra skogsavfall. Argumentet er: Hvis ikke avfallet blir brukt, så råtner det der det ligger, og det gir samme virkning som om avfallet blir brent opp. Derfor kan vi sette utslippene fra flisfyring eller vedfyring til 0 i klimaregnskapet vårt.

Nå er det jo ikke riktig at alt trevirke som ligger igjen etter hogst råtner bort. Dødt trevirke utgjør en vesentlig del av karbonlageret i norsk skog, og en god del av karbonet i dødt trevirke ender opp i annet organisk materiale i skogbunnen: Sopp, humus, insekter. Uten slike prosesser ville skogbunnen i Norge fortsatt ha bestått av grus og nakent berg etter siste istid. Slik er det jo ikke.

Men sett nå at det aller meste råtner bort og blir til CO₂ og vanndamp. Da er det av stor betydning å vite: Hvor lang tid tar det? Ti år eller hundre år? For i klimaarbeidet har vi dårlig tid. I det lange løp er vi alle døde. Men i mellomtida må vi bremse den globale oppvarminga nå, og ikke utsette utslippsreduksjonen i hundre år.

Hvis du noen gang kastet granbar i hagekomposten, så er du blitt klok av skade: Etter fem år er gras og lauv blitt til fin matjord, men granbaret – inklusive kvisten – er nesten like hele. Men bortsett fra tips og råd fra gartnere og hagestellkonsulenter finnes det forbausende lite dokumentasjon på dette området. På forskning.no finner jeg likevel et utsagn fra Olav Hjeljord, professor emeritus ved Universitet for miljø og biovitenskap: «For et furutre som velter kan det ta rundt 200 til 300 år før det er helt borte, mens for en gran er nok det meste borte innen 50 til 100 år.»

Furua bruker altså så lang tid på å råtne at det er uinteressant å bruke den til ved for å «spare» klimaet. La oss holde oss til granved.

Hvis en grantopp blir liggende igjen etter hogst, slik at 3 % av den veden som er igjen råtner bort hvert år, vil det etter 50 år være igjen 22 % av den opprinnelige veden. Resten er borte. (Regnemåten er den samme som når du beregner pengeverdien med 3 % årlig inflasjon.) Og hvis det råtner bort 1,5 % i året, vil det være igjen 47 %. Resten er borte. 1,5 % til 3 % må være det området vi befinner oss i, hvis professoren har rett.

1 kWt fra fyringsolje gir et utslipp på ca 260 g CO2. Hvis vi i stedet henter 1 kWt fra granved, slippes det ut ca 400 g CO2  momentant, men til gjengjeld unngår vi at den samme veden ligger og råtner langsomt bort.

Veden gir altså et større momentant utslipp enn fyringsolja, men til gjengjeld sparer vi små utslipp fra råtning hvert eneste år etterpå. Da kan vi regne ut hvor mange år det går før samlet utslipp blir det samme i begge tilfellene. Fram til da har vedfyringa vært et ulønnsomt klimatiltak; etter dette tidspunktet har den lønt seg. Dette er den velkjente «tilbakebetalingsperioden».

Hvis vi brenner fyringsolje tilsvarende 1 kWt, i stedet for å hente den samme energien fra trevirke, vil vi altså etter N år ha forårsaket et samlet utslipp på:

260 g + 400 g x (1 - p)**N, hvor p er den andelen av gjenværende trevirke som råtner årlig.

 

Summen av utslipp fra tre som brensel, kontra fyringsolje som brensel og tre som råtner, blir den samme etter N år dersom

400 g = 260 g + 400 g x (1 - p)**N, og det fører til at

 

N = log0,65/log(1 – p)

Hvis p = 0,05 (dvs 5 % råtner bort årlig), vil summen av utslipp være like stor etter 8,4 år. Hvis p = 0,03 (dvs 3 % årlig råtning), er summene like etter 14,1 år. Og ved langsom råtning, p = 0,015, varer det hele 28,5 år før vedfyringa har ført til mindre utslipp en oljefyringa. Fram til da har trefyringa altså bidratt mer til global oppvarming enn om vi fyrte med olje.

Her har jeg forutsatt at kvist og kvas får nok luft når det ligger og råtner. Hvis råtninga skjer uten tilstrekkelig tilgang på luft, f eks nede i ei myr, forsvinner en del av karbonet i trestykket som metan, og da blir regnestykket et helt annet. Vi kan fortsatt gjøre beregninger, men vi finner fort ut at hvis det karbonet som slår seg sammen med hydrogen og blir til metan overstiger noen få prosent, så bør helst brenne opp veden litt faderlig fort. På den andre sida har vi sett helt bort fra den andelen av karbonet som påviselig bindes i jorda som sopp, bakterier og småkryp.

Likevel: Hvis professoren har rett, og perspektivet vårt er 15 år eller mindre (fram til 2032), er det nok ingen god klimaidé å gå over fra oljefyring til flisfyring.  

Men i klimadiskusjonen settes det aldri opp fullstendige karbonregnskap, i hvert fall ikke når diskusjonen dreier seg om noe som begynner på «bio». For sånne diskusjoner berører både følelser og lommebøker, og da taper fysikken hver eneste gang.