Det &!#***!! valget! - Eller Øyvinds valgomat

 Det har vært krevende å finne et parti som det til nød kan gå an å stemme på denne gangen. Mer krevende enn noen gang før.

Ved en annen anledning skal jeg gi deg de blodige detaljene om min egen politiske utvikling, enten du vil eller ikke. Her er overskriftene: Reaksjonær bygderomantiker; blåsvart konservativ; Ayn Rand-berust objektivist; liberalist; libertarianer – og nå liker jeg å oppfatte meg sjøl som en reflektert libertarianer med samfunnsansvar. (Jo da, jeg beundrer Thatcher for mye, ikke minst at hun reddet Storbritannia fra økonomisk sammenbrudd. Men uttalelsen om at «Samfunnet finnes ikke» burde hun ha spart seg. «Samfunnet» finnes i hodet til hver av oss, og uten et «samfunn» finnes det ingen rettigheter. Ikke en gang retten til personlig frihet.)

Mer om dette en annen gang. Mye mer! Men dette kan langt på veg forklare alle stemmesedler jeg har puttet i boksen i min lange karriere som velger.

Gjennom åra har jeg stemt på Høyre, på FrP, på Venstre – og jeg lurer på om jeg ikke en gang i min reaksjonære ungdom kom i skade for å stemme på SP en gang også. Men aldri, aldri, aldri på sosialister av noen som helst avskygning. Kjernen i sosialisme – det som står igjen når du skreller bort alle fine ord om solidaritet og rettferdighet – viser seg alltid som en ustyrlig trang til å bestemme over andre. Tydeligere uttrykt: Å herske over andre. Det skjer alltid med de beste hensikter; «til ditt eget beste», og ikke minst til det beste for samfunnet (som i sosialistisk terminologi stort sett betyr Staten). Og jo mer dogmatisk den foreliggende versjonen av sosialisme ter seg, jo større makt konsentreres hos den herskende elite. Sosialister skaffer seg også gjerne idealsamfunn som de holder fram som strålende eksempler til etterfølgelse: Sovjet under Stalin. Maos Kina. Nord-Korea under alle Kimmene. Folkets Kampuchea. Albania, «sosialismens fyrtårn i Europa». Cuba. Og nå sist: Venezuela. Og de lærer aldri: «Nei, denne utgaven av sosialismen utviklet seg visst helt feil, så det var nok ikke ekte sosialisme. Men neste gang ---» Nei takk.

((Men de er jo så godhjertet og snille, da. Eiegode. Deres hjerter er fylt av nestekjærlighet, sånn at de alltid skaffer seg den moralske kommandoposisjonen i samfunnsdebatten. Chavez' datter, for eksempel, var så godhjertet at hun ble Venezuelas rikeste kvinne.))

Jeg trur mitt viktigste kriterium ved alle valg har vært å finne det partiet som gir størst rom for personlig frihet. Etterhvert, i mine (hrrm!!) modnere år, modifisert med hensynet til andres verdighet, velferd og frihet. For uten en samfunnsorden som ivaretar grunnleggende behov for verdighet og velferd, blir friheten illusorisk for de fleste av oss, har jeg tenkt. Og stemt deretter.

I vår tid, og i min alder, er et like viktig kriterium blitt: Hva kan jeg gjøre for at framtidige generasjoner – våre etterkommere – skal få sjansen til å leve menneskeverdige liv? Hvordan skal de kunne oppnå verdighet, velferd og frihet, hvis vi etterlater oss en verden som er utplyndret og ødelagt av klimaendringer og masseutryddelse av levende arter? Dette må jeg prøve å gjøre noe med. For eksempel gjennom stemmeseddelen.

Her om dagen fikk jeg et kort fra Erna Solberg. Jeg antar at partiet hennes – det vil si partiets algoritmer – hadde plukket navn og adresse ut fra alder og inntekt, sånn at hun kunne spisse budskapet sitt mot akkurat meg. Jeg fikk vite at pensjonen min har økt noen tusen kroner i Ernas regjeringstid, og at skatten på pensjonen min er satt ned. Sånne tillegg til pensjonene og reduksjoner i skatten vil de fortsette med hvis de blir gjenvalgt, for det fortjener jeg som har bygd landet.

Dette var det eneste budskapet de ville formidle til meg.

Jeg tjener en del mer enn gjennomsnittet, og langt mer enn jeg egentlig trenger. Likevel er jeg nok mest opptatt av hvor mye mer jeg kan grafse til meg fra felleskassa, antar Høyre..

Ei sånn nedvurdering av meg som samfunnsborger ville i seg sjøl være nok til at jeg forkaster Høyre som valgmulighet. Det finns flere gode grunner. For eksempel:

Regjeringa skryter på seg at de tar i så det monner for å redusere utslipp av klimagasser. Det viktigste tiltaket er at de vil de blande inn enda mer «biodrivstoff» i diesel og bensin: Det nye målet er 20 %. Til klappsalver fra bioindustrien, skogeierne og Zero påstår de at dette vil gi tilsvarende reduksjon i utslipp av CO₂. En sånn reduksjon oppnår de med kreativ bokføring, som går ut på å sette CO₂-utslippene fra «bio»drivstoffet til 0 i klimaregnskapet. Dette bokføringsknepet støttes av EUs «bærekraftkriterier», så dermed er alt vel og bra? Nei.

EUs «bærekraftkriterier» stammer fra Kyoto-protokollen, som sier at utslipp fra landbruk - «biogene utslipp» - ikke skal bokføres. Den regelen er laget av politikere og byråkrater, ikke av forskere. Tvert imot har EUs viktigste forskningsråd for miljø to ganger avgitt skarpe uttalelser om at denne regelen kan føre til økte utslipp. Haugevis av forskningsrapporter fra universiteter over hele verden har analysert klimanytten av forskjellige former for bioenergi, og dokumentert at nytten er svært variabel. Palmeolje er en versting, fordi produksjonen fører til mye større utslipp enn det drivstoffet som erstattes, når en regner med hogst av regnskog og uttørking av myrer. Nordlig skog som energikilde kommer også ganske dårlig ut. Men Høyre hører mer på lobbyister og industrifolk med sugerør enn på forskere, så nå skal det satses for fullt på «avansert» biodrivstoff fra norsk tømmer. Ved hjelp av «Norges grønne gull» kan vi bokføre stadig flere nullutslipp, og samtidig skape ny industri som gir sugerør til Høyres egne sponsorer! Hurra.

Trur du at Ap er noe bedre? Tru om igjen. Jens Stoltenberg tvang i si tid igjennom et kunnskapsbasert vedtak om å fjerne avgiftsfritaket for biodiesel. Det reiste seg et protesthyl fra biolobbyen, men Stoltenberg og hans miljøminister sto på sitt – et sjeldent tilfelle av prinsippfasthet hos en toppolitiker. I sin sjølbiografi skriver den nåværende NATO-sjefen: «I dragkampene om biodiesel og grønne sertifikater opplevde jeg at vi i Norge hadde et miljøindustrielt kompleks: et interessefelleskap mellom industri, næringsorganisasjoner og deler av miljøbevegelsen. Ofte har disse stått sammen om mer eller mindre godt begrunnede miljøkrav. De har én felles interesse: å få fellesskapet til å betale.» Etter Stoltenbergs avgang har lobbyistene fått fritt spillerom i Ap, og resultatet er kunnskapslause overbud. Kan ikke være dårligere enn Høyre, veit du.

Verken Høyre eller Ap bryr seg om forskning som viser at innblandingspåbudet kan føre til økte utslipp (og til ødelagte bilmotorer). Like lite bryr de seg om enkle beregninger som viser at tilveksten i norsk skog ikke er stor nok til å skaffe alt dette drivstoffet! Konkrete resultater av politikken spiller liten rolle. Det viktige er å holde det grønne ordskiftet i gang, i håp om å sanke noen naive klimavelgere.

Mitt liberale tilfluktsted etter Bolkesjø-massakren i FrP, der alle frihetlige elementer ble feid bort av partieier Hagen, har vært Venstre. Men takk skal du ha: Som nyfrelst miljøparti er de blitt regjeringens onde ånd. Det var Venstres kunnskapslause klimatalsmann Elvestuen som presset igjennom innblandingsvedtaket i statsbudsjettet sist høst. Dermed kunne Venstre krysse av en ny «seier» i klimakampen. Med det samme mannskapet kommer de til å fortsette på samme måte, og tvinge igjennom avsporingstiltak som i beste fall ikke fører til særlig skade, sia de ikke er gjennomførbare. Sånne klimatiltak kan vi klare oss uten. Hvis Venstre nå forsvinner under sperregrensa vil det være en viktig seier for seriøst klimaarbeid.

Og så FrP, da. I festtaler omtaler de seg fortsatt som «liberalister». Frihetsidealene viser seg nå hovedsakelig i kampen for fri fart og fri fyll. Samtidig kjemper noen av dem hardt for å bestemme hva slags hodeplagg folk får lov til å gå med: Hvis hvem som helst får lov til å gå med skaut både inne og ute, så kan en jo aldri vite hva slags tanker som spirer i hårrota. FrPs iherdigste talsdame meiner å vite at tankene som gror i skjul av dette tøystykket er både diskriminerende og kvinneundertrykkende, og undergraver norske grunnverdier som kristendom, kjøttkaker og vafler. Forsvar de norske verdiene! Bort med tøystykkene og de unorske tankene – husj, husj! Ellers får vi sikkert svenske tilstander, med terror og sharialovgivning.

Nei: Jeg nekter å stemme på et parti som driver klappjakt på et hodeplagg – og på folk som bærer dette hodeplagget. Og som dessuten bruker tid og krefter på å diskutere om klimaendringene er virkelige og menneskeskapte. Jeg kunne like gjerne stemme på folk som nekter småjenter å kle seg i rosa, eller som går til kamp mot Newtons bevegelseslover.

Så kikket jeg på et bilde fra landsmøtet til det nye partiet «Liberalistene». Det liknet til forveksling et klassefoto av avgangskullet på BI: Velfriserte unge menn med briller, ispedd noen få freche unge damer med kurs rett mot styrerommene. Fordomsfri som jeg er kikket jeg på valgprogrammet deres, og der fant jeg mye jeg kjente, og som jeg ville ha tatt mer ukritisk til meg i yngre år. Programmet var tydeligvis skrevet av folk som kjente sin Murray Rothbard og sin David Friedman (Miltons mer radikale avlegger). Kanskje også sin Robert Nozick – så hvorfor er jeg så skeptisk?

Fordi disse økonomistene tydeligvis hare mindre respekt for naturlovene enn for økonomi. Menneskeskapte klimaendringer trur de ikke noe særlig på, og uansett så meiner de at naturvern ikke må hindre utvikling av «velferd». (Det framgår av programmet forøvrig at «velferd» i denne sammenhengen betyr det samme som «velstand».)

En kan slutte seg til at disse «liberalistene» ikke kjenner til et klassisk begrep i økonomisk teori, nemlig «allmenningens tragedie». Allmenningen er et felleseie der alle kan forsyne seg, og ingen har ansvaret for vedlikehold og påfyll. Det fører alltid til at allmenningen blir ødelagt: De enorme fiskeressursene ved New Foundland er borte. Felles beiteområder er fullstendig nedslitt – i Skottland, på Island, på Finnmarksvidda.

Havet, atmosfæren og miljøet er vår, menneskehetens, allmenning. Hvis «liberalistene» hadde nøyd seg med å øke drivhuseffekten bare i sine egne sentrumsleiligheter, kunne de gjerne få svette under sine egne utslipp, mens alle andre slipper. Men klimaet funker ikke på den måten: Det er så enkelt som at felles eie krever felles regler.

Altså: Bort med denne studiesirkelen. Noen av tankene deres er riktige, men helt utilstrekkelige.

Kr F? Et parti av snille og godhjertete folk som er Norgesmestere i nødhjelp. Dessverre holder de seg med ei bok der det står om en allmektig Gud som for noen tusen år sia spanderte ei stripe land til en flokk nomader. På dette landstykket bodde det folk fra før, men denne Guden ga de samme nomadene fullmakt til å gjennomføre full etnisk rensing og utslette lokalbefolkningen, like ned til spebarn og husdyr. Denne fullmakten står ved lag til evig tid, så etterkommerne til disse nomadene benytter seg av den ennå, med støtte fra bokstavtro tolkere av samme bok – deriblant Kr F. Nei.

Jeg har sagt hva jeg meiner om sosialisme i alle dens varianter. Men hva med de konkrete, nåværende sosialistpartiene?

Rødt nedstammer i rett linje fra RV, som nedstammer fra AKP(m-l), som nedstammer fra SUF, som ville henge oss klassefiender i lyktestolpene når revolusjonen kom. Og det skulle ikke bli lenge til, fikk vi vite. Stalinister, maoister og Pol Pot-tilhengere opptrer i stadig nye inkarnasjoner, og de er stadig de samme. Pål Steigan forkynner fortsatt sin totalitære agrarsosialisme, sist sett i hans hyldest til Folkets Kampuchea. Nei og atter nei! Jeg stemmer ikke på Stalins arvinger, mer enn jeg ville stemme på Hitlers arvinger – uansett hvilke nye pappneser de tar på seg.

Og så SV, da. En litt bleikere kopi av stalinistene. De støttet ikke fullt og helt opp om Sovjet og DDR, bare nesten. De støttet ikke Pol Pot fullt og helt heller, men de «forsto» ham. Sånn har det fortsatt. Det rykker i sympatifoten hver gang det dukker opp en diktator som kaller seg sosialist. Siste tilfelle heter Chavez, og jeg har ennå ikke hørt noen offisiell konklusjon på hva som gikk galt denne gangen. (Sosialister er jo gode mennesker. Det gjelder i prinsippet sosialistiske diktatorer også. Dermed: Enten er det noen andre – det vil si CIA – som står bak elendigheta, eller så er ikke Venezuelas makthavere ordentlige sosialister – de heller.)

I tillegg kommer retorikken mot «velferdsprofitørene». Sosialister har en oppfatning – du kjenner den igjen hvis du har lest Karl Marx' forskrudde teori om merverdi – om at hvis noen tjener penger på en tjeneste, så skjer det på bekostning av noen andre. Derfor må private barnehager og sjukehjem forbys, sånn at alle pengene kan komme de ansatte og «brukerne» til gode.

Anvend samme teori på dagligvarehandel: Da kommer du til at det bare finnes én måte å drive en matbutikk på. Hvis eierne av butikken tjener penger, skjer det altså på bekostning av de ansatte. Eller kundene. Eller begge. Skal noen virkelig få lov til å tjene seg feite på folks behov for livsnødvendigheter? Få matprofitørene ut av dagligvarebransjen! Alle butikker må bli offentlige monopoler. Da blir varene billigere, og de ansatte får bedre lønn. Akkurat som i Sovjet før sammenbruddet.

Det er for mye å håpe på at de skal sette seg på skolebenken og lære noe som helst om økonomi og ledelse. Den sjansen har de hatt i mange, mange år. Så: Nei.

SP står bakerst i køen for å redde klimaet og det biologiske mangfoldet. Sånne hensyn blir alltid underordnet næringsinteressene til kjernevelgerne deres. Det satte en varig støkk i meg da talsmann Lundteigen kunne fastslå at «metan er bare en annen form for CO₂ », så dermed spilte det ingen rolle hvor mye metan som ble sluppet ut ved produksjon av rødt kjøtt. En så prinsippfast uvitenhet kan bare opprettholdes ved full satsing på næringsinteressene. (Sia du leser Øyvinds globb, veit du sikkert allerede at metan er en klimagass som over en 100-årsperiode har ca 20 ganger så kraftig virkning på drivhuseffekten som CO₂. Det veit ikke Lundteigen & Co, og de vil ikke vite det heller.)

SP har klokkertru på all slags «bioenergi». Gjett hvorfor. Nei takk!

Hva med de andre særingene? Pensjonistpartiet. Demokratene. Alliansen. Piratpartiet. - De fleste – nei: Alle – er basert på en eller annen fiks idé eller en enkelt sak. I tillegg: Stort sett en sak som gagner én gruppe og går ut over alle andre, og som gjerne innfører litt mer ufrihet og tvang også. Livet er bedre uten dem.

Og hva gjenstår? Øyvind, snille deg – har det klikket helt for deg? Sier du at du har gått hen og stemt på de verdensfjerne svermerne i MDG? De grønne fantastene?

Nå kan du lure, nå! Det er hemmelig valg. Men sånn har jeg tenkt:

Det vil være til stor skade hvis disse fantastene får avgjørende innflytelse over viktige politikkområder. Og skulle de virkelig klare å «fase ut» oljevirksomheten over 15 år, så vil det være til skade for klimaet også. Hvorfor det? Fordi metangass, som vi eksporterer til Tyskland, stort sett erstatter kull. Metan gir fra seg ca 180 g CO₂ pr. kWt; kull gir fra seg 380. Oljeprodukter havner midt imellom. Med andre ord: Eksport av gass bidrar til å redusere klimagassutslippene. Det kommer den til å gjøre i mer enn 15 år til.

Og ta nå det vanvittige påfunnet om å strype biltrafikken, så den blir stående og stange i kø i stedet for å gli igjennom på en firefelts motorveg. Argumentet er det absurde at jo flere og bedre veger, jo flere biler. Argumentet gjelder bare til det punktet der alle potensielle bilister er ute og kjører. Deretter blir framkommeligheten bedre! - Jeg har kjørt på seksfelts motorveg gjennom Nevada der det passerte en bil i halvtimen. Framkommeligheten var upåklagelig.

Det finnes mange tullinger i MDG – folk med lilla skjerf som er motstandere av atomer og kjemiske stoffer i naturen. Men det finns mange godt orienterte folk også; ikke minst mange naturvitere av ymse slag. Det går an å diskutere med dem – mange av dem står helt fritt i forhold til vedtatte dogmer og næringsinteresser. Ikke minst: Det er flere og flere av dem som skjønner at den varige løsningen på klimaproblemet heter solenergi. Punktum.

Nei, de må absolutt ikke få makt til å bestemme noe særlig. Men de bør få posisjon nok til å påvirke, og til å påvirkes. Framfor alt: Ingen av de eksisterende blokkene fortjener å få dominerende flertall aleine. Og da gjenstår i praksis bare en mulighet.

For Kystpartiet er visst ikke blant oss lenger. Lykke til med valget!