Maja Lunde skriver sånne bøker som jeg i mer ubehøvlete dager ville ha kalt økoporno. Nå er jeg blitt mye snillere og mildere, så nå kan jeg innrømme at hun er en sympatisk forfatter med et viktig budskap: Hun vil redde verden for framtidige generasjoner, og romanene er hennes våpen i denne kampen. Jeg sikter selvfølgelig til øko-trilogien hennes: «Bienes historie», «Blå» og «Przewalskis hest».
Jeg er en snobb og har følgelig en inngrodd skepsis mot bestselgere. (Jeg ville muligens ha vært mindre snobbete dersom jeg én gang hadde skrevet en bestselger sjøl, men som du veit er jeg alltid blitt holdt tilbake av redaktørenes, anmeldernes og lesernes dårlige smak. Hrmf.) Rett skal være rett: Jeg har en inngrodd skepsis mot litterært snobberi også. Hvis forfatterens virkemidler er så subtile at de bare kan skjelnes av skjønnånder som på nesten oversanselig vis fornemmer raffinerte åndfullheter mellom linjene, trur jeg automatisk at skjønnåndene er keisere uten klær, og at vi har med reinspikka jåleri å gjøre. Sånn er jeg. Og der har du bakgrunnen for mine generelle litterære fordommer.
Mine spesifikke fordommer mot Maja Lundes bøker skaffet jeg meg straks da jeg hørte en opplesning fra «Bienes historie». - Hjelpe og trøste - science fiction etter Gernsback-metoden! Tenkte jeg. - Nei takk!
Hugo Gernsback er et navn som ruver blant science fiction-fans. Forbausende få har lest ham, og det har sine grunner. Han oppfant uttrykket science fiction for snart 100 år sia, og han utga det første science fiction-magasinet, «Amazing stories». Men dessuten gjorde han seg skyldig i noen fortellinger i samme gate sjøl. Dermed regnes han som en av sf-litteraturens grunnleggere, sjøl om både du og jeg veit at Jules Verne, H. G. Wells, Jack London og andre skrev sånne fortellinger lenge før Gernsback. De skrev mye bedre også. Men prisene som deles ut hvert år av deltakerne på verdenskongressene for science fiction-folk bærer navnet hans, og det knytter seg enorm prestisje til å vinne en Hugo.
Hans mest kjente fortelling, «Ralph 124C 41+», viser hans sterke sider, men i enda større grad hans svakheter: Styrken hans er evnen til å finne opp fantastiske og – i mange tilfeller – truverdige tekniske nyvinninger. Svakheten er språket og fortellerteknikken. Rask oppsummering:
Vi befinner oss i år 2660. Vitenskap og teknologi har gjort enorme framskritt og skapt et perfekt samfunn. Vår helt, Ralph osv., er en genial oppfinner som rusler rundt og reflekterer over hvor store framskritt verden har gjort sia 1900-tallet. Hver gang han kommer til en ny duppeditt, stopper han opp og snur seg liksom til leseren for å forklare hvordan den virker. Han framstår ikke som et barn av sin framtidsverden, men som en turguide for et reiseselskap fra tidlig 1900-tall på sightseeing i 2660.
Mye tidlig science fiction er skrevet omtrent slik: Hver gang personene møter et fenomen som ikke finns i leserens verden, stopper handlinga opp mens hovedpersonen forklarer åssen tingene virker (gjerne henvendt til sin vakre assistent).
Seinere forfattere har lært å tegne personer (ikke nødvendigvis mennesker) som faktisk lever i den verdenen fortellinga framstiller, og ikke bare er på tur dit fra forfatterens eiga tid. Dyktige forfattere forklarer ikke hvordan teleporten virker: Det framgår av handlinga, og dette hjelpemidlet er en like selvfølgelig del av virkeligheten som betongen under beina og romheisen opp mot himmelen. «Show, don't tell», sier amerikanerne. Uten andre likheter: Les Felix Toresens fantastiske romaner fra vikingtid. De befolkes av personer som faktisk lever i sin hedenske forestillingsverden. De trenger ingen forelesning om hedendom og mytologi; de bloter og henvender seg til gudene slik man gjør i deres verden, uten tanke på at den måpende leseren aldri har opplevd et blot før. Etter kort tid slutter leseren å måpe og begynner å oppfatte personene som levende, truverdige mennesker, hjemme i den virkeligheten som omgir dem. (En del andre vikingtidsforfattere – ingen nevnt, ingen glømt – framstiller dessverre personene sine som nåtidsmennesker med skjegg og pappnese.)
Stilskaperen framfor noen var Robert Heinlein. Han tok seg bryet med å tegne fullstendige framtidssamfunn med teknologi, økonomi og politikk som hang sammen og som virket, og med personer som levde, handlet og hørte til i sin verden. Leseren lærer hvordan tingene henger sammen gjennom handling, ikke gjennom bruksanvisninger og forelesninger midt i handlinga. Etter at Heinlein hadde vist hvordan ordentlig eksposisjon skulle gjøres, ble det slutt på tekniske omvisningsrunder hos andre forfattere også. De begynte å skrive fortellinger i stedet for utstyrskataloger. «Slutt på ingeniørprosaen!» var det noen som sa, uten tanke på at Heinlein var utdannet ingeniør. (Det var Poul Anderson også; en av de beste og mest språkfølsomme stilistene du finner i amerikansk science fiction. Og fantastiske, magiske Jack Vance. Og - )
Omsider kommer jeg tilbake til Maja Lunde. «Bienes historie» begynner med at en av de tre hovedpersonene hennes, Tao, sitter i et tre og håndpollinerer. I 2098 er biene borte; folk må gjøre jobben sjøl hvis trærne skal bære frukt. Men i stedet for at Tao bare gjør jobben sin i den eneste verden hun kjenner (mens hun kanskje tenker på hva mannen holder på med, åssen det går med guttungen i dag, hva de skal ha til middag), sitter hun og reflekterer over hvorfor det er blitt slik som det er nå, og ikke slik som det var for 100 år sia: I tankene går hun igjennom historien, med sprøytemidlene og bidøden i 1980-åra, den store kollapsen seinere, utvikling av børster til pollinering, organisering av arbeidet. Først når hun er sikker på at jeg som leser har skjønt forhistorien godt nok kan handlinga begynne. Og nå skjønner du hvorfor jeg straks tenkte på Gernsback og ble så irritert at jeg lot være å lese Maja Lunde i flere år. For er det én ting jeg misliker i ei fortelling, er det at forfatteren trur jeg er dum og må fóres med teskje.
Tenk litt sjøl. Når du sitter på kontoret og blar i søknadsbunken, eller hva du nå driver med der du sitter, så bruker du ikke tida på å fundere over hvordan innvandringshistorien har utviklet seg, fra rallarne som bygde jernbane, via jøder og politiske flyktninger i mellomkrigstida, krigen, ungarerne, chilenerne, tsjekkerne, vietnameserne, og hvorfor antall flyktninger har fortsatt å øke fra 70-tallet til i dag --- nei du gjør jobben din så godt du kan, uten å prøve å forklare den for en tenkt leser for hundre år sia. Du tar den verden som omgir deg for gitt, for det er er den du kjenner. Tao mister truverdighet som person der hun repeterer forhistorien i tankene mens hun pollinerer, bare for at leseren skal komme inn i handlinga..
Men nå har jeg altså tatt meg sammen, overvunnet mine fordommer og lest hele «Bienes historie». Den tar seg opp etterhvert. Fortellerteknikken funker mye bedre når Maja Lunde følger en enkelt persons handlinger, tanker og følelser mens virkeligheten treffer med den ene kilevinken etter den andre. Et tilbakefall til Gernsback-teknikk er det riktignok når Tao seinere kommer til et falleferdig bibliotek i Beijing og leiter seg fram på måfå, til hun i virvaret finner akkurat de bøkene som forteller hva som har skjedd de siste 100 år. Dermed får hun hele forklaringa på sivilisasjonens sammenbrudd. Denne overveldende kunnskapen tar hun inn på noen timer, hvoretter hun gir leseren ei grei oppsummering.
Lundes fortellermåte er å følge forskjellige jeg-personer til forskjellige tider i historien. Det gjør hun i parallellfortellinger som hun knytter sammen mot slutten. «Bienes historie» foregår i 2098, i 2007 og i 1852, og til slutt blir det lysende klart hvordan historiene henger sammen. Lunde klarer å gi hver person en egen stemme, sjøl om alle tre (ei kvinne, to menn) har lett for å få voldsomme følelsesutbrudd som de stenger inne. Når hun vil gi en person et røft og folkelig språk, så virker hun riktignok ikke helt komfortabel med dette språket: «En kvern», «oppdaga», «bærene».
«Bienes historie» handler altså om insektdød, først og fremst om bienes død. «Blå» handler om tørke. FNs klimarapporter og alle klimaforskere som har uttalt seg om saken varsler at det blir stadig varmere og tørrere i Sør-Europa. Så i «Blå» er Spania og Sør-Frankrike blitt ørken i 2041. Samfunnet bryter sammen; folk flykter nordover. Det opprettes flyktningeleirer som skal ordne strømmen av klimaflyktninger, men etterhvert tappes leirene for ressurser og går i oppløsning under presset fra stadig flere fortvilte flyktninger.
Her har hun to parallelle fortellinger. Den andre fortellinga foregår i 2017 og følger ei eldre kvinne som har arbeidet lidenskapelig hele sitt vaksne liv for å ta vare på naturen: Elva på hjemstedet; den store breen. Vi hører ekkoet fra Mardøla. Også her knyttes fortellingene sammen på en fiffig måte på slutten.
I «Blå» liker jeg fortellerteknikken bedre. Lunde går rett inn i fortellinga, uten å gi seg til å forklare hvorfor alt er blitt slik det er blitt. Hun stoler – korrekt – på at leseren skjønner bakgrunnen. Hun veit hvorfor tørken har rammet Sør-Europa, men hun har skjønt at hun ikke trenger fortelle leseren alt hun veit.
Som ingeniør synes jeg riktignok ikke at de to motivene i boka henger særlig godt sammen: På den ene sida kampen mot vasskraftutbygging; på den andre sida virkningene av global oppvarming. Det er ikke utbygging av fornybar energi som har ført til global oppvarming; tvert imot. Jeg får en fornemmelse av at hun protesterer følelsesmessig på vegne av en organisk og «naturlig» verden mot storsamfunnets påfunn.
Maja Lunde fortjener skryt for forarbeidet sitt. Hun slurver ikke med fakta: I motsetning til mange tilhengere av grønne og mjuke verdier setter hun seg grundig inn i alle praktiske detaljer før hun skriver. I «Bienes historie» imponerer hun med detaljkunnskaper om bier, bisamfunn, kuber og birøkting, og ikke minst om den intense bruken av bier som pollinatorer i et industrialisert landbruk. I «Blå» beskriver hun seiling så detaljert og tett på at lenestolen din gynger i stormkastene der du sitter. Her føyer hun kunnskapene sine organisk sammen med handlinga og med personen som seiler; hun stopper ikke opp et sekund for å forklare noe som helst, men lar hovedpersonen bruke kunnskapene i kamp med seilføring og uvær. Sånn skal det gjøres! - Litt glipper det nok når det gjelder bussforbindelser i bygde-Norge: Hun lar hovedpersonen bli forbauset over at bussen går bare én gang i timen. «Sånn er det her, alt skjer sjelden, og må planlegges, jeg har bare glemt det etter alle disse årene.» Én gang i timen? Det er bussen fra Jernbanetorget til Ulvøya, det. Hvor ofte trur hun det går buss fra Brandbu til Jevnaker?
Å skaffe seg gode nok og tette nok bakgrunnskunnskaper er science fiction-teknikk: Jo mer din fiktive verden avviker fra den leseren lever i, jo viktigere er det at detaljene stemmer, at de henger sammen og virker overbevisende. Og finner du på ting, slik du må gjøre i en framtidsverden, så må alt du finner på stemme noenlunde overens. (En gang oppdaget jeg til min skrekk at Jack Vance hadde jukset: Han hadde ikke gjort det enkle regnestykket som ville ha fått alt til å stemme. Men Jack Vance var Jack Vance og kan få tilgivelse for nesten alt. Det kan ikke vanlige dødelige forfattere regne med.)
Maja Lunde behersker denne teknikken. Hun setter seg grundig inn i alt hun trenger å vite før hun går i gang med et tema. Hun vil skrive framtidsfortellinger på en måte som rister oss ut av likegyldigheten og motiverer oss til handling. Da er detaljkunnskapene viktige, like viktige som at personene lever og overbeviser. Hun har nesten alle forutsetninger for å skrive fenomenale framtidsfoprtellinger som griper og engasjerer.
Det hun ikke veit, er at hun har begitt seg inn i en lang og brei litterær tradisjon – katastroferomaner i science fiction. Denne tradisjonen har utviklet og testet ut metoder: Forkastet noen som ikke funker; forbedret andre som funker. Denne tradisjonen bør hun gjøre seg kjent med, med ønske om å lære av de beste. Og den beste jeg kjenner til nå heter Paolo Bacigulapi, forfatter av den strålende romanen «The Windup Girl» og den bare halvparten så strålende «The Water Knife».
Noen ord om disse to romanene:
«The Windup Girl» foregår i Thailand noen flere årtier ut i dette århundret. Verdenssamfunnet har raknet; klimaendringene har truffet oss med full tyngde; genteknologien har feiret nye triumfer og samtidig løpt løpsk. Folk lever og overlever så godt de kan mens troperegnet høljer og kriminaliteten florerer. Delfortellingene henger sammen i et blomstrende virvar av hendelser drevet av forretningsinteresser, religiøse tradisjoner, politiske konflikter. Tittelpersonen er ei genmodifisert jente som er laget for å være til glede for japanske rikinger. Et hovedtema er: Hvor mye fri vilje har hun; kan hun ha sine egne livsmål, eller er hun bare i stand til oppfylle andres ønsker? Du leser og lar deg fascinere av luktene, lydene, varmen, menneskene. Og samtidig blir du mer og mer grepet av tittelpersonens famlende forsøk på å finne en egen personlighet; et eget «jeg».
«The Water Knife» foregår omtrent samtidig, men på et helt annet sted: I et USA som har sprukket opp i delstater, i en evig kamp om ressurser. Den drivende konflikten dreier seg om vatn, som er en stadig mer begrenset og verdifull ressurs i det tørkerammete sørvest. Nevada forsøker med alle midler å få kontroll over vatnet som Arizona også gjør krav på. Ett av midlene er hovedpersonen i boka, en agent med romslig moral. Han behersker både våpnene og teknologien som trengs i denne konflikten, men den kunnskapen deles også av mafia og andre agenter. Som ventelig er i en verden i oppløsning finns det flere konfliktlinjer. Hovedpersonen må gjøre valg som kanskje skal definere ham som menneske. Men ingen slike valg er enkle.
Bacigulapi skriver spenningsromaner fra en verden som vakler videre gjennom sammenbrudd i sakte kino. Han tegner overbevisende bilder av samfunn i oppløsning, der teknologien og økonomien fortsatt funker på sett og vis, mens folk tilpasser seg så godt de kan med de midlene de har. Han bryr seg ikke med å forklare hvordan verden har kunnet utvikle seg til å bli slik han beskriver den – han regner med at leseren tenker sjøl.
Maja Lunde skriver mye smalere. Hun følger enkeltmennesker som rammes av de krisene utviklinga har skapt. Jeg skulle ønske at hun utvider repertoaret sitt til å skildre hele samfunnet, ikke bare enkeltmennesker. Hun har evnen og viljen til å skaffe seg de kunnskapene hun trenger for å skape en truverdig framtidsverden. Hvis hun også tilegner seg den fortellerteknikken hun trenger for å skape verdener som henger logisk sammen, midt i sammenbruddet, kan hun skrive storartet science fiction, på nivå med de aller beste der ute.
For å utvikle den teknikken bør Maja Lunde begynne å lese science fiction. Hun kan ikke starte denne etterutdannelsen på noen bedre måte enn å lese «The Windup Girl». Da vil hun også skjønne hvorfor hun bør bevege seg i den retningen. Helt sikkert!
Jeg veit ikke om slike bøker fra Maja Lunde ville selge bedre enn bøkene hennes allerede gjør. Men jeg er helt sikker på at de ville bli enda nedre. Og nå skal jeg lese «Przewalskis hest».
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar