Jeg hører svært gjerne på reportasjer med den fortreffelige NRK-journalisten Yama Wolasmal. Han bruker åpenbart mye tid på å sette seg grundig inn i sakene han vil grave seg ned i, og han har en unik bakgrunn for å kunne sette seg inn i konflikter i Midt-Østen. Han trekker ingen konklusjoner: Det overlater han til den observante seer.
For ei tid sia inetrvjuet han en eldre kar i en kibbutz på grensa til Gaza. Mannen virket svært sympatisk; han hadde ingen tydelige motforestillinger mot palestinere. Nå var han tynget av fortvilelsen over et nært familiemedlem som fortsatt sitter fanget som gissel. Han var fortsatt sjokkert over grusomhetene som Hamas og Islamsk Hellig Krig begikk den 7. oktober. Den reaksjonen er det svært lett å forstå.
Mest av alt virket det som om han var sjokkert over fiendskapen fra folk han hadde ansett som gode naboer. Flere ganger kom han tilbake til at han hadde arbeidet på kibbutzen sammen med mange palestinere og lært dem opp i fruktdyrkingsfaget ut fra sin egen kompetanse, samlet gjennom mange tiår. Han hadde aldri ant at disse vennlige arbeidsfolka kunne huse et slikt hat, forklarte han.
Her har vi altså en liberal, velmeinende israeler som prøver å bidra til et godt forhold mellom israelere og palestinere. Han trur at han har bygd gode, menneskelige relasjoner. På alle måter en sympatisk fyr, med holdninger som visstnok er ganske vanlige i kibbutsene nær Gaza. Det er som om han har fått revet bort bakken under sin vennlige livsanskuelse og plutselig stirrer ned i et avgrunnsdjupt høl. En kan forstå ham.
Så tenker jeg: Menneskene som er klemt inne i Gaza er ertterkommere av folk som rømte fra den etniske rensinga i 1948, da israelske militser massakrerte landsbyer og jaget folk fra gard og grunn. Slik utvidet de det territoriet som Israel kontrollerte langt ut over FNs delingskart. 750.000 mennesker ble drevet bort. Flertallet endte i Gaza, og der har de og etterkommerne deres vært sperret inne fra 1948 til i dag. Mens amerikanere, russere og europeere som påberoper seg at deres forfedre bodde der for 1800 år sia flytter «hjem» og bygger landsbyer og kibbutzer, får ingen palestiner vende tilbake til garden og landsbyen som besteforeldrene ble drevet bort fra for 76 år sia.
Men minnet om fordrivelsen, nakba, lever: Det er et nasjonalt traume like djupt og nærværende som israelernes minner om masseutryddelsen. Og et traume blir ikke borte av å bli undertrykt med makt, gang på gang: Tvert imot, det blir et stadig djupere og stadig mer betent sår.
Med ujevne mellomrom har de gjort opprør. Hver gang er de blitt drevet tilbake av en overlegen militærmakt, og de nybygde bygningene deres er blitt bombet enda en gang. Hver gang har forholdstallet mellom antall drepte ligget i størrelsesorden 10 palestinere til 1 israeler. I den nåværende konflikten er det satt en ny standard; nå har forholdstallet passert 35 til 1. Israel har jo rett til å «forsvare» seg.
Ønsket om å vende tilbake til hjemlandet har overlevd i den fordrevne befolkningen. I perioder mellom de voldelige konfliktene har mange kunnet reise inn i Israel som dagarbeidere, kontrollert av israelske soldater som ser til at de er tilbake på plassen sin når kvelden faller på. Slik har de fått lov til å bidra til de nye eiernes velstand, i frukthager og landsbyer som deres egne besteforeldre ble drevet bort fra.
Fra landet bak piggtråden har de kunnet se hvordan hagene har båret stadig mer frukt. I fjor høst kunne de nyte lyden av livslyst og glede på avstand, der de nåværende eierne arrangerte musikkfestival.
Wolasmals intervjuobjekt er nok ikke den eneste liberale israeler som ble sjokkert over hatet og villskapen som fosset fram den 7. oktober. De har ikke ant hva slags følelser som 76 års landsforvisning har fostret. Ett eneste glimt av forståelse for de andres tap og frustrasjon klarte jeg ikke å oppfatte – ikke en gang hos denne sympatiske representanten for det liberale Israel.
«I anelsens mangel har fyren med hoven sin beste angel», står det i Peer Gynt. Fyren med hoven kan regne med god fangst i Gaza og omegn i mange år framover.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar