Jeg eier Kvernvoldssetra, et setertun med to gamle bygninger ved et skogsvatn på Veståsen. I barndommen og ungdommen var jeg der ofte – sommer og vinter, vår og høst. Jeg sto ofte på setervollen og såg ut over vatnet. Da kunne jeg høre plystring, sang og skrik fra de vingete skarer. Ugle som huet i skogen bak meg. En vårmorgen kunne jeg – hvis jeg var heldig – høre orrhanen som buldret både i Kophaug rett i nærheten og fra Korpeberga, lengre borte. En sjelden gang en tiur som klukket og filte. Ko-ko, ko-ko, ko-ko, maste gauken hver bidige forsommer.
Var snøen borte, kunne jeg ikke stå rolig lenge om gangen. Den allestedsnærværende blindingen sørget for det: Flekkfanten, som folk kalte den; ei flekkete flue som ikke surrer der den flyr, heller ikke når den setter seg på nakken eller leggen din for å bite. Den er lett å slå ihjel når du først oppdager den, for den er ikke følsom for bevegelser slik flua og myggen er; den sitter rolig og suger blod til du får klemt den flat. Imens har det gjerne landet en ny en på ryggen din, en du ikke merker før den har sugd seg ferdig.
I tillegg til blindingen surret det av mygg, selvføgelig. Og knott som steig som skyer fra graset når du gikk. De skaffet deg garantert en ring av røde, kløende stikk i ankelhøgde i løpet av en dag. Du vente deg til det. Av og til en klegg i mer seriøs størrelse. Øyenstikkere i store skarer nede ved vatnet. Ikke en sommer uten et nytt vepsebol inne på låven. En påske hadde vi humlebol i tømmerveggen til kammerset; det oppdaget vi da det begynte å brumme inni der etter at vi fikk fyrt opp. Jeg innrømmer at jeg gikk drastisk og kverkerisk til verks da jeg oppdaget dem: Jeg skulle sove på kammerset og skjønte at nå gjaldt det humla eller meg.
Av forskjellige grunner har jeg vært der sjeldnere i seinere år – i fjor og i år har jeg ikke fått båten på vatnet en gang. Den ligger svart og halvsprukken med ræva i været nede på stranda og venter forgjeves på en grundig omgang med tjyru, noe som trengs før jeg kan tenke på å få den uti.
Nå har jeg vært på setra et par ganger i august. Det er fortsatt stemningsfullt, på en rar, melankolsk måte, å sitte og se på disse tømmerbygningene som morfaren min satte opp for over hundre år sia. 1
Eller se ut over Sortungen, med øyer og sund, kranset av skau (nå ja: Granplantasjer) på alle kanter.
Men lydene mangler. Ingen fluer som surrer; ikke en blinding, en mygg eller en veps å se. Ingen fugler som skriker eller piper eller synger. For hva har vel småfuglen her å gjøre, her hvor det knapt finnes en mygg de kan leve av? Ikke en gang kråke eller skjor, disse gløgge generalistene som klarer seg godt nede i bygda, på alt vi mennesker slenger fra oss. At de ikke finnes her, tyder på at det ikke har vært stor trafikk til hyttefeltet på Kophaug heller.
Jeg rusler en tur over vollen. Da får jeg endelig øye på en ørliten øyenstikker mellom grastustene. Jeg føler meg nesten som turistene i «Seven Views of Olduvai Gorge»2 , der de rusler nedover stien i landskapet hvor forfedrene våre levde for noen millioner år sia: Plutselig ser de ei lita firfisle som piler over stien, og det er en sensasjon – så store dyr er en sjeldenhet i denne framtidsverdenen.
Jeg har løpt – nå ja; luntet - den gamle treningsrunden min. (Denne runden tilbakela jeg på godt og vel 35 minutter for 40 år sia. Nå bruker jeg over en time, og det er da rart; nå har jeg jo nedlagt mye mer enn de 10.000 timene som trengs for at du skal bli virkelig god?) Da jeg var mye yngre enn nå, samlet jeg alltid en sverm av beundrere rundt meg på løpeturene gjennom Toverudsmarka; irriterende fluer som holdt følge med meg og satte seg på ansiktet og andre deler av meg, sikkert fordi det stinket svette og karbondioksyd av meg der jeg løp.
Jeg garanterer at jeg peser og svetter minst like mye nå som for førti år sia. Men ingen sverm av beundrere følger meg; jeg trenger ikke engste meg for å dra inn én av dem med pusten. Fluetettheten er altså ikke stor nok til å danne en slik sverm.
Jeg syklet Trondheim-Oslo noen ganger og brukte å trene på sykkel i hele sesongen. Det var alltid en risiko for å trekke inn en flyende fant når du peste som verst – i verste fall en veps. Den verneverdige racersykkelen min har stått i opplag i et par sesonger nå, men risikoen for fluer og veps i halsen falt til omtrent null for mange sesonger sia. - Og har du hatt lapp og bil så lenge som jeg, husker du at frontruta ble pepret av insekter når du var ute og kjørte. Du kunne spyle og bruke vindusviskeren lenge, men etter noen timer måtte du stanse og vaske bort flekkene manuelt. I dag kan du kjøre i ring rundt Jarenvatnet så lenge du lyster: Det eneste du risikerer å få på frontruta er vegstøv.
I mai i år la Norsk institutt for naturforskning fram en rapport som viste at den registrerte insektbestanden har sunket med fjorten prosent pr år de siste fire år.3 Fjorten prosent! Over 10 år betyr det at bestanden reduseres til litt mer enn en fjerdedel. Over tjue år: Ned til 7 %. Over tredve år... Regn sjøl.
Det er foretatt mange studier som viser at insektbestanden synker, og at reduksjonen går raskt. For sju år sia viste tyske forskere at bestanden i tyske nasjonalparker var redusert med 75 % på 27 år. 4 Fullt så fort går det ikke internasjonalt, men i 2020 viste en stor studie et globalt fall i insektbestanden på 25 % over 30 år.
Det er mange grunner til at insektene blir borte. Alle krefter virker i én retning; ingen krefter virker i motsatt retning. Forurensing, særlig av sprøytemidler som brukes nettopp for å bli kvitt insektene. Arealbruksendring – insektenes habitater blir motorveger, hyttefelt, fornøyelsesparker, kjøpesentra. Klimaendringene, som nå går for raskt til at bestandene klarer å tilpasse seg.5 I skogene på Østlandet dessuten: Flatehogst, som omdanner biomangfold til monokulturer. Skogsbilveger, som kapper habitatene opp i stadig mindre biter. Grøfting av våtmarker.
Insektdøden er jo bare en del av den omfattende masseutryddelsen som pågår over hele verden. Men i vårt daglige liv og virke legger vi ikke merke til at geirfuglen, dodoen, pungtigeren og det hvite neshornet forlengst er borte. Insektdøden er lettere å se, hvis vi tar oss bryet med å se etter.
Vi overlever ikke hvis insektene blir helt borte. - Jo, kanskje – men vi må legge om matvanene våre radikalt. Og fuglesangen får vi aldri høre mer. Verden onmkring oss blir så uendelig mye fattigere. Det er nå 62 år sia Rachel Carson ga ut «Den tause våren», der hun varslet at sprøytemidler og annen naturødeleggelse ville føre til insektdød og til at de artene som avhenger av dem, blant annet fuglene, også vil bli borte. 6
Rachel Carson gikk bort alt for tidlig: Liksom alt for mange av de mest uunnværlige ble hun rammet av kreft. Men hadde hun reist med tidsmaskin og havnet på Veståsen i 2024, kunne hun ha fulgt opp langtidsvarselet sitt med en bekreftelse. Den ville ha fått tittelen «Den tause høsten».
1Jeg tenker ofte på hvordan han fikk satt opp disse laftebygningene: Rydde tomt, rulle på plass store steiner til grunnmur. Felle tømmer med øks og sag, kviste og borke tømmeret, dra stokkene til vollen med hest og doning. Hogge til laft, legge stokklag på stokklag og åser til tak – deretter sjølve taket; kunne ikke la bygget stå åopent for vind og vær en hel vinter. Frakte takstein (Onsaker-stein, beste kvalitet) med hest fra bygda og opp. Hjelp hadde han jo av folk på nabobrukene; de byttet på arbeidskraft og kunnskap når store ting skulle gjøres. Vanskelig å begripe i dag: Ikke bare satte han opp seterbygningene; han satte opp ei fiskebu som ble til hytte ute på Furuholmen også, og ei fiskebu til lengre inne på åsen, i Haukfjordsundet, sammen med en kar fra nabogarden. Slikt måtte gjøres mellom onnene på småbruket; nyttet ikke å skofte det som var livsgrunnlaget for hele storfamilien. De kvidde seg ikke for arbeid, folk i hans generasjon.
5 Jo visst, naturen klarer alltid å tilpasse seg: Det gjorde den etter den siste store masseutryddelsen også, for 65 millioner åår sia. Det tok bare noen hundre tusen år før artsmangfoldet var gjenopprettet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar