Jekkpottens år

 

Jekkpott kommer fra engelsk «jackpot». Jekkpott oppstår når alle pokerspillerne har jekket. Da blir pengene liggende i potten, og gevinsten for den som vinner neste omgang blir desto større.

Å jekke betyr å passe. Vi brukte å ha en slags regel om at du trengte minst tierpar for å åpne. Men hvis du vant potten med rutertre, sparfem, hjerteråtte, ruterni og kløverknekt etter at alle hadde kastet seg, så var det jo ingen som kunne sjekke om du hadde jukset med åpningen, for da fikk ingen se kortene dine. «You gotta know when to hold, and know when to fold, and know when to walk away, and know when to run - « sang Kenny Rogers. ( https://www.youtube.com/watch?v=mGdHh48QoE0 )

I Robert A Heinleins novelle «Year of the Jackpot» fra 1952 oppdager hovedpersonen, en statistiker, at forskjellige trender og tendenser går i sykler. «Vi er lemener,» fastslås det i novellen; hvis noen begynner å gå med lang, edwardiansk frakk, og flere følger etter, er gatene plutselig fulle av teddy boys. En sjelden gang hender det at alle sykliske tendenser topper seg samtidig, til det vi kaller en perfekt storm. En jekkpott.

Det finnes mellom 75 og 199 millioner tonn plastavfall i havet, ifølge en FN-rapport. ( https://www.wwf.no/dyr-og-natur/hav-og-fiske/plast-i-havet ) Innen 2040 kan årlig plastforurensning bli tredoblet fra i dag, ifølge samme rapport. All denne plasten ender opp som mikroplast og sprer seg overalt. Du har stadig mer mikroplast i magen, i hjertet, i nyrene, i blodårene, i testiklene (hvis du er en mann), i hjernen. Jenter blir født med alle de eggene de skal gi fra seg i livet, og de inneholder mikroplast. Stadig mer for hvert år som går. Ingen veit hvordan dette påvirker deg, men det forskes på saken.

I 1900 slapp vi mennesker ut 2 milliarder tonn CO2 i atmosfæren. I 1950 slapp vi ut 6 milliarder tonn. I 2000 slapp vi ut 25 milliarder tonn. I 2022 slapp vi ut 38 milliarder tonn. ( https://www.worldometers.info/co2-emissions/ ) Utslippene øker fortsatt. - I før-industriell tid inneholdt atmosfæren ca 280 milliontedeler CO2. I 1960 hadde tallet steget til 315. I 2000 hadde vi passert 360. ( https://www.britannica.com/science/Keeling-Curve ) Tidlig i august i år var tallet oppe i 426. ( https://gml.noaa.gov/ccgg/trends/monthly.html ) Det stiger fortsatt, og stigningen er fortsatt eksponensiell.

I 1900 utgjorde summen av alle menneskeskapte ting (fra synåler til krigsskip) 30 milliarder tonn. I 1950 hadde dette økt til 100 milliarder tonn. I 2000 passerte vi 1000 milliarder tonn. I 2020 nådde vi 1.300 milliarder tonn, og da passerte vi summen av massen til alle levende skapninger på Jorda, fra amøber til blåhval. ( https://www.scientificamerican.com/article/human-made-stuff-now-outweighs-all-life-on-earth/ ) Tallet øker fortsatt, og veksten er mer enn eksponensiell – den er hypereksponensiell.

Fra 1971 har organisasjonen Global Footprint Network beregnet Earth Overshoot Day, det vil si den dagen i året da vårt totale forbruk passerer planetens biologiske produksjonskapasitet for et helt år. I 1972 falt denne dagen på 27. desember. I 1990 hadde den rykket fram til 18. oktober, i 2000 13. september, og i år falt den på 1. august – det vil si at vi ville ha trengt 1,7 jordkloder for at kloden skal kunne produsere like mye som vi forbruker. ( https://www.wwf.no/klima-og-energi/earth-overshoot-day ) Datoen faller stadig tidligere på året. Organisasjionen beregner også Earth Overshoot Day for hvert land. For Norges vedkommende falt dagen på 12. april. Det vil si at hvis alle mennesker i verden forbrukte slik som oss, måtte vi ha hatt 3,56 jordkloder hvis produksjonen skulle ha vært i balanse med forbruket. Både her i landet og i resten av verden vil vi gjerne øke forbruket, så disse datoene faller stadig tidligere på året.

For fire år sia påpekte jeg at den økonomiske veksten vi har hatt ganske lenge, i Norge som i verden, egentlig ikke er en vekst i reell verdiskaping. Det er en vekst i forbruk, som i stadig større grad opprettholdes ved at vi bruker opp naturverdier. ( https://kvernvold.blogspot.com/2020/05/vi-har-ikke-hatt-konomisk-vekst-pa.html ) Disse uttakene bokføres ikke, dvs verdien av oppbrukt eller ødelagt natur settes til 0. Dette er det samme som å tære på oppspart kapital og å kalle hvert uttak fra sparekontoen for «inntekt». Slik bokføring får du ikke lov av revisoren din til å drive med i en bedrift, men i nasjonalregnskapene er det lov. En av kildene mine var en omfattende studie fra 2014, som beregnet at økosystemene på grunn av arealbruksendringer ble tappet for verdier tilsvarende minst 4,3 trillioner dollar årlig. ( https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/S0959378014000685?via%3Dihub ) Før eller seinere er sparekontoen tom; det finnes ikke flere naturverdier som vi kan tære på. Hva skjer da? Kanskje slikt som foregår i Sudan i dag. Eller i Midt-Østen. Eller i Myanmar. Eller i Middelhavet. Eller på grensa mellom Latin-Amerika og USA. Eller -

For seks år sia påpekte jeg at forandringene i menneskenes verden går raskere, og raskere, og raskere. ( https://kvernvold.blogspot.com/2018/08/hvorfor-alt-gar-stadig-raskere.html ) Det skyldes, på et helt grunnleggende plan, at menneskene på et punkt i evolusjonen begynte å spesialisere seg på en helt ny ferdighet, nemlig kultur. Denne ferdigheten endret vår evolusjon på en grunnleggende måte: Nye tilpasninger overføres ikke lenger (bare) genetisk. De overføres også kulturelt. Evolusjonen løfter seg sjøl etter bukseselene og blir sjølforsterkende.

Den nyeste endrings-forsterkeren er maskinell intelligens. I 2018 fuktet jeg pekefingeren, løftet den mot vinden og tippet at singulariteten, punktet der endringstakten stiger mot uendelig, vil inntreffe i 2050. Men etter at jeg skrev dette, har vi fått det som mange kaller AI-revolusjonen, med Chat-GPT og alle dens etterfølgere. Denne revolusjonen er ikke bare sjølforsterkende; den er sjøl-akselererende. Så nå framskynder jeg singulariteten: Den kommer nok allerede i 2040, tenker jeg. - Omtrent samtidig med at vi passerer togradersmålet med god margin. Kanskje topper alle disse andre tendensene seg omtrent samtidig også.

I Heinleins novelle topper alle tendenser seg på én gang. Hovedpersonen og den nye kjæresten hans flykter fra tumulter i storbyen til landstedet i ørkenen, der de kan føle seg trygge til alt går over. På vegen dit oppfatter de at Los Angeles er blitt utsatt for et atombombeangrep. (Dette var i 1952; kjernefysisk krig var ennå ikke blitt totalt ødeleggende. Strategien Mutually Assured Destruction – MAD – var ennå ikke innført. I dag sitter Putin og Mededev og kaster ball med bomben sin.)

Heinleins hovedperson og dama hans priser seg lykkelige for at de har unnsluppet. De nærmer seg hytta, og oppdager på vegen at det er kommet noen rare flekker på Sola. Flekkene sprer seg: Sola er i ferd med å gå over i sin nova-fase. De befinner seg virkelig i jekkpottens år.