Hør på dette:
«Siriesli, altså. Jeg mente ikke at - «
«Jeg ble veldig kånfjust her. Beisikli mener jeg at - «
«Trenger riili en vækeisjen nå. Det har vært litt av en effert å - «
«Wått? Ar ju kreisi? Det var virkelig en leim unnskyldning. Du prøver jo å sjeime - - »
«Her har vi en helt ny keis. Fyren kleimer å ha rett til - - men jeg trur han bare feiker - «
«Dette er blitt veldig fæsjenebel. Det er mye glæmmer ute og går - «
«Dette kan jeg gi et helt streitfåverd svar på!»
«La meg freime spørsmålet litt annerledes...»
«Vi må se dette i en kåntekst.»
Og så videre, og så videre.
I kulturprogrammene der folk blir intervjuet fordi de er Kjente Navn sprer denne språkfattigdommen seg ustanselig. Dette er ikke (bare) et ungdomsfenomen lenger; det er en del av omgangstonen blant folk som vil framstå som fjonge og fresje.
Når begynte dette? Jeg trur vi må helt tilbake til den sagnomsuste reklamesnutten «Milk is a better drink», som skulle få ungdommen til å drikke mjølk i stedet for brus. Hjalp det? Brussalget økte. I dag kan du ikke rulle inn på en bensinstasjon uten å bli forulempet med reklamen som slutter med: «Take it easy.» På kommersfjernsynet – norsk kommersfjernsyn – hører du minst like mye (en slags) engelsk som norsk. Det er ikke fordi produsentene ikke trur at vi skjønner norsk, antar jeg, men fordi de trur vi synes (en slags) engelsk er finere.
Jeg går på butikken. Der kan jeg kjøpe «loins» av både kjøtt og fisk. Hæ? Kan ikke produsentene det norske ordet «lend»? Nei da, og de trur ikke at kundene kan det engelske ordet «loin» heller; de synes bare det er et fint ord. - Men når fikk laksen og torsken hofter?
Jeg kunne fortsette med å ramse opp eksempler på grusen i det som ellers er helt alminnelig, dagligdags prosa. Men du finner sjøl et hopetall eksempler hver eneste dag. Dette er fortsatt bare et overflatefenomen; det kan lukes bort hvis folk vil. Men vi har også fått djupere strukturelle skader i språket. Jeg tenker på formuleringer som formelt er norsk, men hvor bruksmønsteret blir stadig mer engelsk – eller snarere amerikansk. Dette gjelder særlig når norske ord fylles med en litt annen betydning; dvs betydningen til (nesten) likelydende engelske ord. Eksempler:
Jeg hører stadig oftere at ordet «simpel» mister sin norske betydning, og i stedet brukes i betydningen «enkel». Vi brukte å si slike ting som: «Det vet jeg» eller «jeg vet det»: Nå hører vi nesten bare «jeg vet» - direkte oversatt fra «I know». Og kroneksempelet: «Besøk Pelsbutikken for en hyggelig handel.» «Han reiste til Paris for en ukes ferie.» Den engelske preposisjonen «for» har nesten fullstendig fortrengt et helt sett av norske preposisjoner. Inntil nylig brukte vi å reise på ferie; nå reiser vi visst stadig oftere for en ferie. «For» brukte å være en konjunksjon; nå brukes ordet nesten bare som preposisjon, for det er det på engelsk.
Eller, som du stadig hører i reportasjer: «Tilbake i 2014.» «Tilbake i Bergen mener folk at...» - I Norge brukte vi inntil nylig å nøye oss med «I 2014» og «I Bergen» - du kom til samme år og samme by da også. Så begynte reporterne å høre på amerikanske reportasjer, og da hadde de ikke mer tillit til sitt eget språk enn at de ga seg til å oversette ordrett fra amerikansk. Nylig hørte jeg reporteren si: «De har lenge kjempet over dette området.» Hva? Har de fløyet over området og kjempet? Nei da. Jeg prøver meg på en ordentlig oversettelse, og da blir det: «De har lenge kjempet om dette området.» «Om» er en av de norske preposisjonene som lever farlig, for «about» betyr noe helt annet, og da er det tryggest å avvikle hele preposisjonen.
La meg for ordens skyld ramse opp den lista over norske preposisjoner som vi lærte på folkeskolen for hundre år sia: «For, til, fra, frå, over, under, etter, foran, føre, på, i, av, ved, med, om, hos, mellom, gjennom, uten, blant, iblant, forbi.» Har du fortsatt en levende dialekt som du føler deg trygg på, kan du fort legge til noen flere. Hvor mange av disse kommer til å overleve i haglstormen fra engelsk?
Er jeg mot låneord? Nei da, språket er fullt av låneord som bærer en ny betydning. Jeg bruker massevis av nyord, også fra engelsk; jeg digger Katzenjammer og synes de er kule. I svake øyeblikk kan jeg til og med finne på å si at dette er blitt en stor "hit". Språket blir rikere av at vi låner inn ord for begreper vi mangler. Men språket blir fattigere når vi avvikler gode norske ord, og erstatter dem med (en slags) engelsk: Det blir bare flatere og fattigere.
Språket vårt blir litt mer pidginisert for hver dag som går. Jeg henter en definisjon fra Pediaen: «Pidginspråka karakteriseres av et begrensa vokabular, som kun omfatter termer som er helt nødvendige for kommunikasjon. De har en enkel eller nesten ikke-eksisterende grammatikk.»
Moderne engelsk begynte som et pidginspråk – ei blanding av angelsaksisk og normannerfransk som begynte med invasjonen i 1066. Den dag i dag finnes det ordpar som røper den sosiale avstanden mellom angelsaksisk og fransk: Fine folk eter «venison»; bermen eter «meat». Angelsaksisk «stool» - stol – er så simpelt at det har fått betydningen «avføring». Det tok et par hundre år før denne språksausen ble et ordentlig språk, et kreolspråk. Og på det tidspunktet var både den franske og den angelsaksiske grammatikken helt borte. Moderne engelsk har verken tre eller to kjønn; ingen substantiver bøyes i nominativ, genitiv, akkusativ og dativ; det skilles ikke mellom transitiv og intransitiv bøyning lenger. (Jo, et ørlite tilløp: Beleste folk skiller fortsatt mellom «hanged» og «hung» - men der stopper det.)
Så kan en meine at moderne engelsk er blitt et mye rikere språk på den måten. (Skjønt både franskmenn og tyskere vil protestere kraftig.) Men det tok uansett alt for lang tid, og på vegen ofret de sine opprinnelige språk.
Det synes jeg ikke vi skal gjøre. Vi skal utvikle det norske språket, ikke avvikle det. Til kamp mot språkfattigdom og jåleri! Tvangsinnfør norsk språk i mediene. Gjerne i skolen også!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar