Men jeg er H. Ø. Blom, se det er tingen! Og du er Henrik Ibsen - ikke mer!

 

I en avispolemikk mellom den unge Henrik Ibsen og en daværende litteraturkjendis, Hans Ørn Blom, skrev sistnevnte et dikt som sluttet slik:

«Men jeg er H. Ø. Blom, se det er tingen! Og du er Henrik Ibsen – ikke mer!»

Dermed meinte nok Blom at han hadde knust all motstand i debatten: Hvem trudde denne Ibsen at han var, liksom? Innbilte han seg virkelig at han kunne stille opp mot den anerkjente H Ø Blom?

Som mange andre autoritetspersoner brukte Blom sin egen posisjon og opponentens manglende posisjon som argument: «Jeg er H Ø Blom, derfor har jeg rett. Du er bare H Ibsen, derfor tar du feil.» - Historien har ikke vært like imponert av denne argumentasjonen som Blom sjøl må ha vært.

Evolusjonsbiolog Glenn-Peter Sætre har flere ganger, seinest i en artikkel i «Aftenposten» ( https://e-avis.aftenposten.no/p/aftenposten/2025-02-12/a/menneskeheten-bestar-av-en-art-delt-i-to-kjoenn/611/1838265/60662313 ), forklart nøkternt og saklig at det finnes to, og bare to, biologiske kjønn. Dette gjelder også for mennesker. Kjønnet formering forekommer blant et utall dyre- og plantearter, og hos alle er mønsteret det samme: Forplantning skjer ved at en liten kjønncelle forenes med en stor kjønnscelle. Det finnes ingen mellomting. Et individ som produserer en liten kjønnscelle kaller biologene en hann, og et individ som produserer store kjønnsceller kaller biologene en hunn.

Slikt sier en ikke ustraffet i en ytringskultur der føleri er mye viktigere enn faktisk naturvitenskapelig kunnskap, særlig når egne posisjoner skal forsvares. Evolusjonsbiologen ble satt kontant og ettertrykkelig på plass av Helge Ræder, «Professor i pediatri ved universitetet i Bergen, overlege ved Barne- og ungdomsklinikken ved Haukeland Universitetssykehus og for tiden gjesteprofessor ved School of Medicine, Stanford University.» ( https://e-avis.aftenposten.no/p/aftenposten/2025-02-13/a/at-fugleforsker-saetre-snakker-med-stor-autoritet-om-menneskelig-kjoenn-taler-for-seg/611/1839095/60693279 )

Ræders overskrift lyder: «At fugleforsker Sætre snakker med stor autoritet om menneskelig kjønn, taler for seg.» Så fortsetter han like nedlatende: «Jeg skal ikke klandre fugleforskeren for å utelate det mest sentrale aspektet ved DSD – nemlig oppdragerkjønnet. ... Beslutninger (i slike tilfeller) hviler på en langt mer komplett bio-psykososial forståelse, inkludert nevrobiologiske sider ved kjønn og kjønnsidentitet.» Videre: «Dersom Sætre en dag skulle foredra om fuglers kjønn ... , så skal jeg love å lytte ydmykt.»

Hvis du ikke blir blendet og lamslått av alle stjernene og vinklene på Ræders professorale uniform, så tenker du kanskje: Hvilke argumenter kommer han med? Hva er budskapet?

Teksten gir ikke noe svar, for Ræder argumenterer ikke for noe som helst. Han sier ikke at det finnes mer enn to kjønn. Han påstår ikke at det er mulig å skifte biologisk kjønn hellert. Han fastslår bare at dette er uhorvelig komplisert, sånn at det bare er folk på hans nivå som kan meine noe klokt om kjønn hos mennesker. «Du måkke komma her og koma her,» sier han. «For jeg er professor i pediatri ved universitetet i Bergen, overlege ved Barne- og ungdomsklinikken ved Haukeland Universitetssykehus og for tiden gjesteprofessor ved School of Medicine, Stanford University, se det er tingen. Og du er fugleforsker, ikke mer!»

Sætre kan svare for seg sjøl, og det har han gjort. ( https://e-avis.aftenposten.no/p/aftenposten/2025-02-14/a/en-skarve-spurveforsker-papeker-det-apenbare/611/1840729/60721655 ) Hvis han ville, kunne han ha trumfet Ræder med enda større og mer anerkjente autoriteter, for eksempel evolusjonsbiolog Ricahrd Dawkins, som også er krystallklar når han snakker om biologisk kjønn. Men Sætre spiller ikke ut autoritetstrumfen. Han argumenterer saklig i stedet.

Det hadde vært fint om også Ræder prøvde å argumentere saklig. Slikt kan læres, bare man er villig til å prøve. Man må bare klare å se bort fra egen posisjon, med tilhørende stjerner og vinkler, noen øyeblikk. 

Lange linjer i tid og rom: "XHT" av Eirik Ildahl

 

Dette er fjerde roman i Eirik Ildahls science fiction-serie. Denne romanen har tre hovedpersoner: Arius, Asperita og Chrom. Vi følger disse tre gjennom vekslende, separate historier som er konstruert slik at de umerkelig trekkes mot et felles punkt i slutten av boka, hvor (nesten) alt blir forklart og opplyst: En intrikat konstruksjon, satt sammen med stødig hand av en forfatter som kan sitt fortellerhandverk.

Arius er en nidkjær inspektør i år 2147 som får et par uforklarlige dødsfall mellom hendene. På dette tidpunktet har legekunsten gjort store framskritt, slik at alvorlige yrkesskader lar seg reparere raskt med biologiske salver. Derfor tar han større sjanser og pådrar seg mer risiko i etterforskningen enn du og jeg ville ha gjort. Jorda er befolket av mennesker med forskjellige grader av forbedringer, genetisk manipulerte dyr, kyborger og alle slags mekaniske intelligenser, deriblant etterforskerens uunnværlige assistent Whatt. Denne assistenten henter viktige opplysninger fra nettet og andre steder, bistår Arius med praktiske utfordringer og frakter ham til steder der han ikke kommer til på sine egne bein. Whatt er dessuten en nyttig og innsiktsfull samtalepartner i en slitsom hverdag. Av og til fører Arius filosofiske samtaler med hjelperoboten sin:

«Nei. Jo, det er en ting til. Er kjærlighet bare en sentimental lengsel?»

«Det har jeg dessverre ingen tilgjengelig informasjon om, Arius.»

«Det gir mening. La oss dra.»

Etterforskningen fører Arius til de forskjelligste miljøer, både til samfunnets topper og til samfunnets søppelfylling i bokstavelig forstand. Blant viktige informanter er f eks komodovaranen Chichi, som er «optimert og genetisk tilpasset sine spesialiserte arbeidsoppgaver i komposteringsanlegget». Komodovaraner elsker bedervet kjøtt og trives i tropevarme med kvelende luftfuktighet, så de er ideelle søppelarbeidere og jobber nesten gratis. De er ikke lette å hanskes med når de blir sinte, noe Arius får merke når han graver fram sensitive opplysninger mellom kjøttrestene.

Korrupsjonen er utbredt, fra samfunnstoppene og ned. Arius kommer på kant både med samfunnstoppene og med sin egen ledelse, slik egenrådige etterforskere gjerne gjør, ifølge mine hyllemetere med krimbøker. Han får stadig mer insistente beskjeder om å avslutte etterforskningen fordi saken nå er løst, en løsning han ikke trur noe på. Sta som han er fortsetter han å nøste opp tråder som ledelsen vil han skal slippe. Staheten holder på å koste ham livet mer enn en gang. Til slutt finner han en slags løsning på mysteriet, men det fører til at han må flykte og skaffe seg en ny identitet på et sted hvor ingen vil falle på å leite etter ham.

Etterforskeren er en slags idealist, eller kanskje en ensporet fyr med Asperger-tendenser, som ikke har vett på å stanse i tide. Realist er han likevel; allerede i første kapittel oppsummerer han: «De glatte fasadene i denne byen skjuler alltid dop og forråtnelse.» En klassisk krimhelt: Kynisk, men likevel med et hjerte av gull innerst inne. Han tar sitt oppdrag med større alvor enn godt er, så vi heier på ham gjennom hele boka.

I år 2470 treffer vi Asperita. Hun er en betrudd funksjonær, nettopp utnevnt til «overvisitør» - det vil si toller. Hun har bl a ansvar for å regulere tilgangen til teleportering. Dette er en viktig oppgave; teleportering har vært misbrukt til alvorlige forbrytelser, som for eksempel å lage uautoriserte kopier av folk som ikke har rett til en slik status.

Asperitas verden er befolket av mennesker i alle grader av forbedring inntil udødelighet, som kan oppnås ved kopiering av personligheten til en ny kropp hver gang den gamle begynner å bli utslitt. Svært få innrømmes et så sterkt ettertraktet privilegium, og må nøye seg med å leve for fullt i sine to-trehundreårige liv. Et enda mer ettertraktet privilegium er retten til å skaffe seg avatarer: Å kunne kopiere sin egen personlighet over i flere eksemplarer samtidig. Verdens eneveldige herskerinne, Fatima-My, har millioner av avatarer som overvåker alle deler av samfunnslivet og slår ned på enhver trussel mot hennes allmakt. Denne styreformen går under betegnelsen «Avatariatet».

Sia alle mennesker kan kommunisere med hverandre via nannyer – svermer av nanopartikler i hjernen - , er det en smal sak for alle Fatima-Mys kopier å holde hverandre oppdatert om alt som foregår. Mennesker og maskiner kommuniserer like gjerne via sine nannyer som i mer tradisjonelle former for samtale.

De fleste mennesker nyter sine liv i hedonistisk tilfredsstillelse av lyster og tilbøyeligheter, inklusive gleden ved å oppleve alle følelser, fra intens smerte til jublende ekstase. En yndet sport er for eksempel å kjempe til døden som gladiatorer foran jublende tilskuere. Risikoen dempes en god del når man har kopiert seg over i en ny kropp som blir aktivert hvis den gamle blir drept (et vennlig nikk til klassikeren «To live forever» av Jack Vance?). Omtrent alle former for livsutfoldelse er tilgjengelige i en verden hvor grensene mellom forbedrete mennesker og menneskeligjorte intelligenser er flytende. Verden domineres av maskinelle intelligenser, «boter», som gjør alt nødvendig arbeid og en god del unødvendig. Når alt er tilgjengelig for alle er det viktig for biologiske vesener – antropotekter – å dyrke hver sin egenart, sin «undiva» (tittelen på Ildahls tredje bok i denne serien). Som Asperita ser det: «Å føle skam for å representere et naturlig mangfold var et forlengst tilbakelagt stadium. De levde da i 2470, ikke i en middelalderkultur forpestet av kosmetisk genterapi som fikk alle til å se like ut!» Enkelte går svært langt i å utfolde sin egenart og å oppleve alle kroppslige fornemmelser: «Ytterliggående kroppsdyrkere hadde riktignok gjort det til en trend å oppleve en ekte graviditet, selv om – eller kanskje mest fordi? – det ble ansett som medisinsk uforsvarlig og var uttrykkelig forbudt av kommisæren for dyrehelse. Myndighetene anbefalte at man heller sørget for å tilfredsstille trangen til forhøyet sanselighet gjennom idrett og gastronomi.»

Asperita er blitt inderlig og uforklarlig avstandsforelsket i en kunstner, Rindu Dendum. Hennes venninne Suella prøver med alle midler å få henne ut av denne usunne tilstanden, både ved å friste med kroppslige nytelser som er fritt tilgjengelige på annet hold, og ved å ta henne med til et «revitaliseringssenter for personer med svekket mental tilpasning». På dette senteret får hun se hvor galt det kan gå hvis man tillater seg å drukne i sine egne følelser. Der treffer de Suellas gamle venn Neumar Trundel, som er innlagt til livslang terapi etter at han har torturert og drept sin udødelige kjærlighet på aller verste tenkelige vis: Slik har han levd ut hele sitt følelsesregister og kan nyte ikke bare forelskelsen, men også fortvilelsen og fornedrelsen til fulle.

Asperita lar seg ikke rokke og fortsetter å følge sine egne lengsler. Men når hun omsider klarer å oppnå kontakt med gjenstanden for sin djupe kjærlighet, så finner hun ham død. Ikke lenge etter er han på uforklarlig vis spill levende igjen. Seinere finner hun en person til, ei kvinne denne gangen, som ligger død på samme måte og samme sted som Rindu.

Hun begynner å nøste i mysteriet med disse vandøde kroppene, og finner etterhvert ut at den døde – og deretter mystisk gjenoppvekkete – kvinna er genetisk identisk med flere kvinner som har levd på forskjellige tidspunkter i historien. Dette sporet forfølger hun med samme intensitet som hun tidligere har brukt på sin kjærlighet til Rindu Dendum. Det fører til at omgivelsene og helsemyndighetene griper inn til hennes eget beste, blant annet med påtvungen rekonvalesens ved det lokale revitaliseringssenteret. Der prøver hun først å overbevise behandlerne om at det ikke feiler henne noe som helst, noe som bare fører til strengere behandling. Deretter prøver hun å vise at hun nå er blitt helbredet for sine vrangforestillinger. Denne forstillelsen blir også gjennomskuet.

Asperita blir mer og mer sikker på at myndighetene på alle nivåer har mye å skjule. Det har hun rett i.

Chrol tilhører en livsform, Xht, fra en planet som kretser rundt ei rød dvergstjerne, 12 lysår fra Jorda. (Et raskt søk på jord-like exoplaneter viser at en kandidat kan være en av planetene til GJ1061: Se https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_potentially_habitable_exoplanets .)

Chrol er ikke egentlig en «person» slik vi forstår det. Her forsøker den/det/hun/han å forklare spørsmålet om bevissthet for et menneske: ««Jeg hadde aldri ønsket» og «jeg kunne ikke», sier jeg, men ordet «jeg» er et begrep jeg i utgangspunktet har hatt problemer med å forstå.... Den høyeste form for bevissthet som Xht kjenner, er den meditative ekstasen, en tilstand av samhørighet med alle levende enheter, xhat, xhet, xhit og xhot, der motsetningene mellom dem er utvisket.» Enhetene xhat, xhet, xhit og xhot viser til de fire kjønnene innen denne livsformen. De fire kjønnene har utviklet seg fra fire forskjellige livsformer, som seinere har smeltet sammen til én. (Her ligger det en historie om en helt annen biologi og en helt annen evolusjonshistorie enn den vi kjenner fra vår egen planet. Det hadde vært interessant om forfatteren hadde utbrodert denne fascinerende historien litt mer, men det er jo ikke plass til alt: Liksom Vance kaster Ildahl fram originale ideer hele tida; noen utvikler han, andre nevner han bare i forbifarten. Boka ville ha blitt tre ganger så lang hvis alle slike idéer var blitt utviklet og forklart.) Denne livsformen gjennomløper de fire stadiene i sine fem hundre år lange liv, og formerer seg ved store seremonier der hele samfunnet samles og opplever en slags kollektiv ekstase. De nye livene trenger en død kropp å vokse opp i, og begrensningen i tilgang til døde xht er én grunn til at denne livsformen stagnerer på sin egen hjemplanet.

En annen og viktigere grunn er at hjemplaneten er døende, fordi den røde dvergstjerna som er planetens sol nærmer seg slutten på den nåværende fasen. Beboerne ser seg om etter en annen planet der de kan overleve. Øynene faller på Jord, den nærmeste planeten som ser ut til å ha gode livsbetingelser. De utruster en ekspedisjon som skal opprette den første kolonien. Etter over tre tusen år i rommet (kolonistene har vært lagt i kunstig dvale det meste av denne tida) nærmer den seg målet.

Det går ikke som ventet. Jordboerne oppfatter det store skipet som en stor meteoritt. Hvis den treffer Jorda, vil den forårsake en katastrofe på linje med meteorittnedslaget som førte til at en mengde dyre- og plantearter, deriblant dinosaurene, døde ut. Så menneskene forsøker å sprenge meteoritten med atombomber. De lykkes, men de klarer ikke å skyve mesteparten av fragmentene ut av kurs; de treffer Jorda på forskjellige steder og forårsaker verdensomspennende katastrofe. Flere milliarder omkommer. Dette er den store katastrofen i 2046 som Ildahl beskrev i «Undiva». Nå får vi altså vite at «meteoritten» egentlig var et gigantisk stjerneskip.

Noen få overlevende klarer å etablere seg på Jorda i skjul for menneskene. Der bygger de seg sakte men sikkert opp. De bygger ut sin skjulte base ved å skaffe seg nødvendige materialer gjennom handel: De lærer seg hvordan elektroniske handelssystemer virker, og skaffer seg varer ved å utnytte handelssystremet. Så finner de ut hvordan de kan ta kontroll over intelligente skapninger, det være seg roboter, forbedrete komodovaraner eller mennesker. Invaderende vesener som bruker mennesker til vertsdyr og tar kontroll over hjernen til verten er et gammelt tema i science fiction, med Robert Heinleins klassiske «The Puppet Masters» («Titanboerne kommer» i norsk utgave) som et lysende eksempel. Xht bruker en original metode: De er små, fleksible pølsedyr som kan minne om glassmaneter, og trenger vanligvis inn i sine verter via endetarmen. For å kunne skaffe seg mange nok etterkommere blir de etterhvert nødt til å bryte prinsippet sitt om ikke å ta livet av intelligensvesener for å kunne formere seg (husk at de små åmene som skal bli nye Xht må vokse opp i et dødt vesen).

Xht tar etterhvert kontroll over både samfunnstopper og folk nederst i hiertarkiene. De kan ikke unngå å komme i konflikt med det allmektige avatariatet. I sluttscenene knyttes alle trådene sammen, og vi presenteres for en mulig løsning på konfliktene. Jeg er ikke sikker på at jeg liker denne løsningen, og jeg er ikke sikker på at forfatteren synes jeg skal like den heller. Den som leser får se.

Derimot har jeg stor glede av alle de fantastiske, likevel (stort sett) truverdige ideene som Ildahl krydrer sine framtidsverdener med. Han får sine samfunn til å henge logisk sammen som en truverdig bkgrunn for historien han vil fortelle. Teknologien virker truverdig fra et naturvitenskapelig synspunkt, og samfunnet blir truverdig ut fra den teknologien som er tilgjengelig.

Jeg finner riktignok et par ting å plukke på. For eksempel har jeg motforestillinger mot teleportering som et praktisk verktøy, uansett hvor avansert teknologien blir. Teleportering består som kjent i å signalisere en person fra ett sted til et annet: «Beam me up, Scotty!» som de sa i Star Trek. Les mer om mine motforestillinger her: https://kvernvold.blogspot.com/2025/01/teleportering-en-praktisk-veiledning.html

Det kan tenkes andre praktiske prioblemer også. For eksempel linjebrudd eller bitfeil i overføringa, som alltid vil forekomme, og som lett vil føre til at personen som kommer fram har en helt annen personlighet og har diverse skavanker. Så her trengs det mye redundans, noe som øker kravet til båndbredde. Jeg har sjøl gjort meg skyldig i en novelle, «Fortapt sønn», som sto i en av de første utgavene av «NOVA-fantastiske fortellinger». Den handlet om signalet som aldri nådde fram. Personen reiser fortsatt i et evig «nå» som en bølgepakett med lyshastighet, og vil reise videre slik så lenge universet eksisterer. En utrivelig tanke.

Utgjør slike motforestillinger en litterær innvending? Selvfølgelig ikke. Teleportering er en god gammel science fictuion-konvensjon, godt utnyttet f. eks. av Larry Niven i «Flash Crowd», og når Larry Niven får lov, må også Eirik Ildahl få lov – særlig når denne metoden er sentral i romanen. - En av mine store helter, den før nevnte Jack Vance, skrev noen noveller der han brukte fotnoter til å beskrive fysiske egenskaper ved planetene som hovedpersonen besøkte. Jeg stusset over disse tallene en gang, og kontrollregnet planetens masse, radius og tyngdekraft ved overflata. Til min skuffelse oppdaget jeg at de aldri stemte overens. Forfatteren hadde ingeniørutdannelse og kunne lett ha fått tallene til å stemme – han hadde bare ikke tatt seg bryet. Men Jack Vance kunne tilgis det meste fordi han var Jack Vance og skrev vidunderlige fortellinger - språklig, innholdsmessig og med hensyn til fantasirikdom. Herved erklærer jeg at Eirik Ildahl kan teleportere så mye han vil, så lenge han skriver sprudlende, fantasirike fortellinger. Og denne historien bobler over av fantasifulle innslag.

Av dette kan vi lære at ikke alt som står i science fiction-fortellinger er mulig å få til, eller kommer til å bli det. Personlig ville jeg nøle med å bruke fenomener som jeg anser som teoretisk umulige i en «realistisk» science fiction-roman, men jeg er en kjedelig naturvitenskaps-purist. Forfattere er forskjellige.

Det er enda et par ting som Ildahl har til felles med en del andre science fiction-forfattere. For eksempel: Ideen at «intelligente» skapninger der ute (hva vi nå måtte legge i begrepet «intelligens») nødvendigvis vil utvikle sivilisasjoner og teknologi og gjøre «framskritt» (hva vi nå måtte legge i dette begrepet). Evolusjonen har ikke noe mål og ingen retning; den medfører bare stadige endringer og tilpasninger. Vi mennesker, for eksempel, har eksistert i over to millioner år, og de siste 300.000 år har forfedrene våre liknet så mye på nåtidsmennesker at vi kaller dem «Homo sapiens». I nesten hele denne tida har vi levd uten tilløp til «sivilisasjon». Bare i de 10.000 siste åra har vi drevet med slikt. Antakelig var det en historisk tilfeldighet som henger sammen med istidene at vi fant på å begynne med jordbruk, som førte til byer, som førte til sivilisasjon. Det er ingen grunn til å tru at de samme mekanismene har virket på samme måte andre steder i galaksen. For det andre er de invaderende romfarerne, fra H. G Wells til Robert Heinlein, som oftest forbausende kompatible med Jordas biologi, noe som nesten forutsetter samme opphav – altså et slags panspermia som har spredt sporene til liv omkring i galaksen. Er dette sannsynlig? Jeg trur ikke det, men jeg skulle ønske forfatteren (eller hans talsperson Chrol, som gjør seg så mange refleksjoner) hadde tenkt litt rundt dette også.

Dette er ei spennende historie som opprettholkder spenninga fra begynnelse til slutt – ypperlig fortellerhandverk, og en tankevekkende framtidsverden.

Forfatteren unner seg ellers å drive verbal gjøn med sjølhøgtidelig og tanketom pludring fra framtidas skravlende klasser (en parallell til diverse innslag i P2s kulturprogrammer), og med et terapeutspråk som alltid leiter etter alvorlige traumer, og som aldri gir opp før terapeuten (etter sin egen oppfatning) finner det han leiter etter.

Vi trenger slike eventyr som motgift mot alle «jeg»-fortellingene om midtlivskriser i øvre middelklasse.

Om strøm og vind og reinsdyr og varm luft

 

I oppstussen om den internasjonale rockestjerna Stoltenberg er det kommet litt i glømmeboka at regjeringsspetakkelet egentlig dreide seg om kabler og strøm i Finnmark. Energiministeren sto på sitt fordi han studerte kraftprognosene; en hel skokk av politiske spekulanter studerte meiningsmålinger i stedet, og kom til at det er mye enklere å følge stemningen enn å analysere, resonnere og argumentere.

Energiministeren har argumentene, men taper diskusjonene. Vi tilhørere heier jo på den som bekrefter de forestillingene vi allerede har uten å plage oss med tall, resonnementer og andre vanskelige ting. Og når det gjelder kabler og strøm er følgende forestillinger forhåndslagret i hodene våre:

• Bare vi blir kvitt utenlandskablene, har Norge billig strøm til alle tenkelige behov i all framtid. Og har vi ikke det, kan vi bare bygge miljøvennlige atomkraftverk.

• Global oppvarming er ikke brått så ille som hysterikerne vil ha det til, og vesle Norge har gjort mer enn nok allerede. Nå er det sannelig Kinas tur!

• Vindkraft er noe svineri som ikke virker når vi trenger det. Vinmdmøller raserer urørt natur og ødelegger utsikten.

Næringsministeren sier at kraftutbygging i Finnmark ikke bare dreier seg om Melkøya. Det dreier seg enda mer om kraft til å etablere ny virksomhet, som Finnmark trenger for at folk skal kunne bo der og tjene til livets opphold. Og elektrifisering av Melkøya trengs for at vi skal få ned utslippene, slik vi har forpliktet oss til (og vedtatt).

Men nå er det etablert en koalisjon av klimafornektere, museumsvoktere og landbrukspopulister som vil skrinlegge kraftutbygging og strømkabler i Finnmark og landet forøvrig. Jeg skal ta for meg påstandene fra denne koalisjonen i tilfeldig rekkefølge:

Stopp den vanvittige sløsinga på symbolske klimatiltak! sier klimafornekterne. - Får vi noen gang bruk for mer kraft, kan vi bygge forurensinsgfrie kjernekraftverk.

Vindkraft og kabler er påtvunget oss av Acer og EØS, sier landbrukspopulistene. - Byråkratene i Brüssel skal ikke få bestemme hvordan vi skal isolere bygningene på Stange. Nei til salg av Norge!

Og så sier museumsvokterne: Vindkraft og kabler ødelegger reinbeitene. Samene har levd i pakt med naturen i tusenvis av år. De må få fortsette å dyrke sin tradisjonelle kultur og ta vare på sitt språk og sitt levesett, uhindret av kabler og kraftverk!

Så skal jeg unne meg gleden av å å punktere noen påstander. Først den intense motstanden mot vindkraft, som drives av en virvelvind av myter og varm luft. Jeg har gått gjennom de mest påståelige mytene her: https://kvernvold.blogspot.com/2024/03/vindturbiner-og-faktaresistens.html

I tillegg må det påpekes at ikke noe sted i vårt langstrakte land egner seg bedre for vindkraft enn Finnmark. Kraftutbygging skal skape grunnlag for vekst og velstand i vårt mest værharde fylke, sier ministeren. Hvorfor i all verden skal finnmarkingene nektes den muligheten?

Tenk så gjennom påstanden om at elektrifisering av Melkøya ikke vil redusere de totale utslippene: For den gassen vi ikke bruker opp på Melkøya blir jo bare brukt i Europa i stedet, hører vi, så da blir det akkurat like store utslipp tilsammen. Gløgg som du er, gjennomskuer du dette verbale lureriet på et par sekunder. For den gassen vi sender til Europa i stedet for å brenne den opp på Melkøya, den kommer ikke på toppen av andre fossile brensler i Tyskland, Frankrike eller Baltikum: Den kommer i stedet for andre fossile brensler - for eksempel køl. - Køl gir fra seg dobbelt så mye CO2 pr KWt varme som naturgass, så i dette tilfellet blir utslippene fra sluttbrukeren halvert, i tillegg til at utslippene på Melkøya blir eliminert. Jeg er helt sikker på at Listhaug Co skjønner såpass. Så når de bruker «gassen blir jo brent likevel»-argumentet, er det altså i håp om at du er for dum til å gjennomskue jukset.

La oss se på det naturvennlige atomkraftverket som alltid utgjør vindkraftmotstandernes siste, urokkelige skanse. Folk som har greie på kjernekraft sier at en realistisk planleggingshorisont for et slikt kraftverk i full drift er ti, femten år. Så når forbruket eksploderer og magasinene går tomme, utgjør ikke kjernekraften akkurat noen rask kriseløsning!

Tenk så over at verden er et utrygt sted. En vakker dag kan Putler, eller en etterfølger som er (om mulig) enda verre, finne på å bombe kraftverket, eller sende en gjeng dyktige sabotører som, trass i alle sikkerhetstiltak, sprenger anlegget i lufta.

Når vindmøllene på Finnmarksvidda går i lufta, slutter de å levere strøm. Når kjernekraftverket på Finnmarksvidda går i lufta, slutter det også å levere strøm. I tillegg blir verken reindriftsnæringa, økoturismen eller fast bosetting særlig bærekraftige lenger. Plutselig er ikke den uberørte naturen like uberørt heller. - I betraktning av naboskapet er kanskje ikke kjernekraft på Finnmarksvidda den sikreste løsningen i en usikker verden.

Ingen er så opptatt av kraftpriser som motstandere av vindkraft og utenlandskabler. Når det gjelder drømmen om kjernekraft, derimot, tier slike motstandere dørgende stille. - NVE har fagfolk som beregner kostnader for etablering og drift av kraftverk. De oppdaterer jevnlig sine kalkyler av hva forskjellige kraftkilder koster i løpet av levetida. Den nyeste kalkylen ser du her: https://www.nve.no/energi/analyser-og-statistikk/kostnader-for-kraftproduksjon/

Å bygge ut vindkraft på land er altså fortsatt billigst, med en beregnet kostnad på 42 øre pr KWt. Vis meg så den FrPer som heller vil betale kr. 1,60 pr KWt for å få strøm fra et kjernekraftverk i stikkontakten.

Det finnes pipedrømmer om andre strømkilder også, fra bølgekraft via geotermisk varme til svart magi. NVE har ikke regnet på dem. Det finnes det nok en grunn til.

Landbrukspopulistene gjør alltid enhver diskusjon om vindkraft og kabler til et spørsmål om «sjølråderett». Til dem er det å si: Vindkraft og kabler i Finnmark dreier seg om kraftproduksjon i Finnmark, ikke om toll på landbruksprodukter eller byggeforskrifter i Stange. Det skjønner Vedum & Co også, men de gjør sitt ytterste for å hindre at velgerne skjønner det.

Demagogene og populistene prøver bevisst å lure deg. Det gjør ikke museumsvokterne, for de trur fullt og fast på sine egne eventyr. De er hjertevarme mennesker og vil gjøre godt igjen for århundrers undertrykkelse og fornorsking. Samisk kultur må få leve og blomstre, derfor må reindriften vernes mot alle skadelige tiltak. Reindriften er ei bærekraftig næring som finnmarkinger skal leve av i all framtid.

Museumsvoktere liker ikke tall og regnestykker, for tall er kalde og umenneskelige. Følelser er varme og gode. Museumsvokterne er flinke til å føle, men ikke fullt så flinke til å regne.

I den virkelige verden trenger vi likevel tall og regnestykker hvis vi vil finne ut om vi kommer til å ha noe å leve av. Det gjelder også for de 74.000 innbyggerne i Finnmark.

For noen år sia leste jeg en rapport fra Naturvernforbundet om økologisk landbruk, økoturisme og reindrift i Finnmark: https://kvernvold.blogspot.com/2023/05/ . Denne rapporten fikk meg til å melde meg ut av dette forbundet: Naturvern må drives med andre midler enn svermeri og varm luft.

Nå har jeg sett nærmere på den bærekraftige reindrifta. Her er den nyeste, svært grundige, gjennomgåelsen av tilgjengelige regnskap og budsjett for denne næringa fra Landbruksdirektoratet: https://www.landbruksdirektoratet.no/nb/nyhetsrom/rapporter/totalregnskap-for-reindriftsnaeringen . Gjennomgåelsen er publisert i desember 2024. Jeg henter noen nøkkeltall for Finnmark fra side 69 i rapporten:

I 2023 (siste dokumenterte regnskapsår) ble det utført tilsammen 697 årsverk i Finnmarks 6 reindriftssoner. Samlet driftsresultat var 80,975 millioner; det vil si i snitt kr. 116.176 pr årsverk. - Om en bare ser på inntekter før kostnader trekkes fra, utgjorde de tilsammen 263,750 millioner – eller 378.407 pår årsverk. Litt under halvparten av inntektene var «Produksjonsbaserte inntekter», resten var «Statstilskudd» og «Erstatninger».

En kan spørre seg hvor bærekraftig 378.407 (for ikke å snakke om 116.176) pr. årsverk egentlig er. Jeg vokter meg vel for å meine at reindriftsnæringa skal legges ned, for jeg er klar over at den er hellig. Men jeg er helt sikker på at den overveldende andelen av Finnmarks 74.000 innbyggere må ha andre ting å leve av enn svært magre inntekter for i alt 697 årsverk. De fleste andre ting forutsetter tilgang til strøm. Nye næringer vil kreve mer strøm.

For ordens skyld: Rapporten inneholder lenker til regnskapstall for mange foregående år også. Disse tallene avviker ikke vesentlig fra 2023.

Så hører jeg at Regjeringens eget ekspertutvalg nettopp har konkludert med at utbygging av havvind er og blir for dyrt til at vi bør drive på med det: Kostnadene vil alltid overstige det bedriftene er villige til å betale. Det kan jo ikke være noen nyhet; ifølge NVEs kalkyler vil flytende havvind koste kr. 1,54 pr Kwt, altså nesten like mye som kjernekraft – en kostnad som alltid vil kreve kraftig subsidiering, hvis denne kilden skal konkurrere med andre kilder.

Nå er den lange, uutholdelige valgkampen i gang. Dermed har både Støre og konkurrentene hans satt i gang en budkrig med strømsubsidier: 50 øre, 40 øre, 35 øre pr KWt fast, både hjemme og på hytta, lover de. Ennå har ingen lovet gratis strøm til alle, men så har ikke INP levert sitt tilbud ennå heller.

Ingen av duisse tilbudene vil føre til strømsparing, uansett hvem som vinner. De vil heller ikke føre til at en eneste utbygger ser lønnsomhet i å bygge ut ny kraft. De vil bare føre til at kraftverk som er i drift etter at alle investeringer er nedbetalt vil fortsette å tjene penger, for driftskostnadene uten avdrag og renter er bare 12 øre pr. KWt, har Fredrik Solvang funnet ut.

Vi kan altså vente at forbruket stiger kraftig, og at ikke ett eneste nytt kraftverk blir bygd – det være seg vasskraft, vindkraft eller solkraft. Da kommer nok strømkablene til nytte igjen, når den søkkrike Staten må subsidiere svindyr import fra Tyskland, Storbritannia og Danmark. Det kommer den til å gjøre, for det har den lovet. Det fortjener vi - eller kanskje ikke.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive mer om dette, men det har jeg ikke tid til. Nå må jeg avgarde og installere flere panelovner på hytta.

Morrabla om Trump, kjønn, genetikk og sånt

 

I likhet med alle gode, rettenkende mennesker i media og på nettet har «Morgenbladet» også gjort seg lystig over Trumps presidentordre om «en person som ved unnfangelsen tilhører det kjønn som produserer de små kjønnscellene». Da trur «Morgenbladet»s redaksjon, som later til å ha en litt upresis forståelse av såvel språk som genetikk, at Trump snakket om det kjønnet som har gonader ved fødselen. «Alle amerikanere er nå kvinner», skriver «Morgenbladet muntert.

Men Trump sa ikke det som «#Morgenbladet» trur han sa. Han viste til det kjønnet som utvikler gonader, og som deretter produserer små kjønnsceller. Og det kjønnet er bestemt ved unnfangelsen, enten de gode og rettenkende liker det eller ikke.

Det er nemlig ikke slik at gonader utvikles på rein slump. Det er tvertimot slik at hvis den ene cellen som oppstår ved unnfangelsen har det kjønnsbestemmende SRY-genet, så vil fosteret utvikle gonader. Uten dette genet vil fosteret ikke utvikle gonader. «Morgenbladet» kan for eksempel lese seg opp på Store Norske Leksikon ( https://snl.no/genetisk_kj%C3%B8nnsbestemmelse ): «Hos mennesker og andre pattedyr er det gener på Y-kromosomet som setter i gang hannlig kjønnsutvikling. Individer som ikke har Y-kromosom blir normalt hunner. Genet som starter utviklingen av hanner heter SRY (engelsk Sex-determining Region Y=kjønnsbestemmende region på Y).» Vår genetiske sammensetning er bestemt ved unnfangelsen; den oppstår ikke etterhvert som fosteret utvikles.

Nå er det mye som kan gå galt, både ved unnfangelsen og seinere. For eksempel hender det en sjelden gang at SRY-genet er inaktivt, og da hjelper det ikke at du har et Y-kromosom – du blir likevel kvinne. Den polske sprinteren Ewa Klobukowska ble fradømt medaljene sine basert på en kjønnstest som viste at hun var «mann», fordi hun hadde et Y-kromosom. Seinere gjorde hun denne forenklete testen til skamme ved å føde barn på helt normal måte.

Men dette avviket og andre, enda sjeldnere avvik har svært lite med «Morgenbladet»s Trump-tolkning å gjøre. «Morgenbladet»s Trump-tolkning henger nok heller sammen med den refleksen som sitter i ryggmargen hos alle gode, rettenkende mennesker, og som sier at hvis Trump har sagt eller skrevet noe oppsikstvekkende, så må det være noe dumt, noe fordomsfullt eller begge deler.

Ofte er jo denne automatiske refleksen en god vegviser. Men det kunne jo være greit, også for de gode og rettenkende blant oss, å stoppe og reflektere over sine egne fordommer før man hakker i veg på tastaturet. Det kan dessuten være greit again å skaffe seg et faktagrunnlag før man kommenterer.