En samisk utopi fra Naturvernforbundet

 

Etter mange års medlemskap vurderer jeg å melde meg ut av Norges Naturvernforbund. Dette forbundet har stått for mye nyttig og nødvendig arbeid gjennom åra, men i spørsmålet om vindkraft har de lagt seg på ei utopisk, anti-industriell linje, enda et hakk nærmere fantasiens eventyrland enn populistene i «Motvind». Jeg finner det vanskelig å fortsette som medlem i en så reaksjonær organisasjon.

Ett eksempel på de utopiske forestillingene som har vunnet fram i organisasjonen er rapporten «Naturbaserte levedyktige lokalsamfunn: Rapport om hvordan sikre naturbaserte og levedyktige lokalsamfunn i fremtiden.» ( https://naturvernforbundet.no/finnmark/naturbaserte-levedyktige-lokalsamfunn/ ) (Nei, originalen er ikke på engelsk: «Report on how to....» Det er bare blitt sånn i konsulentbransjen at engelskklingende formuleringer gir ekstra tyngde i norsk sakprosa.)

Rapporten er «utarbeidet på vegne av Naturvernforbundet i Finnmark av det samiske rådgivningsselskapet Gávcci AS ved Per Olaf Persen». Ifølge Sagat inneholder rapporten «Oppskriften for et realistisk grønt skifte». Dessuten «utfordrer (den) vedtatte sannheter om industrielle, kraftkrevende nysatsinger i Finnmark».

Hovedinnholdet, som gjentas i forskjellige formuleringer gjennom hele rapporten, er at industriell virksomhet ikke er bærekraftig, og at «det finnes en løsning hvor naturen er en del av løsningen på klimakrisen, slik naturen var frem til første halvdel av den industrielle revolusjonen». Før dampmaskinen, altså. Da må nok alle Finnmarks snøskutere parkeres for godt, sammen med ATVene, 

Det må nevnes at «frem til første halvdel av den industrielle revolusjon», ca 1750, var verdens befolkning 750-800 millioner. I dag er vi ti ganger så mange, og de fleste har andre forventninger, drømmer og håp enn folk hadde i 1750. Det gjelder helt sikkert også finnmarkinger.  

Rapporten fastslår: Industrisatsing er ikke bærekraftig, og dessuten risikofylt. Det er mye tryggere å satse på «bofaste, naturbaserte næringer» fram mot år 2100: «Bofaste næringer i mindre skala innebærer betydelig lavere risiko og vil kunne bevare og bygge en plattform for fremtidig levedyktige distrikter. Vi finner bofaste primærnæringer og reiseliv som kan bygge denne plattformen», står det. «Denne type næringer vil være svært viktig for å skape levedyktige lokalsamfunn frem mot år 2100. Disse næringene har et sterkt fortrinn i markedet gjennom de unike ressursene hvor konkurranse-fortrinnet er stedsavhengig. Disse vil bidra positivt til stabil befolkningsutvikling.»

De viktigste slike «naturbaserte næringer» som det bør satses på er:

• Fremtidsrettet økoturisme som er basert på opplevelser og kvalitet fremfor kvantitet

• Fiskeri og en landbruksnæring som omstilles til en mer økologisk retning (og som) i fremtiden vil kunne gi mange plusseffekter gjennom sunn matproduksjon, innovasjon og bidra til å opprettholde levedyktige lokalsamfunn

• Reindriften er en bofast næring som allerede er viktig og er en næring som kan ha et evighetsperspektiv. Reindriften vil også kunne bidra svært positivt til både å ta vare på natur og bidra med klimavennlig matproduksjon
  
  

Slik skal bosettingslyst bevares og gi levedyktige lokalsamfunn fram mot år 2100, med eller uten snøskuter og ATV.

Rapporten inneholder ikke ett eneste tall. Det gjør den nok klokt i. Men jeg er så slem at jeg har gravd fram en del tall. (Ikke alle er helt oppdatert; noen statistikker lages bare med flere års mellomrom. Finner du nyere tall, så bruk dem gjerne.)

• Reiselivsnæringa i Troms og Finnmark (inklusive framtidsrettet økoturisme) sto i 2018 for en verdiskaping på 5,4 milliarder kroner. Tromsø aleine står for en god del av denne omsetningen; jeg er raus hvis jeg sier at halvparten, altså 2,7 milliarder, ble skapt i Finnmark. ( https://www.nhoreiseliv.no/tall-og-fakta/tall-og-fakta-om-norsk-reiseliv/ )

• Landbruksnæringa, økologisk eller ikke, innbragte i Finnmark i 2017 totalt 310 millioner; derav 155 fra salg og 155 fra tilskudd. https://www.agrianalyse.no/getfile.php/133942-1537793985/Dokumenter/Dokumenter%202018/Rapport%207%20-%202018%20Utviklingen%20i%20landbruket%20i%20Finnmark.pdf

• Reindriftsnæringa innbragte i 2020 brutto 387 millioner kroner – derav 131 millioner i statstilskudd og 102 millioner i form av forskjellige erstatninger. ( https://www.regjeringen.no/contentassets/9db104bac2734340ba3cc904dbca7b9d/totalregnskap-2020-med-budsjett-2021.pdf ) Etter fradrag for kostnader ble nettoen atskillig mindre, 124 millioner. Fordelt på 930 årsverk gir det ... regn sjøl. Ifølge Landbruksdirektoratet finnes det ca 215.000 tamrein i Norge, derav mer enn 150.000 i Finnmark. Vi må altså anta at bruttoinntektene fra reindrift i Finnmark utgjorde ca 270 millioner.

Så hvis vi bruker bruttotallene (ut fra at utgiftene stort sett tilfaller andre næringer i Finnmark), innbragte disse tre næringene tilsammen ca 3.280 milliioner kroner i året.

I Finnmark bor det ca 75.000 innbyggere. Fordeler vi 3.280 millioner på disse innbyggerne, blir det ganske nøyaktig kr 43.733 pr. snute. - Dette skal finnmarkingene leve av og basere sine lokalsamfunn på fram til år 2100?

Ikke ett vondt ord om reiseliv, landbruk og rei9ndrift – i hvert fall i denne omgangen. Men Finnmark trenger mye breiere bein å stå på enn disse tre. Sånne muligheter finnes:

Landsdelen har enorme ressurser som, fornuftig brukt og med nødvendig hensyn til naturen og til tradisjonelle næringer, kan sikre arbeidsplasser og gode inntekter for finnmarkingene i generasjoner framover. Den aller viktigste ressursen heter vind. Nord-Sverige har fått til ny industri og befolkningsvekst takket være storstilt satsing på vindkraft. Men det skal vi ikke ha noe av i Nord-Norge; her skal folk pent få leve av økoturisme, reindrift og økologisk jordbruk enten de vil eller ikke.

Naturvernforbundets utopi vil, hvis den forsøkes gjennomført, føre til at fraflyttinga fra Finnmark vokser til en masseflukt. I 2100 vil landsdelen være så godt som folketom, kanskje med unntak av et par skjeggete økoturister som har satset på kvalitet framfor kvantitet. 

Det hadde vært fint hvis Naturvernforbundet la bort sine mest verdensfjerne utopier, og heller satset på et realistisk og menneskevennlig naturvern. For det trengs. Bygg ut vindkraft i Finnmark nå!

Ap lover: Europas billigste kraft fra Europas dyreste kraftverk!

 

På Aps landsmøte ble det gitt mange fagre løfter. Ett av de fagreste, som forente både regjering og strømopprørerne fra Giskeland, var næringsministerens løfte om at «strømprisene skal ned. Og de skal være lavere i Norge enn i Europa.» ( https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/9zMOMW/siste-ap-landsmoetet-enig-om-stroempolitikken )

Skal han få til det, har han bare tida og vegen, og knapt nok det. For i Europa bygges det ut fornybar kraft i stadig større tempo, og i Norge bygges det ingenting. Ifølge eksisterende planer og prognoser skal det bygges ut 129 GW i Europa i perioden 2023 til 2027. Det gir tilsammen over 500 Twh pr år i økt produksjon. Prognosen for 2030 sier litt over 300 GW (ca 1.200 Twh pr år). Og i Norge? 0,06 GW. https://energiogklima.no/nyhet/her-blir-det-bygd-ut-mest-vind-i-europa-de-neste-fem-arene/

Javisst, men så skal det deles ut områder til utbygging, har regjeringa lovet: Sørlige Nordsjø II som skal gi 1,5 GW, og Utsira Nord som også skal gi 1,5 GW. Og innen 2040 skal det være delt ut arealer for tilsammen 30 GW (ca 120 Twh), ifølge regjeringa, som sjøl meiner at dette er svært ambistøst.

Og det blir jo bare ti år for seint, sett i forhold til Europa forøvrig. I tillegg kommer at i Europa bygges 2/3 av kraften ut som landbasert vindkraft, som er den billigste fornybare kraften det er mulig å skaffe: Kostnaden er under 30 øre pr. Kwt, ifølge NVEs beregninger. Det meste av den norske kraften, derimot, skal skaffes fra flytende havvind. Det koster i dag ca 3 ganger så mye som vindkraft på land. Det kommer den til å gjøre i 2030 også, ifølge samme kilde. ( https://www.nve.no/energi/analyser-og-statistikk/kostnader-for-kraftproduksjon/ )

Altså: Vi skal bygge ut fornybar kraft til en kostnad som er mye høgere enn kostnadene ellers i Europa, men ut til industri og forbrukere skal denne kraften bli billigst i Europa. Vi skal dessuten levere den nye kraften ti år seinere enn resten av Europa.

Det er lov å håpe på julenissen, eller kanskje heller subsidienissen. For massiv subsidiering vil være den eneste måten norsk, flytende havvind kan bli «billigere» enn europeisk landvind, og følgelig den eneste måten næringsministeren kan klare å oppfylle løftet sitt, gitt de eksisterende planene. Og oljefondet kommer til å fortsette å gi stor avkastning, både i 2030 og i 2040. Noe må jo avkastningen brukes til – hvorfor ikke som subsidier til ei næring som kunne ha gått med store overskudd for egen motor?

Vindenergi er en utømmelig ressurs som kunne gi Norge store, løpende inntekter i all overskuelig framtid. ( http://kvernvold.blogspot.com/2020/10/norge-kan-leve-av-energisalg-i-all.html ) Men både regjeringa og omtrent alle partier har som kjent kapitulert overfor populistene i «Motvind» og andre steder, sånn at det er effektiv slutt på utbygging av vindkraft på land. Dermed er det fullt mulig å gjøre også denne inntjeningsmuligheten om til et varig pengesluk.

Og nå går det nok mot stenging av vindparken på Fosen også. Sann mine ord!

Christian Borchs narsissistiske egotripp

 

Christian Borch, best kjent som forhenværende nyhetsanker, har skrevet bok: «Bak kulissene. Minner fra et liv i journalistikkens skarpe ende»

Forfatteren har en imponerende CV. ( https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Borch ) Sjøl er han også svært imponert, å dømme etter Morgenbladets anmeldelse: «Christian Borch har skrevet bok om 40 år med verdenspolitiske begivenheter. Den eneste røde tråden er Christian Borchs fortreffelighet.» ( https://www.morgenbladet.no/boker/2023/04/19/god-kveld-dere-bornerte-idioter/ ) Dagbladet er litt snillere, men bekrefter inntrykket av at Borch er opptatt av å formidle kunnskapen om Christian Borchs overlegne innsikt: «Han tror nok han kan ta feil, men vet han forstår det meste bedre enn folk flest.» ( https://www.dagbladet.no/bok/arrogant-og-provoserende/78981246 )

Boka har skapt debatt. Debatten oppsto ikke på grunn av udokumenterte, sensasjonelle påstander, som at Israel betalte en million dollar til de norske forhandlerne av Oslo-avtalen, eller at Einar Førde kan ha vært en større spion enn (den nesten helt uskyldige) Arne Treholt. Sånne «avsløringer» ville selvfølgelig ha gitt sensasjonsoppslag i alle medier, dersom oppegående redaktører hadde tatt ham alvorlig. Dagbladets anmelder kommenterer: «Det er som kjent flere ting som kan ha skjedd her i verden enn som faktisk har skjedd.» (Du skal likevel ikke se bort fra at sånne lakriser blir plukket opp av «Russia Today» og fordelt videre til diverse konspi-hjemmesider nær deg.)

Nei, debatten ble skapt av at Borch også synser i veg om journalistikkens forfall, både i NRK og andre steder. Om dialekt i nyhetssendingene skriver han bl a: «Det virkelig tankevekkende er at NRK lar dette skje. Kanskje nye utlysninger bør ta det inn i teksten, for eksempel: ‘Stillingen åpner uante muligheter for uhindret narsissistisk egotripp’». Særlig smertefullt er det visstnok å høre korrespondenten Lars Os, som bruker Østerdals-dialekt i reportasjene: «Han snakker en dialekt som er spesiell inntil det ubegripelige. Spørreordene i hans verden er kven, kessen, kesst og keffer. Hyggelig for folk i bygda når han sier det, vil jeg tro. Men hva med resten av nasjonens seere og lyttere?»

Christian Borch må være den eneste lytter som er så språklig uformuende at han ikke skjønner spørreord som kessen og keffer. De står riktignok ikke i ordboka, hovedsakelig fordi de ikke er registrert mange nok ganger i skrift. Det gjør derimot sånne ord som «åffer» og «åssen». Jeg er ikke brått sikker på at Borch ville godkjenne bruken av dem fra en programleder heller, ordbok eller ikke. 

Jeg har tatt meg bryet med å høre om igjen innslaget i «Dagsnytt 18» der Borch belærer oss om hva slags språk journalister skal bruke. ( https://radio.nrk.no/serie/dagsnytt-atten/NMAG03007623 ) For å gjøre seg forstått, må journalister unngå dialektbruk, meiner han. De må snakke «normert bokmål eller nynorsk». Seinere har han fått litt støtte fra enkelte andre språklige museumsvoktere, som meiner at godt språk er å snakke slik de snakker.

Men etter et krav om "normert bokmål" ville ikke Borch ha fått innpass i «Dagsrevyen». Han trur sjøl at han ikke snakker dialekt, men du skal ikke ha hørt lenge på ham før du oppfatter at han bruker en muntlig variant som lever innafor trekanten Vinderen-Montebello-Ullern. Den har et bestemt lydmønster, et tonefall og en trykkfordeling som skiller den klart fra (for eksempel) totning. Sjølve ordvalget kan være nøyaktig det samme; likevel ville Christian Borch antakelig ha meint at totningen snakker dialekt, mens han sjøl snakker normert bokmål.

Typisk for Borchs dialekt er runde l-er (til forskjell fra totning, som har flat l i framlyd og tjukk l etter konsonant og mellom lange vokaler), aversjon mot tonem 2 (si gjerne 'kån-jakk' eller 'kån-jakk', men unngå for alt i verden 'kon-jakk'!), samt moderat lydforskyvning i diftonger ('sau' blir til 'sæu', men ikke til 'sævv').

Verken bokmål eller nynorsk er talespråk: De er skriftspråk. Det ville lyde ganske rart hvis du prøvde å gi en lydriktig muntlig gjengivelse av følgende setning: «Jeg er vanligvis oppe før klokken syv hver dag.» Borch ville si: «Jæi ær vanlivis åppe før klåkken syv vær dag.» Totningen, derimot, ville si: «Je ær vanlivis oppe før klokka sju hår dag.» Begge ville uttrykke det samme innholdet på sin egen dialekt, og det skal stor vrangvilje til for å hevde at det ene er lettere å forstå enn det andre.

Du unngår ikke å bruke en eller annen dialekt når du snakker. Du kan selvfølgelig prøve å etterligne en annen dialekt enn den du vanligvis bruker, og i den grad du klarer det, snakker du en annen dialekt. Men du snakker ikke et skriftspråk.

Slår du opp på ordet «Dialekt» i Store Norske Leksikon, finner du følgende: «Dialekt er ein geografisk avgrensa variant av eit språk. Dialekten utgjer eit komplett språksystem og kunne såleis ha fungert som eit språk i seg sjølv. Det er gjerne historiske og politiske grunnar til at eitt språksystem blir rekna som språk, medan eit anna blir rekna som dialekt. Dialekten seier noko om kvar ein kjem frå, kven ein er, og somme tider òg kven ein ønskjer å vere. Det er ein sterk samanheng mellom dialekt og identitet.» ( https://snl.no/dialekt ) Disse kriteriene passer like godt på Borchs variant av norsk talemål som på totningens.

En fjernsynsreporter skal først og fremst gjøre seg forstått. Det oppnår en ved å uttale hver lyd tydelig, uten å snøvle eller sluke ordene, og ved å unnlate å bruke ord som er så spesielle at mange seere ikke forstår dem. Utover dette bør reporteren kunne bruke den varianten av norsk som vedkommende behersker best og kjenner seg komfortabel med. Da blir reportasjen best. Den personlige tonen gjør at mange, deriblant jeg, synes at Lars Os har levert mange gode og hverdagsnære reportasjer fra USA.

Dette handler selvfølgelig ikke om forståelighet: Det handler om status. Det bor mye penger, makt og anseelse i trekanten Vinderen-Montebello-Ullern. Folk med penger, makt og anseelse har alltid kunnet definere hva som er god og dårlig smak, og hva som er godt og dårlig språk: Riktig norsk er det språket vi snakker; ikke den bablinga de mumlende masser der ute holder på med.

Borchs eget talespråk har hatt status som «riktig», «dannet» og endog «pent». Denne statusen begynte å glippe for mer enn femti år sia, og nå er den nesten helt borte, alle andre steder enn i hodene til enkelte av dens brukere. Tap av privilegier er alltid vondt å forsone seg med. Det gjelder også språklige og kulturelle privilegier, sia språk og kultur er viktige elementer i ens identitet og sjølforståelse. Derfor dette språklige korstoget – eller, for å si det med ei formulering fra Borchs egen gullpenn: Denne narsissistiske egotrippen.

Når en krever stor plass for seg sjøl og sine egne innfall, vil en ofte møte motstand. Men for en som bruker å ha så mye rett som Borch bruker å ha, gjør det nok ekstra vondt å møte motstand. Derfor sier han til «Dagsavisen» og alle andre som vil høre: «Jeg er gjort til nasjonalt mobbeoffer på linje med Märtha Louise.» ( https://www.dagsavisen.no/oslo/navn-i-nyhetene/2023/04/23/mannen-som-satte-dialekter-pa-plass/ )

Det er riktignok ikke brått alle som ser Märtha Louise som noe mobbeoffer, når hun stadig søker oppmerksomhet for å snakke offentlig om seg og sitt. Likevel var det ikke mange som ville nevne Christian Borch i en kongelig sammenheng før han nevnte det sjøl. Det var fint at han minte oss på hvilken sammenheng han føler seg hjemme i.