søndag 4. oktober 2020

Den sosiale infrastrukturen

 Dette er del 9 av 10 i gjennomgåelsen av minipartiet Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge. Tidligere deler ligger som perler på snor rad  her på Øyvinds globb: 1: "Norske liberalister?", 2: "Ayn Rand og Liberalistene" , 3:  "John Locke, liberalistene og naturretten"., 4: "Liberalistene og eiendomsretten", 5: "Thomas Paine og eiendomsretten", 6: "Liberalister, libertarianere og Liberalistene valgprogram", 7: "Liberalistene og Robert Nozick", 8: "Liberalistene og naturen".

Jeg gjentar det som gikk opp for meg da jeg var ute i naturen på leiting etter naturretten: Rettigheter er sosiale konstruksjoner. De finns ikke utafor samfunnet. Lover og regler, sedvanerett, små og store reguleringer av alle slag utgjør en sosial infrastruktur som tillater at de fleste ting i hverdagen går greit og forutsigbart for seg. Når du står opp om morgenen, veit du omtrent hva som møter deg: Du kan lage deg frokost fordi du har handlet brød og smør og pålegg, egg og kaffe sist du var på butikken, og da kjørte du på en veg som noen har bygd og vedlikeholdt.

Noe av dette har private leverandører skaffet deg. Det kan de gjøre fordi markedet funker. Men markedet funker fordi det finns et pengesystem, og fordi det finns lover som setter visse regler for handelen: Du vil nødig bli forgiftet av tilsetningsstoffer i brødet, så slikt har vi regler for. I butikken betaler du den prisen som står på varen, og ikke en helt annen pris. Det finns det også regler for.

Hvis noen prøver å plyndre deg, så kommer (forhåpentlig) polisen til unnsetning. Det gjør polisen fordi loven sier at polisen har slikt å gjøre. Rettssystemet straffer tollere og syndere etter fortjeneste, og på forskriftsmessig måte. Kontraktsretten sikrer (noenlunde) rimelige avtaler som (stort sett) blir overholdt. Arbeidsrett og avtaler mellom arbeidsgivere og lønnsmottakere sikrer det samme i slike forhold.

Alt dette er sosial infrastruktur. Den utgjør vårt felleseie og kan ikke privatiseres. Den er utviklet gjennom århundrer i den klubben vi kaller samfunnet, og alle medlemmer av samfunnet har del i den. Du kan ikke selge din del av lovgivningen, rettsvesenet, politiet, pengesystemet, avtaleretten til høgstbyende, mer enn du kan selge din del av atmosfæren. (Noen steder kan du visst det. Det går rykter om at i noen land – ingen nevnt, ingen glømt – kan du kjøpe både loven, rettsvesenet og politiet; eventuelt leie dem for kortere eller lengre perioder. Når du har tenkt deg om, trur jeg ikke du har lyst til å leve under et sånt system.)

For å være med i klubben må du følge medlemsbestemmelsene. Om du bryter bestemmelsene, risikerer du riktignok ikke å bli ekskludert, men du risikerer straff eller andre sanksjoner som klubben har satt opp for slike brudd. Du betaler også en medlemskontingent; den heter skatter og avgifter.

Vil du ikke være medlem, sier du? Greit. Du slipper skatt. Du slipper å bruke penger også, for de er klubbens betalingsmiddel. Du får ingen beskyttelse: Hvem som helst kan slå deg ned og forsyne seg med alt du eier og har uten at noen bryr seg. Huset ditt brenner ned til grunnen – brannvernet bryr seg ikke. Forsikring? Narr meg ikke til å le! Du har ingen rettigheter. Du ligger sanselaus på fortauet med brudd på hodeskallen. Ingen ambulanse plukker deg opp. Du har absolutt ingen rettigheter; du er rettsløs. Så pakk deg vennligst bort herfra – vi vil ikke ha deg her!

Kanskje du, ved nærmere overveielse, foretrekker å være medlem likevel? Da kan du fortsette å surve på klubbmøtene og prøve å redusere de urimelige medlemsavgiftene. Der kan du også mase støtt og stadig om at bestemmelsene er for strenge: Butikkene trenger ikke å stenge klokka fem; det må da for H være lov å gifte seg med hvem man vil; ingen trenger blande seg borti hvor mye jeg betaler i husleie. Vi lever da i et fritt samfunn!

Milliardærer og minstepensjonister er klubbmedlemmer på like fot. Begge har lovens fulle beskyttelse for alle verdier de eier og har. Men det er kanskje ikke rart at medlemsavgiften for å beskytte noen milliarder er en del større enn medlemsavgiften for å beskytte en tusenlapp. Burde være det, i hvert fall.

Det er lover og regler for handel og omsetning som gjør det mulig for enkelte å tjene seg søkkrike. Og når arvingene dukker opp, så finns det lover og regler som beskytter deres arv også, slik at det ikke kommer grådige advokater og andre kjeltringer og grafser den til seg. Du kan trygt bruke noen millioner på jetsettlivet ditt; milliardene ligger fortsatt og venter pent mens du raser fra deg. Som den skarpsindige Thomas Paine påpekte: Det finns ikke rikdom uten et samfunn. Så slutt å klage over at du ikke får rasekjøre i 200 oppover Østerdalen, eller drønne langs fjøresteinene i racerbåten din: Sånn er reglene i denne klubben. Hvis du vil melde deg ut, så finns det sikkert et ubebodd skjær ned mot brekanten i Antarktis der du kan slå deg til. Inntil videre.

Den sosiale infrastrukturen er vårt felleseie, akkurat som miljøet er det. Dine og mine rettigheter kommer ikke dalende ned fra himmelen: De er en del av denne infrastrukturen, bygd opp gjennom generasjon etter generasjon.

Det er grunner til å meine at jo mer solid denne infrastrukturen er, jo tryggere er du på hvilke rettigheter du har, og på at de blir respektert. Det kan også være grunn til å meine at dette er en forutsetning for et fritt samfunn.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar