Thomas Paine og eiendomsretten

Dette er del 5 i gjennomgåelsen av minipartiet Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge. Tidligere deler kan også leses her på Øyvinds globb: 1: "Norske liberalister?", 2: "Ayn Rand og Liberalistene" , 3:  "John Locke, liberalistene og naturretten"., 4: "Liberalistene og eiendomsretten". 

En nyere liberalisthelt, Thomas Paine, er mer forbeholden. I pamfletten «Agrarian Justice», utgitt i 1796, skriver han: «Det er et uimotsigelig standpunkt at jorda i sin naturlige, uoppdyrkete tilstand var, og alltid ville ha fortsatt å være, alle menneskers felles eiendom. I den tilstanden ville hvert menneske ha vært født til eiendom. ... Men jorda i dens naturlige tilstand er, som før sagt, i stand til å opprettholde livet til bare en liten del av det som er mulig i oppdyrket tilstand. Og idet det er umulig å skille ut forbedring av jorda ved oppdyrking fra jorda, har ideen om land-eiendom oppstått fra denne uatskillelige forbindelsen; men det er ikke desto mindre sant at det er verdien av forbedringen, og ikke jorda, som er individuell eiendom.

Hver besitter av dyrket land skylder derfor samfunnet en grunnrente (for jeg kjenner ikke noe bedre ord som kan uttrykke samme idé) for landet han holder...»

Grunnrenten skal altså tilsvare verdien av jorda før den ble «forbedret». Locke anslår denne opprinnelige verdien til 1/10 av verdien av dyrket land. (Den taksten kan du diskutere med eiendomsutvikleren som har fått lov til å bygge ut ei strandtomt.) Tiendedelen kan mest praktisk utbetales ved hvert eierskifte, enten det skjer ved salg eller ved arv. Av disse inntektene betaler samfunnet ut et stipend til hver borger ved oppnådd myndighetsalder, og et fast årlig beløp fra fylte femti år. Slik mottar de eiendomsløse også sin rettmessige del av verdien av det landet som opprinnelig var menneskenes felleseie.

Arveskatt på 10 %, altså. Har du hørt noe verre! Heldigvis bare på jorda. Og fabrikken og handelsbedriften eksisterer ikke fra naturens side. Disse eiendommene, skapt av eget arbeid, må i hvert fall eierne få ha i fred!

Men nei da, sier Paine. For bare hør: « Land er, som før sagt, Skaperens gave til menneskene i fellesskap. Personlig eiendom er virkningen av et samfunn, og det er like umulig for et individ å samle personlig eiendom uten samfunnets hjelp som det er å lage nytt land.

Skill et individ ut fra samfunnet og gi det ei øy eller et kontinent: Mennesket kan ikke samle personlig eiendom. Det kan ikke bli rikt. All akkumulering av personlig eiendom, ut over hva menneskets egne hender kan lage, er tilført ved at vedkommende har levd i samfunnet; og etter ethvert prinsipp om rettferdighet, takknemlighet og sivilisasjon skylder vedkommende en andel av den oppsamlete rikdommen tilbake til samfunnet den er kommet fra.» Så fabrikkeieren må også avstå tiende ved eierskifte, akkurat som bonden.

Ut fra dette enkle, frihetlige resonnementet har Thomas Paine begrunnet eiendomsskatt, arveavgift, alderspensjon og borgerlønn. Paine var en av de viktigste ideologene bak den amerikanske revolusjonen, og han var temmelig sikker på at hans enkle og rasjonelle syn på rettferdighet ville vinne tilslutning. Men han hadde et lyst og muntert sinn og kanskje et vel optimistisk syn på menneskene. I forordet til del 2 av hans hovedverk, «The Rights of Man», skriver han: «Jeg trur ikke at monarki og aristokrati vil fortsette å eksistere i sju år til i noe opplyst land i Europa.»

Tankene hans har nok ikke samme gjennomslag i dagens Tea Party-bevegelse som de hadde i Kongressen mens han levde. Det virker ikke som om «Liberalistene» har mye til overs for dem heller, for prinsipprogrammet deres uttrykker uforbeholden støtte til eierens suverene disposisjonsrett og inneholder ikke ett ord om arveavgift og eiendomsskatt. Tanken på 10 % arveavgift ville nok få dem til å miste brillene av bare forskrekkelse.