Dette er del 6 i gjennomgåelsen av minipartiet Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge. Tidligere deler ligger i rekke og rad her på Øyvinds globb: 1: "Norske liberalister?", 2: "Ayn Rand og Liberalistene" , 3: "John Locke, liberalistene og naturretten"., 4: "Liberalistene og eiendomsretten", 5: "Thomas Paine og eiendomsretten".
Om prinsipprogrammet til «Liberalistene» er kortfattet, så var valgprogrammet deres til Stortingsvalget 2017 desto fyldigere. På 120 sider dekkes de fleste politikkområder. Men det som går igjen gjennom hele valgprogrammet er vekten de legger på privat eiendom. Statens eneste oppgave skal være å «beskytte individets rett til liv, frihet og eiendom», står det under «Rettsstaten».
«Liberalistene» vil privatisere skoler og universiteter, veger og jernbaner, museer, kulturminner, NRK, statlige og kommunale bedrifter, almenninger: Nevn et offentlig gode, så skal det privatiseres. (De veit muligens ikke at bygdealmenninger allerede er private, idet de eies av de «bruksberettigete», som utgjør et mindretall i de fleste bygder.)
Under avsnittet «Eiendomsretten» fastslår de igjen hvor viktig (den private) eiendomsretten er: «Fravær av eiendomsrett er det samme som frarøving av menneskets livsgrunnlag, og derfor er eiendomsretten ukrenkelig. Det innebærer at enhver skal kunne bruke sin egen eiendom slik man selv ønsker, så lenge man ikke krenker andres rettigheter, og at alle former for ekspropriasjon og båndlegging av privat eiendom ikke skal finne sted.» Under «Økonomisk politikk» understrekes det at «statens rolle i økonomien på lang sikt kun skal omfatte håndhevelse av kontrakter og beskyttelse av eiendomsretten».
I disse formuleringene ligger det jo også at den som ikke har eiendom, den har heller ikke noe livsgrunnlag. Da hjelper det nok ikke stort at vedkommendes eventuelle kontrakter blir håndhevet.
Valgprogrammet kretser altså hele tida om eiendomsretten. Det dreier det seg utelukkende om privat eiendom, så når ambisjonene om privatisering er oppfylt, finns det ingen fellesgoder igjen. Riktignok sies det ingenting om de to mest grunnleggende produksjonsfaktorene i nesten alle virksomheter, nemlig lufta vi puster i og vatnet vi drikker. Skal atmosfæren og grunnvatnet også deles opp i private parseller? Hvordan går det da med de eiendomsløse som ikke eier en eneste kubikkmeter luft å puste i?
Jeg kommer tilbake til flere fellesgoder seinere – goder som vi også er avhengige av, hvis vi vil leve i et noenlunde fritt samfunn.
De klassiske liberalistene argumenterte også for det vi har lært å kalle «vekterstaten», en stat som bare skal drive med det nødvendigste – forsvar, politi, rettsvesen. Sjøl ikke den «verste» av dem, den alltid misforståtte og utskjelte Herbert Spencer (som slett ikke fant opp «sosialdarwinismen», i motsetning til det alle SV-ere som har hørt navnet hans påstår), ville avvikle staten. Derimot ville han begrense dens oppgaver til å fastsette og håndheve de lover og regler som trengs for å beskytte borgernes integritet og frihet – inklusive lover og regler for forvaltning av fellesgoder.
Verken Ludwig von Mieses, Friedrich Hayek eller Milton Friedman har gått inn for å avvikle Staten og selge alle dens eiendommer. Derimot har de argumentert for at det må settes klare grenser for hva (den alltid klåfingrete) Staten skal drive med. De har vist hvilke ulykker som kan følge når Staten vil styre økonomien i strid med markedsmekanismene, og de har advart kraftig mot at Staten tiltar seg stadig mer makt. Både von Mieses og Hayek ser en stadig mektigere Stat som en totalitær trussel. Og den som ikke gir dem rett i det, har ikke lest seg opp på de verste skrekkregimene gjennom de siste 100 år.
Men «Liberalistene» er tydelig inspirert av nyere ideologer, i tillegg til Ayn Rand: Murray Rothbard («For a New Liberty») og David Friedman («The Machinery of Freedom»).
Rothbard oppsummerer sin «libertarianske» overbevisning slik: 1) Det enkelte menneskets absolutte rett til å eie sin egen kropp; 2) Den like absolutte retten til ressursene et menneske har funnet og transformert, og 3) Derfor: Den absolutte retten til å gi eller bytte bort slik eiendom til enhver som måtte være villig til å inngå en byttehandel. Dette skiller seg ikke mye fra John Lockes klassiske formulering, men Rothbard viser etterhvert hvordan alle andre rettigheter springer ut av eller avhenger av eiendomsretten. Blant annet drøfter han hvem som har rett til å disponere over en redningsflåte når skipet har sunket, og hvordan et privat politi, private domstoler og et privat forsvar kan ventes å virke. Han (meiner at han) viser hvordan forurensing best kan straffes ved at eiendomsbesittere anlegger sak. Fellesgoder – en felles dam, for eksempel – kan utvikles ved at jeg først kjøper alle berørte eiendommer, deretter foretar utbedringer som kommer alle eiendommene til gode (for eksempel en dam), og til slutt selger eiendommene med fortjeneste. Han drøfter også foreldrenes rett til å skille seg fra sine barn, og barnas like store rett til å skille seg fra sine foreldre.
Friedman (ikke Milton, men sønnen, David!) vil dele opp staten og dens funksjoner i småbiter, og deretter selge bitene, en etter en. Til slutt er alle bitene solgt, og vi har etablert et kapitalistisk anarki, som er det han ønsker seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar