Fylkesbytte Gran kommune - et høringsinnspill

 I forrige periode foretok administrasjonen en meininsgundersøkelse pr SMS om fylkesvalg. Undersøkelsen inneholdt ledende spørsmål som var egnet til å få brukeren til å svare "Akershus" på spørsmålet om hvilket fylke man ønsket at Gran skulle tilhøre, noe som helt åpenbart var i tråd med administrasjonens ønske. Til tross for dette svarte et knapt flertall i denne undersøkelsen "Innlandet".

Etter gjennomgåelsen av denne undersøkelsen vedtok kommunestyret at det skulle holdes rådgivende folkeavstemming om fylkesvalg. Men etter valget i 2023 har det nye kommunestyret opphevet dette vedtaket, og vedtatt å søke overføring til Akershus uten å spørre velgerne.

Kommunestyret har basert seg på en utredning som minner om en lang skolestil. Så godt som alle punkter i utredningen drøftes med "på den ene siden, og på den andre siden", og så konkluderes med formuleringer av typen: "Det er vanskelig å si, men i en totalvurdering mener vi at Akershus vil være det beste valget." Denne utredningen overbeviser bare den som allerede er overbevist. Derimot er det tre konkrete forhold som utredningen ikke berører:

*  Spredt bosetning: Gran kommune har klart å bevare en spredt bosetning, fordi det er slik mange innbyggere vil ha det. Ved hver eneste gjennomgåelse av arealplanen har det kommet innspill og innsigelser fra kommunens administrasjon, fra fylkeskommunen og fra fylkesmannen/statsforvalteren i retning av mer fortetting og sentralisering  og "en samordnet areal- og transportplan i tråd med nasjonale føringer".  - Gran har etterhvert klart å oppnå en viss forståelse hos statsforvalteren og fylkeskommunen for at vi ønsker å bygge og bo både sentralt og desentralt her i kommunen, med mange forskjellige bomuligheter og boformer. Det er grunn til å anta at hvis det skal lages en "overordnet regionplan" for Hadelandsregionen av det langt mer urbane Akershus, så blir denne romsligheten borte. Da kan det i praksis bli umulig å få lov å bygge i Midtre og Nordre Brandbu, i Vestre Gran og Rakalauv, på størstedelen av Vestsida, på Hennung og Bleiken, på Granåsen og i det meste av Tingelstad. Dette forholdet har administrasjonen ikke berørt i det hele tatt, muligens fordi den ikke ser det som et problem.

*  Folketall og innflytelse: Gran koimmune har 13.566 i9nnbyggere, det vil si 3,6 % av innbyggerne i Innlandet. Ved en eventuell overgang til Akershus vil vi utgjøre 1,8 % av innbyggerne der. I sin utredning sier rådmannen at det er vanskelig å si hvor Grans innflytelse i fylkespolitikken vil bli størst. Det er det selvfølgelig ikke; i Akershus vil Gran få nøyaktig halvparten så mye innflytelse på fylkespolitikken som i Innlandet. Det hjelper ikke å si at vi får litt større innflytelse sammen med de andre Hadelandskommunene: Javisst, men bare så lenge kommunene er enige i ett og alt. Det er de ikke. Det er like relevant å si at i Innlandet kan vi få enda større innflytelse i samarbeid med kommunene på Toten og i Land.  

*  Kulturell tilhørighet: En kommune er ikke bare en administrativ enhet. Det er også et hjemsted; en tilhørighet, en identitet. Det samme gjelder - skjønt i mindre grad - et fylke. Mange føler seg knyttet til "flatbygdene på Østlandet", hvor du kan reise til et folkeskommunalt kontor og snakke med folk som bruker pronomenet "je" og som uttaler "opp" med lukket o. På kontorene i Asker sier folk "jæi" og "åpp". Ikke noe galt med det, men språk skaper også tilhørighet. Snakker to personer samme språk, oppstår det en intuitiv gjensidig forståelse. Hvis språk ikke betyr noenting for en slik samhørighet, kunne vi like gjerne snakke engelsk oss imellom. Og det er en grunn til at mange granasokninger setter enda større pris på Vazelina enn på de Lillos. 

Disse tre momentene veier også en del for mange, og de er ikke behandlet i utredningene. .
'
I tillegg kommer følgende: Vi er ganske mange som, etter den nye runden med skolesentralisering, kjenner oss overkjørt av politikerne enda en gang. Og avlysningen av folkeavstemming oppleves som et utslag av politikernes arroganse. Enda en runde med følelsen av avmakt. 

Det kan jo hende at en folkeavstemming vil ende med flertall  for Akershus, dersom Ap og H argumenterer godt nok for seg. Og i så fall vil vedtaket ha en legitimitet som det mangler nå. Det nytter ikke å argumentere med at "Vi har et representativt demokrati, og begge disse partiene gikk inn for fylkesbytte i valgkampen": Javisst, og de gikk inn for mange andre ting også. Dessuten: Skulle det argumentet ha vært gjort gjeldende i alle saker, ville Norge ha vært medlem av EF i 30 år. 

Gjennomfør rådgivende folkeavstemming! Det kan bidra litt til å dempe apatien. Og til at vi føler oss inkludert i de viktigste avgjørelsene. 

Israels "historiske rett" er ikke særlig historisk

 

Jeg deler ikke den oppfatningen at om (noen av) forfedrene dine bodde på et bestemt stykke land for 3000, 1900 eller 1400 år sia, så har du rett til å overta dette jordstykket med vold og makt og jage den som bor der nå. Og jeg deler absolutt ikke den oppfatningen at hvis du meiner Gud i egen person lovet bort dette jordstykket til en av dine forfedre for 3.500 år sia, så har du (som arving) rett til å ta jordstykket med vold og makt i dag.

Jeg er altså ingen tilhenger av påstanden til MIFF og andre kristensionister om at jøder i dagens Israel har en historisk enerett til dette landet. Og hvis du på ramme alvor meiner at jødene har denne retten fordi Gud lovet dem det for 3.500 år sia, så bør snarest se å få undersøkt huet ditt.

Derimot meiner jeg at når ei folkegruppe har levd i et område i et par generasjoner og slått røtter der, så må etterkommerne ha rett til å fortsette å bo der. Den retten bør vi innrømme både rohinjaer i Myanmar og jøder i Israel, så lenge de ikke fortrenger andre som har like stor, eller større rett. Og samme rett må sannelig også innrømmes palestinere som har bodd i dette landet i hundrevis av år!

Jeg skal altså ikke diskutere folkegruppenes rett til å bo der de har bodd i generasjoner; jeg meiner den retten er sjølsagt. Jeg skal bare ta for meg det kraft-sionistiske kravet om en eksklusiv rett til landet Eretz Israel, basert på en påstått tilknytning gjennom uminnelige tider til akkurat dette landet.

Det er vel bare de aller mest nedsnødde kristensionistene som baserer sin rettsoppfatning på hva Gud antas å ha sagt og gjort ned gjennom (for)historien – han har jo sagt og gjort så mye som ikke tåler dagens lys, den karen. (Se f eks https://kvernvold.blogspot.com/2024/07/gud-er-en-fl-fyr.html ) Derimot ser jeg at flere ellers oppegående folk viser til «Israels historiske rett», med argumenter som de ikke ville finne på å gjøre gjeldende for noen annen folkegruppe. (Gjenerobre flere svenske fylker for å rette opp igjen uretten fra Brømsebro i 1645? Drive muslimene ut av Kosovo for å gjenopprette tapet ved Kosovo Polje i 1389? Når snakket du sist med psykologen din, sa du?)

Folk som snakker om Israels historiske rett viser gjerne til utdrivelsen etter den siste oppstanden mot romerne i år 132-135. Etter denne oppstanden ble jødisk religion forbudt, titusener ble drept eller solgt som slaver, og de fleste gjenlevende rømte til andre jødiske kolonier rundt omkring i Romerriket. ( https://snl.no/j%C3%B8denes_tidlige_historie ) Eller de viser til at jødiske samfunn som fortsatt eksisterte i Judea ble drevet bort av kristne keisere i det østromerske riket, særlig etter at det ble innført strenge antijødiske lover i 527. Gjenlevende jøder ble spredt i små samfunn i hele Middelhavsområdet, og kunne bare drømme om å vende hjem til sitt egentlige hjemland, sies det.

Likevel var det ett sted der jøder kunne leve og dyrke jødisk tru som høgt respekterte samfunnsstøtter: Khaganatet Khazar, som var en stormakt nord for Kaukasus fra 600-tallet og i flere hundre år framover. ( Khazarer – Wikipedia ) Khaganen og overklassen konverterte til jødedommen på 700-tallet og gjorde jødedommen til statsreligion i hele det vidstrakte riket. Noen historikere meiner det må ha vært flere jøder i Khazar, etter flere hundre år med statsjødedom, enn i hele den jødiske diasporaen i Middelhavslandene.

Khaganatet ble etterhverrt utslettet av madjarer, alaner og forskjellige tyrkiske stammer, og ble erstattet av en mosaikk av kristne, muslimske eller jødiske småriker. «Fjelljødene» i Kaukasus eksisterer den dag i dag, trass i iherdige forsøk på å gjøre slutt på dem ( https://no.wikipedia.org/wiki/Kaukasiske_fjellj%C3%B8der ) . På Krim var det også jødiske samfunn, inntil Stalin grep resolutt inn mot alle samfunn han mislikte, det være seg jøder eller tatarer. (Han skal likevel ikke ha skylda for at østgoterne på Krim forsvant; dem var det antakelig Katarina den Store som tok seg av.) ( https://no.wikipedia.org/wiki/Krimgotere )

I 1897 arrangerte Theodor Herzl den første sionistiske verdenskongress. ( https://snl.no/Theodor_Herzl ) Der ble tanken om en egen jødisk stat drøftet; en stat der jøder kunne være fri for diskriminering og forfølgelse som de var utsatt for både i kristne og muslimske land. ( https://snl.no/sionisme ) Mange ønsket at en slik stat kunne opprettes nettopp i Palestina, det gamle Israel. To rabbinere ble sendt for å undersøke mulighetene for utvandring og etablering i det forjettede land. De kom tilbake og avla rapport: «Bruden er vakker, men hun har allerede en mann,» sa de. (Les f eks https://www.gp.se/kultur/litteratur/litteraturrecension/ingmar-karlsson-bruden-ar-vacker-men-har-redan-en-man-sionismen-en-ideologi-vid-vags-ande.23c498a8-6573-4978-abc1-062af0bde502 )

Det hindret ikke at små grupper begynte å utvandre til Palestina fra begynnelsen av 1900-tallet. Etterhvert vokste utvandringa til en strøm, godt hjulpet av Balfour-deklarasjonen i 1917 ( https://snl.no/Balfour-erkl%C3%A6ringen ), hvor Storbritannia generøst inviterte jødene til å opprette et «nasjonalt hjem» i Palestina. Slik ordnet kolonimaktene opp seg imellom på den tida, når den ene makten overleverte en koloni til den andre. Koloniens innbyggere ble aldri spurt. Tviler du på at det moderne Israel startet som et koloniseringsprosjekt? Les Balfourdeklarasjonen. 

Strømmen ble til en foss etter 2. verdenskrig. De første gruppene kjøpte land der de ville slå seg ned, men etterhvert tok de seg til rette og begynte å fortrenge palestinere med vold og makt. Det har de fortsatt med til denne dag, alltid ved å vise til sin historiske rett. Fortrengte palestinere er blitt så godt som rettslause, noe som har ført til motstandskamp og etterhvert terrorisme. Israel har, med sin totale overlegenhet og støtte fra verdens største militærmakt, satt i gang militære operasjoner som mer og mer likner en «endelig løsning på palestinerproblemet».

Apologeter for sionismen framholder at sionisme bare er helt normal nasjonalisme, akkurat som norsk nasjonalisme: Vi viser jo vår egen nasjonale stolthet både på 17. mai og i landskamper på Ullevål. Men den sionismen som utfolder seg i praksis, det er en nasjonalisme med bomber og kanoner. Og det er en ekskluderende nasjonalisme: Du får ikke del i den bare ved å bo i Israel eller i et område som Israel okkuperer: Du må være en etnisk jødisk statsborger. I praksis skaper denne sionismen et etnokrati, akkurat som apartheid-styret i Sør-Afrika. Følgelig er avstamming viktig: Er du jøde, så stammer du egentlig fra gamle Judea, uansett hvor i verden dine forfedre har levd de siste par tusen år, sier denne ideologien.

Den dominerende folkegruppa, både som pådrivere og som innvandrere, har vært ashkenazi-jøder: altså jøder fra det østlige Europa. Ordet Ashkenaz viser opprinnelig til et område i det nordøstlige Tyrkia, der det fortsatt ligger flere landsbyer med navn som minner om Ashkenaz. ( https://en.wikipedia.org/wiki/Ashkenaz ) Men av uklare grunner overførte jøder i Russland seinere dette navnet til Tyskland og Frankrike. Når de kalte seg ashkenazi, betydde det at de var kommet vestfra, som etterkommere av den opprinnelige diasporaen. Denne forståelsen har festet seg blant både folk og historikere; se f eks https://simple.wikipedia.org/wiki/Ashkenazi_Jews .

Nå er denne forståelsen under press. Flere historikere og genetikere har kommet til at den jødiske befolkningen i Russland og Øst-Europa antakelig stammer fra khazariske jøder, altså fra etterkommerne etter konvertitter, som spredte seg vestover da det khazariske riket ble utslettet. En israelsk genetiker, Eran Elhaik, har foretatt omfattende og grundige analyser som viser at ashkenazier genetisk har mye mer til felles med tyrkiske og iranske folkeslag nord for Kaukasus enn med folk fra Midt-Østen. ( https://academic.oup.com/gbe/article/5/1/61/728117?login=false ) Seinere har han fått tilslutning fra historikere og lingvister. ( https://www.frontiersin.org/journals/genetics/articles/10.3389/fgene.2017.00087/full )

Er dertte viktig? For det første er det både spennende og fascinerende å finne ut hvor folk stammer fra; kartlegge vandringene gjennom historie og forhistorie. All ny kunnskap er verdifull. Men for det andre utfordrer Ilhaiks konklusjoner hele grunnlaget for den ikke-religiøse sionismen, den som tar utgangspåunkt i hvor folk «egentlig» stammer fra. For hvis flesteparten av stamfedrene ikke kom fra Judea i det hele tatt, men var konvertitter fra et sted nord for Kaukasus, hva skjer da med din «historiske rett» til Eretz Israel? Hvis denne retten hviler på hvor forfedrene dine kom fra for 1000 år sia - burde du ikke heller kreve «retten» til å ta tilbake landet ditt i Dagestan, Tsjetsnia, Armenia, Georgia?

Spørsmålet vekker sinne, selvfølgelig. Og som hver gang et sionistisk dogme blir utfordret: Antydninger om motiver som ikke er utelukkende vitenskapelige. Her, for eksempel, er «beviset» på at ashkenazier ikke er khasarer: https://forward.com/opinion/382967/ashkenazi-jews-are-not-khazars-heres-the-proof/ Hvis du oppholder deg noen sekunder på dette nettstedet, får du dessuten - selvfølgelig - tilbud om å skrive under på opprop mot antisemittisme.

Det skal sies at du risikerer å komme i tvilsomt selskap når du lufter resultater fra Elhaiks forskning. For hvis du guggler «khazarer»,  dukker det opp flere lenker til et nettsted som av uforklarlige grunner heter «Riksavisen». Mens du holder deg for nesen, blir du informert om at khazarene, og dermed etterkommerne deres, er «falske jøder». Du får også vite «hva Satan vil, men Gud forbyr», og du kan lese en artikkel av Knut Hamsun om jøder. Og hvis du absolutt vil ha greie på hva Gud og Satan tenker om jødene, kan du guggle sjøl. Huff.

Så selvfølgelig KAN slike kunnskaper brukes antisemittisk - men bare hvis du abonnerer på forestillingen om at genene dine bestemmer hvilke rettigheter du har. Altså at hvis en eller annen tipp-tipp-tipp-...tippoldeforelder bodde i Judea, så har du rett til å overta eiendommen til den familien som bor der i dag, men ellers ikke. For dét er jo kjernen i forestillingen om Israels «historiske rett» til dette landet.

Det finnes en mye bedre løsning. Nemlig at alle som lever og har vokst opp innafor grensene av Palestina – Stor-Israel – innrømmes de samme ukrenkelige rettighetene. Enten de er jøder, kristne, muslimer, drusere, eller ugudelige faener som meg. Uansett hvor genene deres befant seg hen for 1.000, 2.000 eller 3.500 år sia.

Men mens bombene faller og unger drepes eller sultes ihjel, skjønner jeg at det er langt fram til en sånn løsning.

«Folk vil jo bo i byer og store tettsteder»

 

Dette sitatet kommer fra Erna Solberg. Det gjentas på innpust og utpust av henne og hennes sverddragere i nyhetssendinger, i Dax 18, i Politisk kvarter og overalt ellers hvor sånne saker drøftes. Setningen framføres som et mantra hver gang det skal legges ned en skole på et sted som verken er en by eller et stort tettsted, så den er nok vedtatt sentralt og sendt via epost og Teams til Høyres kadre i alle byer og tettsteder. Det hjelper ikke at ungdommer reiser i flokk og følge fra små, ubetydelige plasser til den store Byen hvor ting bestemmes, eller at de roper, griner, bønnfaller Makta om å få beholde skolen sin: De vil jo egentlig ikke bo der de bor, har Høyre bestemt, og da trenger de ingen skole heller! Nå får de bare kaste seg på bussen og bli ordentlig urbane jo før jo heller; det er jo det de vil, enten de skjønner det sjøl eller ikke. Vusj, vusj!

Høyres kjernevelgere og sponsorer bor i byer og tettsteder. Der driver de gjerne forretning og eier tomter og butikker. Jo flere som flytter til byen, jo flere kunder handler på Giga XXX, og jo dyrere hus og leiligheter må de kjøpe fra Storfin Eiendom AS. Da får kjernevelgerne og sponsorene råd til landsted, hytte på fjellet og hytte ved sjøen, sånn at de kan lade batteriene sine og drive forretning over nettet.

Det er mer uklart hva som får Ap og MDG til å slutte opp om sentraliseringsretorikken. For Aps mange byråkrater er det kanskje sånn at når en kommer seg opp og fram i statlige og kommunale hierarkier og får stort kontor med utsikt fra fjerde etasje, så omgås en mange andre i den urbane eliten og identifiserer seg mer med dem enn med snekkere og småbrukere ute på bondelandet. Og urbane svermere i MDG synes kanskje at bygda er et fint sted å besøke, på sykkel og i ferien, men ingen kan vel egentlig ønske å bo der, langt fra teateret og caféen.

Riktignok er det en viss forskjell i retorikken til sentraliseringspartiene: Ap-ordføreren og flokken hans understreker, nesten med gråten i halsen, hvor vondt dette gjør for dem også; men de må opptre ansvarlig ... osv. Det er nesten så de ber om medfølelse for at de er nødt til å gå så brutalt til verks.

Bortsett fra at det er de jo slett ikke. Den enkleste løsningen er riktignok å følge anbefalingene fra den urbane eliten i administrasjonen, sia de er «faglig begrunnet». Da kan ordføreren toe sine hender under nødvendighetens og fagkunnskapens tvang. Men det er jo ikke bygningene som koster penger; det er de ansatte. Derfor er det fullt mulig å spare penger ved å konsolidere studietilbud og foreta nedbemanning andre steder enn bare på Dokka og Lom – for eksempel på videregående skoler i Mjøsbyene.

Hva MDG-representantene unnskylder seg med er ikke lett å oppfatte. Kanskje finner de en slags begrunnelse i at hvis folk tvangsflyttes til byen, så slutter de å kjøre bil. - Skjønt det skjer jo heller ikke: Folk kaster seg i bilen til jul, påske og pinse, vår, sommer og høst og hver eneste langhelg, og besøker hjemstedene sine, mange mil ute i huttaheita. Innbill deg ikke at de reiser med bussen: Det har de ikke tid til, og ikke kan de det heller, for fylkeskommunen har skåret ned på kollektivtransporten også. Buss og tog er ypperlige transportmidler som frakter deg fra et sted der du ikke befinner deg til et sted dit du ikke har tenkt deg, på et tidspunkt som slett ikke passer deg.

Solberg og kadrene hennes feller ingen krokodilletårer, og trenger ingen unnskyldninger. Tvert imot; dette er nedleggelser som er overmodne, og det skal komme mange flere, lover de. Kjernevelgerne deres blir blanke i øynene og gnir seg i hendene, for her blir det enda større omsetning i Giga XXX og enda flere nye, dyre leiligheter fra Storfin Eiendom AS!

Etter at Solberg og kadrene hennes har fastslått at folk vil bo i byer og store tettsteder, legger de til, allerede i neste setning: «Det blir færre ungdommer og flere gamle. Da kan vi ikke opprettholde like mange elevplasser over alt!» Og det er jo sant. For antall ungdommer minker og antall gamlinger øker i hele Innlandet, ikke minst i Mjøsbyene. Men sentraliseringspartiene vil ikke legge ned noe som helst i Gjøvik, Lillehammer og Hamar av den grunn; nei tvert imot: Byene må styrkes, og det skjer ved at småstedene tvangstømmes, for «folk vil jo bo i byene».

La oss nå ta en titt på Gjøvik, Lillehammer og dalstroka innnafor. På Gjøvik VGS finnes følgende undervisningstilbud: Bygg- og anleggsteknikk; Frisør, blomster, interiør og eksponeringsdesign; Helse- og oppvekstfag; Helsefagarbeider med studiekompetanse; Informasjonsteknologi og medieproduksjon; International Baccalaureate (IB); Kunst, design og arkitektur; Medier og kommunikasjon; Musikk, dans og drama; Salg, service og reiseliv; Studiespesialisering. Andre programområder: Breddeidrett; Toppidrett; Bilde; Lyddesign; Kunst og skapende arbeid; Grafisk design; Teaterensamble.

Og på Lillehammer VGS: Bygg- og anleggsteknikk; Elektro og datateknologi; Frisør, blomster- og interiørdesign; Helse- og oppvekstfag; Informasjonsteknologi og medieproduksjon; Kunst, design og arkitektur; Restaurant- og matfag; Salg, service og reiseliv; Studiespesialisering; ; Påbygging til generell studiekompetanse; Kombinasjonsklassen; Tilrettelagt avdeling; Teknologi- og industrifag.

Utvilsomt gode og nyttige fag, alle sammen! Men også: Påfallende like. Og hva undervises det i på Dokka, inntil skolen der blir nedlagt? Jo:

Bygg- og anleggsteknikk; Elektro og datateknologi; Helse- og oppvekstfag; Teknologi- og industrifag; Studiespesialisering; Påbygging til generell studiekompetanse; Tilrettelagt opplæring.

Så godt som full overlapp mellom Gjøvik og Lillehammer, altså. Men må virkelig Bygg og anlegg, Elektro og data, Tekno- og industrifag, Helse og oppvekst, Studiespesialisering flyttes fra Dokka til Gjøvik for å få fylt opp elevplassene i byen? Er det helt utenkelig at noen flytter den andre vegen, eller at Gjøvik og Lillehammer dekker hver sine studierertninger? Javisst er det 45 km fra Gjøvik til Lillehammer. Men jeg garanterer at de 42 kilometrene fra Dokka til Gjøvik er vel så lange og slitsomme! Kjør der en vinterdag sjøl, hvis du ikke trur meg.

Dokka dekker dessuten hele området vestover og nordover. Fra Nordsinni er det 48 humpete kilometer til Gjøvik, og fra Torpa er det 62 kilometer. Men det må kanskje til, hvis Frisør, blomster og interiør på Gjøvik skal få full dekning?

Jeg er sikker på at det går an å busse elever den andre vegen også. For eksempel meiner jeg det må være bedre at ungdommer fra Snertingdal reiser 30 km vestover enn at ungdommer fra Torpa må reise 62 km østover. - Med mindre hele hensikten er at Torpa, Nordsinni og Dokka forøvrig skal avfolkes, da. For «folk vil jo helst bo i byen».

Folk på Dokka betaler skatt, de også. Fylkeskommunen mottar driftsmidler fra Staten basert på hvor mange som bor i hele Innlandet, inklusive Dokka. Er fylkesbudsjettet for trangt, kan det spares på to måter: Enten fordele byrder og kroner noenlunde likt, eller bruke alle midlene på ett sted – nemlig i byen. Nå må folk på Dokka værsågod være med og betale for at tilbudet styrkes på Gjøvik og avvikles på Dokka.

En koloni har som sin viktigste funksjon å levere skatt og råvarer til koloniherren. Fra Dokka og omegn skal det leveres skatt, og etterhvert råvarer i form av elever, til Mjøsbyene. Makta sitter i byene, i kraft av at det bor flest velgere der – velgere som kanskje lever godt med at byene favoriseres. Men et demokrati fungerer bare hvis flertallet tar hensyn til mindretallets rettigheter også: Hvis det ikke skjer, forfaller demokratiet til et flertallsdiktatur.

Når bygdesamfunn behandles som kolonier, er det alltid noen som taper. På den andre sida: Sentralisering er alltid lønnsomt også. For noen. https://kvernvold.blogspot.com/2024/05/sentralisering-er-alltid-lnnsomt-for.html

Pidgin på "norsk": En språktirade

 

Hør på dette:

«Siriesli, altså. Jeg mente ikke at - «

«Jeg ble veldig kånfjust her. Beisikli mener jeg at - «

«Trenger riili en vækeisjen nå. Det har vært litt av en effert å - «

«Wått? Ar ju kreisi? Det var virkelig en leim unnskyldning. Du prøver jo å sjeime - - »

«Her har vi en helt ny keis. Fyren kleimer å ha rett til - - men jeg trur han bare feiker - «

«Dette er blitt veldig fæsjenebel. Det er mye glæmmer ute og går - «

«Dette kan jeg gi et helt streitfåverd svar på!»

«La meg freime spørsmålet litt annerledes...»

«Vi må se dette i en kåntekst.»

Og så videre, og så videre.

I kulturprogrammene der folk blir intervjuet fordi de er Kjente Navn sprer denne språkfattigdommen seg ustanselig. Dette er ikke (bare) et ungdomsfenomen lenger; det er en del av omgangstonen blant folk som vil framstå som fjonge og fresje.

Når begynte dette? Jeg trur vi må helt tilbake til den sagnomsuste reklamesnutten «Milk is a better drink», som skulle få ungdommen til å drikke mjølk i stedet for brus. Hjalp det? Brussalget økte. I dag kan du ikke rulle inn på en bensinstasjon uten å bli forulempet med  reklamen som slutter med: «Take it easy.» På kommersfjernsynet – norsk kommersfjernsyn – hører du minst like mye (en slags) engelsk som norsk. Det er ikke fordi produsentene ikke trur at vi skjønner norsk, antar jeg, men fordi de trur vi synes (en slags) engelsk er finere.

Jeg går på butikken. Der kan jeg kjøpe «loins» av både kjøtt og fisk. Hæ? Kan ikke produsentene det norske ordet «lend»? Nei da, og de trur ikke at kundene kan det engelske ordet «loin» heller; de synes bare det er et fint ord. - Men når fikk laksen og torsken hofter?

Jeg kunne fortsette med å ramse opp eksempler på grusen i det som ellers er helt alminnelig, dagligdags prosa. Men du finner sjøl et hopetall eksempler hver eneste dag. Dette er fortsatt bare et overflatefenomen; det kan lukes bort hvis folk vil. Men vi har også fått djupere strukturelle skader i språket. Jeg tenker på formuleringer som formelt er norsk, men hvor bruksmønsteret blir stadig mer engelsk – eller snarere amerikansk. Dette gjelder særlig når norske ord fylles med en litt annen betydning; dvs betydningen til (nesten) likelydende engelske ord. Eksempler:

Jeg hører stadig oftere at ordet «simpel» mister sin norske betydning, og i stedet brukes i betydningen «enkel». Vi brukte å si slike ting som: «Det vet jeg» eller «jeg vet det»: Nå hører vi nesten bare «jeg vet» - direkte oversatt fra «I know». Og kroneksempelet: «Besøk Pelsbutikken for en hyggelig handel.» «Han reiste til Paris for en ukes ferie.» Den engelske preposisjonen «for» har nesten fullstendig fortrengt et helt sett av norske preposisjoner. Inntil nylig brukte vi å reise på ferie; nå reiser vi visst stadig oftere for en ferie. «For» brukte å være en konjunksjon; nå brukes ordet nesten bare som preposisjon, for det er det på engelsk.

Eller, som du stadig hører i reportasjer: «Tilbake i 2014.» «Tilbake i Bergen mener folk at...» - I Norge brukte vi inntil nylig å nøye oss med «I 2014» og «I Bergen» - du kom til samme år og samme by da også. Så begynte reporterne å høre på amerikanske reportasjer, og da hadde de ikke mer tillit til sitt eget språk enn at de ga seg til å oversette ordrett fra amerikansk. Nylig hørte jeg reporteren si: «De har lenge kjempet over dette området.» Hva? Har de fløyet over området og kjempet? Nei da. Jeg prøver meg på en ordentlig oversettelse, og da blir det: «De har lenge kjempet om dette området.» «Om» er en av de norske preposisjonene som lever farlig, for «about» betyr noe helt annet, og da er det tryggest å avvikle hele preposisjonen.

La meg for ordens skyld ramse opp den lista over norske preposisjoner som vi lærte på folkeskolen for hundre år sia: «For, til, fra, frå, over, under, etter, foran, føre, på, i, av, ved, med, om, hos, mellom, gjennom, uten, blant, iblant, forbi.» Har du fortsatt en levende dialekt som du føler deg trygg på, kan du fort legge til noen flere. Hvor mange av disse kommer til å overleve i haglstormen fra engelsk?

Er jeg mot låneord? Nei da, språket er fullt av låneord som bærer en ny betydning. Jeg bruker massevis av nyord, også fra engelsk; jeg digger Katzenjammer og synes de er kule. I svake øyeblikk kan jeg til og med finne på å si at dette er blitt en stor "hit". Språket blir rikere av at vi låner inn ord for begreper vi mangler. Men språket blir fattigere når vi avvikler gode norske ord, og erstatter dem med (en slags) engelsk: Det blir bare flatere og fattigere.

Språket vårt blir litt mer pidginisert for hver dag som går. Jeg henter en definisjon fra Pediaen: «Pidginspråka karakteriseres av et begrensa vokabular, som kun omfatter termer som er helt nødvendige for kommunikasjon. De har en enkel eller nesten ikke-eksisterende grammatikk.»

Moderne engelsk begynte som et pidginspråk – ei blanding av angelsaksisk og normannerfransk som begynte med invasjonen i 1066. Den dag i dag finnes det ordpar som røper den sosiale avstanden mellom angelsaksisk og fransk: Fine folk eter «venison»; bermen eter «meat». Angelsaksisk «stool» - stol – er så simpelt at det har fått betydningen «avføring». Det tok et par hundre år før denne språksausen ble et ordentlig språk, et kreolspråk. Og på det tidspunktet var både den franske og den angelsaksiske grammatikken helt borte. Moderne engelsk har verken tre eller to kjønn; ingen substantiver bøyes i nominativ, genitiv, akkusativ og dativ; det skilles ikke mellom transitiv og intransitiv bøyning lenger. (Jo, et ørlite tilløp: Beleste folk skiller fortsatt mellom «hanged» og «hung» - men der stopper det.)

Så kan en meine at moderne engelsk er blitt et mye rikere språk på den måten. (Skjønt både franskmenn og tyskere vil protestere kraftig.) Men det tok uansett alt for lang tid, og på vegen ofret de sine opprinnelige språk.

Det synes jeg ikke vi skal gjøre. Vi skal utvikle det norske språket, ikke avvikle det. Til kamp mot språkfattigdom og jåleri! Tvangsinnfør norsk språk i mediene. Gjerne i skolen også!

I 2155 har en spesialagent en travel hverdag

 

Mange framtidsfortellinger begrenser seg til å se på én utviklingstendens, ett utsnitt av nåtidas mangslungne virkelighet, og forlenge denne ene tendensen inn i framtida – av og til inntil det absurde. Så spinner forfatteren en historie der personen(e) likner til forveksling på mennesker i vår egen samtid, med tanker, holdninger og ideer som har stått på stedet hvil fra 2000-tallet, upåvirket av teknologiske, politiske og økonomiske revolusjoner som skjer i mellomtida. Mange spenningsromaner med handling lagt til kommende århundrer er egentlig cowboy-fortellinger med folk i rare kostymer. På samme måte er mange historiske fortellinger befolket av 2000-tallsmennesker med pappneser.

De beste fortellingene, derimot, klarer å beskrive en fullstendig, fremmedartet og likevel gjenkjennelig verden hvor alle deler stemmer overens: Et vegg-til-vegg-maleri hvor økonomi, politikk, folkeliv, kultur og teknologi henger sammen, hvor handlinga, intrigen, er uløselig knyttet til den verdenen som beskrives, og hvor menneskene tenker, snakker og oppfører seg som om de hører hjemme i akkurat denne verdenen. Et ypperlig eksempel på en truverdig konstruksjon av en framtidsverden befolket av framtidsmennesker er den prisbelønte romanen «The Windup Girl» av Paolo Bacigalupi, fra ei framtid der global oppvarming, genteknologi, ressursutarming og hyppige katastrofer har gjort verden til et enda mer utrygt sted enn i dag.

Eirik Ildahl har skrevet en roman der han fører Bacigalupis utviklingslinjer mange hakk videre: I det 22 . århundre er det etablert globale maktstrukturer som såvidt klarer å holde verden sammen. Noen få superrike mennesker har råd til å skaffe seg udødelige avatarer, slik at de kan transportere bevisstheten sin over i avatarer og leve evig.

Hovedpersonen, Liriel, arbeider for avatariatet, som er av de to maktstrukturene som holder verden i en slags likevekt. Hun er en «martyr» som har viet hele sitt liv til å utføre oppdrag som er nødvendige for å bevare ro og orden. Hun er forbedret både genetisk og teknologisk: Hun har gjeller bak ørene som kan redde livet hennes i en oversvømmelse; hun har utvidet synsspekter og kan se infrarødt lys; hun kan kjenne og sende elektromagnetiske pulser, og hun er trent opp til en formidabel drapsmaskin. Verden er befolket av vanlige mennesker, av mennesker som er forbedret på forskjellige måter, av kloner med eller uten forbedringer, av kyborger og androider, og av dyr som er forbedret, slik at de kan utgjøre (deler av) forbedrete mennesker. Kunstige intellegenser opptrer i alle slags former – blant annet som frittsvevende skyer av nanopartikler.

Intrigen settes i gang av at noen har klart å trenge inn i maktstrukturenes ugjennomtrengelige sikkerhetssystem og foretatt en sabotasjeaksjon som vil få globale og katastrofale konsekvenser. Liriel reiser ut på oppdrag for å finne de skyldige og bidra til å avverge katastrofen. Det viser seg etterhvert at maktstrukturene er mindre oversiktlige enn vi trur; det blir stadig mer uklart hvem som er skurk og hvem som er helt, og hva spillet i det hele tatt går ut på. I sin jakt på de skyldige, hvem det nå måtte være, utfører vår heltinne den ene halsbrekkende operasjonen etter den andre og reiser på livsfarlig oppdrag fra Bouvet-øya til Sibir, til turistfellene under Sahara, til de oversvømte atollene i Maldivene, til et svevende keiserpalass over Kina. Det er et under at hun overlever – og kanskje gjør hun ikke alltid det heller.

Teknologi, kultur, politikk og de forskjellige miljøene henger sammen på en overbevisende måte. Heltinnens overlevelsesevne grenser nok til det eventyrlige, men hennes nagende følelse av ensomhet er svært ekte, og svært overbevisende. Framtidsverdenen tegnes med en frodighet og en fantasirikdom som en nesten må til Jack Vance, verdensbyggernes stormester, for å finne maken til. Og romanen drøfter spørsmål som blir stadig mer aktuelle etterhvert som teknologien freser avgarde med oss i vår egen, ikke særlig idylliske verden.

«Iriel» av Eirik Ildahl bør få MANGE lesere. Den ligger ikke i dynger og lass ved inngangen i de store bokhandlene, men den kan sikkert skaffes fra nettbutikkene til ARK, Tanum og andre. Kast deg på tastaturet!

Fossilt karbon og rare argumenter

 

For et par år sia kom det en artikkel i et medisinsk tidsskrift som fastslår at svært lite av CO2-økningen siste 100 år (fra 280 til 425 deler pr. million) skyldes menneskelig aktivitet. ( https://journals.lww.com/health-physics/Abstract/2022/02000/World_Atmospheric_CO2,_Its_14C_Specific_Activity,.2.aspx )

Grunnen til at jeg trekker fram denne pussige artikkelen, er at den var vedlagt et svar på spørretjenesten Quori. Spørsmål og svar var på norsk. Dermed garanterer jeg at denne historien kommer til å dukke opp på ei hjemmeside nær deg: De har det med å bli resirkulert og resirkulert og resirkulert, sånne artikler som betviler at det foregår oppvarming, eller at oppvarminga skyldes klimagasser, eller at klimagassøkningen er menneskeskapt, eller at klimaendringer er skadelige, eller ... Sånne hjemmesider, veit du.

Artikkelen tar for seg andelen av den ustabile isotopen C14 i atmosfæren. C14 oppstår i de øvre lag av atmosfæren ved at høgenergetiske partikler i solvinden utstyrer C12-atomer med to ekstra nøytroner i kjernen. (Og du har rett; det oppstår mange flere C13-atomer.) C14 brytes ned med ei halveringstid på 5730 år. Det betyr at hvis du starter med en viss mengde C14, vil bare halvparten være igjen etter 5730 år. Etter 11430 vil bare fjerdedelen være igjen, osv.

C14-nivået i atmosfæren holder seg noenlunde konstant. Når et tre vokser, tar det til seg både C12, C14 og den stabile isotopen C13 i samme forhold som mengden i atmosfæren tilsier. Men når treet dør, slutter det å ta til seg karbon. I det døde treet vil C14-andelen sakte men sikkert avta; det er grunnen til at C14-analyse kan brukes til datering av fortidsminner.

En digresjon: Ved bruk av karbondateringer hadde man, fram til 1960-tallet, kunnet befeste en oppfatning som lenge var opplest og vedtatt i arkeologien: Nemlig at de enorme gravhaugene i Irland og England var bygd med pyramidene som forbilder. Noe så ruvende kunne ikke folk i de tilbakestående utkantene finne på å bygge helt av seg sjøl, meinte man. Impulsen måtte ha kommet fra «sivilisasjonens vugge» i det indre Middelhav. Men på 1960-tallet ble historikerne oppmerksomme på at C14-datering noen tusen år tilbake i tida kunne bomme med flere hundre år, fordi C14-andelen i atmosfæren faktisk har variert litt. Dermed ble de nødt til å kalibrere C14-dateringer med andre dateringsmåter, deriblant dendrokronologi – altså ved hjelp av årringer. Disse omdateringene la grunnlaget for den revolusjonen i arkeologien som ble kalt «Den nye arkeologien», som bl a påviste at slike byggverk som Newgrange, Silbury Hill og flere andre var atskillig eldre enn de store pyramidene i Egypt. Dermed ble forståelsen av verdens kulturhistorie radikalt endret. Kulturhistorien kunne ikke lenger beskrives som en stadig strøm av nye impulser fra «sentrum» ut til «periferien». Denne forskyvningen av perspektiv skjedde ikke uten verbale sverdslag i historiske kretser, selvfølgelig.

Når karbonet har ligget i jorda i mange millioner år, er det ikke ett eneste C14-atom igjen av det som fantes opprinnelig i en karbonholdig avsetning. Derfor finnes det ikke C14 i fossile brensler.

Nå kommer vi til argumentasjonen i «World Atmospheric CO2, Its14C Specific Activity, Non-fossil Component, Anthropogenic Fossil Component, and Emissions (1750–2018)»: (Artikkelen er to år gammel; jeg bruker oppdaterte tall, men resonnementet er det samme.) Hvis karboninnholdet i atmosfæren har steget fra 278 i før-industriell tid til 225 i dag, og hele økningen skyldes fossile brensler, skulle C14-andelen ha vært «utvatnet» i en slik grad at den relative andelen synker med 34 %. Men det har den ikke gjort! Den har bare sunket med 12 %. Altså skyldes bare 12/34 av økningen i CO2 tilsig fra fossile kilder. Da må resten skyldes andre kilder, som ikke har noe med menneskelig aktivitet å gjøre!

Nå tenker du straks på de kosmiske partiklene som genererer nytt C14 høgt oppe i atmosfæren. Beklager, men det tilskuddet rekker ikke langt: Ifølge de nyeste kalkylene utgjør den prosessen omtrent 1,64 C14-atomer pr. sekund pr. kvadratcentimeter overflate. ( https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/S0012821X1200266X ) (Eldre kilder oppgir hele 2,5 C14-atomer pr. sekund pr. kvadratcentimeter. Som du snart vil se, så ville ikke det ha gjort store forskjellen.)

Hvis du ganger ut 1,64 med alle Jordas kvadratcentimeter og alle årets sekunder, finner du at det blir generert 2,65 x 10^24 C14-atomer i løpet av et år. Hvert C14-atom veier 2,33 x 10^-23 g.

Dermed finner du raskt ut at den kosmiske strålinga genererer i alt 62 g C14 i løpet av et år. (Regner du med 2,5 i stedet for 1,64, får du 95 g i året. Ikke imponerende mye, det heller.) Den totale mengden C14 i atmosfæren utgjør 10^-12 av den totale karbonmengden, ifølge ganske mange kilder – f eks denne: https://en.wikipedia.org/wiki/Carbon-14 . I før-industriell tid hadde vi nesten 600 milliarder tonn karbon i atmosfæren, derav litt over 600 kg C14. Verken 62 g eller 95 g gjør store forskjellen.

Dermed fastslår forfatterne: «Våre resultater viser at prosentdelen av CO2 som skyldes fossile brensler økte fra 0 % i 1750 til 12 % i 2018, alt for lite til å være årsaken til global oppvarming.»

De lar altså C14-andelen være et mål for hvor mye fossilt karbon som har nådd atmosfæren. «77 % av CO2-økningen må altså skyldes andre kilder,» skriver de. De nevner ikke hvilke kilder, men snakker om «utvekslingsreservoarene». Det største reservoaret er havet, som inneholder 40 ganger så mye karbon som atmosfæren. Men de forklarer ikke hvorfor havet plutselig skulle gi fra seg mer og mer karbon til atmosfæren, nøyaktig i takt med vår økende bruk av fossile brensler. Med andre ord; forfatterne er på bærtur.

De har likevel et viktig poeng når de nevner «utvekslingsreservoarene». Men de unnlater å nevne den prosessen som gjør «utvekslingsreservoarene» viktige i denne sammenhengen, nemlig den naturlige karbonsyklusen. Den mest lettleste og grundige, og dermed den beste, beskrivelsen av denne syklusen finner du i Hans Petter Jacobsens fortreffelige «Klimablogg»: Klimablogg: Karbonsyklusen (hpklima.blogspot.com)

Bloginnlegget om karbonsyklusen er noen år gammelt, så karbonmengden i atmosfæren har økt en god del sia dette innlegget ble skrevet. Jeg tillater meg å bruke tall som er oppdatert til 2024, og dessuten å avrunde.

I syklusen inngår det at atmosfæren hvert år avgir ca 123 milliarder tonn karbon til vegetasjon og jordsmonn, og får ca 120 tilbake. På samme måte bytter atmosfæren karbon med havet: Den avgir ca 80 milliarder tonn årlig, og får 77 tilbake. At den stadig gir fra seg litt mer karbon enn den mottar, skyldes at den hele tida får tilført et overskudd av karbon utover det som inngår i den naturlige karbonsyklusen, nemlig karbonet fra fossile kilder. Noe av dette overskuddet klarer atmosfæren å kvitte seg med, men ikke alt: Hvert år øker atmosfærens eget karboninnhold med 4 milliarder tonn.

Hadde jeg vært klimaforsker med vegg-til-vegg-kompetanse på sånne prosesser, samt tilgang til sofistikerte algoritmer, statistikker og mange teraFLOPS på den nyeste parallellprosessoren, ville jeg ha startet reaktoren og generert en strøm av presise regnestykker. Jeg har en konvolutt, en kulepenn og en PC, derfor må jeg forenkle litt.

I den gjensidige utvekslinga av karbon mellom atmosfæren og andre karbonlagre må vi ha klart for oss følgende: Det aller meste av utvekslinga med havet foregår i overflatelagene. Dermed får atmosfæren tilbake karbon som den leverte fra seg for ti, tjue, hundre år sia. Da har ikke C14-andelen minket så mye at du merker det. Etter hundre år gjenstår det fortsatt 5.630 år før C14-andelen i dette karbonet er halvert.

Likedan i utveksling med vegetasjon og jordsmonn: Atmosfæren mottar karbon fra fjoråret når meitemarken, soppen og bakteriene bryter ned vissent gras og lauv. Atmosfæren mottar også karbon fra 1 .000 år gamle trær som omsider detter og råtner – fortsatt med 4.700 år å gå på før C14-andelen er halvert.

Jeg meiner jeg er konservativ hvis jeg antar at 80 % av karbonet som atmosfæren mottar fra hav og land inneholder (for alle praktiske formål) like stor C14-andel som atmosfæren allerede inneholder. De siste 20 % regner jeg som C14-frie.

Vi gjør et tankeeksperiment: Se for deg at atmosfæren mottar alle de 300 milliarder tonn fossilt karbon på én gang, på toppen av 600 milliarder tonn som «alltid» har vært der. La oss kalle C14-andelen av karbonet i en 1750-atmosfære for a. Etter injeksjon av 300 milliarder tonn fossilt karbon vil C14-andelen i atmosfæren være 0,66 a.

I denne utopiske verdenen skjer det ingen flere fossile utslipp. Men karbonsyklusen fortsetter som før: Det første året gir atmosfæren fra seg 200 milliarder tonn karbon som har en C14-andel på 0,66 a, og mottar 200 milliarder tonn som har en C14andel på 0,8 a.

Etter ett år blir C14-andelen i atmosfæren denne:

a x (700 x 0,66 + 200 x 0,8)/900 = 0,69.

Etter 2 år:

a x (700 x 0,69 + 200 x 0,8) = 0,71.

Etter 3 år: 0,73. Etter 4 år: 0,75 – osv.

Du ser hva som skjer? C14-andelen i atmosfæren går asymptotisk mot C14-andelen i utvekslingsreservoarene. Det fossile karbonet i atmosfæren uttynnes med C14-holdig karbon fra vegetasjon, jord og hav. Disse reservoarene er uhorvelig mye større enn lageret i atmosfæren, og karbonet i reservoarene inneholder nesten like mye C14 som atmosfæren inneholdt for noen årtier eller århundrer sia.

Et mye mer komplisert regnestykke som ser på utslipp og karbon fra år til år ville ha vist det samme. Regn sjøl.

Dette forklarer hvorfor det ser ut som om bare 23 % av det fossile karbonet befinner seg i atmosfæren. Observasjonen er forsåvidt riktig, men 77 % av utslippene har etterhvert havnet i vegetasjon, jord og hav, og blitt erstattet av C14-rikt karbon fra vegetasjon, jord og hav. Sånn funker karbonsyklusen.

Driveren i denne prosessen, som gjør at CO2-innholdet i atmosfæren øker og øker, er utslippene av fossilt karbon. Karbonsyklusen maskerer den fossile kilden til karbonøkningene. Enkle resonnementer som frikjenner utslippene av karbon basert på slik maskering er ikke riktige.

Månereiser og bomturer i science fiction

 

Science fiction er fortellinger om det ukjente. Det ukjente kan være framtida, fortida, fremmede land, fremmede verdener. Det kan være fremmede samfunn og politiske systemer – parodier, utopier, dystopier. Robert Heinlein ( https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_A._Heinlein ), grunnleggeren av moderne science fiction, foreslo begrepet «speculative fiction».

Hvis fortellinger skal skape engasjement, må de være truverdige. Det er langt mer krevende i science fiction enn i kjøkkenbenkrealisme: Leserne er mer nyfikne og kunnskapsrike enn gjennomsnittet. Forfatteren som vil gjøre det fantastiske truverdig må vite minst like mye om de stedene og fenomenene hun eller han beskriver som leseren. Sogeskriverne på Island kunne dikte freidig om énfotinger i Hvitramannaland, for ingen visste mer om verden vest for Vinland enn skribentene. I dag har leserne atlas.

Jeg skal ta for meg et grunntema i science fiction der forfatterne har tabbet seg ut, sett i lys av de kunnskapene som du og jeg besitter i dag. Og ofte sett i lys av kunnskaper som fantes da fortellingene ble skrevet. Jeg er en typisk science fiction-leser, trur jeg, og vi er som kjent både kravstore og kritiske, men desto mer begeistret når vi møter originale ideer som funker. En annen gang skal jeg kanskje ta for meg noen sånne. Men jeg innrømmer at hvis jeg kan dra ned buksa på en skribent som fusker med fakta, så fylles jeg av hjertevarm og ondskapsfull skadefryd. Den gleden unner jeg deg å få del i.

Jeg begrenser meg til fortellinger som med rimelighet kan kalles science fiction, altså ikke eventyr og fantasifortellinger. I slike kan vi finne både drager og demoner, og det aksepterer vi fordi vi har inngått en avtale med forfatteren: Hun eller han viser oss en fullt og helt oppdiktet verden, og det godtar vi så lenge den henger sammen, sjøl om den ikke har ett eneste berøringspunkt med (det vi oppfatter som) virkeligheten. Hvis du absolutt vil ha et teoretisk grunnlag for at det skal være tillatt å drive på slik, kan du jo begynne med Samuel Coleridge: https://www.gradesaver.com/coleridges-poems/study-guide/the-willing-suspension-of-disbelief

Skillelinjene kan være uskarpe. Men de finnes: Du ville ikke finne på å kalle «Ringenes Herre» science fiction. Du vil ikke finne på å kalle «Reisen rundt Månen» fantasy heller. Baron von Munchhausens eventyr holder jeg også utafor; de var skrøner som ingen tok alvorlig, aller minst baronen sjøl.

Andre fantasifulle fortellinger om eventyrlige reiser til fjerne land – som «The Travels of Sir John Mandeville» ( https://en.wikipedia.org/wiki/Mandeville%27s_Travels ) - ser jeg også bort fra. Jeg konsentrerer meg om noen kjernefortellinger i science fiction. Og du finner ingen fastere kjerne i denne tradisjonen enn historiene om reiser til Månen. La oss se hvordan disse reisene er framstilt ned gjennom århundrene.

1: Lukianos

Mange meiner at Lucianos av Sanmosata ( https://no.wikipedia.org/wiki/Lukian ) skrev den første «ordentlige» science fiction-roman. Han levde fra ca år 120 til ca år 160, og skrev ei fortelling med tittelen «En sann historie». Trass i tittelen begynner forfatteren med å erklære at hele historien er oppspinn. Det må vi gi ham rett i: Han beskriver hvordan han sammen med et reisefølge ble ført av stormen langt ut på havet, til ei øy der de ble løftet opp til Månen av en virvelvind. Der oppe ble de innblandet i en krig mellom kongen av Månen og kongen av Sola.

Lukianos begynner en lang tradisjon innen månereiser ved å befolke Månen med merkelige skapninger. Etter å ha stiftet fred, blir de fraktet tilbake til Jorda, hvor de blir slukt av en 300 km lang hval. I hvalens buk møter de andre merkelige vesener som de fører krig mot. Etter å ha kommet seg ut igjen, seiler de videre over et hav av mjølk, går i land på ei øy der de møter Homer, Pythagoras og heltene fra trojanerkrigen -- og så videre.

Lukianos tok seg nok noen friheter med datidas kunnskaper om verden. Han var en flittig skribent, og den mangslungne historien var skrevet som en satire, en parodi over fantastiske fortellinger som sirkulerte i hans samtid. Han avsluttet historien mens den var på sitt mest dramatiske og lovet spennende fortsettelse i neste bind, men det løftet ble aldri innfridd. I en oversikt over litterære reiser til Månen står likevel hans transportmekanisme, virvelvinden, som en av de mest usannsynlige. Han har ikke skrevet denne historien i håp om at leseren skal tru på den.

2: Johannes Kepler

Jeg gjør et langt hopp, til en av naturvitenskapenes største helter – Johannes Kepler ( https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_Kepler ). Han var astronom og matematiker, og la grunnlaget for det moderne bildet av Solsystemet med de tre lovene for planetenes bevegelser ( https://snl.no/Keplers_lover ). Han utformet disse lovene ut fra egne og Tycho Brahes observasjoner, og femti år seinere kunne Isaac Newton bekrefte dem med beregninger basert på hans egen gravitasjonsteori ( https://no.wikipedia.org/wiki/Newtons_gravitasjonslov ).

I tilleg til sitt vitenskapelige arbeid skrev Kepler en roman, Somnium ( https://en.wikipedia.org/wiki/Somnium_(novel) ). Den ble utgitt i 1634, først etter hans død. I denne romanen dukker det opp en demon som kan bære mennesker hvor som helst de måtte ønske, også til Månen, men turen dit er svært krevende på grunn av akselerasjonen og den isende kulden i rommet. Demonen beskriver likevektspunktet hvor Jordas og Månens tiltrekning er like store, og den beskriver hvordan Jorda og stjernehimmelen ser ut fra Månen – en beskrivelse som står seg ganske godt den dag i dag. Den forklarer at månedøgnet er på tredve dager, og at det blir isende kaldt i løpet av den lange månenatta. Til gjengjeld blir det kokende varmt i løpet av månedagen.

Demoner var nok vanligere på Keplers tid enn i dag, også i romtransporten. Heller ikke beskrivelsen av Månens innbyggere står seg like godt som de astronomiske beskrivelsene: Kepler var astronom, ikke exobiolog. Og verken i Keplers samtid eller i løpet av det neste århundret var det noen som kunne påpeke feil i Keplers spekulasjoner om utsikten fra og forholdene forøvrig på Månen. Tvert imot forholdt Kepler seg strengt til kunnskapene om astronomi og mekanikk på hans egen tid. (Naturlig nok, sia det var han som hadde gjort de vikigste oppdagelsene!)

3: Jules Verne

Derimot kan det ikke påstås at Jules Verne ( https://no.wikipedia.org/wiki/Jules_Verne )forholdt seg strengt til gjeldende kunnskaper i samtida. Da han ga ut de to månereiseromanene sine, «De la Terre à la Lune» i 1865 og «Autour de la Lune» i 1869, hadde Newtons «Philosophiæ Naturalis Principia Mathematica” ( https://en.wikipedia.org/wiki/Philosophi%C3%A6_Naturalis_Principia_Mathematica ) vært tilgjengelig i 178 år. Og sjøl om Verne i.kke kunne regne, så hadde han minst en rådgiver som kunne det, for han visste at Jordas unnslippingshastighet er 11,2 km/s. Men rådgivningen innen Newtonsk mekanikk har tydeligvis begynt og sluttet med denne ene opplysningen.

I Jules Vernes månereise, som jeg bladde meg storøyd igjennom da den kom i norsk utgave («Reisen rundt månen», Tiden Norsk Forlag, 1950), reiser heltene i ei kanonkule. Ja, du leste riktig. Etter borgerkrigen i USA har Kanonklubben fått mange entusiastiske og dyktige medlemmer. Presidenten i klubben vil bruke denne kompetansen i vitenskapens tjeneste, så han får med seg et par andre entusiaster og samler inn penger til en månekanon. Løpet er 300 meter langt og plasseres i ei sjakt. Eventyrerne forsegles inne i ei hul kanonkule som heises ned og blir skutt ut med et smell som høres over hele Florida. Og sia Jules Verne har skjønt at luftmotstanden vil bremse prosjektilet, må utskytningshastigheten være 16 km/s hvis kanonkula fortsatt skal ha utslipningshastighet når den kommer opp i lufttomt rom.

Nå følger noen regnestykker. Jeg garanterer ikke at jeg har unngått en og annen desimalfeil; sånt har hendt før, så du må gjerne kontrollregne. Først ser jeg på utskytinga:

Et par ligninger fra Newtons mekanikk sier: V = A t, og S = 1/2 * At**2. Her er V hastigheten (16 km/s) ved utløpet av kanonen; S er lik lengden (300 m) på kanonrøret, A er akselerasjonen kanonkula får i kanonrøret, og t er tida det tar å skyte kula ut av kanonen.

Vi finner at t = 0,0375 sekunder, og A er 426.667 m/s**2, Eller omtrent 43.450 ganger tyngdens akselerasjon på jordoverflata. Veier du 80 kg der du står og går, vil du merke at i disse 0,0375 sekundene veier du 3.476 tonn. Det varer ikke lenge, men det er minst 4.345 ganger så mye som du tåler. Det forklarer nok at passasjerene blir svimeslått av utskytinga. I en Newtonsk verden er de flate som pannekaker lenge før de når munningen på kanonen.

Anta likevel at de på mirakuløst vis overlever! De er ute i atmosfæren, hvor de bremses ned fra 16 til 11,2 km/s. Den bevegelsesenergien som blir tapt bli konvertert til varme.

I regnestykket mitt har kanonkula en masse på 100 tonn. Men massen spiller ikke særlig stor rolle, sia den dukker opp på begge sider av likhetstegnet og kan forkortes bort. Anta at disse tonnene hovedsakelig består av stål (dvs jern), som har en spesifikk varmekapasitet på 452 Joules pr kg pr grad K, ifølge tabeller du finner både på nettet og i bøker. De fantes nok på Jules Vernes tid også.

I nedbremsinga taper kanonkula da en bevegelsesenergi på 6,55*10**12 Nm, som tilsvarer det samme i Joules. Anta at halvparten går med til å verme opp luft, og halvparten til å verme opp kanonkula. Da ser vi at kanonkula etter nedbremsing er blitt 7,2*10**4 grader varmere.

Så varm blir den selvfølgelig aldri. Den kommer ikke langt før både farkosten og passasjerene har gått over i gassform. Det er altså en god grunn til at måneraketter nå for tida er godt utstyrt med varmeskjold, som de slipper fra seg etterhvert som de blir skikkelig varme. De beveger seg ikke med sånne hastigheter som Jules Vernes kanonkule før de er godt over atmosfæren heller, og det er nok klokt.

Nå har vennene våre kommet seg ut i rommet, med den unnslipningshastigheten som både og fartøyet deres har fått. De er altså i fritt fall helt til de bremses ned? Nei, ikke hos Jules Verne! Der har de fortsatt en tyngde som blir mindre og mindre, helt til de når punktet der Jorda og Månen trekker på dem med like stor kraft. Der veier de nesten null. Kanonkula har såvidt fart nok til at de begynner å falle mot Månen, og da blir de sakte men sikkert tyngre igjen.

Nok en gang har Jules Verne misforstått Newton. For hvert eneste milligram i kanonkula, passasjerene og lasten deres er jo utsatt for akkurat samme tyngdekraft. De faller altså fritt, og det vil de gjøre helt til kanonkula blir bremset av en medbragt rakett og utsetter passasjerene for en kunstig tyngdekraft. Du har nok lagt merke til at astronautene på romstasjonen svever som snøfnugg rundt i kabinen, enda de befinner seg godt innafor Jordas tyngdefelt: De faller og faller fritt i sin egen og romstasjonens bane. Slik ville Vernes månereisende ha svevd inne i kanonkula også, hvis de og den var kommet så langt.

I Vernes historie reiser kanonkula i bane rundt Månen og blir slengt tilbake mot Jorda. Ingen rakett bremser kanonkula når den faller tilbake mot Jorda. Det er bare atmosfæren som bremser, og igjen ville de ha gått over i gassform lenge før de nådde havoverflata. Jeg har ikke prøvd å regne ut hvor djupt ned i havet kula faller før den begynner å flyte opp igjen. Men kula er både hul og lufttett, så den flyter opp igjen, og når redningsmannskapene omsider kommer fram, sitter månefarerne og spiller domino.

Verne har dessverre dannet skole for en del seinere guttebokforfattere: Ikke med kanonkula si, men med forestillingen om at du blir lettere og lettere etterhvert som du beveger deg ut fra Jorda. Du gjør ikke det: I fritt fall veier du ingenting før rakettene blir skrudd på.

4: H. G. Wells

Om Verne har skrevet halvparten av vår science fiction-kanon (!), så har H. G. Wells ( https://snl.no/H._G._Wells ) skrevet den andre halvparten. Og når Verne hadde sendt sine helter rundt Månen, kunne ikke Wells være dårligere: Han sendte dem til Månen og lot dem lande. For at de skal kunne reise dit, introduserer han en fantastisk oppfinnelse: Cavoritt, oppfunnet av den ene deltakeren på ekspedisjonen, Cavor. Dette er et stoff som isolerer mot tyngdekraften. Ved å utstyre farkosten sin med vinduer som kan tildekkes med plater av cavoritt, klarer heltene våre å styre den helt til Månen. På vegen oppplever de å være uten tyngde: Rimelig nok, sia de kan isolere seg mot tyngdekraft!

Forholdene på Månen er beskrevet noenlunde realistisk, med perioder av intens kulde som går over i varme når Sola viser seg etter den lange månenatta. Måneboerne er – selvfølgelig, sia dette er Wells – avanserte skapninger som lever i et komplekst, sosialistisk samfunn. De ser ut som kjempestore insekter og har flokker av enorme månekalver som husdyr. Månelandskapet er dødt og goldt i kuldeperioden, men når Sola vsier seg og dampen stiger over de frosne slettene, vokser merkelige planter fram meed stor fart.

Jeg har ikke prøvd å regne på fart og akselerasjon, for med cavoritt kan man få til det man vil. Og det er problemet: Denne oppfinnelsen gir deg mulighet til å bygge alle slags evighetsmaskiner. Én mekanisme er den som frakter denne farkosten til Månen og tilbake igjen uten bruk av energi. En annen (tenkt) mekanisme er følgende enkle: Du legger ei plate cavoritt på bakken. Lufta over den blir vektlaus og stiger til himmels. Det skaper et undertrykk over plata, så vinden blåser fra alle retninger inn mot plata. Vinden frakter mer luft, som også stiger – og så videre. Vindenergien utnyttes av vindkraftverk rundt plata, og slik kan du skaffe deg så mye elektrisk kraft som du måtte ønske deg i all framtid.

Jules Verne skal ha blitt irritert over denne historien, som han oppfattet som etterligning av hans egen månereise. «Vis meg dette stoffet!» skal han ha sagt. Javisst, men Wells kunne jo godt ha svart: «Vis meg denne kanonen!»

5: Otto W. Gail

Endelig en fysiker!

I 1903 publiserte den russiske huslæreren Konstantin Tsjolkovski den klassiske rakettligninga ( https://en.wikipedia.org/wiki/Tsiolkovsky_rocket_equation ) som viser hvilken hastighet en rakett oppnår under ideelle forhold. Den skal visstnok ha vært utledet av William Moore allerede i 1813 (både Newtons bevegelsesligninger og hans differentialregning fantes jo ad også!), men ingen tok noen notis av Moore, og knapt nok av Tsjolkovski. Men så utledet Robert Goddard ( https://en.wikipedia.org/wiki/Robert_H._Goddard ) og Hermann Oberth ( https://en.wikipedia.org/wiki/Hermann_Oberth ) den samme ligninga, igjen uavhengig av hverandre, og begge to ble aktive forkjempere for romfart.

Romfartsforkjemperne fikk så stor tilslutning til ideene sine at New York Times var nødt til å slå kaldt vatn i blodet på dem: 13. januar 1920 trykte de sin berømte «Nothing to push against»-leder, hvor de hevdet at raketter ikke kunne virke i et vacuum, for der var det ingenting å skyve fra mot. Skribenten hadde nok ikke satt seg særlig godt inn i Newtons bevegelseslover. Først i 2009, etter at opptil flere raketter – deriblant Hitler-Tysklands V2 – hadde beveget seg gjennom rommet, fant de grunn til å trekke tilbake påstanden. ( https://www.popsci.com/military-aviation-amp-space/article/2009-07/new-york-times-nasa-youre-right-rockets-do-work-space/ )

Otto Willi Gail ( https://en.wikipedia.org/wiki/Otto_Willi_Gail ) var en tysk journalist og forfatter. Han hadde studert fysikk og var en bekjent av Oberth. Diskusjonene deres om romfart inspirerte ham til å skrive både populærvitenskapelige bøker og romaner med romfart som tema. Romanene hans ble så populære at han ble oversatt, bl a til engelsk, og utgitt i USA. Den best kjente av disse romanene var antakelig «Hans Hardts Mondfahrt» fra 1925. Den ble oversatt til norsk også, og fant vegen til gutterommet midt i Vestre fGran («Til månen i rakett», Gyldendals Gode Guttebøker, 1950).

Jeg slukte alt som hadde med romfart å gjøre, og jeg kan ikke huske at Gails fortelling skilte seg ut fra (for eksempel) «Simon Black i himmelrommet» eller bøkene om rom-speideren Kemlo. Men ved gjensyn i dag blir jeg imponeret over hvor godt og realistisk Gail skildret romferden. Han lar (ganske korrekt) et fly bære raketten Wieland (Vølund på norsk!) høgt i atmosfæren, hvoretter rakettmotoren overtar. Han gir nøyaktige beskrivelser av drivstoffet og akselerasjonen, og skildrer presist hvordan romfarerne merker akselerasjonen som økt tyngde. Etter akselerasjonen befinner romfarerne seg i fritt fall, og denne tilstanden gir Gail også en realistisk beskrivelse acv. Idet de nærmer seg Månen, starter ekspedisjonens leder rakettmotoren for å bremse, før han setter Wieland ned på Månen, like mjukt og presist som Armstrong i 1969.

Denne romanen kunne nesten ha vært ei lærebok for tidlig romfart. Djevelen er i detaljene, men jeg klarer ikke å finne noen hull i framstillinga av ferden til Månen, eller av mekanikken rundt akselerasjon og nedbremsing. Romanen er likevel ikke ei kjedelig lærebok; forfatteren klarer hele tida å opprettholde spenning og framdrift i historien, samtidig som han krydrer framstillinga med alle de tekniske detaljene som gjør historien truverdig.

Ekspedisjonens leder er både flink og oppfinnsom, og ikke minst kan han å regne. Det oppstår flere tekniske problemer; da setter han opp noen regnestykker før han gjør akkurat slike tiltak som situasjonen krever. For eksempel: På Månen viser det seg at drivstofftanken har fått lekkasje. Dermed har de ingen mulighet til å komme levende hjem til Jorda. Hans Hardt veit råd: Han bygger et solkraftverk, bruker strømmen til å spalte vatn (de har funne is nede i krateret) og fyller tanken med flytende hydrogen og oksygen. Når Sola skinner på en skyfri himmel hele den lange månedagen, får de drivstoff nok til å komme seg hjem. En ingeniør etter mitt hjerte!

De har likevel ikke riktig så mye drivstoff som de trenger for å lande trygt på Jorda. Men Wieland har en landingsmodul; en lukket gondol med en kjempestor fallskjerm. De går i gondolen og frigjør den fra Wieland. Fallskjernmen folder seg ut når de kommer ned i atmosfæren, og mens Wieland faller rødgløende i havet, splintres og forsvinner, flyter gondolen med månefarerne opp til overflata igjen som en dupp. De blir reddet, men den medbragte journalisten mister alle notatene sine – de fulgte Wieland ned i djupet.

Detaljene fra Månen er så korrekte som det var mulig å få dem, for 99 år sia. De reisende har selvfølgelig romdrakter: En livsfarlig situasjon oppstår når en av dem får en liten rift i romdrakta – da mister han luft og kan omkomme hvis de ikke klarer å tette denne rifta. Det klarer de.

I motsetning til andre romfarere møter de ingen skapninger som minner om mennesker. Derimot dukker det opp en flokk av lange, ormeaktige vesener som kveiler seg rundt dem og bare lar seg drive bort med damp fra ei trykkluftkanne. Beskrivelsen av hvordan de lange, ormeliknende skapningene vrir seg og bukter seg om hverandre likner en forstørret utgave av et ormebol. Jeg mistenker at forfatteren en gang har sett et slikt et og blitt fascinert av det, og så har han forstørret det til et riktig ufyselig bilde av utenomjordiske skapninger.

Summering: Av de fem måneferdene jeg har tatt for meg, er det bare Gails fortelling som virker realistisk og gjennomarbeidet – takket være at han hadde kunnskaper til å gi seg i kast med en så krevende form. Forfattere etter ham har prøvd å skrive like realistisk uten at det går ut over handlinga. Ikke alle har klart det, og ikke alle har tatt seg bryet med å prøve heller.

Om noen amerikansk science fiction-forfatter har lest oversettelsene av fortellingene hans og latt seg inspirere, må det være Robert Heinlein. Større anerkjennelse kan en ikke gi en av de litterære romferdenes viktigste pionerer.