Når kommunen bygger et kulturhus, en svømmehall eller et idrettsanlegg, er begrunnelsen at det skal være til nytte og glede for innbyggerne. I praksis er det til størst nytte og glede for dem som bor nærmest. Nytten og gleden sprer seg som ringer i vatnet, i stadig svakere bølger etterhvert som avstanden øker.
De nærmest boende har altså størst direkte glede av anlegget. Grunneieren får dessuten inntekt og dermed glede av tomtesalget. Blir kulturhuset, svømmehallen eller idrettsanlegget riktig populære, vil det også øke markedsverdien av andre eiendommer i nærheten. Boligeieren får direkte økonomisk glede av anlegget sjøl om vedkommende aldri setter sine føtter i kulturhuset, svømmehallen eller idrettsanlegget. Alle kommunens innbyggere er med og betaler, men gleden og verdistigningen kommer først og fremst de nærmestboende til gode.
Slike goder plasseres gjerne i et «sentrum». Det er jo naturlig, sia det allerede er så mange andre tilbud der. Eiendomsverdiene i «sentrum» øker for hver investering. Verdiene i «periferien» stagnerer eller synker.
Når kommunen vedtar en arealplan, er effekten den samme: Matvareforrtninger tillates bare i «sentrum», og nye boligfelt tillates bare utbygd i kort avstand fra samme «sentrum».
Et raskt blikk på skattelistene i enhver middelsstor kommune viser at den økonomiske eliten i stor grad overlapper med den politiske eliten: Du finner knapt et kommunestyre der gjennomsnittsinntekten er i nærheten av gjennomsnittet i kommunen. Ap og SV utgjør ikke noe unntak. Forbausende (?) ofte bor elitene nær sentrum, eller har eiendom der.
Særlig tydelig blir verdioverføringa når kommunen legger ned skoler og barnehager i periferien, og når den bygger ut skoler og barnehager nær sentrum. Det argumenteres gjerne med at det er naturlig å legge også slike tilbud nær sentrum, for alle skal jo dit likevel, i ett eller annet ærend.
Det hender som kjent sjelden at en beslutningsfatter tar store beslutninger til sin egen disfavør. En amerikansk undersøkelse for mange år sia viste at når en bedrift flytter hovedkontoret, ligger det nye kontoret vanligvis nærmere hjemmet til adm. dir. enn det gamle. Hvor ansatte forøvrig bor hen spilte mindre rolle.
I Gran kommune, som i mange andre kommuner, går fødselstallene nedover. Derfor skal antall barneskoler reduseres. Etter tidligere vedtak i kommunestyret skulle reduksjonen gjøres slik at vi fortsatt har en «desentralisert skolestruktur» med god skoledekning i hele kommunen. Men planen slik den faktisk foreligger medfører ei kraftig sentralisering: Tre skoler i periferien skal legges ned, og sentrumsskolene fylles opp med unger fra de nedlagte skolene. I Vestre Gran, der jeg bor, legges skolen ned, og ungene overføres til en skole 7,5 km nærmere sentrum. Dette planlegges til tross for at skolen i Vestre Gran er den skolen som er best vedlikeholdt, og den det koster minst å oppgradere til tipp topp standard.
Å flytte unger fra periferien og inn mot sentrum virker helt naturlig. Å flytte unger like langt den andre vegen virker utenkelig.
Det har gjennom mange år vært foretatt store investeringer i og nær kommunens to sentra, både til skolebygg og til forskjellige former for «sentrumsutvikling». Flere slike investeringer er vedtatt, bl a ei – for kommunen – gigantisk investering i nytt sjukehjem og «helsehus». Nye sentrumsinvesteringer i skole vil komme i tillegg.
Vestre Gran befinner seg absolutt i periferien her i kommunen. Her ligger det likevel et stort antall boliger i gangavstand fra skolen. Mange eiere drar på åra, og boligene vil etterhvert få nye eiere. Med en skole rett i nærheten er slike boliger attraktive for barnefamilier. Attraktiviteten synker kraftig hvis skolen forsvinner. Jeg underdriver antakelig hvis jeg sier at markedsverdien pr enebolig vil falle med en halv million. Verdien på mer sentrumsnære boliger vil øke.
En kyniker ville si: «Si meg hvor beslutningsfatterne bor, så skal jeg si deg hva beslutningen blir.» I så fall er utfallet gitt.
Det foregår en kraftig debatt lokalt. Enkelte stemmer advarer mot følelsesbaserte argumenter og vil at «fornuften» skal avgjøre. Det er nok riktig at følelser ofte kommer til uttrykk, men følelsene har en forbindelse med noe så konkret og fornuftig som personlig økonomi. For det er jo ikke sant at sentralisering ikke lønner seg. Tvert imot; sentralisering lønner seg alltid. For noen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar