torsdag 13. februar 2020

Da Peder og Pia ble ofre for kommunal sentralonella


Peder og Pia var blitt stolte foreldre til nydelige tvillinger. Nå var det på tide å etablere seg i sjøleid hus. Greit med to rom og kjøkken i andre etasje hos svigermor når det trengs barnepass, tenkte Peder, men det kan bli alt for mye av det gode.

De drømte om et hus på ei romslig tomt med plass til busker og trær, til dokkestue, trampoline og bikkjehus, i gangavstand fra skauen og skiløypa. Et hjem der ungene kunne springe barbeint i graset om sommeren. Der de kunne se stjernene og høre stillheten om natta. Det ville koste skjorta, men nå var begge i fast og god jobb: Pia som lærer på ungdomsskolen i Jevnaker; Peder som regnskapssjef på Hønefoss. Og nå var sjansen der! En kompis av Peder eide et nedlagt småbruk i Rakalauv i Gran kommune. Småbruket var blitt feriebolig, og all dyrket mark var leid ut til nabobruket. Men det sto igjen en bergknaus med kjerr og kratt der det bare kunne dyrkes løvetann og klong. Denne delen på et par mål kunne deles fra som tomt, og beliggenheten var slik at veg, vatn og kloakk kunne ordnes.

Skauen på den ene kanten og utsikt ned mot blinkende vatn og grønne jorder, med blånende åser mot himmelranda, på den andre. Sovne til suset fra skauen; vakne til fuglekvitter. Et perfekt sted! Byggmesteren viste hvordan et ferdighus kunne tilpasses til terrenget. Prosjektet ville, som ventet, koste skjorta. Men det var verdt det!

Det syntes ikke Kommunen. For Kommunen fulgte nasjonale føringer og statlige retningslinjer, og der sto det at all nybygging skulle foregå sentralt. Der skulle det fortettes og urbaniseres. All bygging utafor sentrum måtte unngås av hensyn til klimaet, sa Kommunen.

Peder og Pia argumenterte: Når begge måtte kjøre til jobben, ble turen fra Indre Rakalauv til Jevnaker og Hønefoss stuttere enn om de måtte kjøre fra Gran sentrum, bedre kjent som Vassenden. Innkjøp gjorde de på hjemveg fra arbeidet. Ungene kunne få barnehageplasser i Rakalauv Barnehage, og når den tid kom, kunne de ta skolebussen til Grymyr eller Vassenden. Ingenting hjalp. Alle sentrumsfunksjoner fantes i Vassenden, så dit kom de nok til å kjøre både titt og ofte, sa Kommunen.

Peder og Pia viste regnestykker: De kjørte hver sin dieselbil. (Den neste blir en elbil, men verken klimaet eller lommeboka har godt av at de skifter bil for tidlig.) Med 0,6 liter på mila blir utslippet 1,6 kg CO2 på mila. Med en tur til Vassenden i uka, 15 km tilsammen, ville utslippet pr. år bli 120 kg. Er det så uhorvelig mye, når årlig utslipp pr. nordmann utgjør 10 tonn?

«Alle monner drar,» sa Kommunen. Og retningslinjer er retningslinjer. Da nytter det ikke å komme her med tall. Her skal det sentraliseres og fortettes! Dessuten skal det utvikles urbane kvaliteter til glede for innbyggerne. Og da må jo innbyggerne bo der!

Til slutt ga de opp. De kjøpte ei romslig leilighet blant velstående pensjonister i ei boligblokk med garasjeplasser. Der satt de på verandaen om kvelden og lyttet til trafikken og motorduren, mens de gledet seg til at det skulle komme opp noen friserte parkbusker på en grønn flekk midt i Vassenden, for det hadde Kommunen lovet.

Nå har Peder hentet noen tall fra nettet. Der står det at gjennomsnittet for bruk av betong og stål som bæremateriale i blokkbebyggelse utgjør ca. 1/3 m3 betong pr. brutto m2 boflate, og ca 1 tonn stål pr. 60 m2. Sementen i 1 m3 betong medfører et produksjonsutslipp på ca 300 kg CO2 , leser Peder, og stålet koster i gjennomsnitt 1 kg CO2 pr. kg stål (forutsatt at mesteparten er resirkulert).

Peder regner. Han trur ikke sine egne øyne og regner om igjen. Regnskapssjefen får samme svar hver gang: Hvis tallene han har hentet på nettet er noenlunde riktige, så har det medført et utslipp på 17.500 kg CO2 å bygge den romslige sentrumsleiligheten – 150 kvadrat – som de har kjøpt. .

Altså: For å spare en ukentlig sentrumstur fra et trehus i Rakalauv, en tur som ville gi utslipp på 120 kg i året, har de pådratt seg et utslipp på 17.500 kg. De kunne like gjerne ha kjørt en ukentlig tur til Vassenden i 145 år. På diesel.

Peder og Pia bryter sammen i krampegråt. De innser at de er blitt ofre for galopperende sentralonella – en nervesjukdom som har rammet alle norske kommuner. Infeksjonen spres av nasjonale føringer og statlige retningslinjer. Den lammer både regneferdigheter og logiske evner, og tvinger kommunene til å gjenta og gjenta som et hellig dogme: «Sentral utbygging og fortetting. Sentral utbygging og fortetting. Sentral -- «

Peder og Pia vil gjerne leve miljøvennlig. Nå innser de at hvis det skal være mulig, må de forkaste alle kommunale dogmer som gir absurde utslag. De drømmer fortsatt om et eget hus med romslig tomt og utsikt mot grønne enger og blanke tjern. Og de har fått varig mistru til alle irrasjonelle autoriteter.

2 kommentarer: