Demokrati, likestilling og "likestilling"

I 1979 ble det gjennomført et «kvinnekupp» ved kommunevalget i Lunner. Velgerne hadde endret på stemmesedlene i større grad enn vanlig, og det førte til at det nye kommunestyret besto av 16 kvinner og 11 menn. Etterpå var ordføreren sur: «Dette er udemokratisk!» sa han. «Det er nominasjonskomiteene som skal bestemme sammensetningen av listene.» Han hadde altså ikke fått med seg poenget med et representativt demokrati.

Folkevalgt betyr at representantene velges av folket – ikke av partiene, og slett ikke av ordførerne. En representant er tillitsvalgt for velgerne, ikke for partiene. Å få et tillitsverv er ingen menneskerett: Sjansen du tar når du stiller til valg er at velgerne ikke vil ha deg, og det må du finne deg i. Det store flertallet av velgere er ikke medlemmer i noe politisk parti. Hvorfor skal partimedlemmene ha mye større innflytelse over hvem som blir valgt enn andre velgere? Politiske partier er bare et praktisk middel til å organisere valg. Dette hjelpemidlet må ikke overta rollen som sjølve demokratiet.

Lunner-ordføreren var vant til at partiet bestemte. Og tradisjonelt er velgere flest tilfreds med å stemme på et parti, men la partiet gjøre finsorteringa av sine egne kandidater. De fleste brukte å slippe stemmesedlene uendret i boksen. Men det var altså mange blitt lei av i Lunner, og i 1979 blandet de seg inn i valget ved å stryke og kumulere etter eget ønske. Tydeligvis var det mange velgere som hadde større tillit til de kvinnelige kandidatene enn til partitraverne, og dermed gikk det som det gikk.

Men sånn kan vi ikke ha det, tenker partitraverne. I et velfungerende demokrati kan jo ikke velgerne få bestemme riktig alt! Det har de ikke kompetanse til. Så basert på slike erfaringer som i Lunner-valget i 1979 har partiene sørget for å innføre begrensninger i valgfriheten. I kommunevalg er muligheten til å stryke tatt bort. Når partiene kan forhåndskumulere sine egne favoritter, blir det omtrent umulig å få valgt inn folk lengre nede på lista enn toppkandidatene – uansett hvem som har tillit hos velgerne. «The Empire Strikes Back».

Det er i det hele tatt en utbredt holdning i det politiske Norge at en ikke må gi velgerne for stor valgfrihet. Bekymringen for velgernes manglende evne til å gjøre riktige valg har etterhvert spredt seg til alle områder som det politisk ultrakorrekte Norge er opptatt av, slik som likestilling: Derfor snakkes det mye om «kvinnerepresentasjonen» i kommunestyrene.

Følgelig blir det gjort kraftfulle tiltak for å ivareta «kvinnerepresentasjonen». (Eller «mannsrepresentasjonen», i de tilfeller velgerne drister seg til å velge for mange kvinner, som i Lunner i 1979.) De store partiene forhåndskumulerer annenhver kvinne og mann fra toppen og nedover. Når det er umulig for velgerne å fjerne kandidater som er forhåndskumulert, må de finne seg i å velge de kandidatene som partiet har bestemt, hvis de i det hele tatt vil stemme på dette partiet. Slik sikres partitraverne plasser og full kontroll uansett hva velgerne måtte meine, og «likestilling» er en god unnskyldning.

I politiske utvalg som kommunestyrene setter ned er det et krav at «representasjonen» av hvert kjønn skal være minst 40 %. Hvis det er valgt inn få av ett kjønn i kommunestyret, fører det til at de som er valgt settes inn i alle råd og utvalg der reglementet krever at det skal sitte representanter fra kommunestyret.

Begrepet «kvinnerepresentasjon» skjuler en grov misforståelse av demokratiske prinsipper. Det sier jo egentlig at mannlige representanter representerer menn, og kvinnelige representanter representerer kvinner. En pervertert forståelse av hva likestilling er settes over demokratiet. For i et representativt demokrati kan jeg stemme på den som jeg har størst tillit til, uavhengig av hva (jeg antar at) vedkommende har mellom beina. Og uansett kandidatens alder, yrke, bosted, livssyn eller andre særtrekk. Mitt eneste kriterium er: Stoler jeg mer på denne kandidaten enn på de andre, når det gjelder hva vedkommende vil si og gjøre og få til i kommunestyret?

Hvis tillitsvalgte skal velges ut fra den statistiske fordelinga av utvalgte egenskaper i befolkningen, bør en jo også sette krav om andre egenskaper enn bare kjønn: For eksempel at 10 % av representantene skal være homofile, 10 % skal være keivhendte, 10 % skal være uføretrygdet. 15 % skal ha innvandrerbakgrunn, 30 % skal være over 65 år, 50 % skal ha inntekt under gjennomsnittet – og så videre. For å være helt på den sikre sida, må en rett og slett kutte ut demokratiske valg – de fører jo bare til avvik fra kravet til «representativitet». Valget erstattes med et statistisk utplukk av folk over 18. Da er en sikret at hver eneste gruppe det går an å sortere befolkningen etter blir tilnærmet «riktig» representert. Har vi større tillit til et slikt utvalg? Tja.

De viktigste sosioøkonomiske skillelinjene i samfunnet følger inntekt, ikke kjønn. Inntekt bestemmer i stor grad status og posisjon i lokalsamfunnet. Men i et hvilket som helst kommunestyre vil man normalt finne en gjennomsnittsinntekt som ligger flere hundre tusen over gjennomsnittet i kommunen. Hvorfor er ikke inntekt en mer relevant valgparameter enn kjønn, hvis man absolutt skal kontrollere hvem velgerne får lov til å velge?

For ordens skyld: Likestilling betyr å ha like muligheter. Det betyr ikke at det statistiske utvalget av forskjellige gruppers livsvalg skal bli likt. Når langt flere kvinner enn menn utdanner seg til sjukepleiere, betyr det ikke at menn diskrimineres i utdannelsesløpet. Det betyr bare at langt færre menn enn kvinner velger et slikt yrke. Og så er det et interessant spørsmål hvorfor det er slik – men det betyr ikke at storsamfunnet har noen som helst rett til å overprøve individenes egne livsvalg.

Tilsvarende: Enhver valgbar innbygger har rett til å prøve å få et politisk verv. Men å få den tilliten man ber om er ingen rettighet. Det har velgerne den suverene retten til å avgjøre. Du har ingen rett til å få den dama du sikler etter heller: Det er det hun som bestemmer! Hardt, men sånn er livet.

I de politisk ultrakorrekte avkrokene av feministstaten er man i ferd med å male seg inn i et ideologisk hjørne. I den verdenen er det så godt som vedtatt blant «kjønnsforskere» og andre ideologer at kjønn er en sosial konstruksjon, og følgelig svært flytende. Du har rett til å ha det kjønnet du føler deg som. Du kan være mann på mandag og kvinne på fredag, og forskjellige blandinger av begge deler i resten av arbeidsuka. På lørdag og søndag kan du bevege deg fritt på tvers av det trange, tradisjonelle kjønnsbegrepet – over, under eller ved sida. Tredje person entall forenkles ved at «han» og «hun» erstattes med et altomfattende og flytende «hen». Men da blir det svært vanskelig å opprettholde «kjønnsbalansen». Eller skal folk automatisk tas ut av og settes inn i politiske utvalg etter hvilket kjønn de for øyeblikket føler at de tilhører?

Som du sikkert har skjønt: Jeg abonnerer ikke på dette «hen»-tullet.  Det finnes enkle gentester som kan slå urokkelig fast hva slags kromosomer du er utstyrt med. I de fleste tilfeller er det riktignok helt unødvendig. Derfor sitter det to kvinner i kommunestyret i Gran som representerer meg, av den gode grunn at jeg har stemt på dem. Der sitter det også et stort antall menn som ikke representerer meg: Jeg har nemlig ikke stemt på dem, sjøl om de sikkert står når de pisser. Så la oss slippe den perverterte forståelsen av «likestilling» som det politisk hyperkorrekte Norge har innført. Gjeninnfør ekte likestilling og ekte lokaldemokrati.