torsdag 13. februar 2020

Jorda er flat - en kortfattet kosmologi


1: Skapelsen og Jordas alder

Skapelsen fant sted for ca 6000 år sia. Jorda var ferdigskapt etter 6 dager, og da var den flat som ei pannekake. Det har vi sikre kilder på. Verken Jorda eller resten av universet har endret form eller struktur etter den tid, og har verken utvidet eller innskrenket seg. Det kommer de heller ikke til å gjøre.

Denne kjensgjerningen utgjør det urokkelige grunnlaget for moderne metafysikk.. Dette grunnlaget gir gode forklaringer på alle observerbare naturfenomener. Jeg skal nå gå gjennom de viktigste av disse forklaringene. Der hvor det er relevant vil jeg også påpeke hvordan observasjonene bekrefter teorien.

En slik gjennomgåelse er blitt nødvendig fordi hele grunnlaget for vår verdensoppfatning er kommet under angrep fra forskjellige absurde teorier. Som kjent er påstanden om at Jorda er rund som en ball blitt fullstendig dominerende, både i media og i undervisningen, fra barneskole til universitet. De fleste som hevder dette påstår også at vi og resten av universet befinner oss på utsida. Det finnes også noen som påstår at vi bor på innsida, og andre igjen hevder at Jorda er smultringformet. Det finns sikkert også enda mer absurde teorier som ikke har nådd skrivebordet mitt ennå.

La meg aller først kommentere alderen, sia den er blitt satt til side av folk som serverer helt avsindige påstander. Den angelsaksiske munken Bæda oppgir år 3952 f. Kr. som tidspunktet for skapelsen. Johannes Kepler regnet seg fram til årstallet 3992 f. Kr., og biskop Ussher oppga tidspunktet til 23. oktober år 4004 f. Kr. om ettermiddagen. Den betydeligste metafysikeren som noen gang har levd, geniet Isaac Newton, meinte at det ikke var mulig å fastslå tidspunktet mer nøyaktig enn ca. år 4000 f. Kr. Uenigheten mellom Newton og Ussher kan skyldes at sistnevnte fastsatte Kristi fødsel til år 4 f. Kr. Det kan lyde litt rart, men han hadde gode teologiske grunner, som vi ikke trenger gå nærmere inn på her. Det finns flere gode autoriteter som har foretatt grundige beregninger. Alle er kommet fram til ca år 4000 f. Kr. som et sannsynlig starttidspunkt.

Nærmere kommer vi neppe, sia ikke en gang Newton klarte det. Men et slikt ca.-årstall er mer enn godt nok, når andre teorier opererer med tidsaldre som varierer fra noen millioner til flere milliarder (!) år – helt uten skriftlige kilder! En usikkerhet på noen få år betyr altså lite i det store bildet.

2: Jordas form og utstrekning

Alle tidlige kilder oppgir også at Jorda er flat, og at himmellegemene beveger seg på forskjellige måter over himmelen. «Kringla Heimsins, jordskorpa som vi bor på, er mye oppskåret av havet,» skreiv Snorre, og han bygde på kilder som gikk tilbake til Trojas fall.

Enkelte forskere har beskrevet Jorda på andre måter. Det gjelder også Isaac Newton. Forestillingen om at Jorda er rund er sentral i hans beskrivelse av tyngdekraften. Også genier kan ta feil – men da gjør de det på en måte som får deres feiltakelser til å virke konsistente og logiske. Når det gjaldt tyngdekraften var Newton dessverre helt på jordet, men det tok tid før det kom teoretiske studier som kunne avvise denne villfarelsen.

I en mer korrekt beskrivelse er Jorda ei rund skive med en diameter på ca 40.000 km. Den likner ei dobbel pannekake som er ca. 20 km tjukk, med ei over- og ei underside. Skillet mellom over- og underdel av denne pannekaka kaller vi jordskiva. Tyngdekraften virker loddrett ned på jordskiva, tvers gjennom denne og videre ned i avgrunnen. Vi lever våre liv på oversida av jordskiva. Men etter døden trekkes sjelen, når den har gått over i sin immaterielle tilstand, ned mot avgrunnen. En studie av Duncan MacDougall, publisert i 1907, konkluderte med at sjelen veier ca 21 gram. Dette er nok til at tyngdekraften trekker den immaterielle sjelen gjennom Jorda og videre nedover. I avgrunnen hersker det evig mørke og kulde; jfr. Eddadiktene.

Ved den oppløftende kraften i gode gjerninger kan sjelen bli trukket den andre vegen, gjennom de himmelske sfærer og ut mot saligheten. Da må summen av gode gjerninger veie opp for vekten av din sjel, altså ca. 21 gram. Det skal ikke så fryktelig mye til, men det kan være lurt å sjekke tilstanden før det er for seint. Autoriserte sjelesørgere har apparater som kan fastslå nøyaktig hvor stor oppdrift du har opparbeidet deg. En undersøkelse koster nok noen kroner, men hvis det kan sikre at du unngår evig fortapelse er det vel verdt pengene.

3: Tyngdekraften og dens virkninger

Tyngdekraften trekker som sagt vinkelrett ned mot jordskiva. Når du beveger deg oppover, øker tyngdekraften – først ganske langsomt, men etterhvert raskere, etter en formel som tilnærmet kan skrives slik: F=F0 /(1 – h/hsol ). Her er F tyngdekraften i høyde h, F0 er tyngdekraften i jordskiva, ca 10 km under jordoverflata, mens hsol betegner avstanden fra jordskiva og opp til Solas høgeste punkt på himmelen. Kosmologer har beregnet denne avstanden til ca 100.000 km, noe som stemmer godt med målinger av tyngdekraften på høge fjell. At tyngdekraften øker etterhvert som du kommer oppover er grunnen til at luftmolekylene pakker seg sammen ned mot bakken. Allerede på 3-4000 meter over havet merker du at det blir tyngre å gå oppover og vanskeligere å få nok luft.

Hvis du – helt teoretisk – skulle komme høgere enn 100.000 km, så blir tyngdekraften negativ. Du ville oppleve å bli trukket stadig kraftigere ut mot evigheten.

Akkurat når h = hsol er tyngdekraften uendelig stor, før den skifter momentant til uendelig negativ. Ikke noe fysisk legeme kan passere denne grensa uten å bli revet i fillebiter. Den innerste delen ville bli halt innover med en uendelig stor kraft; den ytterste delen ville bli halt utover med uendelig stor kraft. Ikke en gang et atom (om det er aldri så udelelig!) kunne unngå å bli revet fra hverandre.

Men en immateriell sjel kan lett, sine 21 gram til tross, løftes fra uendelig til minus uendelig og bli slynget videre utover. Dette fenomenet kaller vi et «kvantumssprang». Det består i at en gjenstand fra et øyeblikk til det neste flyttes fra den ene sida av et ugjennomtrengelig hinder til den andre sida, uten å ha passert gjennom hinderet. Det fører for langt å gå inn på hvilke paradokser dette fenomenet kan føre til, men dette er én av de tingene som gjør moderne metafysikk så fascinerende.

10 km under bakken finner vi Jordas sentralskive, der h = 0. Under denne skifter formelen for tyngdekraft momentant fortegn, slik at F blir negativ. Samtidig blir h negativ. Nå må vi også regne med en negativ hsol, sia denne nå uttrykker avstanden til solas lågeste punkt. Faller sjelen mer enn 100.000 km ned, så trekkes den stadig raskere ned i en stadig mørkere, stadig kaldere, uendelig avgrunn. «Ginnungagap» heter det der nede, og dit vil du nok ikke. Ta heller en test.


4: Sola, Månen og stjernene

Solskiva er festet på et sirkulært bånd som vi kaller solbanen. Denne er sentrert om jordskiva og danner en vinkel på 90 grader med denne. Solbanen har en diameter på ca 200.000 km, og er festet til jordskiva med en ubrytelig navpinne som vi kaller solaksen. Denne følger diameteren horisontalt gjennom jordplanet og stikker ut på begge sider. Sola beveger seg langs solbanen med en svimlende fart og utfører én runde pr. døgn – halve tida over jordflata, og halve tida under, men alltid med solskiva vendt mot Jorda. Det betyr at solskiva beveger seg med en hastighet på 26.167 km i timen!

Enkelte metafysikere har antatt at denne bevegelsen er friksjonsfri og skjer uten luftmotstand fordi det ikke finnes luft der ute. Mer sannsynlig er det at Sola er immateriell, slik at den beveger seg uten motstand gjennom vanlig materie. Men den er ikke uten masse, så hvis festet til solbanen skulle løsne, vil Sola falle ned, og (hvis den er immateriell) videre ned gjennom Jorda og bli tapt for alltid. Slik er det mange som forestiller seg verdens undergang; jfr også Voluspá.

Det er ingen tvil om at både solaksen og solbanen er immaterielle: De kan ikke observeres direkte, bare indirekte, ved at vi observerer Solas bevegelser.

Avstanden til Sola er beregnet ut fra variasjonen i tyngdekraft og lufttetthet her på Jorda. Når vi kjenner avstanden, kan vi også beregne størrelsen. Det viser seg at solskiva har en diameter på ca 930 km – altså atskillig mer enn det primitive folkeslag forestiller seg, når de prøver å nå opp til Sola med lange staver.

Solbanen vipper fram og tilbake rundt solaksen: 23 grader den ene vegen, så 46 grader den andre vegen, og til slutt 23 grader tilbake igjen. Dette kaller vi solbanens oscillasjon. En full oscillasjon fra utgangspunktet tar nøyaktig ett år.

Solaksen går gjennom jordskiva i den retningen vi kaller øst-vest. Retningen vinkelrett på aksen er altså nord-sør. Mer intrikat blir det når vi kommer til Månen. Den har en måneakse som går tvers gjennom jordskiva, ca 150.000 km lang. Månebanen har dermed et høgeste punkt på ca 75.000 km. Måneskiva har en diameter på ca 700 km. Sia den befinner seg nærmere Jorda enn Sola gjør, er dette akkurat nok til at den skjermer fullstendig for Sola i det vi kaller solformørkelser.

Månen har et mer intrikat bevegelsesmønster. Det finnes også en måneakse, og månebanen vipper om måneaksen. I tillegg dreier måneaksen om et punkt i Jordas sentrum – én runde i løpet av den perioden vi kaller «en måne». Månen følges av en usynlig ledsager, Måneskyggen, med sin egen akse og sin egen bane, rett innafor månebanen. Måneskyggen dreier ørlitt raskere enn Månen, og gjennomfører en full rotasjon om Jordas sentrum nøyaktig én dag raskere enn Månen. Dette fører til at den i varierende grad skjuler Månen. Slik oppstår det fenomenet vi kaller månefaser.

Det vil føre for langt å gi en fullstendig beskrivelse av hvordan planetene og stjernehimmelen beveger seg. De er alle festet til forskjellige baner som dreier om akser tvers gjennom Jorda. Banene dreier om disse aksene, og aksene dreier etter forskjellige intrikate mønstre om sentrum i jordskiva, 10 km under bakken. Den interesserte vil finne presise beskrivelser av alt dette i fordypningsverker i astrologi.

Men som du ser av denne gjennomgåelsen, så finnes det gode og rasjonelle forklaringer på himmellegemenes bevegelser basert på klassisk metafysikk. Vi trenger ikke gripe til fantasifulle forestillinger om svirrende himmelkuler og runde kloder for å forstå fenomener som tyngdekraft, soloppgang og solnedgang, årstidenes gang, månefaser og solformørkelser.


5: Sola og lyspartiklene

Det er et par fenomener som krever ytterligere forklaring. Et hyppig brukt argument fra Rund Jord-tilhengerne er dette: Når et skip nærmer seg land, ser man fjelltoppene først. Etterhvert som man kommer nærmere, flytter horisonten seg nedover fjellsida. Dette, hevder de, kan bare forklares ved at Jorda er krummet. Sia fenomenet har samme omfang på alle hav og i alle himmelretningen, må den dessuten være kuleformet.

Den rette forklaringa er mye enklere. Som kjent består lyset av partikler i forskjellige farger. Gult, rødt og blått er grunnfargene, og Newton, som utviklet grunnlaget for moderne optikk, påviste også mellomformer hvor grunnfargene er representert i helt bestemte forhold. Disse partiklene har vekt: Blå partikler er tyngst; røde lettest. (Nyere forskning har dessuten påvist lyspartikler som er for lette eller for tunge til at menneskeøyet klarer å oppfatte dem. Newton hadde jo ikke tilgang til utstyr som gjorde det mulig for ham å studere usynlige partikler.)

Men når lyspartiklene har vekt, så avbøyes banene deres i et tyngdefelt – det vil si at partikkelbanene, også kalt lysstrålene, krummes. Partikler som stråles ut fra fjellsida faller raskere ned på bakken enn partikler som stråles ut fra fjelltoppen. Derfor ser vi de sistnevnte fra større avstand enn de førstnevnte. Dette er også grunnen til at Sola synes å stå seinere opp og gå tidligere ned om vinteren enn om sommeren: Om vinteren ser vi her i nord ikke Sola før den står et godt stykke over den virkelige horisonten, og den forsvinner fra synsfeltet et godt stykke før den faktisk går ned. Sia solpartiklene gir oss både lys og varme, blir det kaldt om vinteren og varmt om sommeren. Omvendt, om sommeren når Sola beveger seg 23 grader nord for skillet mellom sør og nord, ser vi den før den egentlig har stått opp, og etter at den egentlig har gått ned. Det skyldes at lyspartiklene som stråles ut på skrå oppover trekkes ned mot oss på bakken.

At blå partikler er tyngst forklarer også fenomener som regnbuen, og at himmelen virker blå. Vanskeligere er det ikke.

6: Noen uløste problemer – og de store løgnene

Det finnes fortsatt fenomener i verden som er vanskelige å forstå – nettopp derfor er metafysikken så spennende. For eksempel: Når vi beveger oss langt nok mot vest, oppdager vi plutselig at vi kommer hjem igjen fra øst! Hva har skjedd?

Svaret er at vi har passert en singularitet; en plutselig og umerkelig overgang. Denne overgangen er beslektet med det kvantumsspranget vi nevnte i forbindelse med sjelens oppstigning tidligere. Denne singulariteten følger Jordas omkrets. Vi ser den ikke, vi merker den ikke, men når vi krysser den er vi helt plutselig like langt i vest som vi øyeblikket før var i øst. Hva som skaper denne singulariteten er ennå ikke fullt forstått, men den utgjør en fundamental egenskap ved vår fysiske verden. Kanskje skyldes det at euklidsk geometri, som forutsetter uendelig store flater, bryter sammen der hvor overflata slutter, og geometriens forutsetninger plutselig ikke gjelder lenger.

Et annet grunnleggende spørsmål som opptar metafysikere er: Hvor kommer solenergien fra? For at Sola tilfører oss enorme mengder energi er åpenbart – det er denne energien som driver alle livsprosesser her i verden. Når lyspartikler treffer bakken eller havoverflata, fanges de opp, og energien de bærer stråles ut som flogistoner; varmepartikler. Flogistonene må forsvinne like raskt som de dannes, for ellers ville de hope seg opp, og det ville bli varmere og varmere.

Ei mulig forklaring som ennå ikke er studert i detalj er at Sola lades opp på ny hver gang den befinner seg under jordskiva – det skjer jo hvert døgn. Hvis denne forklaringa er riktig, må det komme av at flogistonene etterhvert synker ned gjennom jordskiva, og at Sola på en eller annen måte fanger dem inn og omdanner dem til nye lyspartikler. Men dette er forskning på hypotesestadiet, og det finnes ennå ikke noe gjennomarbeidet formelverk som er godkjent av alle metafysiske institusjoner.

Jeg skal ikke bruke lang tid på å diskutere de påståtte månelandingene eller andre «rom»ferder. Disse ferdene er jo åpenbart filminnspillinger med filmtricks – på de påståtte bildene fra Månen kan du jo tydelig se skyggene fra prosjektørene i filmstudio! Dette er bedrag gjennomført av en mektig rom- og våpenindustri, som alltid trenger støtte til økte bevilgninger. Påstandene om global oppvarming kommer i samme kategori: En sammensvergelse mellom Kina, FN og forskere som vil ha større bevilgninger. Forestillingene om «evolusjon» og at vi mennesker nedstammer fra apene er også en typisk forskerkonspirasjon. For ikke å snakke om den største løgnen av dem alle; påstanden om at Jorda er rund.

Metafysikken avslører slike sammensvergelser og graver fram sannheten. Ennå har vi ikke funnet alle svarene, men vi arbeider med saken.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar