Klimapanelet og 1,5-gradersmålet

Jeg har jo spådd at togradersmålet ikke vil bli nådd. ( http://kvernvold.blogspot.no/ : «Togradersmålet er kommet og gått – del 2», 22. august 1916.) Høg og mørk som jeg er, så sa jeg også at 1,5 grader ville være passert før 2030, og 2 grader i god tid før 2050.

Men FNs klimapanel hører ikke på meg (de heller). I fjor høst ga de ut en solid rapport om hva som skal til for å holde seg innafor 1,5-gradersmålet ( http://www.ipcc.ch/report/sr15/ - «Global Warming of 1,5° C»). Og hvorfor gjorde de det?

Fordi forskjellen fra 1,5 grader og opp til 2 grader kan være dramatisk, ifølge samme panel. Den består i flere dager med ekstrem temperatur og høgere temperaturtopper. (I det indre av Australia har dagtemperaturene før årsskiftet gått over 40 grader hver dag i to uker. Flere ganger over 45 grader, i ett tilfelle over 49 grader. Blir det særlig mye varmere, vil småbyer og tettsteder i Australias indre i praksis bli ubeboelige.) Forskjellen består også i økt forekomst og intensitet av ekstrem nedbør noen steder, og i flere og lengre tørkeperioder andre steder. Den mest sannsynlige forskjellen i havnivå er 10 centimeter. Og så videre.

Sånt kan man jo avvise. Sinte, unge menn med fysikkunnskaper fra ungdomsskolen sitter på gutterommene og skriver Facebook-kommentarer der de latterliggjør forskningen fra all verdens universiteter og forskningsinstitusjoner. De får mange smiletryner fra vennene sine. En avdanket partieier skriver helsides leserinnlegg der han resirkulerer Internett-myter som er tilbakevist for ti, femten, tjue år sia. USA har en president som trur at klimaforskningen er en sammensvergelse mellom Kina og FN. Og så videre. - Men inntil videre opptrer flertallet av verdens statsledere noenlunde rasjonelt (i hvert fall verbalt), fordi forskningsresultatene gjennom mange år er så entydige at de ikke kan motsies: Det foregår global oppvarming; den er menneskeskapt fordi vi sender stadig mer karbon ut i atmosfæren, noe som fører til økt drivhuseffekt; konsekvensene er alvorlige, og de vil bli katastrofale hvis vi ikke klarer å stanse oppvarminga.

Det tydeligste budskapet i rapporten er at det vil bli fryktelig vanskelig å komme under 1,5 grader oppvarming. (Vi har forlengst passert 1 grad.) Men det kan gjøres, hvis verden tar i bruk de virkemidlene som trengs, står det. Det vil kreve store og raske endringer i måten vi lever på – større endringer enn vi har opplevd gjennom historien. (Nå da; ikke overdriv. Bare i forrige århundre opplevde vi to verdenskriger.)

Rapporten sier lite om hvilke ringvirkninger sånne endringer vil få. Enkelte er lette å tenke seg: Store industrier må avvikles. Matproduksjonen må legges helt om. Vi må bruke mindre energi til reiser, vaskemaskiner, avkjøling, oppvarming, duppeditter. Vi kan få konkurser, arbeidsledighet, sammenbrudd i bank og børs. Vi får politiske omveltninger, revolusjoner, statskupp. EU går opp i liminga. Uroen vi har hatt i Midt-Østen kan bli som en mild bris, sammenliknet med den stormen vi får hvis oljeøkonomien bryter sammen. Og så videre. - En kan lett komme til den konklusjonen at medisinen kan bli verre enn sjukdommen. Vi har visst malt oss inn i et hjørne.

Så jeg trur det er urealistisk å vente at verden vil ta medisinen sin i de dosene som klimapanelet foreskriver. Vi må bremse global oppvarming med virkemidler som samfunnet klarer å absorbere, og samtidig sette inn skadebegrensende tiltak mot de klimaendringene vi ikke kan unngå. Det kommer til å bli vanskelig nok.

Det beste med rapporten er at den uttrykker presist hvilke midler som er mest effektive. Den setter opp fire scenarier; fire veger til 1,5 grader global oppvarming i 2100. I det sikreste scenariet har verden redusert sine utslipp med 58 % i 2030, og med 93 % i 2050. (!) Hvordan skal det gå til?

Jo: I 2050 er energi fra køl redusert med 97 %. Energi fra olje er redusert med 87 %, fra naturgass med 74 %, fra biomasse med 16 %. Ikke-biologisk fornybar energi – sol, vind, bølger, fossekraft - øker til 60 % av energiforsyninga i 2030, og til 77 % i 2050. Atomkraft øker med 150 % innen 2050. Samlet energibruk går ned med 15 % innen 2030, og med 32 % innen 2050. Det skyldes i stor grad overgang til elektrisk kraft, som kan utnyttes mye mer effektivt enn olje og gass. Det skyldes også energieffektivisering og endret livsstil. Du må slutte å gnafse i deg pølser av drøvtyggere: Gå over til fisk, kylling og – aller helst – soyapølser. Grgh.

Vi står foran en revolusjon i energiforsyning. Sol- og vindenergi bygges ut i stor fart, og transport og produksjon drives i stadig større grad av elektrisitet. I 2017 investerte verden 160 milliarder dollar i solkraft, ifølge Bloomberg Finance; opp fra 136 milliarder året før. Økningen ventes å fortsette i samme tempo. Samtidig gikk investeringer i biodrivstoff og biomasse ned fra 9 milliarder til 6 milliarder. (Imens satser vår egen klimaminister kraftig på palmediesel, og etterhvert enda kraftigere på plankediesel. Han leser nok ikke forskningsrapporter, men nøyer seg sikkert med Power Point-presentasjoner fra Zero.)

Men overgangen til solkraft og elektrisitet går ikke fort nok: Karbonutslippene fortsetter. Ved inngangen til 2019 viste målingene fra Mauna Loa et CO₂ -innhold i atmosfæren på 409,8 milliontedeler, mot 406,6 ved inngangen til 2018.

Hvis vi ikke klarer overgangen raskt nok, sier rapporten, må vi ta desto kraftigere i etterhvert. I et annet scenario klarer vi ikke å redusere energibruken. Da må energien fra sol, vind, bølger og fossekraft øke med 1327 % innen 2050, og energien fra kjernekraft må øke med 500 %.

Klarer vi ikke dette heller, finnes det et scenario der vi skyter langt over 1,5-gradersmålet i løpet av århundret, men klarer å komme ned igjen i 1,5 grads oppvarming i 2100. Det må vi i så fall klare ved å ta i bruk bioenergi med karbonfangst og -lagring. I prinsippet er det fullt mulig å trekke karbon ut av atmosfæren på denne måten. Teknologien finnes riktignok ikke, i hvert fall ikke i så stor skala som det tenkes her. Spørsmålet om lagring – hvor, hvordan, hvor lenge – er ikke løst. Metoden krever at karbonfangsten skjer der biomassen forbrennes. Det betyr i praksis at energien må utnyttes i store kraftverk: Det er jo vanskelig å forestille seg at bilene kjører rundt med karbonfangstanlegg på eksospotta. Videre trengs det store dyrkingsområder, og oljevekster der fotosyntesen klarer å fange opp store mengder CO₂. Du kan lett tenke deg flere komplikasjoner.

Dette scenariet forutsetter at vi i 2050 bruker 7,2 millioner kvadratkilometer til produksjon av bioenergi. Det må være godt jordbruksland som ellers kunne brukes til matproduksjon. Det krever at storskalafangst og -lagring av CO₂ faktisk virker, og at noen er villige til å betale for det. Med andre ord: Det trengs samordnet styring av verdensøkonomien, energiressursene og -produksjonen, og kontroll over 15 % av verdens jordbruksareal.

Hvis du trur at en så voldsom satsing på bioenergi betyr mindre utbygging av annen energi, så må du tru om igjen. På 7,2 millioner kvadratkilometer – et område på størrelse med Australia – dyrker vi sikkert de mest energirike vekstene vi kan få til å vokse der. Den mest effektive oljeveksten vi kjenner er oljepalme: Under gode forhold og på god jord kan oljepalmen levere 350 liter olje pr. dekar pr. år. Omregnet til energi utgjør det 4,2 kWt pr. kvadratmeter. Oljepalmen vil ikke trives alle steder, men en kan tenke seg at vi klarer å genmodifisere andre vekster til å gi tilsvarende avkastning. Da får vi i alt ca. 5*10¹³ kWt pr. år. Det er mindre enn 1/3 av verdens energiforbruk i dag. Bioenergisatsinga er aktuell hvis vi ikke klarer å bremse energiforbruket, så i dette scenariet ligger det at vi øker energiforbruket fram til 2050 med 44 %, til ca. 2,3*10¹⁴ kWt. Oljen fra vår enorme plantasje dekker altså bare godt og vel 20 % av behovet. Resten må dekkes av en enda kraftigere vekst i energi fra sol, vind, bølger og fossekraft - samt atomkraft.

Bioenergien tjener først og fremst til å trekke CO₂ ut av atmosfæren gjennom fangst og lagring. Det er vi blitt nødt til fordi oppvarminga har passert 1,5 grader med god margin. Vil den enorme plantasjen trekke nok karbon ut av atmosfæren? La oss se.

Vi slipper ut ca 35 milliarder tonn CO₂ hvert år. Våre utslipp kommer på toppen av det naturlige karbonkretsløpet mellom atmosfære, hav og landjord. Til nå har havet og plantene klart å svelge unna omtrent halvparten av våre utslipp, på toppen av det som sirkuleres i kretsløpet: Av de 35 milliardene forblir altså halvparten i atmosfæren, mens resten spises av økosystemene forøvrig. Vi veit ikke hvor lenge havet og plantene klarer å fortsette med denne ekstra-tjenesten. Havet blir stadig varmere og mer surt, og da reduseres evnen til å ta opp mer CO₂.

Men i løpet av 2018 har CO₂ -innholdet i atmosfæren altså steget med 3,2 milliontedeler. Sånn kan det ikke fortsette. Anta at vi klarer å flate ut veksten linjært ned til 0 i 2050. Da vil atmosfærens CO₂ -innhold fra 2018 til 2050 ha steget med 51 milliontedeler, opp til 460.

Så dyrker vi svært effektive oljevekster på 7,2 millioner kvadratkilometer førsteklasses landbruksareal. Hvert dekar produserer 350 kg olje, som tilsvarer rundt regnet ett tonn CO₂. (Plantene trekker til seg mye mer enn de legger på seg. Det meste av oksygenet kommer tilbake til atmosfæren i form av sånt O₂ som vi trenger for å puste. Sett i perspektivet til oss flercellete dyr er det hele vitsen med fotosyntesen! Nå ja; nesten hele vitsen.)

Anta at vi i 2050 har fått bioenergiproduksjonen med karbonfangst og -lagring i full drift. Da klarer vi altså å suge 7,2 milliarder tonn CO₂ ut av atmosfæren hvert eneste år. Alle disse tonnene lagrer vi på et trygt (?) sted. Da klarer vi på 50 år å fange inn i alt 360 milliarder tonn CO₂ . Det tilsvarer, grovt regnet, 50 milliontedeler CO₂ ut av atmosfæren.

Hva! Fram til 2050 har vi økt atmosfærens innhold med 51 milliontedeler CO₂ ut over dagens nivå. Og fra da til 2100 klarer vi å fjerne ca 50 milliontedeler fra atmosfæren! Da er vi med andre ord omtrent der vi er i dag.

Men i dag er det for mye karbon i atmosfæren, ifølge meg. For ved den nåværende mengden drivhusgasser vil overflatetemperaturene fortsette å øke helt til Jorda er så varm at den avgir like mye energi som den mottar. Dit har vi et godt stykke igjen. Det er som når du setter stråleovnen mot veggen: Det tar tid før veggen rekker å bli gjennomvarm. Og Jorda som termisk system er om mulig enda litt tregere i snuen enn husveggen din. Oppvarminga vil fortsette i årtier, sjøl om CO₂-innholdet ikke øker med en eneste milliontedel.

Tar jeg feil? Det har hendt før. Men som du skjønner, tviler jeg på at 7,2 millioner kvadratkilometer med superoljevekster på vår beste matjord kommer til å hjelpe oss. Forfatterne understreker sjøl usikkerhetene i dette scenariet. Det bidrar til å styrke min egen tvil.

Scenariet kommer ikke til å bli realisert. Grunnene er mange. Vi kommer ikke til å få ei verdensregjering med diktatorisk makt til å gjennomføre sånne femtiårsprosjekter, og godt er det. Hvem vil dessuten forsvare å ta 7,2 millioner kvadratkilometer ut av matproduksjonen? Disse kvadratkilometrene kunne vært brukt til å mette 1 milliard munner i stedet. Det er kanskje enda viktigere enn å produsere olje som blir mange ganger så dyr som den vi i 2050 fortsatt kan pumpe opp fra bakken.

Solenergi er i ferd med å bli konkurransedyktig sammenliknet med tradisjonelle energikilder, og teknologien blir bedre og billigere for hvert år. Den energien som de mest effektive oljeplantene produserer på 7,2 millioner kvadratkilometer, kan solpaneler produsere på en halv million kvadratkilometer i dag, og på enda mindre areal når vi skriver 2050. Solenergi kan dessuten utvinnes på fjellvidder, i ørkener, på åpent hav – en trenger ikke beslaglegge dyrebar matjord for å klare dét.

De fleste gigantprosjekter grunnstøter med gigantiske konsekvenser fordi hvert menneske, hver gruppe, hver organisasjon, hver nasjon søker sine egne mål, helt uavhengig av det store, påtvungne målet. Se for deg kjøperen av energi som triller inn på ladestasjonen. Hun kommer for å fylle opp batteriet på billigst og enklest mulig måte. Hun kommer ikke for å betale for CO₂-fangst til glede for sine ti milliarder medmennesker, eller for å betale leie for 7,2 millioner kvadratkilometer matjord, eller for å betale for varig lagring av CO₂. Hun spør bare: «Hva er prisen pr. kilowattime?»

Den billigste energien i dag heter ikke «bioenergi». Den kommer slett ikke til å hete «bioenergi» om tredve år, når kostnadene til fangst og lagring, leie av dyrkingsareal, dyrking og stell av genmodifiserte planter, raffinering, drift av oljekraftverk kommer i tillegg. Sammen med insektmidler, gjødsling, innhøsting.

I 2050 kommer solenergien til å være overlegent billigst. En tilstrekkelig brutal kommandoøkonomi kan jo tvinge igjennom noen gigantiske bioprosjekter i strid med all økonomisk fornuft. Men hvis en diktatorisk verdensorden tvinger vår travle bilist til å fylle plantekraft på batteriet til en pris som er ti ganger det hun vil betale, så reiser hun hjem og monterer solpanel på sitt eget garasjetak. Solenergien er skalerbar: Dermed er den ypperlig egnet til å la hvert individ, hver organisasjon, hvert land ta sine egne små og store valg hver eneste dag. Under sånne forhold fungerer Adam Smiths usynlige hånd perfekt. Ut av myriader av enkeltbeslutninger skaper den en økonomisk orden, gitt ved gjeldende markedspris på høgkvalitets solkraft. Et overstatlig prosjekt som prøver å påtvinge markedet en mye dårligere og mye dyrere løsning kollapser.

Men vi kan ikke vente mens gigantprosjekter settes i gang og deretter kollapser. Det vil bare føre til at de gode løsningene forsinkes, og det har vi ikke tid til. Nå gjelder det å få r**a i gir: Solkraft på hvert hyttetak, hvert industribygg og hvert parkeringshus! Og en god del andre steder. For eksempel i Tsjernobyl, der det nå bygges solcelleparker i området rundt den gamle reaktoren.

Hvis vi snur oss fort nok, kan det hende vi såvidt klarer å redde planeten. Vi når ikke 1,5-gradersmålet, og vi når neppe 2-gradersmålet. Men vi kan unngå noe som er enda mye verre.