Kulturkjendisen, statsministeren og strømmen

Jan Kjærstad får to helsider i Aftenposten til å drodle rundt populære misoppfatninger om strøm, og til å stille spørsmål til statsministeren basert på disse misoppfatningene.

Om kassadame Kari Evensen hadde skrevet den samme artikkelen, ville debattredaktøren i beste fall ha bedt henne skrive den ned til en notis på ti linjer, men sannsynligvis ha refusert den i sin helhet. Men kulturkjendiser har helt andre ytringsmuligheter enn kassadamer, også om ting de ikke har satt seg inn i. Da må statsministeren også få to helsider til å svare på misoppfatningene.

De populære misoppfatningene koker ned til to antakelser, som populister i de fleste småpartiene (herunder også SP) baserer seg på hver gang de raljerer med strømpolitikken:

1: Norge har ubegrenset elektrisk kraft til befolkningens egne behov, bare vi ikke selger den til utlandet.

2: Strømkablene tømmer landet for strøm, og det er grunnen til de høge strømprisene.

Hvis vi stenger strømkablene til utlandet og vedtar en strømpris på 30 til 50 øre pr Kwh vil altså alt bli bra igjen, og regjeringspartiene får igjen sin gamle oppslutning, ifølge disse populære feiloppfatningene.

NVE gir ukentlig ut rapporter om strømsituasjonen i Norge. (Se f eks https://www.nve.no/media/14955/2022_52_kraftsituasjonen.pdf )De er lett tilgjengelige og skrives på forståelig norsk, og de inneholder så mange tall som man bare kan ønske seg. Av disse rapportene framgår bl a:

1: I Sør-Norge (det er her vi har hatt størst problemer med strømprisene) har kraftverkene produsert 20 Twh mindre i 2022 enn i 2021. Etter overforbruk i 2021 og en nedbørsfattig sommer har det vært nødvendig for å fylle opp magasinene til et nivå som ivaretar forsyningssikkerheten. Og det er blitt mulig ved at nettoeksporten er redusert med 12 Twh, og ved at vårt eget forbruk er redusert med 8,3 Twh.

2: Sør-Norges nettoeksport for hele året var redusert til 1,4 Twh. Det har altså vært importert nesten like mye kraft som det har vært eksportert, og i lange perioder, både i august-september og mot slutten av året, har vi hatt netto import av kraft. For siste uke i året skriver NVE: «Den store nedgangen i produksjon gjorde at 41 prosent av forbruket i sør vart dekt av import i veke 52. Noreg har aldri importert meir kraft i løpet av ei veke enn i veke 52.»

Norge er altså avhengig av at vi kan importere strøm i perioder. Strømkablene virker begge veger, og det er temmelig urealistisk å stenge dem for eksport, men ikke for import. Videre:

Hvis strømprisen til forbrukerne hadde vært like behagelig som vi er vant til, ville vi ha brukt like mye også. Da ville fyllingsgraden i magasinene i Sør-Norge ha vært nede mot 50 %, og forsyningssikkerheten ville ikke ha vært ivaretatt.

Vi kan altså verken stenge strømkablene til utlandet eller regulere ned strømprisene til et behagelig nivå uten å skape store forsyningsproblemer i vårt eget land. Dette kunne Aftenpostens egne journalister lett ha funnet ut av, som grunnlag for alminnelig folkeopplysning.

Vår evindelige misnøyes vinter

 

Urinnbyggerne på nordvestkysten i Amerika hadde en skikk de kalte «potlatch».

( https://en.wikipedia.org/wiki/Potlatch ) Skikken var utbredt blant folkegruppene haida, tlingit, kwakiutl og flere andre, og bidrog til å opprettholde sosial orden i et hierarkisk stammesamfunn. En potlatch besto i at en av stammens høvdinger inviterte til fest med sang og dans, magiske ritualer, god mat og et overdådig forbruk. Var du en storkar (det var svært sjelden kvinner, er jeg redd), så var dette anledningen til å slå hæla i taket og demonstrere din makt og rikdom. Det gjorde du ved å gi gaver til alle frammøtte. Deretter fortsatte du å imponere ved å knuse og ødelegge store verdier: Brenne opp langhuset, smadre våpnene og kanoen. Til slutt toppet du det hele ved å drepe en eller flere av slavene dine. Til dette verdige formålet fantes det et spesielt verktøy som gikk under betegnelsen «slavedreperhammer». (Se f eks https://www.researchgate.net/publication/348264619_Russian_Resistance_to_Human_Sacrifice_among_the_Tlingit_Indians_1819-1867 eller https://historum.com/t/slavery-in-the-pacific-nw-tribes.52180/ ) Skikken med å ofre slaver ble motarbeidet av russiske myndigheter mens Alaska var en russisk koloni, og av amerikanske myndigheter både da og seinere. I Canada var potlatch forbudt til ut på femtitallet, men overlevde selvfølgelig i det skjulte - riktignok med mindre slaveofring, for etterhvert måtte også urinnbyggere slutte å holde slaver. Prinsippet var fortsatt det samme enkle: Jo rikere gaver og jo større ødeleggelse, jo større status fikk du, og jo kjekkere kar var du.

Samme prinsipp ble fulgt av storkarer i norske fjellbygder. I Peer Gynt klager Mor Åse over faren til Peer og statusmarkeringa hans som har utarmet garden: «Hvor er det, som gik til spilde / ved det store Vintergilde, / da hver Gjæst lod Glas og Flaske / bag sin Rygg mod Væggen klaske?» Peer gjør så godt han kan for å gjenopprette både rikdom og status. Det går så som så, som du veit.

I jappetida på 80-tallet fulgte de kjekke og kjappe samme skikk når de samlet seg på Barock for å feire dagens børskupp: For å markere deg som en av gutta («the gutts») måtte du oversprøyte kollegene med ekte sjampis. Skulle du imponere skikkelig, måtte du rive i magnumflasker fra baren så tusenlappene flagret. Da fikk du navnet ditt på veggen med gullskrift, til evig misunnelse og beundring for framtidige finanssløver. (Eller til spott og spe, avhengig av hvordan du ser på det.)

Dette var bare tre historiske eksempler på det antropologene kaller «spektakulært forbruk»: Bruk og kast så mye som mulig; ikke fordi du trenger det, men for å imponere omgivelsene. Skikken med å sitte baki drosja og tenne sigaren med tusenlapper, som ble praktisert av kjentfolk i finanslivet (ingen nevnt, ingen glømt), faller inn i det samme mønsteret. Det samme gjør påfuglens fjørprakt: Hannen gjør større lykke hos hunnene jo mer prangende den fullstendig unyttige fjørpynten er. Ifølge biologene er det et viktig poeng at halen er både unyttig og besværlig i en praktisk hverdag, der det gjelder å unngå oppmerksomheten til kongeørna og andre som ikke vil deg vel. Den praktfulle halen viser nemlig at du er så frisk og kjekk at du klarer deg til tross for handicappet. Damene blir imponert og kommer flaksende. Liknende tanker har nok leikt i hodet til børsløven som vinket på magnumflaskene, og ikke minst i hodene til de kvinnelige kontorassistentene som flagret rundt ham.

Førti år etter jappetida er hele Norge blitt et jappesamfunn, med et spektakulært forbruk som gjør inntrykk på utlendingene. I 2022 falt vårt lokale Earth Overshoot Day på 12. april, ifølge beregningene til WWF. (https://www.overshootday.org/newsroom/country-overshoot-days/ ) Hadde alle mennesker på kloden hatt vårt forbruk, måtte vi ha hatt 3,5 jordkloder til rådighet hvis forbruket skulle være bærekraftig. Likevel strever vi utrettelig for å få økt kjøpekraft og enda høgere forbruk, for det må til hvis vi skal opprettholde vår status. (Tok en langweekend i Paris – godt å komme litt bort fra vintermørket... Fantastisk som de har pusset opp kjøkkenet og stua; det må ha kostet! ... Ny bil igjen? Den der har du ikke fått billig! ... Vi leide Rorbua med full servering til femtiårslaget; det er tross alt ikke hver dag vi feirer med to hundre gjester...Jo, vi tok et cruise til Svalbard i år; litt må vi jo unne oss etter pandemien – etc.)

Hvert år etter krigen er gjennomsnittsnordmannen blitt rikere og har kunnet forbruke enda litt mer enn året før. I 77 år har vi ikke opplevd annet enn økonomisk vekst, og vekst, og vekst. Bare fra 1985 til 2021 har kjøpekraften økt med 86,8 %, ifølge statistikken fra SSB. ( Se https://www.smartepenger.no/jobb/2584-lonnsutvikling . Regn sjøl. Jeg går ut fra at du kan renteregning.) Vi er blitt så vant til vårt stadig stigende overforbruk at vi betrakter det som vår særskilte menneskerett, uansett åssen folk har det i resten av verden. Under pandemien og andre kriser som rammet resten av verden har den snille Staten bevilget oss ut av alle problemer, ved at regjeringa sprøytet stadig flere oljekroner ut over alle tilløp til misnøye. Dermed kunne mange bedrifter gå med rekordoverskudd under pandemien, til tross for kraftig redusert aktivitet. Flyselskapet Norwegian delte ut millionbonuser til direktørene etter et år da flyene sto på bakken, sikkert som påskjønnelse fordi de hadde vært så flinke til å få tak i statlige koronakroner.

I 2022 har vi opplevd den verste krisen sia 2. verdenskrig. Regjeringa har, for en gangs skyld, innsett at det ikke er mulig å bevilge seg ut av strømknapphet, inflasjon og stigende rente: Å trykke flere penger vil bare forverre inflasjonen. I en klassisk Carl Barks-historie, trykt i «Donald Duck & Co» nr 2, 1952, kommer det en syklon som løfter taket av onkel Skrues pengebinge og blåser pengene hans ut over landet. De regner ned over begeistrete innbyggere som sanker sedler i poser og sekker. Men gleden er kortvarig; det produseres ingenting, sia alle er blitt rike og har sluttet å arbeide, og på prislista i onkel Skrues gardsutsalg står det nå: «Ull 4.000.000; 1 egg 1.000.000.»

Skrues pengebinge tilsvarer vårt oljefond. Vi har også en sentralbanksjef som hever renten så kraftig hun bare kan for å bremse prisstigningen. Riktignok er mye av inflasjonen importert, men hun vil ikke ha en hjemmelaget inflasjon på toppen, noe vi får hvis Staten bare deler ut penger i øst og vest.

Europa, USA og stort sett hele resten av verden har hatt kraftig inflasjon i 2022 på grunn av Putins krig. I Storbritannia er inflasjonen over 10 %; EU-landene og USA ligger ikke langt etter. Norge er nesten «best» i klassen med en inflasjon på 6,5 %. ( https://e24.no/norsk-oekonomi/i/Llo1kJ/prisveksten-i-norge-dempet-seg-til-65-prosent-i-november ) Samtidig har vi hatt en gjennomsnittlig inntektsvekst på 4,1 %. ( https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/sysselsetting/statistikk/antall-arbeidsforhold-og-lonn/artikler/lonnsveksten-tar-seg-opp ) Nedgangen i realinntekt utgjør altså 2,4 %. Vi er med andre ord satt tilbake til 2019-nivå når det gjelder gjennomsnittlig kjøpekraft! Nesten ingen andre land har klart seg så godt gjennom krisen hittil.

Men skulle en dømme etter klagene på nettet, i avisspaltene og ved lunsjbordene, måtte en tru at vi er satt tilbake til det fæle 30-tallet. Den regjeringa som er satt til å lose oss gjennom krisen faller som en stein på gallup, og de to partilederne idioterklæres og æreskjelles av alle nettets strøm- og økonomieksperter. Erna Solberg rir på ei popularitetsbølge som hun bare kunne drømme om mens hun hadde ansvar, sjøl om den politikken hun ville føre som statsminister i store trekk er den samme som den Støre fører. Populister i de infrarøde og de ultrafiolette delene av politikken fråtser i løfter om billig strøm og økonomisk kompensasjon i hauger og lass. Måtte alle gode makter forby at disse populistene får en finger på rattet!

Julehandelen i 2022 ble en kjøpefest, nå som i tidligere år. ( Julehandel 2022, Forbruk | Så mye brukte vi på julehandelen 2022 (nettavisen.no) ) Og fyrverkeriet på nyttårsaften sprakte nesten like livlig som før. Var det husleia for hele første kvartal som gikk opp i lysglimt og røyk?

Det finnes selvfølgelig grupper som er blitt hardt rammet av inflasjon og strømpriser: Flyktninger, uføre, minstepensjonister. Fattigdommen øker. Men det er ikke de fattige som klager høgest og krever strømstøtte til hytta, billigere bensin, rentekompensasjon og lågere skatt. De høgeste klageropene kommer fra den breie middelklassen som aldri har opplevd annet enn velstandsvekst. Og de kommer fra folk som, mot alle advarsler, har tatt opp alt for store lån. (Når inflasjonen er på 6,5 %, er 4 % rente egentlig for lite, sia en slik rente fortsatt gjør det lønnsomt å ta opp lån.)

Vår evige misnøyes vinter er over oss. Velstandsvekst gjennom 77 år har gjort oss til et folk av sutrepumper. Vi forlanger at Norge fortsatt skal være unntakslandet som øker forbruket ytterligere, mens alle andre må stramme livreimene. Til våren kommer den ene yrkesgruppa etter den andre til å kreve kompensasjon, både for prisstigningen og for at de har «sakket akterut i lønnsutviklingen». For ingen må få mindre enn de andre, og alle har sakket akterut, derfor må alle nå få mer enn gjennomsnittet. Sia det er valg til høsten, er det stor fare for at den sittende regjeringa også lar seg friste til å sprøyte nye oljekroner over misnøyen. De som igjen må tåle inflasjon uten kompensasjon, er de som ikke har sterke organisasjoner og lobbyister i ryggen: Flyktninger, uføre og minstepensjonister.

La oss håpe at vi i løpet av det året vi er inne i innser at vi må tilpasse forbruket til virkeligheten, blenge litt mindre og kutte i hvert fall én shoppingtur til London. Det har vi bare godt av. Dessuten har kloden godt av det. Til gjengjeld bør vi tåle at de som faktisk blir enda litt fattigere blir tilgodesett; de kommer ikke til å ta mange ekstraturer til London av den grunn.

Kanskje vi til og med holder ut å gå med genser innadørs.