Kjønn, identitet og makt: En rapport fra krigen

 

I Storbritannia ble det for noen år sia forberedt et lovforslag om at enkeltpersoner kunne endre sitt juridiske kjønn ved å fylle ut et skjema og betale et lite gebyr. Disse planene forårsaket diskusjon, også i sosiale medier. Maya Forstater, en skatteekspert som arbeidet for Center for Global Development, tvitret sin oppriktige oppfatning om lovforslaget. Hun skrev blant annet: «Det jeg ikke kan begripe er at folk jeg beundrer, som støtter vitenskapen og som kjemper for menneskerettigheter og kvinners rettigheter, binder seg sjøl i knuter for å slippe å si den sannheten at menn ikke kan bli kvinner (fordi det kan såre mennenes følelser)». Hun skrev også: «Jeg deler bekymringene til @fairplaywomen om at en radikal utvidelse av den legale definisjonen av «kvinner», slik at den kan omfatte både menn og kvinner, gjør den til et meningsløst begrep, og vil underminere kvinners rettigheter og beskyttelsen av sårbare kvinner og jenter.»

Det skulle hun nok ikke ha skrevet. For ved dette senteret arbeidet det, som en lett kan forestille seg, mange rettenkende mennesker, og de ble fryktelig opprørt over skatteekspertens reaksjonære (eller «middelalderske», et yndlingsbegrep blant dem som er på parti med framtida) synspunkter. De ble så opprørt (er det lov å si oppskjørtet?) at de forlangte henne fjernet fra jobben. Dermed fikk hun sparken, sånn at toleransen og framskrittet kunne feire en ny seier.

Maya Forstater feiret ikke. Hun gikk til søksmål i arbeidsretten, og der tapte hun. Dommen falt i desember 2019. Dommeren begrunnet avgjørelsen blant annet med at hun ikke har rett til å «overse rettighetene til en transperson og den enorme smerten som forårsakes av feilkjønnethet ... Disse holdningene fortjener ikke respekt i et demokratisk samfunn.» Hele begrunnelsen var 26 sider lang.

Men som den hensynsløse personen hun var nektet Forstater å gi seg. Hun fastholdt at kjønn er uforanderlig, og at det må det være lov å si uten å miste jobben. Så hun førte saken videre, og i appellretten fikk hun medhold. Dommeren fastslo at sjøl om uttalelsene hennes kunne føre til at enkelte følte seg såret, kunne de ikke hevdes å angripe eller true noen.

Denne avgjørelsen er nylig falt. Den fastslo at Forstaters syn på biologisk kjønn som noe virkelig, viktig og uforanderlig er beskyttet av loven, også om enkeltpersoner føler seg krenket av et slikt syn. Hva som skjer med ansettelsesforholdet er fortsatt ikke avklart, og arbeidsgiveren er lite tilfreds med utfallet. Der arbeider det fortsatt mange rettenkende mennesker som ikke tåler feiltenkende kolleger. De kan ikke leve med at middelaldermørket igjen senker seg over arbeidslivet, kan du skjønne.

Det hører til historien at forslaget om å gjennomføre egenrapportering av ønsket kjønn er lagt til sides i Storbritannia. I Norge, derimot, er lovgiverne progressive og på parti med framtida, så her ble en slik lov innført allerede i 2016. Der står det: «Personer som er bosatt i Norge og som opplever å tilhøre det andre kjønnet enn det vedkommende er registrert med i folkeregisteret, har rett til å få endret sitt juridiske kjønn. Departementet kan gi forskrift om at loven skal gjelde for norske statsborgere bosatt i utlandet.» Etter at skattekontoret (!) har godkjent en formell søknad, blir kjønnet endret i folkeregisteret, og «Det juridiske kjønnet skal legges til grunn ved anvendelsen av andre lover og forskrifter.»

Maya Forstaters sak fikk ekstra publisitet fordi J K Rowling engasjerte seg til hennes fordel. Dette førte i sin tur til et ramaskrik der rettenkende mennesker i hele verden tok avstand fra Rowling – bl a med krav om at bøkene hennes skulle fjernes fra offentlige biblioteker. Slike krav er ennå ikke oppfylt, såvidt jeg veit.

Men rettenkerne gir seg ikke, selvfølgelig: Intolerante ytringer og ytrere må slås ned med hard hånd. Vi kan jo ikke tillate folk å meine hva som helst, bare fordi de påberoper seg naturvitenskap og andre middelalderske fordommer! Framskrittet ruller ubønnhørlig videre.

Forfatteren Faldbakken vil ha et lokalsjukehus for Hamar

 

Den politiske konstruksjonen «Innlandet» består av to tidligere fylker: Hedmark (ca 197.000 innbyggere) og Oppland (ca 190.000 innbyggere). Sett fra Oslo er ordet «Innlandet» alt for ofte blitt oppfattet som «Hedmark med nogo attåt». Sånn var det lenge før storfylket ble opprettet. Sånn er det også for den som ser «Innlandet» fra Hamar.

På Hamar bor forfatteren Knut Faldbakken. Han er opprørt over at det nye sentralsjukehuset for «Innlandet» er vedtatt plassert på Moelv, og ikke i Brumunddal. Fra stuevinduet sitt kan han se Dovrebanen, Rørosbanen og E6. Dermed, meiner han, er det åpenbart at sentralsjukehuset aller helst bør ligge på Hamar – i hvert fall ikke lengre borte enn Brumunddal! Moelv ligger riktignok også i Hedmark, men det er ikke godt nok form Faldbakken: For på Moelv blir sentralsjukehuset «bilbasert», og avstanden fra Hamar øker med hele 19 km. Så utfører han det kalkulatoriske mesterstykket å fastslå at disse 19 kilometrene påtvinger «flere tusen ansatte» en pendleravstand mellom 60 og 120 kilometer! Jeg skulle gjerne få innblikk i det magiske regnearket som frambringer et sånt resultat.

Det som kjennetegner de tre trafikkårene som Faldbakken ser fra vinduet sitt, er at de går gjennom de folkerikeste delene av Hedmark. Ingen av dem går gjennom de folkerikeste delene av Oppland. Fra Gran, der jeg bor, kan jeg kjøre til Hamar på en time og tre kvarter – i hvert fall hvis ombygginga og opprustinga av E6 noen gang blir ferdig. Jeg kan også ta bussen til Gran stasjon, reise med Gjøvikbanen til Oslo, og derfra ta Dovrebanen til Hamar. Det tar fra tre timer til en full arbeidsdag, avhengig av togtidene.

Når sentralsjukehuset plasseres på Moelv i stedet for i Brumunddal, øker reiseavstanden for Hamars 30.000 innbyggere med 19 kilometer. Samtidig blir reiseavstanden for Opplands 190.000 innbyggere redusert med de samme 19 kilometrene. Forskjellen mellom Hamar og Oppland er at på Hamar bor Knut Faldbakken. Og sia han har et kjent navn, også i «Aftenposten»s debattredaksjon, får han halvannen side til å klage over den himmelropende uretten han utsettes for. Jeg er helt sikker på at avisen også har mottatt mange innlegg fra sinte opplendinger som misliker at avstanden til sjukehuset skal bli 25 km lengre, men disse innleggene har nok ikke redaksjonen fått plass til, dessverre.

Hamar er en flott by som blant mye annet har en innebygd skøytebane og to irske puber. Byen har også et nedslitt sjukehus, som – i likhet med sjukehuset på Gjøvik – vil bli nedlagt hvis det store, fine, nye sentralsjukehuset for Innlandet blir realisert. Faldbakkens problem er at han ønsker seg et lokalsjukehus for Hamar; ikke et sentralsjukehus for Innlandet. Noen må prøve å forklare ham forskjellen.

Sanna Sarromaa: Uvitende, arrogant og provinsiell

Sanna Sarromaa er like stappfull av fordommer som en gjennomsnittlig kommentartråd på nettet. Til forskjell fra mange andre har hun ikke skaffet seg sine fordommer i «livets harde skole»; hun har tvertimot sanket dem med seg fra forskjellige universiteter. En lang utdannelse er altså ingen garanti for klokskap – knapt nok for kunnskap.

Av en eller annen grunn får hun stadig lufte sine fordommer i full offentlighet i landets største aviser. At hun stadig slipper til og antakelig får godt betalt, skyldes ikke at hun skriver spesielt godt eller interessant: Det er jo ikke særlig vanskelig å få tak i folk som avskyr nynorsk, dialekter og sånt, og som klarer å karakterisere andres språk med blomstrende skjellsord. Det skyldes nok heller at hun allerede er et kjent navn, slik at navnet hennes har gjenkjennelsesverdi. Dermed trur redaktørene at det har allmenn interesse når hun skriver ett eller annet kunnskapsløst om ett eller annet – det være seg norsk mat, norsk språk eller norsk utdannelse. Samme slags vurdering ligger til grunn når norske redaktører trur det har verdi for offentligheten at Charter-Svein får dele sine kunnskaper om virus med oss.

Sarromaa har i mange år skaffet seg et navn ved å angripe norsk syte- og klagekultur. Rettere sagt; ved å syte og klage over det hun oppfatter som syte- og klagekultur. Det siste året har hennes syting og klaging rettet seg mot norsk mat, norsk ferie, norsk språk og norsk utdanningspolitikk.

I 2020 hindret koronaen henne i å ta den vanlige ferien sin. (Selvfølgelig ferierer hun i Frankrike hvis hun kan; alle på hennes nivå gjør det.) Dermed ble hun tvunget til å feriere i Norge, dette tilbakestående landet der hun har bodd aldeles frivillig i mange år. Da først oppdaget hun hvor dyrt og dårlig alt er her i landet: Maten, overnattingsstedene og ikke minst været. Etter et døgn i campinghytte i Mandal (der regnet det; dessuten var det maur der) avbestilte hun ferieturen i Jotunheimen, for hun skjønte at der kom det til å være enda verre. Lykkeligvis ble grensa mot Finland åpnet, slik at hun kunne trekke pusten i de dype skoger, der det visstnok ikke finns vær. I hvert fall ikke så mye vær som i Norge.

I seinere tid har hennes syting og klaging rettet seg mot at folk her i landet ikke uttrykker seg i den sosiolekten som hun sjøl til en viss grad behersker, et nedtonet riksmål – tidligere ofte kalt «dannet dagligtale». Særlig ille er det at folk kan breke på egen dialekt i NRK, kunne hun meddele, helt uvitende om at det språket hun etterlikner er akkurat like mye dialekt som alle andre, hvoretter hun ga seg til å karakterisere forskjellige dialekter hun har hørt navnet på: «Jeg synes bergensk er slitsomt. Jeg forstår det, men ikke med letthet og glede,» kunne hun betru oss da hun beriket oss med et intervju. «Stavangersk og jærsk er to helt jævlige dialekter.» Og: «Det skjærer i ørene mine når noen sier 'itte'.» Og så videre, og så videre.

I samme intervju kunne hun også avsløre at hun er svært lite musikalsk: En helt overflødig opplysning; det skjønner du straks du har lest noen få setninger av hennes språklige betraktninger. Du skjønner også at hun er blottet for intellektuell nyfikenhet: Enhver med den minste interesse for språk vil jo lytte etter variasjoner i uttale, ordforråd, trykkfordeling, og fundere over hva sånne variasjoner kommer av. Ikke Sarromaa: For henne er variasjonsrikdommen bare kilde til sinne. Hun har nok skaffet seg sine kunnskaper én gang for alle.

Hun meiner at «dialektfascistene» ikke respekterer tilhøreren. Det forholder seg stikk motsatt: Som bruker av helt vanlig norsk vil jeg ikke finne på å fornærme din intelligens ved å legge om språket, som om jeg ikke trur du evner å skjønne noe som helst. Jeg legger ikke om til barnespråk heller. For enten vi ytrer oss på nordlending, trøndersk, siddis eller vikamål, så er det helt vanlig og normal språk vi bruker. Vi har få problemer med å forstå hverandre: Det kommer av at vi har vendt oss til, blant annet takket være språklig takhøgde i NRK og TV2, at språket har et variasjonsrom der vi fint kan bevege oss og likevel bli forstått. Fordi vi har vendt oss til å finne fram i dette språklige rommet, forstår vi også både dansk og svensk dagligtale mye lettere enn dansker og svensker forstår norsk – enn si hverandres språk.

Dette er en språklig kompetanse som Sarromaa verken eier eller verdsetter. Mer enn det; hun skjønner ikke at den eksisterer. I hennes vesle avkrok av verden er regelen at folk skal tilpasse seg hennes egen, smale språklige variant. Det faller henne ikke inn at det er svært uhøflig om en tilhører nekter å strekke seg den språklige centimeteren som muligens kreves for å oppfatte budskapet.

Sarromaa er, i sin provinsielle arroganse, overbevist om at hun behersker norsk like godt som en innfødt. Hun kommer ikke til å gjøre den minste anstrengelse for å skaffe seg breiere kunnskaper. Dermed kommer hun ikke til å lære mer heller. Det faller henne ikke inn at hvis hun syter over hvor vanskelig det er å skjønne en haugesunder «som krydrer språket med tonem 2» (det gjør de ikke – hun har ikke peiling på hva tonem 2 er), så er det sin egen uvitenhet hun blottstiller.

Som alle heimføinger trur hun at hennes variant av språket er den naturgitte og riktige, mens alle andres er feil. Sånt kan en tillate seg å meine hvis en har makt til det: Derfor har overklassen i de fleste land kunnet bestemme hvilket språk som er det «riktige». Problemet er at her i landet har likestillingstanken gått helt av skaftet: Nå for tida uttrykker jo milliardærene seg like gjerne på trøndersk som på Frogner-riksmål, enten noen gir dem lov til det eller ikke. Hvor skal dette ende?

Sarromaas nyeste stunt er at hun harselerer over forslag om legeutdanning på Gjøvik: «Er det virkelig noen som ønsker å bli behandlet av en lege som har sin utdannelse fra Gjøvik?» spør hun. Hun har også registrert at det nye sentralsjukehuset for Innlandet er tenkt plassert på Moelv: «Er det noen som har hørt om Moelv? Moelv er et et lite veikryss mellom Hamar og Lillehammer bestående av Narvesen og Nille. ... Men er det noen som kan noe som vil jobbe i Moelv?» - Nei, de får nok ikke en eneste lege eller spesialsjukepleier til å ville jobbe på et sted som mangler både nattklubb og teater, skal du se.

Sarromaa, derimot! Hun er blitt utdannet til den verdensborgeren hun trur hun er ved å ta sin utdannelse som «første år på Universitetet i Lappland, neste på universitetet i Helsinki og tredje på Blindern.» (Hun har sin doktorgrad innen »kjønnsforskning». Frist meg ikke til å røpe mine egne fordommer mot synsefag.) Uten et utdanningsløp der hun var innom de største lærestedene, både i Finland og i Norge, ville hun aldri ha blitt til noe, kan du skjønne. Men at folk kan utdanne seg til noe som helst på Gjøvik? Narr henne ikke til å le! Det blir for hobbyvirksomhet å regne.

Fairbanks i Alaska har 31.000 innbyggere. Der ligger det et velansett universitet; det eldste i Alaska, der det også befant seg et medisinsk fakultet, som ble flyttet til Anchorage da det også ble etablert et universitet der. Det er et nært samarbeid med utveksling av kompetanse og studenter mellom disse to. Avstanden mellom Fairbanks og Anchorage er 580 km langs en bilveg gjennom fjell og skog – altså om mulig enda lengre enn avstanden fra Gjøvik til Oslo. - Gjøvik har 30.500 innbyggere, og har en egen del av NTNU. Flinke til å bruke nettet er de også, og bøker har de hatt lenge.

I Sarromaas forestillingsverden kan ingenting stort og betydelig skapes på småsteder. Bare i metropolene kan sivilisasjonens klare lys næres og skinne! Fra de store sentra kan lyset og kunnskapene sildre ut over Gryltevika, Rablegrenda og andre avsidesliggende plasser. Der bor de mumlende massene som grynter og klør seg i ræva mens de venter på kunnskaper fra Sarromaa og andre av hennes kaliber. Kunnskapene overleveres i dannet dagligtale, selvfølgelig, og oppdelt i passe store stykker, sånn at de kan få plass i de små distriktshodene.

Reykholt heter en avsidesliggende plass i Europas mest avsidesliggende land – ikke nettopp noe urbant senter der lysende begavelser samler seg fra fjernt og nær. På dette stedet ble noen av Europas ypperste litterære verk skapt på 1200-tallet, i en fortellertradisjon som blomstret i Europas karrigste og tynnest befolkete land. Snorres Kongesagaer og hans Yngre Edda ble ikke skapt i London eller Paris; de ble skapt på heiene 15 mil nord for Reykjavik.

Snorre arbeidet ikke i et vakuum; han samlet fortellinger fra eldre skriftlige kilder, og fra kunnskapsrike tradisjonsbærere som han snakket med på sine reiser. Verken han eller de andre sogeskriverne – dem var det mange av – trengte å sitte i et stort senter for å skape verdenslitteratur. Snorre fikk den inspirasjonen og de kunnskapene han trengte utenfra likevel.

Elias Lönroth bodde i en liten by nær Karelen mens han reiste rundt i gläsbygdene (og i Karelen var bygdene virkelig gläse, da som nå!) og samlet versene til det som skulle bli «Kalevala». Jeg har skjønt det slik at mange finner fortsatt holder det verket de kaller «Finlands nasjonalepos» høgt i ære, dets stusslige herkomst til tross . Men muligens ikke Sarromaa. M. B. Landstad bodde i den avsidesliggende bygda Seljord mens han samlet store deler av den norske folkeviseskatten. Når det gjelder Asbjørnsen og Moe -

Og ingen av dem hadde Internett en gang.

Hva var det egentlig som hendte for 66 millioner år sia?

 

1: Utryddelsen

For 66 millioner år sia fant den femte store massedøden på Jorda sted. Forskjellige kilder oppgir at 75 % av alle dalevende arter døde ut – deriblant dinosaurene. (Unntatt fuglene, som egentlig er dinosaurer, har vi lært. Kra kra!) Det har lenge vært antatt at årsaken var en gigantisk meteoritt som traff oss midt i planeten, nærmere bestemt ved Yukatanhalvøya i Mexico. Spor etter nedslaget er fortsatt synlige som et krater med en diameter på 150 km. I seinere tid er det også blitt påpekt at det pågikk store og langvarige vulkanutbrudd før nedslaget, noe som kan ha forsuret livet for både landlevende og havlevende skapninger og bidratt til utryddelsen.

Klimavirkningene av nedslaget har vært beregnet, simulert og diskutert opp stolper og ned vegger. Jeg liker å skjønne ting jeg leser om, og sånne hendelser skjønner jeg best gjennom tall og beregninger. Så her følger noen enkle og uforpliktende regnestykker, i håp om at både jeg og min intelligente leser kan bli enda litt klokere. «Muneleg klok kvar mann vere,» står det i Håvamål. «Ovklok vere han ikkje.» Det siste klarer jeg nok fint å unngå.

Jeg vil altså (prøve å) regne på klimaet før, under, etter og lenge etter nedslaget. Jeg har ingen store og sofistikerte modeller til å hjelpe meg, og slett ingen kraftige superkomputtere til å kverne slike modeller. Jeg kan litt grunnleggende fysikk. Dessuten har jeg en kalkulator, en kulepenn, et par gamle konvolutter til å regne på, samt adgang til nettet. La oss se hvor langt jeg kommer!

I slutten av krittida, rett før nedslaget, antas klimaet å ha vært vesentlig varmere enn i dag, med en global snittemperatur på 19-20 grader C – 4-5 grader varmere enn i dag. Det stemmer godt med estimater som sier at CO2-innholdet i atmosfæren kan ha vært ca 800 deler pr million, mot 415 i dag. Men når jeg påstår at disse tallene passer godt sammen, må jeg også si noen ord om begrepet «klimafølsomheten».

2: Klimafølsomhet

Den enkle definisjonen på klimafølsomheten til en gass er: Den temperaturøkningen som følger når konsentrasjonen av en bestemt gass i atmosfæren blir fordoblet. Teoretiske beregninger viser at klimafølsomheten for CO2 aleine, altså når en ser på hvilken effekt dobling av denne gassen ville ha hvis ingenting annet endret seg, er litt over 1 grad Celcius. Også «klimarealistene»s skytshelgen, meteorologen Roy Spencer, er enig i det: «It has been calculated theoretically that, if there are no other changes in the climate system, a doubling of the atmospheric CO2 concentration would cause about 1 deg C of surface warming. This is NOT a controversial statement…it is well understood by climate scientists.» ( http://www.drroyspencer.com/global-warming-101/ )

Merk at klimafølsomheten dreier seg om dobling. Så hvis dobling av CO2 (isolert sett) gir en økning på 1 grad, kreves det ny dobling for å få en økning på 1 grad til. Det kommer av at drivhuseffekten fungerer logaritmisk, ikke linjært, noe som kan vises teoretisk og som har vært kjent omtrent så lenge som drivhuseffekten har vært kjent.

Men CO2 virker ikke aleine. Oppvarming – enten den skyldes CO2, solintensitet eller magiske besvergelser – påvirker mengden av vanndamp i atmosfæren, og vanndamp er en mye kraftigere drivhusgass enn CO2. Jeg er den stolte eier av «The Handbook of Chemistry and Physics, 47^th edition» (ei hendig lita handbok på 2,6 kilo – altså i praksis umistelig). Der finns det, blant uhorvelig mye annet, tabeller over metningstrykket av vanndamp. De viser at i det aktuelle temperaturområdet stiger metningstrykket for vanndamp med ca 7 % for hver grad temperaturen stiger. Nå er ikke jordatmosfæren mettet med vanndamp, men det kan også vises teoretisk at mengden av vanndamp vil øke proporsjonalt med metningstrykket, så lenge det finns vatn som fordamper. Og det gjør det her på Jorda. 

Derfor tar klimaforskere hensyn til en multiplikatoreffekt som skyldes vanndamp. Forskjellige kilder oppgir litt forskjellige tall, men en vanlig opplysning er at hvis CO2 aleine står for 20 % av drivhuseffekten, så står vanndamp for over 50 %. Dette er beregnet ut fra satellittobservasjoner av hvor mye strålingsenergi som «mangler» i de respektive absorpsjonsområdene. (Se også https://skepticalscience.com/water-vapor-greenhouse-gas-intermediate.htm .) Hvis vanndamp fanger 2,5 ganger så mye varmestråling som CO2, må en altså regne med en multiplikatoreffekt på 3,5, dersom en vil beregne samlet temperaturstigning fra både CO2 og vanndamp. Spencer meiner at økt skydannelse motvirker denne effekten, men han står ganske aleine blant klimaforskere. Og den globale oppvarminga hittil stemmer mye bedre når en regner med en slik multiplikatoreffekt enn når en bare regner med CO2 uten sekundærvirkninger.

En multiplikatoreffekt på ca 4 er sannsynliggjort empirisk, ved studier av temperaturer og CO2-innhold gjennom de siste 25.000 år. ( https://www.acs.org/content/acs/en/climatescience/atmosphericwarming/climatsensitivity.html ) Og klimaforskningens store helt, Svante Arrhenius, kom til samme resultat da han i 1896, etter ett års beregninger med blyant og papir, konkluderte med at en dobling av CO2 i atmosfæren ville føre til 4 grader økning i gjennomsnittstemperaturen. ( https://blogs.bl.uk/science/2016/12/the-first-paper-on-carbon-dioxide-and-global-warming.html )

Som den enkle fysikersjelen jeg er, meiner jeg at klima til sjuende og slutt dreier seg om energitransport og -balanse, akkurat som de fleste andre ting her i universet. Sjamaner og kreasjonister (Spencer er tilhenger av «intelligent design») får si hva de vil: I mine enkle regnestykker setter jeg den kombinerte klimasensitiviteten av CO2 og vanndamp lik 3,5.

3: Krittida

Jeg kommer tilbake med bruk og misbruk av klimasensitiviteten seinere. Men først litt om klimaet i slutten av krittida. Som kjent er den globale middeltemperaturen i dag 15 grader C, mens «svartlegemetemperaturen» - den temperaturen som planeten ville ha hvis det ikke fantes noen drivhuseffekt – er 18 kuldegrader. Uten drivhuseffekt ville det altså ha vært veldig kaldt og stusslig her på Jorda. Men det spørs hvor mye drivhuseffekt vi har godt av: Det hersker i hvert fall enighet blant opplyste folk om at det ikke bør bli særlig mye varmere enn det er nå.

Her ute hvor vi befinner oss stråler Sola med en intensitet på rundt regnet 1366 watt på hver kvadratmeter som står vinkelrett på stråleretningen. Sola har ikke lyst like sterkt bestandig: Energimengden den gir fra seg øker med ca 6 % for hver milliard år som går, hovedsakelig fordi den bruker opp hydrogenet sitt og går gradvis over på tyngre stoffer – se kapitlet om Solas utvikling av en flink fyr på Northwestern University. ( https://faculty.wcas.northwestern.edu/~infocom/The%20Website/evolution.html ) Det betyr at for 66 millioner år sia var det bare 1360 watt pr kvadratmeter her ute hvor vi bor. (Dermed var soloverflata ørlitt kaldere enn i dag også: Bare 5.770 grader, mot hele 5.776 grader i dag. Sollyset var ørlitt rødere, men ikke så mye at det spiller noen som helst rolle i de følgende regnestykkene.)

Hvis Jordas albedo (den andelen av energien som blir reflektert direkte) var den samme som i dag, altså 0,30, og global gjennomsnittstemperatur var 19 grader (mot 15 i dag), må drivhuseffekten ha vært sterkere enn i dag. Hvor mye?

Svartlegemetemperaturen finner vi ved å bruke Stefan-Boltzmanns strålingslov – se ovennevnte kilde. Ved albedo lik 0,30 og solenergi pr. kvadratmeter lik 1360 watt blir svaret: 18,3 minusgrader. Drivhuseffekten utgjør altså (i mitt regnestykke) en forskjell mellom svartlegemetemperatur og virkelig temperatur på 37,3 grader, mot 33 i dag.

Hvis CO2-innholdet i atmosfæren var ca 800 deler pr million, var det nesten dobbelt så høgt som nå. Ifølge betraktningene om klimafølsomhet vil det ha utgjort en forskjell på 3,5 grader. Det gjenstår likevel 0,8 graders forskjell. Hvordan (bort)forklarer jeg det?

Med ett ord: Metan! I krittidas dampende jungler har det ikke vært mye krøtter eller andre drøvtyggere som raper metan når de ørter. Derimot fantes det uhorvelig mange og store våtmarker, der arkene (mikroorganismer som bryter ned organisk materiale i anaerobe miljøer) koste seg nede i torvlagene og produserte metan i store mengder. Metan brytes ganske raskt ned i atmosfæren, men nivået holdes oppe hvis det ustanselig blir produsert nytt. Dersom metannivået den gangen også var dobbelt så høgt som i dag, er det mer enn nok til å forklare de 0,8 gradene.

Andre tenkelige forklaringer er selvfølgelig at tallene mine, regnestykkene mine eller begge deler er spinnville. Jeg holder en knapp på metan. (Klimasensitiviteten basert på dobling av metan lar seg også beregne. Den øvelsen overlater jeg til min intelligente leser.)

Enkelte vrangpeiser vil innvende: «Du har antatt en albedo på 0,30, akkurat som i dag. Men dette var ei tid med MYE mer luftfuktighet enn i dag, og følgelig tettere skydekke! Albedo har sikkert vært mye større enn 0,3.»

Javel: Jeg griper kalkulatoren og beregner svartlegemetemperaturen ved en strålingsintensitet på 1360 watt pr kvadratmeter, og en albedo på 0,5. Svaret blir 234 Kelvin, eller 39 kuldegrader. Samlet drivhuseffekt ville i så fall ha utgjort 59 grader! Altså: Nei. Da måtte det ha vært... hvor mye CO2? Regn sjøl. - Skydekket var sikkert tettere i krittida enn i dag: Det ble transportert mye mer vanndamp gjennom atmosfæren enn nå, så da var det også mye mer uvær og mer skydannelse. Til gjengjeld fantes det ingen polkalotter, og snødekket vinterstid var nok skrint. Altså mye mindre snø og is, som reflekterer solskinn langt mer effektivt enn skyer. Så da er det liten grunn til å anta at albedo har vært vesentlig høgere enn nå.

Et avvik på 0,8 grader ligger dessuten godt innafor feilmarginen på de tallene jeg opererer med. CO2-innholdet, for eksempel, kan ha vært fra 500 til 1000 deler pr million, ifølge kildene. Globalt temperaturgjennomsnitt kan ha vært 20, ikke 19. Albedo og metaninnhold i atmosfæren finns det INGEN pålitelige tall for. Så: Jeg bommer med 0,8 grader? Ærlig talt! Vent ikke millimeternøyaktighet i konvolutt-regnestykkene mine. At jeg ikke bommer med mer (hvis jeg bommer!), viser bare at jeg ikke er helt på bærtur. Basta.

4: Smellet

Meteoritten traff Jorda, og i løpet av ett sekund ble krittida avsluttet.

Aller først ble det fryktelig varmt. Smeltet og gløende fjell ble slynget ut og regnet ned over hele kloden. Det satte i gang skog- og torvbranner på alle kontinenter. Kokende vatn fosset som gigantiske tsunamier over havet. Trykk- og varmebølgene drepte dyr øyeblikkelig over avstander på tusenvis av kilometer. Så ble himmelen svart av røyk og støv, sot og avgasser, og det fenomenet som Carl Sagan kalte «kjernefysisk vinter» satte inn. Etter den intense varmebølgen ble det veldig kaldt.

Ifølge flere studier har sammenstøtet forårsaket ei voldsom nedkjøling som varte i noen tiår, og deretter global oppvarming som varte i noen hundre tusen år. Én studie har brukt klimamodeller til å beregne at temperaturene på land sank med minst 26 grader C. Etter mer enn 30 år tok temperaturene seg opp igjen, og 1000 år seinere var klimaet mellom 1 og 2,6 grader varmere enn før nedslaget. ( Brugger, Feulni, Petri: «Baby, it's cold outside: Climate model simulations of the effects of the asteroid impact at the end of the Cretaceous»; https://agupubs.onlinelibrary.wiley.com/doi/full/10.1002/2016GL072241 )

En annen studie finner et fall på 28 grader C over land, og 11 grader C over havet. (Bardeen m. fl.: «Abrupt Climate Change Caused by Global Fires from a Large Meteor Impact»; https://ui.adsabs.harvard.edu/abs/2015AGUFMPP41A2209B/abstract .) Av en tredje studie, som har sett på mikrofossiler før og etter meteoritten, framgår det at avkjølinga ble fulgt av en periode på 100.000 år med global oppvarming på ca 5 grader C. (MacLeod m. fl.: «Postimpact earliest Paleogene warming shown by fish debris oxygen isotopes (El Kef, Tunisia)»; https://science.sciencemag.org/content/360/6396/1467 .)

Den som leiter, kan finne flere studier av klimaet før, under og etter katastrofen, og av virkninger på livet på land og i hav. Resultatene spriker med hensyn til hvor kaldt det ble til å begynne med, og hvor varmt det ble etterpå. Så da regner jeg ufortrødent videre.

5: Meteoritten

Det var en gigantisk meteoritt – eller en liten asteroide – som traff Jorda. Den hadde en masse på minst 5*10¹² tonn, og traff Yukatan med en hastighet på ca 20 km/sekund. (Tallene kan anslås ut fra størrelsen på krateret.) Dermed har sammenstøtet utløst en energi på ca 10²⁴ Nm, som tilsvarer 16 milliarder Hiroshima-bomber – eller nesten 20 % av den solenergien som treffer Jorda i løpet av et år. Sagt på en annen måte: 1736 ganger menneskehetens samlete energiforbruk i løpet av et år.

Noen kilder oppgir større tall; andre oppgir mindre tall. Den som leiter kan finne mengder av beregnete eller estimerte tall til å korrigere mine beregninger med. Husk likevel at radien på krateret gir en slags ramme for energien som ble utløst – så hvis en antar at meteoritten hadde mye større masse, må den til gjengjeld ha truffet Jorda med mindre hastighet. Jeg har valgt moderate tall, omtrent midt på treet.

Energiutløsningen gjorde et kraftig inntrykk på jordskorpa. Det var ikke bare vatnet som kokte og dampet bort i mange mils omkrets: Fjellet i nedslagsområdet kokte og ga fra seg enorme mengder karbon, svovel og pulverisert stein. Varmesjokket utløste globale skogbranner, som i sin tur sendte mer karbon ut i atmosfæren i form av CO2.

Svært mye av den utløste energien gikk med til å smadre og smelte stein og slynge den ut over Jorda. Hvor mye? La oss anta halvparten. Resten gikk med til å sette luft og vatn i bevegelse. Etterhvert som stormene og tsunamiene ble bremset ned, gikk bevegelsesenergien over til varme.

Mesteparten av denne halvparten gikk nok med til å slynge kokende vatn ut i kilometerhøge tsunamier – la oss anta 90 %, altså 4,5* 10²³ Nm. Anta igjen at denne energien etterhvert ble til varme i de 100 øverste metrene av havet.

I dag dekker havet ca 360 millioner kvadratkilometer, og særlig mye større eller mindre kan det ikke ha vært i krittida. Det fantes riktignok ingen store breer, men det betyr nesten ingenting i regnestykket: Breene på Antarktis og Grønland utgjør i dag ca 35 millioner kubikkilometer, mens havet har et volum på 1,34 milliarder kubikkilometer. Smelter breene, vil havet stige med kanskje 70 meter: En dråpe i havet.

Så hvis havet var omtrent like stort som nå, utgjorde de øverste 100 metrene 36 millioner kubikkilometer. Å verme opp et slikt volum 1 grad C krever ca 1,5* 10²³ Nm. (Regn sjøl – hent tallene du trenger i dine nærmeste fysikalske tabeller, eller for eksempel her: https://scholarsandrogues.com/2013/05/09/csfe-heat-capacity-air-ocean/ .) Det betyr altså, under de forutsetningene jeg har valgt, at havet absorberte nok energi til å verme opp de øverste 100 metrene 3 grader. Skulle hele havet blitt likt oppvarmet, ville oppvarminga bare ha blitt 0,08 grader. Havet er stort, og det har en enorm varmekapasitet.

Med atmosfæren stiller det seg ansless! Den har bare ca 1/1000 av varmekapasiteten til havet (se samme kilde som sist). Så hvis «bare» 0,5* 10²³ Nm gjensto til oppvarming av atmosfæren, ble det likevel i gjennomsnitt 8,4 grader varmere i lufta. Over hele jordkloden.

Jeg må også regne med varmen fra de globale skogbrannene. Som det framgår lengre nede, har jeg anslått at tilsammen 650 milliarder tonn karbon gikk opp i røyk i disse brannene – halvparten fra torv og skogbunn; halvparten fra skog over bakken. For å gjøre en lang historie kort – en historie om brennverdier av våt og tørr torv, av våt og tørr ved, osv – bruker jeg en gjennomsnittsverdi: Brennverdien av fuktig køl angis til ca 6.000 kcal pr. kg. Jeg multipliserer, konverterer kalorier til Nm og deler på atmosfærens varmekapasitet, og finner at brannene gir et tillegg som tilsvarer 2,7 grader temperaturøkning i hele atmosfæren. Totalt: En temperaturøkning på 11,1 grader, når energien fordeles likt mellom hvert eneste gram luft som atmosfæren består av.

Varmen ble selvfølgelig ikke jevnt fordelt: Noen steder har det vært kokende varmt; andre steder bare en mild luftning. Skogbrannene har pågått i ukevis; torvbrannene i år. Alt i alt ble det forferdelig varmt på svært kort tid. Heldigvis (?) gikk det fort over.

Hvor lang tid tok det før den første varmeperioden ble avløst av kraftig nedkjøling? Hav og atmosfære ble tilført energi på tilsammen 5* 10²³ Nm fra nedslaget, og 0,16* 10²³ Nm fra brannene, har jeg sagt. De siste 0,16 kan vi nesten se bort fra, ikke minst fordi noen av brannene fortsatte lenge etter at det var blitt kaldt.

I mørket som fulgte ble mesteparten av sollyset stengt ute: La oss si at bare 10 % slapp igjennom, mot 70 % før katastrofen. Jorda ble snytt for 60 % av den innfallende strålinga som hadde holdt temperaturene i balanse. Dette utgjorde et energibortfall på ca 9*10²¹ Nm i døgnet, mens Jorda altså var blitt tilført et ekstra «fond» på 5* 10²³ Nm. Men Jorda fortsatte ufortrødent å stråle fra seg energi i form av varmestråling, så lenge den var varm nok til det. Så etter 55 døgn var fondet tømt. .

Det kan ha gått raskere: Det kan hende at absolutt ingenting av sollyset slapp igjennom i et par måneder. Null. Nada. Da har det tatt bare 48 døgn.

Nå vil den intelligente leser si: Det har gått enda litt raskere, for en varm klode stråler ut mer energi pr. tidsenhet enn en temperert klode. Det har hun helt rett i, og disse helt nøyaktige beregningene kan hun gjøre sjøl.

6: Mørket

Jorda ble innhyllet i et ugjennomtrengelig mørke av sot, støv, avgasser. En studie nevner enorme mengder aerosoler i form av SO2 og SO3. Solskinn trengte nesten ikke igjennom. Ei overopphetet Jord fortsatte å gi fra seg energi i form av varmestråling, men mottok nesten ikke energi i form av solskinn. Så temperaturen sank, og sank, og sank. Tre regnestykker:

• Ved en albedo på 0,50 var Jordas svartlegemetemperatur 234 K – det vil si 39 kuldegrader.

• Ved en albedo på 0,90 var Jordas svartlegemetemperatur 174 K – det vil si 99 kuldegrader.

• Ved en albedo på 0,95 var Jordas svartlegemetemperatur 144 K – det vil si 129 kuldegrader.

Jorda fortsatte å stråle ut varme helt til temperaturen var i balanse med mottatt stråling – det vil si helt til temperaturen (svartlegemetemperatur pluss aktuell drivhuseffekt) stemte med gjeldende albedo.

Som det framgår seinere i mine regnestykker, har jeg antatt at CO2-innholdet i atmosfæren ble omtrent doblet etter katastrofen. Men hvis vi forutsetter samme drivhuseffekt som før katastrofen, ville temperaturen i verste fall synke til 92 kuldegrader, dersom skylaget holdt seg like tett og opprettholdt en albedo på 0,95.

Så hvor lang tid tok det før det ugjennomtrengelige mørket begynte å letne: Ett år? Ti år? - Husk at Jorda fortsatt hadde et enormt varmereservoar utover atmosfæren: Havet. Atmosfæren ble fort nedkjølt, men havet fortsatte å gi varme til atmosfæren så lenge det ikke ble tiliset.

Havvatn begynner å fryse til ved ca 2 minusgrader. I regnestykkene mine fikk havet først en energimengde som tilsvarer 3 graders oppvarming av de øverste 100 metrene. Før sammenstøtet var overflatetemperaturen 19 grader. Ei nedkjøling til det punktet der havet begynte å fryse til, krevde altså at havet først kvittet seg med energi tilsvarende (19 + 3 + 2) varmegrader – 24 varmegrader. Det er 8 ganger så mye energi som havet mottok i sammenstøtet.

Nedkjølinga foregikk ved varmeutveksling gjennom vind, storm og havstrømmer. Uvær er energi som flytter seg, og det har vært veldig mye uvær i denne tida. Hvor raskt varmetapet mot atmosfæren og videre ut i rommet foregikk er et regnestykke som er alt for stort for mine små regneferdigheter! Men Jorda måtte altså kvitte seg med 3,6*10²⁴ Nm energi før de øverste 100 meter av havet var kjølt ned til - 2 grader. Det er nesten nøyaktig like mye energi som Jorda mottok fra Sola i løpet av ett år før katastrofen (etter at vi har trukket fra for en albedo på 0,3). Etter sammenstøtet var Jorda som sagt mye varmere og strålte ut energi mye raskere enn før, men etterhvert som den ble kaldere, gikk det saktere. Og saktere. Det er ikke urimelig å anta at Jorda det første året etter smellet alt i alt strålte ut omtrent like mye energi som det siste året før smellet. Da var det blitt temmelig subarktisk helt ned til tropene.

Men etter ett år var skyene som innhyllet Jorda blitt tynnere. Mye støv og oske var vasket ut. Det er fortsatt blitt stadig kaldere, men avkjølinga har gått saktere, for litt etter litt slapp det igjennom mer sollys. Det er ikke sikkert at store havområder rakk å fryse til. Hvis for eksempel albedo ikke var 0,95 eller 0,9 lenger, men 0,5, og hvis drivhuseffekten var omtrent som før sammenstøtet (men husk at CO2-innholdet ble doblet!), så var gjennomsnittlig overflatetemperatur oppe i 271 K – eller 2 kuldegrader. Akkurat på frysepunktet til havvatnet.

Den som vil finne ut nøyaktig hvor lang tid det tok før vippepunktet ble nådd trenger store kunnskaper, klimamodeller som kopler sammen mange komplekse prosesser, samt kraftige datamaskiner. Jeg har ingen av delene. Flere av kildene sier at det har tatt noen årtier før de få overlevende skapningene kunne skimte stjernehimmelen igjen. Jeg synes det høres lenge ut. Men på ett eller annet tidspunkt ble vippepunktet nådd. Jeg postulerer altså at vippepunktet befant seg ved albedo lik 0,5 og en temperatur på 2 kuldegrader; frysepunktet for havvatn. Fra dette punktet gikk temperaturene oppover igjen.

7: Varmen

Hvis 20 % av asteroiden var karbon i forskjellige former, og halvparten av dette karbonet endte i atmosfæren, utgjorde det 500 milliarder tonn. Like mye kan ha blitt frigjort fra fjellet i bakken. Verdens skoger og jordsmonnet under dem utgjør i dag et karbonlager på ca 650 milliarder tonn, men datidas skoger har, sammen med torver og sumper, inneholdt vesentlig mer karbon enn skogene i dag. Hvis dette karbonlageret var dobbelt så stort som dagens, og 50 % gikk opp i røyk, utgjør det ytterligere ca 650 milliarder tonn. Legger vi sammen karbonet fra asteroiden, fra fjellet og fra den brennende skogen og skogbunnen, blir det tilsammen 1.650 milliarder tonn, som i den oksygenrike atmosfæren utgjør over 6.000 milliarder tonn CO2.

415 deler CO2 pr million, som er dagens nivå i atmosfæren, utgjør litt under 800 milliarder tonn karbon. 1.650 milliarder tonn karbon tilsvarer altså 800 deler pr. million. CO2-nivået fra før katastrofen ble dermed doblet, ifølge mine tall.

På lengre sikt, det vil si etter at klimaet hadde stabilisert seg, og temperaturene hadde steget til Jorda igjen var i termisk likevekt med innkommende solenergi, er det rimelig å si: Klimasensitiviteten er 1 grad ved fordobling av CO2-nivået. Hvis multiplikatoren på grunn av vanndamp er 3,5, så ble økningen i global temperatur etter stabilisering 3,5 grader C. Hvis det globale gjennomsnittet før katastrofen var 19 grader, så var det altså kommet opp på 22,5 grader når det hadde gått så lang tid at klimaet var blitt (noenlunde) stabilt igjen.

Forskere som har skrevet studier om dette angir en økning på 1 til 5 grader, i en varmeperiode som varte i flere hundre tusen år. - Det går an å være i hvert fall litt skeptisk til lengden på denne perioden. For etter at klimaet var stabilisert, ble det fart på planteveksten. Skogen vokste. Og vokste!

Det var ikke samme slags skog som nå, men kølgruvene viser at de var laget av nøyaktig samme materialer. I Norge er brutto tilvekst i skogen, det vil si før hogst, ca 25 millioner kubikkmeter i året. Disse kubikkmetrene inneholder omtrent 5 millioner tonn karbon. Skogen i Norge dekker ca 120.000 kvadratkilometer – men fordi noe av dette er «uproduktiv» skog (som skogeierne kaller det når skogen bidrar til biologisk mangfold, men ikke til kroner på konto), og sia konvoluttene mine foretrekker tall i tierpotenser, runder jeg av nedover til 100.000 kvadratkilometer.

Verdens landareal utgjør i dag 148 millioner kvadratkilometer. Jeg runder av nedover til 100 millioner kvadratkilometer med skog, og antar at dette har utgjort et område som er minst like produktivt som de norske skogene i dag. Jeg nekter altså å tru at verdens skoger for 66 millioner år sia var mer klønete i sitt CO2-opptak enn norsk granskog i dag! Med disse beskjedne antakelsene burde skogene, når de fikk vokse vilt og uhemmet i et mye varmere og våtere klima enn vårt, klare å ta opp 5 milliarder tonn karbon i året – sannsynligvis mye mer. Da bør det ha tatt mindre enn 350 år før skogen har tatt opp igjen de 1650 milliarder tonn karbon som ble pumpet ut i atmosfæren under og etter nedslaget. Det gjenstår altså et problem som hodet mitt ikke klarer å finne ut av: Hvorfor varte den nye varmeperioden i flere hundre tusen år; ikke bare i 350? Kan det også ha noe med metan å gjøre?

8: Oppsummering

På slutten av krittida var det en god del varmere på Jorda enn i dag, med dampende jungler og et yrende liv til vanns og til lands. Det fantes nesten ikke breer. Hovedgrunnen til varmen var at CO2-innholdet i atmosfæren var mye høgere i dag - mellom 500 og 1000 deler pr million, mot 415 akkurat nå.

Plutselig, for 66 millioner år sia, sluttet krittida med et smell. Da inntraff den femte store masseutryddelsen i Jordas historie, fordi en gigantisk meteoritt traff Jorda med ødeleggende kraft. Det første sjokket forårsaket voldsomme vinder og kilometerhøge tsunamier som valset over kloden med glovarm luft og kokende vatn. Det sendte enorme skyer av pulverisert, smeltet og gløende fjell ut i rommet. Regnet av gløende fjell førte til skogbranner over hele kloden. Himmelen ble svart og nesten ugjennomtrengelig for synlig lys.

Aller først ble det veldig varmt. Etter kort tid ble det raskt kaldere og kaldere, fordi skyer av støv, oske og avgasser stengte mesteparten av alt solskinn ute. Det kan hende det ble så kaldt at deler av verdenshavet ble islagt. - Denne perioden, sier flere forskere, varte i flere årtier.

Men etterhvert regnet støvet, oska og avgassene bort; himmelen klarnet, og solskinnet trengte igjennom. Det begynte å bli varmere igjen. Og etterhvert ble det mellom 1 og 5 grader varmere enn det hadde vært før katastrofen. Livet tok seg opp igjen. Basert på de få skapningene som hadde overlevd katastrofen oppsto det helt nye former som begynte å dominere verden. - Den nye varmeperioden varte i flere hundre tusen år, ifølge forskerne.

Jeg har prøvd å skjønne gangen i disse hendelsene som endret Jorda og livet på planeten vår til det ugjenkjennelige. Det har jeg prøvd ved å gjøre enkle beregninger basert på fysikk og energi. Disse regnestykkene er å anse som rimelighetsbetraktninger: Kan det stemme at det foregikk sånn og slik? - har jeg tenkt. Og stort sett stemmer det sånn noenlunde når jeg regner. Men regnestykkene gir ingen nøyaktige forklaringer med to streker under svaret – slike forklaringer må komme fra forskere med kunnskaper, modeller og datamaskiner. Regnestykkene forteller meg at det kan ha foregått omtrent på denne måten, ikke mer.

Det gjenstår også mange detaljer jeg ikke har klart å skjønne ved hjelp av regnestykkene. Hvis jeg leser mer om den femte store masseutryddelsen, kommer det sikkert til å dukke opp flere slike. Uansett: Disse rimelighetsbetraktningene setter meg i stand til å forstå prosessene mye bedre enn før jeg satte meg til å regne. I hvert fall til å tru at jeg forstår dem bedre.

Det er å håpe at leseren – hvis hun har hatt tålmodighet til å følge meg helt hit – også har fått en litt bedre forståelse av hendelsene.

Dinosaurene skjønte ingenting. De ble uskyldige ofre for hendelser de overhodet ikke kunne påvirke. Vi, derimot, skjønner godt hva som foregår, her vi står et stykke inne i den sjette store masseutryddelsen. Denne utryddelsen skyldes ikke en diger meteoritt; den skyldes deg og meg.