Musikk og kvinneforakt

 

Når jeg kjører bil, hører jeg ofte på radio. En favoritt er Vinyl. Dit flykter jeg når P2 setter i gang med enda en halvkjendis fra kulturredaksjonens bekjentskapskrets som snakker om seg og sitt, samtidig som Alltid Nyheter spoler gårsdagens nyheter for tredje gang. (Og når Vinyl spoler sitt eget lydbånd med de teiteste reklamene – de verste er p t Biltema- og strømavtalene - , flykter jeg videre til Retro. De to kjører akkurat de samme reklamesnuttene, men heldigvis asynkront.)

Derfor kom jeg i skade for å høre Frankie Avalons «Beauty school dropout». Seinere har de kjørt den flere ganger. Frankie Avalon var en smørsanger med karrieretopp rundt 1960, men seinere fikk han visstnok slippe til i Travoltas «Grease»-univers. Denne sangen har han skrevet sjøl. Han må ha vært desperat.

Dette er noe av det mest ondsinnete jeg noensinne har hørt i en popsang. Han lekser opp for ei jente om hvor stygg hun er, og at hun er helt mislykket på alle andre områder også. Sangen har ikke en melodi som det går an å huske, og tekstlinjene er klønete satt sammen. Framførelsen er altså blottet for talent, i tillegg til at den oser av forakt. En smakebit:

Well, they couldn't teach you anything

You think you're such a looker
But no customer would go to you
Unless she was a hooker

Baby don't sweat it (don't sweat it)
You're not cut out to hold a job
Better forget it (forget it)
Who wants their hair done by a slob?

Det er mulig at dette oppgulpet hadde en funksjon i en film, og at han fikk som fortjent i filmen. Men den er altså utgitt på plate, uavhengig av filmen, og sangen spilles på retrokanaler uten formildende forklaring. Den hakker laus på en person som, etter hva som framgår av teksten, ikke har gjort noe verre enn å eksistere.

Sjokket ved å høre denne teksten har fått meg til å tenke over hva slags tekster og dermed holdninger jeg har fått inn med popmusikken, med blues og med køntri. Er favorittene mine fra tidligere år gjennomsauset av kvinneforakt, kanskje så selvfølgelig at jeg må lytte ekstra kritisk for å legge merke til det?

Pop handler, som du sikkert har lagt merke til, ofte om forelskelse og kjærlighet av ymse slag. De tilgrensende kategoriene, køntri og blues, holder på med mye av det samme. Da kommer jeg selvfølgelig straks i tanker om den største av alle innen køntri, Hank Williams. Han gjorde ikke stort annet i sin alt for korte karriere enn å surve om hvor ensom og ulykkelig han var. Det gjorde han på en så gripende og hjerteskjærende måte at det går gjennom marg og bein på deg, hvis du ikke har en sjel av tre. Men tilløp til kvinneforakt er det vanskelig å finne – tekster som «Your cheatin' heart» eller «You're window shopping» kunne like gjerne framføres av ei kvinne overfor en mann. Den beste tolkeren av Hank Williams her i landet er Toini Knudtsen, og hun lar seg ikke plukke på nesen.

Don Gibson var også en fyr som hadde det fælt stadig vekk: «I can't stop loving you», «Don't tell me your troubles», «Oh, lonesome me», «Sea of heartaches» - og så videre. Men han var slett ikke voldelig; han satt bare for seg sjøl med gitaren og koret sitt og survet. Akkurat som Patsy Cline.

Verre var det nok med den første virkelig store køntriartisten, Jimmie Rodgers. Hans «Blue Yodel no. 1», best kjent som «T for Texas», foreligger i flere versjoner, men i den versjonen som finnes på mitt samlealbum klager han på Thelna, «the girl that made a wreck out of me». Så skryter han av hvor mange damer han kan få: «I can get more women than a passenger train can haul». Men den hevnen er visst ikke søt nok, for han skal også «buy me a pistol, lawd, lawd, I'm gonna shoot poor Thelma just to see her jump and fall. Yodelaeeeo.»

Tradisjonen med å skyte damer videreføres av en annen av mine favoritter, Charlie Pride, i «The snakes crawl at night»:

«So I stood outside and waited till the morning,

and the gun I held was trembling in my hand.

No, I didn't plan to give them any warning,

'cause the Devil on my shoulder had command.»

Han skyter altså begge to, men han hadde en god unnskyldning: Djevelen fikk ham til å gjøre det.

Tom Jones (som ikke er en av mine favoritter) følger opp: I «Laura» trekker han fram alt det flotte han har gjort for henne, og så avslutter han:

«Laura, count the dresses in your closet

Note the name upon the checkbook in your bag
And if there's time before I pull this trigger, oh Laura
Then tell me what he's got that I ain't got.»

Jeg nøler med å si det, for de fabelaktige fire er jo hellige og hevet over kritikk – likevel: «I'd rather see you dead, little girl, than to be with another man», synger de i «Run for your life». Og det er det eneste denne sangen handler om; det gjentas og gjentas. Dama som sangen henvender seg til har altså ingen egen eksistensberettigelse; hun skal bare finnes for å være sammen med jeg-personen. Du kommer ikke stort nærmere å bli definert som en bruksgjenstand. Fyttirakkern!

Nå vil kanskje innbarka Beatles-fans mumle noe om «ironi». Beklager; dette er ikke ironi. Dette er rock'n roll avspilt for fulle tenåringer klokka to om natta. Som en kommentator på BBC sa det, ikke uten underfundig ironi: «Donald Trump doesn't do irony.»

Fra bluesen er jeg nødt til å trekke fram en annen kjempe, Huddie Leadbetter («Leadbelly», eller «Blymagan»). I hans vise om Ella Speed går det slik:

De fust ball it entered in po' Ella's side,

De nex' ball entered in her breas',
De third ball it entered in her head;
Dat's de ball dat put po' Ella to bed.

Grunnen er den vanlige, så Leadbetter finner det nødvendig å advare andre unge damer:

All you young girls better take heed'

Don' you do like po' Ella Speed;
Some day you will go for to have a lil fun
An'a man will do you like Bill Martin done.

Det går an å fortsette. I blues, køntri og rock skjer det stadig at damer får som fortjent. (Og sia jeg ikke har greie på rap, skal jeg unnlate å trekke fram skrekkeksempler fra den verdenen. Du finner nok en god del sjøl.)

Er dette så ille, da; det er jo bare morsomme tekster? - Ja, det er ille. Kultur formidles gjennom musikk. Når den bekrefter at kvinnfolk kan bankes eller i verste fall drepes hvis de ikke gjør slik jeg vil, bidrar den til å opprettholde en voldelig og kvinnefiendtlig kultur.

Nå kommer du kanskje trekkende med «Frankie and Johnny», hvor rollene er snudd. Denne sangen finnes i utallige tolkninger med litt forskjellig tekst, men jeg foretrekker Lonnie Donegan's udødelige:

«The first time she shot him, he staggered.

The second time she shot him he fell.

The third time she shot him, oh Lawdie,

there was a new man's face in Hell.

She shot her man,

'cause he was doing her wrong.»

Ikke bra, dette heller, selvfølgelig. Men det hører absolutt til sjeldenhetene at kula går den andre vegen.

Mye som er trist og leit i køntrimusikken handler om utroskap. Av og til veit den mannlige sangeren godt at han er den skyldige parten – som i «Please help me, I'm falling» fra Hank Locklin, eller «Walk on by» fra Leroy van Dyke. Men andre ganger rømmer fyren fra sitt eget ansvar og peker på dama: I «Devil Woman» med den ellers ypperlige artisten Marty Robbins angrer fyren seg, og da er det fristersken som har skylda, selvfølgelig. Hun er nemlig fryktelig ond:

Devil woman, you're evil

Like the dark coral reef
Like the winds that bring high tides
You bring sorrow and grief
You made me ashamed to face Mary
Barely had the strength to tell
Skies are not so black, Mary took me back
Mary has broken your spell

Hva slags pudding er det som ikke vil bære sin egen del av ansvaret? Nevnte Mary burde kaste ham på huet og ræva ut.

Jeg hører ikke til dem som er over seg begeistret for Bob Dylan. Men jeg medgir at han har laget mange sanger som står seg. En av disse er absolutt «Don't think twice, it's all right». (Beste innspilling er med Peter, Paul og Mary.) Her, som i mange andre sanger, er han lei seg for at det gikk galt med forholdet, og hovedansvaret ligger på den kvinnelige partneren: Han klarer nemlig alltid å peke på henne mens han leverer en mild reprimande. Så nå stikker han, ha det bra, men ta det ikke så alvorlig, da:

I'm a-thinking and a-wonderin' walking down the road

I once loved a woman, a child, I'm told
I give her my heart but she wanted my soul
But don't think twice, it's all right

Et barn som ikke bare ville ha hjertet mitt; hun forlangte sjela mi også? Huttetu! Du kan jo skjønne at geniet gjør helt rett i å stikke av. Og som avslutning:

I ain't a-saying you treated me unkind

You could've done better but I don't mind
You just kinda wasted my precious time
But don't think twice, it's all right

Å stikke av fra eget ansvar, å skylde alt på den andre i et forhold, er selvfølgelig ikke like ille som å banke opp eller ta livet av den som skuffer deg. Men det er fortsatt en holdning som ikke aksepterer den andre som en likeverdig person, med akkurat samme rett til å følge egne drømmer og mål som du sjøl har. Det kan være trist og leit. men du eier henne ikke. Eller ham.

Jeg har, som sagt, prøvd å tenke over en del holdninger som ble formidlet – direkte eller indirekte – gjennom populærmusikken i mine yngre dager, og som du sikkert finner rester av den dag i dag, hvis du graver. Noen slike sanger, som «Run for your life» og «Devil Woman», kan jeg rett og slett ikke høre på lenger uten å føle meg litt uvel.

Lykkeligvis gjenstår det mange perler som er helt fri for den kvinneforakten jeg har skrevet om her. Hank Williams, for eksempel, var nesten alltid trist og lei, men det gikk mest ut over ham sjøl. Som en forståsegpåer har sagt en gang: «Hva er køntri? Køntri er tre akkorder og Sannheten.» Hank Williams gir oss akkurat det. Derfor er han udødelig.

Og når dama låste ham ute fordi han var dritings, så ble han slett ikke voldelig. Han la seg i bikkjehuset og laget en sang om det.

Kommer aldri levende herfra igjen - 17 siste kapitler

 

18: Take these chains from my heart

Til daglig er jeg både modig og egenunyttig. Ser jeg en urett, slår jeg den ned for fote: En ridder uten frukt og daddel. En moderne Robert Hood! Jeg har skrevet leserbrev mot alt som er urettferdig også. I mine fullmaktsdager ville jeg ha vasket opp med vaktene og Helan og Halvan, med livet som innsats. Det hadde vært i tråd med mitt sanne jeg.

Men nå klarte jeg ikke å legge en finger i kors. Du trur nok at jeg bare ventet på en mulighet – men som sant er så tenkte jeg ikke på det en gang. Halve tida var jeg livredd, og den andre halve gikk jeg bare på auto. Begge gangene hadde jeg nok med å overleve. Jeg veit at det ikke er noe å skryte av. Til dagligdags er jeg heltemodigere enn de fleste, så da skjønner du hvor klein jeg var.

Jeg veit ikke åssen jeg kom meg igjennom. Kanskje fordi jeg ikke var der, for det meste. Skrotten min gikk i skyttel: Opp og tømte, ned og hentet, opp og tømte. En robot i evig sisyfos. Men tankene mine var et annet sted. Hvor det var, det aner jeg ikke. Noe må de få ha for seg sjøl.

Det var flere enn jeg som mistrivdes. Det hendte at noen prøvde å stikke av. Begge gangene ble de fanget, og avstikkerne mistet ører eller neser og en og annen finger. Ingenting alvorlig; det var knapt med arbeidsfolk.

Men Roger! Han var i sitt beste ess. Han hadde nok godt av mosjonaden og maten. Dreit som en helt, og alltid et smil og en muntrasjon: ”Fatt mot, Bestefar! Dette er ikke så ille – det blir nok verre!” Han virket sprekere; åringene av øl og levnet rant bort som dugg for sol og lokket fram igjen den vesle spretten av en skjørtejeger fra fordumse dager. Bare at her var det ingen skjørt å jage. Unntatt sluttstykkene til Helan og Halvan, og de fristet ikke. Lag på lag av solbrent skinn skrelte bort, og under skallet var det guttefjeset som gjorde landevegen utrygg. Rockabillyens unge håp.

Situasjonens alvor beit ikke på ham: ”Dette er en protosivilisasjon, Bestefar! Et stivnet sosialt hierarki, en despotisk solkonge, menneskeofring. Det virker som om alle høgkulturer går gjennom dette forstadiet. Og noen forblir der; ta mayaene, ta aztekene med sin blodige dødskultus. Aldri før har en forsker kunnet observere fenomenet fra innsida – tenk hvilken sensasjon det vil skape i forskningsmiljøene når jeg legger fram…”

Bruce Welch-brillene manglet, riktignok. De låg nok igjen i hanskerommet.

Forskningsrapportene falt ikke i god fisk hos fangevokterne. Når det dukket opp en slik en knepte Roger nebb, klokelig av skade, så jeg fikk ikke vite hva slags furorer han skulle lage.

Om natta, når jeg en sjelden gang slo øynene opp fra de truskyldiges søvn, hørte jeg at det knistret og peip under hjorteskinnet hos Roger. Han hadde nok sveivet liv i dulpen sin og sendte forskning til framtida.

Hadde det vært noe tak i oppdragsgiveren vår, så hadde han rykket til unnsettelse. I hvert fall sendt en Emil om at han var forhindret. Men her satt vi, uten kontakt. Før eller seinere kom Helan og Halvan til å henkaste sitt blikk, og da –

Skjønt midt i mørket tindret det stjerner. To av dem dukket opp nesten hver kveld. Å vite at de fantes, det gjorde at jeg tålte alt.

Én baklempe var vi kvitt: Fotreimene tok de av oss etter noen dager – vi ble nok ikke ansett som noen sikringsfare lenger. Dermed slapp vi å snuble når arbeidsiveren tok overhånd. Og apropo Helan og Halvan, så tok karrieren deres en ny vinkel:

Det dukket opp en unggutt en dag; en kar med bronsefjes og tenner så kvite som en Colgate-reklamasjon. Kjøpt inn i overgangsvinduet, antakelig. Helan tok imot ham på vanlig måte. Han var nok sliten den kvelden, for han fikk ikke drageren sin opp. Når slikt hendte, brukte han å tvinge offeret til å suge på den slarkete pølsa til oppmuntring og oppløftelse. Da gikk det ikke lenge før den struttet. Ofte ble han grepet av stemningen og gjorde seg ferdig inni kjeften på offeret, mens vaktene heiet.

Han gjorde som sagt. Gutten gapte, og Helan stappet drageren inn – den begynte alt å løfte seg av forventning. Plutselig hørtes et brøl som en bestukket gris. Blodspruten sto. Det gjorde ikke drageren, for den var borte. Helan sjanglet og skreik mens han holdt seg på restverdien. Unggutten sputtet ut hoveddelen. Så snudde han seg mot Halvan, som sto med rødblyanten framme og ventet på tur. Halvan gapte, og snurillen hans datt som en indeks i oktober. Unggutten hogg tak i ham, slengte ham i golvet og knegikk ham fra skrevet og oppover. Halvan skreik og spydde, men gutten var vill i nikkersen og ga seg ikke. Nå syntes vaktene at moroa gikk for vidt; de kom løpende og ga unggutten en omgang så han roet seg.

Etter dét fikk han ha stussen sin i fred og rykket langt fram i matkøen: Gutten sin som reddet stumpene! Helan hadde mistet utstikkeren, og Halvan hadde fått sin sparket til blodpudding; begge ble bare bleike skygger og datt kraftig i status kvo. De fikk forbindinger for å stanse blodtapet, og dagen deretterpå ble de jaget opp til ny arbeidsdag.

En morgen vaknet jeg før jeg skulle og var ved mine fulle.

Seinere såg vi at han hadde tenner til å bite med. Når han en sjelden gang smilte, kom det fram at framtennene var slipt som en syl. Skikk og bruk i stammen hans, meinte Roger. Takke meg til tannlege Røskeland; han bruker bedøvelse.

Lyset fra oppstandelsens demring hadde så vidt begynt å sive. Jeg såg meg omkring i det stinkende skuret, på de utslitte, møkkete mennene som låg og sov. Noen snorket. Andre ynket seg og stønnet. Hvor lenge gikk det an å leve slik?

Jeg kjente meg klar og lett i huet, som om jeg hadde vaknet fra en rotete feber. De siste dagenes utmattelser var vasket bort. Magan hadde roet seg; jeg kunne liste ut en fis uten følgeskader. Jeg var ung og sprek igjen, ikke en avfeldig infarkpasient!

Jeg kikket på Roger der han låg og snorket og feis. Bortsett fra møkka liknet han som en prikk på sin manndoms halvfulle kraft.

Lyder trengte inn. Pip og fløyt fra fugl og frosk; surr fra de bevingete skarer. Det klødde og stakk over hele kroppen av lopper og lus – det var uviktig, nå som jeg var meg sjøl igjen. De snorkende beinranglene – kollegene mine – virket stakkarslige, nedkjørte; var det dem jeg hadde holdt meg i akt og age for? Nå skulle de få se på andre boller! Jeg skulle –

Jeg holdt på å sprette opp, klar til å ta kraftige insinativ; her skulle det ordnes! I det samme stakk en av vaktene fjeset inn for å brøle oss opp. Jeg rakk å besinne meg i betids. Ikke verdt å forspille alle kort på én gang: Bedre å avvente og se, legge en plan. Én ting var sikkert: Her skulle jeg ikke bli på permanent base.

Vakta ga fra seg sitt vanlige brøl og begynte på vekkelsesrunden. Sparket til høgre, til venstre; flere ganger når nødvendig; brukte av og til en spydspiss som ekstra oppmuntrelse.

Med grynt og stønn kom det liv i leiren. For første gang beit jeg merke i stanken som hang som en brun graut i lufta. Møkka som satt i skorper. Væskende sår og byller.

Ingen sunn og oppbyggelig livsstil.

Jeg satte meg opp før vakta rakk å sparke. Han gjorde store øyne, sparte sparket til nestemann – ville nok ikke bruke krefter i unøda. Jeg kriblet etter å legge luffene rundt nakken på ham, men holdt meg i mitt eget skinn. Overmakta var for stor; jeg fikk være lur.

Roger satte seg gjespende opp. ”Ny dag, nye muligheter, Bestefar! Sovet godt? Du ser ikke så jævlig ut i dag! Hør på et godt råd: Sjøl om du føler deg bedre, så ikke overdriv – en mann i din alder – ”

Mann i min alder? Pø! Jeg hadde vaknet med en oppreisning så stiv og strunk at den ville ha gjort skam på en mann som var dobbelt så ung. ’Sunrise, she comes with the mornin’,’ tenkte jeg. ‘Sunrise, she comes with the dawnin’, spreadin’ all the light all around!’

Dagen var ikke ansless; likevel virket den helt ny. Jeg glupsket i meg grønnsakene, og hadde åndsfraværelse til å plukke ut larvene som tråkket i salaten. Æsj. Arbeidet etterpå var ikke særlig tungt; jeg har gått seigere fjellturer. Var nok derfor det hadde gått greitt med Roger – jeg måtte jo ha vært mer halvdød enn levende, som nesten ikke hadde orket dette pusleriet. Greie treningsøkter, i grunnen. Jeg passet på å subbe og pese som en svamp: La vaktene lulle seg i følelsen av falsk trygghet! Jeg pønsket ut fluktplaner og forekastet dem; ingen virket gjørable. ’Sunrise, she comes every morning – sunrise, she comes every day – sunrise! Every every every every day – “

Jeg kikket gjennom disen ned mot landsbyen. Folk ilte og pilte. Fram bak ei stråhytte stakk det noe blankt og svart: Cadillacen! Like foran den åpne plassen der gubberådet brukte å sitte. Hvordan skulle jeg komme seg dit?

Å stikke av fra jobben var utilrådbart. Her ble det ikke delt ut velferdsperm i hytte og pine; jeg hadde sett hva slags avkortinger som ble gjort når noen prøvde seg.

Roger kom subbende. ”Jeg har samlet nok inntrykk fra vår nåværende sosiale posisjon! Det gjenstår å bearbeide og redigere stoffet; det kan jeg gjøre i roligere omgivelser. Det er på tide at vi kommer oss videre, derfor har jeg lagt en plan.”

Vær på vakt når Roger legger planer! Jeg var nok ikke helt resituert, eller så var jeg ute av trening; de automatiske skepsislampene meldte seg ikke straks. ”Du har rett: La oss kaste slavelenkens åk! Hva har du tenkt ut?”

”Vi må få tak i bilen og kjøre videre. Jeg veit hvor den er! I landsbyen – du kan se den herfra. Vi lister oss ned, setter oss inn og kjører. Har du nøkkelen?”

Jeg sukket. Nå kjente jeg igjen den vanligdagse Roger. ”Og åssen gjør vi det?”

”Sukk. Må jeg tenke på alt? Jeg har trukket opp de store linjene. Du får ta deg av detaljene!”

En av detaljene hadde merket seg skravlinga vår. Nå nærmet han seg med mistenkelig blikk og løftet spyd. I stedet for å svare Roger som fortjent subbet jeg videre.

Seinere kom han tilbake til saken. ”Vi trenger ei avsporing! En naturkatastrofe, for eksempel!” Han viftet nesten, så ivrig var han, men av hensyn til vaktene klarte han å båndlegge seg. ”Hvor blir det av monsunen, taifunen og vinterstormene?”

Dagen gikk, men ingen vinterstorm. Kveldsmaten ble sjokkartet: Jeg hadde gledet meg som en unge til at Titubaene kom. Nå skulle de få se en Harry i min fulle kraft!

Det fikk de ikke, for de kom ikke. I stedet dukket det opp to andre lettkledte damer av lokal forekomst med digre fruktfat.

De skiftet vel på jobbene i dameleiren også. Jeg svelget skuffelsen og grønnsakene; jeg kom til å få bruk for alle de kreftene jeg kunne lagre. Samme monomane kosthold. Men alt som fyller, det før.

For første gang klarte jeg å holde øynene oppe etter leggetid. Mørket datt som en sekk, og kunstig opplysning fantes det ikke; bare vaktene hadde fakler. Det var så vidt jeg kunne skimte neven foran meg. Jeg la meg på rygg mens tankene surret, sammen med hviskestemmen til Roger’n.

”Vi er i Florida! Det har jeg måttet tenke ut, for GPSen virker ikke.”

”Den finns ikke ennå,” sa jeg.

”Før den hvite mann. Eller seinere.”

”På Titubas tid,” meinte jeg. ”Eller mor hennes. Hun kom herfra, for hun snakket språket deres.”

”Eller Guatemala. Yukatan,” fortsatte Roger. ”Jeg har prøvd å få bekreftelse fra brukerservice hos han Tykje, men de svarer ikke. Verken på SMS eller på Epost. Lingvistikk er ikke din sterkeste side. ”

”Finns ikke SMS heller!” Du skjønner? Samme håplause Roger. Jeg begynte å oppfatte nytt mot.

”I forhistorisk tid – protomaya, kanskje! Har du lagt merke til at du er blitt mørkere i håret?”

Åssen kunne jeg legge merke til det? Jeg har ikke speil, for jeg har aldri vært noe vakkert syn. I det samme kom det raske skritt trampende, og jeg holdt klokelig kjeft.

Etterpå låg jeg og stirret opp i mørket. Prøvde å tenke. Ikke lett; det har det aldri vært. Til gjengjeld blir tankene lange og grundige når jeg kommer i siget og får drive på til jeg er ferdig. Tenkningens Uno Borgengaard, det er meg! Med mye strev tenkte jeg at hvis oppdragsgiveren vår visste hvor vi var uten å jage oss videre, så måtte dette være et sted der vi hadde et oppdrag. Eller Arie Eriks.

Kanskje jobben vår var å kaste kull på systemet: Sette fangene fri, bringe de skyldige for retten. Og kanskje ikke. Hvem holdt sine beskyttende vingeslag over slavearbeidet og menneskeofringa? Ikke Fader Vår i Himmerik, i hvert fall. Hvem kunne det da være?

Nei. Fred A. Maier!

Grunnlag for ettertanke. Jeg tenkte ei god stund. Så fikk jeg vondt i hodet, skrudde av ettertankene og sovnet.

- Dagen etterderpå kom og gikk, akkurat som den neste. Jeg ventet på Titubaene med hjertet i halsen. De kom ikke. Hvor var det blitt av dem?

Nye dager rant opp. Jeg verket etter å komme i aksjon, men anledningen tilbød seg ikke. Roger sa at vi fikk bare vente på den første den beste orkan. Så kunne vi liste seg ned i landsbyen i forvirringa og rappe bilen. Men orkanene blinket med sitt fraværende, akkurat som Titubaene.

Jeg ble desp. Kanskje trengte de hjelp, og her gikk vi dag etter dag, åt grønnsaker og bygde jordvoller – jeg kunne ikke la dem i stikk på denne måten!

”På den andre sida!” sa Roger og bråstoppet midt i motbakken. ”På den andre sida kan det tenkes at vi ikke reiser fram og tilbake i tida, mellom forskjellige verdener. En alternativ modell er at virkelighetene løper parallelt, akkurat som… akkurat som… - ” Han gapte og viftet opp og ned med pekefingeren.

Jeg tok ham i armen med kraft og bemyndigelse. ”Bli ikke stående - husk vi har en jobb å gjøre!” Det samme tenkte nok en av vaktene, som kom trampende i vår retning mens han skulte bistert og svingte pisken.

Roger var ustoppelig. ”Som en hyssingbunt! Når det virker som om vi flytter oss til et tidligere tidspunkt i en annen virkelighet, da kommer det av at hyssingene er strammet forskjellig i tidsretningen. Noen er blitt litt lengre; andre litt kortere.” Øynene hans ble runde og mjølkekvite; han sto liksom og skuet ut over utallige hyssinger. I den vi befant seg i kom vakten stadig nærmere, stadig sintere. ”Roger!” sa jeg innpåtrengende og halte i ham. Han ristet meg bort:

”Etter en slik modell flytter vi oss stadig framover i tid, mens vi hopper på tvers mellom virkelighetene! Denne beskrivelsen fjerner mange av paradoksene; den forklarer hvordan vi tilsynelatende – men bare tilsynelatende – kan skifte fortid stadig vekk. Hm, jeg må beskrive og videreutvikle den nye kosmologien. Foreløpig har jeg hendene fulle med andre oppgaver – ”

Den mest nærliggende oppgaven tårnet. Et piskesmell landet på ryggen til Roger. Det mjølkekvite blikket hans smuldret i tusen knas. ”Au! Gi deg, din – ”

Så var han plutselig blant oss igjen. Han gapte og blunket. Pisken smalt på ny. Roger ynket seg; så strente han oppover bakken med jordlasset på ryggen. Vaktmannen fulgte med ham ei stund, mens han lot piskeslaga regne rikelig og gavmildt på den solbrente ryggen, til blodet piplet fra de røde stripene. Sånn kan det gå når teorien møter det praktiske liv.

”Nå har jeg fått nok!” erklærte Roger den kvelden. ”En mann av ånd kan ikke finne seg i! Dette, for eksempel, er en parallell virkelighet som er blitt strekt litt mer i lengderetningen enn vår, slik at den ikke er kommet lengre enn til – la oss si femtenhundretallet… I morgen stikker jeg av! Eller forhistorisk tid.”

Det ble ingen avstikk den dagen heller. Ingen kjenner dagen; så også med oss.

Til frokost tenkte han videre. Jeg kunne se det på ham. Av og til bulet hodet hans ut, og han sluttet å tygge – satt bare med grønne stilker ut av kjeften mens hjernevinna hans gomlet på den ene store tanken etter den andre.

Vi skulle akkurat til å kaste oss loss over dagens dont. I det samme spisset vaktsjefen og karene hans øret og stirret mot byen. Det gikk en støvete sti dit, og langs denne stien kom det et følge med støvskyer og hurumhei.

”Det reiser jo det gamle spørsmålet om identitet,” sa Roger mens han pirket seg i tanna og klødde seg i skrevet. Og omvendt. ”På nytt.”

Vaktsjefen strammet seg og ropte en kommando. Vaktene stilte seg i givakt; noen av fangene begynte å gå ned i knestående.

”Ø. På ny?” sa Roger.

Mellom støvskyene dukket bærestolen fram, med gamleskrukken øverst og en viftegutt på hver side. De to Acker Bilkene var ikke med, og heller ikke følget av bærestoler og fotfolk; bare to mindre bærestoler med to damer, dekorert i blomsterkrans og grønne, silkeglinsende slep. Ikke et like høytidelig besøk denne gangen, altså; og uforhåndsanmeldt, å bedømme etter reaksjonen til vaktene.

Men vaktsjefen var seg situasjonen voksen. Det kom flere skarpe kommandoer: De fangene som ikke egenhendig kom seg ned i nesegrusen fikk rask og resolutt hjelp i form av slag og spark.

Roger tok en viktig beslutning. ”På nytt! Ta nå disse Harryene som vi treffer på til stadighet. Er de identiske med deg slik vi har antatt, eller er de parallelle utgaver? Hva trur du? Opps!”

Jeg trudde ingenting. Det rakk ikke Roger å gjøre heller; han fikk et stokkeslag så han datt som en tomsekk, og deretter et spark bak som brettet ham ut i parallell utgave.

Jeg låg i min fulle bredde og myste opp mot stolkongen. Bærestolen hadde stanset foran oss. Gamlingen løftet staven sin med skjelvhendte never, pekte og knirket.

Jeg kjentes som om det rant isvatn inni halsen, ned i magen, videre nedover. Jeg hadde gjort det jeg skulle før frokost; likevel holdt jeg på å pisse på meg. Det var meg og Roger han pekte på. Nå skulle du se; han hadde kommet på at vi skulle ofres! Kanskje det var gått den vegen med Titubaene også -

Vaktsjefen spratt opp, bøyde seg djupt to ganger og snurret rundt. ”Kjapperti kjapp!” bjeffet han. Fire av karene reiste seg og marsjerte bort til meg. Før jeg rakk å si et ord til forklaring, hogg de tak i oss og halte oss bort til bærestolene, en i hver arm.

Jeg sprellet som en karuss i et åbårgarn, men til like lita nytte; disse karene var vant til å handtere oppsatsige. – Nå kommer det en fyr med kniv, fór det gjennom meg. – Farvel, Tituba; farvel, Tituba –

De slapp meg i en sprellende haug ved sida av den ene bærestolen. I det samme hørte jeg en stemme så varm og velkjent som balsa fra himmelen: ”Reise deg, du Harry, vi komme å hente deg, vi!” ”Også rare Jolly Roger; hente ham også, ikke sant, ja?”

Jeg kunne ikke vært mer himmelnedfallen. Midt i støvet og nesegrusen løftet jeg blikket mot bærestolene bak sjefsstolen. Der satt Titubaene, den ene etter den andre. Begge lo og tindret, kledd og pyntet fra topp til tå, med blomsterkrans, grønt flor, hjerter og sikksakk i ansiktet, ildrøde brystvorter. ”Reise dere bli med,” sa den ene. ”Ja reise seg følge med,” sa den andre. ”Dere tjenera våres nå, og vi behandler dere snille, ikke sant?”

Jeg skal innrømme at det gikk trill rundt, og det er ikke første gangen. Tjener? Jeg skulle tjene dem til verdens ende, om så var!

Gamleskrukken knirket noe igjen. Bærerne hans satte seg i revers og svingte tilbake mot byen. Titubaene etter på sine bærestoler, og Roger og jeg snublende etter dem igjen, mens vaktsjefen og karene hans gikk ned på kne i støvskyene bak oss.

”Eller Titubaene. Er de identiske, eller er de parallelle?” sa Roger.

19: I’m free at last

Slik la vi slavelenkens åk bak oss med et lettelsens sukk. Men spørsmålstegna sto i kø.

Titubaene strålte; situasjonens herrer! Roger og jeg prøvde å ta ordet til oppklaring, men de to smilte og ristet på hodet. ”Tid seinere, snakke da, men nå hysj!” Hodene.

Roger ville ikke la seg spise av og løftet fingeren til motmæle. I det samme satte bærerne i galopp, og han fikk hendene fulle med å følge med. Dette var karer som hadde båret en stol før – sikkert slaver de også, for ingen var malt eller tatovert, men stelt og striggelert som veddeløps. Lår som skøyteløpere, og sjøl med bærestolene holdt de på å løpe fra oss.

Godt at jeg endelig var som en ungdom frisk! Ellers ville jeg ha kommet til et sørgelig kort. Roger hadde sin hyre, og sjøl jeg ble andpusten.

Ikke Falko Zandstra; han gikk på pipestilker. Et under at han klarte å gå en tier i det hele tatt. Koss, derimot!

Bærerne jogget uanbefektet avsted. Vi etter. Stien ormet seg over jordene der folk sto krumnakket i ansikts sved, og innimellom morske vakter med pisk og spyd. Slavearbeidet var nok motoren her til lands.

Utafor landsbyen bråstoppet bærerne som fusk i forgasseren og gikk unisont ned på kne. Rask i oppfattelsen som jeg er, så fulgte jeg sporenstraks eksemplaret. Roger er jo litt tregere i opptrekkeren; jeg freste: ”Ned på kne, din snøffel! Ned på – ”

I siste sekund fattet han poenget og gjorde som sagt. Det var i grevens time, for der kom en enda fjongere bærestol anstigende, belastet med en av kompisene til gamleskrukken. Trafikkreglene inneholdt nok absolutt påkjørsrett, for etter at denne karen hadde passert og vi var kommet i siget igjen, la jeg merke til at hver gang vi krysset fartsretningen, så var det de andre som bråstoppet og knelte i ymse vinkler. Det var tydelig at Titubaene hadde persons anskuelse. Kommet seg opp og fram, ja! Jeg svulmet av stolthet.

Men det var Gianni Romme som gjorde virkelig furorie, veit du. Fra tidenes morgen har det vært påbudt at langdistanser skal gås med kraftfulle skyv på langsidene, og liste seg mjukt gjennom svingen. Hjallis og Kuppern og Maier, Kleine og Stensen – ja om det så var Heiden og Koss, så gikk de tier’n etter boka. Husker du åssen Koss seilte oppover langsida uten å lee en finger og husket seg gjennom svingen? Men så kom Romme! Han begynte å skyve noe alvorlig med både ytterskøyta og innerskøyta så han akselerte i hver eneste sving; venstreskøyta ble ti meter lang, og han stupte inn i svingen og satte fart, fart, fart som en villmann fra jungelen! Tenk på det – femti fæle svinger på en titusen! Er det rart han gikk halvminuttet fortere? Det skulle ikke vært lov.

Vi kom inn på den åpne plassen; bærestolene foran, Roger etter som et slips, jeg i lett og uanstrengt trav. Bærerne gjorde en halv æresrunde foran de overbygde stolene der gamlingene brukte å sitte. De satt ikke; hadde vel lagt seg nedpå – tok vel på for en gammel skrott å sjefe hele dagen, tenker jeg.

Nå har både gud og Hermann tatt etter. Lasse Sætre også; Odalens nest største sønn. Tier’n er blitt langspurt, så nå trengs det lengre langdistanser. Maraton?

De stoppet foran ei stor, rund hytte. Bygd av oppreiste påler med luker på sidene. Taket var av flettet blad. Dårlig vinterisolert, men det var vel ikke nødvendig. Bærerne senket seg; Titubaene steig adstadelig ned og seilte inn mens bærerne knelte, og vi med dem. I inngangen stanset de og vinket på oss. Så forsvant de inn.

Vi forvekslet et usikkert blikk – ikke godt å vite skikk og bruk. Ikke lurt å vekke for mye fokus.

Den som intet våger! Jeg reiste meg besluttsomt og marsjerte etter. Merket med øyekroken at Roger kom etter.

Det steig ingen gisp fra bærerne eller forbipasserende, og ingen prøvde å stanse oss. Men da jeg kom til inngangen holdt jeg på å bråstoppe helt av seg sjøl. For rett bak huset, tvers gjennom lufteluka, sto det et glimt av Cadillacen, blåsvart og blank, skinnende som en åpenbaring. Nyvasket!

Jeg kom i siget igjen mens tankene snurret. – Ikke mer enn ti meter borte; jeg kunne ta rennefart, springe tvers gjennom reisverket og stupe inn… Nøkkel i lommen. Jeg klemte neven rundt den som en øyestein.

”Harry!” peste Roger i nakken på meg. ”Jeg veit hvor bilen er! Den står rett bak!” Og flere ting i samme tone. ”Vi kan!”

Jeg løftet handa med myndig røst. ”Gi tål, unge brushane! Ting må planlegges. Ta det med ro, jeg har en full kontroll.”

Det hadde jeg ikke. For idet jeg kom inn i det svale halvmørket, ble jeg plutselig omringet på alle kanter. To varme, mjuke Titubaer klemte meg, smasket og ga fra seg putrelyder. ”Harry Bestefar, glad å se på deg enda igjen!” klynket den ene. ”Ja, nå vi ikke skal slippe deg, nei!” murret den andre. Beina mine holdt på å svikte av lykksalighet. ”Du også, Jolly Roger, vi passer deg også, vi!”

Men plutselig måtte jeg stå på egne bein og kave etter pusten. De hadde sluppet meg og ble praktiske og travle. ”Nå sitte få mat mens snakker,” sa den ene. Den andre dyttet oss ned på en benk med fruktfat.

Jeg foretok meg et fortumlet overblikk. Rommet var delt i båser med låge vegger imellom. På baksida var det ei mindre dør enn på framsida; der var det en utvendig peis med Cadillacen bak seg.

Forskjellig pynt hang på veggen: Et par fæle masker med maling og dekorasjon, fjørkrans, spyd, perlekjeder. I nærmeste bås sto det krukker – ei stor ei med drikkevatn og auser; flere mindre. Der var nok kjøkkenet, tenker jeg. Ausene kunne jeg ha spikket bedre.

Titubaene satte seg og viftet med hver si fuglefjørvifte. Skaftet var besatt inn med perleskall. ”Nå dere lurer nok hvorfor vi er her!” sa den ene av dem. ”Ja, og hvordan vi kan redde fra slaveri!” sa den andre.

”Ja,” sa jeg, ”det er ikke fritt for – ”

”Forklaring er lett!” De skiftet på å fortelle; hver gang den ene begynte å le, fortsatte den andre til hun falt i besmittet latter; da tok den første stafetten igjen. Og omvendt. ”Vi er koner til ham store Wutina! Ham konge, størst blant store!”

”Men ikke redd, Harry Bestefar, han ikke røre oss; nei han er for gammel så ikke kan stå!” De kniste. ”Men det er sant, han virkelig er gammel, de sier over tre hundre år!”

Sjalusiens grønne spøkelse skar meg i marg og bein. ”Koner!” Jeg begynte å reise meg. ”Kom, jeg har nøkkel til bilen. Vi reiser – ”

De skauv meg ned igjen mens de kniste videre. ”Ham ikke farlig, ikke minste, vi har sagt jo!” ”Men han er konge, så han må gifte alle vakre kvinner.” ”Ja, han har åtte før, og likevel lang tid sia…”

Jeg tvang meg til å sitte mens jeg svelget såre klumper. ”Åssen gikk det for seg at – ”

”Lett, lett! Vi passer på synge når han drar forbi. Han stanser.” ”Ja, og så snakker han, ber oss synge så han sover.” ”Han er ikke flink å sove lenger, du skjønner!” ”Så synger vi, og han blir frisk og sover om natta, og da vil han gifte.” ”Og nå er vi gift i mange dager, og vi må ha egne slaver, og vi sier at henter slavene våre.” ”Men vi henter Jolly Roger og Harry Bestefar, vi!”

Det svimret for meg. Halsen kjentes ru av desp. ”La oss komme av sted! Vi kan ikke risikere å bli her så lenge at han, at han – ” – for mitt indre øre såg jeg heslige bilder der den skrukkete gamlingen kom med den skrukkete tingen sin, slevjet og siklet. ”Dere kan ikke – ”

”Snille Bestefar, du høre, ja? Du stole oss.” ”Ja, for søstra våre har fortalt at vi venter. Og nå skal forteller deg, snille gamle Harry.” Var det mulig, ante jeg rødme i de brune ansiktene?

Det var ikke mulig – brune fjes rødmer ikke. Øyevippene vippet over store, brune øyne. ”Snille Harry, vi må tenke på flere, og gjøre som søstra våres forteller.” ”Vi må tenke på to flere, og vente her, Harry.” ”Du skjønne, vi er, hva kaller du, på tjukkasen, vi.” De smilte og flagret.

Bakken forsvant. ”På tjukken! Er det jeg som – ”

De nikket, smilte. ”Flinke Harry Bestefar,” sa de. ”Så nå må vente til – ”

Jeg klorte meg fast i denne tingen som et slags fotfeste. Jeg skulle bli – æ, ø – pappa.

Jeg hadde jo ant det, oppe i Wendak. Harry Junior var autentisk med meg, og Titubaene også. Bare eldre, men yngre. Og han hadde to avleggere – nei fire. Men de kom seinere.

Et nytt alvor hensenket seg. Ungdommens tante og fjas var over: Jeg måtte ta ansvar! Slekt føder slekt, stigende evne den når. ”De må ha navn,” slo jeg fast. ”Og leker. Ordentlige greier av tre, ikke plastikkfjas. Jeg skal spikke trehester, jeg. Og rangler. Skal de døpes, synes du? Og skolegang. Vi må se oss om etter et sted å bo – et lite sted med trygg skoleveg, Odalen kanskje. Eplehage; det er en forbrytelse å la unger vokse opp uten eplehage - ”

Roger hadde fått igjen pusten omsider. Han såg på meg med et sardinisk flir på snuten. ”Gratulerer,” sa han. ”Og før du legger for vidløftige planer, bør vi orientere oss i verden slik den er. Hvor er vi, for eksempel? Og når da?”

Det siste sa han til Titubaene.

De såg på hverandre og skrukket skallene, telte på fingrene. Så nikket de i kor. ”Vi er hundreogseksti, søtti år sia! Mora våres, hun forteller at han store Wutina, han lever da.” ”Ja, han vinner kriger og leve evig, og etterpå kommer spanjardene og tar slaver, og mora våres.” ”Så vi blir født og vokser langt borte i De Barbaree. Men han prest, han kjøpe oss, og vi blir med hjem og blir hekser.” De lo.

”Jeg kjenner på meg at det blir gutt,” slo jeg fast. ”Ø – gutter. En far kjenner sånt på seg. Har du tenkt på noe navn, Tituba?”

”Og nå her og gjør trolldom! Akkurat som søstra våres sier. Og nå vente.”

Roger hadde fått det blanke uttrykket i øynene som han får når tankene faller på. ”Vollene tyder på at vi kan befinne oss i innflytelsessfæren til Mississippikulturen – sannsynligvis en direkte etterløper til Hopewell, som i sin tur mottok sterke impulser fra Adena-kulturen. I mangel av skriftlige kilder må en bygge på sammenliknende studier. Kanskje er det ikke for radikalt å trekke indirekte linjer til høgkulturene i Mellom-Amerika. Mayaene, for eksempel – ”

”Arne kanskje? Det hadde vært fint å kalle ham opp etter far min. Det ville han ha likt. Eller Ola, etter bestefar.”

”Vi kan altså fastslå at vi befinner oss i Louisiana. Eller Florida. På femtenhundretallet. Er dette huset deres private, eller tilhører det kongen?”

” Og vi synger bedre trolldom enn noen! Vi synger så han sover fint.” De vekslet ut noen øyeblikk mellom seg og kniste. ”Ja, og nå han store Wutina venter at vi synger så han får stor og stiv igjen.” ”Og vi sier at da skal vi synge lenge under tre fulle måner!”

”Nei forresten,” kom jeg på. ”Det går jo ikke an å kalle en liten unge for Ola.”

”Kanskje helst Florida – det var tidlig spansk område.” Han nikket glassaktig til seg sjøl. ”Hvis jeg bare kunne få svar på communizeren!”

”Dessuten har vi han Ola Brøttet. Det er mer enn nok Ola.”

”Det er hus våres,” sa Titubaene stolt. ”Store Wutina, han sagt vi er førstekoner for at vi skal synge!” ”Og da skal ha hus sjol, for alle førstekoner har hus.” ”Han må spørre for å komme inn!” ”Og dere to,” sa de og pekte, ”skal være slaver våres egne. Han Wutina spørre at dere er, hva du si, forgjeldet, og vi sier ja da, ingen snuril som virker.” ”Ja, men nå dere hvile spise drikke, og alt er bra!”

Mer kosthold kom på bordet, mange hakk bedre enn i slaveleiren: Tørket kjøtt, fersk fisk, reint vatn – og et stort steinkar stappfullt med vatn og østers, slik at den holdt seg fersk og levende helt til den møtte sin nemesis. Og det gjorde den, med hud og hår. Og store, saftige frukter.

Søstra mi, for eksempel, har nok ikke glømt brudeskålen hans ennå! Han måtte jo bli bedt i bryllupet; nabo og barndomskamerat - kunne ikke unngås, sjøl om anelsen var bange. Og der kom han til bryllupsfest på Strand med hundre gjester – upresset dressbukse, snusflekk på skjorta, slips med blåknut, men ellers passabel. Nyvasket, til og med, og luktet ikke så ille som vanlig.

Roger klappet seg på magen etter endt gjerning. ”Ah – dette må jeg gjøre oftere! Ta det med ro,” han vinket avvegrende til damene, som hadde begynt å plukke sammen matrestene. ”Bestefar tar oppvasken – det er det minste vi kan gjøre! Og så trenger jeg en dusj.”

Det gikk bra lenge: Rapte ikke mer enn at lyden druknet i snakk, og sleikte ikke tallerken heller. Påfyll mange ganger, men det var det flere som gjorde, ikke minst jeg. Så kom talene, mens søstra mi satt på bordenden og blusset som pigerne i mai, og svigergutten satt og skrapte mens han samlet seg til innsats. Men Ola slo ham i forkjøpet. Plutselig sto han og svaiet utenom taletid, og stillhetens tause forventning hensenket seg rundt bordet.

”Hægst ærede brur og brurgom! Detti er en merkedag fær hele livet. Sælig fær deg, Ænders.” Han løftet glasset og svaiet litt, men tok seg mesterlig inn. ”Fer je har hært at nå’n bler gift, da lærer’n seg å sætta pris på en god ronk.”

”Nei nå lyt vi få litt mussikk!” sa mor mi. Og det fikk vi.

Jeg sanket sammen østersskrell og annet rask. Roger hjalp til med sine fomle fingre. ”Bruker de kildesortering?” spurte han.

”Bare la ligge, vi kaste!” ”Ja, for nå skal gjøre oppdrag, vi har sagt til gamle konge at dere flyr under himmelen!” ”Gamle konge vil vite hvor uvenner er. Han store kriger Cachuara, han venter, han følger med. Komme nå!”

Roger lot seg ikke be. ”Jeg er klar for større oppgaver, så sant de inneholder en dusj! Når drar vi?”

”Drar nå, du,” svarte Titubaene og smilte. ”Komme her, komme straks.”

Jeg var halvt i svime ennå; det er ikke hver dag du blir pappa. I hvert fall med fortidspensjon. Likevel fikk jeg stavret meg på beina og fulgte Titubaene ut gjennom bakdøra.

Han Ola ble ikke bedt i femtiårslaget hennes, seksogtjue år seinere.

Og der sto den i sin fulle prakt. Blank, skinnende; Titubaene eller noen hadde vasket og stelt. Et hvilende rovdyr; et uhyre av kraft og spenst, stivnet i spranget! En cadillac. Mer enn en bil!

Det klødde i finga; tenna sto i vatn. Jeg innrømmer det; noen øyeblikk var både Titubaer og sønner ute av tanker og sinn.

”Vi sier dere fly som fugl under himmel og likevel sitter trygt,” forklarte de. ”Han unge Cachuara, han betyr Fryktelig Bjørn, han er ikke redd for noe.” ”Likevel skjelver litt, tror jeg!” Det siste kom med et smil.

Det gjorde Cachuara også – det vil si, det stive og litt hånlige smilet hans kom til Roger og meg, men sjøl reiste han seg langsomt fra sittende stilling og bøyde seg lett for Titubaene. Jeg kunne ha ønsket meg større vinkel og ærbødighet, ja. Hvem trudde han at han var?

Kildesort var det nok ikke snakk om – jeg trur ikke de hadde søppeltømming i det hele tatt. I bakgården låg søpla i hulter og bulter - knuste leirkar, utbrent oske og fiskeslo. Ikke rart at stanken sto som en vegg, eller at fluene surret. Du hadde nok gjort det samme.

Kanskje hadde det noe med utsmykkelsen hans å gjøre, for han var malt og tatovert fra topp til tå, nå som sist. Det tok ikke lang tid å trekke en kjensel, for Cachuara var den samme vaktsjefen som hadde jaktet alligator og fanget oss. Jeg trur nesten han hadde fått enda en spiral eller to. Så her var gutten sin som rykket i gradene.

Men han skulle passe seg for å bli høg på pæra si! Jeg fisket opp bilnøkkelen mellom lommerusket og kjente musklene svulme. Det var slutt med å bøye seg i støvet; nå skulle hestekreftene vise hvem som var sjef!

Hovmot står for forfall, jeg veit det. Men i dette momanget kjente jeg trang til – omsider – å trekke pusten djupt og skreve med bakbeina, jeg også.

”Ta en tur hit eller dit langs elva, lovet jeg,” forklarte Titubaene. ”Men være forsiktig, komme tilbake, vær snill!”

Å vær trygg, jeg skulle komme tilbake; jeg hadde ett og annet usnakket ord med gamleskrukken og diverse fangevoktere, og først og sist så drog jeg ingen steder uten Titubaene og ungene! Jeg vinket på Roger. ”Stå ikke der og fall i bokstaver; vi har ikke hele dagen! La oss få tatt denne utflukten.” Til Cachuara: ”Klyv inn, din vesle bølle – nå skal gamle Harry kjøre bil!”

Jeg klatret inn; Roger fulgte. Det skal sies til Cachuaras ros at han satte seg inn i baksetet uten å nøle.

Jeg satte nøkkelen i tenninga og hjertet i halsen. Bare nå elektrikken var tørr, og ingen alvorligere feil og mangler i veien… Det gikk et åndelaust pust av evigheten. Så merket jeg den gode murringa mot handflatene og trommehinna, og som en frydefull foss bruste det gjennom meg: Gamle Harry var på vegen igjen.

Bugli bugli bugli bugli sju!

20: Calling you

Ah. Den frydefulle murringa like under høregrensa; sitringa av Kraft durch Freude i marg og bein! Rattet som glei mjukt og elektrisk mellom nevene. Det tause brølet som bare ventet på en liten tøtsj med gassfoten for å vakne –

Det er vanedannende å sitte bak rattet i en Cadillac 52. Og nå var det alt for lenge sia jeg hadde søtti der. Sittet.

Med en berørelse så lett som kattepot holdt jeg bilen i gangfart mens jeg ålet oss ut av bakgården til Titubahuset, ut på sjefsplassen, nedover stien der Cachuara og karene hans hadde marsjert oss inn i byen. Suttet. Sitti?

Folk stanset opp i sine daglige donter der vi kom, måpte og pekte. Ingen prøvde å stanse oss; vi kunne fort ha ristet av oss hele byen som en tilbakelagt stadion. Men Titubaene hadde sagt, og Titubaene er kloke damer. Dessuten var de ikke med oss.

Så dette fikk bli en rekognose. Likevel var det ubeskrivelig godt å kjenne vindpustet av frihet - som på Harleyen i ungdommens grønne solnedganger, over prærien gjennom Solør og Flisa, mot storbyens neon og Kongsvingers falne kvinner. Præriens sorte maske. Jess!

Jeg økte farten nedover stien. Hva vi skulle se etter, visste jeg ikke – begivenheten fikk gå sin vindskeive gang. Et tilbakeblikk i speilet viste at Cachuara satt stiv og forstokket, grønn i trynet. Til hans ros skal det sies at han ikke unnslapp så mye som en lyd. Men spydet holdt han i skruestikk.

På Kongsvinger var det lyskryss, tilsmers. Et pust av den store verden! Det med solnedgangen var forresten kraftfullt sagt, når jeg tenker meg om. Jack Kerouac kunne ikke ha trøkt det ut bedre. Ø. Begge Kongsvingers -

Det samme raske blikket ga et glimt av meg. Det var lenge sia jeg hadde sett meg – men nå fikk jeg syn for sang og skvatt så lang jeg var.

Kølsvart skjegg som krøllet seg over bringa. Et like svart og rufsete hår som Ringo Starr på sitt lurveste. Dette stemte ikke.

Mitt stålgrå blikk var stålgrått som før; et blikk som kunne møte dauen i kvitøyet uten å svelge. Men hadde ikke håret vært bekledelig gråsprengt? Et stenk av modning og severdighet? For ikke å snakke om skjegget. Og hadde ikke det brunsvidde fjeset mitt vært furbitt, været av alderens rynkete platina? Jo.

Det var ikke et synsbidrag at jeg kjente meg ung. Jeg var ung – ikke en dag over femti. ”Jeg er ung igjen, Roger! Ikke en dag over førti!”

Med erfaring og visdom i behold. Hadde jeg bare visst i dag alt jeg ikke visste da jeg var atten! Alle dumhetene som medførte seg anger og gruelse. Alle jentene, tomflaskene, kjøreturene. Da hadde jeg nok ha gjort det om igjen, tenker jeg.

Ø. Begge jentene.

Ute av landsbyen: Jungelen stimlet sammen; greinene klorte. På tide å ta helt av! Jeg ga mer gass og trakk i spaken slik Johnny Hazard brukte å gjøre. Eller Biggles. Det virket jo ikke, men jeg begynte virkelig å kunne det!

Det virket. Framhjula slapp bakken; bakhjula kom etter. Vi svevde, steig. Det kom et tynt grynt bakfra – Cachuara klarte ikke å holde seg helt tett! Roger rotet i rotet i setet, mellom tomme hermetikker, vinyl og skjellakk. ”Det skulle da være en ølboks her et sted – ”

Eller Steve Canyon?

Ølet hadde gått til sine fedre før Wendak, men det hadde Roger foretrengt. Jeg hadde ikke hjerte til å si det. Dessuten hadde jeg viktigere ting: Se der; jungelen foldet seg ut med buktende elver, grønne av grønske; her og der et større vatn, overgrodd av grønne stengler og forvokste nøkkeroser. Et par rydninger på horisontens rand. Brune striper som hyssinger gjennom jungelen – stier, sikkert. Jeg steig videre; det boblet og bruste i blodet; det måtte ut! Jeg stemte min sonare røst av fulle lungers kraft: ”Flip, flop and fly, don’t care if I die! Flip, flop and fly – ” jeg har et stort og vakkert organ, om jeg skal si det sjøl, og det skal jeg.

Biip biip, peip det hos Roger. Biip biip.

Big Joe Turner. Urhelten i rock'n roll! Da Bill Haley skulle spelle den inn, ble teksten vasket og hengt til tørk. ”Rist, rasle og rull! Jeg sa, rist, rasle og rull! Jeg sa – ”

Han snurret som et ormebol i setet, som om han hadde loppe og lus over alt, og det hadde han. Innerlommer, ytterlommer, baklommer og framlommer. Underbuksa. Pipinga ga seg ikke. Omsider fant han dulpen som han holdt i handa. Han klemte den mot kjaken og peste: ”Roger. – Jolly Roger.”

”Roger,” peip det med en stemme av blikkboks. ”Jolly Roger. Hvor blir det av dere? Det er temmelig ubehagelig å sitte her til knes i brakkvatnet, så hvis du – ”

”Det er jeg som er Jolly Roger!” snøftet Roger. ”Vi er her, selvfølgelig. Kan du legge på? Jeg venter på svar fra Han Tykje. Har lagt inn på telefonsvareren. Jeg ringer opp igjen etterpå.” Han trykte på en knapp eller to og kortsluttet samtalen.

’I’m like a Mississippi bullfrog, sittin’ on a hollow stump – Like a Mississippi bullfrog, sittin’ on a hollow stump - I got so many women, I don’t know which way to jump.’ Jeg svingte så bilen krenget med Roger, søpla og baksetekrigeren trøkt opp mot døra av sentrifugal. ’Flip, flop and fly!‘ Vi gikk i stor bue over landsbyen. Jeg kunne se runde bygninger, gater der folk stimlet og pekte, solsvidde åkre, store voller utafor byen. Og der var sannelig vollen der vi hadde arbeidet; skuret med slavene. Rekker av krumnakke menn som slepte seg opp med kørjer på rygg, mens vaktene svingte pisker. Jeg kjente en ubendelig trang til å stupe ned dit og –

Sentripetal?

Biip biip, sa det. Biip biip. Kunne han ikke skaffe seg en kulere ringetone? Det var visst fullt mulig. ’Chantilly Lace’, for eksempel. Eller ’Wildcat blues.’

På skøyter heter det sentrifugal, i hvert fall.

Irritert: “Hva er det nå da? Jeg har jo sagt at – ”

”Kunne du skynde deg litt? Vi sitter i elva, som du husker. Vi kommer ikke ut, for det kryr av krokodiller. Du har jo et slepetau i kufferten. Du må dra oss opp!”

”Alligatorer!” knitret en stemme av rustent sølvpapir i bakgrunnen. Rogerdulpen er mest til klunder og bry, men god lyd, det har den. Noen sterio er det jo ikke. ’I’m like a one-eyed cat peepin’ at a seafood store, like a one-eyed cat peepin’ at a seafood store, I can look at you and tell you ain’t no child no more! Shake, rattle and - ’

”Ja ja, vi kan jo ta en kikk. Jeg lover ingenting; vi har tross alt en jobb å gjøre!” Roger snurpet kjeften og trykte på sluttknappen igjen. Han snudde seg mot meg: «Enda en Harry som har kjørt bilen rett ned i myra, tydeligvis. De er seg sjøl lik, hele bunten.»

Men det spiller ingen trille – de beste lydene er i mono uansett, bare de ikke er tuklet og remikset. Kan du tenke deg Jimmie Rodgers uten blikkboks? Sånt skulle vært skutt og forbudt! Bokslyden er en integral del av musikken! ”Ø. Seg sjøl like? Ta et sveip nedover elva, Bestefar; han gir seg ikke med maset!” sukket Roger og pekte oppover elva. Usviktelig retningssans. Vi måtte gå manngard da han hadde vært på utedassen i snøværet, han Ola og jeg.

Jeg svingte strikk motsatt og steig litt til. Gjennom dis og grånende skyer skimtet jeg hav, sandstrender, dønninger. Elvedeltaer skar strendene opp i skiver, som ei formkake med grå melis.

Plutselig kom det liv i baksetet! ”Giggara gokk!” sa det baki der. ”Glubberti glabb!” Or words to that effect.

Jeg snudde meg halvt. Cachuara hadde fått igjen litt av den påskesunne ansiktsfargen sin; noen reddhare var han jo ikke, sloss med alligatorer og greier. Han pekte med spydet så spissen holdt på å ta med seg ørefippen min. ”Kakkaplunk kakkaplank!”

Jeg fulgte peket hans med blikket. Så sannelig!

Det var ikke rekved som duppet på dønningene; det var to skip med master, og grå seil rullet sammen som fotside skjørt under mastene.

Jeg har sett skip før. At disse to kunne ta seg fram over det blide, det blåe hav, det gikk langt inn i prestens; de såg ut som to oppblåste baljer. Men sånn brukte båtene å se ut under de store oppdagelser; det har jeg sett på bilder. De hadde sendt avleggere inn på stranda også, for der låg det flere båter på bredden av en brei utflod. Hester; folk som myldret. Hva var nå dette!

Det kom en strøm av ord bakfra; Cachuara likte ikke det han såg. ”Harrumf harramf; gli glabb glokk? Garrumfel!” – og så videre. Hadde jeg skjønt så mye som en stavelse, kunne jeg ha laget fotnøtter med oversettelse. Men det gjorde jeg ikke, så det gjør jeg ikke. Jeg kan jo ha hørt feil.

Uansett! Dette måtte kikkes nærmere i korta. Roger hadde også oppfattet; han lente seg fram så hodet nesten stakk gjennom frontruta. ”Hva er!” utbraut han entustisk. ”Hvor er!”

”To skip,” forklarte jeg langsomt.

”Brillene mine!” Omsider oppdaget han hanskerommet og begynte å rote. Det sitter bare vindusglass i dem, men han er psykiatrisk avhengig.

Vi svevde nedover mot stranda. Motoren murret. Det var dette den likte best, Cadillacen; kruse rundt med utsyn over hele vide virkeligheten; ligge mellom skyene og kule’n med brølende krefter på lur under panseret.

Vi kom nærmere; folka ble tydeligere. De såg pussmerkelige ut. Stripete skjorter, rare stuttbukser som var blåst opp som ballonger, strømpebukser som strammet som om de var to nummer for små. Noen hadde digre blikkspann på huet, med vaiende fjørdusker. Spesielt én fyr; han gikk rundt og spansket seg, pekte og rekommanderte.

Roger hvislet oppberømt. ”Spanske conquistadores! Vi må være i… Når er vi, Bestefar?” Han hadde funnet brillene. Det ene glasset var knust; han trøkte ut glassbitene og såg like godt for det. Han lente seg over og myste på manøvringsenheten. ”Vi er i – la oss se – sjette august 1521! Om formiddagen.”

”Dra til deg labbene!” ropte jeg. For nå veivet han slik at han kom i vegen for giringa. Ufortrødelig fortsatte han: ”Åtteogtjue grader femti minutter nord; enogåtti og litt til vest – hvor er Hakkespettboka?” Han romsterte i hanskerommet så innholdet flagret som lause ører.

”I Wendak,” svarte jeg behersket. ”Jeg lot Harry Junior beholde den. Han trengte den for å – ”

Roger stønnet. ”Det er vel likt deg! Nå får vi aldri vite hvor vi er.”

Cachuara virket bedre orientert. ”Grrynt! Glefs!” Han strekte seg fram og pekte ned. Han virket misbillig, som om han kjente dem fra før. Så pekte han oppover igjen, dit vi var kommet fra. Ennå kunne vi skimte landsbyen og rydningene rundt.

Noen av ballongbuksene hadde fått øye på oss, stanset og pekte – det ble en sammenstimling. Stilte seg kanskje skeptisk til privatbilisme.

Cachuara tok et fast grep rundt armen min. Neven hans hadde tatt et tak før, kjente jeg. Den andre handa hans pekte bestemt mot landsbyen. ”Akka bakka!” insinuerte han. ”Bonka rakka!” Han ristet med spydet og såg morsk ut.

Jeg begynte å bli kymringsfull; han kunne radt gjøre et uhell på Cadillacen hvis han fortsatte å veive. Tryggest å gjøre ham til laks. ”Ta det med ro, ingen grunn til å skjørte seg opp – ” – jeg begynte å svinge rett vest, opp mot byen.

- Puff puff, sa det plutselig. Små, harde smell som hørtes tydelig gjennom malinga fra motoren. - Lydpotta! tenkte jeg med et panisk stikk. – Ikke rart etter all julinga den hadde fått. Åssen skulle vi finne et verksted, her i 1521 –

- Puff! Det kom ikke fra bilen. Jeg henkastet et skråblikk ned på stranda. Der hadde ballongbuksene organisert seg: De sto på kne og siktet med lange rørstubber; musket og dundret den ene salven etter den andre opp mot oss – jeg kunne se kvite dotter fra børsepipene.

Jeg veit ikke åffer de ikke likte oss, men det gjorde de. Før eller seinere kom de til å råke, og de brukte nok ikke spurvehagl. Jeg ga gass og dukket lågere over trekronene; snart var vi ute av syne og ubeskadiget.

Roger knastet og mumlet besvergelser. ”Det skulle da gå an… Det er jo et stikkordregister…” Har jeg sagt at dulpen hans har leksikon, og dessuten kan ringes med? Han fant ikke det han lette etter. ”Jeg har det på tungespissen! Det var en spanjol som utforsket Nord-Amerika tidlig på femtenhundretallet. Ikke Cortez; han kom ikke – ”

Biip biip! Roger klasket dulpen mot kjaken. ”Fint at du ringte! Hvor er vi, og hvem er spanjolen som driver og skyter på oss?”

”Florida!” peip dulpen. “Fyren heter Ponce de Léon – det står i Hakkespettboka! Og nå ser du til å redde oss, før krokodillene - "

”Alligatorene,” knitret det i sølvpapir bak ham.

”Ja ja, ikke mas! Jeg ser hva denne grobianen av en sjåfør kan få til. Vent ikke for mye av ham. Men Hakkespettboka vil vi ha igjen, hører du det?”

Der! Rett under oss låg dammen der vi hadde landet – og midt i dammen stakk det opp et svart biltak med en Roger oppå, omsvermet av sultne tømmerstokker. Rogeren der nede viftet og vinket noe aldeles iherdelig.

Duploene våre satt trangt i det. Åssen i all verden hadde de klart å rote seg inn i dette? ”Roger, spør dem åssen de klarte – ”

Roger hadde lagt på. ”Bøllete kjøring, selvfølgelig! Jeg får tenke ut en løsning, som vanlig.” Han fikk en idé; jeg kunne se lyspæra over hodet hans. ”Kast ut slepetauet, bestefar, så drar vi dem i land!”

Jeg kretset tjue meter over de forulykkete. Roger på biltaket danset og veivet, mens gatorene samlet seg i store skarer – ryktet om festmåltidet hadde nok spredt seg. ”Slepetauet ligger baki,” pekte jeg på.

”Hent det, da! Må jeg forklare alt?”

Jeg trakk på skuldrene. ”Hent det sjøl – jeg kjører.”

”Kan du ikke klare de enkleste – ” - han begynte å åpne døra, ble trillrund i øynene, smelte døra igjen. ”Det må da være en måte å – ”

Jeg svarte ikke; jeg hadde fått en idé sjøl, helt aleine. Jeg sirklet lågere, lette – der var den smale stien. Jeg bremset forsiktig og landet med et fjørlett brak. Hah! Kjørelærer Madsen ville vært stolt av meg! Kanskje.

Cachuara hadde sluttet å mase; i stedet fulgte han med i dansen på biltaket. Jeg hoppet ut, sprang rundt bilen, vippet opp bakdøra og begynte å grave mellom platedyngene. Reservehjul. Laurie London. Oljekanne. The Platters. Jimmy Cliff. Tomflasker, slange, jekk… En taustump! Jeg begynte å dra. Det singlet i sjellakk, og lyden skar i hjertet – her gikk uopprettelige skatter heden… Uansett. Det sto om livet til duploene våre, og farken måtte vite hvor mange Titubaer –

Tauet var et godt gammeldags hampetau, tjue meter, grovt nok til å klynge opp et godstog. Jeg krabbet på kne bak bilen: Der! Et slepefeste. De hadde tenkt på alt, disse amerikanerne. Jeg festet tauet – det var så grovt at det var så vidt jeg klarte å knyte det. Kastet nervøse bakoverblikk mens jeg dreiv på: De var truendes til å komme på land også, alligatorene; skikkelige sprintere visst -

Ferdig! Inn i bilen igjen, starte, opp igjen – jeg begynte å få teken på disse oppturene. Tauet dinglet som tjue meter rompe.

Det vanskeligste var å stå stille som en øyenbestikker i lufta. Jeg klarte å vippe fronten på Cadillacen opp og ble sittende og slure på håndbrekket i evig bakkestart. Dette hadde ikke Madsen likt. Stakkars Cadillac! Nå måtte de vel ha fått tak i tauet?

Jeg kikket ned. Rogeren der nede prøvde ikke å feste tauet; han prøvde å klatre opp. Gang på gang greip han tak, heiste seg to sentimeter opp, sklei ned igjen. Han virket desp. Jeg rullet vinduet og skreik: ”Fest tauet, din tulling!”

Han hørte nok ikke hva jeg sa i motorduren. I hvert fall fortsatte han å prøve å hale seg opp, like fåfengelig. En av alligatorene hadde fått frambeina opp på taket og smekket ivrig med den meterlange tanngarden. Det virket sikkert distrakterende.

”Heis ham opp, da!” skreik Roger. Min Roger. Han virket oppskjørtet han også, som om det var hans eget skinn og bein som sto på spill. En tenker ikke klart da.

Men det gjorde Cachuara! Han hadde oppfattet situasjonen. Han hadde fått med seg åssen døra virket også; plutselig vrengte han den opp og hoppet ut med spydet i den ene handa og et skingrende skrik i den andre.

Manglet ikke mannsmot, den karen! Kanskje var det ikke ti metere ned til biltaket – kanskje var det bare ni og en halv. Han landet med et brak på alle fire, rett ved sida av Roger der nede, og hjertet slo stiften i bringa mi: - Taket! Han ødelegger taket!

De lager ikke sånne biler lenger: Taket holdt. De lager ikke sånne menn lenger heller; Cachuara kom seg på beina, forslått, men ved full virk. Han løftet spydet og tok rennefart mot det innpåslitne krypdyret, og med et kraftig skyv dyttet han beistet ut i vatnet igjen.

Jeg husket at han egenhendig hadde hatt gleden av å få bilen vår opp av vatnet og skyve den til landsbyen. Kanskje det var han som hadde vasket og stelt den også – i hvert fall visste han hvordan en bil såg ut, deriblant hvor slepetauet skulle festes. Han tok tauet mellom tennene og hoppet ned i vatnet, midt mellom de glefsende gatorene. Før de fikk så mye som et sukk for seg hadde han halt tauet gjennom forhalingsringen, og i neste brøkdel spratt han opp på fronten igjen mens tennene klapret der beina hans hadde vært. Der sto han like hel på taket mens gjørmevatnet kokte, og i ro og mak slo han blåknut på tauet. Nei, de lager ikke sånne menn lenger.

Rogeren der nede hadde stått og glodd med åpen kjeft. Nå kom det noen spasmiske rykninger fra kjeften hans – kanskje flere gode forslag. Cachuara snudde seg opp mot oss og holdt spydet over hodet med begge nevene. ’Ferdig her’, betydde det.

Endelig kunne jeg avslutte bakkestarten. Lett som et snøfnugg slapp jeg bremsen. Bilen begynte å dra; tauet strammet seg… Det hørtes et vått sukk da gjørma slapp bilhjula. Cachuara låg flatt på taket, men det gjorde ikke Roger; han hadde stupt på hodet i vatnet hvis ikke Cachuara hadde hogd tak i leggen på ham idet han datt.

Desimeter for desimeter halte vi kopien vår gjennom gjørma, opp på bakken, inn på stien. Greiner og bladverk skrapte mot vinduet. Jeg merket at jeg hadde holdt pusten; nå trakk jeg den med et gledelsens sukk og slapp gassen forsiktig ut. Cadillacen dalte på englevinger og falt til ro på stien.

Jeg var søkkvåt av svette, og så sliten som om jeg hadde gått en tier. Jeg kom meg ut på skjelvhendte bein. Roger etter.

Den andre Rogeren – han på biltaket – vinket ned til oss. ”Takk for hjelpa! Det var sannelig bare så vidt jeg klarte det denne gangen, men under min kyndige rettledning – og puh, nå skulle det sannelig smake med en øl!”

Supermannen ved sida av ham såg på ham med et smalt smil; så tok han spydet og hoppet ned.

Et svart bustehue med lurvete skjegg kom fram fra førersetet, fulgt av to lange bein. Så lik meg at jeg ikke kunne se forskjell. Yngre han også, men tydelig merket av turen. ”Hvor er Titubaene?” ropte han.

21: Your cheatin’ heart

Mor mi, derimot! Hun lever i beste velbegående, enda hun nærmer seg nitti med stormfulle skritt. Hun prater ofte om alt hun skal gjøre når hun slipper ut fra hjemmet. ”Fyst skær je få meg en kær,” sier hun. ”Sea skær je byne mæ brækkdæns.”

Hun kommer nok aldri på frifot mer. Det sier jeg ikke, for da får jeg beskjed om å vente med å holde snaltra til jeg blir tørrlagt på øra.

Men det var ikke det jeg skulle snakke om.

Ekstra-Roger og reserve-Harry var slitne, men innfattet. Unntatt reserve-Harry. Han maste: ”Hvor har du gjort av dem? Du lovet å passe på dem! Jeg - ”

”Ta det med ro, Bestefar; de greier seg godt uten deg,” sa sidekicket hans. ”Du Roger, nå skal du høre; jeg har gjort oppdagelser som vil revolusjonere!”

I rullestol. Hun tinger på blader med kroppsbygning og glansfulle bolehuer som kropper seg i tangotruse. På hjemmet blir bladene konfiksert i posten, som seg hører og bører, men søstra mi innsmugler dem, ellers blir hun arvelaus.

Nye skinnklær begge to, og reine og pene i tøyet, hvor de nå så hadde vært. Og når. Men dyktig slitne, og ekstra-Roger hadde sånne konsentoriske ringer rundt øya som Donald i trance. Reserve-Harry virket stressa.

”Jeg også!” boblet hoved-Roger. ”Jeg har funnet en protosivilisasjon som vitenskapen knapt kjenner. En forlengelse av Hopewell, men åpenbart med kontakter sørover, og Maya-impulser – ”

Det heter brekkdans fordi de kaster seg på knea, og da kan de tynne stilkepipene ryke tvers av. De burde ha trent mer styrke og spenst.

”Det er riktig som kildene sier at Vestbygda ble fraflyttet,» sa ekstra-Roger. «De fleste reiste til Vinland. Noen kom ut av kurs og havnet i Ungava Bay, der det finnes ruiner etter dem. Og ett eller flere skip kom helt til Hudson Bay med folk og krøtter. Pål Knutsson ble sendt for å leite etter dem, og det var han som – ”

”Grrr glabb,” sa Cachuara og satte bakenden av spydet i bakken med et smell. Det var tydelig at nå tok han ledningen. ”Wak wak!”

Å ja du mor! Å ja hu mor. Grov i kjeften, og verre med åra, særlig etter at han far ble borte. Hun underholder gamlingene med sånne historier som hun hørte fra han Ola Brøttet for tredve år sia. Ganske penibelt. ”Du vet en lit no tala,” sier hun og knegger. ”Du har itte en dram, væ?”

Roger kunne ikke stå stille av iver. ”Oppsiktsvekkende! Og ruinene i Ungava Bay, de er altså virkelig – ” – min Roger, altså. Den ekte. Sjøl om begge to var så like som en dråpe.

Han pekte oppover stien. ”Knurr!” knurret han. Alle andre ville ha tatt hintet.

Reserve-Harry pekte også. ”Er de der oppe? Da ser du til å frakte oss dit. Fluks pronto!” Han satte seg inn i sin egen Cadillac igjen. Den virket som en ekte kopi; samme registernummer, samme modell. Bare at den var møkkete fra topp til tå og ikke ville starte. Våte ledninger.

Men ikke Roger! Den andre, altså: ”Norrøne hustufter, ja! Flyktninger fra Vestbygda, som – ”

Cachuara var en behandlingens mann. Han tok den ene Rogeren etter den andre i nakkeskinnet og slengte inn i baksetet. ”- slo seg til der. Fangstfolk, kanskje. Au! Tuftene viser at de var der i noen år. Noen fortsatte vestover til Hudson Bay, og så fulgte de elvene sørover. Hva de flyktet fra – ”

”Svartedauen!” avbraut hoved-Roger, der han låg i hulter og bulter og sorterte bein og armer. ”De flyktet fra Svartedauen, og det var den som gjorde det av med dem! Det er det Kensington-steinen meiner når det står – åssen var det – ”

Vestbygda ligger til venstre før Bagn, den. Slett ikke på Grønland. Ikke rart det blir mye rot.

Cachuara klauv inn ved sida av meg, gjorde enda et framoverpek og satte spydspissen mot bringa på meg. ”Brrr!” brummet han og laget motorlyd. Men i Valdres sier de Vestbygdé, selvfølgelig.

”Vi fant ti menn raude av blod og daude,” hylte ekstra-Roger. ”At jeg ikke tenkte på det! Helt sia steinen ble funnet har vi trudd det dreide seg om menn drept i strid. Og så var det kanskje en beskrivelse av blodstyrtning, som følge av Svarte… Vi må til Minnesota. Straks og med en gang!”

Jeg startet bilen. Rogerne lente seg fram i takt. ”Kjør til Kensington!” ropte den ene. ”12. august 1362,” kom det fra den andre. Jeg ga gass; slepetauet strammet seg. Bare nå reserve-Harry hadde åndstilværelse til å sitte stille og følge med. ”Se etter en stor innsjø som seinere er tørket inn,” sa den første. ”Til myrer og sumper – bare at nå er de drenert og dyrket opp,” sa den andre. ”Du kan se dreneringsgrøftene, overgrodd av kratt og…” ”Det stikker opp en holme i sjøen – den er blitt en bergknaus midt i åkeren,” sa den første. ”Der har Pål Knutsson og mennene hans slått leir. De leiter etter flyktningene fra Vestbygda!”

Spydspissen stakk; Pål Knutsson fikk vente, hvem han nå var. Vi krabbet oppover stien. Kunne ha trillet fortere til fots, men den stakkars Cadillacen hadde fått juling nok. Den andre også.

Omsorgsfull er hun ennå, signe det gamle skinnet. ’Du gamle mor i syningom,’ sto det i leseboka. ’Som bles meg ut og inn.’ Jeg kan det utenat.

”Er du sikker på at de ikke fulgte St Lawrence-kanalen og de store sjøene? Der ser du jordvollen vi har bygd. Gamle Bestefar orket ikke stort, så jeg tok meg litt av ham. Et meiningslaust monument, i likhet med alle sånne byggverk – har bare til hensikt å demonstrere høvdingens makt. Her er vi.” Vi var kommet til utskjørtene av landsbyen, og der sto det en hel proposisjon og møtte oss: Gammelskrukken først på staskjelken sin; fire koner på plass bak ham, men Titubaene på heders; deretter de mindre skrukkene, så krigerne, til slutt alt som kunne krype og stå. Alle hadde nok hørt eller sett luftseilasen vår. Ingen daglig kost her i 1521. Sist sa hun: ”Du sir så blek ut Harry, du er vel itte klen? Passer du på å få deg nukk fitte?”

”Det veit jeg ikke; jeg traff ham bare så vidt – du skjønner vi måtte absentere oss litt faderlig, men jeg er sikker på at vi kan forklare…” For seint kom jeg på at jeg hadde glømt å vie inn de to duploene i stedets kostyme. Knele i nesegrusen, for eksempel. ”Roger! Si til Harryen din at han må – ”

Jeg stoppet fordi jeg ikke kom lengre i trengelsen. Cachuara steig ut; sitasjonens ukronte herre. Han sto en brøkdel ved sida av bilen, tøff i trynet – så bøyde han seg djupt og mandig. ”Kakalink kakaja,” sa han, en halv oktan grøvre i målet. Ikke like spiss vinkel heller; hadde nok lagt alen til sin vekt på statusen.

”Ta det med ro,” sa det baki, ”vi har vært her før – vi er dere, ikke sant? Bare litt eldre og klokere.” Dermed veltet Rogerne ut, den ene etter den andre, og bøyde seg pent. Det gikk et sus gjennom hærskaren av skuebelystne: Én Roger i rare klær hadde de sett før; men to av dem? Hvor mange var det av ham? Tenkte de nok.

Og der kom sannelig jeg ut også, og speilbildet mitt fra bilen bak! Unntatt klærne. Nyvasket også. Men gamle Wutina lot seg ikke fjamse – hadde nok sett det meste i sitt lange liv. Eller kanskje Titubaene hadde forklart. I hvert fall løftet han ikke på en øyekrok; viftet bare med den skjelvhendte kjeppen sin over oss fire, der vi låg respektabelt på kne. – Andre skikker, andre tider, tenkte jeg bistert. – Får jeg sjansen, så skal jeg… Og hvis den gamle grabukken så mye som…

Det knirket en ordre, omtrent som Sjuende far i huset av Jens Bolling. Cachuara reiste seg, snudde seg til oss fire og viftet med spydet. Det strålte kraft og autorisasjon av ham; han skulle nok snart styre seg ut med enda flere vinkler og pontifikker, så sant det ble plass blant krusedullene. På rumpeballene, kanskje.

Søstra mi sier at hun er senil, men jeg veit ikke. Kanskje sivilasjonens ferniss renner bort når en nærmer seg kanten. Klarere utsikt i ettertankens bleike skjær, og tør si ting som en bare tenker. ”Kænskje je sku spørja pleierskene? Det er sikkert nåen ta dom som har en bæta åt deg – ” ”Ha det bra så lenge, mor!” sa jeg og rømte. Håper inderlig hun lever og har helsa når jeg kommer tilbake. Hilse på barnebarna sine, og greier – alle unger skal ha bestemor.

Vi reiste oss også, kikket på Cachuara, hverandre, omgivelsene. Hva nå? Duploen min fikk øye på Titubaene. Han kvekket håst; øynene ble blanke; han smilte så slevet rant fra munnvikene nedover lurveskjegget – ekkelt å se på.

De også! ”Velkommen, store snille Bestefar Harry,” klukket den ene. ”Vi vente på deg lenge, vi,” fra den andre. ”Men nå følge Cachuara og gjøre som sier,” sa den første igjen. ”Snakke og kose seinere, snille Harry!” Sa de.

Til ham! Jeg snudde meg og snerret: ”Ligg unna Titubaene, hører du! Det er jeg som er Harry. Du er bare en slapp kopi. Jeg skal – ”

”Jasså gitt!” Jaggu flekket han tenner, den skjeggete orangutangen. ”Hvem var her først?” Knyttet never også, gjorde han! Sannelig på tide å saturere et eksemplar! Jeg tok et skritt mot ham. Ingen fikk røre Titubaene; ikke gamleskrukken; ikke denne latterlige Harrykopien –

”Ikke sinte, snille Harry, vi glade begge, vi!” kom det blidt fra Titubaene. Ja visst, og det var dét som var problemet! Jeg tok enda et skritt fram.

I øyekroken hørte jeg Rogerne drive på. ”Jeg slo opp i Hakkespettboka sist jeg var her. Dette er timucuastammen – de er utdødd i vår tid; utryddet av slavehandlere på 1600-tallet – men Juan Ponce de Leon kom hit to ganger. Første gangen for å finne gull og slaver; andre gangen – ”

De kunne skravle, de som ikke hadde viktigere ting! Jeg såg rødt. Jeg løftet neven for å rette noe alvorlig på det skakke snyteskaftet - men ikke før så var jeg omringet. Fire-fem kraftige karer, kanskje de samme som hadde fanget alligator, alle med spyd. Cachuara snerret og pekte. Han var ikke vanskelig å misforstå.

”Jeg var her den første gangen - dette er nok den andre. Historien gjentar seg!” Uten mer dikkedarium ble vi marsjert av sted etter bærestolen til gamleskrukken. Publikum delte seg som Moses i ørkenen. Inn i byen, langs gatene, inn på den åpne plassen. Der var det bråstopp; hele flokken ned på kne igjen, mens Wutina ble nedsenket og stavret som en blåsebelg bort til sjefsstolen, opp på pallen. Så kom de andre gamlingene, den ene skrukkere enn den neste; de stultret seg på plass. Omsider reiste krigerne seg – Cachuara først, som den hovedpersonen han var.

Det spant seg en samtale. Jeg skjønte ikke stort. Cachuara tegnet og fortalte, og gamlingene drøftet. De virket bekymringsfulle.

Gamleskrukken tok en beslutning. ”Hrr hsss!” sa han og pekte skjelvhendt. På Cachuara, på Rogerne og meg; mot jungelen. Cachuara strammet seg, bukket djupt og slo hæla sammen. ”Klakk!” ville det ha sagt hvis han hadde hatt støvler, men det gjorde det ikke.

Det kom liv og rør i en flokk unggutter som klemte seg sammen mellom tilskuerne. De sprang hit og dit og kom tilbake med rykende treboller som de leverte til gamlingene med bukk og knebøy. De plirte på hverandre over bollekantene; så drakk de. Gurglet og drakk så tårene rant. ’Og itte kælle je det å gråte om aua vassflyg nå’n tæk en dram,’ sang det for mitt indre øye.

Drammen var nok ettertaendes, som vi sier heme: Gamlingene peste og skalv. Ø - hjemme. Det kom farge i de skrukkete kjakene. De begynte å svette, og guttene bak plattformen fikk det travelt med å vifte. Rogerne hvisket opphisset: ”De drikker det kildene kaller Den svarte drikken! Den gir visjoner og klarsyn, bringer dem i fase med den skjulte verden og setter dem i stand til å ta kloke avgjørelser. Bare høvdinger og dødsdømte får drikke, og bare ved bestemte anledninger!” ”Er det kaffe? Alkohol? Pipeolje?” ”Slett ikke; det er visstnok – ”

Men nå ble vi kalt fram! Med spisse spyd i baken ble jeg og Rogerne og den stygge kopien min drevet fram til plattformen. Ned på kne på nytt. Det hensank en stillhet så taus som graven. Wutina reiste seg på skjelvhendte bein, peste og viftet med staven. Pekte. På oss! – Nå skjer det, tenkte jeg panisk. – Denne gangen blir vi ofret, om ikke før. De skjærer oss opp og –

Jeg kjente et stikk der hvor sola aldri skinner. Jeg skjønte at vi skulle reise oss igjen. Vi sto som perler på en tråd og avventet på vår skjebne. Sjøl Rogerne virket nervøse.

Gamlingene hadde drukket ferdig! Med store fakter leverte de bollene til guttungene. Fire av guttene snudde seg mot oss og rekte oss hver vår bolle. Hver sin.

Stillheten låg som et torevær. Alles øyne sto på stilk og pekte på oss. Omsider skjønte jeg hva som sto på: Vi skulle også drikke. Vi skulle dødsbedømmes.

Bollen mellom hendene mine var halvfull av svart gørje og stinket som en septikk. Dette skulle jeg drikke? Magen kom oppover bare ved tanken. Men her gikk det ingen veg utenom: Spydspissene løftet seg; Cachuara fikk det stramme draget rundt kjaken.

Jeg har møtt mye fæl fusel i mitt liv, i lag med han Ola Brøttet og omkretsen rundt ham. Men dette var ingen ovnslakkfjerner fra Odalen. Det var en ovnsfjerner.

A man’s gotta do wot a man’s gotta do. Svartkoppen var urundtkommelig. Jeg har aldri, i hele mitt langstrakte liv, gjort noe tøffere enn da jeg kneip pusten sammen, løftet svartkoppen og drakk.

Stjerner og planeter, samt historiens lange vingesus, drønnet forbi i fyrverk av lys og mørke. Glovarm gørje rant gjennom mine innerste voller med mothaker av piggtråd. Verden roterte. – Stikk tur, suste det, med stemmen hans Ola. – Du er da itte nåen pudding, læll? Stikk tur!

Tunga og svelget svømte i ammoniakk og usunne dunster. Magen ville ut i friluft. Det brølte fossefall i øra; det krøllet seg regnbuer. Jeg kjente meg ikke helt bra.

Handa var tung som bly og leppene så numne som en tannlegetime – likevel klarte jeg å løfte koppen en gang til og tømme den.

Brått lyste det en stor klarhet: I et altinnfattende glimt såg jeg all virkelighet og alle drømmer, stivnet på en tusentommers flatskjerm fra synsrand til synsrand, fra evighet til evighet, fra grav til vogge. Jeg såg Rogerer og Titubaer og Harryer i speil bak speil bak speil; myriader og myrioner av folk og dyr i farger og fasonger; himmel og hav, fjell som oppløftet seg, byer som sank i grus, kontinenter som druknet i kokende hav. Jeg skimtet anelsen av en sammenheng; den ville bli synlig i neste brøkdels –

Flatskjermen sprakk som ei frontrute, ble til mukkel som smuldret bort.

Lufta brant som en Jøtul i lungene. Kvalme revesakser roterte i magen. Grønn pyton fylte nese og svelg som en vellagret møkkjeller. Likevel visste jeg hvor jeg var; jeg kunne stå på beina; jeg kunne se og høre. Bakken sto nesten stille.

Det hørtes et smatt fra en hås Roger. ”Den var stram! Får vi påfyll?”

Jeg kjente ikke igjen stemmen min; den var alt for stor for kjeften: ”Takk som byr, men jeg er forsynt.”

Seremoniaden var over. Cachuara og krigerne gikk i knestående igjen, og vi med dem; deretter ble vi marsjert bort mens gamlingene sjefet videre. Gjennom øresuset hørte jeg Rogerne judisere: ”I Hakkespettboka står det at Den svarte drikken inneholdt avkok av ask og svartor,” sa den ene. ”Og nogo attåt,” meinte den andre. ”Merket du en ettersmak av peppermynte?” ”Og brente drueskall – omtrent som grappa?”

Men i en brøkdel som sloknet i samme stund hadde jeg skimtet – sannheten? Evigheten? Jeg veit ikke. Svetten høljet, tårene rant, kvalmen steig og sank.

Vi ble stappet på plass bak hvert vårt ratt, reserve-Harryen og jeg. Etter oss et lass med lagdelte krigere, åtte-ti oppå hverandre, og en Roger til slutt. Cachuara veivet og pekte som en innkaster på Reperbanen. Motoren på den andre bilen måtte tørkes ordentlig ut før den startet, men det skjønte ikke Cachuara.

”Jeg skjønner hva han vil!” peip Roger opphisset. Cachuara tok spenntak og dyttet dørene på plass. Krigerne gryntet og bar seg, så tette som en sardin i tønne, og noen ble nok plattføtt for livet. ”Vi skal fly over spanjolene og overraske dem! Ovenfra.”

I Hamburg, veit du. Jeg har ikke vært der, men det har lille nevø Anton. Han brukte å sende kort og forklare åssen innkastere funker. Jeg mistenker at han var lettkastelig, enda så diger han er.

”De husker ham fra sist og vil ikke ha flere besøk! Han var her for åtte år sia.” Flere krigere sto i gelender og avventet på ordre. Ville fyren at vi skulle fly i skyttel og kaste det ene lasset etter det andre i hodet på spanjardene? Snakk om å bli overfalt, i ordets forstand!

Nå er han forsvarlig gift, med én unge i hagan og en i magan. Hamburgerturene er et tilbakebelagt stadion. Turid heter hun. Så oldebarn har hun jo.

Fra mitt siktepunkt – det vesle jeg kunne se, omringet av tatoverte armer og bein så langt øyet rakk – var dette en dårlig idé. I sta hadde de begynt å skyte på oss, og før eller seinere kom de til å råke. Kanskje ikke den første turen, men i hvert fall den siste. Ikke rart vi hadde fått den siste pipeolje.

Mor, altså. Den neste har ikke noe navn, men Anton bruker samlebegrepet Ole Sofie.

Hjernen er en ensom ting. Inniblant, når nøden er størst, lager den en idé. ”Panta rei!” ropte jeg. ”Mene tekel! Jeg har det!”

Hvis jeg skulle få utsette idéen i livet, måtte jeg bevise den. Jeg åpnet døra og spratt ut igjen. Cachuara skulle til å bruke grillspydet, men jeg stanset ham: ”Vent litt, sjef! Jeg skal vise deg noe lurere!”

Jeg gikk rundt bilen og åpnet kuffertlokket; Cachuara kom etter med spydet i ene handa og mistankens skjerpende blikk i den andre. Hulter i bulter mellom vinyl og skjellakk fant jeg tomflaskene til Roger, dotter med twist, en slange.

Jeg skrudde opp bensinlokket. Lukta av blybensin renset nesen. Jeg halerte inn i djupe drag: Aaa! For en ekte Harry er blybensin den herligste parfyme; dette var bilen sin som aldri hadde raffinert noen Toyotaprotokoll! Miljøslipp eller ikke.

Jeg brukte slangen som hevert og fylte ei flaske. Krigerne fulgte interessert med. Det gjorde Roger også, flatklemt på bakruta; med øyekroken konstanterte jeg at nå var begge brilleglassa tomme. Jeg svelget litt høgoktan i hasteverket, men etter Den svarte drikken var det en rein forfriskelse.

Jeg tettet med twist. Nå var det bare å vise Cachuara hvordan jeg… Ø. ”Fyr?” ropte jeg. Krigerne såg på meg; hva var det jeg maste med? Jeg klappet meg på lommen der tenneren skulle ha ligget. Fortsatt skjønte de ikke en døyt, og jeg har ikke tatt en blås på utallige år. Ungdommen trenger positive forbilder. Jeg har fyrstikker; de ligger på kaninhylla hjemme.

Bedre rådlaus enn tannlaus! Hank Williams røykte Camel. Han kjøpte ikke bil uten tenner.

Frami igjen: Der satt den, rett over oskebegeret! Jeg trykte den inn og ventet. Det gjorde krigerne også, med armen i kors over bringa – de virket ikke tålmodige.

Tenneren spratt ut, rødgløende i enden som en tatersnurill. Jeg tok den og fikk twistdotten til å ulme. Tok tak rundt tuten og slengte molotoven i høg bue nedover stien. Det gikk et par sekunder. Så –

Et ørebedøvende smell. Ildmølja sto. Hele jungelen løftet på hatten. Lufttrykket slo så øra flagret, blandet med stein og kvist.

Uten filter, selvfølgelig. Fantes ikke helsesigaretter den gangen.

Varmen sloknet fort, men etterforlot seg et digert, rykende høl i buskisen. Krigerne sto med hengende haker og glante. Jeg snudde meg mot Cachuara og tegnet i lufta: Pekte på bilen og på meg, over jungeltaket og ned igjen; ”Bang! Bang!”

Han blunket; skallen hans glattet seg ut – jeg kunne tydelig se at han tenkte.

Plutselig smilte han. Det var nok uvant; smilet var stivt, som om det var hengt opp på en strikkepinn gjennom kjakene. ”Biddeli baddeli buddeli bokk,” fastslo han.

”Ja,” betydde det.

22: My bucket’s got a hole in it

Skjønner jo ikke bæra av det hun sier, de fleste av dem. Nanna, for eksempel: Skrukkete som en rusin, pledd over fanget, rugger att og fram og roper på mamma. Bettina uler og driter på seg. Gulbrand har et glimt innimellom; han knegger høgt av obskuritetene hennes og pugger dem så de ikke skal bli borte for ham: ”Fitte fitte fitte, hø hø knegg knegg, fitte fitte…”

Ikke rart hun vil på frifot. Blir depp bare jeg nedsetter en fot eller to der, jeg. Og så tenker jeg: - Sånn ser målstreken ut – slik renner de siste dråpene av livet ditt ut.

Stakkars mor. Stakkars oss alle sammen. Og faen ta Gud fader, der han sitter allmektig i skyene og synger om den store hvite flokk å se.

Vi fylte flaskene med høgoktan og korket med twist. Det ble atten molotover; han hadde vært flittig på flaska, Roger, og jeg hadde vært nøye med å plukke tomgods i naturen. Så fylte vi bilen. Krigerne lastet vi ut igjen til seinere bruk. Cachuara sendte dem hit og dit. ”Forrige gang rykket spanjolene helt fram til landsbyen,” forklarte en av Rogerne. ”De hadde nok massakrert hele befolkningen og tatt resten som slaver, men så kom vi til unnsetning! Da rømte de.” Han nikket bestemt.

Du må alltid trekke fra det en Roger forteller, veit du. Særlig når det er han som er helten. Han er ikke så herostratisk i virkeligheten. Ikke klarte han å gi en nøyere beskrivelse heller. Men jeg skjønte at han og reserve-Harry hadde vært her for åtte år sia og jaget spanjardene på flukt. Nå var de her igjen for å plyndre og kristne, så nå fikk vi jage dem en gang for alle. Det var nok jobben vår.

Jeg holdt et øye eller to med reserve-Harry mens jeg arbeidet: Stolte ikke på ham; han ventet nok på sitt snitt. Han sto på huet i motoren og skrudde lause deler, tørket med twist og gjeninnsatte med olje. Rask og nevenyttig, det måtte innrømmes.

Jeg var klar! Jeg stablet molotovene på golvet foran passasjersetet. Jeg trengte bare én Roger, men begge to insinuerte på å være med: ”Kom nå av sted mens vi har dagslys – denne hendelsen må jeg få på kameraet!” sa den ene. ”Autentiske bilder av Ponce de Leon!” ”Etterpå drar vi rett til Kensington,” sa den andre.

Og Cachuara, selvfølgelig. Ville nok ikke ta risken på at vi kom tilbake. Begynte vel å bli vant til flyturen, og ville se med egne sjølsyn at vi tok knerten på den plageriske spanjarden.

Vi rullet nedover stien, fikk fart, skjente opp i lufta. I speilet sto reserve-Harry fortsatt med finalen i været og tørket deler. Fire-fem krigere satt og passet på ham med beina i lotus. Ingen Titubaer. Han kunne bare våge!

”Ifølge krønikene visste han at ungdomskilden befant seg her i nærheten,” fortsatte en av Rogerne baki. ”Så vidt vites fant han den aldri; i hvert fall døde han av sårene han fikk.” ”Drømmen om evig ungdom!” supplementerte den andre. ”Tenk for et marked han ville ha hatt. Og makt!”

Sola nærmet seg horisontens borterste rand, blodrød, diger. Skyene ulmet. Fint at det ble skumt; en gammal elgskytter veit jo at da blir siktet usikret. Mindre sjanse for at de råkte oss med dundrene sine.

De hadde kommet seg i orden på stranda, satt opp telt, kve til gampene, stablet kassene med forsynelser av ymist slag. Vakter postet mellom leiren og skogen. Et arbeidslag felte trær og spikket stokker; et annet reiste stokkene og flettet dem sammen til palisander. Denne Ponce var nok litt av en ordensmann, der han spanket att og fram og pekte og ordinerte. Tydelig at han gikk planmessig og metologisk fram, og at han tenkte å bli her ei stund. Det fikk vi se på!

Jeg er lur. Med full pinne kom de til å høre oss og løfte blikket, og deretterpå børsene. Jeg løftet oss høgt over skogens rand, sirklet, ga gass og gikk inn i stupeflukt. Rogerne gulpet: ”Kan du ikke!” ”Skal du ikke!” Cachuara, derimot, var en mann av få og nødvendige ord; han satt med stive kjaker og smale øyne og speidet, uten et grynt. Midt i stupet avskrudde jeg tenninga. Rogerne hikstet. Ellers var bare vindens svale sus å høre, en foss av luft mot frontruta.

Nedefrasett var vi uanselige mot solnedgangens ulmende brann. Vi stupte mot leirplassen. Jeg svelget noen ganger mens jeg strevde med molotovene… Fyr! Jeg tente den ene med den andre, den andre med den tredje, og stakk den etter tur i neven til Roger. Sveivet ned vinduet i rasende fart – ingen idiotisk elektronikk her, nei, som gjør at du må trøkke på knapper, ned, opp, ned igjen, og aldri får vinduet akkurat passe opp – de skulle vært skutt! Knappemakerne.

Nerver av stål! Leiren kom kastet mot oss. Vektlause som i det tomme rom; jeg klamret meg med klamme never og tviholdt i rattet. Telt og palisander og spanske erobrere vokste; hjertet dunket - hundreogfemti meter, hundreogti… Jeg innrømmer at jeg holdt på å gjøre i buksa. Ekte heltemot krever at du kjenner frykten.

Ennå hadde de ikke sett oss. Det kom de til å gjøre. Åtti meter. Søtti.

”Kast!” ropte jeg og kastet flaska ut vinduet. Ikke et sekund for seint! Noen brøkdeler til, så kunne bensinbomben ha eksplodert i fanget på meg: Ingen Harry; ingen bil. Skjelvfingret skrudde jeg på igjen tenninga, mens en fresende tanke kinaputret gjennom hodet mitt: - Sett at den fusker. Sett at jeg ikke får rettet opp. Sett at –

Motoren mól som en katt på peisen. Jeg girte brennkvikt, ga gass, drog i rattet for å rette opp, girte igjen. Ennå stupte vi, men med et stort og lettet sukk kjente jeg at vekta kom tilbake – kilo for kilo, inntil alle åtti var på plass og noen til, idet vi flatet ut tredve meter over dem og fikk ekstra vekt av sentrifugal.

Jeg kastet et blikk. Rogerne satt ennå med ulmende bomber mellom finga! Helt i parallakse. ”Kast!” skreik jeg så det skingret. ”Ellers går vi til –”

Ø. Sentripetal?

Hva skulle jeg ha gjort uten Cachuara! Jeg trengte alle hendene mine til å holde rattet, kløtsje, gire, gasse. Og vel så det. Men mannen med steinansiktet oppfattet situasjonen. Plutselig hogg to tatoverte armer som slanger over setet og nappet hver sin molotov, mens Rogerne blunket. Nesten i samme øyeblikk forsvant begge bombene ut gjennom vinduet, og ikke før så smalt den siste i lufta med dunder og brak, få meter under oss. Eksplosjonen slengte oss framover og snurret oss rundt. Jeg klamret og bante; Rogerne hikstet; Cachuara sa ingenting. Med kraft og ynde og mesterlig glattkjøring fikk jeg kontroll over bilen.

Nå hadde de sett oss! Forvirring; høge rop gjennom bilduren. Før de rakk å gjøre noe med det, fikk de andre ting å tenke på. Den ene bensinbomben smalt høgt over dem, men ikke helt skadeslaus; telt og lause ører flagret; hester steilet; mennene skreik enda høgere. Rett etterpå smalt den første bomben rett over bakken.

Jeg hadde min fulle hyre. Likevel fikk jeg henkastet et blikk. Den hadde smelt av like utafor leiren. Hester og vaktposter ble kastet hit og dit. Stakkars dyr.

Det var ett av teorispørsmåla, husker jeg: ”Hva må du alltid ha over bilen?” Svarte du ’presenning’, kunne du se tynt etter kjørelappen det året. Men det gjorde jeg ikke.

Vi var ute over sjøen, på veg mot skipa. Fra leiren hadde ingen somlet og samlet seg til å løsne ett eneste skudd, så kjapt hadde vi rasket over dem. Står og faller med sjåføren, veit du. Men på skipa var det også folk, og der såg jeg den første røykdotten over rekkverket.

Ikke særlig treffesikre ved første forsøk, heldigvis. Trengte nok å skyte seg inn. Vi steig og svingte, snart utafor fare.

Men den tredje! Den landet midt i kruttønna og detroniserte hele lageret. Først smalt det slik det bruker; flisveden av kasser, dekketøy og uheldige spanjarder fór veggimellom. Så smalt det igjen. Og igjen. Og igjen! Dundringa rullet som et torevær, og svartrøyken la seg over leirplassen så vi ikke kunne se en finger, bare ett og annet smell. Goodness, gracious, great balls of fire!

Til slutt hadde det smellet fra seg. Smølli. Smullet? Røyken låg svart som et teppe, der vi kretset over sletta i solnedgangens rødmende skjær.

Smelt!

Rogerne hadde fått igjen talens munn og mule og satt med ivrige dulper mellom hendene. ”Fikk du med den siste?” ”Trur det; håper bare det ikke ble for mørkt; denne bavianen av en sjåfør – ” ”Vi får vaske opptaket når vi kommer hjem. Jeg har noe programvare som kan – ” ”Jeg også! Og redigere sammen bildene våre. Det blir litt av en reportasje når vi!”

Ingen vits i å spandere flere molotover på leiren, for der var det uråd å sikte og å se hva vi råkte. Det begynte å mørkne også.

Men skipa! Fikk vi senket dem, tok det desto lengre før nye slavehandlere fant akkurat denne kysten igjen.

Jeg svingte ut over sjøen igjen – holdt stor høgde; jeg visste bedre enn å. Det begynte å knerte og knarte igjen straks vi nærmet oss. Sjansen for at de råkte oss så høgt nedefra var liten; det fikk stå seg til.

Jeg kastet en molotov, kjørte en sving og ei langside, kastet en til. Men vi var langt fra dem også; halvparten av bombene falt i havet. Resten råkte.

Det heter molotov etter en fæl kommunist i Moskva, veit du. Jeg husker bildene fra Ungarn i seksogfemti, der bønder og arbeidsfolk møtte tanksen med høygafler og molotover. Det gikk slik det måtte gå; Imre Nagy fikk fritt leide og ble henrettet, og hundre tusen ungarere rømte vestover.

Snart var det stupmørkt. Det gjorde ingenting, for begge skipa var belyst av brennende seil og treverk. Folk fór rundt og strevde med å slokke, men hver gang var vi der igjen med en ny molotov.

Rogerne begynte å murre. ”Disse kameraene er ikke så gode - kanskje var det en idé å spare resten av bombene til i morgen?” ”Da kan vi få skikkelige bilder til reportasjen vår! Vi har tenkt å kalle den: ’Når fortid møter framtid: Conquistadorens bitre nederlag’ – eller kanskje noe mer dramatisk – ”

Jeg vendte det blinde øret til og ga dem resten av bombene. Begge skipa sto med lysende lue før vi ga oss. Mannskapene prøvde ennå å slokke, men det var nok et tidsspørsmål.

Jeg likte det ikke helt - jeg bruker ikke å bensinbombe fremmedfolk så båten synker. Men jeg har lest bøker også. Disse folka kom for å kristne og plyndre og voldta, og det kom de til å gjøre hvis ingen stanset dem. På andre sida var ikke gamle Wutina særlig snill, han heller. Jo, kanskje inni seg, men hvem veit.

Jeg falt i tanker mens jeg svingte vestover igjen, mot den siste mørkerøde stripa av gjenskjær i natta. Hm. Hva hadde de sagt, Titubaene – tre hundre år?

Rogerdiskusjonen sildret mot øra. ”Utvilsomt har vi endret historiens gang! Ponce de Leon reiser ikke hjem for å dø; vi befinner oss altså i et nytt 1521!” ”Hadde vi enda fått noen skikkelige nærbilder! ’Conquistadorens dødskamp’ – vi må gjøre et grundig redigeringsarbeid før vi…” – Ungdomskilden, hadde de sagt. Et stort lys blomstret. Det var den som hadde holdt liv i ham så lenge. Det visste Ponce de Leon; det var derfor han kom tilbake!

”Ungdomskilden!” kom det fra en av Rogerne. Uvisst hvem – det kunne like gjerne være den andre. ”Det er den som har holdt liv i ham så lenge!”

”Hvem da?” sa den andre. ”Bestefar?”

”Ham også! En mann i støvets år; han burde jo egentlig – nei jeg tenker på Wutina. Sikkert de andre gamlingene også. Der har vi maktbasen deres!”

”De virker da ikke særlig ungdommelige?”

Begge var slukt opp; de rullet og viftet med øynene. ”Tenk deg hvordan de hadde sett ut hvis ikke! Aldringsprosessen går langsommere. Reverseres kanskje, men neppe permanent. Kan det være den svarte drikken?”

Den siste stripa sloknet. Natta var kølsvart. Hvor var landsbyen? Hvordan skulle jeg klare å lande i det gjennomutrengelige mørket?

”Hm. Kanskje – men Bestefar virket yngre og sprekere før han drakk av den. Kan den ha tilbakevirkende kraft?”

”De kontrollerer tilgangen. Det gir dem en uangripelig maktbase! Og kunnskapen om hvor den finnes. Folk viser absolutt og total lydighet, i håp om en gang – ”

Cachuara sa aldri særlig mye. Hadde nok lært i livets lange skole. I stedet lente han seg fram og pekte.

”Mikroorganismer! Kanskje en virus. Det må være forklaringa. Husker du hvor sjuk Bestefar var før han sto forynget fram, som en sommerfugl av en kokong?”

”Forskningen krever at vi finner den! Vi kan bli søkk… ø, vi kan vinne grunnleggende ny kunnskap om livets og dødens mysteriumer – ”

«Æ. Et virus - «

Langs fingerpeket skimtet jeg bål gjennom disen. Prikker av lys, som om Sjustjerna hadde lagt seg og bredt over seg kveldsskyene.

”Møll av en kokong, meiner jeg. Å kalle ham en sommerfugl faller på sin – ”

”Ø. Mysterier. Vi skriver på etiketten: ”Evig liv med Livets vatn!” Selvfølgelig må vi sikre oss sjøl varig tilgang først, sånn at vi kan holde kunnskapens flamme!”

Jeg svingte mot den disige sjustjerna. Den ble flere. Etterhvert såg jeg at den besto av bål i en runding. I skjæret fra båla skimtet jeg hus; mørke skikkelser - var nok slik de holdt vakt rundt byen om natta. ”Vi må ha full kontroll! Vi kan ikke la simple kommersielle interesser - ” ”Aldrende milliardærer. Tenk hva de vil være villige til å betale! Vi kan… ø, vi kan finansiere store forskningsprosjekter. Kartlegge erkjennelsens grenseland mot – ” ”Slott i Irland. Tjenere. Årgangsviner, Roger! Årgangskvinner!” ”Kasser med Egri Bikaver.” ”Glen Ellen pink Zinfandel. Gallon på gallon med scrumpy fra Taunton!” ”Medisinske gjennombrudd – avføring uten frykt, til velsignelse for menneskeheten!” Det ballet på seg. De fantaserte videre: ”Måneraketter! Forskningsstasjon på Mars!” ”Ferietur med ungene! Leilighet på Majorstua! The sky’s the limit!”

Jeg satte på fjernlyset. Dalte; siktet… Disen tetnet. Skimtet jeg ei humpete slette? Det gjorde jeg. Jeg bremset forsiktig, kretset, rettet opp. Bakken kom mot oss. ”Det gjelder bare å finne denne kulturen med mikroorganismer. Hvor har han – ” Begge vendte seg mot meg. ”Hvor fikk du det i deg, Bestefar?”

Plutselig var bakken rett foran oss! Jeg hadde feilbedømt avstanden i mørket. Jeg rettet opp, pumpet, ga gass… Homp! Domp! Skomp! Stakkars støtdempere; stakkars Cadillac! ”Husker du når han begynte å – au!” Rogerne skvatt veggimellom så tenna skranglet.

Jeg også, men jeg holdt meg fast og sto på bremsen. ”Vi er for vakre til å dø! Kan du aldri se å – ” og plutselig sto vi stille.

Jeg sank sammen og pustet ut. Jeg skalv; søkkvåt av svette over hele meg.

Cachuara gryntet tilfreds, åpnet bakdøra og gikk ut. Jeg trakk pusten djupt enda en gang og gjorde det samme. Bakken gynget. Knea var så morkne som en titusen på trå is.

Rogerne kom etter. ”Vi må finne et godt hjem for milliardene. Hvor møll og skatt ikke tærer! Caymanøyene? Isle of Man? Irland?” ”Ja vi må få mest mulig forskning ut av dem, veit du. Endelig får vi tid og råd til det. Sirkelens kvadratur! Lineær A! Menneskehetens opprinnelse! Livets – ”

Dansende krigere omringet oss. Wutina på bærestol. Hele landsbyen bak dem igjen. Jeg gjorde meg klar til å bli mottatt som helter. Rogerne kom meg i forekjøpet: Med verdige miner vendte de seg mot foresamlingen og proklamenterte: ”Kjære venner! Det finnes en vei ut av fattigdommen! Vi kan vise dere veien, gjøre dere rike – ”

Det skulle de ikke ha gjort. Krigerne måpte som om de ikke trudde sine egne. Cachuara tok kontroll: Han bjeffet en ordre, og ikke før visste de ordet av det, så låg de på alle fire med kjeften solid forplantet i grastustene. Måtte bite ordentlig i det sure graset.

Jeg også. Klok av skade gikk jeg ned på kne. Ungdomskilde eller ikke – alt var som før, og makta rår.

Det stilnet. Wutina satt på stolen sin, såg på Cachuara og avventet på rapport. Dansende fakler kastet sitt trolske skimmer og skjær over det inntørkete fjeset. Ungdomskilde? Han såg ikke slik ut.

I stillheten hørtes en sildrelyd. Jeg kjente noe vått på finga. Det luktet bensin, og lukta ble skarpere - - jeg henkastet et sideblikk, og ble plutselig iskald i tropevarmen.

Muskedundrene hadde fått inn et treff uten at vi merket det. Fra sida på Cadillacen sto det ut ei gul stråle så stri som ei blære i ungdommens vår.

Faklene vaiet ufortrødelig i vinden og henkastet både gnister og trolske lysskjær. Når som helst kom vi til å gå opp i den store helheten med et smell som fikk kruttet til Ponce de Leon til å bleikne, både Rogerne, Cadillacen og jeg. Med samt store deler av de ville innfødte.

23: House of Gold

Skarpe lykter flerret nattemørket! Automatisk kom jeg i vanvare for å løfte øynene og fikk hundre watt i fleisen. Det regnet stjerneskudd og sotflak. Jeg dediserte at lyktene satt på Cadillacen. Den andre. Den kom rullende så det skvatt folk og røvere til alle sider.

Bilduren stanset og ble stående på tomgang ved sida av oss. Jeg kunne ikke se en hårsbredd på grunn av blendinga, men jeg visste nok hvem som kjørte. Vakker lyd, det skal jeg innrømme: Finstemt, lyrisk; trimmet og stelt med omsorg og grønn finger. Slik skal en motor murre!

Det smalt i bildører, rop og oppstandelse fra krigerne. Jeg glippet med øynene og prøvde å blunke blendverket bort. Omsider fikk jeg igjen konturen av nattesynet mitt.

Gamleskrukken satt høgt hevet, som om lurvelevenet ikke affikserte ham. Lengre borte i det flakkende skjæret kom en skokk krigere drassende på to karer som ikke likte seg: Ballongbuksene var møkkete og sundslitne; kneblingsbartene hang med sluke ører. Begge var avsablet, og den ene grisete av blod. To spanjarder som var tatt til fange! De liknet ikke fryktlause kvistadorer nå; de såg livredde ut.

De utmarsjerte krigerne hadde nok plukket dem opp i koaset etter molotovene. Da hadde transporten vært lynrask. Hvis det fortsatt foregikk kamper, så var det nok spanjardene det gikk mest ut over denne gangen. Men kjente jeg Wutina rett, så hadde han alltid bruk for nye arbeidsfolk etterhvert som de gamle ble oppbrukt. Spanjardene ble nok ikke desimert mer enn nødvendig.

Oktanene rant i strie strømmer; dammen spredte seg – snart nådde den det nærmeste bålet… Det nyttet ikke å henfalle i reflekser! Jeg blåste en lang blaff i etikettene og begynte å reise meg. Krigerne gapte. Hvordan skulle jeg få forklart?

Stille, stille i samme stund steig det en stemme gjennom spettakkelet: ”Snille Bestefar, snille Jolly Roger, vi reise nå, god tur!” Jeg snudde på øynene. Der lente den ene Titubaen seg ut av bilen til reserve-Harry. Den andre også! Ved rattet skimtet jeg reserven sjøl, sleskt og slaskete flir, stygg og skjeggete. Jeg gikk helt fra konfektene og spratt opp. ”Reise! Dere må ikke, dere skal jo!”

Den nærmeste strauk meg lett over kjaken. Jeg smeltet; orda satte seg på tvers. ”Gulp,” sa jeg. ”Gulp gulp.”

Hun smilte det store, gode smilet sitt, så vakker at det gjorde vondt tvers igjennom. ”Vi reise til, hva du si, Wendak, så barnet blir født og ha trygt,” forklarte den ene. ”Dere komme seinere, og alt bra,” sa den andre.

Seinere? Seinere kunne alt hende. Jeg klarte å pipe: ”Ikke dra! Jeg skal jo passe på dere og ungene; det er jeg som er pappaen; jeg skal – jeg vil – ”

Reserve-Harry rullet ned vinduet. ”Ikke prøv deg! Det er jeg som er Harry – og damene vil være med meg, hører du! Hos meg er de trygge. Både de og ungene!”

Alt hendte på en gang. Tituba lente seg tilbake og smelte bildøra, ennå med det gode smilet. Reserve-Harry gasset og flirte. Wutina pekte; krigerne skulle til å gripe meg. Men jeg var ustoppelig! Bilen til reserve-Harry rullet hompelidomp bortover sletta. Jeg stupte inn i mitt eget førersete og skreik bak meg: ”Hiv dere inn! Nå går toget!” Krigerne etter. Det løftet seg et dramaskrik da jeg smelte døra; var nok noen som ikke la fingrene imellom. Fra baksetet hørtes armer og bein: ”Vent på oss! Vi må få med oss – ” – men jeg kunne ikke vente; krigerne var overalt, og baklysa på den andre Cadillacen skaut fart – der begynte de å løfte seg…

Jeg tråkket på så motoren brølte. Det skvatt krigere til høgre og venstre. Bærestolen løyste seg opp i pinneved, herunder Wutina. – Da sprach der alte Häuptling der Indianer, tenkte jeg lynraskt. Jeg kjørte gjennom bålet så gnistene sprakte. Baklysa til reserve-Harry blafret i røyk og dis; minket – snart var de borte. Jeg ga på med reimer og tøy - fjøringa fikk reise eller ryke! Jeg hadde en kriger eller to på taket, for plutselig hang det et ansikt foran frontruta, men borte i neste brøkdel. I det samme -

- ristet verden i et ørebedøvende brak så trommehinnene vrengte seg! Bilen ble slynget avgarde som skutt med kanon. Det reiste seg en vegg av blendende lys rundt oss; det hørtes skingrende rop, smell som mitraljøser, rumlende torevær. – Wild ist der West, und schwer ist der Beruf!

Vi kjørte gjennom kaskader av lys. Vi måtte ha gått i lufta, for der hvor jungelen begynte var det ingenting. Under oss skimtet jeg blafrende bladverk; i bakspeilet et brølende bål. Ei spettakkulær avreise!

Lyset sloknet. Over og under og til alle sider var det svart. Baklysa til reserve-Harry var borte. Titubaene var borte. Alt var borte.

Mørket hadde slukt oss. Alt var fortapt.

Jeg seig sammen over rattet. Sliten til beinmargen; tygd og utsputtet. Fra et sted bortafor mørket tonte ei blå fele, en melankolisk gitar, en tynn, forpint stemme som sang om uopprettelig tap: ’Hear that lonely whipporwill, he sounds too blue to fly – the midnight train is whinin’ low, I’m so lonesome I could cry…’

”Grynt,” sa det bak meg. ”Gragakk.” Hørtes ikke ut som Roger. Hadde jeg rotet ham bort?

Jeg sukket djupt og tok meg mesterlig sammen. Tap eller ikke; en mann er en mann og gjør det han må, om hjertet blør og sjela fryser til is. Med mine siste oppbydelser løftet jeg hodet og snudde meg.

I det gule lyset fra taklampa kunne jeg se stabler av armer og bein som strevde med å knyte seg opp, store nok til å inneholde minst to Rogerer. Takk lov, jeg hadde ikke rotet ham bort; ikke godt å vite åssen han skulle. Skjønt én av dem var mer enn nok.

I den andre halvdelen av baksetet satt Cachuara og klamret seg. Han hadde mistet den friske ansiktsfargen. Men steinansiktet var like urokkelig: En mann.

Måtte ha stupt inn i baksetet da jeg ga gass, akkurat som Rogerne. De visste kanskje hva de gjorde; det gjorde ikke han. Hvordan skulle jeg få levert ham tilbake?

Et par armer og bein hadde utviklet seg av floken. Det dukket fram et Rogerfjes. ”Hvor er vi?” stønnet det. ”Hva har du rotet oss bort i nå?”

Det var like svart, og slik kom det til å fortsette i all evighet. En langsommelig visnedød utafor tid og rom. Uten lys, uten håp, uten Tituba.

Helsike heller! Jeg slo knyttneven i handflata så det sang. Var jeg ikke Præriens sorte maske fra Skarnes til Kongsvinger; en handlingens mann med stålgrått blikk? Jeg skulle finne henne. Dem. Wendak; var det ikke dit de hadde tenkt seg? Var det en revers på manøvringsenheten?

Du slipper ikke ustraffet hendene på rattet i limboland. Bilen krenget; snurret. En av Rogerne var på veg over stolryggen. Plutselig låg han oppunder taket. ”Hei! Se hvor du kjører, din - !”

Ikke lett å se, nei. Svart i alle retninger; lyset fra lyktene var som sugd bort noen meter frammafor. Jeg fikk tak i rattet igjen og rettet oss opp. Men hvor skulle jeg svinge? Hvor var framover?

Rogeren landet ved sida av meg med et dump. ”Forresten er jeg sulten,” klaget han. ”Og tørst. Du kunne godt ha utsatt avreisen til vi fikk oss en matbit – ”

En tanke smalt i fleisen på meg som ei bøtte med isvatn: Bensin! Herre jeremias, mens vi satt her og fomlet blødde bilen til døde. Livsblodet fosset i strie strømmer, gørrskutt av en skytegal spanjard. Når som helst kunne det si puttputtputt, her midt i svarteste limbo, utafor all folkeskikk og virkelighet… ”Roger!” ropte jeg. ”Finn et verksted. Vi må til reperasjon!” Blikket mitt streifet bensinmåleren. Kvart tank, og minket mens jeg såg på.

Den andre også. De klemte seg sammen på passasjersetet, så like som dråper, begge med ivrige fomlefingre. Det spant seg en diskusjon. ”Skal vi dra rett til Kensington, eller skal vi mellomlande først? Hva synes du?”

”Det kunne vært ålreit med en dusj og en matbit, en doggfrisk halvliter, en pustepause mens vi planlegger – det er blitt litt vel hesblesende villmarksliv i det siste, synes du ikke?”

”Vi må finne et verksted nå!” skreik jeg. ”Ellers er vi ferdige! Fortapt i historikkens mørke!”

Jeg kunne like gjerne ha skreket til veggen. Begge lente seg framover; myste. ”Kan du få litt lys her, Bestefar? Jeg ser jo ingenting – ” ”Hei, det er fortsatt båndsalat – har du ikke ordnet opp i den ennå?” ”Og et skikkelig toalett, selvfølgelig – ”

På et trylleslag ble mørket splintret av lys! Stormkast filleristet bilen; Rogerer og lause ører skranglet rundt; fra baksetet hørtes et stønn av Cachuara der han klamret seg. ”Fest setebeltene!” skreik jeg; så husket jeg at vi var før setebeltene.

I samme sekund stilnet det igjen. Motoren, instrumentene og taklyset døde. Vi svømte i gyllent, sitrende lys, og alt var overjordisk fred.

Jeg løftet blikket mot stråleglansen. Høgt, høgt der framme svevde et slott – skinnende kvitt, søyler, bueganger. Over slottet løftet det seg gylne spir, høgere og høgere, forsvant i uendeligheten over oss. Fra slottet fosset lyset, makta og æren i all evighet! En av Rogerne gispet: ”Det nye Jerusalem!”

Jeg vridde på nøkkelen med valne fingre: Ingen virk eller reaksjon. Rattet glei slapt mellom hendene. Alle instrumenter viste null. Vi svevde hjelpelaust utafor all virkelighet.

”Jeg synes det ser ut som Det hvite hus, jeg,” sa den andre.

Bildet klarnet, ble overjordisk skarpt. Nå såg jeg en høg plattform hitafor slottet. Der sto det en kar jeg kunne dra en kjennelse på fra Dagsrevyen. Kledt i skinnende kvitt; gullkrone; handa løftet i velsignelse. Det furtne pappaguttfjeset var stivnet i urokkelig ro; ei maske av allmakt, fra evighet til evighet. Over ham buktet seg regnbuer i farger jeg aldri har sett, fra innerste infra til ytterste ultra; regnbuene hyllet ham inn som sjal av kraft og visdom.

Omkring ham satt det eldre herrer på hver sine troner, de også kledt i kvitt med kroner av gull, tolv på hver side. Foran tronene svevde det fire livsvesener – de liknet en løve, en ukse, et menneske og ei ørn; bare at hver av dem svevde på tre par vinger, så breie at vingespissene rakk fra synsrand til synsrand. Hitafor alle disse bredte det seg et endelaust, glitrende hav av krystall.

Tida var stivnet. Det eneste som fantes var sitrende lys og denne overjordiske visjonen av promp og prakt.

Rogerne fektet i kor. ”Min communizer virker ikke!” ropte den ene. ”Helt svart!” Han ristet, prøvde på nytt: Null virk.

Umeldt, lattermildt midt i sorgen, kom tanken: - Akkurat som Gamleskrukken på stolene sine. Sjefen i midten; resten av gamlingene utover. Som på Jorda, så og i himmelen -

”Ikke min også! Det må være et kraftfelt som…”

I det samme. Eller en evighet seinere – eller tidligere, jeg er ikke sikker – kom det liksom et slør over bildet. Det mørknet; stråleglansen blafret, sloknet; til slutt var det bare ett strålende punkt igjen, tronen der framme – så sloknet den også.

”Imponerende 5D-grafikk. Minst!” sa en av Rogerne. ”Synd at jeg ikke – ”

Akkurat i det momanget at alt sloknet og svartnet igjen, gikk det ei skjelving. I denne åndelause brøkdelen skimtet jeg noe: Fire ryttere dundret ut fra slottet og trona. De rei i hver sin retning, og de var ikke gode å se på; en kvit, en rød, en svart og en gul.

I hvert fall trur jeg at jeg skimtet. Men en trur jo så mye. Og i samme øyblikket var alt svart igjen. Nei, ikke helt: Det stormet, det lynte; bilen knakte og skalv i alle sammenfortøyninger, men instrumentene lyste, og sannelig startet motoren da jeg prøvde. Hah! Full kontroll.

Svarte skyer under oss. Skimtet jeg lys? Javisst skimtet jeg. Rattet virket igjen; jeg tvang oss nedover, hørte gjennom stormkast de ivrige Rogerstemmene: ”Ei framstilling av Akopalypsen! Imponerende i sin storslagne visjon. Skjønt rollene kunne vært bedre besatt: John Wayne har nettopp den autoritet, den refsende ro som karakteren krever. Georg Busk derimot – tja, jeg veit ikke – ”

”Jeg skimtet et blikk av de apoplektiske rytterne akkurat da lyset gikk,” opplyste jeg. ”Alle fire. På veg ut for å – ”

”John Wayne? Ham ville jeg heller ha sett i ”Prosessen”. Perfekt som Josef K. Anthony Perkins blir litt bleik – Orson Welles’ filmatisering, veit du, etter en idé av Kafka – ”

”- legge verden øde! John Wayne er død,” påpekte jeg, mens jeg strevde med rattet: Vinden ville formerlig rive det ut av hendene mine. Regnet også, i strie strømmer. Jo, absolutt bestemt lys; rekker av dem, og de kom nærmere. ”Clintern derimot! I sin alderdoms høst.”

”Grynt!” sa Cachuara. Han hadde ikke deltatt i filmdiskusjonen; nå stakk han en diger neve forbi nesen min og pekte. ”Grynt grynt!”

Jeg myste: Sannelig, ei hyssingstripe av en grusveg; duvende trær; og parallelt med vegen – togskinner? Jeg skulle ha henkastet et blikk på manøvringsenheten, men jeg kunne ikke slippe rattet.

”John Wayne lever evig!” proklamenterte den ene Rogeren. ”Stagecoach! The Shootist. Rio Bravo – ”

“The Man Who Shot Liberty Valance. North to Alaska. The Misfits – “

Grusvegen kom stupende opp mot oss. Jeg sto på bremsen, halte i rattet. Fortsatt stupte vi. Håndbrekket!

Vi flerret greiner og bladverk, tok bakken så smågrusen haglet; humpet bortover så plomberingene skranglet – så sto vi. Mørbanket, men ved godt mot.

Det var jo Johnny Horton som spilte inn ’North to Alaska’. Han var ikke med i filmen, men det var Fabian.

Jeg seig sammen over rattet for å puste ut. Den ene Rogeren lente seg mot meg: ”Hvor er vi? Når er vi? Med den kjøringa di er det et under at vi – ” – mens den andre fingret med dulpen og lyste opp: ”Aha; den virker igjen! Og her har jeg visst fått ei melding. La se – ”

En kjerreveg. Borti svingen sto en lyktestolpe med ei enslig lyspære som gjorde sitt beste i nattemørket. Gjennom sus av regn og storm hørtes et fjernt, klagende ul: ”U-huuu! U-huuu!” Ei togfløyte? Vi var i sivilasjonen igjen. Hva nå?

Aller først: Magen og mellomgolvet kjentes som om de hadde smeltet. En pissepause var nødvendig. Jeg stolpret meg ut.

I ”Rio Bravo”, derimot, spilte Rick Nelson. Det var mens han ennå hette Ricky. Johnny Horton omkom jo like etterpå – kolliderte med en fyllekjører.

Regnet som traff meg på tvers gjennom vindkastene var lunkent. Lufta kunne vris som en vaskeklut. Jeg trampet inn mellom det tette bladverket og gjorde mitt besyv.

I 1960, husker jeg. Han omkom sjøl også. Det hadde han godt av!

Rart hva en kommer på når en står sånn og sildrer. ”Det hadde væri fær gæli,” sa han Ola mens vi satt der i sommernatta og mulefunket, kvinnfolklause og halvfulle, ”å levere inn att snurillen på dommens dag og takke fær lånet, visst at’n bære har brukt’n tæl å pisse med.”

Og her sto jeg, førti år seinere, like kvinnfolklaus. Stemte sinnet til ettertanke, det. Cachuara og en ekstra Roger i bytte mot begge Titubaene! Ikke helt kompitabelt.

De andre hadde også sitt å gjøre, hørte jeg på sildrelydene fra buskis og kratt. Jeg gjorde meg nennsommelig ferdig og mintes enda et Ola-sitat: ”Såmmå hå mie du rister og slær, siste dråpan i buksa gær,” brukte han å si når han sto slik. Det gjorde han ofte.

Jeg snudde meg mot bilen og skulle sette meg inn. Vasst litt. Det var noe som manglet: Den andre sildrelyden hadde stilnet. Borte vekk. Lyden av bensinen som rant. Var tanken tom?

Det var den ikke! Motoren murret ufortrødelig på P. Og da jeg kastet et blikk på dasjbordet, fikk jeg syn for utsagn: Bensinmåleren var nesten full.

I stigende forundring ruslet jeg rundt bilen. Rart så pen og nyvasket den var - og hvor var kulehullet?

Borte. Det glitret ved sitt fraværende.

Jeg seig ned på førersetet igjen i påvente på de sildrende Rogerne. Blikket mitt henfalt på koaset i setet ved sida av meg. Hva skuet mitt blikk, krøllete og flattrykt av Roger-rumper?

Hakkespettboka. Ingen tvil var umulig lenger; vi var i feil bil. Når hadde det skjedd?

Passasjerene kom tumlende tilbake: Cachuara taus som en sviske; Rogerne i ivrig diskusjon: ”…identitet er et grunnproblem i erkjennelsesteorien. Ta for eksempel amøben – ”

”Vi er i den andre bilen,” sa jeg mens de hensatte seg.

Pfft! Sa det i en ølboks. «Å takk; det skal smake bra… Hva er det med amøben?”

Jeg ga opp å få fornuft ut av dem. Like godt å følge snuten og se hva som ventet rundt neste blåne. Jeg startet opp og forsvant bortover grusvegen.

24: Howlin’ at the moon

Dermed var hun enke for annen gang! Bille-Jean Jones, altså. Du husker nok at hun giftet seg med Hank Williams rett før han sluttet å røyke. Ni måner seinere giftet hun seg med Johnny Horton også. Dame med oppdrift.

”Alle amøber er egentlig identiske,” doserte Roger. ”Bare at de er forskjellige. De formerer seg ved å dele seg i to like amøber. Kall primæramøben A; kall sekundæramøbene B og C. Hvem er identisk med A: B eller C? Vi tvinges til å svare: Begge to!”

Cachuara sa ingenting.

Den ene av dem, altså. Den andre satt med skallen i skrukk og funderte på autentiske amøber.

Regnet slo mot rute. Grusvegen forvandlet seg til søle. Hjula slurpet seg fram, til skrevs i søla. Smal også; stadig stakk det ut greiner så jeg måtte manøvre på grunn av lakkskader. Jeg prøvde å trekke den vidluftige diskusjonen ned på det jordiske. ”Åssen havnet vi i den andre bilen?”

”Og dette spørsmålet kan vi føre tilbake til den aller første encellete organisme i urtidsmørket for tre og en halv milliarder år sia! Egentlig er sånne organismer udødelige – de har ingen etterkommere; de reproduserer bare seg sjøl i stadig nye dubletter. Derfor er alle nålevende amøber identiske med den opprinnelige, og dermed med hverandre – ”

Rett skal være rett: Han var en fattig og ukjent køntrisanger, men Billy-Jean hjalp ham til å få i gang turtallet – kontanter, kontakter, kontrakter. Uten henne hadde vi kanskje ikke ant hvem som hadde store hitser med ’Sink the Bismarck’, ’Ole Slew-Foot’, ’The Battle of New Orleans’… Skremmende tanke!

”Kanskje fire! Milliarder.”

Eller ’North to Alaska’. Regnet høljet tettere; vi var nesten like mye over vatnet som under. Kjerrevegen ble en sti, bare så vidt Cadillacen klarte å forsere seg. Ingen grøftekanter; elendig trenering. Ingen flere veglys. Jernbanesporet var borte; det var som om vi hadde forlatt sivilasjonens ytterste post inn i jungelens ville niss.

Skjønt coverversjonen til Lonnie var enda bedre. De er ofte det.

”Og sånn er det med oss mennesker også. Det er ikke mulig, for eksempel, å skille denne Harryen her fra den du hadde med deg, og som vi etterlot et sted i Florida – ”

Dette gikk for vidt! ”Jeg er meg, om alle mann var døde!” fastslo jeg. ”Alle andre er bleike kopier! Jeg kan bevise det. Her i handflata har jeg et arr etter kniven da jeg var ti år. Jeg veddet med han Ola på at jeg kunne hogge den tvers gjennom plankeskuret.”

”Som jeg hadde med meg? Det var da vitterlig du som! Jeg hadde med meg denne her, jeg.” Han klappet meg på aksla med eiermine. ”Men når du sier det, så står vi igjen overfor et paradoks. Det blir som med eneggete tvillinger: Sjøl om de virker identiske, så oppfatter vi dem som separate individer. De har til og med forskjellige navn. Skjønt det har jo ikke Harryene – eller for den saks skyld amøbene.”

En liten luring alt den gangen, han Ole! Vant den fine nye lommekniven min, og jeg måtte til doktoren. ”Jeg formerer meg ikke med deling og knoppskyting! Jeg skal bli pappa til to flotte - ”

”Grynt,” sa Cachuara og pekte.

I forfjappelsen hadde jeg glømt dem noen øyeblikk. Nå kom de tilbake. Det svei i bringa, tårene spratt, jeg klarte ikke å si mer på ei stund. Besluttsomheten anmeldte seg: Jeg skulle! Hvor og når var vi egentlig; hvordan skulle jeg finne? Og hva var det han pekte på?

”Det er kanskje mer fruktbart å se dem som parallelle identiteter! Husk at de lever i parallelle virkeligheter, riktignok sammenfiltret gjennom multiversets translogiske rasjonalitet: Paradokset forsvinner ikke, men det går opp i en høgere, hyperlogisk absurditet når vi innser at sett fra én virkelighet er denne Harryen ekte og alle andre kopier, mens fra en annen – ”

Mørket sto tett som en pott; vatnet plasket som en bilvask med fullt program. Likevel skimtet jeg en bevegelse. Cachuara hadde falkeblikk og var en handlingens mann: Uten et ord stupte han ut i himmelens sluser. Det lange, stygge spydet fulgte med ham.

”Riktignok stammer disse to fra samme virkelighet; de er bare forskjellige tidsaspekter av hverandre. Utvilsomt finnes det parallelle Harryer i de andre virkelighetene også, så vi må holde tunga rett i munnen og ikke forveksle – hva er det som foregår?”

”Aspekt meg opp og ned! Jeg er meg, om alle land lå øde.” Fjernlyset nyttet ikke; det var som å kjøre i tett tåke. Jeg ålte meg enda en meter. Hjula grov seg gjennom torv og gjørme. Og nå såg jeg noe!

På stien foran oss: En skimt av noe digert, grått; smale øyne som lyste av fosfor; en gapende kjeft som siklet. Ei bikkje? Nei – mye større! Det var noe galt med proposisjonene; skuldre så breie som en mann. Der hukte beistet seg til sprang – ikke mot oss, men mot to unger som klemte seg inn mot en trestamme. En gutt på ti-tolv år; ei jente som kunne være litt yngre. Gutten viftet med en kniv.

Cachuara dukket opp i lyktelyset: Sammenkrøpet som et vilt dyr han også, nesten naken, muskler som Tarzan, overbestrødd med bloddyppende tatoveringer – et syn til å skremme faen på flatmark! Han gapte, snerret, knurret; løftet spydet…

Det grå beistet virret med hodet, snuste, snøftet. I det samme dreiv skyene bort så mye at månen trengte gjennom en stakkels stund – diger, sørpefull; sendte et bleikt, spøkelsesfullt skjær over skogen, ungene, udyret.

Skapningen løftet snuten mot månen og ulte. Et tynt skrik som skar gjennom marg og bein, med tagger av is. Et skrik om død og evig forderv.

Skyer dreiv foran månen igjen; skriket tonte skjelvende bort. Og enda det var varmt og klamt som et tyrkerbad, så fraus jeg nedover ryggen.

Uhyret fikk øye på Cachuara. Snudde seg mot ham, reiste seg på bakbeina, gapte – en taus latter. Tommelange hoggtenner som glinste gult og usunt. Øynene plirte – ikke dyreøyne; de hadde blikket til en gal mann. På de nevedigre framlabbene satt det lange klør; mellom tjafsene av grått ragg skimtet jeg leopardflekker. ’Don’t go out tonight – it’s bound to take your life,’ tenkte jeg forstøkket. ‘There’s a bad moon on the rise – ‘

Der sto de rett mot hverandre! To skrekkinnjagende villdyr. Og skulle jeg velge mellom å settes ut for en alligator og denne skapelsen her, så er jeg sannelig ikke sikker: For alligatoren hørte virkeligheten til, men dette uhyret var fra avgrunnen bortafor all virkelighet – ’Hope you have got your things together, hope you are quite prepared to die – ’

De sirklet. Cachuara fintet med spydet; det grå beistet glei til sides. Av og til gikk det nesten i ett med regnet og skodda; av og til –

”En vaskeekte Loup Garou!” eksklamerte en av Rogerne. ”Jeg visste ikke at slike fantes lenger. Vent mens jeg får fram mobilen!”

”Jeg også,” sa den andre. ”En skapning fra marerittets ytterste mørke! Egentlig et metaforisk bilde av dyret i mennesket, avgrunnene i menneskesinnet… Vi må altså være i – ”

Rogerne veltet seg ut på hver si side av bilen, den ene etter den andre, med dulpen løftet som et krusefiks. Trasket gjennom søla, sank i for hvert skritt. Uhyret enset dem ikke. Samlet seg til sprang: Øyne som svovel, slevjende kjeft. Cachuara likeså. Det dirret ei låg knurring gjennom lufta, djupere enn sibirsk strupedans, og jeg var ikke sikker på om lyden kom fra dyret eller fra mannen.

Ungene nistirret, øyekuler så store som klinker. Regnet sildret fra alle himmelens sprengte blærer. Et blaff av blits spredte dansende skygger; brøkdeler seinere skrallet det torden. I samme blunket gjorde Cachuara et sprang av dødsforakt; det fæle spydet snerret som en grå strek rett i bringa på uhyret!

Et iskaldt, jamrende skrik! En menneskestemme – nei, ikke menneske, men heller ikke dyr – og der sto Cachuara aleine, hivende etter pusten. Den jerngrå skyggen minket som et punktert dekk, seig sammen, ble liggende og forvri seg…

Ikke en dråpe blod. Ikke noe dyrelik heller; bare en radmager, forkrøplet mann med et gapende hull i bringa. Det rykket spasmodisk i legger og armer på det malferte liket. Så gikk det helt opp i liminga; kjøttslintrene løsnet fra beina, smuldret, forsvant. Og mens jeg satt med lamslått blikk i skjæret fra billyktene og tilfeldige lynglimt, gikk hele skikkelsen opp i løsning. Til slutt låg det bare noen morkne bein og en glisende hodeskalle på bakken.

Cachuara visste nok hva han gjorde. For mens jeg fortsatt satt som betente lys og fulgte med, gikk han att og fram og fant to digre steiner; så knuste han beingrinda til pulver. Han reiste seg, samlet beinpulveret i nevene, danset et stivbeint åttetall og strødde pulveret i naturen mens han sang i en enstonig, langsom rytme. Bøyde seg, samlet mer beinmjøl og beinfliser, sang og danset og strødde videre. Slik fortsatte han til det ikke var bein tilbake på bein. Da ble han stående og fare over omgivelsene med saum; morsk i ansikt, stål i bein og armer. Til slutt nikket han og løftet på blikket.

Rogerne hadde vært bemerkelsig stille under opptrinnet, opptatt med dulpene sine. Nå tok de sine monner. ”Jeg fikk med det meste!” ropte den ene. ”Hvis begge mangler noe, kan vi klippe og lime og få én førsteklasses film, i stedet for – ” ”Jeg prøvde å sende til sørveren, men jeg fikk ikke kontakt; bare skraping i hyperrommet!” ”Jeg også! Såg du hvor rutinert han gikk fram? Helt tydelig en ekspert; jeg har lest at mange indianske folk hadde egne varulver, og tradisjoner for hvordan de skulle – ”

Jeg snublet meg ut. Jeg måtte finne ut hvor, når, hvordan vi skulle. – Det varme regnet traff meg igjen som en behagelig dusj, og på en innskyt skrellet jeg av meg de gørmøkkete hjorteskinnsklærne, sto i bare trusa og dusjet under himmelens sluse. Inderlig godt, omsider, å få vasket av seg møkka! Et øyeblikk sto jeg og kjente velværelsen i det varme regnet, frisk og rask og for øyeblikket trygg for fare - - så husket jeg at hjertet mitt var knust. – Titubaene, tenkte jeg. – Jeg må finne dem. Jeg må –

Men var det ennå noe som rørte på seg inne i krattet? En svak, hufsende lyd. En skygge midt i mørket; noe som humpet i veg - - nei. Borte.

Ungene kom trippende fryktsommelig mot oss, holdt hverandre i handa. Fillete skjorter og knebukser; barbeinte begge to. Stilte seg storøygde foran Cachuara. ”Tu as tué le Loup, tu!” gispet guttungen med tynn stemme. ”C’est pas possible! C’est une marveille, oui! Du hast den Wolf getötet, du! C’est – ”

Cachuara pustet ut. Plutselig såg det ut som om han minket som en ballong. Han seig sammen, grå i trynet. Det kom en gurglelyd; så satte han seg rett ned i søla.

Rogerne svinset. Den ene gikk bort til ungene, viftet med armene. ”Ø – je suis Roger. Roger le Joli. Quel heur est il?”

”Haben Sie Angst?” sa den andre.

Ungene stirret rundøyde; skjønte nok ikke Rogerversjonen av den lokale lingo franko. Gutten blunket. ”Je m’appelle Jean Batiste, moi. La pichouette, elle est Marie, elle est ma seur, oui.” Han nikket bestemt.

”Savez-vous planter le chou?” spurte Roger. ”À la mode de chez nous?” Noe måtte han jo si. ”Nous sommes des voyageurs du temps,” la han til og pekte opp i lufta.

«Ich bin ein Hamburger,» sa den andre.

Klokere ble de visst ikke av det. Stakkars unger, livredde og forvirret; her var det på tide med mitt trauste og rolige vesen. Jeg gikk bort og stilte meg på huk, pekte hit og dit; på meg, på bilen, på dem. Så gjorde jeg noen runde og spørrende bevegelser. Gutten lyste opp. Han begynte å kakle noe alvorlig mens han pekte bortover stien og halte i skjorteflaket mitt.

Jeg reiste meg. ”De vil ha oss med borti hogget her,” forklarte jeg. ”Jeg foreslår at vi slår følge. Kanskje vanker det en matbit, om ikke annet, og jeg skal innrømme at – ”

”Det var det vi hadde tenkt å foreslå,” sa Rogerne tostemt. ”Et lykketreff at vi er med, med kulturell og språklig kompetanse til å – ”

Stien videre var uframkommelig. Like godt å parkere. Jeg kjørte bilen til sides så godt som gjørlig; ingen parkering forbudt var å se, men mange bøter gjennom et langt liv har lært meg. Som den gangen i Parkveien, for eksempel. Jeg stanset motoren, låste bilen. Et blikk på dasjbordet: Instrumentene var skjåmete av dogg og damp, utapå og inni; uråd å lese ett eneste tall. Fikk undersøke seinere.

Ungene pekte bortover stien og forklarte. Det var kveld eller tidlig natt; månen hang fortsatt over de søkkvåte skyene og spredte et grått lysskjær – nok til at vi kunne se oss som bleike skygger i halvmørket.

Rogerne drøftet. ” – i Cajun-land!” fastslo den ene. ”Tidlig attenhundre, eller kanskje seint søttenhundre;” supplementerte den andre. ”De snakker et arkaisk distriktsfransk. Det er ikke å vente at de forstår mitt urbane – ”

Cachuara kom seg på beina, tok noen vaklevorne skritt mens han støet seg på spydet. Kampen med uhyret hadde sugd kreftene som et vissent skall. Den ene Rogeren stanset og studerte ham. ”Interessant! Litteraturen gir mange eksempler på at en kamp med overnaturlige uhyrer tømmer helten for livskraft – etter kampen befinner han seg fortsatt halvt i den overnaturlige verden – ”

Veslejenta tok den digre neven til Cachuara mellom sine to små og leide ham bortover stien. Den tatoverte kjempen fulgte føyelig med, from som en lammunge. Jeg etter; Rogerne til slutt. ”Samtidig,” sa den andre, ”leser vi ofte at en slik seier gir helten en enorm magisk kraft. Kanskje vår Cachuara blir en sjaman uten sidestykke, med makt over alle naturkrefter!”

Der var den svake lyden igjen, gjennom surkel og rissel av vatn. Var visst bare jeg som hørte det – eller hørte jeg syner? Jeg skottet bakover. Der pilte en skygge tvers over stien – en brøkdel var den helt tydelig. Det var noe ved den som minte om Roger: En skygge-Roger som humpet etter oss med veivende hender og klaprende tenner... Nei. Der var den søkk borte. Hadde aldri vært der.

Stien ble et tråkk. Bladverket vokste sammen over hodene på oss; vi gikk krumbøyde gjennom en mørk, søkkvåt tunnel der jeg knapt kunne skimte en fot. Tunnelen svingte hit og dit; den surklende bakken ble tidvis til en bekk; noen ganger tok det av andre stier fra den vi fulgte. – Reine labyrinten. Mistet vi retningen her, kunne vi virre rundt til dommedag uten å gjenfinne oss. Tunell.

Jeg kastet et par ekstra blikk. Ingenting å se; ingen skygge-Roger i buskisen. Jeg trakk pusten djupt og lenge: La gå at han kunne gå på nervene av og til. Så det var nok den slitne fantasien min som hadde begynt å befolke bladverket med spøkelses-Rogerer. Det fikk den slutte med; det var mange nok av ham i virkeligheten.

Ungene visste hvor vi skulle, og jeg hadde den breie ryggen til Cachuara foran meg som en grå vegviser. Rogerne kom snublende etter: ”...kan bli et fascinerende møte med denne særegne kulturen i sin opprinnelige form!” ”Ikke minst musikalsk; jeg har noen samle-CDer som dokumenterer utviklinga i Cajun-musikk fra tidlig 1900-tall til i dag, men dette blir jo – ” ”Du også? Så pussig; det har jeg også. Hvilke har du?”

Virkelighetene.

Lendet åpnet seg litt. Stien ble ei hengemyr. Rett som det var måtte vi vasse til knes, omringet av digre trær på skrå med grå slør hengende som fotside kåper ned i vatnet. Sypresser, trur jeg de heter, men ikke heng meg. Gjennom suset av regn og vind hørtes plask, gurgel, kvekk, boblelyder, som når du tråkker i myra og stanken stiger. Det gjorde den; du kunne kjenne eimen av råtne egg i søkkvåt luft. Hva slags ulumskheter kunne det være som sto bak disse lydene?

”Joe Falcon, selvfølgelig,” peste Roger’n. ”Leroy Leblanc. Klassikerne.” ”Javisst,” prustet den andre. ”Ambrose Thibodeaux, har du ham? Helt utrulig på trekkspill. Han ble lassgammal, veit du – ”

Skimtet jeg et svakt lys? Jovisst; flere. Diffunderte som baklys i tett tåke. De hang på rekke og rad i lause lufta.

”Ja da. Og Jimmy Newman. Han er den moderne helten, solgte til gullplate både i Louisiana og i Canada. Det var han som introduserte – ”

Nei! Det gjorde de ikke: Der dukket det opp konturer av hus – firkantete kasser, nærmest. De svake lysa var lamper over døra. Foran bygningene gikk det et plankefortau, og utafor fortauet låg vatnet svart så langt øyet kunne se. Der låg det fortøyd båter på rekke og rad. De to ungene satte opp farten.”Maman! Papa!” ropte de. ”C’est nous, c’est Jean Batiste et Marie!”

Plutselig stakk det fram skjeggete og barbeinte fjes fra døråpningene, og ikke før så kom det yrende ut unger og bikkjer i alle aldre, samt mødrene deres. Vi ble møtt av en skokk landsbyboere der vi skramlet oss bortover plankefortauet.

”El-gitaren, ja! Jeg har flere av de beste innspillingene hans, jeg også. Et tverrsnitt gjennom musikkhistorien. Zydeco har jeg ikke; det blir for – ”

På et blunk hadde de ringet oss om og ropte så det ikke var ørens lyd. Mange av dem såg med stor skepsis, pekte og viftet. Særlig Cachuara. Han virket ikke akkurat tillitsfull heller, der han sto og blunket, halvnaken og dekorert fra isse til topp. Han lente seg på spydet og skulte.

Vesle Jean Batiste ga seg til å forklare. Pekte og ropte. Sakte senket ståket seg; folk sto i ring og lyttet. Men jeg luktet. Gjennom disen og eimen av råtne egg kjente jeg dunsten av matos, og den var slik at tennene løp i vatn helt av seg sjøl.

”Kommerst og spekulativt, ja! Jeg deler langt på veg den oppfatningen. Nå kan det selvfølgelig påstås – ”

Og der kom nok mammaen deres anstigende, sann mine ord! Ferm og frodig, men ikke gamle dama; svart hår i skulderlange fosser; og i kjølevatnet på henne tre, nei fire, mindre avleggere som andunger i ei snor. Hun brøytet seg gjennom trengelsen, la arma rundt dem og klemte dem til seg så de druknet mellom overarmene og brystene hennes. ”Marie, mo la Reine!” lo og skreik hun, mens tårene rant. ”Jean Batiste, mo piti bébé! Merci bon Dieu, tu n’est pas mort, tu!”

Han har sånne kick, Roger. Plutselig skaffer han seg et lass med rar og obskøn musikk fra verdens kanter. ”Utvide horisonten!” sier han og veiver med arma. «Verdensmusikk!” og himler med øynene.

Unge Jean Batiste ville slett ikke være noen piti bébé; tvert imot var han en handlekraftig ung mann som visste å verge seg. Han frigjorde seg og krevde oppmerksomhet igjen. Veivet og pekte, tegnet og fortalte. Det senket seg undrende mumling og sindige nikk, særlig de eldre herrene.

Bo Kaspers. Mongolsk strupedans. Og Snoddas! ’Hadderian, haddera – ’ Det finns mycket, som svensken sier. Og der kom far hans veivende også, måtte være; barbeint, fillete knebukse, trønderbart. Fisketeine i ene handa, lang stang med pose på i den andre. I enden. Han strammet rett bort til guttungen, la handa på aksla hans med eiermine og begynte å blande seg inn med spørsmål og svar.

Plutselig ble det rop og kakkel i alle retninger; folk begynte å hale og dra i oss, peke og eksklamere. Cachuara, stakkar, som hadde stått urokkelig som en statue, begynte å glippe med øynene og stotre ubegripelig til svar. Eneste ordet jeg oppfattet var det som ble gjentatt stadig vekk, med hoderist og alvorlig mine: ”Loup Garou; Loup Garou!”

Ganske raskt tok far til ungene insinativet igjen. Klappet i hendene, ropte. Skjønte fort at han ikke kom noen veg med det verbiale, så han stilte seg foran oss fire, mønstret og pekte. Så snudde han seg trill rundt og marsjerte gjennom trengelsen bortover plankefortauet, kastet et blikk for å se at vi kom etter. Det gjorde vi, for det var nok meininga. Hele flokken, unger og kjerringer, gamlinger og lausbikkjer, etter.

Han gjorde avdeling holt utafor ett av plankeskura, pekte og rekommanderte. Ikke før så dukket det opp kjerringer med boller og tresleiver, karer med bord og krakker og mugger som skvulpet. Cachuara ble bragt an på hedersplass; Rogerne og jeg også, og digre glass i hendene, fylt med mørkt stoff som ikke såg ufarlig ut. Svarte brødblingser og klaser med kvitlauk på bordet.

Roger sank hen på krakken med et fredfylt sukk, glasset i breddfull balanse mellom hendene.

Den andre også. ”Men det er klart: I analysen må vi skille hårfint mellom rolle og identitet. Våre Harryer, for eksempel, har inntatt forskjellige – ”

Så kom musikken.

25: Jambalaya

Roller, du liksom! Suss meg.

Du får gjøre som du vil, men jeg går ikke rundt og trer på meg roller i eninga, som om livet var et kostymert ball fra morgen til kveld. Jeg er den jeg er og har evinderlig nok med det.

Her om dagen var det en sånn interlektuell en med skarring og ettertrykk på stavelsen da jeg kom i vanvare for å få Nurk Peto på sterion. Han bar seg ille om hvor vanskelig det er å finne sin mannsrolle. Jeg trur han hadde for mange dresser, jeg, sånn at han kom i anger og gruelse hver gang han skulle skifte. Sjøl har jeg svartdress til bryllup og begravelse, og Donaldslips til pent, men ellers blåjens. Aldri har jeg lurt på om jeg er mann eller hva slags, og ikke leser jeg lange innserater for å finne det ut heller. Jeg er meg på alt slags føre, uten lausskjegg og pappnese, og det har jeg tenkt å fortsette med. Roller! Pø.

Noen hadde hengt opp ekstra opplysning på stake over bordet der vi satt. Det regnet ikke lenger, men lufta var så våt at du kunne vri den. Likevel var det godt å sitte her. Jeg smakte på vinen: Den glei som sval fløyel gjennom kråsen. Jeg smakte litt til. Rogerne fikk påfyll. Cachuara satt stiv som en stokk og gransket glasset sitt med argus, som om han var redd det skulle hoppe opp og bite. Plutselig hogg han det til seg, løftet det med dødsforakt og drakk to dråper. Satt litt. Det gikk en rykkelse over steinfjeset. Så gryntet han og drakk mer.

Bergenser, sikkert – de er jo det, sånne akademister. Jeg hadde en sjef som ville lære meg kundemishandling en gang, og han sa: ”Vi har to ører og én kjeft, og det er for at vi skal lytte mer enn vi snakker. Unntatt bergenserne, for der er kjeften så brei at det ikke blir plass til øra.” En klok mann. Men å få meg skolert om til salgsmann måtte han resonnere på.

Landsbyen var ti, tolv store skur av grov plank. Noen av dem sto på stylter. Det gjorde plankefortauet framafor bygningene også, glatt av grønske. Vatnet klukket en halvmeter under beina, og i sprekkene kunne jeg se ned i de våte elementer. Trebåtene som låg på rekke og rad som grisunger langs ei purke liknet robåten min i Odalen, bare ansless. Baki båtene låg det teiner, fiskegarn, båtshaker, dorger. Over den mørke vassflata danset tåkedotter som gjenferd på en kjørkegard. Bak bygningene skimtet jeg trær, kjøkkenhager og andre forplantninger, et par fjøs og innhegninger. Gotta make a livin’, he’s a Lousiana man –

Det var noe drømmeaktig her. Det seig en ressenert ro inn i meg; en forenemmelse av at sjøl om alt var tapt, så var det likevel godt å være til, på en sorgmunter, melankolisk måte.

Musikken var en kar og et kvinnfolk som hoppet og danset og sang lange tirader, og en skrukkete gamling som humpet etter på fele. Det ble straks ryddet plass og danset ang mass. Folk tok det de fant, pinner og mugger, og slo takta; noen klappet, og en kar hadde ei diger balje som han fikk til å låte som en bongo. Hah. Skiffle! Det er sånn manuell musikk skal lages; du tar det du har, og alt som gir lyd kan bli et instrument, bare du har takt og tone i beinmargen. Og det hadde disse tre! En rar, haltende takt: Pa ram, pa ram, pa ram pa pa! Pa ram, pa ram, pa ram pa pa! Felefransen la finurlige krusser og duller rundt takta, og innimellom plukket han på strengene som en gitar eller slo med flathanda så det gikk et søkk av toner.

Men enda så rask og lystelig spillet gikk, så skalv det en blåtone under; en tone i mold.

Det var tydelig at vi fire var dagens helter, og særlig Cachuara: Sangerne og felefyren gjorde en sveip bortom oss, bukket, danset videre.

Fé dodo, mo fils, crab dans la calalou,

Fé dodo, mo fils, crab dans la calalou!

Papa, li couri la rivière,

Mama, li couri péché crab.

Fé dodo, ma fille, crab dans la calalou,

Fé dodo, ma fille, crab dans la calalou!

Par etter par kom hoppende. Stemningen steig. De nærmeste sang med på refrainet, og sakte og sikkert drog takta seg opp til reine heksedansen. Det begynte å dirre i rockefoten. Jo mer takta skrudde seg, jo vanskeligere ble det å holde på balansen for dem som danset, og rett som det var kom de på ytterskjær og sklei ut i svingen. Opp igjen, med hyl og latter.

Felefrans er et navn på jerven, veit du, hvis du har lest Fønhus og har skyldfolk på Finnskogen. Han liknet en skrukkete gammel jerv også; en liten luring med fela.

”Interessant rytmikk!” sa Roger. Den andre. ”Og her kommer maten!” sa den første.

Det gjorde den. Digre, dampende boller med brun gørje og mystiske småbiter: Det kunne være ymse grønne saker, fisk, kylling, krabbe og kreps. Det smaug seg en tung, amoratisk dunst langs tårekanal og nesebor, som lukteriske minner om et bedre liv. Akkurat som mors lapskaus – for tynn til å henge på gaffel, for tjukk til å ete med skje.

”Toraderen!” replikerte den første. ”Det er den som bærer all klassisk cajun. Hør bare på Thibodeaux! Men den kom nok seinere.”

Taterslekt også, trur jeg – bare se på det kølsvarte håret til mor mi. Jeg er produsert i et omfattende blandingsforhold, skal jeg si deg, og har samlet i meg kvintessen av det beste! Egentlig kommer det av Vielgefrass, som er tysk og betyr storeter. Kom ikke her.

Ikke at det er lett å være mann. Det har det aldri vært – prøv sjøl, så får du se. Men det er ikke noe å skape seg for heller. Fordømt til å halse gjennom livet på evig jakt etter lykksaligheten. Dømt til å tape, og likevel gir du deg aldri før du står på gravens rand under tre fot jord. Og hva så? Vil du være med på leiken, får du tåle steiken. A man’s gotta do.

”Og likevel. Likevel!” Roger 2 tygde og drakk i én håndbevegelse. Så fortsatte han med tunga i krøll rundt munnfullene: ”Du kan nesten høre hvordan fela imiterer toraderen, i en forunderlig musikalsk pré vue – hvordan det sniker seg inn elementer fra vår tids blågras også, og fra hillbilly; her i mellomspillet, for eksempel, savner jeg en banjo. Slurp.” Med et trylleslag var glasset tomt igjen. Lynraskt var det ei diger mugge der, og straks var glasset stappfullt på nytt.

Roger – jeg hadde mistet tellinga på ham – rapte og tørket seg med handbaken. ”La oss for argumentets skyld si at alle disse Harryene har samme identitet, men at de foreligger i mange versjoner – hver av dem er en projeksjon inn i virkeligheten av en proto-Harry. Samtidig kan hver Harry innta utallige roller: Bankfunksjonæren Harry, gammalrockeren Harry, Harry som dobbeltpappa. Ser du? Det er tåkelegging, et slør over den klare tanke, å blande sammen rolle og identitet. Slurp!”

Jeg smakte. Og smakte! Jeg sier så stort et ord; lapskausen hennes mor hadde møtt sin overmann. Det var pepper nedi der, og kvitlauk, og eksoteriske krydderarter som jeg aldri har møtt. Kjøtt og fisk og kylling, og mais, gule røtter, blomkål, poteter, diverse andre vekster. Kokt ihop til en høgere enhet så mild og mettende at drøvelen krøllet seg. Sterkt nei? Så mild som en føn – men ikke desto så spratt tårene, og stadig måtte jeg gripe glasset og etterslokke.

”Likevel sies det at identiteten går i oppløsning, straks en fyr mister jobben eller kjerringa og blir usikker på sin egen rolle. Men identiteten er én og urokkelig; den strekker seg som en fulltonende streng gjennom det transdimensjonale rom og materialiserer seg i knutepunkter, som konkrete personer i de respektive virkelighetene – glugg glugg glugg.”

Proton-Harry? Særlig. Finns bare én, og han er ekte, uten biroller og nøytron.

”Musikk, veit du! Den dirrende rytmen som binder virkelighetene sammen på tvers av tid og rom; som strekker sine tentakler – skal vi?” Felespilleren var kommet til siste verset; sangerne gjorde et hopp og en stopp, og tonene krøllet seg som eføy rundt det siste taktslaget. Felespilleren gnidde seg i skallen med et frynsete jakkeerme og seig ned på nærmeste krakk. Ikke før så spratt Rogerne opp i kor, bort til ham. ”Ø. May we? Können wir, bitte? Est-ce que nous – “

Det skjønte han jo ikke. Den utstrakte handa, derimot, og med et skrukkete smil rekte han fram fela med ene neven og greip etter forfriskelser med den andre.

Og skulle du ha sett! Der klatret Rogerne opp på hver sin krakk. Det hensenket seg en stillhet; hele landsbyen stimlet og glodde. Hva fant de på nå, tru? Den ene holdt fela som en gitar og begynte å klimpre. Klarte faktisk å lage en sær og hulkende lyd; ganske effen som kompanjemang. Den andre begynte å synge mens han trampet rytmisk og taktisk.

Vais au bal tous les samedis

pour secouer mes vieilles pattes.

Danser avec tout’ les belles filles,

puis j’lâche pas la patate.

Hvor i all verden hadde de lært? Kanskje fra platene de snakket om. Foresamlinga fattet fort både rim og rytme; snart skramlet og skifflet det over hele fortauet. Fyren med balja la på et par skingrende krigsrop. Cachuara satt med trillrunde øyne og fulgte med. Vandrende kultursjokk; burde vel ikke blitt med på denne turen – skjønt åssen hadde det gått med varulven da? Det hadde minket i glasset hans. I bollen også. Han smektet ikke bort, i hvert fall.

Twostep hadde de ikke lært seg, og slett ikke swing; like fordømt så danset de; improvoserte noen trinn og fikk det til.

Lâche pas la patate, mo nègre,

lâche pas la patate.

Une chose q’est sure, j’fais mon affaire,

mais j’lâche pas la patate.

Ei vise om poteter, skjønte jeg. Er det noe vi har greie på i Odalen, så er det potet. Ringerike, Marius, Beate. Kom ikke her! Kærs pink går opp i løsning for et godt ord og høver bare til stappe. Pimpernell, derimot, er kokfast og velsmakende til hverdag og fest. Mandel? Tja. Mest til pynt med kruspersill, meiner nå jeg.

Nei at jeg er mann, og hva slags, har jeg ikke tvilt på et sekund og har ikke tenkt å gjøre det. Det er nemesisen min, det. Så retroseksuell som dagen lang.

Ikke at dét hjelper. De har det med å smile skjelmisk og skygge unna, disse vidunderlige skapningene. Og der står jeg igjen med klamme, tomme hender og ser på at de kaster seg i arma på den første den verste uhøvlete bøllen som byr seg.

Han Ola har en mer direkte tilnærmelse. ”Damer?” sier han. ”Ittno problem. Je strik bære kukkleggen over galatippen på dom, og da smelter dom som smær.” Men Ola er Ola, og etterberettelig har han aldri vært. Er ikke halv der du ser ham, den karen.

J’ai pas marié, j’ai pas personne

pour me t’nir le fond d’culottes.

Quand j’veux partir, c’est bon, j’dis j’pars,

mais j’lâche pas la patate.

Nå hadde historikken gjentatt seg enda en gang. Dama smilte og stakk. Verst var det at den uhøvlete bøllen denne gangen, det var min egen alter egon. En tilfeldig kopi fra fortid, nåtid og framtid. Skamme seg, skulle han. Jeg sukket, såg ut over de drivende tåkene, drakk. This world is not my home, I’m just a-passin’ through –

Den kvithårete felefransen dumpet ned på krakken ved sida. ”Bonjour!” knirket han og rekte fram en knoklete arbeidsneve. ”Me, j’m’apelle Robert Thibodeux, me. Yoo speaka d’English, oui?”

Cachuara såg stivt på neven hans og visste ikke hva han skulle gjøre med den. Det gjorde jeg. Jeg ristet den og merket at han var fast i klypa ennå. ”I am Harry,” forklarte jeg. ”Og dette er Cachuara. Han snakker ikke språket vårt, men han er sterk og modig.” Jeg nikket for å streke under.

”Ah, Cachuara!” Han nikket anerkjennende. ”Big strong man, killa de terrible man-wolf, him! I am born in de Acadia, me.” Bestemte nikk. “Him gov’nor Lawrence – “ han sputtet navnet – “him chase us out, cleanse the land, ev’y man woman and chillen, him. And me only ten year old, one month all locked up in de bottom of de ship, many die - lose me mother and baby brother, all cause of dat terrible Anglais, yes. Year of five and fifty it was, l’année de cinquante cinque, oui. And now de English is coming back.” Han svingte glasset, drakk djupt, plantet det i bordet med et smell.

Jeg skjønte ikke bæra. Det gjør jeg støtt. ”That was a long time ago, and now you’re here! Det må ha vært et spennende liv. Hvor lenge har du bodd her?”

”Sailed us to the Carolina, him, and we was deliver’d to big fat farmer to work field all day, no pay no rest, no. Juste like slave, no? Den we hear ‘bout de Louisiane and run away, walk and fish and hunt all de way, juste papa and me and sister, yes. Come here in sixty, and dat was two and fifty year ago, old man now, live good life, seven fine chillen, and now de English come here too, curse dem, yoo no be English, no?”

Jeg forsikret. Han fortsatte: “Him Cachuara, him be Indian, and we friend with Indian, we, and sometime marry, cause dey help when we come here, yes, and many Indian from de Barbaree and Flo’da come here and stay after rebellion, yes? Maybe mix good, and black people too, but no English, no!” Han nikket bestemt og tømte glasset. ”And German. And Spaniard. You be German, you? Bist Deutsch, ja?”

”Nesten – ø – almost. Vi er – ”

”Reisende fra det ytterste nord!” erklærte det fra den ene sida mi, der Roger dumpet på plass igjen. ”Frie ånder, søkere etter dunkle sannheter i verdens avkroker og våtmarker!” kom det fra den andre sida. Så ble det helt stille på begge sidene, unntatt små klukk og lange sukk.

Pappan til de to ungene dukket opp. Det spant seg en konservasjon; pappan lyste opp. ”De L’Allemagne du Nord! Trés biens amis, gute Freunde, oui!” Han klasket på ryggen etter tur; så kom det en tirade med pek og veiv. Den språkfullmektige felefyren forklarte: ”Min venn Jean Pierre, han sier mange gange takk, reddet ungene, oui, yes, ja. Nå være dere gjester hans, ikke sant, bo så lenge som vil, ete drikke, ikke røre kvinner, hø hø hø. Der borte, hans hjem, og nå de små sove, vi gamle drikke litt, og tidlig morgen ut på fisk, ikke sant?” Han gjorde som sagt. ”Ah – good wine, non?”

Rogerne og jeg ble halt med for å innspektere; Cachuara kom humpende etter med spydet. Jean Pierre førte oss inn i hjemmets arme lune. Huset var mer innholdsrikt enn det virket fra utsida, styrt ut med stort kjøkken åpent ut mot fortauet, flere rom innafor. På kjøkkenet presiderte den ferme unge dama som hadde tatt hand om ungene over boller og gryter som ennå putret, fisk i ymse grader av tilberedelse, grønne kvaster, stygge kjøkkenkniver. Hun strålte da hun såg oss igjen.

Det hang kvitlauk over døra, over vinduene og over alt. Skulle nok verge mot vampyrer og annet skrømt; det har jeg sett på film. Små sølvkors her og der, og et stort bilde av St. Peter. Jeg kjente ham igjen på det morske oppsynet og en stor nøkkel, akkurat som kinovakten på Folkets Hus da jeg var liten.

Det vekslet seg ut et ordskifte mellom mann og kone, med armer og bein og munnen i rasende fart; ingen sjanse til oppfattelse. Det gjorde ikke noe heller, for nå viste Jean Pierre oss inn på et bakrom, og der var det laget fire bosoer med teppe og potte. Gjesterom.

Synes ikke i speilet heller, sånne skapninger. Godt vi ikke har dem hjemme. Bare huldra innpå Øståsen, og henne er det bare han Ola som har sett snurten av og til.

Vi trykte ut våre takksigelser så godt vi kunne. Jean Pierre slo ut hendene med unnskyldelser; dette var det beste han kunne gjøre, han håpet vi ville ta til takk?

Cachuara gryntet. Vi andre holdt hendene avvegrende opp. ”Trés bien!” sa den ene Rogeren. ”Absolument!” sa den andre. ”Sehr gut! Perfect!” Cachuara lot handel følge ord; resolutt prøvesatte han seg på ett av teppene, med beina i krøss og spydet i fast grep. Før vi visste ordet så pustet han djupt med låge putrelyder. Satt fortsatt, med hodet på knea, klar til sprang hvis faren truet.

Hadde hatt en stri dag, Cachuara. Drept varulv, virvlet rundt i ukjent verden og greier. Jeg hadde kjent meg bånnkjørt sjøl, jeg. Ved nærmere ettertanke gjorde jeg nok det.

Likevel er det en norsking som har skrevet ei hel bok som heter ’Varulven’. Det veit jeg, for søstra mi har ham i bokhylla. Hun leser mange bøker og kan titlene.

Etter flere høflige fraser spankulerte vi andre ut igjen. Det hadde begynt å tynnes; klokka var blitt svarte natta, og folk skulle sikkert tidlig på jobb. Felefransen derimot, gamle Robert Thibodeux, holdt ut, væpnet med ei diger mugge. Han lyste opp. ”Der dere er, ja! Dere får fint, Jean Pierre god mann, god fiske, god fange, ham.”

”Vi er i attentolv, Roger,” sa jeg. Jeg er flink med tall.

Samme fyren som laget Kvanteloven, forresten. Det visste du ikke!

Folk rasket med seg krakker og bord og andre lause ører, hilste, ruslet til sitt. Jean Pierre gjespet, strekte seg og sa noe som inneholdt bonne nuit; så forsvant han også. Til sist satt bare Rogerne og jeg igjen sammen med gamle Robert og ei diger mugge med mye ugjort. Nesten litt hustri nå; det surret og suste i hodet. Jeg kjente meg bortkommen, fortapt bak ei vogn. Magen full, hjertet tomt.

Rogerne, derimot, var kommet i siget og ville ingen ende ta: ”Du Robert! Vi har hørt at USA er i krig med England igjen, og at det ikke er lenge til slaget om New Orleans?” ”In eighteen fourteen we took a little trip, along with colonel Jackson down the mighty Mississipp – ” Si hva du vil om Roger: Klassikerne kan han. Noen av dem.

Vindsus over vatnet. Tåka tetnet, lettet litt, tetnet igjen. Raslende lyder fra krattet, et plask, et kvasst skrik. Svimmel, forvirret; hjemlaus mellom virkelighetene. Ola kunne beholde både huldra og de andre damene; det var bare ei for meg – nå ja, to - ; og hun var tapt for alltid... Som over en lang avstand gjennom nattesuset hørte jeg Robert svare: ”De French? Fui. Didna do notting in de Acadie, didna do notting now, no. We gotta stop de English our selves, else dey come and burn de houses, burn de crops, take our land here in de Lousiane like dey took our land in de Acadie – fui!”

Jeg reiste meg. Stemmen min var rar og fjern; jeg hørte meg såvidt da jeg sa: ”Unnskyld meg, det har vært en lang dag, tusen takk for – ” så vaklet jeg inn på bein jeg nesten ikke kjente. ”Men det er jo i 1815,” hørte jeg gjennom suset. ”Like over nyttår. Slaget om New Orleans var kanskje det viktigste slaget i – ” “We took a little bacon and we took a little beans, and we fought the bloody British in the town of New Orleans. We fired our guns and the British kept a-comin, there wasn’t nigh as many as there was a while ago – “

På ett eller annet vis kom jeg meg inn på rommet der Cachuara fortsatt satt og sov. Jeg stupte over ende på et ledig teppe. - Beste måltidet i hele mitt langstrakte liv, rakk jeg å tenke. - Hadde bare Titubaene --

Brøkdeler seinere var jeg fortapt for denne verden.

26: Long gone lonesome blues

“Store nyheter!” ropte Roger oppglødd rundt frokosten. ”Jeg veit alt!” Han virket ikke så verst medtatt etter natterangelen. Sjøl om det sto en dunst. Det gjør det ofte.

Den ene av dem.

Den besto av digre rislapper av mais, samt bøtter med syltetøy. Fru Jean Pierre pilte att og fram og serverte, sorterte unger, sendte de største ut på ærender, tørket snørr på de minste, trøstet og bar seg. Herr Jean Pierre hadde abstinert seg.

”Nesten,” sa den andre. Cachuara sa ingenting.

”Robert er et sant oppkomme. Han har fortalt alt vi trenger å vite!” Klærne var også ille tilberedt. Det er de ofte.

”Nesten,” sa den andre. Cachuara åt rislapper.

Å drikke til var ei ubestemt blanding av fruktige safter. Roger 2 tvinnet koppen mellom hendene, myste ned i grumset med tydelige skepsistanker. ”Gvæææ,” sa han.

Av mais.

”Sil det i skjegget, Sinfjøtle,” sa den første og drakk. ”Lokalbefolkningen overlever. Sjøl om floraen av innvollsormer... Varulven – le Loup Garou – har holdt til i disse traktene i femti år! En rømt straffange, sier Robert; Pierre le Baton. Han slo seg ned som eneboer, slo seg opp som varulv og slo ihjel unger. Drakk blodet deres og ble udødelig, udrepelig. En pest og en plage. Ikke rart at vår edle villmann er dagens helt!”

Roger 2 virket tregere i opptrekkeren. Hadde nok fått en broderlig halvpart, etter gråtonen å bedømme. Han grein på nesen, tømte koppen og fant den evindelige dulpen. ”Vi er i september 1812,” gryntet han. ”Gulp. Robert er ikke sikker på datoen. Ryktene sier at engelskmennene har kommet for å ta Washington. Så vil de seile ned elva og ta New Orleans – og det er ikke rykter, for pålitelige folk har hørt det. Så – ” Han skiftet farge, la dulpen pent fra seg og tørrbraut seg.

Skjegg verdt å nevne hadde han jo ikke. En pistrete snørrbrems, noen fjoner her og der – ikke rare greiene å sile med. Jeg, derimot! Ikke den andre heller.

”Det finns flere Loup Garous andre steder!” ropte Roger 1 frydefullt. ”Av og til samles de til fæle fester. Dit flyr de på flaggermus så store som hester! Nåde deg hvis du kommer ut for dem natters tid – enten dreper de deg og drikker blodet ditt, eller så drikker de og lar deg leve såvidt, men når du vakner er du sjøl blitt en Loup Garou. Av andre uvesener – ”

Ute på jobb, sikkert. Jeg hadde vaket like under bevisstheten i løpet av natta, eller tidlig, tidlig på morgenen; jeg syntes jeg hadde hørt mannsstemmer, skramling i årer, plask – var nok fiskerne som la ut med morgengnyet. Jeg kvir meg ikke for å jobbe, men å gå på kontoret ved firetida er dyrplageri.

Den eldste guttungen også. Tidlig krøkes, veit du. De har ikke vondt av å arbeide så lenge det ikke går ut over skøytetreninga.

Roger 2 svelget noen ganger og tok bakkestart. ”Hvis de tar New Orleans, kan de få kontroll over ferdselsårene i det indre og klemme USA i en nøtteknekker. Det kan bli slutten for den unge republikken! Det er derfor mange historikere – ”

” – må vi nevne les lumiéres! Trolske lys som danser over myrene om natta. Vi hører overjordisk vakker sang om skjønnhet, rikdom, kjærlighet. Straks gripes vi av en ubendig trang til å følge dem, men de danser alltid videre når vi prøver å nå dem. Før vi veit ordet av det, står vi i kvikksand og synker til vår visse død. Havfruene lokker oss på samme vis ut i malstrømmer, eller ut på havet når det blåser opp til storm.»

” – har kalt det det viktigste slaget i Nord-Amerikas historie. Og vi har fått orkesterplass! Jeg må bare komme meg litt først; det har vært ei lang og strabasiøs reise. En vinskvett hadde kanskje – ” – han fingret med dulpen. ”La meg sjekke om det har skjedd noe i hyperrommet først.”

” Og zombiene! De kom hit sammen med rømte slaver fra Jamaica. De står opp av grava, holder deg fast med knokkelhendene sine og eter deg opp. Nylig har det dukket opp enda flere – mye tyder på at de kommer fra indianerkrigene nordpå. Og alligatorene, selvfølgelig. Vi har dumpet oppi et folkloristisk skattkammer!” erklærte nummer 1. ”Mine banebrytende studier vil avdekke de blodige realitetene bak mytene. Dokumentere, en gang for alle...” Han hadde fått fram dulpen sin, han også. Den liknet til foreveksling på Roger sin.

”Fortsatt ingen kontakt,” gryntet nummer 2. ”Bare et par gamle meldinger jeg har glømt å...” Han gjorde noen spasmodiske øvelser med fomlefingertotten: ”Husk linkefest lørdag 18. og søndag 19.! Lukket turnering i Masters of the Universe! Pokker, jeg skulle vært med; jeg har over to hundre styrkepoeng, men det rekker jeg nok ikke – ”

Cachuara sa fortsatt ingenting, men langet innpå den ene rislappen etter den andre mens han observerte verden med vakent blikk. Virket absolutt kurant i dag.

”Tenk deg oppstussen blant folklorister og antropologer: ’Loup Garou-myten i Louisiana: Dødskult og sosiale ritualer’! La meg sjekke om det har skjedd noe i hyperrommet først.”

”Vi befinner oss i et område uten bedekning,” konstanterte jeg. ”Det bedrer seg nok om et par hundre år. Hvor er vi egentlig?”

”Jeg har valgt Tzinwiz, vortemonsteret fra Rigel, som min avatar,” sa nummer 2. ”Svak teknologi, men desto sterkere på telemanti og mental projeksjon. Hadde vi tid, burde vi – ”

”Du også? Jeg har tohundreogfem styrkepoeng, og nesten femti posisjonspoeng; min Tzinwiz står klar til å projisere en skyggehær på fem tusen augurker til Alfa Centauri – da kan jeg utslette det ytre forsvaret til Jordboerne, og dermed – ” Han fingret. ”Fortsatt ingen kontakt... Så rart – jeg har de samme meldingene!”

Hvordan visste han det? «Hvordan veit du det?» spurte jeg. «Og hvor er vi egentlig?»

«Elementært, min kjære... Pussig – den neste er uten avsender; det står bare: ”Få han fri!” ”

”Garumf,” sa Cachuara. Så reiste han seg, strekte seg, tok spydet og gikk ut. I øyekroken såg jeg at fru Jean Pierre kikket stjålent etter ham; de digre musklene, dekorasjonene. Hm.

” – reise over og følge utviklinga hjemme i en parallell virkelighet – men jeg rekker ikke alt heller.” Roger 2 hadde snakket seg opp i turtall; litt av rødfargen dukket fram igjen mellom skjeggtustene.

Nummer 1 sendte meg det vanlige nedlatende blikket. ”I Mississippideltaet, selvfølgelig. Dette virvaret av sumper og sandbanker, overgrodd jungel, elver og sjøer, kvikksand; et eldorado for fugl og fisk, krepsdyr og krypdyr, muslinger, slanger, alligatorer – ” – han veivet med armene for å favne hele dyreriket. I forfjappelsen veivet han ned en bolle med syltetøy.

”Pussig!” sa nummer 2. ”Den neste er uten avsender; det står bare: ”Få han fri!” ”

Det gikk litt rundt for meg. De to Rogerne var litt ute av fase, som en telefon over satelitt. Som om ingen av dem var helt asynkron.

”Vi trenger Hakkespettboka,” fastslo nummer 1. ”Vi trenger Hakkespettboka,” kom det fra nummer 2. De snudde seg mot meg som to mann og sa i kor: ”Kan du hente Hakkespettboka, Bestefar?”

Du skjønner? Det kan være nerverende nok med én av dem. ”Jeg skal ikke hente noe som helst. Jeg skal videre; jeg skal til – ”

”Kensington må vente! Mine folkloristiske studier – ”

”Kensington må vente! Mine historiske studier – ”

”Wendak!” hylte jeg. ”Jo snartere, jo før. Det er der de er. Jeg må – ”

Det ble til at vi slo følge, alle tre. Med fakter og fingerpek forklarte vi at vi trengte vegviser. Omsider lyste fru Jean Pierre opp: ”Au bogey de fer, oui! Marie! Ou est elle, la folle pichouette, la – Marie!”

Jentungen dukket opp. Litt seinere marsjerte vi i avsluttet tropp bortover plankefortauet. Marie tok teten med hopp og sprett. Det kunne ha vært kjekt å få med seg Cachuara også; han kunne fort komme til nytte... Den tause kjempen var omringet av unge damer som gjorde fnisende forsøk på å konservere ham. Han svarte med enstavelsesgrynt. Virket ikke som om det dempet interessen.

Et dillidemma: Burde vi skysse ham hjem igjen? Han hadde aldri bedt om å bli fraktet med hals og hode til Cajunland. På andre sida hadde han visst ikke noe imot det heller. Jeg prøvde å få oppmerksomheten hans. Jeg kunne jo spørre hva han helst ville... Fåfengelig. Han såg ikke i min retning en gang, opptatt som han var av to blussende femtenåringer som trippet arm i arm og beundret mønstrene hans.

Jeg ga opp, småsprang etter Rogerne, som var inne i seriøse drøftelser. ”Jeg kan legge en tankesperre rundt Sol. Dermed er Jordboerne for alle praktiske formål eliminert – ” ”Ja, men det ville kreve nesten alle styrkepoengene mine, slik at flagellantene fra Sirius kunne...”

Og ikke bare de yngste! Travle husmødre gjorde seg ærender ut og kikket raskt. Det var fine tatoveringer.

I dagslyset var stien en dampende, overgrodd tunnel. Tunell. Tunnell! Fotside slør av grønn frynse hang og dasket i fjeset. Lumske røtter stakk foten fram og spente beinkrok; summende skarer gikk til stupbombeangrep. Det hang en klam dis; dagslyset ble filtrert til et grønnlig spøkelsesskjær. Marie trippet forsiktig og slo på bakken føre seg med en lang kjepp. Slanger? Skorpioner? Jeg holdt meg bak henne; det var hun som var kjentmann.

”Det kryr sikkert av korallslanger her!” ropte en av Rogerne. ”Et usedvanlig dekorativt krypdyr, med striper i alle regnbuens farger; ett lite bitt gir en sikker og smertefull død, strekt ut over et par timer – ”

”Noen av disse snyltevepsene er interessante,” supplementerte den andre. ”Et stikk som du nesten ikke merker; du får bare en hard liten kul som klør, men noen dager seinere blir eggene til larver som eter seg inn i kjøttet; det skal være helt uutholdelig – ”

”Skorpioner! Du dør ikke, men du ønsker at du hadde gjort det. Foten hovner opp til tredobbel størrelse. Av og til fører det til koldbrann – ”

”Og igler, selvfølgelig. Blodigler av alle slag og størrelser. For ikke å nevne vepsen.”

Han farfar hadde støtt med seg ei brun medisinflaske, husker jeg. Der samlet han pipeolja hver gang den bynte å surkle, til bruk mot vepsestikk og hoggorm.

Vi surklet oss fram over råtne stubber, nedfallsgreiner, myrhøl, bekker. Det luktet vassent og sur, gammel fis. Stien slo krøll, delte seg, forsvant, dukket opp igjen på nye steder. Sjøl jeg, en ektefødt sønn av de dype skoger med usviktelig stedsans, ville hatt problemer, men Marie fant vegen uten å nøle.

Hadde klokkersviertru på sånne remedier, han farfar. Og den brune, stinkende gørja på medisinflaska kunne sikkert virke profylaksativt mot det meste.

”Kvæk,” sa det i et myrhøl ved sida av stien. Marie bråstoppet. Før du fikk sukk for seg, stupte hun på trynet uti. Det basket og plasket noen øyeblikk, så dukket hun opp att med gjørme og visne blader og et stort, kritthvitt smil midt i det nøttebrune fjeset. I hendene holdt hun en diger frosk som sparket og spente. Hun gjorde noen raske handbevegelser. Frosken stilnet, men fortsatt rykket det i den. Det tok litt tid før den skjønte at den var død.

Marie kom med en lang ravil full av smattelyder. Det betydde vel at froskelår var en lekker bisk. Kanskje det var frosking de holdt på med i går kveld, hun og Jean Batiste, da de ble overfalt av varulven.

Hun slapp den ned i en pose i beltet. Posen fortsatte å sparke spasmodisk mens vi plasket videre.

Og der var bilen, omringet av buskis og kratt. Nesten ubegripelig at jeg hadde klart å kjøre helt hit langs den overbegrodde kjerrestien. Det kom til å bli et godt stykke med rygging.

Jeg låste opp og smatt inn. Rogerne bakset seg inn på den andre sida og fraktet med seg halve myra i trengelsen. En av dem nappet til seg Hakkespettboka; den andre nappet den ut av hendene hans.

”Boka mi!” ropte jeg. ”Vær forsiktig!” Jeg nappet den til meg og satte meg på den.

Begge såg på meg med sluke ører. ”Finn stikkordregisteret!” foreslo den ene. ”Slå opp på ’Lousiana’,” sa den andre. ”Se på ’Cajun’,” la nummer én til. ”Prøv Acadia,” kom det fra den andre.

Boka var slafsete av lang tids bruk. Stikkordregisteret var kilometerlangt, som vanlig. Noen hadde satt et eseløre midt i boka – hvem kunne det være? Ikke jeg; jeg har mer respekt enn som så.

”Prøv ’New Orleans’,” sa den første.

Jeg bladde opp på eseløret. ”Cajuns: En forvanskning av ’Acadians’,” leste jeg. Hm. Hvem kunne ha merket av akkurat dette stedet? ”Acadia, kanskje opprinnelig Arcadia, var det franske navnet på det nåværende Nova Scotia. De første nybyggerne, folk fra Bretagne, Normandie og Biscaya-området, reiste hit på slutten av 1500-tallet. De livnærte seg av jordbruk, fangst og fiske, utviklet vennskapelige forbindelser med indianerne i området, lærte fangstteknikker av dem og drev handel og misjon. Det finnes flere eksempler på ekteskap mellom indianere og franske kolonister.”

”Fortsatt ingen kontakt!” sa det bak meg.

”Ved freden i Utrecht i 1713 ble Acadia avstått til England. De nye koloniherrene ønsket å supplere den fransktalende befolkningen med engelskmenn og skotter. Denne politikken toppet seg i 1755 da guvernøren, Charles Lawrence, besluttet å deportere alle fransktalende. Han sendte tropper som dreiv befolkningen sammen og stuvet dem ombord på transportskip. Forholdene var kummerlige; mange omkom under transporten. Skipene dumpet dem i engelske kolonier langs kysten, hvor de enten ble jaget videre eller satt i tvungen tjeneste. Etterhvert klarte de fleste å komme seg til Lousiana, som fortsatt var fransk territorium. Der slo de seg ned i Mississippideltaet og livnærte seg som fangstfolk, småbønder og fiskere, akkurat som i Acadia.”

”Fortsatt ingen kontakt!” sa det ved sida av meg.

”Til de samme områdene kom også rømte slaver, indianere som var fordrevet fra sine hjemland, spanske og tyske kolonister og all slags hjemløse folk. Acadierne tok imot dem, slik at den unike cajun-kulturen som utviklet seg inneholder elementer fra mange forskjellige kilder – ”

”Likevel har jeg fått inn enda ei melding,” sa det bak meg. ”Det står – ”

Jeg la fra meg boka. ”Høres ut som gode odalinger, disse acadierne!” slo jeg fast. ”Men vi får komme oss videre, cajun eller ikke.”

”Jeg har fått den samme meldinga,” sa det ved sida av meg. ”Det står – ”

Manøvringsenheten viste 19091812, lengde og bredde og dybde. Men motoren startet ikke.

”Se å få satt han fri!” sa det i kor.

Null virk. Så null som et flatt batteri. Jeg kunne da ikke ha gått fra bilen med lyset på?

”Se å få satt den i fri!” sa det i kor.

Jeg sjekket alle de bryterne jeg kunne finne. Ut; nesa i motoren. Sjekket plugger og ledninger. Ingen grønn overledning, ingenting å utsette; motoren var rein og pen som ei bånerumpe.

Inn igjen. ”Jeg får en anelse,” sa Rogeren ved sida av meg.

Jeg vridde om nøkkelen. Ikke et klikk.

”Jeg også,” sa Rogeren bak meg.

Jeg fant Hakkespettboka igjen, bladde til jeg fant den tekniske manualen. Myste meg gjennom koplingsdiagram, oljetrykk, dekktrykk, turtall, forgasser og utveksling.

”Hvem er ’Han’?” funderte en av Rogerne. ”Kan det være noen vi kjenner?”

Den virket jo perfekt i går! Det måtte finnes ei vitenskapelig forklaring!

”Har du husket å ta av håndbrekket?” sa den andre. ”Har du sjekket varsellampene?” sa den første.

Jeg fór over dasjbordet med argus og saum. Vasst litt. Der var det et lite kattøye som lyste gult, og jeg kunne foresverge at det ikke hadde vært der i går.

Manualen hadde tegning med forklaringer. Hm. ’Idiotsperre’, hva var det?

”Kanskje du er bensintom?” foreslo den første. ”Det skal finnes et ikon for – ” Sukk.

”Kjenner vi noen som sitter fast?” sa den første.

Jeg bladde tilbake, fant stikkordregisteret og slo opp. ’Idiotsperre: Denne styres over en lukket kommunikasjonskrets. Kretsen tillater eieren, via ekstrasensorisk persepsjon, å oppdage at føreren er i ferd med å starte opp fordi han ikke har bedre vett. I slike tilfeller kan eieren utløse idiotsperren med fjernkontroll. En indikator (se illustrasjon) lyser når sperren er aktiv.’

Jeg lente meg bakover. ”Vi får ikke startet,” sa jeg matt.

”Kanskje du har for lite luft?” foreslo den første.

”Kanskje du har for lite olje?” foreslo den andre.

”Kanskje idiotsperren er på?” foreslo den tredje.

Den tredje? Jeg bråsnudde meg. Ingen der.

Det foldet seg ut et stort lys. Oppdragsgiveren vår ville ikke at vi skulle reise videre. Derfor hadde han satt på idiotsperren.

Kanskje ville han aldri oppheve den. Da ble vi sittende her i sumpen i 1812 til evig tid, og aldri se skimten av Titubaene mer.

Jaggu hadde han tatt balletak, den sleske gamle slasken. Jeg burde ha skjønt at det stakk noe under stolen før jeg skreiv under. Bare at da hadde jeg aldri møtt Titubaene, og da...

Roger hadde husket riktig: ’I asked Hank Williams, How lonesome does it get? Hank Williams hasn’t answered yet – '

Jeg åpnet døra igjen og gikk ut. Bakken sank bort under beina på meg for hvert skritt. Med tung stemme sa jeg: ”Vi kan like godt snu. Vi kommer ikke videre før vi har gjort – hva det nå er vi skal gjøre.” Jeg tok med meg Hakkespettboka før jeg låste, til lesestoff i tunge, triste kvelder. ’But I can hear him coughin’ all night long – a hundred floors above me, in the tower of song – ’

Marie hadde fanget to frosker til. Vi la i veg tilbake til landsbyen mens jeg spilte Leonard Cohen inni huet.

27: I’m so lonesome I could cry

Så da skjønner du hvor stusslig det var med meg. Leonard Cohen inni huet, liksom!

Vi merket stor oppskjørtelse på lang avstand. Det pilte folk att og fram. Noen snakket og gestulerte. En flokk hadde samlet seg bortest på fortauet; det foregikk noe ute på vatnet.

Kommet nærmere såg vi at det låg en stor, flatbotnet båt der. Et par karer dreiv og forankret den. Karene i båten – fem-seks stykker – virket ikke helt tilforlatelige. De var kledt ansless enn folk i landsbyen: Glorete tøyer som hadde vært finklær en gang; rester av uniformer. Sko også. Gullenker, dingel og dangel. Manglet bare BMW, men båten gjorde vel samme nytta.

Ikke ufarlige heller. Alle hadde kniv i beltet og bukselinninga; et par hadde lange, stygge kårder. I båten låg det tre-fire musker og dundrer opp mot ripa.

En av karene sto oppreist framme i båten, veivet og ropte. Nede i båten låg det en fyr rett ut, grønn i trynet, størknet blod over skjorta. Han virket ikke særlig pigg heller.

Cachuara kom vassende gjennom trengelsen så den delte seg som Moses i ørkenen. Han sto litt på bryggekanten, tok et overblikk – så hoppet han ut i båten.

Snakket stilnet. Karene i båten glodde; kom vel ikke på noe å si. Cachuara stilte seg på huk ved den sårete fyren, gransket såret. Så lente han seg fram, sputtet på såret og vasket det. Mannen ynket seg, men han var nok ikke helt med.

Såret var grundig reingjort. Fra der jeg sto, liknet det et kjøttsår, men Cachuara ga seg ikke: Han sang noen besvergelser, så bøyde han seg og begynte å skjære og skrape med en kniv. Mannen sprellet og skreik, men Cachuara dreiv på. Plutselig nappet han opp noe og slapp det ned i båten. En av karene tok det opp: En klump av metall. Aha! Der var nok grunnen til at han virket nedfor. Sikkert usunt å gå med for mye bly inni seg, eller hva det nå var.

Cachuara reiste seg, ropte og kommanderte på kaudervelisk. Ingen reaksjon. Med et grynt spratt han opp av båten igjen, sprang inn i det nærmeste huset. En brøkdel deretterpå kom han ut med et brennende vedtre. Han hoppet utatti båten, blåste på vedtreet, dunket det mot ripa så det ross oske og glør i vatnet. Sssss, sa det. Bøyde seg igjen og klemte den gløende enden av vedtreet mot såret. Sssss, sa det.

Mannen sa ikke Ssss. I stedet skreik han enda vederstyggeligere, sparket og veivet. De omkringstående gapte, men kom seg ikke til å gjøre noe, enda så handlingskraftige de virket.

Lite fristende, tenker jeg, å stille seg opp mot en kar som såg ut som om han tygde pakker med analoge steroider til frokost. Han såg ut over myra, torva som flaut, vassplantene som stakk opp av gjørma. Så stupte han uti.

Det gikk et gisp, særlig damene. Var nok flust med knudrete tømmerstokker som flaut tilforlatelig rundt i de våte elementene her også. Men Cachuara kvidde seg ikke; han svømte til den nærmeste torva, gransket vekstene.

Nei. Dukket igjen, svømte til neste torv.

Der fant han noe. Rotet mellom filtrevekstene, grov, nappet. Med ene neven full av brun gørje svømte han tilbake med den andre, halte seg opp i båten. Så klasket han slam og gørje på det svartbrente såret, gnudde griseriet godt nedi, reiv skjorta til mannen i strimer og bandt rundt.

Mannen merket nok ikke så mye, for etter skrikinga hadde han sloknet til ro. Grønnfargen i trynet hadde gått over til bekledelig bleikt.

Surringa satt. Cachuara tok et overblikk, nikket, bøyde seg og løftet hele karen som en mjølsekk. Det såg lett ut, men sjøl jeg ville nok ha kommet til et kort da han hoppet lett og ledig opp på plankefortauet med pasienten på aksla.

Karen ved fortøyelsen var nok en slags sjef: En firkantet bryter, nese som en plog, kjeft som en krøllstrek, griseøyne. Ubarbert også. Han tok et halvt skritt. Cachuara enste ham ikke, strente gjennom folkefjølda enda en gang, inn i huset der vi hadde overnattet.

Hele skokken hadde stått tryllebundet mens opptrinnet opptrådte. Nå braut skravlen laus; mannen med plogskjæret greip tak i den første den beste, og det var meg. Ene neven i skjorta mi, andre neven i rotasjon mens han freste: En lang harang som inneholdt sånne ord som ’la résponsibilité’, ’s’il meurt’ og så videre.

Virket ikke spesielt symptomatisk, denne karen. Med stor verdighet tok jeg ham rundt handbaken og sa: ”Skjønner ikke ett ord. I don’t understand. Verstehe nicht die Fille. Få bort labben!”

”Fikk du med deg hele?” sa den ene Roger’n bak meg. ”Javisst!” sa den andre. ”Vi gjør som vi bruker; klipper sammen opptakene til – ”

Plogtrynet blunket med stikkeøynene sine og slo over på engelsk. ”We require your ‘elp! De Grande Terre, she been destroyed, and de Bos, ‘e been taken captive by Claiborne – dey gonna ‘ang ‘im! – My name, it is Youx. Dominique Youx.” Navnet hans skulle nok gjøre inntrykk, men det gjorde det ikke. Han slapp skjorta mi og rettet fram neven.

Jeg rakk ikke å ta den; det gjorde den nærmeste Rogeren. ”And mine,” sa han med belevert mine, ”is Roger. Jolly Roger.”

Fremmedkaren – Youx, som han kalte seg – stirret på ham. Så lo han. Rått og uhøvlet. Det gjorde karene i båten også.

Youx lo fra seg, tørket lattertårene og sa: ”You de Jolly Roger? You ‘elp us, den, yes? No much time. Where all de men in de village?”

“Gone fishing,” sa jeg og skulle til å representere meg. Det rakk jeg ikke, for der var sannelig den andre Rogeren også og hilste med penhanda. ”I’m Roger,” sa han verdig. ”Jolly Roger.”

Youx såg fra den ene til den andre. Og omvendt. ”Anudder?... Very good, very well, you ’elp too...”

Cachuara kom ut att uten potetsekken. Hadde nok deponert ham på bakrommet. Unger, bikkjer og kjerringer delte seg for ham som åker for plogen og ble stående og glo. Vokst mye bare sia i går, Cachuara; og kanskje hadde han mer inne. Potensial, den gutten!

Youx rettet en tommelfingertott i retningen hans. ”Your savage, ’e can be trusted, non? Hva gjorde han der inne?”

”Cachuara er en stor høvding og trollmann fra Florida!” erklærte den ene Rogeren. ”Såg du hvordan han stelte såret?” sa den andre. ”Hvis ikke Cachuara kan få ham frisk, så kan ingen det!» «Hans mystiske visdom overgår alt den moderne legevitenskap kan – ”

”Ja, ja.” Youx ble utålmodig. ”Lever han, så lever han, oui. Vi må ha hjelp. Hvem jeg skal snakke med, jeg?”

”Snakk med oss!” sa den ene Rogeren. ”Hvis ikke vi kan, så – ”

”Hva gjelder det?” sa den andre.

” – nytter ingenting,” sa den første.

Folka var skikkelig gjestefrie her i byen: Ikke bare tok de seg av den skadeskutte karen, men suksomsider kom det fram gumbo og drikketil også. Ikke så storbeslått som i går kveld, men likevel. Gjestene trengte visst både vått og tørt; virket som de hadde vært på farten ei stund, og ikke slappet av stort på vegen.

Landsbyfolka visste tydeligvis hvem de var: Ikke akkurat redd dem, men respektable.

Rogerne satte seg på fortauet sammen med Youx, ei potte gumbo og ei bøtte vin. En annen av de nyankomne satte seg sammen med dem; en purklendt kar med hengevom og hengegeip, sur å se på, som om han var kronologisk forstoppet. Vincent Gambi, kalte han seg, men etter at han hadde gjort dét sa han ikke et ord, satt bare og skulte under svarte øyenbryn som børte vært klipt. Hår i øra også. Gamle Robert kom borttil.

Jeg ville ha litt kontroll og satte meg i utkanten av rådslagelsen. Rundt gikk kjerringer og unger med øra på stilk.

Dominique Youx førte ordet og var nok vant til det. ”De kom for to dager sia – et krigsskip, seks kanonbåter! Hundrevis av soldater! De gikk inn i havna, rett utafor le grand maison – blanke formiddagen. Le Bos, han underholdt gjester på verandaen; handelsmenn fra byen; det var kvinner, vin, orkester; vi andre hadde hviledag... Og da båtene dukket opp hilste vi dem med flagg og jubel; de var våre beskyttere, n'est-ce vrai!” Han ristet på huet, rullet med begge øynene, kunne ikke tru det han fortalte, enda han egenhendig hadde sett det sjøl. Han måtte styrke seg med en forfriskelse. Og en til.

Rogerne satt side ved side, nikket langsomt og forstandig, hmmet og såg kloke og utgrunnelige ut. Til hjelp i dette arbeidet hadde de hver sin kopp med vin i som de tømte og fylte i takt. Visste en ikke bedre, skulle en tru de var et speilbilde.

Jeg skjønte åssen de tenkte, for jeg er ikke dum: Si så lite som mulig; grynte noen symptomatiske lyder, men ellers lye nok til å skjønne hvor landet låg an. Hvor lenge var det fysikalsk mulig for en Roger eller to å holde snavla? Lurte jeg på i mitt stille sinn.

”Uten varsel begynte kanonene å drønne! Le grand maison, paviljongen, restauranten, våre egne hus, horehuset; alt ble smadret, ikke sant! Det var en kanonade som aldri ville gi seg, og folk løp for livet – sjøfolk, hustruer, tjenere, en skipslast med slaver nettopp ankommet fra Cuba. Horene, kjøpmennene og følget deres, skrik og spetakkel, og kruttrøyken dreiv, kanonene tordnet; drepte og sårete i alle retninger – et blodbad!”

Beretningen fosset ut mens de små, spisse øynene hans skvatt att og fram mellom den ene Rogeren til den andre. Imens satt sidekicket hans, Vincent Gambi, og skulte for å passe på at vi fikk med oss hvert ord. Geipte nå og da, for å streke under alvoret. Gamle Robert satt bak Rogerne med øyne som klinker. Nå kunne han ikke holde seg lenger: ”Merde! Guds blod! De nekter seg intet og ingen ting, disse geitpulerne, nei; hver kveld jeg ber som Gudfryktig mann at Helvetes porter må åpne seg og oppsluke hver eneste Anglais til den evige pine, jeg – ”

Youx satte seg rett opp. ”Anglais? Hvem sa Anglais? Det var amerikanske skip, amerikanske soldater, stjerner og striper, oui! Derfor vi ikke løsnet et skudd mens de la breisidene til; derfor vi flokket oss ned på stranda for å hilse og vinke!” Han huffet og puffet seg, som om han ikke kunne tru sine egne ører. «Le Bos, han har sagt vi ikke røre amerikanske skip, og en gang hengt en fyr som - « han prustet og ristet på huet, sint og frust.

Robert, stakkar, ble enda trillere rund i øya. De grå skjeggstråene strittet. ”Americaine! Men men men, de skal beskytte, ja? Ikke beskyte? Ikke dundre og drepe? Vi deres lojale såtter, vi? Og krigsskip, de skal stoppe les Anglais og banditter, ikke flinke handelsmenn som Monseigneur Lafitte, nei? Og jeg sier, hvor ville fine folk i byen være, hvor de fikk sine slaver og sin vin, sin krydder og sin silke, om ikke fra Monseigneur Lafitte? Vi også.” Han strauk seg villredelig over skjeggbusta. Som en ettertanke måtte han gripe til glasset.

Rogerne passet på å nikke i kor. ”Så sant som det er sagt, Robert! Kloke ord! Men hva kan forklaringa være på slik underlig atferd? Klukk.”

Youx snerret: ”Misunnelse; hva jeg veit? Men denne amerikanske guvernøren – denne Claiborne som de har sendt oss nordfra som straff for våre synder, dem vi har gjort og dem vi har tenkt å gjøre, han har vært ute etter le Bos helt fra han kom, med sine skatter og avgifter og bøter! Og soldater. Det er bare ett år sia han satte opp plakater, 500 blanke sølvdollar til den som fører kaptein Lafitte til New Orleans som fange – ”

Robert gapskrattet. ”Ja, og noen dager derpå satt det nye plakater der, hvor kaptein Lafitte lovet 1500 dollar til den som fører guvernør Claiborne som fange til Barataria – og alle folk lo, men guvernør Claiborne, han lo ikke, han.”

«Vasst litt!» sa en av Rogerne. «Vent litt!» sa en av de andre «Hvem er denne Claiborne, og Barataria, og - « «Står de i Hakkespettboka?» sa den første.

Youx og gamle Robert begynte å svare samtidig. Men som på kommando foldet begge Rogerne øra sammen og bladde i Hakkespettboka i stedet. Og sannelig min katt hadde de hver sin! Hvor kom den fra? Den andre Rogeren hadde jo rotet bort sin. Det vil si min. Det vil si -

En av dem (Rogerne) utbraut: «Her er han! En kjekkas.» Han viste fram bildet i boka: «Jean Lafitte – gentleman, sjørøver og patriot,» sto det. Trønderbart. Svart, krøllete hår, lusestegar ned til øreflippen, hatten på snei. Skarp nese, mysende øyne, et halvsmil. Han sto og tok seg ut som om han likte å stå og ta seg ut.

«En smukkas,» sa den andre og leste: «Jean Lafitte var smuglerkongen av Barataria, et øyrike av sumper, sandbanker, dampende jungel og blå laguner fra New Orleans til Mexicogulfen. Fra sitt luksuriøse hovedkvarter - «

«En populær og aktet mann i byen, både i dens sosiale elite og i skarene av fransk-spanske kreoler, cajuns fra Canada, tyskere, rømte slaver, forliste sjømenn og innflyttere av ymse herkomst,» leste den andre. «USA hadde kjøpt - «

« - på den største øya, Grande Terre, styrte han et nettverk av smuglerruter og en armada av kaperskip som spesialiserte seg på å plyndre spanske handelsskip. På et tidspunkt var han den rikeste og mektigste mannen i den nye delstaten Lousiana - - «

« - territoriet fra den pengelense Napoleon i 1803. Men Washington var langt borte, og innbyggerne var vant til å omtale sine fjerne overhoder med et skuldertrekk. Den nyutnevnte guvernøren, Charles Claiborne, satte seg som mål å få bukt med smuglerhandelen inn til byen og oppover Mississippi. Han innførte - «

Rogerne var oppslukt. Det var ikke Youx eller Gambi. «Nok snakk!» sa den første. «Grynt!» sa den andre. Begge reiste seg. «Dere hjelpe oss, non?» sa Youx. «Vi samler hær av frivillige. Vi befrir le Bos før han kommer til byen, oui. Vi skal vise!»

Gambi skulte. Så begynte han å rense neglene sine med kniven. De trengte en rens.

Napoleon hadde vært blakk, altså. Ikke så rart når en tenkte etter: «Det køster å vara kar,» sa han Ola Ronk når han reiste til Skarnes og leide pornofilm. - Jeg merket at gjestene begynte å bli utålmodige. Her trengtes inngrep fra min sindige ro! Så jeg reiste meg også. «Vi hjelper,» sa jeg. «Men vi må tenke oss litt om. Hva er lurest?»

«Ikke tid til tanke!» ropte Youx. «Le Bos, de frakter ham til New Orleans, henger ham, kaster ham i fangehullet, hvem vite? Vi drar nå. Menn, børser, pistoler, økser. Alle som kan krype og gå. Vi må! Dra nå!» Han trampet. Gambi gryntet.

Gamle Robert sa: «Men, men, men. Du sa krigsskip, kanonbåter, mange hundre menn? Hva kan vi - «

«Krigsskip ligger ved Terre Grande. Kanonbåtene reiser rundt, jakter fredelige sjømenn – prøver nok å rense Barataria!» snerret Youx. «De roter seg bort, finner ikke fram, veit du. Men én pram som frakter soldater og le Bos til byen. De har tjue, tredve mann. Vi må avskjære. Dra nå!»

Jeg er ikke så dum som du skal ha det til. Jeg fikk en glitrende god idé. «Cachuara!» sa jeg.

Youx snudde seg mot meg. Gambi tok kniven ut av neseboret og skulte som om jeg var en buse han hadde gravd ut. Youx sa: «Hva meine? Hvem er? Hvor da?»

Rogerne fortsatte med å peke og forklare: «Smuglervirksomheten var bare én del av Lafittes innbringende virksomhet. Han hadde - « Jeg sa: «Vi har ikke tid til å samle mange menn; da blir han sikkert hengt først. Vi drar nå, med noen få menn, og rasker over dem! Da trenger vi Cachuara. Én av ham gjør ut for mange av dem. Hvor langt borte er de?»

Som sagt før: Huet mitt er laget for frakt, ikke for fart. Og nå hadde jeg fraktet og lagt sammen. Lafitte måtte være den fyren som Han Tykje ville at vi skulle befri; han hørtes ut som en sånn en. Så dermed kom vi ikke noe sted før vi hadde gjort som sagt. Måtte vi, så måtte vi. Jim Dandy to the rescue!

«- kaperbrev fra republikken Cartagena, som kjempet for uavhengighet fra - «

Som du skjønner: Når det trengs, er jeg en modig maur med dødsforakt. Jeg reiste meg og gikk mot den flate båten. Rogerne holdt på med sitt: «- mange legender om Lafitte og damebekjentskapene hans. En av dem vil ha det til at guvernørens hustru - « sa den ene.

«- arrestordre på ham. Men Lafitte fortsatte med å besøke byen, hilse på gode kunder, invitere framstående personer til festligheter på Grande Terre - « sa den andre.

«Colombia. Dette brevet tillot ham å borde og plyndre spanske og andre skip i rom sjø. Men kapervirksomhet begynte å gå av moten internasjonalt, og Claiborne - « sa den tredje.

Jeg snudde meg, løftet begge Rogerne opp etter nakkeskinnet og sendte dem i retning båten. «Vi drar!» sa jeg.

Tredje?

Og hvis Han Tykje ikke fikk viljen sin, kunne jeg bli sittende til evig tid og aldri se en eneste Tituba igjen. Dermed var det én ting å gjøre, og det var å få befridd denne Lafitte så fort råd var. Helst før han rakk å bli hengt.

Rogerne begynte å oppfatte situasjonen og snublet egenhendig bortover plankefortauet, ned i båten. Cachuara dukket opp i døra til nabohuset, kikket hit og dit, kastet et spørrende blikk på meg: «Gabbel gokk?»

«Ja kom igjen!» svarte jeg og vinket ham med meg. Opp i båten med oss begge to. Youx og Gambi sprang rundt som stabssersjanter og samlet det gjenlevende mannskapet sitt. Ikke alle virket begeistret; hadde kanskje gledet seg til en frikveld. Men: «Komme nå, vi drar, ja!» ropte Youx og sendte den ene etter den andre på huet og ræva opp i båten igjen. Gambi gryntet og gjorde likeens.

Omsider var vi samlet til avmarsj. Båten var flat som ei pannekake med årekeiper, men de var mest til pynt; Youx satte folka sine i gang med å stake. Var nok den greieste måten å ta seg fram på, i denne gjørma uten skarpt skille mellom landjord og våte elementer. - Øvde karer, tydeligvis; vi fikk forbausende god fart gjennom gjørma.

Froskene kvekket og insektene surret; myggen beit, og dampen hang som et vått og varmt ullteppe mellom greinene over oss. Vi glei innover mellom buskene og hadde snart lagt landsbyen bak oss. Rakk ikke å si ordentlig takk for oss en gang.

«- bestemte seg for å stanse piratvirksomheten. Han samlet en styrke på fem hundre menn og sendte - « sa Rogerne. En av dem.

28: Move it on over

Fortida er lang. Det er framtida også. Tilsammen utgjør de evigheten. Og evigheten er filtret sammen med en hel masse andre evigheter, sier Roger: Ufattelig mange evigheter. På kryss og tvers, att og fram og rundt omkring. Overalt! Er det rart du blir forvirret og anterert?

Som sagt er jeg blottet for dødsforakt. Ikke så dumdristig som i ungdommens vår, i 160 i svingene oppover mot Flisa: Like modig, bare klokere. Og skulle jeg komme videre i livet, i verden, i evigheten, så måtte vi befri denne Lafitte-fyren.

Så nå satt jeg i en elvepram på veg gjennom laguner og gjørmehøl i Mississippis elvedelta for å befri kaptein Sortebill fra femtenhundreogfjorten. Staket oss fram til kamp mot overmakta: Seks fillete sjørøvere med tatover og dingeldang, et par ubrukelige interlektuelle med Asparges, en traust og solid bygdegutt fra Odalens dype skoger. Samt vårt hemmelige våpen; villmannen Cachuara. Kaninen i ermet!

Solgte Lousiana med hud og hår! Litt av en fyr. Men som det står i diktet: «Med seir fra Moskva til Val Gardena - «

Fordelen med en sånn pram er at den ikke stikker djupt i vatnet, så da går den ikke på grunn støtt og stadig. Baklempen er at den mangler kjøl, så den er vond å styre. Snur hit og dit for et godt ord. Akkurat som ei eike.

Napoleon, meiner jeg. Rogerne drøftet situasjonen: «Jean Lafitte kjempet sammen med oberst Jackson i slaget ved New Orleans, står det her!» «Uten ham ville engelskmennene ha seiret. Han kjente sumpen som sin egen bukselomme, og la seg i bakhold der de minst ventet - «

En og annen stripete tømmerstokk flaut forbi. Glefset når de trudde det kunne lønne seg, men ellers like dvaske som råtestokker flest. «Han dør dog ensom på Sankt Helena.» Til ettertanke for noen og hver, tenkte jeg. Til gjengjeld glir ei eike uten kjøl lettere i vatnet. Reis til Storsjøen og prøv! Båt kan du låne av meg.

Youx pekte og rekommanderte mens folka hans staket. Landskapet var seg likt hele tida: Grønne, mosegrodde greiner som hang over hodene på oss; torv og gjørme; vatn som putret og boblet; smale kanaler gjennom grønsken der vi såvidt klarte å komme fram. Lukt av grønske, råtne blader, prumpebobler fra sumpens innerste voller.

Du må tette den først; den ligger ved båtstøa med ræva i været og har ikke vært i vatnet på tre år. Da sprekker den som en sil. Ta med deg ti liter flytende tjære. Kost trenger du også.

Slapp ikke unna jobben, Rogerne og jeg heller. Eller Cachuara. Men det nyttet ikke at alle staket samtidig; en måtte liste seg fram med fin hånd og raffinade: To mann på hver side; flere kunne ikke jobbe samtidig, ellers ble det dårlig kordinering og landkjenning.

Slik tok vi oss fram gjennom dampbadet. Jeg skjønte ikke hvordan Youx kunne ane hvor vi var, her hvor hver kulp og hvert gjørmeflak var klin like den neste. Sjøl ville jeg ha gått meg bort etter to skritt hvis jeg kom så langt. Men Youx nølte sjelden, pekte og maste. Han måtte ha oversanselig fornemmelse av både landskap og vannskap.

Med robåt i Storsjøen kan jeg snu på en femøring. Treffer strandkanten på nærmeste millimeter, nesten som øyne i nakken. Her, derimot! Prammen svingte i nitti grader for et godt ord. Så ble det å rette opp, uten ett eneste punkt å sikte etter. Bare Youx som kjeftet og pekte.

Fluene surret og myggen den beit. Ansiktet, armene, leggene var hovne av bestikkelser. De kom seg inni klærne også; av og til strauk jeg flatneven over bringa og merket at det knaste. Innimellom dukket det opp en ekstra glupsk klegg, så stor som en tomme, amerikansk størrelse. Sånne klasket jeg til hvis jeg rakk det, og det hendte jeg traff så blodet skvatt.

Slanger svømte forbi, noen grønne, noen i regnbuens farger. En trestokk satte seg plutselig i bevegelse og glefset så det klirret i skarpe tenner, etter ett eller annet halvstort kryp som forsvant inn i buskaset. Pissepausene tok vi over ripa, men ikke med en av de knudrete tømmerstokkene i nærheten.

Det gikk ikke lydlaust framover. Karene bannet og bar seg, men dreiv på. Disiplerte og pålitelige arbeidsfolk i sjørøverfaget, virket det som. Jeg hadde ventet at de skulle dra i gang en sjanti mens de staket for å få jobben til å gli mer taktfullt: «Å ro meg langsomt fra land, og gi meg ransom på vann! Til Drøbak med han Grise-Per vi aldri komma kan - « men det gjorde de ikke. Jeg skulle hatt med gitaren, men den hang hjemme.

Rogerne stimlet sammen rundt Hakkespettboka og drøftet: «Lafitte hadde tusen sjørøvere og mange skip - « «Og kaperbrev fra Cartagena de Indias, så han kunne plyndre spanske skip helt lovlig!» «Et helt lite rike med egne lover. Barer, bordell og alle sivilisasjonens gleder.» «Et tropisk paradis!»

Det mørknet så fort som sluppet ut av en sekk. Gjennom dampen og disen steig en diger, omtåket fullmåne over horisontens rand og sendte et spøkelsesaktig skjær over sumplandet.

Ustemt, men med alle strengene. Uten mat og drikke duger ikke helten. Vi stanset et øyeblikk og tygde flatbrød mens øynene vendte seg til spøkelseslyset. Så staket vi oss videre gjennom sund og laguner. I Odalen ligger myggen og flua og resten av de bevingete skarer og sover om natta. Det gjorde de ikke her, de surret og stakk som før.

Cachuara snuste mot været. Myste mistenkelig mot disen. Varulvmånen seig sakte og umerkelig over himmelen: Ante han flere av samme slaget der ute? Skyggen som danset mellom tåkedottene – var det en zombi, eller bare et synsbidrag som forsvant?

Umulig å vite. Tankene sine holdt han for seg sjøl; satt taus og utgrunnelig og skulte. Kjekt å ha ham på sitt eget parti, uansett, og ikke på motpartens.

Sjørøverne jabbet seg imellom på et språk som ikke var skolefransk. Plutselig hysjet Youx på dem, gestulerte, holdt handa opp til øret. Var det stemmer vi hørte gjennom nattesuset?

Nei: Snatring, summing, plask. Ingen stemmer. Vi staket oss videre i spøkelsesskjæret fra en sørpefull måne. Sjøl Rogerne tok signalet og knepte nebb.

Prammen seig gjennom en kanal som videt seg ut og ble til et tjern, en innsjø, ei havbukt. Det var et sig i vatnet som trakk prammen utover. Vi var nok i munningen til Mississippi, der den videt seg ut til sjøer og laguner mens den fraktet halvparten av vatnet i Nord-Amerika mot havet. Og der!

Et rødt øye glødde like over vatnet – nei, over noe langflatt, mørkt noe. Og nå hørte vi svake stemmer. Det bleike lysskjæret gjorde alle avstander like lange, men stemmene kunne ikke være langt borte... Youx gjorde tegn til at vi skulle holde ettertrykkelig kjeft. Han hveste og pekte: «Der er prammen, ja! De frakter le Bos til byen, tredve vakter, kanskje flere! Vi følger etter. Må ikke se oss, nei. Må ikke høre oss. Stille!»

Ikke rette tidspunktet til å rope Skip Åhei, altså. Etterhvert ble det tydelig at den store, mørke tingen også var en pram, mye større enn den vi satt i. Den hadde kurs motstrøms. Det røde øyet var ei lanterne. Jeg skimtet skikkelser langs rekka. De bøyde seg att og fram i takt mens en stemme ropte taktfulle oppmuntringer: «One, two, three, four! One, two, three --»

Roere. Minst ti; sikkert like mange på den andre sida, og kanskje flere på frivakt som jeg ikke kunne se. Skulle forundre meg om de ikke var bevæpnet også. And a one and a two and a three and a four, tenkte jeg. Railroad, steamboat, river and canal – yonder comes a sucker, and he's got my gal. And she's gone, gone, gone -

Jeg veit ikke hvilken plan Youx hadde. Jeg veit ikke hvilken plan jeg hadde sjøl heller. Men hvis den fyren vi skulle befri befant seg på farkosten, så hadde vi ikke lange tida å gjøre det på. Med alle roerne seig den store prammen oppover mye raskere enn vi kunne følge etter. Gode råd var dyrekjøpte.

«Pip», sa det fra den ene Rogeren. «Pip», sa det fra den andre. Så begynte to blikkboksstemmer å snakke i kor. «Gatka ti nikogr wa butichgu wa rachid!» sa de. «Guakk guakk!»

Sjørøverne satte seg rett opp og glodde på Rogerne. Hadde det vært lysere, hadde jeg nok sett at de måpte av fjamselse. Cachuara også.

Jeg skjønte ikke ett ord, og langt mindre to. Men stemmene kjente jeg: Begge tilhørte Han Tykje. Hadde han slått helt over på morsmålet fra Indre Salten?

Blikkboksstemmene kom fra dulpene til Rogerne: Som et trylleslag hadde begge fått liv. Der satt de med hver sin i handa og visste ikke hva de skulle si, og det hendte ikke ofte.

«Guaché?» sa Cachuara. «Wa ta kangaka, né?» Enda han var ikke fra Salten. Mens han snakket, fortsatte han å kikke mot himmelranda.

Det spant seg ut en konservasjon mellom blikkboksstemmene og Cachuara. Vår mann nikket og gestulerte; så slo han seg for brystet og avsluttet samtalen med et ettertrykkelig: «Guakk!» Og før vi visste ett ord av det glei han over ripa og svømte motstrøms med kraftfulle tak.

Roux fant omsider munn og mule. «Hva dere driver med, dere?» kveste han og pekte anklagende på Rogerne. Men i det samme fikk han enda flere ting å tenke på. Dulpene hadde avsluttet samtalen. Nå hørtes et «Pluff!» fra himmelen: Et lysglimt; deretter svak motordur i stedet. Låg murring, omtrent som fra en Cadillac 1952 Series 2 Convertible. Den murret seg stadig nærmere – og der dukket det opp et fjernlys. Det strauk lågt over prammen med blåjakker og skatteoppkrevere. Et mindre lys skilte seg ut, dalte, traff prammen --

«Kapoff!» sa det med et høgt smell. Like deretterpå kom det ett til: «Kapoff!» Så mye skrik og skrål. Vi satt så langt borte at vi bare kunne skimte, men det såg ut til at folk fór i hulter og bulter ut i vatnet. Den store prammen vippet opp, så ned; så delte den seg og mistet framdrift.

Vår egen pram fortsatte å drive utover. Roux pekte: «Ikke roe nå, nei! Stake videre!» Vi så gjorde.

Jo: Det var en Cadillac 1952. Den strauk over oss, så nær at jeg kjente vindpustet og bensinlukta. «Murre murre murre!» sa den. Jeg kunne granske hjulstillinga også.

Vernepliktige og frivillige her i 1812 var nok ikke like svømmeferdige. Det virket som om mange kavet fælt for å komme i land, eller finne en planke å klamre seg til.

Cachuara hadde svømt på kryss og tvers mellom planker og lause eksistenser. Nå kom han svømmende nedover igjen med den ene handa. Med den andre slepte han en fyr som hadde sett bedre dager.

Cadillacen gjorde en runde i lufta, sveipte over vrakrestene og de kavende folka til skattefuten igjen; så satte den kursen mot himmelens rand. «Pluff!» Plutselig var den søkk borte. Etterlot seg bare et høl på himmelen; så kom disen sigende og fylte. Rogerne nikket bifallende. «Det var nok jeg som måtte gripe inn igjen, ja,» sa den ene. «En rask avstikker på vegen mot nye dimensjoner,» fastslo den andre.

Cachuara kom svømmende bort til ripa. Rundt nakken på ham hang det en kar med jakke og bart.

Jakka hadde frynser med gullstriper, gjørme og grønske. Fyren slapp Cachuara, tok tak i ripa, heiste seg opp og skrevet opp i prammen med et smalt smil på tvers av det spisse fjeset. Der tok han sin plass med den selvfølgeligste autorisasjon av verden, grønskeflekker eller ikke. «Merci, mes amis! En beklagelig misforståelse dette, ja. Guvernør Claiborne, han er en overivrig mann iblant, han. Og hvem, gode venner, har vi her?» Blikket hans skvatt fra den ene Rogeren til den andre, til meg, til Cachuara, tilbake til Rogerne.

Roger nummer en kremtet. «Mitt navn er Roger. Jolly Roger,» svarte han med et lite bukk, så belevent som en Roger klarer å få det til. «En vandrer på livets mangfoldige sti. En seiler på undringens buktende elv! Og dette er - «

«Roger. Jolly Roger,» sa nummer to. «Jeg ferdes langs oppdagelsens stier, jeg søker sannheter bak tidens borterste blåne. Og jeg - «

«Jeg er Harry,» sa jeg.

«Og De, edle herre, er utvilsomt Jean Lafitte? Herren til Barataria - « sa en av Rogerne.

«- og handelsmann, adelsmann og sjøfarer?» sa den andre.

«Og dette er Cachuara,» sa jeg.

Lafitte nikket kort. «Og sammen har dere bidratt til å avslutte en pinlig episode! Utvilsomt ville alt blitt klart i New Orleans. Men livet er kort; vi har mye å rette opp.» Han klappet i hendene. «Til Barataria!»

Mennene hadde sittet urørlige, med måpende munn og mæle. Nå satte de seg i bevegelse som én mann, tok stakene og begynte å stake, samme vegen som strømmen bar oss.

Det var noe kjent ved Lafitte. Måten han smilte på; det skarpe blikket; sikkerheten i hver bevegelse. Nei, ikke akkurat som Han Tykje – men kanskje en fetter. En inkanasjon? Mellom alle mangfoldige verdener var det meste mulig.

Lafitte ristet litt tang ut av håret. Kastet et blikk bakover. «Jeg er redd guvernøren ikke kom så godt ut av dette, han,» mumlet han. «Ingen sjømann, han kunne ha sittet trygt i New Orleans, men nå blir han mat for krokodiller, kanskje.» Han ristet sakte på hodet, sukket, strekte ei hand ut mot Cachuara. «Og du, min tause og fryktløse venn, du skal feires som en helt av Barataria og velge fritt blant mine vakre slavinner! Og derfor: Til Barataria! Vi har mye å gjøre, vi. Mais oui, oui.»

Mennene staket på harde livet. Cachuara satt stum som ei sviske og skulte mot månen. Ikke godt å vite hvor mye han oppfattet, og kanskje lengtet han hjem.

Fullmånen svømte over himmelen, og prammen sørover mot Lafittes kongerike.

Jeg listet meg til en time eller to på øret. Tregolvet var hardt og vått med tresmak i ræva, så det ble ikke rare lukkøye jeg fikk. Innimellom måtte jeg ta tørn med å stake. Rogerne rogret og prøvde å få til en konservasjon med sjørøversjefen, men nå var han opptatt med sine egne planer og spurte ut Youx & Co om status kvo og andre muligheter. Praten gikk på fransk og spansk og kaudervelisk, med engelsk innimellom, og Lafitte ble mer opprørt og forbasket jo klarere situasjonen ble for ham.

Elvedeltaet videt seg ut og gikk suksomsider over i hav. Jeg duppet ut og inn av søvnen. Et øyeblikk var jeg hjemme og vatnet Antonsen; så var jeg på Rifleman's Arms med en grumsete sider...

Sola sto opp på en blanklakkert himmel over et hav overbestrødd med øyer og holmer, som persiller på en blå duk. Bevingete skarer av ymse slag hilste morgenen i en kakefoni av tonearter så langt øret kunne se. Mange stakk; andre sa gakk. Rosa pelikaner svømte over himmelen på vinger så lange som en albatrost.

Han greier seg fint noen måner uten vatn; sånt er vanlig i ørkenen han stammer fra. Men kanskje ikke i flere hundre år. Jeg kjente et stikk av samvittighet: Han har fulgt meg som Nilsen på lasset i medgang og nedgang, helt fra min tapte ungdom og like inn i pensjonismen. Sitter i kroken sin og sier ikke et kløyva ord, bare er der. Fortjener ikke å bli overlatt til seg sjøl på denne måten - high and dry, som Emile Ford synger. Men kondoren har visst enda større vingeslag.

Rett foran oss: Ei stor, grønn øy med ei lang brygge. Bebyggelse ned mot stranda; et seilskip på hitsida; to båter så store som nordlandssjekter. Båtene gikk i skyttel, att og fram til brygga. Det hadde nok ligget lagerskur og andre bygninger langsmed stranda, men de var blitt til plankehauger og pinneved. Et par steder steig det røyk. Bygningene lengre oppe virket stort sett uskadd: Hytter med stråtak; et større hus med en stor, overbygd veranda. Lafitte viftet og pekte. «Grande Terre! Mon îsle; mon pays! Vårt land, vårt land, vårt foster - «

Bortover stranda var det sand og vaiende palmer. En gjeng pelikaner vasset rundt og gapte etter fisk, uanfektert av oppstusset ved brygga. Det var lett å skjønne at folk kunne like seg her, langt fra futen og andre plager – til nå, i hvert fall. Et skatteparadis, stappfullt av intensiver for folk med tiltak og pågang. «Vårt vann, vårt vann, vårt fostervann!» kunne han heller ha sunget.

Noen stramme karer i blå frakker holdt styr på en fargerik skare som satt kneblet på hender og føtter. Både folk og røvere, såg det ut til: Mange av fangene var mørke og halvnakne – noen menn; flest damer: Slaver fra Cuba? Andre var av blandet oppsyn og liknet på Lafittes karer her i båten. Blåjakkene gjorde ikke forskjell på noen; det spilte ingen trille enten du var brun eller rosa i skinnet. Buntet sammen med kreti og plenti, og plassert på bakstussen med halen mellom beina.

Bortover bakken låg det strødd fem-seks skikkelser som hadde sine beste år bak seg. Ingen lot seg affektere av dem; blåjakkene som kom drassende med seierens frukter skrevet bare over dem. Akkurat ferdige med å gjennomsøke de gjenlevende bygningene, såg det ut til. De siste kom ned mot brygga mens de slepte på kister, bilder og andre lause ører.

«Merde!» sa Lafitte. «Den gale guvernøren plyndrer våre rikdommer, våre slaver! Drept mange menn; han må skamme seg og brenne evig i helvetes pine og pøl, han! Men vi skal...»

Prammen hadde seget nærmere øya enn godt var. Noen der inne hadde sett oss; plutselig stoppet de opp i sitt travle virke, pekte og gestulerte.

En av blåjakkene hadde en stor og rar hatt. Han viftet med en sabel og ropte noe. Straks spratt flere av de blåkledte opp i en av båtene, skauv den ut og ga seg til å ro.

Lafitte snurret rundt og freste en ordre. Karene hans grep stakene og begynte å skyve. Det låg flere mindre øyer i nærheten; vi satte kursen mot den nærmeste. Robåten nærmet seg med raske skritt.

Rogerne hadde oppfattet situasjonen raskere enn vanlig. De nappet fram hver sin dulp og tastet. «Pip!» sa det. «Herr Tykje? Unnskyld at vi forstyrrer igjen. Men nå er det inntrådt - «

«Achtad ib igbo, waz!» snerret det fra dulpene.

Cachuara fikk plutselig talens munn og mæle igjen. Det var blitt lettere å skjønne ham etterhvert: «Wa bodak, cha kach'node ek!» forklarte han. «Wa dak!»

Dulpen ble irritert. «Nga wach was, wodak!» fastslo den. «Må æg absolutt gjær ailt sjøll? Klikk.»

Rogerne såg storøyd på hverandre. «Det finns en odalizer på nettet!» sa den ene. «Du mater inn norsk, og ut kommer språket til Ola Ronk. Kanskje kunne den ha oversatt kaudervelsk også?»

«Det finns en trøndelizer også,» sa den andre. «Den oversetter begge veger. Synd vi ikke - «

Båten bak oss kom stadig nærmere. Noen av karene hadde seriøse børser med lange kniver på og såg morske ut. Mens roerne fossrodde gikk de ned i knestående og siktet. Muskene dundret, men de hadde ikke særlig godt støhold i båten: Den første salven tegnet tankestreker i vatnet. Til alt hell var de styrt ut med munnladere; det tok tid å lade på nytt med krutthorn og ladestokk.

Internettet er nok kommet for å bli, samma hva du sier. Men det kan aldri erstatte tekst-TV eller ei god bok, og foreløpig klarer jeg meg fint uten. En sånn dulp som snakker på tvers av århundrer og andre hindringer, derimot, kunne det være kjekt å ha.

Prammen skurte mot grusen inne ved land. Den store robåten var bare ti-femten meter bak oss. Skytterne gjorde seg klare til neste salve. Men det er jo ikke sikkert du kunne ringe til flere enn Han Tykje.

Rart med det: Du trur aldri at noe galt kan hende med akkurat deg. Du ser at folk røsser for fote rundt deg; hjertefark, kollisjon, konkurs og skilsmisser – men inne i huet ditt er og blir du sjøl et unntak. Du er udødelig, akkurat som helten i filmen. Ellers ville det jo bli slutt på hele serien.

Sånn er det med meg også. Men en dag ble jeg redundert som lyn fra klar himmel, og deretter gikk det slag i slag. Jeg hadde nådd det punktet der jeg begynte å bli redd for mitt eget skinn. Magan kjentes laus og uberegnelig da jeg skrevet over ripa og hoppet nedi vatnet, og i det samme merket jeg et skjessblad bløtt gjennom fisringen. Godt jeg ikke var i fint selskap - -

«Paff paff», sa det. Jeg brådukket, som om det ville ha hjulpet – kula ville ha truffet meg før jeg hørte skuddet. Men en reagerer jo uansett.

Men det var ikke kuler og krutt jeg hadde hørt. Det var molotover. For når jeg kastet et blikk mot båten som forfulgte oss, så hadde den sluttet med det: Den var i vilt opprør; blåjakkene viftet med børser og årer, pekte og ropte, og det hadde de rett i. For der hørte jeg den låge brumminga fra en motor i godlage igjen. Nei, motorer: Oppe under himmelen sirklet ikke én, men tre utgaver av cadillacen.

Den hitterste konset på båten som hadde fulgt etter oss. De to andre satte kurs som rette streker mot seilskipet og den store øya.

Roger har forklart at cadillacen ikke svever i det hele tatt: Den beveger seg i et annet virkelighetslag parallelt med vårt eget, helt til de to glir sammen. Da ser det ut som om bilen lander, sier han. Men det gjør jo samme nytta. Og jeg er ikke brått sikker på at forklaringene hans holder strikk.

To molotover hadde truffet vatnet og sa fisss. Den tredje var en fulltreffer: Midt i robåten, og «Kapang!» så var den ikke en robåt lenger, men planker og blåjakker som fór i alle retninger før de endte i vatnet som drivved. Noen av blåjakkene klamret seg til planker og flaut sakte utover elva, bort fra oss. Et par prøvde å svømme til land, men så oppfattet de hvem som sto og ventet på dem: Lafitte, Youx og noen karer til som virket enda mindre vennlige. Da staket de ut ny kurs med det samme.

Her hadde vi tre parallelle virkeligheter i hver sin bil, hvis forklaringa til Roger er riktig. Og når de glir fra hverandre, ser det ut som om bilen svever. Eller svinger.

De to andre surret som vepser over skipet inne ved hovedøya og pepret det med molotover. Seil og dekk sto snart i fyr og flamme. Besettelsen på skipet hoppet overbord med hals og hode. Blåjakkene på land virret rundt; så fikk noen den gode idéen å løpe opp til den nærmeste bygningen inne på øya og foreskanse seg. Straks fulgte resten etter.

I tillegg til den vi var i, altså. Cadillacen over oss gjorde noen sirkler. Så gikk den inn for landing; senket seg kattemjukt på sandstranda rett bortafor oss. Ut snublet det først en Roger, og så en Harry – begge uflidde og lite pene i tøyet. Ubarberte også.

Lafitte skottet på dem, på meg og på de to Rogerne mine. Jeg kunne lese tankene hans. Men høflig og beleven til fingerspissene lot han seg ikke bemerke. Han bukket lett for de nyankomne: «Nok en gang, jeg sier hjertelig takk til venner i nøden, jeg! Velkommen til mitt øyrike. Til min - «

«Hvor har du gjort av Titubaene?» sa jeg.

Speilbildet mitt blunket. Han hadde skjeggstubb og skrukker og såg ikke ut som om han hadde fått i seg et dråpe ungdomskilde. «Tubaene? Jeg har aldri hatt noen tuba. Hva er det du rører om?»

Den medbragte Rogeren hans inspekterte mine to med kritisk mine: «Dere trenger en dusj og et klesskift. Hvilken verden kommer dere fra?»

Jeg kikket nærmere. Han hadde rett når det gjaldt dusjen og klesskiftet. Jeg tok meg kanskje ikke ut til mitt aller beste jeg heller, ungdomskilde eller ikke: Du merker det ikke sjøl når du står midt i det, veit du. Ikke den dårlige ånden heller.

Lafitte klappet i hendene. Syntes vel det var nok høflighetsprat; det var på tide med handling. Med kjappe, bestemte bevegelser fikk han husjet og viftet folka sine ut i prammen igjen. Jeg nølte: Skulle jeg bli med Lafitte, eller ta plass i bilen til den nye Harryen, eller -

Rogerne mine stappet seg inn i baksetet. «Jeg skulle gjerne ha blitt med Lafitte,» sa den ene. «Da kunne jeg ha dokumentert historiens løp, som blir endret når Lafitte slår tilbake angrepet fra guvernøren. Men pliktene kaller!»

Den andre nikket. «Pliktene kaller! Og jeg vil gjerne bli oppdatert på det historieløpet som har ført oss alle hit. Ikke minst dere to. Så henter jeg bilen der vi satte den, og - »

«Så reiser vi hver til sitt, før vi møtes vi ved Kensingtonsteinen!» sa de i kor. Cachuara såg fra den ene til den andre til den tredje; så ga han fra seg et grynt og skrevet inn i baksetet.

29: On the banks of the old Pontchartrain

Seilskipet sto i lysende lue. De to cadillacene fortsatte å slippe molotover over bygningen der soldatene hadde foreskanset seg. Snart brant den røde hane for fulle mugger der også. Noen soldater kom snublende ut, løp ned på stranda og kom seg i den andre skipsbåten, som ennå låg skadefri ved brygga. De fylte båten til ripa og skauv utpå. Så rodde de for livet i sikk og i sakk bort fra øya, nedover elva. «Well, they ran throgh the briers and they ran through the bushes!» nynnet jeg i mitt stille sinn. «And they ran through the bushes where a rabbit couldn't go!»

«They ran so fast the hounds couldn't catch them!» brummet det skrukkete speilbildet mitt borte ved bilen. «Down the Mississippi to the gulf of Mexico! Well, we fired our guns - »

Roger nummer tre var utålmodig. «Skal vi reise? Vi har ikke hele dagen. Vi må tilbake til 1814 og redde New Orleans! Dette er en ekstrarunde vi egentlig ikke har tid til, og - «

«Ikke mas,» svarte Roger og kikket seg rundt. Min Roger. Trur jeg. «Er det igjen noen ølflasker?»

«Vi må videre,» sa jeg og trøkte meg inn, jeg også. Cadillacen har et romslig baksete. «Vi må finne Titubaene!»

Cadillacen kom til liv, brummet, løftet seg mjukt. Det skrukkete speilbildet mitt var en flink sjåfør, nesten på mitt nivå; det må jeg innrømme. «Hvilke tubaer?»

Roger nummer tre rotet mellom golvmattene: «Det skal ligge et par flasker her - « - med et trylleslag dukket det opp tre Newcastle Brown. «Fsst», sa den ene. «Fsst!» sa den andre. «Fst», sa den tredje. Han leverte to av dem med brune skumdotter oppå til Rogerne i baksetet, tok den tredje sjøl, drakk og rapte. «Tankens arbeid krever sin mann! En blir tørst av så mye konsentrasjon.»

«Så sant, så sant!» svarte min egen Roger. Eller var det min egen? Kanskje den ekte Rogeren var den andre?

Så mange spørsmål. Så få svar. Verden er et usikkert sted.

På øya hadde fangene frigjort seg. De siste nedsotete blåjakkene som ikke hadde klart å rømme med skipsbåten kom snublende og hostende ned til brygga. Der møtte de noen iltre slaver og noen enda iltere sjørøvere. Det ble litt brudulje, men snart var blåjakkene surret sammen, og ikke omvendt. De satt og molefunket og justerte ned planene sine for helga.

Rogerne utvekslet reisefortellinger. «Vi er i 1812,» sa han jeg hadde med meg. En av dem. «Jeg har nettopp reddet kaperen Jean Lafitte ut av klørne til guvernøren i New Orleans. Det måtte jeg gjøre slik at han - «

«Skal kunne hjelpe oberst Jackson i 1814!» supplementerte den nye. «Ellers blir de amerikanske styrkene beseiret i slaget ved New Orleans. Engelskmennene invaderer Washington og brenner Det hvite hus, og så - «

«Seiler de nedover Mississippi for å invadere New Orleans! Det må unngås. Ellers vil amerikansk historie bli endevendt!» sa nummer to.

«Ikke bare det!» Den nye Rogeren senket stemmen og ble konstipatorisk i tonefallet: «Det virker som om oppdragsgiveren vår har et bløtt hjerte for Lafitte. Kan de være i slekt?» Alle tre lente seg mot vinduene for å følge det som var igjen av kampen nede på øya. Det var ikke stort: Lafitte spanket rundt, pekte hit og dit, tegnet og forklarte. Nå var han situasjonens herre igjen. Fangene satt med sluke ører og ante nok det verste.

Men du skal ikke tru alt du hører. Særlig sånt som Roger sier. For det kan jo hende at historien er blitt endevendt likevel. Hvordan skulle vi kunne vite det?

«Jeg var i 1814!» fortsatte han. «I Barataria: Sandstrender, palmer, vidunderlig vin, vakre kvinner – et tropeparadis! Jeg planla et grundig studium av hvordan et slikt øysamfunn fungerer; hvordan det klarer å balansere mellom stormaktene og opprettholde sin uavhengighet. Mye henger nok sammen med Lafittes personlighet; hans sjarm og intelligens, hans diplomatiske evner - «

For da befinner vi oss jo i den endevendte historien, og ikke i den andre! Som den naturligste sak i verden. Da har den ekte historien som ikke er endevendt gått oss hus forbi.

De to andre cadillacene var forduftet gjennom hullet i virkeligheten. På øya hadde den sjarmange diplomaten satt slavene i gang med å reise galger. Blåjakkene virket lite begeistret for dette tiltaket. «I'm gonna hang your body up and set your spirit free,» synger Dickie Bishop i sangen om Stagger Lee. Akkomponert av Lonnie & Co. «Men plutselig! Som lyn fra klar himmel! Kom det beskjed fra vår oppdragsgiver gjennom min communizer. Jeg måtte straks og med en gang reise hit til 1812, ellers kunne hele prosjektet falle i fisk - «

Og jeg har egenhendig sett at det finns mange av dem, med hver sin Roger og Harry og hver sine hendelser. Historiene, altså. Da er det plent umulig å vite hva som er den virkelige historien og den virkelige virkeligheten. Så der tenker jeg at du har fått noe å tenke på. «'Cause you're a bad man, your name is Stagger Lee- «

«Dulpen sin, meiner han,» gryntet det fra førersetet. «Den piper når det er noe den vil. Men det er ikke støtt den virker.» Jeg skvatt ved lyden: Det var nesten som å høre min egen stemme. Den sa akkurat det jeg hadde tenkt å si.

Det finns jo mange sanger om den karen. Lloyd Price sin versjon, for eksempel.

«Svært interessant!» sa Roger. Min Roger, trur jeg. Men den dag i dag er jeg ikke sikker på at jeg har fått med meg den riktige Rogeren, og ikke en av kopiene. Han klappet seg på skjortelomma, kjente etter i setet, bøyde seg og lette på golvet. «Hvor er Hakkespettboka?»

«Hvor er Hakkespettboka?» sa den andre baksete-Rogeren og klappet seg på skjortelomma, kjente etter i setet, bøyde seg og lette på golvet. «Jeg er sikker på jeg hadde den i går!»

«Grynt,» sa Cachuara.

«Her er den!» kom det fra framsetet. «Den ligger i hanskerommet. Her står det - « - han bladde. «Barataria består av et tjuetall øyer ved utløpet av Mississippi og i Mexicogulfen. Landet fikk uavhengighet i 1814, etter en overenskomst mellom USA, Frankrike og Storbritannia. De 20.000 innbyggerne er svært velstående. Rikdommen er basert på handel, idet Barataria er et frihandelsområde ved porten til de amerikanske markedene. Hovedstaden, Barataria By, ligger på den største øya, Grande Terre.... Men det var det jeg skulle ha sagt: Jeg fikk altså beskjed om å rykke ut og redde den unge øystaten fra utslettelsen i 1812. Og det har jeg gjort, som du ser.»

Rogeren ved sida av meg strekte handa fram. «Få se, få se! Det er et par ting jeg må sjekke.» Han fikk Hakkespettboka. Den hadde eselører og ølflekker, men fortsatt lesbar. «Jo: Lafitte var den egentlige seierherren i slaget om New Orleans, står det. Ø – blir. Det er jo ennå to år til, og mye kan skje.»

«Hvor skal jeg kjøre?» brummet det i framsetet.

«Her er Hakkespettboka!» sa sidemannen hans og plukket den opp fra golvet. Den liknet på en prikk. Han bladde. «Her står det at hans våpenbror, den tause og mystiske kjempen Cachuara, ledet bakholdet mot de utslitte britiske troppene... Et forferdelig syn når han sto fram i full krigsmaling, står det. Ingen kunne stå seg mot ham. Kuler beit ikke på ham – det var som om han var forhekset!»

«Grynt!» sa Cachuara.

«Tilbake til bilen vår!» svarte jeg.

«Mange legender knyttet seg til denne Cachuara. Ingen visste hvor han kom fra. I New Orleans ble det hvisket at han var en varulv og forvandlet seg til et rasende villdyr under fullmånen. Bare ei sølvkule kunne stoppe ham, ble det sagt, men i slaget ved New Orleans var alle kulene av bly.»

«Og hvor er den?»

« Som slagets reelle seierherre kunne Lafitte diktere betingelsene: Uavhengighet for Barataria under beskyttelse av alle de tre signaturmaktene. Status som frihavn med spesiell frihandelsavtale med USA. Til gjengjeld -»

Jeg lente meg fram og pekte: «I den retningen. Det ligger en fiskerlandsby der, vi finner den hvis vi kjører sakte og -»

« - måtte han slutte med kapervirksomhet. Cartagena var blitt tvunget til å inndra alle kaperbrev, for signaturmaktene meinte at slik virksomhet ikke ville bidra til fred og forsoning.»

«Sjøl om uavhengighetskrigene raste videre. Og Cartagena ble etterhvert invadert av både - «

Den skrukkete kopien min i førersetet dreide på rattet. Bilen svingte. Østover? Jeg prøvde å tenke. Det var ikke lett; du kan prøve sjøl. Særlig med øra stappfulle av tre Rogerer på én gang. Jo! Det måtte være østover, for vi var kommet nordfra. I østen stiger solen opp, akkurat som i Odalen.

Etterhvert hadde de diskutert og drøftet seg fram til en felles plattfot når det gjaldt historien, virkeligheten og sånt, alle tre. Et øyeblikk tidde de nesten stille på én gang.

Den store øya, det brennende skipet, folka ved stranda minket, forsvant under synsranda. Ei stund kunne vi ennå se røyken som snodde seg i spiral mot himmelen. Vi passerte over elver, laguner, åpent vatn – med grønt, grønt, grønt land innimellom. Hver morgen står den opp over Øståsen, bare det ikke er overskyet.

Der! Var det ikke - - jo, der var landsbyen. En landsby. Harry i setet foran meg sa: «Er det den der du meiner?» Han slapp oss ned mot plankefortauet. Folk der nede stimlet og pekte. Hadde vel aldri sett en så spenstig bil før.

Byen liknet, og den liknet ikke. Et par nye plankebygninger, og var fortauet litt breiere? Bildet av byen skalv litt: Plutselig dukket det opp enda et par nye bygninger. Det var som om landskapet holdt på med sakte metaformose foran øya på meg. «Vi trenger ikke lande her,» sa jeg. «Vi kan bare fortsette innover – bortover - « - men hvor var bilen vår? Hvor hadde vegen dit tatt vegen?

Vi sirklet og lette. Ingenting å se. Vi snudde; kjørte tilbake til landsbyen. Noen hus var borte; enda noen nye var kommet til. Båtene var flere og større. Jeg fikk vondt i hodet igjen. Landet dirret og skalv. Trærne flyttet på seg; elver var plutselig et annet sted. Landsbyen vandret i rykk og napp bortover, tilbake igjen. Lagunen videt seg ut, strypte seg sammen igjen. Det dukket opp stier som var der et øyeblikk før de grodde igjen... Lenge sia jeg hadde fått i meg vått og tørt. Kanskje hadde jeg begynt å se hallisunasjoner! Jeg blunket for å klare blikket. Det ble ikke klarere.

«Landsbyen forandrer seg!» sa en av Rogerne. «Flytter vi oss gjennom virkelighetene uten å merke det?»

Kopien hans i framsetet snudde seg. «Stabilisatoren er nok blitt litt slarkete. Den fikk seg en trøkk da vi landet i 1814. Sjåføren må passe på, ellers forskyver den seg. Og du veit hvordan det er med konsentrasjonen til sånne Harryer.»

Harry i førersetet gryntet. «Du satte kursen. Da får du passe den også!»

«Hvor er vi?» ropte jeg. «Og når er vi?»

Roger i framsetet kikket på panelet. «Vi er på veg mot New Orleans! Bilen har stilt seg inn sjøl. Jeg har en fornemmelse av at oppdragsgiveren vil ha oss dit! Kanskje det er endestasjonen vår.»

Bilen svingte igjen. Endestasjonen? Kanskje Titubaene hadde havnet der! Sjåfør-Harry snudde det skrukkete trynet sitt bakover mot oss. «Ser du noe?»

Landskapet flimret forbi. Bilen sveipet lågt over ei treklynge. Greinene vridde seg som grønne ormer; vi var fortsatt på veg tvers gjennom tider og verdener, og der - «Stopp!» ropte jeg og pekte. «Der er den!»

Sammenfiltret og overgrodd av buskvekster, bare såvidt synlig gjennom grønsken: Cadillacen vår! I hvert fall en som lignet. «Sett oss ned!»

Sjåfør-Harryen girte, svingte, bremset. En sti snodde seg som en brun hyssing gjennom det grønne. Bilen dalte, braste gjennom greiner og grønnsvær, dunket hjula i bakken. Så sto den stille. «Der ser du hvordan han kjører!» hylte Roger-kopien. «Er det rart at stabilisatoren er blitt lealaus?»

Jeg presset døra opp mot greiner og buskvekster. Et stykke lengre borte sto bilen vår: Det grodde kvister over den, gjennom de åpne vinduene, rundt hjula. Her trengtes det litt arbeid.

Min egen Roger (?) kom etter. «Er det denne?» spurte han. «Denne»? Fantes det flere biler her? Jeg nedverdiget ham ikke et svar. Åpnet bagasjerommet; romsterte mellom platestablene etter verktøy.

«Hvis dere ikke trenger oss mer nå, så fortsetter vi på vår egen tur!» ropte det bakfra. «Vi kjører til New Orleans. Det er vel ikke mer enn fire-fem mil dit. Kan hende denne stien - «

«God tur!» svarte Roger. «Vi kommer nok etter. Av en eller annen grunn har jeg aldri vært i New Orleans. På tide at jeg tar en tur!» Den andre bilen trillet inn i grønnsværet – flimret bort pussmerkelig fort, med kopien min, Cachuara og to Rogerer inni. Vel bekomme.

Kniv, baufil, jekk... Jeg tok kniven og begynte å skjære. Roger kom etter med jekken. «Kan vi bruke denne?»

Jeg spikket og skar mens Roger såg på, full av gode råd og oppmuntrelse. Etter en times tid var bilen frigjort. Skrammer i lakken, søle, et par bulker – den hadde vært gjennom mye, stakkar. Jeg satte meg inn. Roger snublet inn på andre sida.

Med hjertet i halsen fisket jeg opp nøkkelen fra lommen og satte den inn. Sist hadde den vært død som ei sursild... Jeg vridde. «Murre murre murr,» sa bilen, som om den aldri hadde gjort noe annet. «New Orleans er i den retningen,» sa Roger og pekte på tvers av stien, inn i en stamme så brei som ei låvedør. «Det er krevende å jobbe så intenst! Også jeg kan bli sliten til slutt; nå er det din tur til å ta et tak. Vekk meg når vi er framme.» Han krøllet seg sammen i setet og sovnet som et barn.

Like greit: Skulle bli kjekt å høre meg sjøl tenke... Bilen med alle kopiene hadde kjørt i den retningen der. Da var vel det den rette leia. Altså måtte jeg snu: Jeg svingte og rygget en sentimeter eller to. Fram igjen; tilbake - - omsider pekte snuten den rette vegen. Antakelig den rette vegen. Muligens. - Jeg kjørte. I got no time for talking, I got to keep on walking, 'cause I'm walking to New Orleans... Gode, gamle Fats.

Knudrete stammer sto tett i tett og klemte stien sammen mellom seg. De liknet sånne tujaer som søstra mi har i bedet, bare mye større. Jeg kjørte i en grønn tunnel av hengende greiner - smått og forsiktig, slik livet har lært meg. Riktignok var det lite trafikk på stien, men en kunne aldri vite. Humpete, svingete og smalt, og slett ikke plass til å møte noen. Fartsgrense null, og knapt nok det.

Tunell. Tunnell!

Nålene på instrumentene danset rundt. Jeg myste fra det ene speedometeret til det andre, prøvde å skjønne hva alt betydde... Umulig. Jeg har plass til mye eksoterisk kunnskap i det langstrakte huet mitt, men dette gikk over begripelsen. Jeg burde ha fulgt bedre med da Han Tykje forklarte. Sto det ikke i Hakkespettboka? Jeg kikket bak meg: Nei, den hadde de tatt med seg. Begge to. De var dessuten i den andre bilen.

Sakte og sikkert utvidet stien seg – ble et kjerrespor, et traktorspor. Jeg kunne se avtrykk etter hjulspor og hestehov i gjørma. Noen fotspor, med og uten sko.

Det gikk timer. Vegen ble stadig litt mer framkommabel. Fortsatt ikke en sjel å se. Sola flyttet seg ikke; den hang rett over buskaset og påsto at klokka var kvart over ti. Armbåndsuret hadde stoppet.

Roger snorket. Jeg kunne ha spurt ham til råds, men da måtte jeg vekke ham, og det er aldri lett. Og som du veit, så hender det han har en lettferdig omgang med virkeligheten også. Jeg lot ham snorke.

Skogen hadde stått uiframkommelig inn mot kjerrevegen hele tida. Nå ble det glissent på venstre side, og brått svingte vegen inn mot et jernbanespor. Det ble enda mer åpent, og jeg kunne akselere.

Det ene framhjulet traff ei hump så bilen ristet. Den sammenkrøllete Rogeren ble slengt mot frontruta: Han hadde ikke tatt på seg bilbeltet; dessuten var det ikke bilbelte her. Det kom et hult «Dunk!» da huet hans traff ruta, omtrent som ei bongotromme.

Ruta holdt. Roger vaknet. «Åssen er det du kjører!» ropte han. «Vil du ta livet av meg? Hodet mitt er det eneste pålitelige verktøyet vi har; uten dét - « - han bråtidde. Det hender sjelden, og det varte ikke lenge: «Det har gått et tog her! Se, der er sporet etter det!»

Gjennom motorens milde murr hørtes et klagende fløyteul. Hvis toget skulle være her kvart over ti, så var det i rute. «Tattåge, tattåge, tattåge ---» dunket det. Toget passerte: Et svart beist av et lokomotiv med digre godsvogner på slep. Det ga fra seg et nytt ul og sendte svarte røykringer mot himmelen. 'And when I hear that whistle blow, I hurry home and pack – and leave my baby cryin' in the smoke along the track', sang det baki huet mitt.

Toget forsvant. Rundt svingen dukket det opp et vegkryss, lagerskur og en stasjonsbygning. Ved lagerskuret satt det en guttunge med en kassegitar i fanget. Han fikk se oss og spratt opp, ned til vegen, viftet ivrig med handa. «Han vil vi skal stoppe!» sa Roger. Hva skulle jeg ha gjort uten en Roger til å forklare ting?

Jeg stoppet og rullet ned vinduet. Han kom bort til oss. Han var brun i skinnet, hadde ei kortermet skjorte som kanskje hadde vært rød, fillete olabukse. Femten-seksten år. Han smilte et stort smil med skinnende hvite tenner. «Moaning, Sir! Can I goa widd yoo to Noo Oalins? Pliz?»

Glade, glitrende øyne. En stemme som sprudlet. «Veit foreldrene dine at du reiser, da?»

«Mah paerants?» Han sperret øynene opp, som om begrepet «foreldre» var nytt for ham. «Ah'm a groan man, suh! Also, dey consent, seeing ah'm tryin teh find woik in town!»

Neivisst, en vaksen kar på femten år trengte ikke spørre mamma før han drog ut i verden for å få seg jobb! «OK, hopp inn,» sa jeg. Han børstet støv av buksa og kom seg inn i baksetet. Bilen var vant til møkkete skjorter og hølete bukser; verken Roger eller jeg var kledt for det fjongeste selskap lenger.

Jeg kom oss i gang igjen, bort til vegkrysset. Vegene var blitt ordentlige grusveger. «Which way to New Orleans?» spurte jeg. «And how long?»

Han pekte til venstre, over jernbaneovergangen. «Cuppel ahrs – depending how fast yoo drive!» Ingen sikret planovergang her: Jeg kikket til høgre, til venstre, til høgre. Kjørte over.

Roger lente seg bakover. Kremtet. «My name is Roger. Jolly Roger. My driver's name is Harry Olsen. Og du er?»

I speilet kunne jeg se Solidox-smilet igjen. «Mah nehm is Goode. Johnny B. Goode,» svarte han. «Ah play the guittar. Yoo wanna hear?» Han begynte å klimpre uten å vente på svar.

Og han spilte! Fingrene danset; rytmene spratt fra gitaren som spiker fra en mitraljøse. 'Boy, how that little country boy could play!'

De to timene gikk i swing og twostep og tolvtaktere. Han sang litt og hadde en brukbar stemme, men det var riffene fra den billige kassegitaren som satt i øra. Satte mine egne tre grep i relieff, kan du si. Og jeg som har øvd i seksti år.

Vi møtte et par lastebiler; noen støvete pickuper. Cadillacen vår hadde nok skilt seg ut hvis den hadde fått en vask, men det hadde den ikke.

Etter et par timer åpnet landskapet seg enda mer: Til venstre dukket det opp bebyggelse; på høgre side en stor innsjø. Vi kjørte lenge langs innsjøen. Trafikken tetnet. Plutselig hadde vi gater med låge trehus til venstre, en stor parkeringsplass rett fram. Videre bortover stranda var det en slags promenade der folk kunne spankelure. Noen flokker hadde slått seg ned med store parasoller; ungdommer løp bortover og kastet en diger ball mellom seg. «Her må vi svinge hvis vi skal inn i byen!» forklarte Johnny B. Goode. «Jeg tenker jeg kan skaffe meg spillejobb der inne – French Quarter er ikke langt herfra. Der,» han pekte på innsjøen, «er Pontchartrain, fineste innsjøen i verden.»

Jeg kikket på vatnet og kunne ikke se at den var finere enn Storsjøen, men det sa jeg ikke. Jeg stanset og satt noen øyeblikk mens jeg pustet djupt. Jeg kjente et sug i magen: Spenning, engstelse, undring. Skrekkelig sulten var jeg også. Trengte å stappe noen karbonhydrater i magen.

New Orleans, hvor all den gode musikken er født! Det ville ikke være så rart om dette viste seg å være målet for turen.

Jeg trakk pusten djupt, myste innover de trange gatene mot byen. New Orleans ventet.

30: There's a tear in my beer

Omsider hadde sola begynt å klatre på himmelen. Samtidig kom disen sigende og pakket den inn i våte omslag. Det ble varmt og klamt, så svetten rant og skjorta klistret seg. Jeg kjente at jeg var sulten som en skrabb.

«Vi kjører til French Quarter nede ved elva!» sa Johnny og pekte. «Det er stor parade i dag. Vi følger Lafitte Avenue, så kommer vi rett inn!»

Lafitte Avenue? Den gamle kjeltringen hadde fått egen gate! Sikkert fortjent, så mye ugagn som han hadde gjort. Jeg tråklet meg gjennom trange gater med økende trafikk mens gitaristen i baksetet pekte og forklarte. Det var folk på alle gatehjørner; virket ikke som om noen hadde det travelt med å komme seg hit og dit. De trasket rett ut i gata uten å forese seg, så jeg måtte holde en forsiktig fot på pedalen. Noen steder pågikk det vegarbeid i moderat fart, og da måtte jeg kjøre enda moderatere.

Biler vi møtte virket femtitallse: Halefinner, griller som haitenner, skyer av eksos. Flak som fylte vegen uten at det var nødvendig. En Ford tupé; en kabriol med kalosj. Det var stolper med gatelys, så utviklinga hadde nok gått sin gang sia vi forlot Barataria. Hadde kopien min reist til 1814, måtte han ha tatt av til venstre et sted på vegen.

«Veit du om et sted der vi får noe å spise?» spurte jeg. «Veit du om et sted der vi får noe å drikke?» spurte Roger. «Jeg veit om et sted der jeg kan spille,» sa Johnny. «O'Brians Pub, vi kommer rett forbi den etter at vi krysser Basin Street.»

Med vinduene oppe fikk vi litt lufting så lenge vi var i fart. Likevel kunne du vri lufta som ei vaskefille. Magan gnagde som en sulten ikønn. Hadde ikke sovet stort i natt, og reist langt og lenge deretterpå. Sliten og støl, med andre ord. Roger, derimot: «Nå er vi på Lafitte Avenue!» ropte han ivrig og pekte på gateskiltet. Han bladde i Hakkespettboka: «Her er det et kart!»

Og der var det butikker: Isenkram og ekvipasje, to sider av samme sak. Hjorteskinnet hang og slang på meg, og Roger var ikke bedre. Jeg kjørte til fortauet og stanset. «Handel,» foreslo jeg. «Vi må fornye oss!»

Og det gjorde vi. Ekviperte oss fra topp til tå; Roger også - han skjønte nok sjøl. Vi valset inn med hver vår grønne bunke fra reisekassa. Ekspitøren såg på oss med kritisk mine da vi kom inn i butikken hans: Stifinner og Hjortefot i fillete tøy, og ikke helt nyvasket. Så viftet vi med sedlene, og da klarnet blikket hans. Skiltet over kassa sa: «In God We Trust. All others pay cash.» Jeg ville ikke ha stolt fast og fullt på ham heller, jeg.

Nye blåjenser av solid, gammelt snitt og matriale, så stive at du fikk gnagsår i skrevet. Skinnjakker, bomullsskjorter. Hatter! Jeg glodde på meg sjøl i speilet: Bynte jeg å bli gråsprengt igjen, litt mer skrukk i skallen? Begynte ungdomskilden å gå over, foreldet med flere hundre år? Sukk.

Vi betalte noen få dollar hver; var nok kommet til ei tid da krona ennå var verdt femti øre, og vel så det. Eskpitøren bladde i sedlene og såg nesten uforisk ut. Bare han ikke kikket på årstallet og fant noen sedler som ikke var trykt ennå... Vi fortet oss inn i bilen og startet igjen.

Gitaristen hadde ventet pent i ti minutter. Burde kanskje ha fått på ham ei bukse også? Han kunne nok trenge – nei, det hadde vært nedlatende, unnskyldte jeg meg. Hadde ikke tenkt så langt heller.

Gatene var linjert opp med vinkel; mattelærer Madsen ville ha frydet seg og regnet hypotenuser. Rett som det var passerte vi Basin Street, som var breiere og gikk litt i krøll. Tett med trafikk: «Tut tut!» sa det til høgre og venstre. Ei og anna hestekjerre blandet seg med bilismen og gjorde framferden ekstra tjuktflytende. Omsider kom vi over, og nå hette gata Orleans. Johnny sa at nå var vi der snart.

Skoa, derimot, hadde fortsatt sett bedre dager. Hadde ikke sett noen skobutikk, så vi fikk ta til takke og glede oss over at det ikke var vinter.

Gatelyder rant inn og ut av vinduene: Motordur, horn som tutet, rop, musikk. På et hjørne var det oppstandelse: Det kom marsjerende en flokk med tubaer og trompeter og tut og pert, glorete skjorter, stråhatt og solbrill. De fleste var lysebrune i forskjellige sjatteringer. Det var ikke «When the saints» de holdt på med, men tanken var god. Bak følget danset det folk og damer i alle slags fasonger, blide som smør.

De siste danserne passerte. Jeg skulle kjøre videre, men ikke før så kom det et opptog til, bare omvendt. De var styrt ut med feler, kassegitarer, toradere, vaskebrett. Stripete dressjakker og stuttbukser. Folk kom dansende etter dem også, i polka og reinlender, jenka og twostep på en gang. Disse var gjennomsnittlig litt lysere rundt snuten; hadde nok rukket å bli en generasjon mer utspedd.

De to flokkene møttes. Tubaistene og trompetfolka tok sats og blåste så kjakene sto som ballonger. Felegnukkerne ville ikke være dårligere; de spilte stråhattene av tubaistene så de danset bortover fortauet. Hattene, altså.

En kamp på harde livet om å overbedøve hverandre! Folk stimlet rundt. Noen heiet på den ene flokken eller på den andre; ikke lett å høre forskjell. Jubel og oppmuntrende tilrop.

Statusen sto på stedet hvil mens jeg suksomsider snirklet oss gjennom trengelsen. I speilet et kvartal lengre nede var det fortsatt uavgjort. Ville det bli ekstraomgang hvis ingen ledet etter ordinert tid?

New Orleans! Omtrent sånn hadde jeg drømt om byen i min fortapte ungdom. Her skulle jeg gjerne ha stoppet opp for å se åssen musikkrigen viklet seg ut, men smågnageren i sluktarmen ble stadig sintere. Musikken fikk vente. Den hadde nok ikke tenkt å gå noe sted.

«Der nede!» sa Johnny og pekte fra baksetet. Et par meter over fortauet sto det et grønt skilt ut i gata: «O'Brian's», med store forbokstaver. Under skriften var det bilde av et glass Guinness med skumkrem på toppen, så du ikke skulle henfalle i tvil: Vederkvekkelser ventet.

Biler var parkert tett i tett på andre sida av gata. Det var antakelig ingen snøplog i kjømda, men når kjentfolk dataparkerte på bare den ene side av gata så var det nok en grunn. Det ville være lite trivielt å bli tauet, så jeg trillet videre.

«Nei se her og der!» ropte Roger og pekte. Jeg glante langs pekefingeren hans. Mellom haifinnete amerikanere med glisende griller sto det en bil jeg skulle kjenne igjen overalt: En granngivelig Volvo PV444 1950, så blank og fin i lakken som om den kom rett fra dusjen. På en prikk lik den PVen som onkel Oskar kom trillende inn på tunet med en vårdag i 1951. Da hadde han ventet trekvart år på kjøpetillatelse, for åssen skulle han kunne kjøre drosjebil uten bil? Glinsende svartlakkert.

Rogerpekefingeren hadde svarte sørgerender under neglene. Ikke vasket seg på henda heller, kunne jeg se. Var kanskje ikke så nøye her på femtitallet, men han trengte nok en renselse.

«En Volvo PVC!» fortsatte Roger. «Jeg skulle kjenne den igjen overalt! Den sto på låven hos deg etter at din onkel Oskar - « - og det gjorde den; han hadde striglet og stelt den i tredve år. Til slutt gikk det galt med dem begge: Han kom på kjørkegarden, og bilen kom til Skarnes. Sånn kan det gå.

Det hang en stikkontakt under motoren. Pussmerkelig - hva hadde den der å gjøre? Og hva gjorde en svenskebil i New Orleans på femtitallet?

«Hva gjør en svenskebil i New Orleans på femtitallet?» sa Roger mens vi fortsatte nedover i gangfart. Johnny sa ingenting.

Der var det en ledig plass! Mange hadde gitt opp og kjørt forbi; amerikanerne har aldri lært seg å lukeparkere. Det kommer av at de har et stort land å parkere i. Jeg, derimot! Jeg manøvret oss inn mens Roger holdt pusten. Der var jeg på plass, nesten støtfanger mot støtfanger på bilen foran -

Bilen foran. Det var noe kjent med den også. Det var noe veldig kjent med den! Det var en himmelblå 1952 Series 62 Convertible. Det var vår egen bil.

«Der er vår egen bil!» sa Roger. - Ingen tvil: De hadde kommet hit før oss. Hvem de nå var denne gangen.

«De har kommet hit før oss,» forklarte Roger. Som sagt: Hva skulle jeg ha gjort?

Jeg var på veg ut av bilen før jeg kom på at vi trengte flere penger. «Tar du med noen sedler?» sa jeg.

«Sedler? Sedler.» Kufferten hadde havnet mellom tomflaskene under bakbeina hans igjen. Han tok den opp og åpnet den forsiktig med lokket ned. Mynt og sedler av de ymseste slag raste ut. «Forsiktig! Det er dietten vår; vi må ha til vi er hjemme igjen!» Jeg strekte meg over, rasket til meg en bunke grønne sedler. Fikk håpe de var gamle nok, enda de virket helt nye.

Roger sto på knea i setet. «Nickels and dimes, nickels and dimes!» nynnet han og plukket mynt. «Vi kommer langt med noen mynter.»

Ute på gata slo det meg at vi fortsatt var olifaktiske av lang fartstid. Roger skranglet mens han gikk. Men folk vi møtte kastet bare et blikk, og kanskje ett til, før de fortsatte: Hadde vel sett mye rart i gatene her i byen.

Vi kom opp til puben. Johnny rigget seg til på andre sida av gata, rett imot inngangen. Han vrengte et uformelig tøystykke ut av bukselommen og formet det til noe hatteaktig. Denne gjenstanden plasserte han på fortauet med gapet opp. Han hengte gitaren rundt nakket, klimpret et par klimp. «Hei, skal du ikke bli med inn?» sa jeg.

Plutselig var det umulig å lese ansiktet hans. Han ble så stiv som en plakat i trynet, og øynene hans skyet over. «Kanskje slipper jeg inn, kanskje ikke,» svarte han tonlaust. «Spille får jeg ikke. Når folk kommer snublende ut har de slanter til overs. Der kommer jeg inn i bildet. Takk for skyssen!»

Jeg kikket på et par gjester som strente inn. Det gikk opp et stort, kaldt lys inne i huet: Gjestene var ikke særlig pene i tøyet de heller, men de var like blendahvite i trynet som du og jeg. Vi var i Lousiana på femtitallet, eller i hvert fall en kopi. «Du er jo i følge med oss,» gulpet jeg. «Da får du vel - «

Han ristet på huet, klimpret videre. Skyldbetynget fisket jeg opp en grønn seddel og la den i hattepøsen. Roger slengte oppi en neve mynt. «Æ,» sa jeg. «Du får ha lykke til. Æ.»

Kunne jo ha holdt meg for god til å gå inn. Skulle jo ha holdt meg for god til å gå inn. Jeg gjorde ingen av delene; jeg snublet inn sammen med Roger. Det brant i kjakene: Bak oss sto en av dem som gjorde akkurat denne byen til akkurat denne byen. Denne fontenen av musikk som fosset ut i hele den vide verden, rake vegen til Odalen. Og akkurat sånne som han kunne ikke gå inn på en musikkpub og spille.

«Hans tid kommer!» sa Roger. «Johnny, be good!» Så strente han videre innover.

Jeg trasket etter. Sa til meg sjøl at det var ingenting jeg kunne gjøre; fremmed i byen og uten talerett. Kanskje hadde han fått slippe inn; kanskje ikke. Han ville ikke prøve, og det var hans valg. Sikkert for ung til å gå på pub også... Unnskyldningene smakte vondt i kjeften. - En gang tramper han inn og ser seg verken til høgre eller venstre, tenkte jeg. - En gang står navnet hans i lysskrift oppå veggen her. En gang.

Roger var forlengst kommet videre i livet sitt. «Kvinner og bar'n først. Og her er baren!» sa han og pilte til baren. Barkeper målte ham med blikkets målesnor og snøftet. Det betydde nok at han kjente en velbrukt dunst. Jeg kom i tanker om at tennene ikke hadde kjent ei børste på år eller dag heller.

Roger stakk neven i lommen så det klirret. Barkeper ble straks mer symptomatisk i trynet. «Og herrene ønsker?»

Vi forhandlet oss til hver vår guinness. Så sto vi faksinert og studerte teknikken hans: Har du noen gang vært øltørst, så veit du at det tar en evighet før guinnessen klarner. Sakte men sikkert blir skummet på toppen til et lag så lyst og tett som krem. Den gode pubvert etterfyller når skummet er nesten mjølkehvitt. Det gjorde Barkeper også: Og med de siste, hendøende dråpene fra krana tegnet han et sirlig kløverblad i skummet. Bildet ble stående lenge, så det kjentes nesten som helligbrød å begynne å drikke. Men det måtte vi jo.

Lengre inne i lokalet var det ei dør til bakgården. Før vi kom så langt, stanset vi ved en annen disk og forsynte oss med gulbrun gørje som etter skiltet å dømme hette «gumbo». En skjeggete kar i møkkete kokkeklær sto og fylte boller med ubestemmelige ting. Verken gørja eller servitøren virket særlig tilforlaterlige å se på, men over bollene svevde det en duft med løfter om kulinert salighet. Lev livet farlig! Noen sjanser må en ta.

Med boller og guinnesser i hendene fant vi et bord mellom bakhagens grønne vekstbusker. Jeg tok skjea og gikk laus på oppgaven. Aldri i mitt langstrakte liv har jeg smakt noe så godt som denne grauten av ei grønnsaksuppe. Seinere har jeg lest meg opp og veit at gumbo oppstår ved at du steiker og koker og rører sammen lauk og selleri, sellera; kål og hvitlauk; buljong av kjøtt og fisk; åbårpinner eller kyllingbein; litt potet, litt hvetemjøl, litt ris, litt øl. Har du et kjøttstykke eller ei utkokt gulrot, så går de i gryta. Du koker og rører og heller i pepper og sukker og planteolje, bønner og okra, og ellers alle de matrester du finner. Når alt er kokt og avlivet i en evighet serverer du det. Sånn gjorde mor mi når hun kokte lapskaus, og sånn gjør de det i New Orleans. Riktignok bruker de rød snapper og svart snapper i stedet for åbår, og kanskje ei hummerklo. Rikt på protoner blir det også.

Og mor brukte aldri hoggorm og stålorm i lapskausen. Men der borte hiver de oppi en slange bare den er etendes og har sluttet å bite.

Jeg strekte beina og pustet ut. Så konset jeg på mat og drikke en halvtimes tid. Var innom en tur og fikk gratis påfyll med gumbo. Påfyll med guinness var ikke gratis, men sånn er livet.

Roger ble melankolisk. «Hvorfor havner vi alltid på slike steder?» sa han over den tredje guinnessen. Hvis du frekventerer sånne steder, så veit du at den tredje er den farlige: Etter den raser du rett utfor. Derfor hadde jeg, med uovermenneskelig viljestyrke, stoppet med den andre.

Ettertankene kom sigende. Dette kunne ha vært perfekt. Satori, kalte Jack Kerouac det: Fullkommen klarhet og ro og sjelefred, bortafor alle plager og bekymmer – det evige øyeblikket der alt er i orden. Satori i New Orleans. Hvis bare.

«Kanskje de er knutepunkter i verdensveven!» kom han på. «Steder der tanker og fornemmelser knyttes sammen med rytmer. Ubevisst, uvilkårlig, merker vi disse trådene som trekker oss til knutepunktene.» Han nikket. «Sånn er det nok.»

Hvis bare Tituba var her. Det trengtes ikke to av dem; den ene klarte seg. Jeg ante ikke hvem som var ekte og hvem som var kopi, om begge var det eller ingen. Men ingen av dem var her, og jeg ante ikke hvor.

Jeg merket en hard klump i halsen, nesten en tåre i øyekroken. - Riktignok er jeg en av de harde kara. Men også jeg kjenner sorg når noe umistelig blir borte, sjøl om jeg bærer det med stoisk ro... Jeg svelget. - Stakkars meg, tenkte jeg i mitt stille sinn.

Roger la mynter utover bordplata. «En dollar og femti. Røverkjøp; vi får råd til atskillige guinness før vi - « - du skjønner? Akkurat det jeg var redd for. “You never count your money when you're sittin' at the table; there'll be time enough for countin' -”

«Finns här såminsanten flera norrbaggar?» buldret det bak meg.

Jeg snudde meg. Det gjorde ikke Roger; han satt den vegen allerede. Jeg gnudde raskt det våte ut av øyekroken med et møkkete skjorteerme: Kan jo ikke sitte og grine når du treffer folk.

Ved bordet bak oss satt det to svensker. De var ikke til å ta feil av; du kunne ha sagt på hundre meters avstand: «Der går det to svensker!» Stuttbukser maken til Jungle Jim; lyseblå skjorter med stutte ermer; briller ytterst på nesene; blå øyne og midtskill. Nystriglet. Johan på Snippen og Kalle på Spången.

«Javisst,» svarte Roger før jeg rakk å svare. «To vandrere på livets lange sti! To undrende sjeler på søken etter... etter...» Han harket og tok en slurk mens han søkte etter ord.

«Nej, det ãr ju desamma som förra gången, fast lite mer trötta vad det värkar.» sa den andre.

De samme som sist? Det måtte bety at... «Har dere truffet tvillingbrødrene våre?» sa jeg før Roger rakk å komme opp fra glasset igjen. «Vi skulle ha møtt dem her, men vi har nok omgås. Omgåttes.»

De såg på hverandre. «Tvillingarna? Bröderna? Betyder det att - «

«Omgått!» Jeg skimtet antydning til tvil i de runde, blå blikkene. Roger ville hjelpe til: «Egentlig er vi firlinger. Men vi - «

De skvulpet med hvert sitt glass lyst øl. Hadde de reist tvers over det atlantiske hav uten å unnslippe Prippsen? Broderfolkets evige forbannelse? Omsider sa den ene: «Ja, vi träffade två som såg ut precis som ni två - ni är lätta att känna, ser ut exact som norrmän, vet ni!”

«Javisst. Men när?» sa den andre og ristet sakte på hodet. «Jag kommer inte ihåg så noggrant – kan det ha varit igår, Carl Gustaf?»

«Nej, det måste varit i morse uppe vid stranden, Claes Göran,» sa den andre. Sakte men sikkert ble de enige: «Ja, vi var ju där uppe med bilen. Men då hade vi inte tillräckligt lång strömslådd, så vi var tvungna att - «

Roger var blitt bedugget og jovial allerede. Han dyttet stolen sin nærmere bordet der de satt og begynte å tegne og fortelle om våre vandringer gjennom universene. Svenskene ble runde i øynene og skubbet seg litt bort. «Nej, nu måste vi nog - « begynte svenske nummer 1. Claes Gustaf, eller var det Carl Göran?

Jeg kunne ikke slippe dem fra meg så raskt! Jeg kuttet av Roger midt mellom Harlem og Huron: «Hva gjør dere her i byen? Hvor traff dere tvillingene våre?»

Begge hadde løftet seg to sentimeter fra stolsetene. Nå slapp de seg en sentimeter ned igjen: «Vi är här för att prova vår amfibiska bil. Det är en revolutionerande uppfinning!» Og ikke før hadde Carl Olof sagt dette, så slapp de seg helt ned og ble blanke i øynene. «Vi har arbetat på den natt och dag i sex månader och nu är det äntligen klart!»

«Men over Huronsjøen,» sa Roger, «kjørte Harry feil, så vi måtte nødlande. Vi ble tatt hånd om av de edle villmennene som holdt til i området. Takket være mine overtalelseskunster - »

«Var de i følge med ei dame eller, æ, to?»

«Det måste ha varit vid Lake Pontchartrain. Vi var där för att prova bilen,» la Nils Göran til, «derför att det är grunt och fint där, så det passar perfekt för vårt syfte!»

Jeg måtte holde dem i ånde, så ikke Roger skulle jage dem bort med ville historier. For når jeg satt og hørte på ham, må jeg innrømme at det låt litt overvelmende. «Hva går oppfinnelsen ut på?»

«Vi kör elektriskt!» strålte Claes Oscar. «Volvo har byggt en prototyp enligt vår specifikation. Senn har vi anpassat den till det amerikanska elnätet. Men tyvärr - «

Roger var fortsatt ikke helt på samme plattfot. «Det var der vi traff kopien til Harry! Mange år yngre, og med to kjerringer som hadde hver sin avlegger. Det vil si, de var jo kopier av hverandre, fordi - «

Det gikk opp et lys. «Er det den som står parkert nede i gata? Jeg syns den ser ut som en alminnelig Volvo PV. En flott bil. Den forutgriper mange tekniske fornyelser! Men - «

«Just precis!» Carl Johan strålte. «Volvo levererar de bästa bilarna i världen, långt före USA! Vi transporterade den hit för att demonstrera vår svenska, världledande teknologi. Så hittade vi en liten puckel i vägen, kann man säga.»

«Jeg trenger en guinness til!» sa Roger. Det gjorde han ikke. «Etterpå skal jeg fortelle om møtet med de norrøne kolonistene fra Vinland, som nettopp var blitt truffet av Svartedauen. Hikk.» Han reiste seg og gikk i tretakt mot døra inn til baren.

«Vi hade inte en tillräcklig lång strömkabel! En detalj, men absolut nödvendig för framdriften. Annars kommer vi ingen väg.»

«Og når det gjelder disse to damene, så - «

«Elektriska fordon är framtiden! Det er vi och Volvo överens om. År 2000 kommer alla bilar att använda el som overförs trådlöst,» sa Sven Bertil.

« - har dere kanskje sett dem også?»

«Just så,» supplementerte Nils Johan. «Men nu tar vi bara två innovationer i taget, nu kör vi amfibiebil på el, så får trådlös el och automatisk växel vänta på nästa generation, i 1975 eller så där. Men bilen måste ha el!» Og som på kommando såg begge på klokkene sine. «Och nu er det dags!» De reiste seg igjen. Nå var det alvor.

«Hei - hva skal dere? Hvor skal dere? Hvor kan vi treffe- «

«Vi har beställt en elkabel som er tillreckligt lång. Den måste levereras från fabriken,» sa Carl Olof. «Lake Pontchartrain er 39 kilometer bred, och vi tänkar köra till andra sidan, så vi måste ha ungefär 40 kilometer kabel.» Begge tømte i seg de Prippsete skvettene sine.

Roger kom snublende inn igjen med guinnessen i handa og holdt på å kollidere med begge to. Den ene etter den andre. «Vent litt, jeg rakk ikke å fortelle om - «

«Hey,» sa den digre, skjeggete karen i overalls som kom trampende inn bak ham. «I'm lookin' for Claes Johnson and Carl Hanson, they've ordered an unbelievable length of electric cable, my truck is outside. I can't stop the goddam city traffic forever!»

Og før jeg rakk å forspørre meg mer etter kopiene våre (og Titubaene), pilte svenskene ut i dragsuget etter trailersjåføren. Hvor stor lastebil trengs det for å frakte 40 kilometer strømkabel, tru? Hvor skulle de sette stikkontakten? Og hvor langt kunne de komme før noen nappet den ut og gjorde dem kontaktlause?

Av og til glimter Roger'n til og oppfatter detaljer av det som foregår i verden, enda så asynkron han er ellers. «De har jo skandinavisk kontakt under bilen! De trenger en overgang for å plugge seg inn på det amerikanske nettet. Det har de nok ikke tenkt på.»

Enda et teknisk mankemang, altså. To svensker med ekstra lang ledning. Det skulle mye til om de noen gang kom så langt som til Lake Ponchartrain. Eller over.

Jeg tok en tredje guinness likevel. Dermed hadde vi det gåendes.

31: Lovesick blues

Situasjonen krevde full kons, men Roger har en uheldig virkning. Av og til er lykka likevel enda bedre enn forstanden: Denne gangen kom jeg tidsnok i tanker om overnatting, og da viste det seg at puben hadde et par rom til leie oppe i andre tasje.

En sprukken vask, sånn at jeg fikk reinvasket en runding midt i trynet. Dass på gangen. Til rommet hørte det en balkong ut mot gata der jeg kunne kule ned og holde oversikt samtidig. Svenskene var borte med den lange ledningen sin, sikkert på veg opp til innsjøen. Johnny B. Goode hadde tatt hatten og gitaren sin og foreduftet. Det begynte å bli ut på eftan, og folk stimlet enda tettere.

Roger romsterte på det andre rommet. Etter ei stund kom han ut og proklamerte at han hadde vasket seg under arma og i skrevet, så nå var han klar for nye oppgaver. Så da ble det ikke noe kuling nå heller.

Vi gikk ned den knirkete trappa igjen. Lokalet hadde begynt å fylle seg: Folk i mange slags størrelser og aldre, men ingen med dress og slips. Mye ståk og røyk, men i bakgården var det lettere å puste.

Det var en sene der, bygd av grove planker som hadde fått et strøk maling for tredve år sia. Der sto det en gitarist i grønt, oransje og hvitt. «Early on a Sunday mornin high upon the gallows tree, Kevin Barry gave his young life for the cause of liberty», sang han. «Irsk kampsang!» sa Roger. «Den synger de bestandig når de fester.»

Lonnie Donegan spilte inn den, veit du. Nei det veit du kanskje ikke, for pussmerkelig nok ble den aldri spilt på Lux. Den ble visst bare gitt ut i Irland også.

Vi kunne ikke sitte og høre irske kampsanger uten guinness mellom hendene. Sånn var det flere som tenkte, for det var stimling ved kranene. Baren hadde nok sine baktanker med repertoriet. «Just a lad of eighteen summers, still there's no one can deny as he walked to death that morning, he proudly held his head on high.»

Følsomt gitarspell – nesten som å høre meg, bare jeg får stemt gitaren. Listet seg som ei stiplet linje under sangen, slik kompanjemanget til ei sensibel og melankolisk vise skal være. Noen minutter var tanken på Titubaene borte. Roger sa: «Kanskje de to andre kommer innom også? Hvem de nå er. Vi får roe oss og samle tankene så lenge. Særlig jeg, som har en del tanker å samle.»

Utsatt for spillenekt flere ganger, gode gamle Lonnie: De spilte aldri «You're diggin' my potatoes» heller. Og da han tok «The Battle of New Orleans» under Donegan-behandling, måtte han lage to utgaver.

«Dette er nok ikke femtitallet akkurat slik du husker det! Antakelig ei nærliggende tidslinje. Hvordan gikk det med fristaten Barataria, tru? Hva sier Hakkespettboka?» «Just before they hanged young Kevin, in his lonely prison cell – Black and tan, they tortured Kevin, just because he wouldn't tell - «

«We faught the bloody British» står det i originalen. Men i BBC-utgaven som Lonnie laget sang han om «the bloomin' British» i stedet. “Bloody” ville BBC verken høre eller se, kan du skjønne.

«Når han synger om Kevin Barry, må jo påskeopprøret i 1920 ha skjedd... Jo, her står det: --» «Tell the names of all your comrades, and other things we want to know. Turn informer, or we'll hang you! Kevin proudly answered no - «

For ikke å snakke om Craig Douglas, som måtte lage to versjoner av «A hundred pounds of clay».

Det gikk rundt en fyr og skranglet med en blekkboks. Grønn, orange og hvit skjorte på ham også, og et stort kløverblad på blekkboksen. «Skal vi se; Påskeopprøret... 1921, står det! Det er jo feil. Det var da i - « «Go on and shoot me like a soldier, don't hang me like a dog in scorn. For I faught to free old Ireland, on that chill September morn. Just a lad of eighteen summers - «

Folk klappet. Gitaristen bukket. Så begynte han å klimpre på en ny sang, og det var lett å høre at den også kom til å bli irsk og melankolisk. Fyren med blikkboksen var kommet bort til oss. «Gi et bidrag til frihetskampen!» sa han og skranglet. «Ennå er Ulster under Englands tyranni!»

«Det er nok tryggest å tute med ulvene.» Roger fisket opp noen dingeldangler; jeg bladde fram et par grønne flak. Mannen skulte på Roger, nikket til meg og fortsatte på runden sin.

Å dømme etter skranglinga var det kraftig støtte til irskesaken rundt oss. Fikk håpe det var mye svinn og korrupsjon på vegen til Nord-Irland, sånn at dollarsedlene ikke gikk rett til bombefabrikken. «Det var ikke bare franskmenn og spanjoler og rømte slaver og indianere og cajuns og amerikanere som slo seg ned her i byen, skjønner du,» sa Roger. «Hikk.» Han stakk nesen i guinnessen og slurpet, slik at det ble en naturlig pause i belæringa.

Fyren på scenen var i gang igjen. «A hungry feeling Came o'er me stealing, And the mice were squealing in my prison cell. And that auld triangle went jingle-jangle all along the banks of the Royal Canal - «

«Det kom tyskere også. Og portugisere. Og massevis av irer! De holder god kontakt med gamlelandet fortsatt.» «To begin the morning The screw was bawling: "Get up ya loser and clean up your cell!" And that auld triangle went jingle-jangle All along the banks of the Royal Canal - «

Trivielt med irske sanger, men det hjalp ikke meg stort. Ett eller annet sted, i ei eller anna tid, i en eller annen verden, var Tituba. Titubaene. De kom jo ikke et skritt nærmere av å sitte og suse og duse med den ene guinnessen etter den andre. Eller tredje.

«Det var i 1920,» sa Roger.

Jeg reiste meg så godt jeg kunne. «Jeg tar en luftetur! Ser om de andre har dukket opp.»

«De andre?» Huet hans snurret rundt et par ganger. «Javisst, de andre. Jeg nyter musikken her, jeg. Si fra om du ser dem.» Han lente seg bakover, lokte att øynene, digget. «Påskeopprøret,» mumlet han. «Oh! the wind was rising, the day declining - As a lady, I'm praying In my prison cell. And that auld triangle - «

Jeg klarte med flid og møye å manøvre meg ut. Verden svømte litt, men ikke verre enn at jeg kunne se at gata var blitt enda stappere full av folk. Nede fra elva kom det et opptog i alle slags kostymer: Djevlemasker, bukkehorn, rare hatter. Ståk og styr uten like. Noen ristet med rangler, noen slo på små trommer, noen blåste på trefløyter. Der kom det en kar i en rar kjole med en stav i handa, og øverst på stanga satt det en hodeskalle.

Opptoget kom nærmere. Gjennom fotbladene kjente jeg en tung rytme i sakte marsj, en halv oktan under bassen. Der kom det ei plattform med glitter og stas båret av seks sterke karer. Oppå den sto det en diger kar i ulveskinn, med ulverompa hengende bak som om den var hans egen, og ulvekjeften som ei skyggelue over huet. Store, stygge tenner. Taus og urokkelig; løftet en krokete stav mot folka omkring.

Omtrent som sånne jerpepiper som vi spikket av syljukvister om våren da jeg var liten. Det gjør de ikke lenger. Eter ikke sisselrot eller epleslang heller. Hva skal det bli av sånne unger, tru?

Brått falt det skall fra mine øyne: Han var eldre og kanskje klokere, og det skulle bare mangle hvis han hadde dratt på seg enda hundreogførti år. Men fyren på plattformen var ingen annen enn Cachuara. - Sannelig kommet seg opp og fram i alder og severdighet, den gamle krigeren! Men da var kanskje Titubaene også -

Følget rullet oppover med sang og besvergelser. Folk med hår i tjafser og bein i håret, andre som hadde klint seg inn med kritt eller kitt så de liknet spøkelser. Damer med smultringer av svartmaling rundt øynene og kjeften. Skrangleringer rundt anklene, halsen, arma. Smykker som dinglet og danglet fra halsen og liknet dauinghoder eller ormer.

Den tunge, mumlende rytmen ble sterkere. Innimellom var det noen som vred seg i krampe, andre som stønnet og skreik. Mumlinga ble et kor: «Eh eh, Bomba hen hen! Canga bafie te, Danga moune de te, Canga do ki li! Canga li! - - Eh eh, Bomba hen hen - «

Langt baki følget kom det rullende en himmelblå Cadillac. Ut av vinduet stakk det en lang, hårete arm – skulle ikke forbause meg om den ikke tilhørte en Roger. Det kom en tung rytme ut av vinduet også: «She'll put a spell on you - Marie, Marie La, Voodoo, Veau - She'll put a spell on you - Marie, Marie La, Voodoo, Veau- «

Canga og Danga og Bomba var vel åndene eller gudene eller småjævlene her i byen, det. Folk trur jo på mye rart: I bedehuset på Sand, for eksempel -

Bak bilen hang det ei kjerre. I kjerra sto det to damer, så like som dråper, nakne ovabeltes. Fra beltet hang det tøyreimer i alle slags lengder og farger. Noen av reimene såg ut som slangeskinn, med hodene dinglende ned. Rangler rundt handledd og ankler som skranglet i takt med sangen. Oker eller mønje i ansiktet, på halsen, på brystet. Håret hang i tjafsete fletter. De svaiet i takt med tonene: «Possessed by the devil's skew, From a shack by the swampland - With a mud-pie brick Marie stirred her witch's brew - «

Men alle forkledninger og sminker til trass, så kjente jeg dem med det samme. «Tituba!» ropte jeg. «Dime or a nickel, any one could buy Voodoo of any kind - Potions and lotions, herbs and tanna leaves Guaranteed to blow your mind - « «Tituba!»

Umulig å høre meg gjennom ståket, antakelig. Uansett så enset de meg ikke, danset bare videre. Nå var de bare et par meter fra meg og burde ha sett meg. Det gjorde de ikke: Øynene var vidåpne og blanke; blikket var rettet mot noe bortafor omgivelsene, bortafor virkeligheten. Og skal jeg være ærlig, så virket ikke virkeligheten særlig virkelig heller: Tåkete, utflytende - likevel full av farger, rytmer som drønnet... «She'll put a spell on you - Marie, Marie La, Voodoo, Veau - She's the Witch Queen of New Orleans - Of New Orleans – Marie, Marie La, Voodoo, Veau - «

Jeg sto spikret og fastfryst til fortauet et minutt eller to. Det kjentes som en diger istapp fra hodet, ned gjennom skrotten og ned i fotbladene, størrelse 46. Jeg sto sikkert og gapte også.

Brått var de forbi og kommet et godt stykke oppover. De begynte å bli borte i trengelsen. Jeg klarte å komme meg laus fra lammelsen, brøytet meg veg oppover fortauet. Nådde halen på opptoget som danset lystig videre med rytmer og besvergelser... Ingen bil å se. Inga kjerre med to Titubaer i full mundur og vel så det. Borte som en ånd i en høystakk. And she ain't never, never ever comin' back... Oh, oh, oh, oh – Cadillac.

Aller bakerst snublet og gikk det en skabelon: Klær i filler, blåsvart i trynet, tomme øyenhuler, kjøttslintrer som hang ned som reimer. Humpet avsted på krokete bein der beinpipene stakk ut. Gapte og glefset til høgre og venstre med klaprende tenner, kavet med arma for å få tak i folk, men de trakk seg fort unna... Et øyeblikk syntes jeg han liknet litt på Roger. I neste øyeblikk var han også borte.

Eller 47, hvis skoen er kinesisk.

Jeg veit ikke hvor lenge jeg vaset rundt og lette. Men hvor jeg snudde blikket, så var det bare gjenferd og spøkelser og dauinghoder, men ingen Cadillac. Ingen Titubaer. Biter av sang og musikk og besvergelser flagret forbi.

Omsider ga jeg opp og snublet meg tilbake til puben. Roger'n hadde forfrisket seg mens jeg var ute og begynte å bli uklar i omrisset. Øynene hans svømte et par sentimeter over kanten på guinnessen.

Jeg datt ned på stolen, pustet ut, kjente motlausheten sige på. - Synd på meg, tenkte jeg, Ja ja. Jeg hadde i hvert fall musikken. Dessuten full mage og en pint med guinness – det var da noe. Men inni meg var det tomt, full mage eller ikke.

Nå sto det en kar med trompet, skyggelue og rutete skjorte på scenen, omringet av gitar, bass og vaskebrett. Han holdt på med en skingrende versjon av «Zambezi»: Habilt, men ikke Eddie Calvert. Folk klappet heftig likevel. De hadde kanskje ikke hørt orginalen i Ønskekonserten.

Det var noe ubenektelig engelsk ved ham. Kanskje skyggelua? Etter et par fanfarer til satte han fra seg trompeten og tok banjoen som sto ved sceneveggen. Så begynte han å synge, og da gikk det opp et stort lys: «I hate to hear the K. C. when she moans, I hate to hear the K. C. when she moans. I hate to hear the K. C. when she moans – well she blows like she ain't gonna blow no more - «

Litt sånn rusten, melankolisk stemme. Uten særlig register opp og ned, men bluesfolk har ikke det – de røyker og drekker for mye. Han husket opp og ned mens han klimpret og sang. Vaskebrettet ved sida av ham vispet i veg, og gitaren på den andre sida klimpret i motfase med banjoen, litt sånn pling og svar, pling og svar. Han sang bedre enn han trumpeterte, men skribentene har alltid meint strikk motsatt. Dem om det.

Roger'n duppet opp fra guinnessen og snakket sakte og forsiktig, ellers kunne det fort gå galt. «Det der kunne ha vært en tolvtakter» sa han. Så tenkte han seg grundig om mens hodet hans rugget att og fram. «Men det er det ikke.»

Nei, det var ei verselinje for mye til det. Det har det alltid vært. «Well I wish I'd listened to what my mama said, Well I wish I'd listened to what my mama said, Well I wish I'd listened to what my mama said - I wouldn't be here thinking 'bout the life I led .» Sant nok.

«Det. Er. Noe. Kjent.» Roger nikket sakte og bestemt. Selvfølgelig var det det, og Roger hadde egenhendig hørt flere av mine seks album mens han satt med åpen dassdør og drakk øl. For på scenen sto den veritable Ken Colyer. Kjent og fryktet langt inn i jazzen, fordi han faktisk hadde vært i New Orleans. På ulovlig landlov begge gangene, og desto mere aktet etter at han ble kastet i buret, og deretterpå buntet sammen og sendt hjem til London. Men nå sto han her og var verken buret eller buntet ennå! Legenden Ken Colier: Verden hadde fortsatt mye å by på.

«Jeg har tenkt på at vi må.» «The sun's gonna shine in my backdoor someday. The sun's gonna shine in my backdoor someday. The sun's gonna shine in my backdoor someday. The wind's gonna rise and blow my blues away- « - jovisst, håpe kan en alltid. “Hope in a hanging snore”, sier amerikanerne. Med seg i huet på båten hadde han tradjazz og skiffle. Det første han gjorde der, det var å stifte et band og få med seg Lonnie som læregutt.

«Komme oss. Videre. Jeg har en. Fornemmelse.» Roger vippet på glasset og kikket ettertenksomt ned i det. Han skimtet nok forenemmelsen sin nede i skummet.

Og at de burde ha hørt på mora sia, det sier alle når de kommer tilbake til New Orleans: Tenk bare på «House of the rising sun». Eric Burden er fenomenal til å angre seg.

«Det skal. Snart hende noe. Vi skal,» la han til, med ettertrykk. Men før han kom seg videre gjorde han et taktomslag: «Bare. En guinness først, så.»

Forenemmelse hadde jeg også. En uro i skrotten som ikke skyldtes drikkevarene, gumboen eller Titubaene som forsvant. Det ble en til på meg også, enda jeg hadde bestemt meg for å vise styrke.

Colyer & Co – eller kopiene deres – ga plass til nye spillemenner. Blues, cajun, blågras – og så mere blues. Så gikk det kaldt gjennom meg og hele rommet: Hvem var karen i hvit dress med noter på, hatt på huet, sneip i kjeften – var det et spøkelse som sto der så full som ei pære og framførte «Jambalaya»? «Goodbye, Joe, he gotta go, me oh my oh - He gotta go, pole the pirogue down the Bayou. His Yvonne, the sweetest one, me oh my oh. Son of a gun, we'll have big fun on the Bayou!»

Enda så mye han svaiet, så traff han tonene. Hver gang. Det var én ting Elvis aldri mistet også, og det var stemmen.

Røyken var blitt så tett at den kunne skjæres med kniv – skikkelsen som svevde bort over scenen kunne være ei røyksky. Lyden kunne være ekko av mine egne svømmende tanker. Men pipinga i dulpen til Roger var en handfast og uimiskjennelig lyd. «Nu får dokker få ræva i gir!» sa dulpen. «Æg betale ikkje det kvite utav augan før to konsulenta som slit bardesken mens dæm fakturera med gafla!»

Roger ble plutselig stram og bestemt i både ryggen og stemmen. »Nei selvfølgelig! Vi er klare så snart dagen gryr. Og vi fakturerer selvfølgelig ikke timer som - «

«Ja da ser æg at dokker e på baillen i morgo tidleg før faen får skodd sæg! Klikk.»

Roger sank sammen igjen. «Det ble kanskje en litt heftig kveld, enda... « Han kikket seg forvirret rundt. «..enda damene...»

Nei, merkelig nok hadde han ikke eglet seg innpå ei eneste dame, enda her var det blitt flere av dem etterhvert – mange ganske ettertaendes, som vi sier heme. Hadde han mistet guffet helt? «Kanskje på tide...» Han slurpet i seg skummet nederst i glasset, støet seg i bordkanten og reiste seg ettertrykkelig. «Som han sa: I morgen tidlig... Og jeg har på følelsen...»

Det hadde jeg også, og uroen var blitt enda mer urolig. Skya over scenen, den skya som kunne ha vært minnet om Hank Williams, løyste seg helt opp; virvlet bort i tobakksrøyken med et sukk: «Jambalay, crawfish pie, filé gumbo, for tonight I'm gonna see my ma cher ami-o - Pick guitar, fill fruit jar and be gay-o. Son of a gun, we'll have big fun on the Bayou!»

Motbakken opp trappa var tung. Støy og ståk fra glade og fulle folk suste bort, som om noen sto og skrudde ned volumet på verdensradioen. I enden av korridoren der oppe var det en dass. Plutselig kjente jeg at det var blitt mer enn to guinnesser; at korridoren var lang, blæra trang, og beina slitne.

Jeg rakk det såvidt! Med et frydefullt sukk lot jeg det sildre. «Tiss now or never - « tenkte jeg, med stemmen til Elvis. Det er ikke brått sikkert at jeg var så konsentrisk som situasjonen krevde, så stråla vandret kanskje litt på må og på få. Leve og la leve.

Roger dundret på døra. La ham dundre! Men omsider kunne jeg samle tankene om dagens siste delmål: Døra til kottet der jeg var tildelt ei seng.

Jeg må ha sovnet før skrotten traff senga. En gang ut på natta vaknet jeg såvidt av at jeg låg på et hardt golv. Jeg kavet meg opp i senga, og det neste jeg veit er at det sto skarpe solstråler rett på trynet mitt.

32: Pan American

Et langstrakt liv har lært meg at når huet surrer som veps og golvet står i motbakke når du kreker deg på dass, da er det lurt å stappe litt mat i ansiktet.

Ingen såpe. Bare et møkkete handkle ved vasken. Jeg gjorde som sist og gnudde en liten runding rundt nesen med lunkent vatn fra springen. Morgentoiletten kunne ha vært grundigere, men jeg kjente på meg at i dag gjaldt det å få opp turtallet snartest mulig. Og ikke før så sto Roger i døra. Jeg har sett ham i bedre forfatning. Likevel var han ved godt mot: «Tider kommer, tider henruller, bestefar! Vi må finne totalisatoren. Oppdragsgiveren vår venter at hver mann gjør sin plikt!»

Fort gjort å pakke bagasjen; jeg hadde ingen. Ned trappa til et lokale som var folketomt og luktet av røyk og sminke som hadde gjort sitt beste. Gammal fyll og gammal moro. Mat, derimot? Nei.

Barkeper hadde gått hjem. Til erstatning hadde det dukket opp en reperatør som gikk og tørket bord og disk med en stor, grå klut. Innimellom duppet han kluten i et vaskefat som liknet bytta med skuli som mor brukte å ha stående på kjøkkenet. Ved synet av oss rettet han seg delvis opp og gryntet rundt sneipen som satt der framtennene hans hadde sittet: «Guinness?»

Suttet. Søtti. Sitti?

Jeg er viljesterk og ristet forsiktig på hodet. Det skranglet av lause deler inni der. «Too early on the morning quist,» gryntet jeg. Roger, derimot!: «Kan du kjøre i dag, bestefar? Jeg er fortsatt litt sliten etter i går. Kunne tenke meg en - « - han skrånte i retningen av disken.

Jeg sukket. «Når kjører jeg ikke?»

Men OK: Det var vel tryggest slik.- Han har visst et serfikat et sted, men jeg har aldri sett det. Roger bak et ratt – jeg grøsset ved tanken. «Ta én,» formante jeg.

På gata var det travel morgen. På nærmeste hjørne sto det et mobilt gatekjøkken i form av ei matkjerre med en kar bak. Oppå kjerra var det en disk med krydderier; under disken satt det et stativ, og der var det festet kjeler med rykende ting oppi. Matosen dreiv nedover. Jeg fulgte lukta. Fyren gjettet mine hensikter: «Have a poo'boy today! Tasty tasty, king size shrimp, you come and taste, you!»

Jeg så gjorde. Et digert franskbrød stappfullt av reker og salater og grønne saker som jeg ikke veit navn på. Jeg fikk en serviett så jeg kunne skrelle bort de mistenkeligste grønne greiene og konse på maten. Det gjorde godt i en sulten skrott: Jeg kjente meg nesten klar til å møte resten av dagen.

Roger hadde fulgt rådet mitt og tatt én. Deretter hadde han tatt en til på eget insinativ. Han sukket og klappet seg på magen da jeg kom inn: «Frokost! Én til nå, så er jeg sterk nok til å møte alle de utfordringer som...» Han viftet med fingrene til reperatøren, som skjønte hintet. De gjør ofte det. «Vi er i 1952,» fastslo han. Roger, altså.

«Det gylne året! Hjallis tok tre gull. 1500, 5000 og – åssen veit du det?»

«Kløkt og fingerspitz,» sa han beskjedent, tømte den andre guinnessen med den første handa mens han tok imot den tredje med den andre. Eller omvendt.

Jeg kastet et blikk og gjennomskuet ham: Bak disken hang det ei bikinidame med datoer på. Årstallet sto øverst; på den nederste raden var dagens dato merket med rødt: «Sunday, March 32».

«Det kan ikke stemme,» sa jeg. Jeg har et knep med datoer: Jeg har lært meg å regne dem ut i huet. Sånne knep som du kan brife med i selskapslivet gjør det lettere å trekke damer, for de liker at du er kjapp i huet. «Den 31. mars 1952 var en mandag,» fastslo jeg. «Den 32. er altså - «

«Andre skikker, andre steder! Multiverset er fullt av pussigheter og paradokser... » På magisk vis hadde han klart å helle i seg den tredje i én langstrakt slurk mens han pratet.

Det har ikke virket ennå, må jeg innrømme. Men jeg gir ikke opp! Det ville kanskje virke bedre hvis jeg var ute i selskapslivet, men det er jeg ikke.

Roger drog skjorteermet over kjeften, der det satt noen dråper med skum. «Tida flyr, og vi med den. Hikk!» Han satte fra seg glasset på disken med et ettertrykkelig smell og strente mot døra. «Nå får du slutte å somle! Vi har ikke hele hundreåret. Århundret.»

Jeg fulgte etter. Som vanlig kom jeg på hva jeg kunne ha sagt fem sekunder deretterpå, og da var det for seint. Historien om livet mitt.

Ute på fortauet dreide Roger nitti grader rundt og marsjerte oppover gata. En brøkdel var jeg fristet til å la ham fortsette. Men jeg er for snill; det har alltid vært problemet mitt. Jeg fikk tak i armen hans og dreide ham hundreogåtti grader rundt. Han marsjerte ufortrødelig videre, nå i riktig retning.

Bilen sto der. Ikke ei ripe – hadde den ikke bulk og skrap etter mye ulendt kjøring? Ikke så mye som en søleskvett! Var den sjølreparerende også? Men men vi var jo i 1952, og bilen var nesten ny fra fabrikken. Det sa seg kanskje sjøl at den var uten skrap og lyte.

Eller bilvask. Rare ting hender på rundtur i multiverset, men det er ofte en sammenheng.

Rotet i framsetet, derimot, var på plass og vel så det. Tomme flasker, underbukser med bremsespor, mynt og sedler strødd utover. Brukt pølsepapir med sennep på – hvor kom det fra?

Jeg stoppet og falt i tanker. Var dette vår cadillac, og ikke bilen til en av de utallige Harry-kopiene?

Roger hadde ikke tid til tenkepause. «Se å få startet opp, sånn at vi - «

Ikke før var nøkkelen satt inn, så startet den. Samme låge, mjuke, tilfredse murringa: Ah, en bil!

Det var bortkastet å prøve å styre! Cadillacen trillet sjølgående ned til gatekrysset. Der gjorde den en u-sving og trillet oppover igjen i retning Lake Pontchartrain. Den visste nok hvor den skulle. Javisst; hadde ikke Han Tykje satt inn et spor på automat? Men det var jo blitt til båndsalat... Jeg sjekket: Ingen salat. Pussige ting hendte. Det var ikke første gang.

Forutnemmelsen ble sterkere: Denne dagen skulle det hende ting. Denne dagen skulle jeg kanskje finne Titubaene – bilen visste nok hvor de var hen. Denne dagen -

Roger myste mot dasjbordet: «Der kan du se! Jeg tok ikke feil. Jeg tar ikke feil. Se på den MultiUniverselle PosisjonsIndikatoren!» Sannelig: 1952 03 32. «Og når det gjelder Lengde, Bredde og Dybde, så - «

Lengde, Bredde og Dybde begynte å snurre og sto ikke så stille at de var avleselige lenger. Den vesle varsellampa varslet. Blinket, lyste sterkere... Når varsellamper varsler blir jeg bekymringsfull. «Vi har for lite olje! Motoren kan skjære seg; vi må stoppe og - «

Fotbremsen virket ikke. Ikke handbrekket heller. Utafor vinduet virket ikke omgivelsene særlig virkelige heller. De flimret; gatebilder flagret forbi som plakater i vindkast. Plutselig høljet regnet ned i bøtter. Like fort var det steikende solskinn. Stormkastene feide med seg greiner, takplater, lause hatter og annet tomgods – i neste øyeblikk vindstille... Jeg prøvde å huske instruksboka: «Trykk Stopp for å gå over til manuell kjøring. Må bare gjøres når bilen står i Fri.» Men bilen sto ikke i fri. Jeg bremset feberilsk: Null virk.

Her måtte det skytes med skarpere lut. Når alt annet svikter: Prøv svenskeknappen! Jeg lente meg fram, skulle til å trykke – og lot det være. For i det samme fikk jeg se pila over det røde kattøyet. Den svingte, og straks svingte bilen. Kattøyet blinket, lyste sterkere... Selvfølgelig!

Det foldet seg ut et forklarelsens lys. Lydbandet hadde jo forklart det før i Glastonbury: Når vi nærmer oss Totalisatoren, da lyser varsellampa, og pila peker.

Det var ikke tvil; vi nærmet oss Totalisatoren. «Det er ikke tvil – vi nærmer oss Totalisatoren!» sa Roger. Som sagt; hva skulle jeg -

Bilen svingte brått til venstre, enten jeg vridde på rattet eller ikke. Pila pekte like påståelig. Kattøyet lyste sterkere. Sekunder, minutter, århundrer flagret forbi.

Jeg har aldri vært av det slaget som gjør seg baktanker og bekymringer. Rolig og temperert; tar motvinden når den kommer, rister den av seg og kaster seg inn i svingen. Nytter ikke å lage seg bekymringer som kanskje aldri blir virkelige; du risikerer bare å bli skuffet. I dette endelause øyeblikket gikk det likevel mange tanker gjennom hodet mitt på én gang. Tanker som: Er dette slutten? Er dette begynnelsen? Hvordan skal det gå med Antonsen hvis jeg aldri -

Plutselig sto vi stille.

Vi hadde parkert foran en staselig, rød bygning i to tasjer. Folk pilte ut og inn med kufferter, vesker, ryggsekker. Ikke så rart: Det løp et jernbanespor mellom oss bygningen. Rett foran oss var det parkert et tog. «En jernbanestasjon!» sa Roger.

Pila blinket påståelig. Bakpå den bakerste godsvogna hang det et nedslitt treskilt med noen bokstaver: «TO ALI A OR».

Det gikk to sekunder. Så kom det et såvidt hørabelt sukk fra Roger'n: «Totalisator, står det. Jeg trur vi skal - «

Javisst skulle vi! Alt var klinket og klart. Jeg satte på håndbrekket, for det skal du gjøre når du parkerer. Giret i N. Hoppet ut av bilen, sprang rundt, åpnet døra til bagasjen: Der låg platene i hulter og bulter. Femogførti, åtteogsøtti, treogtredve, til og med noen voksruller... «Kom og hjelp til!!» ropte jeg. Jeg tok en stabel, så stor som jeg klarte å bære. Blymagan, Fats, Chubby Checker...

I kuldegrader bør du la den stå uten håndbrekk, for da kan det fryse. Men det var det ikke. Forsiktig, forsiktig med rillene; unngå rip og flekkfetter! Bar den opp til godsvogna. Porten til lasterommet var åpen. Jeg skrevet opp og inn... Det sto et vidunder der inne: En rock-Ola 1448 med blinkende lys. Akkurat maken til den som sto på Kafé Solvang, der vi løp inn i matfriminuttet og kjøpte stryller med pikekyss for femoggtjue øre.

Jeg satte fra meg stabelen, sprang ut igjen, fortsatte å stable. Roger satt med nesen i Hakkespettboka: «New Orleans Union Station! Den ble åpnet i 1892. Det er flere baner som terminerer her - «

De hadde en spilleautomat der også, en sånn en med knipseboks der du la inn femøringer. Det store, gamle slaget. De var av kopper, men jeg hadde fått tak i et par stykker fra krigen, og de var av jern.

Jeg stablet videre. «Oh the Rock Island Line she's a mighty good road, the Rock Island Line is the road to ride - « Den første platestabelen var borte. Rock-olaen hadde slurpet den i seg! Jeg satte fra meg en ny stabel: Bessie Smith. Billie Holiday. Ernie K Doe. Clarence Frogman Henry – ut igjen; ny stabel. « - blant andre Illinois Central Railway, Mississippi Valley, Southern Pacific - «

I øyekroken fanget jeg tåkete bilder av bil etter bil etter bil. Fra hver bidige bil sprang det Harry-aktige spøkelsesfigurer med platestabler... - Ikke la seg distraktere, tenkte jeg. - Få jobben gjort.

Dessuten hadde jeg en magnet! Med største forsiktighet ga jeg knipseboksen et kakk. Det var bare såvidt magneten virket gjennom glasset, men jeg klarte å lose femøringen forsiiiktig bort til den midterste klaffen, der myntene sto i en høg stabel: Der slapp jeg den nedi. I neste øyeblikk klirret fangsten i skåla. Fikk meg mange pikekyss på den måten.

Platelageret var utømmelig som Sareptas enke. Rock-olaen var umettelig. Platene forsvant som nål i en fillehaug. Blind Willie Johnson. Drifters. Coasters. Clovers. Svetten høljet. «If you ride you gotta ride her like you find her, Get your ticket at the station for the Rock Island Line - «

Sånne som var laget av melis og stivelse, altså. Det slaget som kameratene mine alltid pratet om, derimot, det ble det aldri noe av. Jentene brukte å smile når de såg meg. Så lo de, og da gikk jeg.

«Den gamle bygningen ble revet i 1958 og erstattet av...» - han gløttet opp, kikket mot den æreverdige gamle murbygningen. «Men så langt er vi ikke kommet ennå, så dette er nok den gamle. Det er nok det, ja.»

Flere stabler. «I may be right, I may be wrong, I know you're gonna miss me when I'm gone - « - Hadde det minket litt i bakrommet? «Eller i hvert fall en liknende versjon i en liknende virkelighet, på et liknende tidspunkt! Mer kan vi ikke være sikre på. Og kanskje ikke så mye heller.»

Woody Guthrie, Jimmie Rodgers, Tex Ritter... Flatt and Scruggs... Jeg stoppet et øyeblikk for å puste. Kastet et blikk framover langs toget. Godsvognene fortsatte og fortsatte; det var ingen ende på dem. Det var ingen ende på blå cadillacer heller, med Harryer som sprang att og fram med arma fulle av musikk. Vognene og cadillacene og alle harryene var tåketere og mer utflytende jo lengre borte de var, til de blånte bort uendelig langt der framme... Jeg fortsatte å bære.

«Vi får komme i gang med jobben!» Roger stolpret seg ut. «Jeg antar at jobben vår er å - «

«Puff-puff-puff-puff, puff-puff-puff-puff!» sa toget. Ganske svakt. Så tok det seg opp: Langt der framme, over godsvognene som forsvant innover i evigheten, steig det ei svart sky. Så ei til.

« - bære disse platene opp i Totalisatoren. Dert skulle være fort gjort!» Han tok tre-fire femogførtier, gransket dem: «'Too much monkey business' - tidlig Drifters! Var det før Ben E. King kom inn i bildet?»

Det begynte absolutt å minke. Og alle kopiene mine, framover langs det uendelige toget – ble de enda mer flytende i kantene? Jo. Der forsvant de aller borterste bort.

Ett og annet lysglimt har han fått inn i det vesle, runde huet sitt, innimellom alle de rare tankene. For Ben E. King var jo innom med den litt rustne stemmen sin og løftet hele laget. Sammen laget de noen fenomenale innspillinger før han begynte egen butikk. Etterpå laget han «Stand by me»; «Spanish Harlem - « - udødelig.

To stabler til, så var det nesten tomt. «Tu-uut! Tu-uut!» sa toget, med den klagende fløytestemmen sin. «Puff-puff-puff-puff, puff-puff-puff-puff», stadig mer påståelig. - Last train to San Fernando, tenkte jeg. If you miss this one, you'll never get another one – last train to San Fernando -

Brenda Lee. Patsy Cline... Roger kom med den siste 78-plata. «Her er den siste plata! Tidlig innspilling med denne Hank Williams-fyren, ser det ut til.»

Han rakk såvidt å komme seg ned på bakken før porten til godsvogna klappet igjen med et smell. «Det var jo fort gjort! Fint at du også kunne hjelpe til litt.»

Alle kopiene mine tonte helt bort. Toget satte seg i bevegelse: Bare såvidt til å begynne med; etterhvert raskere, raskere, raskere... Fra rock-olaen der inne hørtes den forpinte stemmen til Hank Williams, akkomponert av knitter og sprak fra ei velspilt plate: « She's the beauty of the southlands, listen to that whistle scream: It's that Pan American on her way to New Orleans...»

Toget fikk opp farten. Dette handfaste toget der jeg hadde lastet opp plater til rock-olaen. Sikkert alle kopi-togene også, stadig bleikere utgaver som var blitt fylt opp av stadig bleikere Harry-kopier... Jeg kjente et grøss av frydefull skrekk eller undring: Der reiste musikken og alle drømmene den bar. Fra hjertet av New Orleans reiste musikken og drømmene oppover Mississippidalen, til Louisville og Kansas City; til Cincinatti og Nashville...

All smerten, gleden, lengselen. Ytterste pine; sanselaus fryd. Til Chicago, Memphis, San Francisco, New York. Til London, Liverpool og Odalen. «She leaves Cincinnati headin' down that Dixie line. When she passes that Nashville tower you can hear that whistle whine. Stick your head out the window and feel that southern breeze, You're on that Pan American on her way to New Orleans!»

Jobben var gjort. Den ekte amerikanske drømmen skulle redde verden på nytt.

Og kanskje ikke. Med alle drømmene sine ble han 29 år.

Gatebildet hadde sluttet å flimre og var klart og skarpt i kantene. Ingen kopier å se. Vi sto parkert ved en stor mursteinsbygning som snart skulle gå ut på dato, bli redundert til fordel for et nyere og effektivere bygg. Men ennå, i 1952 eller når vi var, gjorde bygningen nytta si og vel så det for alle folka som strente ut og inn og skulle reise hit eller dit.

«Da var den jobben gjort, » sa Roger. « Og nå er det på tide at vi kommer oss videre.» Han satte seg i passasjersetet igjen og begynte å fomle med knappene på dasjbordet.

«Videre?» Så langt hadde jeg ikke tenkt. «Jeg veit ikke om... Vi må jo finne Titubaene! Jeg veit ikke om - «

«Titubaene?» Han rynket pannen. «Hvem er det?» Han ristet på hodet. «Vi har jo en avtale, husker du vel? Vi skal til Kensington.»

Han stilte inn den siste knappen og lente seg tilbake med arma i kors. «Starter du?»

Jeg hadde trudd Han Tykje ville få oss hjem litt faderlig fort, nå som jobben var gjort. Ingen liker å ha svindyre konsulenter som bare trår graset og dingler med beina. Men bilen ville det ansless. Og kanskje fulgte han ikke med hele tida heller – hadde vel andre ting å ta seg av også. 'I'll always be a drifter, but I'll be drifting back,' tenkte jeg. 'To where I left you cryin' in the smoke along the track - '

Mer rakk jeg ikke på tenke på ei stund. For plutselig raste vi av sted på tvers av tidssoner og lengdegrader, hulter i bulter, hals over hode. Minuttene, sekundene og århundrene raste forbi, og jeg rakk ikke å få med meg alt. Bilen gikk aldeles amok og sveipet innom den ene ville marka villere enn den andre.

Jeg husker ikke alle de panamerikanske detaljene lenger. Kan godt være jeg hoppet over noen, og jeg er ikke sikker på hvor lang tid det tok. Akkurat som når du drømmer: Du lever et helt liv i de siste sekundene før du knuser vekkerklokka med en velrettet karate.

Omgivelsene klarnet. I det samme var vi i Grand Canyon, eller noe som liknet. Stupbratte fjellsider som ei lagkake rett til himmels.

Roger blunket noen ganger. Så oppfattet han situasjonen og falt i bokstaver: «Her ser vi verdens geologiske historie i lag på lag på lag, fra før skapelsen til lenge etter vår tid!» Inne fra det gulsvidde krattet hørtes det ei betenkelig klapring – ikke et sted du gikk for å slå lens. Langt under oss var det ei grønn elv som hoppet fra stryk til stryk med kvite skumtopper på. Et fint sted å besøke, men du ville ikke bo der. Alt for langt til butikken. Så det var det ingen som gjorde.

Atter en gang prøvde Roger å stille oss inn på Kensington. Kanskje var det de butte fingrene hans som tastet feil, og kanskje var det bilen som fusket videre. Før vi fikk sukk for seg var vi i Denali i Alaska, med elvedelta og myrer i midten, og fjell med meliskaker av snø over toppene; sol fra en himmel så blå og klar at det svidde i øynene når du løftet blikket. Brune flekker som beveget seg nede i myra – var det grizzlyen? Hm. Best å dra videre.

Neste stopp: Death Valley, så varmt og tørt at motoren kokte. Brunsvidd hvor du snudde blikket, i flere forskjellige brunfarger enn du ante at det fantes. Godt vi kom oss derfra før vi fikk motorstopp! Estes Park i Rocky Mountains – himmelropende blå fjell der også, i alle tenkelige retninger, men dessuten en hamburger og cola. Fort andpusten, dessuten, høgere enn banen i Alma Ata. Godt med matbit og pust i bakken, og folka var trivelige, slik fjellfolk ofte er. «Howdy», sa de, og det virket som om de meinte det. Kjekt med hatt.

Vi virret videre til flere steder, så mange at jeg blir svimmel av å prøve å huske. Som om vi skulle mates med hele Amerika og vel så det. Kanskje alle stedene var innstilt på forhånd i spillelista, sånn at vi måtte innom for å bli ferdige. Fast Forward, står det på knappen, og kanskje hadde den hengt seg opp.

Jeg er jo en villmarkens sønn! Men dette ble nesten for mye villmark av det gode. Som om bilen ville vise meg alt jeg skulle gå glipp av når turen min var over. For en eller annen gang tar jo også denne turen slutt, har jeg hørt. Perle eller ikke. I denne verdenen, og i alle andre.

Jeg lurer på hva som hender deretterpå, når ingenting finns lenger. Ikke verden heller. Men hvordan oppdager jeg at verden ikke finns lenger? Og hvordan oppdager verden det?

Det lurer jeg på. Men hva veit jeg egentlig?

33: My sweet love ain't around

«Hva veit vi egentlig?» sa Roger. Vi satt og glante utover en dal. Dalen var lang og flat som ei balje med kanter av fjell. Det var en endelaus åker der nede; rekker og rader av høge buskvekster med kvite flekker på, som om det hadde snødd snøballer. Men det hadde det nok ikke, for det var fryktelig varmt, og folka som gikk mellom radene og plukket hvite baller var ikke særlig godt påkledt. De såg ikke særlig godt ut heller. Virket litt slitne og daffe.

«Vi veit i hvert fall at vi er i California.» Vi sto parkert på en støvete grusveg; satt på et par steiner og pustet ut. «Der er bomullsplantasjene. Fullt av arbeidsfolk som plukker bomull.»

Såg en nærmere etter, var det ikke bare arbeidsfolk der. Det var vakter der også, postulert rundt omkring med børser og bikkjer. Arbeidsfolka virket ikke veldig frivillige. 'California cotton fields, where labour camps were filled with broken men with broken dreams -- ' «Kan dette virkelig være California?»

«Nei, det er det slett ikkje!» sa en stemme bak meg. «Orsak, men eg høyrde de var norske. Dette er Rutu, og der nede ser de slavearbeidarane til diktatoren her i landet, Dr. Panga.»

Jeg snudde meg. Roger også. Fram fra ei bergskorte dukket det en kar i militær kaki. Høg og kraftig, litt mindre enn meg; muskelløs og spenstig. Blå øyne, lys og stuttklipt, firkantet kjake; erkenorsk. Bak ham kom det en litt eldre kar – lut i ryggen, tynn, gul i skinnet. Virket ikke helt jordisk. 'As close to wealth as daddy ever came.'

Merle Haggard spilte inn «Okie from Muskogee», husker du. Han har fått skylda for mye annet også, sånn som at han drasset med seg elgitaren inn i køntrimusikken. Deretter har det utartet seg fullstendig, med strykere og blåsere og englekor. Familiepop!

«Eg heiter Berg. Knut Berg.» Han skottet kjapt rundt omkring; passet på å holde seg i skjul for vaktene. «Og dette er Dr. Sana frå planeten Linda. Eg såg at de kom hit på ein uvanleg måte - «

«Korleis. Ø. Hvordan da?» sa Roger.

Men han spelte inn «California Cotton Fields» også. Og «New York City Blues». Og når du synger så bra, kan du regne med tilgivelse for mangt og mye. Jeg er ikke langsint.

«I ein ljosboge! Eg vart heilt ovandotten. Dr. Sana såg straks at farkosten dykkar er bygt med sers avansert teknologi. Vi treng hjelp til å koma oss herifrå, raskare enn svint. Så vi tenkte - «

Emmylou Harris også, for resten.

Det hørtes et skarpt smell nede fra bomullsmarken; så to til. Jeg kastet et blikk: En av ansattene låg på bakken. Over ham sto en vakt, viftet med geværet og brølte noe grassalt med mange frese- og harkelyder. Ikke godt å høre herfra, men det kunne lyde som: «Ar en baiten! Strafen en strafen!» Kanskje hadde ansattene slappet av litt, men nå tok de seg kraftig sønder. Gikk på for fulle ruller og plukket hvite baller i store kørjer. Eksemplarets makt hadde nok motivert dem. - Ikke noe hvilehjem dette her, nei!

«California Cotton Fields», altså.

«Vi har vore i hovudstaden i Rutu og spana,» forklarte Berg. «Dr. Sana fekk stóle med seg livsvatnet frå Linda, som Dr. Panga hadde røva. Om de kunne frakte oss herifrå og til romskipet vårt i Himalaya, så skulle vi - «

En av bomullsvaktene hadde fått øye på oss. Pekte, ropte, gestulerte. Jeg tok en kjapp bestemmelse. «Hopp inn!»

Berg sprang til bilen, åpnet ei bakdør, vinket på den andre fyren. Det kom noen underlige kvekk; så kom han også hoppende og stupte inn.

«Ingeniør Knut Berg?» spurte Roger. «På eventyr?»

«Javisst, det er eg. Men det tyder ikkje så mykje nett no, når - « - Berg satte seg også inn og smelte igjen døra.

«Ingen setebelter, så vi kan få problem med forsikringa,» sa jeg unnskyldende. «Kommer du, Roger?»

Flere vakter kom fortløpende oppover. De virket mistenkelige. Jeg hadde ikke lyst på et tredjerangs forhør. «Roger!!» - Himalaya? tenkte jeg. - Langt å kjøre. Fryktelig langt å kjøre.

Han kom gående rolig og uanfektert mens han kikket ned mot vaktene. «Jeg kommer! Men jeg skulle gjerne vite - «

Den andre passasjeren vår – Sana? - kvekket noe igjen og tok fram ei flaske fra innerlomma. Den strålte med en mangefarget glød. «Her er livsvatnet som han har teke attende!» sa Berg. «Det må aldri falle i hendene på Dr. Panga. For visst vi ikkje - «

Der smalt det igjen. Nå var det oss de skjøt på! Disse folka somlet seg ikke bort med formalismer. «Ja da, ja da, ikke mas!» Rogern fikk forsinket fart på seg, stupte inn, sprellet litt før han fikk igjen døra. «Men så kjør da, mann! Tut og kjør!»

Jeg prøvde å kjøre. Bilen gryntet misfornøgd. Sana bøyde seg fram over aksla mi, kikket, strekte fram en lang arm og fingret med innstillingene. «Lindabuarane er telemotopatiske,» sa Knut Berg. «Dei kan merke korleis ein motor tenkjer når dei kjem nær nok. No får han bilen til å - «

Og i det samme fikk han bilen til å. Den steilet, vrinsket; så kom den tilfredse duringa. Vi skaut avgarde bortover kjerrevegen. Plutselig forsvant vi i et lysglimt mens småsteinen haglet. Vi dukket inn i skyer, stormkast og ufyselig vær. I samme øyeblikk lynte det en storm av ild rundt oss – jeg skimtet svermer av sinte jagerfly. Like fort forsvant de bort. Dagslyset gikk over: Det ble nattsvart og stjerneklart – myriader og myrioner av stjerner, som om vi befant oss oppe i stratiske sfærer. Det gjorde vi kanskje også, så fort som det gikk uten ul og pip.

Roger satt i nitti grader og konserverte med baksetet. Etterhvert kom det fram at Lindaboeren kom fra planeten Linda, der framskrittet hadde kommet mange lysår lenger. De hadde sluttet med krig og levde i harmoni med verdensaltet og naturen. Nå hadde de oppdaget at Jorda holdt på å ruste seg, og at diktatoren Panga laget atomvåpen og raketter så fort som reimer og tøy for å erobre dem. «Men så lenge vitskapsfolka hans ikkje finn ut av gåta med livsvatnet, så kan han ikkje vinne! For med den løyndomen har Lindabuarane æveleg liv. Dei ser inn i den løynde heimen, og der ser dei planane hans før han sett dei ut i livet!»

Åssen klarte han å rappe denne flaska, da? Tenkte jeg i mitt stille sinn. Jeg rakk ikke å spørre, for plutselig gikk vi inn for landing. Jeg vridde av alle krefter. Svarte klipper suste forbi; kastevinder slengte oss hit og dit- - Kabank! Kabunk! Hjula dunket i bakken, flere ganger, dunket igjen. Så sto vi stille. Roger ropte: «Kan du kjøre litt forsiktig! Du tar livet av oss med denne fartsgalskapen!«

Jeg skulle til å forklare ham at fart er ufarlig; det er bråstopp som er livsfarlig. «It's not the fart, it's the smell,» sier amerikanerne. Men som vanlig rakk jeg det ikke. For det kom det noen fæle fyrer vaggende mot oss: Tobeinte, hårete, åtte fot høge. Omtrent som Chewbacca, bare styggere. De holdt digre klubber i nevene; en av dem klemte fjeset mot vinduet og glodde på oss mens han gapte med lange, gule hjørnetenner.

«Den avskyelege snømannen!» sa Knut Berg. Det syntes jeg også, bortsett fra at det var flere av dem, ikke bare én.

Bilen sto til skrevs i snødriver med svarte klipper til venstre, et bratt stup til høgre. Rett fram sto det en besynderlig farkost, halvt nedgravd i snøen: Den liknet en gammeldags og forvokst snurrebass med diameter på femten meter. Blank, med grønne og røde striper. Det krabbet flere avskyelige fyrer omkring oppå den, banket og beit, men det virket ikke som om de gjorde noe inntrykk.

Da var det verre med oss! Fyren som kikket inn begynte å dundre på døra. Den kom snart til å gi etter, og ennå hadde ikke den hårete fyren kommet på at han kunne slå inn vinduet.

Den tamme romfyren til Knut Berg ristet sørgmodig på huet. Jeg rakk å tenke at kanskje han hadde en gravitator; en sånn en som Lyn Gordon brukte til å få fæle folk til å sveve bort, frigjort fra tyngdekrafta. I stedet tok han fram et lite rør fra skjorta; det såg ut som en pistol med to skaft. Han rullet ned sidevinduet. En iskald vind med ei hel haglskur i kjeften slo inn til oss. Roger ropte: «Hei! Hvem satte opp vinduet? Det trekker!» Skjefter?

Lindaboeren stakk den rare pistolen ut vinduet. Plutselig skaut det et fyrverkeri i lilla, rødt, oransje, grønt ut mot den hårete flokken. Flammene steig rundt dem og over dem. De brølte og veivet med armer og klubber. Men klubbene gikk tvers gjennom fyrverket uten å gjøre inntrykk. En av dem skreik stygt og satte av sted ut i snøføyka. I neste momang løp hele flokken etter ham. De forsvant rundt ei snøfonn og var borte.

Knut Berg lo. «No voner eg dei har lært at dei skal ikkje plage ein lindabuar!» sa han. «Dei får heller finne seg ein fjellklatrar eller ein Rutu-general.»

De to passasjerene våre klarte såvidt å presse opp døra mot snødrevet. «Dette er farkosten til Dr. Sana,» sa Knut Berg. «No må vi kome oss til Linda så fort vi kan, og bu oss til å slå attende åtaket frå Dr. Panga. De skal ha stor takk for at de tok denne omvegen med oss!» - Begge ålet seg ut i snøstormen, albuet seg fram mot stormkastene. Dr. Sana viftet med en fjernkontroll: Der glei det opp ei dør i den rare farkosten. De stupte inn; døra glei igjen.

Farkosten løftet seg sakte i snøkavet. En flyende tallerken! Omtrent som omslagsbildet på «Titanboerne kommer». Den sto stille ti meter oppe i lufta; vibrerte litt. En ørliten brøkdel var den nesten gjennomsiktig. Så var den borte.

Roger har det omslaget liggende i en av pappaskene sine. Han har mange sånne pappasker fulle av fillete, gamle bøker med flygende tallerkener og planeter på. Det blir flere pappasker hver gang han flytter, men møblene står igjen.

Han trakk et langt, skjelvende sukk. «Tenk å treffe sjølveste Knut Berg!» sa han. «Jeg burde ha bedt om autografen hans. Det skal mye til om dimensjonene der han og Dr. Panga eksisterer skjærer vårt eget eksistensplan igjen... Men vi må videre. Hvordan i all verden havnet vi i Himalaya?»

Serviset også, for resten. Så hver gang han blir kastet ut og flytter til en mindre leilighet, kjøper han nye plasttallerker, og pappaskene med bøker tar enda større plass.

Han lente seg mot dasjbordet igjen. Myste, skrudde: «Der! Nå burde vi komme riktig. Kensington i 1362. Tidlig på høsten. Det kan ta litt tid - «

Jeg startet, gasset. Forsiktig. Hjula spant; begynte å grave. Ørlitt mer gass... Der! Hjula fikk tak og akselerte oss gjennom tette skyer av snø. Ut i avgrunnen; ut i svarte natta. Stormen tok tak og filleristet bilen, men her ser du karen som har holdt et ratt på hålkeføret før! Jeg holdt rattet i fast grep. Etterhvert sluttet det å riste. Virvlende snø gikk over til stummende mørke, bare gjennomprikket av lysnåler. En himmel så full av stjerner som jeg aldri har sett den.

Knut Berg har jeg jo lest om hver jul helt fra jeg var liten. Da bygde han jernbane i India. Seinere reiste han til den skjulte dalen der dinosaurene lever, og til et rike bak høge fjell i Afrika der de gamle egypterne fortsatt holder til. Hele tida jakter han på Den blå diamanten som Toron og Dr. Panga har stjålet fra keiserriket Kalimanka.

Nå var det knapt en lyd å høre der ute fra. Bare et svakt sus av vind og vær, som stilnet. Det kjentes som om vi steig og steig, høgt over skyer og luft og atmosfære.

Roger satt helt stille et par minutter. Det såg ut som om han tenkte. Det er sjelden et godt tegn. Plutselig sa han: «Du skjønner at...» - så tidde han igjen, tenkte seg om enda en gang. Så fortsatte han: «Nei, det gjør du nok ikke. Men jeg skjønner at alle virkeligheter sameksisterer i bølgefunksjonen i mulighetsrommet. Straks vi gjør en observasjon, kollapser bølgefunksjonen til én virkelighet. Akkurat som Schrödingers katt, bare i utallige dimensjoner. Jeg må sette noen flinke matematikere på saken. Men aller først – Kensington!»

Etterhvert reiste han ut i verdensrommet i romskipet til Dr. Ryko og besøkte Kamba og Kandella. Der traff han kambaboerne og kandellabrene. Og trur du ikke Dr. Panga var der også? Jo da.

Jeg trengte ikke styre; bilen holdt stø kurs mot ett eller annet mål den hadde sett seg ut.

Sakte men sikkert, som en tung stein i magen, steig sannheten opp for meg: Jeg kom ikke til å finne noen Tituba. Hun var borte. Søkk borte i bølgefunksjonene til Roger. En epidose i mitt langstrakte liv. Et fjernt ekko i mulighetsrommet. Ja ja.

Roger bladde i Hakkespettboka. «Kensingtonsteinen! Kensingtonsteinen...»

Lynild og stikkflammer. Lysbuer danset over himmelen. Foldet seg ut, sloknet igjen: Buer i gløende gull, blendende hvitt, rødmende rosa... Kontinenter steig og sank under oss. Hav, isbreer, grønne skoger. «Skal vi se... I 1342 reiste biskopens sendemann, Ivar Bårdsson, til Vestbygda for å finne ut hva som foregikk der oppe. Hvorfor hadde de sluttet å betale skatt til kongen og kjørka? Var det noe i ryktene om at de hadde forlatt Grønland og reist vestover til Vinland? Men der oppe ble han møtt av et fælslig syn - «

Under oss ble vi møtt av et fælslig syn: En enorm vulkan i utbrudd, ildsøyler som veltet opp mot oss, lava som fosset ut over slettene. Roger la boka til sides: «En supervulkan! Stygg sak. Når er vi egentlig? Vi har ikke hatt supervulkan i utbrudd på - «

Jeg klamret meg til rattet. Ei ildsøyle bommet såvidt på oss. Røyken og oska la seg rundt oss som et grått ullteppe. Gløende steiner regnet oppover; noen traff understellet med kraftige smell. - Eksospotta! Tenkte jeg i mitt stille sinn. - Bare den ikke ryker! Det koster skjorta å ... Det luktet surt. «Styr unna, bestefar! Må du få beskjed om absolutt alt? Vi må være i et tidshull – Toba hadde utbrudd for 74.000 år sia, men vi skulle da ikke - «

Jeg vrengte rattet til høgre, til venstre. Trakk det til meg. Det virket! Bilen løftet seg enda høgere. Brått var vi over ildsøylene og skyene. Vi kunne se hvordan røyken og flammene bredte seg over slettene, havet, verden. Der nede var det nok ikke særlig trivielt.

Brått skiftet utsikten igjen til fjell i fullmåneskinn. Mye en skulle komme ut for mellom alle dimensjonene. Roger kremtet: «Som jeg sa: Et fælslig syn. Gardene var tomme for folk; sau og krøtter gikk og beitet mellom bygningene. Ikke spor av mennesker! Ingenting tydet på at det hadde vært kamp. Hele Vestbygda var forlatt på rolig og ryddig vis.»

Jeg pustet ut og kjente at svetten rant. «Det var ikke rart at de ikke betalte skatt,» sa jeg. «Kanskje det var derfor de rømte! Jeg fikk restskatt på over fem tusen i fjor, og da viste det seg - «

Roger blåste. «Betal skatten med glede! Men måten Vestbygda ble forlatt på er ett av historiens store mysterier. De hadde ikke reist til Østbygda eller til Norge, for det ville Ivar Bårdsson ha visst. Det sannsynlige er at de hadde lastet båtene og fulgt den kjente ruta til Markland: Over til Baffin Island, der de kunne følge havstrømmen sørover til Vinland. Men Ivar Bårdsson måtte reise hjem til Norge - «

«Med forurettet sak! Det kunne han ha godt av. For hva sang ikke Gjest Bårdsen? Hva heller den lensmann, den prest eller fut som driver de skatter så hårdelig ut - «

«Dette var en alvorlig sak! Kongen hadde nettopp mistet halve befolkningen i Svartedauen og trengte alle de skatter han kunne få. Så han sendte beskjed til en av sine befalingsmenn, Pål Knutsson, og ba ham reise vestover og finne de frafalne. Hadde de utvandret til frodigere marker i Vinland, så hadde de nok råd til å betale skatt også!»

«Da lyder der skriken, av skrekk og av harm – da løfter den lensmann sin truende arm...» Jeg bråsvingte og greide såvidt å avvegre kollisjon med en sint komet. «Fant han dem?»

Roger bladde. «Få se; i denne utgaven av historien så...»

«Pip pip! Skal dokker hut dokker heim snart?» sa dulpen. Det sprakte på grunn av forstyrrelser i de sfæriske lag.

«Selvfølgelig, sjef; vi skal bare avspasere de siste to dagene – deretter er vi hjemme som et skudd!»

«Æg trække dokker i timegodtgjørelsen! Klikk.»

«- - som to skudd,» rettet Roger. «Nei, ikke i denne utgaven heller, ser det ut til.» Han smekket boka igjen. «De dukker opp igjen noen år seinere i andre kilder, men det står ingenting om at vestbygdingene var blitt funnet.»

Alle som er kjent oppover Valdres veit jo at vestbygdingene lever i beste velbegående den dag i dag. Du tar av til venstre rett før Bagn, innover mot fjellet, og der bor de. Er været og føret på ditt parti, kan du kjøre videre over fjellet til Hallingdal. Innpå der ligger det flere gode fiskevatn som valdrissene og hallingene har slåss om i uminnelig tid.

«Men i moderne tid er det funnet spor etter dem! Kensingtonsteinen. Beardmore-funnet - «

Fønhus har skrevet om den slåssinga: «I hine hårde dage», heter boka. Jeg har den i bokhylla.

«- viser angivelig at det var en norsk ekspedisjon langt inne i Nord-Amerika i 1362. Historikere og runologer har forkastet Kensingtonsteinen som et falsum, men de har ikke kunnet forklare hvordan en sånn runestein havnet under røttene på et stort tre, eller hvordan beskrivelsen kunne passe så godt med landskapet på 1300-tallet. Dette må jeg avklare! Finner jeg steinen lenge før Colombus, så har jeg et ugjendrivelig bevis.»

Men hvis det er så viktig å få oss hjem igjen sporenstraks, hvorfor fjernstyrer han oss ikke bare rett tilbake? Det klarer han da fint! Tenkte jeg. Kanskje han bare ville ha en unnskyldning for å trekke oss i lønna? Jeg kjenner mine pappenvinere og lar meg ikke lure: Han pønsker! Et langt liv har lært meg.

Ei siste strime av håp: Kanskje, kanskje var hun å finne på vår aller siste mellomlanding. Ikke den versjonen som stakk av sted med en helt annen Harry i en helt annen Cadillac i New Orleans, Min Tituba -

Ka-bom! Ka-bom! Sjubi dubi, sjubi du-a! Bilen sank igjen, ute av kontroll. Vulkanismen og stikkflammene hadde gått over; i stedet stupte vi gjennom tett tåke; falt som en stein. Det smalt og suste. Tomflasker, hermetikk, møkkete underbukser fauk veggimellom. Roger kraup sammen i foster. «Din bøffel – se åssen du kjører!»

Jeg gjorde som han sa, for nå åpnet utsikten seg igjen, grå og utrøstelig under skyene: Et landskap med store og små vatn, elver og bekker; myrer og grassletter med skogholt av lauvtrær innimellom. Ikke spor av folk – jo, vent:

På en flat holme i ett av de større vatna skimtet jeg en tømmerbygning. Steig det ikke ei strime av røyk, rett hitafor bygningen?

Jeg svingte; prøvde å sirkle bilen ned for landing. Plutselig lystret den igjen. Bremset forsiktig, gjorde én runding over bygningen, så en til. Roger satte seg rett opp: «Se! Der er det en bygning! Prøv å lande utafor, så - »

Jeg landet lett som ei fjør framafor bygningen, trillet kattemjukt på plass utafor døra. Stanset, trakk på handbrekket, slo av tenninga. «Det der gikk jo bra!» sa Roger. «Der ser du hvor mye bedre det går når du følger mine råd!»

Jeg ramlet ut av bilen, ustø i knea etter en lang dag med mye ulendt kjøring. Sto et øyeblikk og støet meg mot bilen mens jeg såg meg rundt.

Jeg hadde parkert ved sida av en flat, firkantet stein. Den var gråbrun og sto på høgkant, stakk kanskje trekvart meter opp fra bakken. Det var noen rare merker nedover flatsida på den.

Roger kom snublende etter. Veivet med armene og andre lause deler, ildrød og oppskjørtet i hele ansiktet. «Hva var det jeg sa!» hikstet han. «Der er den, lys levende. Der står Kens - «

I det samme fikk jeg øye på en skikkelse som satt sammenkrøket ved sida av døra til bygningen: Radmager, langt, grått skjegg; klær så fillete at de knapt satt på kroppen. Fluene surret rundt ham, fulle av forventning.

Han var ikke lett å kjenne igjen, men jeg kjente jeg ham med det samme. For der satt det enda en Harry, mer død enn levende.

Han hadde merket at vi kom. Det kom noen kvesende lyder fra ham for å klargjøre stemmen – var nok ikke særlig vant til å bruke den. «Dere er litt seint ute,» kveste han. «Torfinn har reist. Og Roger er ikke blant oss mer.» Så datt haken hans ned på bringa. Han duppet visst av igjen.

Ikke i sin livs form, nei. - Det var ikke Rogeren hans heller. For da jeg stavret meg bort til døra inn til bygningen, fant jeg ham også. Han låg innafor dørstokken, så død som ei sursild.

33 1/3: I'll never get out of this world alive

«Oppstandelsens morgen det største er givet,» sier Roger rett som det er. Men denne Rogeren hadde passert punktet for oppstandelse: Han holdt på å gå i oppløsning og luktet enda vondere enn ellers. Det kravlet kvite åmer ut av kjeften og øynene på ham. Usj.

Roger ropte opprømt fra utsida: «Kom og se, bestefar! Dette funnet snur opp ned på historien! Nå kan det fastslås en gang for alle: Kensingtonsteinen er ekte!»

Jeg snublet ut. «Kopien din ligger her inne, Roger. Han er ikke blant oss lenger.» Jeg følte meg sjokkartet: Roger i en sånn tilstand gikk saftig inn på meg. Jeg hadde kjent ham i ... hvor mange år? Opplevd verden sammen. Snakket om alt – øl, musikk, virkeligheten. Til og med kvinnfolk. Kanskje den eneste kompisen jeg hadde. Og nå var han helt og holdent kaputt. Et beinrangel med råtne slintrer på, og mark ut av øynene. Pæra hadde gått en gang for alle.

Min egen kopi hadde passert best før-datoen, han også, der han låg inn mot tømmerveggen. «De runene. Er det jeg som har ristet,» kveste han.

- Det kunne ha vært verre, sa jeg til meg sjøl: Han der inne er en kopi. Jeg har jo orginalen, og du bryter ikke løpet fordi om parkameraten blir disket.

Så jeg gikk bort til steinen og studerte. Det var hogd inn flere linjer med bokstavelige tegn. Det var gjort ganske nyss; det satt fortsatt steinstøv i rissene. «ᚹ᛬ᚵᛰᛐᛚ᛭ᚱ᛬ᚮᚯ᛬ᚫᚪ᛬ᛅᚮ», leste jeg. «ᚱᚱᛉ᛭ᛅᛒᚮ᛬ - «

Roger skubbet meg til sides. «Du leser helt feil!» Han bladde i Hakkespettboka. «Det står: 8: göter: ok: 22: norrmen: po: opdagelsefärd: fro: vinland: of: vest: vi: hade: läger: ved: 2: skjär: en: dags: rise: norr: fro: deno: sten: vi: var: ok: fiske: en: dagh: äptir: vi: kom: hem: fan: 10: man: röde: af: blod: og: ded: AVM: frälse: äf: illü. Ingenting kan være enklere!» Han smikket boka sammen og nikket flere ganger. «Og på sida - « - han kastet et blikk til sida. Nå fikk han øye på kopien min. Han stusset. «Hvem er du? Trenger du mat?»

Den skranglete kopien min ga fra seg noen knirk. «Jeg er Harry. Jeg er tørst. Tørst - - « Hodet hans datt ned på haka. Spyfluene surret; de ventet nok på at han skulle gjøre som Roger-kopien.

Roger skrukket på skallen. «Tørst? Vi har igjen noen ølbokser, har vi ikke?»

Jeg var ikke sikker på at det var øl han trengte. Hadde vi ikke ei eneste flaske cola? Jeg åpnet bildøra. I søppeldynga under plassen til Roger låg det tomme hermetikker, ølbokser, underbukser, skjorter, appelsinskall, bananskall. Jo: Der fant jeg ei flaske uten merkelapp, stappfull av vatn. Den tok jeg med til kopien min. «Drikk litt vatn,» foreslo jeg og holdt tuten opp til kjeften hans.

Han gapte og drakk med oppbydelsen av sine krefter: «Glugg,» sa han. «Glugg-glugg-glugg!»

I samme momanget såg han ut som når katten Felix får elektrisk støt. Armer og bein spratt spasmisk hit og dit; halen sto rett ut; øynene snurret som klinker i regnbuens farger. Det sto stikkflammer ut av øra og kjeften på ham.

Du har nok sett krimfilmer der mordofferet får elektrisk sjokk for å restarte ham. Det virker aldri på film, men det gjorde det her. Han sparket og slo og blåste som en belg. Så sank han sammen igjen. Plutselig spratt han opp igjen som en tiger på sine egne to bein. «Det var en oppstiver!» kom det med malmtung og mandig røst. «Hva er det på den flaska?»

Jeg kikket på flaska. Jeg burde ha skjønt at Roger ikke sølte bort penger på vatn: Dette var livsvatnet fra Linda! Den hadde Knut Berg og kompisen hans glømt igjen. Flaska var like full, enda kopien min hadde tatt en dyktig svelg.

Roger kom bort til oss. «Går det bedre nå? Veit du hvem som har slått disse runene?»

«Runene? Det var det jeg som gjorde. Roger viste meg åssen det skulle se ut – han fant bildet i Hakkespettboka. Hardt arbeid når du bare har en slapp meisel.»

Roger ristet forvirret på hodet. «Hva var vitsen med det?»

«Han kan jo forklare sjøl – men vi hadde vært ute og fisket i noen dager, måtte jo ha mat! Fikk bare noen få karpe diem. Så kom vi tilbake og fant kameratene våre – døde av pesten alle mann, fulle av byller og røde av blod - «

«Pesten gikk på lungene, altså. Men dere overlevde?»

«Ja, forfedrene våre har hatt pesten mange ganger, så vi er mer residente, sier Roger. Vi hadde en snev – holdt på å stryke med før dere kom. ... Vi rodde dem ut på en holme og la røys over. Så satte vi opp en minnestein, for det er det folk gjør. Roger fant ut hvordan den skulle se ut. Det ble en god kopi, om jeg må si det sjøl!»

«Da skjønner jeg!» Roger blomstret opp som ei lyspære. «Blodet kom av pesten! Holand tolket det som om indianerne hadde drept dem.«

«Bare tull!» sa kopien min. «Ikke en indianer på milevis. Da ville de jo bli smittet og dø ut. Jeg håper det går bra med vinlenderne, men - »

Roger kunne knapt styre seg. «Runene er skåret i 1362, akkurat som Holand sa. Forskningen feirer nye triumfer. Den som ler sist!» Han gjorde en seiersdans rundt steinen. Så bråstoppet han. «Du nevnte Roger. Hvor er han?»

Kopiene min kan være irritabelt trege og desorienterte. «Ø – vinlendingene! ... Han vimser vel rundt – han gjør ofte det.» Han såg seg rundt, mot bjørkeskogen, utover vatnet.

Jeg kunne ikke unngå å se at han var blitt tredve år yngre på noen minutter. I stedet for døden nær var han i sin manndoms kraft; blank i pelsen, nesten uskrukkete. Det grå skjegget var blitt svart. Synd å skuffe ham – Roger har jo, med sine feil og mangler, vært en grei kompis i mange, mange år. Det har sikkert kopien vært også. Men sannheten kunne ikke skjules. «Din Roger er dau som ei sursild,» sa jeg med tungt hjerte. «Han ligger innafor døra.»

Kopi-Harry sperret øynene opp. «Hva! Han var da frisk og rask for - - hvor lenge har jeg duppet?»

«Du var på avgrunnens rand,» svarte jeg alvorlig. «Vi reddet deg i siste sekund.»

Roger var opprørt. «Dette er ille! Jeg trenger en intelligent diskusjonspartner. Jeg må redde ham.» Han satte beina foran hverandre og snublet inn den låge døråpningen. Vi etter. Der låg den andre Rogeren like dau som før, med mark i kjeften og nesebora, kjøttslintrer som løsnet, svermer av flue. Olifaktisk så det holdt.

Roger måpte. Kopi-Harry ristet sakte på hodet. Jeg, derimot, er handlingens mann: Livsvatnet hadde vist seg som et probalt middel. Far min brukte å synge om mannen som hengte seg på Ekeberg: «Han ser dårlig ut, men vi får prøve – kanskje er det liv i ham ennu - «

Jeg bøyde meg over liket, holdt meg for nesen og skrudde opp flaska. Så helte jeg livsvatn ned i kjeften hans. Dynket nedover hele skrotten før jeg sprang i sikkerhet, ut av fluesvermen.

Først hendte ingenting. Så kom det romling og ralling. Liket kavet, krøllet seg sammen, rettet seg ut igjen. Det skvatt noen kjøttslintrer. De kvite åmene viftet fælt; så gulnet de og datt nedover kjaken hans. Håret datt av ham i store dotter.

Flere rare lyder: Ynk, hul latter – så reiste han seg ustøtt på krokete bein og ga seg til å ule. Jeg veit ikke om han kunne se oss, for øynene hans var to svarte høl. «Mat,» stønnet han. «Mat!» Stemmen kom nede fra en djup brønn. Ikke så rart, for tunga hans var borte. Et par tenner datt ut. Han kavet etter oss. Jeg veit ikke hva som hadde hendt hvis han fikk satt hendene i oss. Og tennene.

Men min Roger sto urikkelig. «Hold opp, Roger! Du er jo bare en avatar av meg. Du var dau, men vi fikk liv i deg i siste lita. Vi har sikkert en boks med kjøttboller i bilen.»

Dauingen stoppet midt i bevegelsen. Så kom det, med den samme stemmen fra avgrunnen: «Dau? Det forklarer den mugne følelsen. Jeg var på veg ned i dødsriket. Men så begynte det å svi noe grønnjævlig. Og så - «

«Du ble gjenopplivet!» forklarte Roger. «Du er en zombie! Men det tar seg ikke ut å gnafse på folk. Kom her, så finner vi noe du kan sette tennene i. Hvordan artet ferden til dødsriket seg – var det fysiske omgivelser, eller virket det som en symbolsk reise?» Han gikk til døråpningen.

Zombie-Roger humpet etter. Så stoppet han og tenkte seg om. «Det var en transdimensjonal reise! Omgivelsene var ikke akkurat fysiske. Heller metafysiske: Jeg kunne observere dem i flere plan enn her – jeg antar at dette er virkeligheten?» 'Lensmann sa da han fikk betenkt seg, det er rart å tenke på det nu – at hvis fyren ikke hadde hengt seg var det kanskje liv i ham ennu - '

«Metafysiske – altså hinsides fysikken?» De diskuterte videre mens de humpet bort til bilen. Roger romsterte til han fant en hermetikk. «Harry, hvor har du gjort av boksåp – å, der er den.»

Kopi-Harry og jeg satte oss ved tømmerveggen. Jeg kunne ikke unngå å legge merke til at han var en kjekk og kraftig kar i sin aller beste alder. Sånn har jeg altså sett ut! Hvorfor la damene aldri merke til det? Hvorfor -

«Hvor har dere tenkt dere heretterpå?» spurte kopien min.

«Hematt, tenker jeg – jobben er gjort, og Han Tykje maser fælt,» svarte jeg. «Han fjernstyrer oss nok slik at vi lander i...»

«Synd! Ellers kunne vi ha sittet på. Vi må dra til New Orleans og redde noen, har Roger sagt. Det skal være et stort slag der, og - «

«Det har vi ordnet allerede! Og du kan ikke dra til New Orleans med en zombie på slep. Du hørte hva Rogeren min sa – han kommer til å gnafse på folk, og da - «

«Men hvis han skal zombe noe sted, så må da New Orleans være det rette stedet?»

Jeg måtte gi ham rett i det. Men det kom an på hva Zombie-Roger ville også. Nå satt han og gnafset kjøttboller og ølbokser mens han tegnet og forklarte med gravstemmen sin.

«Skjønt jeg kunne godt tenke meg å dra tilbake til huronlandet sammen med vinlenderne,» sa kopien min. «Det var noen damer der som... Men Roger vil videre. Må jo gjøre jobben vår.»

«Men hvorfor var dere her?»

«Husker du ikke det? Vi er jo med på ekspedisjonen til Torfinn Lusaskjegg. Vi leiter etter vestbygdingene. Han har hørt rykter om at de har reist denne vegen, men vi har ikke sett så mye som en snurt. Så antakelig har de slått seg til et annet sted - «

«Ungava Bay!» ropte Roger borte fra bilen. «Oppe på toppen av Labrador. Der er det ruiner etter dem. Dere leiter alt for langt sør. - Kom dere via De store sjøene?»

«Ja,» svarte Zombie-Roger med gravrøsten sin. «Torfinn Lusaskjegg ligger med skipet i Lake Superior - «

«Øvresjøen,» sa Roger.

«Han ville saumfare Lake Superior, mens vi reiste innover i landet med småbåten for å leite.»

«Øvresjøen,» sa Roger.

«Vi bygde en base her for å leite videre. Så begynte mennene å bli sjuke. Bestefar og jeg drog ut på fiske og var borte i noen dager, og da vi kom tilbake - «

Jeg satt og såg ut over vatnet og bjørkeskogen. Funderte på hvor mye pussmerkelig som hadde hendt sia vi møtte Han Tykje på Gullfisken. Så jeg merket ikke at han kom snikende før det sa «gnafs!» bak meg. Jeg kjente et bitt i buksebaken og bråreiste meg. Der hang Zombie-Roger fast etter tennene og lot seg ikke riste av før Roger drog ham i bakbeina så det knakte. Jeg snudde meg og ga ham et spark så det knakte litt til.

Han stirret på meg med svarte øyehuler. «Beklager; jeg lot min tilstand løpe av med meg – naturen over opptuktelsen, kan du si.» Han reiste seg på krokete bein mens kjøttslintrene dinglet. «Men jeg må følge min bestemmelse. Bite og gnafse!» Han smekket med de tennene han hadde og sleikte seg rundt kjeften med den tunga han ikke hadde.

«La være, Roger!» sa Roger. «Du kan ikke fly rundt og bite Harryer. I New Orleans kan du bite så mye du vil!» Til meg: «Du trenger ikke være særlig redd for å bli smittet. Zombiebitt er sjelden dødelige, og vanligvis trengs det mange bitt før du blir en zombie sjøl.»

Jeg trivdes ikke noe særlig her i Kensington, kjente jeg. «Nåvel, det var trivielt å treffe dere, men tida flyr. Er det mer du må vite om denne steinen, Roger? Hvis ikke, er det vel på tide at - «

Han gikk tilbake til steinen. Spanket rundt og sa klikk klikk klikk med mobilen fra alle kanter. «Jeg sender bildene til min egen epost! Da risikerer jeg ikke at de... - og her er sideinnskriften, ja.» Jeg fulgte etter. Jeg begynte å stave: «ᚹᚷᚱ᛬ᛙ᛬ᛘᚷᚿᛇ᛬», leste jeg. «ᛘᚾ᛬ᚼᚷᛘ - - «

Roger hufset meg til sides og bladde i Hakkespettboka. «La meg se: har 10: mans: we: hawet: at: se: æptir: wore: skip: 14: dagh: rise: from: deno: öh: 1362. - Javisst!» Han reiste seg igjen. «Det stemmer på en prikk!»

«Javisst stemmer det!» svarte det nede fra avgrunnen, der stemmen til Zombie-Roger bodde. «Jeg brukte jo samme boka da jeg dikterte... Og der kan du se: Det tok oss fjorten dager fra Lake Superior og hit - «

«Øvresjøen,» sa Roger.

«Så der tok Holand feil! Han pukket på at sjøfarerne kom fra Hudson Bay. Men det er jo - «

«Alt for langt!» konkluderte Roger og nikket. «Kritikerne påpekte at det ville ha tatt mye lengre tid. Nå faller alt på plass: «Havet» er Øvresjøen, selvfølgelig!»

«Lake Superior,» sa Zombie-Roger.

De fortsatte å drøfte Holand, Kensingtonsteinen og historien, begge like oppspilte: En gang Roger, alltid Roger, dau eller levende. Jeg prøvde å blande meg inn. «Det er jo dere sjøl som har sørget for disse runene! Sånn at den ser historisk ut. Men da er det jo likevel en forfalskelse, fordi - «

De snudde seg mot meg, iltre begge to. «Veit du ingenting om historie? Forfalskning, heter det!» sa Roger. «Du ser vel at den er skrevet i 1362. Det heter forfalskning!» sa Zombie-Roger. «Har du satt deg inn i dette i det hele tatt?» sa Roger. «Forfalskning - «

Jeg ga opp og gikk til bilen. I det samme hørtes det et pip: «Hut dokker heim på ståandes flækken, har æg sagt! Vesst ikkje, så sende æg myriada av zombia på dokker, så dokker bli ligganes som to kvite beingrinda tel hælvete frys over. Oppdraget dokkers e slutt! Klikk.»

«Klakk klakk klakk,» sa det som var igjen av tennene til Zombie-Roger. Jeg likte ikke blikket fra de tomme øynene. «Det avgjør saken,» sa jeg og satte meg i førersetet. «Den som vil være med kommer nå!»

Jeg rakk ikke å starte motoren før den startet sjøl. Roger stupte inn i bilen. Zombie-Roger kom humpende etter med klaprende tenner og tydelige hensikter, men han var ikke rask nok lenger. Kopi-Harry tok et forsiktig skritt mot oss – så stanset han og ristet på hodet.

Det gikk et lyn og dunder og brak over himmelen. Noe landet i ei støvsky på den andre sida av tømmerbygningen. Jeg rakk bare et glimt før vår egen bil kastet seg mot himmelen – kunne det være Tom Trick og Tidhjulet som mellomlandet? Kanskje Harry-kopien og Zombie-Roger kunne få skyss til ett eller annet århundre – hvis han ville ha dem med, da...

Tømmerbygningen, øya, vatnet, skogen bleiknet bort under grå skyer. Landet videt seg ut; ble til et skogland med store sjøer, uten tegn til mennesker. Et sted der nede fantes Tituba. Kanskje. Men kanskje fantes hun bare i en fantasiverden som drømmebilen hadde fraktet oss gjennom. Og nå var det slutt, finito, hjem til dagsrevyen. Det samme evindelige livet som før.

Antonsen ventet på meg. Det var jo noe. Platesamlinga også; den trengte å avbestøves.

Roger satt og bladde. Han mumlet: «Fortsatt veit vi ikke hvor det ble av vestbygdingene. Reiste de til Ungava og blandet seg med eskimoene? Reiste de til Kensington og blandet seg med indianerne? Hva skjedde med befolkningen på Grønland? Kunne jeg bare reise tilbake - «

«No matter how I struggle and strive, I'll never get out of this world alive - « tonte det fra baksetet, med stemmen til en mann som visste at alt håp var ute, og som likevel klamret seg fast ... Jeg snudde meg. Et øyeblikk var han der; så var han borte.

Vi passerte fjell og hav og århundrer. Timer og dager gikk uten at jeg merket det. Jeg veit ikke om vi var over Atlantis eller Atlanteren da det plutselig tonte fra lydanlegget: «Dokker e løyst med umeddelbar verkning frå oppdraget dokkers! Lever straks aill artifakta og gjænstanda, herunder framkomstmedla og betalingsmedla, og makuler eksemplaret dokkers av kontrakta! Ingenting av det dokker ha gjort innafør ramman av kontrakta ha hendt. Ho e herved erklært ugyldig med telbakevirkandes kraft, frå evighet tel evighet. Amen!»

Det hørtes et lite knepp, og lydanlegget ble taust. Helt taust, med fram- og tilbakevirkende kraft.

Roger gapte. «Hva F! Jeg har da dokumentasjonen. Jeg har sendt opptak. Jeg har - - « Han begynte å fingre med dulpen. «Dette må han forklare! Jeg ringer nødnummeret.» Taste, taste, tast!

Det kom en blikkboksstemme. Lydanlegget i bilen var mye bedre, men det virket ikke. «Det herrane e svartelefonen før help desken hannes Tykje på nummeret 666 med ei viktig kunngjering!Ætter lange og krævandes førhandlinga ha han Vårherre og æg nådd fram tel einigheit på aill punkta. Vi seinde nu ut den herrane præssmeldinga tel kunda, leverandøra og samarbeidspartnera, samt representanta før våres respektive organisasjona: Vi fusjonere aill våre verksomheta inn i eitt felles konsern so bli heitandes «Himmel og Helvete Holding AS». Æg går inn som førmainn i Styret, og Vårherre bli administrerandes direktør med signaturfullmakta. Vi rekne med å ta ut store synergia i et tøft og krævandes marked. Den herrane avtalen er gyldig frå evigheit tel evigheit, og trer omeddelbart i kraft i aill universa, multiversa og andre plassa. Arbeidet med å konsolider organisasjona bli påbegynt omeddelbart. Vi tar sekte på å ta ut rasjonaliseringsgevinsta ved omplassering og naturle avgang, men óg ved å avslutte kostnadsdrivandes konsulentavtala. Aill detalja bli annonsert etterkvart som evigheita rulle vidare. Klikk!»

Jeg satt lamslått. - Redundert igjen! Jeg burde ha ventet det. Tenkte jeg ikke allerede da kontrakten ble underskrevet at - ? Jo.

Roger freste. «Han har lurt oss opp i stry! Hele tida mens vi har slitt og strevd har han forhandlet i hemmelighet med den skjeggete gamlingen. Dette er grovt avtalebrudd! Han skal få med advokaten min å gjøre. Jeg skal!»

Et gammelt jungelordtak rant meg i hugen inn: «Trenger du en advokat mot Faen, så har du allerede tapt.» «Har du en advokat, da?» spurte jeg. Med min aller tynneste stemme.

«Ø – nei. Men det spiller ingen rolle. Jeg skal - «

Han fortsatte å lekse opp mens jeg sank bakover i setet og deppet. Kastet et slapt og likegyldig blikk, og la merke til at søppeldynga under beina til Roger var mindre besøplet: Reisekufferten, hermetikkene, ølflaskene bleiknet og forsvant. Etterlot seg en og annen mynt av ubestemt herkomst. Utafor vinduene fantes det bare tomt, ugjennomtrengelig ingenting. Mine egne erindringer ble vage og uklare, som noe jeg kanskje hadde drømt en gang: Stedene jeg hadde besøkt. Titubaene -

Hakkespettboka hadde jeg fortsatt! Nei: Bare det fillete eksemplaret av «On the Road», fullt av eselører.

Flaska! Den som hadde gitt Zombie-Roger et slags liv og kopi-Harry en ny ungdom. Fortsatt stappfull. Uten en eneste ekstratanke satte jeg tuten for kjeften og drakk.

Vatnet splintret seg ned i magen og foldet seg ut gjennom kroppen som en brølende brann. Det rant gløende jern gjennom årene. Hjertet hoppet fra magen opp i halsen og ned igjen. Skinnet krøllet og vrengte seg på armer og bein og mage og rygg. Stjerneskudd eksploderte i huet på meg.

En evighet seinere stilnet det. Det hadde kanskje gått et sekund eller to. Jeg satt i førersetet til en Cadillac. Ute var det stummende mørke... Nei, vent: Lyktene til en møtende bil.

I aller siste brøkdel fikk jeg åndsnærvær nok til å vrenge cadillacen over på venstre side: Jeg var jo i Storbritannia! Roger snudde seg mot meg: «Sa du noe?» Så bøyde han seg over og glodde: «Har du sminket deg? Du er så rar i trynet!»

Jeg rekte ham flaska. Den var like full. «Smak på denne,» sa jeg håst.

Han kikket mistruisk. «Bare vatn? ... Ålreit, da. Alt må prøves. Glugg glugg glugg.»

Han sparket og remjet og fikk sånne rundinger i øynene som Donald får når kjøleskapet detter i huet på ham. Der var det et vegskilt; jeg kjørte forsiktig inn til sida – det var noe kjent... Jovisst; vi var i Street. Glastonbury var rett der framme.

Trafikken tetnet. Det var kveld, men denne vegen hadde jeg kjørt flere ganger enn jeg har tall på. Vegen førte opp til T-krysset der vegen fra sentrum går opp til Chalice Well og the Tor. Jeg svingte til høgre, kjørte et par kvartaler, svingte til høgre igjen, ned på parkplassen til Rifleman's Arms.

«Puh – det var litt av en smell,» sa Roger. Han slapp forsiktig lufta ut av seg. «Holy shit», sa han på norsk. «Jeg er blitt ung og dum igjen. Nå ja; mindre klok enn jeg var. Du, derimot - « Han ristet på huet. «Betenkelige greier. Holy shit!»

Jeg gransket ham. Han var blitt så glatt som ei bånerumpe i trynet. Hengemagen var nesten borte. Jeg måtte ta en titt på meg sjøl i speilet: Svart skjegg, svart hår, nesten rynkefri. Jeg var ung og sprek og spenstig igjen.

Roger ristet betenkningen av seg. «Nå trenger vi en scrumpy!»

Der søppeldyngene hans hadde vært låg det fortsatt noen sedler med kronasje på diverse tungemål. Han plukket dem opp. «Pesetas. Escudos... Pund!» Så sannelig; pundsedler. Han bladde. «Ikke punt – de virker bare i Irland. Ikke Bank of Scotland; ikke States of Guernsey... Her!» En bunke pundsedler i passende alder.

Jeg gikk ut og merket ny spenst i beina. Nesten som 16.32,6 – men en skal ikke bli overmodig. På verandan ned mot parklassen var det liv og rør: Gamlehjemshippier, Gayafolk, tyskere – alt var ved det gamle. Bortsett fra at alt virket nyere, og folka virket eldre.

Inne hang røyken tett, både av tobakk og av noggo attåt. «I look at life from both sides now,» sang jukeboksen. Trengelse ved baren, men suksomsider klarte jeg å trenge meg fram. Barkeper snudde seg mot meg: «Same again, Sir?» Jeg rakk ikke å svare før han begynte å fylle opp glasset med grumsete, halvgjæret sider. Tennene løp i vatn: Scrumpy!

Hvordan kunne han kjenne meg igjen? Jeg fraktet to stappfulle siderglass så forsiktig som en smed gjennom trengselen: - Glassene her i landet er alltid fulle, rakk jeg å tenke. - Hvorfor i hinmannens navn er de ikke en halv sentimeter --

En damestemme skingret gjennom trengelsen, røyken og Jony Mitchell: «Der er dere! Hvor i helvete har dere vært hen? Jeg har måttet dytte unna meg den ene kåte stuten etter den andre! Ikke har jeg noe å drikke på heller.»

Der sto det en langbeint pipestilk av en jentunge med overalls og langt, lyst hår. Det var noe kjent ved henne. «Æ – på toalettet,» stotret jeg. «Kanskje du vil ha denne?»

Dama tok sideren, rynket på nesen, drakk. Drakk igjen. «Takk!» sa hun, litt roligere i stemmen. «Og hvor er Roger?»

Der var han. «Ikke noe papir,» klaget han. «Jeg måtte tørke meg på buksa. Hei, Lisa!»

Det siste var til jentungen. Hun hadde et navn! Sakte datt noen av bitene i livets lange puslespill på plass. Ikke alle; det gjør de aldri. Men noen.

Hun laget trutmunn og var sur i noen minutter, men det gikk over. «Livets store eventyr er såvidt begynt, Lisa!» skravlet Roger. «Vi har pund som brenner i lommen. I kveld skal vi bo staselig på George and Pilgrim! Og i morgen stiger sola opp over en helt ny verden – kanskje finner vi vegen ned til underverdenen, under The Tor! Og kanskje - «

Selvfølgelig smeltet hun, slik damene ofte gjør. Hun begynte å le mens han pludret videre og geleidet henne ut på verandan. «La oss finne en ledig plass på tilværelsens ytterkant, min skjønne!» Det gjorde de: En ledig plass på murkanten ut mot stien. «Me and you and a dog named Boo,» sang jukeboksen. «Travelin' and livin' off the land - «

Vi fylte et par timer med scrumpy mens vi la planer: Finne nedgangen under The Tor. Litt nøkternere: Komme seg til Chalice Well Garden og drikke av det helsebringende vatnet, for nå murret tannverken igjen. Reise østover igjen og finne motorsyklene...

Noen må ta til vettet. Som vanlig ble det meg. «Vi må få oss et rom før de stenger! Det byner å dra ut på natta, og - »

Og som vanlig brukte Roger litt ekstra tid på å stable seg på beina. «Vi lar bilen stå,» foreslo jeg mens vi sjanglet ut på parkplassen. «Den står trygt her, og i morgen er det atter en dag.»

«Ja. Og så må du skrive ned hovedpunktene i vår interdimensjonale reisen! Jeg får ikke gjort det, for jeg får hendene fulle med å avklare gåten om Kensingtonsteinen. Så må jeg arbeide videre med min epokegjørende teori om den multitemporære virkeligheten hinsides alle dimensjoner. Jeg skal selvfølgelig lese gjennom, slik at du får rettet elementære ortografiske feil - «

Han får aldri skrevet så mye som et punktum, men det sa jeg ikke. I stedet sa jeg: "En ortopedisk feil kan sjøl du være! Jeg har et rikelig og følsomt språk, og likevel kraft i frasparket, akkurat som Jack Kerouac. De prøvde seg med rød blyant på ham også, men se om det nyttet! Jeg skriver slik Maier gikk femmer'n i sine fullmaktsdager - kraft og eleganse i hvert skjær! Vil du at jeg skal skrive ned denne historien?"

Roger sukket. "Jeg burde nok gjøre det sjøl - men jeg kan ikke skusle bort intellektuell kraft på trivielt håndverk! Jeg må vie mitt liv til eksistensens grunnleggende gåter, verdensaltets svimlende sammenhenger… Flogistonenes strømvirvler. Kaskadene av temponer, orgoner og tachyoner gjennom dimensjonene! Skriv du, bestefar, så skal jeg rettlede deg."

Jentungen lo høgt. «All you need is love, love, love - « - påsto jukeboksen mens vi sjanglet videre. En bil hadde parkert ved sida av bilen vår, og tre karer kom ut – to av dem var lettere anløpet allerede. De stavret de seg opp til puben mens vi sjanglet i den andre retningen. Det var noe kjent ved dem.

Vi prøvde å stramme oss opp på vegen ned til George and Pilgrim: Kunne ikke virke helt sørpe hvis vi skulle få et rom. Nede i High Street kom jeg plutselig på noe: «Hakkespettboka! Den har du lagt igjen på puben. Du må løpe og hente den!»

«Pytt, pytt!» Han hadde det travelt med Lisa, som omslynget ham så det måtte være vanskelig å gå. «Den blir ikke borte. I morgen er det atter en dag.» De turtlet seg videre nedover med meg på slep. - Javisst, tenkte jeg. - Det er flere dager vestafor.

Vestafor?

Ved den store døra til George and Pilgrim bråstoppet Roger. «Vi er ført bak lyset! Men jeg gjennomskuer. I kraft av mitt formidable - «

Et par kom ut; kikket på oss; gikk i stor bue rundt og fortsatte opp High Street. «Javisst er vi blitt lurt! Fartet rundt i alle tider og dimensjoner. Funnet ungdomskilden. Reddet stumpene ut av ilden for ham, og imens - «

«Nei nettopp! Der har vi det. Det finns ingen ungdomskilde. Det var bare et rykte som Eldrerådet i arbeidsleiren satte ut for å holde folk i tukt og age, og som spanjerne beit på!»

Donald også, husker jeg: Han gikk ut i elva som onkel Donald og kom opp på andre sida som et egg. Men han er heller ikke med i denne historien. «Jeg er et vandrende bevis,» sa jeg irritert. «Jeg ble jo yngre. Kopien min også, han i Wendak, enda han var mange år eldre. Du også, med tryne som ei bånerumpe - «

Roger smilte det nedlatende professorsmilet sitt. «Historiens malstrømmer! Hyperdimensjonale tilbakekoplinger! Alt skyldes livsvatnet frå Linda... Ø. Livsvatnet fra Linda. Det er det som har - «

Av og til gjør tankene hans krumme sprang, sånn at han lander baklengs som et speilbilde. «Det drakk vi jo nå nettopp! I Wendak var vi for - « - ja, når da? Det begynte å bli slitsomt å sortere tanker og hendelser i riktig rekkefølge. Særlig tankene. Vestafor - ?

«Som sagt: Hyperdimensjonale tilbakekoplinger! Galaksens uendelige avgrunner inneholder teknologi som overgår alt vi kan forestille oss. Det umulige er dagligdags; tidspunkter er en betraktningsmåte; tidsstrømmene styres med tankekraft etter forgodtbefinnende. Det galaktiske livsvatnet har forynget oss med tilbakevirkende kraft! Imens har vi trudd på eventyr fra spanske conquistadores. Ja ikke jeg da, men i et naivt perspektiv som ditt - «

Lisa hadde stått med store øyne og sett att og fram som en ping-pong. Plutselig trakk hun et langstrakt sukk; var nok blitt lei av de interlektuelle perspektivene. Hun drog Roger etter seg mens hun dyttet opp døra til The George and Pilgrim: «Skal vi se om de har plass?»

Det hadde de, med tilbakevirkende kraft. Tutt-tutt-tuaaa.