tirsdag 21. juli 2020

Ørnen fra øst, Jan Oscar Sverre Lucien Henri Guillou



Jan Guillou har muligens så stort ego at han trenger tre hjemland for å få plass til det. I hvert fall påberoper han seg jevnlig at Norge er hans tredje hjemland. Nå kommer han svevende som en ørn fra øst og lander med flaksende fjør i norske medier for å refse oss. Fra de høgere luftlag har han skuet ut over store og viktige ting, sånn som at han har fått brev fra noen norske venner. Trivielle fakta som er lett synlige her nede på bakken, derimot, har han ikke brydd seg om. En kan ikke få med seg alt.

Full av rettferdig harme har han skrevet en artikkel i ei svensk blekke og beklaget seg over norsk skadefryd under koronakrisen. Som følge av det har han selvfølgelig fått bildet sitt over hele framsida i VG og framstått i fri dressur i Dagsnytt Atten med utgangspunkt i disse brevene. (En stusser litt over hva slags venner han holder seg med, men det kunne være hans egen sak, så lenge han ikke lufter dem offentlig.) Og når sjølveste Jan Guillou meiner ett eller annet om Norge, er det en uunngåelig følgeskade at hele Norge blir informert om det, uansett hvor uinformert og vrøvlete det lyder.

Ifølge Guillou har vi her i Norge gjort koronakrisen til en landskamp, der vi daglig hoverer over svenske dødstall. At Norge har hatt så få døde (i skrivende stund: 255) sammenliknet med Sverige (i skrivende stund: 5.639) kommer av flaks og uflaks, kunne han opplyse. Dessuten drar svenskene på skiferie til Østerrike, mens nordmenn drar til Hemsedal. Og da Norge innførte reiseforbud mot hele Sverige unntatt Gotland, var det bare for å vise svenskene fingern.

Riktignok var det ikke bare Norge som holdt Sverige ute av det gode selskap da Europa forsiktig begynte å åpne for tilreisende igjen: Det gjorde mange europeiske land, deriblant Kypros og Hellas. Hele verden, med mulig unntak for Jan Guillou, har nemlig tilgang til sånne nettsteder som worldometer og Johns Hopkins, og kunne følge utviklinga i smittetall og antall døde. Den utviklinga fristet ikke til utstrakt Sverige-turisme.

En norsk redaktør som var innkalt for å balansere ørnen fra øst serverte noen fakta. Hun påpekte blant annet at fram til 12. mars fulgte smittespredningen samme kurve i begge land. Da stengte Norge ned store deler av samfunnet, mens Sverige lot det være. Deretter sank kurven i Norge, mens den fortsatte å stige i Sverige. Denne opplysningen avfeide han med at i Norge hadde åpenbart enhver journalist blitt smittevernsekspert over natta. Tall og vurderinger overlot han til ekspertene, og det syntes han alle journalister burde gjøre.

Økonomi ble også et tema: Programlederen i Dagsnytt Atten sa at økonomiske hensyn kanskje var blitt tillagt litt forskjellig vekt i de to land – i hvert fall hadde slike hensyn vært debattert i Norge. Nå viser det seg at arbeidsledigheten i Sverige har steget like mye som i Norge, og at den økonomiske virksomheten har krympet litt mer. «Å, så landskampen fortsetter!» fastslo Guillou sarkastisk. Så opplyste han at Norge eksporterer olje og torsk, mens Sverige eksporterer industriprodukter og tjenester. Økonomien i de to landene kunne dermed ikke sammenliknes.

Vegg-til-vegg-synseren Guillou raljerte over norske journalister som var blitt «smittevernspesialister over natta». Så la han, i kraft av sin egen kompetanse, fram en ny og oppsiktsvekkende smittevernteori, nemlig at forskjeller i spredning hovedsakelig skyldes flaks og uflaks. En kan altså slutte at smitteverntiltak har liten virkning sammenliknet med tilfeldighetenes terningkast: 256 seksere i Norge; 5.639 i Sverige. Deretter la Guillou på røret, antakelig for å flakse videre til nye førstesideoppdrag der han kan vise fram virkeligheten i dens rette, faktafrie lys.

Jeg føler ingen som helst trang til å hovere over svenske katastrofetall. Jeg synes tvert imot at det er en tragedie når landet ligger blant de fem verste i verden, målt i antall døde pr million innbyggere, mens de andre nordiske land – Norge, Danmark, Finland, Island – befinner seg i den andre enden av skalaen. Og det som skilte smittevernet i Sverige fra de andre fire, er at de andre stengte ned store deler av samfunnet, mens Sverige gikk mye lempeligere fram, med milde henstillinger og oppfordringer. Ute på byen blomstret utelivet; i Åre gikk skiturismen og After Ski-festen desto livligere fordi alt var stengt ned i Trysil. Slik fikk koronaen lov til å spre seg ukontrollert, mens kurvene i de fire andre landene pekte nedover.

Det virker ikke som om myndigheter og offentlige synsere som Guillou ENNÅ har villet diskutere om pandemien kunne ha vært handtert ansless fra starten. Jeg fulgte noen av pressekonferansene til Tegnell og hans medarbeidere mens antall døde økte fra dag til dag. Hver gang ble jeg slått av hvor servilt journalistene opptrådte: Ingen av dem stilte kritiske spørsmål; ingen av dem lot til å ha satt seg inn i hvordan smitten spredte seg i verden forøvrig. Ingen gjorde noe så enkelt som å sammenlikne med smittespredning i nabolandene. De var der utelukkende for å motta og formidle budskap fra Myndighetene, lot det til.

Jeg har mitt å si om norske journalister. Men jeg garanterer at hvis dødstallene hadde skutt i været på samme måte her i landet, så ville pressekonferansene ha artet seg ansless, for å si det mildt. Helseministeren ville ikke ha sluppet pinlige sammenlikninger med nabolandene. Avisene ville ha skummet av kritiske lederartikler, kronikker og leserbrev. Stortinget ville ha blandet seg inn, og Regjeringen måtte ha gjort kraftfulle og synlige tiltak for å få beholde taburettene.

Det er blitt svært tydelig at Sverige trenger en diskusjon om hvordan den offentlige samtalen fungerer. Om det virkelig er slik at Myndighetene står for den offisielle og objektive Sannhet, og den verken kan eller vil en levende sjel i det offentlige Sverige utfordre. Uten en slik diskusjon er det svært sannsynlig at den neste katastrofen kommer til å treffe like kraftig, enten den kommer i form av en ny pandemi eller det dukker opp nye farer i vår stadig mer utrygge verden.

Jeg har som sagt ikke noe behov for å hovere. Men jeg er sjeleglad for at både helsemyndigheter og politikere her i landet faktisk viste seg oppgaven voksne når det gjaldt som mest. Jeg håper inderlig at når samfunnslivet åpnes igjen, skritt for skritt, så klarer de fortsatt å manøvrere riktig, og kommunisere så klart og éntydig at vi alle skjønner at koronaen ikke er borte. Den ligger bare på lur og venter på at vi skal falle tilbake til gamle vaner. Og fordi alt har gått så bra hittil, har statsråden og helsemyndighetene skaffet seg en truverdighet i denne saken som gjør at de fleste vil akseptere det budskapet som følger.

Vi må fortsatt holde avstand, vaske hendene, unngå store flokker. Vi kan ikke, slik Guillou trur, basere oss på flaks. Det trengs litt dyktighet også, og ikke minst vilje til å lære av egne feil.

tirsdag 7. juli 2020

Professor Zharkova på nye eventyr



Den gale professor Zarkow dukket opp under et juletre i Vestre Brandbu i 1952. («Lyn-Gordon i dødsraketten», Nasjonalforlaget.) Han hadde bygd en rakett som skulle skytes mot den løpske planeten Mongo for å få den til å bomme på Jorda. Da Lyn-Gordon og hans vakre venninne Gerd Arden besøkte Zarkow for å inspisere farkosten, hadde professoren regnet ut at planeten ville bomme litt på Jorda likevel. Genial som han også var hadde han bare forakt til overs for all verdens forskere forøvrig, sia de ikke kunne regne ut såpass. Nå ville han dra med raketten for å kolonisere den nye planeten, men medarbeiderne hans ville ikke hjelpe ham med denne planen, så dem hadde han tatt livet av. Lyn-Gordon og den vakre Gerd Arden ble tvunget til å bli med. Etter en strabasiøs ferd ble de kastet ut i halsbrekkende eventyr med forhistoriske kjempeøgler, keiser Ming (universets keiser), salamandermennene, løvemennene og andre severdigheter.

Den gale professoren var en del av livet mitt i noen år, sammen med sine kolleger Salisbury i «Tom Trick og tidhjulet» og Rykov i «Ingeniør Knut Berg på eventyr». Seinere har de svevd bort i glømselens tåkeheim av litterære professorer. Men Zarkow har ei moderne navnesøster, professor Valentina Zharkova (litt forskjellig skrivemåte – samme uttale). Og når jeg leser om henne, dukker gamle Zarkow fram fra glømselen: Det er plent umulig å la være å tenke på ham.

Zharkova er fra Ukraina, men nå er hun professor i matematikk og astronomi ved Northumbria University. Hun er sikkert ikke gal, men publikasjonene hennes peker absolutt i retning av betydelige ambisjoner og begavelse, muligens genialitet. I likhet med navnebroren regner hun ut livsviktige sammenhenger som resten av forskerverdenen har vondt for å akseptere. Og akkurat som han gir hun seg ikke på tørre møkka når andre forskere sier henne imot..

Hennes faglige hovedinteresse er sykliske variasjoner i Solas magnetfelt, som hun har kartlagt med statistisk analyse. Disse variasjonene ser hun i sammenheng med variasjoner i solflekkaktiviteten. De elleveårige syklusene i solflekker er godt kjent og beskrevet i litteraturen, men Zharkova meiner å kunne sannsynliggjøre statistisk at elleveårssyklusen kommer på toppen av en langsommere syklus, som kommer på toppen av en enda langsommere syklus. Hun meiner at disse syklusene forklarer slike fenomener som Maunder-minimumet (en periode med ekstremt lite solflekkaktivitet), og hun forutsier at vi snart vil få en ny slik periode.

Teorien om lange sykluser i solflekkaktivitet er omdiskutert blant astronomer, men ikke egentlig kontroversiell. Det kontroversielle er at hun kopler maksima og minima i slike sykluser til perioder med global oppvarming og avkjøling, for eksempel «den lille istid». Andre forskere har påpekt at «den lille istid» er en svært romslig betegnelse som dekker forskjellige perioder på forskjellige steder, og som ikke sammenfaller særlig godt med det veldokumenterte Maunder-minimumet. Alle verdens «klimarealister» har likevel utpekt henne til en klarsynt profet som taler «klimahysterikerne» midt imot, sia hun varsler at verden går mot kaldere tider. Det finnes et hopetall av blogger og nettsteder, skrevet av folk med ytterst variabel kompetanse, som fremmer denne teorien. Den norske bloggen MINIISTID er ett av de ytterste variable.

Zharkova ble kjent blant tabloide lesere i 2015 da hun skapte førstesideoppslag med sin teori om sykliske endringer som ville føre til et «Maunder-liknende» solminimum fra år 2030. (Se «Vi får ikke ei ny istid med det første!», http://kvernvold.blogspot.com/2016/08/ ) Flere forskere påpekte at spørsmålet om et nytt «Maunder-minimum» og klimaendring var studert mange ganger før. (Eks.: «The 'mini ice age' hoopla is a giant failure of science communication» - Michael Brown, professor ved Monash University i Australia.) Så oppstusset døde etterhvert ut, bortsett fra et tilnærmet evig liv i bloggosfæren, der de stadig resirkulerte innleggene alltid illustreres med en standardgraf som viser «Den lille istid», diverse Maunder-liknende minima og – selvfølgelig – et voldsomt og varig temperaturfall fra 2030 og utover.

I 2019 publiserte Zharkova og tre medforfattere en ny rapport i «Scientific reports», en underavdeling av det anerkjente tidsskriftet «Nature». Rapporten hette «Oscillations of the baseline of solar magnetic field and solar irradiance on a millennnial timescale» En av medforfatterne var sønnen hennes, Sergei Zharkov, som foreleser i fysikk ved universitetet i Hull. Rapporten omhandlet de 11-årige syklusene, storsykluser med varighet 350-400 år og super-storsykluser med varighet 2000-2100 år. Rapporten avsluttes med et kapittel som forsøker å få variasjonene i solflekkaktivitet til å stemme med en observert stigning i temperatur fra 1880 til i dag: «Effects of SIM on a temperature in the terrestrial hemispheres». (SIM står for «Solar Inertial Motion»; det vil si Solas banebevegelse i forhold til Solsystemets massemiddelpunkt.)

For Sola står ikke stille. På grunn av tiltrekning fra andre objekter i solsystemet – først og fremst gasskjempene; Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun – danser den en kompleks dans rundt massemiddelpunktet, barysenteret, i solsystemet. Disse bevegelsene er blitt kartlagt av andre forskere, og en fullstendig runddans tar 179 år. (NB: Prøv ikke å regne ut slike ting analytisk! Du kan være så flink Newtonianer du bare vil: Sjøl om du ser helt bort fra alt smårusket i Solsystemet, krever en matematisk løsning at du finner løsningen på femlegeproblemet. Og allerede trelegemeproblemet krever, som du veit, kraftige datamaskiner som hjelper deg å finne numeriske løsninger. Analytiske? Gløm det.)

Men så skriver de: «Fordi Sola beveger seg rundt solsystemets barysenter, medfører det at den også flytter seg rundt hovedfokus for Jordas bane, enten nærmere perihelium eller nærmere aphelium. ... SIM betyr for Jorda at avstanden mellom Sola og Jorda endres betydelig (inntil 0,02 astronomiske enheter) i de ekstreme posisjonene til SIM, og det samme gjør gjennomsnittlig solinnstråling, som er omvendt proporsjonal med kvadratet av avstanden mellom Sola og Jorda.» (Her som seinere må jeg bære ansvaret for en klumpete oversettelse. Bær over med meg! Originalteksten på engelsk er ikke stort bedre.«Perihelium» er det punktet der vi er nærmest Sola; «aphelium» er det punktet der vi er lengst borte.)

Altså: Sola beveger seg rundt massemiddelpunktet, men Jorda følger ikke med i denne bevegelsen. Derfor kan avstanden mellom Jorda og Sola variere med inntil 2 % av middelavstanden, 3 millioner kilometer, ut over variasjonen som følger av at Jorda beveger seg i en ellipsebane.

Dette, skriver Zharkowa & Co, medfører en betydelig variasjon i solstråling som Jorda mottar. Beregningene er ikke dokumentert, men jeg finner fort ut at disse prosentene gir en variasjon på ca 14 W/m2 i den solenergien som treffer oss, eller ca 10 W/m2 når vi trekker fra den energien som blir reflektert av atmosfære og overflate. Jeg minner om at det pådrivet som gjør at det blir stadig varmere på planeten vår bare er på ca 2,5 W/m2. Solide fradrag og tillegg, når vi husker at endring i solintensitet ikke utgjør hele pådrivet: Enhver temperaturøkning medfører økning av vanndamp i atmosfæren, og pådrivet fra vanndampen gir et tillegg som blir (minst) like stort.

Men ting jevner seg ut, mer eller mindre; for når avstanden øker i den ene halvdelen av jordbanen, så minker den i den andre. Så i konklusjonen skriver forfatterne: «En rekonstruksjon av total solinnstråling antyder en økning i gjennomsnittlig solinnstråling etter Maunder-minimum på omtrent 1 – 1,5 W/m2. Denne økningen er tett korrelert med den tilsvarende økningen i gjennomsnittløig Jord-temperatur.»

Økt innstråling på 1,5 W/m2 ville gi et pådriv på minst 3 W/m2 på grunn av mer vanndamp i atmosfæren, så jeg trur forfatterne underdriver. Men det spiller liten rolle, av grunner som snart skal bli klare. De fortsetter ufortrødent: «... vi venter en videre økning i globale temperaturer med 2,5C eller litt mer. Denne økningen forårsakes av Solas bevegelse omkring barysenteret, se illustrasjon.»

Hva! Enhver «klimarealist» som har klart å stave seg så langt, må ha satt colaen i halsen: Heltinna Zharkova varsler plutselig en fortsatt økning med minst 2,5 grader – verre enn alle «klimahysterikere»! Likevel: Hvis en slik hypotetisk leser klarte å lese noen linjer til, ville han finne trøst og falle til ro, for der står det: «Naturligvis kommer det på toppen av denne basetemperaturen mye større oscillasjoner som forårsakes av standard solaktivitetssykluser på 11 og 350-400 år... Betydelige temperaturfall ventes i løpet av to store minima som vil finne sted i 2020-2055 og i 2370-2415. Omfanget av disse kan ennå ikke forutsies og krever ytterligere undersøkelser.»

Altså: Trass i temperaturøkningen som skyldes Solas dans rundt barysenteret blir det kaldere likevel. Mye kaldere! Og ifølge denne rapporten begynner mini-istida allerede i 2020. «Klimarealisten» puster lettet ut; heltinna var til å stole på likevel.

Det syntes ikke de leserne som behersket klassisk mekanikk. Leserbrevene haglet – ikke bare fra professor Ken Rice, opphavsmannen til bloggen «...and Then There's Physics» (hvor han mildt dissekerer pussige påstander fra «klimarealister»), men fra svært mange andre også. Oppsummert: Påstanden om at Sola danser rundt solsystemets massemiddelpunkt mens Jorda står stille er i strid med grunnleggende fysikk. Jorda er nemlig utsatt for akkurat de samme påvirkningene fra de ytre planetene som Sola. De befinner seg også så langt ute at i praksis trekker de i samme retning på Jorda som på Sola, så Jorda følger for alle praktiske formål med i den samme dansen som Sola. Jorda går i ellipsebane rundt Sola, ikke rundt barysenteret.

Ken Rice var, som alltid, mild i sin første kommentar. Andre var mer syrlige, påpekte flere feil og stilte spørsmål om kvalifikasjonene til både forfatterne og til dem som hadde godkjent manuskriptet.

Valentina Zharkova er, som sagt, ikke den som gir seg. Hun svarte hver eneste kritiker i stadig mer iltre ordelag, inntil en av dem (Ilya Usoskin) kommenterte: «Det er ingen grunn til å diskutere den imaginære bevegelsen rundt et barysenter. Bare spør astronomer og strålingseksperter hva de synes om pluss minus 2 % endring i avstanden mellom Sola og Jorda, eller pluss minus 4 % i total innstråling i løpet av et år, og nyt svaret.»

Innleggene ble til et krav fra flere: Studien holder ikke mål og må trekkes tilbake, for den bygger på elementære feil i forståelsen av klassisk mekanikk, i tillegg til flere andre feil.

Du skal ikke være flau for at heller ikke du fant feilen ved første øyekast. Klassisk mekanikk var yndlingsfaget mitt i studiene. På et tidspunkt syntes jeg at jeg faktisk skjønte hele dette elegante byggverket der min helt, Isaac Newton, hadde bygd grunnmuren og vel så det. Likevel må jeg innrømme at jeg måtte telle på fingrene mange ganger før jeg klarte å få huet rundt hva som var hårreisende galt med Zharkovas resonnement. Jeg skjønte det til slutt, men Zharkova brukte lengre tid på å skjønne det, før hun til slutt publiserte en modifisert utgave hvor den grove feilen var fjernet, og med den hele forklaringa på temperaturstigningen fra 1880 til i dag. «Klimahysterikerne» kunne altså juble. Men rettelsen kom for seint: 4. mars 2020 trakk utgiveren artikkelen tilbake, med følgende avslutning: «Beregninger viser at avstanden mellom Sol og Jord over noen århundrer varierer betydelig mindre enn den mengden som rapporteres i denne artikkelen. Som følge av dette har redaktørene ikke lenger tillit til de konklusjonene som presenteres.»

Sergei Zharkov sa seg enig i denne konklusjonen; Zharkova og de to andre forfatterne satte seg imot. En kan bare fantasere om hva slags ordskifter mellom mor og sønn som kan ha funnet sted over søndagsmiddagene i familien Zharkov.

Etterspill: Allerede 5. mars 2020 klaget nettstedet www.thegrandsolarminimum.com over avgjørelsen, i et følelsesladet innlegg som var godt krydret av ord skrevet med store bokstaver. Skribenten fastslo at «vi lever i en verden der pengene snakker, og hvor klimaalarmister kan skyte ned ekte vitenskap uten debatt.» (Debatten hadde da rast i månedsvis, med Zharkova på den ene sida og en hærskare fysikere på den andre.) Lengre nede i den samme harangen: «Er det slik vitenskapen er blitt? En fiendtlig kloakk av hat, misunnelse, sexisme, sjalusi og redsel for avvikende oppfatninger? Vitenskap der pengene snakker og store agendaer styrer fortellingene?»

Og så videre. Ganske som når norske «klimarealister» beskriver hvordan de forfølges, overvåkes, sensureres og plages i det norske samfunnet, og redselen de føler for at de snart kan få besøk av det hemmelige klimanazipolitiet, akkurat som under okkupasjonen. (!)

Seinere er det riktignok blitt påfallende stille blant «klimarealistene» om det store gjennombruddet til Zharkova, som forklarte global oppvarming fram til nå bare ved hjelp av banebevegelser, og uten å gi slipp på den kommende mini-istida. Kanskje har de en avdanket fysiker i sine rekker – én som har rådet dem til å danse mer stillferdig rundt barysenteret. Men den kommende mini-istida lever videre i bloggosfæren, riktignok igjen utsatt til 2030.

Det er altså med «klimarealister» som med andre pussige sekter: De proklamerer åndens seier på dommedag og samler seg til salmesang. Der sitter de til morgenen gryr, uten at noe skjer – verken mini-istid eller andre oppløftende hendelser. Da rusler de skuffet hjem og blar videre i sine apokryfe skrifter fra Heartland Institute og andre hellige læresteder. Snart finner de en tekst som gir dem nytt håp: De har bare misforstått litt – Maunder-minimum kommer; det er bare utsatt en ti års tid.

Jeg har sans for Zharkova. Hun er ikke en vanlig, inkompetent «klimarealist». Derimot har hun store ambisjoner og grandiose teorier om Sola. Denne gangen gapte hun for høgt, fordi hun ikke har tilnærmelsesvis samme grep om klassisk mekanikk som hun har om solfysikk. Så blir hun rasende når noen beskylder henne for grove feil: En ytterst arrogant og menneskelig professor, med andre ord.

Minner litt om professor Zarkow slik jeg husker ham.