VG-kommentator Leif Welhaven skriver et langt stykke om «Kjønnsfloke i OL» uten å berøre det som er kjernen i problemstillingen, nemlig dette: Det finnes to biologiske kjønn, og det er like umulig å endre sitt biologiske kjønn som å endre sin biologiske art. Jeg kan aldri bli biologisk kvinne, uansett om jeg skulle ønske det aldri så intenst, akkurat som jeg aldri kan bli en biologisk sjimpanse.
Laurel Hubbard får delta i OL som «kvinne», enda han er og blir biologisk mann. Kroppen hans vil aldri produsere egg, uansett hvilke hormoner han tilfører den. Samtidig finnes det flere biologiske kvinner som nektes å delta fordi kroppene deres naturlig produserer mer testosteron enn det nivået en kvinnelig idrettsutøver får «lov» til å ha. Best kjent er sørafrikanske Caster Semenya. To andre utøvere som nektes deltakelse av samme grunn er Christine Mboma og Beatrice Masilingi fra Namibia. Av disse kvinnene kreves det at de skal dope seg ned fra sitt naturlige testosteronnivå for å få lov til å delta som kvinner. Alle nekter. «I am a woman and I run fast,» sier Semenya, som sant er. Men det er ikke godt nok i idretten lenger.
Argumentet for å stenge ute kvinner med naturlig høgt testosteron-nivå er at dette nivået gir dem en «urimelig» fordel. Det er aldri blitt særlig godt dokumentert hvor stor denne fordelen er. Men å utestenge folk på grunn av naturlig medfødte fordeler blir som å kreve at Michael Phelps skal amputere ned fotbladene sine til mer alminnelig størrelse, eller at lange og tynne høydehoppere skal hoppe med blylodd. Utestengelse av kvinner med naturlig høgt testosteron-nivå er bare blitt logisk nødvendig fordi testosteronnivået er blitt et kriterium for å godta biologiske menn som sier de er kvinner.
Det er aldri blitt klargjort hvorfor å «føle seg» som det ene eller det andre kjønnet absolutt må trumfe biologien. Idretten demonstrerer hvor absurd situasjonen blir når toleransen for folks følelser blir så politisk hyperkorrekt at den vipper over i reinspikka tull.
Men hvor er toleransen for Semenya, Mboma og Masilingi, som bare ønsker å få konkurrere som som akkurat det de er, nemlig kvinner – med akkurat de kroppene som naturen har gitt dem?
