Øl til jul!

 

Gulatingsloven sier: «Det er no dinest at me har lova ølgjerd, det kallar folk samberingsøl; det skal vera øl av ein mæle malt for husbonden og av ein til for kona hans.» (Oversatt fra norrønt av Knut Robberstad.) Det er uvisst hvor mye en «mæle» er, men vi snakker om betydelige mengder – minst 16 liter, ifølge Robberstad. Det skulle holde til 160 liter øl, og 160 til for ditt hjertes utkårete, om du har noen.

Riktignok sier loven også: «Men den som eig mindre bu enn 6 kyr eller mindre åker enn 6 såld, han skal berre bryggja om han sjølv vil.» Nå er vi mange som verken har krøtter på fjøset eller korn på åkeren. Derimot har de fleste såpass med gods og gull at det gjør ut for atskillige kyr, så hvis du vil holde deg til lovens ånd og ikke bare dens bokstav, så tar du i så du er på den sikre sida.

Dette skrives i slutten av november. Så hvis du holder deg strengt til lovens bokstav, er nok løpet kjørt for i år. For loven legger til: «Ølet skal vera bryggja fyre Helgemess seinast.» Helgemess er allehelgensdag, det vil si dagen etter allehelgensaften – eller «halloween», som folk med svake norskkunnskaper bruker å si.

Men som du sikkert også veit, bygde Gulatingsloven på atskillig eldre tradisjoner. Og hedningene brydde seg ikke det døyt om helgemess. De siktet seg inn mot juleblotet, som etter gammel tidsregning tok til den 12. januar. Denne dagen møttes folk for å drikke jul, og det holdt de på med i atskillige dager derpå. Og DA nyttet det ikke å ha sitt på det tørre lenger. - Så hvis du som jeg blar i Hávamál eller Vǫluspá av og til, mens du brummer forsiktig på «Give me that old time religion», kan det hende du likevel har kortsiktig nytte av mine enkle råd, basert på prøving og feiling gjennom et langt liv. Og takket være de forenklingene som teknologisk utvikling har gitt oss – blant annet at byggkornet kommer ferdig maltet på bokser - , kan du ennå rekke å ha alt på stell når jula ringes inn.

På nettet finner du utallige gode råd fra folk som har utviklet brygging til en kunstart og altså kan mye mer om dette enn jeg. Brygging later til, i noen kretser, å ha blitt enda et felt for sosial konkurranse og spektakulær egenrealisering. Jeg brygger bare for å få øl som jeg sjøl liker, og som jeg ikke trenger skamme meg for å by andre. Men hvis du er en perfeksjonist og vil briljere i bryggekunsten, kan jeg anbefale «Brygg ditt eget øl» av Greg Hughes, Cappelen Damm 2014. Dette er boka for den som ikke vil jukse på ett eneste trinn. - Riktignok jukser de aller fleste – også de ekte feinschmeckerne – på ett punkt: Nesten ingen holder seg strengt til de bayerske reinhetslover av 1516, som ennå håndheves i bajerens hjemland: Øl skal inneholde fire, og bare fire, ingredienser – malt, vatn, humle og gjær.

Jeg jukser utilslørt: Livet er for kort til å ta alle omvegene. Jeg kjøper halvfabrikata i butikken, men så varierer jeg oppskriftene uavhengig av hva som står på bruksanvisningen. «Vegen er berre eit forslag», sa min gamle kollega Halldor, som foretok sauesanking i utmarka med firehjulstrekker. Og her følger (omtrent) det jeg ville gjøre hvis jeg var deg, og var mer opptatt av resultatet enn av prosessen.

Aller først: Skaff deg en dunk. Den dumdristige satser på en gammeldags vinballong. Sånne er blitt vanskelige å oppdrive, og de har sine sider: Du må være litt av en kraftkar for å flytte en full ballong fra kammerset til kjøkkenet når godsakene skal tappes opp: Glipper taket et øyeblikk, er katastrofen et faktum. Forestill deg 25 liter ferdiggjæret øl og tusen glasskår som eksploderer ut i leiligheta. Fantasien rekker knapt nok til for å fatte omfanget av ulykken. Du kan regne med at stemningen i heimen blir anstrengt, og at du får ekstraarbeid i flere døgn framover. Du må rykke tilbake til start med hele bryggeprosjektet, og kanskje med samboprosjektet også. Huff!

Jeg kvir meg for å innrømme det, men sannheten må fram: Jeg satser på plast. (Men flaskene skal være av glass, når jeg kommer så langt! Der er jeg urokkelig.) De firkantete dunkene som er ujevne både i bånn og øverst, der tuten sitter, må du sky som pesten. Du får dem for en billig penge på Europris når du skaffer deg dine halvfabrikata, men jeg advarer innstendig: La det være. Disse dunkene er formgitt av en frustrert designer som endelig har fått fritt utløp for sin kreative skaperkraft, uten å måtte inngå noe kompromiss med hensynet til praktisk bruk. Disse dunkene får du aldri tømt ordentlig når prosessen er unnagjort; det blir alltid igjen en ørliten skvett. Det betyr at du aldri får dem 100 % reine igjen. Har du kommet i skade for å skaffe deg en sånn en, så husk at alle søppelfyllinger har egne containere for hardplast.

Det finns plastdunker på 25 liter som har den vidunderlige egenskapen at de blir tomme når du tømmer dem. Det kommer av at det ikke er lagt ned så mye som et gram kreativ skaperkraft i utforminga; derfor er de runde med flat bånn. Skaff deg en sånn en! Eller, av grunner som vil bli åpenbare etterhvert: Skaff to.

Hvis du har levd noen år, så husker du reklameplakatene i T-banevognene i Oslo, med tegning av en skyldbetynget fyr som nettopp er blitt fersket med en åpnet boks med Moss Maltekstrakt i handa. Budskapet var krystallklart: «Nei nei, det er FORBUDT å lage øl av Moss Maltekstrakt!» sto det. «Maltekstrakt skal spises med skje FOR HELSENS SKYLD.» Disse plakatene må ha inspirert flere generasjoner av T-banepassasjerer til ulovlig egeninnsats på ølfronten.

Jeg trengte riktignok ingen reklameplakat for å innse nytten av maltekstrakt. I slyngelalderen hjalp jeg kompisen min, Torbjørn, med å gjøre ende på kanonølet han hadde brygget. Hans enkle oppskrift står seg godt den dag i dag: To kilo sukker, en kilo malt, et par never rusiner og en gjærpakning til 20 øre. Rør ut i 20 liter vatn som holder romtemperatur, la dunken stå under lokk i sommervarmen bak huset ei ukes tid, vift bort fluene, fyll koppen og drikk. Bakpå en konvolutt har jeg regnet ut at det halvsure brygget må ha holdt sine 7 %, så det var ettertaendes saker for et par trettenåringer. Vi rullet hemtullinger med avispapir og knusktørre tobakksplanter (etterlatt etter krigen i vognskjulet på Kvernvold), fyrte opp, fylte koppene og lot det stå til. - Man lærer så lenge man lever.

Mormor var fra Valdres og hadde bryggekunsten med seg hjemmefra. Hun hadde en hekk med humle som hun stelte. Hun brukte nok å lage malt sjøl også, men i min oppvekst hadde hun gått over til Tomtebrygg med egne tilpasninger. Året rundt brygget hun ganske svakt øl til tørstedrikk, men til jul tok hun sterkere i: En favoritt var mørk sirup i tillegg til sukker. Slike erfaringer fikk meg til å innse: Tomtebrygg er ingen begrensning. Tvert imot; det åpner utallige muligheter.

Mens «Korketrekkeren» på Majorstua eksisterte, var jeg fast kunde og skaffet meg blant annet humle og maltet byggkorn. Der fant jeg også opp et rikt utvalg av øltyper på boks med oppskrifter til hjemmebrygging. Men «Korketrekkeren» forsvant, og Europris dukket opp. Nå har jeg i flere år vekslet mellom halvfabrikata fra Europris og mine egne komposisjoner. Hvis du som jeg har en forkjærlighet for mørkt engelsk øl, så finner du ikke noe bedre i butikken enn Geordie Bitter i en hendig hermetikkboks sammen med en pose ølgjær i ei hylle på Europris. Der finner du også ølkorker, vinkorker og ferdige flasker, om du ikke har mange nok av det slaget sjøl. Til korking trenger du egne apparater – ett til ølkorker; ett til vinkorker. Disse nødvendighetsartiklene er vanligvis å finne et par hyller lengre ned, sammen med hevert, termometer og diverse annet spesialutstyr. Som sagt før: Unngå plastdunkene som du får kjøpt samme sted!

Jeg er blitt lovlydig med åra. Følgelig vil jeg ikke drømme om å medgi at jeg fortsatt misbruker maltekstrakt. Men i det hypotetiske tilfellet at jeg ville begå et så stygt brudd på straffeloven, ville jeg for eksempel gå fram slik:

Kjøp en beholder med Geordie Bitter! Den inneholder ferdiglaget malt til 24 liter brygg. Ifølge bruksanvisningen på pakka skal du tilsette 1 kg sukker og blande alt sammen godt ut i 24 liter vatn som holder mellom 20 og 25 grader. Så heller du i gjær fra den pakningen som fulgte med, rister litt og lar dunken gjære ved værelsestemperatur i ei ukes tid før du begynner å tappe på flasker.

Jeg, derimot, ville ha gjort følgende: Blande ut den ferdiglagete malten i 24 liter vatn, sammen med 1 kg uraffinert brunt sukker: Det gir både bedre farge og bedre smak. Så ville jeg sette til 450 gram maltekstrakt. Det resulterende ølet ville nå bli sterkere og mørkere enn fabrikantene har planlagt, men jeg ville la det stå til: Jeg ville også tilsette 1 liten flaske Tomtebrygg og 2 – nøyaktig 2! - nellikspiker. Begge deler gir ekstra smak. Så ville jeg tilsette halvparten av den medfølgende gjærpakka.

Jeg ville ha hatt en hensikt med å bruke bare halve gjærpakka: For nå ville jeg finne fram (minst) 4 x 450 gram maltekstrakt, samt 1 kg mørk sirup, og røre alt sammen ut i 24 liter vatn mellom 20 og 25 grader. Denne blandinga ville mangle noe vesentlig, nemlig humlesmaken: Derfor ville jeg helle på to bokser vørterøl og to små flasker Tomtebrygg. For å spisse smaken ytterligere: 3 nellikspiker. (Du kan øke til 4, men da balanserer du på en knivsegg!) Den resterende halvparten av gjærpakka ville følge etter.

Så ville begge de to dunkene ha blitt satt til gjæring ved romtemperatur i 7 til 10 dager. (Du smaker deg fram og skjønner sjøl når tida er inne.) Deretter ville jeg tappe begge dunkene på flasker, drysse på 1 teskje sukker pr helflaske (3/4 liter), korke flaskene og la dem ettergjære i et rom ved romtemperatur i ei uke til.

Deretter ville jeg sette flaskene på et kjellerkaldt sted. (Ikke kjøleskap! Det finns en egen plass i helvete for folk som lagrer ølet sitt i kjøleskap. I kjøleskapet skal det bare ligge rosa zinfandel, og til nød annen californsk rosévin, sammen med mjølk og smør og hva du nå ellers har i et sånt skap.)

Jeg ville altså ha hatt to typer øl, framstilt på hver sin unike måte. Deretter ville jeg passe på å holde de to typene atskilt. Som kjent finns det to slags folk: De som liker sterkt og mørkt øl, og de som tvert imot liker enda sterkere og mørkere øl.

Etter enda ei uke i kjellermørket ville ølet være klart til å drikke. Ettergjæringa har sørget for at flaska sier fssst! Og fruser når du heller opp. NB: Hell forsiktig; det finns bunnfall – berm – som du ikke har lyst til å drikke.

Omtrent slik ville jeg ha gått fram i år. Gjør du slik som jeg ville ha gjort, kan vi jo sammenlikne resultatene og trekke konklusjoner i god tid før neste jul. NB: Sørge for at du alltid har et betryggende lager med Tomtebrygg i huset. Matbutikkene har en lei uvane med å pakke det bort tidlig i januar og ikke pakke det ut igjen før neste jul, som begynner ca 15. oktober i de fleste butikker. De kan nok ikke forestille seg at folk brygger øl også på tidspunkter da det strengt tatt ikke er påbudt i Gulatingsloven. Så kjøp Tomtebrygg mens hyllene er fulle av jul, så mye at du er sikker på å ha nok hele året! Ellers kan du bli nødt til å bestille over nettet fra en forretning i Bergen, og slik kan vi jo ikke ha det.

Hvis du regner etter, finner du nå ut at du har akkurat tida og vegen fram til «Grevinnen og hovmesteren». Lykke til! Og på forhånd god jul.

Stadig nye unnskyldninger for å skulke klimaarbeidet

 

Som du veit, sia du er en opplyst person, er det ikke bare IPCC som hevder at klimaendringene nå foregår mye raskere enn på noe tidspunkt som vi har pålitelige data fra. Det samme dokumenteres av meteorologiske institutter i bl a USA, Storbritannia og Japan, av World Meteorological Organization, av NASA og av flere universiteter – det vil si av alle som fører pålitelige statistikker over temperaturmålinger. ( https://public.wmo.int/en/media/press-release/2020-was-one-of-three-warmest-years-record ) Det blir dessuten dokumentert i svært grundige gjennomgåelser i den nyeste klimarapporten; se https://www.ipcc.ch/report/ar6/wg1/ . Det er snart bare faktafornektere fra kokko-høyre som lever i en alternativ virkelighet der isen i Arktis øker, der det var mye varmere i vikingtida og der vi går mot ei ny istid.

På nettet finns det riktignok stadig en skare gamle, grinete gubber (av alle kjønn og aldre) som sprer kokko-høyres myter videre. Nettstedet skepticalscience.com har samlet de 198 vanligste påstandene fra sånne ekkokammere, og besvarer dem på et så enkelt eller så grundig nivå som du kan ønske deg. Så neste gang du blir utsatt for en eller annen fantastisk påstand fra en «klimarealist», anbefaler jeg at du tar en titt her (https://skepticalscience.com/argument.php ) før du legger ned store anstrengelser i tilbakevising. Sannsynligheten taler for at påstanden er tilbakevist minst 100 ganger før.

Men i det store og det hele har populister flest nå innsett at klimaendringene er virkelige, og at hovedårsaken er våre egne utslipp av drivhusgasser. Å benekte dette er ikke truverdig i offentligheten lenger. Derfor finner de opp nye grunner til at vi skal la være å gjøre noe. De mest populære nå heter «Se på Kina!» og «Befolkningsveksten». Disse stammer også opprinnelig fra nettavisene til kokko-høyre, og blir delt og spredt i sosiale medier av leserne deres.

«Se på Kina» argumenterer med at norske utslipp er så små: De virkelige synderne er Kina, USA, Kina og noen få andre. Her sidestilles altså utslippene fra noen milliarder mennesker med utslippene fra fem millioner nordmenn, og da konkluderer man med at våre utslipp utgjør en forsvinnende liten del av verdens utslipp – så da kan vi like godt la være å gjøre noe.

Klimakrisen er et kroneksempel på det økonomene kaller «almenningens tragedie». Atmosfæren er hele verdens almenning. Isolert sett tjener hver og en av oss på å forurense av hjertets lyst, for regningen bæres av det store fellesskapet, ikke av den enkelte forurenser. Dermed blir summen av rasjonelle valg på individnivå en kollektiv tragedie. Skal vi unngå at etterkommerne våre rammes av denne tragedien, må alle verdens land samarbeide på tvers av egeninteressene. På godt norsk kalles et slikt samarbeid for en dugnad.

Hver liten landsby, hvert lite distrikt, hvert lite land står for en forsvinnende liten del av totalutslippene. Hvorfor skal folk i Wyoming (578.000 innbyggere) bry seg om å bremse utslippene, når ikke en gang det søkkrike Norge gidder å bremse? Hvorfor kan ikke fylket Lan (175.000 innbyggere) i Kinas Shanxi-provins starte opp et nytt kølkraftverk, når ikke en gang Wyoming i det søkkrike USA... - og så videre.

Kina som helhet har omsider kommet nesten opp på Norges nivå når det gjelder utslipp pr. innbygger. Men hvis en ser på akkumulerte utslipp pr innbygger – altså hvor mye har hver enkelt av oss bidratt til global oppvarming – må de fortsette med sine nåværende utslipp et par hundre år til for å komme opp på norsk nivå! (Se https://ourworldindata.org/grapher/co-emissions-per-capita?tab=chart&country=OWID_WRL~USA~GBR~CHN~IND~AUS~ZAF~BRA~NOR ) Forutsatt at vi kutter alle våre utslipp i dag, da. Men det gjør vi jo ikke.

Argumentet: «Vi er så små, så det spiller ingen rolle om vi skulker klimaarbeidet» er nøyaktig det samme argumentet som: «Det spiller ingen rolle om jeg snyter så mye skatt som jeg bare klarer, for skatten min betyr ingenting på statsbudsjettet uansett!» Det er unnasluntrerens og gratispassasjerens argument. Men i klimaarbeidet vil ikke den store verden der ute akseptere gratispassasjerer i det lange løp – i hvert fall ikke gratispassasjerer som er så søkkrike som Norge, og som samtidig har så puslete muskler.

Argumentet om «Befolkningsveksten» sier: «Antall mennesker er det store problemet! Derfor må vi stoppe befolkningsveksten; ellers er det ikke mulig å stoppe utslippene.» Altså: Hvis vi ikke klarer å stoppe veksten i sånne land som Den Demokratiske Republikken Congo (landet der veksten er størst), så er det bortkastet å kutte ut våre egne utslipp. Altså - -

Det er de fattige landene som har stor befolkningsvekst. I industrialiserte land er veksten så godt som 0. ( https://ourworldindata.org/grapher/population-growth-by-world-region-the-annual-change-of-the-population?country=OWID_WRL~Africa~Asia~Europe~Northern+America~Latin+America+and+the+Caribbean~Oceania ) Men de fattigste landene bidrar nesten ikke til verdens CO2-utslipp: Congo, for eksempel, slipper ut 80 kg CO2 pr innbygger. ( https://www.worldometers.info/co2-emissions/democratic-republic-of-the-congo-co2-emissions/ ) Landets 90 millioner innbyggere slipper tilsammen ut ca 7,2 millioner tonn. Med et sånt utslippsnivå må de opp i en halv milliard innbyggere før de slipper ut like mye som Norge.

Jeg henter noen flere tall fra det fortreffelige nettstedet Ourworldindata. Min intelligente leser kan lett verifisere disse tallene hvis hun vil. Jeg tar utgangspunkt i året 1800. Da var vi ganske nøyaktig 1 milliard innbyggere på planeten, og tilsammen slapp vi ut ca 26 millioner tonn CO2. Så skrur vi fram kalenderen til 2016: Da slapp vi ut 35,5 milliarder tonn CO2. Hva har skjedd? Var vi blitt (35500/26) 1365 ganger så mange mennesker – altså 1365 milliarder?

Selvfølgelig ikke: I 2016 var vi 7,4 milliarder. Om vi bare hadde sluppet ut 7,4 ganger så mye CO2 som i 1800, ville vi ikke ha hatt noen klimakrise, for den menneskeskapte globale oppvarminga ville ha vært 0,0 grader.

Forskjellen er selvfølgelig at disse 7,4 (nå: 7,9) milliardene har gitt seg til å brenne opp køl, olje og gass i et omfang som ingen kunne drømme om i 1800. Og det er akkurat dét vi må slutte med! Dessuten er det svært ønskelig at fattige land i Afrika og Asia klarer å bremse befolkningsveksten, men det har ingenting – absolutt ingenting – med klimakrisen å gjøre. Vi får ikke redusert bruken av køl, olje og gass sjøl om befolkningsveksten blir 0.

Populistene finner på stadig nye unnskyldninger for å sluntre unna i klimaarbeidet. Unnskyldninger som de to jeg har nevnt framstår jo som absurde hvis man går dem nærmere etter i sømmene, for eksempel ved å hente noen tall fra nettet og bruke de fire regningsartene på dem, men det er det ikke meininga at du skal gjøre.

Hensikten er bare at du skal trekke et lettelsens sukk og tenke at da kan vi jo utsette klimainnsatsen i noen år til: I hvert fall til Kina har redusert sine utslipp. I hvert fall til USA. I hvert fall til Congo ... og så videre.

Og dermed blir klimaarbeidet sabotert akkurat like effektivt som om «klimarealistene» og oljegarkene fikk bestemme agendaen.

Politikk og kunnskapsvegring

 Gran kommune skal gjennomføre en Risiko Og Sårbarhets-analyse (ROS-analyse) for å styrke beredskapen. Dette er en formell gjennomgåelse der en ser på risiko og mulig omfang for forskjellige hendelser, for å identifisere tiltak som reduserer skaden hvis ulykken først er ute. Sist torsdag skulle kommunestyret vedta et mandat for arbeidsgruppa som skal utføre analysen. I debatten holdt jeg følgende innlegg (litt redigert, sånn at jeg framstår enda mer veltalende i skrift enn på talerstolen – æ-hrm):

«I tidligere ROS-analyser har en ikke sett på hvilke vedtak vi gjør lokalt som kan påvirke risikoen. Eksempler på slik påvirkning er:

• I en pandemi vil befolkningskonsentrasjoner påvirke risikoen for spredning: Jo tettere folk bor, jo større smittespredning får vi. Fortetting og sentralisering vil dermed, under ellers like forhold, øke smittespredningen.

• Store enheter gjør oss mer utsatt enn små enheter. En smittet lærer på en skole med 10 lærere kan smitte 9 andre. På en skole med 30 lærere kan vedkommende smitte 29 andre.

Koronaen er en mild pandemi. Den neste kan være mye verre: Svartedauen tok livet av halve befolkningen i Europa. Tenk deg et virus like dødelig som ebola og like smittsomt som Covid-19. Hvis hele befolkningen er samlet på ett sted, hvis alle ungene går på én stor skole, hvis alle ansatte sitter på en og samme arbeidsplass, er vi ekstremt utsatt om en sånn pandemi kommer. For alt vi veit, sitter det flinke folk og utvikler et slikt virus på en hemmelig lab akkurat nå.

Det samme gjelder ved andre hendelser som terroraksjoner eller naturkatastrofer. En meteoritt som detter ned i Brandbu sentrum gjør mye større skade enn en som detter ned i Rakalauv. En bombe som blir sprengt i Vassenden ("Gran sentrum") kan ta livet av mange flere enn en bombe som blir sprengt på Bjonskauen.

Spredt bebyggelse, spredte tjenester og små enheter gir oss altså en motstandsdyktighet – en resiliens – som blir svekket av sentralisering, fortetting og sammenslåing. Sentralisering, fortetting og sammenslåing er ingen naturlov; det er prosesser som blir skapt av politiske vedtak. Vi kan styrke vår resiliens ved å bruke teknologi og samfunnsplanlegging til å desentralisere bosetning, tjenester og arbeidsplasser, eller vi kan fortsette å svekke vår resiliens ved å fortsette å sentralisere.

Disse momentene har ikke vært belyst i tidligere ROS-analyser. Det bør de bli nå.» Så la jeg fram følgende forslag til vedtak, som tillegg til det foreliggende mandatet:

I arbeidet med ROS-analyse bør en vurdere om lokale vedtak kan påvirke skadeomfanget ved pandemier, ved terrorangrep, ved flom eller ved andre naturkatastrofer.

Vedtak som kan tenkes å påvirke risiko og omfang er:

• Befolkningskonsentrasjon kontra spredt bosetting;

• Store kontra små enheter (skoler, barnehager, andre tjenestetilbud).

Om en finner at slike vedtak kan påvirke risiko og skadeomfang, bør det dokumenteres hvordan risiko og omfang best kan begrenses.

Forslaget ble nedstemt: Ap, SP, Høyre og SV/Rødt stemte imot. Ap syntes det var vanskelig å stemme for et forslag som inneholdt «eksempler»; SP kunne være enig i noe, men fant det vanskelig å stemme for alt. Høyre meinte at dette var et fordekt forsvar for «den antikverte skolestrukturen» i Gran.

Legg merke til at forslaget ikke trakk noen konklusjon: Det ba bare om at arbeidsgruppa skulle vurdere hvorvidt sentralisering, fortetting og sammenslåing av enheter kunne øke risikoen. Men Ap, SP, Høyre og SV/Rødt ville ikke ha noen vurdering hvor formålet ville være å finne ut noe.

Det ville ikke være særlig vanskelig å finne ut om befolkningstettheten på forskjellige steder har påvirket smitteomfanget under pandemien, eller om pandemien har truffet store skoler hardere enn små skoler. Riktignok er det mange forhold som påvirker spredningen; alderssammensetning, yrke, utdannelse, og så videre. Men det finns statistiske metoder som kan brukes til å skille enkeltfaktorene fra hverandre.

Forslaget stanget altså mot en mur av politisk kunnskapsvegring. Og det er kanskje ikke rart: Alle de nevnte partiene har bidratt til sentralisering, fortetting og sammenslåing av enheter her i Gran. Da passer det kanskje dårlig å undersøke om dette har økt kommunens sårbarhet – i hvert fall hvis en mistenker at det faktisk kan være tilfelle.

Høyres kunnskapsvegring er særlig interessant. De var en svært aktiv pådriver da tre skoler i Brandbu ble lagt ned, og elevene ble samlet i én stor skole. Partiet argumenterte lenge og høglytt med at antall lærere kunne reduseres, og at en ville en få et bedre læringsmiljø og bedre læring når kompetansen ble samlet på ett sted. Slik kunne en spare penger og få bedre resultater i skolene på samme tid. Sånne tanker sitter i ryggmargen hos enkelte Høyre-folk; særlig i direktørdelen av partiet, der det er vanlig å se samfunnets forskjellige pyramider ovenfra. Fra det perspektivet blir alt enklere, bedre og mer effektivt hvis pyramidene blir færre og større.

Seinere i samme møte behandlet vi tilstandsrapporten for skolen. Da la jeg fram statistikk fra nasjonale prøver og elevundersøkelser i barneskolen i Gran fra 2013 fram til 2021. (I grønne og røde tall, av gode pedagogiske grunner.) De viste at den store, nye skolen skårer godt under landsgjennomsnittet på nasjonale prøver, mens resten av skolene – som fortsatt henger igjen i den «antikverte» strukturen – fortsatt skårer litt over gjennomsnittet. De viste også at den store, nye skolen skårer godt under gjennomsnittet i elevundersøkelsene, som måler læringsmiljøet i skolen, mens resten av skolene fortsatt skårer langt bedre enn gjennomsnittet. Antall lærere har ikke latt seg redusere, og kommunens økonomi tynges av renter og avdrag på lån til nytt skolebygg. Summa summarum: Ikke bedre og billigere, men dårligere og dyrere.

Ungene skal ikke få et dårligere læringsmiljø og et dårligere læringsutbytte bare fordi sentraliseringskåte politikere ikke skjønner konsekvensene av sine vedtak. Derfor la jeg fram et forslag om at administrasjonen måtte finne ressurser og kompetanse som trengs for å bringe nyskolen opp på nivå med de gamle skolene.

Da jeg la fram statistikken (og delte ut arket som inneholdt tallene), virket Høyres talsperson først himmelfallen: Det var som om bakken i hans forestillingsverden var revet bort under beina på ham. Men han kom seg fort. Nå var problemet blitt at resten av skolene ikke var blitt konsolidert (slik Høyre har brukt å foreslå i sine budsjettframlegg).

Det er jo svært vanskelig å kunnskapsvegre seg bort fra ark med tall beregnet ut fra offentlige statistikker. Så de tallene jeg la fram ble tatt såpass alvorlig av de andre partiene at innholdet i mitt forslag ble enstemmig vedtatt, bare navnet på skolen ble tatt ut. Dermed kom det noe svært godt ut av ett av mine to forslag på vegne av Gran Bygdeliste sist torsdag.

Når det gjelder ROS-analysen, så skal den behandles i kommunestyret også. Da kommer jeg nok til å nevne sentralisering, fortetting og sammenslåing igjen, skal du se. Vegring eller ikke.

Greta Thunberg har dessverre rett

 

Politisk redaktør i Aftenposten, Kjetil B Alstadheim, spør: «Er det lov å være kritisk til Greta Thunberg?» ( https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/V95yK3/politikerforakt-redder-ikke-verden ) Svaret på det er selvfølgelig ja: Thunberg opptrer på den internasjonale arenaen med svært tydelige standpunkter, og det hun sier har stor innflytelse, så selvfølgelig må hun kunne kritiseres, akkurat som en hvilken som helst annen påvirker. Men det hadde jo vært en fordel om kritikken hadde en viss relevans også.

Essensen i Thunbergs kritikk er at statsledere holder svulstige taler og lover nullutslipp om 10, 20, 30 eller 40 år, men ikke ett eneste kraftfullt tiltak som vil gi noen merkbar reduksjon nå. Og uten reduksjon nå kommer det ikke til å bli nullutslipp om 10, 20, 30 eller 40 år heller. Men det oppdager vi først når den tida har gått, når mange av verdens nålevende statsledere ligger i sine graver, mens Thunberg og hennes generasjon må leve med konsekvensene av at vi ikke gjorde noenting i 2021, 2022, 2023 eller 2024 heller.

Alstadheim påstår dessuten: «Effekten av klimatiltak vil ikke vise seg før flere år fram i tid.» Men det er rett og slett ikke sant: Effekten av reduserte utslipp kan måles omtrent med en eneste gang, ved at økningen i atmosfærens CO2- og CH4-innhold går ned. (Innholdet av drivhusgasser ville fortsett6e å øke, dessverre, men det ville ikke øke like raskt.)

En kan kanskje spørre seg om Thunberg ordlegger seg på klokest tenkelige måte. Men da får en diskutere formen på budskapet, ikke innholdet. For i innhold har hun dessverre rett: Ingen statsledere introduserer tiltak som har målbar virkning nå. Og hvis det skal være håp om å holde global oppvarming under 2 grader (for ikke å snakke om 1,5), så trengs det slike tiltak nå – ikke luftige løfter om hvor bra det skal bli om 10, 20, 30 eller 40 år.

Da kommunereformen kom til Hadeland og snudde

 

I 2014-2015 rullet kommunereformen som en tsunami over landet: Kommunene skulle fornyes, forbedres og robustiseres, og middelet var kommunesammenslåing. Det var både statsråd Sanner og statsministeren enige om.

Bølgen kom også til Hadeland. Lydige ordførere og administrasjoner organiserte et felleprosjekt mellom Lunner og Gran for å vurdere (i praksis: Planlegge) kommunesammenslåing. Det ble satt sammen ei arbeidsgruppe med representanter for alle politiske partier i begge kommuner. Med god hjelp av flinke konsulenter skulle denne gruppa komme fram til riktige konklusjoner.

Arbeidsgruppa fikk levert bunke etter bunke med rapporter og utredninger fra Sanners konsulenter. I disse rapportene sto det at sammenslåing ville gi bedre tjenester, mer demokrati, flinkere politikere, bedre økonomi, mer robust kommune samt godt og gagnlig vær. Demokratirapporten anbefalte at innbyggerne burde spørres hva de meinte om sammenslåing. Det burde gjøres gjennom veiledende samtaler, sto det. Folkeavstemming var ikke egnet til å gi et godt resultat, for da ville velgeren bli stående helt aleine i valgavlukket, uten noen å spørre, og uten hjelp til å forstå dybden og alvoret i spørsmålet. Det ville ikke være særlig demokratisk, meinte rapporten.

Alle disse rapportene var utarbeidet av nøytrale eksperter (utnevnt og lønnet av Sanners departement), så alt som sto der måtte regnes som sant og riktig. Stemningen i den bredt sammensatte arbeidsgruppa var god og positiv til sammenslåing. Jeg deltok i prosjektet som representant for Gran Bygdeliste, og oppdaget at jeg var den eneste som skapte ulyd i harmonien ved å stille kritiske spørsmål.

I slutten av prosjektet, i juni 2015, skulle vi vedta et «beslutningsgrunnlag». Det ble presentert en skisse til en rapport som prøvde å beskrive de paradisiske tilstandene i en framtidig storkommune, med blomstrende næringsliv, kloke politikere, dyktige ansatte og lykkelige innbyggere. Hos meg frambragte denne skissen sterke tilløp til munterhet. Jeg klarte å overbevise tilhengerne av sammenslåing om at det ikke ville tjene saken deres å vedta en beskrivelse av Utopia.

Derimot ble det vedtatt en intensjonsavtale om sammenslåing. Dette vedtaket ble støttet av alle unntatt Gran Bygdeliste. Det ble også vedtatt å holde rådgivende folkeavstemming. Grunnen til at flertallet tok en slik sjanse var nok at det tidligere var gjennomført to spørreundersøkelser – den siste i mai/juni, hvor 52 % i Gran og 56 % i Lunner var «positive» til sammenslåing. I den første undersøkelsen hadde 50 % i hver kommune stilt seg positivt. Med mange «Vet ikke» i begge undersøkelsene betydde det et klart, og økende, flertall i befolkningen for sammenslåing. (Se alt du vil se og mere til om hele saken på https://nykommunevurdering.wordpress.com/page/2/ .)

Jeg er ikke sikker på om svarene i telefonintervjuene framkom etter en «konstruktiv dialog», eller om folk faktisk svarte helt uten påvirkning. Undersøkelsene ble uansett gjort før det hadde vært noen debatt i det hele tatt! Befolkningen i begge kommunene hadde i en lang periode bare mottatt gladmeldinger om framtidig sammenslåing, med avisen «Hadeland» som en entusiastisk pådriver. (Avisen «Hadeland» er alltid lydhør når de store styringspartiene vil noe.) Innbyggerne hadde ikke hørt ett eneste motargument – om byråkratisering, stordriftsulemper, større avstand til beslutningsfattere, osv - , og slett ikke hatt tid til å vurdere for og imot. Nå ble det folkemøter med debatt, avisinnlegg, innlegg på sosiale medier – og ved folkeavstemminga samme høst ble det et rungende NEI i begge kommuner. Dermed ble det ingen sammenslåing.

Nå er spørsmålet tatt opp igjen, nok en gang med «Hadeland» som pådriver, etter at Høyre på nytt tok opp forslaget i kommunestyret i Gran og ble nedstemt så det sang. Lokalavisen gjennomfører en «undersøkelse» hvor folk klikker seg inn og sier JA eller NEI til sammenslåing. Etter at entusiastiske Høyrefolk har mobilisert kraftig, er det blitt klart flertall FOR sammenslåing i denne undersøkelsen, og dermed fastslår avisen at stemningen har snudd.

Vi får nå se, da. Jeg trur den eneste måten sammenslåerne kan få realisert drømmen sin på, er å vedta sammenslåing i kommunestyrene uten noen ny folkeavstemming.

Og nå er det mindre enn to år til neste kommunevalg.

Støre holder stø kurs mot 3-gradersmålet

 

Støre & Co vil føre samme oljepolitikk som den avgåtte regjeringa, kanskje enda et hakk mer oljevennlig: «Norsk petroleumsindustri skal utvikles, ikke avvikles... Regjeringen vil legge til rette for fortsatt høyt aktivitetsnivå på norsk sokkel,» står det i Hurdalsplattformen. «Det skal fortsatt gis tillatelser til å lete etter olje og gass i nye områder.» Samtidig understreker de at utvinning skal foregå mest mulig klimavennlig: «Sørge for, i samarbeid med næringen at utslippene fra olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel kuttes med 50 prosent innen 2030 og til netto null i 2050» - som om utslipp ved utvinning var hovedproblemet med olje og gass!

Samtidig har talspersoner for både gamle og nye regjeringsprtier, på innpust og utpust, understreket at de tar klimakrisen på stort alvor, og at de støtter helhjertet opp om både 2-gradersmålet og 1,5-gradersmålet. De har tatt inn over seg alvoret i FNs nyeste klimarapport, forsikrer de. Jaha?

I FNs nyeste klimarapport står det at hvis verden skal unngå mer enn to graders oppvarming sammenliknet med perioden 1850-1900, så kan vi ikke slippe ut mer enn 1350 milliarder tonn CO2 mer enn vi allerede har gjort. ( https://www.ipcc.ch/report/ar6/wg1/downloads/report/IPCC_AR6_WGI_TS.pdf , side TS-63) Og hvis vi skal holde oss under 1,5 grader, så er det gjenstående budsjettet bare 500 milliarder tonn! Dette er hvis vi skal ha 50 % sannsynlighet for å klare disse målene. Hvis vi ønsker å være litt mer sikre (f eks 67% sannsynlighet), krymper budsjettene til 1100 og 400 milliarder tonn, respektive. NB; dette er global temperaturøkning fra 1850-1900 til i dag. Fra før-industriell tid (før 1750) må vi legge på 0,1 grad til.

Verden har allerede funnet nok olje og gass til at det vil utgjøre ca 1.150 milliarder tonn når alt er hentet opp og brent. Utslipp fra køl, sementproduksjon, avskoging og drenering kommer i tillegg – køl aleine utgjør 14 milliarder tonn CO2 i året. Så i praksis er 2-graders budsjettet allerede brukt opp, og vel så det, hvis vi antar at alle olje- eller gassfelt som er funnet også vil bli tatt ut og brukt. Det er grunnen til at både FN og IEA sier: Vi har allerede funnet all den olje og gass som skal til for å skyte over 2-gradersmålet! Følgelig bør vi slutte å leite etter mer.

Javel, herr generalsekretær! Sier Ap, SP og H i kor. - Vi er helt enige; vi må gjøre alt som skal til for å holde 2-gradersmålet (og aller helst 1,5), i et forpliktende internasjonalt samarbeid! Og for å klare å gjennomføre dette grønne skiftet, sier alle deltakere i det grønne ordskiftet, må vi fortsette å leite etter mer olje og gass. Med andre ord: Vi er helt enige i at vi må trå på bremsen! Derfor må vi fortsette å trå på gassen.

Det kan jo hende at noen land der ute vil avholde seg fra å pumpe opp den oljen de alt har funnet, bare for at Norge skal kunne pumpe opp mer, som vi ikke har funnet ennå. Rekk opp handa, alle som trur på en slik mulighet.

FNs klimapanel har gjort nye forsøk på å beregne klimafølsomheten for CO2, altså det tallet som angir hvor stor temperaturøkningen blir hvis CO2-innholdet i atmosfæren blir fordoblet. De konkluderer med at følsomheten ligger på mellom 2,5 og 4 grader, med et «beste estimat» på 3. («Technical Summary», TS-57.) Rapporten viser også tall fra forhistorisk tid (tidlig eocen og det «termiske maksimum» for 55 millioner år sia) som indikerer en klimasensitivitet på nærmere 5 grader (TS-102). Det stemmer forbløffende godt med Arrhenius' beregninger i 1896! Men verken det termiske maksimum eller Arrhenius tok særlig hensyn til våre utslipp av aerosoler, som motvirker oppvarming fra drivhuseffekten. Så la oss gå ut fra at tallet, 3 grader global oppvarming når CO2-innholdet fordobles, er noenlunde riktig. Hva betyr det?

I før-industriell tid låg CO2-nivået stabilt på 280 milliontedeler. I dag er det oppe på 415; det gjenstår altså en fortsatt økning med 145 milliontedeler før vi er oppe på det dobbelte av før-industrielt nivå. 145 milliontedeler av atmosfæren utgjør snaut 1140 milliarder tonn. - Hva – det er jo mindre enn budsjettet for togradersmålet! Få ikke panikk: Karbonsyklusen mellom hav, vegetasjon, jordsmonn og atmosfære har hittil fungert slik at ca halvparten av våre utslipp blir absorbert i vegetasjon, jordsmonn og hav. Evnen til fortsatt opptak går riktignok ned, etterhvert som havet blir varmere og surere – men la oss anta at halvparten av våre utslipp fortsatt blir absorbert.

Det betyr at 3-gradersbudsjettet er på 2.280 milliarder tonn CO2.

De kjente kildene til olje og gass bringer oss som nevnt opp på 1.150 milliarder tonn. I tillegg, sa US Geological Survey i 2012, finnes det «konvensjonelle» kilder som ikke er oppdaget, men som kan utnyttes med konvensjonell teknologi, bare vi finner dem. Disse utgjør et potensial på minst 600 milliarder tonn CO2. Se https://pubs.usgs.gov/fs/2012/3042/fs2012-3042.pdf .

Hvis andre land gjør som Norge og fortsetter å leite, kan vi altså finne olje og gass nok til å komme opp i 1.750 milliarder tonn CO2. - I tillegg kommer utslipp fra køl, som kommer til å holde seg på høgt nivå i minst 10 år til. - Da nærmer samlete utslipp seg 1900 milliarder tonn, av de 2.280 som (ifølge meg) utgjør tregradersbudsjettet. Og det er før vi legger til sement, avskoging, drenering... 

Vi er altså ikke helt sikre på at vi når tre-gradersmålet! Men vi er på god veg. Og Norge er med. 

Men andre land gjør kanskje ikke som Norge? Kanskje Venezuela vil ofre seg for at vi skal kunne finne og pumpe opp så mye vi vil? - Tja. Maduros offiserer skal fortsatt fylle sine hemmelige konti i utlandet. Og når han er borte, skal landet bygges opp igjen. Det blir dyrt. - Venezuela har Maduro; andre land har andre problemer: De kommer nok ikke til å slutte å pumpe.

Verdens investeringer i fornybar energi (vind og sol) øker kraftig hvert eneste år, skriver IEA i «World Energy Outlook 2021», som nettopp er publisert. ( https://www.iea.org/reports/world-energy-outlook-2021/executive-summary ) Men det øker ikke fort nok. IEA opererer nå med tre scenarier for verdens energiforsyning: Ett som følger de konkrete forpliktelser til utslippsreduksjon som verdens land har påtatt seg; ett som følger de planer om utslippsreduksjon som verdens land har offentliggjort; og ett som følger en bane til netto null utslipp i 2050 – omtrent tilsvarende 1,5-gradersmålet. Om det siste scenariet sier IEA: «In the NZE, there is an annual market opportunity that rises well above USD 1 trillion by 2050 for manufacturers of wind turbines, solar panels, lithium-ion batteries, electrolysers and fuel cells. This is comparable in size to the current global oil market.» («I netto null utslipp-scenarioet vil det være årlige markedsmuligheter på godt over 1 trillion USD i 2050 for produksjon av vindturbiner, solpaneler, litium-ionebatterier, elektrolytter og brenselsceller. Dette er sammenlignbart med størrelsen på verdens nåværende oljemarked.»)

Norge kan satse på å være med i dette vekstmarkedet, som produsenter og brukere av de nye teknologiene. Eller vi kan satse på at verken 1,5-gradersmålet eller 2-gradersmålet blir nådd, og at det fortsatt vil være et marked for olje og gass i 2050 som kan betale ned kostnadene for å bygge ut de nye feltene vi håper å finne fra nå av.

For tida gjør vi det siste. Støres regjering holder, akkurat som Solbergs, stø kurs mot 3-gradersmålet. Med eller uten «bioenergi».

Hurdals-plattføttene tramper ut i naturen

 

Først en advarsel: Dette innlegget er til en viss grad preget av ironi. Det kommer av at jeg ikke veit om jeg skal le eller gråte, så jeg velger en kombinasjon. Les på eget ansvar!

Du var ikke imponert over hvor godt Solberg-regjeringa svarte på FNs miljø- og klimarapporter? Du hadde håpet på bedre miljøvern fra ei ny regjering? Tru om igjen: Det blir verre. I «Hurdalsplattformen» har SP fått gjennomslag for så godt som alle sine miljøfiendtlige standpunkter. Noen hovedpunkter (se https://res.cloudinary.com/arbeiderpartiet/image/upload/v1/ievv_filestore/43b0da86f86a4e4bb1a8619f13de9da9afe348b29bf24fc8a319ed9b02dd284e ):

• Det skal bygges flere skogsbilveger, og det skal satses på «aktiv skogskjøtsel med hogst, planting, gjødsling og ungskogpleie», fordi dette «bidreg til ein betydeleg klimagevinst». Nei: Flere skogsbilveger fører til mer oppstykking av biotoper. Flatehogsten slik den foregår i dag raserer skogbunnen og gir store klimagassutslipp. Sammen med planting og gjødsling skaper denne hogsten en plantasjeskog med stadig sterkere preg av monokultur.

• Alt vern av privateid skog skal være frivillig. Det vil si at det blir opp til den enkelte skogeier å avveie hensynet til biologisk mangfold mot hensynet til egen lommebok. Gjett hvordan det vil gå!

• Skogvernet skal dessuten gjennomføres på en måte som «får minst mogleg konsekvensar for avverkinga og skognæringa sine mogligheiter til å bidra i det grøne skiftet». - Her har skognæringa i hvert fall bidratt kraftig til det grønne ordskiftet.

• Den nye regjeringa vil satse på fornybar kraft til folk og industri. Likevel vil den «ikke godkjenne nye mellomlandsforbindelser til utlandet i denne stortingsperioden». Altså: Om vi produserer aldri så mye fornybar kraft her i landet – potensialet er enormt! - , så må vi ikke finne på å selge mer til utlandet og tjene penger på handelen, samtidig som vi bidrar til reduserte utslipp i Europa: England og EU får bare fortsette å fyre med køl; billig strøm og reduserte utslipp skal vi sannelig beholde for oss sjøl! (Se http://kvernvold.blogspot.com/2020/10/norge-kan-leve-av-energisalg-i-all.html )

• Klimagassutslippene skal reduseres. Det skal vi blant annet oppnå ved at CO2-avgiften økes. Men det skal ikke koste noe, for vi skal samtidig «videreføre og styrke CO2-kompensasjonsordningen»», og vi skal slett ikke innføre avgift på «klimagassutslipp som følger av biologiske prosesser»! Gjett hvilke.

• Dessuten skal avgifter som «rammer folk flest» reduseres – det gjelder blant annet drivstoffavgifter!

• Det skal «føres en mer restriktiv rovdyrpolitikk». De regionale rovviltnemndenes rolle skal styrkes, og det skal «legges avgjørende vekt på nemndenes avgjørelser». Det skal også utredes «en reduksjon av gjeldende bestandsmål for ulv og bjørn. Med mål om å redusere belastningen for beitenæringene og lokalsamfunn». I SP-styrte kommuner sitter det SP-folk i rovviltnemndene, så da veit vi åssen det går. - I 2020 forsvant det ca 100.000 sauer på utmarksbeite, av en bestand på 2 millioner. Av disse 100.000 ble 1.409 sannsynligvis tatt av ulv, slik at eierne fikk erstatning for dem. SP har altså ført en intens og vellykket kampanje for å redusere 1,4 % av de registrerte tapene, i ei næring som bidrar med 0,6 % av vårt totale matinntak. ( https://www.harvestmagazine.no/pan/hvorfor-lar-vi-overproduksjonen-av-sau-fortsette )

• «Stimulere til økt bruk av biodrivstoff og skjerpe kravene til innblanding av andregenerasjons biodrivstoff»: Det betyr i klartekst mer plankediesel. Resonnementet er: Når treet vokser, fanger det inn CO2 fra atmosfæren. Så brennes treet opp i form av bioeenergi, og da slipper det ikke ut noe CO2. Så vokser det opp et nytt tre, som også fanger inn CO2. Dette treet brennes også opp som bioenergi, og heller ikke denne gangen slippes det ut CO2... Slik kan «sirkulærøkonomien» fortsette i runde etter runde. I hver runde trekkes det CO2 ut av atmosfæren. Dette karbonet blir på mystisk vis borte; ikke finnes det i treet lenger (for treet er brent opp), og heller ikke i atmosfæren! Hvor i all verden blir det av karbonet? Bare hvis treet brenner opp i en skogbrann gir det fra seg CO2... Slik kan den nye regjeringa videreutvikle det bokføringsjukset som den avgående regjeringa har praktisert, og bokføre stadig større, men fiktive, reduksjoner i utslippene. (Se http://kvernvold.blogspot.com/2020/08/mer-bokfringsjuks-og-flere-kortreiste.html )

• «Etablere en storstilt satsing på norsk bioenergi og avansert biodrivstoff i transportsektoren». Transportsektoren skal ikke bli «utslippsfri» lenger; den skal bli «fossilfri». «Grønt» karbon er helt OK, kan du skjønne!

Oppsummert:

• Utarming av biologisk mangfold i norsk skog fortsetter, og det blir opp til private skogeiere å avgjøre om noe skal vernes. Da går det nok slik det bruker å gå.

• SP har seiret i sin intense kamp for å fjerne årsaken til 1,4 % av tapene av sau på utmarksbeite. (De øvrige 98,6 % er det ikke brått så farlig med.) For å få til dette har Vedum måttet gi opp kampen for flystasjon på Andøya og for å bevare Ullevål sjukehus: Litt må man jo ofre for de virkelig store seirene.

• CO2 og metan fra «biologiske» kilder – det vil i praksis si fra norsk landbruk – skal slippe CO2-avgift. «Biogent» karbon er grønt karbon, må du skjønne!

• Bokføringsjukset med nullutslipp fra bioenergi videreføres og styrkes, og det skal satses stort på egenproduksjon av norsk bioenergi. Jeg har tidligere foreslått at når man først grønnifiserer naturlovene for å pynte på utslippene, kan man like gjerne ta i så det holder: Innfør grønn tyngdekraft NÅ! ( http://kvernvold.blogspot.com/2018/09/grnn-tyngdekraft-en-varig-klimalsning.html )

I miljøsammenheng kan en altså fastslå at Hurdalsplattformen er blitt til Hurdalsplattføtter. Men hva med oljen i Hurdal? Den kommer jeg tilbake til. Frykt det verste.

Erna tok en Winston

 

Pandemien er ikke over: Se https://www.worldometers.info/coronavirus/ Det dør fortsatt mange tusen mennesker av korona hver dag. Slik kommer det til å fortsette helt til vaksinene har nådd fram til de mest tilbakestående – økonomisk eller kunnskapsmessig – områdene i India, Afrika, Texas og Florida. Men her hjemme er krisen er over: Vi kommer til å vaksinere oss ut av stadig nye mutanter og versjoner fra det fæle utlandet. Dermed kan vi fastslå at Norge har klart seg bedre gjennom krisen enn alle land det er rimelig å sammenlikne oss med: 871 døde, mot 14.864 i vårt nærmeste naboland. (Det finnes mange land det ikke er rimelig å sammenlikne oss med: Kina, Venezuela, Nord-Korea. Regimene i sånne land har mer effektive midler til å stanse spredningen og til å redigere statistikkene enn regjeringer har eller bør ha i demokratiske land.)

Økonomisk har vi også klart oss svært godt gjennom det verste av koronaen. Hvorfor gikk det så bra akkurat med oss?

Noen utlendinger meiner det kommer av at vi har verdens beste helsestell: Se http://kvernvold.blogspot.com/2021/08/covid-19-helse-og-sant-norge-best-i.html . (Vi beholdt plasseringa hos Bloomberg neste måned også; se https://www.emergency-live.com/news/covid-resilience-ranking-norway-the-best-pandemic-management-country-in-the-world/ .)

Andre, særlig våre gode naboer svenskene, finner andre forklaringer: Se f eks http://kvernvold.blogspot.com/2020/07/rnen-fra-st-jan-oscar-sverre-lucien.html . Vanlige oppfatninger, som også Ørnen fra Øst ga uttrykk for, er at nordmenn bor spredt på knauser og holmer så vi ikke smitter hverandre, at vi ikke har noen kontakt med utlandet, i motsetning til de kosmopolittiske svenskene, og – ikke minst – at Norge har hatt flaks.

Innen synse-aristokratiet og kultokratiet danner man seg helst sine urokkelige oppfatninger helt uavhengig av tall, fakta og slikt. Jeg driver ikke med kultur; tvert imot, jeg er sivilingeniør. Dermed overser jeg glatt alle uskrevne regler om kulturell dyskalkuli. Her er noen tall og fakta:

• I Sverige bor 87 % i byer og tettsteder, mot 82 % i Norge. En forskjell på 5 % i antall personer som bor spredtbygd gir kanskje ikke noen fullgod forklaring på vår tilsynelatende koronaresistens, sammenliknet med Sverige.

• Ifølge «Fremtiden I Våre Hender» var Norge før pandemien ett av de landene i verden der folk foretok flest utenlandsreiser: Se https://www.framtiden.no/aktuelle-rapporter/811-norge-pa-flytoppen-2/file.htm . I 2015 foretok hver norsking i snitt 4,4 utenlandsreiser med fly, mens hver svenske foretok 2,7 slike reiser. I 2019, siste år før pandemien, var den norske reiselysten fortsatt like stor, ifølge Avinor: https://avinor.no/contentassets/b3f78317709344549da26fa3ebda6977/avinor-reisevaneundersokelsen-2019.pdf . Norske fjellaper har altså reist mye hyppigere til utlandet enn våre kosmopolittiske naboer.

• Påstanden om «flaks» er vanskelig å verifisere empirisk. Derimot kan det fastslås at Norge var ett av få land som gjennomførte full nedstenging på svært tidlig tidspunkt. I mange andre land – Storbritannia, Sverige – ventet man i det lengste, mens utelivet blomstret og folk satt tett i tett på busser og T-baner, uten munnbind og uten avstand. Effektive tiltak ble ikke innført før viruset hadde spredt seg vidt og bredt i hele befolkningen. Det ble som å stenge stalldøra etter at alle hestene hadde kommet seg ut.

I det fellesskandinaviske pludre- og synseprogrammet «Norsken, svensken og dansken» har pandemien vært et hyppig tema. Nå er den offisielt avblåst, uten at de tre synserne har klart å finne ut hvilket land som har hatt den mest vellykte handteringa. Som den ukultiverte bavianen jeg er finner jeg det fascinerende at tre kulturpersonligheter ikke klarer å finne ut hvilket resultat som er best: 1460 døde pr. million innbyggere, 459 døde pr, million innbyggere eller 159 døde pr million innbyggere. Riktignok har den svenske deltakeren flere ganger kunnet fortelle at høge dødstall i Sverige skyldes privatisering av sjukehjem og kyniske investorer som bare tenker på profitt. (Hun bruker ofte å nevne privatisering, kyniske investorer og profitt når hun skal forklare ting som er trist og leit her i verden.) Jeg har etterhvert skjønt at dette er den offisielle svenske bortforklaringa: Dødstallene i Sverige skyldes at man ikke klarte å skjerme sjukehjemmene; det har Tegnell forklart mange ganger.

Også på dette punktet går det an å finne noen faktiske tall fra virkeligheten. Professor Marta Szebehely arbeider med omsorgsforskning, og hun hadde tall for ett år sia: «I många länder är andelen i stort sett oförändrad sedan juni: i Sverige 46 procent, Danmark 35 procent, Tyskland 39 procent, USA 41 procent, Finland 42 procent, Storbritannien 44 procent, Frankrike 46 procent, Norge 53 procent, Irland 56 procent, Belgien 61 procent, Spanien 63 procent och Kanada 80 procent.» ( https://coronakommissionen.com/wp-content/uploads/2020/12/internationella-erfarenheter-av-covid-19-i-acc88ldreboenden_webb.pdf ) Hun har seinere bekreftet at det fortsatt er litt under halvparten av de koronadøde i Sverige som bor på institusjon.

I Norge er det også i underkant av 50 % av de koronadøde som bor på sjukehjem, ifølge FHI og Senter for omsorgsforskning. https://omsorgsforskning.brage.unit.no/omsorgsforskning-xmlui/handle/11250/2737650

Altså: Tall fra virkeligheten viser at det har dødd litt flere personer av korona utafor institusjon enn på institusjon, både i Norge og i Sverige. Hvis privatisering og profittjag er årsaken til så mange dødsfall i Sverige, må altså profittjaget ha herjet minst like kraftig ute i det svenske samfunnet som på sjukehjemmene. - En alternativ forklaring er at smitten ikke oppsto på sjukehjemmet: Den ble bragt dit av ansatte, pårørende, besøkende, og de bar den med seg fra et samfunn der den fikk bre seg nesten uhindret på diskoteker og barer, på T-baner og busser, i forretninger og i selskapslivet.

Tall fra hele den vide verden framtvinger som en uunngåelig konklusjon at krisen har vært handtert mye bedre i Norge enn i nesten alle andre land. Selvfølgelig har det haglet med kritikk fra både skrulle-venstre og kokko-høyre, fra politikere og samfunnssynsere og alle slags særinteresser med hver sine sjuke mødre. Regjeringa sto likevel støtt og hadde så godt som full oppslutning i befolkningen om tiltakene, som ble frontet av en ypperlig kommunikator – Bent Høie, som forente inntrengende alvor med sindig ro, og ikke minst humor og medmenneskelighet. Statsminister Solberg seilte på ei bølge av medgang og hadde også høg oppslutning på meiningsmålingene. Likevel: Trass i resultater som ble bedre enn alt vi kunne ha ventet på forhånd, gikk regjeringa på et kraftig valgnederlag. Den fikk altså ingen som helst belønning for vellykket handtering av den største helseutfordringa landet har stått overfor på 100 år.

Hva skjedde? Solberg hadde alle muligheter til å lykkes. Den triste sannheten er at hun klønet det til for seg sjøl: I februar, etter at hun hadde stått fram med stort alvor og innprentet nye og strengere regler for sammenkomster, feiret hun sin 60-årsdag med sammenkomster der de samme reglene ble brutt to kvelder på rad.

Det hun gjorde kan forklares på tre måter:

• Statsministeren kjente ikke sjøl de reglene hun hadde fått vedtatt, og som hun sto fram og forklarte.

• Statsministeren skjønte ikke alvoret i koronasituasjonen.

• Statsministeren syntes at hun, i sin posisjon, måtte kunne se bort fra reglene.

Ingen av disse tenkelige forklaringene er, eller bør være, akseptable for den som skal lede landet gjennom ei alvorlig krise. Hendelsen medførte at tilliten til Regjeringens ledelse av smittevernet ble alvorlig svekket. Den kunne også ha ført til at tilliten til smittevernet som sådan ble svekket, og et blikk ut av landet ville ha vist hva det kunne føre til. Jeg meinte den gangen at konsekvensene kunne ha vært så alvorlige at statsministeren burde gå av.

Det gjorde hun ikke, men tilliten til henne som statsminister fikk en varig knekk. På meiningsmålingene kom hun seg aldri opp igjen dit hun hadde vært. Hun kludret det til én gang til med en ny symbolsak, der regjeringa vedtok at noen få hundre personer – deriblant regjeringas medlemmer – skulle prioriteres i vaksinekøen. Dessverre hadde hun glømt å spørre sin egen helseminister om han ville benytte denne muligheten. Det ville han ikke. Og av de to var det ikke statsministeren folk stolte mest på i koronaspørsmål, for å si det forsiktig.

I valgkampen ble handteringa av pandemien nærmest en ikke-sak, enda dette kunne ha vært den ene saken som regjeringa kunne peke på og si: «Dette har vi handtert bedre enn alle andre i verden!»

Winston Churchill tapte det første valget etter at at han hadde ledet landet til seier i 2. verdenskrig. Erna tok en Winston, og på valgdagen fikk hun like lite lønn for strevet som han hadde fått. I hennes tilfelle kan en nesten si at hun fikk som fortjent.

Har vi nok karbon til å koke planeten?

 

FNs nye klimarapport presenterer 5 tenkelige scenarier for global temperaturøkning fram til 2100. Scenariene er vist i den første delrapporten, «Climate Change 2021: The Physical Science Basis», og kan hentes her: https://www.ipcc.ch/report/ar6/wg1/#TS . Du kan nøye deg med «Summary for Policymakers» på 41 sider; du finner underliggende detaljer og forklaringer i «Technical Summary» på 150 sider – og hvis du VIRKELIG vil grave deg ned, kan du hente hele delrapporten på 3949 sider.

Som kjent er jeg en nerd. Så jeg har funnet mye interessant i hele rapporten, for eksempel om klima i forskjellige forhistoriske og historiske perioder. Og hvis du først begynner å bla, finner du svært mange interessante referanser i de milelange litteraturhenvisningene også. I våre dager er en forskningsrapport bare noen tastetrykk borte, så lenge du klarer å stave tittelen, så du risikerer å bli sittende i noen timer! - Men i det følgende skal jeg hovedsakelig holde meg til «Summary for Policymakers». Hent den nå før jeg fortsetter.

Klar? Bla opp: På side 16 finner du utslippsbaner for CO2, metan, N2O og SO2 for hvert av de fem scenariene. Den dominerende er selvfølgelig CO2. I motsetning til synsere fra Livets harde skole har jeg ingen forutsetninger for å grave meg langt ned i modellene og de tekniske beregningene og finne grove feil! Derfor går jeg ut fra at de 115 forskerne (deriblant 6 fra Norge) som har signert denne oversikten er fagfolk som veit hva de snakker om. I tillegg har de hundrevis av andre fagfolk og tusenvis av forskningsrapporter i ryggen, som «Technical summary» og resten av rapporten viser. Dermed tar jeg de klimaendringene som blir beregnet for hver utslippsbane for god fisk, i den forstand at dette representerer den beste kunnskapen som for tida er tilgjengelig om slike sammenhenger.

De fem utslippsbanene er:

• SSP5-8.5, hvor utslippene stiger kraftig og stabiliseres på godt og vel 3 ganger dagens utslipp. Denne banen medfører utslipp på ca 7.700 milliarder tonn CO2 fra nå til år 2100, og gir en temperaturstigning på 4,4 grader (mellom 3,3 og 5,7) fra nivået i 1850-1900.

• SSP3-7.0, hvor utslippene fortsetter å stige linjært til det dobbelte av dagens utslipp i slutten av århundret. Denne banen medfører utslipp av ca 4.800 milliarder tonn CO2 fra nå til år 2100, og gir en temperaturstigning på 3,6 grader (mellom 2,8 og 4,6) fra nivået i 1850-1900.

• SSP2-4.5, hvor utslippene stiger litt, men så holder seg stabile fram til ca år 2060, og deretter synker de til 1/4 av dagens nivå i 2100. Denne banen medfører utslipp av ca 2.800 milliarder tonn CO2 fra nå til år 2100, og gir en temperaturstigning på 2,7 grader (mellom 2,1 og 3,5) fra nivået i 1850-1900.

• SSP1-2.6, hvor utslippene synker linjært fra nå fram til ca 2065, og deretter blir negative. Denne banen medfører utslipp av ca 1.200 milliarder tonn CO2 fra nå til 2100, og gir en temperaturstigning på 1,8 grader (mellom 1,3 og 2,4) fra nivået i 1850-1900.

• SSP1-1.9, hvor utslippene synker bratt fra nå fram til ca 2055, og deretter blir negative. Denne banen medfører utslipp av ca 600 milliarder tonn CO2 fra nå til 2100, og gir en temperaturstigning på 1,4 grader (mellom 1,0 og 1,8) fra nivået i 1850-1900.

Tallene fra 1.9 til 8.5 viser til beregnet strålingspådriv, sammenliknet med førindustriell tid. 8.5, for eksempel, betyr at ved samme globale temperatur som før de menneskeskapte CO2-utslippene ville Jorda i snitt motta en nettoenergi på 8,5 W/m2, altså en kraftig oppvarming. Energioverskuddet nulles først ut når Jorda er blitt så varm at den klarer å kvitte seg med dette overskuddet – i dette tilfellet en temperaturøkning på 4,4 grader. (Pluss/minus en grad.)

Utslippstallene framkommer som integraler av arealet under utslippsbanene i grafen, og jeg kan ha målt litt unøyaktig (jeg ble aldri noen kløpper med pipettene på kjemilabben heller!). Jeg har etter beste evne regnet inn fradrag for «negative utslipp» også. («Negative utslipp» betyr at vi fanger inn MER CO2 fra atmosfæren enn vi slipper ut og lagrer denne fangsten på et trygt sted. Si fra når du skimter en sånn teknologi i det fjerne.)

Den intelligente leser ser straks at de to siste utslippsbanene er konsistente med 2-gradersmålet og 1,5-gradersmålet, respektive. Av «Technical Summary» framgår det at utslippsbudsjettet for disse to målene er beregnet til henholdsvis 1350 og 500 milliarder tonn CO2.

Hvordan stemmer scenariene med virkeligheten? Tja: Foreløpig ØKER CO2-utslippene, omtrent som SSP5-8.5 og SSP3-7.0. Vi befinner oss altså langt fra banene som fører til 1,5- eller 2-gradersmålet, og det kreves svært drastiske tiltak for at vi skal komme inn i en av disse banene. Det er ikke nok å vedta at «vi skal halvere utslippene før 2030, og bli utslippsfri i 2050»: Man må gjennomføre noen effektive tiltak også. Alle slike tiltak snakkes bort så snart det viser seg at de kan komme til å koste en femtilapp for den jevne velger, og i stedet fortsetter det grønne ordskiftet.

Verdens to mest folkerike stater, Kina og India, øker fortsatt sine utslipp kraftig. Resten av verden måtte komme ned på nullutslipp om få år hvis de to mest optimistiske banene skulle være oppnåelige. Der kommer ikke verden til å være. En kan hevde at begge disse landene er i sin fulle rett til å øke utslippene for å ta igjen veksten i vestlige land: Det er vi som har stått for størstedelen av utslippene til nå, og sørget for at atmosfæren har en CO2-andel på 415 milliontedel, mot 280 før den industrielle revolusjon. Har ikke verdens to mest folkerike land også rett til å fullføre sin industrielle revolusjon? Kan en godt si. Og det sier talspersonene for begge disse landene.

Jeg trur altså ikke at de to mest optimistiske banene er realistiske, i betydningen oppnåelige. Togradersmålet er kommet og gått, og at vi må anstrenge oss til det ytterste for å klare den midterste banen, der utslippene stabiliseres, hvoretter de synker fra ca år 2060. Hvis dét skal være mulig, må vi likevel sette alle krefter inn for at veksten i energiforbruk skal komme fra karbonfrie kilder – sol, vind og atomkraft.

2,7 grader vil være riktig ille: Tenk på katastrofebrannene, flommene og tyfonene vi har opplevd i 2019 og 2020, etter bare 1,1 grader. Forestill deg så ekstremvær som blir enda mer ekstremt, og ødeleggelser som blir mange ganger større enn nå. Men hvis 2,7 grader er riktig ille, så er 3,6 eller 4,4 rett og slett ikke til å tenke på.

Det finnes en utbredt oppfatning om at klimaendringene på en eller annen måte skal «ordne seg», uten at vi trenger å foreta oss noe særlig. Og én måte det kan «ordne seg» på, er at vi slipper opp for køl, olje og gass! Da blir vi nødt til å gå over på karbonfrie kilder enten vi vil eller ikke. (Nei, Virginia, «bioenergi» løser ingenting. Den brenner og gir fra seg CO2 akkurat som andre karbonkilder; dessuten vokser ikke vegetasjonen tilnærmelsesvis fort nok til å erstatte køl, olje og gass. Fossile kilder inneholder energi som fotosyntesen har skrapt sammen gjennom minst hundre millioner år, og som vi bruker opp på et par hundre år. Da blir årlig tilvekst som brukes opp fortløpende ganske puslete i sammenlikning.)

Det ville være katastrofalt korttenkt om vi satte oss i den situasjonen at vi plutselig blir tvunget til å bygge ut sol, vind og atomkraft fordi karbonlagrene er tomme! Vi må i hvert fall sørge for en gradvis overgang. Men kan vi komme til å slippe opp for karbon før hele kloden er kokt i 4,4 grader over før-industrielt nivå? Da må vi vite hvor store lagrene faktisk er.

Ei god kilde til slike opplysninger er «Statistical Review of World Energy 2021» fra British Petroleum. (70ende utgave! Imponerende.) ( https://www.bp.com/content/dam/bp/business-sites/en/global/corporate/pdfs/energy-economics/statistical-review/bp-stats-review-2021-full-report.pdf ) Der finner vi følgende tall for kjente energikilder:

• Olje: 244 milliarder tonn, som tilsvarer 773 milliarder tonn CO2 ved forbrenning.

• Naturgass: 188 billioner m3, som tilsvarer 374 milliarder tonn CO2 ved forbrenning.

• Køl: 1074 billioner tonn, som tilsvarer 2.750 milliarder tonn CO2 ved forbrenning (forutsatt at køl består av gjennomsnittlig 70 % karbon.

• Sement: Det finnes ingen praktiske grenser for hvor mye kalkstein (kalsiumkarbonat) vi kan finne og lage sement av! Hvis produksjonen fortsetter som nå, vil det bidra med ca 200 milliarder tonn CO2 over en 80-årsperiode.

• Dessuten må vi regne med noen hundre milliarder tonn som slippes ut fra jordbunnen på grunn av drenering av våtmarker og skogbunn. Hvor mye kommer an på hvor ivrige skogeierne er til å «utvikle» eiendommene sine.

Er dette hele historien? Nei.

Den som leiter, han finner. Fra 2000 til 2020 har kjente forekomster av olje økt med 33 %; av gass med 36 %. Kilder som ikke er funnet ennå er ikke medregnet: Verken Barentshavet, LoVeSe eller de store oljelagrene i havet vest for Grønland (som grønlenderne har sagt nei takk til å utnytte - fantastiske Kalaallit Nunaat! ) er tatt med. Eller felt på de store havdyp. Eller - -

I 2012 beregnet US Geological Survey at det var nesten 1/3 så mye olje i uoppdagete kilder, og nesten like mye naturgass i uoppdagete kilder, som det som finnes i kjente kilder i dag. ( https://pubs.usgs.gov/fs/2012/3042/fs2012-3042.pdf ) Og dette gjelder «konvensjonelle» reserver, altså sånne som kan utnyttes med kjent teknologi, bare vi finner dem. Det vil i så fall kunne bidra med ytterligere 600 milliarder tonn CO2.

Det virkelig store potensialet ligger likevel i en kilde som nesten ikke er utnyttet: Metanklatrater. Klatrater er gassmolekyler, i dette tilfellet metan, som er fanget i iskrystaller. Slike klatrater dannes ved biologisk nedbryting i oksygenfritt miljø mellom 0 og 4 grader, og det finnes enorme mengder av dem i permafrosten og på kontinentalsokkelen – mer energi enn i «summen av alle kjente kilder av olje, gass og køl tilsammen», ifølge én kilde. ( https://geology.com/articles/methane-hydrates/ ) Sjekk gjerne flere kilder: Estimatene varierer voldsomt, men alle estimater er enorme. - Klatrater gir fra seg metan når iskrystallene smelter – f eks når permafrosten tiner, eller når vatnet på havbunnen blir varmt nok. Derfor er det flere som mistenker smeltende klatrater for å stå bak den kraftige økningen av metan i atmosfæren: Metannivået er nå nesten 3 ganger så høgt som i før-industriell tid. Smeltende klatrater kan også ha forårsaket de voldsomme klimaendringene for ca 55 millioner år sia, da middeltemperaturen var fra 6 til 10 grader høgere enn i dag. Hvis dagens klimaendringer setter i gang en slik prosess i stor skala, vil den være sjølforsterkende, og da kan vi glømme alle scenarier som IPCC presenterer – nåla går gjennom taket uansett, helt uavhengig av våre egne utslipp.

I en verden der tilgangen til olje og gass strypes, og der det ennå ikke er kommet fart i overgangen til karbonfri energi, kommer klatratene til å bli utnyttet. Særlig avansert teknologi trengs ikke for å skrape havbunnen; det veit enhver reketråler. Så lenge alternativene mangler og det økonomiske potensialet er enormt, blir det fullt mulig å utvikle teknologiske tilpasninger temmelig kjapt.

Legg nå sammen: 1.147 milliarder tonn CO2 fra kjente olje- og gasskilder; 600 fra hittil ukjente; 200 fra sement; 500 fra avskoging og pløying av våtmark; 2.000 fra klatrater; 2.000 fra køl (den siste holder vi nede så godt vi kan – gass er tross alt bedre!): Når vi runder av, blir det fort 6.500 milliarder tonn fram til år 2100. Så det er ikke sikkert vi har tilgjengelig nok karbon til å nå helt fram til 4,4 grader, eller at vi klarer å brenne det opp fort nok. Jeg synes ikke vi bør prøve heller.

Verden har funnet mer olje og gass allerede enn det som er nødvendig for å passere 2-gradersmålet, når vi også regner med sementen. Likevel insisterer flertallet her i landet på at det vi virkelig trenger nå, det er å finne MER olje og gass: Vår oljeutvinning foregår klimanøytralt, veit du, så i virkeligheten er det nesten et klimatiltak å finne mer av den. - I tillegg vil utslipp fra andre kilder gjøre det fullt mulig å komme langt forbi 3,6-gradersmålet med vaiende faner, hvis det er det vi absolutt vil.

Jeg er likevel betinget optimist. Mennesker har evne til å opptre noenlunde rasjonelt når vi ikke lenger har noe annet valg – jfr diverse kapitulasjoner, seinest i krigen mellom Armenia og Aserbadsjan. Og etterhvert som både utbygging og drift av solkraft og vindkraft viser seg å være billigere enn olje, gass og køl, så kommer de fornybare kildene til å vinne: Det er grenser for hvor lenge vi vil kjøre dyrere dieselbiler bare på trass. Energien blir karbonfri, og verden blir elektrisk. Sistemann som begynte å leite etter nye oljefelter går konk som fortjent.

Problemet kan være at overgangen ikke går raskt nok. Vi kommer antakelig under 2,7 grader, men ikke under 2. Og Norge, som burde være i fortroppen for ny energi, har foreløpig bestemt seg for å være i baktroppen. Det kan straffe seg – også økonomisk.

Ekstremværet kommer til å bli enda mye verre

 

President Biden oppsummerte ødeleggelsene etter ekstremværet i 2020 og 2021: I 2020 beløp ødeleggelsene seg til nesten 100 milliarder dollar, og i 2021 ville de gå langt over 100 milliarder. I tillegg kommer tap av menneskeliv og menneskelig lidelse, sa han.

Han snakket bare om ødeleggelsene i USA. Katastrofebrannene i Canada, Hellas, Tyrkia og – aller verst – i Sibir kommer i tillegg. Det samme gjør flomskadene i Tyskland og Kina, pluss pluss. World Meteorological Organization gir en grei oversikt over virkningene av ekstremvær i 2020: «Climate change indicators and impacts worsened in 2020» (https://public.wmo.int/en/media/press-release/climate-change-indicators-and-impacts-worsened-2020 ).

Katastrofebrannene og ødeleggelsene på grunn av flom og orkan skyldtes menneskeskapt global oppvarming, fastslo Biden. «Men dette kan vi stoppe!» la han optimistisk til, og begynte på tiltakslista over hva USA kan gjøre for å stanse global oppvarming.

Beklager, herr president: Dette har du ikke skjønt. Uansett hvilke tiltak vi setter inn, så klarer vi ikke å reversere de klimaendringene som allerede har skjedd. Vi klarer heller ikke å stoppe de endringene som følger ubønnhørlig av ting vi allerede har foretatt oss! Global oppvarming har passert 1,1 grader over før-industriell tid, og det ekstremværet som skyldes denne økningen, det er kommet for å bli. Dessuten kommer det til å fortsette å bli enda varmere ganske lenge, og med mer varme følger mer ekstremt ekstremvær. Det kan vi ikke hindre! Men det vi kan gjøre, det er å hindre at det blir enda mye varmere enn det trenger å bli.

Hvordan kan jeg påstå så sikkert at det vil fortsette å bli varmere? Fordi jeg ikke trur at naturlovene kommer til å slutte å virke bare fordi vi ønsker det. Den oppvarminga som skyldes utslipp vi allerede har gjort, den vil fortsette ganske lenge, sjøl om vi setter full stopp for alle nye utslipp i morgen. (Og det gjør vi jo heller ikke: Utslippene fortsetter å øke; se https://unfccc.int/news/full-ndc-synthesis-report-some-progress-but-still-a-big-concern? )

Klimaet på Jorda er tregt. Se for deg en varmeovn som står og varmer opp en tjukk vegg: Veggen er ikke gjennomvarm ennå, Det tar tid før den blir så varm at den gir fra seg like mye energi som den mottar. Når det skjer, er den kommet i energibalanse, og da blir den verken varmere eller kaldere.

Hovedårsaken til de klimaendringene som foregår nå er at atmosfæren inneholder 415 milliontedeler CO2. Dette har steget fra 280 milliontedeler, som var nivået gjennom de siste to-tre millioner år, fram til vi begynte å brenne olje og køl i stor skala. Klimaet blir varmere helt til energi ut er lik energi inn, og det punktet har vi ikke nådd ennå.

En ny studie fra forskere ved NASA og NOAA (USAs værvarslingstjeneste) viser at forskjellen mellom den energien Jorda mottar og den energien Jorda gir fra seg har økt markant fra 2005 til 2019. («Satellite and Ocean Data Reveal Marked Increase in Earth’s Heating Rate», https://agupubs.onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1029/2021GL093047 ). For hele perioden 2005 til 2019 finner studien et gjennomsnittlig overskudd i mottatt varme på 0,77 W/m2. I 2019 har dette steget til 1,12 W/m2. Det betyr at global oppvarming nå går raskere enn noen gang, og den kommer til å fortsette i dette tempoet ganske lenge. I hvert fall hvis ikke Sola slutter å skinne, eller CO2-innholdet i atmosfæren plutselig går ned. Ingen av delene er særlig sannsynlig.

Studien tar for seg både satellittmålinger og omfattende målinger av temperaturer i havet ned til 2000 meters dybde, issmelting og temperaturøkning i atmosfæren, og finner at de to måtene å beregne netto varmeopptak stemmer godt overens. Ingen tilfeldig målefeil, med andre ord.

Av gjennomsnittlig energioverskudd i perioden ble 88 % absorbert av havet, 5 % av landjorda, 4 % av issmelting og 2 % av en våtere og varmere atmosfære. Det er den sistnevnte vi er opptatt av, for det er her vi befinner oss. Men det lagres altså uhorvelig mye mer energi i havet, og den energien utgjør et magasin som sikrer at vi får det varmt i lang tid framover, uansett hva som skjer med atmosfæren.

En enda nyere studie («Anthropogenic forcing and response yield observed positive trend in Earth's energy imbalance», https://www.nature.com/articles/s41467-021-24544-4 ) fastslår at det er minst 99 % sannsynlig at økningen i ubalanse mellom mottatt og avgitt energi skyldes menneskelig aktivitet.

Men hvor mye varmere blir atmosfæren på ett år, dersom den fortsetter å lagre 2 % av energioverskuddet, og dette overskuddet holder seg stabilt på 1,12 W/m2?

Jeg ganger ut: Jorda har ei overflate på 510 millioner kvadratkilometer, og året har 8.760 timer. I løpet av ett år mottar atmosfæren ekstra energi som utgjør ganske nøyaktig 10**14 kWt, eller 3,6x10**20 joules. Regn sjøl, hvis du er i tvil.

Atmosfæren har en varmekapasitet på 5,95x10**21 joules/grad C, ifølge (relativt) kloke hoder. (https://scholarsandrogues.com/2013/05/09/csfe-heat-capacity-air-ocean/ ). Søk, og du vil finne andre tall, men ikke svært forskjellige tall. Det betyr at hvis alt fortsetter som før, så blir atmosfæren 0,06 grader varmere for hvert år. I gjennomsnitt. For husk at «havet gir, og det tar sin toll», ifølge Søstrene Bjørklund: Atmosfæren får bare litt av det som blir til overs. Og hvor mye som er til overs i ett enkelt år, det avhenger av havstrømmer, vær og vind.

Etterhvert som Jorda blir varmere, stråler den mer energi ut i rommet. Så hvis CO2-innholdet i atmosfæren holder seg konstant, vil temperaturøkningen flate ut etterhvert. Noen enkle konvoluttberegninger, som bare tar hensyn til fysikken og Stefan-Boltzmanns strålingslov (og knapt nok den), tilsier at det skjer når verden er blitt 0,33 grader varmere enn nå. Det betyr at hvis reduksjonen i netto energioverskudd skjer noenlunde linjert, vil Jordas overflatetemperatur være i balanse med mottatt solenergi om 11 år.

Da har jeg ikke tatt hensyn til alle de komplekse sammenhengene som bestemmer vær og klima; alle delsystemene og tilbakekoplingene; kaos- og sommerfugleffektene – med andre ord alt det som inngår i en klimamodell. (Og kom ikke og fortell meg at klimamodellene bommer: De er blitt bedre og bedre, og når en mater inn historiske utslippstall, ser en at modellberegningene stemmer nesten utrulig godt med observert klima, ned til regionalt og nesten lokalt nivå.)

Alt dette har jeg sett bort fra, av den enkle grunn at jeg ikke skjønner opp ned på det. Og for å gjøre det ekstra enkelt for meg sjøl, har jeg sett bort fra nivåene av metan, NOx og andre drivhusgasser, og lagt hele ansvaret på hovedskurken CO2.

Jeg kan bare litt enkel fysikk. Det er den jeg baserer meg på, for jeg er helt sikker på at fysikken også virker. Hvis fysikken gir svar som stemmer noenlunde med det som verdens dyktigste klimaforskere kommer fram til, blir jeg glad og synes at jeg skjønner enda litt mer. Skulle fysikken derimot gi helt andre svar, da ville jeg gå inn i et djupt traume av erkjennelsesmessig art og trenge noe kraftig angstdempende. La oss se om jeg kan unngå det!

Atmosfæren veier 5,5 kvintillioner tonn. (Den amerikanske kvintillionen; et ett-tall med femten nuller bak seg. I norsk versjon av kvintillionen ville ett-tallet ha femten nuller til, men så mange tonn finns det ikke i den lokale galaksehopen.) Av dette utgjør CO2 i dag 415 milliontedeler, eller 2.282 milliarder tonn. Anta at vi fortsetter å slippe ut 40 milliarder tonn i atmosfæren hvert år, og at den gavmilde naturen – havet og biosfæren – fortsetter å absorbere halvparten av våre utslipp, like tålmodig som hittil. Da vil atmosfæren i år 2061 være beriket (hvis det er det rette ordet) med ytterligere 800 milliarder tonn CO2. Totalt 3.082 milliarder tonn CO2, eller ganske nøyaktig 560 milliontedeler: Altså en fordobling fra 280 milliontedeler i før-industriell tid.

(NB: Vi fortsetter ikke å slippe ut 40 milliarder tonn i året – foreløpig øker vi utslippene for hvert år. Men hele verden har lovet at vi skal slutte med det, og før eller seinere holder vi kanskje det løftet. Hold ikke pusten mens du venter, Greta.)

Mange flinke folk har prøvd å beregne klimafølsomheten for CO2, det vil si den temperaturøkningen vi får her på Jorda ved fordobling av CO2-mengden i atmosfæren. Klimaforskningens urhelt, Svante Arrhenius, beregnet at det vi nå kaller klimafølsomhet ligger litt under 5 grader C. Det var nok en overdrivelse. Nyere estimater har ligget på 3 til 3,5. Men jeg skal være enda forsiktigere! Jeg vil bruke tall jeg alt har vist deg: Du ser av regnestykkene jeg har presentert at når virkningen av 415 milliontedeler CO2 har flatet ut, så vil temperaturen ha steget (1,1 + 0,33) 1,43 grader C fra før-industriell tid. Så varmt kan vi ikke unngå at det blir, sjøl om vi stopper alle utslipp i morgen.

Lærebøkene sier at så lenge du ser bort fra alle kompliserende faktorer, så stiger temperaturen logaritmisk med mengden av drivhusgass. Arrhenius sa det samme på en annen måte: Temperaturen stiger aritmetisk når konsentrasjonen øker geometrisk. Det hadde han funnet ut ved observasjon, men læreboka har utledet det analytisk.

Ved et CO2-nivå på 415 milliontedeler vil altså Jorda komme i energibalanse når temperaturen har steget 1,43 grader fra før-industriell tid. 415 milliontedeler tilsvarer 148 % av det før-industrielle nivået på 280. Hvor mye vil temperaturen ha steget når Jorda er i energibalanse ved et CO2-nivå på 200 % av det før-industrielle?

Regnestykket kan du sette opp sjøl. Svaret blir 1,43 grader C x (ln 2/ln 1,48), eller 2,54 grader C. 200 % av før-industrielt nivå blir i regnestykket mitt nådd i 2061, og likevektstemperaturen for denne konsentrasjonen blir nådd noen år seinere.

I «Climate Change 2021 – The Physical Basis» (https://www.ipcc.ch/report/ar6/wg1/downloads/report/IPCC_AR6_WGI_SPM.pdf ) presenterer FNs klimapanel fem forskjellige scenarier for utslipp fram til 2100: To svært optimistiske, to pessimistiske, og ett som de anser som realistisk. I det sistnevnte scenariet holder årlige utslipp seg noenlunde konstante fram til ca 2075, og så synker de tilnærmet linjært til 10 milliarder tonn i 2100. Da kan en regne ut at i løpet av perioden fram til 2100 slipper vi ut ca 2.800 milliarder tonn til, hvorav 1.400 blir i atmosfæren og forårsaker en økning til ca 670 milliontedeler CO2 i atmosfæren – eller 239 % av nivået i før-industriell tid.

Temperaturøkningen ved energilikevekt, noen år etter år 2100, blir da, ifølge meg:

1,43 grader C x (ln 2,39/ln 1,48). eller 3,19 grader C.

I klimarapporten står det at dette scenariet vil gi en temperaturøkning på mellom 2,1 og 3,5. med 2,7 som beste estimat. Jeg er fornøyd; jeg bevarer sjelefreden og tilliten til både klimaforskningen og fysikken. Samtidig trur jeg at jeg skjønner mekanismen(e) i klimaeendringene enda litt bedre, og håper at jeg har gjort dem litt enklere å forstå for noen av mine hardt prøvde lesere også.

Det skal legges til at den utslippsbanen vi befinner oss i nå, og som øker ganske linjært til litt over 80 milliarder tonn i 2100, den gir en økning på mellom 2,8 og 4,6 grader, med 3,6 som det mest sannsynlige, ifølge klimapanelet. Og den mest pessimistiske... huttetu.

Konklusjon: Klimaendringene blir verre – vi har forlatt hoppkanten, og det er ingen måte å reversere hoppet på. Vi har den farten vi har. Men vi kan fortsatt avgjøre hvor brutalt vi vil at nedslaget skal være. Det ekstremværet vi har nå kommer ikke til å forsvinne, og når temperaturøkningen når 2,2 grader i stedet for 1,1, kommer ekstremværet til å bli mye mer enn dobbelt så ille som nå.

Og vær så snill: Slutt å klage over at det blir spredt «dommedagsprofetier». FNs klimarapporter beskriver, så godt som forskningen tillater, hvordan klimaet vil utvikle seg hvis vi ikke gjør noe som helst for å bremse økningen. De beskriver også hva som kan gjøres, og hvor mye det er realistisk å få til.

FNs klimapanel er å ligne med legen som forteller deg den brutale sannheten: Hvis du ikke fjerner den svulsten, så ligger du etter all sannsynlighet under torva om et år. Men hvis du får den fjernet og får nødvendig oppfølging, har du håp om et tilnærmet normalt liv. - Ville du skrike opp og frabe deg slike dommedagsskremsler? Ville du si at sånne skremsler bare får deg til å nekte å gå til legen mer – eller er du rasjonell nok til å høre på det faglige rådet han gir deg? Hva slags persilleblad er du egentlig, hvis du ikke tåler å høre sannheten?

Klimaendringene kan ikke stanses, men de kan bremses. Og jo før vi kommer i gang med tiltak som virker, jo bedre kan vi avgrense skaden. Vindkraft, solkraft og atomkraft nå!