Kattefaen har gått over til et sunnere kosthold. Dermed er han blitt sprek og spenstig igjen, sin modne alder til tross. Han har bygd på seg ny sjøltillit etter at han flere ganger har jaget naboens Tom bort fra Toms egen plen. Han har også begynt å gå runder i bygda som en fyrrig ungdom, enda han har vært konsulent i ti år.
Dessuten har han begynt å følge etter folk hjem når de har vært innom, åpenbart i håp om at det vanker mer og bedre fór i den andre enden av spaserturen. Dette kunne ha vært greit om han var en trygg trafikant. Det er han ikke.
I går var min niese og jentungen hennes innom en tur. Kattefaen var ute. Jeg tenkte mitt og fikk bange anelser da gjestene la i veg på hjemtur: Vegen går ned til fylkesvegen og følger den tre hundre meter sørøver. Og ganske riktig: Der satt kattefaen inne i buskaset og fulgte med. Hadde han tenkt å følge etter dem, tru? Han hadde nok det, så snart han hadde avsluttet sine mer påtrengende forretninger.
Fylkesvegen nedafor huset vårt byr på både spøk og spenning ved femtida en fredagsefta, særlig fredagen før høstferien. Forbi krysset ved Kroa og oppkjøringa til skolen er det fartsdumper og fartsgrense 40, men deretter er det akselerasjonsstripe som arbeidsfolk på hjemveg kan utnytte til å kjøre inn den timen de har tapt på å kjøre bompenge-slalåm fra Sinsenkrysset. Og det er det mange som prøver.
Jentungen er trafikkvant og flink til å klare seg, særlig når mamma er med. Kattefaen, derimot, er blottet for trafikkforståelse. Her i huset ville det bryte ut landesorg hvis vi fant ham igjen kald og stiv i grøftekanten ned mot Nordgarden. Jeg fortet meg ut for å avverge kattestrofe.
Kattefaen satt inne i villnisset med rett rompe i 45 graders vinkel, opptatt med å spre olifaktorisk mistrivsel blant Tom og andre katter. Etter endt gjerning foretok han den faste kvalitetskontrollen med snuten, gravde litt mose og gras over produktet, og satte seg til å inspisere omgivelsene. Han oppdaget niesen min og jentungen, fikk rompa i gir og smatt ut gjennom nettinggjerdet for å følge etter dem.
Jeg prøvde å gripe inn: Kattefaen skulle ikke ut i fredagstrafikken på fylkesvegen. Jeg fikk tak under magen på ham og hadde tenkt å bære ham inn.
Kattefaen hadde andre planer. Han satte seg fresende til motverge. Da grepet glapp og jeg bare hadde tak i rompa, ble han ei levende sirkelsag av tenner og klør som beit og klorte meg til blods oppover hele underarmen. Aldri ante jeg at det satt så mye spenst og så mange klør på en aldersstegen konsulent!
Basketaket varte kanskje i ti sekunder, men det satte varige spor. Det gjorde illhervelig vondt; jeg slapp taket, karet meg inn i sikkerhet og begynte å rense sårene mens blodet fortsatte å renne. Så vasket jeg alle sår jeg fant grundig med desinfeksjonsmiddel. Kattefaen forsvant inn i krattet igjen.
Som kjent er jeg en sindig kar som møter alle livets traumer og tribulasjoner med stoisk ro. Men alt dette gjorde så illhervelig vondt at sjøl jeg, sinnbildet på Mannen som tåler alt uten å kny, måtte slippe fra meg et ørlite grynt av mismot. Og bedre gikk det ikke utover kvelden: Armen hovnet opp og begynte å sprenge; jeg kunne ikke vri den en millimeter uten at det gjorde ekstra vondt. Det ble så ille at jeg ikke orket å se ferdig den første episoden i sesong 3 av Grace en gang!
Jeg hadde tenkt å skrive. Det gikk så som så. Hvem klarer å finne ordene som speiler sjelens avgrunner i universets uendelighet, når smertene krever all oppmerksomhet? Når ikke en gang paracet virker som den skal? Dessuten har jeg alltid vært en firefingersmann på tastaturet og klarer meg med det; det er dumt å skrive så raskt at tanken ikke følger med. Nå var jeg redusert til to fingre – for høgre pekefinger var blitt ubøyelig, og høgre langfinger ga opphav til nye smerter når jeg brukte den.
Kattefaen kom inn etter en time, så blid som ei sol; han hadde helt glømt tanken på å prøve matlykken hos min niese, så nå ville han tilbake til hjemmets kjøttgryter. Jeg fóret ham med blandete følelser.
Jeg fikk ikke sove særlig godt. En god samvittighet er riktignok den beste hodepute, men det hjelper å klare å finne en stilling som ikke gjør vondt også.
I dag tidlig oppdaget jeg at jeg hadde overlevd, og det var jo en slags seier. Men ellers var alt blitt verre: Armen var vond og stiv, hevelsene hadde gått opp, og hadde jeg ikke ørlitt feber og vondt i hodet også? Jo.
Det ble en ekspedisjon til legevakta. Stivkrampesprøyte og penicillin i ei uke. Men hvis hevelsen flyttet seg lengre oppover armen, sa legen, så måtte jeg komme tilbake. Det er ofte lurt å gjøre som legen sier. Nå er det kanskje ørlitt bedre enn i dag tidlig, og jeg har en australsk Merlot i kjellertrappa. Jeg holder ut!
Heretter skal kattefaen få sette liv og lemmer på spill nede på fylkesvegen uten at jeg løfter en finger til motmæle. Pføy!
