fredag 23. april 2021

Mer koronasynsing fra professor Tvedt

 

Terje Tvedt fortsetter å skrive om koronaen og mot smitteverntiltakene uten å forholde seg til ett eneste tall. ( https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/qA4EBz/koronastrategien-og-samfunnets-sunnhet ) Det blir som når nettets pandemifornektere, helt uten tallgrunnlag, fortsetter å påstå at Covid-19 bare er en mild influensa. Men sia jeg åpenbart har mye større respekt for tall enn professor Tvedt, får jeg prøve å hjelpe til litt:

I Storbritannia er det pr dato (23. april) registrert 127.345 dødsfall som skyldes Covid-19. Det utgjør 0,2 % av befolkningen. På litt over et år har pandemien krevd nesten en fjerdedel så mange britiske liv som 2. verdenskrig krevde på nesten seks år: Det er grunnen til at britene, i likhet med amerikanerne, begynner å sammenlikne pandemiens dødstall med krigens.

Tallet i Storbritannia ville ha vært enda mye høgere hvis ikke regjeringen hadde satt inn svært strenge tiltak for å begrense smitten – strengere enn noe vi har sett i Norge. Kritikken mot Johnsons regjering har likevel vært knallhard. Den har hovedsakelig gått ut på at myndighetene lot smitten få god tid til å spre seg i hele befolkningen før de satte inn særlig kraftige tiltak.

Mange andre land gjorde omtrent som Storbritannia: Nøle med tiltak inntil smitten hadde spredt seg til uhandterlige nivåer, slik at de ble tvunget til å stenge ned med midler som aldri ble aktuelle i Norge. Ifølge en studie fra det polytekniske universitetet i Madrid hadde Spania i 2020 en overdødelighet på over 24 %, sammenliknet med snittet for 2016 til 2019. Storbritannia hadde 17,9 % overdødelighet; Norge hadde 0,1 %.

Hvis Norge hadde hatt proporsjonalt like mange koronadøde som Sverige, ville det nå ha vært registrert 7.448 dødsfall her i landet – ikke 735, som er det faktiske tallet. Tvedt klarer ikke å se at det ene er noe bedre enn det andre. Han har heller ikke forklart hvilke samfunnsverdier Sverige har ivaretatt så mye bedre enn Norge at et forholdstall på over 10 i antall døde blir mindre viktig.

Enkelte bortforklarer forskjellen mellom Sverige og Norge med at nordmenn bor spredtbygd, i motsetning til svenskene. Ifølge SSB bor 82 % av oss nordmenn i byer og tettsteder, mot 87 % av svenskene. Andre tyr til «flaks» som forklaringsmodell, og fjerner dermed grunnlaget for enhver diskusjon.

Selvfølgelig er det ikke mulig for noen regjering å garantere innbyggerne evig liv. Så når Tvedt tillegger meg at jeg gjør «friheten fra trusler mot liv og helse» til et absolutt krav, overordnet alt annet, så vrangtolker han meg inntil det absurde. Som en annen debattant har påpekt: Avveining mellom forskjellige personers frihet og rettigheter må gjøres ut fra forholdsmessighet. Men i den avveiningen må liv og helse veie tungt, sjøl om det er nærliggende for mange av oss å tillegge andres helse litt mindre verdi enn vårt eget velvære.

Tvedt ordlegger seg som om myndighetenes koronatiltak utgjør trusler mot demokrati og ytringsfrihet, uten å påpeke en eneste begrensning i ytringsfriheten eller i våre demokratiske rettigheter. Uten dokumentasjon blir slik bekymring fortsatt bare synsing.

Det er dessuten verdt å merke seg at bekymringen for ytringsfriheten kommer fra en person som på kort tid har ytret seg over tilsammen 6,75 helsider på landets mest leste debattsider om samme sak. Så om ytringsfriheten her i landet er alvorlig truet, har trusselen ennå ikke nådd helt fram til professor Tvedt.


fredag 9. april 2021

Professoral synsing over fire helsider om "makt og frihet"

 

I dag, 9. april 2021, setter professortettheten på debattsidene i «Aftenposten» en nesten uslåelig rekord: Fem av seks debattsider beslaglegges av professorer. Den sjette deles mellom to direktører, en tidligere statssekretær og en lærer. En kan altså fastslå at debattredaksjonen også i dag ivaretar sitt journalistiske mandat, nemlig å sikre gode ytringsmuligheter for landets sosiale elite.

Samtlige professorer ytrer seg om pandemien. Fem av dem meiner (sammen med en sivilist, som riktignok også er tilknyttet Universitetet i Oslo) at «smittetall kan ikke trumfe selve samfunnet». Neivisst; har noen sagt det? Men jeg skal la deres ytring hvile i denne omgangen, blant annet fordi de tilsammen innehar både medisinsk og juridisk kompetanse, sånn at de kan sies å ytre seg ut fra fagkunnskaper. Det kan en ikke si om historieprofessor Terje Tvedt, som aleine fyller fire (!) sider med pretensiøs synsing. ( https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/41wPPV/makt-og-frihet-i-smittejaktens-tid ). Derfor skal jeg konsentrere meg om ham.

Han har synset om samme sak tidligere, den gangen bare over to sider. Da la han fram sin kongstanke om at myndighetene, heller enn å innføre drastiske smitteverntiltak, burde ha utvidet kapasiteten i helsevesenet. Da kunne koronaen ha fått bølge fritt over landet uten å gjøre særlig skade, mens alle alvorlig sjuke ville ha fått betryggende behandling. Nå pukker han videre på den samme fikse idéen, denne gangen over fire sider. (For spesielt interesserte: Dette er egentlig en nær slektning av Great Barrington-erklæringa, som forlengst er plukket i fillebiter av fagfolk innen helse og smittevern verden over. Det er det tvilsomt om Tvedt er klar over.)

Det kan jo godt hende at mye mer burde ha vært gjort for å styrke behandlingskapasiteten. Men det ville på ingen måte ha gjort omfattende smitteverntiltak overflødige. Helseministeren har prøvd å forklare historieprofessoren hvorfor et frislepp ville ha fått langt større skadevirkninger enn vi har hatt under pandemien, men den forklaringa har professoren nektet å oppfatte. Hovedgrunnen til det er antakelig manglende tallforståelse. Han raljerer over «R-tallet, som nesten ingen hadde hørt om før 2020», uten å skjønne hva dette tallet uttrykker. Det er tydelig at eksponensialfunksjonen ikke står særlig sterkt innen historiefaget:

R-tallet står for «reproduksjonsfaktoren» og uttrykker hvor mange personer én smittet person i gjennomsnitt fører smitten videre til. Så lenge dette tallet er høgere enn 1, vil antall personer som er smittet stige og stige, helt til store deler av befolkningen er eller har vært smittet. Hvis tallet for eksempel ligger konstant på 2,5 med en smitteperiode på ti dager, vil én smittet person smitte 2,5 nye. Disse vil i sin tur smitte 6,25 nye, som smitter 15,6 nye, som smitter... - Etter to måneder vil én person ha ført smitten videre til (2,5 + 6,25 + 15,6 + 39,1 + 97,7 + 244) = 405 personer. Lenge før det er kommet så langt vil skadene være så åpenbare at smitteverntiltak tvinger seg fram, uavhengig av hva historieprofessorer måtte meine. Kyndige fagfolk med god tallforståelse anbefalte derfor at det skulle settes inn tiltak lenge før skadene ble så tydelige som i Nord-Italia. Det er grunnen til at vi har sluppet såvidt lett fra det i Norge.

Det kan hende at Tvedt har hørt vage ymt om «flokk-immunitet», som enkelte forståsegpåere (blant annet i Sverige) fablet om i begynnelsen. Slik flokk-immunitet oppnår vi når antall nye smittetilfeller er lik antall personer som slutter å være smittebærere. Hvis reproduksjonsfaktoren uten smitteverntiltak ligger på 2,5, oppstår den når 60 % av befolkningen har vært smittet. Det betyr ikke at viruset ikke lenger smitter nye personer, men det betyr at antall personer som er sjuke samtidig passerer toppen. I det lange løp vil så godt som hele befolkningen bli smittet.

USA har ikke hatt noe særlig effektivt smittevern før massevaksinering av befolkningen kom i gang. I det landet er pr. i dag 573,877 personer døde, ifølge statistikken som samles på www.worldometers.info . Det utgjør mer enn 1,7 promille av befolkningen. Landet har aldri vært i nærheten av å oppnå flokk-immunitet på den «naturlige» måten: Antall registrerte smittetilfeller utgjør ifølge samme statistikk 31,7 millioner. Det betyr at 1,8 % av registrerte smittetilfeller har endt med døden. Antakelig har minst dobbelt så mange vært smittet uten at det er blitt registrert, men uten vaksine ville man likevel ikke ha vært i nærheten av flokk-immunitet. Antall dødsfall ville ha fortsatt å stige kraftig i lang tid ennå.

Oversatt til norske forhold ville 1,7 promille bety 9.000 døde, og uten vaksine ville ikke pandemien ha stoppet der heller, hvis den fikk spre seg fritt. Kunne slike dødstall ha vært unngått hvis Regjeringa hadde gjort slik historieprofessoren insisterer på at den burde ha gjort – styrke kapasiteten og ellers la alt skure?

Historiene fra USA, hvor garasjer og lagerskur ble tatt i bruk for å gi plass til alvorlig sjuke personer, gir et tydelig svar: Det ville ha ført til at stadig flere døde i provisoriske sjukestuer også hos oss, mens overarbeidete leger og sjukepleiere jogget rundt og ordnet respiratorkøene så godt de kunne. Å hastverksutdanne titusenvis av ufaglærte til hjelpepleiere (som i sin tur ville ha blitt smittet) ville heller ikke ha vært mulig, for ikke å snakke om alle de ekstra legene som vi også ville ha trengt.

Tvedt viderefører myten om at uten drastiske smitteverntiltak ville ikke pandemien ha fått særlig alvorlige virkninger i samfunnet. Han skriver: «Det å være opptatt av konsekvensene for barns psyke, arbeidsløsheten og næringers sammenbrudd blir naturlig nok oppfattet som en distraksjon.» For det første er dette en grov karikatur av myndighetenes holdning til disse problemstillingene. Men for det andre slutter Tvedt seg til den naive skare som innbiller seg at en frittherjende pandemi ikke ville ha fått noen konsekvenser for barns psyke, for arbeidsledigheten eller for næringers sammenbrudd. Tilstandene i alle land hvor pandemien har fått herje friere enn i Norge burde ha fått ham til å innse: Det er ikke sunt for barns psyke om besteforeldrene dør, om foreldrene blir sjuke og sengeliggende, om skolen må stenge fordi lærerne blir sjuke. Arbeidslivet i Nord-Italia slapp slett ikke uskadd fra pandemien før smitteverntiltakene kom på plass. Alternativet til kraftig nedbremsing var aldri at samfunnet kunne fortsette «som normalt»: I hvert fall finns det ingen eksempler på land i den virkelige verden der en slik politikk har vært vellykket.

En veit ikke om en skal le eller gråte når historikeren blir medisiner: «Å hindre at mennesker blir syke ... kan i det lange løp true sivilisasjonen selv, siden det er virus som trigger det kollektive immunforsvar,» klarer han å skrive. For «bare en smitteutsatt befolkning kan være en sunn befolkning. Det var jo, for eksempel, mangel på motstandsdyktighet som nesten utryddet befolkningen i Sør-Amerika da spanjolene kom dit...» Urbefolkningen i Sør-Amerika var altså usunn, fordi den ikke hadde vært utsatt for smitte som kunne «trigge immunforsvaret»?

Immunforsvaret fungerer ikke på den måten. Befolkningen i Mexico hadde helt sikkert et fortreffelig immunforsvar som tok seg av de fleste stedlige sjukdommer for spanjerne kom dit. Likevel sank befolkningen fra anslagsvis 25 millioner til 6,3 millioner i løpet av en menneskealder, fra 1519 til 1548. Det skyldtes ikke at befolkningen var spesielt usunn: Det skyldtes at de ikke hadde noen immunitet mot nye virus fra Europa, deriblant kopper og meslinger. - Og at denne befolkningen ble redusert til en fjerdedel av nye, ukjente virus, det skal være et argument for at nye virus bør få herje fritt? Som de sier i fjernsynet: Real-ly?

Som sagt kan det hende at historieprofessoren har problemer med tallforståelse. Han skriver nemlig: «Det er foreløpig ikke mulig å svare generelt på om Norges strategi var bedre eller verre enn Finlands, Frankrikes, New Zealands, Sveriges eller Floridas.» - Det kommer selvfølgelig an på hvilke kriterier en legger til grunn. Men et uttalt og svært viktig mål – i Norge som i andre land – har i hvert fall vært å spare menneskeliv. Og etter det kriteriet er det ganske enkelt å fastslå empirisk hvem som har lykkes dårligst: Florida har pr dato 33.922 døde (1.579 pr million innbyggere); Frankrike har 98.065 døde (1.500 pr million); Sverige har 13.595 døde (1.340 pr million). Og Norge? 684 døde; dvs 125 døde pr. million. - Sverige har altså 10,7 ganger så mange døde pr million innbyggere som Norge. Det samme forholdstallet bevares også i de nye dødstallene. Er det likevel plent umulig å fastslå at Norge har lykkes mye bedre enn de aller, aller fleste etter dette kriteriet? Da spør jeg igjen: Er det virkelig så vanskelig å skjønne tall?

Tvedt antyder at vi er i ferd med å miste grunnleggende demokratiske rettigheter. Virkelig? Er det ikke lenger det representative demokrati, ved Storting og regjering, som styrer landet? Er ytringsfriheten alvorlig truet? Jeg registrerer jo at «Debatten», «Politisk kvarter» og «Dagsnytt atten» lever i beste velgående. Det publiseres også alle slags leserinnlegg og kronikker, kloke som vrøvlete, og valget til høsten er ennå ikke avlyst. Å dramatisere tilstanden til en slags langsom kvelningsdød for demokratiet og rettsstaten er rett og slett hysterisk. Vi er godt nok forsynt med konspirasjonsteorier allerede; vi trenger ikke historieprofessorer som konstruerer enda flere.

I sitt svulstige forsvar for det han trur er «frihet» avslutter Tvedt sin kronikk slik: «Dette handler om ... å bevare og styrke det beste vi har: Et skjørt, demokratisk samfunn hvor alt må kunne diskuteres, og som hviler på ideen om at innbyggerne må ha en høy grad av personlig frihet og ansvar.»

Tvedt har ikke møtt særlig alvorlige hindere mot å utøve sin demokratiske rett til å diskutere så mye han vil i store opplag. Det kan riktignok være vanskeligere for andre som mangler tittel og kjendisfaktor å slippe til over fire sider på landets mest leste debattsider, men det er ikke noe nytt.

De fleste av oss er dessuten like opptatt av å bevare den personlige friheten i det norske samfunnet som Tvedt skriver at han er. Det gjelder også friheten fra trusler mot liv og helse. Hvis jeg skulle ha rett til å spre så mye smitte jeg bare vil, ville min uhemmete utfoldelse være en trussel mot din frihet.

I et samfunn må alle finne seg i at ens egne rettigheter begrenses av andre menneskers tilsvarende rettigheter. John Stuart Mill blir av og til tillagt følgende sitat: «My right to wave my fist ends where your nose begins.» Det betyr også at min rett til å spre virus slutter der hvor din nese begynner. Derfor må jeg bruke munnbind i butikken, og derfor må jeg sitte i karantene hvis jeg har utsatt meg for smitte, sånn at jeg ikke smitter deg. Det er et spørsmål om frihet – ikke bare for meg, men også for deg.



onsdag 7. april 2021

De klarer ikke å innføre full tankekontroll riktig ennå

 

Det hender at jeg mottar dystre varsler over nettet om koronavaksinen, Bill Gates, 5G og andre fæle ting. Advarslene kommer fra de samme miljøene som ellers har det travelt med å bekjempe klimasvindelen, koronahysteriet, islamiseringen og globaliseringen - altså alle de sammensvergelsene som verdens skjulte makthavere driver med for å undertrykke deg og meg. De få opplyste (også kjent som konspi-brigaden) som har gjennomskuet disse sammensvergelsene kjemper heroisk for å avsløre disse forferdelige sannhetene som MSM (Main Stream Media) holder skjult for oss. Kampen mot vaksinen, Gates og 5G-nettet er en viktig del av dette arbeidet.

Kort fortalt: Bill Gates bruker svindelen om korona (den er bare en mild influensa) til å lure oss til å ta vaksiner (som ikke virker mot noe som helst) slik at han kan smugle mikrobrikker inn i blodårene våre. (Gates har dessuten skjulte eierinteresser i vaksinene og vil tjene nye milliarder på dem. Han har utviklet vaksinene ved å eksperimentere på småbarn i Afrika. Disse tilleggsopplysningene lar jeg ligge i denne omgangen.)

Ved å sende kodete instruksjoner over 5G-nettet til mikrobrikkene i blodårene våre vil Gates fylle hodene våre med nye personligheter og nye tanker. Slik vil han gjøre oss til viljelause slaver, og altså utføre en mye mer effektiv og raffinert form for hjernevask enn noen diktator tidligere har klart.

Anta at konspi-brigaden har rett, og at Bill Gates faktisk prøver å hjernevaske oss med vaksiner, mikrobrikker og 5G. Har han mulighet til å lykkes?

Skal han få til noe, må han omprogrammere oss. Det vil si at han må skifte ut informasjonen i hodene våre, for der ligger kodene og algoritmene som bestemmer hvordan vi tenker, hvilke minner vi bærer på, hvordan vi står og sitter og går – i det hele tatt all informasjon som gjør at du er du og jeg er jeg. Hvor mye informasjon kan det dreie seg om? Hvor mye er det plass til der inne?

Dette har hjerneforskere og informasjonsteoretikere grublet over i lang tid, og det er utført studier med tildels svært forskjellige resultater. Hjernen din inneholder godt og vel 100 milliarder nevroner. Hvert nevron er knyttet til andre nevroner med flere tusen synapser, og hver synapse kan lagre et stort antall bits. Et hyppig sitert resultat er at hjernen i alt kan lagre ca 2,5 petabytes, eller 2,5 millioner gigabytes. (Professor Paul Reber: «What is the Memory Capacity of the Human Brain?», Scientific American, 01.05.2010.) Andre resultater varierer fra 10**15 til 10**17 bits, men det later til at 2,5 petabytes er det estimatet de fleste forholder seg til.

Andre forskere har gjort grundige analyser av hvor mye informasjon synapsene kan lagre og formidle; se for eksempel «Nanoconnectomic upper bound on the variability of synaptic plasticity» fra ei forskergruppe ved MIT ( https://elifesciences.org/articles/10778 ). Jo mer du fordjuper deg i slike studier, jo tydeligere blir det at hjernen er en uhorvelig kompleks innretning. Derfor er alle tall for lagrings- og behandlingskapasitet usikre, tentative og tildels irrelevante. Saken blir ikke enklere av at informasjon som lagres biologisk egentlig ikke lar seg redusere til noe så enkelt som nuller og enere: Kroppen fungerer analogt, ikke digitalt, og det blir ikke akkurat det samme. Spør en vinylentusiast om hvorvidt rockens klassikere ytes full rettferdighet når de utsettes for digital lagring og gjengivelse. Len deg så tilbake, lytt og lær! Men uansett må vi gjøre så godt vi kan, utilstrekkelig og ufullkomment som det alltid blir, og jeg bruker de beste tallene jeg klarer å finne.

Bare en ørliten del av all informasjon som hjernen lagrer ligger i det lille hjørnet vi kaller «bevissthet». Resten er summen av sanseinntrykk du har mottatt gjennom livet, sammen med de rutiner, innfall og tilbøyeligheter du (eventuelt) måtte være født med: Din personlighet, i aller videste forstand. For å si det med mesteren: «Det gyntske selv, – det er den hær af ønsker, lyster og begær, – /det gyntske selv, det er det hav af indfald, fordringer og krav,/ kort alt, som netop mit bryst hæver, og gør at jeg, som sådan, lever.» Bare ei ørlita vik av dette store havet ligger i bevisstheten.

Skal du hjernevaskes og omprogrammeres, så er det denne informasjonen som må endres, og ingen – unntatt muligens Bill Gates – aner hvordan det skal gjøres.

Flinke folk strides om hvor mye av denne informasjonen som er medfødt. Noe er det: Du er født med reflekser og automatiske rutiner som beskriver hvordan hjertet ditt skal slå og pusten din skal gå, men også hvordan du skal spise, gjøre fra deg, skrike og vokse, ta til deg kunnskap og utvikle deg; hvordan du skal knytte deg til andre, lære å gå, lære å snakke. Det diskuteres i hvilken grad temperamentet ditt (ikke minst det ustyrlige sinnet ditt) er medfødt eller tillært, om språkevnen er et reint instinkt eller styrt av kulturen; om kjønnsroller er helt eller delvis eller slett ikke kulturbestemt – og så videre. Men etterhvert fylles tomheten i hodet ditt (eventuelt: Endres innholdet i hodet ditt) av informasjon som du mottar gjennom sansene.

Hvor mye informasjon mottar du? Se deg omkring: Hvor mange tusen, eller hundre tusen, eller millioner pixler trengs for å beskrive hele det landskapet du ser i minste detalj? Snu på hodet: Du ser et annet bilde, bestående av like mange tusen, hundre tusen, millioner pixler. Andre flinke folk har beregnet omtrent hvor mye informasjon dette blir. Og når alle andre kilder svikter eller gir vage svar, går jeg til Encyclepedia Britannica (https://www.britannica.com/science/information-theory/Physiology ). Der står følgende: Gjennom øynene mottar vi 10 millioner bits pr. sekund. Gjennom huden mottar vi 1 million bits pr sekund; gjennom ørene 100.000; gjennom luktesansen 100.000; gjennom smakssansen bare 1.000. Og enda har de ikke regnet med smerter, velvære eller andre fornemmelser inne i kroppen. Totalt forsyner sanseapparatet deg altså med en informasjonsstrøm på over 11,2 millioner bits i sekundet. Bare en forsvinnende liten del blir lagret i den tynne overflata vi kaller bevisstheten.

Lagret blir de likevel. 20 år seinere får du se det samme landskapet igjen, og da gjenkjenner du det umiddelbart. Du kan ha problemer med å beskrive personen du traff i går – men når hun dukker opp, kjenner du henne straks igjen. En besynderlig duft av brent leire får deg plutselig til å minnes en opplevelse i barndommen.,, Hvor har disse bildene og denne duften vært i mellomtida? Ett eller annet sted inne i huet ditt. Der ligger alle de bildene, luktene, melodiene, minnene du ikke klarer å kalle fram igjen akkurat nå.

Hvordan stemmer dette med de 2,5 petabytes som hodet ditt skal kunne lagre? 8 bits utgjør 1 byte, i hvert fall i EBCDIC-formatet som jeg lærte i mine formative IT-år. 11,2 millioner bits i sekundet er altså 1,4 millioner bytes i sekundet. Anta at du sover gjennomsnittlig 8 timer i døgnet, og at hjernen din ikke mottar en eneste bit i disse timene. (Det er ikke riktig, men vi må nøye oss med ca.-tall i sånne regnestykker.) Jeg ganger bytes pr. sekund med sekunder, gtimer og år, og finner: I løpet av mine første 75 år har jeg mottatt 2,2 petabytes gjennom sansene. Det er snart fullt! Og jeg sover ikke brått så mye som åtte timer om natta heller.

Hvor mye av denne informasjonen kommer inn i bevisstheten? Ikke stort, sa jeg. Eksempel: Tradisjonelt er det menneskelig tale som utgjør den viktigste informasjonsstrømmen inn til bevisstheten. Ei forskergruppe har studert hvor mye informasjon som bæres av vanlig dagligtale på mange forskjellige språk: «Different languages, similar encoding efficiency: Comparable information rates across the human communicative niche» ( https://advances.sciencemag.org/content/5/9/eaaw2594 ). Det viser seg at resultatene er forbausende like, uansett språk: Gjennomsnittlig 39 bits, pluss minus noen få bits, pr. sekund. Jeg runder av til 5 bytes pr. sekund.

Hvis Bill Gates vil erstatte innholdet i hjernen din i denne farten, må han snakke uavbrutt i 15,8 millioner år.

Når du lytter til tale, kan du ofte klare å holde på med én ting til uten å miste konsentrasjonen. Altså kan det gå litt raskere hvis du konser helt og holdent på den infoen du vil få inn i bevisstheten, for eksempel ved å lese. Bill Gates kan altså (kanskje) hjernevaske meg litt raskere hvis han tvinger meg til å se en sammenhengende tekst for mitt indre øye. Normal lesehastighet er ca 300 ord i minuttet. Jeg klarer kanskje, hvis jeg konsentrerer meg intenst og ikke har en eneste bekymring her i verden, å komme opp i 600 ord i minuttet. Da blir jeg sliten i huet etterhvert. Medregnet mellomrom, linjeskift, innrykk og alle slags tekstlige finurligheter inneholder skriften kanskje så mye som 10 bytes pr. ord. Altså leser jeg, hvis jeg tar meg kraftig sammen, 100 bytes i sekundet. Med fortløpende tekstvising, 24 timer i døgnet, kan Gates klare å fylle hele hodet mitt med ny informasjon på litt under 800.000 år.

Krever jeg for mye? Er det ikke nok at Bill Gates klarer å fylle den vesle delen av hjerneinnholdet der bevisstheten min ligger? Det går unektelig mye raskere.

Men nei, du: I den store, ubevisste delen av hjernen min ligger som sagt alle fordommene mine, alle erindringene, alle mine automatiske vurderinger. Smaken, tilbøyelighetene: Hvorfor synes jeg at tjukke l-er er tøffere enn tynne l-er? Hvorfor liker jeg kvinnfolk bedre enn karer? Hvorfor blir jeg så sint når jeg hører at --

Ikke før er den plagsomme stemmen fra Bill Gates borte fra mitt indre øre, så fylles bevisstheten opp igjen fra dette havet av «indfald, fordringer og krav» som fortsatt er der. Bevisstheten er ei lita vik av havet, sa jeg, og sakte men sikkert skiftes vatnet i vika ut av strømmer og tidevatn. Hele havet må erstattes hvis Bill Gates skal ha noe håp om å endre min personlighet: Bare da får han full kontroll over alle mine tanker, ord og gjerninger.

Han er nok nødt til å gå elektronisk til verks! Det går vanligvis noen størrelsesordener raskere.

I kultfilmen framfor noen for paranoikere, «Matrix», sprang folk inn i ei ringebu og slo et bestemt nummer når hodene deres skulle oppdateres. Filmen er fra 1999, og da fantes det røde telefonkiosker med analogsamband. I beste fall kunne en slik kiosk være utstyrt med en forbindelse på 4.800 baud, det vil si 4.800 bits pr. sekund. Det blir 600 bytes i sekundet. Ved full elektronisk utnyttelse av analogsambandet kunne personligheten altså være oppgradert i løpet av litt under 80.000 år. Litt for lang tid hvis han har det travelt med å hjernevaske meg, antar jeg.

Men kanskje det analoge sambandet i «Matrix» var skiftet ut med et digitalt ISDN-samband, med en kapasitet på hele 64 Kbit/s? Da ville full oppgradering ha gått unna på under 10.000 år!

Teknologien blir stadig mer effektiv. I årevis har folk med tinnfoliehatter vært bekymret for kommunikasjonssatellittene i geostasjonære baner som fyller hodene på folk uten slike hatter med søppel. ViaSat-1 ble sendt opp i 2011. Den satte en ny standard for overføring, med en kapasitet på 140 Gbit/sekund. Hvis hele denne kapasiteten ble satt inn i anstrengelsene for å oppgradere hjernen din, kunne hele jobben være gjort på fire og et halvt år! En helt ny standard i tankekontroll – ikke rart at folk skaffet seg tinnfoliehatter.

Men antakelig trengs det mer enn bare båndbredde for å skifte ut innholdet i en hjerne: Det trengs et mottakerapparat også, og prosessorer som oversetter elektromagnetiske signaler til nerveimpulser inn på synapsene. Mikrobrikkene til Bill Gates er nettopp slike prosessorer. Så snart du kommer inn i et område der 5G-nettet er aktivt begynner disse brikkene å lage signaler i hjernen din, og sakte men sikkert blir minnene, fordommene og personligheten din skiftet ut. Dataraten kan bli inntil 20 Gbit/sekund, står det i reklamen.

Hva! Bare 1/7 av kapasiteten til ViaSat-1! - Ja, fordi ViaSat-1 skal betjene mange millioner brukere om gangen. Det skal ikke en 5G-antenne, som dekker et begrenset område. (For eksempel området sør for Skykjuåsen på Bjonskauen. Da blir det kanskje dekning på Kvernvoldssetra også! Det ser jeg fram til.)

Men med 1/7 av kapasiteten til ViaSat-1 må du belage deg på at full oppgradering av innholdet i hodet ditt tar 7 ganger så lang tid også – altså nesten 32 år. Da må båndbredden være 100 % utnyttet til dette ene formålet i alle disse åra, så du får pent holde deg innafor dekningsområdet til antennemasta som kommer opp i nærheten av Sølvsberget, hvis det er der du bor. Andre brukere får finne seg noen andre master i mellomtida.

Kanskje Bill Gates kan oppnå mye med litt mindre fullstendig oppgradering? Han lar deg beholde noen minner, noen innøvde ferdigheter og noen tvangsforestillinger; de er ikke viktige i hans onde plan. Men da må han vite hvilke minner og forestillinger det er OK å la deg beholde. Da må han kartlegge deg først; da må datastrømmen gå den andre vegen, og da går kanskje vinninga opp i spinninga. Eller omvendt.

Husk også på at det er svært sjelden en tjeneste kan utnyttes 100 % hele tida også. Hvis du kan din køteori, så veit du at køtida inn mot en tjener som er 100 % utnyttet er uendelig lang. Det er kanskje ikke så ille hvis det ikke oppstår noen kø, sia denne antennen bare skal betjene én bruker – nemlig deg. Men sett at flere brukere må dele på tjenesten? Det er jo ikke bare du som skal bli en viljelaus slave: Det finns fem millioner andre norskinger også. Alle må oppgraderes, hvis Bill Gates skal nå sin onde plan. Må hver av dem ha en dedikert 5G-sender? Det kan fort bli i dyreste laget for konsernet hans, verdensherredømme eller ikke.

Jeg trur ikke han har tid til å vente i 32 år. Han må finne på noe annet; 5G holder ikke i hans onde plan.

Hjernen er en fantastisk maskin. Det blir ofte tatt for gitt at hjernens hovedfunksjon er å generere bevissthet, men det meste tyder på at «bevissthet» er en liten ekstraoppgave som den har påtatt seg i løpet av de siste par hundre millioner år, fordi det kan gi en marginal fordel i evolusjonen. Mye viktigere er sånne oppgaver som at den setter sammen en haglskur av fotoner til bilder og kaskader av vibrasjoner til lyder; at den tolker disse bildene og lydene og avgjør hvordan organismen skal reagere på dem; at den deretter sender ut de impulsene som sørger for at disse reaksjonene blir gjennomført. Alt dette skjer altså kontinuerlig, uten bevisst innblanding. Det samme gjelder innlærte, automatiserte ferdigheter som å gå – hvordan skulle du klare å flytte beina ett eneste skritt hvis du måtte sende bevisste ordre til hver eneste muskel, hver eneste sene, om hvordan de skal utføre sine deler av dette ene skrittet?

Når du kommer i skade for å legge handa på ei glovarm plate, reagerer hjernen din lynraskt på mottatte impulser. Den sender ut et fyrverkeri av nye impulser som gjør at du reagerer like lynraskt ved å nappe til deg handa. Skulle hjernen og kroppen ha ventet mens den trege bevisstheten din analyserer informasjonen og legger en aksjonsplan, ville det lukte svidd kjøtt før du rakk å begrense skaden. Og når det gjelder hjerteslagene dine --

Som sagt, en fantastisk maskin; antakelig den mest avanserte i det kjente univers. Det gjelder enten den sitter i et menneske eller i ei kråke. Hundre milliarder koplingsbokser, som alle står i forbindelse med flere tusen andre koplingsbokser, behandler og distribuerer elleve millioner impulser hvert eneste sekund.

Det kommer til å ta lang tid før Bill Gates, Illuminati, jøden Soros eller reptilianerne fra det ytre rom får elektronisk kontroll over alle dine tanker, ord og gjerninger. I mellomtida kan du trygt ta vaksinen din og legge tinnfoliehatten på hylla.