18: Take these chains
from my heart
Til daglig er jeg både modig og
egenunyttig. Ser jeg en urett, slår jeg den ned for fote: En ridder
uten frukt og daddel. En moderne Robert Hood! Jeg har skrevet
leserbrev mot alt som er urettferdig også. I mine fullmaktsdager
ville jeg ha vasket opp med vaktene og Helan og Halvan, med livet som
innsats. Det hadde vært i tråd med mitt sanne jeg.
Men nå klarte jeg ikke å legge en
finger i kors. Du trur nok at jeg bare ventet på en mulighet – men
som sant er så tenkte jeg ikke på det en gang. Halve tida var jeg
livredd, og den andre halve gikk jeg bare på auto. Begge gangene
hadde jeg nok med å overleve. Jeg veit at det ikke er noe å skryte
av. Til dagligdags er jeg heltemodigere enn de fleste, så da
skjønner du hvor klein jeg var.
Jeg veit ikke åssen jeg kom meg
igjennom. Kanskje fordi jeg ikke var der, for det meste. Skrotten min
gikk i skyttel: Opp og tømte, ned og hentet, opp og tømte. En
robot i evig sisyfos. Men tankene mine var et annet sted. Hvor det
var, det aner jeg ikke. Noe må de få ha for seg sjøl.
Det var flere enn jeg som mistrivdes.
Det hendte at noen prøvde å stikke av. Begge gangene ble de fanget,
og avstikkerne mistet ører eller neser og en og annen finger.
Ingenting alvorlig; det var knapt med arbeidsfolk.
Men Roger! Han var i sitt beste ess.
Han hadde nok godt av mosjonaden og maten. Dreit som en helt, og
alltid et smil og en muntrasjon: ”Fatt mot, Bestefar! Dette er ikke
så ille – det blir nok verre!” Han virket sprekere; åringene av
øl og levnet rant bort som dugg for sol og lokket fram igjen den
vesle spretten av en skjørtejeger fra fordumse dager. Bare at her
var det ingen skjørt å jage. Unntatt sluttstykkene til Helan og
Halvan, og de fristet ikke. Lag på lag av solbrent skinn skrelte
bort, og under skallet var det guttefjeset som gjorde landevegen
utrygg. Rockabillyens unge håp.
Situasjonens alvor beit ikke på ham:
”Dette er en protosivilisasjon, Bestefar! Et stivnet sosialt
hierarki, en despotisk solkonge, menneskeofring. Det virker som om
alle høgkulturer går gjennom dette forstadiet. Og noen forblir der;
ta mayaene, ta aztekene med sin blodige dødskultus. Aldri før har
en forsker kunnet observere fenomenet fra innsida – tenk hvilken
sensasjon det vil skape i forskningsmiljøene når jeg legger fram…”
Bruce Welch-brillene manglet,
riktignok. De låg nok igjen i hanskerommet.
Forskningsrapportene falt ikke i god
fisk hos fangevokterne. Når det dukket opp en slik en knepte Roger
nebb, klokelig av skade, så jeg fikk ikke vite hva slags furorer han
skulle lage.
Om natta, når jeg en sjelden gang slo
øynene opp fra de truskyldiges søvn, hørte jeg at det knistret og
peip under hjorteskinnet hos Roger. Han hadde nok sveivet liv i
dulpen sin og sendte forskning til framtida.
Hadde det vært noe tak i
oppdragsgiveren vår, så hadde han rykket til unnsettelse. I hvert
fall sendt en Emil om at han var forhindret. Men her satt vi, uten
kontakt. Før eller seinere kom Helan og Halvan til å henkaste sitt
blikk, og da –
Skjønt midt i mørket tindret det
stjerner. To av dem dukket opp nesten hver kveld. Å vite at de
fantes, det gjorde at jeg tålte alt.
Én baklempe var vi kvitt: Fotreimene
tok de av oss etter noen dager – vi ble nok ikke ansett som noen
sikringsfare lenger. Dermed slapp vi å snuble når arbeidsiveren tok
overhånd. Og apropo Helan og Halvan, så tok karrieren deres en ny
vinkel:
Det dukket opp en unggutt en dag; en
kar med bronsefjes og tenner så kvite som en Colgate-reklamasjon.
Kjøpt inn i overgangsvinduet, antakelig. Helan tok imot ham på
vanlig måte. Han var nok sliten den kvelden, for han fikk ikke
drageren sin opp. Når slikt hendte, brukte han å tvinge offeret til
å suge på den slarkete pølsa til oppmuntring og oppløftelse. Da
gikk det ikke lenge før den struttet. Ofte ble han grepet av
stemningen og gjorde seg ferdig inni kjeften på offeret, mens
vaktene heiet.
Han gjorde som sagt. Gutten gapte, og
Helan stappet drageren inn – den begynte alt å løfte seg av
forventning. Plutselig hørtes et brøl som en bestukket gris.
Blodspruten sto. Det gjorde ikke drageren, for den var borte. Helan
sjanglet og skreik mens han holdt seg på restverdien. Unggutten
sputtet ut hoveddelen. Så snudde han seg mot Halvan, som sto med
rødblyanten framme og ventet på tur. Halvan gapte, og snurillen
hans datt som en indeks i oktober. Unggutten hogg tak i ham, slengte
ham i golvet og knegikk ham fra skrevet og oppover. Halvan skreik og
spydde, men gutten var vill i nikkersen og ga seg ikke. Nå syntes
vaktene at moroa gikk for vidt; de kom løpende og ga unggutten en
omgang så han roet seg.
Etter dét fikk han ha stussen sin i
fred og rykket langt fram i matkøen: Gutten sin som reddet stumpene!
Helan hadde mistet utstikkeren, og Halvan hadde fått sin sparket til
blodpudding; begge ble bare bleike skygger og datt kraftig i status
kvo. De fikk forbindinger for å stanse blodtapet, og dagen
deretterpå ble de jaget opp til ny arbeidsdag.
En morgen vaknet jeg før jeg skulle og
var ved mine fulle.
Seinere såg vi at han hadde tenner til
å bite med. Når han en sjelden gang smilte, kom det fram at
framtennene var slipt som en syl. Skikk og bruk i stammen hans,
meinte Roger. Takke meg til tannlege Røskeland; han bruker
bedøvelse.
Lyset fra oppstandelsens demring hadde
så vidt begynt å sive. Jeg såg meg omkring i det stinkende skuret,
på de utslitte, møkkete mennene som låg og sov. Noen snorket.
Andre ynket seg og stønnet. Hvor lenge gikk det an å leve slik?
Jeg kjente meg klar og lett i huet, som
om jeg hadde vaknet fra en rotete feber. De siste dagenes utmattelser
var vasket bort. Magan hadde roet seg; jeg kunne liste ut en fis uten
følgeskader. Jeg var ung og sprek igjen, ikke en avfeldig
infarkpasient!
Jeg kikket på Roger der han låg og
snorket og feis. Bortsett fra møkka liknet han som en prikk på sin
manndoms halvfulle kraft.
Lyder trengte inn. Pip og fløyt fra
fugl og frosk; surr fra de bevingete skarer. Det klødde og stakk
over hele kroppen av lopper og lus – det var uviktig, nå som jeg
var meg sjøl igjen. De snorkende beinranglene – kollegene mine –
virket stakkarslige, nedkjørte; var det dem jeg hadde holdt meg i
akt og age for? Nå skulle de få se på andre boller! Jeg skulle –
Jeg holdt på å sprette opp, klar til
å ta kraftige insinativ; her skulle det ordnes! I det samme stakk en
av vaktene fjeset inn for å brøle oss opp. Jeg rakk å besinne meg
i betids. Ikke verdt å forspille alle kort på én gang: Bedre å
avvente og se, legge en plan. Én ting var sikkert: Her skulle jeg
ikke bli på permanent base.
Vakta ga fra seg sitt vanlige brøl og
begynte på vekkelsesrunden. Sparket til høgre, til venstre; flere
ganger når nødvendig; brukte av og til en spydspiss som ekstra
oppmuntrelse.
Med grynt og stønn kom det liv i
leiren. For første gang beit jeg merke i stanken som hang som en
brun graut i lufta. Møkka som satt i skorper. Væskende sår og
byller.
Ingen sunn og oppbyggelig livsstil.
Jeg satte meg opp før vakta rakk å
sparke. Han gjorde store øyne, sparte sparket til nestemann –
ville nok ikke bruke krefter i unøda. Jeg kriblet etter å legge
luffene rundt nakken på ham, men holdt meg i mitt eget skinn.
Overmakta var for stor; jeg fikk være lur.
Roger satte seg gjespende opp. ”Ny
dag, nye muligheter, Bestefar! Sovet godt? Du ser ikke så jævlig ut
i dag! Hør på et godt råd: Sjøl om du føler deg bedre, så ikke
overdriv – en mann i din alder – ”
Mann i min alder? Pø! Jeg hadde vaknet
med en oppreisning så stiv og strunk at den ville ha gjort skam på
en mann som var dobbelt så ung. ’Sunrise,
she comes with the mornin’,’ tenkte
jeg. ‘Sunrise, she comes with the
dawnin’, spreadin’ all the light all around!’
Dagen var ikke ansless; likevel virket
den helt ny. Jeg glupsket i meg grønnsakene, og hadde åndsfraværelse
til å plukke ut larvene som tråkket i salaten. Æsj. Arbeidet
etterpå var ikke særlig tungt; jeg har gått seigere fjellturer.
Var nok derfor det hadde gått greitt med Roger – jeg måtte jo ha
vært mer halvdød enn levende, som nesten ikke hadde orket dette
pusleriet. Greie treningsøkter, i grunnen. Jeg passet på å subbe
og pese som en svamp: La vaktene lulle seg i følelsen av falsk
trygghet! Jeg pønsket ut fluktplaner og forekastet dem; ingen virket
gjørable. ’Sunrise, she comes every morning
– sunrise, she comes every day – sunrise! Every every every every
day – “
Jeg kikket gjennom disen ned mot
landsbyen. Folk ilte og pilte. Fram bak ei stråhytte stakk det noe
blankt og svart: Cadillacen! Like foran den åpne plassen der
gubberådet brukte å sitte. Hvordan skulle jeg komme seg dit?
Å stikke av fra jobben var
utilrådbart. Her ble det ikke delt ut velferdsperm i hytte og pine;
jeg hadde sett hva slags avkortinger som ble gjort når noen prøvde
seg.
Roger kom subbende. ”Jeg har samlet
nok inntrykk fra vår nåværende sosiale posisjon! Det gjenstår å
bearbeide og redigere stoffet; det kan jeg gjøre i roligere
omgivelser. Det er på tide at vi kommer oss videre, derfor har jeg
lagt en plan.”
Vær på vakt når Roger legger planer!
Jeg var nok ikke helt resituert, eller så var jeg ute av trening; de
automatiske skepsislampene meldte seg ikke straks. ”Du har rett: La
oss kaste slavelenkens åk! Hva har du tenkt ut?”
”Vi må få tak i bilen og kjøre
videre. Jeg veit hvor den er! I landsbyen – du kan se den herfra.
Vi lister oss ned, setter oss inn og kjører. Har du nøkkelen?”
Jeg sukket. Nå kjente jeg igjen den
vanligdagse Roger. ”Og åssen gjør vi det?”
”Sukk. Må jeg tenke på alt? Jeg
har trukket opp de store linjene. Du får ta deg av detaljene!”
En av detaljene hadde merket seg
skravlinga vår. Nå nærmet han seg med mistenkelig blikk og løftet
spyd. I stedet for å svare Roger som fortjent subbet jeg videre.
Seinere kom han tilbake til saken. ”Vi
trenger ei avsporing! En naturkatastrofe, for eksempel!” Han viftet
nesten, så ivrig var han, men av hensyn til vaktene klarte han å
båndlegge seg. ”Hvor blir det av monsunen, taifunen og
vinterstormene?”
Dagen gikk, men ingen vinterstorm.
Kveldsmaten ble sjokkartet: Jeg hadde gledet meg som en unge til at
Titubaene kom. Nå skulle de få se en Harry i min fulle kraft!
Det fikk de ikke, for de kom ikke. I
stedet dukket det opp to andre lettkledte damer av lokal forekomst
med digre fruktfat.
De skiftet vel på jobbene i dameleiren
også. Jeg svelget skuffelsen og grønnsakene; jeg kom til å få
bruk for alle de kreftene jeg kunne lagre. Samme monomane kosthold.
Men alt som fyller, det før.
For første gang klarte jeg å holde
øynene oppe etter leggetid. Mørket datt som en sekk, og kunstig
opplysning fantes det ikke; bare vaktene hadde fakler. Det var så
vidt jeg kunne skimte neven foran meg. Jeg la meg på rygg mens
tankene surret, sammen med hviskestemmen til Roger’n.
”Vi er i Florida! Det har jeg måttet
tenke ut, for GPSen virker ikke.”
”Den finns ikke ennå,” sa jeg.
”Før den hvite mann. Eller seinere.”
”På Titubas tid,” meinte jeg.
”Eller mor hennes. Hun kom herfra, for hun snakket språket deres.”
”Eller Guatemala. Yukatan,”
fortsatte Roger. ”Jeg har prøvd å få bekreftelse fra
brukerservice hos han Tykje, men de svarer ikke. Verken på SMS eller
på Epost. Lingvistikk er ikke din sterkeste side. ”
”Finns ikke SMS heller!” Du
skjønner? Samme håplause Roger. Jeg begynte å oppfatte nytt mot.
”I forhistorisk tid – protomaya,
kanskje! Har du lagt merke til at du er blitt mørkere i håret?”
Åssen kunne jeg legge merke til det?
Jeg har ikke speil, for jeg har aldri vært noe vakkert syn. I det
samme kom det raske skritt trampende, og jeg holdt klokelig kjeft.
Etterpå låg jeg og stirret opp i
mørket. Prøvde å tenke. Ikke lett; det har det aldri vært. Til
gjengjeld blir tankene lange og grundige når jeg kommer i siget og
får drive på til jeg er ferdig. Tenkningens Uno Borgengaard, det er
meg! Med mye strev tenkte jeg at hvis oppdragsgiveren vår visste
hvor vi var uten å jage oss videre, så måtte dette være et sted
der vi hadde et oppdrag. Eller Arie Eriks.
Kanskje jobben vår var å kaste kull
på systemet: Sette fangene fri, bringe de skyldige for retten. Og
kanskje ikke. Hvem holdt sine beskyttende vingeslag over
slavearbeidet og menneskeofringa? Ikke Fader Vår i Himmerik, i hvert
fall. Hvem kunne det da være?
Nei. Fred A. Maier!
Grunnlag for ettertanke. Jeg tenkte ei
god stund. Så fikk jeg vondt i hodet, skrudde av ettertankene og
sovnet.
- Dagen etterderpå kom og gikk,
akkurat som den neste. Jeg ventet på Titubaene med hjertet i halsen.
De kom ikke. Hvor var det blitt av dem?
Nye dager rant opp. Jeg verket etter å
komme i aksjon, men anledningen tilbød seg ikke. Roger sa at vi fikk
bare vente på den første den beste orkan. Så kunne vi liste seg
ned i landsbyen i forvirringa og rappe bilen. Men orkanene blinket
med sitt fraværende, akkurat som Titubaene.
Jeg ble desp. Kanskje trengte de hjelp,
og her gikk vi dag etter dag, åt grønnsaker og bygde jordvoller –
jeg kunne ikke la dem i stikk på denne måten!
”På den andre sida!” sa Roger og
bråstoppet midt i motbakken. ”På den andre sida kan det tenkes at
vi ikke reiser fram og tilbake i tida, mellom forskjellige verdener.
En alternativ modell er at virkelighetene løper parallelt, akkurat
som… akkurat som… - ” Han gapte og viftet opp og ned med
pekefingeren.
Jeg tok ham i armen med kraft og
bemyndigelse. ”Bli ikke stående - husk vi har en jobb å gjøre!”
Det samme tenkte nok en av vaktene, som kom trampende i vår retning
mens han skulte bistert og svingte pisken.
Roger var ustoppelig. ”Som en
hyssingbunt! Når det virker som om vi flytter oss til et tidligere
tidspunkt i en annen virkelighet, da kommer det av at hyssingene er
strammet forskjellig i tidsretningen. Noen er blitt litt lengre;
andre litt kortere.” Øynene hans ble runde og mjølkekvite; han
sto liksom og skuet ut over utallige hyssinger. I den vi befant seg
i kom vakten stadig nærmere, stadig sintere. ”Roger!” sa jeg
innpåtrengende og halte i ham. Han ristet meg bort:
”Etter en slik modell flytter vi oss
stadig framover i tid, mens vi hopper på tvers mellom
virkelighetene! Denne beskrivelsen fjerner mange av paradoksene; den
forklarer hvordan vi tilsynelatende – men bare tilsynelatende –
kan skifte fortid stadig vekk. Hm, jeg må beskrive og videreutvikle
den nye kosmologien. Foreløpig har jeg hendene fulle med andre
oppgaver – ”
Den mest nærliggende oppgaven tårnet.
Et piskesmell landet på ryggen til Roger. Det mjølkekvite blikket
hans smuldret i tusen knas. ”Au! Gi deg, din – ”
Så var han plutselig blant oss igjen.
Han gapte og blunket. Pisken smalt på ny. Roger ynket seg; så
strente han oppover bakken med jordlasset på ryggen. Vaktmannen
fulgte med ham ei stund, mens han lot piskeslaga regne rikelig og
gavmildt på den solbrente ryggen, til blodet piplet fra de røde
stripene. Sånn kan det gå når teorien møter det praktiske liv.
”Nå har jeg fått nok!” erklærte
Roger den kvelden. ”En mann av ånd kan ikke finne seg i! Dette,
for eksempel, er en parallell virkelighet som er blitt strekt litt
mer i lengderetningen enn vår, slik at den ikke er kommet lengre enn
til – la oss si femtenhundretallet… I morgen stikker jeg av!
Eller forhistorisk tid.”
Det ble ingen avstikk den dagen heller.
Ingen kjenner dagen; så også med oss.
Til frokost tenkte han videre. Jeg
kunne se det på ham. Av og til bulet hodet hans ut, og han sluttet å
tygge – satt bare med grønne stilker ut av kjeften mens
hjernevinna hans gomlet på den ene store tanken etter den andre.
Vi skulle akkurat til å kaste oss loss
over dagens dont. I det samme spisset vaktsjefen og karene hans øret
og stirret mot byen. Det gikk en støvete sti dit, og langs denne
stien kom det et følge med støvskyer og hurumhei.
”Det reiser jo det gamle spørsmålet
om identitet,” sa Roger mens han pirket seg i tanna og klødde seg
i skrevet. Og omvendt. ”På nytt.”
Vaktsjefen strammet seg og ropte en
kommando. Vaktene stilte seg i givakt; noen av fangene begynte å gå
ned i knestående.
”Ø. På ny?” sa Roger.
Mellom støvskyene dukket bærestolen
fram, med gamleskrukken øverst og en viftegutt på hver side. De to
Acker Bilkene var ikke med, og heller ikke følget av bærestoler og
fotfolk; bare to mindre bærestoler med to damer, dekorert i
blomsterkrans og grønne, silkeglinsende slep. Ikke et like
høytidelig besøk denne gangen, altså; og uforhåndsanmeldt, å
bedømme etter reaksjonen til vaktene.
Men vaktsjefen var seg situasjonen
voksen. Det kom flere skarpe kommandoer: De fangene som ikke
egenhendig kom seg ned i nesegrusen fikk rask og resolutt hjelp i
form av slag og spark.
Roger tok en viktig beslutning. ”På
nytt! Ta nå disse Harryene som vi treffer på til stadighet. Er de
identiske med deg slik vi har antatt, eller er de parallelle utgaver?
Hva trur du? Opps!”
Jeg trudde ingenting. Det rakk ikke
Roger å gjøre heller; han fikk et stokkeslag så han datt som en
tomsekk, og deretter et spark bak som brettet ham ut i parallell
utgave.
Jeg låg i min fulle bredde og myste
opp mot stolkongen. Bærestolen hadde stanset foran oss. Gamlingen
løftet staven sin med skjelvhendte never, pekte og knirket.
Jeg kjentes som om det rant isvatn inni
halsen, ned i magen, videre nedover. Jeg hadde gjort det jeg skulle
før frokost; likevel holdt jeg på å pisse på meg. Det var meg og
Roger han pekte på. Nå skulle du se; han hadde kommet på at vi
skulle ofres! Kanskje det var gått den vegen med Titubaene også -
Vaktsjefen spratt opp, bøyde seg djupt
to ganger og snurret rundt. ”Kjapperti kjapp!” bjeffet han. Fire
av karene reiste seg og marsjerte bort til meg. Før jeg rakk å si
et ord til forklaring, hogg de tak i oss og halte oss bort til
bærestolene, en i hver arm.
Jeg sprellet som en karuss i et
åbårgarn, men til like lita nytte; disse karene var vant til å
handtere oppsatsige. – Nå kommer det en fyr med kniv, fór det
gjennom meg. – Farvel, Tituba; farvel, Tituba –
De slapp meg i en sprellende haug ved
sida av den ene bærestolen. I det samme hørte jeg en stemme så
varm og velkjent som balsa fra himmelen: ”Reise deg, du Harry, vi
komme å hente deg, vi!” ”Også rare Jolly Roger; hente ham også,
ikke sant, ja?”
Jeg kunne ikke vært mer
himmelnedfallen. Midt i støvet og nesegrusen løftet jeg blikket mot
bærestolene bak sjefsstolen. Der satt Titubaene, den ene etter den
andre. Begge lo og tindret, kledd og pyntet fra topp til tå, med
blomsterkrans, grønt flor, hjerter og sikksakk i ansiktet, ildrøde
brystvorter. ”Reise dere bli med,” sa den ene. ”Ja reise seg
følge med,” sa den andre. ”Dere tjenera våres nå, og vi
behandler dere snille, ikke sant?”
Jeg skal innrømme at det gikk trill
rundt, og det er ikke første gangen. Tjener? Jeg skulle tjene dem
til verdens ende, om så var!
Gamleskrukken knirket noe igjen.
Bærerne hans satte seg i revers og svingte tilbake mot byen.
Titubaene etter på sine bærestoler, og Roger og jeg snublende etter
dem igjen, mens vaktsjefen og karene hans gikk ned på kne i
støvskyene bak oss.
”Eller Titubaene. Er de identiske,
eller er de parallelle?” sa Roger.
19: I’m free at last
Slik la vi slavelenkens åk bak oss med
et lettelsens sukk. Men spørsmålstegna sto i kø.
Titubaene strålte; situasjonens
herrer! Roger og jeg prøvde å ta ordet til oppklaring, men de to
smilte og ristet på hodet. ”Tid seinere, snakke da, men nå hysj!”
Hodene.
Roger ville ikke la seg spise av og
løftet fingeren til motmæle. I det samme satte bærerne i galopp,
og han fikk hendene fulle med å følge med. Dette var karer som
hadde båret en stol før – sikkert slaver de også, for ingen var
malt eller tatovert, men stelt og striggelert som veddeløps. Lår
som skøyteløpere, og sjøl med bærestolene holdt de på å løpe
fra oss.
Godt at jeg endelig var som en ungdom
frisk! Ellers ville jeg ha kommet til et sørgelig kort. Roger hadde
sin hyre, og sjøl jeg ble andpusten.
Ikke Falko Zandstra; han gikk på
pipestilker. Et under at han klarte å gå en tier i det hele tatt.
Koss, derimot!
Bærerne jogget uanbefektet avsted. Vi
etter. Stien ormet seg over jordene der folk sto krumnakket i ansikts
sved, og innimellom morske vakter med pisk og spyd. Slavearbeidet var
nok motoren her til lands.
Utafor landsbyen bråstoppet bærerne
som fusk i forgasseren og gikk unisont ned på kne. Rask i
oppfattelsen som jeg er, så fulgte jeg sporenstraks eksemplaret.
Roger er jo litt tregere i opptrekkeren; jeg freste: ”Ned på kne,
din snøffel! Ned på – ”
I siste sekund fattet han poenget og
gjorde som sagt. Det var i grevens time, for der kom en enda fjongere
bærestol anstigende, belastet med en av kompisene til gamleskrukken.
Trafikkreglene inneholdt nok absolutt påkjørsrett, for etter at
denne karen hadde passert og vi var kommet i siget igjen, la jeg
merke til at hver gang vi krysset fartsretningen, så var det de
andre som bråstoppet og knelte i ymse vinkler. Det var tydelig at
Titubaene hadde persons anskuelse. Kommet seg opp og fram, ja! Jeg
svulmet av stolthet.
Men det var Gianni Romme som gjorde
virkelig furorie, veit du. Fra tidenes morgen har det vært påbudt
at langdistanser skal gås med kraftfulle skyv på langsidene, og
liste seg mjukt gjennom svingen. Hjallis og Kuppern og Maier, Kleine
og Stensen – ja om det så var Heiden og Koss, så gikk de tier’n
etter boka. Husker du åssen Koss seilte oppover langsida uten å lee
en finger og husket seg gjennom svingen? Men så kom Romme! Han
begynte å skyve noe alvorlig med både ytterskøyta og innerskøyta
så han akselerte i hver eneste sving; venstreskøyta ble ti meter
lang, og han stupte inn i svingen og satte fart, fart, fart som en
villmann fra jungelen! Tenk på det – femti fæle svinger på en
titusen! Er det rart han gikk halvminuttet fortere? Det skulle ikke
vært lov.
Vi kom inn på den åpne plassen;
bærestolene foran, Roger etter som et slips, jeg i lett og
uanstrengt trav. Bærerne gjorde en halv æresrunde foran de
overbygde stolene der gamlingene brukte å sitte. De satt ikke; hadde
vel lagt seg nedpå – tok vel på for en gammel skrott å sjefe
hele dagen, tenker jeg.
Nå har både gud og Hermann tatt
etter. Lasse Sætre også; Odalens nest største sønn. Tier’n er
blitt langspurt, så nå trengs det lengre langdistanser. Maraton?
De stoppet foran ei stor, rund hytte.
Bygd av oppreiste påler med luker på sidene. Taket var av flettet
blad. Dårlig vinterisolert, men det var vel ikke nødvendig. Bærerne
senket seg; Titubaene steig adstadelig ned og seilte inn mens bærerne
knelte, og vi med dem. I inngangen stanset de og vinket på oss. Så
forsvant de inn.
Vi forvekslet et usikkert blikk –
ikke godt å vite skikk og bruk. Ikke lurt å vekke for mye fokus.
Den som intet våger! Jeg reiste meg
besluttsomt og marsjerte etter. Merket med øyekroken at Roger kom
etter.
Det steig ingen gisp fra bærerne eller
forbipasserende, og ingen prøvde å stanse oss. Men da jeg kom til
inngangen holdt jeg på å bråstoppe helt av seg sjøl. For rett bak
huset, tvers gjennom lufteluka, sto det et glimt av Cadillacen,
blåsvart og blank, skinnende som en åpenbaring. Nyvasket!
Jeg kom i siget igjen mens tankene
snurret. – Ikke mer enn ti meter borte; jeg kunne ta rennefart,
springe tvers gjennom reisverket og stupe inn… Nøkkel i lommen.
Jeg klemte neven rundt den som en øyestein.
”Harry!” peste Roger i nakken på
meg. ”Jeg veit hvor bilen er! Den står rett bak!” Og flere ting
i samme tone. ”Vi kan!”
Jeg løftet handa med myndig røst. ”Gi
tål, unge brushane! Ting må planlegges. Ta det med ro, jeg har en
full kontroll.”
Det hadde jeg ikke. For idet jeg kom
inn i det svale halvmørket, ble jeg plutselig omringet på alle
kanter. To varme, mjuke Titubaer klemte meg, smasket og ga fra seg
putrelyder. ”Harry Bestefar, glad å se på deg enda igjen!”
klynket den ene. ”Ja, nå vi ikke skal slippe deg, nei!” murret
den andre. Beina mine holdt på å svikte av lykksalighet. ”Du
også, Jolly Roger, vi passer deg også, vi!”
Men plutselig måtte jeg stå på egne
bein og kave etter pusten. De hadde sluppet meg og ble praktiske og
travle. ”Nå sitte få mat mens snakker,” sa den ene. Den andre
dyttet oss ned på en benk med fruktfat.
Jeg foretok meg et fortumlet overblikk.
Rommet var delt i båser med låge vegger imellom. På baksida var
det ei mindre dør enn på framsida; der var det en utvendig peis med
Cadillacen bak seg.
Forskjellig pynt hang på veggen: Et
par fæle masker med maling og dekorasjon, fjørkrans, spyd,
perlekjeder. I nærmeste bås sto det krukker – ei stor ei med
drikkevatn og auser; flere mindre. Der var nok kjøkkenet, tenker
jeg. Ausene kunne jeg ha spikket bedre.
Titubaene satte seg og viftet med hver
si fuglefjørvifte. Skaftet var besatt inn med perleskall. ”Nå
dere lurer nok hvorfor vi er her!” sa den ene av dem. ”Ja, og
hvordan vi kan redde fra slaveri!” sa den andre.
”Ja,” sa jeg, ”det er ikke fritt
for – ”
”Forklaring er lett!” De skiftet på
å fortelle; hver gang den ene begynte å le, fortsatte den andre til
hun falt i besmittet latter; da tok den første stafetten igjen. Og
omvendt. ”Vi er koner til ham store Wutina! Ham konge, størst
blant store!”
”Men ikke redd, Harry Bestefar, han
ikke røre oss; nei han er for gammel så ikke kan stå!” De
kniste. ”Men det er sant, han virkelig er gammel, de sier over tre
hundre år!”
Sjalusiens grønne spøkelse skar meg i
marg og bein. ”Koner!” Jeg begynte å reise meg. ”Kom, jeg har
nøkkel til bilen. Vi reiser – ”
De skauv meg ned igjen mens de kniste
videre. ”Ham ikke farlig, ikke minste, vi har sagt jo!” ”Men
han er konge, så han må gifte alle vakre kvinner.” ”Ja, han har
åtte før, og likevel lang tid sia…”
Jeg tvang meg til å sitte mens jeg
svelget såre klumper. ”Åssen gikk det for seg at – ”
”Lett, lett! Vi passer på synge når
han drar forbi. Han stanser.” ”Ja, og så snakker han, ber oss
synge så han sover.” ”Han er ikke flink å sove lenger, du
skjønner!” ”Så synger vi, og han blir frisk og sover om natta,
og da vil han gifte.” ”Og nå er vi gift i mange dager, og vi må
ha egne slaver, og vi sier at henter slavene våre.” ”Men vi
henter Jolly Roger og Harry Bestefar, vi!”
Det svimret for meg. Halsen kjentes ru
av desp. ”La oss komme av sted! Vi kan ikke risikere å bli her så
lenge at han, at han – ” – for mitt indre øre såg jeg heslige
bilder der den skrukkete gamlingen kom med den skrukkete tingen sin,
slevjet og siklet. ”Dere kan ikke – ”
”Snille Bestefar, du høre, ja? Du
stole oss.” ”Ja, for søstra våre har fortalt at vi venter. Og
nå skal forteller deg, snille gamle Harry.” Var det mulig, ante
jeg rødme i de brune ansiktene?
Det var ikke mulig – brune fjes
rødmer ikke. Øyevippene vippet over store, brune øyne. ”Snille
Harry, vi må tenke på flere, og gjøre som søstra våres
forteller.” ”Vi må tenke på to flere, og vente her, Harry.”
”Du skjønne, vi er, hva kaller du, på tjukkasen, vi.” De smilte
og flagret.
Bakken forsvant. ”På tjukken! Er det
jeg som – ”
De nikket, smilte. ”Flinke Harry
Bestefar,” sa de. ”Så nå må vente til – ”
Jeg klorte meg fast i denne tingen som
et slags fotfeste. Jeg skulle bli – æ, ø – pappa.
Jeg hadde jo ant det, oppe i Wendak.
Harry Junior var autentisk med meg, og Titubaene også. Bare eldre,
men yngre. Og han hadde to avleggere – nei fire. Men de kom
seinere.
Et nytt alvor hensenket seg. Ungdommens
tante og fjas var over: Jeg måtte ta ansvar! Slekt føder slekt,
stigende evne den når. ”De må ha navn,” slo jeg fast. ”Og
leker. Ordentlige greier av tre, ikke plastikkfjas. Jeg skal spikke
trehester, jeg. Og rangler. Skal de døpes, synes du? Og skolegang.
Vi må se oss om etter et sted å bo – et lite sted med trygg
skoleveg, Odalen kanskje. Eplehage; det er en forbrytelse å la unger
vokse opp uten eplehage - ”
Roger hadde fått igjen pusten omsider.
Han såg på meg med et sardinisk flir på snuten. ”Gratulerer,”
sa han. ”Og før du legger for vidløftige planer, bør vi
orientere oss i verden slik den er. Hvor er vi, for eksempel? Og når
da?”
Det siste sa han til Titubaene.
De såg på hverandre og skrukket
skallene, telte på fingrene. Så nikket de i kor. ”Vi er
hundreogseksti, søtti år sia! Mora våres, hun forteller at han
store Wutina, han lever da.” ”Ja, han vinner kriger og leve evig,
og etterpå kommer spanjardene og tar slaver, og mora våres.” ”Så
vi blir født og vokser langt borte i De Barbaree. Men han prest, han
kjøpe oss, og vi blir med hjem og blir hekser.” De lo.
”Jeg kjenner på meg at det blir
gutt,” slo jeg fast. ”Ø – gutter. En far kjenner sånt på
seg. Har du tenkt på noe navn, Tituba?”
”Og nå her og gjør trolldom!
Akkurat som søstra våres sier. Og nå vente.”
Roger hadde fått det blanke uttrykket
i øynene som han får når tankene faller på. ”Vollene tyder på
at vi kan befinne oss i innflytelsessfæren til Mississippikulturen –
sannsynligvis en direkte etterløper til Hopewell, som i sin tur
mottok sterke impulser fra Adena-kulturen. I mangel av skriftlige
kilder må en bygge på sammenliknende studier. Kanskje er det ikke
for radikalt å trekke indirekte linjer til høgkulturene i
Mellom-Amerika. Mayaene, for eksempel – ”
”Arne kanskje? Det hadde vært fint å
kalle ham opp etter far min. Det ville han ha likt. Eller Ola, etter
bestefar.”
”Vi kan altså fastslå at vi
befinner oss i Louisiana. Eller Florida. På femtenhundretallet. Er
dette huset deres private, eller tilhører det kongen?”
” Og vi synger bedre trolldom enn
noen! Vi synger så han sover fint.” De vekslet ut noen øyeblikk
mellom seg og kniste. ”Ja, og nå han store Wutina venter at vi
synger så han får stor og stiv igjen.” ”Og vi sier at da skal
vi synge lenge under tre fulle måner!”
”Nei forresten,” kom jeg på. ”Det
går jo ikke an å kalle en liten unge for Ola.”
”Kanskje helst Florida – det var
tidlig spansk område.” Han nikket glassaktig til seg sjøl. ”Hvis
jeg bare kunne få svar på communizeren!”
”Dessuten har vi han Ola Brøttet.
Det er mer enn nok Ola.”
”Det er hus våres,” sa Titubaene
stolt. ”Store Wutina, han sagt vi er førstekoner for at vi skal
synge!” ”Og da skal ha hus sjol, for alle førstekoner har hus.”
”Han må spørre for å komme inn!” ”Og dere to,” sa de og
pekte, ”skal være slaver våres egne. Han Wutina spørre at dere
er, hva du si, forgjeldet, og vi sier ja da, ingen snuril som
virker.” ”Ja, men nå dere hvile spise drikke, og alt er bra!”
Mer kosthold kom på bordet, mange hakk
bedre enn i slaveleiren: Tørket kjøtt, fersk fisk, reint vatn –
og et stort steinkar stappfullt med vatn og østers, slik at den
holdt seg fersk og levende helt til den møtte sin nemesis. Og det
gjorde den, med hud og hår. Og store, saftige frukter.
Søstra mi, for eksempel, har nok ikke
glømt brudeskålen hans ennå! Han måtte jo bli bedt i bryllupet;
nabo og barndomskamerat - kunne ikke unngås, sjøl om anelsen var
bange. Og der kom han til bryllupsfest på Strand med hundre gjester
– upresset dressbukse, snusflekk på skjorta, slips med blåknut,
men ellers passabel. Nyvasket, til og med, og luktet ikke så ille
som vanlig.
Roger klappet seg på magen etter endt
gjerning. ”Ah – dette må jeg gjøre oftere! Ta det med ro,”
han vinket avvegrende til damene, som hadde begynt å plukke sammen
matrestene. ”Bestefar tar oppvasken – det er det minste vi kan
gjøre! Og så trenger jeg en dusj.”
Det gikk bra lenge: Rapte ikke mer enn
at lyden druknet i snakk, og sleikte ikke tallerken heller. Påfyll
mange ganger, men det var det flere som gjorde, ikke minst jeg. Så
kom talene, mens søstra mi satt på bordenden og blusset som pigerne
i mai, og svigergutten satt og skrapte mens han samlet seg til
innsats. Men Ola slo ham i forkjøpet. Plutselig sto han og svaiet
utenom taletid, og stillhetens tause forventning hensenket seg rundt
bordet.
”Hægst ærede brur og brurgom! Detti
er en merkedag fær hele livet. Sælig fær deg, Ænders.” Han
løftet glasset og svaiet litt, men tok seg mesterlig inn. ”Fer je
har hært at nå’n bler gift, da lærer’n seg å sætta pris på
en god ronk.”
”Nei nå lyt vi få litt mussikk!”
sa mor mi. Og det fikk vi.
Jeg sanket sammen østersskrell og
annet rask. Roger hjalp til med sine fomle fingre. ”Bruker de
kildesortering?” spurte han.
”Bare la ligge, vi kaste!” ”Ja,
for nå skal gjøre oppdrag, vi har sagt til gamle konge at dere flyr
under himmelen!” ”Gamle konge vil vite hvor uvenner er. Han store
kriger Cachuara, han venter, han følger med. Komme nå!”
Roger lot seg ikke be. ”Jeg er klar
for større oppgaver, så sant de inneholder en dusj! Når drar vi?”
”Drar nå, du,” svarte Titubaene og
smilte. ”Komme her, komme straks.”
Jeg var halvt i svime ennå; det er
ikke hver dag du blir pappa. I hvert fall med fortidspensjon. Likevel
fikk jeg stavret meg på beina og fulgte Titubaene ut gjennom
bakdøra.
Han Ola ble ikke bedt i femtiårslaget
hennes, seksogtjue år seinere.
Og der sto den i sin fulle prakt.
Blank, skinnende; Titubaene eller noen hadde vasket og stelt. Et
hvilende rovdyr; et uhyre av kraft og spenst, stivnet i spranget! En
cadillac. Mer enn en bil!
Det klødde i finga; tenna sto i vatn.
Jeg innrømmer det; noen øyeblikk var både Titubaer og sønner ute
av tanker og sinn.
”Vi sier dere fly som fugl under
himmel og likevel sitter trygt,” forklarte de. ”Han unge
Cachuara, han betyr Fryktelig Bjørn, han er ikke redd for noe.”
”Likevel skjelver litt, tror jeg!” Det siste kom med et smil.
Det gjorde Cachuara også – det vil
si, det stive og litt hånlige smilet hans kom til Roger og meg, men
sjøl reiste han seg langsomt fra sittende stilling og bøyde seg
lett for Titubaene. Jeg kunne ha ønsket meg større vinkel og
ærbødighet, ja. Hvem trudde han at han var?
Kildesort var det nok ikke snakk om –
jeg trur ikke de hadde søppeltømming i det hele tatt. I bakgården
låg søpla i hulter og bulter - knuste leirkar, utbrent oske og
fiskeslo. Ikke rart at stanken sto som en vegg, eller at fluene
surret. Du hadde nok gjort det samme.
Kanskje hadde det noe med utsmykkelsen
hans å gjøre, for han var malt og tatovert fra topp til tå, nå
som sist. Det tok ikke lang tid å trekke en kjensel, for Cachuara
var den samme vaktsjefen som hadde jaktet alligator og fanget oss.
Jeg trur nesten han hadde fått enda en spiral eller to. Så her var
gutten sin som rykket i gradene.
Men han skulle passe seg for å bli høg
på pæra si! Jeg fisket opp bilnøkkelen mellom lommerusket og
kjente musklene svulme. Det var slutt med å bøye seg i støvet; nå
skulle hestekreftene vise hvem som var sjef!
Hovmot står for forfall, jeg veit det.
Men i dette momanget kjente jeg trang til – omsider – å trekke
pusten djupt og skreve med bakbeina, jeg også.
”Ta en tur hit eller dit langs elva,
lovet jeg,” forklarte Titubaene. ”Men være forsiktig, komme
tilbake, vær snill!”
Å vær trygg, jeg skulle komme
tilbake; jeg hadde ett og annet usnakket ord med gamleskrukken og
diverse fangevoktere, og først og sist så drog jeg ingen steder
uten Titubaene og ungene! Jeg vinket på Roger. ”Stå ikke der og
fall i bokstaver; vi har ikke hele dagen! La oss få tatt denne
utflukten.” Til Cachuara: ”Klyv inn, din vesle bølle – nå
skal gamle Harry kjøre bil!”
Jeg klatret inn; Roger fulgte. Det skal
sies til Cachuaras ros at han satte seg inn i baksetet uten å nøle.
Jeg satte nøkkelen i tenninga og
hjertet i halsen. Bare nå elektrikken var tørr, og ingen
alvorligere feil og mangler i veien… Det gikk et åndelaust pust av
evigheten. Så merket jeg den gode murringa mot handflatene og
trommehinna, og som en frydefull foss bruste det gjennom meg: Gamle
Harry var på vegen igjen.
Bugli bugli bugli bugli sju!
20: Calling
you
Ah. Den frydefulle murringa like under
høregrensa; sitringa av Kraft durch Freude i marg og bein! Rattet
som glei mjukt og elektrisk mellom nevene. Det tause brølet som bare
ventet på en liten tøtsj med gassfoten for å vakne –
Det er vanedannende å sitte bak rattet
i en Cadillac 52. Og nå var det alt for lenge sia jeg hadde søtti
der. Sittet.
Med en berørelse så lett som kattepot
holdt jeg bilen i gangfart mens jeg ålet oss ut av bakgården til
Titubahuset, ut på sjefsplassen, nedover stien der Cachuara og
karene hans hadde marsjert oss inn i byen. Suttet. Sitti?
Folk stanset opp i sine daglige donter
der vi kom, måpte og pekte. Ingen prøvde å stanse oss; vi kunne
fort ha ristet av oss hele byen som en tilbakelagt stadion. Men
Titubaene hadde sagt, og Titubaene er kloke damer. Dessuten var de
ikke med oss.
Så dette fikk bli en rekognose.
Likevel var det ubeskrivelig godt å kjenne vindpustet av frihet -
som på Harleyen i ungdommens grønne solnedganger, over prærien
gjennom Solør og Flisa, mot storbyens neon og Kongsvingers falne
kvinner. Præriens sorte maske. Jess!
Jeg økte farten nedover stien. Hva vi
skulle se etter, visste jeg ikke – begivenheten fikk gå sin
vindskeive gang. Et tilbakeblikk i speilet viste at Cachuara satt
stiv og forstokket, grønn i trynet. Til hans ros skal det sies at
han ikke unnslapp så mye som en lyd. Men spydet holdt han i
skruestikk.
På Kongsvinger var det lyskryss,
tilsmers. Et pust av den store verden! Det med solnedgangen var
forresten kraftfullt sagt, når jeg tenker meg om. Jack Kerouac kunne
ikke ha trøkt det ut bedre. Ø. Begge Kongsvingers -
Det samme raske blikket ga et glimt av
meg. Det var lenge sia jeg hadde sett meg – men nå fikk jeg syn
for sang og skvatt så lang jeg var.
Kølsvart skjegg som krøllet seg over
bringa. Et like svart og rufsete hår som Ringo Starr på sitt
lurveste. Dette stemte ikke.
Mitt stålgrå blikk var stålgrått
som før; et blikk som kunne møte dauen i kvitøyet uten å svelge.
Men hadde ikke håret vært bekledelig gråsprengt? Et stenk av
modning og severdighet? For ikke å snakke om skjegget. Og hadde ikke
det brunsvidde fjeset mitt vært furbitt, været av alderens rynkete
platina? Jo.
Det var ikke et synsbidrag at jeg
kjente meg ung. Jeg var ung – ikke en dag over femti. ”Jeg
er ung igjen, Roger! Ikke en dag over førti!”
Med erfaring og visdom i behold. Hadde
jeg bare visst i dag alt jeg ikke visste da jeg var atten! Alle
dumhetene som medførte seg anger og gruelse. Alle jentene,
tomflaskene, kjøreturene. Da hadde jeg nok ha gjort det om igjen,
tenker jeg.
Ø. Begge jentene.
Ute av landsbyen: Jungelen stimlet
sammen; greinene klorte. På tide å ta helt av! Jeg ga mer gass og
trakk i spaken slik Johnny Hazard brukte å gjøre. Eller Biggles.
Det virket jo ikke, men jeg begynte virkelig å kunne det!
Det virket. Framhjula slapp bakken;
bakhjula kom etter. Vi svevde, steig. Det kom et tynt grynt bakfra –
Cachuara klarte ikke å holde seg helt tett! Roger rotet i rotet i
setet, mellom tomme hermetikker, vinyl og skjellakk. ”Det skulle da
være en ølboks her et sted – ”
Eller Steve Canyon?
Ølet hadde gått til sine fedre før
Wendak, men det hadde Roger foretrengt. Jeg hadde ikke hjerte til å
si det. Dessuten hadde jeg viktigere ting: Se der; jungelen foldet
seg ut med buktende elver, grønne av grønske; her og der et større
vatn, overgrodd av grønne stengler og forvokste nøkkeroser. Et par
rydninger på horisontens rand. Brune striper som hyssinger gjennom
jungelen – stier, sikkert. Jeg steig videre; det boblet og bruste i
blodet; det måtte ut! Jeg stemte min sonare røst av fulle lungers
kraft: ”Flip, flop and fly, don’t care if I die! Flip, flop
and fly – ” jeg har et stort og vakkert organ, om jeg skal si
det sjøl, og det skal jeg.
Biip biip, peip det hos Roger. Biip
biip.
Big Joe Turner.
Urhelten i rock'n roll! Da Bill Haley skulle spelle den inn,
ble teksten vasket og hengt til tørk. ”Rist, rasle og rull! Jeg
sa, rist, rasle og rull! Jeg sa – ”
Han snurret som et ormebol i setet, som
om han hadde loppe og lus over alt, og det hadde han. Innerlommer,
ytterlommer, baklommer og framlommer. Underbuksa. Pipinga ga seg
ikke. Omsider fant han dulpen som han holdt i handa. Han klemte den
mot kjaken og peste: ”Roger. – Jolly Roger.”
”Roger,” peip det med en stemme av
blikkboks. ”Jolly Roger. Hvor blir det av dere? Det er temmelig
ubehagelig å sitte her til knes i brakkvatnet, så hvis du – ”
”Det er jeg som er Jolly Roger!”
snøftet Roger. ”Vi er her, selvfølgelig. Kan du legge på? Jeg
venter på svar fra Han Tykje. Har lagt inn på telefonsvareren. Jeg
ringer opp igjen etterpå.” Han trykte på en knapp eller to og
kortsluttet samtalen.
’I’m like a
Mississippi bullfrog, sittin’ on a hollow stump – Like a
Mississippi bullfrog, sittin’ on a hollow stump - I got so many
women, I don’t know which way to jump.’ Jeg svingte så
bilen krenget med Roger, søpla og baksetekrigeren trøkt opp mot
døra av sentrifugal. ’Flip,
flop and fly!‘ Vi gikk i stor bue over landsbyen. Jeg
kunne se runde bygninger, gater der folk stimlet og pekte, solsvidde
åkre, store voller utafor byen. Og der var sannelig vollen der vi
hadde arbeidet; skuret med slavene. Rekker av krumnakke menn som
slepte seg opp med kørjer på rygg, mens vaktene svingte pisker. Jeg
kjente en ubendelig trang til å stupe ned dit og –
Sentripetal?
Biip biip, sa det. Biip biip. Kunne han
ikke skaffe seg en kulere ringetone? Det var visst fullt mulig.
’Chantilly Lace’, for eksempel. Eller ’Wildcat
blues.’
På skøyter heter det sentrifugal, i
hvert fall.
Irritert: “Hva er det nå da? Jeg har
jo sagt at – ”
”Kunne du skynde deg litt? Vi sitter
i elva, som du husker. Vi kommer ikke ut, for det kryr av
krokodiller. Du har jo et slepetau i kufferten. Du må dra oss opp!”
”Alligatorer!” knitret en stemme av
rustent sølvpapir i bakgrunnen. Rogerdulpen er mest til klunder og
bry, men god lyd, det har den. Noen sterio er det jo ikke. ’I’m
like a one-eyed cat peepin’ at a seafood store, like a one-eyed cat
peepin’ at a seafood store, I can look at you and tell you ain’t
no child no more! Shake, rattle and - ’
”Ja ja, vi kan jo ta en kikk. Jeg
lover ingenting; vi har tross alt en jobb å gjøre!” Roger snurpet
kjeften og trykte på sluttknappen igjen. Han snudde seg mot meg:
«Enda en Harry som har kjørt bilen rett ned i myra, tydeligvis. De
er seg sjøl lik, hele bunten.»
Men det spiller ingen trille – de
beste lydene er i mono uansett, bare de ikke er tuklet og remikset.
Kan du tenke deg Jimmie Rodgers uten blikkboks? Sånt skulle vært
skutt og forbudt! Bokslyden er en integral del av musikken! ӯ.
Seg sjøl like? Ta et sveip nedover elva, Bestefar; han gir seg ikke
med maset!” sukket Roger og pekte oppover elva. Usviktelig
retningssans. Vi måtte gå manngard da han hadde vært på utedassen
i snøværet, han Ola og jeg.
Jeg svingte strikk motsatt og steig
litt til. Gjennom dis og grånende skyer skimtet jeg hav,
sandstrender, dønninger. Elvedeltaer skar strendene opp i skiver,
som ei formkake med grå melis.
Plutselig kom det liv i baksetet!
”Giggara gokk!” sa det baki der. ”Glubberti glabb!” Or
words to that effect.
Jeg snudde meg halvt. Cachuara hadde
fått igjen litt av den påskesunne ansiktsfargen sin; noen reddhare
var han jo ikke, sloss med alligatorer og greier. Han pekte med
spydet så spissen holdt på å ta med seg ørefippen min.
”Kakkaplunk kakkaplank!”
Jeg fulgte peket hans med blikket. Så
sannelig!
Det var ikke rekved som duppet på
dønningene; det var to skip med master, og grå seil rullet sammen
som fotside skjørt under mastene.
Jeg har sett skip før. At disse to
kunne ta seg fram over det blide, det blåe hav, det gikk langt inn i
prestens; de såg ut som to oppblåste baljer. Men sånn brukte
båtene å se ut under de store oppdagelser; det har jeg sett på
bilder. De hadde sendt avleggere inn på stranda også, for der låg
det flere båter på bredden av en brei utflod. Hester; folk som
myldret. Hva var nå dette!
Det kom en strøm av ord bakfra;
Cachuara likte ikke det han såg. ”Harrumf harramf; gli glabb
glokk? Garrumfel!” – og så videre. Hadde jeg skjønt så mye som
en stavelse, kunne jeg ha laget fotnøtter med oversettelse. Men det
gjorde jeg ikke, så det gjør jeg ikke. Jeg kan jo ha hørt feil.
Uansett! Dette måtte kikkes nærmere i
korta. Roger hadde også oppfattet; han lente seg fram så hodet
nesten stakk gjennom frontruta. ”Hva er!” utbraut han entustisk.
”Hvor er!”
”To skip,” forklarte jeg langsomt.
”Brillene mine!” Omsider oppdaget
han hanskerommet og begynte å rote. Det sitter bare vindusglass i
dem, men han er psykiatrisk avhengig.
Vi svevde nedover mot stranda. Motoren
murret. Det var dette den likte best, Cadillacen; kruse rundt med
utsyn over hele vide virkeligheten; ligge mellom skyene og kule’n
med brølende krefter på lur under panseret.
Vi kom nærmere; folka ble tydeligere.
De såg pussmerkelige ut. Stripete skjorter, rare stuttbukser som var
blåst opp som ballonger, strømpebukser som strammet som om de var
to nummer for små. Noen hadde digre blikkspann på huet, med vaiende
fjørdusker. Spesielt én fyr; han gikk rundt og spansket seg, pekte
og rekommanderte.
Roger hvislet oppberømt. ”Spanske
conquistadores! Vi må være i… Når er vi, Bestefar?” Han hadde
funnet brillene. Det ene glasset var knust; han trøkte ut
glassbitene og såg like godt for det. Han lente seg over og myste på
manøvringsenheten. ”Vi er i – la oss se – sjette august 1521!
Om formiddagen.”
”Dra til deg labbene!” ropte jeg.
For nå veivet han slik at han kom i vegen for giringa. Ufortrødelig
fortsatte han: ”Åtteogtjue grader femti minutter nord; enogåtti
og litt til vest – hvor er Hakkespettboka?” Han romsterte i
hanskerommet så innholdet flagret som lause ører.
”I Wendak,” svarte jeg behersket.
”Jeg lot Harry Junior beholde den. Han trengte den for å – ”
Roger stønnet. ”Det er vel likt deg!
Nå får vi aldri vite hvor vi er.”
Cachuara virket bedre orientert.
”Grrynt! Glefs!” Han strekte seg fram og pekte ned. Han virket
misbillig, som om han kjente dem fra før. Så pekte han oppover
igjen, dit vi var kommet fra. Ennå kunne vi skimte landsbyen og
rydningene rundt.
Noen av ballongbuksene hadde fått øye
på oss, stanset og pekte – det ble en sammenstimling. Stilte seg
kanskje skeptisk til privatbilisme.
Cachuara tok et fast grep rundt armen
min. Neven hans hadde tatt et tak før, kjente jeg. Den andre handa
hans pekte bestemt mot landsbyen. ”Akka bakka!” insinuerte han.
”Bonka rakka!” Han ristet med spydet og såg morsk ut.
Jeg begynte å bli kymringsfull; han
kunne radt gjøre et uhell på Cadillacen hvis han fortsatte å
veive. Tryggest å gjøre ham til laks. ”Ta det med ro, ingen grunn
til å skjørte seg opp – ” – jeg begynte å svinge rett vest,
opp mot byen.
- Puff puff, sa det plutselig. Små,
harde smell som hørtes tydelig gjennom malinga fra motoren. -
Lydpotta! tenkte jeg med et panisk stikk. – Ikke rart etter all
julinga den hadde fått. Åssen skulle vi finne et verksted, her i
1521 –
- Puff! Det kom ikke fra bilen. Jeg
henkastet et skråblikk ned på stranda. Der hadde ballongbuksene
organisert seg: De sto på kne og siktet med lange rørstubber;
musket og dundret den ene salven etter den andre opp mot oss – jeg
kunne se kvite dotter fra børsepipene.
Jeg veit ikke åffer de ikke likte oss,
men det gjorde de. Før eller seinere kom de til å råke, og de
brukte nok ikke spurvehagl. Jeg ga gass og dukket lågere over
trekronene; snart var vi ute av syne og ubeskadiget.
Roger knastet og mumlet besvergelser.
”Det skulle da gå an… Det er jo et stikkordregister…” Har
jeg sagt at dulpen hans har leksikon, og dessuten kan ringes med? Han
fant ikke det han lette etter. ”Jeg har det på tungespissen! Det
var en spanjol som utforsket Nord-Amerika tidlig på
femtenhundretallet. Ikke Cortez; han kom ikke – ”
Biip biip! Roger klasket dulpen mot
kjaken. ”Fint at du ringte! Hvor er vi, og hvem er spanjolen som
driver og skyter på oss?”
”Florida!” peip
dulpen. “Fyren heter Ponce de Léon – det står i
Hakkespettboka! Og nå ser du til å redde oss, før krokodillene - "
”Alligatorene,” knitret det i
sølvpapir bak ham.
”Ja ja, ikke mas! Jeg ser hva denne
grobianen av en sjåfør kan få til. Vent ikke for mye av ham. Men
Hakkespettboka vil vi ha igjen, hører du det?”
Der! Rett under oss låg dammen der vi
hadde landet – og midt i dammen stakk det opp et svart biltak med
en Roger oppå, omsvermet av sultne tømmerstokker. Rogeren der nede
viftet og vinket noe aldeles iherdelig.
Duploene våre satt trangt i det. Åssen
i all verden hadde de klart å rote seg inn i dette? ”Roger, spør
dem åssen de klarte – ”
Roger hadde lagt på. ”Bøllete
kjøring, selvfølgelig! Jeg får tenke ut en løsning, som vanlig.”
Han fikk en idé; jeg kunne se lyspæra over hodet hans. ”Kast ut
slepetauet, bestefar, så drar vi dem i land!”
Jeg kretset tjue meter over de
forulykkete. Roger på biltaket danset og veivet, mens gatorene
samlet seg i store skarer – ryktet om festmåltidet hadde nok
spredt seg. ”Slepetauet ligger baki,” pekte jeg på.
”Hent det, da! Må jeg forklare alt?”
Jeg trakk på skuldrene. ”Hent det
sjøl – jeg kjører.”
”Kan du ikke klare de enkleste – ”
- han begynte å åpne døra, ble trillrund i øynene, smelte døra
igjen. ”Det må da være en måte å – ”
Jeg svarte ikke; jeg hadde fått en idé
sjøl, helt aleine. Jeg sirklet lågere, lette – der var den smale
stien. Jeg bremset forsiktig og landet med et fjørlett brak. Hah!
Kjørelærer Madsen ville vært stolt av meg! Kanskje.
Cachuara hadde sluttet å mase; i
stedet fulgte han med i dansen på biltaket. Jeg hoppet ut, sprang
rundt bilen, vippet opp bakdøra og begynte å grave mellom
platedyngene. Reservehjul. Laurie London. Oljekanne. The Platters.
Jimmy Cliff. Tomflasker, slange, jekk…
En taustump! Jeg begynte å dra. Det singlet i sjellakk, og lyden
skar i hjertet – her gikk uopprettelige skatter heden… Uansett.
Det sto om livet til duploene våre, og farken måtte vite hvor mange
Titubaer –
Tauet var et godt gammeldags hampetau,
tjue meter, grovt nok til å klynge opp et godstog. Jeg krabbet på
kne bak bilen: Der! Et slepefeste. De hadde tenkt på alt, disse
amerikanerne. Jeg festet tauet – det var så grovt at det var så
vidt jeg klarte å knyte det. Kastet nervøse bakoverblikk mens jeg
dreiv på: De var truendes til å komme på land også, alligatorene;
skikkelige sprintere visst -
Ferdig! Inn i bilen igjen, starte, opp
igjen – jeg begynte å få teken på disse oppturene. Tauet dinglet
som tjue meter rompe.
Det vanskeligste var å stå stille som
en øyenbestikker i lufta. Jeg klarte å vippe fronten på Cadillacen
opp og ble sittende og slure på håndbrekket i evig bakkestart.
Dette hadde ikke Madsen likt. Stakkars Cadillac! Nå måtte de vel
ha fått tak i tauet?
Jeg kikket ned. Rogeren der nede prøvde
ikke å feste tauet; han prøvde å klatre opp. Gang på gang greip
han tak, heiste seg to sentimeter opp, sklei ned igjen. Han virket
desp. Jeg rullet vinduet og skreik: ”Fest tauet, din tulling!”
Han hørte nok ikke hva jeg sa i
motorduren. I hvert fall fortsatte han å prøve å hale seg opp,
like fåfengelig. En av alligatorene hadde fått frambeina opp på
taket og smekket ivrig med den meterlange tanngarden. Det virket
sikkert distrakterende.
”Heis ham opp, da!” skreik Roger.
Min Roger. Han virket oppskjørtet han også, som om det var hans
eget skinn og bein som sto på spill. En tenker ikke klart da.
Men det gjorde Cachuara! Han hadde
oppfattet situasjonen. Han hadde fått med seg åssen døra virket
også; plutselig vrengte han den opp og hoppet ut med spydet i den
ene handa og et skingrende skrik i den andre.
Manglet ikke mannsmot, den karen!
Kanskje var det ikke ti metere ned til biltaket – kanskje var det
bare ni og en halv. Han landet med et brak på alle fire, rett ved
sida av Roger der nede, og hjertet slo stiften i bringa mi: - Taket!
Han ødelegger taket!
De lager ikke sånne biler lenger:
Taket holdt. De lager ikke sånne menn lenger heller; Cachuara kom
seg på beina, forslått, men ved full virk. Han løftet spydet og
tok rennefart mot det innpåslitne krypdyret, og med et kraftig skyv
dyttet han beistet ut i vatnet igjen.
Jeg husket at han egenhendig hadde hatt
gleden av å få bilen vår opp av vatnet og skyve den til landsbyen.
Kanskje det var han som hadde vasket og stelt den også – i hvert
fall visste han hvordan en bil såg ut, deriblant hvor slepetauet
skulle festes. Han tok tauet mellom tennene og hoppet ned i vatnet,
midt mellom de glefsende gatorene. Før de fikk så mye som et sukk
for seg hadde han halt tauet gjennom forhalingsringen, og i neste
brøkdel spratt han opp på fronten igjen mens tennene klapret der
beina hans hadde vært. Der sto han like hel på taket mens
gjørmevatnet kokte, og i ro og mak slo han blåknut på tauet. Nei,
de lager ikke sånne menn lenger.
Rogeren der nede hadde stått og glodd
med åpen kjeft. Nå kom det noen spasmiske rykninger fra kjeften
hans – kanskje flere gode forslag. Cachuara snudde seg opp mot oss
og holdt spydet over hodet med begge nevene. ’Ferdig her’,
betydde det.
Endelig kunne jeg avslutte
bakkestarten. Lett som et snøfnugg slapp jeg bremsen. Bilen begynte
å dra; tauet strammet seg… Det hørtes et vått sukk da gjørma
slapp bilhjula. Cachuara låg flatt på taket, men det gjorde ikke
Roger; han hadde stupt på hodet i vatnet hvis ikke Cachuara hadde
hogd tak i leggen på ham idet han datt.
Desimeter for desimeter halte vi kopien
vår gjennom gjørma, opp på bakken, inn på stien. Greiner og
bladverk skrapte mot vinduet. Jeg merket at jeg hadde holdt pusten;
nå trakk jeg den med et gledelsens sukk og slapp gassen forsiktig
ut. Cadillacen dalte på englevinger og falt til ro på stien.
Jeg var søkkvåt av svette, og så
sliten som om jeg hadde gått en tier. Jeg kom meg ut på
skjelvhendte bein. Roger etter.
Den andre Rogeren – han på biltaket
– vinket ned til oss. ”Takk for hjelpa! Det var sannelig bare så
vidt jeg klarte det denne gangen, men under min kyndige rettledning –
og puh, nå skulle det sannelig smake med en øl!”
Supermannen ved sida av ham såg på
ham med et smalt smil; så tok han spydet og hoppet ned.
Et svart bustehue med lurvete skjegg
kom fram fra førersetet, fulgt av to lange bein. Så lik meg at jeg
ikke kunne se forskjell. Yngre han også, men tydelig merket av
turen. ”Hvor er Titubaene?” ropte han.
21: Your
cheatin’ heart
Mor mi, derimot! Hun lever i beste
velbegående, enda hun nærmer seg nitti med stormfulle skritt. Hun
prater ofte om alt hun skal gjøre når hun slipper ut fra hjemmet.
”Fyst skær je få meg en kær,” sier hun. ”Sea skær je byne
mæ brækkdæns.”
Hun kommer nok aldri på frifot mer.
Det sier jeg ikke, for da får jeg beskjed om å vente med å holde
snaltra til jeg blir tørrlagt på øra.
Men det var ikke det jeg skulle snakke
om.
Ekstra-Roger og reserve-Harry var
slitne, men innfattet. Unntatt reserve-Harry. Han maste: ”Hvor har
du gjort av dem? Du lovet å passe på dem! Jeg - ”
”Ta det med ro, Bestefar; de greier
seg godt uten deg,” sa sidekicket hans. ”Du Roger, nå skal du
høre; jeg har gjort oppdagelser som vil revolusjonere!”
I rullestol. Hun tinger på blader med
kroppsbygning og glansfulle bolehuer som kropper seg i tangotruse. På
hjemmet blir bladene konfiksert i posten, som seg hører og bører,
men søstra mi innsmugler dem, ellers blir hun arvelaus.
Nye skinnklær begge to, og reine og
pene i tøyet, hvor de nå så hadde vært. Og når. Men dyktig
slitne, og ekstra-Roger hadde sånne konsentoriske ringer rundt øya
som Donald i trance. Reserve-Harry virket stressa.
”Jeg også!” boblet hoved-Roger.
”Jeg har funnet en protosivilisasjon som vitenskapen knapt
kjenner. En forlengelse av Hopewell, men åpenbart med kontakter
sørover, og Maya-impulser – ”
Det heter brekkdans fordi de kaster seg
på knea, og da kan de tynne stilkepipene ryke tvers av. De burde ha
trent mer styrke og spenst.
”Det er riktig som kildene sier at
Vestbygda ble fraflyttet,» sa ekstra-Roger. «De fleste reiste til
Vinland. Noen kom ut av kurs og havnet i Ungava Bay, der det finnes
ruiner etter dem. Og ett eller flere skip kom helt til Hudson Bay med
folk og krøtter. Pål Knutsson ble sendt for å leite etter dem, og
det var han som – ”
”Grrr glabb,” sa Cachuara og satte
bakenden av spydet i bakken med et smell. Det var tydelig at nå tok
han ledningen. ”Wak wak!”
Å ja du mor! Å ja hu mor. Grov i
kjeften, og verre med åra, særlig etter at han far ble borte. Hun
underholder gamlingene med sånne historier som hun hørte fra han
Ola Brøttet for tredve år sia. Ganske penibelt. ”Du vet en lit no
tala,” sier hun og knegger. ”Du har itte en dram, væ?”
Roger kunne ikke stå stille av iver.
”Oppsiktsvekkende! Og ruinene i Ungava Bay, de er altså virkelig –
” – min Roger, altså. Den ekte. Sjøl om begge to var så like
som en dråpe.
Han pekte oppover stien. ”Knurr!”
knurret han. Alle andre ville ha tatt hintet.
Reserve-Harry pekte også. ”Er de der
oppe? Da ser du til å frakte oss dit. Fluks pronto!” Han satte seg
inn i sin egen Cadillac igjen. Den virket som en ekte kopi; samme
registernummer, samme modell. Bare at den var møkkete fra topp til
tå og ikke ville starte. Våte ledninger.
Men ikke Roger! Den andre, altså:
”Norrøne hustufter, ja! Flyktninger fra Vestbygda, som – ”
Cachuara var en behandlingens mann. Han
tok den ene Rogeren etter den andre i nakkeskinnet og slengte inn i
baksetet. ”- slo seg til der. Fangstfolk, kanskje. Au! Tuftene
viser at de var der i noen år. Noen fortsatte vestover til Hudson
Bay, og så fulgte de elvene sørover. Hva de flyktet fra – ”
”Svartedauen!” avbraut hoved-Roger,
der han låg i hulter og bulter og sorterte bein og armer. ”De
flyktet fra Svartedauen, og det var den som gjorde det av med dem!
Det er det Kensington-steinen meiner når det står – åssen var
det – ”
Vestbygda ligger til venstre før Bagn,
den. Slett ikke på Grønland. Ikke rart det blir mye rot.
Cachuara klauv inn ved sida av meg,
gjorde enda et framoverpek og satte spydspissen mot bringa på meg.
”Brrr!” brummet han og laget motorlyd. Men i Valdres sier de
Vestbygdé, selvfølgelig.
”Vi fant ti menn raude av blod og
daude,” hylte ekstra-Roger. ”At jeg ikke tenkte på det! Helt
sia steinen ble funnet har vi trudd det dreide seg om menn drept i
strid. Og så var det kanskje en beskrivelse av blodstyrtning, som
følge av Svarte… Vi må til Minnesota. Straks og med en gang!”
Jeg startet bilen. Rogerne lente seg
fram i takt. ”Kjør til Kensington!” ropte den ene. ”12. august
1362,” kom det fra den andre. Jeg ga gass; slepetauet strammet seg.
Bare nå reserve-Harry hadde åndstilværelse til å sitte stille og
følge med. ”Se etter en stor innsjø som seinere er tørket inn,”
sa den første. ”Til myrer og sumper – bare at nå er de drenert
og dyrket opp,” sa den andre. ”Du kan se dreneringsgrøftene,
overgrodd av kratt og…” ”Det stikker opp en holme i sjøen –
den er blitt en bergknaus midt i åkeren,” sa den første. ”Der
har Pål Knutsson og mennene hans slått leir. De leiter etter
flyktningene fra Vestbygda!”
Spydspissen stakk; Pål Knutsson fikk
vente, hvem han nå var. Vi krabbet oppover stien. Kunne ha trillet
fortere til fots, men den stakkars Cadillacen hadde fått juling nok.
Den andre også.
Omsorgsfull er hun ennå, signe det
gamle skinnet. ’Du gamle mor i syningom,’ sto det i
leseboka. ’Som bles meg ut og inn.’ Jeg kan det utenat.
”Er du sikker på at de ikke fulgte
St Lawrence-kanalen og de store sjøene? Der ser du jordvollen vi har
bygd. Gamle Bestefar orket ikke stort, så jeg tok meg litt av ham.
Et meiningslaust monument, i likhet med alle sånne byggverk – har
bare til hensikt å demonstrere høvdingens makt. Her er vi.” Vi
var kommet til utskjørtene av landsbyen, og der sto det en hel
proposisjon og møtte oss: Gammelskrukken først på staskjelken sin;
fire koner på plass bak ham, men Titubaene på heders; deretter de
mindre skrukkene, så krigerne, til slutt alt som kunne krype og stå.
Alle hadde nok hørt eller sett luftseilasen vår. Ingen daglig kost
her i 1521. Sist sa hun: ”Du sir så blek ut Harry, du er vel itte
klen? Passer du på å få deg nukk fitte?”
”Det veit jeg ikke; jeg traff ham
bare så vidt – du skjønner vi måtte absentere oss litt faderlig,
men jeg er sikker på at vi kan forklare…” For seint kom jeg på
at jeg hadde glømt å vie inn de to duploene i stedets kostyme.
Knele i nesegrusen, for eksempel. ”Roger! Si til Harryen din at han
må – ”
Jeg stoppet fordi jeg ikke kom lengre i
trengelsen. Cachuara steig ut; sitasjonens ukronte herre. Han sto en
brøkdel ved sida av bilen, tøff i trynet – så bøyde han seg
djupt og mandig. ”Kakalink kakaja,” sa han, en halv oktan grøvre
i målet. Ikke like spiss vinkel heller; hadde nok lagt alen til sin
vekt på statusen.
”Ta det med ro,” sa det baki, ”vi
har vært her før – vi er dere, ikke sant? Bare litt eldre og
klokere.” Dermed veltet Rogerne ut, den ene etter den andre, og
bøyde seg pent. Det gikk et sus gjennom hærskaren av skuebelystne:
Én Roger i rare klær hadde de sett før; men to av dem? Hvor mange
var det av ham? Tenkte de nok.
Og der kom sannelig jeg ut også, og
speilbildet mitt fra bilen bak! Unntatt klærne. Nyvasket også. Men
gamle Wutina lot seg ikke fjamse – hadde nok sett det meste i sitt
lange liv. Eller kanskje Titubaene hadde forklart. I hvert fall
løftet han ikke på en øyekrok; viftet bare med den skjelvhendte
kjeppen sin over oss fire, der vi låg respektabelt på kne. –
Andre skikker, andre tider, tenkte jeg bistert. – Får jeg sjansen,
så skal jeg… Og hvis den gamle grabukken så mye som…
Det knirket en ordre, omtrent som
Sjuende far i huset av Jens Bolling. Cachuara reiste seg, snudde seg
til oss fire og viftet med spydet. Det strålte kraft og autorisasjon
av ham; han skulle nok snart styre seg ut med enda flere vinkler og
pontifikker, så sant det ble plass blant krusedullene. På
rumpeballene, kanskje.
Søstra mi sier at hun er senil, men
jeg veit ikke. Kanskje sivilasjonens ferniss renner bort når en
nærmer seg kanten. Klarere utsikt i ettertankens bleike skjær, og
tør si ting som en bare tenker. ”Kænskje je sku spørja
pleierskene? Det er sikkert nåen ta dom som har en bæta åt deg –
” ”Ha det bra så lenge, mor!” sa jeg og rømte. Håper
inderlig hun lever og har helsa når jeg kommer tilbake. Hilse på
barnebarna sine, og greier – alle unger skal ha bestemor.
Vi reiste oss også, kikket på
Cachuara, hverandre, omgivelsene. Hva nå? Duploen min fikk øye på
Titubaene. Han kvekket håst; øynene ble blanke; han smilte så
slevet rant fra munnvikene nedover lurveskjegget – ekkelt å se på.
De også! ”Velkommen, store snille
Bestefar Harry,” klukket den ene. ”Vi vente på deg lenge, vi,”
fra den andre. ”Men nå følge Cachuara og gjøre som sier,” sa
den første igjen. ”Snakke og kose seinere, snille Harry!” Sa de.
Til ham! Jeg snudde meg og snerret:
”Ligg unna Titubaene, hører du! Det er jeg som er Harry. Du er
bare en slapp kopi. Jeg skal – ”
”Jasså gitt!” Jaggu flekket han
tenner, den skjeggete orangutangen. ”Hvem var her først?”
Knyttet never også, gjorde han! Sannelig på tide å saturere et
eksemplar! Jeg tok et skritt mot ham. Ingen fikk røre Titubaene;
ikke gamleskrukken; ikke denne latterlige Harrykopien –
”Ikke sinte, snille Harry, vi glade
begge, vi!” kom det blidt fra Titubaene. Ja visst, og det var dét
som var problemet! Jeg tok enda et skritt fram.
I øyekroken hørte jeg Rogerne drive
på. ”Jeg slo opp i Hakkespettboka sist jeg var her. Dette er
timucuastammen – de er utdødd i vår tid; utryddet av
slavehandlere på 1600-tallet – men Juan Ponce de Leon kom hit to
ganger. Første gangen for å finne gull og slaver; andre gangen –
”
De kunne skravle, de som ikke hadde
viktigere ting! Jeg såg rødt. Jeg løftet neven for å rette noe
alvorlig på det skakke snyteskaftet - men ikke før så var jeg
omringet. Fire-fem kraftige karer, kanskje de samme som hadde fanget
alligator, alle med spyd. Cachuara snerret og pekte. Han var ikke
vanskelig å misforstå.
”Jeg var her den første gangen -
dette er nok den andre. Historien gjentar seg!” Uten mer
dikkedarium ble vi marsjert av sted etter bærestolen til
gamleskrukken. Publikum delte seg som Moses i ørkenen. Inn i byen,
langs gatene, inn på den åpne plassen. Der var det bråstopp; hele
flokken ned på kne igjen, mens Wutina ble nedsenket og stavret som
en blåsebelg bort til sjefsstolen, opp på pallen. Så kom de andre
gamlingene, den ene skrukkere enn den neste; de stultret seg på
plass. Omsider reiste krigerne seg – Cachuara først, som den
hovedpersonen han var.
Det spant seg en samtale. Jeg skjønte
ikke stort. Cachuara tegnet og fortalte, og gamlingene drøftet. De
virket bekymringsfulle.
Gamleskrukken tok en beslutning. ”Hrr
hsss!” sa han og pekte skjelvhendt. På Cachuara, på Rogerne og
meg; mot jungelen. Cachuara strammet seg, bukket djupt og slo hæla
sammen. ”Klakk!” ville det ha sagt hvis han hadde hatt støvler,
men det gjorde det ikke.
Det kom liv og rør i en flokk
unggutter som klemte seg sammen mellom tilskuerne. De sprang hit og
dit og kom tilbake med rykende treboller som de leverte til
gamlingene med bukk og knebøy. De plirte på hverandre over
bollekantene; så drakk de. Gurglet og drakk så tårene rant. ’Og
itte kælle je det å gråte om aua vassflyg nå’n tæk en dram,’
sang det for mitt indre øye.
Drammen var nok ettertaendes, som vi
sier heme: Gamlingene peste og skalv. Ø - hjemme. Det kom farge i de
skrukkete kjakene. De begynte å svette, og guttene bak plattformen
fikk det travelt med å vifte. Rogerne hvisket opphisset: ”De
drikker det kildene kaller Den svarte drikken! Den gir visjoner og
klarsyn, bringer dem i fase med den skjulte verden og setter dem i
stand til å ta kloke avgjørelser. Bare høvdinger og dødsdømte
får drikke, og bare ved bestemte anledninger!” ”Er det kaffe?
Alkohol? Pipeolje?” ”Slett ikke; det er visstnok – ”
Men nå ble vi kalt fram! Med spisse
spyd i baken ble jeg og Rogerne og den stygge kopien min drevet fram
til plattformen. Ned på kne på nytt. Det hensank en stillhet så
taus som graven. Wutina reiste seg på skjelvhendte bein, peste og
viftet med staven. Pekte. På oss! – Nå skjer det, tenkte jeg
panisk. – Denne gangen blir vi ofret, om ikke før. De skjærer oss
opp og –
Jeg kjente et stikk der hvor sola aldri
skinner. Jeg skjønte at vi skulle reise oss igjen. Vi sto som perler
på en tråd og avventet på vår skjebne. Sjøl Rogerne virket
nervøse.
Gamlingene hadde drukket ferdig! Med
store fakter leverte de bollene til guttungene. Fire av guttene
snudde seg mot oss og rekte oss hver vår bolle. Hver sin.
Stillheten låg som et torevær. Alles
øyne sto på stilk og pekte på oss. Omsider skjønte jeg hva som
sto på: Vi skulle også drikke. Vi skulle dødsbedømmes.
Bollen mellom hendene mine var halvfull
av svart gørje og stinket som en septikk. Dette skulle jeg drikke?
Magen kom oppover bare ved tanken. Men her gikk det ingen veg utenom:
Spydspissene løftet seg; Cachuara fikk det stramme draget rundt
kjaken.
Jeg har møtt mye fæl fusel i mitt
liv, i lag med han Ola Brøttet og omkretsen rundt ham. Men dette var
ingen ovnslakkfjerner fra Odalen. Det var en ovnsfjerner.
A man’s gotta
do wot a man’s gotta do. Svartkoppen
var urundtkommelig. Jeg har aldri, i hele mitt langstrakte liv, gjort
noe tøffere enn da jeg kneip pusten sammen, løftet svartkoppen og
drakk.
Stjerner og planeter, samt historiens
lange vingesus, drønnet forbi i fyrverk av lys og mørke. Glovarm
gørje rant gjennom mine innerste voller med mothaker av piggtråd.
Verden roterte. – Stikk tur, suste det, med stemmen hans
Ola. – Du er da itte nåen pudding, læll? Stikk tur!
Tunga og svelget svømte i ammoniakk og
usunne dunster. Magen ville ut i friluft. Det brølte fossefall i
øra; det krøllet seg regnbuer. Jeg kjente meg ikke helt bra.
Handa var tung som bly og leppene så
numne som en tannlegetime – likevel klarte jeg å løfte koppen en
gang til og tømme den.
Brått lyste det en stor klarhet: I et
altinnfattende glimt såg jeg all virkelighet og alle drømmer,
stivnet på en tusentommers flatskjerm fra synsrand til synsrand, fra
evighet til evighet, fra grav til vogge. Jeg såg Rogerer og Titubaer
og Harryer i speil bak speil bak speil; myriader og myrioner av folk
og dyr i farger og fasonger; himmel og hav, fjell som oppløftet seg,
byer som sank i grus, kontinenter som druknet i kokende hav. Jeg
skimtet anelsen av en sammenheng; den ville bli synlig i neste
brøkdels –
Flatskjermen sprakk som ei frontrute,
ble til mukkel som smuldret bort.
Lufta brant som en Jøtul i lungene.
Kvalme revesakser roterte i magen. Grønn pyton fylte nese og svelg
som en vellagret møkkjeller. Likevel visste jeg hvor jeg var; jeg
kunne stå på beina; jeg kunne se og høre. Bakken sto nesten
stille.
Det hørtes et smatt fra en hås Roger.
”Den var stram! Får vi påfyll?”
Jeg kjente ikke igjen stemmen min; den
var alt for stor for kjeften: ”Takk som byr, men jeg er forsynt.”
Seremoniaden var over. Cachuara og
krigerne gikk i knestående igjen, og vi med dem; deretter ble vi
marsjert bort mens gamlingene sjefet videre. Gjennom øresuset hørte
jeg Rogerne judisere: ”I Hakkespettboka står det at Den svarte
drikken inneholdt avkok av ask og svartor,” sa den ene. ”Og nogo
attåt,” meinte den andre. ”Merket du en ettersmak av
peppermynte?” ”Og brente drueskall – omtrent som grappa?”
Men i en brøkdel som sloknet i samme
stund hadde jeg skimtet – sannheten? Evigheten? Jeg veit ikke.
Svetten høljet, tårene rant, kvalmen steig og sank.
Vi ble stappet på plass bak hvert vårt
ratt, reserve-Harryen og jeg. Etter oss et lass med lagdelte krigere,
åtte-ti oppå hverandre, og en Roger til slutt. Cachuara veivet og
pekte som en innkaster på Reperbanen. Motoren på den andre bilen
måtte tørkes ordentlig ut før den startet, men det skjønte ikke
Cachuara.
”Jeg skjønner hva han vil!” peip
Roger opphisset. Cachuara tok spenntak og dyttet dørene på plass.
Krigerne gryntet og bar seg, så tette som en sardin i tønne, og
noen ble nok plattføtt for livet. ”Vi skal fly over spanjolene og
overraske dem! Ovenfra.”
I Hamburg, veit du. Jeg har ikke vært
der, men det har lille nevø Anton. Han brukte å sende kort og
forklare åssen innkastere funker. Jeg mistenker at han var
lettkastelig, enda så diger han er.
”De husker ham fra sist og vil ikke
ha flere besøk! Han var her for åtte år sia.” Flere krigere sto
i gelender og avventet på ordre. Ville fyren at vi skulle fly i
skyttel og kaste det ene lasset etter det andre i hodet på
spanjardene? Snakk om å bli overfalt, i ordets forstand!
Nå er han forsvarlig gift, med én
unge i hagan og en i magan. Hamburgerturene er et tilbakebelagt
stadion. Turid heter hun. Så oldebarn har hun jo.
Fra mitt siktepunkt – det vesle jeg
kunne se, omringet av tatoverte armer og bein så langt øyet rakk –
var dette en dårlig idé. I sta hadde de begynt å skyte på oss, og
før eller seinere kom de til å råke. Kanskje ikke den første
turen, men i hvert fall den siste. Ikke rart vi hadde fått den siste
pipeolje.
Mor, altså. Den neste har ikke noe
navn, men Anton bruker samlebegrepet Ole Sofie.
Hjernen er en ensom ting. Inniblant,
når nøden er størst, lager den en idé. ”Panta rei!” ropte
jeg. ”Mene tekel! Jeg har det!”
Hvis jeg skulle få utsette idéen i
livet, måtte jeg bevise den. Jeg åpnet døra og spratt ut igjen.
Cachuara skulle til å bruke grillspydet, men jeg stanset ham: ”Vent
litt, sjef! Jeg skal vise deg noe lurere!”
Jeg gikk rundt bilen og åpnet
kuffertlokket; Cachuara kom etter med spydet i ene handa og
mistankens skjerpende blikk i den andre. Hulter i bulter mellom vinyl
og skjellakk fant jeg tomflaskene til Roger, dotter med twist, en
slange.
Jeg skrudde opp bensinlokket. Lukta av
blybensin renset nesen. Jeg halerte inn i djupe drag: Aaa! For en
ekte Harry er blybensin den herligste parfyme; dette var bilen sin
som aldri hadde raffinert noen Toyotaprotokoll! Miljøslipp eller
ikke.
Jeg brukte slangen som hevert og fylte
ei flaske. Krigerne fulgte interessert med. Det gjorde Roger også,
flatklemt på bakruta; med øyekroken konstanterte jeg at nå var
begge brilleglassa tomme. Jeg svelget litt høgoktan i hasteverket,
men etter Den svarte drikken var det en rein forfriskelse.
Jeg tettet med twist. Nå var det bare
å vise Cachuara hvordan jeg… Ø. ”Fyr?” ropte jeg. Krigerne
såg på meg; hva var det jeg maste med? Jeg klappet meg på lommen
der tenneren skulle ha ligget. Fortsatt skjønte de ikke en døyt, og
jeg har ikke tatt en blås på utallige år. Ungdommen trenger
positive forbilder. Jeg har fyrstikker; de ligger på kaninhylla
hjemme.
Bedre rådlaus enn tannlaus! Hank
Williams røykte Camel. Han kjøpte ikke bil uten tenner.
Frami igjen: Der satt den, rett over
oskebegeret! Jeg trykte den inn og ventet. Det gjorde krigerne også,
med armen i kors over bringa – de virket ikke tålmodige.
Tenneren spratt ut, rødgløende i
enden som en tatersnurill. Jeg tok den og fikk twistdotten til å
ulme. Tok tak rundt tuten og slengte molotoven i høg bue nedover
stien. Det gikk et par sekunder. Så –
Et ørebedøvende smell. Ildmølja sto.
Hele jungelen løftet på hatten. Lufttrykket slo så øra flagret,
blandet med stein og kvist.
Uten filter, selvfølgelig. Fantes ikke
helsesigaretter den gangen.
Varmen sloknet fort, men etterforlot
seg et digert, rykende høl i buskisen. Krigerne sto med hengende
haker og glante. Jeg snudde meg mot Cachuara og tegnet i lufta: Pekte
på bilen og på meg, over jungeltaket og ned igjen; ”Bang! Bang!”
Han blunket; skallen hans glattet seg
ut – jeg kunne tydelig se at han tenkte.
Plutselig smilte han. Det var nok
uvant; smilet var stivt, som om det var hengt opp på en strikkepinn
gjennom kjakene. ”Biddeli baddeli buddeli bokk,” fastslo han.
”Ja,” betydde det.
22: My bucket’s got a hole in it
Skjønner jo ikke bæra av det hun
sier, de fleste av dem. Nanna, for eksempel: Skrukkete som en rusin,
pledd over fanget, rugger att og fram og roper på mamma. Bettina
uler og driter på seg. Gulbrand har et glimt innimellom; han knegger
høgt av obskuritetene hennes og pugger dem så de ikke skal bli
borte for ham: ”Fitte fitte fitte, hø hø knegg knegg, fitte
fitte…”
Ikke rart hun vil på frifot. Blir depp
bare jeg nedsetter en fot eller to der, jeg. Og så tenker jeg: -
Sånn ser målstreken ut – slik renner de siste dråpene av livet
ditt ut.
Stakkars mor. Stakkars oss alle sammen.
Og faen ta Gud fader, der han sitter allmektig i skyene og synger om
den store hvite flokk å se.
Vi fylte flaskene med høgoktan og
korket med twist. Det ble atten molotover; han hadde vært flittig på
flaska, Roger, og jeg hadde vært nøye med å plukke tomgods i
naturen. Så fylte vi bilen. Krigerne lastet vi ut igjen til seinere
bruk. Cachuara sendte dem hit og dit. ”Forrige gang rykket
spanjolene helt fram til landsbyen,” forklarte en av Rogerne. ”De
hadde nok massakrert hele befolkningen og tatt resten som slaver, men
så kom vi til unnsetning! Da rømte de.” Han nikket bestemt.
Du må alltid trekke fra det en Roger
forteller, veit du. Særlig når det er han som er helten. Han er
ikke så herostratisk i virkeligheten. Ikke klarte han å gi en
nøyere beskrivelse heller. Men jeg skjønte at han og reserve-Harry
hadde vært her for åtte år sia og jaget spanjardene på flukt. Nå
var de her igjen for å plyndre og kristne, så nå fikk vi jage dem
en gang for alle. Det var nok jobben vår.
Jeg holdt et øye eller to med
reserve-Harry mens jeg arbeidet: Stolte ikke på ham; han ventet nok
på sitt snitt. Han sto på huet i motoren og skrudde lause deler,
tørket med twist og gjeninnsatte med olje. Rask og nevenyttig, det
måtte innrømmes.
Jeg var klar! Jeg stablet molotovene på
golvet foran passasjersetet. Jeg trengte bare én Roger, men begge to
insinuerte på å være med: ”Kom nå av sted mens vi har dagslys –
denne hendelsen må jeg få på kameraet!” sa den ene. ”Autentiske
bilder av Ponce de Leon!” ”Etterpå drar vi rett til Kensington,”
sa den andre.
Og Cachuara, selvfølgelig. Ville nok
ikke ta risken på at vi kom tilbake. Begynte vel å bli vant til
flyturen, og ville se med egne sjølsyn at vi tok knerten på den
plageriske spanjarden.
Vi rullet nedover stien, fikk fart,
skjente opp i lufta. I speilet sto reserve-Harry fortsatt med finalen
i været og tørket deler. Fire-fem krigere satt og passet på ham
med beina i lotus. Ingen Titubaer. Han kunne bare våge!
”Ifølge krønikene visste han at
ungdomskilden befant seg her i nærheten,” fortsatte en av Rogerne
baki. ”Så vidt vites fant han den aldri; i hvert fall døde han av
sårene han fikk.” ”Drømmen om evig ungdom!” supplementerte
den andre. ”Tenk for et marked han ville ha hatt. Og makt!”
Sola nærmet seg horisontens borterste
rand, blodrød, diger. Skyene ulmet. Fint at det ble skumt; en gammal
elgskytter veit jo at da blir siktet usikret. Mindre sjanse for at de
råkte oss med dundrene sine.
De hadde kommet seg i orden på
stranda, satt opp telt, kve til gampene, stablet kassene med
forsynelser av ymist slag. Vakter postet mellom leiren og skogen. Et
arbeidslag felte trær og spikket stokker; et annet reiste stokkene
og flettet dem sammen til palisander. Denne Ponce var nok litt av en
ordensmann, der han spanket att og fram og pekte og ordinerte.
Tydelig at han gikk planmessig og metologisk fram, og at han tenkte å
bli her ei stund. Det fikk vi se på!
Jeg er lur. Med full pinne kom de til å
høre oss og løfte blikket, og deretterpå børsene. Jeg løftet oss
høgt over skogens rand, sirklet, ga gass og gikk inn i stupeflukt.
Rogerne gulpet: ”Kan du ikke!” ”Skal du ikke!” Cachuara,
derimot, var en mann av få og nødvendige ord; han satt med stive
kjaker og smale øyne og speidet, uten et grynt. Midt i stupet
avskrudde jeg tenninga. Rogerne hikstet. Ellers var bare vindens
svale sus å høre, en foss av luft mot frontruta.
Nedefrasett var vi uanselige mot
solnedgangens ulmende brann. Vi stupte mot leirplassen. Jeg svelget
noen ganger mens jeg strevde med molotovene… Fyr! Jeg tente den ene
med den andre, den andre med den tredje, og stakk den etter tur i
neven til Roger. Sveivet ned vinduet i rasende fart – ingen
idiotisk elektronikk her, nei, som gjør at du må trøkke på
knapper, ned, opp, ned igjen, og aldri får vinduet akkurat
passe opp – de skulle vært skutt! Knappemakerne.
Nerver av stål! Leiren kom kastet mot
oss. Vektlause som i det tomme rom; jeg klamret meg med klamme never
og tviholdt i rattet. Telt og palisander og spanske erobrere vokste;
hjertet dunket - hundreogfemti meter, hundreogti… Jeg innrømmer
at jeg holdt på å gjøre i buksa. Ekte heltemot krever at du
kjenner frykten.
Ennå hadde de ikke sett oss. Det kom
de til å gjøre. Åtti meter. Søtti.
”Kast!” ropte jeg og kastet flaska
ut vinduet. Ikke et sekund for seint! Noen brøkdeler til, så kunne
bensinbomben ha eksplodert i fanget på meg: Ingen Harry; ingen bil.
Skjelvfingret skrudde jeg på igjen tenninga, mens en fresende tanke
kinaputret gjennom hodet mitt: - Sett at den fusker. Sett at jeg ikke
får rettet opp. Sett at –
Motoren mól som en katt på peisen.
Jeg girte brennkvikt, ga gass, drog i rattet for å rette opp, girte
igjen. Ennå stupte vi, men med et stort og lettet sukk kjente jeg at
vekta kom tilbake – kilo for kilo, inntil alle åtti var på plass
og noen til, idet vi flatet ut tredve meter over dem og fikk ekstra
vekt av sentrifugal.
Jeg kastet et blikk. Rogerne satt ennå
med ulmende bomber mellom finga! Helt i parallakse. ”Kast!”
skreik jeg så det skingret. ”Ellers går vi til –”
Ø. Sentripetal?
Hva skulle jeg ha gjort uten Cachuara!
Jeg trengte alle hendene mine til å holde rattet, kløtsje, gire,
gasse. Og vel så det. Men mannen med steinansiktet oppfattet
situasjonen. Plutselig hogg to tatoverte armer som slanger over setet
og nappet hver sin molotov, mens Rogerne blunket. Nesten i samme
øyeblikk forsvant begge bombene ut gjennom vinduet, og ikke før så
smalt den siste i lufta med dunder og brak, få meter under oss.
Eksplosjonen slengte oss framover og snurret oss rundt. Jeg klamret
og bante; Rogerne hikstet; Cachuara sa ingenting. Med kraft og ynde
og mesterlig glattkjøring fikk jeg kontroll over bilen.
Nå hadde de sett oss! Forvirring; høge
rop gjennom bilduren. Før de rakk å gjøre noe med det, fikk de
andre ting å tenke på. Den ene bensinbomben smalt høgt over dem,
men ikke helt skadeslaus; telt og lause ører flagret; hester
steilet; mennene skreik enda høgere. Rett etterpå smalt den første
bomben rett over bakken.
Jeg hadde min fulle hyre. Likevel fikk
jeg henkastet et blikk. Den hadde smelt av like utafor leiren. Hester
og vaktposter ble kastet hit og dit. Stakkars dyr.
Det var ett av teorispørsmåla, husker
jeg: ”Hva må du alltid ha over bilen?” Svarte du ’presenning’,
kunne du se tynt etter kjørelappen det året. Men det gjorde jeg
ikke.
Vi var ute over sjøen, på veg mot
skipa. Fra leiren hadde ingen somlet og samlet seg til å løsne ett
eneste skudd, så kjapt hadde vi rasket over dem. Står og faller med
sjåføren, veit du. Men på skipa var det også folk, og der såg
jeg den første røykdotten over rekkverket.
Ikke særlig treffesikre ved første
forsøk, heldigvis. Trengte nok å skyte seg inn. Vi steig og
svingte, snart utafor fare.
Men den tredje! Den landet midt i
kruttønna og detroniserte hele lageret. Først smalt det slik det
bruker; flisveden av kasser, dekketøy og uheldige spanjarder fór
veggimellom. Så smalt det igjen. Og igjen. Og igjen! Dundringa
rullet som et torevær, og svartrøyken la seg over leirplassen så
vi ikke kunne se en finger, bare ett og annet smell. Goodness,
gracious, great balls of fire!
Til slutt hadde det smellet fra seg.
Smølli. Smullet? Røyken låg svart som et teppe, der vi kretset
over sletta i solnedgangens rødmende skjær.
Smelt!
Rogerne hadde fått igjen talens munn
og mule og satt med ivrige dulper mellom hendene. ”Fikk du med den
siste?” ”Trur det; håper bare det ikke ble for mørkt; denne
bavianen av en sjåfør – ” ”Vi får vaske opptaket når vi
kommer hjem. Jeg har noe programvare som kan – ” ”Jeg også! Og
redigere sammen bildene våre. Det blir litt av en reportasje når
vi!”
Ingen vits i å spandere flere
molotover på leiren, for der var det uråd å sikte og å se hva vi
råkte. Det begynte å mørkne også.
Men skipa! Fikk vi senket dem, tok det
desto lengre før nye slavehandlere fant akkurat denne kysten igjen.
Jeg svingte ut over sjøen igjen –
holdt stor høgde; jeg visste bedre enn å. Det begynte å knerte og
knarte igjen straks vi nærmet oss. Sjansen for at de råkte oss så
høgt nedefra var liten; det fikk stå seg til.
Jeg kastet en molotov, kjørte en sving
og ei langside, kastet en til. Men vi var langt fra dem også;
halvparten av bombene falt i havet. Resten råkte.
Det heter molotov etter en fæl
kommunist i Moskva, veit du. Jeg husker bildene fra Ungarn i
seksogfemti, der bønder og arbeidsfolk møtte tanksen med høygafler
og molotover. Det gikk slik det måtte gå; Imre Nagy fikk fritt
leide og ble henrettet, og hundre tusen ungarere rømte vestover.
Snart var det stupmørkt. Det gjorde
ingenting, for begge skipa var belyst av brennende seil og treverk.
Folk fór rundt og strevde med å slokke, men hver gang var vi der
igjen med en ny molotov.
Rogerne begynte å murre. ”Disse
kameraene er ikke så gode - kanskje var det en idé å spare resten
av bombene til i morgen?” ”Da kan vi få skikkelige bilder til
reportasjen vår! Vi har tenkt å kalle den: ’Når fortid møter
framtid: Conquistadorens bitre nederlag’ – eller kanskje noe mer
dramatisk – ”
Jeg vendte det blinde øret til og ga
dem resten av bombene. Begge skipa sto med lysende lue før vi ga
oss. Mannskapene prøvde ennå å slokke, men det var nok et
tidsspørsmål.
Jeg likte det ikke helt - jeg bruker
ikke å bensinbombe fremmedfolk så båten synker. Men jeg har lest
bøker også. Disse folka kom for å kristne og plyndre og voldta, og
det kom de til å gjøre hvis ingen stanset dem. På andre sida var
ikke gamle Wutina særlig snill, han heller. Jo, kanskje inni seg,
men hvem veit.
Jeg falt i tanker mens jeg svingte
vestover igjen, mot den siste mørkerøde stripa av gjenskjær i
natta. Hm. Hva hadde de sagt, Titubaene – tre hundre år?
Rogerdiskusjonen sildret mot øra.
”Utvilsomt har vi endret historiens gang! Ponce de Leon reiser ikke
hjem for å dø; vi befinner oss altså i et nytt 1521!” ”Hadde
vi enda fått noen skikkelige nærbilder! ’Conquistadorens
dødskamp’ – vi må gjøre et grundig redigeringsarbeid før vi…”
– Ungdomskilden, hadde de sagt. Et stort lys blomstret. Det var den
som hadde holdt liv i ham så lenge. Det visste Ponce de Leon; det
var derfor han kom tilbake!
”Ungdomskilden!” kom det fra en av
Rogerne. Uvisst hvem – det kunne like gjerne være den andre. ”Det
er den som har holdt liv i ham så lenge!”
”Hvem da?” sa den andre.
”Bestefar?”
”Ham også! En mann i støvets år;
han burde jo egentlig – nei jeg tenker på Wutina. Sikkert de andre
gamlingene også. Der har vi maktbasen deres!”
”De virker da ikke særlig
ungdommelige?”
Begge var slukt opp; de rullet og
viftet med øynene. ”Tenk deg hvordan de hadde sett ut hvis ikke!
Aldringsprosessen går langsommere. Reverseres kanskje, men neppe
permanent. Kan det være den svarte drikken?”
Den siste stripa sloknet. Natta var
kølsvart. Hvor var landsbyen? Hvordan skulle jeg klare å lande i
det gjennomutrengelige mørket?
”Hm. Kanskje – men Bestefar virket
yngre og sprekere før han drakk av den. Kan den ha tilbakevirkende
kraft?”
”De kontrollerer tilgangen. Det gir
dem en uangripelig maktbase! Og kunnskapen om hvor den finnes. Folk
viser absolutt og total lydighet, i håp om en gang – ”
Cachuara sa aldri særlig mye. Hadde
nok lært i livets lange skole. I stedet lente han seg fram og pekte.
”Mikroorganismer! Kanskje en virus.
Det må være forklaringa. Husker du hvor sjuk Bestefar var før han
sto forynget fram, som en sommerfugl av en kokong?”
”Forskningen krever at vi finner den!
Vi kan bli søkk… ø, vi kan vinne grunnleggende ny kunnskap om
livets og dødens mysteriumer – ”
«Æ. Et virus - «
Langs fingerpeket skimtet jeg bål
gjennom disen. Prikker av lys, som om Sjustjerna hadde lagt seg og
bredt over seg kveldsskyene.
”Møll av en kokong, meiner jeg. Å
kalle ham en sommerfugl faller på sin – ”
”Ø. Mysterier. Vi skriver på
etiketten: ”Evig liv med Livets vatn!” Selvfølgelig må vi sikre
oss sjøl varig tilgang først, sånn at vi kan holde kunnskapens
flamme!”
Jeg svingte mot den disige sjustjerna.
Den ble flere. Etterhvert såg jeg at den besto av bål i en runding.
I skjæret fra båla skimtet jeg hus; mørke skikkelser - var nok
slik de holdt vakt rundt byen om natta. ”Vi må ha full kontroll!
Vi kan ikke la simple kommersielle interesser - ” ”Aldrende
milliardærer. Tenk hva de vil være villige til å betale! Vi kan…
ø, vi kan finansiere store forskningsprosjekter. Kartlegge
erkjennelsens grenseland mot – ” ”Slott i Irland. Tjenere.
Årgangsviner, Roger! Årgangskvinner!” ”Kasser med Egri
Bikaver.” ”Glen Ellen pink Zinfandel. Gallon på gallon med
scrumpy fra Taunton!” ”Medisinske gjennombrudd – avføring uten
frykt, til velsignelse for menneskeheten!” Det ballet på seg. De
fantaserte videre: ”Måneraketter! Forskningsstasjon på Mars!”
”Ferietur med ungene! Leilighet på Majorstua! The
sky’s the limit!”
Jeg satte på fjernlyset. Dalte;
siktet… Disen tetnet. Skimtet jeg ei humpete slette? Det gjorde
jeg. Jeg bremset forsiktig, kretset, rettet opp. Bakken kom mot oss.
”Det gjelder bare å finne denne kulturen med mikroorganismer. Hvor
har han – ” Begge vendte seg mot meg. ”Hvor fikk du det i deg,
Bestefar?”
Plutselig var bakken rett foran oss!
Jeg hadde feilbedømt avstanden i mørket. Jeg rettet opp, pumpet, ga
gass… Homp! Domp! Skomp! Stakkars støtdempere; stakkars Cadillac!
”Husker du når han begynte å – au!” Rogerne skvatt
veggimellom så tenna skranglet.
Jeg også, men jeg holdt meg fast og
sto på bremsen. ”Vi er for vakre til å dø! Kan du aldri se å –
” og plutselig sto vi stille.
Jeg sank sammen og pustet ut. Jeg
skalv; søkkvåt av svette over hele meg.
Cachuara gryntet tilfreds, åpnet
bakdøra og gikk ut. Jeg trakk pusten djupt enda en gang og gjorde
det samme. Bakken gynget. Knea var så morkne som en titusen på trå
is.
Rogerne kom etter. ”Vi må finne et
godt hjem for milliardene. Hvor møll og skatt ikke tærer!
Caymanøyene? Isle of Man? Irland?” ”Ja vi må få mest mulig
forskning ut av dem, veit du. Endelig får vi tid og råd til det.
Sirkelens kvadratur! Lineær A! Menneskehetens opprinnelse! Livets –
”
Dansende krigere omringet oss. Wutina
på bærestol. Hele landsbyen bak dem igjen. Jeg gjorde meg klar til
å bli mottatt som helter. Rogerne kom meg i forekjøpet: Med verdige
miner vendte de seg mot foresamlingen og proklamenterte: ”Kjære
venner! Det finnes en vei ut av fattigdommen! Vi kan vise dere veien,
gjøre dere rike – ”
Det skulle de ikke ha gjort. Krigerne
måpte som om de ikke trudde sine egne. Cachuara tok kontroll: Han
bjeffet en ordre, og ikke før visste de ordet av det, så låg de på
alle fire med kjeften solid forplantet i grastustene. Måtte bite
ordentlig i det sure graset.
Jeg også. Klok av skade gikk jeg ned
på kne. Ungdomskilde eller ikke – alt var som før, og makta rår.
Det stilnet. Wutina satt på stolen
sin, såg på Cachuara og avventet på rapport. Dansende fakler
kastet sitt trolske skimmer og skjær over det inntørkete fjeset.
Ungdomskilde? Han såg ikke slik ut.
I stillheten hørtes en sildrelyd. Jeg
kjente noe vått på finga. Det luktet bensin, og lukta ble skarpere
- - jeg henkastet et sideblikk, og ble plutselig iskald i
tropevarmen.
Muskedundrene hadde fått inn et treff
uten at vi merket det. Fra sida på Cadillacen sto det ut ei gul
stråle så stri som ei blære i ungdommens vår.
Faklene vaiet ufortrødelig i vinden og
henkastet både gnister og trolske lysskjær. Når som helst kom vi
til å gå opp i den store helheten med et smell som fikk kruttet til
Ponce de Leon til å bleikne, både Rogerne, Cadillacen og jeg. Med
samt store deler av de ville innfødte.
23: House
of Gold
Skarpe lykter flerret nattemørket!
Automatisk kom jeg i vanvare for å løfte øynene og fikk hundre
watt i fleisen. Det regnet stjerneskudd og sotflak. Jeg dediserte at
lyktene satt på Cadillacen. Den andre. Den kom rullende så det
skvatt folk og røvere til alle sider.
Bilduren stanset og ble stående på
tomgang ved sida av oss. Jeg kunne ikke se en hårsbredd på grunn av
blendinga, men jeg visste nok hvem som kjørte. Vakker lyd, det skal
jeg innrømme: Finstemt, lyrisk; trimmet og stelt med omsorg og grønn
finger. Slik skal en motor murre!
Det smalt i bildører, rop og
oppstandelse fra krigerne. Jeg glippet med øynene og prøvde å
blunke blendverket bort. Omsider fikk jeg igjen konturen av
nattesynet mitt.
Gamleskrukken satt høgt hevet, som om
lurvelevenet ikke affikserte ham. Lengre borte i det flakkende
skjæret kom en skokk krigere drassende på to karer som ikke likte
seg: Ballongbuksene var møkkete og sundslitne; kneblingsbartene
hang med sluke ører. Begge var avsablet, og den ene grisete av blod.
To spanjarder som var tatt til fange! De liknet ikke fryktlause
kvistadorer nå; de såg livredde ut.
De utmarsjerte krigerne hadde nok
plukket dem opp i koaset etter molotovene. Da hadde transporten vært
lynrask. Hvis det fortsatt foregikk kamper, så var det nok
spanjardene det gikk mest ut over denne gangen. Men kjente jeg Wutina
rett, så hadde han alltid bruk for nye arbeidsfolk etterhvert som de
gamle ble oppbrukt. Spanjardene ble nok ikke desimert mer enn
nødvendig.
Oktanene rant i strie strømmer; dammen
spredte seg – snart nådde den det nærmeste bålet… Det nyttet
ikke å henfalle i reflekser! Jeg blåste en lang blaff i etikettene
og begynte å reise meg. Krigerne gapte. Hvordan skulle jeg få
forklart?
Stille, stille i samme stund steig det
en stemme gjennom spettakkelet: ”Snille Bestefar, snille Jolly
Roger, vi reise nå, god tur!” Jeg snudde på øynene. Der lente
den ene Titubaen seg ut av bilen til reserve-Harry. Den andre også!
Ved rattet skimtet jeg reserven sjøl, sleskt og slaskete flir, stygg
og skjeggete. Jeg gikk helt fra konfektene og spratt opp. ”Reise!
Dere må ikke, dere skal jo!”
Den nærmeste strauk meg lett over
kjaken. Jeg smeltet; orda satte seg på tvers. ”Gulp,” sa jeg.
”Gulp gulp.”
Hun smilte det store, gode smilet sitt,
så vakker at det gjorde vondt tvers igjennom. ”Vi reise til, hva
du si, Wendak, så barnet blir født og ha trygt,” forklarte den
ene. ”Dere komme seinere, og alt bra,” sa den andre.
Seinere? Seinere kunne alt hende. Jeg
klarte å pipe: ”Ikke dra! Jeg skal jo passe på dere og ungene;
det er jeg som er pappaen; jeg skal – jeg vil – ”
Reserve-Harry rullet ned vinduet. ”Ikke
prøv deg! Det er jeg som er Harry – og damene vil være med meg,
hører du! Hos meg er de trygge. Både de og ungene!”
Alt hendte på en gang. Tituba lente
seg tilbake og smelte bildøra, ennå med det gode smilet.
Reserve-Harry gasset og flirte. Wutina pekte; krigerne skulle til å
gripe meg. Men jeg var ustoppelig! Bilen til reserve-Harry rullet
hompelidomp bortover sletta. Jeg stupte inn i mitt eget førersete og
skreik bak meg: ”Hiv dere inn! Nå går toget!” Krigerne etter.
Det løftet seg et dramaskrik da jeg smelte døra; var nok noen som
ikke la fingrene imellom. Fra baksetet hørtes armer og bein: ”Vent
på oss! Vi må få med oss – ” – men jeg kunne ikke vente;
krigerne var overalt, og baklysa på den andre Cadillacen skaut fart
– der begynte de å løfte seg…
Jeg tråkket på så motoren brølte.
Det skvatt krigere til høgre og venstre. Bærestolen løyste seg opp
i pinneved, herunder Wutina. – Da sprach der alte Häuptling der
Indianer, tenkte jeg lynraskt. Jeg kjørte gjennom bålet så
gnistene sprakte. Baklysa til reserve-Harry blafret i røyk og dis;
minket – snart var de borte. Jeg ga på med reimer og tøy -
fjøringa fikk reise eller ryke! Jeg hadde en kriger eller to på
taket, for plutselig hang det et ansikt foran frontruta, men borte i
neste brøkdel. I det samme -
- ristet verden i et ørebedøvende
brak så trommehinnene vrengte seg! Bilen ble slynget avgarde som
skutt med kanon. Det reiste seg en vegg av blendende lys rundt oss;
det hørtes skingrende rop, smell som mitraljøser, rumlende torevær.
– Wild ist der West, und schwer ist der Beruf!
Vi kjørte gjennom kaskader av lys. Vi
måtte ha gått i lufta, for der hvor jungelen begynte var det
ingenting. Under oss skimtet jeg blafrende bladverk; i bakspeilet et
brølende bål. Ei spettakkulær avreise!
Lyset sloknet. Over og under og til
alle sider var det svart. Baklysa til reserve-Harry var borte.
Titubaene var borte. Alt var borte.
Mørket hadde slukt oss. Alt var
fortapt.
Jeg seig sammen over rattet. Sliten til
beinmargen; tygd og utsputtet. Fra et sted bortafor mørket tonte ei
blå fele, en melankolisk gitar, en tynn, forpint stemme som sang om
uopprettelig tap: ’Hear that lonely whipporwill, he sounds too
blue to fly – the midnight train is whinin’ low, I’m so
lonesome I could cry…’
”Grynt,” sa det bak meg. ”Gragakk.”
Hørtes ikke ut som Roger. Hadde jeg rotet ham bort?
Jeg sukket djupt og tok meg mesterlig
sammen. Tap eller ikke; en mann er en mann og gjør det han må, om
hjertet blør og sjela fryser til is. Med mine siste oppbydelser
løftet jeg hodet og snudde meg.
I det gule lyset fra taklampa kunne jeg
se stabler av armer og bein som strevde med å knyte seg opp, store
nok til å inneholde minst to Rogerer. Takk lov, jeg hadde ikke rotet
ham bort; ikke godt å vite åssen han skulle. Skjønt én av dem var
mer enn nok.
I den andre halvdelen av baksetet satt
Cachuara og klamret seg. Han hadde mistet den friske ansiktsfargen.
Men steinansiktet var like urokkelig: En mann.
Måtte ha stupt inn i baksetet da jeg
ga gass, akkurat som Rogerne. De visste kanskje hva de gjorde; det
gjorde ikke han. Hvordan skulle jeg få levert ham tilbake?
Et par armer og bein hadde utviklet seg
av floken. Det dukket fram et Rogerfjes. ”Hvor er vi?” stønnet
det. ”Hva har du rotet oss bort i nå?”
Det var like svart, og slik kom det til
å fortsette i all evighet. En langsommelig visnedød utafor tid og
rom. Uten lys, uten håp, uten Tituba.
Helsike heller! Jeg slo knyttneven i
handflata så det sang. Var jeg ikke Præriens sorte maske fra
Skarnes til Kongsvinger; en handlingens mann med stålgrått blikk?
Jeg skulle finne henne. Dem. Wendak; var det ikke dit de hadde tenkt
seg? Var det en revers på manøvringsenheten?
Du slipper ikke ustraffet hendene på
rattet i limboland. Bilen krenget; snurret. En av Rogerne var på veg
over stolryggen. Plutselig låg han oppunder taket. ”Hei! Se hvor
du kjører, din - !”
Ikke lett å se, nei. Svart i alle
retninger; lyset fra lyktene var som sugd bort noen meter frammafor.
Jeg fikk tak i rattet igjen og rettet oss opp. Men hvor skulle jeg
svinge? Hvor var framover?
Rogeren landet ved sida av meg med et
dump. ”Forresten er jeg sulten,” klaget han. ”Og tørst. Du
kunne godt ha utsatt avreisen til vi fikk oss en matbit – ”
En tanke smalt i fleisen på meg som ei
bøtte med isvatn: Bensin! Herre jeremias, mens vi satt her og fomlet
blødde bilen til døde. Livsblodet fosset i strie strømmer,
gørrskutt av en skytegal spanjard. Når som helst kunne det si
puttputtputt, her midt i svarteste limbo, utafor all folkeskikk og
virkelighet… ”Roger!” ropte jeg. ”Finn et verksted. Vi må
til reperasjon!” Blikket mitt streifet bensinmåleren. Kvart tank,
og minket mens jeg såg på.
Den andre også. De klemte seg sammen
på passasjersetet, så like som dråper, begge med ivrige
fomlefingre. Det spant seg en diskusjon. ”Skal vi dra rett til
Kensington, eller skal vi mellomlande først? Hva synes du?”
”Det kunne vært ålreit med en dusj
og en matbit, en doggfrisk halvliter, en pustepause mens vi
planlegger – det er blitt litt vel hesblesende villmarksliv i det
siste, synes du ikke?”
”Vi må finne et verksted nå!”
skreik jeg. ”Ellers er vi ferdige! Fortapt i historikkens
mørke!”
Jeg kunne like gjerne ha skreket til
veggen. Begge lente seg framover; myste. ”Kan du få litt lys her,
Bestefar? Jeg ser jo ingenting – ” ”Hei, det er fortsatt
båndsalat – har du ikke ordnet opp i den ennå?” ”Og et
skikkelig toalett, selvfølgelig – ”
På et trylleslag ble mørket splintret
av lys! Stormkast filleristet bilen; Rogerer og lause ører skranglet
rundt; fra baksetet hørtes et stønn av Cachuara der han klamret
seg. ”Fest setebeltene!” skreik jeg; så husket jeg at vi var før
setebeltene.
I samme sekund stilnet det igjen.
Motoren, instrumentene og taklyset døde. Vi svømte i gyllent,
sitrende lys, og alt var overjordisk fred.
Jeg løftet blikket mot stråleglansen.
Høgt, høgt der framme svevde et slott – skinnende kvitt, søyler,
bueganger. Over slottet løftet det seg gylne spir, høgere og
høgere, forsvant i uendeligheten over oss. Fra slottet fosset lyset,
makta og æren i all evighet! En av Rogerne gispet: ”Det nye
Jerusalem!”
Jeg vridde på nøkkelen med valne
fingre: Ingen virk eller reaksjon. Rattet glei slapt mellom hendene.
Alle instrumenter viste null. Vi svevde hjelpelaust utafor all
virkelighet.
”Jeg synes det ser ut som Det hvite
hus, jeg,” sa den andre.
Bildet klarnet, ble overjordisk skarpt.
Nå såg jeg en høg plattform hitafor slottet. Der sto det en kar
jeg kunne dra en kjennelse på fra Dagsrevyen. Kledt i skinnende
kvitt; gullkrone; handa løftet i velsignelse. Det furtne
pappaguttfjeset var stivnet i urokkelig ro; ei maske av allmakt, fra
evighet til evighet. Over ham buktet seg regnbuer i farger jeg aldri
har sett, fra innerste infra til ytterste ultra; regnbuene hyllet ham
inn som sjal av kraft og visdom.
Omkring ham satt det eldre herrer på
hver sine troner, de også kledt i kvitt med kroner av gull, tolv på
hver side. Foran tronene svevde det fire livsvesener – de liknet en
løve, en ukse, et menneske og ei ørn; bare at hver av dem svevde på
tre par vinger, så breie at vingespissene rakk fra synsrand til
synsrand. Hitafor alle disse bredte det seg et endelaust, glitrende
hav av krystall.
Tida var stivnet. Det eneste som fantes
var sitrende lys og denne overjordiske visjonen av promp og prakt.
Rogerne fektet i kor. ”Min communizer
virker ikke!” ropte den ene. ”Helt svart!” Han ristet, prøvde
på nytt: Null virk.
Umeldt, lattermildt midt i sorgen, kom
tanken: - Akkurat som Gamleskrukken på stolene sine. Sjefen i
midten; resten av gamlingene utover. Som på Jorda, så og i himmelen
-
”Ikke min også! Det må være et
kraftfelt som…”
I det samme. Eller en evighet seinere –
eller tidligere, jeg er ikke sikker – kom det liksom et slør over
bildet. Det mørknet; stråleglansen blafret, sloknet; til slutt var
det bare ett strålende punkt igjen, tronen der framme – så
sloknet den også.
”Imponerende 5D-grafikk. Minst!” sa
en av Rogerne. ”Synd at jeg ikke – ”
Akkurat i det momanget at alt sloknet
og svartnet igjen, gikk det ei skjelving. I denne åndelause
brøkdelen skimtet jeg noe: Fire ryttere dundret ut fra slottet og
trona. De rei i hver sin retning, og de var ikke gode å se på; en
kvit, en rød, en svart og en gul.
I hvert fall trur jeg at jeg
skimtet. Men en trur jo så mye. Og i samme øyblikket var alt svart
igjen. Nei, ikke helt: Det stormet, det lynte; bilen knakte og skalv
i alle sammenfortøyninger, men instrumentene lyste, og sannelig
startet motoren da jeg prøvde. Hah! Full kontroll.
Svarte skyer under oss. Skimtet jeg
lys? Javisst skimtet jeg. Rattet virket igjen; jeg tvang oss nedover,
hørte gjennom stormkast de ivrige Rogerstemmene: ”Ei framstilling
av Akopalypsen! Imponerende i sin storslagne visjon. Skjønt rollene
kunne vært bedre besatt: John Wayne har nettopp den autoritet, den
refsende ro som karakteren krever. Georg Busk derimot – tja, jeg
veit ikke – ”
”Jeg skimtet et blikk av de
apoplektiske rytterne akkurat da lyset gikk,” opplyste jeg. ”Alle
fire. På veg ut for å – ”
”John Wayne? Ham ville jeg heller ha
sett i ”Prosessen”. Perfekt som Josef K. Anthony Perkins blir
litt bleik – Orson Welles’ filmatisering, veit du, etter en idé
av Kafka – ”
”- legge verden øde! John Wayne er
død,” påpekte jeg, mens jeg strevde med rattet: Vinden ville
formerlig rive det ut av hendene mine. Regnet også, i strie
strømmer. Jo, absolutt bestemt lys; rekker av dem, og de kom
nærmere. ”Clintern derimot! I sin alderdoms høst.”
”Grynt!” sa Cachuara. Han hadde
ikke deltatt i filmdiskusjonen; nå stakk han en diger neve forbi
nesen min og pekte. ”Grynt grynt!”
Jeg myste: Sannelig, ei hyssingstripe
av en grusveg; duvende trær; og parallelt med vegen – togskinner?
Jeg skulle ha henkastet et blikk på manøvringsenheten, men jeg
kunne ikke slippe rattet.
”John Wayne lever
evig!” proklamenterte den ene Rogeren. ”Stagecoach! The
Shootist. Rio Bravo – ”
“The Man Who Shot
Liberty Valance. North to Alaska. The
Misfits – “
Grusvegen kom stupende opp mot oss. Jeg
sto på bremsen, halte i rattet. Fortsatt stupte vi. Håndbrekket!
Vi flerret greiner og bladverk, tok
bakken så smågrusen haglet; humpet bortover så plomberingene
skranglet – så sto vi. Mørbanket, men ved godt mot.
Det var jo Johnny Horton som spilte inn
’North to Alaska’. Han var ikke med i filmen, men det var Fabian.
Jeg seig sammen over rattet for å
puste ut. Den ene Rogeren lente seg mot meg: ”Hvor er vi? Når er
vi? Med den kjøringa di er det et under at vi – ” – mens den
andre fingret med dulpen og lyste opp: ”Aha; den virker igjen! Og
her har jeg visst fått ei melding. La se – ”
En kjerreveg. Borti svingen sto en
lyktestolpe med ei enslig lyspære som gjorde sitt beste i
nattemørket. Gjennom sus av regn og storm hørtes et fjernt,
klagende ul: ”U-huuu! U-huuu!” Ei togfløyte? Vi var i
sivilasjonen igjen. Hva nå?
Aller først: Magen og mellomgolvet
kjentes som om de hadde smeltet. En pissepause var nødvendig. Jeg
stolpret meg ut.
I ”Rio Bravo”, derimot, spilte Rick
Nelson. Det var mens han ennå hette Ricky. Johnny Horton omkom jo
like etterpå – kolliderte med en fyllekjører.
Regnet som traff meg på tvers gjennom
vindkastene var lunkent. Lufta kunne vris som en vaskeklut. Jeg
trampet inn mellom det tette bladverket og gjorde mitt besyv.
I 1960, husker jeg. Han omkom sjøl
også. Det hadde han godt av!
Rart hva en kommer på når en står
sånn og sildrer. ”Det hadde væri fær gæli,” sa han Ola mens
vi satt der i sommernatta og mulefunket, kvinnfolklause og halvfulle,
”å levere inn att snurillen på dommens dag og takke fær lånet,
visst at’n bære har brukt’n tæl å pisse med.”
Og her sto jeg, førti år seinere,
like kvinnfolklaus. Stemte sinnet til ettertanke, det. Cachuara og en
ekstra Roger i bytte mot begge Titubaene! Ikke helt kompitabelt.
De andre hadde også sitt å gjøre,
hørte jeg på sildrelydene fra buskis og kratt. Jeg gjorde meg
nennsommelig ferdig og mintes enda et Ola-sitat: ”Såmmå hå mie
du rister og slær, siste dråpan i buksa gær,” brukte han å si
når han sto slik. Det gjorde han ofte.
Jeg snudde meg mot bilen og skulle
sette meg inn. Vasst litt. Det var noe som manglet: Den andre
sildrelyden hadde stilnet. Borte vekk. Lyden av bensinen som rant.
Var tanken tom?
Det var den ikke! Motoren murret
ufortrødelig på P. Og da jeg kastet et blikk på dasjbordet, fikk
jeg syn for utsagn: Bensinmåleren var nesten full.
I stigende forundring ruslet jeg rundt
bilen. Rart så pen og nyvasket den var - og hvor var kulehullet?
Borte. Det glitret ved sitt fraværende.
Jeg seig ned på førersetet igjen i
påvente på de sildrende Rogerne. Blikket mitt henfalt på koaset i
setet ved sida av meg. Hva skuet mitt blikk, krøllete og flattrykt
av Roger-rumper?
Hakkespettboka. Ingen tvil var umulig
lenger; vi var i feil bil. Når hadde det skjedd?
Passasjerene kom tumlende tilbake:
Cachuara taus som en sviske; Rogerne i ivrig diskusjon: ”…identitet
er et grunnproblem i erkjennelsesteorien. Ta for eksempel amøben –
”
”Vi er i den andre bilen,” sa jeg
mens de hensatte seg.
Pfft! Sa det i en ølboks. «Å takk;
det skal smake bra… Hva er det med amøben?”
Jeg ga opp å få fornuft ut av dem.
Like godt å følge snuten og se hva som ventet rundt neste blåne.
Jeg startet opp og forsvant bortover grusvegen.
24: Howlin’
at the moon
Dermed var hun enke for annen gang!
Bille-Jean Jones, altså. Du husker nok at hun giftet seg med Hank
Williams rett før han sluttet å røyke. Ni måner seinere giftet
hun seg med Johnny Horton også. Dame med oppdrift.
”Alle amøber er egentlig identiske,”
doserte Roger. ”Bare at de er forskjellige. De formerer seg ved å
dele seg i to like amøber. Kall primæramøben A; kall
sekundæramøbene B og C. Hvem er identisk med A: B eller C? Vi
tvinges til å svare: Begge to!”
Cachuara sa ingenting.
Den ene av dem, altså. Den andre satt
med skallen i skrukk og funderte på autentiske amøber.
Regnet slo mot rute. Grusvegen
forvandlet seg til søle. Hjula slurpet seg fram, til skrevs i søla.
Smal også; stadig stakk det ut greiner så jeg måtte manøvre på
grunn av lakkskader. Jeg prøvde å trekke den vidluftige diskusjonen
ned på det jordiske. ”Åssen havnet vi i den andre bilen?”
”Og dette spørsmålet kan vi føre
tilbake til den aller første encellete organisme i urtidsmørket for
tre og en halv milliarder år sia! Egentlig er sånne organismer
udødelige – de har ingen etterkommere; de reproduserer bare seg
sjøl i stadig nye dubletter. Derfor er alle nålevende amøber
identiske med den opprinnelige, og dermed med hverandre – ”
Rett skal være rett: Han var en fattig
og ukjent køntrisanger, men Billy-Jean hjalp ham til å få i gang
turtallet – kontanter, kontakter, kontrakter. Uten henne hadde vi
kanskje ikke ant hvem som hadde store hitser med ’Sink the
Bismarck’, ’Ole Slew-Foot’, ’The Battle of New Orleans’…
Skremmende tanke!
”Kanskje fire! Milliarder.”
Eller ’North to Alaska’. Regnet
høljet tettere; vi var nesten like mye over vatnet som under.
Kjerrevegen ble en sti, bare så vidt Cadillacen klarte å forsere
seg. Ingen grøftekanter; elendig trenering. Ingen flere veglys.
Jernbanesporet var borte; det var som om vi hadde forlatt
sivilasjonens ytterste post inn i jungelens ville niss.
Skjønt coverversjonen til Lonnie var
enda bedre. De er ofte det.
”Og sånn er det med oss mennesker
også. Det er ikke mulig, for eksempel, å skille denne Harryen her
fra den du hadde med deg, og som vi etterlot et sted i Florida – ”
Dette gikk for vidt! ”Jeg er meg, om
alle mann var døde!” fastslo jeg. ”Alle andre er bleike kopier!
Jeg kan bevise det. Her i handflata har jeg et arr etter kniven da
jeg var ti år. Jeg veddet med han Ola på at jeg kunne hogge den
tvers gjennom plankeskuret.”
”Som jeg hadde med meg? Det
var da vitterlig du som! Jeg hadde med meg denne her, jeg.”
Han klappet meg på aksla med eiermine. ”Men når du sier det, så
står vi igjen overfor et paradoks. Det blir som med eneggete
tvillinger: Sjøl om de virker identiske, så oppfatter vi dem
som separate individer. De har til og med forskjellige navn. Skjønt
det har jo ikke Harryene – eller for den saks skyld amøbene.”
En liten luring alt den gangen, han
Ole! Vant den fine nye lommekniven min, og jeg måtte til doktoren.
”Jeg formerer meg ikke med deling og knoppskyting! Jeg skal bli
pappa til to flotte - ”
”Grynt,” sa Cachuara og pekte.
I forfjappelsen hadde jeg glømt dem
noen øyeblikk. Nå kom de tilbake. Det svei i bringa, tårene
spratt, jeg klarte ikke å si mer på ei stund. Besluttsomheten
anmeldte seg: Jeg skulle! Hvor og når var vi egentlig;
hvordan skulle jeg finne? Og hva var det han pekte på?
”Det er kanskje mer fruktbart å se
dem som parallelle identiteter! Husk at de lever i parallelle
virkeligheter, riktignok sammenfiltret gjennom multiversets
translogiske rasjonalitet: Paradokset forsvinner ikke, men det går
opp i en høgere, hyperlogisk absurditet når vi innser at sett fra
én virkelighet er denne Harryen ekte og alle andre kopier, mens fra
en annen – ”
Mørket sto tett som en pott; vatnet
plasket som en bilvask med fullt program. Likevel skimtet jeg en
bevegelse. Cachuara hadde falkeblikk og var en handlingens mann: Uten
et ord stupte han ut i himmelens sluser. Det lange, stygge spydet
fulgte med ham.
”Riktignok stammer disse to fra samme
virkelighet; de er bare forskjellige tidsaspekter av hverandre.
Utvilsomt finnes det parallelle Harryer i de andre virkelighetene
også, så vi må holde tunga rett i munnen og ikke forveksle – hva
er det som foregår?”
”Aspekt meg opp og ned! Jeg er meg,
om alle land lå øde.” Fjernlyset nyttet ikke; det var som å
kjøre i tett tåke. Jeg ålte meg enda en meter. Hjula grov seg
gjennom torv og gjørme. Og nå såg jeg noe!
På stien foran oss: En skimt av noe
digert, grått; smale øyne som lyste av fosfor; en gapende kjeft som
siklet. Ei bikkje? Nei – mye større! Det var noe galt med
proposisjonene; skuldre så breie som en mann. Der hukte beistet seg
til sprang – ikke mot oss, men mot to unger som klemte seg inn mot
en trestamme. En gutt på ti-tolv år; ei jente som kunne være litt
yngre. Gutten viftet med en kniv.
Cachuara dukket opp i lyktelyset:
Sammenkrøpet som et vilt dyr han også, nesten naken, muskler som
Tarzan, overbestrødd med bloddyppende tatoveringer – et syn til å
skremme faen på flatmark! Han gapte, snerret, knurret; løftet
spydet…
Det grå beistet virret med hodet,
snuste, snøftet. I det samme dreiv skyene bort så mye at månen
trengte gjennom en stakkels stund – diger, sørpefull; sendte et
bleikt, spøkelsesfullt skjær over skogen, ungene, udyret.
Skapningen løftet snuten mot månen og
ulte. Et tynt skrik som skar gjennom marg og bein, med tagger av is.
Et skrik om død og evig forderv.
Skyer dreiv foran månen igjen; skriket
tonte skjelvende bort. Og enda det var varmt og klamt som et
tyrkerbad, så fraus jeg nedover ryggen.
Uhyret fikk øye på Cachuara. Snudde
seg mot ham, reiste seg på bakbeina, gapte – en taus latter.
Tommelange hoggtenner som glinste gult og usunt. Øynene plirte –
ikke dyreøyne; de hadde blikket til en gal mann. På de nevedigre
framlabbene satt det lange klør; mellom tjafsene av grått ragg
skimtet jeg leopardflekker. ’Don’t go out
tonight – it’s bound to take your life,’ tenkte
jeg forstøkket. ‘There’s a bad moon on the rise – ‘
Der sto de rett mot hverandre! To
skrekkinnjagende villdyr. Og skulle jeg velge mellom å settes ut for
en alligator og denne skapelsen her, så er jeg sannelig ikke sikker:
For alligatoren hørte virkeligheten til, men dette uhyret var fra
avgrunnen bortafor all virkelighet – ’Hope you have got your
things together, hope you are quite prepared to die – ’
De sirklet. Cachuara fintet med spydet;
det grå beistet glei til sides. Av og til gikk det nesten i ett med
regnet og skodda; av og til –
”En vaskeekte Loup Garou!”
eksklamerte en av Rogerne. ”Jeg visste ikke at slike fantes lenger.
Vent mens jeg får fram mobilen!”
”Jeg også,” sa den andre. ”En
skapning fra marerittets ytterste mørke! Egentlig et metaforisk
bilde av dyret i mennesket, avgrunnene i menneskesinnet… Vi må
altså være i – ”
Rogerne veltet seg ut på hver si side
av bilen, den ene etter den andre, med dulpen løftet som et
krusefiks. Trasket gjennom søla, sank i for hvert skritt. Uhyret
enset dem ikke. Samlet seg til sprang: Øyne som svovel, slevjende
kjeft. Cachuara likeså. Det dirret ei låg knurring gjennom lufta,
djupere enn sibirsk strupedans, og jeg var ikke sikker på om lyden
kom fra dyret eller fra mannen.
Ungene nistirret, øyekuler så store
som klinker. Regnet sildret fra alle himmelens sprengte blærer. Et
blaff av blits spredte dansende skygger; brøkdeler seinere skrallet
det torden. I samme blunket gjorde Cachuara et sprang av dødsforakt;
det fæle spydet snerret som en grå strek rett i bringa på uhyret!
Et iskaldt, jamrende skrik! En
menneskestemme – nei, ikke menneske, men heller ikke dyr – og der
sto Cachuara aleine, hivende etter pusten. Den jerngrå skyggen
minket som et punktert dekk, seig sammen, ble liggende og forvri seg…
Ikke en dråpe blod. Ikke noe dyrelik
heller; bare en radmager, forkrøplet mann med et gapende hull i
bringa. Det rykket spasmodisk i legger og armer på det malferte
liket. Så gikk det helt opp i liminga; kjøttslintrene løsnet fra
beina, smuldret, forsvant. Og mens jeg satt med lamslått blikk i
skjæret fra billyktene og tilfeldige lynglimt, gikk hele skikkelsen
opp i løsning. Til slutt låg det bare noen morkne bein og en
glisende hodeskalle på bakken.
Cachuara visste nok hva han gjorde. For
mens jeg fortsatt satt som betente lys og fulgte med, gikk han att og
fram og fant to digre steiner; så knuste han beingrinda til pulver.
Han reiste seg, samlet beinpulveret i nevene, danset et stivbeint
åttetall og strødde pulveret i naturen mens han sang i en enstonig,
langsom rytme. Bøyde seg, samlet mer beinmjøl og beinfliser, sang
og danset og strødde videre. Slik fortsatte han til det ikke var
bein tilbake på bein. Da ble han stående og fare over omgivelsene
med saum; morsk i ansikt, stål i bein og armer. Til slutt nikket han
og løftet på blikket.
Rogerne hadde vært bemerkelsig stille
under opptrinnet, opptatt med dulpene sine. Nå tok de sine monner.
”Jeg fikk med det meste!” ropte den ene. ”Hvis begge mangler
noe, kan vi klippe og lime og få én førsteklasses film, i stedet
for – ” ”Jeg prøvde å sende til sørveren, men jeg fikk ikke
kontakt; bare skraping i hyperrommet!” ”Jeg også! Såg du hvor
rutinert han gikk fram? Helt tydelig en ekspert; jeg har lest at
mange indianske folk hadde egne varulver, og tradisjoner for hvordan
de skulle – ”
Jeg snublet meg ut. Jeg måtte finne ut
hvor, når, hvordan vi skulle. – Det varme regnet traff meg igjen
som en behagelig dusj, og på en innskyt skrellet jeg av meg de
gørmøkkete hjorteskinnsklærne, sto i bare trusa og dusjet under
himmelens sluse. Inderlig godt, omsider, å få vasket av seg møkka!
Et øyeblikk sto jeg og kjente velværelsen i det varme regnet, frisk
og rask og for øyeblikket trygg for fare - - så husket jeg at
hjertet mitt var knust. – Titubaene, tenkte jeg. – Jeg må finne
dem. Jeg må –
Men var det ennå noe som rørte på
seg inne i krattet? En svak, hufsende lyd. En skygge midt i mørket;
noe som humpet i veg - - nei. Borte.
Ungene kom trippende fryktsommelig mot
oss, holdt hverandre i handa. Fillete skjorter og knebukser;
barbeinte begge to. Stilte seg storøygde foran Cachuara. ”Tu as
tué le Loup, tu!” gispet guttungen med tynn stemme. ”C’est pas
possible! C’est une marveille, oui! Du hast den Wolf getötet, du!
C’est – ”
Cachuara pustet ut. Plutselig såg det
ut som om han minket som en ballong. Han seig sammen, grå i trynet.
Det kom en gurglelyd; så satte han seg rett ned i søla.
Rogerne svinset. Den ene gikk bort til
ungene, viftet med armene. ”Ø – je suis Roger. Roger le Joli.
Quel heur est il?”
”Haben Sie Angst?” sa den andre.
Ungene stirret rundøyde; skjønte nok
ikke Rogerversjonen av den lokale lingo franko. Gutten blunket. ”Je
m’appelle Jean Batiste, moi. La pichouette, elle est Marie, elle
est ma seur, oui.” Han nikket bestemt.
”Savez-vous planter le chou?”
spurte Roger. ”À la mode de chez nous?” Noe måtte han jo si.
”Nous sommes des voyageurs du temps,” la han til og pekte opp i
lufta.
«Ich bin ein Hamburger,» sa den
andre.
Klokere ble de visst ikke av det.
Stakkars unger, livredde og forvirret; her var det på tide med mitt
trauste og rolige vesen. Jeg gikk bort og stilte meg på huk, pekte
hit og dit; på meg, på bilen, på dem. Så gjorde jeg noen runde og
spørrende bevegelser. Gutten lyste opp. Han begynte å kakle noe
alvorlig mens han pekte bortover stien og halte i skjorteflaket mitt.
Jeg reiste meg. ”De vil ha oss med
borti hogget her,” forklarte jeg. ”Jeg foreslår at vi slår
følge. Kanskje vanker det en matbit, om ikke annet, og jeg skal
innrømme at – ”
”Det var det vi hadde tenkt å
foreslå,” sa Rogerne tostemt. ”Et lykketreff at vi er med, med
kulturell og språklig kompetanse til å – ”
Stien videre var uframkommelig. Like
godt å parkere. Jeg kjørte bilen til sides så godt som gjørlig;
ingen parkering forbudt var å se, men mange bøter gjennom et langt
liv har lært meg. Som den gangen i Parkveien, for eksempel. Jeg
stanset motoren, låste bilen. Et blikk på dasjbordet: Instrumentene
var skjåmete av dogg og damp, utapå og inni; uråd å lese ett
eneste tall. Fikk undersøke seinere.
Ungene pekte bortover stien og
forklarte. Det var kveld eller tidlig natt; månen hang fortsatt over
de søkkvåte skyene og spredte et grått lysskjær – nok til at vi
kunne se oss som bleike skygger i halvmørket.
Rogerne drøftet. ” – i
Cajun-land!” fastslo den ene. ”Tidlig attenhundre, eller kanskje
seint søttenhundre;” supplementerte den andre. ”De snakker et
arkaisk distriktsfransk. Det er ikke å vente at de forstår mitt
urbane – ”
Cachuara kom seg på beina, tok noen
vaklevorne skritt mens han støet seg på spydet. Kampen med uhyret
hadde sugd kreftene som et vissent skall. Den ene Rogeren stanset og
studerte ham. ”Interessant! Litteraturen gir mange eksempler på at
en kamp med overnaturlige uhyrer tømmer helten for livskraft –
etter kampen befinner han seg fortsatt halvt i den overnaturlige
verden – ”
Veslejenta tok den digre neven til
Cachuara mellom sine to små og leide ham bortover stien. Den
tatoverte kjempen fulgte føyelig med, from som en lammunge. Jeg
etter; Rogerne til slutt. ”Samtidig,” sa den andre, ”leser vi
ofte at en slik seier gir helten en enorm magisk kraft. Kanskje vår
Cachuara blir en sjaman uten sidestykke, med makt over alle
naturkrefter!”
Der var den svake lyden igjen, gjennom
surkel og rissel av vatn. Var visst bare jeg som hørte det – eller
hørte jeg syner? Jeg skottet bakover. Der pilte en skygge tvers over
stien – en brøkdel var den helt tydelig. Det var noe ved den som
minte om Roger: En skygge-Roger som humpet etter oss med veivende
hender og klaprende tenner... Nei. Der var den søkk borte. Hadde
aldri vært der.
Stien ble et tråkk. Bladverket vokste
sammen over hodene på oss; vi gikk krumbøyde gjennom en mørk,
søkkvåt tunnel der jeg knapt kunne skimte en fot. Tunnelen svingte
hit og dit; den surklende bakken ble tidvis til en bekk; noen ganger
tok det av andre stier fra den vi fulgte. – Reine labyrinten.
Mistet vi retningen her, kunne vi virre rundt til dommedag uten å
gjenfinne oss. Tunell.
Jeg kastet et par ekstra blikk.
Ingenting å se; ingen skygge-Roger i buskisen. Jeg trakk pusten
djupt og lenge: La gå at han kunne gå på nervene av og til. Så
det var nok den slitne fantasien min som hadde begynt å befolke
bladverket med spøkelses-Rogerer. Det fikk den slutte med; det var
mange nok av ham i virkeligheten.
Ungene visste hvor vi skulle, og jeg
hadde den breie ryggen til Cachuara foran meg som en grå vegviser.
Rogerne kom snublende etter: ”...kan bli et fascinerende møte med
denne særegne kulturen i sin opprinnelige form!” ”Ikke minst
musikalsk; jeg har noen samle-CDer som dokumenterer utviklinga i
Cajun-musikk fra tidlig 1900-tall til i dag, men dette blir jo – ”
”Du også? Så pussig; det har jeg også. Hvilke har du?”
Virkelighetene.
Lendet åpnet seg litt. Stien ble ei
hengemyr. Rett som det var måtte vi vasse til knes, omringet av
digre trær på skrå med grå slør hengende som fotside kåper ned
i vatnet. Sypresser, trur jeg de heter, men ikke heng meg. Gjennom
suset av regn og vind hørtes plask, gurgel, kvekk, boblelyder, som
når du tråkker i myra og stanken stiger. Det gjorde den; du kunne
kjenne eimen av råtne egg i søkkvåt luft. Hva slags ulumskheter
kunne det være som sto bak disse lydene?
”Joe Falcon,
selvfølgelig,” peste Roger’n. ”Leroy Leblanc. Klassikerne.”
”Javisst,” prustet den andre. ”Ambrose Thibodeaux, har du ham?
Helt utrulig på trekkspill. Han ble lassgammal, veit du – ”
Skimtet jeg et svakt lys? Jovisst;
flere. Diffunderte som baklys i tett tåke. De hang på rekke og rad
i lause lufta.
”Ja da. Og Jimmy Newman. Han er den
moderne helten, solgte til gullplate både i Louisiana og i Canada.
Det var han som introduserte – ”
Nei! Det gjorde de ikke: Der dukket det
opp konturer av hus – firkantete kasser, nærmest. De svake lysa
var lamper over døra. Foran bygningene gikk det et plankefortau, og
utafor fortauet låg vatnet svart så langt øyet kunne se. Der låg
det fortøyd båter på rekke og rad. De to ungene satte opp
farten.”Maman! Papa!” ropte de. ”C’est nous, c’est Jean
Batiste et Marie!”
Plutselig stakk det fram skjeggete og
barbeinte fjes fra døråpningene, og ikke før så kom det yrende ut
unger og bikkjer i alle aldre, samt mødrene deres. Vi ble møtt av
en skokk landsbyboere der vi skramlet oss bortover plankefortauet.
”El-gitaren, ja! Jeg har flere av de
beste innspillingene hans, jeg også. Et tverrsnitt gjennom
musikkhistorien. Zydeco har jeg ikke; det blir for – ”
På et blunk hadde de ringet oss om og
ropte så det ikke var ørens lyd. Mange av dem såg med stor
skepsis, pekte og viftet. Særlig Cachuara. Han virket ikke akkurat
tillitsfull heller, der han sto og blunket, halvnaken og dekorert fra
isse til topp. Han lente seg på spydet og skulte.
Vesle Jean Batiste ga seg til å
forklare. Pekte og ropte. Sakte senket ståket seg; folk sto i ring
og lyttet. Men jeg luktet. Gjennom disen og eimen av råtne egg
kjente jeg dunsten av matos, og den var slik at tennene løp i vatn
helt av seg sjøl.
”Kommerst og spekulativt, ja! Jeg
deler langt på veg den oppfatningen. Nå kan det selvfølgelig
påstås – ”
Og der kom nok mammaen deres
anstigende, sann mine ord! Ferm og frodig, men ikke gamle dama; svart
hår i skulderlange fosser; og i kjølevatnet på henne tre, nei
fire, mindre avleggere som andunger i ei snor. Hun brøytet seg
gjennom trengelsen, la arma rundt dem og klemte dem til seg så de
druknet mellom overarmene og brystene hennes. ”Marie, mo la Reine!”
lo og skreik hun, mens tårene rant. ”Jean Batiste, mo piti bébé!
Merci bon Dieu, tu n’est pas mort, tu!”
Han har sånne kick, Roger. Plutselig
skaffer han seg et lass med rar og obskøn musikk fra verdens kanter.
”Utvide horisonten!” sier han og veiver med arma.
«Verdensmusikk!” og himler med øynene.
Unge Jean Batiste ville slett ikke være
noen piti bébé; tvert imot var han en handlekraftig ung mann som
visste å verge seg. Han frigjorde seg og krevde oppmerksomhet igjen.
Veivet og pekte, tegnet og fortalte. Det senket seg undrende mumling
og sindige nikk, særlig de eldre herrene.
Bo Kaspers. Mongolsk
strupedans. Og Snoddas! ’Hadderian,
haddera – ’ Det finns mycket, som
svensken sier. Og der kom far hans veivende også, måtte være;
barbeint, fillete knebukse, trønderbart. Fisketeine i ene handa,
lang stang med pose på i den andre. I enden. Han strammet
rett bort til guttungen, la handa på aksla hans med eiermine og
begynte å blande seg inn med spørsmål og svar.
Plutselig ble det rop og kakkel i alle
retninger; folk begynte å hale og dra i oss, peke og eksklamere.
Cachuara, stakkar, som hadde stått urokkelig som en statue, begynte
å glippe med øynene og stotre ubegripelig til svar. Eneste ordet
jeg oppfattet var det som ble gjentatt stadig vekk, med hoderist og
alvorlig mine: ”Loup Garou; Loup Garou!”
Ganske raskt tok far til ungene
insinativet igjen. Klappet i hendene, ropte. Skjønte fort at han
ikke kom noen veg med det verbiale, så han stilte seg foran oss
fire, mønstret og pekte. Så snudde han seg trill rundt og marsjerte
gjennom trengelsen bortover plankefortauet, kastet et blikk for å se
at vi kom etter. Det gjorde vi, for det var nok meininga. Hele
flokken, unger og kjerringer, gamlinger og lausbikkjer, etter.
Han gjorde avdeling holt utafor ett av
plankeskura, pekte og rekommanderte. Ikke før så dukket det opp
kjerringer med boller og tresleiver, karer med bord og krakker og
mugger som skvulpet. Cachuara ble bragt an på hedersplass; Rogerne
og jeg også, og digre glass i hendene, fylt med mørkt stoff som
ikke såg ufarlig ut. Svarte brødblingser og klaser med kvitlauk på
bordet.
Roger sank hen på krakken med et
fredfylt sukk, glasset i breddfull balanse mellom hendene.
Den andre også. ”Men det er klart: I
analysen må vi skille hårfint mellom rolle og identitet.
Våre Harryer, for eksempel, har inntatt forskjellige – ”
Så kom musikken.
25: Jambalaya
Roller, du liksom! Suss
meg.
Du får gjøre som du vil,
men jeg går ikke rundt og trer på meg roller i eninga, som om livet
var et kostymert ball fra morgen til kveld. Jeg er den jeg er og har
evinderlig nok med det.
Her om dagen var det en
sånn interlektuell en med skarring og ettertrykk på stavelsen da
jeg kom i vanvare for å få Nurk Peto på sterion. Han bar seg ille
om hvor vanskelig det er å finne sin mannsrolle. Jeg trur han hadde
for mange dresser, jeg, sånn at han kom i anger og gruelse hver gang
han skulle skifte. Sjøl har jeg svartdress til bryllup og
begravelse, og Donaldslips til pent, men ellers blåjens. Aldri har
jeg lurt på om jeg er mann eller hva slags, og ikke leser jeg lange
innserater for å finne det ut heller. Jeg er meg på alt slags føre,
uten lausskjegg og pappnese, og det har jeg tenkt å fortsette med.
Roller! Pø.
Noen hadde hengt opp
ekstra opplysning på stake over bordet der vi satt. Det regnet ikke
lenger, men lufta var så våt at du kunne vri den. Likevel var det
godt å sitte her. Jeg smakte på vinen: Den glei som sval fløyel
gjennom kråsen. Jeg smakte litt til. Rogerne fikk påfyll. Cachuara
satt stiv som en stokk og gransket glasset sitt med argus, som om han
var redd det skulle hoppe opp og bite. Plutselig hogg han det til
seg, løftet det med dødsforakt og drakk to dråper. Satt litt. Det
gikk en rykkelse over steinfjeset. Så gryntet han og drakk mer.
Bergenser, sikkert – de
er jo det, sånne akademister. Jeg hadde en sjef som ville lære meg
kundemishandling en gang, og han sa: ”Vi har to ører og én kjeft,
og det er for at vi skal lytte mer enn vi snakker. Unntatt
bergenserne, for der er kjeften så brei at det ikke blir plass til
øra.” En klok mann. Men å få meg skolert om til salgsmann måtte
han resonnere på.
Landsbyen var ti,
tolv store skur av grov plank. Noen av dem sto på stylter. Det
gjorde plankefortauet framafor bygningene også, glatt av grønske.
Vatnet klukket en halvmeter under beina, og i sprekkene kunne jeg se
ned i de våte elementer. Trebåtene som låg på rekke og rad som
grisunger langs ei purke liknet robåten min i Odalen, bare ansless.
Baki båtene låg det teiner, fiskegarn, båtshaker, dorger. Over den
mørke vassflata danset tåkedotter som gjenferd på en kjørkegard.
Bak bygningene skimtet jeg trær, kjøkkenhager og andre
forplantninger, et par fjøs og innhegninger. Gotta
make a livin’, he’s a Lousiana man –
Det var noe drømmeaktig
her. Det seig en ressenert ro inn i meg; en forenemmelse av at sjøl
om alt var tapt, så var det likevel godt å være til, på en
sorgmunter, melankolisk måte.
Musikken var en kar
og et kvinnfolk som hoppet og danset og sang lange tirader, og en
skrukkete gamling som humpet etter på fele. Det ble straks ryddet
plass og danset ang mass. Folk tok det de fant, pinner og mugger, og
slo takta; noen klappet, og en kar hadde ei diger balje som han fikk
til å låte som en bongo. Hah. Skiffle! Det er sånn manuell musikk
skal lages; du tar det du har, og alt som gir lyd kan bli et
instrument, bare du har takt og tone i beinmargen. Og det hadde disse
tre! En rar, haltende takt: Pa ram, pa
ram, pa
ram pa pa!
Pa ram, pa
ram, pa
ram pa pa!
Felefransen la finurlige krusser og duller rundt takta, og innimellom
plukket han på strengene som en gitar eller slo med flathanda så
det gikk et søkk av toner.
Men enda så rask og
lystelig spillet gikk, så skalv det en blåtone under; en tone i
mold.
Det var tydelig at vi fire
var dagens helter, og særlig Cachuara: Sangerne og felefyren gjorde
en sveip bortom oss, bukket, danset videre.
Fé dodo, mo fils, crab dans la
calalou,
Fé dodo, mo fils, crab dans la
calalou!
Papa, li couri la
rivière,
Mama, li couri péché crab.
Fé dodo, ma fille, crab dans la
calalou,
Fé dodo, ma fille, crab dans la
calalou!
Par etter par kom
hoppende. Stemningen steig. De nærmeste sang med på refrainet, og
sakte og sikkert drog takta seg opp til reine heksedansen. Det
begynte å dirre i rockefoten. Jo mer takta skrudde seg, jo
vanskeligere ble det å holde på balansen for dem som danset, og
rett som det var kom de på ytterskjær og sklei ut i svingen. Opp
igjen, med hyl og latter.
Felefrans er et navn på
jerven, veit du, hvis du har lest Fønhus og har skyldfolk på
Finnskogen. Han liknet en skrukkete gammel jerv også; en liten
luring med fela.
”Interessant
rytmikk!” sa Roger. Den andre. ”Og her kommer maten!” sa den
første.
Det gjorde den. Digre,
dampende boller med brun gørje og mystiske småbiter: Det kunne være
ymse grønne saker, fisk, kylling, krabbe og kreps. Det smaug seg en
tung, amoratisk dunst langs tårekanal og nesebor, som lukteriske
minner om et bedre liv. Akkurat som mors lapskaus – for tynn til å
henge på gaffel, for tjukk til å ete med skje.
”Toraderen!”
replikerte den første. ”Det er den som bærer all klassisk cajun.
Hør bare på Thibodeaux! Men den kom nok seinere.”
Taterslekt også,
trur jeg – bare se på det kølsvarte håret til mor mi. Jeg er
produsert i et omfattende blandingsforhold, skal jeg si deg, og har
samlet i meg kvintessen av det beste! Egentlig kommer det av
Vielgefrass, som
er tysk og betyr storeter. Kom ikke her.
Ikke at det er lett å
være mann. Det har det aldri vært – prøv sjøl, så får du se.
Men det er ikke noe å skape seg for heller. Fordømt til å halse
gjennom livet på evig jakt etter lykksaligheten. Dømt til å tape,
og likevel gir du deg aldri før du står på gravens rand under tre
fot jord. Og hva så? Vil du være med på leiken, får du tåle
steiken. A man’s gotta do.
”Og likevel.
Likevel!” Roger 2 tygde og drakk i én håndbevegelse. Så
fortsatte han med tunga i krøll rundt munnfullene: ”Du kan nesten
høre hvordan fela imiterer toraderen, i en forunderlig musikalsk pré
vue – hvordan det sniker seg inn
elementer fra vår tids blågras også, og fra hillbilly; her i
mellomspillet, for eksempel, savner jeg en banjo. Slurp.” Med et
trylleslag var glasset tomt igjen. Lynraskt var det ei diger mugge
der, og straks var glasset stappfullt på nytt.
Roger – jeg hadde
mistet tellinga på ham – rapte og tørket seg med handbaken. ”La
oss for argumentets skyld si at alle disse Harryene har samme
identitet, men
at de foreligger i mange versjoner – hver av dem er en projeksjon
inn i virkeligheten av en proto-Harry. Samtidig kan hver Harry innta
utallige roller: Bankfunksjonæren
Harry, gammalrockeren Harry, Harry som dobbeltpappa. Ser du? Det er
tåkelegging, et slør over den klare tanke, å blande sammen rolle
og identitet.
Slurp!”
Jeg smakte. Og smakte! Jeg
sier så stort et ord; lapskausen hennes mor hadde møtt sin
overmann. Det var pepper nedi der, og kvitlauk, og eksoteriske
krydderarter som jeg aldri har møtt. Kjøtt og fisk og kylling, og
mais, gule røtter, blomkål, poteter, diverse andre vekster. Kokt
ihop til en høgere enhet så mild og mettende at drøvelen krøllet
seg. Sterkt nei? Så mild som en føn – men ikke desto så spratt
tårene, og stadig måtte jeg gripe glasset og etterslokke.
”Likevel sies det
at identiteten går
i oppløsning, straks en fyr mister jobben eller kjerringa og blir
usikker på sin egen rolle. Men identiteten er én og urokkelig; den
strekker seg som en fulltonende streng gjennom det transdimensjonale
rom og materialiserer seg i knutepunkter, som konkrete personer i de
respektive virkelighetene – glugg glugg glugg.”
Proton-Harry? Særlig.
Finns bare én, og han er ekte, uten biroller og nøytron.
”Musikk, veit du!
Den dirrende rytmen som binder virkelighetene sammen på tvers av tid
og rom; som strekker sine tentakler – skal vi?” Felespilleren var
kommet til siste verset; sangerne gjorde et hopp og en stopp, og
tonene krøllet seg som eføy rundt det siste taktslaget.
Felespilleren gnidde seg i skallen med et frynsete jakkeerme og seig
ned på nærmeste krakk. Ikke før så spratt Rogerne opp i kor, bort
til ham. ”Ø. May we? Können wir, bitte? Est-ce que nous – “
Det skjønte han jo ikke.
Den utstrakte handa, derimot, og med et skrukkete smil rekte han fram
fela med ene neven og greip etter forfriskelser med den andre.
Og skulle du ha sett! Der
klatret Rogerne opp på hver sin krakk. Det hensenket seg en
stillhet; hele landsbyen stimlet og glodde. Hva fant de på nå, tru?
Den ene holdt fela som en gitar og begynte å klimpre. Klarte faktisk
å lage en sær og hulkende lyd; ganske effen som kompanjemang. Den
andre begynte å synge mens han trampet rytmisk og taktisk.
Vais au bal tous les samedis
pour secouer mes
vieilles pattes.
Danser avec tout’ les
belles filles,
puis j’lâche pas la
patate.
Hvor i all verden hadde de
lært? Kanskje fra platene de snakket om. Foresamlinga fattet fort
både rim og rytme; snart skramlet og skifflet det over hele
fortauet. Fyren med balja la på et par skingrende krigsrop. Cachuara
satt med trillrunde øyne og fulgte med. Vandrende kultursjokk; burde
vel ikke blitt med på denne turen – skjønt åssen hadde det gått
med varulven da? Det hadde minket i glasset hans. I bollen også. Han
smektet ikke bort, i hvert fall.
Twostep hadde de ikke lært
seg, og slett ikke swing; like fordømt så danset de; improvoserte
noen trinn og fikk det til.
Lâche pas la patate,
mo nègre,
lâche pas la patate.
Une chose q’est sure, j’fais mon
affaire,
mais j’lâche pas la
patate.
Ei vise om poteter,
skjønte jeg. Er det noe vi har greie på i Odalen, så er det potet.
Ringerike, Marius, Beate. Kom ikke her! Kærs pink går opp i løsning
for et godt ord og høver bare til stappe. Pimpernell, derimot, er
kokfast og velsmakende til hverdag og fest. Mandel? Tja. Mest til
pynt med kruspersill, meiner nå jeg.
Nei at jeg er mann, og hva
slags, har jeg ikke tvilt på et sekund og har ikke tenkt å gjøre
det. Det er nemesisen min, det. Så retroseksuell som dagen lang.
Ikke at dét hjelper. De
har det med å smile skjelmisk og skygge unna, disse vidunderlige
skapningene. Og der står jeg igjen med klamme, tomme hender og ser
på at de kaster seg i arma på den første den verste uhøvlete
bøllen som byr seg.
Han Ola har en mer direkte
tilnærmelse. ”Damer?” sier han. ”Ittno problem. Je strik bære
kukkleggen over galatippen på dom, og da smelter dom som smær.”
Men Ola er Ola, og etterberettelig har han aldri vært. Er ikke halv
der du ser ham, den karen.
J’ai pas marié, j’ai pas
personne
pour me t’nir le fond d’culottes.
Quand j’veux partir, c’est bon,
j’dis j’pars,
mais j’lâche pas la
patate.
Nå hadde
historikken gjentatt seg enda en gang. Dama smilte og stakk. Verst
var det at den uhøvlete bøllen denne gangen, det var min egen alter
egon. En tilfeldig kopi fra fortid, nåtid og framtid. Skamme seg,
skulle han. Jeg sukket, såg ut over de drivende tåkene, drakk. This
world is not my home, I’m just a-passin’ through –
Den kvithårete
felefransen dumpet ned på krakken ved sida. ”Bonjour!” knirket
han og rekte fram en knoklete arbeidsneve. ”Me, j’m’apelle
Robert Thibodeux, me. Yoo speaka d’English, oui?”
Cachuara såg stivt på
neven hans og visste ikke hva han skulle gjøre med den. Det gjorde
jeg. Jeg ristet den og merket at han var fast i klypa ennå. ”I am
Harry,” forklarte jeg. ”Og dette er Cachuara. Han snakker ikke
språket vårt, men han er sterk og modig.” Jeg nikket for å
streke under.
”Ah, Cachuara!”
Han nikket anerkjennende. ”Big strong man, killa de terrible
man-wolf, him! I am born in de Acadia, me.” Bestemte nikk.
“Him gov’nor Lawrence – “ han sputtet navnet – “him chase
us out, cleanse the land, ev’y man woman and chillen, him. And me
only ten year old, one month all locked up in de bottom of de ship,
many die - lose me mother and baby brother, all cause of dat terrible
Anglais, yes. Year of five and fifty it was, l’année de cinquante
cinque, oui. And now de English is coming back.”
Han svingte glasset, drakk djupt, plantet det i bordet med et smell.
Jeg skjønte ikke
bæra. Det gjør jeg støtt. ”That was a long time ago, and
now you’re here! Det må ha vært et spennende
liv. Hvor lenge har du bodd her?”
”Sailed us to the Carolina, him, and
we was deliver’d to big fat farmer to work field all day, no pay no
rest, no. Juste like slave, no? Den we hear ‘bout de Louisiane and
run away, walk and fish and hunt all de way, juste papa and me and
sister, yes. Come here in sixty, and dat was two and fifty year ago,
old man now, live good life, seven fine chillen, and now de English
come here too, curse dem, yoo no be English, no?”
Jeg forsikret. Han fortsatte: “Him
Cachuara, him be Indian, and we friend with Indian, we, and sometime
marry, cause dey help when we come here, yes, and many Indian from de
Barbaree and Flo’da come here and stay after rebellion, yes? Maybe
mix good, and black people too, but no English, no!” Han nikket
bestemt og tømte glasset. ”And German. And Spaniard. You be
German, you? Bist Deutsch, ja?”
”Nesten – ø – almost. Vi
er – ”
”Reisende fra det
ytterste nord!” erklærte det fra den ene sida mi, der Roger dumpet
på plass igjen. ”Frie ånder, søkere etter dunkle sannheter i
verdens avkroker og våtmarker!” kom det fra den andre sida. Så
ble det helt stille på begge sidene, unntatt små klukk og lange
sukk.
Pappan til de to ungene
dukket opp. Det spant seg en konservasjon; pappan lyste opp. ”De
L’Allemagne du Nord! Trés biens amis, gute Freunde, oui!” Han
klasket på ryggen etter tur; så kom det en tirade med pek og veiv.
Den språkfullmektige felefyren forklarte: ”Min venn Jean Pierre,
han sier mange gange takk, reddet ungene, oui, yes, ja. Nå være
dere gjester hans, ikke sant, bo så lenge som vil, ete drikke, ikke
røre kvinner, hø hø hø. Der borte, hans hjem, og nå de små
sove, vi gamle drikke litt, og tidlig morgen ut på fisk, ikke sant?”
Han gjorde som sagt. ”Ah – good wine, non?”
Rogerne og jeg ble halt
med for å innspektere; Cachuara kom humpende etter med spydet. Jean
Pierre førte oss inn i hjemmets arme lune. Huset var mer
innholdsrikt enn det virket fra utsida, styrt ut med stort kjøkken
åpent ut mot fortauet, flere rom innafor. På kjøkkenet presiderte
den ferme unge dama som hadde tatt hand om ungene over boller og
gryter som ennå putret, fisk i ymse grader av tilberedelse, grønne
kvaster, stygge kjøkkenkniver. Hun strålte da hun såg oss igjen.
Det hang kvitlauk over
døra, over vinduene og over alt. Skulle nok verge mot vampyrer og
annet skrømt; det har jeg sett på film. Små sølvkors her og der,
og et stort bilde av St. Peter. Jeg kjente ham igjen på det morske
oppsynet og en stor nøkkel, akkurat som kinovakten på Folkets Hus
da jeg var liten.
Det vekslet seg ut et
ordskifte mellom mann og kone, med armer og bein og munnen i rasende
fart; ingen sjanse til oppfattelse. Det gjorde ikke noe heller, for
nå viste Jean Pierre oss inn på et bakrom, og der var det laget
fire bosoer med teppe og potte. Gjesterom.
Synes ikke i speilet
heller, sånne skapninger. Godt vi ikke har dem hjemme. Bare huldra
innpå Øståsen, og henne er det bare han Ola som har sett snurten
av og til.
Vi trykte ut våre
takksigelser så godt vi kunne. Jean Pierre slo ut hendene med
unnskyldelser; dette var det beste han kunne gjøre, han håpet vi
ville ta til takk?
Cachuara gryntet. Vi andre
holdt hendene avvegrende opp. ”Trés bien!” sa den ene Rogeren.
”Absolument!” sa den andre. ”Sehr gut! Perfect!” Cachuara lot
handel følge ord; resolutt prøvesatte han seg på ett av teppene,
med beina i krøss og spydet i fast grep. Før vi visste ordet så
pustet han djupt med låge putrelyder. Satt fortsatt, med hodet på
knea, klar til sprang hvis faren truet.
Hadde hatt en stri dag,
Cachuara. Drept varulv, virvlet rundt i ukjent verden og greier. Jeg
hadde kjent meg bånnkjørt sjøl, jeg. Ved nærmere ettertanke
gjorde jeg nok det.
Likevel er det en norsking
som har skrevet ei hel bok som heter ’Varulven’. Det veit jeg,
for søstra mi har ham i bokhylla. Hun leser mange bøker og kan
titlene.
Etter flere høflige
fraser spankulerte vi andre ut igjen. Det hadde begynt å tynnes;
klokka var blitt svarte natta, og folk skulle sikkert tidlig på
jobb. Felefransen derimot, gamle Robert Thibodeux, holdt ut, væpnet
med ei diger mugge. Han lyste opp. ”Der dere er, ja! Dere får
fint, Jean Pierre god mann, god fiske, god fange, ham.”
”Vi er i
attentolv, Roger,” sa jeg. Jeg er flink med tall.
Samme fyren som laget
Kvanteloven, forresten. Det visste du ikke!
Folk rasket med seg
krakker og bord og andre lause ører, hilste, ruslet til sitt. Jean
Pierre gjespet, strekte seg og sa noe som inneholdt bonne nuit; så
forsvant han også. Til sist satt bare Rogerne og jeg igjen sammen
med gamle Robert og ei diger mugge med mye ugjort. Nesten litt hustri
nå; det surret og suste i hodet. Jeg kjente meg bortkommen, fortapt
bak ei vogn. Magen full, hjertet tomt.
Rogerne, derimot,
var kommet i siget og ville ingen ende ta: ”Du Robert! Vi har hørt
at USA er i krig med England igjen, og at det ikke er lenge til
slaget om New Orleans?” ”In eighteen fourteen we took a
little trip, along with colonel Jackson down the mighty Mississipp –
” Si hva du vil om Roger: Klassikerne kan han. Noen
av dem.
Vindsus over vatnet.
Tåka tetnet, lettet litt, tetnet igjen. Raslende lyder fra krattet,
et plask, et kvasst skrik. Svimmel, forvirret; hjemlaus mellom
virkelighetene. Ola kunne beholde både huldra og de andre damene;
det var bare ei for meg – nå ja, to - ; og hun var tapt for
alltid... Som over en lang avstand gjennom nattesuset hørte jeg
Robert svare: ”De French? Fui. Didna do notting in de
Acadie, didna do notting now, no. We gotta stop de English our
selves, else dey come and burn de houses, burn de crops, take our
land here in de Lousiane like dey took our land in de Acadie –
fui!”
Jeg reiste meg.
Stemmen min var rar og fjern; jeg hørte meg såvidt da jeg sa:
”Unnskyld meg, det har vært en lang dag, tusen takk for – ” så
vaklet jeg inn på bein jeg nesten ikke kjente. ”Men det er jo i
1815,” hørte jeg gjennom suset. ”Like over nyttår. Slaget
om New Orleans var kanskje det viktigste slaget i – ” “We
took a little bacon and we took a little beans, and we fought the
bloody British in the town of New Orleans. We fired our guns and the
British kept a-comin, there wasn’t nigh as many as there was a
while ago – “
På ett eller annet vis
kom jeg meg inn på rommet der Cachuara fortsatt satt og sov. Jeg
stupte over ende på et ledig teppe. - Beste måltidet i hele mitt
langstrakte liv, rakk jeg å tenke. - Hadde bare Titubaene --
Brøkdeler seinere var jeg
fortapt for denne verden.
26: Long gone lonesome blues
“Store nyheter!”
ropte Roger oppglødd rundt frokosten. ”Jeg veit alt!” Han virket
ikke så verst medtatt etter natterangelen. Sjøl om det sto en
dunst. Det gjør det ofte.
Den ene av dem.
Den besto av digre
rislapper av mais, samt bøtter med syltetøy. Fru Jean Pierre pilte
att og fram og serverte, sorterte unger, sendte de største ut på
ærender, tørket snørr på de minste, trøstet og bar seg. Herr
Jean Pierre hadde abstinert seg.
”Nesten,” sa den
andre. Cachuara sa ingenting.
”Robert er et sant
oppkomme. Han har fortalt alt vi trenger å vite!” Klærne var også
ille tilberedt. Det er de ofte.
”Nesten,” sa den
andre. Cachuara åt rislapper.
Å drikke til var ei
ubestemt blanding av fruktige safter. Roger 2 tvinnet koppen mellom
hendene, myste ned i grumset med tydelige skepsistanker. ”Gvæææ,”
sa han.
Av mais.
”Sil det i
skjegget, Sinfjøtle,” sa den første og drakk. ”Lokalbefolkningen
overlever. Sjøl om floraen av innvollsormer... Varulven – le Loup
Garou – har holdt til i disse traktene i femti år! En rømt
straffange, sier Robert; Pierre le Baton. Han slo seg ned som
eneboer, slo seg opp som varulv og slo ihjel unger. Drakk blodet
deres og ble udødelig, udrepelig. En pest og en plage. Ikke rart at
vår edle villmann er dagens helt!”
Roger 2 virket tregere i
opptrekkeren. Hadde nok fått en broderlig halvpart, etter gråtonen
å bedømme. Han grein på nesen, tømte koppen og fant den
evindelige dulpen. ”Vi er i september 1812,” gryntet han. ”Gulp.
Robert er ikke sikker på datoen. Ryktene sier at engelskmennene har
kommet for å ta Washington. Så vil de seile ned elva og ta New
Orleans – og det er ikke rykter, for pålitelige folk har hørt
det. Så – ” Han skiftet farge, la dulpen pent fra seg og
tørrbraut seg.
Skjegg verdt å nevne
hadde han jo ikke. En pistrete snørrbrems, noen fjoner her og der –
ikke rare greiene å sile med. Jeg, derimot! Ikke den andre heller.
”Det finns flere
Loup Garous andre steder!” ropte Roger 1 frydefullt. ”Av og til
samles de til fæle fester. Dit flyr de på flaggermus så store som
hester! Nåde deg hvis du kommer ut for dem natters tid – enten
dreper de deg og drikker blodet ditt, eller så drikker de og lar deg
leve såvidt, men når du vakner er du sjøl blitt en Loup Garou. Av
andre uvesener – ”
Ute på jobb, sikkert. Jeg
hadde vaket like under bevisstheten i løpet av natta, eller tidlig,
tidlig på morgenen; jeg syntes jeg hadde hørt mannsstemmer,
skramling i årer, plask – var nok fiskerne som la ut med
morgengnyet. Jeg kvir meg ikke for å jobbe, men å gå på kontoret
ved firetida er dyrplageri.
Den eldste guttungen også.
Tidlig krøkes, veit du. De har ikke vondt av å arbeide så lenge
det ikke går ut over skøytetreninga.
Roger 2 svelget noen
ganger og tok bakkestart. ”Hvis de tar New Orleans, kan de få
kontroll over ferdselsårene i det indre og klemme USA i en
nøtteknekker. Det kan bli slutten for den unge republikken! Det er
derfor mange historikere – ”
” – må vi nevne
les lumiéres! Trolske lys som danser over myrene om natta. Vi hører
overjordisk vakker sang om skjønnhet, rikdom, kjærlighet. Straks
gripes vi av en ubendig trang til å følge dem, men de danser alltid
videre når vi prøver å nå dem. Før vi veit ordet av det, står
vi i kvikksand og synker til vår visse død. Havfruene lokker oss på
samme vis ut i malstrømmer, eller ut på havet når det blåser opp
til storm.»
” – har kalt det
det viktigste slaget i Nord-Amerikas historie. Og vi har fått
orkesterplass! Jeg må bare komme meg litt først; det har vært ei
lang og strabasiøs reise. En vinskvett hadde kanskje – ” – han
fingret med dulpen. ”La meg sjekke om det har skjedd noe i
hyperrommet først.”
” Og zombiene! De
kom hit sammen med rømte slaver fra Jamaica. De står opp av grava,
holder deg fast med knokkelhendene sine og eter deg opp. Nylig har
det dukket opp enda flere – mye tyder på at de kommer fra
indianerkrigene nordpå. Og alligatorene, selvfølgelig. Vi har
dumpet oppi et folkloristisk skattkammer!” erklærte nummer 1.
”Mine banebrytende studier vil avdekke de blodige realitetene bak
mytene. Dokumentere, en gang for alle...” Han hadde fått fram
dulpen sin, han også. Den liknet til foreveksling på Roger sin.
”Fortsatt ingen
kontakt,” gryntet nummer 2. ”Bare et par gamle meldinger jeg har
glømt å...” Han gjorde noen spasmodiske øvelser med
fomlefingertotten: ”Husk linkefest lørdag 18. og søndag 19.!
Lukket turnering i Masters of the
Universe! Pokker, jeg skulle vært med;
jeg har over to hundre styrkepoeng, men det rekker jeg nok ikke – ”
Cachuara sa fortsatt
ingenting, men langet innpå den ene rislappen etter den andre mens
han observerte verden med vakent blikk. Virket absolutt kurant i dag.
”Tenk deg
oppstussen blant folklorister og antropologer: ’Loup Garou-myten i
Louisiana: Dødskult og sosiale ritualer’! La meg sjekke om det har
skjedd noe i hyperrommet først.”
”Vi befinner oss i
et område uten bedekning,” konstanterte jeg. ”Det bedrer seg nok
om et par hundre år. Hvor er vi egentlig?”
”Jeg har valgt
Tzinwiz, vortemonsteret fra Rigel, som min avatar,” sa nummer 2.
”Svak teknologi, men desto sterkere på telemanti og mental
projeksjon. Hadde vi tid, burde vi – ”
”Du også? Jeg har
tohundreogfem styrkepoeng, og nesten femti posisjonspoeng; min
Tzinwiz står klar til å projisere en skyggehær på fem tusen
augurker til Alfa Centauri – da kan jeg utslette det ytre forsvaret
til Jordboerne, og dermed – ” Han fingret. ”Fortsatt ingen
kontakt... Så rart – jeg har de samme meldingene!”
Hvordan visste han det?
«Hvordan veit du det?» spurte jeg. «Og hvor er vi egentlig?»
«Elementært, min
kjære... Pussig – den neste er uten avsender; det står bare: ”Få
han fri!” ”
”Garumf,” sa
Cachuara. Så reiste han seg, strekte seg, tok spydet og gikk ut. I
øyekroken såg jeg at fru Jean Pierre kikket stjålent etter ham; de
digre musklene, dekorasjonene. Hm.
” – reise over
og følge utviklinga hjemme i en parallell virkelighet – men jeg
rekker ikke alt heller.” Roger 2 hadde snakket seg opp i turtall;
litt av rødfargen dukket fram igjen mellom skjeggtustene.
Nummer 1 sendte meg det
vanlige nedlatende blikket. ”I Mississippideltaet, selvfølgelig.
Dette virvaret av sumper og sandbanker, overgrodd jungel, elver og
sjøer, kvikksand; et eldorado for fugl og fisk, krepsdyr og krypdyr,
muslinger, slanger, alligatorer – ” – han veivet med armene for
å favne hele dyreriket. I forfjappelsen veivet han ned en bolle med
syltetøy.
”Pussig!” sa
nummer 2. ”Den neste er uten avsender; det står bare: ”Få han
fri!” ”
Det gikk litt rundt for
meg. De to Rogerne var litt ute av fase, som en telefon over
satelitt. Som om ingen av dem var helt asynkron.
”Vi trenger
Hakkespettboka,” fastslo nummer 1. ”Vi trenger Hakkespettboka,”
kom det fra nummer 2. De snudde seg mot meg som to mann og sa i kor:
”Kan du hente Hakkespettboka, Bestefar?”
Du skjønner? Det kan være
nerverende nok med én av dem. ”Jeg skal ikke hente noe som helst.
Jeg skal videre; jeg skal til – ”
”Kensington må
vente! Mine folkloristiske studier – ”
”Kensington må
vente! Mine historiske studier – ”
”Wendak!” hylte
jeg. ”Jo snartere, jo før. Det er der de er. Jeg må – ”
Det ble til at vi
slo følge, alle tre. Med fakter og fingerpek forklarte vi at vi
trengte vegviser. Omsider lyste fru Jean Pierre opp: ”Au bogey de
fer, oui! Marie! Ou est elle, la folle pichouette, la – Marie!”
Jentungen dukket opp. Litt
seinere marsjerte vi i avsluttet tropp bortover plankefortauet. Marie
tok teten med hopp og sprett. Det kunne ha vært kjekt å få med seg
Cachuara også; han kunne fort komme til nytte... Den tause kjempen
var omringet av unge damer som gjorde fnisende forsøk på å
konservere ham. Han svarte med enstavelsesgrynt. Virket ikke som om
det dempet interessen.
Et dillidemma: Burde vi
skysse ham hjem igjen? Han hadde aldri bedt om å bli fraktet med
hals og hode til Cajunland. På andre sida hadde han visst ikke noe
imot det heller. Jeg prøvde å få oppmerksomheten hans. Jeg kunne
jo spørre hva han helst ville... Fåfengelig. Han såg ikke i min
retning en gang, opptatt som han var av to blussende femtenåringer
som trippet arm i arm og beundret mønstrene hans.
Jeg ga opp, småsprang
etter Rogerne, som var inne i seriøse drøftelser. ”Jeg kan legge
en tankesperre rundt Sol. Dermed er Jordboerne for alle praktiske
formål eliminert – ” ”Ja, men det ville kreve nesten alle
styrkepoengene mine, slik at flagellantene fra Sirius kunne...”
Og ikke bare de yngste!
Travle husmødre gjorde seg ærender ut og kikket raskt. Det var fine
tatoveringer.
I dagslyset var stien en
dampende, overgrodd tunnel. Tunell. Tunnell! Fotside slør av grønn
frynse hang og dasket i fjeset. Lumske røtter stakk foten fram og
spente beinkrok; summende skarer gikk til stupbombeangrep. Det hang
en klam dis; dagslyset ble filtrert til et grønnlig spøkelsesskjær.
Marie trippet forsiktig og slo på bakken føre seg med en lang
kjepp. Slanger? Skorpioner? Jeg holdt meg bak henne; det var hun som
var kjentmann.
”Det kryr sikkert
av korallslanger her!” ropte en av Rogerne. ”Et usedvanlig
dekorativt krypdyr, med striper i alle regnbuens farger; ett lite
bitt gir en sikker og smertefull død, strekt ut over et par timer –
”
”Noen av disse
snyltevepsene er interessante,” supplementerte den andre. ”Et
stikk som du nesten ikke merker; du får bare en hard liten kul som
klør, men noen dager seinere blir eggene til larver som eter seg inn
i kjøttet; det skal være helt uutholdelig – ”
”Skorpioner! Du
dør ikke, men du ønsker at du hadde gjort det. Foten hovner opp til
tredobbel størrelse. Av og til fører det til koldbrann – ”
”Og igler,
selvfølgelig. Blodigler av alle slag og størrelser. For ikke å
nevne vepsen.”
Han farfar hadde støtt
med seg ei brun medisinflaske, husker jeg. Der samlet han pipeolja
hver gang den bynte å surkle, til bruk mot vepsestikk og hoggorm.
Vi surklet oss fram over
råtne stubber, nedfallsgreiner, myrhøl, bekker. Det luktet vassent
og sur, gammel fis. Stien slo krøll, delte seg, forsvant, dukket opp
igjen på nye steder. Sjøl jeg, en ektefødt sønn av de dype skoger
med usviktelig stedsans, ville hatt problemer, men Marie fant vegen
uten å nøle.
Hadde klokkersviertru på
sånne remedier, han farfar. Og den brune, stinkende gørja på
medisinflaska kunne sikkert virke profylaksativt mot det meste.
”Kvæk,” sa det
i et myrhøl ved sida av stien. Marie bråstoppet. Før du fikk sukk
for seg, stupte hun på trynet uti. Det basket og plasket noen
øyeblikk, så dukket hun opp att med gjørme og visne blader og et
stort, kritthvitt smil midt i det nøttebrune fjeset. I hendene holdt
hun en diger frosk som sparket og spente. Hun gjorde noen raske
handbevegelser. Frosken stilnet, men fortsatt rykket det i den. Det
tok litt tid før den skjønte at den var død.
Marie kom med en lang
ravil full av smattelyder. Det betydde vel at froskelår var en
lekker bisk. Kanskje det var frosking de holdt på med i går kveld,
hun og Jean Batiste, da de ble overfalt av varulven.
Hun slapp den ned i en
pose i beltet. Posen fortsatte å sparke spasmodisk mens vi plasket
videre.
Og der var bilen, omringet
av buskis og kratt. Nesten ubegripelig at jeg hadde klart å kjøre
helt hit langs den overbegrodde kjerrestien. Det kom til å bli et
godt stykke med rygging.
Jeg låste opp og smatt
inn. Rogerne bakset seg inn på den andre sida og fraktet med seg
halve myra i trengelsen. En av dem nappet til seg Hakkespettboka; den
andre nappet den ut av hendene hans.
”Boka mi!” ropte
jeg. ”Vær forsiktig!” Jeg nappet den til meg og satte meg på
den.
Begge såg på meg med
sluke ører. ”Finn stikkordregisteret!” foreslo den ene. ”Slå
opp på ’Lousiana’,” sa den andre. ”Se på ’Cajun’,” la
nummer én til. ”Prøv Acadia,” kom det fra den andre.
Boka var slafsete av lang
tids bruk. Stikkordregisteret var kilometerlangt, som vanlig. Noen
hadde satt et eseløre midt i boka – hvem kunne det være? Ikke
jeg; jeg har mer respekt enn som så.
”Prøv ’New
Orleans’,” sa den første.
Jeg bladde opp på
eseløret. ”Cajuns: En forvanskning av ’Acadians’,” leste
jeg. Hm. Hvem kunne ha merket av akkurat dette stedet? ”Acadia,
kanskje opprinnelig Arcadia, var det franske navnet på det nåværende
Nova Scotia. De første nybyggerne, folk fra Bretagne, Normandie og
Biscaya-området, reiste hit på slutten av 1500-tallet. De livnærte
seg av jordbruk, fangst og fiske, utviklet vennskapelige forbindelser
med indianerne i området, lærte fangstteknikker av dem og drev
handel og misjon. Det finnes flere eksempler på ekteskap mellom
indianere og franske kolonister.”
”Fortsatt ingen
kontakt!” sa det bak meg.
”Ved freden i
Utrecht i 1713 ble Acadia avstått til England. De nye koloniherrene
ønsket å supplere den fransktalende befolkningen med engelskmenn og
skotter. Denne politikken toppet seg i 1755 da guvernøren, Charles
Lawrence, besluttet å deportere alle fransktalende. Han sendte
tropper som dreiv befolkningen sammen og stuvet dem ombord på
transportskip. Forholdene var kummerlige; mange omkom under
transporten. Skipene dumpet dem i engelske kolonier langs kysten,
hvor de enten ble jaget videre eller satt i tvungen tjeneste.
Etterhvert klarte de fleste å komme seg til Lousiana, som fortsatt
var fransk territorium. Der slo de seg ned i Mississippideltaet og
livnærte seg som fangstfolk, småbønder og fiskere, akkurat som i
Acadia.”
”Fortsatt ingen
kontakt!” sa det ved sida av meg.
”Til de samme
områdene kom også rømte slaver, indianere som var fordrevet fra
sine hjemland, spanske og tyske kolonister og all slags hjemløse
folk. Acadierne tok imot dem, slik at den unike cajun-kulturen som
utviklet seg inneholder elementer fra mange forskjellige kilder – ”
”Likevel har jeg
fått inn enda ei melding,” sa det bak meg. ”Det står – ”
Jeg la fra meg boka.
”Høres ut som gode odalinger, disse acadierne!” slo jeg fast.
”Men vi får komme oss videre, cajun eller ikke.”
”Jeg har fått den
samme meldinga,” sa det ved sida av meg. ”Det står – ”
Manøvringsenheten viste
19091812, lengde og bredde og dybde. Men motoren startet ikke.
”Se å få satt
han fri!” sa det i kor.
Null virk. Så null som et
flatt batteri. Jeg kunne da ikke ha gått fra bilen med lyset på?
”Se å få satt
den i fri!” sa det i kor.
Jeg sjekket alle de
bryterne jeg kunne finne. Ut; nesa i motoren. Sjekket plugger og
ledninger. Ingen grønn overledning, ingenting å utsette; motoren
var rein og pen som ei bånerumpe.
Inn igjen. ”Jeg får en
anelse,” sa Rogeren ved sida av meg.
Jeg vridde om nøkkelen.
Ikke et klikk.
”Jeg også,” sa
Rogeren bak meg.
Jeg fant Hakkespettboka
igjen, bladde til jeg fant den tekniske manualen. Myste meg gjennom
koplingsdiagram, oljetrykk, dekktrykk, turtall, forgasser og
utveksling.
”Hvem er ’Han’?”
funderte en av Rogerne. ”Kan det være noen vi kjenner?”
Den virket jo perfekt i
går! Det måtte finnes ei vitenskapelig forklaring!
”Har du husket å
ta av håndbrekket?” sa den andre. ”Har du sjekket
varsellampene?” sa den første.
Jeg fór over dasjbordet
med argus og saum. Vasst litt. Der var det et lite kattøye som lyste
gult, og jeg kunne foresverge at det ikke hadde vært der i går.
Manualen hadde tegning med
forklaringer. Hm. ’Idiotsperre’, hva var det?
”Kanskje du er
bensintom?” foreslo den første. ”Det skal finnes et ikon for –
” Sukk.
”Kjenner vi noen
som sitter fast?” sa den første.
Jeg bladde tilbake, fant
stikkordregisteret og slo opp. ’Idiotsperre: Denne styres over en
lukket kommunikasjonskrets. Kretsen tillater eieren, via
ekstrasensorisk persepsjon, å oppdage at føreren er i ferd med å
starte opp fordi han ikke har bedre vett. I slike tilfeller kan
eieren utløse idiotsperren med fjernkontroll. En indikator (se
illustrasjon) lyser når sperren er aktiv.’
Jeg lente meg bakover. ”Vi
får ikke startet,” sa jeg matt.
”Kanskje du har
for lite luft?” foreslo den første.
”Kanskje du har
for lite olje?” foreslo den andre.
”Kanskje
idiotsperren er på?” foreslo den tredje.
Den tredje? Jeg bråsnudde
meg. Ingen der.
Det foldet seg ut et stort
lys. Oppdragsgiveren vår ville ikke at vi skulle reise videre.
Derfor hadde han satt på idiotsperren.
Kanskje ville han
aldri oppheve
den. Da ble vi sittende her i sumpen i 1812 til evig tid, og aldri se
skimten av Titubaene mer.
Jaggu hadde han tatt
balletak, den sleske gamle slasken. Jeg burde ha skjønt at det stakk
noe under stolen før jeg skreiv under. Bare at da hadde jeg aldri
møtt Titubaene, og da...
Roger hadde husket riktig: ’I
asked Hank Williams, How lonesome does it get? Hank
Williams hasn’t answered yet – '
Jeg åpnet døra
igjen og gikk ut. Bakken sank bort under beina på meg for hvert
skritt. Med tung stemme sa jeg: ”Vi kan like godt snu. Vi kommer
ikke videre før vi har gjort – hva det nå er vi skal gjøre.”
Jeg tok med meg Hakkespettboka før jeg låste, til lesestoff i
tunge, triste kvelder. ’But I can hear him coughin’ all
night long – a hundred floors above me, in the tower of song – ’
Marie hadde fanget to
frosker til. Vi la i veg tilbake til landsbyen mens jeg spilte
Leonard Cohen inni huet.
27: I’m
so lonesome I could cry
Så da skjønner du hvor
stusslig det var med meg. Leonard Cohen inni huet, liksom!
Vi merket stor
oppskjørtelse på lang avstand. Det pilte folk att og fram. Noen
snakket og gestulerte. En flokk hadde samlet seg bortest på
fortauet; det foregikk noe ute på vatnet.
Kommet nærmere såg vi at
det låg en stor, flatbotnet båt der. Et par karer dreiv og
forankret den. Karene i båten – fem-seks stykker – virket ikke
helt tilforlatelige. De var kledt ansless enn folk i landsbyen:
Glorete tøyer som hadde vært finklær en gang; rester av uniformer.
Sko også. Gullenker, dingel og dangel. Manglet bare BMW, men båten
gjorde vel samme nytta.
Ikke ufarlige heller. Alle
hadde kniv i beltet og bukselinninga; et par hadde lange, stygge
kårder. I båten låg det tre-fire musker og dundrer opp mot ripa.
En av karene sto oppreist
framme i båten, veivet og ropte. Nede i båten låg det en fyr rett
ut, grønn i trynet, størknet blod over skjorta. Han virket ikke
særlig pigg heller.
Cachuara kom vassende
gjennom trengelsen så den delte seg som Moses i ørkenen. Han sto
litt på bryggekanten, tok et overblikk – så hoppet han ut i
båten.
Snakket stilnet. Karene i
båten glodde; kom vel ikke på noe å si. Cachuara stilte seg på
huk ved den sårete fyren, gransket såret. Så lente han seg fram,
sputtet på såret og vasket det. Mannen ynket seg, men han var nok
ikke helt med.
Såret var grundig
reingjort. Fra der jeg sto, liknet det et kjøttsår, men Cachuara ga
seg ikke: Han sang noen besvergelser, så bøyde han seg og begynte å
skjære og skrape med en kniv. Mannen sprellet og skreik, men
Cachuara dreiv på. Plutselig nappet han opp noe og slapp det ned i
båten. En av karene tok det opp: En klump av metall. Aha! Der var
nok grunnen til at han virket nedfor. Sikkert usunt å gå med for
mye bly inni seg, eller hva det nå var.
Cachuara reiste seg, ropte
og kommanderte på kaudervelisk. Ingen reaksjon. Med et grynt spratt
han opp av båten igjen, sprang inn i det nærmeste huset. En brøkdel
deretterpå kom han ut med et brennende vedtre. Han hoppet utatti
båten, blåste på vedtreet, dunket det mot ripa så det ross oske
og glør i vatnet. Sssss, sa det. Bøyde seg igjen og klemte den
gløende enden av vedtreet mot såret. Sssss, sa det.
Mannen sa ikke Ssss. I
stedet skreik han enda vederstyggeligere, sparket og veivet. De
omkringstående gapte, men kom seg ikke til å gjøre noe, enda så
handlingskraftige de virket.
Lite fristende, tenker
jeg, å stille seg opp mot en kar som såg ut som om han tygde pakker
med analoge steroider til frokost. Han såg ut over myra, torva som
flaut, vassplantene som stakk opp av gjørma. Så stupte han uti.
Det gikk et gisp, særlig
damene. Var nok flust med knudrete tømmerstokker som flaut
tilforlatelig rundt i de våte elementene her også. Men Cachuara
kvidde seg ikke; han svømte til den nærmeste torva, gransket
vekstene.
Nei. Dukket igjen, svømte
til neste torv.
Der fant han noe. Rotet
mellom filtrevekstene, grov, nappet. Med ene neven full av brun gørje
svømte han tilbake med den andre, halte seg opp i båten. Så
klasket han slam og gørje på det svartbrente såret, gnudde
griseriet godt nedi, reiv skjorta til mannen i strimer og bandt
rundt.
Mannen merket nok ikke så
mye, for etter skrikinga hadde han sloknet til ro. Grønnfargen i
trynet hadde gått over til bekledelig bleikt.
Surringa satt. Cachuara
tok et overblikk, nikket, bøyde seg og løftet hele karen som en
mjølsekk. Det såg lett ut, men sjøl jeg ville nok ha kommet til et
kort da han hoppet lett og ledig opp på plankefortauet med pasienten
på aksla.
Karen ved fortøyelsen var
nok en slags sjef: En firkantet bryter, nese som en plog, kjeft som
en krøllstrek, griseøyne. Ubarbert også. Han tok et halvt skritt.
Cachuara enste ham ikke, strente gjennom folkefjølda enda en gang,
inn i huset der vi hadde overnattet.
Hele skokken hadde stått
tryllebundet mens opptrinnet opptrådte. Nå braut skravlen laus;
mannen med plogskjæret greip tak i den første den beste, og det var
meg. Ene neven i skjorta mi, andre neven i rotasjon mens han freste:
En lang harang som inneholdt sånne ord som ’la résponsibilité’,
’s’il meurt’ og så videre.
Virket ikke spesielt
symptomatisk, denne karen. Med stor verdighet tok jeg ham rundt
handbaken og sa: ”Skjønner ikke ett ord. I don’t understand.
Verstehe nicht die Fille. Få bort labben!”
”Fikk du med deg
hele?” sa den ene Roger’n bak meg. ”Javisst!” sa den andre.
”Vi gjør som vi bruker; klipper sammen opptakene til – ”
Plogtrynet blunket
med stikkeøynene sine og slo over på engelsk. ”We require your
‘elp! De Grande Terre, she been destroyed, and de Bos,
‘e been taken captive by Claiborne – dey gonna ‘ang ‘im! –
My name, it is Youx. Dominique Youx.” Navnet
hans skulle nok gjøre inntrykk, men det gjorde det ikke. Han slapp
skjorta mi og rettet fram neven.
Jeg rakk ikke å ta den;
det gjorde den nærmeste Rogeren. ”And mine,” sa han med belevert
mine, ”is Roger. Jolly Roger.”
Fremmedkaren – Youx, som
han kalte seg – stirret på ham. Så lo han. Rått og uhøvlet. Det
gjorde karene i båten også.
Youx lo fra seg,
tørket lattertårene og sa: ”You de Jolly Roger? You ‘elp
us, den, yes? No much time. Where all de men in de
village?”
“Gone fishing,”
sa jeg og skulle til å representere meg. Det rakk jeg ikke, for der
var sannelig den andre Rogeren også og hilste med penhanda. ”I’m
Roger,” sa han verdig. ”Jolly Roger.”
Youx såg fra den ene til
den andre. Og omvendt. ”Anudder?... Very good, very well, you ’elp
too...”
Cachuara kom ut att uten
potetsekken. Hadde nok deponert ham på bakrommet. Unger, bikkjer og
kjerringer delte seg for ham som åker for plogen og ble stående og
glo. Vokst mye bare sia i går, Cachuara; og kanskje hadde han mer
inne. Potensial, den gutten!
Youx rettet en
tommelfingertott i retningen hans. ”Your savage, ’e can be
trusted, non? Hva gjorde han der inne?”
”Cachuara er en
stor høvding og trollmann fra Florida!” erklærte den ene Rogeren.
”Såg du hvordan han stelte såret?” sa den andre. ”Hvis ikke
Cachuara kan få ham frisk, så kan ingen det!» «Hans mystiske
visdom overgår alt den moderne legevitenskap kan – ”
”Ja, ja.” Youx
ble utålmodig. ”Lever han, så lever han, oui. Vi må ha hjelp.
Hvem jeg skal snakke med, jeg?”
”Snakk med oss!”
sa den ene Rogeren. ”Hvis ikke vi kan, så – ”
”Hva gjelder det?”
sa den andre.
” – nytter
ingenting,” sa den første.
Folka var skikkelig
gjestefrie her i byen: Ikke bare tok de seg av den skadeskutte
karen, men suksomsider kom det fram gumbo og drikketil også. Ikke
så storbeslått som i går kveld, men likevel. Gjestene trengte
visst både vått og tørt; virket som de hadde vært på farten ei
stund, og ikke slappet av stort på vegen.
Landsbyfolka visste
tydeligvis hvem de var: Ikke akkurat redd dem, men respektable.
Rogerne satte seg på
fortauet sammen med Youx, ei potte gumbo og ei bøtte vin. En annen
av de nyankomne satte seg sammen med dem; en purklendt kar med
hengevom og hengegeip, sur å se på, som om han var kronologisk
forstoppet. Vincent Gambi, kalte han seg, men etter at han hadde
gjort dét sa han ikke et ord, satt bare og skulte under svarte
øyenbryn som børte vært klipt. Hår i øra også. Gamle Robert kom
borttil.
Jeg ville ha litt kontroll
og satte meg i utkanten av rådslagelsen. Rundt gikk kjerringer og
unger med øra på stilk.
Dominique Youx førte
ordet og var nok vant til det. ”De kom for to dager sia – et
krigsskip, seks kanonbåter! Hundrevis av soldater! De gikk inn i
havna, rett utafor le grand maison –
blanke formiddagen. Le Bos, han
underholdt gjester på verandaen; handelsmenn fra byen; det var
kvinner, vin, orkester; vi andre hadde hviledag... Og da båtene
dukket opp hilste vi dem med flagg og jubel; de var våre beskyttere,
n'est-ce vrai!”
Han ristet på huet, rullet med begge øynene, kunne ikke tru det han
fortalte, enda han egenhendig hadde sett det sjøl. Han måtte
styrke seg med en forfriskelse. Og en til.
Rogerne satt side ved
side, nikket langsomt og forstandig, hmmet og såg kloke og
utgrunnelige ut. Til hjelp i dette arbeidet hadde de hver sin kopp
med vin i som de tømte og fylte i takt. Visste en ikke bedre, skulle
en tru de var et speilbilde.
Jeg skjønte åssen de
tenkte, for jeg er ikke dum: Si så lite som mulig; grynte noen
symptomatiske lyder, men ellers lye nok til å skjønne hvor landet
låg an. Hvor lenge var det fysikalsk mulig for en Roger eller to å
holde snavla? Lurte jeg på i mitt stille sinn.
”Uten varsel
begynte kanonene å drønne! Le grand
maison, paviljongen, restauranten, våre
egne hus, horehuset; alt ble smadret, ikke sant! Det var en kanonade
som aldri ville gi seg, og folk løp for livet – sjøfolk,
hustruer, tjenere, en skipslast med slaver nettopp ankommet fra Cuba.
Horene, kjøpmennene og følget deres, skrik og spetakkel, og
kruttrøyken dreiv, kanonene tordnet; drepte og sårete i alle
retninger – et blodbad!”
Beretningen fosset
ut mens de små, spisse øynene hans skvatt att og fram mellom den
ene Rogeren til den andre. Imens satt sidekicket hans, Vincent Gambi,
og skulte for å passe på at vi fikk med oss hvert ord. Geipte nå
og da, for å streke under alvoret. Gamle Robert satt bak Rogerne med
øyne som klinker. Nå kunne han ikke holde seg lenger: ”Merde!
Guds blod! De nekter seg intet og ingen
ting, disse geitpulerne, nei; hver kveld jeg ber som Gudfryktig mann
at Helvetes porter må åpne seg og oppsluke hver eneste Anglais
til den evige pine, jeg – ”
Youx satte seg rett
opp. ”Anglais? Hvem
sa Anglais? Det
var amerikanske skip,
amerikanske soldater,
stjerner og striper, oui! Derfor vi ikke løsnet et skudd mens de la
breisidene til; derfor vi flokket oss ned på stranda for å hilse
og vinke!” Han huffet og puffet seg, som om han ikke kunne tru sine
egne ører. «Le Bos, han
har sagt vi ikke røre amerikanske skip, og en gang hengt en fyr som
- « han prustet og ristet på huet, sint og frust.
Robert, stakkar, ble
enda trillere rund i øya. De grå skjeggstråene strittet.
”Americaine! Men
men men, de skal beskytte, ja? Ikke beskyte? Ikke dundre og drepe? Vi
deres lojale såtter, vi? Og krigsskip, de skal stoppe les
Anglais og banditter, ikke flinke
handelsmenn som Monseigneur Lafitte,
nei? Og jeg sier, hvor ville fine folk i byen være, hvor de fikk
sine slaver og sin vin, sin krydder og sin silke, om ikke fra
Monseigneur Lafitte?
Vi også.” Han strauk seg villredelig over skjeggbusta. Som en
ettertanke måtte han gripe til glasset.
Rogerne passet på å
nikke i kor. ”Så sant som det er sagt, Robert! Kloke ord! Men hva
kan forklaringa være på slik underlig atferd? Klukk.”
Youx snerret:
”Misunnelse; hva jeg veit? Men denne amerikanske guvernøren –
denne Claiborne som de har sendt oss nordfra som straff for våre
synder, dem vi har gjort og dem vi har tenkt å gjøre, han har vært
ute etter le Bos helt
fra han kom, med sine skatter og avgifter og bøter! Og soldater. Det
er bare ett år sia han satte opp plakater, 500 blanke sølvdollar
til den som fører kaptein Lafitte til New Orleans som fange – ”
Robert gapskrattet. ”Ja,
og noen dager derpå satt det nye plakater der, hvor kaptein Lafitte
lovet 1500 dollar til den som fører guvernør Claiborne som fange
til Barataria – og alle folk lo, men guvernør Claiborne, han lo
ikke, han.”
«Vasst litt!» sa en av
Rogerne. «Vent litt!» sa en av de andre «Hvem er denne Claiborne,
og Barataria, og - « «Står de i Hakkespettboka?» sa den første.
Youx og gamle Robert
begynte å svare samtidig. Men som på kommando foldet begge Rogerne
øra sammen og bladde i Hakkespettboka i stedet. Og sannelig min katt
hadde de hver sin! Hvor kom den fra? Den andre Rogeren hadde jo rotet
bort sin. Det vil si min. Det vil si -
En av dem (Rogerne)
utbraut: «Her er han! En kjekkas.» Han viste fram bildet i boka:
«Jean Lafitte – gentleman, sjørøver og patriot,» sto det.
Trønderbart. Svart, krøllete hår, lusestegar ned til øreflippen,
hatten på snei. Skarp nese, mysende øyne, et halvsmil. Han sto og
tok seg ut som om han likte å stå og ta seg ut.
«En smukkas,» sa den
andre og leste: «Jean Lafitte var smuglerkongen av Barataria, et
øyrike av sumper, sandbanker, dampende jungel og blå laguner fra
New Orleans til Mexicogulfen. Fra sitt luksuriøse hovedkvarter - «
«En populær og aktet
mann i byen, både i dens sosiale elite og i skarene av
fransk-spanske kreoler, cajuns fra Canada, tyskere, rømte slaver,
forliste sjømenn og innflyttere av ymse herkomst,» leste den andre.
«USA hadde kjøpt - «
« - på den største øya,
Grande Terre, styrte han et nettverk av smuglerruter og en armada av
kaperskip som spesialiserte seg på å plyndre spanske handelsskip.
På et tidspunkt var han den rikeste og mektigste mannen i den nye
delstaten Lousiana - - «
« - territoriet fra den
pengelense Napoleon i 1803. Men Washington var langt borte, og
innbyggerne var vant til å omtale sine fjerne overhoder med et
skuldertrekk. Den nyutnevnte guvernøren, Charles Claiborne, satte
seg som mål å få bukt med smuglerhandelen inn til byen og oppover
Mississippi. Han innførte - «
Rogerne var
oppslukt. Det var ikke Youx eller Gambi. «Nok snakk!» sa den
første. «Grynt!» sa den andre. Begge reiste seg. «Dere hjelpe
oss, non?» sa Youx. «Vi samler hær av frivillige. Vi befrir le
Bos før han kommer til byen, oui. Vi
skal vise!»
Gambi skulte. Så begynte
han å rense neglene sine med kniven. De trengte en rens.
Napoleon hadde vært
blakk, altså. Ikke så rart når en tenkte etter: «Det køster å
vara kar,» sa han Ola Ronk når han reiste til Skarnes og leide
pornofilm. - Jeg merket at gjestene begynte å bli utålmodige. Her
trengtes inngrep fra min sindige ro! Så jeg reiste meg også. «Vi
hjelper,» sa jeg. «Men vi må tenke oss litt om. Hva er lurest?»
«Ikke tid til
tanke!» ropte Youx. «Le Bos,
de frakter ham til New Orleans, henger ham, kaster ham i fangehullet,
hvem vite? Vi drar nå. Menn, børser, pistoler, økser. Alle som kan
krype og gå. Vi må! Dra nå!» Han trampet. Gambi gryntet.
Gamle Robert sa: «Men,
men, men. Du sa krigsskip, kanonbåter, mange hundre menn? Hva kan vi
- «
«Krigsskip ligger
ved Terre Grande. Kanonbåtene reiser rundt, jakter fredelige sjømenn
– prøver nok å rense Barataria!» snerret Youx. «De roter seg
bort, finner ikke fram, veit du. Men én pram som frakter soldater og
le Bos til
byen. De har tjue, tredve mann. Vi må avskjære. Dra nå!»
Jeg er ikke så dum som du
skal ha det til. Jeg fikk en glitrende god idé. «Cachuara!» sa
jeg.
Youx snudde seg mot meg.
Gambi tok kniven ut av neseboret og skulte som om jeg var en buse han
hadde gravd ut. Youx sa: «Hva meine? Hvem er? Hvor da?»
Rogerne fortsatte med å
peke og forklare: «Smuglervirksomheten var bare én del av Lafittes
innbringende virksomhet. Han hadde - « Jeg sa: «Vi har ikke tid
til å samle mange menn; da blir han sikkert hengt først. Vi drar
nå, med noen få menn, og rasker over dem! Da trenger vi Cachuara.
Én av ham gjør ut for mange av dem. Hvor langt borte er de?»
Som sagt før: Huet
mitt er laget for frakt, ikke for fart. Og nå hadde jeg fraktet og
lagt sammen. Lafitte måtte være den fyren som Han Tykje ville at
vi skulle befri; han hørtes ut som en sånn en. Så dermed kom vi
ikke noe sted før vi hadde gjort som sagt. Måtte vi, så måtte vi.
Jim Dandy to the rescue!
«- kaperbrev fra
republikken Cartagena, som kjempet for uavhengighet fra - «
Som du skjønner: Når det
trengs, er jeg en modig maur med dødsforakt. Jeg reiste meg og gikk
mot den flate båten. Rogerne holdt på med sitt: «- mange legender
om Lafitte og damebekjentskapene hans. En av dem vil ha det til at
guvernørens hustru - « sa den ene.
«- arrestordre på ham.
Men Lafitte fortsatte med å besøke byen, hilse på gode kunder,
invitere framstående personer til festligheter på Grande Terre - «
sa den andre.
«Colombia. Dette brevet
tillot ham å borde og plyndre spanske og andre skip i rom sjø. Men
kapervirksomhet begynte å gå av moten internasjonalt, og Claiborne
- « sa den tredje.
Jeg snudde meg, løftet
begge Rogerne opp etter nakkeskinnet og sendte dem i retning båten.
«Vi drar!» sa jeg.
Tredje?
Og hvis Han Tykje ikke
fikk viljen sin, kunne jeg bli sittende til evig tid og aldri se en
eneste Tituba igjen. Dermed var det én ting å gjøre, og det var å
få befridd denne Lafitte så fort råd var. Helst før han rakk å
bli hengt.
Rogerne begynte å
oppfatte situasjonen og snublet egenhendig bortover plankefortauet,
ned i båten. Cachuara dukket opp i døra til nabohuset, kikket hit
og dit, kastet et spørrende blikk på meg: «Gabbel gokk?»
«Ja kom igjen!» svarte
jeg og vinket ham med meg. Opp i båten med oss begge to. Youx og
Gambi sprang rundt som stabssersjanter og samlet det gjenlevende
mannskapet sitt. Ikke alle virket begeistret; hadde kanskje gledet
seg til en frikveld. Men: «Komme nå, vi drar, ja!» ropte Youx og
sendte den ene etter den andre på huet og ræva opp i båten igjen.
Gambi gryntet og gjorde likeens.
Omsider var vi samlet til
avmarsj. Båten var flat som ei pannekake med årekeiper, men de var
mest til pynt; Youx satte folka sine i gang med å stake. Var nok den
greieste måten å ta seg fram på, i denne gjørma uten skarpt
skille mellom landjord og våte elementer. - Øvde karer, tydeligvis;
vi fikk forbausende god fart gjennom gjørma.
Froskene kvekket og
insektene surret; myggen beit, og dampen hang som et vått og varmt
ullteppe mellom greinene over oss. Vi glei innover mellom buskene og
hadde snart lagt landsbyen bak oss. Rakk ikke å si ordentlig takk
for oss en gang.
«- bestemte seg for å
stanse piratvirksomheten. Han samlet en styrke på fem hundre menn og
sendte - « sa Rogerne. En av dem.
28: Move
it on over
Fortida er lang. Det er framtida også.
Tilsammen utgjør de evigheten. Og evigheten er filtret sammen med
en hel masse andre evigheter, sier Roger: Ufattelig mange evigheter.
På kryss og tvers, att og fram og rundt omkring. Overalt! Er det
rart du blir forvirret og anterert?
Som sagt er jeg blottet for dødsforakt.
Ikke så dumdristig som i ungdommens vår, i 160 i svingene oppover
mot Flisa: Like modig, bare klokere. Og skulle jeg komme videre i
livet, i verden, i evigheten, så måtte vi befri denne
Lafitte-fyren.
Så nå satt jeg i en elvepram på veg
gjennom laguner og gjørmehøl i Mississippis elvedelta for å befri
kaptein Sortebill fra femtenhundreogfjorten. Staket oss fram til kamp
mot overmakta: Seks fillete sjørøvere med tatover og dingeldang, et
par ubrukelige interlektuelle med Asparges, en traust og solid
bygdegutt fra Odalens dype skoger. Samt vårt hemmelige våpen;
villmannen Cachuara. Kaninen i ermet!
Solgte Lousiana med hud og hår! Litt
av en fyr. Men som det står i diktet: «Med seir fra Moskva til Val
Gardena - «
Fordelen med en sånn pram er at den
ikke stikker djupt i vatnet, så da går den ikke på grunn støtt og
stadig. Baklempen er at den mangler kjøl, så den er vond å styre.
Snur hit og dit for et godt ord. Akkurat som ei eike.
Napoleon, meiner jeg. Rogerne drøftet
situasjonen: «Jean Lafitte kjempet sammen med oberst Jackson i
slaget ved New Orleans, står det her!» «Uten ham ville
engelskmennene ha seiret. Han kjente sumpen som sin egen bukselomme,
og la seg i bakhold der de minst ventet - «
En og annen stripete tømmerstokk flaut
forbi. Glefset når de trudde det kunne lønne seg, men ellers like
dvaske som råtestokker flest. «Han dør dog ensom på Sankt
Helena.» Til ettertanke for noen og hver, tenkte jeg. Til gjengjeld
glir ei eike uten kjøl lettere i vatnet. Reis til Storsjøen og
prøv! Båt kan du låne av meg.
Youx pekte og rekommanderte mens folka
hans staket. Landskapet var seg likt hele tida: Grønne, mosegrodde
greiner som hang over hodene på oss; torv og gjørme; vatn som
putret og boblet; smale kanaler gjennom grønsken der vi såvidt
klarte å komme fram. Lukt av grønske, råtne blader, prumpebobler
fra sumpens innerste voller.
Du må tette den først; den ligger ved
båtstøa med ræva i været og har ikke vært i vatnet på tre år.
Da sprekker den som en sil. Ta med deg ti liter flytende tjære. Kost
trenger du også.
Slapp ikke unna jobben, Rogerne og jeg
heller. Eller Cachuara. Men det nyttet ikke at alle staket samtidig;
en måtte liste seg fram med fin hånd og raffinade: To mann på hver
side; flere kunne ikke jobbe samtidig, ellers ble det dårlig
kordinering og landkjenning.
Slik tok vi oss fram
gjennom dampbadet. Jeg skjønte ikke hvordan Youx kunne ane hvor vi
var, her hvor hver kulp og hvert gjørmeflak var klin like den neste.
Sjøl ville jeg ha gått meg bort etter to skritt hvis jeg kom så
langt. Men Youx nølte sjelden, pekte og maste. Han måtte ha
oversanselig fornemmelse av både landskap og vannskap.
Med robåt i Storsjøen kan jeg snu på
en femøring. Treffer strandkanten på nærmeste millimeter, nesten
som øyne i nakken. Her, derimot! Prammen svingte i nitti grader for
et godt ord. Så ble det å rette opp, uten ett eneste punkt å sikte
etter. Bare Youx som kjeftet og pekte.
Fluene surret og myggen den beit.
Ansiktet, armene, leggene var hovne av bestikkelser. De kom seg inni
klærne også; av og til strauk jeg flatneven over bringa og merket
at det knaste. Innimellom dukket det opp en ekstra glupsk klegg, så
stor som en tomme, amerikansk størrelse. Sånne klasket jeg til hvis
jeg rakk det, og det hendte jeg traff så blodet skvatt.
Slanger svømte forbi, noen grønne,
noen i regnbuens farger. En trestokk satte seg plutselig i bevegelse
og glefset så det klirret i skarpe tenner, etter ett eller annet
halvstort kryp som forsvant inn i buskaset. Pissepausene tok vi over
ripa, men ikke med en av de knudrete tømmerstokkene i nærheten.
Det gikk ikke lydlaust framover. Karene
bannet og bar seg, men dreiv på. Disiplerte og pålitelige
arbeidsfolk i sjørøverfaget, virket det som. Jeg hadde ventet at de
skulle dra i gang en sjanti mens de staket for å få jobben til å
gli mer taktfullt: «Å ro meg langsomt fra land, og gi meg ransom
på vann! Til Drøbak med han Grise-Per vi aldri komma kan - «
men det gjorde de ikke. Jeg skulle hatt med gitaren, men den hang
hjemme.
Rogerne stimlet sammen rundt
Hakkespettboka og drøftet: «Lafitte hadde tusen sjørøvere og
mange skip - « «Og kaperbrev fra Cartagena de Indias, så han kunne
plyndre spanske skip helt lovlig!» «Et helt lite rike med egne
lover. Barer, bordell og alle sivilisasjonens gleder.» «Et tropisk
paradis!»
Det mørknet så fort som sluppet ut av
en sekk. Gjennom dampen og disen steig en diger, omtåket fullmåne
over horisontens rand og sendte et spøkelsesaktig skjær over
sumplandet.
Ustemt, men med alle strengene. Uten
mat og drikke duger ikke helten. Vi stanset et øyeblikk og tygde
flatbrød mens øynene vendte seg til spøkelseslyset. Så staket vi
oss videre gjennom sund og laguner. I Odalen ligger myggen og flua og
resten av de bevingete skarer og sover om natta. Det gjorde de ikke
her, de surret og stakk som før.
Cachuara snuste mot været. Myste
mistenkelig mot disen. Varulvmånen seig sakte og umerkelig over
himmelen: Ante han flere av samme slaget der ute? Skyggen som danset
mellom tåkedottene – var det en zombi, eller bare et synsbidrag
som forsvant?
Umulig å vite. Tankene sine holdt han
for seg sjøl; satt taus og utgrunnelig og skulte. Kjekt å ha ham på
sitt eget parti, uansett, og ikke på motpartens.
Sjørøverne jabbet seg imellom på et
språk som ikke var skolefransk. Plutselig hysjet Youx på dem,
gestulerte, holdt handa opp til øret. Var det stemmer vi
hørte gjennom nattesuset?
Nei: Snatring, summing, plask. Ingen
stemmer. Vi staket oss videre i spøkelsesskjæret fra en sørpefull
måne. Sjøl Rogerne tok signalet og knepte nebb.
Prammen seig gjennom en kanal som videt
seg ut og ble til et tjern, en innsjø, ei havbukt. Det var et sig i
vatnet som trakk prammen utover. Vi var nok i munningen til
Mississippi, der den videt seg ut til sjøer og laguner mens den
fraktet halvparten av vatnet i Nord-Amerika mot havet. Og der!
Et rødt øye glødde like over vatnet
– nei, over noe langflatt, mørkt noe. Og nå hørte vi svake
stemmer. Det bleike lysskjæret gjorde alle avstander like lange, men
stemmene kunne ikke være langt borte... Youx gjorde tegn til at vi
skulle holde ettertrykkelig kjeft. Han hveste og pekte: «Der er
prammen, ja! De frakter le Bos til byen, tredve vakter,
kanskje flere! Vi følger etter. Må ikke se oss, nei. Må ikke høre
oss. Stille!»
Ikke rette tidspunktet til å rope Skip
Åhei, altså. Etterhvert ble det tydelig at den store, mørke tingen
også var en pram, mye større enn den vi satt i. Den hadde kurs
motstrøms. Det røde øyet var ei lanterne. Jeg skimtet skikkelser
langs rekka. De bøyde seg att og fram i takt mens en stemme ropte
taktfulle oppmuntringer: «One, two, three, four! One, two,
three --»
Roere. Minst ti; sikkert like mange på
den andre sida, og kanskje flere på frivakt som jeg ikke kunne se.
Skulle forundre meg om de ikke var bevæpnet også. And a one and
a two and a three and a four, tenkte jeg. Railroad, steamboat,
river and canal – yonder comes a sucker, and he's got my gal. And
she's gone, gone, gone -
Jeg veit ikke hvilken plan Youx hadde.
Jeg veit ikke hvilken plan jeg hadde sjøl heller. Men hvis den fyren
vi skulle befri befant seg på farkosten, så hadde vi ikke lange
tida å gjøre det på. Med alle roerne seig den store prammen
oppover mye raskere enn vi kunne følge etter. Gode råd var
dyrekjøpte.
«Pip», sa det fra den ene Rogeren.
«Pip», sa det fra den andre. Så begynte to blikkboksstemmer å
snakke i kor. «Gatka ti nikogr wa butichgu wa rachid!» sa de.
«Guakk guakk!»
Sjørøverne satte seg rett opp og
glodde på Rogerne. Hadde det vært lysere, hadde jeg nok sett at de
måpte av fjamselse. Cachuara også.
Jeg skjønte ikke ett ord, og langt
mindre to. Men stemmene kjente jeg: Begge tilhørte Han Tykje. Hadde
han slått helt over på morsmålet fra Indre Salten?
Blikkboksstemmene kom fra dulpene til
Rogerne: Som et trylleslag hadde begge fått liv. Der satt de med
hver sin i handa og visste ikke hva de skulle si, og det hendte ikke
ofte.
«Guaché?» sa
Cachuara. «Wa ta kangaka, né?» Enda han var ikke fra
Salten. Mens han snakket, fortsatte han å kikke mot himmelranda.
Det spant seg ut en konservasjon mellom
blikkboksstemmene og Cachuara. Vår mann nikket og gestulerte; så
slo han seg for brystet og avsluttet samtalen med et ettertrykkelig:
«Guakk!» Og før vi visste ett ord av det glei han over ripa og
svømte motstrøms med kraftfulle tak.
Roux fant omsider munn og mule. «Hva
dere driver med, dere?» kveste han og pekte anklagende på Rogerne.
Men i det samme fikk han enda flere ting å tenke på. Dulpene hadde
avsluttet samtalen. Nå hørtes et «Pluff!» fra himmelen: Et
lysglimt; deretter svak motordur i stedet. Låg murring, omtrent som
fra en Cadillac 1952 Series 2 Convertible. Den murret seg stadig
nærmere – og der dukket det opp et fjernlys. Det strauk lågt over
prammen med blåjakker og skatteoppkrevere. Et mindre lys skilte seg
ut, dalte, traff prammen --
«Kapoff!» sa det med et høgt smell.
Like deretterpå kom det ett til: «Kapoff!» Så mye skrik og skrål.
Vi satt så langt borte at vi bare kunne skimte, men det såg ut til
at folk fór i hulter og bulter ut i vatnet. Den store prammen vippet
opp, så ned; så delte den seg og mistet framdrift.
Vår egen pram fortsatte å drive
utover. Roux pekte: «Ikke roe nå, nei! Stake videre!» Vi så
gjorde.
Jo: Det var en Cadillac 1952.
Den strauk over oss, så nær at jeg kjente vindpustet og
bensinlukta. «Murre murre murre!» sa den. Jeg kunne granske
hjulstillinga også.
Vernepliktige og frivillige her i 1812
var nok ikke like svømmeferdige. Det virket som om mange kavet fælt
for å komme i land, eller finne en planke å klamre seg til.
Cachuara hadde svømt på kryss og
tvers mellom planker og lause eksistenser. Nå kom han svømmende
nedover igjen med den ene handa. Med den andre slepte han en fyr som
hadde sett bedre dager.
Cadillacen gjorde en runde i lufta,
sveipte over vrakrestene og de kavende folka til skattefuten igjen;
så satte den kursen mot himmelens rand. «Pluff!» Plutselig var den
søkk borte. Etterlot seg bare et høl på himmelen; så kom disen
sigende og fylte. Rogerne nikket bifallende. «Det var nok jeg som
måtte gripe inn igjen, ja,» sa den ene. «En rask avstikker på
vegen mot nye dimensjoner,» fastslo den andre.
Cachuara kom svømmende bort til ripa.
Rundt nakken på ham hang det en kar med jakke og bart.
Jakka hadde frynser med gullstriper,
gjørme og grønske. Fyren slapp Cachuara, tok tak i ripa, heiste seg
opp og skrevet opp i prammen med et smalt smil på tvers av det
spisse fjeset. Der tok han sin plass med den selvfølgeligste
autorisasjon av verden, grønskeflekker eller ikke. «Merci, mes
amis! En beklagelig misforståelse dette, ja. Guvernør Claiborne,
han er en overivrig mann iblant, han. Og hvem, gode venner, har vi
her?» Blikket hans skvatt fra den ene Rogeren til den andre, til
meg, til Cachuara, tilbake til Rogerne.
Roger nummer en kremtet. «Mitt navn er
Roger. Jolly Roger,» svarte han med et lite bukk, så belevent som
en Roger klarer å få det til. «En vandrer på livets mangfoldige
sti. En seiler på undringens buktende elv! Og dette er - «
«Roger. Jolly Roger,» sa nummer to.
«Jeg ferdes langs oppdagelsens stier, jeg søker sannheter bak
tidens borterste blåne. Og jeg - «
«Jeg er Harry,» sa jeg.
«Og De, edle herre, er utvilsomt Jean
Lafitte? Herren til Barataria - « sa en av Rogerne.
«- og handelsmann, adelsmann og
sjøfarer?» sa den andre.
«Og dette er Cachuara,» sa jeg.
Lafitte nikket kort. «Og sammen har
dere bidratt til å avslutte en pinlig episode! Utvilsomt ville alt
blitt klart i New Orleans. Men livet er kort; vi har mye å rette
opp.» Han klappet i hendene. «Til Barataria!»
Mennene hadde sittet urørlige, med
måpende munn og mæle. Nå satte de seg i bevegelse som én mann,
tok stakene og begynte å stake, samme vegen som strømmen bar oss.
Det var noe kjent ved Lafitte.
Måten han smilte på; det skarpe blikket; sikkerheten i hver
bevegelse. Nei, ikke akkurat som Han Tykje – men kanskje en
fetter. En inkanasjon? Mellom alle mangfoldige verdener var det
meste mulig.
Lafitte ristet litt tang ut av håret.
Kastet et blikk bakover. «Jeg er redd guvernøren ikke kom så godt
ut av dette, han,» mumlet han. «Ingen sjømann, han kunne ha sittet
trygt i New Orleans, men nå blir han mat for krokodiller, kanskje.»
Han ristet sakte på hodet, sukket, strekte ei hand ut mot Cachuara.
«Og du, min tause og fryktløse venn, du skal feires som en helt av
Barataria og velge fritt blant mine vakre slavinner! Og derfor: Til
Barataria! Vi har mye å gjøre, vi. Mais oui, oui.»
Mennene staket på harde livet.
Cachuara satt stum som ei sviske og skulte mot månen. Ikke godt å
vite hvor mye han oppfattet, og kanskje lengtet han hjem.
Fullmånen svømte over himmelen, og
prammen sørover mot Lafittes kongerike.
Jeg listet meg til en time eller to på
øret. Tregolvet var hardt og vått med tresmak i ræva, så det ble
ikke rare lukkøye jeg fikk. Innimellom måtte jeg ta tørn med å
stake. Rogerne rogret og prøvde å få til en konservasjon med
sjørøversjefen, men nå var han opptatt med sine egne planer og
spurte ut Youx & Co om status kvo og andre muligheter. Praten
gikk på fransk og spansk og kaudervelisk, med engelsk innimellom, og
Lafitte ble mer opprørt og forbasket jo klarere situasjonen ble for
ham.
Elvedeltaet videt seg ut og gikk
suksomsider over i hav. Jeg duppet ut og inn av søvnen. Et øyeblikk
var jeg hjemme og vatnet Antonsen; så var jeg på Rifleman's Arms
med en grumsete sider...
Sola sto opp på en blanklakkert himmel
over et hav overbestrødd med øyer og holmer, som persiller på en
blå duk. Bevingete skarer av ymse slag hilste morgenen i en kakefoni
av tonearter så langt øret kunne se. Mange stakk; andre sa gakk.
Rosa pelikaner svømte over himmelen på vinger så lange som en
albatrost.
Han greier seg fint noen måner uten
vatn; sånt er vanlig i ørkenen han stammer fra. Men kanskje ikke i
flere hundre år. Jeg kjente et stikk av samvittighet: Han har fulgt
meg som Nilsen på lasset i medgang og nedgang, helt fra min tapte
ungdom og like inn i pensjonismen. Sitter i kroken sin og sier ikke
et kløyva ord, bare er der. Fortjener ikke å bli overlatt til seg
sjøl på denne måten - high and dry, som Emile Ford synger. Men
kondoren har visst enda større vingeslag.
Rett foran oss: Ei stor, grønn øy med
ei lang brygge. Bebyggelse ned mot stranda; et seilskip på hitsida;
to båter så store som nordlandssjekter. Båtene gikk i skyttel, att
og fram til brygga. Det hadde nok ligget lagerskur og andre bygninger
langsmed stranda, men de var blitt til plankehauger og pinneved. Et
par steder steig det røyk. Bygningene lengre oppe virket stort sett
uskadd: Hytter med stråtak; et større hus med en stor, overbygd
veranda. Lafitte viftet og pekte. «Grande Terre! Mon îsle; mon
pays! Vårt land, vårt land, vårt foster - «
Bortover stranda var det sand og
vaiende palmer. En gjeng pelikaner vasset rundt og gapte etter fisk,
uanfektert av oppstusset ved brygga. Det var lett å skjønne at folk
kunne like seg her, langt fra futen og andre plager – til nå, i
hvert fall. Et skatteparadis, stappfullt av intensiver for folk med
tiltak og pågang. «Vårt vann, vårt vann, vårt fostervann!»
kunne han heller ha sunget.
Noen stramme karer i blå frakker holdt
styr på en fargerik skare som satt kneblet på hender og føtter.
Både folk og røvere, såg det ut til: Mange av fangene var mørke
og halvnakne – noen menn; flest damer: Slaver fra Cuba? Andre var
av blandet oppsyn og liknet på Lafittes karer her i båten.
Blåjakkene gjorde ikke forskjell på noen; det spilte ingen trille
enten du var brun eller rosa i skinnet. Buntet sammen med kreti og
plenti, og plassert på bakstussen med halen mellom beina.
Bortover bakken låg det strødd
fem-seks skikkelser som hadde sine beste år bak seg. Ingen lot seg
affektere av dem; blåjakkene som kom drassende med seierens frukter
skrevet bare over dem. Akkurat ferdige med å gjennomsøke de
gjenlevende bygningene, såg det ut til. De siste kom ned mot brygga
mens de slepte på kister, bilder og andre lause ører.
«Merde!» sa Lafitte. «Den gale
guvernøren plyndrer våre rikdommer, våre slaver! Drept mange menn;
han må skamme seg og brenne evig i helvetes pine og pøl, han! Men
vi skal...»
Prammen hadde seget nærmere øya enn
godt var. Noen der inne hadde sett oss; plutselig stoppet de opp i
sitt travle virke, pekte og gestulerte.
En av blåjakkene hadde en stor og rar
hatt. Han viftet med en sabel og ropte noe. Straks spratt flere av de
blåkledte opp i en av båtene, skauv den ut og ga seg til å ro.
Lafitte snurret rundt og freste en
ordre. Karene hans grep stakene og begynte å skyve. Det låg flere
mindre øyer i nærheten; vi satte kursen mot den nærmeste. Robåten
nærmet seg med raske skritt.
Rogerne hadde oppfattet situasjonen
raskere enn vanlig. De nappet fram hver sin dulp og tastet. «Pip!»
sa det. «Herr Tykje? Unnskyld at vi forstyrrer igjen. Men nå er det
inntrådt - «
«Achtad ib igbo, waz!» snerret det
fra dulpene.
Cachuara fikk plutselig talens munn og
mæle igjen. Det var blitt lettere å skjønne ham etterhvert: «Wa
bodak, cha kach'node ek!» forklarte han. «Wa dak!»
Dulpen ble irritert. «Nga
wach was, wodak!» fastslo den. «Må æg absolutt gjær ailt
sjøll? Klikk.»
Rogerne såg storøyd på hverandre.
«Det finns en odalizer på nettet!» sa den ene. «Du mater inn
norsk, og ut kommer språket til Ola Ronk. Kanskje kunne den ha
oversatt kaudervelsk også?»
«Det finns en trøndelizer også,» sa
den andre. «Den oversetter begge veger. Synd vi ikke - «
Båten bak oss kom stadig nærmere.
Noen av karene hadde seriøse børser med lange kniver på og såg
morske ut. Mens roerne fossrodde gikk de ned i knestående og siktet.
Muskene dundret, men de hadde ikke særlig godt støhold i båten:
Den første salven tegnet tankestreker i vatnet. Til alt hell var de
styrt ut med munnladere; det tok tid å lade på nytt med krutthorn
og ladestokk.
Internettet er nok kommet for å bli,
samma hva du sier. Men det kan aldri erstatte tekst-TV eller ei god
bok, og foreløpig klarer jeg meg fint uten. En sånn dulp som
snakker på tvers av århundrer og andre hindringer, derimot, kunne
det være kjekt å ha.
Prammen skurte mot grusen inne ved
land. Den store robåten var bare ti-femten meter bak oss. Skytterne
gjorde seg klare til neste salve. Men det er jo ikke sikkert du kunne
ringe til flere enn Han Tykje.
Rart med det: Du trur aldri at noe galt
kan hende med akkurat deg. Du ser at folk røsser for fote rundt deg;
hjertefark, kollisjon, konkurs og skilsmisser – men inne i huet
ditt er og blir du sjøl et unntak. Du er udødelig, akkurat som
helten i filmen. Ellers ville det jo bli slutt på hele serien.
Sånn er det med meg også. Men en dag
ble jeg redundert som lyn fra klar himmel, og deretter gikk det slag
i slag. Jeg hadde nådd det punktet der jeg begynte å bli redd for
mitt eget skinn. Magan kjentes laus og uberegnelig da jeg skrevet
over ripa og hoppet nedi vatnet, og i det samme merket jeg et
skjessblad bløtt gjennom fisringen. Godt jeg ikke var i fint selskap
- -
«Paff paff», sa det. Jeg brådukket,
som om det ville ha hjulpet – kula ville ha truffet meg før jeg
hørte skuddet. Men en reagerer jo uansett.
Men det var ikke kuler og krutt jeg
hadde hørt. Det var molotover. For når jeg kastet et blikk mot
båten som forfulgte oss, så hadde den sluttet med det: Den var i
vilt opprør; blåjakkene viftet med børser og årer, pekte og
ropte, og det hadde de rett i. For der hørte jeg den låge brumminga
fra en motor i godlage igjen. Nei, motorer: Oppe under himmelen
sirklet ikke én, men tre utgaver av cadillacen.
Den hitterste konset på båten som
hadde fulgt etter oss. De to andre satte kurs som rette streker mot
seilskipet og den store øya.
Roger har forklart at cadillacen ikke
svever i det hele tatt: Den beveger seg i et annet virkelighetslag
parallelt med vårt eget, helt til de to glir sammen. Da ser det ut
som om bilen lander, sier han. Men det gjør jo samme nytta. Og jeg
er ikke brått sikker på at forklaringene hans holder strikk.
To molotover hadde truffet vatnet og sa
fisss. Den tredje var en fulltreffer: Midt i robåten, og «Kapang!»
så var den ikke en robåt lenger, men planker og blåjakker som fór
i alle retninger før de endte i vatnet som drivved. Noen av
blåjakkene klamret seg til planker og flaut sakte utover elva, bort
fra oss. Et par prøvde å svømme til land, men så oppfattet de
hvem som sto og ventet på dem: Lafitte, Youx og noen karer til som
virket enda mindre vennlige. Da staket de ut ny kurs med det samme.
Her hadde vi tre parallelle
virkeligheter i hver sin bil, hvis forklaringa til Roger er riktig.
Og når de glir fra hverandre, ser det ut som om bilen svever. Eller
svinger.
De to andre surret som vepser over
skipet inne ved hovedøya og pepret det med molotover. Seil og dekk
sto snart i fyr og flamme. Besettelsen på skipet hoppet overbord med
hals og hode. Blåjakkene på land virret rundt; så fikk noen den
gode idéen å løpe opp til den nærmeste bygningen inne på øya og
foreskanse seg. Straks fulgte resten etter.
I tillegg til den vi var i, altså.
Cadillacen over oss gjorde noen sirkler. Så gikk den inn for
landing; senket seg kattemjukt på sandstranda rett bortafor oss. Ut
snublet det først en Roger, og så en Harry – begge uflidde og
lite pene i tøyet. Ubarberte også.
Lafitte skottet på dem, på meg og på
de to Rogerne mine. Jeg kunne lese tankene hans. Men høflig og
beleven til fingerspissene lot han seg ikke bemerke. Han bukket lett
for de nyankomne: «Nok en gang, jeg sier hjertelig takk til venner i
nøden, jeg! Velkommen til mitt øyrike. Til min - «
«Hvor har du gjort av Titubaene?» sa
jeg.
Speilbildet mitt blunket. Han hadde
skjeggstubb og skrukker og såg ikke ut som om han hadde fått i seg
et dråpe ungdomskilde. «Tubaene? Jeg har aldri hatt noen tuba. Hva
er det du rører om?»
Den medbragte Rogeren hans inspekterte
mine to med kritisk mine: «Dere trenger en dusj og et klesskift.
Hvilken verden kommer dere fra?»
Jeg kikket nærmere. Han hadde rett når
det gjaldt dusjen og klesskiftet. Jeg tok meg kanskje ikke ut til
mitt aller beste jeg heller, ungdomskilde eller ikke: Du merker det
ikke sjøl når du står midt i det, veit du. Ikke den dårlige ånden
heller.
Lafitte klappet i hendene. Syntes vel
det var nok høflighetsprat; det var på tide med handling. Med
kjappe, bestemte bevegelser fikk han husjet og viftet folka sine ut i
prammen igjen. Jeg nølte: Skulle jeg bli med Lafitte, eller ta plass
i bilen til den nye Harryen, eller -
Rogerne mine stappet seg inn i
baksetet. «Jeg skulle gjerne ha blitt med Lafitte,» sa den ene. «Da
kunne jeg ha dokumentert historiens løp, som blir endret når
Lafitte slår tilbake angrepet fra guvernøren. Men pliktene kaller!»
Den andre nikket. «Pliktene kaller! Og
jeg vil gjerne bli oppdatert på det historieløpet som har ført oss
alle hit. Ikke minst dere to. Så henter jeg bilen der vi satte den,
og - »
«Så reiser vi hver til sitt, før vi
møtes vi ved Kensingtonsteinen!» sa de i kor. Cachuara såg fra den
ene til den andre til den tredje; så ga han fra seg et grynt og
skrevet inn i baksetet.
29: On the banks of the old Pontchartrain
Seilskipet sto i lysende lue. De to
cadillacene fortsatte å slippe molotover over bygningen der
soldatene hadde foreskanset seg. Snart brant den røde hane for fulle
mugger der også. Noen soldater kom snublende ut, løp ned på
stranda og kom seg i den andre skipsbåten, som ennå låg skadefri
ved brygga. De fylte båten til ripa og skauv utpå. Så rodde de for
livet i sikk og i sakk bort fra øya, nedover elva. «Well,
they ran throgh the briers and they ran through the bushes!» nynnet
jeg i mitt stille sinn. «And they ran
through the bushes where a rabbit couldn't go!»
«They ran so
fast the hounds couldn't catch them!» brummet
det skrukkete speilbildet mitt borte ved bilen. «Down
the Mississippi to the gulf of Mexico! Well, we fired our guns - »
Roger nummer tre var
utålmodig. «Skal vi reise? Vi har ikke hele dagen. Vi må tilbake
til 1814 og redde New Orleans! Dette er en ekstrarunde vi egentlig
ikke har tid til, og - «
«Ikke mas,» svarte Roger og kikket
seg rundt. Min Roger. Trur jeg. «Er det igjen noen ølflasker?»
«Vi må videre,» sa jeg og trøkte
meg inn, jeg også. Cadillacen har et romslig baksete. «Vi må
finne Titubaene!»
Cadillacen kom til liv, brummet, løftet
seg mjukt. Det skrukkete speilbildet mitt var en flink sjåfør,
nesten på mitt nivå; det må jeg innrømme. «Hvilke tubaer?»
Roger nummer tre rotet mellom
golvmattene: «Det skal ligge et par flasker her - « - med et
trylleslag dukket det opp tre Newcastle Brown. «Fsst», sa den ene.
«Fsst!» sa den andre. «Fst», sa den tredje. Han leverte to av dem
med brune skumdotter oppå til Rogerne i baksetet, tok den tredje
sjøl, drakk og rapte. «Tankens arbeid krever sin mann! En blir
tørst av så mye konsentrasjon.»
«Så sant, så sant!» svarte min egen
Roger. Eller var det min egen? Kanskje den ekte Rogeren var den
andre?
Så mange spørsmål. Så få svar.
Verden er et usikkert sted.
På øya hadde fangene frigjort seg. De
siste nedsotete blåjakkene som ikke hadde klart å rømme med
skipsbåten kom snublende og hostende ned til brygga. Der møtte de
noen iltre slaver og noen enda iltere sjørøvere. Det ble litt
brudulje, men snart var blåjakkene surret sammen, og ikke omvendt.
De satt og molefunket og justerte ned planene sine for helga.
Rogerne utvekslet reisefortellinger.
«Vi er i 1812,» sa han jeg hadde med meg. En av dem. «Jeg har
nettopp reddet kaperen Jean Lafitte ut av klørne til guvernøren i
New Orleans. Det måtte jeg gjøre slik at han - «
«Skal kunne hjelpe oberst Jackson i
1814!» supplementerte den nye. «Ellers blir de amerikanske styrkene
beseiret i slaget ved New Orleans. Engelskmennene invaderer
Washington og brenner Det hvite hus, og så - «
«Seiler de nedover Mississippi for å
invadere New Orleans! Det må unngås. Ellers vil amerikansk
historie bli endevendt!» sa nummer to.
«Ikke bare det!» Den nye Rogeren
senket stemmen og ble konstipatorisk i tonefallet: «Det virker som
om oppdragsgiveren vår har et bløtt hjerte for Lafitte. Kan de være
i slekt?» Alle tre lente seg mot vinduene for å følge det som var
igjen av kampen nede på øya. Det var ikke stort: Lafitte spanket
rundt, pekte hit og dit, tegnet og forklarte. Nå var han
situasjonens herre igjen. Fangene satt med sluke ører og ante nok
det verste.
Men du skal ikke tru alt du hører.
Særlig sånt som Roger sier. For det kan jo hende at historien er
blitt endevendt likevel. Hvordan skulle vi kunne vite det?
«Jeg var i 1814!» fortsatte han. «I
Barataria: Sandstrender, palmer, vidunderlig vin, vakre kvinner –
et tropeparadis! Jeg planla et grundig studium av hvordan et slikt
øysamfunn fungerer; hvordan det klarer å balansere mellom
stormaktene og opprettholde sin uavhengighet. Mye henger nok sammen
med Lafittes personlighet; hans sjarm og intelligens, hans
diplomatiske evner - «
For da befinner vi oss jo i den
endevendte historien, og ikke i den andre! Som den naturligste sak i
verden. Da har den ekte historien som ikke er endevendt gått oss hus
forbi.
De to andre cadillacene var forduftet
gjennom hullet i virkeligheten. På øya hadde den sjarmange
diplomaten satt slavene i gang med å reise galger. Blåjakkene
virket lite begeistret for dette tiltaket. «I'm gonna hang your
body up and set your spirit free,» synger
Dickie Bishop i sangen om Stagger Lee. Akkomponert av Lonnie &
Co. «Men plutselig! Som lyn fra klar himmel! Kom det beskjed fra vår
oppdragsgiver gjennom min communizer. Jeg måtte straks og med en
gang reise hit til 1812, ellers kunne hele prosjektet falle i fisk -
«
Og jeg har egenhendig sett at det finns
mange av dem, med hver sin Roger og Harry og hver sine hendelser.
Historiene, altså. Da er det plent umulig å vite hva som er den
virkelige historien og den virkelige virkeligheten. Så der tenker
jeg at du har fått noe å tenke på. «'Cause you're a bad man,
your name is Stagger Lee- «
«Dulpen sin, meiner han,» gryntet det
fra førersetet. «Den piper når det er noe den vil. Men det er ikke
støtt den virker.» Jeg skvatt ved lyden: Det var nesten som å høre
min egen stemme. Den sa akkurat det jeg hadde tenkt å si.
Det finns jo mange sanger om den karen.
Lloyd Price sin versjon, for eksempel.
«Svært interessant!» sa Roger. Min
Roger, trur jeg. Men den dag i dag er jeg ikke sikker på at jeg har
fått med meg den riktige Rogeren, og ikke en av kopiene. Han klappet
seg på skjortelomma, kjente etter i setet, bøyde seg og lette på
golvet. «Hvor er Hakkespettboka?»
«Hvor er Hakkespettboka?» sa den
andre baksete-Rogeren og klappet seg på skjortelomma, kjente etter i
setet, bøyde seg og lette på golvet. «Jeg er sikker på jeg hadde
den i går!»
«Grynt,» sa Cachuara.
«Her er den!» kom det fra framsetet.
«Den ligger i hanskerommet. Her står det - « - han bladde.
«Barataria består av et tjuetall øyer ved utløpet av Mississippi
og i Mexicogulfen. Landet fikk uavhengighet i 1814, etter en
overenskomst mellom USA, Frankrike og Storbritannia. De 20.000
innbyggerne er svært velstående. Rikdommen er basert på handel,
idet Barataria er et frihandelsområde ved porten til de amerikanske
markedene. Hovedstaden, Barataria By, ligger på den største øya,
Grande Terre.... Men det var det jeg skulle ha sagt: Jeg fikk altså
beskjed om å rykke ut og redde den unge øystaten fra utslettelsen i
1812. Og det har jeg gjort, som du ser.»
Rogeren ved sida av meg strekte handa
fram. «Få se, få se! Det er et par ting jeg må sjekke.» Han fikk
Hakkespettboka. Den hadde eselører og ølflekker, men fortsatt
lesbar. «Jo: Lafitte var den egentlige seierherren i slaget om New
Orleans, står det. Ø – blir. Det er jo ennå to år til, og mye
kan skje.»
«Hvor skal jeg kjøre?» brummet det i
framsetet.
«Her er Hakkespettboka!» sa
sidemannen hans og plukket den opp fra golvet. Den liknet på en
prikk. Han bladde. «Her står det at hans våpenbror, den tause og
mystiske kjempen Cachuara, ledet bakholdet mot de utslitte britiske
troppene... Et forferdelig syn når han sto fram i full krigsmaling,
står det. Ingen kunne stå seg mot ham. Kuler beit ikke på ham –
det var som om han var forhekset!»
«Grynt!» sa Cachuara.
«Tilbake til bilen vår!» svarte jeg.
«Mange legender knyttet seg til denne
Cachuara. Ingen visste hvor han kom fra. I New Orleans ble det
hvisket at han var en varulv og forvandlet seg til et rasende villdyr
under fullmånen. Bare ei sølvkule kunne stoppe ham, ble det sagt,
men i slaget ved New Orleans var alle kulene av bly.»
«Og hvor er den?»
« Som slagets reelle seierherre kunne
Lafitte diktere betingelsene: Uavhengighet for Barataria under
beskyttelse av alle de tre signaturmaktene. Status som frihavn med
spesiell frihandelsavtale med USA. Til gjengjeld -»
Jeg lente meg fram og pekte: «I den
retningen. Det ligger en fiskerlandsby der, vi finner den hvis vi
kjører sakte og -»
« - måtte han slutte med
kapervirksomhet. Cartagena var blitt tvunget til å inndra alle
kaperbrev, for signaturmaktene meinte at slik virksomhet ikke ville
bidra til fred og forsoning.»
«Sjøl om uavhengighetskrigene raste
videre. Og Cartagena ble etterhvert invadert av både - «
Den skrukkete kopien min i førersetet
dreide på rattet. Bilen svingte. Østover? Jeg prøvde å tenke. Det
var ikke lett; du kan prøve sjøl. Særlig med øra stappfulle av
tre Rogerer på én gang. Jo! Det måtte være østover, for vi var
kommet nordfra. I østen stiger solen opp, akkurat som i Odalen.
Etterhvert hadde de diskutert og
drøftet seg fram til en felles plattfot når det gjaldt historien,
virkeligheten og sånt, alle tre. Et øyeblikk tidde de nesten stille
på én gang.
Den store øya, det brennende skipet,
folka ved stranda minket, forsvant under synsranda. Ei stund kunne vi
ennå se røyken som snodde seg i spiral mot himmelen. Vi passerte
over elver, laguner, åpent vatn – med grønt, grønt, grønt land
innimellom. Hver morgen står den opp over Øståsen, bare det ikke
er overskyet.
Der! Var det ikke -
- jo, der var landsbyen. En landsby. Harry i setet foran meg
sa: «Er det den der du meiner?» Han slapp oss ned mot
plankefortauet. Folk der nede stimlet og pekte. Hadde vel aldri sett
en så spenstig bil før.
Byen liknet, og den liknet ikke. Et par
nye plankebygninger, og var fortauet litt breiere? Bildet av byen
skalv litt: Plutselig dukket det opp enda et par nye bygninger. Det
var som om landskapet holdt på med sakte metaformose foran øya på
meg. «Vi trenger ikke lande her,» sa jeg. «Vi kan bare fortsette
innover – bortover - « - men hvor var bilen vår? Hvor hadde vegen
dit tatt vegen?
Vi sirklet og lette. Ingenting å se.
Vi snudde; kjørte tilbake til landsbyen. Noen hus var borte; enda
noen nye var kommet til. Båtene var flere og større. Jeg fikk vondt
i hodet igjen. Landet dirret og skalv. Trærne flyttet på seg; elver
var plutselig et annet sted. Landsbyen vandret i rykk og napp
bortover, tilbake igjen. Lagunen videt seg ut, strypte seg sammen
igjen. Det dukket opp stier som var der et øyeblikk før de grodde
igjen... Lenge sia jeg hadde fått i meg vått og tørt. Kanskje
hadde jeg begynt å se hallisunasjoner! Jeg blunket for å klare
blikket. Det ble ikke klarere.
«Landsbyen forandrer seg!» sa en
av Rogerne. «Flytter vi oss gjennom virkelighetene uten å merke
det?»
Kopien hans i framsetet snudde seg.
«Stabilisatoren er nok blitt litt slarkete. Den fikk seg en trøkk
da vi landet i 1814. Sjåføren må passe på, ellers forskyver den
seg. Og du veit hvordan det er med konsentrasjonen til sånne
Harryer.»
Harry i førersetet gryntet. «Du satte
kursen. Da får du passe den også!»
«Hvor er vi?» ropte jeg. «Og når er
vi?»
Roger i framsetet kikket på panelet.
«Vi er på veg mot New Orleans! Bilen har stilt seg inn sjøl. Jeg
har en fornemmelse av at oppdragsgiveren vil ha oss dit! Kanskje det
er endestasjonen vår.»
Bilen svingte igjen. Endestasjonen?
Kanskje Titubaene hadde havnet der! Sjåfør-Harry snudde det
skrukkete trynet sitt bakover mot oss. «Ser du noe?»
Landskapet flimret forbi. Bilen sveipet
lågt over ei treklynge. Greinene vridde seg som grønne ormer; vi
var fortsatt på veg tvers gjennom tider og verdener, og der -
«Stopp!» ropte jeg og pekte. «Der er den!»
Sammenfiltret og overgrodd av
buskvekster, bare såvidt synlig gjennom grønsken: Cadillacen vår!
I hvert fall en som lignet. «Sett oss ned!»
Sjåfør-Harryen girte, svingte,
bremset. En sti snodde seg som en brun hyssing gjennom det grønne.
Bilen dalte, braste gjennom greiner og grønnsvær, dunket hjula i
bakken. Så sto den stille. «Der ser du hvordan han kjører!» hylte
Roger-kopien. «Er det rart at stabilisatoren er blitt lealaus?»
Jeg presset døra opp mot greiner og
buskvekster. Et stykke lengre borte sto bilen vår: Det grodde
kvister over den, gjennom de åpne vinduene, rundt hjula. Her
trengtes det litt arbeid.
Min egen Roger (?) kom etter. «Er det
denne?» spurte han. «Denne»? Fantes det flere biler her? Jeg
nedverdiget ham ikke et svar. Åpnet bagasjerommet; romsterte mellom
platestablene etter verktøy.
«Hvis dere ikke trenger oss mer nå,
så fortsetter vi på vår egen tur!» ropte det bakfra. «Vi kjører
til New Orleans. Det er vel ikke mer enn fire-fem mil dit. Kan hende
denne stien - «
«God tur!» svarte Roger. «Vi kommer
nok etter. Av en eller annen grunn har jeg aldri vært i New Orleans.
På tide at jeg tar en tur!» Den andre bilen trillet inn i
grønnsværet – flimret bort pussmerkelig fort, med kopien min,
Cachuara og to Rogerer inni. Vel bekomme.
Kniv, baufil, jekk... Jeg tok kniven og
begynte å skjære. Roger kom etter med jekken. «Kan vi bruke
denne?»
Jeg spikket og skar mens Roger såg på,
full av gode råd og oppmuntrelse. Etter en times tid var bilen
frigjort. Skrammer i lakken, søle, et par bulker – den hadde vært
gjennom mye, stakkar. Jeg satte meg inn. Roger snublet inn på andre
sida.
Med hjertet i halsen fisket jeg opp
nøkkelen fra lommen og satte den inn. Sist hadde den vært død som
ei sursild... Jeg vridde. «Murre murre murr,» sa bilen, som om den
aldri hadde gjort noe annet. «New Orleans er i den retningen,» sa
Roger og pekte på tvers av stien, inn i en stamme så brei som ei
låvedør. «Det er krevende å jobbe så intenst! Også jeg kan bli
sliten til slutt; nå er det din tur til å ta et tak. Vekk meg når
vi er framme.» Han krøllet seg sammen i setet og sovnet som et
barn.
Like greit: Skulle bli kjekt å høre
meg sjøl tenke... Bilen med alle kopiene hadde kjørt i den
retningen der. Da var vel det den rette leia. Altså måtte jeg snu:
Jeg svingte og rygget en sentimeter eller to. Fram igjen; tilbake - -
omsider pekte snuten den rette vegen. Antakelig
den rette vegen. Muligens. - Jeg kjørte. I
got no time for talking, I got to keep on walking, 'cause I'm walking
to New Orleans... Gode, gamle Fats.
Knudrete stammer sto tett i tett og
klemte stien sammen mellom seg. De liknet sånne tujaer som søstra
mi har i bedet, bare mye større. Jeg kjørte i en grønn tunnel av
hengende greiner - smått og forsiktig, slik livet har lært meg.
Riktignok var det lite trafikk på stien, men en kunne aldri vite.
Humpete, svingete og smalt, og slett ikke plass til å møte noen.
Fartsgrense null, og knapt nok det.
Tunell. Tunnell!
Nålene på instrumentene danset rundt.
Jeg myste fra det ene speedometeret til det andre, prøvde å
skjønne hva alt betydde... Umulig. Jeg har plass til mye eksoterisk
kunnskap i det langstrakte huet mitt, men dette gikk over
begripelsen. Jeg burde ha fulgt bedre med da Han Tykje forklarte. Sto
det ikke i Hakkespettboka? Jeg kikket bak meg: Nei, den hadde de tatt
med seg. Begge to. De var dessuten i den andre bilen.
Sakte og sikkert utvidet stien seg –
ble et kjerrespor, et traktorspor. Jeg kunne se avtrykk etter
hjulspor og hestehov i gjørma. Noen fotspor, med og uten sko.
Det gikk timer. Vegen ble stadig litt
mer framkommabel. Fortsatt ikke en sjel å se. Sola flyttet seg ikke;
den hang rett over buskaset og påsto at klokka var kvart over ti.
Armbåndsuret hadde stoppet.
Roger snorket. Jeg kunne ha spurt ham
til råds, men da måtte jeg vekke ham, og det er aldri lett. Og som
du veit, så hender det han har en lettferdig omgang med
virkeligheten også. Jeg lot ham snorke.
Skogen hadde stått uiframkommelig inn
mot kjerrevegen hele tida. Nå ble det glissent på venstre side, og
brått svingte vegen inn mot et jernbanespor. Det ble enda mer åpent,
og jeg kunne akselere.
Det ene framhjulet traff ei hump så
bilen ristet. Den sammenkrøllete Rogeren ble slengt mot frontruta:
Han hadde ikke tatt på seg bilbeltet; dessuten var det ikke bilbelte
her. Det kom et hult «Dunk!» da huet hans traff ruta, omtrent som
ei bongotromme.
Ruta holdt. Roger vaknet. «Åssen er
det du kjører!» ropte han. «Vil du ta livet av meg? Hodet mitt er
det eneste pålitelige verktøyet vi har; uten dét - « - han
bråtidde. Det hender sjelden, og det varte ikke lenge: «Det har
gått et tog her! Se, der er sporet etter det!»
Gjennom motorens milde murr hørtes et
klagende fløyteul. Hvis toget skulle være her kvart over ti, så
var det i rute. «Tattåge, tattåge, tattåge ---» dunket det.
Toget passerte: Et svart beist av et lokomotiv med digre godsvogner
på slep. Det ga fra seg et nytt ul og sendte svarte røykringer mot
himmelen. 'And when I hear that whistle blow, I
hurry home and pack – and leave my baby cryin' in the smoke along
the track', sang
det baki huet mitt.
Toget forsvant.
Rundt svingen dukket det opp et vegkryss, lagerskur og en
stasjonsbygning. Ved lagerskuret satt det en guttunge med en
kassegitar i fanget. Han fikk se oss og spratt opp, ned til
vegen, viftet ivrig med handa. «Han vil vi skal stoppe!» sa Roger.
Hva skulle jeg ha gjort uten en Roger til å forklare ting?
Jeg stoppet og rullet ned vinduet. Han
kom bort til oss. Han var brun i skinnet, hadde ei kortermet skjorte
som kanskje hadde vært rød, fillete olabukse. Femten-seksten år.
Han smilte et stort smil med skinnende hvite tenner. «Moaning, Sir!
Can I goa widd yoo to Noo Oalins? Pliz?»
Glade, glitrende øyne. En stemme som
sprudlet. «Veit foreldrene dine at du reiser, da?»
«Mah paerants?» Han sperret øynene
opp, som om begrepet «foreldre» var nytt for ham. «Ah'm
a groan man, suh! Also, dey consent, seeing ah'm tryin teh find woik
in town!»
Neivisst, en vaksen kar på femten år
trengte ikke spørre mamma før han drog ut i verden for å få seg
jobb! «OK, hopp inn,» sa jeg. Han børstet støv av buksa og kom
seg inn i baksetet. Bilen var vant til møkkete skjorter og hølete
bukser; verken Roger eller jeg var kledt for det fjongeste selskap
lenger.
Jeg kom oss i gang igjen, bort til
vegkrysset. Vegene var blitt ordentlige grusveger. «Which
way to New Orleans?» spurte jeg. «And how long?»
Han pekte til venstre,
over jernbaneovergangen. «Cuppel ahrs – depending how fast yoo
drive!» Ingen sikret planovergang her: Jeg kikket til høgre, til
venstre, til høgre. Kjørte over.
Roger lente seg bakover. Kremtet. «My
name is Roger. Jolly Roger. My driver's name is Harry Olsen. Og du
er?»
I speilet kunne jeg
se Solidox-smilet igjen. «Mah nehm is Goode. Johnny B. Goode,»
svarte han. «Ah play the guittar. Yoo wanna hear?» Han
begynte å klimpre uten å vente på svar.
Og han spilte! Fingrene danset;
rytmene spratt fra gitaren som spiker fra en mitraljøse. 'Boy,
how that little country boy could play!'
De to timene gikk i
swing og twostep og tolvtaktere. Han sang litt og hadde en
brukbar stemme, men det var riffene fra den billige kassegitaren som
satt i øra. Satte mine egne tre grep i relieff, kan du si. Og jeg
som har øvd i seksti år.
Vi møtte et par lastebiler; noen
støvete pickuper. Cadillacen vår hadde nok skilt seg ut hvis den
hadde fått en vask, men det hadde den ikke.
Etter et par timer åpnet landskapet
seg enda mer: Til venstre dukket det opp bebyggelse; på høgre side
en stor innsjø. Vi kjørte lenge langs innsjøen. Trafikken tetnet.
Plutselig hadde vi gater med låge trehus til venstre, en stor
parkeringsplass rett fram. Videre bortover stranda var det en slags
promenade der folk kunne spankelure. Noen flokker hadde slått seg
ned med store parasoller; ungdommer løp bortover og kastet en diger
ball mellom seg. «Her må vi svinge hvis vi skal inn i byen!»
forklarte Johnny B. Goode. «Jeg tenker jeg kan skaffe meg spillejobb
der inne – French Quarter er ikke langt herfra. Der,» han pekte på
innsjøen, «er Pontchartrain, fineste innsjøen i verden.»
Jeg kikket på vatnet og kunne ikke se
at den var finere enn Storsjøen, men det sa jeg ikke. Jeg stanset og
satt noen øyeblikk mens jeg pustet djupt. Jeg kjente et sug i magen:
Spenning, engstelse, undring. Skrekkelig sulten var jeg også.
Trengte å stappe noen karbonhydrater i magen.
New Orleans, hvor all den gode
musikken er født! Det ville ikke være så rart om dette viste seg å
være målet for turen.
Jeg trakk pusten djupt, myste innover
de trange gatene mot byen. New Orleans ventet.
30: There's a tear in my beer
Omsider hadde sola begynt å klatre på
himmelen. Samtidig kom disen sigende og pakket den inn i våte
omslag. Det ble varmt og klamt, så svetten rant og skjorta klistret
seg. Jeg kjente at jeg var sulten som en skrabb.
«Vi kjører til French Quarter nede
ved elva!» sa Johnny og pekte. «Det er stor parade i dag. Vi
følger Lafitte Avenue, så kommer vi rett inn!»
Lafitte Avenue? Den gamle kjeltringen
hadde fått egen gate! Sikkert fortjent, så mye ugagn som han hadde
gjort. Jeg tråklet meg gjennom trange gater med økende trafikk mens
gitaristen i baksetet pekte og forklarte. Det var folk på alle
gatehjørner; virket ikke som om noen hadde det travelt med å komme
seg hit og dit. De trasket rett ut i gata uten å forese seg, så jeg
måtte holde en forsiktig fot på pedalen. Noen steder pågikk det
vegarbeid i moderat fart, og da måtte jeg kjøre enda moderatere.
Biler vi møtte virket femtitallse:
Halefinner, griller som haitenner, skyer av eksos. Flak som fylte
vegen uten at det var nødvendig. En Ford tupé; en kabriol med
kalosj. Det var stolper med gatelys, så utviklinga hadde nok gått
sin gang sia vi forlot Barataria. Hadde
kopien min reist til 1814, måtte han ha tatt av til venstre et sted
på vegen.
«Veit du om et sted der vi får noe å
spise?» spurte jeg. «Veit du om et sted der vi får noe å drikke?»
spurte Roger. «Jeg veit om et sted der jeg kan spille,» sa Johnny.
«O'Brians Pub, vi kommer rett forbi den etter at vi krysser Basin
Street.»
Med vinduene oppe fikk vi litt lufting
så lenge vi var i fart. Likevel kunne du vri lufta som ei
vaskefille. Magan gnagde som en sulten ikønn. Hadde ikke sovet stort
i natt, og reist langt og lenge deretterpå. Sliten og støl, med
andre ord. Roger, derimot: «Nå er vi på Lafitte Avenue!» ropte
han ivrig og pekte på gateskiltet. Han bladde i Hakkespettboka: «Her
er det et kart!»
Og der var det butikker: Isenkram og
ekvipasje, to sider av samme sak. Hjorteskinnet hang og slang på
meg, og Roger var ikke bedre. Jeg kjørte til fortauet og stanset.
«Handel,» foreslo jeg. «Vi må fornye oss!»
Og det gjorde vi. Ekviperte oss fra
topp til tå; Roger også - han skjønte nok sjøl. Vi valset inn med
hver vår grønne bunke fra reisekassa. Ekspitøren såg på oss med
kritisk mine da vi kom inn i butikken hans: Stifinner og Hjortefot i
fillete tøy, og ikke helt nyvasket. Så viftet vi med sedlene, og da
klarnet blikket hans. Skiltet over kassa sa: «In God We Trust. All
others pay cash.» Jeg ville ikke ha stolt fast og fullt på ham
heller, jeg.
Nye blåjenser av solid, gammelt snitt
og matriale, så stive at du fikk gnagsår i skrevet. Skinnjakker,
bomullsskjorter. Hatter! Jeg glodde på meg sjøl i speilet: Bynte
jeg å bli gråsprengt igjen, litt mer skrukk i skallen? Begynte
ungdomskilden å gå over, foreldet med flere hundre år? Sukk.
Vi betalte noen få dollar hver; var
nok kommet til ei tid da krona ennå var verdt femti øre, og vel så
det. Eskpitøren bladde i sedlene og såg nesten uforisk ut. Bare han
ikke kikket på årstallet og fant noen sedler som ikke var trykt
ennå... Vi fortet oss inn i bilen og startet igjen.
Gitaristen hadde ventet pent i ti
minutter. Burde kanskje ha fått på ham ei bukse også? Han kunne
nok trenge – nei, det hadde vært nedlatende, unnskyldte jeg meg.
Hadde ikke tenkt så langt heller.
Gatene var linjert opp med vinkel;
mattelærer Madsen ville ha frydet seg og regnet hypotenuser. Rett
som det var passerte vi Basin Street, som var breiere og gikk litt i
krøll. Tett med trafikk: «Tut tut!» sa det til høgre og venstre.
Ei og anna hestekjerre blandet seg med bilismen og gjorde framferden
ekstra tjuktflytende. Omsider kom vi over, og nå hette gata Orleans.
Johnny sa at nå var vi der snart.
Skoa, derimot, hadde fortsatt sett
bedre dager. Hadde ikke sett noen skobutikk, så vi fikk ta til takke
og glede oss over at det ikke var vinter.
Gatelyder rant inn og ut av vinduene:
Motordur, horn som tutet, rop, musikk. På et hjørne var det
oppstandelse: Det kom marsjerende en flokk med tubaer og trompeter og
tut og pert, glorete skjorter, stråhatt og solbrill. De fleste var
lysebrune i forskjellige sjatteringer. Det var ikke «When the
saints» de holdt på med, men tanken var god. Bak følget danset det
folk og damer i alle slags fasonger, blide som smør.
De siste danserne passerte. Jeg skulle
kjøre videre, men ikke før så kom det et opptog til, bare omvendt.
De var styrt ut med feler, kassegitarer, toradere, vaskebrett.
Stripete dressjakker og stuttbukser. Folk kom dansende etter dem
også, i polka og reinlender, jenka og twostep på en gang. Disse var
gjennomsnittlig litt lysere rundt snuten; hadde nok rukket å bli en
generasjon mer utspedd.
De to flokkene møttes. Tubaistene og
trompetfolka tok sats og blåste så kjakene sto som ballonger.
Felegnukkerne ville ikke være dårligere; de spilte stråhattene av
tubaistene så de danset bortover fortauet. Hattene, altså.
En kamp på harde livet om å
overbedøve hverandre! Folk stimlet rundt. Noen heiet på den ene
flokken eller på den andre; ikke lett å høre forskjell. Jubel og
oppmuntrende tilrop.
Statusen sto på stedet hvil mens jeg
suksomsider snirklet oss gjennom trengelsen. I speilet et kvartal
lengre nede var det fortsatt uavgjort. Ville det bli ekstraomgang
hvis ingen ledet etter ordinert tid?
New Orleans! Omtrent sånn hadde jeg
drømt om byen i min fortapte ungdom. Her skulle jeg gjerne ha
stoppet opp for å se åssen musikkrigen viklet seg ut, men
smågnageren i sluktarmen ble stadig sintere. Musikken fikk vente.
Den hadde nok ikke tenkt å gå noe sted.
«Der nede!» sa Johnny og pekte fra
baksetet. Et par meter over fortauet sto det et grønt skilt ut i
gata: «O'Brian's», med store forbokstaver. Under skriften var det
bilde av et glass Guinness med skumkrem på toppen, så du ikke
skulle henfalle i tvil: Vederkvekkelser ventet.
Biler var parkert tett i tett på andre
sida av gata. Det var antakelig ingen snøplog i kjømda, men når
kjentfolk dataparkerte på bare den ene side av gata så var det nok
en grunn. Det ville være lite trivielt å bli tauet, så jeg trillet
videre.
«Nei se her og der!» ropte Roger og
pekte. Jeg glante langs pekefingeren hans. Mellom haifinnete
amerikanere med glisende griller sto det en bil jeg skulle kjenne
igjen overalt: En granngivelig Volvo PV444 1950, så blank og fin i
lakken som om den kom rett fra dusjen. På en prikk lik den PVen som
onkel Oskar kom trillende inn på tunet med en vårdag i 1951. Da
hadde han ventet trekvart år på kjøpetillatelse, for åssen skulle
han kunne kjøre drosjebil uten bil? Glinsende svartlakkert.
Rogerpekefingeren hadde svarte
sørgerender under neglene. Ikke vasket seg på henda heller, kunne
jeg se. Var kanskje ikke så nøye her på femtitallet, men han
trengte nok en renselse.
«En Volvo PVC!» fortsatte Roger. «Jeg
skulle kjenne den igjen overalt! Den sto på låven hos deg etter at
din onkel Oskar - « - og det gjorde den; han hadde striglet og stelt
den i tredve år. Til slutt gikk det galt med dem begge: Han kom på
kjørkegarden, og bilen kom til Skarnes. Sånn kan det gå.
Det hang en stikkontakt under motoren.
Pussmerkelig - hva hadde den der å gjøre? Og hva gjorde en
svenskebil i New Orleans på femtitallet?
«Hva gjør en svenskebil i New Orleans
på femtitallet?» sa Roger mens vi fortsatte nedover i gangfart.
Johnny sa ingenting.
Der var det en ledig plass! Mange hadde
gitt opp og kjørt forbi; amerikanerne har aldri lært seg å
lukeparkere. Det kommer av at de har et stort land å parkere i. Jeg,
derimot! Jeg manøvret oss inn mens Roger holdt pusten. Der var jeg
på plass, nesten støtfanger mot støtfanger på bilen foran -
Bilen foran. Det var noe kjent med den
også. Det var noe veldig kjent med den! Det var en himmelblå 1952
Series 62 Convertible. Det var vår egen bil.
«Der er vår egen bil!» sa Roger. -
Ingen tvil: De hadde kommet hit før oss. Hvem de nå var denne
gangen.
«De har kommet hit før oss,»
forklarte Roger. Som sagt: Hva skulle jeg ha gjort?
Jeg var på veg ut av bilen før jeg
kom på at vi trengte flere penger. «Tar du med noen sedler?» sa
jeg.
«Sedler? Sedler.» Kufferten hadde
havnet mellom tomflaskene under bakbeina hans igjen. Han tok den opp
og åpnet den forsiktig med lokket ned. Mynt og sedler av de ymseste
slag raste ut. «Forsiktig! Det er dietten vår; vi må ha til vi er
hjemme igjen!» Jeg strekte meg over, rasket til meg en bunke grønne
sedler. Fikk håpe de var gamle nok, enda de virket helt nye.
Roger sto på knea i setet. «Nickels
and dimes, nickels and dimes!» nynnet han og plukket mynt. «Vi
kommer langt med noen mynter.»
Ute på gata slo det meg at vi fortsatt
var olifaktiske av lang fartstid. Roger skranglet mens han gikk. Men
folk vi møtte kastet bare et blikk, og kanskje ett til, før de
fortsatte: Hadde vel sett mye rart i gatene her i byen.
Vi kom opp til puben. Johnny rigget seg
til på andre sida av gata, rett imot inngangen. Han vrengte et
uformelig tøystykke ut av bukselommen og formet det til noe
hatteaktig. Denne gjenstanden plasserte han på fortauet med gapet
opp. Han hengte gitaren rundt nakket, klimpret et par klimp. «Hei,
skal du ikke bli med inn?» sa jeg.
Plutselig var det umulig å lese
ansiktet hans. Han ble så stiv som en plakat i trynet, og øynene
hans skyet over. «Kanskje slipper jeg inn, kanskje ikke,» svarte
han tonlaust. «Spille får jeg ikke. Når folk kommer snublende ut
har de slanter til overs. Der kommer jeg inn i bildet. Takk for
skyssen!»
Jeg kikket på et par gjester som
strente inn. Det gikk opp et stort, kaldt lys inne i huet: Gjestene
var ikke særlig pene i tøyet de heller, men de var like blendahvite
i trynet som du og jeg. Vi var i Lousiana på femtitallet, eller i
hvert fall en kopi. «Du er jo i følge med oss,» gulpet jeg. «Da
får du vel - «
Han ristet på huet, klimpret videre.
Skyldbetynget fisket jeg opp en grønn seddel og la den i hattepøsen.
Roger slengte oppi en neve mynt. «Æ,» sa jeg. «Du får ha lykke
til. Æ.»
Kunne jo ha holdt meg for god til å gå
inn. Skulle jo ha holdt meg for god til å gå inn. Jeg gjorde ingen
av delene; jeg snublet inn sammen med Roger. Det brant i kjakene: Bak
oss sto en av dem som gjorde akkurat denne byen til akkurat denne
byen. Denne fontenen av musikk som fosset ut i hele den vide verden,
rake vegen til Odalen. Og akkurat sånne som han kunne ikke gå inn
på en musikkpub og spille.
«Hans tid kommer!» sa Roger. «Johnny,
be good!» Så strente han videre innover.
Jeg trasket etter. Sa til meg sjøl at
det var ingenting jeg kunne gjøre; fremmed i byen og uten talerett.
Kanskje hadde han fått slippe inn; kanskje ikke. Han ville ikke
prøve, og det var hans valg. Sikkert for ung til å gå på pub
også... Unnskyldningene smakte vondt i kjeften. - En gang tramper
han inn og ser seg verken til høgre eller venstre, tenkte jeg. - En
gang står navnet hans i lysskrift oppå veggen her. En gang.
Roger var forlengst kommet videre i
livet sitt. «Kvinner og bar'n først. Og her er baren!» sa han og
pilte til baren. Barkeper målte ham med blikkets målesnor og
snøftet. Det betydde nok at han kjente en velbrukt dunst. Jeg kom i
tanker om at tennene ikke hadde kjent ei børste på år eller dag
heller.
Roger stakk neven i lommen så det
klirret. Barkeper ble straks mer symptomatisk i trynet. «Og herrene
ønsker?»
Vi forhandlet oss til hver vår
guinness. Så sto vi faksinert og studerte teknikken hans: Har du
noen gang vært øltørst, så veit du at det tar en evighet før
guinnessen klarner. Sakte men sikkert blir skummet på toppen til et
lag så lyst og tett som krem. Den gode pubvert etterfyller når
skummet er nesten mjølkehvitt. Det gjorde Barkeper også: Og med de
siste, hendøende dråpene fra krana tegnet han et sirlig kløverblad
i skummet. Bildet ble stående lenge, så det kjentes nesten som
helligbrød å begynne å drikke. Men det måtte vi jo.
Lengre inne i lokalet var det ei dør
til bakgården. Før vi kom så langt, stanset vi ved en annen disk
og forsynte oss med gulbrun gørje som etter skiltet å dømme hette
«gumbo». En skjeggete kar i møkkete kokkeklær sto og fylte boller
med ubestemmelige ting. Verken gørja eller servitøren virket særlig
tilforlaterlige å se på, men over bollene svevde det en duft med
løfter om kulinert salighet. Lev livet farlig! Noen sjanser må en
ta.
Med boller og guinnesser i hendene fant
vi et bord mellom bakhagens grønne vekstbusker. Jeg tok skjea og
gikk laus på oppgaven. Aldri i mitt langstrakte liv har jeg smakt
noe så godt som denne grauten av ei grønnsaksuppe. Seinere har jeg
lest meg opp og veit at gumbo oppstår ved at du steiker og koker og
rører sammen lauk og selleri, sellera; kål og hvitlauk; buljong av
kjøtt og fisk; åbårpinner eller kyllingbein; litt potet, litt
hvetemjøl, litt ris, litt øl. Har du et kjøttstykke eller ei
utkokt gulrot, så går de i gryta. Du koker og rører og heller i
pepper og sukker og planteolje, bønner og okra, og ellers alle de
matrester du finner. Når alt er kokt og avlivet i en evighet
serverer du det. Sånn gjorde mor mi når hun kokte lapskaus, og sånn
gjør de det i New Orleans. Riktignok bruker de rød snapper og
svart snapper i stedet for åbår, og kanskje ei hummerklo. Rikt på
protoner blir det også.
Og mor brukte aldri hoggorm og stålorm
i lapskausen. Men der borte hiver de oppi en slange bare den er
etendes og har sluttet å bite.
Jeg strekte beina og pustet ut. Så
konset jeg på mat og drikke en halvtimes tid. Var innom en tur og
fikk gratis påfyll med gumbo. Påfyll med guinness var ikke gratis,
men sånn er livet.
Roger ble melankolisk. «Hvorfor havner
vi alltid på slike steder?» sa han over den tredje guinnessen. Hvis
du frekventerer sånne steder, så veit du at den tredje er den
farlige: Etter den raser du rett utfor. Derfor hadde jeg, med
uovermenneskelig viljestyrke, stoppet med den andre.
Ettertankene kom sigende. Dette kunne
ha vært perfekt. Satori, kalte Jack Kerouac det: Fullkommen klarhet
og ro og sjelefred, bortafor alle plager og bekymmer – det evige
øyeblikket der alt er i orden. Satori i New Orleans. Hvis bare.
«Kanskje de er knutepunkter i
verdensveven!» kom han på. «Steder der tanker og fornemmelser
knyttes sammen med rytmer. Ubevisst, uvilkårlig, merker vi disse
trådene som trekker oss til knutepunktene.» Han nikket. «Sånn er
det nok.»
Hvis bare Tituba var her. Det trengtes
ikke to av dem; den ene klarte seg. Jeg ante ikke hvem som var ekte
og hvem som var kopi, om begge var det eller ingen. Men ingen av dem
var her, og jeg ante ikke hvor.
Jeg merket en hard klump i halsen,
nesten en tåre i øyekroken. - Riktignok er jeg en av de harde kara.
Men også jeg kjenner sorg når noe umistelig blir borte, sjøl om
jeg bærer det med stoisk ro... Jeg svelget. - Stakkars meg, tenkte
jeg i mitt stille sinn.
Roger la mynter utover bordplata. «En
dollar og femti. Røverkjøp; vi får råd til atskillige guinness
før vi - « - du skjønner? Akkurat det jeg var
redd for. “You never count your money
when you're sittin' at the table; there'll be time enough for
countin' -”
«Finns här såminsanten
flera norrbaggar?» buldret det bak meg.
Jeg snudde meg. Det gjorde ikke Roger;
han satt den vegen allerede. Jeg gnudde raskt det våte ut av
øyekroken med et møkkete skjorteerme: Kan jo ikke sitte og grine
når du treffer folk.
Ved bordet bak oss satt det to
svensker. De var ikke til å ta feil av; du kunne ha sagt på hundre
meters avstand: «Der går det to svensker!» Stuttbukser maken til
Jungle Jim; lyseblå skjorter med stutte ermer; briller ytterst på
nesene; blå øyne og midtskill. Nystriglet. Johan på Snippen og
Kalle på Spången.
«Javisst,» svarte Roger før jeg rakk
å svare. «To vandrere på livets lange sti! To undrende sjeler på
søken etter... etter...» Han harket og tok en slurk mens han søkte
etter ord.
«Nej, det ãr ju desamma
som förra gången, fast lite mer trötta vad det värkar.» sa den
andre.
De samme som sist? Det måtte bety
at... «Har dere truffet tvillingbrødrene våre?» sa jeg før Roger
rakk å komme opp fra glasset igjen. «Vi skulle ha møtt dem her,
men vi har nok omgås. Omgåttes.»
De såg på hverandre.
«Tvillingarna? Bröderna? Betyder det att - «
«Omgått!» Jeg skimtet antydning til
tvil i de runde, blå blikkene. Roger ville hjelpe til: «Egentlig er
vi firlinger. Men vi - «
De
skvulpet med hvert sitt glass lyst øl. Hadde de reist tvers over det
atlantiske hav uten å unnslippe Prippsen? Broderfolkets
evige forbannelse? Omsider sa den ene: «Ja,
vi träffade två som såg ut precis som ni två - ni är lätta att
känna, ser ut exact som norrmän, vet ni!”
«Javisst. Men när?» sa den andre og
ristet sakte på hodet. «Jag kommer inte ihåg så
noggrant – kan det ha varit igår, Carl Gustaf?»
«Nej, det måste varit i
morse uppe vid stranden, Claes Göran,» sa den andre. Sakte men
sikkert ble de enige: «Ja, vi var ju där uppe med bilen. Men då
hade vi inte tillräckligt lång strömslådd, så vi var tvungna att
- «
Roger var blitt bedugget og jovial
allerede. Han dyttet stolen sin nærmere bordet der de satt og
begynte å tegne og fortelle om våre vandringer gjennom universene.
Svenskene ble runde i øynene og skubbet seg litt bort. «Nej,
nu måste vi nog - « begynte svenske nummer 1. Claes Gustaf, eller
var det Carl Göran?
Jeg kunne ikke slippe dem fra meg så
raskt! Jeg kuttet av Roger midt mellom Harlem og Huron: «Hva gjør
dere her i byen? Hvor traff dere tvillingene våre?»
Begge hadde løftet seg to sentimeter
fra stolsetene. Nå slapp de seg en sentimeter ned
igjen: «Vi är här för att prova vår amfibiska bil. Det är
en revolutionerande uppfinning!» Og ikke før hadde Carl Olof sagt
dette, så slapp de seg helt ned og ble blanke i øynene. «Vi
har arbetat på den natt och dag i sex månader och nu är det
äntligen klart!»
«Men over Huronsjøen,» sa Roger,
«kjørte Harry feil, så vi måtte nødlande. Vi ble tatt hånd om
av de edle villmennene som holdt til i området. Takket være mine
overtalelseskunster - »
«Var de i følge med ei dame eller, æ,
to?»
«Det måste ha varit vid Lake
Pontchartrain. Vi var där för att prova bilen,»
la Nils Göran til, «derför att det är grunt och fint där, så
det passar perfekt för vårt syfte!»
Jeg måtte holde dem
i ånde, så ikke Roger skulle jage dem bort med ville historier. For
når jeg satt og hørte på ham, må jeg innrømme at det låt litt
overvelmende. «Hva går oppfinnelsen ut på?»
«Vi kör elektriskt!» strålte Claes
Oscar. «Volvo har byggt en prototyp enligt vår
specifikation. Senn har vi anpassat den till det amerikanska elnätet.
Men tyvärr - «
Roger var fortsatt ikke helt på samme
plattfot. «Det var der vi traff kopien til Harry! Mange år yngre,
og med to kjerringer som hadde hver sin avlegger. Det vil si, de var
jo kopier av hverandre, fordi - «
Det gikk opp et lys. «Er det den som
står parkert nede i gata? Jeg syns den ser ut som en alminnelig
Volvo PV. En flott bil. Den forutgriper mange
tekniske fornyelser! Men - «
«Just precis!» Carl
Johan strålte. «Volvo levererar de bästa bilarna i världen, långt
före USA! Vi transporterade den hit för att demonstrera vår
svenska, världledande teknologi. Så hittade vi en liten puckel i
vägen, kann man säga.»
«Jeg trenger en guinness til!» sa
Roger. Det gjorde han ikke. «Etterpå skal jeg fortelle om møtet
med de norrøne kolonistene fra Vinland, som nettopp var blitt
truffet av Svartedauen. Hikk.» Han reiste seg og gikk i tretakt mot
døra inn til baren.
«Vi hade inte en
tillräcklig lång strömkabel! En detalj, men absolut nödvendig för
framdriften. Annars kommer vi ingen väg.»
«Og når det gjelder
disse to damene, så - «
«Elektriska fordon är
framtiden! Det er vi och Volvo överens om. År 2000 kommer alla
bilar att använda el som overförs trådlöst,» sa Sven Bertil.
« - har dere kanskje sett dem også?»
«Just så,»
supplementerte Nils Johan. «Men nu tar vi bara två innovationer i
taget, nu kör vi amfibiebil på el, så får trådlös el och
automatisk växel vänta på nästa generation, i 1975 eller så där.
Men bilen måste ha el!» Og som på kommando såg begge på
klokkene sine. «Och nu er det dags!» De reiste seg igjen. Nå var
det alvor.
«Hei - hva skal dere? Hvor skal dere?
Hvor kan vi treffe- «
«Vi har beställt
en elkabel som er tillreckligt lång. Den måste levereras från
fabriken,» sa Carl Olof. «Lake Pontchartrain er 39 kilometer bred,
och vi tänkar köra till andra sidan, så vi måste ha ungefär 40
kilometer kabel.» Begge tømte i seg de Prippsete skvettene
sine.
Roger kom snublende inn igjen med
guinnessen i handa og holdt på å kollidere med begge to. Den ene
etter den andre. «Vent litt, jeg rakk ikke å fortelle om - «
«Hey,» sa den digre, skjeggete karen
i overalls som kom trampende inn bak ham. «I'm
lookin' for Claes Johnson and Carl Hanson, they've ordered an
unbelievable length of electric cable, my truck is outside. I
can't stop the goddam city traffic forever!»
Og før jeg rakk å forspørre meg mer
etter kopiene våre (og Titubaene), pilte svenskene ut i dragsuget
etter trailersjåføren. Hvor stor lastebil trengs det for å frakte
40 kilometer strømkabel, tru? Hvor skulle de sette stikkontakten? Og
hvor langt kunne de komme før noen nappet den ut og gjorde dem
kontaktlause?
Av og til glimter Roger'n til og
oppfatter detaljer av det som foregår i verden, enda så asynkron
han er ellers. «De har jo skandinavisk kontakt under bilen! De
trenger en overgang for å plugge seg inn på det amerikanske nettet.
Det har de nok ikke tenkt på.»
Enda et teknisk mankemang, altså. To
svensker med ekstra lang ledning. Det skulle mye til om de noen gang
kom så langt som til Lake Ponchartrain. Eller over.
Jeg tok en tredje guinness likevel.
Dermed hadde vi det gåendes.
31:
Lovesick blues
Situasjonen krevde full kons, men Roger
har en uheldig virkning. Av og til er lykka likevel enda bedre enn
forstanden: Denne gangen kom jeg tidsnok i tanker om overnatting, og
da viste det seg at puben hadde et par rom til leie oppe i andre
tasje.
En sprukken vask, sånn at jeg fikk
reinvasket en runding midt i trynet. Dass på gangen. Til rommet
hørte det en balkong ut mot gata der jeg kunne kule ned og holde
oversikt samtidig. Svenskene var borte med den lange ledningen sin,
sikkert på veg opp til innsjøen. Johnny B. Goode hadde tatt hatten
og gitaren sin og foreduftet. Det begynte å bli ut på eftan, og
folk stimlet enda tettere.
Roger romsterte på det andre rommet.
Etter ei stund kom han ut og proklamerte at han hadde vasket seg
under arma og i skrevet, så nå var han klar for nye oppgaver. Så
da ble det ikke noe kuling nå heller.
Vi gikk ned den knirkete trappa igjen.
Lokalet hadde begynt å fylle seg: Folk i mange slags størrelser og
aldre, men ingen med dress og slips. Mye ståk og røyk, men i
bakgården var det lettere å puste.
Det var en sene der, bygd av grove
planker som hadde fått et strøk maling for tredve år sia. Der sto
det en gitarist i grønt, oransje og hvitt. «Early
on a Sunday mornin high upon the gallows tree, Kevin Barry gave his
young life for the cause of liberty», sang
han. «Irsk kampsang!» sa
Roger. «Den synger de bestandig når de fester.»
Lonnie Donegan spilte inn den, veit du.
Nei det veit du kanskje ikke, for pussmerkelig nok ble den aldri
spilt på Lux. Den ble visst bare gitt ut i Irland også.
Vi kunne ikke sitte og høre irske
kampsanger uten guinness mellom hendene. Sånn var det flere som
tenkte, for det var stimling ved kranene. Baren
hadde nok sine baktanker med repertoriet. «Just
a lad of eighteen summers, still there's no one can deny as he walked
to death that morning, he proudly held his head on high.»
Følsomt gitarspell – nesten som å
høre meg, bare jeg får stemt gitaren. Listet seg som ei stiplet
linje under sangen, slik kompanjemanget til ei sensibel og
melankolisk vise skal være. Noen minutter var tanken på Titubaene
borte. Roger sa: «Kanskje de to andre kommer innom også? Hvem de
nå er. Vi får roe oss og samle tankene så lenge. Særlig jeg, som
har en del tanker å samle.»
Utsatt for spillenekt flere ganger,
gode gamle Lonnie: De spilte aldri «You're diggin' my potatoes»
heller. Og da han tok «The Battle of New Orleans» under
Donegan-behandling, måtte han lage to utgaver.
«Dette er nok ikke femtitallet akkurat
slik du husker det! Antakelig ei nærliggende tidslinje. Hvordan gikk
det med fristaten Barataria, tru? Hva sier Hakkespettboka?» «Just
before they hanged young Kevin, in his lonely prison cell – Black
and tan, they tortured Kevin, just because he wouldn't tell - «
«We
faught the bloody British» står det i originalen. Men i BBC-utgaven
som Lonnie laget sang han om «the bloomin' British» i stedet.
“Bloody”
ville BBC verken høre eller se, kan du skjønne.
«Når
han synger om Kevin Barry, må jo påskeopprøret i 1920 ha skjedd...
Jo, her står det: --» «Tell
the names of all your comrades, and other things we want to know.
Turn informer, or we'll hang you! Kevin proudly answered no
- «
For ikke å
snakke om Craig Douglas, som måtte lage to versjoner av «A hundred
pounds of clay».
Det gikk rundt en fyr og skranglet med
en blekkboks. Grønn, orange og hvit skjorte på ham også, og et
stort kløverblad på blekkboksen. «Skal vi se; Påskeopprøret...
1921, står det! Det er jo feil. Det var da i - « «Go on and
shoot me like a soldier, don't hang me like a dog in scorn. For
I faught to free old Ireland, on that chill September morn. Just
a lad of eighteen summers - «
Folk klappet. Gitaristen bukket. Så
begynte han å klimpre på en ny sang, og det var lett å høre at
den også kom til å bli irsk og melankolisk. Fyren med blikkboksen
var kommet bort til oss. «Gi et bidrag til frihetskampen!» sa han
og skranglet. «Ennå er Ulster under Englands tyranni!»
«Det er nok tryggest å tute med
ulvene.» Roger fisket opp noen dingeldangler; jeg bladde fram et par
grønne flak. Mannen skulte på Roger, nikket til meg og fortsatte på
runden sin.
Å dømme etter skranglinga var det
kraftig støtte til irskesaken rundt oss. Fikk håpe det var mye
svinn og korrupsjon på vegen til Nord-Irland, sånn at dollarsedlene
ikke gikk rett til bombefabrikken. «Det var ikke bare franskmenn og
spanjoler og rømte slaver og indianere og cajuns og amerikanere som
slo seg ned her i byen, skjønner du,» sa Roger. «Hikk.» Han stakk
nesen i guinnessen og slurpet, slik at det ble en naturlig pause i
belæringa.
Fyren på scenen var
i gang igjen. «A
hungry feeling Came o'er me stealing, And the mice were squealing in
my prison cell. And that auld triangle went jingle-jangle all along
the banks of the Royal Canal
- «
«Det kom tyskere
også. Og portugisere. Og massevis av irer!
De holder god kontakt med gamlelandet
fortsatt.» «To
begin the morning The screw was bawling: "Get up ya loser and
clean up your cell!" And that auld triangle went jingle-jangle
All along the banks of the Royal Canal
- «
Trivielt med irske sanger, men det
hjalp ikke meg stort. Ett eller annet sted, i ei eller anna tid, i en
eller annen verden, var Tituba. Titubaene. De kom jo ikke et skritt
nærmere av å sitte og suse og duse med den ene guinnessen etter den
andre. Eller tredje.
«Det var i 1920,» sa Roger.
Jeg reiste meg så godt jeg kunne. «Jeg
tar en luftetur! Ser om de andre har dukket opp.»
«De andre?» Huet hans snurret rundt
et par ganger. «Javisst, de andre. Jeg nyter musikken her, jeg. Si
fra om du ser dem.» Han lente seg bakover, lokte att øynene,
digget. «Påskeopprøret,» mumlet han. «Oh!
the wind was rising, the day declining - As a lady, I'm praying In my
prison cell. And that auld
triangle - «
Jeg klarte med flid og møye å manøvre
meg ut. Verden svømte litt, men ikke verre enn at jeg kunne se at
gata var blitt enda stappere full av folk. Nede fra elva kom det et
opptog i alle slags kostymer: Djevlemasker, bukkehorn, rare hatter.
Ståk og styr uten like. Noen ristet med rangler, noen slo på små
trommer, noen blåste på trefløyter. Der kom det en kar i en rar
kjole med en stav i handa, og øverst på stanga satt det en
hodeskalle.
Opptoget kom nærmere. Gjennom
fotbladene kjente jeg en tung rytme i sakte marsj, en halv oktan
under bassen. Der kom det ei plattform med glitter og stas båret av
seks sterke karer. Oppå den sto det en diger kar i ulveskinn, med
ulverompa hengende bak som om den var hans egen, og ulvekjeften som
ei skyggelue over huet. Store, stygge tenner. Taus og urokkelig;
løftet en krokete stav mot folka omkring.
Omtrent som sånne jerpepiper som vi
spikket av syljukvister om våren da jeg var liten. Det gjør de ikke
lenger. Eter ikke sisselrot eller epleslang heller. Hva skal det bli
av sånne unger, tru?
Brått falt det skall fra mine øyne:
Han var eldre og kanskje klokere, og det skulle bare mangle hvis han
hadde dratt på seg enda hundreogførti år. Men fyren på
plattformen var ingen annen enn Cachuara. - Sannelig kommet seg opp
og fram i alder og severdighet, den gamle krigeren! Men da var
kanskje Titubaene også -
Følget rullet oppover med sang og
besvergelser. Folk med hår i tjafser og bein i håret, andre som
hadde klint seg inn med kritt eller kitt så de liknet spøkelser.
Damer med smultringer av svartmaling rundt øynene og kjeften.
Skrangleringer rundt anklene, halsen, arma. Smykker som dinglet og
danglet fra halsen og liknet dauinghoder eller ormer.
Den tunge, mumlende rytmen ble
sterkere. Innimellom var det noen som vred seg i krampe, andre som
stønnet og skreik. Mumlinga ble et kor: «Eh eh, Bomba hen hen!
Canga bafie te, Danga moune de te, Canga do ki li! Canga li! - - Eh
eh, Bomba hen hen - «
Langt baki følget kom det rullende en
himmelblå Cadillac. Ut av vinduet stakk det en lang, hårete arm –
skulle ikke forbause meg om den ikke tilhørte en Roger. Det
kom en tung rytme ut av vinduet også: «She'll
put a spell on you - Marie, Marie La, Voodoo, Veau - She'll put a
spell on you - Marie, Marie La, Voodoo, Veau- «
Canga og Danga og Bomba
var vel åndene eller gudene eller småjævlene her i byen, det. Folk
trur jo på mye rart: I bedehuset på Sand, for eksempel -
Bak bilen hang det ei kjerre. I kjerra
sto det to damer, så like som dråper, nakne ovabeltes. Fra beltet
hang det tøyreimer i alle slags lengder og farger. Noen av reimene
såg ut som slangeskinn, med hodene dinglende ned. Rangler rundt
handledd og ankler som skranglet i takt med sangen. Oker eller mønje
i ansiktet, på halsen, på brystet. Håret hang i
tjafsete fletter. De svaiet i takt med tonene: «Possessed
by the devil's skew, From a shack by the swampland - With a mud-pie
brick Marie stirred her witch's brew - «
Men alle
forkledninger og sminker til trass, så kjente jeg dem med det samme.
«Tituba!» ropte jeg. «Dime
or a nickel, any one could buy Voodoo of any kind - Potions and
lotions, herbs and tanna leaves Guaranteed to blow your mind - «
«Tituba!»
Umulig å høre
meg gjennom ståket, antakelig. Uansett så enset de meg ikke, danset
bare videre. Nå var de bare et par meter fra meg og burde ha sett
meg. Det gjorde de ikke: Øynene var vidåpne og blanke; blikket var
rettet mot noe bortafor omgivelsene, bortafor virkeligheten. Og skal
jeg være ærlig, så virket ikke virkeligheten særlig virkelig
heller: Tåkete, utflytende - likevel full av farger, rytmer som
drønnet... «She'll
put a spell on you - Marie, Marie La, Voodoo, Veau - She's the Witch
Queen of New Orleans - Of New Orleans – Marie, Marie La, Voodoo,
Veau - «
Jeg sto spikret
og fastfryst til fortauet et minutt eller to. Det kjentes som en
diger istapp fra hodet, ned gjennom skrotten og ned i fotbladene,
størrelse 46. Jeg sto sikkert og gapte også.
Brått var de
forbi og kommet et godt stykke oppover. De begynte å bli borte i
trengelsen. Jeg klarte å komme meg laus fra lammelsen, brøytet meg
veg oppover fortauet. Nådde halen på opptoget som danset lystig
videre med rytmer og besvergelser... Ingen bil å se. Inga kjerre med
to Titubaer i full mundur og vel så det. Borte
som en ånd i en høystakk.
And she ain't never, never ever comin' back... Oh, oh, oh, oh –
Cadillac.
Aller bakerst snublet og
gikk det en skabelon: Klær i filler, blåsvart i trynet, tomme
øyenhuler, kjøttslintrer som hang ned som reimer. Humpet avsted på
krokete bein der beinpipene stakk ut. Gapte og glefset til høgre og
venstre med klaprende tenner, kavet med arma for å få tak i folk,
men de trakk seg fort unna... Et øyeblikk syntes jeg han liknet litt
på Roger. I neste øyeblikk var han også borte.
Eller 47, hvis skoen er
kinesisk.
Jeg
veit ikke hvor lenge jeg vaset rundt og lette. Men hvor jeg snudde
blikket, så var det bare gjenferd og spøkelser og dauinghoder, men
ingen Cadillac. Ingen Titubaer.
Biter av sang og musikk og besvergelser flagret forbi.
Omsider ga jeg
opp og snublet meg tilbake til puben. Roger'n hadde forfrisket seg
mens jeg var ute og begynte å bli uklar i omrisset. Øynene hans
svømte et par sentimeter over kanten på guinnessen.
Jeg datt ned på
stolen, pustet ut, kjente motlausheten sige på. - Synd på meg,
tenkte jeg, Ja ja. Jeg hadde i hvert fall musikken. Dessuten full
mage og en pint med guinness – det var da noe. Men inni meg var det
tomt, full mage eller ikke.
Nå sto det en
kar med trompet, skyggelue og rutete skjorte på scenen, omringet av
gitar, bass og vaskebrett. Han holdt på med en skingrende versjon
av «Zambezi»: Habilt, men ikke Eddie Calvert. Folk klappet heftig
likevel. De hadde kanskje ikke hørt orginalen i Ønskekonserten.
Det var noe
ubenektelig engelsk ved ham. Kanskje skyggelua? Etter et par fanfarer
til satte han fra seg trompeten og tok banjoen som sto ved
sceneveggen. Så begynte han å synge, og da gikk det opp et stort
lys: «I hate to hear the K. C. when
she moans, I hate to hear the K. C. when she moans. I
hate to hear the K. C. when she moans – well she blows like she
ain't gonna blow no more - «
Litt sånn
rusten, melankolisk stemme. Uten særlig register opp og ned, men
bluesfolk har ikke det – de røyker og drekker for mye. Han husket
opp og ned mens han klimpret og sang. Vaskebrettet ved sida av ham
vispet i veg, og gitaren på den andre sida klimpret i motfase med
banjoen, litt sånn pling og svar, pling og svar. Han sang bedre enn
han trumpeterte, men skribentene har alltid meint strikk motsatt. Dem
om det.
Roger'n duppet
opp fra guinnessen og snakket sakte og forsiktig, ellers kunne det
fort gå galt. «Det der kunne ha vært en tolvtakter» sa han. Så
tenkte han seg grundig om mens hodet hans rugget att og fram. «Men
det er det ikke.»
Nei, det var ei
verselinje for mye til det. Det har det alltid vært. «Well
I wish I'd listened to what my mama said, Well I wish I'd listened to
what my mama said, Well I wish I'd listened to what my mama said - I
wouldn't be here thinking 'bout the life I led
.» Sant
nok.
«Det. Er. Noe.
Kjent.» Roger nikket sakte og bestemt. Selvfølgelig var det det, og
Roger hadde egenhendig hørt flere av mine seks album mens han satt
med åpen dassdør og drakk øl. For på scenen sto den veritable Ken
Colyer. Kjent og fryktet langt inn i jazzen, fordi han faktisk hadde
vært i New Orleans. På ulovlig landlov begge gangene, og desto
mere aktet etter at han ble kastet i buret, og deretterpå buntet
sammen og sendt hjem til London. Men nå sto han her og var verken
buret eller buntet ennå! Legenden Ken Colier: Verden hadde fortsatt
mye å by på.
«Jeg har tenkt
på at vi må.» «The
sun's gonna shine in my backdoor someday. The sun's gonna shine in my
backdoor someday. The sun's gonna shine in my backdoor someday. The
wind's gonna rise and blow my blues away- « -
jovisst, håpe kan en alltid. “Hope in a hanging snore”, sier
amerikanerne. Med seg i huet på
båten hadde han tradjazz og skiffle. Det første han gjorde der, det
var å stifte et band og få med seg Lonnie som læregutt.
«Komme oss.
Videre. Jeg har en. Fornemmelse.» Roger vippet på glasset og kikket
ettertenksomt ned i det. Han skimtet nok forenemmelsen sin nede i
skummet.
Og at de burde ha
hørt på mora sia, det sier alle når de kommer tilbake til New
Orleans: Tenk bare på «House of the rising sun». Eric Burden er
fenomenal til å angre seg.
«Det skal. Snart
hende noe. Vi skal,» la han til, med ettertrykk. Men før han kom
seg videre gjorde han et taktomslag: «Bare. En guinness først, så.»
Forenemmelse
hadde jeg også. En uro i skrotten som ikke skyldtes drikkevarene,
gumboen eller Titubaene som forsvant. Det ble en til på meg også,
enda jeg hadde bestemt meg for å vise styrke.
Colyer & Co –
eller kopiene deres – ga plass til nye spillemenner. Blues, cajun,
blågras – og så mere blues. Så gikk det kaldt gjennom meg og
hele rommet: Hvem var karen i hvit dress med noter på, hatt på
huet, sneip i kjeften – var det et spøkelse som sto der så full
som ei pære og framførte «Jambalaya»? «Goodbye,
Joe, he gotta go, me oh my oh - He gotta go, pole the pirogue down
the Bayou. His Yvonne, the sweetest one, me oh my oh. Son of a gun,
we'll have big fun on the Bayou!»
Enda så mye han
svaiet, så traff han tonene. Hver gang. Det var én ting Elvis aldri
mistet også, og det var stemmen.
Røyken var blitt
så tett at den kunne skjæres med kniv – skikkelsen som svevde
bort over scenen kunne være ei røyksky. Lyden kunne være ekko av
mine egne svømmende tanker. Men pipinga i dulpen til Roger var en
handfast og uimiskjennelig lyd. «Nu får dokker få ræva i gir!»
sa dulpen. «Æg betale ikkje det kvite utav augan før to konsulenta
som slit bardesken mens dæm fakturera med gafla!»
Roger ble
plutselig stram og bestemt i både ryggen og stemmen. »Nei
selvfølgelig! Vi er klare så snart dagen gryr. Og vi fakturerer
selvfølgelig ikke timer som - «
«Ja da ser æg
at dokker e på baillen i morgo tidleg før faen får skodd sæg!
Klikk.»
Roger sank sammen
igjen. «Det ble kanskje en litt heftig kveld, enda... « Han kikket
seg forvirret rundt. «..enda damene...»
Nei, merkelig nok
hadde han ikke eglet seg innpå ei eneste dame, enda her var det
blitt flere av dem etterhvert – mange ganske ettertaendes, som vi
sier heme. Hadde han mistet guffet helt? «Kanskje på tide...» Han
slurpet i seg skummet nederst i glasset, støet seg i bordkanten og
reiste seg ettertrykkelig. «Som han sa: I morgen tidlig... Og jeg
har på følelsen...»
Det hadde jeg
også, og uroen var blitt enda mer urolig. Skya over scenen, den skya
som kunne ha vært minnet om Hank Williams, løyste seg helt opp;
virvlet bort i tobakksrøyken med et sukk: «Jambalay,
crawfish pie, filé gumbo, for tonight I'm gonna see my ma cher
ami-o - Pick guitar, fill fruit jar and be gay-o. Son
of a gun, we'll have big fun on the Bayou!»
Motbakken opp
trappa var tung. Støy og ståk fra glade og fulle folk suste bort,
som om noen sto og skrudde ned volumet på verdensradioen. I enden av
korridoren der oppe var det en dass. Plutselig kjente jeg at det var
blitt mer enn to guinnesser; at korridoren var lang, blæra trang, og
beina slitne.
Jeg rakk det
såvidt! Med et frydefullt sukk lot jeg det sildre. «Tiss
now or never - « tenkte jeg, med
stemmen til Elvis. Det
er ikke brått sikkert at jeg var så konsentrisk som situasjonen
krevde, så stråla vandret kanskje litt på må og på få. Leve og
la leve.
Roger dundret på
døra. La ham dundre! Men omsider kunne jeg samle tankene om dagens
siste delmål: Døra til kottet der jeg var tildelt ei seng.
Jeg må ha sovnet
før skrotten traff senga. En gang ut på natta vaknet jeg såvidt av
at jeg låg på et hardt golv. Jeg kavet meg opp i senga, og det
neste jeg veit er at det sto skarpe solstråler rett på trynet mitt.
32: Pan
American
Et langstrakt liv har lært meg at når
huet surrer som veps og golvet står i motbakke når du kreker deg på
dass, da er det lurt å stappe litt mat i ansiktet.
Ingen såpe. Bare et møkkete handkle
ved vasken. Jeg gjorde som sist og gnudde en liten runding rundt
nesen med lunkent vatn fra springen. Morgentoiletten kunne ha vært
grundigere, men jeg kjente på meg at i dag gjaldt det å få opp
turtallet snartest mulig. Og ikke før så sto Roger i døra. Jeg har
sett ham i bedre forfatning. Likevel var han ved godt mot: «Tider
kommer, tider henruller, bestefar! Vi må finne totalisatoren.
Oppdragsgiveren vår venter at hver mann gjør sin plikt!»
Fort gjort å pakke bagasjen; jeg hadde
ingen. Ned trappa til et lokale som var folketomt og luktet av røyk
og sminke som hadde gjort sitt beste. Gammal fyll og gammal moro.
Mat, derimot? Nei.
Barkeper hadde gått hjem. Til
erstatning hadde det dukket opp en reperatør som gikk og tørket
bord og disk med en stor, grå klut. Innimellom duppet han kluten i
et vaskefat som liknet bytta med skuli som mor brukte å ha stående
på kjøkkenet. Ved synet av oss rettet han seg delvis opp og gryntet
rundt sneipen som satt der framtennene hans hadde sittet: «Guinness?»
Suttet. Søtti. Sitti?
Jeg er viljesterk og ristet forsiktig
på hodet. Det skranglet av lause deler inni der. «Too early on the
morning quist,» gryntet jeg. Roger, derimot!: «Kan du kjøre i dag,
bestefar? Jeg er fortsatt litt sliten etter i går. Kunne tenke meg
en - « - han skrånte i retningen av disken.
Jeg sukket. «Når kjører jeg ikke?»
Men OK: Det var vel tryggest slik.- Han
har visst et serfikat et sted, men jeg har aldri sett det. Roger bak
et ratt – jeg grøsset ved tanken. «Ta én,» formante jeg.
På gata var det travel morgen. På
nærmeste hjørne sto det et mobilt gatekjøkken i form av ei
matkjerre med en kar bak. Oppå kjerra var det en disk med
krydderier; under disken satt det et stativ, og der var det festet
kjeler med rykende ting oppi. Matosen dreiv nedover. Jeg fulgte
lukta. Fyren gjettet mine hensikter: «Have a poo'boy today! Tasty
tasty, king size shrimp, you come and taste, you!»
Jeg så gjorde. Et digert franskbrød
stappfullt av reker og salater og grønne saker som jeg ikke veit
navn på. Jeg fikk en serviett så jeg kunne skrelle bort de
mistenkeligste grønne greiene og konse på maten. Det gjorde godt i
en sulten skrott: Jeg kjente meg nesten klar til å møte resten av
dagen.
Roger hadde fulgt rådet mitt og tatt
én. Deretter hadde han tatt en til på eget insinativ. Han sukket og
klappet seg på magen da jeg kom inn: «Frokost! Én til nå, så er
jeg sterk nok til å møte alle de utfordringer som...» Han viftet
med fingrene til reperatøren, som skjønte hintet. De gjør ofte
det. «Vi er i 1952,» fastslo han. Roger, altså.
«Det gylne året! Hjallis tok tre
gull. 1500, 5000 og – åssen veit du det?»
«Kløkt og fingerspitz,» sa han
beskjedent, tømte den andre guinnessen med den første handa mens
han tok imot den tredje med den andre. Eller omvendt.
Jeg kastet et blikk og gjennomskuet
ham: Bak disken hang det ei bikinidame med datoer på. Årstallet sto
øverst; på den nederste raden var dagens dato merket med rødt:
«Sunday, March 32».
«Det kan ikke stemme,» sa jeg. Jeg
har et knep med datoer: Jeg har lært meg å regne dem ut i huet.
Sånne knep som du kan brife med i selskapslivet gjør det lettere å
trekke damer, for de liker at du er kjapp i huet. «Den 31. mars
1952 var en mandag,» fastslo jeg. «Den 32. er altså - «
«Andre skikker, andre steder!
Multiverset er fullt av pussigheter og paradokser... » På magisk
vis hadde han klart å helle i seg den tredje i én langstrakt slurk
mens han pratet.
Det har ikke virket ennå, må jeg
innrømme. Men jeg gir ikke opp! Det ville kanskje virke bedre hvis
jeg var ute i selskapslivet, men det er jeg ikke.
Roger drog skjorteermet over kjeften,
der det satt noen dråper med skum. «Tida flyr, og vi med den.
Hikk!» Han satte fra seg glasset på disken med et ettertrykkelig
smell og strente mot døra. «Nå får du slutte å somle! Vi har
ikke hele hundreåret. Århundret.»
Jeg fulgte etter. Som vanlig kom jeg på
hva jeg kunne ha sagt fem sekunder deretterpå, og da var det
for seint. Historien om livet mitt.
Ute på fortauet dreide Roger nitti
grader rundt og marsjerte oppover gata. En brøkdel var jeg fristet
til å la ham fortsette. Men jeg er for snill; det har alltid vært
problemet mitt. Jeg fikk tak i armen hans og dreide ham hundreogåtti
grader rundt. Han marsjerte ufortrødelig videre, nå i riktig
retning.
Bilen sto der. Ikke ei ripe – hadde
den ikke bulk og skrap etter mye ulendt kjøring? Ikke så mye som en
søleskvett! Var den sjølreparerende også? Men men vi var jo
i 1952, og bilen var nesten ny fra fabrikken. Det sa seg
kanskje sjøl at den var uten skrap og lyte.
Eller bilvask. Rare ting hender på
rundtur i multiverset, men det er ofte en sammenheng.
Rotet i framsetet, derimot, var på
plass og vel så det. Tomme flasker, underbukser med bremsespor, mynt
og sedler strødd utover. Brukt pølsepapir med sennep på – hvor
kom det fra?
Jeg stoppet og falt i tanker. Var dette
vår cadillac, og ikke bilen til en av de utallige Harry-kopiene?
Roger hadde ikke tid til tenkepause.
«Se å få startet opp, sånn at vi - «
Ikke før var nøkkelen satt inn, så
startet den. Samme låge, mjuke, tilfredse murringa: Ah, en bil!
Det var bortkastet å prøve å styre!
Cadillacen trillet sjølgående ned til gatekrysset. Der gjorde den
en u-sving og trillet oppover igjen i retning Lake Pontchartrain. Den
visste nok hvor den skulle. Javisst; hadde ikke Han Tykje satt inn et
spor på automat? Men det var jo blitt til båndsalat... Jeg sjekket:
Ingen salat. Pussige ting hendte. Det var ikke første gang.
Forutnemmelsen ble sterkere: Denne
dagen skulle det hende ting. Denne dagen skulle jeg kanskje finne
Titubaene – bilen visste nok hvor de var hen. Denne dagen -
Roger myste mot dasjbordet: «Der kan
du se! Jeg tok ikke feil. Jeg tar ikke feil. Se på den
MultiUniverselle PosisjonsIndikatoren!» Sannelig: 1952 03 32. «Og
når det gjelder Lengde, Bredde og Dybde, så - «
Lengde, Bredde og Dybde begynte å
snurre og sto ikke så stille at de var avleselige lenger. Den vesle
varsellampa varslet. Blinket, lyste sterkere... Når varsellamper
varsler blir jeg bekymringsfull. «Vi har for lite olje! Motoren kan
skjære seg; vi må stoppe og - «
Fotbremsen virket ikke. Ikke
handbrekket heller. Utafor vinduet virket ikke omgivelsene særlig
virkelige heller. De flimret; gatebilder flagret forbi som plakater i
vindkast. Plutselig høljet regnet ned i bøtter. Like fort var det
steikende solskinn. Stormkastene feide med seg greiner, takplater,
lause hatter og annet tomgods – i neste øyeblikk vindstille... Jeg
prøvde å huske instruksboka: «Trykk Stopp for å gå over til
manuell kjøring. Må bare gjøres når bilen står i Fri.» Men
bilen sto ikke i fri. Jeg bremset feberilsk: Null virk.
Her måtte det skytes med skarpere lut.
Når alt annet svikter: Prøv svenskeknappen! Jeg lente meg fram,
skulle til å trykke – og lot det være. For i det samme fikk jeg
se pila over det røde kattøyet. Den svingte, og straks svingte
bilen. Kattøyet blinket, lyste sterkere... Selvfølgelig!
Det foldet seg ut et forklarelsens lys.
Lydbandet hadde jo forklart det før i Glastonbury: Når vi nærmer
oss Totalisatoren, da lyser varsellampa, og pila peker.
Det var ikke tvil; vi nærmet oss
Totalisatoren. «Det er ikke tvil – vi nærmer oss Totalisatoren!»
sa Roger. Som sagt; hva skulle jeg -
Bilen svingte brått til venstre, enten
jeg vridde på rattet eller ikke. Pila pekte like påståelig.
Kattøyet lyste sterkere. Sekunder, minutter, århundrer flagret
forbi.
Jeg har aldri vært av det slaget som
gjør seg baktanker og bekymringer. Rolig og temperert; tar motvinden
når den kommer, rister den av seg og kaster seg inn i svingen.
Nytter ikke å lage seg bekymringer som kanskje aldri blir
virkelige; du risikerer bare å bli skuffet. I dette endelause
øyeblikket gikk det likevel mange tanker gjennom hodet mitt på én
gang. Tanker som: Er dette slutten? Er dette begynnelsen? Hvordan
skal det gå med Antonsen hvis jeg aldri -
Plutselig sto vi stille.
Vi hadde parkert foran en staselig, rød
bygning i to tasjer. Folk pilte ut og inn med kufferter, vesker,
ryggsekker. Ikke så rart: Det løp et jernbanespor mellom oss
bygningen. Rett foran oss var det parkert et tog. «En
jernbanestasjon!» sa Roger.
Pila blinket påståelig. Bakpå
den bakerste godsvogna hang det et nedslitt treskilt med noen
bokstaver: «TO ALI A OR».
Det gikk to sekunder. Så kom det et
såvidt hørabelt sukk fra Roger'n: «Totalisator, står det. Jeg
trur vi skal - «
Javisst skulle vi! Alt var klinket og
klart. Jeg satte på håndbrekket, for det skal du gjøre når du
parkerer. Giret i N. Hoppet ut av bilen, sprang rundt, åpnet døra
til bagasjen: Der låg platene i hulter og bulter. Femogførti,
åtteogsøtti, treogtredve, til og med noen voksruller... «Kom og
hjelp til!!» ropte jeg. Jeg tok en stabel, så stor som jeg klarte å
bære. Blymagan, Fats, Chubby Checker...
I kuldegrader bør du la den stå uten
håndbrekk, for da kan det fryse. Men det var det ikke. Forsiktig,
forsiktig med rillene; unngå rip og flekkfetter! Bar den opp til
godsvogna. Porten til lasterommet var åpen. Jeg skrevet opp og
inn... Det sto et vidunder der inne: En rock-Ola 1448 med blinkende
lys. Akkurat maken til den som sto på Kafé Solvang, der vi løp inn
i matfriminuttet og kjøpte stryller med pikekyss for femoggtjue øre.
Jeg satte fra meg stabelen, sprang ut
igjen, fortsatte å stable. Roger satt med nesen i
Hakkespettboka: «New Orleans Union Station! Den ble åpnet i
1892. Det er flere baner som terminerer her - «
De hadde en spilleautomat der også, en
sånn en med knipseboks der du la inn femøringer. Det store, gamle
slaget. De var av kopper, men jeg hadde fått tak i et par stykker
fra krigen, og de var av jern.
Jeg stablet videre.
«Oh the Rock Island Line she's a mighty
good road, the Rock Island Line is the road to ride - « Den
første platestabelen var borte. Rock-olaen hadde slurpet den
i seg! Jeg satte fra meg en ny stabel: Bessie Smith. Billie Holiday.
Ernie K Doe. Clarence Frogman Henry – ut igjen; ny stabel. « -
blant andre Illinois Central Railway, Mississippi Valley, Southern
Pacific - «
I øyekroken fanget jeg tåkete bilder
av bil etter bil etter bil. Fra hver bidige bil sprang det
Harry-aktige spøkelsesfigurer med platestabler... - Ikke la seg
distraktere, tenkte jeg. - Få jobben gjort.
Dessuten hadde jeg en magnet! Med
største forsiktighet ga jeg knipseboksen et kakk. Det var bare
såvidt magneten virket gjennom glasset, men jeg klarte å lose
femøringen forsiiiktig bort til den midterste klaffen, der myntene
sto i en høg stabel: Der slapp jeg den nedi. I neste øyeblikk
klirret fangsten i skåla. Fikk meg mange pikekyss på den måten.
Platelageret var utømmelig som
Sareptas enke. Rock-olaen var umettelig. Platene
forsvant som nål i en fillehaug. Blind Willie Johnson. Drifters.
Coasters. Clovers. Svetten høljet. «If
you ride you gotta ride her like you find her, Get your ticket at the
station for the Rock Island Line - «
Sånne som var laget av melis og
stivelse, altså. Det slaget som kameratene mine alltid pratet om,
derimot, det ble det aldri noe av. Jentene brukte å smile når de
såg meg. Så lo de, og da gikk jeg.
«Den gamle bygningen ble revet i 1958
og erstattet av...» - han gløttet opp, kikket mot den æreverdige
gamle murbygningen. «Men så langt er vi ikke kommet ennå, så
dette er nok den gamle. Det er nok det, ja.»
Flere stabler. «I
may be right, I may be wrong, I know you're gonna miss me when I'm
gone - « - Hadde det minket litt i
bakrommet? «Eller i hvert fall en liknende versjon i en
liknende virkelighet, på et liknende tidspunkt! Mer kan vi ikke være
sikre på. Og kanskje ikke så mye heller.»
Woody Guthrie,
Jimmie Rodgers, Tex Ritter... Flatt and Scruggs... Jeg stoppet
et øyeblikk for å puste. Kastet et blikk framover langs toget.
Godsvognene fortsatte og fortsatte; det var ingen ende på dem. Det
var ingen ende på blå cadillacer heller, med Harryer som sprang att
og fram med arma fulle av musikk. Vognene og cadillacene og alle
harryene var tåketere og mer utflytende jo lengre borte de var, til
de blånte bort uendelig langt der framme... Jeg fortsatte å bære.
«Vi får komme i gang med jobben!»
Roger stolpret seg ut. «Jeg antar at jobben vår er å - «
«Puff-puff-puff-puff,
puff-puff-puff-puff!» sa toget. Ganske svakt. Så tok det seg
opp: Langt der framme, over godsvognene som forsvant innover i
evigheten, steig det ei svart sky. Så ei til.
« - bære disse platene opp i
Totalisatoren. Dert skulle være fort gjort!» Han tok tre-fire
femogførtier, gransket dem: «'Too much monkey business' - tidlig
Drifters! Var det før Ben E. King kom inn i bildet?»
Det begynte absolutt å minke. Og alle
kopiene mine, framover langs det uendelige toget – ble de enda mer
flytende i kantene? Jo. Der forsvant de aller borterste bort.
Ett og annet lysglimt har han fått inn
i det vesle, runde huet sitt, innimellom alle de rare tankene. For
Ben E. King var jo innom med den litt rustne stemmen sin og løftet
hele laget. Sammen laget de noen fenomenale innspillinger før han
begynte egen butikk. Etterpå laget han «Stand by me»; «Spanish
Harlem - « - udødelig.
To stabler til, så var det nesten
tomt. «Tu-uut! Tu-uut!» sa toget, med den klagende fløytestemmen
sin. «Puff-puff-puff-puff, puff-puff-puff-puff», stadig mer
påståelig. - Last train to San Fernando, tenkte jeg. If
you miss this one, you'll never get another one – last train to San
Fernando -
Brenda Lee. Patsy Cline... Roger kom
med den siste 78-plata. «Her er den siste plata! Tidlig innspilling
med denne Hank Williams-fyren, ser det ut til.»
Han rakk såvidt å komme seg ned på
bakken før porten til godsvogna klappet igjen med et smell. «Det
var jo fort gjort! Fint at du også kunne hjelpe til litt.»
Alle kopiene mine tonte helt bort.
Toget satte seg i bevegelse: Bare såvidt til å begynne med;
etterhvert raskere, raskere, raskere... Fra
rock-olaen der inne hørtes den forpinte stemmen til Hank Williams,
akkomponert av knitter og sprak fra ei velspilt plate: «
She's the beauty of the southlands, listen to that whistle scream:
It's that Pan American on her way to New Orleans...»
Toget fikk opp
farten. Dette handfaste toget der jeg hadde lastet opp plater til
rock-olaen. Sikkert alle kopi-togene også, stadig bleikere utgaver
som var blitt fylt opp av stadig bleikere Harry-kopier... Jeg kjente
et grøss av frydefull skrekk eller undring: Der reiste musikken og
alle drømmene den bar. Fra hjertet av New Orleans reiste musikken
og drømmene oppover Mississippidalen, til Louisville og Kansas City;
til Cincinatti og Nashville...
All smerten,
gleden, lengselen. Ytterste
pine; sanselaus fryd. Til Chicago, Memphis, San Francisco, New York.
Til London, Liverpool og Odalen. «She
leaves Cincinnati headin' down that Dixie line. When she passes that
Nashville tower you can hear that whistle whine. Stick your head out
the window and feel that southern breeze, You're on that Pan American
on her way to New Orleans!»
Jobben var gjort.
Den ekte amerikanske drømmen skulle redde verden på nytt.
Og kanskje ikke.
Med alle drømmene sine ble han
29 år.
Gatebildet hadde
sluttet å flimre og var klart og skarpt i kantene. Ingen kopier å
se. Vi sto parkert ved en stor mursteinsbygning som snart skulle gå
ut på dato, bli redundert til fordel for et nyere og effektivere
bygg. Men ennå, i 1952 eller når vi var, gjorde bygningen nytta si
og vel så det for alle folka som strente ut og inn og skulle reise
hit eller dit.
«Da var den
jobben gjort, » sa Roger. « Og nå
er det på tide at vi kommer oss
videre.» Han satte seg i passasjersetet igjen og begynte å fomle
med knappene på dasjbordet.
«Videre?» Så
langt hadde jeg ikke tenkt. «Jeg veit ikke om... Vi må jo finne
Titubaene! Jeg veit ikke om - «
«Titubaene?»
Han rynket pannen. «Hvem er det?» Han ristet på hodet. «Vi har jo
en avtale, husker du vel? Vi skal til Kensington.»
Han stilte inn
den siste knappen og lente seg tilbake med arma i kors. «Starter
du?»
Jeg hadde trudd Han Tykje ville få oss
hjem litt faderlig fort, nå som jobben var gjort. Ingen liker å ha
svindyre konsulenter som bare trår graset og dingler med beina. Men
bilen ville det ansless. Og kanskje fulgte han ikke med hele tida
heller – hadde vel andre ting å ta seg av også. 'I'll
always be a drifter, but I'll be drifting back,' tenkte
jeg. 'To where I left you cryin' in the
smoke along the track - '
Mer rakk jeg ikke på tenke på ei
stund. For plutselig raste vi av sted på tvers av tidssoner og
lengdegrader, hulter i bulter, hals over hode. Minuttene, sekundene
og århundrene raste forbi, og jeg rakk ikke å få med meg alt.
Bilen gikk aldeles amok og sveipet innom den ene ville marka villere
enn den andre.
Jeg husker ikke alle de panamerikanske
detaljene lenger. Kan godt være jeg hoppet over noen, og jeg er ikke
sikker på hvor lang tid det tok. Akkurat som når du drømmer: Du
lever et helt liv i de siste sekundene før du knuser vekkerklokka
med en velrettet karate.
Omgivelsene klarnet. I det samme var
vi i Grand Canyon, eller noe som liknet. Stupbratte fjellsider som
ei lagkake rett til himmels.
Roger blunket noen ganger. Så
oppfattet han situasjonen og falt i bokstaver: «Her ser vi verdens
geologiske historie i lag på lag på lag, fra før skapelsen til
lenge etter vår tid!» Inne fra det gulsvidde krattet hørtes det ei
betenkelig klapring – ikke et sted du gikk for å slå lens. Langt
under oss var det ei grønn elv som hoppet fra stryk til stryk med
kvite skumtopper på. Et fint sted å besøke, men du ville ikke bo
der. Alt for langt til butikken. Så det var det ingen som gjorde.
Atter en gang prøvde Roger å stille
oss inn på Kensington. Kanskje var det de butte fingrene hans som
tastet feil, og kanskje var det bilen som fusket videre. Før vi fikk
sukk for seg var vi i Denali i Alaska, med
elvedelta og myrer i midten, og fjell med meliskaker av snø over
toppene; sol fra en himmel så blå og klar at det svidde i øynene
når du løftet blikket. Brune flekker som beveget seg nede i myra –
var det grizzlyen? Hm. Best å dra videre.
Neste stopp:
Death Valley, så varmt og tørt at motoren kokte. Brunsvidd hvor du
snudde blikket, i flere forskjellige brunfarger enn du ante at det
fantes. Godt vi kom oss derfra før vi fikk motorstopp! Estes Park i
Rocky Mountains – himmelropende blå fjell der også, i alle
tenkelige retninger, men dessuten en hamburger og cola. Fort
andpusten, dessuten, høgere enn banen i Alma Ata. Godt med matbit og
pust i bakken, og folka var trivelige, slik fjellfolk ofte er.
«Howdy», sa de, og det virket som om de meinte det. Kjekt med hatt.
Vi virret videre
til flere steder, så mange at jeg blir svimmel av å prøve å
huske. Som om vi skulle mates med hele Amerika og vel så det.
Kanskje alle stedene var innstilt på forhånd i spillelista, sånn
at vi måtte innom for å bli ferdige. Fast
Forward, står det på knappen, og
kanskje hadde den hengt seg opp.
Jeg er jo en
villmarkens sønn! Men dette ble nesten for mye villmark av det gode.
Som om bilen ville vise meg alt jeg skulle gå glipp av når turen
min var over. For en eller annen gang tar jo også denne turen slutt,
har jeg hørt. Perle eller ikke. I denne verdenen, og i alle andre.
Jeg lurer på hva
som hender deretterpå, når ingenting finns lenger. Ikke verden
heller. Men hvordan oppdager jeg at verden ikke finns lenger? Og
hvordan oppdager verden det?
Det lurer jeg på.
Men hva veit jeg egentlig?
33: My
sweet love ain't around
«Hva veit vi egentlig?» sa Roger. Vi
satt og glante utover en dal. Dalen var lang og flat som ei balje med
kanter av fjell. Det var en endelaus åker der nede; rekker og rader
av høge buskvekster med kvite flekker på, som om det hadde snødd
snøballer. Men det hadde det nok ikke, for det var fryktelig varmt,
og folka som gikk mellom radene og plukket hvite baller var ikke
særlig godt påkledt. De såg ikke særlig godt ut heller. Virket
litt slitne og daffe.
«Vi veit i hvert fall at vi er i
California.» Vi sto parkert på en støvete grusveg; satt på et par
steiner og pustet ut. «Der er bomullsplantasjene. Fullt av
arbeidsfolk som plukker bomull.»
Såg en nærmere etter, var det ikke
bare arbeidsfolk der. Det var vakter der også, postulert rundt
omkring med børser og bikkjer. Arbeidsfolka virket ikke veldig
frivillige. 'California cotton fields, where
labour camps were filled with broken men with broken dreams -- ' «Kan
dette virkelig være California?»
«Nei, det er det slett ikkje!» sa en
stemme bak meg. «Orsak, men eg høyrde de var norske. Dette er Rutu,
og der nede ser de slavearbeidarane til diktatoren her i landet, Dr.
Panga.»
Jeg snudde meg. Roger også. Fram fra
ei bergskorte dukket det en kar i militær kaki. Høg og kraftig,
litt mindre enn meg; muskelløs og spenstig. Blå øyne, lys og
stuttklipt, firkantet kjake; erkenorsk. Bak ham kom det en litt eldre
kar – lut i ryggen, tynn, gul i skinnet. Virket ikke helt jordisk.
'As close to wealth as daddy ever came.'
Merle Haggard spilte
inn «Okie from Muskogee», husker du. Han har fått skylda
for mye annet også, sånn som at han drasset med seg elgitaren inn i
køntrimusikken. Deretter har det utartet seg fullstendig, med
strykere og blåsere og englekor. Familiepop!
«Eg heiter Berg. Knut Berg.» Han
skottet kjapt rundt omkring; passet på å holde seg i skjul for
vaktene. «Og dette er Dr. Sana frå planeten Linda. Eg såg at de
kom hit på ein uvanleg måte - «
«Korleis. Ø. Hvordan da?» sa Roger.
Men han spelte inn «California Cotton
Fields» også. Og «New York City Blues». Og når
du synger så bra, kan du regne med tilgivelse for mangt og mye. Jeg
er ikke langsint.
«I ein ljosboge! Eg
vart heilt ovandotten. Dr. Sana såg straks at farkosten dykkar er
bygt med sers avansert teknologi. Vi treng hjelp til å koma oss
herifrå, raskare enn svint. Så vi tenkte - «
Emmylou Harris også, for resten.
Det hørtes et skarpt smell nede fra
bomullsmarken; så to til. Jeg kastet et blikk: En av ansattene låg
på bakken. Over ham sto en vakt, viftet med geværet og brølte noe
grassalt med mange frese- og harkelyder. Ikke godt å høre herfra,
men det kunne lyde som: «Ar en baiten! Strafen en strafen!» Kanskje
hadde ansattene slappet av litt, men nå tok de seg kraftig sønder.
Gikk på for fulle ruller og plukket hvite baller i store kørjer.
Eksemplarets makt hadde nok motivert dem. - Ikke noe hvilehjem dette
her, nei!
«California Cotton Fields», altså.
«Vi har vore i hovudstaden i Rutu og
spana,» forklarte Berg. «Dr. Sana fekk stóle med seg livsvatnet
frå Linda, som Dr. Panga hadde røva. Om de kunne frakte oss herifrå
og til romskipet vårt i Himalaya, så skulle vi - «
En av bomullsvaktene hadde fått øye
på oss. Pekte, ropte, gestulerte. Jeg tok en kjapp bestemmelse.
«Hopp inn!»
Berg sprang til bilen, åpnet ei
bakdør, vinket på den andre fyren. Det kom noen underlige kvekk; så
kom han også hoppende og stupte inn.
«Ingeniør Knut Berg?» spurte Roger.
«På eventyr?»
«Javisst, det er eg. Men det tyder
ikkje så mykje nett no, når - « - Berg satte seg også inn og
smelte igjen døra.
«Ingen setebelter, så vi kan få
problem med forsikringa,» sa jeg unnskyldende. «Kommer du, Roger?»
Flere vakter kom fortløpende oppover.
De virket mistenkelige. Jeg hadde ikke lyst på et tredjerangs
forhør. «Roger!!» - Himalaya? tenkte jeg. - Langt å kjøre.
Fryktelig langt å kjøre.
Han kom gående rolig og uanfektert
mens han kikket ned mot vaktene. «Jeg kommer! Men jeg skulle gjerne
vite - «
Den andre passasjeren vår – Sana? -
kvekket noe igjen og tok fram ei flaske fra innerlomma. Den strålte
med en mangefarget glød. «Her er livsvatnet som han har teke
attende!» sa Berg. «Det må aldri falle i hendene på Dr. Panga.
For visst vi ikkje - «
Der smalt det igjen. Nå var det oss de
skjøt på! Disse folka somlet seg ikke bort med formalismer. «Ja
da, ja da, ikke mas!» Rogern fikk forsinket fart på seg, stupte
inn, sprellet litt før han fikk igjen døra. «Men så kjør da,
mann! Tut og kjør!»
Jeg prøvde å kjøre. Bilen gryntet
misfornøgd. Sana bøyde seg fram over aksla mi, kikket, strekte fram
en lang arm og fingret med innstillingene. «Lindabuarane er
telemotopatiske,» sa Knut Berg. «Dei kan merke korleis ein motor
tenkjer når dei kjem nær nok. No får han bilen til å - «
Og i det samme fikk han bilen til å.
Den steilet, vrinsket; så kom den tilfredse duringa. Vi skaut
avgarde bortover kjerrevegen. Plutselig forsvant vi i et lysglimt
mens småsteinen haglet. Vi dukket inn i skyer, stormkast og ufyselig
vær. I samme øyeblikk lynte det en storm av ild rundt oss – jeg
skimtet svermer av sinte jagerfly. Like fort forsvant de bort.
Dagslyset gikk over: Det ble nattsvart og stjerneklart – myriader
og myrioner av stjerner, som om vi befant oss oppe i stratiske
sfærer. Det gjorde vi kanskje også, så fort som det gikk uten ul
og pip.
Roger satt i nitti grader og
konserverte med baksetet. Etterhvert kom det fram at Lindaboeren kom
fra planeten Linda, der framskrittet hadde kommet mange lysår
lenger. De hadde sluttet med krig og levde i harmoni med
verdensaltet og naturen. Nå hadde de oppdaget at Jorda holdt på å
ruste seg, og at diktatoren Panga laget atomvåpen og raketter så
fort som reimer og tøy for å erobre dem. «Men så lenge
vitskapsfolka hans ikkje finn ut av gåta med livsvatnet, så kan han
ikkje vinne! For med den løyndomen har Lindabuarane æveleg liv. Dei
ser inn i den løynde heimen, og der ser dei planane hans før han
sett dei ut i livet!»
Åssen klarte han å rappe denne
flaska, da? Tenkte jeg i mitt stille sinn. Jeg rakk ikke å spørre,
for plutselig gikk vi inn for landing. Jeg vridde av alle krefter.
Svarte klipper suste forbi; kastevinder slengte oss hit og dit- -
Kabank! Kabunk! Hjula dunket i bakken, flere ganger, dunket igjen. Så
sto vi stille. Roger ropte: «Kan du kjøre litt forsiktig! Du tar
livet av oss med denne fartsgalskapen!«
Jeg skulle til å forklare ham at fart
er ufarlig; det er bråstopp som er livsfarlig. «It's not the fart,
it's the smell,» sier amerikanerne. Men som vanlig rakk jeg det
ikke. For det kom det noen fæle fyrer vaggende mot oss: Tobeinte,
hårete, åtte fot høge. Omtrent som Chewbacca, bare styggere. De
holdt digre klubber i nevene; en av dem klemte fjeset mot vinduet og
glodde på oss mens han gapte med lange, gule hjørnetenner.
«Den avskyelege snømannen!» sa Knut
Berg. Det syntes jeg også, bortsett fra at det var flere av dem,
ikke bare én.
Bilen sto til skrevs i snødriver med
svarte klipper til venstre, et bratt stup til høgre. Rett fram sto
det en besynderlig farkost, halvt nedgravd i snøen: Den liknet en
gammeldags og forvokst snurrebass med diameter på femten meter.
Blank, med grønne og røde striper. Det krabbet flere avskyelige
fyrer omkring oppå den, banket og beit, men det virket ikke som om
de gjorde noe inntrykk.
Da var det verre med oss! Fyren som
kikket inn begynte å dundre på døra. Den kom snart til å gi
etter, og ennå hadde ikke den hårete fyren kommet på at han kunne
slå inn vinduet.
Den tamme romfyren til Knut Berg ristet
sørgmodig på huet. Jeg rakk å tenke at kanskje han hadde en
gravitator; en sånn en som Lyn Gordon brukte til å få fæle folk
til å sveve bort, frigjort fra tyngdekrafta. I stedet tok han fram
et lite rør fra skjorta; det såg ut som en pistol med to skaft. Han
rullet ned sidevinduet. En iskald vind med ei hel haglskur i kjeften
slo inn til oss. Roger ropte: «Hei! Hvem satte opp vinduet? Det
trekker!» Skjefter?
Lindaboeren stakk den rare pistolen ut
vinduet. Plutselig skaut det et fyrverkeri i lilla, rødt, oransje,
grønt ut mot den hårete flokken. Flammene steig rundt dem og over
dem. De brølte og veivet med armer og klubber. Men klubbene gikk
tvers gjennom fyrverket uten å gjøre inntrykk. En av dem skreik
stygt og satte av sted ut i snøføyka. I neste momang løp hele
flokken etter ham. De forsvant rundt ei snøfonn og var borte.
Knut Berg lo. «No voner eg dei har
lært at dei skal ikkje plage ein lindabuar!» sa han. «Dei får
heller finne seg ein fjellklatrar eller ein Rutu-general.»
De to passasjerene våre klarte såvidt
å presse opp døra mot snødrevet. «Dette er farkosten til Dr.
Sana,» sa Knut Berg. «No må vi kome oss til Linda så fort vi kan,
og bu oss til å slå attende åtaket frå Dr. Panga. De skal ha stor
takk for at de tok denne omvegen med oss!» - Begge ålet seg ut i
snøstormen, albuet seg fram mot stormkastene. Dr. Sana viftet med en
fjernkontroll: Der glei det opp ei dør i den rare farkosten. De
stupte inn; døra glei igjen.
Farkosten løftet seg sakte i snøkavet.
En flyende tallerken! Omtrent som omslagsbildet på «Titanboerne
kommer». Den sto stille ti meter oppe i lufta; vibrerte litt. En
ørliten brøkdel var den nesten gjennomsiktig. Så var den borte.
Roger har det omslaget liggende i en av
pappaskene sine. Han har mange sånne pappasker fulle av fillete,
gamle bøker med flygende tallerkener og planeter på. Det blir flere
pappasker hver gang han flytter, men møblene står igjen.
Han trakk et langt, skjelvende sukk.
«Tenk å treffe sjølveste Knut Berg!» sa han. «Jeg burde ha bedt
om autografen hans. Det skal mye til om dimensjonene der han og Dr.
Panga eksisterer skjærer vårt eget eksistensplan igjen... Men vi må
videre. Hvordan i all verden havnet vi i Himalaya?»
Serviset også, for resten. Så hver
gang han blir kastet ut og flytter til en mindre leilighet, kjøper
han nye plasttallerker, og pappaskene med bøker tar enda større
plass.
Han lente seg mot dasjbordet igjen.
Myste, skrudde: «Der! Nå burde vi komme riktig. Kensington i 1362.
Tidlig på høsten. Det kan ta litt tid - «
Jeg startet, gasset. Forsiktig. Hjula
spant; begynte å grave. Ørlitt mer gass... Der! Hjula fikk tak og
akselerte oss gjennom tette skyer av snø. Ut i avgrunnen; ut i
svarte natta. Stormen tok tak og filleristet bilen, men her ser du
karen som har holdt et ratt på hålkeføret før! Jeg holdt rattet i
fast grep. Etterhvert sluttet det å riste. Virvlende snø gikk over
til stummende mørke, bare gjennomprikket av lysnåler. En himmel så
full av stjerner som jeg aldri har sett den.
Knut Berg har jeg jo lest om hver jul
helt fra jeg var liten. Da bygde han jernbane i India. Seinere reiste
han til den skjulte dalen der dinosaurene lever, og til et rike bak
høge fjell i Afrika der de gamle egypterne fortsatt holder til. Hele
tida jakter han på Den blå diamanten som Toron og Dr. Panga har
stjålet fra keiserriket Kalimanka.
Nå var det knapt en lyd å høre der
ute fra. Bare et svakt sus av vind og vær, som stilnet. Det kjentes
som om vi steig og steig, høgt over skyer og luft og atmosfære.
Roger satt helt stille et par minutter.
Det såg ut som om han tenkte. Det er sjelden et godt tegn. Plutselig
sa han: «Du skjønner at...» - så tidde han igjen, tenkte seg om
enda en gang. Så fortsatte han: «Nei, det gjør du nok ikke. Men
jeg skjønner at alle virkeligheter sameksisterer i
bølgefunksjonen i mulighetsrommet. Straks vi gjør en observasjon,
kollapser bølgefunksjonen til én virkelighet. Akkurat som
Schrödingers katt, bare i utallige dimensjoner. Jeg må sette noen
flinke matematikere på saken. Men aller først – Kensington!»
Etterhvert reiste han ut i
verdensrommet i romskipet til Dr. Ryko og besøkte Kamba og Kandella.
Der traff han kambaboerne og kandellabrene. Og trur du ikke Dr. Panga
var der også? Jo da.
Jeg trengte ikke styre; bilen holdt
stø kurs mot ett eller annet mål den hadde sett seg ut.
Sakte men sikkert, som en tung stein i
magen, steig sannheten opp for meg: Jeg kom ikke til å finne noen
Tituba. Hun var borte. Søkk borte i bølgefunksjonene til Roger. En
epidose i mitt langstrakte liv. Et fjernt ekko i mulighetsrommet. Ja
ja.
Roger bladde i Hakkespettboka.
«Kensingtonsteinen! Kensingtonsteinen...»
Lynild og stikkflammer. Lysbuer danset
over himmelen. Foldet seg ut, sloknet igjen: Buer i gløende gull,
blendende hvitt, rødmende rosa... Kontinenter steig og sank under
oss. Hav, isbreer, grønne skoger. «Skal vi se... I 1342 reiste
biskopens sendemann, Ivar Bårdsson, til Vestbygda for å finne ut
hva som foregikk der oppe. Hvorfor hadde de sluttet å betale skatt
til kongen og kjørka? Var det noe i ryktene om at de hadde forlatt
Grønland og reist vestover til Vinland? Men der oppe ble han møtt
av et fælslig syn - «
Under oss ble vi møtt av et fælslig
syn: En enorm vulkan i utbrudd, ildsøyler som veltet opp mot oss,
lava som fosset ut over slettene. Roger la boka til sides: «En
supervulkan! Stygg sak. Når er vi egentlig? Vi har ikke hatt
supervulkan i utbrudd på - «
Jeg klamret meg til rattet. Ei ildsøyle
bommet såvidt på oss. Røyken og oska la seg rundt oss som et grått
ullteppe. Gløende steiner regnet oppover; noen traff understellet
med kraftige smell. - Eksospotta! Tenkte jeg i mitt stille sinn. -
Bare den ikke ryker! Det koster skjorta å ... Det luktet surt. «Styr
unna, bestefar! Må du få beskjed om absolutt alt? Vi må være i et
tidshull – Toba hadde utbrudd for 74.000 år sia, men vi skulle da
ikke - «
Jeg vrengte rattet til høgre, til
venstre. Trakk det til meg. Det virket! Bilen løftet seg enda
høgere. Brått var vi over ildsøylene og skyene. Vi kunne se
hvordan røyken og flammene bredte seg over slettene, havet, verden.
Der nede var det nok ikke særlig trivielt.
Brått skiftet utsikten igjen til fjell
i fullmåneskinn. Mye en skulle komme ut for mellom alle
dimensjonene. Roger kremtet: «Som jeg sa: Et fælslig syn. Gardene
var tomme for folk; sau og krøtter gikk og beitet mellom bygningene.
Ikke spor av mennesker! Ingenting tydet på at det hadde vært kamp.
Hele Vestbygda var forlatt på rolig og ryddig vis.»
Jeg pustet ut og kjente at svetten
rant. «Det var ikke rart at de ikke betalte skatt,» sa jeg.
«Kanskje det var derfor de rømte! Jeg fikk restskatt på over fem
tusen i fjor, og da viste det seg - «
Roger blåste. «Betal skatten med
glede! Men måten Vestbygda ble forlatt på er ett av historiens
store mysterier. De hadde ikke reist til Østbygda eller til Norge,
for det ville Ivar Bårdsson ha visst. Det sannsynlige er at de hadde
lastet båtene og fulgt den kjente ruta til Markland: Over til Baffin
Island, der de kunne følge havstrømmen sørover til Vinland. Men
Ivar Bårdsson måtte reise hjem til Norge - «
«Med forurettet sak! Det kunne han ha
godt av. For hva sang ikke Gjest Bårdsen? Hva heller den
lensmann, den prest eller fut som driver de skatter så hårdelig ut
- «
«Dette var en alvorlig sak! Kongen
hadde nettopp mistet halve befolkningen i Svartedauen og trengte alle
de skatter han kunne få. Så han sendte beskjed til en av sine
befalingsmenn, Pål Knutsson, og ba ham reise vestover og finne de
frafalne. Hadde de utvandret til frodigere marker i Vinland, så
hadde de nok råd til å betale skatt også!»
«Da lyder der skriken, av skrekk og
av harm – da løfter den lensmann sin truende arm...» Jeg
bråsvingte og greide såvidt å avvegre kollisjon med en sint komet.
«Fant han dem?»
Roger bladde. «Få se; i denne utgaven
av historien så...»
«Pip pip! Skal dokker hut dokker heim
snart?» sa dulpen. Det sprakte på grunn av forstyrrelser i de
sfæriske lag.
«Selvfølgelig, sjef; vi skal bare
avspasere de siste to dagene – deretter er vi hjemme som et skudd!»
«Æg trække dokker i
timegodtgjørelsen! Klikk.»
«- - som to skudd,» rettet Roger.
«Nei, ikke i denne utgaven heller, ser det ut til.» Han smekket
boka igjen. «De dukker opp igjen noen år seinere i andre kilder,
men det står ingenting om at vestbygdingene var blitt funnet.»
Alle som er kjent oppover Valdres veit
jo at vestbygdingene lever i beste velbegående den dag i dag. Du tar
av til venstre rett før Bagn, innover mot fjellet, og der bor de. Er
været og føret på ditt parti, kan du kjøre videre over fjellet
til Hallingdal. Innpå der ligger det flere gode fiskevatn som
valdrissene og hallingene har slåss om i uminnelig tid.
«Men i moderne tid er det funnet spor
etter dem! Kensingtonsteinen. Beardmore-funnet - «
Fønhus har skrevet om den slåssinga:
«I hine hårde dage», heter boka. Jeg har den i bokhylla.
«- viser angivelig at det var en norsk
ekspedisjon langt inne i Nord-Amerika i 1362. Historikere og
runologer har forkastet Kensingtonsteinen som et falsum, men de har
ikke kunnet forklare hvordan en sånn runestein havnet under røttene
på et stort tre, eller hvordan beskrivelsen kunne passe så godt
med landskapet på 1300-tallet. Dette må jeg avklare! Finner jeg
steinen lenge før Colombus, så har jeg et ugjendrivelig bevis.»
Men hvis det er så viktig å få oss
hjem igjen sporenstraks, hvorfor fjernstyrer han oss ikke bare rett
tilbake? Det klarer han da fint! Tenkte jeg. Kanskje han bare ville
ha en unnskyldning for å trekke oss i lønna? Jeg kjenner mine
pappenvinere og lar meg ikke lure: Han pønsker! Et langt liv har
lært meg.
Ei siste strime av håp: Kanskje,
kanskje var hun å finne på vår aller siste mellomlanding. Ikke den
versjonen som stakk av sted med en helt annen Harry i en helt annen
Cadillac i New Orleans, Min Tituba -
Ka-bom! Ka-bom!
Sjubi dubi, sjubi du-a! Bilen
sank igjen, ute av kontroll. Vulkanismen og stikkflammene hadde gått
over; i stedet stupte vi gjennom tett tåke; falt som en stein. Det
smalt og suste. Tomflasker, hermetikk, møkkete underbukser fauk
veggimellom. Roger kraup sammen i foster. «Din bøffel – se åssen
du kjører!»
Jeg gjorde som han sa, for nå åpnet
utsikten seg igjen, grå og utrøstelig under skyene: Et landskap med
store og små vatn, elver og bekker; myrer og grassletter med
skogholt av lauvtrær innimellom. Ikke spor av folk – jo, vent:
På en flat holme i ett av de større
vatna skimtet jeg en tømmerbygning. Steig det ikke ei strime av
røyk, rett hitafor bygningen?
Jeg svingte; prøvde å sirkle bilen
ned for landing. Plutselig lystret den igjen. Bremset forsiktig,
gjorde én runding over bygningen, så en til. Roger satte seg rett
opp: «Se! Der er det en bygning! Prøv å lande utafor, så - »
Jeg landet lett som ei fjør framafor
bygningen, trillet kattemjukt på plass utafor døra. Stanset, trakk
på handbrekket, slo av tenninga. «Det der gikk jo bra!» sa Roger.
«Der ser du hvor mye bedre det går når du følger mine råd!»
Jeg ramlet ut av bilen, ustø i knea
etter en lang dag med mye ulendt kjøring. Sto et øyeblikk og støet
meg mot bilen mens jeg såg meg rundt.
Jeg hadde parkert ved sida av en flat,
firkantet stein. Den var gråbrun og sto på høgkant, stakk kanskje
trekvart meter opp fra bakken. Det var noen rare merker nedover
flatsida på den.
Roger kom snublende etter. Veivet med
armene og andre lause deler, ildrød og oppskjørtet i hele ansiktet.
«Hva var det jeg sa!» hikstet han. «Der er den, lys levende. Der
står Kens - «
I det samme fikk jeg øye på en
skikkelse som satt sammenkrøket ved sida av døra til bygningen:
Radmager, langt, grått skjegg; klær så fillete at de knapt satt på
kroppen. Fluene surret rundt ham, fulle av forventning.
Han var ikke lett å kjenne igjen, men
jeg kjente jeg ham med det samme. For der satt det enda en Harry, mer
død enn levende.
Han hadde merket at vi kom. Det kom
noen kvesende lyder fra ham for å klargjøre stemmen – var nok
ikke særlig vant til å bruke den. «Dere er litt seint ute,»
kveste han. «Torfinn har reist. Og Roger er ikke blant oss mer.» Så
datt haken hans ned på bringa. Han duppet visst av igjen.
Ikke i sin livs form, nei. - Det var
ikke Rogeren hans heller. For da jeg stavret meg bort til døra inn
til bygningen, fant jeg ham også. Han låg innafor dørstokken, så
død som ei sursild.
33 1/3: I'll never get out of this world alive
«Oppstandelsens morgen det største er
givet,» sier Roger rett som det er. Men denne Rogeren hadde passert
punktet for oppstandelse: Han holdt på å gå i oppløsning og
luktet enda vondere enn ellers. Det kravlet kvite åmer ut av kjeften
og øynene på ham. Usj.
Roger ropte opprømt fra utsida: «Kom
og se, bestefar! Dette funnet snur opp ned på historien! Nå kan det
fastslås en gang for alle: Kensingtonsteinen er ekte!»
Jeg snublet ut. «Kopien din ligger her
inne, Roger. Han er ikke blant oss lenger.» Jeg følte meg
sjokkartet: Roger i en sånn tilstand gikk saftig inn på meg. Jeg
hadde kjent ham i ... hvor mange år? Opplevd verden sammen. Snakket
om alt – øl, musikk, virkeligheten. Til og med kvinnfolk. Kanskje
den eneste kompisen jeg hadde. Og nå var han helt og holdent kaputt.
Et beinrangel med råtne slintrer på, og mark ut av øynene. Pæra
hadde gått en gang for alle.
Min egen kopi hadde passert best
før-datoen, han også, der han låg inn mot tømmerveggen. «De
runene. Er det jeg som har ristet,» kveste han.
- Det kunne ha vært verre, sa jeg til
meg sjøl: Han der inne er en kopi. Jeg har jo orginalen, og du
bryter ikke løpet fordi om parkameraten blir disket.
Så jeg gikk bort til steinen og
studerte. Det var hogd inn flere linjer med bokstavelige tegn. Det
var gjort ganske nyss; det satt fortsatt steinstøv i rissene.
«ᚹ᛬ᚵᛰᛐᛚ᛭ᚱ᛬ᚮᚯ᛬ᚫᚪ᛬ᛅᚮ», leste jeg.
«ᚱᚱᛉ᛭ᛅᛒᚮ᛬ - «
Roger skubbet meg til sides. «Du leser
helt feil!» Han bladde i Hakkespettboka. «Det står: 8:
göter: ok: 22: norrmen: po: opdagelsefärd: fro: vinland: of: vest:
vi: hade: läger: ved: 2: skjär: en: dags: rise: norr: fro: deno:
sten: vi: var: ok: fiske: en: dagh: äptir: vi: kom: hem: fan: 10:
man: röde: af: blod: og: ded: AVM: frälse: äf: illü.
Ingenting kan være enklere!» Han smikket boka sammen og nikket
flere ganger. «Og på sida - « - han kastet et blikk til sida. Nå
fikk han øye på kopien min. Han stusset. «Hvem er du? Trenger du
mat?»
Den skranglete kopien min ga fra seg
noen knirk. «Jeg er Harry. Jeg er tørst. Tørst - - « Hodet hans
datt ned på haka. Spyfluene surret; de ventet nok på at han skulle
gjøre som Roger-kopien.
Roger skrukket på skallen. «Tørst?
Vi har igjen noen ølbokser, har vi ikke?»
Jeg var ikke sikker på at det var øl
han trengte. Hadde vi ikke ei eneste flaske cola? Jeg åpnet bildøra.
I søppeldynga under plassen til Roger låg det tomme hermetikker,
ølbokser, underbukser, skjorter, appelsinskall, bananskall. Jo: Der
fant jeg ei flaske uten merkelapp, stappfull av vatn. Den tok jeg med
til kopien min. «Drikk litt vatn,» foreslo jeg og holdt tuten opp
til kjeften hans.
Han gapte og drakk med oppbydelsen av
sine krefter: «Glugg,» sa han. «Glugg-glugg-glugg!»
I samme momanget såg han ut som når
katten Felix får elektrisk støt. Armer og bein spratt spasmisk hit
og dit; halen sto rett ut; øynene snurret som klinker i regnbuens
farger. Det sto stikkflammer ut av øra og kjeften på ham.
Du har nok sett krimfilmer der
mordofferet får elektrisk sjokk for å restarte ham. Det virker
aldri på film, men det gjorde det her. Han sparket og slo og blåste
som en belg. Så sank han sammen igjen. Plutselig spratt han opp
igjen som en tiger på sine egne to bein. «Det var en oppstiver!»
kom det med malmtung og mandig røst. «Hva er det på den flaska?»
Jeg kikket på flaska. Jeg burde ha
skjønt at Roger ikke sølte bort penger på vatn: Dette var
livsvatnet fra Linda! Den hadde Knut Berg og kompisen hans glømt
igjen. Flaska var like full, enda kopien min hadde tatt en dyktig
svelg.
Roger kom bort til oss. «Går det
bedre nå? Veit du hvem som har slått disse runene?»
«Runene? Det var det jeg som gjorde.
Roger viste meg åssen det skulle se ut – han fant bildet i
Hakkespettboka. Hardt arbeid når du bare har en slapp meisel.»
Roger ristet forvirret på hodet. «Hva
var vitsen med det?»
«Han kan jo forklare sjøl – men vi
hadde vært ute og fisket i noen dager, måtte jo ha mat! Fikk bare
noen få karpe diem. Så kom vi tilbake og fant kameratene våre –
døde av pesten alle mann, fulle av byller og røde av blod - «
«Pesten gikk på lungene, altså. Men
dere overlevde?»
«Ja, forfedrene våre har hatt pesten
mange ganger, så vi er mer residente, sier Roger. Vi hadde en snev
– holdt på å stryke med før dere kom. ... Vi rodde dem ut på en
holme og la røys over. Så satte vi opp en minnestein, for det er
det folk gjør. Roger fant ut hvordan den skulle se ut. Det ble en
god kopi, om jeg må si det sjøl!»
«Da skjønner jeg!» Roger blomstret
opp som ei lyspære. «Blodet kom av pesten! Holand tolket det som om
indianerne hadde drept dem.«
«Bare tull!» sa kopien min. «Ikke en
indianer på milevis. Da ville de jo bli smittet og dø ut. Jeg håper
det går bra med vinlenderne, men - »
Roger kunne knapt styre seg. «Runene
er skåret i 1362, akkurat som Holand sa. Forskningen feirer nye
triumfer. Den som ler sist!» Han gjorde en seiersdans rundt steinen.
Så bråstoppet han. «Du nevnte Roger. Hvor er han?»
Kopiene min kan være irritabelt trege
og desorienterte. «Ø – vinlendingene! ... Han vimser vel rundt –
han gjør ofte det.» Han såg seg rundt, mot bjørkeskogen, utover
vatnet.
Jeg kunne ikke unngå å se at han var
blitt tredve år yngre på noen minutter. I stedet for døden nær
var han i sin manndoms kraft; blank i pelsen, nesten uskrukkete. Det
grå skjegget var blitt svart. Synd å skuffe ham – Roger har jo,
med sine feil og mangler, vært en grei kompis i mange, mange år.
Det har sikkert kopien vært også. Men sannheten kunne ikke skjules.
«Din Roger er dau som ei sursild,» sa jeg med tungt hjerte. «Han
ligger innafor døra.»
Kopi-Harry sperret øynene opp. «Hva!
Han var da frisk og rask for - - hvor lenge har jeg duppet?»
«Du var på avgrunnens rand,» svarte
jeg alvorlig. «Vi reddet deg i siste sekund.»
Roger var opprørt. «Dette er ille!
Jeg trenger en intelligent diskusjonspartner. Jeg må redde ham.»
Han satte beina foran hverandre og snublet inn den låge døråpningen.
Vi etter. Der låg den andre Rogeren like dau som før, med mark i
kjeften og nesebora, kjøttslintrer som løsnet, svermer av flue.
Olifaktisk så det holdt.
Roger måpte. Kopi-Harry ristet sakte
på hodet. Jeg, derimot, er handlingens mann: Livsvatnet hadde vist
seg som et probalt middel. Far min brukte å synge om mannen som
hengte seg på Ekeberg: «Han ser dårlig ut, men vi får prøve –
kanskje er det liv i ham ennu - «
Jeg bøyde meg over liket, holdt meg
for nesen og skrudde opp flaska. Så helte jeg livsvatn ned i kjeften
hans. Dynket nedover hele skrotten før jeg sprang i sikkerhet, ut av
fluesvermen.
Først hendte ingenting. Så kom det
romling og ralling. Liket kavet, krøllet seg sammen, rettet seg ut
igjen. Det skvatt noen kjøttslintrer. De kvite åmene viftet fælt;
så gulnet de og datt nedover kjaken hans. Håret datt av ham i store
dotter.
Flere rare lyder: Ynk, hul latter –
så reiste han seg ustøtt på krokete bein og ga seg til å ule. Jeg
veit ikke om han kunne se oss, for øynene hans var to svarte høl.
«Mat,» stønnet han. «Mat!» Stemmen kom nede fra en djup brønn.
Ikke så rart, for tunga hans var borte. Et par tenner datt ut. Han
kavet etter oss. Jeg veit ikke hva som hadde hendt hvis han fikk satt
hendene i oss. Og tennene.
Men min Roger sto urikkelig. «Hold
opp, Roger! Du er jo bare en avatar av meg. Du var dau, men vi fikk
liv i deg i siste lita. Vi har sikkert en boks med kjøttboller i
bilen.»
Dauingen stoppet midt i bevegelsen. Så
kom det, med den samme stemmen fra avgrunnen: «Dau? Det forklarer
den mugne følelsen. Jeg var på veg ned i dødsriket. Men så
begynte det å svi noe grønnjævlig. Og så - «
«Du ble gjenopplivet!» forklarte
Roger. «Du er en zombie! Men det tar seg ikke ut å gnafse på folk.
Kom her, så finner vi noe du kan sette tennene i. Hvordan artet
ferden til dødsriket seg – var det fysiske omgivelser, eller
virket det som en symbolsk reise?» Han gikk til døråpningen.
Zombie-Roger humpet etter. Så stoppet
han og tenkte seg om. «Det var en transdimensjonal reise!
Omgivelsene var ikke akkurat fysiske. Heller metafysiske: Jeg kunne
observere dem i flere plan enn her – jeg antar at dette er
virkeligheten?» 'Lensmann sa da han fikk betenkt seg, det er rart
å tenke på det nu – at hvis fyren ikke hadde hengt seg var det
kanskje liv i ham ennu - '
«Metafysiske – altså hinsides
fysikken?» De diskuterte videre mens de humpet bort til bilen. Roger
romsterte til han fant en hermetikk. «Harry, hvor har du gjort av
boksåp – å, der er den.»
Kopi-Harry og jeg satte oss ved
tømmerveggen. Jeg kunne ikke unngå å legge merke til at han var en
kjekk og kraftig kar i sin aller beste alder. Sånn har jeg altså
sett ut! Hvorfor la damene aldri merke til det? Hvorfor -
«Hvor har dere tenkt dere heretterpå?»
spurte kopien min.
«Hematt, tenker jeg – jobben er
gjort, og Han Tykje maser fælt,» svarte jeg. «Han fjernstyrer oss
nok slik at vi lander i...»
«Synd! Ellers kunne vi ha sittet på.
Vi må dra til New Orleans og redde noen, har Roger sagt. Det skal
være et stort slag der, og - «
«Det har vi ordnet allerede! Og du kan
ikke dra til New Orleans med en zombie på slep. Du hørte hva
Rogeren min sa – han kommer til å gnafse på folk, og da - «
«Men hvis han skal zombe noe sted, så
må da New Orleans være det rette stedet?»
Jeg måtte gi ham rett i det. Men det
kom an på hva Zombie-Roger ville også. Nå satt han og gnafset
kjøttboller og ølbokser mens han tegnet og forklarte med
gravstemmen sin.
«Skjønt jeg kunne godt tenke meg å
dra tilbake til huronlandet sammen med vinlenderne,» sa kopien min.
«Det var noen damer der som... Men Roger vil videre. Må jo gjøre
jobben vår.»
«Men hvorfor var dere her?»
«Husker du ikke det? Vi er jo med på
ekspedisjonen til Torfinn Lusaskjegg. Vi leiter etter vestbygdingene.
Han har hørt rykter om at de har reist denne vegen, men vi har ikke
sett så mye som en snurt. Så antakelig har de slått seg til et
annet sted - «
«Ungava Bay!» ropte Roger borte fra
bilen. «Oppe på toppen av Labrador. Der er det ruiner etter dem.
Dere leiter alt for langt sør. - Kom dere via De store sjøene?»
«Ja,» svarte Zombie-Roger med
gravrøsten sin. «Torfinn Lusaskjegg ligger med skipet i Lake
Superior - «
«Øvresjøen,» sa Roger.
«Han ville saumfare Lake Superior,
mens vi reiste innover i landet med småbåten for å leite.»
«Øvresjøen,» sa Roger.
«Vi bygde en base her for å leite
videre. Så begynte mennene å bli sjuke. Bestefar og jeg drog ut på
fiske og var borte i noen dager, og da vi kom tilbake - «
Jeg satt og såg ut over vatnet og
bjørkeskogen. Funderte på hvor mye pussmerkelig som hadde hendt sia
vi møtte Han Tykje på Gullfisken. Så jeg merket ikke at han kom
snikende før det sa «gnafs!» bak meg. Jeg kjente et bitt i
buksebaken og bråreiste meg. Der hang Zombie-Roger fast etter
tennene og lot seg ikke riste av før Roger drog ham i bakbeina så
det knakte. Jeg snudde meg og ga ham et spark så det knakte litt
til.
Han stirret på meg med svarte
øyehuler. «Beklager; jeg lot min tilstand løpe av med meg –
naturen over opptuktelsen, kan du si.» Han reiste seg på krokete
bein mens kjøttslintrene dinglet. «Men jeg må følge min
bestemmelse. Bite og gnafse!» Han smekket med de tennene han hadde
og sleikte seg rundt kjeften med den tunga han ikke hadde.
«La være, Roger!» sa Roger. «Du kan
ikke fly rundt og bite Harryer. I New Orleans kan du bite så mye du
vil!» Til meg: «Du trenger ikke være særlig redd for å bli
smittet. Zombiebitt er sjelden dødelige, og vanligvis trengs det
mange bitt før du blir en zombie sjøl.»
Jeg trivdes ikke noe særlig her i
Kensington, kjente jeg. «Nåvel, det var trivielt å treffe dere,
men tida flyr. Er det mer du må vite om denne steinen, Roger? Hvis
ikke, er det vel på tide at - «
Han gikk tilbake til steinen. Spanket
rundt og sa klikk klikk klikk med mobilen fra alle kanter. «Jeg
sender bildene til min egen epost! Da risikerer jeg ikke at de... -
og her er sideinnskriften, ja.» Jeg fulgte etter. Jeg begynte å
stave: «ᚹᚷᚱ᛬ᛙ᛬ᛘᚷᚿᛇ᛬», leste jeg. «ᛘᚾ᛬ᚼᚷᛘ
- - «
Roger hufset meg til sides og bladde i
Hakkespettboka. «La meg se: har 10: mans: we: hawet: at: se: æptir:
wore: skip: 14: dagh: rise: from: deno: öh: 1362. - Javisst!» Han
reiste seg igjen. «Det stemmer på en prikk!»
«Javisst stemmer det!» svarte det
nede fra avgrunnen, der stemmen til Zombie-Roger bodde. «Jeg brukte
jo samme boka da jeg dikterte... Og der kan du se: Det tok oss
fjorten dager fra Lake Superior og hit - «
«Øvresjøen,» sa Roger.
«Så der tok Holand feil! Han pukket
på at sjøfarerne kom fra Hudson Bay. Men det er jo - «
«Alt for langt!» konkluderte Roger og
nikket. «Kritikerne påpekte at det ville ha tatt mye lengre tid.
Nå faller alt på plass: «Havet» er Øvresjøen, selvfølgelig!»
«Lake Superior,» sa Zombie-Roger.
De fortsatte å drøfte Holand,
Kensingtonsteinen og historien, begge like oppspilte: En gang Roger,
alltid Roger, dau eller levende. Jeg prøvde å blande meg inn. «Det
er jo dere sjøl som har sørget for disse runene! Sånn at den ser
historisk ut. Men da er det jo likevel en forfalskelse, fordi - «
De snudde seg mot meg, iltre begge to.
«Veit du ingenting om historie? Forfalskning, heter det!» sa Roger.
«Du ser vel at den er skrevet i 1362. Det heter forfalskning!» sa
Zombie-Roger. «Har du satt deg inn i dette i det hele tatt?» sa
Roger. «Forfalskning - «
Jeg ga opp og gikk til bilen. I det
samme hørtes det et pip: «Hut dokker heim på ståandes flækken,
har æg sagt! Vesst ikkje, så sende æg myriada av zombia på
dokker, så dokker bli ligganes som to kvite beingrinda tel hælvete
frys over. Oppdraget dokkers e slutt! Klikk.»
«Klakk klakk klakk,» sa det som var
igjen av tennene til Zombie-Roger. Jeg likte ikke blikket fra de
tomme øynene. «Det avgjør saken,» sa jeg og satte meg i
førersetet. «Den som vil være med kommer nå!»
Jeg rakk ikke å starte motoren før
den startet sjøl. Roger stupte inn i bilen. Zombie-Roger kom
humpende etter med klaprende tenner og tydelige hensikter, men han
var ikke rask nok lenger. Kopi-Harry tok et forsiktig skritt mot oss
– så stanset han og ristet på hodet.
Det gikk et lyn og dunder og brak over
himmelen. Noe landet i ei støvsky på den andre sida av
tømmerbygningen. Jeg rakk bare et glimt før vår egen bil kastet
seg mot himmelen – kunne det være Tom Trick og Tidhjulet som
mellomlandet? Kanskje Harry-kopien og Zombie-Roger kunne få skyss
til ett eller annet århundre – hvis han ville ha dem med, da...
Tømmerbygningen, øya, vatnet, skogen
bleiknet bort under grå skyer. Landet videt seg ut; ble til et
skogland med store sjøer, uten tegn til mennesker. Et sted der nede
fantes Tituba. Kanskje. Men kanskje fantes hun bare i en
fantasiverden som drømmebilen hadde fraktet oss gjennom. Og nå var
det slutt, finito, hjem til dagsrevyen. Det samme evindelige livet
som før.
Antonsen ventet på meg. Det var jo
noe. Platesamlinga også; den trengte å avbestøves.
Roger satt og bladde. Han mumlet:
«Fortsatt veit vi ikke hvor det ble av vestbygdingene. Reiste de til
Ungava og blandet seg med eskimoene? Reiste de til Kensington og
blandet seg med indianerne? Hva skjedde med befolkningen på
Grønland? Kunne jeg bare reise tilbake - «
«No matter how I struggle and
strive, I'll never get out of this world alive - « tonte
det fra baksetet, med stemmen til en mann som visste at alt håp var
ute, og som likevel klamret seg fast ... Jeg snudde meg. Et øyeblikk
var han der; så var han borte.
Vi passerte fjell og hav og århundrer.
Timer og dager gikk uten at jeg merket det. Jeg veit ikke om vi var
over Atlantis eller Atlanteren da det plutselig tonte fra
lydanlegget: «Dokker e løyst med umeddelbar verkning frå oppdraget
dokkers! Lever straks aill artifakta og gjænstanda, herunder
framkomstmedla og betalingsmedla, og makuler eksemplaret dokkers av
kontrakta! Ingenting av det dokker ha gjort innafør ramman av
kontrakta ha hendt. Ho e herved erklært ugyldig med telbakevirkandes
kraft, frå evighet tel evighet. Amen!»
Det hørtes et lite knepp, og
lydanlegget ble taust. Helt taust, med fram- og tilbakevirkende
kraft.
Roger gapte. «Hva F! Jeg har da
dokumentasjonen. Jeg har sendt opptak. Jeg har - - « Han begynte å
fingre med dulpen. «Dette må han forklare! Jeg ringer nødnummeret.»
Taste, taste, tast!
Det kom en blikkboksstemme. Lydanlegget
i bilen var mye bedre, men det virket ikke. «Det herrane e
svartelefonen før help desken hannes Tykje på nummeret 666 med ei
viktig kunngjering!Ætter lange og krævandes førhandlinga ha han
Vårherre og æg nådd fram tel einigheit på aill punkta. Vi seinde
nu ut den herrane præssmeldinga tel kunda, leverandøra og
samarbeidspartnera, samt representanta før våres respektive
organisasjona: Vi fusjonere aill våre verksomheta inn i eitt felles
konsern so bli heitandes «Himmel og Helvete Holding AS». Æg går
inn som førmainn i Styret, og Vårherre bli administrerandes
direktør med signaturfullmakta. Vi rekne med å ta ut store synergia
i et tøft og krævandes marked. Den herrane avtalen er gyldig frå
evigheit tel evigheit, og trer omeddelbart i kraft i aill universa,
multiversa og andre plassa. Arbeidet med å konsolider organisasjona
bli påbegynt omeddelbart. Vi tar sekte på å ta ut
rasjonaliseringsgevinsta ved omplassering og naturle avgang, men óg
ved å avslutte kostnadsdrivandes konsulentavtala. Aill detalja bli
annonsert etterkvart som evigheita rulle vidare. Klikk!»
Jeg satt lamslått. - Redundert igjen!
Jeg burde ha ventet det. Tenkte jeg ikke allerede da kontrakten ble
underskrevet at - ? Jo.
Roger freste. «Han har lurt oss opp i
stry! Hele tida mens vi har slitt og strevd har han forhandlet i
hemmelighet med den skjeggete gamlingen. Dette er grovt avtalebrudd!
Han skal få med advokaten min å gjøre. Jeg skal!»
Et gammelt jungelordtak rant meg i
hugen inn: «Trenger du en advokat mot Faen, så har du allerede
tapt.» «Har du en advokat, da?» spurte jeg. Med min aller tynneste
stemme.
«Ø – nei. Men det spiller ingen
rolle. Jeg skal - «
Han fortsatte å lekse opp mens jeg
sank bakover i setet og deppet. Kastet et slapt og likegyldig blikk,
og la merke til at søppeldynga under beina til Roger var mindre
besøplet: Reisekufferten, hermetikkene, ølflaskene bleiknet og
forsvant. Etterlot seg en og annen mynt av ubestemt herkomst. Utafor
vinduene fantes det bare tomt, ugjennomtrengelig ingenting. Mine egne
erindringer ble vage og uklare, som noe jeg kanskje hadde drømt en
gang: Stedene jeg hadde besøkt. Titubaene -
Hakkespettboka hadde jeg fortsatt! Nei:
Bare det fillete eksemplaret av «On the Road», fullt av eselører.
Flaska! Den som hadde gitt Zombie-Roger
et slags liv og kopi-Harry en ny ungdom. Fortsatt stappfull. Uten en
eneste ekstratanke satte jeg tuten for kjeften og drakk.
Vatnet splintret seg ned i magen og
foldet seg ut gjennom kroppen som en brølende brann. Det rant
gløende jern gjennom årene. Hjertet hoppet fra magen opp i halsen
og ned igjen. Skinnet krøllet og vrengte seg på armer og bein og
mage og rygg. Stjerneskudd eksploderte i huet på meg.
En evighet seinere stilnet det. Det
hadde kanskje gått et sekund eller to. Jeg satt i førersetet til
en Cadillac. Ute var det stummende mørke... Nei, vent: Lyktene til
en møtende bil.
I aller siste brøkdel fikk jeg
åndsnærvær nok til å vrenge cadillacen over på venstre side: Jeg
var jo i Storbritannia! Roger snudde seg mot meg: «Sa du noe?» Så
bøyde han seg over og glodde: «Har du sminket deg? Du er så rar i
trynet!»
Jeg rekte ham flaska. Den var like
full. «Smak på denne,» sa jeg håst.
Han kikket mistruisk. «Bare vatn? ...
Ålreit, da. Alt må prøves. Glugg glugg glugg.»
Han sparket og remjet og fikk sånne
rundinger i øynene som Donald får når kjøleskapet detter i huet
på ham. Der var det et vegskilt; jeg kjørte forsiktig inn til sida
– det var noe kjent... Jovisst; vi var i Street. Glastonbury var
rett der framme.
Trafikken tetnet. Det var kveld, men
denne vegen hadde jeg kjørt flere ganger enn jeg har tall på. Vegen
førte opp til T-krysset der vegen fra sentrum går opp til Chalice
Well og the Tor. Jeg svingte til høgre, kjørte et par kvartaler,
svingte til høgre igjen, ned på parkplassen til Rifleman's Arms.
«Puh – det var litt av en smell,»
sa Roger. Han slapp forsiktig lufta ut av seg. «Holy shit», sa han
på norsk. «Jeg er blitt ung og dum igjen. Nå ja; mindre klok enn
jeg var. Du, derimot - « Han ristet på huet. «Betenkelige greier.
Holy shit!»
Jeg gransket ham. Han var blitt så
glatt som ei bånerumpe i trynet. Hengemagen var nesten borte. Jeg
måtte ta en titt på meg sjøl i speilet: Svart skjegg, svart hår,
nesten rynkefri. Jeg var ung og sprek og spenstig igjen.
Roger ristet betenkningen av seg. «Nå
trenger vi en scrumpy!»
Der søppeldyngene hans hadde vært låg
det fortsatt noen sedler med kronasje på diverse tungemål. Han
plukket dem opp. «Pesetas. Escudos... Pund!» Så sannelig;
pundsedler. Han bladde. «Ikke punt – de virker bare i Irland.
Ikke Bank of Scotland; ikke States of Guernsey... Her!» En bunke
pundsedler i passende alder.
Jeg gikk ut og merket ny spenst i
beina. Nesten som 16.32,6 – men en skal ikke bli overmodig. På
verandan ned mot parklassen var det liv og rør: Gamlehjemshippier,
Gayafolk, tyskere – alt var ved det gamle. Bortsett fra at alt
virket nyere, og folka virket eldre.
Inne hang røyken tett, både av tobakk
og av noggo attåt. «I look at life from both
sides now,» sang jukeboksen. Trengelse
ved baren, men suksomsider klarte jeg å trenge meg fram. Barkeper
snudde seg mot meg: «Same again, Sir?» Jeg rakk ikke å svare før
han begynte å fylle opp glasset med grumsete, halvgjæret sider.
Tennene løp i vatn: Scrumpy!
Hvordan kunne han kjenne meg igjen? Jeg
fraktet to stappfulle siderglass så forsiktig som en smed gjennom
trengselen: - Glassene her i landet er alltid fulle, rakk jeg
å tenke. - Hvorfor i hinmannens navn er de ikke en halv sentimeter
--
En damestemme skingret gjennom
trengelsen, røyken og Jony Mitchell: «Der er dere! Hvor i
helvete har dere vært hen? Jeg har måttet dytte unna meg den
ene kåte stuten etter den andre! Ikke har jeg noe å drikke på
heller.»
Der sto det en langbeint pipestilk av
en jentunge med overalls og langt, lyst hår. Det var noe kjent ved
henne. «Æ – på toalettet,» stotret jeg. «Kanskje du vil ha
denne?»
Dama tok sideren, rynket på nesen,
drakk. Drakk igjen. «Takk!» sa hun, litt roligere i stemmen. «Og
hvor er Roger?»
Der var han. «Ikke noe papir,» klaget
han. «Jeg måtte tørke meg på buksa. Hei, Lisa!»
Det siste var til jentungen. Hun hadde
et navn! Sakte datt noen av bitene i livets lange puslespill på
plass. Ikke alle; det gjør de aldri. Men noen.
Hun laget trutmunn og var sur i noen
minutter, men det gikk over. «Livets store eventyr er såvidt
begynt, Lisa!» skravlet Roger. «Vi har pund som brenner i lommen. I
kveld skal vi bo staselig på George and Pilgrim! Og i morgen stiger
sola opp over en helt ny verden – kanskje finner vi vegen ned til
underverdenen, under The Tor! Og kanskje - «
Selvfølgelig smeltet hun, slik damene
ofte gjør. Hun begynte å le mens han pludret videre og geleidet
henne ut på verandan. «La oss finne en ledig plass på tilværelsens
ytterkant, min skjønne!» Det gjorde de: En ledig plass på
murkanten ut mot stien. «Me
and you and a dog named Boo,» sang
jukeboksen. «Travelin' and livin' off the land - «
Vi fylte et par timer med scrumpy mens
vi la planer: Finne nedgangen under The Tor. Litt nøkternere: Komme
seg til Chalice Well Garden og drikke av det helsebringende vatnet,
for nå murret tannverken igjen. Reise østover igjen og finne
motorsyklene...
Noen må ta til vettet. Som vanlig ble
det meg. «Vi må få oss et rom før de stenger! Det byner å dra ut
på natta, og - »
Og som vanlig brukte Roger litt ekstra
tid på å stable seg på beina. «Vi lar bilen stå,» foreslo jeg
mens vi sjanglet ut på parkplassen. «Den står trygt her, og i
morgen er det atter en dag.»
«Ja. Og så må du skrive ned
hovedpunktene i vår interdimensjonale reisen! Jeg får ikke gjort
det, for jeg får hendene fulle med å avklare gåten om
Kensingtonsteinen. Så må jeg arbeide videre med min epokegjørende
teori om den multitemporære virkeligheten hinsides alle dimensjoner.
Jeg skal selvfølgelig lese gjennom, slik at du får rettet
elementære ortografiske feil - «
Han får aldri skrevet så mye som et
punktum, men det sa jeg ikke. I stedet sa jeg: "En ortopedisk
feil kan sjøl du være! Jeg har et rikelig og følsomt språk, og
likevel kraft i frasparket, akkurat som Jack Kerouac. De prøvde seg
med rød blyant på ham også, men se om det nyttet! Jeg skriver slik
Maier gikk femmer'n i sine fullmaktsdager - kraft og eleganse i hvert
skjær! Vil du at jeg skal skrive ned denne historien?"
Roger sukket. "Jeg burde nok gjøre
det sjøl - men jeg kan ikke skusle bort intellektuell kraft på
trivielt håndverk! Jeg må vie mitt liv til eksistensens
grunnleggende gåter, verdensaltets svimlende sammenhenger…
Flogistonenes strømvirvler. Kaskadene av temponer, orgoner og
tachyoner gjennom dimensjonene! Skriv du, bestefar, så skal jeg
rettlede deg."
Jentungen lo høgt. «All you need
is love, love, love - « - påsto jukeboksen mens vi sjanglet
videre. En bil hadde parkert ved sida av bilen vår, og tre karer
kom ut – to av dem var lettere anløpet allerede. De stavret de seg
opp til puben mens vi sjanglet i den andre retningen. Det var noe
kjent ved dem.
Vi prøvde å stramme oss opp på vegen
ned til George and Pilgrim: Kunne ikke virke helt sørpe hvis vi
skulle få et rom. Nede i High Street kom jeg plutselig på noe:
«Hakkespettboka! Den har du lagt igjen på puben. Du må løpe og
hente den!»
«Pytt, pytt!» Han hadde det travelt
med Lisa, som omslynget ham så det måtte være vanskelig å gå.
«Den blir ikke borte. I morgen er det atter en dag.» De turtlet seg
videre nedover med meg på slep. - Javisst, tenkte jeg. - Det er
flere dager vestafor.
Vestafor?
Ved den store døra til George and
Pilgrim bråstoppet Roger. «Vi er ført bak lyset! Men jeg
gjennomskuer. I kraft av mitt formidable - «
Et par kom ut; kikket på oss; gikk i
stor bue rundt og fortsatte opp High Street. «Javisst er vi blitt
lurt! Fartet rundt i alle tider og dimensjoner. Funnet ungdomskilden.
Reddet stumpene ut av ilden for ham, og imens - «
«Nei nettopp! Der har vi det. Det
finns ingen ungdomskilde. Det var bare et rykte som Eldrerådet i
arbeidsleiren satte ut for å holde folk i tukt og age, og som
spanjerne beit på!»
Donald også, husker jeg: Han gikk ut i
elva som onkel Donald og kom opp på andre sida som et egg. Men han
er heller ikke med i denne historien. «Jeg er et vandrende bevis,»
sa jeg irritert. «Jeg ble jo yngre. Kopien min også, han i Wendak,
enda han var mange år eldre. Du også, med tryne som ei bånerumpe -
«
Roger smilte det nedlatende
professorsmilet sitt. «Historiens malstrømmer! Hyperdimensjonale
tilbakekoplinger! Alt skyldes livsvatnet frå Linda... Ø. Livsvatnet
fra Linda. Det er det som har - «
Av og til gjør tankene hans krumme
sprang, sånn at han lander baklengs som et speilbilde. «Det drakk
vi jo nå nettopp! I Wendak var vi for - « - ja, når da? Det
begynte å bli slitsomt å sortere tanker og hendelser i riktig
rekkefølge. Særlig tankene. Vestafor - ?
«Som sagt: Hyperdimensjonale
tilbakekoplinger! Galaksens uendelige avgrunner inneholder teknologi
som overgår alt vi kan forestille oss. Det umulige er dagligdags;
tidspunkter er en betraktningsmåte; tidsstrømmene styres med
tankekraft etter forgodtbefinnende. Det galaktiske livsvatnet har
forynget oss med tilbakevirkende kraft! Imens har vi trudd på
eventyr fra spanske conquistadores. Ja ikke jeg da, men i et naivt
perspektiv som ditt - «
Lisa hadde stått med store øyne og
sett att og fram som en ping-pong. Plutselig trakk hun et langstrakt
sukk; var nok blitt lei av de interlektuelle perspektivene. Hun drog
Roger etter seg mens hun dyttet opp døra til The George and Pilgrim:
«Skal vi se om de har plass?»
Det hadde de, med tilbakevirkende
kraft. Tutt-tutt-tuaaa.