Norsk science fiction og forleggeriet

 

Norske forlag mottar store summer i offentlige tilskudd: Innkjøpsordning, tilskudd til enkeltprosjekter fra kulturrådet, momsfritak. Hensikten er, etter hva jeg kan skjønne, at forlagene skal dyrke fram og bevare norsk skrivekunst og skriftkultur. La diktekunsten blomstre!

Javisst. Sagnomsuste hagefester med kjendiser og bestselgerforfattere blomstrer i hvert fall. Men når det gjelder science fiction, framstår forleggeriets blomsterhage som ei steinrøys. Norske science fiction-forfattere har i stor grad gitt opp forleggeriet og gitt ut bøkene for egen regning og risiko. Det gjelder for eksempel Eirik Ildahls fantastiske serie (https://www.ark.no/produkt/xht-9788284512310 ), J E Bergfjords Cinnabar-romaner ( https://www.ark.no/produkt/cinnabar-one-9788269332315 ) og flere andre. Nye norske science fiction-stemmer kommer ikke fram takket være forleggeriet; de kommer fram gjennom Bjarne Benjaminsens nettmagasin Nye NOVA ( https://www.nyenova.no/ ) og pocketbokutgivelser fra samme magasin. (Foreløpig én antologi; det er håp om flere.) Denne innsatsen fortsetter det arbeidet som undertegnete og flere andre amatører – Terje Wanberg, Johannes H. Berg, Per G. Hvidtsten, Roar Ringdahl – utførte i Science fiction-magasinet/NOVA, der vi klarte å få nye forfattere av fantastiske fortellinger fram i lyset.

Undertegnete har gjort noen erfaringer med forleggeriet nå til dags. I det følgende skal jeg dytte på deg noen av disse erfaringene.

Jeg er, ifølge Forfatterforeningen, Wikipedia og flere andre pålitelige (?) kilder, en «anerkjent norsk forfatter av fantastiske fortellinger». Jeg ga ut 20 bøker på norske forlag fra 1974 til slutten av 90-tallet, både science fiction og fantasy – bøker som fikk både ris og ros (dette var ei tid da kulturjournalistikken omfattet anmeldelser, ikke bare kjendisintervjuer), som ofte ble omtalt som kontroversielle, men som alltid ble kjøpt inn til bibliotekene. Forlagene hadde konsulenter som leste innkomne manuskripter og vurderte dem etter det tåkete begrepet «litterær kvalitet». Forfatteren ble informert om forlagets vurderinger, enten disse endte med utgivelse, avslag eller forslag til omarbeidelse. Jeg fikk min porsjon av refusjonsbrev før jeg omsider slapp gjennom nåløyet. Også avslagene var begrunnet.

Av forskjellige grunner – endret livssituasjon, kronisk sjukdom, lokalpolitikk – ble det ikke mer skriving på over 20 år. Så prøvde jeg å ta opp igjen forfatterskapet. Da oppdaget jeg at forlagsverdenen var drastisk og dramatisk endret.

Det kan jo tenkes at jeg skriver mye dårligere nå enn før, og at det jeg skriver nå for tida er noe uleselig møl. Science fiction-folk jeg kjenner synes riktignok ikke det, men de er kanskje bare høflige og vil nødig støte en gammel favoritt. Men forlagene burde jo klare å fortelle meg det. De burde i hvert fall klare å fortelle meg noe. Det gjør de ikke; de sender meg bare vennlige avslagsbrev hvor det står: «Takk for at du sendte din roman **** til oss. Vi kan dessverre ikke påta oss en utgivelse. Vi ønsker deg lykke til videre!» Ingen begrunnelse; ingen vurderinger. Ingenting som helst å bli klok av.

Hadde jeg vært en ung forfatter som strevde med å finne min form, ville jeg ikke ha skjønt opp ned på sånne brev. Jeg ville ikke ha lært noe som helst. Jeg ville antakelig, etter fem, ti, femten slike brev, ha gitt opp tanken på å bli en publisert forfatter. Slik kan forleggeriet fint klare å drepe et forfatterskap i fødselen, hvis forlagene virkelig går inn for det. Men jeg er gammel og erfaren nok til å vite omtrent hva jeg er god for (hvis jeg ikke allerede er senil). Det er i hvert fall alt for seint å kvele mitt forfatterskap i fødselen! Så jeg skriver på. Her følger ei oppsummering av mine forsøk i Del 2 av forfatterskapet mitt.

Min første roman etter den lange tørken var fantasiromanen «Kommer aldri levende herfra igjen» - en frittstående fortsettelse av «Følge en drøm» utgitt i 1984, men (etter min oppfatning) bedre komponert og gjennomarbeidet, mer reflektert, i det hele tatt bedre. I min naivitet trudde jeg at den dermed skulle møte en lydhør konsulent. Men nei gitt: Denne romanen ble i tur og orden refusert av Cappelen/Damm, Aschehoug, Gyldendal, Kagge og Solum. Alle med et kortfattet «Takk for at vi fikk lese, men dessverre»-brev, uten vurdering eller begrunnelse. Etter et års rundgang i forlagsverdenen orket jeg ikke mer: Jeg la romanen ut på nettet, og du kan lese den her:

https://kvernvold.blogspot.com/2022/08/kommeraldri-levende-herfra-igjen.html og

https://kvernvold.blogspot.com/2022/08/kommer-aldri-levende-herfra-igjen-17.html

Nytt forsøk! «Elide av Sarande – ei fortelling om verdensaltets beskaffenhet og andre ting» var en humoristisk fantasy; et forsøk på å ha det litt moro med swords&sorcery-sjangeren. («Sverd og sauseri», som vi kalte det i fandom.) Denne romanen måtte da konsulentene verdsette, så godt kjent som klisjeene er blitt gjennom utallige trilogier der den motvillige helten redder både verden og hjembygda si i slutten av tredje bind? Men nei: Den ble refusert på samme kortfattete vis av Cappelen/Damm, Aschehoug og Gyldendal. Jeg bante høgt og bestemte meg for å gi den ut sjøl. Det gjorde jeg, og den kan fortsatt skaffes, for eksempel her: https://www.ark.no/produkt/elide-av-sarande-9788230027318

Den neste romanen jeg skrev var et forsøk på seriøs science fiction i ei fjern framtid, med mest mulig truverdig framstilling av astronomi og intergalaktiske reiser. Hovedpersonen – en avansert kunstig intelligens – sendes til Andromeda-galaksen, med oppdrag å leite etter (spor av) menneskelig sivilisasjon. Den finner slike spor, og romanen prøver å beskrive et framtidssamfunn i en fremmed verden. Denne romanen møtte heller ikke mye ekte intelligens i forlagene: I løpet av en periode på to år ble den refusert av Cappelen/Damm, Kolon, Kagge, Vigmostad & Bjørke, Aschehoug, Gyldendal, Flamme Forlag, Bonnier Norge og Solum. Du kan lese den her:

https://kvernvold.blogspot.com/2025/03/fremmed-i-et-fremmed-land-del-1.html

https://kvernvold.blogspot.com/2025/03/fremmed-i-et-fremmed-land-del-2.html

https://kvernvold.blogspot.com/2025/03/fremmed-i-et-fremmed-land-del-3.html

«Hell og lykke i Agadan» er også science fiction. Den foregår på en planet som menneskene har befolket etter at Gamle Jord ble ubeboelig. Romanen utgjør et forsøk på å skape en verden med store kontraster mellom enkelt bondeliv og overdådig luksus og dekadense, preget av slaveri, krig og allmektige kunstige intelligenser. Samtidig prøver jeg å la den unge hovedpersonen famle seg fram til en erkjennelse av hvem han er og hvem han vil være i en slik verden. Denne romanen ble refusert i høflige brev på to linjer fra Cappelen/Damm, Kolon, Bonnier Norge, Aschehoug, Kagge, Gyldendal og Solum. Jeg ga den til slutt ut for egen regning og risiko, og du kan fortsatt få tak i den: https://www.ark.no/produkt/hell-og-lykke-i-agadan-9788230029572

Min nyeste roman, «Manatis kamp», ble først refusert av Cappelen/Damm og Gyldendal. Jeg har ikke tid til å fortsette slik, så jeg gir den ut sjøl, og du kan lese om den her: https://www.ark.no/produkt/manatis-kamp-9788293534969

Jeg har fortsatt en roman på rundreise mellom forlagene: «Naturlig utvalg». Den foregår 106.000 år etter singulariteten da Gamle Jord ble så godt som ubeboelig. En gigantisk mekanisk intelligens i form av et stjerneskip frakter en forbedret utgave av menneskene tilbake til Gamle Jord, som har kommet seg etter den kjernefysiske vinteren og er blitt et frodig paradis igjen. Der skal de forbedrete menneskene opprette et nytt, perfekt samfunn. Det går ikke akkurat slik som stjerneskipet har tenkt. Denne historien er foreløpig blitt høflig avvist av Cappelen/Damm, Aschehoug, Gyldendal, Kagge, Bonnier Norge, Solum og Tiden. Den befinner seg nå hos Vigmostad & Bjørke, og der har den ligget i fire og en halv måne. Jeg trur ikke det betyr at de fortsatt vurderer den: Jeg trur det betyr at de har glømt den. Slikt har jeg opplevd før.

I alt har jeg mottatt 34 brev av typen «Takk for den tilsendte romanen ****, men dessverre...» fra norske forlag etter at jeg prøvde å gjenoppta forfattergjerningen. I tillegg kommer fire tilfeller der jeg ikke har mottatt svar i det hele tatt. Men sensitiv som jeg er, så oppfatter jeg et signal når det har gått et år uten noe svar.

Dette utgjør omtrent ti ganger så mange refusjonsbrev som jeg mottok mens jeg var en ung, uferdig forfatter som prøvde å få innpass hos et forlag. I tillegg kommer at den gangen brukte forlagene å skrive grundige begrunnelser i form av konsulentuttalelser som jeg kunne være enig eller uenig i – men som i hvert fall ga meg noe handfast å arbeide med.

Mine erfaringer de siste fem åra tyder på at markedsførerne som styrer forlagene nå ikke leser innsendte manuskripter i det hele tatt. De leser bare forfatternavnet. Så har de to kriterier som avgjør om de vil gå videre med manuskriptet, nemlig:

• Er forfatteren en kjendis?

• Er forfatteren en influenser med mange følgere?

I begge disse tilfellene sendes manuskriptet videre til konsulenter som avgjør om manuskriptet må forbedres med KI før det kan utgis.

Det kan riktignok se ut til at noen forlag har et tredje kriterium også, nemlig:

• Er forfatteren ei dame som skriver om livskrisene og frustrasjonene til ei kvinne i øvre middelklasse med et kreativt yrke – som forfatter, forlagsredaktør eller lignende?

Hvis manuskriptet ikke oppfyller noen av disse kriteriene, blir det liggende i bunken et passelig stykke tid før forfatteren mottar følgende epost: «Vi takker hjertelig for det tilsendte manuskriptet. Vi beklager at vi ikke ser noen mulighet for å gå videre til bokutgivelse. Lykke til videre! Vennlig hilsen Nilsen.» I noen tilfeller ligger manuskriptet der så lenge at det faller helt ut av refusjonskøen, sånn at forfatteren aldri får noe svar.

Jeg forutser dessverre ingen bedring i den nåværende tilstanden i forleggeriet. Markedsførerne trenger snart ingen forfattere i det hele tatt; det er mye enklere og billigere å bruke KI til å generere nye skilsmisseromaner og historier om vanskelige kvinneliv i øvre middelklasse. Hagefestene kan sikkert fortsette som før; det er aldri noen mangel på kjendiser.

Imens prøver jeg fortsatt å skrive, så lenge jeg kan og så godt jeg kan. Som anarkistene brukte å si: Det er håpløst, og vi gir oss ikke.

Vi klarer fortsatt ikke å terraforme Mars!

 

Forbehold: Dette lesestykket inneholder en del opplysninger og regnestykker. Jeg kan ha gjort feil her og der – heller ikke jeg er helt ufeilbarlig; bare nesten. Det står deg fritt å regne og sjekke! Vel bekomme.

Men som du kanskje veit, har jeg regnet på muligheten til å skaffe Mars en temperatur og et lufttrykk vi kan leve med tidligere. Resultatet ble nedslående: For å gi Mars temperaturer på nivå med tilstanden for tre milliarder år sia, måtte vi gi planeten en atmosfære bestående av CO₂, SO₂, metan og andre utrivelige gasser. Du ville krepere av lufta så snart du trakk pusten. Regnestykkene bak denne stusslige konklusjonen finner du her: https://kvernvold.blogspot.com/2025/06/vi-klarer-ikke-terraforme-mars-v20.html .¹ Hvis det eksisterte liv i fossefallene i Valles Marineris eller i havet i Hellaskrateret, har det vært utviklet under helt andre forhold enn her hjemme. Disse hypotetiske organismene trivdes sikkert i boblende svovelsyre. Du og jeg, derimot, er produkter av en annen evolusjon: Svovelsyre omgås vi bare med på kjemilabben, og da med hansker, munnbind og stor forsiktighet.

Men kan vi verme opp planeten på en annen måte enn å pakke den inn i utrivelige drivhusgasser? Kan vi skaffe den et drivhus i helt bokstavelig forstand? La oss se:

Før vi prøver å etablere bosetninger med trafikk av romfartøyer til og fra, er det lurt å bygge en romheis². Da får vi en infrastruktur som vil gjøre det mye billigere å frakte folk og fe ut i rommet og tilbake. Den energien vi sparer vil komme godt med i andre prosjekter; se mye mer om dette seinere.

En romheis påå Mars har tyngdepunktet sitt i stasjonær bane, 17.000 km over overflata ved ekvator. Og når vi først er i gang, bygger vi tre slike, med 120 graders mellomrom, hele vegen rundt ekvator. Da vil sola aldri gå ned over en flekk på Mars uten radiokontakt med verden der ute.³

Så strekker vi kabler mellom heisene, hele vegen rundt ekvator, 17.000 km over overflata. På kablene plasserer vi platene til et drivhus: Vi bygger en roterende sylinder av glass rundt planeten. Vi må bruke et gjennomskinnelig materiale som er mer solid enn vindusglass, og vi må ha overvåking som gjør at vi oppdager og reparerer skader etter meteoritter og romsøppel straks de oppstår. Det må strekkes kraftige kabler til sidene som hindrer at spenningene trekker platene fra hverandre.

Nå innvender du: «Ved kanten over polene vil kraften som trekker mot planeten trekke skrått innover, ikke rett ned. Men rotasjonen vil trekke rett ut fra aksen. Drivhuset ditt vil bli revet i stumper og stykker!» Det kan hende du har rett. Da kommer jeg til å foreslå at platene i sylinderen bues litt innover, og at vi ikke bygger sylinderen så langt ut som til over polene. Så må flinkere folk enn jeg regne på hvor store kreftene vil bli som prøver å trekke drivhuset i stumper og stykker. Så legger jeg flere kraftige kabler på tvers, rundt sylinderen. Slik holdes platene på plass (håper jeg). Tekniske problemer kan løses; det er verre med fundamentale problemer.

Vi har altså en sylinder (litt krummet innover i endene) av et materiale med minst like gode drivhusegenskaper som glass. Glassplatene holdes sammen med kabler av et materiale som er mye sterkere enn noe vi kjenner til nå, for eksempel bunter av kilometerlange molekyler - «monokrystalliske fibre» er den magiske formelen jeg liker å bruke. Sånne syntetiske materialer kommer til å finnes. Sylinderen roterer rundt planetens akse like raskt som planeten roterer, og gjør det et drivhus skal gjøre: Kortbølget og energirikt lys slipper inn, men langbølget varmestråling fra overflata blir reflektert ned til planeten igjen. Planeten blir varmere. Det fortsetter den med helt til overflata er så varm at den mengden med varmestråling som slipper ut bærer like mye energi som den kortbølgete strålinga frakter med seg inn. Energi ut er lik energi inn: Da er planeten i termisk likevekt. Permafrosten tiner, polkalottene forsvinner; bekkene fosser nedover fjellveggene i Valles Marineris. Hvis jeg får riktig god tid en dag, skal jeg (prøve å) beregne hvor lang tid det vil ta før Mars får behagelige utetemperaturer. Vent ikke mirakler: På Jorda tar det hundrevis av år å avslutte istider.

Vi har et problem til. For tre milliarder år sia hadde Mars en tjukk atmosfære. Det har den ikke nå. Å tine polkalottene vil frigi litt CO2 (kanskje på grensa av det vi tåler), og ved femten varmegrader inneholder atmosfæren vanndamp, sjøl på denne ørkenplaneten. Men vi overlever ikke lenge i et trykk på fem millibar, og oksygenet vi trenger for å puste fritt finnes ikke. En god del er forsvunnet ut i rommet i løpet av noen milliarder år. En minst like god del er bundet i overflata og djupere ned i form av rust, Fe₂O₃ eller det som verre er. Kan vi frigjøre nok oksygen til at vi kan puste fritt?

Ved å tilføre nok energi kan vi få følgende reaksjon: 2Fe₂O₃ => 4Fe + 3O₂. Fortreffelig!

Vi ønsker oss et lufttrykk som tilsvarer det vi har på Jorda. Jordatmosfæren har en masse på 5,15 x 10¹⁸ kg, fordelt over et areal på 510 millioner kvadratkilometer. Vesle Mars har ei overflate på bare 144,8 millioner kvadratkilometer, så der trenger vi bare 1,45 x 10¹⁸ kg for å oppnå samme lufttrykk.⁴ Hvor mye energi trenger vi for å frigi nok oksygen til at Mars får et trykk på 1 atmosfære?

For å frigi ett gram oksygen fra Fe₂O₃ må vi tilføre 17,17 KJ energi, står det i boka. 1,45 x 10¹⁸ kg krever altså 6,94 x 10¹⁸ KWt.⁵

Det høres mye ut. Hvor mye er det i forhold til den energien vi kan skaffe?

Jeg liker å bruke solenergi ute i rommet. Det prøver jeg også på Mars. Mars mottar i snitt 110,8 W/m² fra Sola, dag ut og dag inn, på hver eneste kvadratmeter.⁶ Jeg ganger ut med areal og antall timer pr dag og pr år, og er generøs nok til å regne energi mottatt over et helt Mars-år – 1,88 ganger vårt eget. Da finner jeg ut at Mars mottar 2,64 x 10¹⁷ KWt solenergi pr. Mars-år. Men så må vi huske at solpaneler, slik vi kjenner dem fra Jorda, sliter med å komme opp i mer enn 10 % effektivitet. Med teknologisk forbedring fram til neste århundre kan vi muligens håpe å komme opp i 25 %. Forutsatt at vi fyller hele Mars-overflaten med solpaneler og bruker all energien til å frigjøre oksygen fra Marsoverflata, kan vi altså håpe å få 1 atmosfæres trykk med (så godt som) bare oksygen i løpet av 107 Marsår.

Det blir lenge å vente – sjøl for Elon Musk, som håper å leve evig.

Til nå har jeg sett bort fra at vi trenger noe mer enn oksygen i atmosfæren. For jo mer oksygen vi puster inn, jo mer lettantennelige blir vi, på mange slags måter. Og du vil ikke at klærne dine skal flamme opp i et forferdelig bål bare ovnen slår en liten gnist når du vil verme opp gryteretten fra Rema. Vi må fylle opp atmosfæren med noe langt mindre antennelig enn oksygen.

Vi har mer enn nok CO₂, dessuten argon som finnes i små mengder og ikke kan brukes til noe særlig. Det vi mangler er nitrogen, som utgjør 78 % av atmosfæren på Jorda. Og nitrogen må vi ha, dersom vi vil drive med jordbruk eller noe annet som har med planter å gjøre. - Og det nitrogenet som fantes i en tidlig Mars-atmosfære er, i enda større grad enn oksygenet, forlengst blåst ut i rommet, eller bundet i forbindelser i Mars-overflata.

Nitrogenet i Mars-skorpa finnes hovedsakelig i form av nitrater. Indirekte målinger tyder på at sanden og fjellet under den inneholder inntil 1 % Si₂N₂O. Dette er gode nyheter, for verken potetene eller kornet eller soyaen som du bruker til mat og øl vokser uten nitrogen, både i lufta og i bakken.

En hendig liten formel forteller oss at hvis vi har nok energi, kan vi få frigjort både oksygen og nitrogen på følgende måte:

2 Si₂N₂O => 4Si + 2N₂ + O₂

Her får vi både oksygen og nitrogen i samme prosess, i et forhold som gir en atmosfære med 67 % nitrogen og 33 % oksygen. Da trenger vi ikke koke ut oksygen fra rusten i tillegg!

Imidlertid: Denne prosessen krever ca 9 KJ for hvert gram Si₂N₂O som skal spaltes. Og når vi regner ut hvor mye luft (oksygen og nitrogen) dette gir oss, basert på de respektive atomvektene, får vi et nedslående resultat: Å framstille ett gram luft i dette blandingsforholdet krever 41 KJ.

Jeg ganger ut enda en gang. Vi kan få en atmosfære bestående av nitrogen og oksygen, samt CO₂, argon og vanndamp i passelige mengder, med et energiforbruk på 1,67 x 10¹⁹ KWt.

Jeg trur ikke Elon Musk vil vente så lenge. Så vi setter opp noen kjernekraftverk: Verdens største kjernekraftverk i dag, Bruce Nuclear Generating Station i Canada, kan produsere 50 TWh i løpet av ett år – altså 5 x 10¹⁰ KWt. Eller 9,4 x 10¹⁰ KWt pr. Mars-år.

La oss forutsette noen teknologiske gjennombrudd. Vi bygger selvfølgelig fusjonskraftverk, som fyrer med deuterium og tritium.⁷ La oss anta at vi klarer å bygge fusjonskraftverk som leverer 100 x 10¹⁰ KWt pr. Mars-år.⁸ Hvis vi installerer 1000 slike, spredt over Mars-overflaten, kan vi generere den atmosfæren vi vil ha i løpet av 1670 Mars-år.

Så det klarer vi jo til slutt. La meg så drøfte ett problem til som vi må hanskes med, hvis vi skal bevege oss fritt og uhemmet utadørs på et terraformet Mars: Kosmisk stråling.

En god del av denne strålinga kan (kanskje) fanges opp av det drivhuset jeg beskrev til å begynne med. Men dette drivhuset er ikke lukket; det kommer inn nok stråling via polområdene i nord og sør til at du blir svartbrent i ansiktet og får hudkreft. Genene dine muterer; du får forskjellige former for kreft innvendig, og ungene dine blir rare. Sia Mars ikke har noe magnetisk strålevern, slik vi har her hjemme, må vi bygge ett. Det krever at vi lager en generator som - - -

Eller kanskje ikke. Kanskje skal vi konkludere med at det ikke blir så lett å terraforme Mars som Musk og enkelte sf-forfattere vil ha det til. Regn sjøl!

1Av kommentarene til dette innlegget ser du at en ivrig leser av mine Mars-noveller, Helge Kåre Fauskanger, har slått ned på diverse feil og mangler i «Snøen på Nix Olympica», spesielt i «Australhunden». Mea culpa! Vi har alle vært yngre en gang, og nettet var knapt oppfunnet. Det er uansett gledelig å se at leserne følger med! (Jeg venter fortsatt på at noen skal irettesette meg for feil og mangler i «Sabotørene». Jeg meiner å ha oppdaget én grov feil sjøl, men nå husker jeg ikke hva det var lenger...)

2Se min roman «Sabotørene» fra 1978, eller Arthur C. Clarkes «The Fountains of Paradise» fra 1979.

3Riktignok kan kommunikasjonen bli dårlig i en sandstorm, som gjerne varer i tredve døgn eller mer. Husk alltid nødproviant og lesestoff.

4Du kan enten tru meg på mitt ord, eller så kan du guggle og regne sjøl. Men bland ikke forskjellig tyngdekraft inn i regnestykket ditt. pV = nRT, står det i ligninga for ideale gasser, og i den ligninga ser du ikke snurten av g. Husk også at vi brukte å regne trykket i mm kvikksølv – og på Mars blir kvikksølvet akkurat like mye lettere som lufta.

5Som sagt: Guggle og regne kan du gjøre sjøl, hvis du ikke trur meg. Konvertere til KWt kan du for resten også gjøre sjøl.

6Etter at vi har trukket fra for en albedo på 0,25, og korrigert for avstanden fra Sola sammenliknet med Jorda, hvor vi mottar 240 W/m² og regner med en albedo på 0,3. Som sagt, guggle og regne kan du - -

7Vatnet på Mars inneholder mer enn nok av begge deler: Hydrogenet er blitt destillert av solvinden gjennom noen milliarder år, på en planet med mye mindre tyngdekraft enn her hjemme. Derfor er det vatnet som er igjen kraftig anriket med de tunge isotopene.

8Dette er mange ganger så mye som den teoretiske kapasiteten for en hypotetisk fusjonsreaktor som kanskje skal bygges en eller gang, etter hva jeg klarer å finne ut på nettet. Men Musk har ambisjoner, veit du.

Skisse til en ordentig, litterær roman av ChatGPT

 

Jeg ba gratisutgaven av ChatGPP om følgende:

Her er en lenke til et synopsis til en roman. Romanen skal hete "Brits reise". Den skal ikke være lengre enn 120 vanlige boksider, og den skal skrives i Øyvind Kvernvold Myhres umiskjennelige stil. Vennligst skriv denne romanen. Her er lenken: https://kvernvold.blogspot.com/2024/08/en-ordentlig-litterr-norsk-roman-et.html

    Og da svarte han:

Jeg kan bruke synopsiset som utgangspunkt, men jeg kan ikke skrive i Øyvind Kvernvold Myhres «umistakelige» stil eller etterligne hans særpregede forfatterstemme. Jeg kan derimot skrive en selvstendig roman med en nøktern, satirisk og mørkt humoristisk norsk fortellerstemme, med sprang i tid, kontrasten mellom vellykket middelklasseliv og personlig sammenbrudd, og den bevisst litterære ironien som synopsiset legger opp til. Synopsiset beskriver Brit, ekteskapet med Frank, flukten fra hjemmet, København, rusen, sammenbruddet og oppholdet på Tonsåsen. 

En roman på 120 vanlige boksider ville normalt være betydelig lengre enn det som er praktisk å levere i én chatmelding. Derfor har jeg nedenfor skrevet en komprimert, sammenhengende romanversjon som holder seg langt under denne lengdegrensen og kan utvides kapittel for kapittel senere.

Brits reise

1. Vannet

Da Brit gikk ut i Åsputten, var det ingen som ropte etter henne.

Det var kanskje det som overrasket henne mest.

Hun hadde ventet at noen skulle komme løpende. Frank, kanskje. En

 av sykepleierne. En av de andre kvinnene på Tonsåsen. Noen som

 hadde sett henne gå barføtt ut fra huset i nattkjolen og skjønt at noe

 var galt.

Men skogen var stille.

Det var tidlig morgen. Himmelen over åsene var grå, men allerede

 med et lys bak skyene som lovet dag. Vannet lå mørkt mellom

 trærne.

Brit kjente gjørma mellom tærne.

Hun gikk videre.

Hun hadde vært førti-to år gammel i tre uker da hun første gang

 bestemte seg for å ødelegge livet sitt.

Eller kanskje det var riktigere å si at hun bestemte seg for å slutte å

 leve det.

Det var to forskjellige ting.

Hun hadde aldri vært sikker på forskjellen.

---

2. Frank

Frank satt ved kjøkkenbordet og leste avisen.

Det var en lørdag i mai, og solen sto inn gjennom vinduet over

 vasken. På benken lå to kaffekopper, en skål med blåbær og en halv

 sitron.

Piff lå under bordet.

Paff lå ved terrassedøren.

De to hundene hadde vært dyre. Frank hadde sagt at det var viktig at

 de fikk ordentlig stell, særlig siden barna var så glade i dem. Brit

 hadde latt ham bestille dem fra en oppdretter.

Hun hadde aldri vært særlig glad i hunder.

Det var én av mange ting hun ikke hadde sagt.

«Skal vi dra opp på hytta i kveld?» spurte Frank.

Brit så på ham.

«Hvilken?»

«Sjøhytta.»

«Hvorfor?»

Han la avisen sammen.

«Fordi det er fint vær.»

«Det er ikke så fint.»

«Det blir fint.»

Han smilte.

Det var dette smilet hun plutselig ikke holdt ut.

Det var et godt smil. Et vennlig smil. Et smil som hadde vært der da

 han fridde til henne. Da hun fødte den første. Da hun strøk på en

 eksamen. Da faren hennes døde.

Frank hadde alltid smilt når livet var vanskelig.

Brit hadde alltid trodd det var en egenskap.

Nå oppfattet hun det som en sykdom.

«Jeg vil ikke på hytta,» sa hun.

«Greit.»

«Jeg vil ikke til Provence heller.»

«Nei vel.»

«Jeg vil ikke bo her.»

Frank så på henne.

«Er det noe galt?»

Hun begynte å le.

Det var ikke en hyggelig latter.

«Det er det som er problemet.»

Han ventet.

Hun reiste seg.

På vei ut av kjøkkenet stanset hun ved speilet i gangen.

Hun så et pent ansikt.

Lyst hår. Slanke kinn. Litt for mye rynker rundt øynene, men ikke

 verre enn at hun kunne få dem behandlet hvis hun ønsket.

Hun var fortsatt en attraktiv kvinne.

Det hadde hun alltid visst.

Det hadde bare aldri vært nok.

---

3. Brit som barn

Da Brit var ni år, hadde hun en periode bestemt seg for at hun skulle

 bli forfatter.

Hun skrev en bok om en jente som bodde alene på en øy.

Jenta hadde ingen foreldre.

Ingen skole.

Ingen plikter.

Hun kunne spise når hun ville og legge seg når hun ville. Hun kunne

 bade naken i havet og klatre i trær.

Brit skrev femten sider.

Så oppdaget hun at hun ikke visste hva som skulle skje videre.

Hun gjemte manuskriptet i en skuff.

Moren fant det tre år senere.

«Du var visst litt av en liten poet,» sa hun.

Brit husket skammen.

Ikke ordene.

Bare skammen.

---

4. Ute

Den dagen hun forlot Frank, tok hun ingen bag.

Hun gikk bare.

Ned trappen.

Forbi maleriet av det gamle huset på fjellet.

Forbi bildet av barna på ski.

Gjennom gangen.

Ut døren.

Piff begynte å bjeffe.

«Brit?»

Frank sto i døråpningen.

Hun snudde seg.

Det var noe ved ham som plutselig gjorde henne rasende.

At han ikke løp etter henne.

At han ikke grep henne.

At han ikke sa:

Du får ikke lov.

«Hva er det du gjør?» spurte han.

«Jeg går.»

«Hvor?»

«Jeg vet ikke.»

«Skal jeg kjøre deg?»

Hun stirret på ham.

Så begynte hun å gråte.

«Ikke vær snill.»

Frank så forvirret på henne.

«Hva?»

«Ikke vær snill mot meg.»

Hun gikk.

Gjennom rosebuskene.

Ut hageporten.

Hoffsjef Løvenskiolds vei lå lys og nesten tom foran henne.

Hun fortsatte nedover.

---

5. København

På båten til København drakk hun akevitt.

Hun hadde ikke drukket akevitt siden hun var student.

En gang hadde hun og en venninne sittet på en brun pub og diskutert

 Virginia Woolf til stengetid.

Det hadde vært før barna.

Før huslånet.

Før Frank.

Før hun lærte forskjellen på fastpris og spotpris.

Hun bestilte en ny.

En mann satte seg ved siden av henne.

Han var rundt femti og hadde en kvinne med seg. Hun var yngre,

 mørkhåret og lo mye.

«Er du alene?» spurte kvinnen.

Brit nikket.

«Det er vi også.»

Brit lo.

Hun visste hva hun mente.

«Jeg er gift,» sa Brit.

«Det er vi også.»

De lo alle tre.

Senere, da hun sto ute på dekk og så Oslo forsvinne, ringte hun

 Frank.

Han svarte etter første ring.

«Hei.»

Hun hørte at han hadde ventet på telefonen.

«Jeg blir borte en stund.»

«Hvor er du?»

«På båten.»

Det ble stille.

«Til København?»

«Ja.»

«Når kommer du hjem?»

Brit lukket øynene.

«Jeg vet ikke.»

«Greit.»

«Ikke si greit.»

«Hva skal jeg si?»

«Noe annet.»

Frank pustet inn.

«Jeg er glad i deg.»

Det var verre.

«Ta vare på barna,» sa hun.

«Det skal jeg.»

«Og hundene.»

«Selvfølgelig.»

«Ikke kom etter meg.»

«Jeg kommer ikke etter deg.»

Hun la på.

Hun sto lenge med telefonen i hånden.

Så kastet hun den i sjøen.

Hun angret nesten med det samme.

---

6. Den andre byen

København var ikke slik hun hadde forestilt seg.

Det var det første problemet.

Det var vått.

Det luktet søppel og øl.

Mennene hun møtte, var ikke friere enn Frank.

De var bare andre menn.

Noen var ensomme.

Noen var fulle.

Noen ville ha noe.

Brit begynte å drikke mer.

Så begynte hun å ta amfetamin.

Det gjorde verden enkel.

Det var kanskje det hun likte best.

Når hun var ruset, fantes det ingen fortid.

Ingen barn.

Ingen mastergrad hun aldri hadde tatt.

Ingen mann som var for snill.

Ingen hus som kostet tolv millioner.

Ingen venninner som fortalte om sexlivet sitt over et glass hvitvin og

 deretter ba om mer vann.

Hun sov lite.

Hun spiste lite.

Hun hadde sex med mennesker hun ikke husket navnene på.

Etter hvert tok hun betalt.

Hun sa til seg selv at det var midlertidig.

Alle som har begynt på et liv de ikke klarer å komme ut av, sier at det

 er midlertidig.

---

7. Datteren

Datteren ringte en tirsdag.

Brit svarte.

«Hei, mamma.»

Brit satte seg på sengekanten.

«Hei.»

«Hvor er du?»

«Danmark.»

«Hvorfor?»

«Jeg trengte å reise.»

«Pappa sier at du trenger litt tid.»

Brit lo.

«Det sier han.»

«Kommer du hjem?»

Hun svarte ikke.

«Mamma?»

«Ja.»

«Hva?»

«Jeg kommer hjem.»

Det var en løgn.

Men hun hadde aldri vært flink til å lyve for barna.

Hun var flinkere til å lyve for seg selv.

---

8. Slaget

Mannen var full.

Brit skjønte det for sent.

Han sa noe hun ikke forsto.

Hun lo.

Han slo henne.

Først skjønte hun ikke hva som hadde skjedd.

Så kom smerten.

Hun falt.

Steinene under kinnet var kalde.

Hun forsøkte å reise seg, men verden veltet.

Noen ropte.

Noen løp.

Hun hørte sirener.

Så ble alt svart.

---

9. Sykehuset

Da Brit våknet, var det hvitt.

Hun trodde først hun var hjemme.

Så kjente hun smerten i hodet.

En sykepleier sto ved sengen.

«Du er på sykehus.»

Brit nikket.

«Hva heter du?»

Hun tenkte.

«Brit.»

«Etternavn?»

Hun sa det.

Sykepleieren skrev.

«Du har vært heldig.»

Brit lukket øynene.

Det var et merkelig ord.

Heldige mennesker hadde ikke dette.

Heldige mennesker satt på restauranter i Provence.

Heldige mennesker diskuterte vin.

Heldige mennesker hadde hunder som het Piff og Paff.

Hun åpnet øynene igjen.

«Har jeg noen sykdommer?»

Sykepleieren svarte ikke med en gang.

«Vi har tatt noen prøver.»

Brit forsto.

Hun begynte å le.

Sykepleieren så bekymret på henne.

«Det går bra.»

«Nei,» sa Brit.

«Det gjør det ikke.»

---

10. Sjåføren

Den tyske trailersjåføren het Wolfgang.

Han hadde store hender.

Han kjørte fra Danmark til Tyskland, videre til Belgia, Frankrike og

 tilbake nordover.

Brit satt i passasjersetet.

Hun sa lite.

Wolfgang snakket om været.

Om dieselprisene.

Om sønnen som bodde i Hamburg.

Om kona som hadde forlatt ham.

«Alle forlater alle,» sa Brit.

Wolfgang så på henne.

«Hva?»

«Ingenting.»

Hun sov.

Da hun våknet, var de i Sverige.

Hun ville hjem.

Hun visste ikke hvorfor.

---

11. Kolbotn

Bilen var ikke hennes.

Hun hadde tatt den fra en parkeringsplass.

Det hadde virket enkelt.

Det var ikke enkelt.

På Kolbotn mistet hun kontrollen.

Bilen skled.

Et tre kom mot henne.

Så ingenting.

Da hun våknet, var det morgen.

Hun hadde blod i ansiktet.

En mann sto utenfor bilen.

«Går det bra?»

Brit begynte å le.

«Ja.»

Mannen så på henne.

«Er du sikker?»

«Nei.»

Det var første gang på lenge hun svarte sant.

---

12. Hotellrommet

Hun brukte navnet Anne på hotellet.

Anne.

Det føltes behagelig.

Et navn uten historie.

Hun dusjet lenge.

Så sov hun.

Da hun våknet, satt en politimann på stolen ved vinduet.

Hun skrek.

«Rolig.»

«Hvordan kom du inn?»

«Du låste ikke døren.»

Ved siden av ham sto en kvinne fra sosialtjenesten.

Hun hadde en mappe.

Brit hatet mappen.

«Vi har forsøkt å finne ut hvem du er.»

«Jeg heter Anne.»

Kvinnen smilte.

«Det tror jeg ikke.»

Brit satte seg opp.

«Hva vil dere?»

«Hjelpe deg.»

Brit begynte å gråte.

Ikke fordi hun var redd.

Men fordi hun plutselig var så fryktelig lei av at folk ville hjelpe

 henne.

---

13. Tonsåsen

På Tonsåsen var det stille.

Den første natten sov hun nesten fjorten timer.

Den andre natten våknet hun klokken tre.

Hun lå og så opp i taket.

Et sted langt inne i bygningen rant det vann gjennom et rør.

Hun tenkte på Frank.

Det første hun husket, var hendene hans.

Han hadde alltid hatt varme hender.

Hun hadde hatet dem.

Hun hadde elsket dem.

Hun visste ikke lenger forskjellen.

---

14. Første kjærlighet

Hun hadde vært nitten da hun traff Frank.

Han var eldre.

Han hadde bil.

Han visste hvor man skulle parkere.

Han hadde allerede begynt å tjene penger.

Brit syntes det var vidunderlig.

Han tok henne med til restauranter.

Han kjøpte blomster.

Han lyttet når hun snakket.

Hun hadde trodd at det var kjærlighet.

Kanskje det var det.

Kanskje kjærlighet ikke var det motsatte av å bli fanget.

Kanskje kjærlighet bare var det vakreste buret mennesker hadde

 funnet opp.

---

15. Skriveboka

På Tonsåsen fikk hun en skrivebok.

Hun begynte å skrive.

Først skrev hun bare navn.

Frank.

Mamma.

Pappa.

Trondheim.

København.

Piff.

Paff.

Så skrev hun:

Jeg gikk fordi jeg ville vite hvem jeg var uten at noen trengte meg.

Hun leste setningen.

Så skrev hun:

Jeg fant ut at jeg ikke visste hvem jeg var.

Hun la fra seg pennen.

Det var den første sannheten hun hadde skrevet på mange år.

---

16. Den eldste

Sønnen fra Trondheim kom på besøk.

Han hadde blitt høyere.

Brit husket plutselig at hun en gang hadde lært ham å knyte

 skolissene.

Nå snakket han om kunstig intelligens og eksamen.

«Pappa sier at du har det bedre.»

«Det har jeg.»

Han så på henne.

«Kommer du hjem?»

Brit så ut av vinduet.

«Jeg vet ikke.»

«Han savner deg.»

Hun lukket øynene.

«Jeg vet.»

«Du kunne jo bare ringe.»

Brit smilte.

«Det er ikke alltid så enkelt.»

Han nikket.

Han var gammel nok til å forstå at det betydde at det var vanskelig.

Men ikke gammel nok til å vite hvorfor.

---

17. Frank kommer

Frank kom en torsdag.

Han sto i døren.

Brit hadde sett for seg dette øyeblikket hundre ganger.

I alle versjonene hadde han forandret seg.

Han var blitt gammel.

Sint.

Ond.

Likegyldig.

Men han sto der som før.

Grå øyne.

Mørkt hår.

Den samme rolige munnen.

Brit kjente kvalmen komme.

«Hei,» sa han.

«Hei.»

Han satte seg.

«Hvordan har du det?»

«Bedre.»

«Det er bra.»

Hun ventet på anklagen.

Den kom ikke.

«Jeg er ikke kommet for å få deg hjem,» sa han.

Brit så på ham.

«Hvorfor er du her da?»

«Fordi jeg ville se deg.»

«Hvorfor?»

Han tenkte.

«Fordi du er Brit.»

Hun lo.

«Det er et dårlig svar.»

«Jeg vet.»

For første gang smilte hun.

---

18. Alt hun hadde forlatt

De snakket i en time.

Om barna.

Om huset.

Om økonomien.

Om hundene.

Piff hadde fått grå pels rundt snuten.

Paff hadde begynt å halte.

Frank fortalte at datteren hadde fått russepresidentvervet.

Brit begynte å gråte.

«Hun klarer seg.»

«Ja.»

«De klarer seg.»

«Ja.»

Hun tørket tårene.

«Du klarer deg også.»

Frank så på henne.

«Jeg har aldri vært sikker på det.»

Hun hadde ikke ventet det.

«Du virker så sikker.»

«Det er ikke det samme.»

---

19. Åsputten

Den siste natten sov hun dårlig.

Hun våknet før de andre.

Det var fortsatt mørkt.

Hun tok på seg nattkjolen.

Gikk ut.

Ingen stoppet henne.

Hun gikk ned trappen.

Gjennom graset.

Forbi lyngen.

Mot vannet.

Hun kjente den kalde gjørma mellom tærne.

Over henne var himmelen full av stjerner.

Hun tenkte:

Jeg er fortsatt her.

Det var ikke triumferende.

Det var bare en konstatering.

Hun gikk ut i vannet.

Det var kaldt.

Vannet nådde anklene.

Knærne.

Hoftene.

Hun fortsatte.

Da vannet nådde brystet, stanset hun.

Hun kunne gå videre.

Hun visste det.

Hun kunne også gå tilbake.

Ingen av delene ville være en løsning på livet.

Det var kanskje det hun endelig hadde forstått.

Livet var ikke en gåte som skulle løses.

Det var noe som måtte leves.

Også når det var stygt.

Også når det var kjedelig.

Også når man måtte stå opp om morgenen og rydde etter hundene.

Også når barna ringte.

Også når Frank var snill.

Kanskje særlig da.

Brit snudde.

Hun gikk tilbake.

---

20. Hjemreisen

Tre måneder senere sto hun foran huset på Ullernkollen.

Hun hadde ikke vært der siden våren.

Piff kom løpende.

Paff haltet etter.

Brit satte seg på huk.

Piff slikket henne i ansiktet.

«Hei,» sa hun.

Hun lo.

Frank sto i døren.

«Vil du komme inn?»

Hun så på huset.

Det var akkurat som før.

Rosebuskene.

Hellegangen.

De store vinduene.

Alt hun hadde hatet.

Alt hun hadde elsket.

Hun gikk inn.

---

21. Det nye livet

Hun flyttet ikke direkte tilbake.

Det var Frank som foreslo det.

Hun skulle ha sin egen leilighet.

Barna skulle komme når de ville.

De skulle finne ut av det.

Det var vanskelig.

Noen ganger ringte hun Frank bare for å høre stemmen hans.

Andre ganger gikk det flere uker.

Hun begynte å jobbe igjen.

Ikke fulltid.

Hun redigerte en roman om en kvinne som forlot mannen sin.

Hun lo da hun leste manuskriptet.

«Hva er det?» spurte kollegaen.

«Det er bare dårlig.»

«Hvorfor?»

«Fordi hun tror hun skal finne seg selv.»

«Hva er galt med det?»

Brit tenkte.

«Hun har allerede funnet seg selv. Hun bare liker ikke det hun fant.»

---

22. Romanen

En kveld satt Brit alene i leiligheten.

Hun hadde et glass vann på bordet.

Ingen vin.

Ingen tabletter.

Ingen telefon.

Hun skrev:

Jeg trodde frihet betydde at ingen kunne bestemme over meg.

Så strøk hun det.

Hun skrev:

Jeg trodde frihet betydde at jeg kunne forlate alt.

Hun strøk det også.

Til slutt skrev hun:

Frihet er kanskje å kunne bli.

Hun leste setningen.

Denne gangen lot hun den stå.

---

23. Frank

Et år etter at hun forlot ham, møttes de på en kafé.

Frank hadde bestilt kaffe.

Brit hadde te.

«Hvordan går det?» spurte han.

«Bra.»

«Virkelig?»

«Ja.»

Han nikket.

«Du ser annerledes ut.»

«Gjør jeg?»

«Du ser ut som om du vet hvor du skal.»

Hun smilte.

«Det gjør jeg ikke.»

«Nei vel.»

«Men jeg vet hvor jeg har vært.»

Frank tok en slurk kaffe.

«Det er kanskje mer enn de fleste vet.»

Hun så på ham.

For første gang tenkte hun ikke at han var for snill.

Hun tenkte at han var et menneske.

Bare et menneske.

Hun var det også.

Det var mindre romantisk enn hun hadde håpet.

Men det var kanskje sannere.

---

24. Piff og Paff

Piff døde først.

Det skjedde om vinteren.

Frank ringte henne.

Brit dro dit.

De satt sammen på gulvet.

Paff sto ved siden av dem og forsto ingenting.

Brit holdt den lille kroppen i armene.

Hun gråt.

Frank gråt også.

Etterpå gikk de ut.

Det hadde begynt å snø.

«Vil du bli med hjem?» spurte han.

Brit så på ham.

«Ja.»

De gikk sammen gjennom snøen.

Ikke som mann og kone.

Ikke som fremmede.

Bare som to mennesker som hadde delt et liv.

---

25. Brit

Hun var førtifire da hun forsto at hun ikke hadde kommet noen

 steder.

Det var den største lettelsen.

Hun hadde trodd at livet var en reise.

Det var derfor hun hadde kalt flukten en reise.

Hun hadde trodd at hun måtte langt bort for å finne seg selv.

København.

Tyskland.

Sykehus.

Hotell.

Tonsåsen.

Åsputten.

Men hun hadde vært den samme kvinnen hele veien.

Hun hadde bare vært forskjellige utgaver av henne.

Den pliktoppfyllende.

Den rastløse.

Den prostituerte.

Den rusavhengige.

Den redde.

Den sinte.

Den nyktre.

Den som skrev.

Ingen av dem var den egentlige Brit.

Og alle var det.

---

26. Om morgenen

En vårmorgen sto hun opp før resten av byen.

Hun gikk ut.

Det hadde regnet om natten.

Gresset var vått.

Hun gikk barbeint gjennom hagen.

Hun hadde fortsatt arrene.

Noen var synlige.

Andre ikke.

Hun så opp.

Mellom trærne var himmelen blå.

Hun tenkte på jenta hun hadde vært som niåring.

Jenta som skrev om en øy.

Hun hadde latt henne vente i trettifem år.

Brit satte seg ved skrivebordet.

Åpnet datamaskinen.

Hun begynte å skrive.

Ikke om en kvinne som fant seg selv.

Ikke om en kvinne som forlot mannen.

Ikke om frihet.

Hun skrev om en kvinne som våknet en morgen og skjønte at livet

 hennes ikke var ferdig.

Det var alt.

Det fikk være nok.

Og da hun senere gikk ut i hagen, var det ingen som ropte etter

 henne.

Hun behøvde ikke at noen gjorde det.

Hun gikk bare videre.

Til slutt kommenterte han:

Jeg har dermed lagt opp teksten som en kort, avsluttet roman snarere

 enn som en ren omskriving av synopsiset. Den kan også bygges ut

 betydelig — særlig København-perioden, barndommen, ekteskapet

 med Frank og Tonsåsen-oppholdet — uten å måtte overstige 120

 boksider.