1: Toje & Co.
Den 22. desember i fjor presenterte «Aftenposten» en julegave til alle fremmedfiendtlige norskinger, i form av ei helside med tittelen «Vil Norge overleve det som kommer?» ( https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/8pmm5G/asle-toje-vil-norge-overleve-det-som-kommer ). Artikkelen var skrevet av Asle Toje, «Utenrikspolitisk kommentator og forsker», men preget av så svulstig og upresis retorikk at den kunne vært generert av en AI, slik en kommentator meinte. ( https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/7pKpJw/faar-ki-alarmen-til-aa-gaa ) Enkelte utsagn er likevel svært tydelige: «Over 20 prosent av befolkningen i Norge har nå innvandrerbakgrunn. Svært mange er ikke norske i kulturell forstand». «Staten (bør) slutte veksthusdyrkingen av selvopptatte minoriteter. ... Vi må ... belønne patriotisme i kultur og utdanning.» «Kjærlighet til fedrelandet er derfor ikke sentimentalitet, men en plikt.»
Disse ideene om hva slags mennesker vi bør ha og hva slags tanker som bør tenkes her i landet, og hva vi tvert imot må forsvare oss mot, springer ut av en forestilling om nasjonen som en «levende organisme». Denne organismen trenger visstnok et jordsmonn av minner og tradisjoner for å være sunn og frisk, og har ikke godt av for mange fremmedlegemer. Patriotisme må belønnes, kjærlighet til fedrelandet må påbys, og minoriteter er en uting – i hvert fall de som er «sjølopptatte».
Denne Blut und Boden-aktige forestillingen om nasjonen som en organisme er antakelig noe Toje har plukket opp hos sånne tenkere som Rudolf Kjellén ( https://en.wikipedia.org/wiki/Rudolf_Kjell%C3%A9n ) og
Ernest Renan ( https://en.wikipedia.org/wiki/Ernest_Renan ) - det er i hvert fall disse to han viser til som viktige tenkere i sitt forsvar for «nasjonen». Da fortjener det å nevnes at svenske Kjellén var en iherdig motstander av unionsoppløsningen og av stemmerett for kvinner, og ville at Sverige skulle alliere seg med Tyskland fram mot 1. verdenskrig. Renan hadde forestillinger om «nasjonal identitet», argumenterte mot demokrati og individuelle rettigheter og satte «nasjonen» over individet. Han meinte at forskjellige raser har forskjellige naturgitte egenskaper, og at «den semittiske rase» er underlegen i forhold til «den ariske rase».
Verken Toje eller forbildene hans synes å nære tvil om sin rett til å avgjøre hvem som tilhører nasjonen. Over teksten henger det en emmen dunst av Norge for nordmenn, bare uttrykt i en mer akademisk form enn det som er vanlig i kommentarfeltene – altså med flere fremmedord og lange, stort sett sammenhengende setninger. Dette har forledet mange kritikere til å godta hans egen omtale av undergangsvarslene som «analyse». Han møtte likevel kraftig motbør, slik at han kunne tapetsere debattsidene i landets største avis i en månes tid ( https://www.aftenposten.no/emne/debatten-om-asle-tojes-tekst ).
Samtidig har han fått rikelig med spalteplass i andre riksdekkende medier. I sine mange og lange svar bruker han spaltemetere på å forklare at de som kritiserer ham har misforstått, og på å kle sine fordommer i stadig flere fremmedord.
Jeg har lurt på hvorfor landets største avis bruker så mye spalteplass på de forstokkete ideene til denne fyren. Det skjønte jeg først da Nobelinstituttet – som følge av skandalen rundt Epstein, Jagland & Co, og kravet om åpenhet – offentliggjorde oversikten over hvilke eksterne oppdrag medlemmene av Nobelkomiteen har. Da kom det fram at Toje er den som har overlegent størst inntekt fra eksterne oppdrag. Blant mye annet har han en fast avtale om å levere tekst til «Aftenposten»: Dermed får han antakelig betalt pr produsert spaltemeter, og avisen får fylt debattspaltene med en «viktig og interessant» debatt.
Men Toje nøyer seg ikke med å masseprodusere undergangtekst i «Aftenposten». I desember 2025 svingte han seg hos også Wolfgang Wee ( https://svengholtsmark.substack.com/p/lgner-om-russlands-krig-om-ynkryggene ). 1 Der feller han en knusende dom over norske politikere og kaller Russlands krig mot Ukraina en europeisk «stedfortrederkrig» som Europa er dømt til å tape. Så skryter han av Putin-apologeten Glenn Diesen, som ikke «gidder ... kommentere det i norske medier i det hele tatt, han er kjempeinnflytelsesrik overalt i verden, men ikke i Norge» (han kunne ha lagt til: «Særlig i Russland», men det gjør han ikke). - Vi ser altså det samme selsomme sammenfallet av ideer fra kokkovenstre og kokkohøyre som hos Trumps europeiske disipler, der «freds»arbeid og ekskluderende nasjonalisme flyter sammen i ei eneste rødbrun smørje. Så retter han ryggen i nasjonalt patos og proklamerer: «Nasjonalt samhold var i større grad enn det akademikerne var villig til å kjenne, tuftet på etnisk homogenitet, at Norges ekstremt sterke nasjonale samhold hadde å gjøre med at vi hadde delt et land i ti tusen år».
Andre debattanter har omtalt Tojes kontakter med høgreradikale kulturhelter som holocaustfornekteren David Irving og MAGA-ideologen Steve Bannon, og avdekket unøyaktighetene hans når det gjelder slike kontakter. Kontaktene og unøyaktighetene danner et mønster. ( Toje, Irving og Bannon | Vagant )
2: Innvandringshistorie – et sammendrag
Toje veit altså omtrent ingenting om norsk innvandringshistorie. Her følger fakta fra virkeligheten:
«Vi» har ikke «delt et land i ti tusen år». «Vi» har tvertimot kommet til dette landet i stadig nye flokker gjennom ti tusen år. Nye innvandrere har tatt med seg nye skikker, kunnskaper og levemåter, og blandet seg med dem som var her fra før. Slik er befolkningen blitt «norsk» på stadig nye måter. Her kommer en svært ufullstendig oversikt: (Se bl a
https://no.wikipedia.org/wiki/Opphavet_til_befolkningen_i_Norge og
https://toppnorsk.com/2023/07/01/norsk-innvandringshistorie-i-korte-trekk/ )
De første innvandrerne var jegere og samlere. De kom hit etter istida for 10.000 år sia fra to kanter: Ei gruppe kom østfra og fulgte iskanten sørover; den andre gruppa kom fra sør og fulgte iskanten nordover. Den nordlige gruppa satte spor etter seg med helleristninger, bl a i Alta. Den sørlige gruppa var folk som liknet «Cheddarmannen» i England, med brun hud og ofte blå øyne. Vi veit ingenting om språk og kultur utover arkeologiske funn, men vi kan være helt sikre på at de to gruppene hadde helt forskjellige språk, helt forskjellige myter og forestillinger, helt forskjellig religion.
Jegere og samlere fortsatte å vandre inn i og ut av landet i tusenvis av år. Gjennom vandring og blanding dannet de etterhvert det folkeslaget som genetikerne kaller «skandinaviske jeger-samlere», med store lokale variasjoner.
De første jordbrukerne spredte seg i Europa for 6000 år sia, fra en opprinnelse i det nåværende Anatolia. De kom også til Sør-Norge og etablerte seg i et belte langs kysten. Vi aner ikke hva slags språk de hadde heller, bortsett fra at de kanskje etterlot seg språklige spor i stedsnavn (Sola, Madla) som lingvistene i dag ikke klarer å tolke.
Indoeuropeerne, opprinnelig fra steppene nord for Svartehavet, kom hit for 4000 år sia. De kom med hester og skip og skapte store helleristningsfelt i Østfold og på Jæren, langs vestkysten i Sverige og på den andre sida av Østersjøen. Halvparten av vår genetiske arv i dag kom med dem, ifølge genetikere.
De første indoeuropeerne her i landet bragte derimot ikke med seg det språket som skulle bli norsk, ifølge lingvistene. Disse meiner nå at proto-germansk, den greina av indoeuropeiske språk som bl a norrønt sprang ut av, oppsto i Jastorf-kulturen i nåværende Tyskland ca 500 f Kr, og spredte seg med folkevandringer og handel, i en grad som gjør at gammelengelsk (angelsaksisk før ca år 1000) fortsatt kan leses av en islending med ei god ordbok.
Fra Kristi fødsel og gjennom folkevandingstida foregikk det stadige inn- og utvandringer mellom Romerriket og Skandinavia, så langt nord som til Hålogaland. Se Dagfinn Skre: «The Northern Routes to Kingship: A History of Scandinavia AD 180-550» ( https://www.ark.no/produkt/boker/fagboker/the-northern-routes-to-kingship-9781138831384 ).
Når samene innvandret, er omdiskutert (og kontroversielt, mest av nasjonalistisk-politiske grunner). Samisk språk oppsto i nåværende Karelen i århundrene før Kristi fødsel. Et språk vandrer ikke av seg sjøl: Det må ha bein å gå på, så samisk må ha kommet hit med innvandrere fra Kristi fødsel og framover.
Fra vikingtid og gjennom historisk tid har stadig nye grupper kommet til landet. De aller fleste av oss har sannsynligvis ei irsk trellkvinne blant våre formødre.
Bergensere og mange andre har både hanseatisk blod i årene og hanseatisk språk i navnet.
I unionen med Danmark fikk vi et sjikt med danske embetsmenn, prester og adelsmenn (deriblant adelsslektene Tybring og Gjedde, samt kombinasjoner av dem).
Folk på vandring – rom og romani, med felles opprinnelse i India – kom hit fra 1500-tallet. Noen har fortsatt å vandre til denne dag.
Fagarbeidere fra Böhmen bygde opp norske glassverk.
Importerte landbruksarbeidere («sveisere») ble satt inn som fagfolk i et ekspanderende landbruk.
Innvandrende finner rodde fiske og dyrket jordlapper i Nord-Norge, og dannet den kvenske minoriteten.
Andre finner, på flukt fra krig og uår, ryddet skog og bygde gardsbruk på Østlandet opp til Trøndelag: Navn som «Finneplassen» og «Svenskerud» og enkelte finske navn, som Katnosa, vitner om slik bosetting. Flest finner kom, som navnet sier, til skogsbygdene i Finnskogen.
Svenske rallare ble importert for å bygge norske bergverk og jernbaner. Mange ble boende.
Jøder på flukt fra forfølgelse fant et fristed, også i Norge, helt til 1940.
Etter 2. verdenskrig, særlig fra 70-tallet, importerte landet fremmedarbeidere: Mange fra Pakistan, men dessuten fra India, Tyrkia, Jugoslavia.
Etter Sovjets invasjon i Ungarn i 1956 tok Norge imot 1500 ungarske flyktninger.
Etter Saigons fall og strømmen av båtflyktninger tok Norge imot 10.000 vietnamesiske flyktninger.
Norge tok også imot flyktninger fra Tsjekkoslovakia, Chile, Bosnia.
Jeg avslutter denne oppramsinga ved slutten av 1900-tallet. Alle slike innvandrende grupper og etterkommerne deres er sakte men sikkert blitt rørt sammen i ei genetisk og kulturell vaffelrøre som tilsammen definerer det å være norsk – stikk i strid med Tojes forestilling om «etnisk homogenitet». Javisst har det vært konflikter: Hvilket samfunn i stadig endring unngår det? Noen grupper har hatt lettere for å bli godtatt som norske: Folk med pakistansk(klingende) navn sliter fortsatt med å bli innkalt til jobbintervju.2
3: «Etnisk homogenitet» og andre fantasier
Kravet til homogenitet har lange røtter hos (dem som oppfatter seg som) majoritetsbefolkningen. Her følger noen eksempler på hvordan Norges «ekstremt sterke nasjonale samhold» har belønnet «patriotisme i kultur og utdanning» gjennom de seineste århundrene:
På 1700- og 1800-tallet festet det seg en oppfatning i Christiania om at jord uten dokumentert eier tilhørte Kongen, altså Staten – bl a i en kongelig resolusjon av 1775, som ble stadfestet i en tingrettsmonografi fra 1867: «Det egentlige Finmarken har lige fra den ældste Tid været betragtet som den norske Stats Ejendom. Først langt ned i den historiske Tid er dette Distrikt blevet bebygget af Indvandrede; men disse ansaaes ikke som Ejere af Grundene...» ( https://www.scup.com/doi/10.18261/issn.1894-3195-2017-01-02 ) Slik ble befolkningens tradisjonelle bruksrett til land og ressurser fratatt dem, og 96 % av Finnmark ble Statens eiendom.
Samer og kvener kunne riktignok skaffe seg privat jord i Finnmark, bare de ble «norske»: I 1902 vedtok Stortinget en Jordsalgslov, som fastslo at bare norsktalende kunne kjøpe og eie jord i Finnmark. Både eierne og eiendommene måtte dessuten ha «norske navn»! ( https://samiskeveivisere.no/article/jordloven-for-finnmark-samer-matte-forlate-spraket-for-a-fa-kjope-jord/ ) Denne loven ble ikke formelt opphevet før i 1965.
En stadig strengere fornorskingspolitikk skulle sørge for at kvener og samer ble assimilert inn i majoritetsbefolkningen: Ungene skulle tvinges til å snakke norsk i skolen. Denne politikken ble formelt avviklet på 1950-tallet, men i praksis videreført i mildere former. ( https://www.norgeshistorie.no/kilder/industrialisering-og-demokrati/K1540-Spr%C3%A5kinstruks-for-samiske-og-kvenske-skolebarn.html ) Først i vår tid har disse minoritetene til en viss grad fått tilbake retten til sine egne språk, noe som enkelte i dag opplever som en trussel mot nasjonen: Mens Toje skyter verbalt på gudstjenester på kvensk, er det andre som skyter med hagle på vegskilt med samiske navn.
Samer og kvener har tross alt fått lov å leve. Dette har ikke vært en selvfølge for en annen minoritet, romani («taterne»): De har vært her i landet sia 1500-tallet, og alltid vært mislikt av mange, men i 1643 sørget myndighetene for at det ble orden på forfølgelsene. Hvert bygdelag skulle ha en stodderfogd ( https://no.wikipedia.org/wiki/Stodderfogd ), med hovedoppgave å organisere de årlige fantejaktene.- Disse pågikk i et par hundre år med varierende grad av entusiasme: «De ble drevne ud af sine Huler som var de Ræve,» skrev prosten på Toten etter en vellykket fantejakt i 1711. «Særlig i Trøndelag og i indre østlandsbygder var fantejakter populære. Fra 1907 er en storstilt fantejakt med mer enn tusen menn dokumentert fra Flå i Gauldal.» Et eksempel fra samme år viste hvor hysterisk stemningen mot «tatere» kunne bli: Ei lita jente forsvant; en tragisk hendelse som ikke hadde noen påviselig forbindelse med «tatere» i det hele tatt. Likevel førte hendelsen til klappjakt på uskyldige over hele landet. ( Oslohistorie: En stor jakt på tatere startet da den synske Fløttumgutten deltok i leteaksjonen etter seks år gamle Gudrun Klausen fra Ruseløkkveien – Dagsavisen )
Fantejaktene ble etterhvert avviklet. «Men den siste fantejakten fant sted så sent som i 1928», skrev Ervin Kohn i VG. ( https://www.vg.no/nyheter/i/gEjyj1/ikke-bruk-ordet-fanteri ) Og: «I 1921 vedtok Sør-Odal herredsstyre med 8 mot 5 stemmer at det «ikke lenger» skulle være tillatt å skyte fantene... «Det greieste ville være at skyde dem», uttalte bygdevekter Ihler i sin henstilling til herredsstyret.»
Om «tatere» ikke lenger kunne skytes, måtte de i hvert fall tvangsforbedres og -fornorskes. «Det ble straffbart å reise ... og handle på tateres vis. ... Tatere ble utsatt for tvangssterilisering eller presset til å akseptere sterilisering.» Så seint som i 1953 vedtok Stortinget at det var forbudt for tatere å eie hest. Norsk misjon blant hjemløse (NMH) ble opprettet med hovedoppgave å ta barna fra (tater)foreldre og oppdra dem til gode samfunnsborgere, og deretter adoptere dem bort til mer «skikkete» foreldre. Dette har skapt djupe sår i norske familier helt til i dag.
Jeg trenger ikke å gå nærmere inn på den forferdelige skjebnen som norske jøder møtte under okkupasjonen. Historien om folkemord og unnfallenhet blant norske «patrioter» er godt nok dokumentert. Mindre kjent er det at norske rom, «sigøynere», ble utsatt for det samme: Allerede før krigen var de i stor grad blitt landsforvist, trass i at de var født i Norge som norske statsborgere. Det ble gjort på grunnlag av «Sigøynerparagrafen», vedtatt i 1927. Den fastslo: «Sigøynere og andre omstreifere som ikke godtgjør å ha norsk statsborgerrett, skal nektes adgang til riket». Bare fire norske rom overlevde krigen. ( https://www.hlsenteret.no/undervisning/kunnskapsbasen/Ulike%20folkemord/folkemord-under-nazismen/andre-grupper/norske-rom-og-det-nazistiske-folkemordet.html )
4: På nasjonaldagen er vi alle innvandrere
Som det framgår av ovenstående gjennomgåelser, stammer vi alle fra innvandrere. Vi utgjør alle ei vaffelrøre av genetiske og kulturelle bidrag fra omtrent alle innvandringsbølger som har fosset eller piplet inn over landet, unntatt kanskje de aller nyeste: Det finnes ikke en eneste reinraset komsa-innvandrer, bonde fra Anatolia, indoeuropeer, horde eller ryg, irsk trell, hanseat eller tater blant oss. Petter Dass hadde skotske aner; Fridtjof Nansen danske. Kong Haakon og Kong Olav var innvandrere.
Så har det nesten alltid vært konflikter mellom nye innvandrere og dem som innvandret en generasjon eller to tidligere – men det går seg til, etterhvert som de nye også glir inn som tråder i veven av norskhet. Det foregår ikke lenger blodige kamper mellom skandinaviske jeger-samlere og innvandrende bønder. Barnebarna til ungarske flyktninger er forlengst inngiftet og innkapslet i «det norske»; barnebarna til vietnamesiske båtflyktninger er i ferd med å bli det. Og om Asle Toje en dag blir alvorlig sjuk, risikerer han at både legen som undersøker ham og hjelpepleieren som tørker ham i stjerten er lysebrune damer med skaut på hodet.
Utover Toje er det forhåpentlig få som vil betrakte et «nasjonalt samhold ... tuftet på etnisk homogenitet» i tradisjonen etter de ovenstående eksemplene som spesielt verneverdig. Og forestillingen om en «etnisk homogenitet» som har «delt et land i ti tusen år» er, som jeg også meiner å ha vist, grunnfalsk.
Noen finner det likevel formålstjenlig å dyrke denne forestillingen: Fordommer finner alltid et lydhørt publikum. Derfor har FrP i Oslo bestemt seg for at nettopp Asle Toje måtte få en viktig oppgave som taler på 17. mai. Der skulle ventelig mange av barna i barnetoget få beskjed fra en offentlig talerstol om at mange nordmenn, både foreldre og unger, ikke er «kulturelt norske».
Den beskjeden skal ikke det norske samfunnet gi dem. Det norske samfunnet skal inkludere alle barn i barnetoget den 17. mai – ikke inkludere noen og ekskludere andre. Derfor avviste 17. mai-komiteen i Oslo Asle Toje som taler, og godt var det.
Og dermed er han blitt utnevnt til en martyr for ytringsfriheten! Som om mannen med fri tilgang til landets kraftigste megafon, Aftenposten, samt diverse andre megafoner, var blitt fratatt sin ytringsfrihet!
Han er ikke kastet i fengsel. Han er ikke kneblet. Han er ikke tiltalt eller dømt. Han får snakke og skrive så ofte han bare vil – bare ikke på denne ene talerstolen den 17. mai. - Men det får ikke jeg heller. Det får ikke 5,5 millioner andre nordmenn. Er vi dermed blitt fratatt ytringsfriheten, alle sammen?
Den absurde påstanden om sensur og tapt ytringsfrihet fremmes nå av alle slags politiske spekulanter, fra FrP og videre østover. Men sannelig fremmes den innen den «liberale» nomenklaturaen også, av bl a Kristin Clemet og Hilde Sandvik: Asle Tojes ideer bør møtes i offentlig debatt – ikke ved kansellering og knebling, sier de.
Hælledussen. Disse personene fra det offentlige synsokratiet, sjiktet av rikssynsere som alltid har en plattform å ytre seg på og alltid kommer til orde, kan altså ikke forestille seg at ikke alle har den muligheten: Det er Asle Toje som har fast avtale med «Aftenposten», ikke du og jeg. Asle Toje kommer til orde i offentligheten hundre ganger før jeg kommer én gang til orde. Og mens de hundre overskriftene hans dekker hele sida hver gang, kan jeg håpe på en liten notis nederst på side 14. Og så skal jeg møte ham i «offentlig debatt»? Får jeg en talerstol ved sida av talerstolen hans den 17. mai, da?
Den aldri hvilende Danby Choy, motstemmen som en gang var en viktig stemme, men som etterhvert er blitt ei masete linselus, har selvfølgelig grepet inn og latt stakkars Asle Toje komme til orde, på Danby Choys egen talerstol «Subjekt». Men akkurat på 17. mai, i barnetoget, skal ungene få slippe å høre at noen av dem ikke er ordentlig norske.
Både ungene og vi andre fortjener en inkluderende nasjonaldag. Og på 17. mai er vi alle innvandrere.
1Nei: Dette er ikke et hovedinnlegg i en valgkamp for ungarske Fidesz, tyske AfD eller et annet autoritært, fascistoid nasjonalistparti – det er en lang redegjørelse fra nestlederen i Nobel-komiteen om hans syn på krigen, politikken, verden og nasjonen. Uten tilløp til motforestillinger. Huttetu!
2Den uforlignelige Jimmy Åkesson hadde et forsvar for diskriminering på arbeidsmarkedet: «Man hõr ju att dom inte hõr till här,» sa han i en valgdebatt.
