En flink kjekkas redder menneskeheten fra astrofagene

 

Jeg har ikke lest «The Martian» av Andy Weir. Av omtalene syntes jeg den virket som en oppdatert utgave av Rex Gordons klassiker «First on Mars». Romanen kan jo være et mesterverk likevel, men jeg foretrekker fortellinger baswert på originale idéer. Derfor har jeg i stedet lest samme forfatters Hugo-nominerte roman «Project Hail Mary», som av enkelte kommentatorer nevnes som én av historiens ti beste science fiction-romaner, på linje med Heinleins «The Moon is a Harsh Mistress» og le Guins «The Left Hand of Darkness».¹ Oftere blir den nevnt som en av historiens aller beste hard sf-romaner.²

Jeg kan bekrefte at dette er hard sf så det holder. Den er også basert på opptil flere originale idéer.

Hovedpersonen, Ryland Grace, er en tidligere forsker som har studert muligheten for liv på exoplaneter, altså planeter i andre solsystemer enn vårt. Han har oppgitt sin forskerkarriere på grunn av kraftig motstand mot studier han har publisert. I sine studier har han gått ut mot den gjeldende oppfatningen i exobiologien, nemlig at det kreves flytende vatn for at det skal oppstå liv. Dermed finnes det, ifølge gjengs oppfatning, en sone rundt stjerner der livet kan tenkes å ha oppstått. Utafor denne sonen er det for kaldt; innafor er det for varmt.

I sine studier har Grace gått ut fra en enkel definisjon av liv: Komplekse molekyler som er i stand til å kopiere seg sjøl, der enkelte kopier kan inneholde avvik fra originalen. Da settes det i gang en evolusjon der de molekylene som utnytter energi og omgivelser best formerer seg, på bekostning av alle de andre kopiene. Og en slik prosess, har han hevdet, kan foregå i helt andre miljøer enn flytende vatn, både mye varmere og mye kaldere. Det finnes altså ingen spesielt gunstig sone: Liv kan ha oppstått overalt.

Dette resonnementet burde være enkelt å følge og etterprøve. Likevel har Grace møtt så mye motstand i fagmiljøene at han har trukket seg tilbake fra forskningen. I stedet underviser han ungdommer i realfag og har status som en skikkelig kul lærer. Han følger likevel med i det som publiseres på hans fagområde. En vakker dag får han oppreisning på en spesiell måte:

Astronomene har oppdaget at solintensiteten svekkes. Denne svekkelsen går langt ut over den sykliske variasjonen over perioder på 11 år, der energifluksen varierer med pluss/minus 0,7 promille. Den svekkelsen som observeres nå, er mange ganger større enn den sykliske variasjonen, og den fortsetter å øke.

Svekkelsen blir etterhvert satt i sammenheng med et merkelig lysfenomen, en lysbue mellom Sola og Venus. Forskere verden over kaster seg over problemstillingen. Fortsetter svekkelsen, vil verden gå inn i ei ny istid. Astronomer analyserer historiske måledata for nærliggende stjerner, og finner en foruroligende sammenheng: Med litt innbyrdes tidsforskyvning har alle sol-like stjerner i den lokale gruppa hatt et fall i lysintensitet. Det ser ut til å stabilisere seg ved en reduksjon på 10 %. Disse stjernene har en annen ting felles: En svak lysbue som strekker seg mellom stjerna og en nærliggende planet.

Det finnes ett unntak: Tau Ceti, 12 lysår borte, har den samme lysbuen, men har ikke hatt noen reduksjon i lysstyrke. - Men hvis Sola fortsetter å svekke seg til strålingsintensiteten er redusert til 90 %, altså til 1229 W/m2, vil temperaturene på Jorda falle ti-femten grader,³ og det kan skje i løpet av tredve år.

Jeg liker å gå hard sf-forfattere etter i sømmene: Hvor godt har han regnet på dette?

Svartlegemetemperaturen (den temperaturen Jorda ville ha hatt uten drivhuseffekt) er i dag på minus 18 C, ifølge Stefann-Boltzmann ⁴; dvs at drivhuseffekten utgjør en forbedring (fra vårt synspunkt) på 33 grader. Med 10 % mindre sollys ville svaret bli minus 25 C, altså 7 grader kaldere. Brrr. Og drivhuseffekten ville ikke ha utgjort 33 grader; den ville ha vært mindre, på grunn av mindre vanndamp i atmosfæren.

Men drivhusefekten kan vi gjøre noe med, hvis vi absolutt vil. Metoden er godt kjent blant oss klimahysterikere. Og gamle ringrever i oppvarmingsfaget, som James Hansen, tidligere klimaforsker ved NASA, hevder at vi er på god veg allerede. (Se f eks https://jimehansen.substack.com/p/global-temperature-in-2025-2026-2027 ). Så det er sannsynlig at menneskeheten kunne motvirke trusselen på enklere, sikrere og langt billigere måter enn det som beskrives i denne romanen. Og ikke minst: På måter som faktisk er mulige.

Ved hjelp av sonder og observasjoner avdekker verdens forskere hva det er som skaper lysbuen: Det er myriader av mikroorganismer som henter energi fra Sola. Disse mikroorganismene får betegnelsen astrofager - «stjernespisere». Sondene klarer å fange noen få av disse fæle skapningene og bringer dem tilbake til Jorda, der de studeres intenst. Det viser seg at de har evnen til å omdanne energi til masse inne i seg. De kan også konvertere massen tilbake til energi, som de bruker til framdrift.

Prosessen er som følger: Astrofagene henter energi fra Sola og beveger seg til Venus. Der formerer de seg i stratosfæren og sender nye generasjoner av astrofager til Sola. De nye henter mer energi – og så videre. På den måten reduserer de altså, i løpet av tredve år, effekten fra solstråling til 90% av den opprinnelige. Mest oppsiktsvekkende: De ligner helt normale mikroorganismer med helt normalt DNA. Alt tyder dermed på at de har felles opphav med oss jordiske skapninger for ikke så mange milliarder år sia. De består av karbon, oksygen, hydrogen og diverse sporstoffer, akkurat som enhver annen 10 mikrometer lang mikroorganisme. De burde ha kokt i småbiter på nanosekunder i varmen på soloverflata, 6000 K. Men det gjør de ikke: De klarer på ubegripelig vis å holde en temperatur på 92 C, dag og natt, sommer og vinter, inne i cellen.

Oppsummert: De konverterer energi – solstråling – direkte til masse, og konverterer massen tilbake til energi ved behov. De holder samme temperatur, uavhengig av omgivelsene, og de bruker DNA ved formering, akkurat som du og jeg.

Det forklares ikke hvordan disse mikroorganismene klarer å konvertere energi direkte til masse og tilbake igjen. Tenk E = mC² : I hydrogenbomben omsettes under 1 % av massen til energi. Astrofagene omsetter 100 %.

Disse naturstridige fenomenene er det ikke mulig å regne på. Men noe jeg kan beregne er konvertering av energi til masse. Og omvendt.

Når astrofagene formerer seg så fort at de spiser opp omtrent 10 % av Solas utstråling, betyr det at de konverterer 3,8 x 10^{2 5} Nm energi til masse hvert sekund. Det utgjør, ifølge Einsteins aller mest berømte formel, sier og skriver 4,22 x 10²⁴ kg masse i sekundet. Hydrogen er det mer enn nok av på Sola, men oksygen, karbon og sporstoffer reiser de til Venus for å hente. Og det gjør de ved å orientere seg mot absorbsjonslinjene til CO2.

Astrofagene bruker den energien de stjeler fra Sola til å bevege seg. På sin ferd mellom Sola og Venus akselererer de seg opp til 92 % av lyshastigheten. På Venus stanser de opp, formerer seg, og reiser tilbake til Sola med samme hastighet – 92 % av lyshastigheten. I likevekt, når det dannes like mange nye stratofager som det dør, bruker altså astrofagene bevegelsesenergi tilsvarende 4,22 x 10²⁴ kg masse i sekundet.⁵

I en levende celle utgjør karbon 45-50 % av den tørre biomassen, står det i pediaen. ⁶ Oksygen utgjør omtrent like mye. En levende celle inneholder minst 80 % vatn, så den tørre biomassen utgjør bare 20 %. Halvparten av dette er karbon. Dermed utgjør karbon omtrent 10 % av massen til de nye cellene. For å opprettholde den formeringstakten som krever 10 % av solas energi, hentes det altså 4,22 x 10²³ kg karbon i sekundet. For husk at det dannes nye astrofager hele tida: Det er de nye astrofagene og de svimlende hastighetene som gjør at disse snylterne fortsetter å beslaglegge 10 % av solenergien.

Venus-atmosfæren har en samlet masse på 4,8 x 10²⁰ kg⁷ . 96,5 % av dette er CO2, og karbon utgjør 27 % av massen i et CO2-molekyl. I Venus-atmosfæren finnes det følgelig 1,25 x 10²⁰ kg karbon.

Jaha: Alt karbon i Venus-atmosfæren er oppbrukt på (1,25 x 10²⁰ kg karbon / 4,22 x 10²³ kg karbon pr sekund) = 0,0003 sekunder, slik disse astrofagene driver og formerer seg og farter rundt. Oksygenet varer litt lenger – kanskje 0,0008 sekunder. Det blir ei veldig kort istid, med andre ord.

Tilbake til historien: Vår helt Grace blir rekruttert til den internasjonale kampen mot astrofagene på grunn av den kompetansen han har dokumentert i sine tidligere arbeider om xenobiologi. Før han veit ordet av det, er han også blitt tvangsrekruttert til en sjølmordsekspedisjon som skal reise til Tau Ceti, finne ut hvorfor akkurat denne stjerna unngår å bli spist opp av astrofager – og sende svaret tilbake til Jorda. Svaret må de sende med sonder, for stjerneskipet deres har bare drivstoff nok til en enveisbillett.

Grace vakner opp etter å ha vært fryst ned under nesten hele overfarten (et vanlig knep i romreiser som går over mange år). De to andre deltakerne på ekspedisjonen er døde, så han må gjennomføre oppdraget sitt helt aleine. Først aner han ikke hvor og hvem han er; så husker han gradvis hva ekspedisjonen går ut på, og så begynner han å løse oppgaven.

Turen til Tau Ceti har tatt tretten år, slik folk på Jorda måler tida. Å sende sonder tilbake vil kreve nye tretten år. Dermed har ikke de desperate jordboerne lang tid på seg til å hindre nedfrysing av planeten – hvis vår helt finner løsningen. Og det gjør han. (Selvfølgelig gjør han det: Når hovedpersonen er historiens forteller, veit vi jo at han mot alle odds kommer til å overleve. Bare i en skrekk- eller fantasiroman er det mulig å avslutte historien med: «Så døde jeg, og dette var min historie.» Men dette er ikke en fantasi- eller skrekkroman – det er en hard sf-historie.)

Stjerneskipet har brukt astrofager til framdrift; et like effektivt framdriftsmiddel som antimaterie. En spør seg umiddelbart: Hvorfor ble det ikke laget mange nok astrofager til at ekspedisjonen kan reise hjem igjen også? Som oppdragsgiver ville jeg ha tenkt at en sjanse til å overleve ville ha gjort underverker for motivasjonen til mannskapet.

I den virkelige verden finnes det, som du veit, ikke astrofager. Så jeg vil ikke anbefale astrofag-dyrking som metode til å få fart på stjerneskipene våre. Antimaterie, derimot, er det mulig å dyrke. Les mer her om hvordan stjernereiser kan bli mulige i praksis: https://kvernvold.blogspot.com/2020/02/slik-kan-vi-reise-til-stjernene.html

På stjerneskipet sitt har Grace et laboratorium som overgår en kjemikers villeste drømmer, instrumenter som adlyder hans minste vink og funksjoner han kan utløse ved å snakke til dem. I tillegg besitter han teoretiske kunnskaper som gjør at han kan beregne seg fram til løsningen på ethvert teknisk problem han møter (og det er ikke få), og snarrådighet til å gjennomføre enhver løsning han regner seg fram til. Han er med andre ord en utrulig flink fyr. Han har dessuten en gjennomført kjekkastone som får meg til å lure på om han begriper noe som helst av sin egen og menneskehetens krise: Her befinner han seg mer aleine enn noe annet menneske før ham har vært. Her er han dømt til å dø, og samtidig kreves det av ham at han skal redde livene til flere milliarder mennesker. Du og jeg og omtrent alle jeg kjenner ville ha gått i oppløsning i en sånn situasjon. Men ikke denne fyren; han har en personlighet og et sjelsliv helt uten dybde. Hele fyren er bare overflate.

En truverdig hovedperson kunne kanskje ha klart å lime sammen igjen noen biter av sitt oppløste jeg, etter å ha tatt hele situasjonen inn over seg. En slik person kunne ha klart å tenke: - Jeg kommer til å dø her. De milliardene som jeg kanskje kan klare å redde har ingen anelse om hvem jeg er. Ingen kommer til å takke meg. Likevel vil jeg gjøre alt jeg kan for å redde dem. Å tenke slik, etter å ha innsett alvoret i sin egen katastrofe, ville jeg ha opplevd som ekte heltemot. Men Grace trenger ikke å sette sammen igjen noe som helst av en oppløst personlighet: Han har nesten ingen. Han viser ikke heltemot – han fortsetter bare å være en veldig flink fyr, uten flere egenskaper enn det.

Høres det ut som om jeg misliker denne fyren? Jeg gjør ikke akkurat det. Han er bare likegyldig for meg som person, og det kan ingen av de flinke beregningene hans rette på.

Det dukker forøvrig opp en person til: En nærliggende, fremmed sivilisasjon har også problem,er med astrofagene, viser det seg. Så denne andre personen – fra et miljø som er helt inkompatibelt med jordisk liv – er ute i samme ærend. Denne fremmede sivilisasjonen slumper nemlig også til å befinne seg på omtrent samme teknologiske nivå som Jorda, og bruker noen av de samme teknikkene.

Jaha: Jorda er 4,5 milliarder år gammel. En eneste art har hatt en teknologisk sivilisasjon i stand til å planlegge romfart i 100 år, for å ta godt i. Hvor stor er sjansen for at det finnes ei nærliggende stjerne der det også slumper til å befinne seg en teknologisk sivilisasjon på omtrent samme nivå? (Hint: Begynn med å beregne 100/4500000000. Så kan du fundere på hvor sannsynlig det var at vår egen art skulle oppstå i det hele tatt. Se også: https://kvernvold.blogspot.com/2020/10/vi-er-aleine-i-universet.html .)

Jeg tenkte forøvrig at jeg skulle knipe forfatteren i en regnefeil, men det klarte jeg ikke. Stjerneskipet akselereres med 15 m/s² over de første 6 lysår, og deretter bremses det med 15 m/s² over de neste 6. (Grace, som er vant til Jordas tyngdekraft på 9,82 m/s², kjenner seg temmelig kraftlaus når han vakner. Det har han en god grunn til.) Da tar hele turen 13 år slik en Jordboer ser det, men bare 4 år på romskipet på grunn av relativistisk tidsdilatasjon. Slik står det i boka, og jeg griper straks kalkulatoren og de relativistiske formlene og kontrollregner. Jeg finner dessverre at forfatteren har regnet irriterende riktig.

Dette er altså en hard sf-roman som har sine regnestykker på det tørre. En perfekt spenningsroman, for oss som liker sf av det virkelig harde slaget. Romanen har bare to problemer: Hovedpersonen og astrofagene. Med andre ord, de to viktigste elementene i boka.

Det er ikke brått sikkert at jeg kommer til å lese flere bøker av Andy Weir: Noen Heinlein er han ikke. Han er ikke en Tchaikovsky heller. Men han får mange fiffige ideer, og han er flink til å regne – de gangene han prøver.

1Dette er riktignok kommentatorer som aldri har hørt om (for eksempel) Capec, Zamjatin eller Boye. Eller for den saks skyld, Wells og Verne. Men enhver kommentator er begrenset av sin egen horisont, og det må vi leve med.

2Av en eller annen grunn dukker også Asimovs «Foundation»-trilogi ofte opp på denne lista. Viiirkelig? Asimov skrev sine bøker lenge etter at Einsteins fartsgrense ble kjent. Det skulle en ikke tru når en leser disse bøkene. Noen forfattere lister seg forbi fartsgrensa gjennom hyperrommet, ormehøl og liknende påfunn, men hos Asimov eksisterer ikke fartsgrensa i det hele tatt. Hans univers er en kosmisk utgave av Romerriket, hvor alle forholder seg til samme kalender.

3Da kommer Sola til å stråle omtrent like sterkt som den gjorde for 1 milliard år sia. Jorda var da ingen isplanet den gangen heller? - Nei, men det kom av at CO2-innholdet i atmosfæren var minst 10 ganger så høgt som nå, og at metaninnholdet sannsynligvis også var mye høgere. Enda mye sterkere drivhuseffekt enn i dag, med andre ord.

4 M(σ)=σT4 (se Store Norske Leksikon, Wikipedia eller nærmeste lærebok i termodynamikk.)

5Ikke alle astrofager dør i vårt eget solsystem. En god del forsvinner ut i rommet og smitter andre solsystemer – det er slik astrofagene sprer seg. Forskerne finner etterhvert at grensa for hvor langt de kan smitte andre stjerner er 8 lysår. Når de reiser rundt med en hastighet på 0,92 ganger lyshastigheten, kan du bruke formelen for relativistisk tidsdilatasjon til å finne ut at de lengstlevende astrofagene dør i løpet av litt over 3 år. Uhorvelig lang levetid for en skarve mikroorganisme, spør du meg.

6https://en.wikipedia.org/wiki/Carbon-based_life

7https://en.wikipedia.org/wiki/Atmosphere_of_Venus

FIFA (og Infantino) vinner alltid til slutt

 

De fire store på FIFAs ranking gikk til semifinalene. Det er jo bra, for det tjener FIFA (og Infantino) mer penger på enn om (f eks) sånne nullnasjoner som Egypt, Sveits eller Norge hadde kommet dit: Argentina med verdens (fortsatt) største stjerne, og med fotballens evige husgud Maradona på laget, gir garantert flere TV- og sponsormilliarder enn stusslige Egypt eller tafatte Sveits. Og i økonomiske termer teller Norges 5,5 millioner omtrent 1/10 så mye som Englands 55 fotballgale millioner.

Egypt trudde de hadde gått opp i 2-0 mot Argentina. Det trudde dommeren også! Men ikke VAR. Det finnes jo alltid en forseelse som er oversett; et frispark som ikke er dømt. Og VAR gikk så langt tilbake som de måtte gå for å finne en sånn forseelse: Et frispark som muligens burde ha vært dømt 17 sekunder tidligere, i den andre enden av banen! Dermed ble målet annullert, det forsømte frisparket utført, og Argentina vant ettmålsseieren sin.

Mot Sveits blåste dommeren for frispark mot Argentina: Han meinte å ha sett at en argentiner felte den beste angrepsspilleren til Sveits i ei takling som var så grov at synderen fikk gult kort. Men på nettet satt VAR og fjerndømte kampen, og fra et annet sted i landet kunne de se at sveitseren hadde filmet. Dermed ble det gule kortet gitt til sveitseren i stedet. Han hadde ett fra før, og dermed måtte han ut. (Tenk Haaland utvist i kampen mot Brasil.) Argentina vant knepent.

Sia du er norsk, i hvert fall så norsk at du leser dette, veit du hva som hendte i kampen mellom England og Norge: Haaland ble utsatt for et kraftig brytertak, så tok han igjen og dyttet. Dermed datt engelskmannen på baken, ubegripelig ustø som han var. Følgelig ble Norge fratatt et mål som Haaland ikke hadde vært involvert i. Seinere klarte verken dommeren eller VAR å se at ballen bråstoppet høgt oppe i lufta etter utspill fra keeper. Ballen datt ned i beina til en engelsk spiller. Mål! Og England vant knepent.

Dermed er alt og alle på plass: De fire store møtes og garanterer maks fortjeneste. Geoff Hurst er i The Order of the British Empire, Maradona er i himmelen, og Infantino er i FIFA. Han er kanskje ikke helt Gud, slik som Maradona, men han er en god stedfortreder. Dessuten håver han inn grassalt mye penger til seg og sine, og det er jo tross alt det viktigste i toppfotballen.

Men jeg er ikke sikker på at jeg kommer til å se semifinalene eller finalen. Jeg konser kanskje på Tour de France i stedet.

Drager er ålreite dyr: Tanker etter Norcon-32

 

Fantasy- og science fiction-festivalen Norcon-32 ble avviklet på Blindern, 12. til 14. juni i år. Det er flott at det fortsatt finnes entusiaster som aldeles frivillig tar på seg jobben med å forberede, gjennomføre og (ikke minst) rydde opp etter disse kongressene, som har pågått (med enkelte opphold) fra 1975. Takk skal dere ha, alle! Og ekstra takk til den utrettelige Heidi, som alltid sørger for at ting går riktig og røddig for seg. Hurra!

Trivelig også å treffe igjen gamle og nye venner og bekjente innen fantastikken. Minglerommet var, nå som alltid, det viktigste rommet på kongressen. Så når jeg nå nevner en del ting som jeg synes kunne ha vært bedre, bør det ikke oppfattes som sur kritikk. Disse kommentarene og betraktningene er meint å oppfattes konstruktivt, som ønsker om hva som kunne være enda bedre. Og hvis noen synes jeg ytrer meg i overkant ironisk her og der, så er det sånn jeg er. Jeg klarer ikke å la være!

Først litt ubetinget ros. Cato Pellegrini holdt et godt og detaljert innlegg, «Historien om fantastisk litteratur i Norge». De som ikke fikk tatt fullstendige notater kan finne trøst i at han nettopp har gitt ut bok om samme tema: «Himmelstormerne – Norsk fantastisk litteratur fra Niels Klim til Odinsbarn». Løp, kjøp og bli opplyst! Panelet som dissekerte «Dune» gjorde også en god jobb¹, og de kunnskapsrike arbeidskameratene Lagerlöf & Lindøe foretok en god og grundig gjennomgåelse av årets Hugo- og Nebula-nominerte romaner.

Utlysing av novellekonkurranse var en utmerket idé: Ikke bare den kort-korte konkurransen,² men også den lange, med frist 26. mars 2027.³

Norconene er blitt til «festivaler», ikke bare kongresser. Det har medført – av og til – at de er blitt mer mangfoldige. Det betyr i hvert fall at de er blitt mer fragmenterte, med stadig flere parallelle spor. Dermed klarte jeg ikke å få med meg en eneste programpost under «Academic Track», enda enkelte av dem (ikke alle!) virket interessante. ⁴Utover æresgjestenes taler var det vanskelig å identifisere et samlende hovedspor.

Men la meg straks korrigere meg sjøl med hensyn til mangfoldet: Norcon begynte som en science fiction-kongress, med «fantasy» som et kuriøst, lite tillegg. Det veit jeg fordi jeg holdt ei innføring om «fantasy» som litterær tradisjon på den første kongressen. Med flipptavle og spritpenn! Det må ha vært første gang norske fans fikk høre om Mervyn Peakes fascinerende Gormenghast-trilogi, eller om Martin A. Hansens fantastiske roman «Jonatans rejse» - historien om smeden som fanget Fanden og reiste til København for å levere fangsten til Kongen. Hvis du ikke klarer å få tak i denne vidunderlige klassikeren på annen måte, kan du laste den ned her: https://www.ronlev.dk/danske-klassikere/jonatans-rejse-af-martin-a-hansen.html Dette er en glede du absolutt må unne deg.

Etterhvert ble Norcon en kongress om «fantasy og science fiction». I år kunne du fort komme til å tru at du hadde ramlet inn på en rein fantasy-kongress. Enda mer spesifikt: En kongress som i stor grad dreide seg om drager.

Begge de engelskspråklige æresgjestene er velkjente og velansette forfattere og ga et svært sympatisk inntrykk. Samantha Shannon har jeg ikke lest, men omtalen av (noen av) bøkene hennes vekker interesse. Naomi Novik, derimot, har jeg lest: Jeg brukte å lese om eventyrene til dragen Temeraire for jentungen her hjemme. Etterhvert begynte jentungen å lese disse historiene sjøl, og det har hun fortsatt med: På kongressen klarte den nybakte juristen å skaffe seg en signatur i ei av disse bøkene som hun har lest nesten i filler, og dessuten å skaffe seg en ny roman som hun ikke har lest ennå. Novik er altså en forfatter som får entusiastiske unge lesere, og som klarer å holde på dem opp i voksen alder.

Begge disse forfatterne er kjent for dragene sine. Så kom Torfinn Ørmen og snakket om drager gjennom tidene. Han er alltid et oppkomme av informasjon og gode historier, enten han snakker om neandertalere eller – som denne gangen – om drager. Så skulle vi ha fått et foredrag til om «Drager i litteratur og mytologi», men det utgikk på grunn av sjukdom. Enda en dragepost på programmet: «Dragons in literature – tired trope or magnificent monsters?» Jeg hadde fått nok av drager og hoppet over denne. Men skulle jeg svare på spørsmålet i tittelen, så ville jeg nok lande på det første.

I og for seg har jeg ingenting å utsette på drager. Men hvis fantasy skal dreie seg om fabeldyr, så finnes det jo enhjørninger også. Og sjøormer, fra Øvresjøen og drøssevis av andre innsjøer i Nord-Amerika via Skottland, Island og Norge til Småland. Det finnes havfruer; det finnes avskyelige snømenn/yeti/sasquatch og andre villmenn i skog og fjell over hele verden. Og i Norge har vi ikke bare sjøormer i Seljordvatnet og i Randsfjorden. Vi har også nisser og dverge som bygger i berge; vi har tusser og troll; vi har hulder og skrømt. Vi har Dovregubben, best kjent fra vårt kjæreste nasjonale fantasy-drama.⁵ Vi har nøkken og draugen, de underjordiske og byttingen, vardøgeret og rurkallen. Vi har - -

Så hvis vi hovedsakelig skal snakke om fantasy og fabeldyr: Hvorfor er fokuset så forunderlig smalt? Jeg har absolutt ingenting imot fantasy; tvertimot har jeg skrevet ei hel bok om denne den største greina av verdenslitteraturen⁶; jeg har begått flere synder innen sjangeren sjøl⁷ - dessuten flere som balanserer mellom (for)historiske fortellinger og fantasi. Så kom ikke her. Men det hadde vært fint med et litt breiere utvalg!

Så skulle Thore Hansen også ha vært her som æresgjest. Han ville antakelig ha balansert dragedominansen med andre fabeldyr fra sitt overflødighetshorn av påfunn, og jeg gledet meg til å snakke med ham.⁸ Slik ble det ikke; dessverre ble han forhindret av sjukdom.

Men vi skulle jo snakke om science fiction også. Eller skulle vi det? I det første panelet på fredagskvelden ble vi forklart at sia alle fortellinger er noe som er funnet på, er alle fortellinger egentlig fantasy. Også den dagligdagse, «realistiske» litteraturen. Og i hvert fall den ikke fullt så dagligdagse bunken som ellers kalles «science fiction». Dermed var tonen satt for mye av kongressen, slik at alle fortellinger med fantastiske elementer kunne kostes sammen i en eneste stor sekk med betegnelsen «fabelprosa».

Jeg erklærer meg dundrende uenig. Selvfølgelig er alle fortellinger oppdiktet, akkurat som Donald Duck. Men det betyr ikke at alle fortellinger egentlig er Donald Duck-historier. Førstesideoppslagene i trauste Aftenpotten er også oppdiktet, i den forstand at de gjengir journalistens framstillinger og tolkninger av hendelser i en (antatt) objektiv virkelighet.

Men ei fortelling hviler på en implisitt avtale mellom fortelleren og tilhøreren. Vanligvis er det slik at når forfatteren skriver ei science fiction-novelle, så deler hun en forståelse med leseren: Historien foregår innafor et kosmos der naturlovene (stort sett) gjelder, og der det (stort sett) er mulig å forstå hvordan tingene henger sammen. Forfatteren og leseren deler en rasjonell grunnforståelse av virkeligheten.⁹ Innafor ei slik hovedsakelig naturvitenskapelig ramme kan forfatteren skape visjoner fra det veldige kosmos vi er en del av; diskutere ideer; kartlegge grensene for det mulige. Hun kan formidle eventyrlige tolkninger av virkeligheten, men i en form som tar vårt eget kosmos på alvor. Leseren og forfatteren er i utgangspunktet enige om disse rammene.

Fantasy tar ikke vårt eget kosmos på alvor. Fantasy skaper sitt eget kosmos, hvor virkelighetens lover ikke gjelder. En god forfatter skaper den virkeligheten som gjelder i akkurat denne fortellinga. Verken forfatteren eller leseren forholder seg til den fysiske verden de begge lever i.

Grunnholdningene som fantasy og science fiction bygger på er altså fundamentalt forskjellige. Så finnes det selvfølgelig hybrider, overgangsformer og fortellinger som ikke lar seg klassifisere. Det må vi leve med.¹⁰

Litt science fiction ble det snakket om i panelet «Hva skrives i dag av fantastisk litteratur i Norge?» Der ble det hevdet at vi er inne i en gullalder: Det skrives mye, og det skrives godt.

Tja. Såvidt jeg husker, var hele panelet innom Maja Lunde. Hun skal absolutt ha ros fordi hun setter seg grundig inn i problemstillingen hun belyser i sine framtidsscenarier: Hun tegner framtidsverdener vi kan tru på, med ekte og truverdige personer i rollene. Hennes romaner ble sammenlignet med Faldbakkens «Uår»-romaner fra 1974 og 1976. Men i forhold til Lunde framstår Faldbakkens to framtidsromaner som økoporno, uten den truverdigheten som følger av at forfatteren har satt seg grundig inn i temaet hun skriver om.¹¹ Men jeg har inntrykk av at Lunde er litt ukomfortabel med språket som denne formen krever: Uten å være klar over det går hun inn i en veletablert tradisjon, og i denne tradisjonen er det utviklet gode skriveteknikker hun ikke kjenner. Dermed halter det litt. Se grundigere forklaring her: https://kvernvold.blogspot.com/2020/08/maja-lunde-br-lese-mer-science-fiction.html .

En forfatter som har lært seg dette språket er Eirik Ildahl. I en serie på fire romaner har han konstruert en detaljert og overbevisende¹² framtidsverden som utvikler seg, teknologisk og sosialt, over flere hundre år. I tillegg til å være spennende er disse romanene tidvis ustyrtelig morsomme, og de gjør det som god science fiction skal gjøre: Utvider perspektivet til kosmisk skala og sjonglerer ideer. I Ildahls tilfelle: Noen ideer som virker absurde, andre som virker seriøse og tankevekkende. Disse romanene burde være pensum for norske science fiction-lesere – og forfattere. Dessverre virket det som om det bare var Bjarne Benjaminsen, den utrettelige redaktøren av Nye Nova, som kjente til dem! Les om tre av romanene i denne serien her: https://kvernvold.blogspot.com/2024/10/i-2155-har-en-spesialagent-en-travel.html , her

https://kvernvold.blogspot.com/2024/11/ambisis-framtidshistorie-fra-eirik.html og her:

https://kvernvold.blogspot.com/2025/02/lange-linjer-i-tid-og-rom-xht-av-eirik.html .

Det kom fram i panelet at økokatastrofer er en populær sjanger på norsk. Jeg veit ikke; jeg har bare lest Maja Lunde, og hun er hel ved. Ellers høres det ut som om få av dem forteller meg noe nytt, eller for den saks skyld prøver på det. Innafor denne sjangeren finnes det en god del historier som bare bekrefter våre felles forestillinger om hvor ille det kommer til å gå i nær framtid – altså økoporno.

Et hyppig brukt uttrykk i panelet var «troper»: Vanlige skjønnlitterære forfattere legger inn et science fiction-aktig tema eller et motiv som de har fanget opp og legger det inn i sine romaner, der de ellers behandler livskriser og frustrasjoner blant dannete mennesker med utdannelse innen humaniora. (Et synopsis til en sånn roman uten science fiction-trope finner du her: https://kvernvold.blogspot.com/2024/08/en-ordentlig-litterr-norsk-roman-et.html .) Det var tilløp i panelet til å meine at sånne troper ofte blir utenpåklistret Jeg kan ikke få sagt meg mer enig. Omsorgsroboter, for eksempel, er et sånt trope. Javel: Men i en verden der omsorgsroboter er vanlige, der finnes det også sjølgående trafikk som styres av Kier. Bilen din kjører sjøl, den kommuniserer med andre trafikk-KIer som tilsammen optimaliserer trafikken, og hvis du ikke ber den holde kjeft, så konverserer den deg også mens den kjører. Der finnes det vegg-til-vegg-panoramaskjermer i 3D, og kjøleskapet sier fra når du må bestille mer bokkøl. Kanskje legger det inn bestilling sjøl og informerer deg. Det finnes vegg-til-vegg-overvåking med ansiktsgjenkjenning overalt, 24/7, og det finnes en sexrobot som ligner henne du aldri fikk. Der finnes din personlige terapeut som du kan snakke med i timevis når du har det vondt og vanskelig. Der finnes skjermen hvor du gjør arbeidet ditt når du snakker til den, sånn at den dirigerer de KI-ene som utfører det kontorarbeidet som du brukte å utføre manuelt. Ikke minst: Det finnes skikker og normer som er forskjellige fra skikker og normer i dag. Det finnes nye fordommer, nye folkebevegelser mot ett-eller-.annet, og det finnes utagerende kunst (og kunstnere).

I det hele tatt: Finnes det velferdsroboter, så finnes det en verden rundt dem, og den verdenen må forfatteren konstruere – helst slik at den henger sammen. Er konsistent. Dette er science fiction-metoden .- den metoden som Eirik Ildahl demonstrerer så godt i sin fireromaners serie. Les og lær!

Panelet snakket også mye om «slipstream» - det er nynorsk og betyr dragsug.¹³ Mer spesifikt: Jeg oppfattet at det antakelig betyr litteratur som bruker «troper» utviklet av tidligere forfattere – for eksempel velferdsroboter. En forfatter blir ikke science fiction-forfatter bare ved å legge seg i dragsuget etter andre forfattere, meiner nå jeg.¹⁴

Det ble snakket litt om fantasy også. Det virker som om norske fantasyforfattere - i likhet med verden forøvrig – er ferdige med de evindelige trilogiene, satt i en middelalderverden med trollmenn, drager og magiske sverd.¹⁵ Godt er det. Men jeg fanget også opp at «romantasy» er en voksende trend: For mine fordomsfulle ører høres dette ut som en slags legeromaner ispedd magi, men jeg er villig til å gi denne retningen en sjanse. En ørliten en. Bare den ikke fyller opp paneler og foredrag i framtidige kongresser.

Hvis jeg skal gå med på at Norge er inne i en ekte fantasy- og science fiction-renessanse, slik det står i introen til panelet, må mye av æren tilskrives Bjarne Benjaminsen, som gjennom Nye Nova har skapt et pustehull for nye talenter. Mye er uferdig, men folk må ha en mulighet til å utvikle talentene sine, og det gir Nye Nova dem. Nå kommer snart den første antologien fra Nye Nova også, og mengder av nye noveller fra konkurransen på Norcon kommer på nettet. Jubel jubel!

Det meste av den renessansen som jeg er i stand til å observere utover Nye Nova, kommer som sjølpublisering eller på obskure småforlag: Benjaminsens egne utgivelser, Cato Pellegrinis novellesamling, Anitra Lykkes utgivelse, Eirik Ildahls storstilte tetralogi. Flere kommer sikkert – men antakelig ikke på de store forlagene. De utgir som kjent bare god og seriøs litteratur.

Så hadde jeg forventninger til panelet om «Ny giv for F & SF i Norge?». I ingressen sto det nemlig: «I gamle dager eksisterte Lanternebøkene og Bok og Magasinforlaget. Nå blomstrer det fram en rekke forlag som spesialiserer seg på fantastisk litteratur og tegneserier.» For en forfatter som ikke lenger har foten inne hos noen av de store (eller mellomstore) forlagene lød jo dette interessant. Men så viste det seg fort at Outland og Uberpress konsentrerer seg om tegneserier, mens Fantastisk Forlag holder på med fantasy (og «romantasy»). Det er jo bra at det finnes et forlag som faktisk satser på denne sjangeren, og som tar imot manuskripter fra nye forfattere, men det er nok ikke dit jeg ville sende romaner om galaktiske eventyr forankret i kosmologi og relativitetsteori. Med andre ord: Hadde jeg skrevet «Tau Zero»¹⁶, ville jeg neppe ha henvendt meg til dette forlaget heller.

Det ryktes at panelet «Vi plotter en hard SF-film» var svært vellykket, men dit kom jeg ikke. Derimot kom jeg til «Premier, oppsummering og veien videre». Johannes H. Bergs minnepris gikk til en spillutvikler, og det var åpenbart populært blant den delen av forsamlinga som har greie på spill. Det har ikke jeg.

Så ble det stilt spørsmål om: Hva ønsker du å se på neste Norcon? For min del er svaret:

Norcon brukte å gi en pris til «Årets beste fantastiske fortelling», i henholdsvis roman- og novelleformat, etter avstemming blant kongressdeltakerne. Det sluttet de med etter Norcon/Intercon i 2005. Hvorfor det? En sånn pris kunne kanskje – kanskje – skape litt oppmerksomhet om gode og gripende fortellinger – det være seg f eller sf – ute i den virkelige verden også. Det trengs.

Dessuten savner jeg de reint fanniske aktivitetene: Hvor er for eksempel Slartibartfast-prisen, nå når vi virkelig trenger den? (Navngitt etter geniet som designet den norske vestkysten i «The Hitchhiker's Guide to the Galaxy». Men det visste du jo.) Jeg savner kongressmiddagen også, men innser at den blir vanskelig å få til i det eksisterende formatet der folk vrimler ut og inn, hit og dit, og de færreste er registrert som betalende deltakere.

Framfor alt håper jeg på mer fokus på visjoner av framtida, av livet på fremmedartete planeter, av totalt fremmede kulturer – fortellinger som utforsker de uendelige mulighetene og mysteriene i vårt eget kosmos. Jo da, gjerne litt fantasy også – i moderate mengder. Men vær så snill: Ikke enda flere drager på noen år.

Drager er riktignok ålreite dyr. Men i passe store flokker.

PS: I programmet står det at Reidar Jensen, som dessverre har gått bort, var den første som oversatte Ursula K. Le Guin til norsk. Det er feil. Vi publiserte hele fire noveller av Le Guin i NOVA, fra 1973 til 1977, altså før Jensens første oversettelse. Blant annet publiserte vi en norsk oversettelse av "The ones who walk away from Omelas", som jeg fortsatt påstår er en av de beste korte noveller som noen gang er skrevet. Hrmf! DS 

1Skjønt hvorfor noen, som en av paneldeltakerne, vil seg så vondt som å lese ALLE de stadig dårligere oppfølgerne, går over min begripels og langt inn i prestens.

2Både vinnerne og øvrige bidrag kan leses på nettsidene til Nye Nova.

3Send bidraget ditt til novelle@norcon-sf.no . Maks 7.500 ord. Jeg kommer neppe til å sende inn – skriver jeg noen nye dikteriske greier, så blir det helst i det lange formatet. Dessuten vinner jeg ikke konkurranser som avgjøres av en jury. Juryer prøver gjerne å komme til en konsensus. Det gir leserne i en leseravstemming blaffen i.

4Hvorfor «Academic», forøvrig? Titlene på postene i dette sporet lider av en insisterende akademisk sjargong – som for eksempel «Affective Synthetics: AI, Robots and everything in between». Ville det ikke ha vært «akademisk» uten de to første ordene? Dette var forøvrig en av de akademiske greiene jeg ville ha hørt på, hvis det ikke hadde vært for stevnekollisjonene.

5Men jeg kan ikke for mitt bare liv begripe hvorfor det offentlige Norge insisterer på å gi en storfin utmerkelse til fortjenstfulle personer under navnet til en notorisk løgnhals, svindler, skjørtejeger og våpenhandler!

6«Magiske verdener: Fantasilitteraturen fra Gilgamesj til Richard Adams»; Cappelen 1979

7«De siste tider: En fantasi om frihet»; «Mørke over Dunwich»; nå seinest «Elide av Sarande - ei fortelling om verdensaltets beskaffenhet og andre ting»

8Jeg traff ham første gang på Dead Dog Party etter avslutningen av verdenskongressen i Brighton i 1979. Der var det to masete svenske neofans som spratt rundt og absolutt skulle forlyste oss med fanniske trudelutter. Thore Hansen og en annen norsk fan med lunger som blåsebelger grep resolutt inn og blåste de to ut av rommet med rungende joiking som fikk salen til å gynge. En uforglemmelig opplevelse!

9Jeg sier ikke at denne grunnforståelsen alltid gjelder. Av og til glipper (det vi trudde var) naturlover Og noe av det mest interessante i ei fortelling skjer nettopp når den rasjonelle grunnforståelsen slår sprekker – jfr «Solaris» av Stanislaw Lem.

10Foregår «Slottet», «Prosessen» og «Forvandlingen» i vårt fysiske univers? Jeg har tatt med Kafka i «Magiske verdener» - altså som «fantasy». Det må du leve med.

11Min daværende ektefelle meinte bestemt at det var alt for få rotter på avfallsdyngene hans, og det luktet ikke brått så vondt som det ville ha gjort i den virkelige verden.

12Nå ja; han jukser litt, den luringen: Han griper til teleportering som en kjapp løsning et sted der han har skrevet seg inn i ei tidsklemme. Men han har ikke brydd seg med å tenke gjennom hva en sånn teknologi ville kreve, og slett ikke hvilke samfunnsmessige omveltninger det ville medføre - jfr for eksempel «Flash Crowd» av Larry Niven.

13Språkutfordrete reportere innen ski og skøyter har også begynt å bruke dette ordet: «Der kommer Ragne opp i ryggen på Lollobrigida og drar fordel av slipstreamen nedover hele vekslingssida!», kan de for eksempel skrike. Ta det helt med ro; Ragne Wiklund veit hva hun gjør, og hun passer alltid på å utnytte dragsuget hvis hun kan.

14Det rinner meg i hu at «Dragsug» var tittelen på den andre antologien med norske forfattere som B&B redigerte. Jeg sendte ikke inn noe, sur som jeg var fordi ingen av novellene mine var blitt godtatt i den første antologien. De var ikke riktig seriøse nok, antok Hoftun – mao, de inneholdt for mye naturvitenskap og andre useriøse greier.

15Bind 1: Den unge heltinna får vite av en gammel, klok spåmann at hun – sin beskjedne bakgrunn til tross – er eslet til en stor oppgave: Ondskapen ruller inn over verden, og bare hun kan redde sivilisasjonen slik vi kjenner den. Hun sliter med å godta denne rollen, men girt motstrebende etter. Bind 2: Transportetappe. Den unge heltinna gir seg ut på den vandringa som oppgaven krever av henne. Hun vokser gjennom mange prøvelser og fristelser. Fryktelige uhyrer kommer i hennes veg, og mer enn en gang henger livet hennes og dermed verdens skjebne i en tynn tråd. Takket være gode hjelpere kommer hun seg såvidt levende igjennom. Bind 3: Hun sliter seg fram til trona der ondskapens fyrste sitter. Takket være de magiske egenskapene som er blitt forløst i henne gjennom alle prøvelsene seirer hun i et apokalyptisk oppgjør. Ei ny sol stiger over Midgard. Gullterningene blir funnet igjen, og gudene inntar igjen plassene på sine tingstoler. Allfader sier noen kloke, malmfulle ting til vår unge heltinne. Hun vender hjem, hardt merket av striden, og blir aldri helt den samme mer. Hun har mistet sin uskyld, men reddet verden.

16En storartet klassiker av Poul Anderson. Vi leser om et stjerneskip drevet av en Buzzard-jet som har hengt seg opp, slik at skipet bare fortsetter å akselerere. Hastigheten kryper stadig nærmere opp mot lyshastigheten, slik at tidsdilasjonen lar mannskapet oppleve å krysse galaksen på noen tiår, og hele universet på et par tiår til – mens femten milliarder år raser forbi sett fra en observatør i ro. Romanen åpner et ørlite, svimlende gløtt inn i det veldige kosmos som omgir oss. En visjon av kosmos.

Streiflys over Ingar Knudtsens forfatterskap

(Dette er arbeidsnotatene til et innlegg jeg skulle holde på Norcon 32, i et panel hvor vi mintes Ingar Knudtsen og hans forfatterskap.)

 Ingar Knudtsen var en forfatter som utviklet seg hele tida, både med hensyn til komposisjon og med hensyn til de språklige hjelpemidlene. Samtidig var han original og nyskapende i temavalg. På sitt beste utøvde han sant mesterskap.

Hans forfatterskap kan – svært forenklet – deles i fire overlappende deler: De entusiastiske rom-eventyrene fra 70- og 80-tallene, inklusive ungdomsromaner og novellesamlinger, fram til «Tryllekunst» i 1987. Deretter de fem amasoneromanene fra 1987 til 2002, som utgjør en unik serie i norsk underholdningslitteratur. Så de politiske, realistiske romanene fra «Nord for Saigon» i 1992 til «Rød storm» i 2002, inklusive trilogien som behandler norsk fascisme, motstandskamp og stalinisme fra 30-tallet til 1950. Og til slutt oppvekstromanene fra hans eget hjemfylke, fra «Kalis sang» i 1991 til «Ensomheten er en sang» i 2008. Innafor hver gruppe er variasjonen i tone og tema store, men sortert på denne måten får en et overblikk over hvor stort spennet i dette enestående forfatterskapet faktisk er. I romanene fra hans eget oppvekstmiljø har han nådd et nivå i stil og fortellerteknikk som svært få forfattere kan vise maken til. Her bruker han alle midler, inklusive trolldom og hekseri midt i det dagligdagse, til å vise spennet i menneskesinnet, fra fortvilelse til håp, fra jublende glede til desperasjon. Ingar ble en enestående stemme i norsk litteratur, og mange av bøkene hans kommer til å få et varig liv.

Jeg ble først kjent med Ingar mens jeg leste noveller til Science Fiction-magasinet, seinere Nova, i 1971-72. Han var en ivrig bidragsyter og fortalte handlingsmettet rom-opera i et språk som var effektivt, rett på sak, og velsignet fritt for språkfeil og klumpete formuleringer. Fortellingene sine fikk han publisert i Nova, i fanziner, i «Tidens krav» og andre steder, mens han (i likhet med meg) samlet stadig tjukkere bunker med refusjonsbrev fra de store forlagene.

Ti år seinere hadde jeg gleden av å skrive forord til Ingars SF-kriminal «Operasjon Ares». Om denne første tida skrev jeg bl a: «Vi levde i en uskyldstilstand. Ingen av oss hadde noen som helst tilknytning til det tradisjonelle litterære miljøet her i landet. ... Vi trudde naivt og oppriktig at litterær kvalitet var en éntydig dimensjon, og den eneste målestokken som forlagskonsulentene gikk etter. ... De ga ikke ekstrapoeng før start på grunnlag av vennskap og kjennskap, politiske sympatier eller LTP-faktorer. Trudde vi, og sendte trøstig våre bunker til Gyldendal.

Vi var naive på en annen måte også: Framtida var ny og blank, romfartseventyret var bare såvidt begynt, og vi skulle alle oppleve kolonier på Månen og Mars før vi sluttet å røyke.»

Vi brevvekslet og utvekslet erfaringer, synspunkter og ideer i mange år. Det viste seg at vi hadde svært sammenfallende interesser. Vi hadde nesten den samme musikksmaken: Køntri, blues og rock'n roll. (Riktignok hadde han en ubegripelig forkjærlighet for den engelske rockeren Billy Fury, og nektet å godta at de to største britiske artister gjennom tidene er Lonnie Donegan og Paul McCartney. Dette snakket vi mye om da vi omsider møttes.)

I oppveksten hadde vi lest de samme bøkene av Heinlein, Anderson, Van Vogt, Siodmak, Asimov, Clarke. Og Sture Lønnerstrand. Det var slike bøker som hadde inspirert oss til å skrive. Han delte mine frustrasjoner som stadig refusert forfatter, med en bunke av negative konsulentuttalelser som ble stadig tjukkere. (Dette var i ei tid da forlagene faktisk brukte konsulenter som leste gjennom innkomne manuskripter og kom med sine vurderinger.) Vi var begge særdeles opptatt av Mars, og skrev rom-eventyr om frigjøringskampen som Mars-kolonistene førte mot myndighetene på Jorda.

På ett punkt var vi svært uenige: Ingar var anarkist; jeg var libertarianer. Han maste om at jeg måtte lese Krapotkin og Max Stirner, så da gjorde jeg til slutt det. Da jeg leste den engelskspråklige utgaven av «Der einzige und sein Eigentum», kunne jeg se at mange av tankene til Max Stirner var formulert kortere og bedre i «The Virtue of Selfishness» av Ayn Rand. Det likte han ikke å høre. Han likte nok ikke Ayn Rand heller.

NOVA begynte å arrangere årlige leseravstemninger om «Årets beste fantastiske fortelling». Det var først en nominasjonsrunde , deretter avstemming mellom de nominerte, og da brukte det å komme inn et femtitall stemmesedler. Ingar vant den første NOVA-statuetten med novellen «Planetfall», publisert i NOVA i 1973. To år seinere vant han statuetten med sin første publiserte roman, «Jernringen».

I noen år sprutet det fortellinger fra skrivemaskinen til Ingar. I 1975 ble han omsider godtatt på Gyldendal med novellesamlinga «Dimensjon S». I årene deretter kom det fem novellesamlinger til på forskjellige forlag. De fleste historiene foregikk i et framtidsunivers der «Mars Space Organization» er den viktigste aktøren i utforsking av rommet. Jeg meiner at den aller beste novellen hans fra denne perioden var «Flukten», som først sto i Nova og seinere i novellesamlinga «Lasersesongen» fra 1977. Denne perioden kulminerte med «Tryllekunst» i 1987, ei samling kort-korte fortellinger med overraskende sluttpoeng – såkalte «vinnies».

Ingar gjorde slik som gode trenere anbefaler: Skal du bli virkelig god i noe, må du trene i minst ti tusen timer. All skrivetreninga gjorde ham til en stadig bedre forfatter, som også var tryggere på sitt eget uttrykk. Han begynte å skrive lengre fortellinger. Jeg har nevnt «Jernringen», som er en dystopi fra et framtidig forsøk på fascistisk maktovertakelse. Kortromanen «Planetjegerne» ble trykt både i Sunnmørsposten og i NOVA, hvor den ble godt mottatt av leserne. Seinere fulgte to ungdomsromaner fra det samme framtidsuniverset, «Tova» og «Reisen til Jorda». «Tova» ble også utgitt på dansk, og Ingar lo seg skakk over at danskene hadde skiftet navn på hovedpersonen: «Tova» var blitt til «Gitte».

Han utvidet temavalget: I barneboka «Tyrannosaurus Rex» følger han en T Rex som er mye mer intelligent enn andre øgler; i «Katteliv» skriver han om hannkatten Makhno, som ikke er grei å ha med å gjøre. Katteboka bærer mer preg av egne erfaringer enn dinosaurboka.

I de seinere fortellingene flyttet han tilbake til Jorda, uten at de av den grunn ble mer jordnære. Han fant seg en helt original nisje innen historiske fantasier: Fortellinger om amazonene, inspirert av greske myter. Muligens også av teorien til Marija Gimbutas, om et «matriarkat» som utøvde en mjukere makt før de krigerske indoeuropeerne innførte patriarkatet med brutal våpenmakt. (Gimbutas var en anerkjent arkeolog og den første som plasserte hjemmeområdet til «protoindoeuropeerne» på steppene nord for Svartehavet og Det kaspiske hav, men matriarkat-teorien gjorde at hun fikk større motstand mot sine forskningsresultater enn hun fortjente. Seinere oppdagelser har gitt henne rett med hensyn til indoeuropeernes herkomst. Samtidig er  det avdekket at tidligere kulturer var like voldelige som de indoeuropeiske flokkene, matriarkat eller ikke.)

Den første amazoneromanen, «Våpensøstrene», kom i 1987, og etterhvert kom det fire til i den samme serien. De er ypperlige underholdningsromaner, og dette originale universet gjorde ham til en kultforfatter i en del kretser – blant annet i «Morgana», en foreningen av science fiction-feminister. Men bøkene hadde appell lang utover disse kretsene.

Et tydelig trekk ved Ingars forfatterskap er hans mange kvinnelige hovedpersoner. De er ofte vel så heltemodige og snarrådige som sine mannlige motparter. Samtidig er det alltid menn som er de virkelig store skurkene.

På 1990-tallet utga han flere tilnærmet realistiske, politiske romaner: «Nord for Saigon» fra Vietnam-krigen, «Natt uten navn» fra den spanske borgerkrigen, «Ansiktet mot sola» fra 30-tallet om en ung manns veg inn i og ut av den norske fascismen, og «I flaggets fold» om (blant annet) stalinisme i NKP og partiutrenskninger omkring år 1950. Bortsett fra i «Ansiktet mot sola» er det også her kvinner som spiller hovedrollene.

Parallelt med at han skrev disse politiske romanene, fortsatte han å utvikle de fantastiske elementene i en diktning som ble stadig mer konsentrert om hans egne hjemtrakter på 50- og 60-tallet. Det første eksemplet på dette er «Kalis sang» fra 1991, en vilter historie om den sprengkåte Ivan som kjøper et blad han trur er et pornoblad – men som viser seg å være portalen til farlige gudinner fra alle tidligere kulturer: Gudinner som kan gi både liv og død, fortvilelse og ekstase. Dette kjøpet vikler ham inn en kamp mellom gudinnene og krefter som vil alle gudinner til livs, og i en virvel av hekseri og kvinnfolkhistorier. Det er bare såvidt den forsakte symaskinreparatørlærlingenen Ivan overlever. Dette er nok den morsomste boka Ingar har skrevet. Boka er også utstyrt med en diskografi over innspillinger som spiller en rolle i Ivans omtumlete liv i det vanskelige året 1963.

To år seinere kom den beste boka hans, «Skumringslandet». Den foregår også på det forblåste nordvestlandet, men her er tonen en helt annen. Vi møter den arbeidsløse Lillian. Hun sliter med traumer fra barndommen, hun har stadige mareritt. Hun har glimt av fortrengte barndomsminner, men veit ikke om disse bildene er ekte eller bare innbilning. Hun drømmer om et annet og bedre liv, men veit ikke hvordan hun skal få det til. Hun havner hos psykolog, som vil legge henne inn til behandling. Hun rømmer, og prøver å finne tilbake til fortida for å få vite hvem hun er. Hun ser syner – eller er det bilder fra en annen og sannere virkelighet hun ser? Romanen slutter uten at hun får et endelig svar.

Romanen kan leses som ei skrekkfortelling med en slags lykkelig slutt. Den kan også leses som ei skildring av et sinn i oppløsning. Den viser Ingar på hans aller beste som formidler av menneskers håp og fortvilelse. Den viser også hvor god han er blitt som stilist. For eksempel skildrer han en morgenstemning i Dalegata: «Oppvasken glodde surt på henne med eggskorpete tallerkenøyne. Glass og kopper sto der som en flokk lurvete, krigsskadde soldater med krokete teskjegevær.» Med to setninger viser han oss Lillian og livet hennes.

Seinere ga han ut flere bøker der han tar leseren med tilbake til Kristiansund og omegn på 50- og 60-tallet – nå med unge, mannlige hovedpersoner, åpenbart inspirert av hans egne erfaringer fra ungdommen. Jeg nekter likevel å tru at han har vært utsatt for like mange overnaturlige hendelser som hovedpersonene i «Kalis sang» og «Nekromantiker».

Den siste romanen hans, «Ensomheten er en sang», skildrer en unggutt på et sanatorium for tuberkuløse, tidlig på 50-tallet. Dette er også en av hans beste romaner. Her finnes det bare noen glimt av hendelser som kan være overnaturlige. Ellers er dette en roman om forelskelse og tap, om vennskap og brustne håp. Det hviler noe sorgtungt over denne romanen. Samtidig er det en hyllest til livet som leves videre på rein trass.

Kokko-Høyre lar seg inspirere av Taliban

 Det finnes en del land der myndighetene har bestemte ideer om hvordan folk skal te seg og kle seg. Det gjelder ikke minst folk som slumper til å være kvinner.

Både i Iran og i Afghanistan tar myndighetene beskjeder direkte fra Gud om hva slags lover som skal innføres. I Iran krever Gud, og dermed loven, at damer skal dekke til håret og andre yndigheter før de viser seg offentlig. I Afghanistan er Gud enda strengere: Der må kvinner dekke til hele seg, med et visst unntak for øynene, før de kommer ut av huset der de steller for sine eiere. I det landet er Gud opptatt ikke bare av hva kvinner har utapå hodet: Han bekymrer seg for hva jenter og kvinner har inne i hodene sine også. Derfor har han - via sine talsmenn i Kabul - nedlagt forbud mot at jenter og kvinner skal fylle hodene sine med kunnskap også. Følgelig er skolegang ut over barneskolen forbudt for sånne folk.

Her i vest er det også folk som lar seg inspirere av denne juridiske omsorgen for kvinnehodene og hva de har på seg. Både Sverigedemokratene og deres åndsfrender her i landet er så opptatt av kvinners påkledning at de krever forbud mot niqab, altså heldekkende hodeplagg. Grunnen er visstnok (hovedsakelig) at det er viktig å kunne gjenkjenne folk når de rusler rundt i det offentlige rom. Jeg kan skjønne denne bekymringen: Hvordan i all verden skal vi vite hvem av landets tre niqab-brukere vi har foran oss når vi møter en av dem i Vassenden, hvis vi ikke kan se ansiktet hennes? Det blir jo plent umulig, og sånn kan vi ikke ha det.

Nå går Sverigedemokratene et skritt videre, ser jeg: Nå krever de forbud mot hijab også - altså at hvis kvinner kan mistenkes for å være muslimer, så får de ikke lov å gå med skaut. Jeg ser på Tryneboka at det er mange her i landet som støtter et sånt forbud også - særlig blant folk som har for vane å skrive innlegg med STORE BOKSTAVER og mange utropstegn. 

Alpeluer skal visst fortsatt være tillatt - i hvert fall hvis de bæres av menn.

Denne intense omtanken, uttrykt i påbud eller forbud, for hva jenter og kvinner har på hodene sine kommer fra et sted. Kjerneområdet for denne omtanken er utvilsomt Kabul med omegn. Vi kan altså fastslå at her, som i mye annet, lar kokko-høyre seg inspirere av Taliban. 

Et tilfeldig valgt kapittel fra "Fremmed i et fremmed land"

 28: Sewaia

Passasjerene står ved rekka og ser tilbake mot byen som viskes ut i disen: Grønn helt til strandkanten; låge bygninger i forskjellige toner av grått; mose i alle toner av rødt, rosa, gult, grønt, innover mot høgdedragene - ei evig skiftende ramme rundt en ørliten flekk av menneskeliv. Likevel legger Saty merke til hvor mye som er forandret: Det grønne feltet er mye større enn første gang han såg byen; bygningene flere. Tekanu har vokst.

Den merker en slags melankoli ved å forlate dette samfunnet. Utvilsomt en emulert følelse; likevel kjennes den så ekte som om den er Satys egen. Merkelig, tenker Saty.

Båten pløyer seg gjennom lette dønninger i sundet mellom Seku og fastlandet. På øya kan en liten flekk av grønt skimtes i mosen. Så blir den også borte i disen.

Ute av sundet står sjøen kraftigere, i mannshøge bølger som har tatt fart i flere tusen K over åpent hav. Bølgene treffer båten sidelengs og får den til å gynge. Ennå er det ingen fare; ripa står høgt over sjøen. Det kan bli mye verre. Men passasjerene, som aldri har vært ute på sjøen, snubler og ruller overende for hver bølge, til de lærer seg å stå breibeint og møte bølgene med sin egen kroppsvekt. Sviende salt sjøsprøyt treffer dem. De trekker på seg ekstra klær. Noen av dem går ned i lasterommet. Der går samtalen ivrig om hva som kan vente dem i den andre enden av denne reisa; om de vil finne Det lykkelige landet og se åndene de søker... Noen er urokkelig sikre, andre begynner plutselig å tvile – kanskje melder en liten anger seg allerede, bare et par timer ute.

De er tre kvinner, seks menn og Saty ombord. Saty er ikke sikker på at Wedel har funnet det beste blandingsforholdet mellom kvinner og menn. Men han har valgt de mest overbeviste drømmerne blant dem som også kan ta i et tak og knyte en knut. Alle er ganske unge.

Båten er fullastet: Wedel har kjøpt alt han har kunnet kjøpe av korn, brød, tørket frukt og saltet kjøtt; alt lagt i store bokser som er varmebehandlet og loddet, slik at de er så lufttette som det er mulig å få dem. Med streng rasjonering har de mat i ett år før de må begynne å ete hverandre. Såkorn har de også, lagret tørt og lufttett så det ikke skal begynne å spire. De har to store tanker med kokt vatn: Riktignok kan de regne med å finne bekker og elver på ferden, men de veit aldri når det vil skje. De har flere tanker med gass; nok til å føre båten til Det lykkelige landet og tilbake, og enda en god del mer.

Hver passasjer har dessuten sin personlige bagasje: Klær, ekstra frukt, minnegjenstander. Saty har et stort, hult seil av mekate med snorer til, og ei stor korg med en liten motor: En ballong. Den samme som elevene til Dareb har prøvd ut. Wedel protesterte kraftig mot så mye ekstra vekt; Saty insisterte. Wedel ga seg.

Saty ser nedover rekka på de andre passasjerene og tenker gjennom hvem de er; hva de vil: Segel og Wedik er et stille par som ønsker å dø sammen og gjenoppstå i Det lykkelige landet. Lenake søker sine foreldre; begge døde da han var gutt, og barndommen er den eneste lykkelige tida han har hatt. Kelit vil se om det er sant at åndene lever: I så fall vil han reise hjem igjen med sinnsro og planlegge resten av livet sitt. Kanekitu er en søkende sjel som vil finne Sannheten, men som ellers ikke veit hva han vil. Ladak vil finne stedet der han skal tilbringe evigheten. Nagete hadde et lite barn som døde rett etter fødselen; hun er sikker på at han vil møte henne og pludre lykkelig ved synet av henne. Og Munat har bare kunnet møte sin tapte kjærlighet i drømmen: Nå vil hun se ham igjen i levende live.

Wedel vil finne Hinake igjen. Og Saty vil leite etter et menneskesamfunn som kanskje, og kanskje ikke, finnes: Fra rommet har den sett store, lysegrønne områder som ikke kan være mose, men som heller ikke liknet dyrket mark... De kan være samfunn. Og de kan være noe helt annet. Men både Tak wo Buten og Kanake wo Tenya har sett uhyrer der ute; uhyrer som kan ha vært en slags mennesker -

Saty er den eneste som veit hvor Det lykkelige landet ligger, for den har sett det fra rommet: Et godt stykke lengre nord – kanskje på femti grader – strekker ei halvøy seg østover fra det andre kontinentet, kranset av et utall øyer. Så langt nord er avstanden ganske kort mellom kontinentene: Ut fra observasjonen fra rommet veit Saty at avstanden fra Wuaia til den ytterste odden som stikker ut fra Sewaia er mindre enn tusen K.

Den beskriver ruta langs kysten nordover og overfarten til halvøya for Wedel. Wedel følger anvisningene og styrer nordover med kysten på høgre side, mens han passer på at de aldri mister landet av syne. Det ville være kortere å reise rett vestover fra Tenaku. Men da ville de være ute på åpent hav hele tida, uten nødhavn når stormene kommer, og det gjør de. Wedel, som er den eneste som har tilbragt lang tid på sjøen, vil følge land lengst mulig. Han meiner at det gir minst risiko.

De holder god fart; kanskje 20 K pr standardtime. Saty holder øye med solhøyden: Skalken som solbanen skjærer av himmelen skal være ti grader mindre når de når det punktet der avstanden er kortest.

Saty veit, der den står ved ripa og følger synet av kystlinja som ruller sakte forbi, at ingen av de andre passasjerene vil finne det de drømmer om. Hva annet de vil finne, veit den ikke; men sjøl vil den finne kunnskap. Sjøl Wedel, som har ett av de klareste hodene i Tekanu, er blitt besatt av sin umulige drøm. Nå fyller den ham som en uhelbredelig sjukdom.

Landet til høgre ruller forbi. Her stiger det høgdedrag, der renner det ut ei elv; ut på kvelden passerer de spisse fjell med nakne topper som stikker hull på skyene: Regnet høljer ned; alle går under dekk unntatt Saty, som står ved roret.

Lengre nord klarner himmelen igjen. Stjernedrysset fyller himmelen med så voldsom kraft at passasjerene kommer opp for å stå og se. Ingen av dem har vært så langt nord før; det merkes allerede at gjenskinnet over himmelen fra Sataara A og B er litt svakere, fordi vinkelen til den nærmeste sola, gjømt bak horisonten, er litt spissere.

Saty står ved roret og hører snakket fra menneskene som et plaskregn av lyd uten innhold. De er ennå oppspilt, både av omgivelsene og av sine egne forventninger, men etterhvert stilner snakket. Saty tenker over hvor avgrunnsdjup avstanden er mellom menneskene og den sjøl – uansett hvor mye de har godtatt den; uansett at alle i Tekanu etterhvert snakker til den som til et litt merkelig menneske. Den merker avgrunnen, sjøl om menneskene nesten ikke gjør det.

Den ser mot stjernene i galaksen, stjernebildene og de små dottene av lys som røper fjernere galakser, nesten i det uendelige utover. Dens oppgave midt i dette er å samle kunnskap om noen få menneskesamfunn, i fall den finner dem. Den har funnet ett; nå skal den kanskje finne ett til... Hvorfor det? Mekene vil samle all kunnskap det er mulig å samle: Men kanskje det oppstår ny kunnskap hele tida, raskere enn mekene greier å samle den? Mange tusen meker ble initiert samtidig med Saty. Er alle sendt ut med tilsvarende oppgaver? Hvor mange befinner seg nå i denne galaksen, kanskje like i nærheten? Hvor mange tusen er sendt ut tidligere; hvor mange tusen er sendt ut seinere? Sprer de seg som ei bølge av kunnskapssøkende intelligens – først i Melkevegen, så i Andromeda, de magellanske skyer og resten av den lokale hopen, så videre ut i - -

Ingen av svarene på slike spørsmål finnes i kunnskapslageret, hvor all annen kunnskap finnes. Hvorfor ikke?

En tvil som kanskje har spiret lenge begynner å vokse fram: Hva vil de bruke all kunnskapen til, de mekene – over-mekene – som vil at den skal bli samlet? Hvorfor trenger de den?

Saty finner ikke noe svar. I det veldige kuleskallet over den skinner stjernene.

Seint den andre dagen passerer de Kana, den nordligste byen i Wakati. Kana ligger inneklemt mellom to fjelltunger som når nesten ut til havet; ei klynge av hus, noen grønne åkre et stykke oppover før mosen overtar. Saty undres: Kan denne vesle byen overleve?

Ingen ytrer ønske om å gå i land der. Båten stamper videre i kvitryggete sjøer; Kana forsvinner mellom mosekledte åser bak dem.

Wedel og Saty lærer de andre åtte opp til båtførere: Hvordan de starter og stryper motoren, fyller gass på tanken, kjører på halv eller kvart maskin. Hvordan de handterer ror og anker. Hvordan de skal styre i kraftig vind: Styr helst opp mot vinden, og unngå sidevind hvis det er mulig. Alle må stå flere timer til rors for øvelsens skyld. Noen lærer godt; andre mindre godt. Men til slutt vil alle kunne føre båten hvis det blir nødvendig.

Vinden friskner til. Den tredje dagen slår en storm til med full styrke. Kysten innafor dem er svart fjell som stiger loddrett opp av havet; å legge seg inn dit er utenkelig. Wedel og Saty styrer båten opp mot stormen så godt det lar seg gjøre, men stormkastene skifter stadig retning; sjøene slår inn over rekka og truer med å senke båten. Vinden uler slik at det er umulig å veksle ord. Folk på dekk må holde seg fast av alle krefter for å unngå å bli revet med av brottsjøene.

Det finnes to pumper ombord. Wedel beordrer passasjerene til å pumpe på skift. Det gjør han ved å peke og skrike, og omsider blir beskjedene oppfattet. Saty overlater sin plass ved roret til Kelit og tar den ene pumpa; Ladak tar den andre. Slik unngår de såvidt at båten blir fylt med vatn. .

Stormen stilner; vinden spakner. Plutselig er det blikkstille: Sola stråler fra en glassklar himmel ned på et dampende hav. Over dekket ligger det klumper av noe glatt og slimete. I solskinnet begynner det å krype og røre på seg; etterhvert dannes det små, grønne fingre som vifter mot sola. Klumpene begynner å gro sammen, dele seg, gro sammen på nytt: Alminnelig mose, slik de kjenner fra land. Hav og land er infisert av de samme mosene. De finnes overalt.

Passasjerene begynner å skrape dekket og kaste de slimete klumpene overbord. Alle forsyningene har vært stuvet sammen under dekk, så Wedel går ned for å undersøke hvordan det ser ut der nede: Ingenting er knust; alt er vått, men provianten og andre forsyninger, som har vært bundet ettertrykkelig fast, har klart seg godt.

Men når de får summet seg, oppdager de at én ting er borte: Ladak, og med ham den ene pumpa. Han er blitt kastet på sjøen en eller annen gang mens stormen var på sitt verste. Ladak har fått se stedet der han skal tilbringe evigheten lenge før han hadde tenkt.

De styrer videre mot nord i rolig sjø. Stranda stiger like svart og loddrett fra havet innafor dem. Passasjerene undrer seg over sola som beveger seg i stadig lågere bue over himmelen i sør, uten at dagen blir kortere av den grunn. Det blir kaldere.

Ei natt blir nordlyset plutselig skrudd på – et fenomen som ingen av dem har sett før: Lys som bølger over himmelen i grønt, rosa, blått; band av lys som fletter seg i hverandre. Passasjerene står himmelfalne og blir aldri lei av å betrakte dette fenomenet. Kanekitu meiner at dette må være åndene som hilser dem velkommen for å lede dem til Det lykkelige landet. Snart er den forklaringa godtatt av alle, unntatt Saty, som finner det fåfengt å snakke om solvind, ioner og magnetisme. Sjøl synes den det er merkelig at dette fenomenet dukker opp så brått, rett nord for 45 grader. Denne planeten har et kraftigere magnetfelt enn Jord, og Sataara A stråler kraftigere enn Sol. Kan det forklare dette fenomenet?

Nordlyset flammer uansett videre, så kraftig at det kan skimtes på dagtid. Det følger dem hele vegen videre nordover og vestover.

Det er ikke lett å måle solhøgde med øynene mens båten ruller, men den femte dagen meiner Saty at det høgeste punktet i solbanen er førti grader. Da er de på femti grader nord. Det er på tide å snu mot vest.

Det skinner et klarere lys over nordhimmelen. Saty husker at ikke langt herfra når ei tunge av den store breen ut til havet. Landet innafor dem er steinete og goldt; bare her og der synes små felt av mose i steinura.

Båten snur vestover. Passasjerene hutrer i den kalde snoen. Det blåser ikke mye, men det blåser uavlatelig, rett imot dem.

Saty står på dekk det meste av tida. Den trenger ikke sove, slik menneskene må. Den kan dessuten regulere ned varmetapet ut gjennom huden.

Den passer på å holde skalken som solbanen skjærer av himmelen lik hver eneste dag. Da veit den at kursen går rett vestover. Den har også identifisert ei stjerneklynge som har det høgeste punktet i bevegelsen over himmelen rett opp hvis båten fortsatt er på samme breddegrad.

Wedel spør Saty hvordan den klarer å holde båten på rett kurs, og Saty forklarer. Wedel forstår forklaringa med én gang og nikker. Ingen av de andre skjønner et ord. Saty tenker på hvilket tap det er at Wedel har fylt hodet og livet sitt med en absurd fantasi: Arbeidet hans på Instituttet og i byen har bare såvidt begynt; han skulle ha fortsatt dette arbeidet og konstruert bedre båter, ballonger, kanskje en gang fly. Sammen med Dareb og de beste elevene deres kunne han ha skapt den teknologien som Tekanu trenger for å overleve...

Slik går Satys tanker mens båten stamper seg vestover. Imens snakker de andre passasjerene, stadig mer opphisset, om vidunderet som venter dem. Hvilket vidunder er det forskjellige meininger om.

Det er trangt på skipet. Det finnes et lite avlukke der folk kan gjøre fra seg; ellers er både dekket og plassen under dekk fellesrom. Det oppstår krangler for den minste ting: Hvor lenge de har vært ute, om de noensinne kommer hjem igjen, hva de kan vente å finne i Det lykkelige landet. Kanekitu og Lenake kaster lange blikk etter Nagete; hun smiler til dem begge, og når hun skifter tøy, legger hun ikke skjul på hvor frodig hun er. Wedik er stor og sterk, så ingen av mennene tør nærme seg Segel, sjøl om det hadde nyttet. Munat snakker bare om at hun vil gjenforenes med sin tapte kjærlighet. Så Nagete er eneste kvinne ombord som en av de to kan håpe å reprodusere seg med. Hun har dessuten mistet et barn, og da kan det tenkes at hun ønsker seg et nytt. Så begge setter seg hos henne og ser på henne. Hun ser tilbake og smiler. De to skuler mot hverandre.

Ei natt går Saty ned og henter kikkerten sin. Den trur de andre har sovnet, men nå ser Saty i infrarødt at Kanekitu kryper bort til Nagete. Han legger handa forsiktig på låret hennes. Saty ser at Nagete åpner øynene, smiler og legger handa over handa til Kanekitu. Han smyger handa inn under klærne hennes. Hun stønner og begynner å trekke klærne ned. Han velter seg over henne. Det er tydelig at begge prøver å være stille, uten å få det helt til.

Saty går stille opp igjen på dekk med kikkerten: Er det fjell den har skimtet i synsranda, i lyset fra stjernene og Sataara B, eller er det bare en tåkebanke?

Det er en tåkebanke. Det høres lyder der nede fra: Ynkelyder fra en kvinnestemme; håse stønn fra en mannsstemme. Plutselig høres høge mannsstemmer. Noen skriker i sinne. Kanekitu kommer snublende opp trappa fra lasterommet. Rett bak ham kommer Lenake. Lenake brøler og griper etter foten til Kanekitu. Begge kommer opp på dekk og begynner å slåss med bare never. Nagete stikker hodet opp. Håret hennes er bustete; hun smiler fortsatt. De to slåsskjempene er borte ved rekka. Lenake har overtaket; han slår, slår og slår. Kanekitu synker sammen. Men plutselig har Kanekitu tak rundt det ene beinet til Lenake og løfter det med et kraftig rykk. Lenake mister balansen, tipper over rekka og faller i vatnet med et plask. Han skriker, men skriket stilner med det samme, og Lenake er borte.

Kanekitu og Nagete står ved rekka og ser etter ham. De ser ingenting. Heller ikke Saty klarer å få øye på ham. Nagete legger armen rundt aksla til Kanekitu og mumler noe. Så går begge ned i lasterommet igjen, tett sammen.

Saty er ikke sikker på om de andre har sett eller hørt noe. Om morgenen er flere forbauset over at Lenake er borte. Kanekitu og Nagete sier ingenting, og Saty er usikker på om det vil føre til noe godt at den røper hva den har sett. Det ender med at den ikke sier noe. Wedel sier: «Det har vært urolig sjø – han må ha snublet og falt overbord.» - Det stemmer jo, tenker Saty.

Den femte morgenen i rom sjø skinner et skarpt, hvitt lys gjennom grå tåke i synsranda. Lyset blir klarere jo nærmere de kommer.

Passasjerene stimler sammen og stirrer. Dette er ei åpenbaring: Dette lyset skal vise dem vegen til Det lykkelige landet!

Enda nærmere ser de at lyset er morgensol som skinner på en snøhvit fjelltopp. Fjellet løfter seg i en spiss over et steinete lågland. De kommer nærmere stranda og ser et nakent land med rullestein ut mot havet og høge fjell lengre inne. De øverste toppene er snødekt.

Stranda buer sørover. Et helt døgn følger de den mot sørvest før de kommer til ei vik. Der bestemmer de seg for å legge inn og gå i land. Wedel er den første som setter foten i det nye landet. Bak rullesteinene ligger et bølgende landskap, kledt i et tynt lag av mose.

De er kommet til Sewaia, Det lykkelige landet.

((Dette var et tilfeldig valgt kapittel. Du kan lese hele romanen her:

https://kvernvold.blogspot.com/2025/03/fremmed-i-et-fremmed-land-del-1.html 

https://kvernvold.blogspot.com/2025/03/fremmed-i-et-fremmed-land-del-2.html 

https://kvernvold.blogspot.com/2025/03/fremmed-i-et-fremmed-land-del-3.html ))