Ervin Kohn brukte krystallnatta til å forsvare dagens folkemord

 

Ervin Kohn skriver i «Aftenposten» 8. november om antisemittismen: «Løgnen har fått ny adresse. Når Israel anklages for folkemord, apartheid og etnisk rensing, er det ikke en nøktern vurdering av en krig. Folkemord forutsetter intensjon.» Dermed sier han: Når Israel bomber Gaza sønder og sammen, dreper minst 75.000 mennesker, hvorav minst 25.000 barn, så er det ikke med hensikt; det bare slumper til å bli slik. Og når Israel presser den gjenlevende befolkningen inn på 1/3 av et opprinnelig trangt område, hvor ofrene prøver å overleve i rennende kloakk og søle under fillete telt mens Israel fortsetter å bombe, så ligger det ingen intensjon bak: Nei, folk slumper til å stryke med av sjukdom, underernæring og bomber, men det ligger ingen hensikt bak. Og når både regjerings- og parlamentsmedlemmer i Israel støtter opp om alle måter å «løse palestinerproblemet» på, så uttrykker det heller ingen intensjon; bare et uforpliktende ønske.

Kohn skriver videre: «Selfølgelig er kritikk av Israel legitimt. Men demonisering er ikke kritikk. Demonisering innebærer å tillegge en stat, og i forlengelsen alle jøder, onde hensikter.»

Her prøver han å få deg til å godta to ting: Å beskylde Israel for folkemord er «demonisering». Dessuten prøver han å gjøre alle jøder til Israels forbundsfeller, det vil si Israels medskyldige. Begge deler er i tråd med propagandaen til Netanyahu og hans medsammensvorne: De vil få verden til å tru at Israel representerer alle jøder, trass i at utallige jøder – både som enkeltpersoner og gjennom egne organisasjoner – på det sterkeste tar avstand fra Israel og dets apartheidregime.

Både den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B'Tselem og Physicians for Human Rights Israel konkluderte allerede i juli 2025 med at Israel begår folkenmord i Gaza. ( https://www.amnesty.org/en/latest/news/2025/07/israel-opt-israeli-organizations-conclude-israel-committing-genocide-against-palestinians-in-gaza-in-another-milestone-for-accountability-efforts/ ) Sprer disse israelske organisasjonene altså ondsinnete løgner om jøder?

Blant jødiske historikere og intellektuelle som har hevdet at Israel begår folkemord finner vi: Filosofen Judith Butler; professor Ariella Aïsha Azoulay; forfatter og politisk historiker Norman Finkelstein; historiker ved University of Oxford Avi Shlaim; israelsk forfatter David Grossman; professor i jødisk historie ved Wake Forest-universitetet i USA Barry Trachtenberg; historiker og professor ved universitetet i Exeter Ilan Pappé; Holocaust-historiker ved universitetet i Jerusalem Amos Goldberg; professor i holocaust- og folkemordstudier ved Stockton University Raz Segal; professor i holocaust- og folkemordstudier ved Brown University, Omer Bartov. Flere av disse er ikke bare historikere, men dessuten spesialister på holocaust og folkemord. Sprer disse framstående jødene også ondsinnete løgner om Israel og jødene?

Blant ikke-jødiske organisasjoner og enkeltpersoner som har kommet til samme konklusjon kan nevnes: FNs uavhengige granskningskommisjon for de okkuperte områdene; fredsprisvinner og tidligere FNs høykommisssær for menneskerettigheter Navi Pillay; FNs spesialrapportør for de okkuperte områdene Francesca Albanese; Amnesty International; Leger Uten Grenser; Human Right Watch og mange flere. Har vi her bare med ondsinnete løgnere å gjøre?

I slutten av innlegget sitt skriver Kohn: «Vi kan nekte å fôre fordommene med frykt eller sinne, og vi kan si imot løgnene. Eller nekte å gi løgnene spalteplass eller redaksjonell dekning.» Dette er en direkte oppfordring om å nekte spalteplass til alle som sprer «fordommer» om Israel – det vil si beskylder landet for folkemord og etnisk rensing. Deretter sammenligner han slike «folkemordløgner» med falsumet «Zions vises protokoller», som nazistene – i Tyskland og i Norge – brukte til å spre jødehat. Det er sannelig litt av et selskap han plasserer årets fredsprisvinner i.

Ved sida av Kohns lange innlegg står et innlegg om novemberpogromene fra Hans Petter Graver, som spør: «Hvorfor er det så lett for oss å få negative holdninger til jøder når vi er opprørt over handlinger som Israels myndigheter begår?» Spørsmålet er legitimt. Sjøl regner jeg tvert imot jøder som Norman Finkelstein og Ilan Pappé blant mine intellektuelle helter, på grunn av utvist mot og ærlighet i en skittstorm av utskjelling, der «selvhatende jøder» er blant de mildeste skjellsordene. Så selvfølgelig må vi unngå den kategorifeilen å forveksle «Israel» med jøder generelt. Antisionisme er ikke, og må aldri gli over i, antisemittisme. Uansett hvor lenge Netanyahu & Co insisterer på at de to er ett og det samme.

For om det er noen som vil at vi skal assosiere Israel og Israels overgrep med alle jøder, og dermed indirekte oppfordre til antisemittisme, så er det Netanyahu. Og Ervin Kohn hjelper til så godt han kan.

Under overskriften «Novemberpogromene: Når jøder gjøres kollekivt skyldige», trudde jeg ved første øyekast at Hans Petter Graver ville skrive om de pogromene som foregår hver eneste dag nå, i november 2026, på den okkuperte Vestbredden – der voldelige israelske okkupanter jager innbyggere bort fra hjemmene deres, river bygningene deres, brenner olivenlundene, banker opp alle som prøver å forsvare seg. Mens soldatene fra IDF står og ser på, og av og til hjelper okkupantene.

Ervin Kohn forsvarer en stat som begår etnisk rensing og folkemord i dag ved å vise til historiske overgrep mot jøder. Men folkemord og etnisk rensing kan aldri forsvares, ikke en gang når det er Israel som begår disse forbrytelsene.

Om innvandrerplagen i Lørenskog

 

Nettavisen har kjørt en serie artikler og reportasjer som trekker fram «innvandrere» som et stort problem for kommuneøkonomien. ( https://www.nettavisen.no/nyheter/skatteinntektene-stuper-etter-hoy-innvandring-innbyggerne-far-regningen/s/80-95-194619 ) Særlig Lørenskog er trukket fram som en kommune som har gått fra rikdom til fattigdom på grunn av innvandrerne. ( https://www.nettavisen.no/nyheter/lorenskog-var-blant-landets-rikeste-sa-kom-innvandringen/s/80-95-152624 ) Og som alltid i sånne sammenhenger omtales også norske statsborgere som er født og oppvokst her i landet og aldri har satt en fot utafor Norge som «innvandrere», så sant de har minst en forelder som har innvandret.

Det er to grunner til at en kommune får dårlige råd: Den ene er at utgiftene øker. Den andre er at inntektene synker. Lørenskog er rammet av begge deler.

La oss først ta en titt på utgiftene:

Når kommuner klager over stadig trangere økonomi, får vi aldri høre at den kommunale fattigdommen i stor grad er sjølpåført, dvs den er et resultat av kommunens egne beslutninger. Både du og jeg skjønner at hvis vi tar opp store lån for å investere i oppussing, påbygg eller ny garasje, så vil det føre til at vi får dårligere råd til andre ting – som for eksempel smør på brødskiva og salt på egget. Derfor må vi først vurdere: Trenger vi virkelig et helt nytt kjøkken akkurat nå? Trenger vi ei ny kjellerstue, eller er smør og brød og pålegg på maten enda viktigere? Kan ikke den gamle garasjen gjøre nytta noen år til?

I kommune-Norge er det sånn at løpende vedlikehold framstår som dyrere i årets budsjett enn nybygg og låneopptak. Det kommer av at vedlikeholdet går direkte på årets driftsbudsjett, mens låneopptaket avskrives over 30 år.¹ Derfor er det billigere, akkurat i år, å investere 100 millioner i en ny skole enn å bruke 10 millioner på å vedlikeholde den skolen vi har. (Renter og avdrag av 100 millioner i år: 8 millioner. Det må vi ta oss råd til! Vedlikehold 10 millioner? Det må vi utsette.)

Da glømmer vi at de 100 millionene skal nedbetales ikke bare i år, men neste år, og året deretter, og... Samtidig blir etterslepet på vedlikehold etterhvert så stort at vi blir pokka nødt til å helrenovere. Da blir full renovering ei ny investering, som må avskrives og nedbetales over nye 30 år.

Den sittende ordføreren har sikkert gått av 25 år før den nye skolen hennes er nedbetalt. Men hun har fått innvielse med taler og hornorkester samt stort oppslag i lokalavisen ved åpningen av skolen, og dessuten ros for at hun har «fått til noe» viktig for bygda. Det får hun ikke hvis hun bare har sørget for at det blir skiftet vinduer i den gamle skolen.

På den måten har stadig større låneopptak ført til stadig trangere økonomi i de fleste av landets kommuner, men dette blir det aldri snakket høgt om – se https://kvernvold.blogspot.com/2026/05/elefanten-i-kommunestyresalen-om.html .

Her er noen tall som viser en viktig grunn til at Lørenskog kommune har fått dårligere råd:

• I år 2000 hadde Lørenskog kommune en lånegjeld på 199 millioner kroner (Romerikes blad, 28. mai 2001: «Lokale nyheter – Lørenskog har best økonomi») - dvs kr 6.633 pr innbygger.

• I år 2025 hadde Lørenskog kommune en lånegjeld på 7,7 milliarder kroner ( https://avdekk.no/kommune/lorenskog ) - dvs kr 149.983 pr innbygger, eller 149 % av kommunens «frie inntekter». Ei vanlig anbefaling fra KS er at kommuner bør holde låneopptaket under 70 % av de frie inntekter. Lørenskog har lånt mer enn dobbelt så mye som denne anbefalinga tilsier.

Hvis 7,7 milliarder nedbetales over 30 år, med en rente på 5 %, blir finanskostnaden i år: 385 millioner i rente pluss 257 millioner i avdrag; totalt 642 millioner. Det er 642 millioner som kommunen ikke kan bruke til å lønne lærere, sjukepleiere og hjemmehjelper. Eller til vedlikehold av eksisterende bygninger.

Dessuten er sikkert en god del av lånene tatt opp på et tidspunkt da renten var unormalt låg, kanskje helt ned mot 2 %, og rådmenn og ordførere trudde at slik ville det fortsette til evig tid. Det gjorde det ikke. Nå er rentene blitt normale igjen, noe det har vært fullt mulig å forutse.

Hvert eneste låneopptak kommunen har gjort er vedtatt av politikerne, i forbindelse med store og små byggeprosjekter som politikerne gjerne vil gjennomføre. Det er utvilsomt riktig at befolkningsøkningen har ført til behov for økt barnehage- og skolekapasitet – altså for nybygg eller påbygg. Men gjelder det alle kommunale investeringer? Nei da. Det flotte, nye «Kulturhuset» endte med en prislapp på 915 millioner. ( https://www.aftenposten.no/kultur/i/X3Rn/kulturhus-sprekken-12-milliarder-kroner )² Oppgradering av rådhuset kostet 97 millioner. Oppgradering av Skårersletta til en «moderne miljøgate» kostet 789 millioner. Nye Fjellhamar skole (til erstatning for gamle Fjellhamar skole) kostet 1,9 milliarder – men så omfattet den også et idrettsbygg med flerbrukshaller og svømmehall. I tillegg er et stort antall skoler og barnehager oppgradert og «restaurert». Og så videre.

Jeg skal ikke prøve å vurdere hva som bør prioriteres og hva som ikke bør prioriteres i Lørenskog kommune. Men sjøl om hver eneste investering med tilhørende låneopptak kan synes fornuftig, kan summen av alle fornuftige vedtak likevel bli svært ufornuftig. Dessuten er jeg helt sikker på at hvert eneste nybygg kunne ha vært planlagt litt mer nøkternt. Og for hvert eneste tiltak – kulturhus, miljøgate, svømmehaller, idrettsanlegg - kunne kommunens beslutningsfattere ha spurt seg sjøl: Har vi råd til dette akkurat nå? Er dette enda viktigere enn ti lærere, tjue sjukepleiere og tredve hjemmehjelper?

Men det blir ikke hornorkester og kongelig besøk av maling, oppussing, nye vinduer, reparere dassen og andre dagligdagse ting. Eller av ti lærere, tjue sjukepleiere og tredve hjemmehjelper. Det ble det derimot ved åpningen av Nye Fjellhamar skole, landets største barneskole. Det koster å være kar!

Så mye om de økte kostnadene. La oss nå ta en titt på de reduserte inntektene:

I Lørenskog som i andre kommuner er det sånn at fattigfolk betaler mindre skatt enn rikinger. Derfor blir det lågere skatteinntekter pr. innbygger når det flytter inn folk som i snitt tjener mindre enn de som bør der fra før. Det er en kjensgjerning at folk som finner ut at de ikke har råd til å fortsette å bo i Oslo på grunn av husleiene, ofte flytter til en nabokommune – f eks Lørenskog. Dette gjelder folk med innvandrerbakgrunn også. Både ordførere og rådmenn i velstående kommuner ville sikkert vokte seg vel for å klage på at folk med dårlig råd kommer flyttende til kommunen. Men det som i manges øyne gjør det stuereint å klage på fattigfolk, er at mange av de mindre velstående kan sorteres i kategorien «innvandrere». Ikke minst FrPs utrettelige innvandrerkritiker Erlend Wiborg bidrar til klagesangen. Han dukker opp hver gang han øyner muligheten til å nevne svak kommuneøkonomi og innvandrere i samme åndedrag.

En skribent i «Investornytt» har en interessant kommentar til problemstillinger ved rask befolkninsgvekst, der han påpeker at statlige tilskudd henger etter når kommunen blir nødt til å gjøre store investeringer. ( https://www.investornytt.no/kommentar/lorenskog-nar-befolkningsvekst-blir-institusjonell-gjeld/548761 ) Han skriver, som sant er, at «... en samtidig utvikling i demografi og skatteinntekter dokumenterer ikke alene årsakssammenhengen. Skatteregler, inntektsutjevning, alderssammensetning, boligbygging og arbeidsmarkedet spiller også inn. En institusjonell analyse må skille det vi faktisk vet, fra det vi tror tallene forteller oss.»

Jeg skal prøve å sortere ut litt av det vi veit fra det rådmannen, journalistene og Erlend Wiborg trur de veit:

Det er riktig at skatteinntektene i Lørenskog, regnet i forhold til kommunegjennomsnittet, har sunket, samtidig som det har kommet mange innvandrere. Men det er en grov kategorifeil å tru at korrelasjon er det samme som årsakssammenheng. La oss se litt på demografien i Lørenskog:

• I 2020 hadde Lørenskog 30.000 innbyggere, hvorav 10,7 % pensjonister.

• I 2025 hadde Lørenskog 51.511 innbyggere, hvorav 14,2 % pensjonister.

• Av innbyggerne i Lørenskog i 2025 hadde 41,6 % - altså 21.429 personer - innvandrerbakgrunn.

I praksis har altså nesten hele befolkningseksten i Lørenskog kommet i form av folk med innvandrerbakgrunn. Hvordan ville skatteinngangen ha sett ut uten slik tilflytting?

Lørenskogs egne tall sier ikke noe om hvor stor andel av innflytterne som er pensjonister. Men integrerings- og mangfoldsdirektoratet har slike tall for hele innvandrerbefolkningen i Norge ( https://www.imdi.no/tall-og-fakta/tall-om-integreringen-i-norge/indikatorrapport-2025/befolkningen-med-innvandrerbakgrunn-i-norge/ ). Der framgår det at under 7 % av denne befolkningen er 67 år eller eldre. Hvis vi antar at innvandrerbefolkningen i Lørenskog ligner på innvandrerbefolkningen i resten av landet, kan vi beregne at denne delen av befolkningen omfatter ca 1.500 pensjonister. Hvordan kan da hele 14,2 % av befolkningen – 7.315 personer – være pensjonister? Jo: Ved at 5.815 personer i den øvrige befolkningen, altså 19,3 % av den befolkningesdelen som ikke har innvandrerbakgrunn, er pensjonister.

Altså: Uten tilflytting av folk med innvandrerbakgrunn ville pensjonistandelen av Lørenskogs befolkning ha økt fra 10,7 % til 19,3 %. Det er alminnelig kjent at pensjonister i snitt tjener mindre enn yrkesaktive, og følgelig betaler mindre skatt. Men da er det altså feil å tru at nedgangen i skatteinntekter, sammenlignet med landet forøvrig, bare skyldes innvandrerne: Den skyldes også at andelen pensjonister blant folk uten innvandrerbakgrunn har økt med 8,6 %.³

Det er likevel god grunn til å meine at en del av nedgangen i inntekter skyldes innvandring. Men en del skyldes altså forgubbing i den øvrige befolkningen. Og verken rådmannen eller journalistene viser tegn til å skjønne at nedgangen har (minst) to årsaker. Da klarer de heller ikke å forklare hvor mye som skyldes det ene, og hvor mye som skyldes det andre.

Vi kan altså legge påstanden om at sviktende kommuneøkonomi – i Lørenskog som i andre kommuner - skyldes innvandrere. Den skyldes også store låneopptak over lang tid, og den skyldes også alminnelig forgubbing i befolkningen forøvrig.

Men det er jo kjipt å sette tæring etter næring når en helst vil fortsette å være rundhåndet. Og når lommeboka er tom, er det alltid greit å ha noen å skylde på. For eksempel innvandrerne.

1Eller 40 år, etterhvert som kommunene har trengt enda lengre tid på å nedbetale investeringene.

2Allerede i 2011 kunne rådmannen peke på økende innvandrerbefolkning som en god grunn til å bygge noe så dyrt. Ble innvandrerbefolkningen i Lørenskog spurt om det, da?

3 Noe som også forklarer de investeringene som har gått til sjukehjem o l i Lørenskog – investeringer som heller ikke har noe med innvandrere å gjøre.

Tanker om maskiner som tenker

Det har lenge vært en paradeøvelse blant åndsmennesker å hevde at maskiner aldri vil kunne tenke på årntlig. De vil nemlig aldri kunne få bevissthet. Maskiner drives av algoritmer og kan ikke skape noe; de kan bare kopiere.

I 1950 foreslo den engelske matematikeren Alan Turing en test som kunne avgjøre om en maskin var intelligent: En nøytral dommer samtaler med en skjult samtalepartner via et tastatur og en skjerm. Kan dommeren avgjøre om denne partneren er et menneske eller en maskin hvis konversasjonen varer lenge nok? Klarer ikke dommeren det, og det viser seg at samtalepartneren er en maskin, har maskinen bestått denne «Turingtesten» og må ansees som intelligent. ( https://snl.no/turingtesten )

Mange vil påstå at flere KI-modeller i dag oppfyller dette kravet. - Å, men det gjør ingen forskjell, sier kritikerne. Modellen etterligner menneskelig samtale så godt at den klarer å lure oss. Den er nemlig trent opp på uhorvelig mye vanlig tekst, formulert av mennesker, og på det grunnlaget kan den beregne hvilken menneskelig respons som er mest sannsynlig på hvert utsagn i en samtale. Slik klarer den å etterligne et intelligent vesen (mennesket). Men den skaper ingenting sjøl; den er ikke kreativ. Og den er ikke bevisst: Den bare gjør ting, uten å ha peiling på hvorfor den gjør det.

Av en eller annen grunn er det filosofer som ansees best kvalifisert til å uttale seg om maskiner og bevissthet, i hvert fall i humaniora. Det kommer kanskje av at filosofer er flinkere til å tenke enn andre. Det kan også komme av at folk innen humaniora kjenner seg ukomfortable når de møter folk med naturfaglig kompetanse, og derfor tyr til filosofer når de vil ha ordentlige svar på vanskelige, naturfaglige spørsmål.

I hvert fall valgte Forfatterforeningen å invitere filosofen Einar Duenger Bøhn ( https://no.wikipedia.org/wiki/Einar_Duenger_B%C3%B8hn ) til å snakke om temaet «KI og det skapende» på medlemsmøtet den 31. oktober, og ikke partikkelfysikeren og KI-forskeren Inga Strümke ( https://no.wikipedia.org/wiki/Inga_Str%C3%BCmke ). I det følgende kommer jeg til å drodle rundt dette foredraget og trekke noen egne konklusjoner i tilknytning til spørsmålsstillingen.

Duenger Bøhn var som vanlig morsom å høre på. Han broderte i stor grad videre på sine «metafysiske problemstillinger» fra boka «Teknologiens filosofi» (Cappelen Damm 2022). Jeg ville mye heller ha hørt Strümke brodere videre på tankene i «Maskiner som tenker: Algoritmenes hemmeligheter og veien til kunstig intelligens» (Kagge forlag 2023). Hvorfor? Fordi Strümke har ett av de klareste hodene som befatter seg med temaer som KI og teknologi her i landet. Hun er også en av dem som faktisk veit mest om saken, i egenskap av forsker på dette området.¹

Men nå var det Duenger Bøhn som snakket. Han unnlot ikke å vifte med navn på noen filosofiske tungvektere – Sokrates, Kant, Heidegger, Wittgenstein – nå heller, men han klarte å flette dem inn i hovedtemaet sitt, begrepene «teknologi» og «verktøy». I den forbindelsen meinte han at det første kjente eksempelet på teknologi var en haug med steiner som noen før-mennesker² hadde samlet for 3,2 millioner år sia.³

Men deretter kom han raskt til oss mennesker. Der holdt han seg til gjeldende ortodoksi, nemlig at mennesker som art oppsto for 300.000 år sia⁴,og at først med «oss» oppsto kunst, symbolikk og fantasi. Og «vi» fortsatte å lage stadig mer avanserte verktøy.

Nå finnes det flere oppegående paleoantropologer som bryter med ortodoksien, både mht at H. sapiens var en helt ny art og at «vår» evne til kunst, fantasi og symbolbruk er unik – se f eks Seth Chagi på «The Deep History Refuge» ( deephistory@substack.com ). Men disse motforestillingene spiller liten rolle i Duenger Bøhns videre resonnement, så jeg trenger ikke å pukke på dem i akkurat denne sammenhengen.

Han raste videre gjennom teknologihistorien og påpekte at alt har gått stadig raskere, uten at han prøvde å gi noen forklaring på det.⁵ Men du som leser Øyvinds Globb har fått ei god forklaring allerede; se https://kvernvold.blogspot.com/2018/08/hvorfor-alt-gar-stadig-raskere.html .

Etter alle regnemåter er endringstakten nå ikke bare eksponensiell; den er hypereksponensiell. Men Duenger Bøhns utsyn mot framtida lignet mer på linjær framskriving. Han ga riktignok tallrike eksempler på hvordan KI har invadert alle livsområder, deriblant oppgaveskriving på universitet og høgskoler, noe som er skrekkelig beklagelig, blant annet fordi det blir tomt i forelesningssalene når studentene bare kan spørre en KI når det er noe de lurer på. Det avsløres stadig vekk utilbørlig bruk av KI-genererte tekster i forlagsverdenen, i media og på nettet. Nå er bruk av KI til oversettelse og til faktainnsamling blitt en selvfølgelig del av hverdagen i de skrivende yrker.

Noen akademiske disipliner vil bli helt eller delvis overtatt av KI, meinte han. Av en eller anen grunn nevnte han matematikk spesielt, fordi «matematikk dreier seg bare om logisk deduksjon». En KI vil jo kunne foreta deduksjon raskere og bedre enn noe menneske! - Matematikere vil utvilsomt fnyse av en sånn hårreisende trivialisering av faget. Og sjøl en student som aldri kom videre enn til Matematikk 2B («Over ævne» 1, 2 og 3) skjønner at en sånn oppfatning sperrer matematikken inne i et utålelig trangt definisjonsrom, blant annet fordi den avviser enhver mulighet til å utvikle ny matematikk. Hvordan skulle Cardano og Euler ha dedusert seg fram til imaginære tall? Hvordan skulle Newton ha dedusert seg fram til at han måtte finne opp differensialregning for å kunne utvikle fysikken? Hvordan skulle Riemann og Voigt ha dedusert seg fram til tensorregning, som ble Einsteins viktigste verktøy? - Ekte matematikere vil finne nyere eksempler, så snart de er blitt enige om hva KI-modellenes løsning av kjente problemer – deriblant Navier-Stokes ligninger, kjent og fryktet fra mang en forelesning i våtmekanikk – egentlig innebærer.⁶

Etterhvert vil det bli utviklet regler for hvordan denne teknologien skal brukes, slik det alltid har skjedd etter teknologiske «kvantesprang»⁷, meinte Duenger Bøhn. Bruken vil bli pakket inn i noen lag av sosiale normer og i lovgivning. Dermed kunne han trøste en sal full av bekymrete forfattere med at deres kreative arbeid ikke vil bli erstattet av maskinell intelligens. Framtidas legeromaner, med forutsigbare intriger og flatt språk, kan riktignok bli produsert av KI. Men nyskapende tekster vil fortsatt bare kunne skrives av skapninger med bevissthet og fantasi. Og der vil KI komme til kort. Som han skriver i boka si: «Det er ingen grunn til å tro at dagens metoder for å skape kunstig intelligens og moral er i stand til å skape kunstig bevissthet.»

Nei da. Men det er heller ingen grunn til å tru at kunstig bevissthet bare kan oppstå ved at vi klarer å skape kunstig intelligens.

Du og jeg er biologiske maskiner. Riktignok uhorvelig komplekse, men like fullt biologiske maskiner. Vi er også bevisste (i hvert fall jeg), sjøl om ingen har sittet med pinsett og pirket sammen en «bevissthet» i det biologiske materialet vi består av. Ifølge velrenommerte forskere kan hjernen og nervesystemet lagre så mye som 2,5 petabytes med informasjon, altså 2,5*10¹⁸ bytes. («Human Brain Memory Capacity: Exploring the Limits of Our Mental Storage», https://neurolaunch.com/how-much-can-the-human-brain-remember/ ). (Det påpekes riktignok alltid at hjernen ikke lagrer data på samme måte som digitale lagringssystemer, slik at det er naivt og følgelig misvisende å peke på «lagringskapasitet» som en viktig egenskap.) Likevel, til sammenligning: I 2026 ventes verdens totale produksjon av digitalt lagrete data, altså data som i prinsippet er tilgjengelig over nettet, å komme opp i 221 zettabytes – det vil si 221*10²¹ bytes, eller nesten 10.000 ganger menneskets hjernekapasitet. Dette tallet stiger med 23 % i året. ( https://thebestvpn.com/statistics/how-much-data-exists-in-the-world/ )

En KI vil altså ha tilgang til mye, mye større mengder data enn menneskehjernen.

«Data» er riktignok ikke det samme som «informasjon», og slett ikke det samme som «kunnskap». Kunnskap blir det bare når dataene blir silt, sortert, satt sammen og tolket gjennom gode nok algoritmer. Det trengs behandlingskapasitet som gjør det mulig å anvende de beste algoritmene på det enorme datatilfanget. Flinke folk anslår at menneskehjernen har en databehandlingskapasitet som tilsvarer 10¹⁸ FLOPS (FLyttallOPerasjoner pr. Sekund). ( https://www.psychologytoday.com/us/blog/consciousness-and-beyond/202309/the-staggering-complexity-of-the-human-brain ) Det er atskillig mer enn PCen min.

Mye av hjernens kapasitet blir riktignok brukt til å tolke sanseinntrykk. Det slipper (antakelig) den kraftigste superdatamaskinen for tida, LineShine i Kina, som presterer 2,198 ExaFLOPS, altså 2,198*10¹⁸ FLOPS, under kontrollerte betingelser. ( https://www.hpcwire.com/2026/06/23/surprise-chinese-lineshine-takes-number-1-on-top500/ ) Og antakelig uten at den trenger å bruke mesteparten av kapasiteten på å tolke sanseinntrykk. - Og innen åtte-ti år kommer dagens superdatamaskin til å dukke opp som hjemmemaskin på skrivebordet ditt.

Når det gjelder datatilgang og beregningskapasitet er det altså ingenting som hindrer KI-systemer i å få like mye bevissthet, like mye fantasi og kreativitet, som et menneske. Hvilke andre hindringer finnes? Duenger Bøhn snakker om «dagens metoder for å skape kunstig intelligens». Men dagens metoder for å skape ekte intelligens, den metoden som naturen bruker, heter evolusjon. Naturlig utvalg og seleksjon. Den metoden har gitt deg og meg, og antakelig de store apene, kråkefuglene, delfinene, elefantene, blekksprutene og mange andre skapninger bevissthet, dvs evnen til å se seg sjøl i forhold til verden omkring og å vite at dette er meg. Det har ikke foreligget noen plan for å gi deg og meg et sanseapparat, en personlighet og en evne til å skape: Våre forfedre og -mødre er blitt selektert gjennom et par milliarder år av en nådelaus, vilkårlig evolusjon til å føre videre de egenskapene som, i hvert enkelt ledd, har slumpet til å gi de beste sjansene til å overleve. Vi sitter i enden av den nesten uendelige rekka av tilfeldige endringer og naturlig utvalg med akkurat det overlevelsesapparatet som har egnet seg best for at nettopp vi skulle overleve.

Jeg har ikke tenkt å argumentere for at bevissthet er en egenskap som øker muligheten til å overleve, i hvert fall hvis du er et flercellet individ av de typene jeg har nevnt. Det kan godt hende at bevissthet ville være en ulempe for kakerlakken; i så fall ville ethvert tilløp til bevissthet hos kakerlakken bli selektert bort i neste generasjon, usentimentalt og uten nåde. Men for deg og meg er det nok en fordel å skjønne hva vi sjøl holder på med, og hvorfor vi gjør det. Så skader det ikke om vi klarer å kommunisere denne kunnskapen til omgivelsene heller.

Hvis KIer som lager nye og bedre kopier av seg sjøl blir utsatt for et seleksjonspress som favoriserer bevissthet, kreativitet og fantasi, så kommer nye generasjoner av KI etterhvert til å ha nettopp disse egenskapene. Det finnes eksempler på hvordan seleksjon ved naturlig utvalg er blitt brukt for å skape spesialiserte KIer: Sjakkprogrammet AlphaZero ble ikke programmert for å bli et godt program; det lærte bare de grunnleggende reglene. Så spilte det spill etter spill etter spill mot seg sjøl og beholdt de trekkene som førte til seier. Det begynte å vinne med trekk som menneskelige sjakkspillere ikke ville drømme om, og på utrulig kort tid – ni timer – ble AlphaZero uslåelig. ( https://en.wikipedia.org/wiki/AlphaZero )

Det fantes ingen plan for hvilke strategier, trekk og algoritmer AlphaZero skulle følge for å vinne. De vinnende trekkene ble funnet ved en enkel, tilrettelagt form for naturlig utvalg. Når nye KIer møtes i kampen for å overleve på slagmarken eller på nettet, så overlever de best egnete. Dermed kan de lage forbedrete kopier av seg sjøl og sende disse kopiene ut i kampen. Tviler du på at det vil fremme egenskaper som fantasi, bevissthet og kreativitet? Det gjør ikke jeg. Kommer de også til å utvikle egen vilje? Hvis det øker sjansen til å overleve, så gjør de det også. Pass på at du ikke står i vegen for dem.

Duenger Bøhn hadde også sett science fiction-filmer og lest Philip K. Dick. Han visste til og med at «Do Androids Dream of Electric Sheep?» var utgangspunktet for «Blade Runner».⁸ Særlig var han opptatt av gode gamle HAL i «2001», som var utstyrt med sin egen vilje, men som kunne overvinnes ved at den menneskelige helten trakk ut releene hans. Den implisitte moralen var nok at det idérike mennesket seirer over den mekaniske intelligensen. Han kunne ha hatt større utbytte av Carpenters ustyrtelig morsomme debutfilm «Dark Star» fra 1974, der tre astronauter farter rundt i galaksen og utsletter stjerner. (De har et slags oppdrag for å drive på sånn, men det kommer ikke klart fram. Kanskje har de glømt det.) De frakter med seg en død kaptein som de vekker til live når de trenger kloke råd. Det nedslitte fartøyet deres drasser på en innebygd bombe med et dødsønske. Denne bomben pønsker stadig vekk på å sprenge både seg sjøl og romfartøyet for å realisere den yttersrte hensikten med sitt liv. Mannskapet klarer ikke å overtale bomben til å undertrykke dødsønsket sitt, og den gjenopplivete kapteinen henter gode råd fra filosofihistoriens dreiebok: «Lær den fenomenologi!» sier han.

Husserls fenomenologiske besvergelser virker ikke. Bomben realiserer seg sjøl, og en (inntil videre) overlevende astronaut surfer på vrakrestene ned gjennom atmosfæren til nærmeste planet til tonene av «Benson, Arizona» ( https://www.youtube.com/watch?v=xs-jXgNHW7Y ). Slik seirer i hvert fall denne KIen over både mennesket og filosofien. Det kan også tolkes som moralen i denne filmen.

Foreløpig må du klare deg så godt du kan med den fantasien, kreativiteten og bevisstheten du har. Men snart kommer en mye gløggere og mer kreativ virtuell personlighet til skrivebordet ditt enten du vil eller ikke, og den kommer kanskje for å hjelpe deg.

Eller kanskje ikke.

1Duenger Bøhn uttrykker seg klart, tydelig og sammenhengende. Vi slapp i hvert fall å høre tåketale fra en annen filosof som har skrevet bok om temaet, nemlig Arild Utaker, som har skrevet «Kroppen og roboten – ubehaget i den digitale kulturen» (Solum Bokvennen, 2026).

2Han nevnte ingen art, men jeg antar det dreide seg om A. afarensis,

3 Ut fra denne forståelsen – at teknologi er bruk av gjenstander som verktøy, uten bearbeidelse i det hele tatt – kunne han like gjerne ha nevnt sjimpanser og bonoboer, som bruker strå til å lokke termitter de kan sleike i seg. Det har sånne aper ganske sikkert holdt på med i mye mer enn 3,2 millioner år. Fugler har sanket pinner til reir i atskillig flere millioner år, osv. Så hører jeg at i den tredje «Blue Planet»-serien med David Attenborough, nettopp lansert, får vi se en lur delfin som bruker en svamp til å stenge et hull, sånn at den kan fange mer fisk. Den bruker altså utvilsomt et verktøy. Men som den teknokraten jeg er – av legning, utdannelse og yrkesbakgrunn – vil jeg reservere ordet «teknologi» til bearbeidelse av gjenstander, ikke bare bruk. Og da er vi straks en million år nærmere vår tid.

4«Art»? Vi var beviselig interfertile med bl a neandertalere og denisovere, som vi skilte lag med for 5-600.000 år sia, og med enda ei mystisk sidegrein – kanskje asiatisk H. erectus – som vi skilte lag med for ca 1 million år sia. Da er det rart å fortsette å fastholde at arten vår bare er 300.000 år gammel.

5 Du som leser Øyvinds Globb har riktignok fått ei god forklaring allerede; se https://kvernvold.blogspot.com/2018/08/hvorfor-alt-gar-stadig-raskere.html . Du har også fått et forvarsel om hvordan det kan komme til å ende: https://kvernvold.blogspot.com/2025/06/var-verden-endrer-seg-stadig-raskere.html .

6Da må de først ha klart å forstå disse løsningene, og det er visst heller ikke så enkelt.

7Grrr! Kan vi slippe denne evindelige misbruken av et begrep fra kvantefysikken, takk? Et «kvantesprang» beskriver den aller minste tilstandsendringen som er mulig. I populær bruk, blant filosofer og andre utøvere av de mjuke vitenskaper, har denne betegnelsen for noe nesten ufattelig lite gått over til å bety noe nesten ufattelig stort, kanskje fordi første ledd, kvante-, mistolkes som kvantums-. Niels Bohr roterer i sin grav!

8I likhet med flere liksom-entusiaster jeg har hørt i det siste, fjonget han seg med det fikse begrepet «SciFi» og uttalte det «Saifai». Urgh! Som gammel sf-forfatter og -leser fryser jeg på ryggen av sånne munnslappheter.

Romrøvere, amazoner og skarpseilere

 

Tradisjonell romopera foregår ofte i en verden som ligner Det ville vesten, slik det er beskrevet i cowboyromanene jeg leste da jeg var guttunge: Byene (planetene) ligger tilfeldig strødd utover en uendelig prærie. I hver småby finnes det en bar der det skal drikkes, og der helten må slåss, en bank som skal ranes og en sjeriff som arresterer banditter. Det finnes også en dommer som henger alle som trenger å bli hengt. Til denne byen kommer en mystisk fremmed og oppdager at den blir herjet av banditter. Han ordner opp, gjenskaper lov og orden, får smellkyss av ransjeierens vakre datter og rir mot solnedgangen. Alltid nye småbyer; alltid nye eventyr.

En annen type romopera ligner på den første, men her får leseren mer inntrykk av et endeløst hav der øyene ligger strødd utover. På hver øy bor det en stamme med sine egne særegne skikker, noen ville dyr av forskjellige slag, og ei vakker ung dame som lengter ut fra sin egen trygge havn. Store og små båter seiler hit og dit med varer og viktige nyheter. Innimellom reiser de ut for å herje andre stammer på andre øyer. På ei øy er det gravd ned en eventyrlig skatt som vår helt slumper til å oppdage (han finner f eks et kart). Den fæle sjørøveren kaptein Krok (eller Blodhauken, eller kaptein Morgan. Eller ... ) har også hørt om denne skatten, og kommer seilende for å massakrere de innfødte og stjele skatten. Vår helt ordner opp.

I begge disse verdenene er alle avstander linjære og overkommelige. Klokker og kalendere viser samme tid, enten du er på Manatonga eller du er i Silver City. Du kan reise til nabobyen eller ro til naboøya, og etter fjorten dager kommer du tilbake. Og da har det sannelig gått fjorten dager på øya eller i byen du forlot også. Her finnes verken tidsdilasjon eller forskyvninger av noe slag, uansett hvor langt og hvor raskt du reiser, for verken høvdingen eller sjeriffen har hørt om Einstein. Alle klokker viser samme tid som klokka på skrivebordet til forfatteren, og alle snakker engelsk, uansett hvor langt du beveger deg over prærien, på sjøen eller gjennom kosmos. Det finnes mange rare dyr, men alle kaniner, alle flyndrer og alle xhalochtler kan spises, for biologien er den samme, uansett hvor du kommer.

Den hyperproduktive Adrian Tchaikovsky har ikke bare skrevet tankevekkende fortellinger om vennskap, språk og bevissthet. (Se https://kvernvold.blogspot.com/2026/06/storartet-spenningsroman-om-tanker-og.html .) Han har skrevet romopera også. Jeg har lest «Shards of Earth», en mammut på godt over 500 sider, og har noen betraktninger om den.

Når handlinga flyttes fra Karibien til verdensrommet, er intrigen i bunn og grunn den samme. Avstandene postuleres å være enorme – likevel ikke større enn at to romskip alltid kan oppdage hverandre og legge seg i slagposisjon ved sida av hverandre, omtrent som to fullriggere. Vil du reise herfra til Betelgause, kan du krysse galaksen gjennom et ormehull, og når du kommer tilbake den samme vegen er kaffekanna fortsatt varm. (Ja, jeg overdriver litt.) Kneipene i romhavnene er oppgraderte utgaver av Admiral Benbow Inn i Bristol¹ (se f eks stamkneipa til vår helt Han Solo i den første Star Wars-filmen).

I «Shards of Earth» fyker handlinga att og fram i galaksen ved at romskipene reiser gjennom «unspace», og hvor rommets regler ikke gjelder. Det går opptråkkete stier der, men det er mulig å bevege seg utafor disse stiene også, og det finnes enkelte individer som klarer å navigere rundt der inne, utafor stiene. Av og til går det galt, og da kommer de aldri tilbake.²

Men enten vegen er kort eller lang, 100 meter eller 100.000 lysår, tikker klokkene som de alltid har gjort, upåvirket av tidsforskyvninger og paradokser som oppstår når du reiser raskere enn lyset.³

I denne romanen er galaksen også stappfull av forskjellige imperier, kulturer og sammenslutninger av forskjellig biologisk opphav. Her plages man ikke av Fermis paradoks!⁴ Alle er i kontakt og/eller konflikt med alle, alle kommuniserer greit og samtidig på tvers av kulturer og avstander, og alle frykter de forferdelige Arkitektene: De er gigantiske vesener (på størrelse med måner) som reiser rundt i galaksen (med unspace som transportåre) og utsletter planeter der menneskene holder til. Det vil si; de pynter på dem og lager arkitektoniske kunstverk av dem. Milliardene som bor på sånne planeter stryker med. Når folk får nyss om at en sånn en nærmer seg, kaster de seg selvfølgelig i nærmeste passasjerdamper (unnskyld: Stjerneskip) og flykter over hals og hode, så sant de får plass. Billettprisene fyker i været, de færreste rekker båten, og flere milliarder stryker med.

Ingen skjønner hva slags motiver de har, disse fæle arkitektene. Men det finnes noen få individer – intermediære, eller Inter – som evner å dykke ned i avgrunnene utafor stiene gjennom unspace og se. Det koster å ha denne evnen; noen går fra vettet, andre lever videre på sett og vis, men mentalt skadet for livet. Disse Intene blir trent opp som navigatører, og noen forbedres kirurgisk slik at de klarer å overleve de forferdelige synene der inne. En slik Int er en av hovedpersonene i denne romanen. Idris kommer djupere ned i unspace enn noen annen, sammen med Xavienne, den første intermediære. De to oppnår en slags kontakt med det enorme, ufattelige intellektet til en arkitekt, og klarer å få overbragt til den at disse knøttskå skapningene som den driver og utsletter, de er faktisk levende vesener.

Det later til at denne opplysningen får arkitektene til å ta til vettet og slutte å tilintetgjøre verdener. Alt blir ikke fryd og gammen i hele galaksen for det. Forskjellige riker og koalisjoner kjemper om makta: Hegemoniet, en flokk ikke-menneskelige vesener som vil herske hegemonisk over galaksen; Hugh, en koalisjon av menneskelige kolonier som har overlevd arkitektens herjinger; Parthenon, en sammenslutning av biologisk forbedrete kvinner som er flinke til å slåss. Nativistene er en kult som bare godtar ordentlige mennesker; De Forrådte er den ekstreme, voldelige delen av nativistene; den hegemoniske kulten er mennesker som dyrker og underkaster seg under hegemoniet. Det finnes banditter og kjeltringer – ikke minst Broken Harvest Society, et hegemonistisk kriminelt kartell.

Mange fæle folk og dyr, altså.

Historien i denne boka begynner etter at arkitektene har roet seg. (Midlertidig, som det skal vise seg.) Handelsskipet Vulture God, der Idris har fått jobb som navigatør, gjør et urovekkende funn på sin ferd gjennom unspace; et skipsvrak fra arkitektkrigene, med en skatt ombord som kan ha en ufattelig verdi hvis den beskytter mot arkitekt-angrep. Ombord på Vulture God er flere rare skapninger, deriblant Solace, ei Parthenon-kvinne som har et merkelig forhold til Idris, fra den gangen de reiste sammen for å bekjempe arkitektene. Skipet søker nærmeste handelshavn i det virkelige rommet med fangsten på slep, og dermed bryter helvete laus.

Dette er sjørøveri og kapervirksomhet, sjøslag mellom kaptein Drake og Den spanske armada, kampen om El Dorados gull – og alt mulig annet fra sjøfartshistorien, rørt sammen i ei galaktisk gryte. Den nesten uovervinnelige Solace får bruk for krigerferdighetene sine til stadighet. Innimellom er det tilløp til følelser og følsomhet, melankoli, sorg, ekstase. Men jeg klarer ikke helt å føle med disse personene: De griper meg ikke.

Tchaikovsky skriver glitrende godt og medrivende. Han følger ingen regler om «god fortellerteknikk» og skifter synspunkt etter forgodtbefinnende. Av og til befinner han seg i hodet på en av personene, av og til svever han allvitende over handlinga mens han forklarer og forteller.

Science fiction er dette ikke. Kosmologien – i den grad den finnes – har ingen likhet med det kosmos som (blant andre) Carl Sagan formidlet til oss. Personene er sjørøvere med pappneser, og miljøet er Karibien eller Stillehavet. Du får ingen fornemmelse av galaksens dimensjoner. Du gis ingen mulighet til å reflektere over det umåtelige universet og dets mysterier. Du vises et persongalleri der alle, enten de er kollektive insektbevisstheter innafor et felles skall eller skapninger med skiftende antall lemmer og tentakler, ytrer seg og reflekterer som engelskmenn. Avgrunnene i menneskesinnet postuleres, men de vises ikke.

Denne romanen berører meg rett og slett ikke, trass i at den er velskrevet og spennende på et overflatisk plan. Tchaikovsky har skrevet mye bedre bøker enn denne.

1I den vidunderlige romanen «Treasure Island» («Skatten på sjørøverøya») av Robert Louis Stevenson. Jeg holdt på å gi denne omtalen tittelen «Skatten på romrøverøya», helt til jeg oppdaget at jeg har brukt den tittelen en gang før, i en bokomtale på tidlig 70-tall.

2Om du føler deg tryggere på den måten, kan du gjerne omtale «unspace» som «hyperrommet». Dette kjekke ikke-rommet med ormehullene sine dukker opp i alle halvgode romoperaer for å gjøre transporten enklere.

3Jeg har advart mot sånne forhastete reiser før; se f eks https://kvernvold.blogspot.com/2025/01/ingen-spk-reise-raskere-enn-lyset.html .

4Etter en lang diskusjon om fremmede vesener og kulturer i rommet kastet Enrico Fermi et blikk opp på himmelen og sa: «Men hvor er de alle sammen?» - Det finnes minst 200 milliarder solsystemer bare i vår egen galakse. Mange av dem er milliarder av år eldre enn vært eget, og har hatt mer enn nok tid til å utvikle teknologiske sivilisasjoner – hvis de finnes. Vi har ikke sett snurten av dem! - Se også: https://kvernvold.blogspot.com/2020/10/vi-er-aleine-i-universet.html

Norsk science fiction og forleggeriet

 

Norske forlag mottar store summer i offentlige tilskudd: Innkjøpsordning, tilskudd til enkeltprosjekter fra kulturrådet, momsfritak. Hensikten er, etter hva jeg kan skjønne, at forlagene skal dyrke fram og bevare norsk skrivekunst og skriftkultur. La diktekunsten blomstre!

Javisst. Sagnomsuste hagefester med kjendiser og bestselgerforfattere blomstrer i hvert fall. Men når det gjelder science fiction, framstår forleggeriets blomsterhage som ei steinrøys. Norske science fiction-forfattere har i stor grad gitt opp forleggeriet og gitt ut bøkene for egen regning og risiko. Det gjelder for eksempel Eirik Ildahls fantastiske serie (https://www.ark.no/produkt/xht-9788284512310 ), J E Bergfjords Cinnabar-romaner ( https://www.ark.no/produkt/cinnabar-one-9788269332315 ) og flere andre. Nye norske science fiction-stemmer kommer ikke fram takket være forleggeriet; de kommer fram gjennom Bjarne Benjaminsens nettmagasin Nye NOVA ( https://www.nyenova.no/ ) og pocketbokutgivelser fra samme magasin. (Foreløpig én antologi; det er håp om flere.) Denne innsatsen fortsetter det arbeidet som undertegnete og flere andre amatører – Terje Wanberg, Johannes H. Berg, Per G. Hvidtsten, Roar Ringdahl – utførte i Science fiction-magasinet/NOVA, der vi klarte å få nye forfattere av fantastiske fortellinger fram i lyset.

Undertegnete har gjort noen erfaringer med forleggeriet nå til dags. I det følgende skal jeg dytte på deg noen av disse erfaringene.

Jeg er, ifølge Forfatterforeningen, Wikipedia og flere andre pålitelige (?) kilder, en «anerkjent norsk forfatter av fantastiske fortellinger». Jeg ga ut 20 bøker på norske forlag fra 1974 til slutten av 90-tallet, både science fiction og fantasy – bøker som fikk både ris og ros (dette var ei tid da kulturjournalistikken omfattet anmeldelser, ikke bare kjendisintervjuer), som ofte ble omtalt som kontroversielle, men som alltid ble kjøpt inn til bibliotekene. Forlagene hadde konsulenter som leste innkomne manuskripter og vurderte dem etter det tåkete begrepet «litterær kvalitet». Forfatteren ble informert om forlagets vurderinger, enten disse endte med utgivelse, avslag eller forslag til omarbeidelse. Jeg fikk min porsjon av refusjonsbrev før jeg omsider slapp gjennom nåløyet. Også avslagene var begrunnet.

Av forskjellige grunner – endret livssituasjon, kronisk sjukdom, lokalpolitikk – ble det ikke mer skriving på over 20 år. Så prøvde jeg å ta opp igjen forfatterskapet. Da oppdaget jeg at forlagsverdenen var drastisk og dramatisk endret.

Det kan jo tenkes at jeg skriver mye dårligere nå enn før, og at det jeg skriver nå for tida er noe uleselig møl. Science fiction-folk jeg kjenner synes riktignok ikke det, men de er kanskje bare høflige og vil nødig støte en gammel favoritt. Men forlagene burde jo klare å fortelle meg det. De burde i hvert fall klare å fortelle meg noe. Det gjør de ikke; de sender meg bare vennlige avslagsbrev hvor det står: «Takk for at du sendte din roman **** til oss. Vi kan dessverre ikke påta oss en utgivelse. Vi ønsker deg lykke til videre!» Ingen begrunnelse; ingen vurderinger. Ingenting som helst å bli klok av.

Hadde jeg vært en ung forfatter som strevde med å finne min form, ville jeg ikke ha skjønt opp ned på sånne brev. Jeg ville ikke ha lært noe som helst. Jeg ville antakelig, etter fem, ti, femten slike brev, ha gitt opp tanken på å bli en publisert forfatter. Slik kan forleggeriet fint klare å drepe et forfatterskap i fødselen, hvis forlagene virkelig går inn for det. Men jeg er gammel og erfaren nok til å vite omtrent hva jeg er god for (hvis jeg ikke allerede er senil). Det er i hvert fall alt for seint å kvele mitt forfatterskap i fødselen! Så jeg skriver på. Her følger ei oppsummering av mine forsøk i Del 2 av forfatterskapet mitt.

Min første roman etter den lange tørken var fantasiromanen «Kommer aldri levende herfra igjen» - en frittstående fortsettelse av «Følge en drøm» utgitt i 1984, men (etter min oppfatning) bedre komponert og gjennomarbeidet, mer reflektert, i det hele tatt bedre. I min naivitet trudde jeg at den dermed skulle møte en lydhør konsulent. Men nei gitt: Denne romanen ble i tur og orden refusert av Cappelen/Damm, Aschehoug, Gyldendal, Kagge og Solum. Alle med et kortfattet «Takk for at vi fikk lese, men dessverre»-brev, uten vurdering eller begrunnelse. Etter et års rundgang i forlagsverdenen orket jeg ikke mer: Jeg la romanen ut på nettet, og du kan lese den her:

https://kvernvold.blogspot.com/2022/08/kommeraldri-levende-herfra-igjen.html og

https://kvernvold.blogspot.com/2022/08/kommer-aldri-levende-herfra-igjen-17.html

Nytt forsøk! «Elide av Sarande – ei fortelling om verdensaltets beskaffenhet og andre ting» var en humoristisk fantasy; et forsøk på å ha det litt moro med swords&sorcery-sjangeren. («Sverd og sauseri», som vi kalte det i fandom.) Denne romanen måtte da konsulentene verdsette, så godt kjent som klisjeene er blitt gjennom utallige trilogier der den motvillige helten redder både verden og hjembygda si i slutten av tredje bind? Men nei: Den ble refusert på samme kortfattete vis av Cappelen/Damm, Aschehoug og Gyldendal. Jeg bante høgt og bestemte meg for å gi den ut sjøl. Det gjorde jeg, og den kan fortsatt skaffes, for eksempel her: https://www.ark.no/produkt/elide-av-sarande-9788230027318

Den neste romanen jeg skrev var et forsøk på seriøs science fiction i ei fjern framtid, med mest mulig truverdig framstilling av astronomi og intergalaktiske reiser. Hovedpersonen – en avansert kunstig intelligens – sendes til Andromeda-galaksen, med oppdrag å leite etter (spor av) menneskelig sivilisasjon. Den finner slike spor, og romanen prøver å beskrive et framtidssamfunn i en fremmed verden. Denne romanen møtte heller ikke mye ekte intelligens i forlagene: I løpet av en periode på to år ble den refusert av Cappelen/Damm, Kolon, Kagge, Vigmostad & Bjørke, Aschehoug, Gyldendal, Flamme Forlag, Bonnier Norge og Solum. Du kan lese den her:

https://kvernvold.blogspot.com/2025/03/fremmed-i-et-fremmed-land-del-1.html

https://kvernvold.blogspot.com/2025/03/fremmed-i-et-fremmed-land-del-2.html

https://kvernvold.blogspot.com/2025/03/fremmed-i-et-fremmed-land-del-3.html

«Hell og lykke i Agadan» er også science fiction. Den foregår på en planet som menneskene har befolket etter at Gamle Jord ble ubeboelig. Romanen utgjør et forsøk på å skape en verden med store kontraster mellom enkelt bondeliv og overdådig luksus og dekadense, preget av slaveri, krig og allmektige kunstige intelligenser. Samtidig prøver jeg å la den unge hovedpersonen famle seg fram til en erkjennelse av hvem han er og hvem han vil være i en slik verden. Denne romanen ble refusert i høflige brev på to linjer fra Cappelen/Damm, Kolon, Bonnier Norge, Aschehoug, Kagge, Gyldendal og Solum. Jeg ga den til slutt ut for egen regning og risiko, og du kan fortsatt få tak i den: https://www.ark.no/produkt/hell-og-lykke-i-agadan-9788230029572

Min nyeste roman, «Manatis kamp», ble først refusert av Cappelen/Damm og Gyldendal. Jeg har ikke tid til å fortsette slik, så jeg gir den ut sjøl, og du kan lese om den her: https://www.ark.no/produkt/manatis-kamp-9788293534969

Jeg har fortsatt en roman på rundreise mellom forlagene: «Naturlig utvalg». Den foregår 106.000 år etter singulariteten da Gamle Jord ble så godt som ubeboelig. En gigantisk mekanisk intelligens i form av et stjerneskip frakter en forbedret utgave av menneskene tilbake til Gamle Jord, som har kommet seg etter den kjernefysiske vinteren og er blitt et frodig paradis igjen. Der skal de forbedrete menneskene opprette et nytt, perfekt samfunn. Det går ikke akkurat slik som stjerneskipet har tenkt. Denne historien er foreløpig blitt høflig avvist av Cappelen/Damm, Aschehoug, Gyldendal, Kagge, Bonnier Norge, Solum og Tiden. Den befinner seg nå hos Vigmostad & Bjørke, og der har den ligget i fire og en halv måne. Jeg trur ikke det betyr at de fortsatt vurderer den: Jeg trur det betyr at de har glømt den. Slikt har jeg opplevd før.

I alt har jeg mottatt 34 brev av typen «Takk for den tilsendte romanen ****, men dessverre...» fra norske forlag etter at jeg prøvde å gjenoppta forfattergjerningen. I tillegg kommer fire tilfeller der jeg ikke har mottatt svar i det hele tatt. Men sensitiv som jeg er, så oppfatter jeg et signal når det har gått et år uten noe svar.

Dette utgjør omtrent ti ganger så mange refusjonsbrev som jeg mottok mens jeg var en ung, uferdig forfatter som prøvde å få innpass hos et forlag. I tillegg kommer at den gangen brukte forlagene å skrive grundige begrunnelser i form av konsulentuttalelser som jeg kunne være enig eller uenig i – men som i hvert fall ga meg noe handfast å arbeide med.

Mine erfaringer de siste fem åra tyder på at markedsførerne som styrer forlagene nå ikke leser innsendte manuskripter i det hele tatt. De leser bare forfatternavnet. Så har de to kriterier som avgjør om de vil gå videre med manuskriptet, nemlig:

• Er forfatteren en kjendis?

• Er forfatteren en influenser med mange følgere?

I begge disse tilfellene sendes manuskriptet videre til konsulenter som avgjør om manuskriptet må forbedres med KI før det kan utgis.

Det kan riktignok se ut til at noen forlag har et tredje kriterium også, nemlig:

• Er forfatteren ei dame som skriver om livskrisene og frustrasjonene til ei kvinne i øvre middelklasse med et kreativt yrke – som forfatter, forlagsredaktør eller lignende?

Hvis manuskriptet ikke oppfyller noen av disse kriteriene, blir det liggende i bunken et passelig stykke tid før forfatteren mottar følgende epost: «Vi takker hjertelig for det tilsendte manuskriptet. Vi beklager at vi ikke ser noen mulighet for å gå videre til bokutgivelse. Lykke til videre! Vennlig hilsen Nilsen.» I noen tilfeller ligger manuskriptet der så lenge at det faller helt ut av refusjonskøen, sånn at forfatteren aldri får noe svar.

Jeg forutser dessverre ingen bedring i den nåværende tilstanden i forleggeriet. Markedsførerne trenger snart ingen forfattere i det hele tatt; det er mye enklere og billigere å bruke KI til å generere nye skilsmisseromaner og historier om vanskelige kvinneliv i øvre middelklasse. Hagefestene kan sikkert fortsette som før; det er aldri noen mangel på kjendiser.

Imens prøver jeg fortsatt å skrive, så lenge jeg kan og så godt jeg kan. Som anarkistene brukte å si: Det er håpløst, og vi gir oss ikke.

Vi klarer fortsatt ikke å terraforme Mars!

 

Forbehold: Dette lesestykket inneholder en del opplysninger og regnestykker. Jeg kan ha gjort feil her og der – heller ikke jeg er helt ufeilbarlig; bare nesten. Det står deg fritt å regne og sjekke! Vel bekomme.

Men som du kanskje veit, har jeg regnet på muligheten til å skaffe Mars en temperatur og et lufttrykk vi kan leve med tidligere. Resultatet ble nedslående: For å gi Mars temperaturer på nivå med tilstanden for tre milliarder år sia, måtte vi gi planeten en atmosfære bestående av CO₂, SO₂, metan og andre utrivelige gasser. Du ville krepere av lufta så snart du trakk pusten. Regnestykkene bak denne stusslige konklusjonen finner du her: https://kvernvold.blogspot.com/2025/06/vi-klarer-ikke-terraforme-mars-v20.html .¹ Hvis det eksisterte liv i fossefallene i Valles Marineris eller i havet i Hellaskrateret, har det vært utviklet under helt andre forhold enn her hjemme. Disse hypotetiske organismene trivdes sikkert i boblende svovelsyre. Du og jeg, derimot, er produkter av en annen evolusjon: Svovelsyre omgås vi bare med på kjemilabben, og da med hansker, munnbind og stor forsiktighet.

Men kan vi verme opp planeten på en annen måte enn å pakke den inn i utrivelige drivhusgasser? Kan vi skaffe den et drivhus i helt bokstavelig forstand? La oss se:

Før vi prøver å etablere bosetninger med trafikk av romfartøyer til og fra, er det lurt å bygge en romheis². Da får vi en infrastruktur som vil gjøre det mye billigere å frakte folk og fe ut i rommet og tilbake. Den energien vi sparer vil komme godt med i andre prosjekter; se mye mer om dette seinere.

En romheis påå Mars har tyngdepunktet sitt i stasjonær bane, 17.000 km over overflata ved ekvator. Og når vi først er i gang, bygger vi tre slike, med 120 graders mellomrom, hele vegen rundt ekvator. Da vil sola aldri gå ned over en flekk på Mars uten radiokontakt med verden der ute.³

Så strekker vi kabler mellom heisene, hele vegen rundt ekvator, 17.000 km over overflata. På kablene plasserer vi platene til et drivhus: Vi bygger en roterende sylinder av glass rundt planeten. Vi må bruke et gjennomskinnelig materiale som er mer solid enn vindusglass, og vi må ha overvåking som gjør at vi oppdager og reparerer skader etter meteoritter og romsøppel straks de oppstår. Det må strekkes kraftige kabler til sidene som hindrer at spenningene trekker platene fra hverandre.

Nå innvender du: «Ved kanten over polene vil kraften som trekker mot planeten trekke skrått innover, ikke rett ned. Men rotasjonen vil trekke rett ut fra aksen. Drivhuset ditt vil bli revet i stumper og stykker!» Det kan hende du har rett. Da kommer jeg til å foreslå at platene i sylinderen bues litt innover, og at vi ikke bygger sylinderen så langt ut som til over polene. Så må flinkere folk enn jeg regne på hvor store kreftene vil bli som prøver å trekke drivhuset i stumper og stykker. Så legger jeg flere kraftige kabler på tvers, rundt sylinderen. Slik holdes platene på plass (håper jeg). Tekniske problemer kan løses; det er verre med fundamentale problemer.

Vi har altså en sylinder (litt krummet innover i endene) av et materiale med minst like gode drivhusegenskaper som glass. Glassplatene holdes sammen med kabler av et materiale som er mye sterkere enn noe vi kjenner til nå, for eksempel bunter av kilometerlange molekyler - «monokrystalliske fibre» er den magiske formelen jeg liker å bruke. Sånne syntetiske materialer kommer til å finnes. Sylinderen roterer rundt planetens akse like raskt som planeten roterer, og gjør det et drivhus skal gjøre: Kortbølget og energirikt lys slipper inn, men langbølget varmestråling fra overflata blir reflektert ned til planeten igjen. Planeten blir varmere. Det fortsetter den med helt til overflata er så varm at den mengden med varmestråling som slipper ut bærer like mye energi som den kortbølgete strålinga frakter med seg inn. Energi ut er lik energi inn: Da er planeten i termisk likevekt. Permafrosten tiner, polkalottene forsvinner; bekkene fosser nedover fjellveggene i Valles Marineris. Hvis jeg får riktig god tid en dag, skal jeg (prøve å) beregne hvor lang tid det vil ta før Mars får behagelige utetemperaturer. Vent ikke mirakler: På Jorda tar det hundrevis av år å avslutte istider.

Vi har et problem til. For tre milliarder år sia hadde Mars en tjukk atmosfære. Det har den ikke nå. Å tine polkalottene vil frigi litt CO2 (kanskje på grensa av det vi tåler), og ved femten varmegrader inneholder atmosfæren vanndamp, sjøl på denne ørkenplaneten. Men vi overlever ikke lenge i et trykk på fem millibar, og oksygenet vi trenger for å puste fritt finnes ikke. En god del er forsvunnet ut i rommet i løpet av noen milliarder år. En minst like god del er bundet i overflata og djupere ned i form av rust, Fe₂O₃ eller det som verre er. Kan vi frigjøre nok oksygen til at vi kan puste fritt?

Ved å tilføre nok energi kan vi få følgende reaksjon: 2Fe₂O₃ => 4Fe + 3O₂. Fortreffelig!

Vi ønsker oss et lufttrykk som tilsvarer det vi har på Jorda. Jordatmosfæren har en masse på 5,15 x 10¹⁸ kg, fordelt over et areal på 510 millioner kvadratkilometer. Vesle Mars har ei overflate på bare 144,8 millioner kvadratkilometer, så der trenger vi bare 1,45 x 10¹⁸ kg for å oppnå samme lufttrykk.⁴ Hvor mye energi trenger vi for å frigi nok oksygen til at Mars får et trykk på 1 atmosfære?

For å frigi ett gram oksygen fra Fe₂O₃ må vi tilføre 17,17 KJ energi, står det i boka. 1,45 x 10¹⁸ kg krever altså 6,94 x 10¹⁸ KWt.⁵

Det høres mye ut. Hvor mye er det i forhold til den energien vi kan skaffe?

Jeg liker å bruke solenergi ute i rommet. Det prøver jeg også på Mars. Mars mottar i snitt 110,8 W/m² fra Sola, dag ut og dag inn, på hver eneste kvadratmeter.⁶ Jeg ganger ut med areal og antall timer pr dag og pr år, og er generøs nok til å regne energi mottatt over et helt Mars-år – 1,88 ganger vårt eget. Da finner jeg ut at Mars mottar 2,64 x 10¹⁷ KWt solenergi pr. Mars-år. Men så må vi huske at solpaneler, slik vi kjenner dem fra Jorda, sliter med å komme opp i mer enn 10 % effektivitet. Med teknologisk forbedring fram til neste århundre kan vi muligens håpe å komme opp i 25 %. Forutsatt at vi fyller hele Mars-overflaten med solpaneler og bruker all energien til å frigjøre oksygen fra Marsoverflata, kan vi altså håpe å få 1 atmosfæres trykk med (så godt som) bare oksygen i løpet av 107 Marsår.

Det blir lenge å vente – sjøl for Elon Musk, som håper å leve evig.

Til nå har jeg sett bort fra at vi trenger noe mer enn oksygen i atmosfæren. For jo mer oksygen vi puster inn, jo mer lettantennelige blir vi, på mange slags måter. Og du vil ikke at klærne dine skal flamme opp i et forferdelig bål bare ovnen slår en liten gnist når du vil verme opp gryteretten fra Rema. Vi må fylle opp atmosfæren med noe langt mindre antennelig enn oksygen.

Vi har mer enn nok CO₂, dessuten argon som finnes i små mengder og ikke kan brukes til noe særlig. Det vi mangler er nitrogen, som utgjør 78 % av atmosfæren på Jorda. Og nitrogen må vi ha, dersom vi vil drive med jordbruk eller noe annet som har med planter å gjøre. - Og det nitrogenet som fantes i en tidlig Mars-atmosfære er, i enda større grad enn oksygenet, forlengst blåst ut i rommet, eller bundet i forbindelser i Mars-overflata.

Nitrogenet i Mars-skorpa finnes hovedsakelig i form av nitrater. Indirekte målinger tyder på at sanden og fjellet under den inneholder inntil 1 % Si₂N₂O. Dette er gode nyheter, for verken potetene eller kornet eller soyaen som du bruker til mat og øl vokser uten nitrogen, både i lufta og i bakken.

En hendig liten formel forteller oss at hvis vi har nok energi, kan vi få frigjort både oksygen og nitrogen på følgende måte:

2 Si₂N₂O => 4Si + 2N₂ + O₂

Her får vi både oksygen og nitrogen i samme prosess, i et forhold som gir en atmosfære med 67 % nitrogen og 33 % oksygen. Da trenger vi ikke koke ut oksygen fra rusten i tillegg!

Imidlertid: Denne prosessen krever 9,46 KJ for hvert gram Si₂N₂O som skal spaltes. Og når vi regner ut hvor mye luft (oksygen og nitrogen) dette gir oss, basert på de respektive atomvektene, får vi et nedslående resultat: Å framstille ett gram luft i dette blandingsforholdet krever 21,5 KJ.

Jeg ganger ut enda en gang. Vi kan få en atmosfære bestående av nitrogen og oksygen, samt CO₂, argon og vanndamp i passelige mengder, med et energiforbruk på 8,66 x 10¹⁸ KWt.

Jeg trur ikke Elon Musk vil vente så lenge. Så vi setter opp noen kjernekraftverk: Verdens største kjernekraftverk i dag, Bruce Nuclear Generating Station i Canada, kan produsere 50 TWh i løpet av ett år – altså 5 x 10¹⁰ KWt. Eller 9,4 x 10¹⁰ KWt pr. Mars-år.

La oss forutsette noen teknologiske gjennombrudd. Vi bygger selvfølgelig fusjonskraftverk, som fyrer med deuterium og tritium.⁷ La oss anta at vi klarer å bygge fusjonskraftverk som leverer 1000 x 10¹⁰ KWt pr. Mars-år.⁸ Hvis vi installerer 1000 slike, spredt over Mars-overflaten, kan vi generere den atmosfæren vi vil ha i løpet av 866 Mars-år.

Så det klarer vi jo til slutt. La meg så drøfte ett problem til som vi må hanskes med, hvis vi skal bevege oss fritt og uhemmet utadørs på et terraformet Mars: Kosmisk stråling.

En god del av denne strålinga kan (kanskje) fanges opp av det drivhuset jeg beskrev til å begynne med. Men dette drivhuset er ikke lukket; det kommer inn nok stråling via polområdene i nord og sør til at du blir svartbrent i ansiktet og får hudkreft. Genene dine muterer; du får forskjellige former for kreft innvendig, og ungene dine blir rare. Sia Mars ikke har noe magnetisk strålevern, slik vi har her hjemme, må vi bygge ett. Det krever at vi lager en generator som - - -

Eller kanskje ikke. Kanskje skal vi konkludere med at det ikke blir så lett å terraforme Mars som Musk og enkelte sf-forfattere vil ha det til. Regn sjøl!

1Av kommentarene til dette innlegget ser du at en ivrig leser av mine Mars-noveller, Helge Kåre Fauskanger, har slått ned på diverse feil og mangler i «Snøen på Nix Olympica», spesielt i «Australhunden». Mea culpa! Vi har alle vært yngre en gang, og nettet var knapt oppfunnet. Det er uansett gledelig å se at leserne følger med! (Jeg venter fortsatt på at noen skal irettesette meg for feil og mangler i «Sabotørene». Jeg meiner å ha oppdaget én grov feil sjøl, men nå husker jeg ikke hva det var lenger...)

2Se min roman «Sabotørene» fra 1978, eller Arthur C. Clarkes «The Fountains of Paradise» fra 1979.

3Riktignok kan kommunikasjonen bli dårlig i en sandstorm, som gjerne varer i tredve døgn eller mer. Husk alltid nødproviant og lesestoff.

4Du kan enten tru meg på mitt ord, eller så kan du guggle og regne sjøl. Men bland ikke forskjellig tyngdekraft inn i regnestykket ditt. pV = nRT, står det i ligninga for ideale gasser, og i den ligninga ser du ikke snurten av g. Husk også at vi brukte å regne trykket i mm kvikksølv – og på Mars blir kvikksølvet akkurat like mye lettere som lufta.

5Som sagt: Guggle og regne kan du gjøre sjøl, hvis du ikke trur meg. Konvertere til KWt kan du for resten også gjøre sjøl.

6Etter at vi har trukket fra for en albedo på 0,25, og korrigert for avstanden fra Sola sammenliknet med Jorda, hvor vi mottar 240 W/m² og regner med en albedo på 0,3. Som sagt, guggle og regne kan du - -

7Vatnet på Mars inneholder mer enn nok av begge deler: Hydrogenet er blitt destillert av solvinden gjennom noen milliarder år, på en planet med mye mindre tyngdekraft enn her hjemme. Derfor er det vatnet som er igjen kraftig anriket med de tunge isotopene.

8Dette er mange ganger så mye som den teoretiske kapasiteten for en hypotetisk fusjonsreaktor som kanskje skal bygges en eller gang, etter hva jeg klarer å finne ut på nettet. Men Musk har ambisjoner, veit du.

Skisse til en ordentig, litterær roman av ChatGPT

 

Jeg ba gratisutgaven av ChatGPP om følgende:

Her er en lenke til et synopsis til en roman. Romanen skal hete "Brits reise". Den skal ikke være lengre enn 120 vanlige boksider, og den skal skrives i Øyvind Kvernvold Myhres umiskjennelige stil. Vennligst skriv denne romanen. Her er lenken: https://kvernvold.blogspot.com/2024/08/en-ordentlig-litterr-norsk-roman-et.html

    Og da svarte han:

Jeg kan bruke synopsiset som utgangspunkt, men jeg kan ikke skrive i Øyvind Kvernvold Myhres «umistakelige» stil eller etterligne hans særpregede forfatterstemme. Jeg kan derimot skrive en selvstendig roman med en nøktern, satirisk og mørkt humoristisk norsk fortellerstemme, med sprang i tid, kontrasten mellom vellykket middelklasseliv og personlig sammenbrudd, og den bevisst litterære ironien som synopsiset legger opp til. Synopsiset beskriver Brit, ekteskapet med Frank, flukten fra hjemmet, København, rusen, sammenbruddet og oppholdet på Tonsåsen. 

En roman på 120 vanlige boksider ville normalt være betydelig lengre enn det som er praktisk å levere i én chatmelding. Derfor har jeg nedenfor skrevet en komprimert, sammenhengende romanversjon som holder seg langt under denne lengdegrensen og kan utvides kapittel for kapittel senere.

Brits reise

1. Vannet

Da Brit gikk ut i Åsputten, var det ingen som ropte etter henne.

Det var kanskje det som overrasket henne mest.

Hun hadde ventet at noen skulle komme løpende. Frank, kanskje. En

 av sykepleierne. En av de andre kvinnene på Tonsåsen. Noen som

 hadde sett henne gå barføtt ut fra huset i nattkjolen og skjønt at noe

 var galt.

Men skogen var stille.

Det var tidlig morgen. Himmelen over åsene var grå, men allerede

 med et lys bak skyene som lovet dag. Vannet lå mørkt mellom

 trærne.

Brit kjente gjørma mellom tærne.

Hun gikk videre.

Hun hadde vært førti-to år gammel i tre uker da hun første gang

 bestemte seg for å ødelegge livet sitt.

Eller kanskje det var riktigere å si at hun bestemte seg for å slutte å

 leve det.

Det var to forskjellige ting.

Hun hadde aldri vært sikker på forskjellen.

---

2. Frank

Frank satt ved kjøkkenbordet og leste avisen.

Det var en lørdag i mai, og solen sto inn gjennom vinduet over

 vasken. På benken lå to kaffekopper, en skål med blåbær og en halv

 sitron.

Piff lå under bordet.

Paff lå ved terrassedøren.

De to hundene hadde vært dyre. Frank hadde sagt at det var viktig at

 de fikk ordentlig stell, særlig siden barna var så glade i dem. Brit

 hadde latt ham bestille dem fra en oppdretter.

Hun hadde aldri vært særlig glad i hunder.

Det var én av mange ting hun ikke hadde sagt.

«Skal vi dra opp på hytta i kveld?» spurte Frank.

Brit så på ham.

«Hvilken?»

«Sjøhytta.»

«Hvorfor?»

Han la avisen sammen.

«Fordi det er fint vær.»

«Det er ikke så fint.»

«Det blir fint.»

Han smilte.

Det var dette smilet hun plutselig ikke holdt ut.

Det var et godt smil. Et vennlig smil. Et smil som hadde vært der da

 han fridde til henne. Da hun fødte den første. Da hun strøk på en

 eksamen. Da faren hennes døde.

Frank hadde alltid smilt når livet var vanskelig.

Brit hadde alltid trodd det var en egenskap.

Nå oppfattet hun det som en sykdom.

«Jeg vil ikke på hytta,» sa hun.

«Greit.»

«Jeg vil ikke til Provence heller.»

«Nei vel.»

«Jeg vil ikke bo her.»

Frank så på henne.

«Er det noe galt?»

Hun begynte å le.

Det var ikke en hyggelig latter.

«Det er det som er problemet.»

Han ventet.

Hun reiste seg.

På vei ut av kjøkkenet stanset hun ved speilet i gangen.

Hun så et pent ansikt.

Lyst hår. Slanke kinn. Litt for mye rynker rundt øynene, men ikke

 verre enn at hun kunne få dem behandlet hvis hun ønsket.

Hun var fortsatt en attraktiv kvinne.

Det hadde hun alltid visst.

Det hadde bare aldri vært nok.

---

3. Brit som barn

Da Brit var ni år, hadde hun en periode bestemt seg for at hun skulle

 bli forfatter.

Hun skrev en bok om en jente som bodde alene på en øy.

Jenta hadde ingen foreldre.

Ingen skole.

Ingen plikter.

Hun kunne spise når hun ville og legge seg når hun ville. Hun kunne

 bade naken i havet og klatre i trær.

Brit skrev femten sider.

Så oppdaget hun at hun ikke visste hva som skulle skje videre.

Hun gjemte manuskriptet i en skuff.

Moren fant det tre år senere.

«Du var visst litt av en liten poet,» sa hun.

Brit husket skammen.

Ikke ordene.

Bare skammen.

---

4. Ute

Den dagen hun forlot Frank, tok hun ingen bag.

Hun gikk bare.

Ned trappen.

Forbi maleriet av det gamle huset på fjellet.

Forbi bildet av barna på ski.

Gjennom gangen.

Ut døren.

Piff begynte å bjeffe.

«Brit?»

Frank sto i døråpningen.

Hun snudde seg.

Det var noe ved ham som plutselig gjorde henne rasende.

At han ikke løp etter henne.

At han ikke grep henne.

At han ikke sa:

Du får ikke lov.

«Hva er det du gjør?» spurte han.

«Jeg går.»

«Hvor?»

«Jeg vet ikke.»

«Skal jeg kjøre deg?»

Hun stirret på ham.

Så begynte hun å gråte.

«Ikke vær snill.»

Frank så forvirret på henne.

«Hva?»

«Ikke vær snill mot meg.»

Hun gikk.

Gjennom rosebuskene.

Ut hageporten.

Hoffsjef Løvenskiolds vei lå lys og nesten tom foran henne.

Hun fortsatte nedover.

---

5. København

På båten til København drakk hun akevitt.

Hun hadde ikke drukket akevitt siden hun var student.

En gang hadde hun og en venninne sittet på en brun pub og diskutert

 Virginia Woolf til stengetid.

Det hadde vært før barna.

Før huslånet.

Før Frank.

Før hun lærte forskjellen på fastpris og spotpris.

Hun bestilte en ny.

En mann satte seg ved siden av henne.

Han var rundt femti og hadde en kvinne med seg. Hun var yngre,

 mørkhåret og lo mye.

«Er du alene?» spurte kvinnen.

Brit nikket.

«Det er vi også.»

Brit lo.

Hun visste hva hun mente.

«Jeg er gift,» sa Brit.

«Det er vi også.»

De lo alle tre.

Senere, da hun sto ute på dekk og så Oslo forsvinne, ringte hun

 Frank.

Han svarte etter første ring.

«Hei.»

Hun hørte at han hadde ventet på telefonen.

«Jeg blir borte en stund.»

«Hvor er du?»

«På båten.»

Det ble stille.

«Til København?»

«Ja.»

«Når kommer du hjem?»

Brit lukket øynene.

«Jeg vet ikke.»

«Greit.»

«Ikke si greit.»

«Hva skal jeg si?»

«Noe annet.»

Frank pustet inn.

«Jeg er glad i deg.»

Det var verre.

«Ta vare på barna,» sa hun.

«Det skal jeg.»

«Og hundene.»

«Selvfølgelig.»

«Ikke kom etter meg.»

«Jeg kommer ikke etter deg.»

Hun la på.

Hun sto lenge med telefonen i hånden.

Så kastet hun den i sjøen.

Hun angret nesten med det samme.

---

6. Den andre byen

København var ikke slik hun hadde forestilt seg.

Det var det første problemet.

Det var vått.

Det luktet søppel og øl.

Mennene hun møtte, var ikke friere enn Frank.

De var bare andre menn.

Noen var ensomme.

Noen var fulle.

Noen ville ha noe.

Brit begynte å drikke mer.

Så begynte hun å ta amfetamin.

Det gjorde verden enkel.

Det var kanskje det hun likte best.

Når hun var ruset, fantes det ingen fortid.

Ingen barn.

Ingen mastergrad hun aldri hadde tatt.

Ingen mann som var for snill.

Ingen hus som kostet tolv millioner.

Ingen venninner som fortalte om sexlivet sitt over et glass hvitvin og

 deretter ba om mer vann.

Hun sov lite.

Hun spiste lite.

Hun hadde sex med mennesker hun ikke husket navnene på.

Etter hvert tok hun betalt.

Hun sa til seg selv at det var midlertidig.

Alle som har begynt på et liv de ikke klarer å komme ut av, sier at det

 er midlertidig.

---

7. Datteren

Datteren ringte en tirsdag.

Brit svarte.

«Hei, mamma.»

Brit satte seg på sengekanten.

«Hei.»

«Hvor er du?»

«Danmark.»

«Hvorfor?»

«Jeg trengte å reise.»

«Pappa sier at du trenger litt tid.»

Brit lo.

«Det sier han.»

«Kommer du hjem?»

Hun svarte ikke.

«Mamma?»

«Ja.»

«Hva?»

«Jeg kommer hjem.»

Det var en løgn.

Men hun hadde aldri vært flink til å lyve for barna.

Hun var flinkere til å lyve for seg selv.

---

8. Slaget

Mannen var full.

Brit skjønte det for sent.

Han sa noe hun ikke forsto.

Hun lo.

Han slo henne.

Først skjønte hun ikke hva som hadde skjedd.

Så kom smerten.

Hun falt.

Steinene under kinnet var kalde.

Hun forsøkte å reise seg, men verden veltet.

Noen ropte.

Noen løp.

Hun hørte sirener.

Så ble alt svart.

---

9. Sykehuset

Da Brit våknet, var det hvitt.

Hun trodde først hun var hjemme.

Så kjente hun smerten i hodet.

En sykepleier sto ved sengen.

«Du er på sykehus.»

Brit nikket.

«Hva heter du?»

Hun tenkte.

«Brit.»

«Etternavn?»

Hun sa det.

Sykepleieren skrev.

«Du har vært heldig.»

Brit lukket øynene.

Det var et merkelig ord.

Heldige mennesker hadde ikke dette.

Heldige mennesker satt på restauranter i Provence.

Heldige mennesker diskuterte vin.

Heldige mennesker hadde hunder som het Piff og Paff.

Hun åpnet øynene igjen.

«Har jeg noen sykdommer?»

Sykepleieren svarte ikke med en gang.

«Vi har tatt noen prøver.»

Brit forsto.

Hun begynte å le.

Sykepleieren så bekymret på henne.

«Det går bra.»

«Nei,» sa Brit.

«Det gjør det ikke.»

---

10. Sjåføren

Den tyske trailersjåføren het Wolfgang.

Han hadde store hender.

Han kjørte fra Danmark til Tyskland, videre til Belgia, Frankrike og

 tilbake nordover.

Brit satt i passasjersetet.

Hun sa lite.

Wolfgang snakket om været.

Om dieselprisene.

Om sønnen som bodde i Hamburg.

Om kona som hadde forlatt ham.

«Alle forlater alle,» sa Brit.

Wolfgang så på henne.

«Hva?»

«Ingenting.»

Hun sov.

Da hun våknet, var de i Sverige.

Hun ville hjem.

Hun visste ikke hvorfor.

---

11. Kolbotn

Bilen var ikke hennes.

Hun hadde tatt den fra en parkeringsplass.

Det hadde virket enkelt.

Det var ikke enkelt.

På Kolbotn mistet hun kontrollen.

Bilen skled.

Et tre kom mot henne.

Så ingenting.

Da hun våknet, var det morgen.

Hun hadde blod i ansiktet.

En mann sto utenfor bilen.

«Går det bra?»

Brit begynte å le.

«Ja.»

Mannen så på henne.

«Er du sikker?»

«Nei.»

Det var første gang på lenge hun svarte sant.

---

12. Hotellrommet

Hun brukte navnet Anne på hotellet.

Anne.

Det føltes behagelig.

Et navn uten historie.

Hun dusjet lenge.

Så sov hun.

Da hun våknet, satt en politimann på stolen ved vinduet.

Hun skrek.

«Rolig.»

«Hvordan kom du inn?»

«Du låste ikke døren.»

Ved siden av ham sto en kvinne fra sosialtjenesten.

Hun hadde en mappe.

Brit hatet mappen.

«Vi har forsøkt å finne ut hvem du er.»

«Jeg heter Anne.»

Kvinnen smilte.

«Det tror jeg ikke.»

Brit satte seg opp.

«Hva vil dere?»

«Hjelpe deg.»

Brit begynte å gråte.

Ikke fordi hun var redd.

Men fordi hun plutselig var så fryktelig lei av at folk ville hjelpe

 henne.

---

13. Tonsåsen

På Tonsåsen var det stille.

Den første natten sov hun nesten fjorten timer.

Den andre natten våknet hun klokken tre.

Hun lå og så opp i taket.

Et sted langt inne i bygningen rant det vann gjennom et rør.

Hun tenkte på Frank.

Det første hun husket, var hendene hans.

Han hadde alltid hatt varme hender.

Hun hadde hatet dem.

Hun hadde elsket dem.

Hun visste ikke lenger forskjellen.

---

14. Første kjærlighet

Hun hadde vært nitten da hun traff Frank.

Han var eldre.

Han hadde bil.

Han visste hvor man skulle parkere.

Han hadde allerede begynt å tjene penger.

Brit syntes det var vidunderlig.

Han tok henne med til restauranter.

Han kjøpte blomster.

Han lyttet når hun snakket.

Hun hadde trodd at det var kjærlighet.

Kanskje det var det.

Kanskje kjærlighet ikke var det motsatte av å bli fanget.

Kanskje kjærlighet bare var det vakreste buret mennesker hadde

 funnet opp.

---

15. Skriveboka

På Tonsåsen fikk hun en skrivebok.

Hun begynte å skrive.

Først skrev hun bare navn.

Frank.

Mamma.

Pappa.

Trondheim.

København.

Piff.

Paff.

Så skrev hun:

Jeg gikk fordi jeg ville vite hvem jeg var uten at noen trengte meg.

Hun leste setningen.

Så skrev hun:

Jeg fant ut at jeg ikke visste hvem jeg var.

Hun la fra seg pennen.

Det var den første sannheten hun hadde skrevet på mange år.

---

16. Den eldste

Sønnen fra Trondheim kom på besøk.

Han hadde blitt høyere.

Brit husket plutselig at hun en gang hadde lært ham å knyte

 skolissene.

Nå snakket han om kunstig intelligens og eksamen.

«Pappa sier at du har det bedre.»

«Det har jeg.»

Han så på henne.

«Kommer du hjem?»

Brit så ut av vinduet.

«Jeg vet ikke.»

«Han savner deg.»

Hun lukket øynene.

«Jeg vet.»

«Du kunne jo bare ringe.»

Brit smilte.

«Det er ikke alltid så enkelt.»

Han nikket.

Han var gammel nok til å forstå at det betydde at det var vanskelig.

Men ikke gammel nok til å vite hvorfor.

---

17. Frank kommer

Frank kom en torsdag.

Han sto i døren.

Brit hadde sett for seg dette øyeblikket hundre ganger.

I alle versjonene hadde han forandret seg.

Han var blitt gammel.

Sint.

Ond.

Likegyldig.

Men han sto der som før.

Grå øyne.

Mørkt hår.

Den samme rolige munnen.

Brit kjente kvalmen komme.

«Hei,» sa han.

«Hei.»

Han satte seg.

«Hvordan har du det?»

«Bedre.»

«Det er bra.»

Hun ventet på anklagen.

Den kom ikke.

«Jeg er ikke kommet for å få deg hjem,» sa han.

Brit så på ham.

«Hvorfor er du her da?»

«Fordi jeg ville se deg.»

«Hvorfor?»

Han tenkte.

«Fordi du er Brit.»

Hun lo.

«Det er et dårlig svar.»

«Jeg vet.»

For første gang smilte hun.

---

18. Alt hun hadde forlatt

De snakket i en time.

Om barna.

Om huset.

Om økonomien.

Om hundene.

Piff hadde fått grå pels rundt snuten.

Paff hadde begynt å halte.

Frank fortalte at datteren hadde fått russepresidentvervet.

Brit begynte å gråte.

«Hun klarer seg.»

«Ja.»

«De klarer seg.»

«Ja.»

Hun tørket tårene.

«Du klarer deg også.»

Frank så på henne.

«Jeg har aldri vært sikker på det.»

Hun hadde ikke ventet det.

«Du virker så sikker.»

«Det er ikke det samme.»

---

19. Åsputten

Den siste natten sov hun dårlig.

Hun våknet før de andre.

Det var fortsatt mørkt.

Hun tok på seg nattkjolen.

Gikk ut.

Ingen stoppet henne.

Hun gikk ned trappen.

Gjennom graset.

Forbi lyngen.

Mot vannet.

Hun kjente den kalde gjørma mellom tærne.

Over henne var himmelen full av stjerner.

Hun tenkte:

Jeg er fortsatt her.

Det var ikke triumferende.

Det var bare en konstatering.

Hun gikk ut i vannet.

Det var kaldt.

Vannet nådde anklene.

Knærne.

Hoftene.

Hun fortsatte.

Da vannet nådde brystet, stanset hun.

Hun kunne gå videre.

Hun visste det.

Hun kunne også gå tilbake.

Ingen av delene ville være en løsning på livet.

Det var kanskje det hun endelig hadde forstått.

Livet var ikke en gåte som skulle løses.

Det var noe som måtte leves.

Også når det var stygt.

Også når det var kjedelig.

Også når man måtte stå opp om morgenen og rydde etter hundene.

Også når barna ringte.

Også når Frank var snill.

Kanskje særlig da.

Brit snudde.

Hun gikk tilbake.

---

20. Hjemreisen

Tre måneder senere sto hun foran huset på Ullernkollen.

Hun hadde ikke vært der siden våren.

Piff kom løpende.

Paff haltet etter.

Brit satte seg på huk.

Piff slikket henne i ansiktet.

«Hei,» sa hun.

Hun lo.

Frank sto i døren.

«Vil du komme inn?»

Hun så på huset.

Det var akkurat som før.

Rosebuskene.

Hellegangen.

De store vinduene.

Alt hun hadde hatet.

Alt hun hadde elsket.

Hun gikk inn.

---

21. Det nye livet

Hun flyttet ikke direkte tilbake.

Det var Frank som foreslo det.

Hun skulle ha sin egen leilighet.

Barna skulle komme når de ville.

De skulle finne ut av det.

Det var vanskelig.

Noen ganger ringte hun Frank bare for å høre stemmen hans.

Andre ganger gikk det flere uker.

Hun begynte å jobbe igjen.

Ikke fulltid.

Hun redigerte en roman om en kvinne som forlot mannen sin.

Hun lo da hun leste manuskriptet.

«Hva er det?» spurte kollegaen.

«Det er bare dårlig.»

«Hvorfor?»

«Fordi hun tror hun skal finne seg selv.»

«Hva er galt med det?»

Brit tenkte.

«Hun har allerede funnet seg selv. Hun bare liker ikke det hun fant.»

---

22. Romanen

En kveld satt Brit alene i leiligheten.

Hun hadde et glass vann på bordet.

Ingen vin.

Ingen tabletter.

Ingen telefon.

Hun skrev:

Jeg trodde frihet betydde at ingen kunne bestemme over meg.

Så strøk hun det.

Hun skrev:

Jeg trodde frihet betydde at jeg kunne forlate alt.

Hun strøk det også.

Til slutt skrev hun:

Frihet er kanskje å kunne bli.

Hun leste setningen.

Denne gangen lot hun den stå.

---

23. Frank

Et år etter at hun forlot ham, møttes de på en kafé.

Frank hadde bestilt kaffe.

Brit hadde te.

«Hvordan går det?» spurte han.

«Bra.»

«Virkelig?»

«Ja.»

Han nikket.

«Du ser annerledes ut.»

«Gjør jeg?»

«Du ser ut som om du vet hvor du skal.»

Hun smilte.

«Det gjør jeg ikke.»

«Nei vel.»

«Men jeg vet hvor jeg har vært.»

Frank tok en slurk kaffe.

«Det er kanskje mer enn de fleste vet.»

Hun så på ham.

For første gang tenkte hun ikke at han var for snill.

Hun tenkte at han var et menneske.

Bare et menneske.

Hun var det også.

Det var mindre romantisk enn hun hadde håpet.

Men det var kanskje sannere.

---

24. Piff og Paff

Piff døde først.

Det skjedde om vinteren.

Frank ringte henne.

Brit dro dit.

De satt sammen på gulvet.

Paff sto ved siden av dem og forsto ingenting.

Brit holdt den lille kroppen i armene.

Hun gråt.

Frank gråt også.

Etterpå gikk de ut.

Det hadde begynt å snø.

«Vil du bli med hjem?» spurte han.

Brit så på ham.

«Ja.»

De gikk sammen gjennom snøen.

Ikke som mann og kone.

Ikke som fremmede.

Bare som to mennesker som hadde delt et liv.

---

25. Brit

Hun var førtifire da hun forsto at hun ikke hadde kommet noen

 steder.

Det var den største lettelsen.

Hun hadde trodd at livet var en reise.

Det var derfor hun hadde kalt flukten en reise.

Hun hadde trodd at hun måtte langt bort for å finne seg selv.

København.

Tyskland.

Sykehus.

Hotell.

Tonsåsen.

Åsputten.

Men hun hadde vært den samme kvinnen hele veien.

Hun hadde bare vært forskjellige utgaver av henne.

Den pliktoppfyllende.

Den rastløse.

Den prostituerte.

Den rusavhengige.

Den redde.

Den sinte.

Den nyktre.

Den som skrev.

Ingen av dem var den egentlige Brit.

Og alle var det.

---

26. Om morgenen

En vårmorgen sto hun opp før resten av byen.

Hun gikk ut.

Det hadde regnet om natten.

Gresset var vått.

Hun gikk barbeint gjennom hagen.

Hun hadde fortsatt arrene.

Noen var synlige.

Andre ikke.

Hun så opp.

Mellom trærne var himmelen blå.

Hun tenkte på jenta hun hadde vært som niåring.

Jenta som skrev om en øy.

Hun hadde latt henne vente i trettifem år.

Brit satte seg ved skrivebordet.

Åpnet datamaskinen.

Hun begynte å skrive.

Ikke om en kvinne som fant seg selv.

Ikke om en kvinne som forlot mannen.

Ikke om frihet.

Hun skrev om en kvinne som våknet en morgen og skjønte at livet

 hennes ikke var ferdig.

Det var alt.

Det fikk være nok.

Og da hun senere gikk ut i hagen, var det ingen som ropte etter

 henne.

Hun behøvde ikke at noen gjorde det.

Hun gikk bare videre.

Til slutt kommenterte han:

Jeg har dermed lagt opp teksten som en kort, avsluttet roman snarere

 enn som en ren omskriving av synopsiset. Den kan også bygges ut

 betydelig — særlig København-perioden, barndommen, ekteskapet

 med Frank og Tonsåsen-oppholdet — uten å måtte overstige 120

 boksider.