Blås ikke taket av pengebingen vår!

 

En dag ble Andeby truffet av en orkan. Den blåste så kraftig at den løftet taket av pengebingen til Onkel Skrue, og alle fantasilliardene hans flagret ut over Andeby og dalstroka innafor. Da vinden stilnet, dalte sedlene gavmildt ned over landet. Folk stormet ut med bøtter og trillebårer og begynte å plukke sedler. Mange hadde river til å rake sammen millionene. Alle ble søkkrike og begynte å bruke penger som fulle FrP-ere. Men gikk Skrue helt fra konfektene, slik han gjør når han mister tiøringen sin? Nei da. Han fortsatte ufortrødent å dyrke mais og poteter på garden sin (den gangen hadde Skrue en stor gard); han plukket egg i hønsehuset; han fóret og mjølket krøtter.

De eneste som hjalp til på garden til Skrue var Ole, Dole og Doffen. Donald og fetter Anton avslo tilbudet om jobb med forakt: Nå hadde de ræva og bagasjerommet fulle av sedler, så nå trengte de aldri å arbeide mer. De ville heller reise rundt og bruke penger. Alle andre hadde også oppdaget at det ikke lønte seg å arbeide når en heller kunne rake til seg millioner med hageriva.

Skrue og guttene arbeidet trøstig videre. Det kom en dag da alle bensinpumper og butikkhyller var tomme, og alle restauranter og fabrikker var nedlagt. Folk ble sultne og kom til Skrue for å kjøpe mat. «En million for hvert egg!» sa Skrue.

Også Donald og uheldige Anton kom krypende tilbake med millionene sine. Etterhvert havnet sedlene hos Skrue igjen, der de hørte hjemme, og folk vendte tilbake til arbeidet. I mellomtida var prisene blitt mye høgere, og folk måtte arbeide enda hardere for å tjene til den daglige brødskiva.

Vi norskinger har også en pengebinge. Den heter «Statens pensjonsfond utland», men kalles vanligvis Oljefondet. Oljefondet er vårt felleseie. I skrivende stund har dette fondet en verdi på litt over 21,5 trillioner kroner ( https://www.nbim.no/no/ ), og øker for øyeblikket med ca 100 millioner hvert 10. sekund. ¹ Verdien har vært over 22 trillioner, men har dalt fordi Trump driver og bomber, og bomber, og bomber. Det kommer til å ta seg opp så snart Trump blir vingestekket og krigsforbryteren Hegseth blir fjernet. Men allerede nå eier du og jeg 3,9 millioner hver, som våre andeler av dette fondet.

Fondet er ikke bygd opp av Norges olje»produksjon», for vi har aldri produsert olje eller gass. Oljen og gassen i Nordsjøen var ferdig produsert for minst 146 millioner år sia ( https://www.barentswatch.no/artikler/geologien-bak-oljeeventyret/ ), og oljeindustrien har ikke gjort annet enn å pumpe den opp. I virkeligheten har vi bare flyttet nasjonalformuen fra Nordsjøen til bankkonti og investeringsfond. ( https://www.norskpetroleum.no/okonomi/statens-inntekter/ ) Det vil si, ikke hele verdien: Vi spiser av lasset også. Mens overføring til oljefondet utgjorde 674 milliarder i fjor, utgjorde eksportverdien i alt 1066 milliarder. ( https://www.ssb.no/energi-og-industri/faktaside/olje-og-energi ) Resten, nesten 400 milliarder, har vi brukt opp.²

Staten tar dessuten årlig ut et stadig større beløp i utbytte fra oljefondet. For 2026 er uttaket blitt større enn forventet innskudd fra oljeinntektene ( https://www.dn.no/energi/statsbudsjettet-2026/olje-og-gass/oljefondet/regjeringen-venter-521-milliarder-kroner-i-oljeinntekter-neste-ar/2-1-1885887 )³ .

I årevis har Staten holdt seg innafor en handlingsregel, som sier at vi ikke skal ta ut mer enn 3 % årlig fra Oljefondet. Men etterhvert som fondet - og dermed de tre prosentene – har økt og økt og økt, har rommet for å bruke penger i øst og vest blitt stadig større. Det går ikke en dag uten at populister på nettet og i politikken vil bruke mer oljepenger straks og med en gang, i stedet for å spare. Hadde populistene fått viljen sin fra starten av, ville vi ikke ha hatt noe oljefond i det hele tatt: Allerede i 1975 ville Carl I Hagen selge oljerettighetene og bruke inntekten til skattelettelser. «Han hadde gjort «noen undersøkelser» og mente et salg til 10 milliarder kroner «ikke ville være noe problem». Det siste er det ingen grunn til å betvile. Utenlandske oljeselskaper ville gnidd seg i hendene. Siden 1979 har Statfjord A produsert olje og gass for mer enn 1.200 milliarder.» ( https://e24.no/naeringsliv/i/xRBmxQ/oljepopulismen ) - Etter at dette ble skrevet, har verdien av uttak fra oljefeltene økt med ytterligere noen tusen milliarder.

I mer enn 60 år har altså populistene grafset etter oljemilliarder til alle tenkelige populære formål. Jo flere milliarder, jo mer har de grafset. Imens har «ansvarlige» politikere (dvs politikere med regjeringsansvar) gått inn for det de kaller en nøktern bruk av oljepengene, fordi økonomene har advart mot «hollandsk sjuke» ( https://snl.no/hollandsk_syke ) - dvs at en plutselig rikdom ved uttak av naturressurser skaper overtrykk i økonomien, kraftig inflasjon og stagnasjon i andre næringer. Dermed blir landet mye dårligere stilt etter at naturressursene er brukt opp enn før ressursene ble oppdaget.

Historisk skolerte økonomer har også vist til det økonomiske sammenbruddet i Spania på 1500- og 1600-tallet ( https://medium.com/@financefusionhub/the-17th-century-spanish-financial-crisis-an-epoch-of-economic-turbulence-and-strategic-missteps-52a7496e6fd5 ), da Spania utkjempet diverse kriger som landet finansierte med enorme mengder sølv fra Sør-Amerika. Resultatet var en voldsom inflasjon, samtidig som produksjonen falt.⁴

Handlingsregelen skulle altså hindre overforbruk av oljepenger. Sånn har det ikke gått, sia oljefondet har vokst nesten raskere enn politikerne har klart å bruke opp avkastningen. I posisjon har enhver regjering kunnet ta seg råd til svindyre prestisjeprosjekter uten noen som helst realøkonomisk forankring: Regjeringskvartal, Stadtlandet-tunnel, nye seksfelts motorveger. Flytende havvind, som er den absolutt dyreste kraften som kan bygges ut – endog dyrere enn kjernekraft. Flytende havvind kan aldri lønne seg uten enorme subsidier, i motsetning til vindkraft på land ( https://www.nve.no/energi/analyser-og-statistikk/kostnader-for-kraftproduksjon/ ), men det tar Staten seg råd til å gi blaffen i. Den har jo oljefondet.

Under koronaen gikk det helt av skaftet med kompensasjoner i øst og vest – til oljeindustrien, til flyselskapene, til nesten enhver bedrift som på noen tenkelig måte kunne være rammet av pålagte begrensninger. Forutsetningen var at mottakerne av slike redningsmilliarder skulle bruke pengene på nøktern måte. Det var det flere mottakere som låste en lang marsj i: I flyselskapet Norwegian, for eksempel, bevilget ledelsen seg en ekstra bonus på 30 millioner, sia de hadde vært så flinke til å karre til seg subsidier. ( https://www.frifagbevegelse.no/debatt/norwegian-er-i-hardt-vaer/564903 ) Ekstrasubsidiene til de stakkars oljeselskapene er ikke betalt tilbake ennå. ( https://www.dn.no/innlegg/olje-og-gass/skatt/subsidier/oljeskattepakken-gir-store-oljesubsidier-gjennom-et-helt-tiar/2-1-1723185 ) Ethvert lønnsoppgjør har på forskjellige måter vært krydret med oljekroner, slik at lønnsnivået i Norge i mange yrker ligger mer enn 35 % over lønnsnivået i Sverige. ( https://byavisadrammen.no/fortsatt-store-lonnsforskjeller-mellom-sverige-og-norge/ )

Alt i alt har oljepengene – inklusive stadig større uttak av avkastning fra oljefondet – tillatt skiftende regjeringer en romslighet; muligheten til å kaste penger på ethvert problem, i stedet for å gå grundigere og mer kritisk til verks. Det har oppstått en tilkarringsindustri ( https://www.dn.no/marked/freyr/batterier/morrow/okonom-steinar-juel-tar-et-kraftig-oppgjor-med-tilkarringsindustrien-en-varslet-krise/2-1-1553748?abtest=a ), i den forstand at det i noen næringer har vært mer lønnsomt å arbeide for statsstøtte enn å forbedre egen økonomi. På sånne hendelser som «#Arendalsuka» kan en observere tilkarringslobbyistene i fri, usmakelig utfoldelse. (De som kritiseres for tilkarring har tatt kraftig til motmæle, selvfølgelig.) I årenes løp har den romslige oljeøkonomien påført Norge en prisvekst som gjør at varer og tjenester også ligger godt over tilsvarende tall i Sverige. ⁵

Vi har altså langt på veg påført oss sjøl en økende hollandsk sjuke, enten vi innrømmer det eller ikke. Det kan bli enda mye verre.

Mye vil ha mer. Og mer, og mer, og mer. Til tross for at Norge ligger helt i toppen i FNs levekårsundersøkelse https://worldpopulationreview.com/country-rankings/hdi-by-country ) og i andre undersøkelser, som den anerkjente Legatum velstandsindeksen ( https://www.prosperityindex.com/rankings ), blir det aldri slutt på elendighetsbeskrivelsene fra misnøyespekulanter av alle slag. En dag er det strømprisene. Neste dag er det matvareprisene. En tredje dag er det bensinprisene. En fjerde dag er det rentene (som settes opp fordi pengebruken skaper inflasjon. Og hver dag, hele uka, er det de stakkars pensjonistene, de som har bygd landet, som har det aldeles forferdelig. (Her ser du hvor ille norske pensjonister har det, sammenliknet med svensker og andre folk: https://www.facebook.com/photo?fbid=2301593500655477&set=gm.1118506837520563&idorvanity=888654517172464 )

Det blir aldri slutt på klagesangene, og på kravene om «mer å rutte med». Nå har vi nettopp fått mye oppstuss om de begredelige resultatene fra siste PISA-undersøkelse. ( https://www.nrk.no/artikkel/nordtun-om-pisa-tall-dette-er-svart-alvorlige-resultater-1527386 ) Ghu og Hermann har «kommet på banen», som det heter i Dax 18-språket; ikke minst politikere, Utdanningsforbundet og KS. Det hagler med forslag til aksjonsplaner. Grunntonen i nesten alle tenkelige tiltak er ordet «ressurser» - trass i at Norge allerede har den dyreste grunnskolen og de dårligste resultatene av alle land som deltar i undersøkelsen. Fra kommune-Norge lyder samstemte kor av klagesanger om elendig kommuneøkonomi (Tromsø er den nyeste kommunen på ROBEK-lista). Vi hører ikke tilløp til erkjennelse av at kommunene som klager har klart å skru opp økonomien sin helt på egen hånd, gjennom stadig større låneopptak i år etter år etter år ( https://kvernvold.blogspot.com/2026/05/elefanten-i-kommunestyresalen-om.html ).

Nå skal det snart sys sammen statsbudsjett igjen. Da kommer Regjeringen først til å legge fram sitt eget romslige forslag, med enda en reform eller to som krever ekstra milliarder. Så kommer samarbeidspartnerne i tur og orden med hver sine egne krav til gode tiltak. Da ser ikke Regjeringa andre muligheter til å få budsjettet igjennom enn å kaste flere kroner på gode tiltak: Noen milliarder til Rødt, så til SV, så til MDG, så til SP (som aldri blir fornøgd likevel). Og når det stadig utvidete forslaget skal vedtas i Stortinget, står Listhaug der med liste over hvor ille det står til i kroker og kriker her i landet, helt ut til de drivende skjær, her hvor Staten er søkkrik mens folket lider: Det må Stoltenberg og Støre straks gjøre noe med, med alle milliardene sine!⁶ Deretter understreker Søreide at nå må vi få skikkelige skattelettelser i en huj og en hast, sånn at vi ikke tvinger enda flere talentfulle milliardærer til å rømme landet med den unike begavelsen sin.⁷

Ikke noe parti går til valg uten løfter om tiltak som koster friske penger – dvs økte uttak fra oljefondet. Ingen pressguppe unnlater å kreve nye penger – dvs økte uttak fra oljefondet. Ingen populist unnlater å komme med store løfter til hele det lidende norske folk – dvs STORE økte uttak fra oljefondet. Fører pengebruken til inflasjon og økte renter, så må vi sannelig få noen milliarder i rentekompensasjon også.

Donald Trump har nettopp lovet å betale 5000 dollar til hver voksen amerikaner hvis han beholder flertallet i begge kamrene i Kongressen ved valget i høst. Det er valgløftet sitt, det! Vinner han, medfører løftet ei utbetaling på 1250 milliarder dollar – eller 12 trillioner kroner. De pengene har han ikke tenkt å betale fra egen lomme: Han har tenkt at den amerikanske staten skal låne ytterligere 1,25 trillioner dollar. Dette er en gjeld som de samme borgerne må betale ned: Med andre ord, de låner fra seg sjøl for å kunne øke forbruket sitt. De blir ikke rikere av det, men hvis pengene brukes til økt forbruk skaper det økt inflasjon på sin rundreise fra lånekonto til nedbetaling. Effekten er den samme som om Staten trykker penger, ut fra forestillingen om at folk blir rikere på den måten.⁸

Norske politikere lover ikke direkte utbetalinger til velgerne ennå, men det er ikke langt unna. De lover bare å ta ut stadig flere kroner fra vår felles sparekonto til økt forbruk.⁹ Virkningen blir den samme.

Det mangler altså ikke på folk og grupper som hakker på taket til pengebingen vår for å få ut mer: Politikere, populister, pressgrupper, lobbyister, rikinger av alle slag. Finansministeren har uttalt at det ikke er noe eget poeng å holde uttakene fra oljefondet nede. ( https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/vrza2p/handlingsregelen-har-aldri-vaert-en-regel-for-ikke-aa-bruke-penger ) Det lyder jo tilforlatelig å si at fondet skal brukes til å «maksimere folks velferd», men i praksis blir denne ganske naive formuleringa ei oppfordring til alle som vil ha mer, mer, mer.

Torbjørn Berntsen sa: «Vi har drekki og eti nok.» ( https://www.frifagbevegelse.no/anbefaling/thorbjorn-berntsen-jeg-har-for-lengst-mistet-trua-pa-det-derre-okonomisk-vekst-samfunnet-vi-har-drekki-og-eti-nok/589479 ) . Han hadde rett allerede i 2019, og han har fått enda mer rett i dag. I 2025 falt Norges overbruksdag på 16. april, ifølge den årlige statistikken fra WWF. ( https://overshoot.footprintnetwork.org/content/uploads/2024/12/GFN-Country-Overshoot-Day-2025_Final.pdf ) Det betyr at hvis alle Jordas innbyggere hadde hatt samme forbruk som vi norskinger, måtte vi ha hatt 3,44 jordkloder å ta av, hvis forbruket skulle være bærekraftig. Vi forbruker altså mer enn naturen tåler hvert eneste år, og vi fortsetter ufortrødent å bruke opp Jordas ressurser – mens vi forlanger stadig mer «kjøpekraft». Vi må snart reise utenlands hvis vi skal finne enda flere arter vi kan utrydde.

Vi trenger ikke å fortsette å øke forbruket – tvert imot. Det vi trenger, er å ta vare på sparekontoen vår. Det kommer ingen nye oljerikdommer.¹⁰ Da er det viktig at den kontoen vi har flyttet (en del av) oljeformuen over på, altså oljefondet, fortsatt finnes og fortsetter å forrente seg. For eksempel:

Hvis realverdien av oljefondet fortsetter å øke med 3 % årlig (altså etter at inflasjonen er trukket fra), vil rente og rentes rente sørge for at verdien i faste kroner er mer enn fordoblet innen 2050, uten ett eneste nytt innskudd. Det vil være nok til at avkastningen kan sikre hver eneste voksen innbygger en anstendig borgerlønn. Ikke til et liv i overdådig luksus, men til et liv i nøktern velstand.

Lever du lenge nok, vil du leve i en verden dominert av KIer som gjør de fleste jobber mye mer effektivt og mye billigere enn du kan klare. Og lever ikke du, så lever kanskje etterkommerne dine. Forvalter Staten den formuen som vi alle er likeverdige medeiere av på en klok måte, kan du slippe å slepe deg gjennom sosialbyråkratiets labyrinter og bønnfalle allmektige byråkrater (enten de er KIer eller en slags mennesker) om hjelp til å overleve én dag til. I stedet lever du godt som rentenist. Det trenger slett ikke å være noe stusslig liv. Ryktene sier at rentenistene som rømte til Sveits har det aldeles fortreffelig.

Skal etterkommerne våre ha de mulighetene som vi har hatt, må vi bevare nasjonalformuen vår, det vil si pengebingen. Ikke bare det; vi må la den fortsette å fylle seg opp.¹¹ Derfor:

Av hensyn til Jorda og av hensyn til etterkommerne våre: Blås ikke taket av pengebingen vår!

1Nei, der snudde det igjen og datt i noen sekunder, gitt. Så gikk det opp igjen.

2Hvis du ser på grafen som viser eksportverdien, ser du at den gjorde et stort hopp i 2022, og deretter har den holdt seg mye høgere enn før. Inntektene på gass har vært anslagsvis 2.200 milliarder høgere enn de ville ha vært uten Putins krig, og inntektene fra olje har vært ca 1.000 milliarder høgere. Dette er grunnen til at alle europeere unntatt vi norskinger meiner vi bør yte atskillig MER til Ukrainas forsvar enn de milliardene vi gir. Men vi trives svært godt som krigsprofitører, og synes vi er gavmilde når vi gir noen almisser som et lite plaster på vår egen samvittighet. Vi begriper ikke at noen kan synes vi er utrulig kjipe når vi ikke bidrar med mer enn 86 milliarder i året, av en ekstrafortjeneste på over 3000 milliarder.

3Nå har riktignok Trump gitt Putin drahjelp i strevet for å få opp prisen på olje og gass, slik at vi profitterer litt ekstra på Trumps krig også,. Men det går jo over så snart Trump går over. Putin er mye seigere, er jeg redd.

4Noen historikere har påpekt at sølv fra Sør-Amerika bare utgjorde en liten del av sølvmengden i spanske mynter. Dermed kan ikke sølvet fra Sør-Amerika ha bidratt noe særlig til inflasjonen, blir det hevdet. Men det må være en alt for enkel måte å se økonomien på: Flommen av sølv fra Sør-Amerika førte til at verdien av sølv falt kraftig, enten sølvet befant seg i mynter eller i barrer, som også var et betalingsmiddel.

5«Vi kan kjøpe hele Sverje hvis vi vil, // vi kan kjøpe hele Sverje hvis vi vil - « sang rølpere og rånere på sine pilgrimsreiser til Karlstad hver skjærtorsdag. I dag krever både rånere og populister svenske priser på matvarer, polvarer og bensin, uten at de samtidig slår et slag for å komme ned på svenske lønninger.

6Når sant skal sies, bruker hun også å påpeke opplagte milliardsluk som regjeringa har ansvaret for. Problemet er at hun vil erstatte disse slukene med andre milliardsluk. I den beste av alle verdener ender det opp med at hvert parti, hver politiker, får sitt eget pengesluk som kan brukes til å hilse hjem: Se, hvor flink jeg er til å bruke penger som dere har glede av!

7For som vi veit, kreves det stor kløkt og kompetanse å arve noen hundre milliarder. Dette er en kompetanse vi virkelig har bruk for her i landet. Nå er det Sveits som nyter godt av den i stedet.

8Velgeren trenger altså ikke å holde seg for nesen mens hun stemmer på Trumps korrupte kandidat. Hun kan bare sitte rolig og unnlate å stemme, mens hun i sitt stille sinn håper at hennes korrumperte medborgere stemmer inn Trumps nye flertall – da får hun pengene helt uten å gjøre noe for dem. Eller kanskje ikke: Trump bruker ikke å innfri valgløftene sine. I dette tilfellet – heldigvis.

9«Så hun kan kjøpe // ei flaske seksti og ha det gøy», står i den parodien på «Blåveispiken» som begynner: «Jeg går og rusler en tur i Vika...». Den er så grov at jeg ikke vil gjengi hele teksten, blyg og dannet som jeg er.

10Fra tid til annen dukker det opp overskrifter om naturrikdommer som skal bli «Den nye oljen»: For noen år sia var det thorium ( https://www.tu.no/artikler/norsk-thorium-kan-inneholde-120-ganger-mer-energi-enn-all-olje-og-gass-pa-norsk-sokkel/235841 ), og straks meinte FrPerne at nå måtte vi satse på thoriumkraftverk. Nå er det sjeldne jordarter som etterkommerne våre muligens skal leve av. Kanskje, kanskje. Men fortsatt er det sånn at en trillion i banken er bedre enn ti trillioner i lufta.

11Javisst, det kan hende at all sparing er forgjeves: USA kan gå konk (de tåler ikke flere presidenter som Trump). Vi kan få ny verdenskrig. Jorda kan bli truffet av en diger meteoritt. Like godt å bruke pengene mens vi har dem! Reis på jaktsafari og skyt det siste neshornet før det blir utryddet. - Men om verden går under på grunn av gigantvulkanen i Yellowstone, så har du ikke særlig glede av at vi har investert alle trillionene i skipstunneler og gigantiske motorvegprosjekter heller.

Triste tilstander på Nordstrand, Bekkelaget og øyene utafor

 

Nordstrand Blad rapporterer om fattigdommen som rammer «the Highlands and the Islands» - altså Nordstrand, Bekkelaget, Malmøya, Ormøya og Ulvøya. Hør bare: ( https://www.noblad.no/flere-luksusboliger-sliter-med-a-bli-solgt-prisen-kuttes-med-millioner/s/80-56-6035 ): «Flere dyre boliger på Nordstrand og øyene har fått kraftige priskutt etter lang tid på markedet. Én ble solgt nesten ti millioner under den opprinnelige prisantydningen.»

Avisen gir flere eksempler på selgere som har satt ned både strandeiendommer og store eiendommer innerst i blindveger med flerfoldige millioner, og likevel sliter med å få solgt. Mellom linjene i avisen aner vi hvordan fortvilelsen gnager. Ikke rart at folk klager over stigende renter og annen elendighet!¹

Som eier av et mer beskjedent hus i dette området bør jeg altså klore meg fast, ellers taper jeg mange kroner i forhold til verditakst.² Derimot håper jeg at skattefuten merker seg de sørgelige tilstandene og justerer sine eiendomsskatteforventninger tilsvarende. Ellers er jeg sikker på at fortvilte – men ytterst taleføre - skattytere i hele bydel Nordstrand gjør oppmerksom på disse tallene.

Jeg skal ikke klage (mer enn vanlig). Det bør derimot Ine Søreide gjøre hvis hun vil framstå som en truverdig opposisjonsleder, meiner Trygve Hegnar. ( https://www.dagbladet.no/nyheter/slakter-soreide-rene-sovemedisinen/85117242 ) På sin vanlige subtile måte kritiserer han Søreide for at hun ikke markerer seg kraftigere og setter «Høyre i førersetet på skatt, innvandring, helse, eldreomsorg eller klima.» Hun bør bl a trå til og «innføre karensdager i sykepengeordningen, beholde avgiftskutt på drivstoff, og harmonisere alle avgifter på drikkeholdige varer til svensk nivå». Hun bør i det hele tatt fokusere på problemer som folk flest sliter med i hverdagen³, slik at hun sikrer enda kraftigere inflasjon og enda høgere rentehopp.. Og er det noen som kjenner på kroppen hvilke problemer folk flest sliter med når det gjelder bensinpriser og rødvin, så er det sikkert Trygve Hegnar.

Bak fasaden er det altså mye trist og leit, også i velstands-Norge. Ikke minst er shoppingturene til London blitt svindyre. Da bør i hvert fall polprisene ned på svensk nivå.

Altså: Ikke akkurat Heisan, Montebello – men kanskje: Heisan, Nordstrand.

1Nå kan det jo tenkes at enkelte huskjøpere – særlig unge folk som ikke har vært flinke til å arve – synes at fall i boligpriser generelt er en god ting, ikke minst i Oslo. Men dem bryr vi oss ikke om! Vi hører jo etter når analytikeren med gråtkvalt røst redegjør for hvor dårlig det går på markedet akkurat nå, og reporteren er helt enig med ham.

2Nå ja: Taksten på akkurat denne boligen var ikke mye å hoppe i taket for, etter flerfoldige års slitasje. Min utrettelige ektefelle (og våre ikke fullt så utrettelige bankkonti) arbeider iherdig med saken. Det kommer til å bli bra – men ikke si det til futen.

3Slik at hun bidrar så godt hun kan til økt forbruk, enda litt mer inflasjon og enda litt høgere rente.

Aftenposten trykkes ikke med blysats lenger

 I tidenes morgen var jeg redaktør i studentorganet «Under Dusken». (Noe skulle jeg jo fylle livet mitt med mens jeg slepte meg gjennom studiene.¹) Ved avsluttet redaksjon – langt på siste natt før tidsfristen – trasket jeg gjennom Trondheims gater, ned til avisen «Nidaros», og slapp konvolutten med de ferdigskrevne og uttegnete arkene ned i postinntaket til setteriet. Dagen etter gikk jeg tilbake, opp i setteriet, og fulgte med mens de flinke typografene formet spaltene på fortreffelig faglig vis i blysats. Av og til «forbedret» jeg enkelte tekster mens jeg satt der, fristilt fra den løpende kvalitetskontroll som øvrige og ivrige redaksjonsmedlemmer ellers utførte på skriveriene mine. Da kunne tankene mine gå til Dostojevskij, som også satt i avisens setteri og skrev mens kreditorene ventet som grådige ulver ved porten. (Riktignok skrev han nye avsnitt til «Brødrene Karamasov», mens jeg skrev nye, sinte innlegg mot Sos. Stud., og ingen kreditorer ventet utafor – jeg hadde jo både Statens Lånekasse og Foreldrebanken i ryggen.)

Ikke ett vondt ord om typografene i «Nidaros»: Jeg fikk stor respekt for faget og kompetansen deres mens jeg satt i lokalene og fulgte arbeidet. Men forbundet deres kunne, med sitt monopol på et uunnværlig produksjonsledd, holde avisene som gisler for lønnskrav og arbeidsbetingelser som var utenkelige på andre arbeidsplasser. Etterhvert presset ny teknologi seg på, med offset-trykk og filmtrykk, men fortsatt hadde typografene monopol på det avgjørende leddet – utforming av avissidene. I «Aftenposten», for eksempel, var rutinen lenge slik at journalistene skrev sine stykker på skjerm. Så skrev de ut teksten og leverte den på papir til typografene, som tastet den inn på nytt. En journalist kunne bare våge å nærme seg denne delen av prosessen! Dobbeltarbeidet fortsatte i år etter år, fordi typografene kunne lamme hele produksjonen på forskjellige måter. Dette kunne fortsette så lenge avisen tross alt tjente gode penger. Aftenpostens Grafiske Klubb hadde på sitt beste 322 medlemmer, ifølge DN-journalistene Gjernes og Nordahl. («Avis på trått papir», DN 01.12.01.)

Så kom det trangere tider, ny ledelse, sluttpakker og konflikt – som avisen til sjuende og slutt vant. I dag sitter det ingen og skriver inn tekstene på nytt, basert på utskrifter som journalistene har levert.

Typografene hadde et monopol som satte dem i stand til å holde strupetak på arbeidsgiverne. Men i det lange løp kunne de ikke forsvare privilegiene sine i kampen mot ny teknologi.

I dag streiker flygelederne i Norge. Ifølge arbeidsgiverforeningen Spekter har de sagt nei til en lønnsøkning på 62.000, på toppen av en gjennomsnittlig inntekt på 1.658.755,-. ( https://kommunikasjon.ntb.no/pressemelding/19032509/flygelederforeningen-med-uforstaelig-streik-pa-avinors-flyplasser?publisherId=89834&lang=no )

Riktignok utfører en flygeleder et svært viktig arbeid, basert på en spesialisert utdannelse. Det samme gjør en sjukepleier. Men i motsetning til sjukepleieren har flygelederen et arbeidsmonopol. Derfor kan flygelederne stille omtrent så ublu krav som de vil.

Samtidig sager de over den greina de sitter på. For - også i motsetning til sjukepleieren – utfører flygelederen et arbeid som i sin helhet kan utføres av kunstig intelligens en dag. Og den dagen rykker nærmere for hver eneste ekstra måneslønn som foreningen deres presser ut av lønnssitronen.

Det kommer til å bli spetakkel, streiker og langvarige kamper for hvert trinn av ny teknologi som blir innført, selvfølgelig. Flygelederne vil fortsette med manuell kompetanse så lenge de bare kan. Men til slutt vinner økonomien, slik den alltid gjør.

Aftenposten trykkes ikke lenger med blysats. Flytrafikken kommer heller ikke til å bli ledet med blysats i det lange løp.

Imens kan du grue deg til den dagen Rørleggerforbundet oppdager hvilken monopolmakt de har.

1«Synes livet fullt av motgang, synes dagen trist og grå // Det kan aldri bli så ille som den gang på NTH // Fire år på harde benker der du døste likeglad // mens de visne professorer tygde drøv på Gud vet hva // Trondhjemstiden, gamle venn, gid den aldri kom igjen // det var pengemangel, hybelnød og slit hvor du kom hen // og den by hvorom man sa var studentertidens stad // ga deg gnagsår på din hjerne som du aldri kommer fra.» (Mel. «Mandalay»; les mer av «Den gledesløse by» i «Smørekoppen».)

Skumring midt på dagen

 

Solformørkelsen i går ble en skuffelse. Her i Vestre Gran kunne vi bare se den på fjernsynet. Et tjukt skylag hadde lagt seg til rette foran Sola. Jeg hadde forberedt meg med dobbelt lag svart film, men det var fullstendig bortkastet. - Da formørkelsen ifølge fjernsynets solformørkelsesreporter nådde sitt maksimum, var skylaget ekstra tett, og under høydeøvelsen i tikamp var det en anelse mørkere enn normalt. Solformørkelsesturistene på Island hadde mye større utbytte av hendelsen, etter reportasjen å dømme.

Derimot var det klarvær her i bygda den 30. juni 1954, den foreløpig siste gangen en total solformørkelse var synlig over fastlands-Norge. Jeg hadde forberedt meg enda grundigere den gangen, med sotet vindusglass og tidstabeller. Jeg hadde lest meg grundig opp på måner og planeter i «Verden og vi». Dessuten hadde jeg lest «Rød planet» (Heinlein) og «På tokt i verdensrommet» (Lõnnerstrand), så jeg visste at det var mye rart ute i verdensrommet.

Formørkelsen var fin å se på gjennom det sotete glasset, og koronaen var fantastisk. Jeg prøvde å forestille meg hvor lange disse ildtungene ut fra Sola kunne være, sia de var synlige over en avstand på 150 millioner kilometer. Men geometrikunnskapene rakk ikke langt nok til at jeg kunne gjennomføre dét regnestykket.

Men det merkeligste hendte da formørkelsen var på sitt maksimum, det vil si da Sola var helt borte: Det ble helt stille.

Det var en fin sommerdag. Det plystret og kaklet, det sang og det fløytet, i skauen og i hagen og på åkrene: Svarttrost. Stær. Linerle. Spurv. Fluesnapper, bokfink, sisik, vipe – og en hærskare andre. På en sånn dag var det full konsert fra morgen til kveld. Unntatt da Sola forsvant, da vi opplevde skumring midt på dagen.

Nå er det permanent skumring. Ikke med hensyn til lysstyrke, men med hensyn til lyd. Hadde vi hatt en total solformørkelse på en strålende sommerdag i år, ville vi ikke ha lagt merke til at konserten ble helt stille, for det er ingen konsert. Sommerdagen er blitt permanent taus – like taus som under solformørkelsen i 1954.

Unntatt bilduren, selvfølgelig. Den stilner ikke; den har økt på. For femti år sia måtte jeg vaske bort insektene fra bilruta etter hver biltur mellom Nittedal og Vestre Gran. Nå kjører jeg stadig mellom Oslo og Vestre Gran uten å få så mye som en mygg på ruta.

I løpet av levetida mi har du og jeg og naboene våre klart å utrydde mesteparten av det dyrelivet vi er avhengige av. Utryddelsen fortsetter, og alt tyder på at vi kommer til å fortsette til hver eneste flue og hver eneste spurv er borte.

Men rett skal være rett: Jeg var på Rånåsen i går, og der fikk jeg se ei humle.

Ordføreren og regnestykkene

 

Ordfører Sekkelsten (H) i Fredrikstad har fått NAV til på regne ut hvor mye en sosialhjelpmottaker med sju unger kan motta i ytelser. Svaret har sjokkert ham: 823.200 kan vedkommende motta, og mye av det er skattefritt, sånn at en person i fullt arbeid måtte tjene nesten en million for å sitte igjen med like mye etter skatt.

Ordføreren har ikke klart å holde sjokket inne i seg. Han har delt det med allmennheten via Fredrikstad Blad, NRK og mange andre megafoner. Sjokket har også gitt gjenlyd i de asosiale mediene, hvor skarer av freppere, norgesdemokrater og innvandringsmotstandere har krevd innstramming. «Forsvar velferdsstaten! Det må alltid lønne seg å arbeide!» Er det rart folk blir fortørnet, forbasket og forbitret?

Sekkelsten er statsviter og jurist, og hadde antakelig til salt på egget allerede før han ble ordfører. Nå har han i tillegg fått status som en nasjonal helt i kampen mot sløseri og trygdemisbruk. Og enda så sjokkskadet som han er, befinner han seg fortsatt på livets solside – i Dax Atten, Aftenpotten, Ekko og andre organer for de flinke og vellykte. Stønadsmottakerne, derimot, har ingen offentlige talspersoner. De gjømmer seg så godt de kan unna på skyggesida, der flodbølgene av fordømmelse fosser over dem.

Jeg har ikke samme tilgang til regnehjelp fra NAV som ordføreren har. Men på padden min bor det en flink liten aiai, og den hjelper meg når jeg går meg vill i irrgangene av støtteordninger og fradrag. Denne aiaien har hjulpet meg å finne ut følgende:

En eneforsørger kan ha rett til barnetrygd, utvidet barnetrygd, ekstra småbarnstillegg, overgangsstønad, stønad til barnetilsyn og skolepenger/tilleggsstønader. La oss beregne tilskudd pr år:

• Barnetrygd for 7 mindreårige barn utgjør, ifølge aiaien, kr 2012 x 7 x 12 = 169.008

• Utvidet barnetrygd: Kr 2572 x 12 = 30.864

• Ekstra småbarnstillegg for ett eller flere barn under 3 år: Kr 712 x 12 = 8.544

• Stønad til barnetilsyn for tre eller flere barn: Maks. 7.237 x 12 = 86.644

• Stønad til skolepenger: Max (universitetsnivå – fulltidsstudent) = 81.102

• Overgangsstønad: Max kr 25.603 x 12 = 307.236

Totalt så langt: 675.708. Av dette er det bare Overgangsstønad, 307.236, som er skattbar inntekt i vanlig forstand. Stønad til skolepenger, 81.102, er en ekstrastønad som eneforelderen kan få mens hun utdanner seg til yrkeslivet. Resten, 295.060, er ikke behovsprøvde, skattefrie tilskudd som enhver eneforsørger med sju unger har krav på. Uavhengig av inntekt. Hvis ordføreren plutselig blir eneforsørger for 7 mindreårige, har han krav på nøyaktig det samme skattefrie beløpet – på toppen av sin egen (million)inntekt.

Overgangsstønaden er et tidsbegrenset tilskudd. Hvis eneforsørgeren skaffer seg arbeidsinntekt som overstiger 1/2 G (folketrygdens grunnbeløp), blir stønaden avkortet med 40 øre pr. krone tjent utover dette. Kan det være disse 40 ørene som avholder eneforsørgeren fra å skaffe seg jobb?

Kanskje ikke! Jeg kjenner ingen som synes at 307.236 er overvettes godt betalt i en fulltidsjobb. Og om eneforsørgeren gir avkall på overgangsstønaden og skaffer seg en jobb der hun tjener 50.000 eller 100.000 eller 500.000 mer, så beholder hun de 295.060 skattefrie tilskuddskronene uavkortet – akkurat slik ordføreren ville gjøre i samme situasjon. Det er altså verken barnetrygden eller overgangsstønaden som frister eneforsørgeren bort fra yrkeslivet. Du skal se det er livssituasjonen.

Men nå har ordføreren fra sin høgstatusposisjon pekt ned på de få som måtte befinne seg i denne livssituasjonen og sagt: «Fy dere! Vi har ikke råd til dere og alle disse ungene.» Alle frepperne, norgesdemokratene og innvandringsmotstanderne jubler, og noen av dem skriver om «remigrasjon» i de asosiale mediene, ofte med STORE BOKSTAVER og mange utropstegn. Mens de sjøl gladelig mottar både barnetrygd og andre skattefrie ytelser de måtte være berettiget til.

Nå kan det hende denne eneforsørgeren har krav på sosialstøtte og bostøtte også – det har verken jeg eller aiaien min regnet på. Men slike ytelser ville hun i så fall ha krav på om hun hadde vært i lønnet arbeid til 307.236 i året også, så kommunekassa ville ikke ha merket den ringeste forskjell. Ordføreren tegner altså et falskt bilde, og det mistenker jeg at han veit.

Det finnes ingen annen måte å redusere utbetalinger fra sosialbudsjettet på enn å gjøre fattigfolk enda litt fattigere. Men inntil videre er de lovbestemte ytelsene lovbestemte, og det kan ikke lokalpolitikere gjøre noe med. Derimot er det fullt tenkelig at kommunenes personalkostnader kan reduseres betraktelig. Det samme gjelder kommunenes finanskostnader, som øker for hver eneste ny investering. (Se f eks her: https://kvernvold.blogspot.com/2026/05/elefanten-i-kommunestyresalen-om.html )

Både økende personalkostnader og galopperende finanskostnader er ting som en ordfører faktisk kan gjøre noe med. Men det er jo enklere å peke.

En flink kjekkas redder menneskeheten fra astrofagene

 

Jeg har ikke lest «The Martian» av Andy Weir. Av omtalene syntes jeg den virket som en oppdatert utgave av Rex Gordons klassiker «First on Mars». Romanen kan jo være et mesterverk likevel, men jeg foretrekker fortellinger baswert på originale idéer. Derfor har jeg i stedet lest samme forfatters Hugo-nominerte roman «Project Hail Mary», som av enkelte kommentatorer nevnes som én av historiens ti beste science fiction-romaner, på linje med Heinleins «The Moon is a Harsh Mistress» og le Guins «The Left Hand of Darkness».¹ Oftere blir den nevnt som en av historiens aller beste hard sf-romaner.²

Jeg kan bekrefte at dette er hard sf så det holder. Den er også basert på opptil flere originale idéer.

Hovedpersonen, Ryland Grace, er en tidligere forsker som har studert muligheten for liv på exoplaneter, altså planeter i andre solsystemer enn vårt. Han har oppgitt sin forskerkarriere på grunn av kraftig motstand mot studier han har publisert. I sine studier har han gått ut mot den gjeldende oppfatningen i exobiologien, nemlig at det kreves flytende vatn for at det skal oppstå liv. Dermed finnes det, ifølge gjengs oppfatning, en sone rundt stjerner der livet kan tenkes å ha oppstått. Utafor denne sonen er det for kaldt; innafor er det for varmt.

I sine studier har Grace gått ut fra en enkel definisjon av liv: Komplekse molekyler som er i stand til å kopiere seg sjøl, der enkelte kopier kan inneholde avvik fra originalen. Da settes det i gang en evolusjon der de molekylene som utnytter energi og omgivelser best formerer seg, på bekostning av alle de andre kopiene. Og en slik prosess, har han hevdet, kan foregå i helt andre miljøer enn flytende vatn, både mye varmere og mye kaldere. Det finnes altså ingen spesielt gunstig sone: Liv kan ha oppstått overalt.

Dette resonnementet burde være enkelt å følge og etterprøve. Likevel har Grace møtt så mye motstand i fagmiljøene at han har trukket seg tilbake fra forskningen. I stedet underviser han ungdommer i realfag og har status som en skikkelig kul lærer. Han følger likevel med i det som publiseres på hans fagområde. En vakker dag får han oppreisning på en spesiell måte:

Astronomene har oppdaget at solintensiteten svekkes. Denne svekkelsen går langt ut over den sykliske variasjonen over perioder på 11 år, der energifluksen varierer med pluss/minus 0,7 promille. Den svekkelsen som observeres nå, er mange ganger større enn den sykliske variasjonen, og den fortsetter å øke.

Svekkelsen blir etterhvert satt i sammenheng med et merkelig lysfenomen, en lysbue mellom Sola og Venus. Forskere verden over kaster seg over problemstillingen. Fortsetter svekkelsen, vil verden gå inn i ei ny istid. Astronomer analyserer historiske måledata for nærliggende stjerner, og finner en foruroligende sammenheng: Med litt innbyrdes tidsforskyvning har alle sol-like stjerner i den lokale gruppa hatt et fall i lysintensitet. Det ser ut til å stabilisere seg ved en reduksjon på 10 %. Disse stjernene har en annen ting felles: En svak lysbue som strekker seg mellom stjerna og en nærliggende planet.

Det finnes ett unntak: Tau Ceti, 12 lysår borte, har den samme lysbuen, men har ikke hatt noen reduksjon i lysstyrke. - Men hvis Sola fortsetter å svekke seg til strålingsintensiteten er redusert til 90 %, altså til 1229 W/m2, vil temperaturene på Jorda falle ti-femten grader,³ og det kan skje i løpet av tredve år.

Jeg liker å gå hard sf-forfattere etter i sømmene: Hvor godt har han regnet på dette?

Svartlegemetemperaturen (den temperaturen Jorda ville ha hatt uten drivhuseffekt) er i dag på minus 18 C, ifølge Stefann-Boltzmann ⁴; dvs at drivhuseffekten utgjør en forbedring (fra vårt synspunkt) på 33 grader. Med 10 % mindre sollys ville svaret bli minus 25 C, altså 7 grader kaldere. Brrr. Og drivhuseffekten ville ikke ha utgjort 33 grader; den ville ha vært mindre, på grunn av mindre vanndamp i atmosfæren.

Men drivhusefekten kan vi gjøre noe med, hvis vi absolutt vil. Metoden er godt kjent blant oss klimahysterikere. Og gamle ringrever i oppvarmingsfaget, som James Hansen, tidligere klimaforsker ved NASA, hevder at vi er på god veg allerede. (Se f eks https://jimehansen.substack.com/p/global-temperature-in-2025-2026-2027 ). Så det er sannsynlig at menneskeheten kunne motvirke trusselen på enklere, sikrere og langt billigere måter enn det som beskrives i denne romanen. Og ikke minst: På måter som faktisk er mulige.

Ved hjelp av sonder og observasjoner avdekker verdens forskere hva det er som skaper lysbuen: Det er myriader av mikroorganismer som henter energi fra Sola. Disse mikroorganismene får betegnelsen astrofager - «stjernespisere». Sondene klarer å fange noen få av disse fæle skapningene og bringer dem tilbake til Jorda, der de studeres intenst. Det viser seg at de har evnen til å omdanne energi til masse inne i seg. De kan også konvertere massen tilbake til energi, som de bruker til framdrift.

Prosessen er som følger: Astrofagene henter energi fra Sola og beveger seg til Venus. Der formerer de seg i stratosfæren og sender nye generasjoner av astrofager til Sola. De nye henter mer energi – og så videre. På den måten reduserer de altså, i løpet av tredve år, effekten fra solstråling til 90% av den opprinnelige. Mest oppsiktsvekkende: De ligner helt normale mikroorganismer med helt normalt DNA. Alt tyder dermed på at de har felles opphav med oss jordiske skapninger for ikke så mange milliarder år sia. De består av karbon, oksygen, hydrogen og diverse sporstoffer, akkurat som enhver annen 10 mikrometer lang mikroorganisme. De burde ha kokt i småbiter på nanosekunder i varmen på soloverflata, 6000 K. Men det gjør de ikke: De klarer på ubegripelig vis å holde en temperatur på 92 C, dag og natt, sommer og vinter, inne i cellen.

Oppsummert: De konverterer energi – solstråling – direkte til masse, og konverterer massen tilbake til energi ved behov. De holder samme temperatur, uavhengig av omgivelsene, og de bruker DNA ved formering, akkurat som du og jeg.

Det forklares ikke hvordan disse mikroorganismene klarer å konvertere energi direkte til masse og tilbake igjen. Tenk E = mC² : I hydrogenbomben omsettes under 1 % av massen til energi. Astrofagene omsetter 100 %.

Disse naturstridige fenomenene er det ikke mulig å regne på. Men noe jeg kan beregne er konvertering av energi til masse. Og omvendt.

Når astrofagene formerer seg så fort at de spiser opp omtrent 10 % av Solas utstråling, betyr det at de konverterer 3,8 x 10^{2 5} Nm energi til masse hvert sekund. Det utgjør, ifølge Einsteins aller mest berømte formel, sier og skriver 4,22 x 10²⁴ kg masse i sekundet. Hydrogen er det mer enn nok av på Sola, men oksygen, karbon og sporstoffer reiser de til Venus for å hente. Og det gjør de ved å orientere seg mot absorbsjonslinjene til CO2.

Astrofagene bruker den energien de stjeler fra Sola til å bevege seg. På sin ferd mellom Sola og Venus akselererer de seg opp til 92 % av lyshastigheten. På Venus stanser de opp, formerer seg, og reiser tilbake til Sola med samme hastighet – 92 % av lyshastigheten. I likevekt, når det dannes like mange nye stratofager som det dør, bruker altså astrofagene bevegelsesenergi tilsvarende 4,22 x 10²⁴ kg masse i sekundet.⁵

I en levende celle utgjør karbon 45-50 % av den tørre biomassen, står det i pediaen. ⁶ Oksygen utgjør omtrent like mye. En levende celle inneholder minst 80 % vatn, så den tørre biomassen utgjør bare 20 %. Halvparten av dette er karbon. Dermed utgjør karbon omtrent 10 % av massen til de nye cellene. For å opprettholde den formeringstakten som krever 10 % av solas energi, hentes det altså 4,22 x 10²³ kg karbon i sekundet. For husk at det dannes nye astrofager hele tida: Det er de nye astrofagene og de svimlende hastighetene som gjør at disse snylterne fortsetter å beslaglegge 10 % av solenergien.

Venus-atmosfæren har en samlet masse på 4,8 x 10²⁰ kg⁷ . 96,5 % av dette er CO2, og karbon utgjør 27 % av massen i et CO2-molekyl. I Venus-atmosfæren finnes det følgelig 1,25 x 10²⁰ kg karbon.

Jaha: Alt karbon i Venus-atmosfæren er oppbrukt på (1,25 x 10²⁰ kg karbon / 4,22 x 10²³ kg karbon pr sekund) = 0,0003 sekunder, slik disse astrofagene driver og formerer seg og farter rundt. Oksygenet varer litt lenger – kanskje 0,0008 sekunder. Det blir ei veldig kort istid, med andre ord.

Tilbake til historien: Vår helt Grace blir rekruttert til den internasjonale kampen mot astrofagene på grunn av den kompetansen han har dokumentert i sine tidligere arbeider om xenobiologi. Før han veit ordet av det, er han også blitt tvangsrekruttert til en sjølmordsekspedisjon som skal reise til Tau Ceti, finne ut hvorfor akkurat denne stjerna unngår å bli spist opp av astrofager – og sende svaret tilbake til Jorda. Svaret må de sende med sonder, for stjerneskipet deres har bare drivstoff nok til en enveisbillett.

Grace vakner opp etter å ha vært fryst ned under nesten hele overfarten (et vanlig knep i romreiser som går over mange år). De to andre deltakerne på ekspedisjonen er døde, så han må gjennomføre oppdraget sitt helt aleine. Først aner han ikke hvor og hvem han er; så husker han gradvis hva ekspedisjonen går ut på, og så begynner han å løse oppgaven.

Turen til Tau Ceti har tatt tretten år, slik folk på Jorda måler tida. Å sende sonder tilbake vil kreve nye tretten år. Dermed har ikke de desperate jordboerne lang tid på seg til å hindre nedfrysing av planeten – hvis vår helt finner løsningen. Og det gjør han. (Selvfølgelig gjør han det: Når hovedpersonen er historiens forteller, veit vi jo at han mot alle odds kommer til å overleve. Bare i en skrekk- eller fantasiroman er det mulig å avslutte historien med: «Så døde jeg, og dette var min historie.» Men dette er ikke en fantasi- eller skrekkroman – det er en hard sf-historie.)

Stjerneskipet har brukt astrofager til framdrift; et like effektivt framdriftsmiddel som antimaterie. En spør seg umiddelbart: Hvorfor ble det ikke laget mange nok astrofager til at ekspedisjonen kan reise hjem igjen også? Som oppdragsgiver ville jeg ha tenkt at en sjanse til å overleve ville ha gjort underverker for motivasjonen til mannskapet.

I den virkelige verden finnes det, som du veit, ikke astrofager. Så jeg vil ikke anbefale astrofag-dyrking som metode til å få fart på stjerneskipene våre. Antimaterie, derimot, er det mulig å dyrke. Les mer her om hvordan stjernereiser kan bli mulige i praksis: https://kvernvold.blogspot.com/2020/02/slik-kan-vi-reise-til-stjernene.html

På stjerneskipet sitt har Grace et laboratorium som overgår en kjemikers villeste drømmer, instrumenter som adlyder hans minste vink og funksjoner han kan utløse ved å snakke til dem. I tillegg besitter han teoretiske kunnskaper som gjør at han kan beregne seg fram til løsningen på ethvert teknisk problem han møter (og det er ikke få), og snarrådighet til å gjennomføre enhver løsning han regner seg fram til. Han er med andre ord en utrulig flink fyr. Han har dessuten en gjennomført kjekkastone som får meg til å lure på om han begriper noe som helst av sin egen og menneskehetens krise: Her befinner han seg mer aleine enn noe annet menneske før ham har vært. Her er han dømt til å dø, og samtidig kreves det av ham at han skal redde livene til flere milliarder mennesker. Du og jeg og omtrent alle jeg kjenner ville ha gått i oppløsning i en sånn situasjon. Men ikke denne fyren; han har en personlighet og et sjelsliv helt uten dybde. Hele fyren er bare overflate.

En truverdig hovedperson kunne kanskje ha klart å lime sammen igjen noen biter av sitt oppløste jeg, etter å ha tatt hele situasjonen inn over seg. En slik person kunne ha klart å tenke: - Jeg kommer til å dø her. De milliardene som jeg kanskje kan klare å redde har ingen anelse om hvem jeg er. Ingen kommer til å takke meg. Likevel vil jeg gjøre alt jeg kan for å redde dem. Å tenke slik, etter å ha innsett alvoret i sin egen katastrofe, ville jeg ha opplevd som ekte heltemot. Men Grace trenger ikke å sette sammen igjen noe som helst av en oppløst personlighet: Han har nesten ingen. Han viser ikke heltemot – han fortsetter bare å være en veldig flink fyr, uten flere egenskaper enn det.

Høres det ut som om jeg misliker denne fyren? Jeg gjør ikke akkurat det. Han er bare likegyldig for meg som person, og det kan ingen av de flinke beregningene hans rette på.

Det dukker forøvrig opp en person til: En nærliggende, fremmed sivilisasjon har også problem,er med astrofagene, viser det seg. Så denne andre personen – fra et miljø som er helt inkompatibelt med jordisk liv – er ute i samme ærend. Denne fremmede sivilisasjonen slumper nemlig også til å befinne seg på omtrent samme teknologiske nivå som Jorda, og bruker noen av de samme teknikkene.

Jaha: Jorda er 4,5 milliarder år gammel. En eneste art har hatt en teknologisk sivilisasjon i stand til å planlegge romfart i 100 år, for å ta godt i. Hvor stor er sjansen for at det finnes ei nærliggende stjerne der det også slumper til å befinne seg en teknologisk sivilisasjon på omtrent samme nivå? (Hint: Begynn med å beregne 100/4500000000. Så kan du fundere på hvor sannsynlig det var at vår egen art skulle oppstå i det hele tatt. Se også: https://kvernvold.blogspot.com/2020/10/vi-er-aleine-i-universet.html .)

Jeg tenkte forøvrig at jeg skulle knipe forfatteren i en regnefeil, men det klarte jeg ikke. Stjerneskipet akselereres med 15 m/s² over de første 6 lysår, og deretter bremses det med 15 m/s² over de neste 6. (Grace, som er vant til Jordas tyngdekraft på 9,82 m/s², kjenner seg temmelig kraftlaus når han vakner. Det har han en god grunn til.) Da tar hele turen 13 år slik en Jordboer ser det, men bare 4 år på romskipet på grunn av relativistisk tidsdilatasjon. Slik står det i boka, og jeg griper straks kalkulatoren og de relativistiske formlene og kontrollregner. Jeg finner dessverre at forfatteren har regnet irriterende riktig.

Dette er altså en hard sf-roman som har sine regnestykker på det tørre. En perfekt spenningsroman, for oss som liker sf av det virkelig harde slaget. Romanen har bare to problemer: Hovedpersonen og astrofagene. Med andre ord, de to viktigste elementene i boka.

Det er ikke brått sikkert at jeg kommer til å lese flere bøker av Andy Weir: Noen Heinlein er han ikke. Han er ikke en Tchaikovsky heller. Men han får mange fiffige ideer, og han er flink til å regne – de gangene han prøver.

1Dette er riktignok kommentatorer som aldri har hørt om (for eksempel) Capec, Zamjatin eller Boye. Eller for den saks skyld, Wells og Verne. Men enhver kommentator er begrenset av sin egen horisont, og det må vi leve med.

2Av en eller annen grunn dukker også Asimovs «Foundation»-trilogi ofte opp på denne lista. Viiirkelig? Asimov skrev sine bøker lenge etter at Einsteins fartsgrense ble kjent. Det skulle en ikke tru når en leser disse bøkene. Noen forfattere lister seg forbi fartsgrensa gjennom hyperrommet, ormehøl og liknende påfunn, men hos Asimov eksisterer ikke fartsgrensa i det hele tatt. Hans univers er en kosmisk utgave av Romerriket, hvor alle forholder seg til samme kalender.

3Da kommer Sola til å stråle omtrent like sterkt som den gjorde for 1 milliard år sia. Jorda var da ingen isplanet den gangen heller? - Nei, men det kom av at CO2-innholdet i atmosfæren var minst 10 ganger så høgt som nå, og at metaninnholdet sannsynligvis også var mye høgere. Enda mye sterkere drivhuseffekt enn i dag, med andre ord.

4 M(σ)=σT4 (se Store Norske Leksikon, Wikipedia eller nærmeste lærebok i termodynamikk.)

5Ikke alle astrofager dør i vårt eget solsystem. En god del forsvinner ut i rommet og smitter andre solsystemer – det er slik astrofagene sprer seg. Forskerne finner etterhvert at grensa for hvor langt de kan smitte andre stjerner er 8 lysår. Når de reiser rundt med en hastighet på 0,92 ganger lyshastigheten, kan du bruke formelen for relativistisk tidsdilatasjon til å finne ut at de lengstlevende astrofagene dør i løpet av litt over 3 år. Uhorvelig lang levetid for en skarve mikroorganisme, spør du meg.

6https://en.wikipedia.org/wiki/Carbon-based_life

7https://en.wikipedia.org/wiki/Atmosphere_of_Venus

FIFA (og Infantino) vinner alltid til slutt

 

De fire store på FIFAs ranking gikk til semifinalene. Det er jo bra, for det tjener FIFA (og Infantino) mer penger på enn om (f eks) sånne nullnasjoner som Egypt, Sveits eller Norge hadde kommet dit: Argentina med verdens (fortsatt) største stjerne, og med fotballens evige husgud Maradona på laget, gir garantert flere TV- og sponsormilliarder enn stusslige Egypt eller tafatte Sveits. Og i økonomiske termer teller Norges 5,5 millioner omtrent 1/10 så mye som Englands 55 fotballgale millioner.

Egypt trudde de hadde gått opp i 2-0 mot Argentina. Det trudde dommeren også! Men ikke VAR. Det finnes jo alltid en forseelse som er oversett; et frispark som ikke er dømt. Og VAR gikk så langt tilbake som de måtte gå for å finne en sånn forseelse: Et frispark som muligens burde ha vært dømt 17 sekunder tidligere, i den andre enden av banen! Dermed ble målet annullert, det forsømte frisparket utført, og Argentina vant ettmålsseieren sin.

Mot Sveits blåste dommeren for frispark mot Argentina: Han meinte å ha sett at en argentiner felte den beste angrepsspilleren til Sveits i ei takling som var så grov at synderen fikk gult kort. Men på nettet satt VAR og fjerndømte kampen, og fra et annet sted i landet kunne de se at sveitseren hadde filmet. Dermed ble det gule kortet gitt til sveitseren i stedet. Han hadde ett fra før, og dermed måtte han ut. (Tenk Haaland utvist i kampen mot Brasil.) Argentina vant knepent.

Sia du er norsk, i hvert fall så norsk at du leser dette, veit du hva som hendte i kampen mellom England og Norge: Haaland ble utsatt for et kraftig brytertak, så tok han igjen og dyttet. Dermed datt engelskmannen på baken, ubegripelig ustø som han var. Følgelig ble Norge fratatt et mål som Haaland ikke hadde vært involvert i. Seinere klarte verken dommeren eller VAR å se at ballen bråstoppet høgt oppe i lufta etter utspill fra keeper. Ballen datt ned i beina til en engelsk spiller. Mål! Og England vant knepent.

Dermed er alt og alle på plass: De fire store møtes og garanterer maks fortjeneste. Geoff Hurst er i The Order of the British Empire, Maradona er i himmelen, og Infantino er i FIFA. Han er kanskje ikke helt Gud, slik som Maradona, men han er en god stedfortreder. Dessuten håver han inn grassalt mye penger til seg og sine, og det er jo tross alt det viktigste i toppfotballen.

Men jeg er ikke sikker på at jeg kommer til å se semifinalene eller finalen. Jeg konser kanskje på Tour de France i stedet.