Elefanten i kommunestyresalen: Om lånebobler og sentralisering

 

Vi hører fra alle landets ordførere at behovet for tjenester stadig øker (eldrebølge, unge utafor arbeidslivet, nye helseutfordringer etc), samtidig som kommuneøkonomien blir trangere og trangere. «Nå må staten komme på banen,» sier de i kor. De meiner at staten i år etter år har underfinansiert de stadig mer omfattende oppgavene som kommunene er pålagt, og krever at staten øker overføringene for å dekke behovet.

Nå er saken den at den snille og søkkrike staten allerede har økt overføringene så det monner, år etter år etter år, ved å grave stadig djupere i sparebørsa til ungene og barnebarna våre, det (nesten) utømmelige oljefondet. Men det blir aldri nok: «Tjenestebehovet øker raskere enn overføringene,» klager ordførerne. Det er ikke sant.

Det som er sant, er at ordførerne og kommunestyrene deres, helt på egen hånd, har sørget for at kommunenes utgifter hvert eneste år øker raskere enn overføringene. Denne kostnadsøkningen spiser opp overføringene mye raskere enn veksten i tjenestebehovet, men ordførerne snakker aldri om den. Elefanten i kommunestyresalen heter finanskostnader – altså renter og avdrag på lån. - Dette er utgifter som må betales før det blir bevilget ei eneste krone til ansatte i omsorg eller skole – forpliktelser som ordførere og kommunestyrer har pådratt seg, aldeles frivillig og på innbyggernes bekostning. La oss se på hva som har skjedd:

Ved inngangen til 2008 utgjorde den gjelden som skulle betjenes av kommunenes frie inntekter 208 milliarder kroner. I november 2015 hadde denne gjelden økt til 433 milliarder. ( https://www.nrk.no/norge/slik-har-kommunenes-gjeld-eksplodert-i-det-skjulte-1.12744143 ) Og i 2025 hadde den økt videre til 800 milliarder kroner. ( https://www.abcnyheter.no/stemmer/rentesjokk-for-norske-kommuner/1048795 )

Samtidig har renten økt, fra et (kunstig) svært lågt rentenivå etter finanskrisen – godt under 2,5 % fra 2009 til 2022 (https://www.smartepenger.no/bank-og-kort/774-styringsrenten ), mens en sikker betaler i dag må belage seg på minst 5 %.

2,5 % av 208 milliarder utgjør 5,2 milliarder. 5 % av 800 milliarder utgjør 40 milliarder. Mens kommunenes nominelle gjeld er blitt firedoblet, er kostnader i form av renter blitt åttedoblet. I tillegg kommer avdragene, som riktignok bare er firedoblet. Riktignok har krneverdien krympet, slik at 1000 kroner i 2008 tilsvarer 1564 kroner i 2025 ( https://www.smartepenger.no/div/777-inflasjonsstatistikk ). En nedgang i reell kostnad på 36 % monner likevel lite mot en økning i nominell kostnad på 700 %!

La oss se litt nærmere på disse tallene. Anta at lånene er tatt opp med ei gjennomsnittlig nedbetalingstid på 30 år – noe som er temmelig gjengs i kommune-Norge. La oss regne alle finanskostnader i 2025-kroner for at de skal være direkte sammenlignbare. Da blir finanskostnadene som følger, når alle beløp blir regnet om til 2025-kroner:

2009: Renter 7,966 millliarder; avdrag 10,622 milliarder – tilsammen 18,588 milliarder.

2015: Renter 14,906 milliarder; avdrag 19,875 milliarder – tilsammen 34,781 milliarder.

2025: Renter 40,000 milliarder; avdrag 26,667 milliarder – tilsammen 66,667 milliarder.

Altså: Fra 2009 til 2015 økte finanskostnadene, målt i faste kroner, med 10,4 %, hvert eneste år. Fra 2015 til 2025 var denne veksten kommet ned i 7 % - likevel fortsatt hvert eneste år.

Selvfølgelig har ikke økningen i statlige overføringer kunnet holde tritt med en sånn vekst. Men igjen: Denne veksten i utgifter har rådmenn, ordførere og kommunestyrer pådratt seg helt frivillig, gjennom sine egne vedtak om stadig nye investeringer.

Og hva er det blitt investert i? Skoler, rådhus, kulturhus, idrettsanlegg. Byfornyelse, parker, fasader, «sentrumsutvikling». Alt sammen ytterst verdige formål. Men samtidig rapporteres det, fra kommuner i hele landet, at løpende vedlikehold av kommunale formålsbygg har skrantet: Vind og vær sliter ned fasadene, men kommunen har ikke råd til å male og fikse dem. Tak og takrenner forfaller. Vinduer skiftes ikke ut. Nedslitte skolebygg blir enda mer nedslitt. I det hele tatt: Løpende vedlikehold koster mer enn kommunene har råd til. Samtidig tar kommunene seg råd til stadig nye investeringer. Hvordan kan dette ha seg?

Veldig enkelt forklart: For den jevne ordfører og den jevne kommunestyrerepresentant fortoner det seg billigere å bevilge 100 millioner til ei investering enn å bevilge 10 millioner til vedlikehold. Det henger slik sammen: Vedlikeholdet belastes årets regnskap direkte; det koster altså 10 millioner akkurat nå. Det betyr samtidig 10 millioner mindre til andre gode saker – lærere, sjukepleiere, saksbehandlere. (Skjønt saksbehandlere har administrasjonen alltid råd til – da får en heller kutte et lærerårsverk ekstra. Det er jo saksbehandlerne som behandler sakene og skriver innstillingene, veit du.)

100 millioner i investering, derimot, koster bare 5 millioner i renter (5 %) og 3,333 millioner i avdrag (1/30) på årets regnskap – tilsammen 8,333 millioner. Altså billigere i årets regnskap enn 10 millioner til vedlikehold. Dessuten:

Vedlikehold er det knapt en eneste innbygger som legger merke til: Lokalavisen skriver ingen store reportasjer om at vinduene i 2. etasje er skiftet. En flott, ny fløy på kulturskolen, derimot, er et synlig resultat her og nå: Den åpnes med promp og prakt; korpset spiller Gammel Jägermeister, ordføreren holder tale, og alle kan se at her er det sannelig blitt gjort noe. Dette er ordføreren sin som får til ting! Nå blir Ytre Grusdalen sentrum satt på kartet! Ikke rart at folk er begeistret. Ikke fullt så begeistret blir de kanskje hvis de tenker over at denne fornyelsen skal de betale for i 30 år, lenge etter at kulturskolen er nedslitt på grunn av manglende vedlikehold og må renoveres fullstendig.

10 millioner i vedlikehold utgjør altså mer på årets trange budsjett enn 8,333 millioner i finanskostnader. At bare 1/30 av den nye fløya er nedbetalt når ordføreren går fra borde, mens dassene fortsatt renner og murpussen flaker av, er et problem som neste ordfører får ta seg av. Og neste ordfører deretter igjen. Og... Den nåværende ordføreren har fått monumentet sitt og kan forlate kommandoposten med hevet panne og god samvittighet. Lykke til videre!

Den neste ordføreren kommer ikke til å få noe monument fordi om hun samvittighetsfullt betaler ned på den gjelden som den forrige har pådratt henne. Så hvis hun vil markere seg og vise at hun også får til ting, må hun finne et nytt stort prosjekt å gjennomføre. Så nå blir det sentrumsutvikling, gågater og flotte fasader til enda et par hundre lånte millioner. Og så videre. - På den måten stiger finanskostnadene videre, med 7 eller 10 eller 15 prosent hvert bidige år. Bare teik itt isi; barnebarna betaler.

En bivirkning – tilsiktet eller utilsiktet – av kommunale (over)investeringer er kraftig sentralisering. De aller fleste slike investeringer skjer nemlig i eller nær «sentrum», ofte med den begrunnelsen at da kan alle innbyggere ha glede av nybygget. (Investeringer i «periferien» har jo ingen andre glede av enn de som bor der; det er jo så langt dit fra sentrum – mye lengre enn den andre vegen.) Dermed får innbyggerne i «periferien» lov å være med og betale for investeringer som gjør virksomheter og eiendommer i «sentrum» stadig mer attraktive, og dermed mer verdifulle.

Min egen hjemkommune, Gran, er et eksempel på denne utviklinga. I 2009 hadde kommunen en netto lånegjeld på 231 millioner ( https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/Prop-124-S-2009-2010/id604522/?ch=1 ), opp fra ca 220 i 2007 ( https://www.oa.no/leserbrev/om-a-spare-seg-til-fant/o/1-81-4157648 ) . For å gjøre en lang historie kort: Ifølge årets budsjett vil lånegjelden i 2026 ende på 1611 millioner, og i 2027 vil den bli 1946 millioner! ( https://pub.framsikt.net/2026/gran/bm-2026-budsjett_og_okonomiplan_2026-2029#/ )

231 millioner i 2009 tilsvarer 354 millioner målt i 2025-kroner. Budsjettet for 2026 er også uttrykt i 2025-kroner. Målt i faste priser har altså netto lånegjeld økt med 9,4 % hvert eneste år. Det blir verre: Lånegjelden i 2009 representerte 20,45 millioner i finanskostnader for dette året. Gjelden i 2026 vil tilsvare ca 139 millioner i finanskostnader – begge deler beregnet ut fra 30 års avdragstid, men med 5 % rentebelastning i 2026, mot 2,5 % i 2009. I 2026 vil finanskostnadene utgjøre 9 % av kommunens frie inntekter; i 2027 over 10 %, og i 2028 over 11 %.

Finanskostnadene i 2026 blir altså nesten 7 ganger så store som de var i 2009, og i 2028 9 ganger så store, målt i faste kroner. Hvordan kom vi dit?

Kort fortalt: Da Ap sammen med SP hadde vunnet valget i 2011, gikk den nye ordføreren i gang med store investeringsplaner. I forslaget til budsjett og økonomiplan for 2012 satte han opp en oversikt over hvor mange hundre millioner kommunen kunne låne til alle slags gode formål, hovedsakelig nye sentrumsbygg. Deretter har kommunen gjennomført to store runder med skolesentralisering (utbygging i «sentrum»; nedleggelse av godt vedlikeholdte skoler i «periferien»). Kommunen har også slitt seg gjennom en tolvårig saga om nytt sjukehjem. Fra et enstemmig vedtak om sjukehjem på eksisterende, romslig tomt et stykke fra sentrum, er sjukehjemmet blitt flyttet fra den ene sentrumstomta etter den andre, i stadig nye og stadig dyrere trinn, ofte med det ekstra gode formålet å «bidra til sentrumsutvikling». Nå er arbeidet omsider i gang på ei tomt som i utgangspunktet er alt for trang, til en beregnet bruttokostnad på en snau milliard (i tillegg til et tresifret antall millioner på delprosjekter langs vegen).

Kommunen har gjennomført en god del mindre prosjekter også, alle med gode og verdige formål. Felles for nesten alle disse prosjektene er at lånte penger investeres i «sentrum», mens lånene skal nedbetales med skattekronene fra hele kommunen. Og at det meste skal nedbetales av dem som kommer etter oss.

Av og til får jeg rett i mine dystre spådommer. Det gir meg sjelden særlig glede. Les den nervepirrende forhistorien her: https://kvernvold.blogspot.com/2013/11/kommunal-laneboble.html

Manatis kamp - første kapittel

 

Tre anukier går over høgsletta Nogi. De er søstre fra hiet Waka Ro, født i samme kull. De har nettopp fylt en alda, 37 år. Nå går de sammen til sin første garud – parringsdans - ved innsjøen Nogiate.

De tilhører to forskjellige kaster. Niwaia er kriger. Hennes oppgave er å verge hiet og beboerne der. Hun går foran med et spyd av baraki i handa og en flintkniv i beltet. Oneke og Manati er arbeidere og følger to skritt bak henne. Oneke gjeter geisene som tilhører hiet. Manatis arbeid er å dyrke og sanke sopp, berylka og alle slags nyttevekster.

Niwaia og Oneki er kraftige. Manati er spinkel og strever med å holde følge. Alle tre har tett, lysebrun pels, svart hår, grønne øyne, spisse ører. Niwaia har en kort halestubb. De to arbeiderne mangler haler; de ble fjernet mens jentene var små, slik de blir på alle barn som skal bli arbeidere.

Alle tre bærer kjortler vevd av nesten uslitelig berylka. Niwaias kjortel er pyntet med gylne sikksakk-lyn. Kjortlene til de to arbeiderne er gråbrune og går nesten i ett med landskapet. Pelsen og kjortlene beskytter mot både vind og kulde, og faller det en sjelden gang regn, holder kjortlene dem tørre.

De har støvler av geiselær – solide, likevel mjuke mot foten. De bærer sekker med det nødvendigste: Kluter, mat, kryddere. De har flasker i beltene, fortsatt halvfulle etter at de fylte dem i ei ile langs stien. Manati luktet på vatnet fra denne ila, og det luktet helt trygt.

Den rustrøde sola er på sitt største og skinner over halvørkenen gjennom et støvete skylag. Mellom steinrøysene vokser det tuster av mørkerødt gras og låge wenik-busker med svarte, runde blader.

De følger en slags sti over steinurer og sanddyner. Niwaia stopper av og til og speider, snuser til høgre, til venstre, inntil hun finner et utydelig fotavtrykk hun kan følge. Manati er glad for slike korte pauser.

Tidligere har de skimtet en annen flokk foran seg på stien, og Manati har merket lukta av dem. Lukta er velkjent, for dette er kvinner fra deres eget hi; deres eldre søstre. I dag har de verken sett eller luktet denne flokken – de har nok tatt seg raskere fram, bedre kjent med stien som de er.

Sola kaster ingen skarpe skygger. Himmelen er brun av støv, liksom lufta og bakken. Langs synsranda anes et skimmer av gult som går nesten over i grønt.

De har gått i tre dager. De har snakket mye om denne turen og vegen til Nogiate, og nå har de lite igjen å si til hverandre. Manati er for sliten til å snakke; de to andre begynner også å merke at de har gått lenge. I mange år har de lyttet med spisse ører når storesøstrene deres lo og snakket etter å ha kommet tilbake fra garud. Nå er det deres egen tur, og Mor Sekalyi har ønsket dem en lykkelig garud.

Små lyngplanter blafrer i vinden og fanger det spinkle sollyset med svarte, læraktige blader. Et lite dyr – grått, kanskje en fjellhase – hopper over stien foran dem og forsvinner i støvtåka. Nord for stien gulper et vulkansk oppkomme ut gjørme i boblende støt. Hvert slikt oppkomme har sin egen lukt, sine egne lyder. Niwaia peker. De to andre skjønner at de er på rett veg; dette landemerket har de hørt om.

De har møtt større farer langs vegen enn den kokende gjørmen. Den første dagen passerte de et felt med murani; en krypende sopp som kan sette seg på huden. Da brer den seg og eter offeret sitt langsomt opp. Niwaia ledet dem i stor bue rundt det krypende feltet. En annen gang kunne de lukte og se en velun ikke langt borte; et stort rovdyr med skarpe tenner og klør. Velunen tar gjerne en geis som den begynner å ete opp før offeret er drept. Den har ikke noe imot anukier heller, men den tenker nok at tre på én gang blir for mye å gape over, så den bare snerrer og fortsetter. - Krigeren Niwaia er godt kjent med slike farer og fører dem trygt videre over høgsletta.

Lufta blir kjøligere etterhvert som sola glir mot vest. Skyggene de tre kaster foran seg blir tydeligere. Vindkastene går over i stiv østavind.

Sola balanserer på kanten av fjellryggen bak dem når Niwaia stopper i ei helling og setter seg. Det nytter ikke å fortsette når det blir helt mørkt. De to andre følger hennes eksempel. «I morgen kommer vi til Nogiate,» fastslår Niwaia.

De tar fram kveldsmat fra sekkene – tørket geiseskinke; kolber av petari. Kveldsvinden blir til nattevind mens sola synker i et bad av gyllent, rødt, grønt. De folder kjortlene dobbelt rundt seg og legger seg i sanddynene. Så synker de inn i en hviletilstand der kroppen blir litt kaldere, uten å fryse. Sansene blir ikke sløvere og vil fort vekke dem hvis en fare viser seg.

I begynnelsen av turen snakket Oneka og Niwaia mye om forventningene de har til sitt første parringsløp. Nå trenger de bare å sove. Manati kjenner også forventning, men like mye engstelse. Hun merker at de to andre sovner raskt: Oneki sover tungt, med djup, rolig pust; Niwaia lett, med handa på knivskaftet av baraki. Manati klarer ikke å komme inn i hviletilstanden, enda så sliten hun er.

Hun ligger og ser mot himmelen, som blir stadig klarere når støvet legger seg. Her på høgsletta ser hun den tydeligere enn hjemme ved hiet. To rødlige, lysende flekker beveger seg over himmelen: Gedi og Ja-gedi. Gedi er større enn Ja-Gedi og beveger seg litt raskere. Ennå ligger den litt etter, men den haster på for å nå igjen den andre. Snart skal den passere Ja-Gedi.

Noen få, røde prikker er spredt over det svarte teppet av natt. Handaki av tenker-kasten forklarte hvordan alt dette henger sammen, mens de tre kullsøstrene var små og skulle lære alt om verden. Hun lot dem også lese tenkernes skinnbøker hvor alt dette står skrevet.

Himmelen, har Handaki forklart, er et skall som omslutter verden, slik skallet på akeiefrukten omslutter den saftige kjernen. Sola og de røde prikkene sitter på innsida av skallet. Nå er himmelen så klar at Manati ser det tydelig: De røde prikkene dreier sakte vestover, rundt et punkt nær synsranda i nord. Gedi og Ja-Gedi har løsnet fra skallet og beveger seg mye raskere. - En gang kommer også de røde prikkene og Sola sjøl til å løsne – det kan skje i morgen, og det kan skje om en million år. Da går verden under i jordskjelv og brann. Tenk om det skjer nå!

Tankene flakser i hodet hennes, slik smutterne flakser når hun prøver å jage dem fra urtehagen: Spenning. Forventning. Engstelse: Hvordan blir det å danse ved Nogiate? Kommer dronene til å begjære den spinkle kroppen hennes?

De to kullsøstrene hennes har kraftige lår. De har faste bryster som vipper når de går. Dronene kommer til å løpe etter dem. Sjøl har hun tynne bein og nesten ikke bryster. Kanskje må hun danse og danse i tre døgn, hele den tida som parringsdansen varer, mens alle andre parrer seg. Så må hun gå hjem i vanære, mens Niwaia og Oneke stråler. Annenhver sommer så lenge hun kan huske har hun sett de eldre søstrene sine komme hjem fra garud, strålende som av et indre lys... Noen få har manglet dette lyset. De har heller ikke fått den lukta som forteller at de er fruktbare. De visner langsomt og blir som gamle barn.

Hun kaster seg rundt. Hvorfor ble hun født til en arbeider? Hvorfor ble hun ikke en tenker, slik hun av og til drømmer at hun er? En tenker vekker begjær uansett utseende, for dronene veit at tenkere er de nærmeste til å bli dronning når den forrige slutter å føde. Dernest krigere. Det hender nesten aldri at en arbeider blir dronning, sjøl om det er flest arbeidere.

Hun veit så mye! Hun kan alt om urter. Og om kryddere, frukter... Hun kan sette vin av halvråtten rakupel. Hun veit hvilke knopper av kanup som virker mot feber; hvilke som virker mot hoste – da nytter det bare med knuste knopper av rød, moden kanup... Hun kan finne røtter som helbreder og urter som dreper. Hun kjenner luktene av giftig woballa. Av og til hører hun stemmer i magen som forteller henne hemmeligheter. Hun hører jordåndene hviske djupt der nede når ingen andre hører dem. Hun kan - 

Men det hjelper ikke hvor mye hun veit eller kan. Som nyfødt ble hun plassert i arbeiderkasten. Halestubben hennes ble fjernet; hun kan kjenne arret der den satt. Så ble hun fóret og opplært til arbeider. Hun lukter som en arbeider, går som en arbeider, tenker som en arbeider. Treffer hun en ukjent fra et annet hi, tar det bare et hjerteslag før den fremmede ser og lukter at hun er en arbeider.

Hun savner kullbrødrene sine, Beril og Gayote! De passet på henne da hun var liten. De forsvarte henne når eldre søstre plaget henne. Hun skulle ha snakket med dem og takket, men det kommer hun aldri til å få gjøre: Det siste året har de forandret seg fullstendig, slik gutter gjør når de blir droner. De har fått store muskler og breie skuldre. De har mistet hodehåret og fått en ildrød kam i stedet. Droner tilhører ingen kaste; de har én oppgave, og når den er utført, har de brukt opp all sin livskraft og dør.

De to har gått for seg sjøl og forberedt seg på det som skal hende. Nå er de også på veg til Nogiate, hvis de ikke alt er der. I motsetning til henne kommer de ikke hjem igjen. Etter garud får hun aldri se dem mer.

Hva tenker de om at de snart skal dø? Er det forventning eller frykt som fyller dem? Eller begge deler? Tenker de på det i det hele tatt?

Hun snur seg rundt, krøller seg sammen under kjortelen, trekker den tettere rundt seg. Hun vil ikke bli vanæret! Hun savner brødrene sine. Himmelen faller sakte ned: De røde prikkene danser på bakken rundt henne – de er gløende edelsteiner. - Sola daler -

Hun bråvakner i panikk. Noe krabber på låret hennes, under kjortelen! Kan det være en giftig ørkenslange? En tarilo? ... Nei. Dette er noe lett og kjølig som kiler. Kanskje en kingel... - Hun beveger handa sakte nedover – så griper hun tak. Det hun holder i verken biter eller spreller; det fortsetter å bevege seg inne i handa hennes.

Hun ser nesten ingenting i lyset fra de to månene. Men det hun såvidt kan skimte når hun åpner neven og holder handa opp til nesen er en mørk, uformelig klump som beveger seg litt hit og litt dit. Hun kjenner den syrlige lukta og puster lettet: Dette er en klump av berylka, de ørsmå skapningene som har det med å slutte seg sammen når det er noe de vil gjøre. Og det de ville på låret hennes, det var bare å stjele litt varme. -

Hun kjenner at den vesle klumpen går i oppløsning: Den blir igjen til hundrevis av ørsmå skapninger som kryper videre hver for seg. Hun rister handa, skurer den i sand og tørker den mot kjortelen. Kanskje sitter noen igjen der ennå, så små at hun ikke merker dem.

Hun snur seg enda en gang, og nå sovner hun før hun rekker å bekymre seg for noe annet.

Annethvert år møtes folk fra hiene rundt høgsletta Nogi til garud ved bredden av Nogiate. Folk fra Waka Ro, Wak Getak, Waka Gori og mange andre hi møtes for å danse og synge, utveksle nytt, parre seg. Tenkere fra alle hiene bringer hilsener fra dronningene sine og forhandler avtaler. Av og til, når noe viktig skal avgjøres, er dronningene sjøl med. De trenger ikke å parre seg; de kan ikke bli mer fruktbare enn de er. De føder nye kull annethvert år, mellom garud-årene, og kan fortsette med det i søtti-åtti år. Bare dronninger føder barn. Men når ei dronning slutter å føde, står alltid ei ny dronning fram. Derfor sier tenkerne at hiet vil overleve alle ulykker og katastrofer: Hvis ei eneste fruktbar kvinne overlever, vil hun bli dronning, føde nye slekter og føre hiet videre.

Derfor skal alle jenter gå til garud og bli fruktbare når de er gamle nok. Nesten ingen av dem kommer til å bli dronning, men alle kan bli det hvis det blir nødvendig.

I disse tre døgnene og i to døgn før og etter garud er all ufred bannlyst: Ingen raid for å stjele nyfødte, frukt eller geis; ingen hevntokt. Dermed kan mange krigere delta og verge festen mot farer, først og fremst slavefangere fra Mekalosa. Dessuten er dronene her. De strutter av kraft og kan verge kvinnene bedre enn noen kriger: Disse siste dagene av livet er de uovervinnelige!

De lukter røyken, ser gjenskinnet fra bålene, hører latteren og sangen, lenge før de ser garuden. Så kommer de opp på en liten kant og ser leiren og hele innsjøen. Alle tre stopper; Manati hører små gisp fra de to andre.

Det brenner bål langs stranda; hvert hi har sitt egen leirsted med bål. Det ligger stabler av barakived og annet brennbart. Det er store butter med mat og drikke. Osen fra kjøttet som blir steikt driver over leirplassen sammen med røyken. Det lukter mat, drikke, anukier. Den ekstra stramme lukta kommer fra dronene: De to brødrene hennes hadde fått litt av denne lukta, tenker Manati, men her er den mye sterkere og strammere.

Det må være minst to hundre jenter og kvinner her, og tjue-tredve droner. Ved ett bål har folk dannet et sangkor. Et annet sted sitter en kvinnelig musikant med et langt falutehorn som gir fra seg mjuke, melankolske toner i konkurranse med sangen fra koret. I enden av leiren er det reist en plattform: Der borte sitter og står noen litt eldre kvinner. Ei av dem er stor og svært fyldig – kan det være Wotoki, dronninga av Waka Gori? Manati har hørt at dette hiet har ansvar for garud i år. I den andre enden – et godt stykke fra leirplassen – er det et stort område med runde steinrøyser. De ligner gravsteder hjemme: Er det der dronene finner hvilestedet sitt når de har gjort det de skal?

Kvinnene og jentene sitter ved bålene. Det lukter litt forskjellig fra hvert hi: Kvinnene har ei lukt som alle i hiet deler, i tillegg til hver sin egen, særegne lukt. Manati tenker at hun kunne nesten finne fram til sitt eget hi bare etter lukta. Men det er så mange andre lukter her også, så lett å bli forvirret! Mange har smurt seg inn med forskjellige plantesafter eller fett fra geis for å lukte enda mer tiltrekkende.

Noen av kvinnene har spyd som de sitter og kvesser: En kriger må alltid holde spydet skarpt. De bruker både flintkniver og de skarpe klørne bak på handa til dette arbeidet. - Andre steller seg for å bli enda vakrere: Tegner sotstriper i ansiktet, lager knuter i håret.

Dronene går, løper, hopper omkring; hytter med klubber og spyd, roper og ler, ser på kvinnene. En flokk løper rundt innsjøen. Noen andre har stupt i vatnet, som sikkert er iskaldt.

Musklene deres svulmer. De røde kammene gløder. De er praktfulle, disse siste dagene de har igjen. Hjertet hennes hogger ved synet av disse skapningene. Hun ser ikke de to kullbrødrene sine, men ett sted i mylderet må de være. Liksom andre droner har de båret ved og livsnødvendigheter hit, nok til hele stevnet.

Der er bålet til kvinnene fra Waka Ro!

Niwaia ser dem samtidig. «Der er hiet vårt!» roper hun. «Kom, vi går ned dit!»

Øynene hennes stråler; hun går raskt nedover skråningen og ler mot tre droner som løper forbi. De to andre følger etter, litt mer forsiktige. Manati slår blikket ned og kjenner blandinga av forventning og engstelse som et sting i bringa.

De går ned mot bålet for å ta plass mellom de eldre søstrene sine.

Som man roper i skogen: Om ryddighet i Gran kommune

 

Roper du mot en fjellvegg, får du ditt eget rop som svar. Men roper du i skogen, dør ropet ditt ut som ei svak mumling fra alle kanter.

Gran kommune er en slik skog. I hvert fall når kommunen får spørsmål den ikke har lyst til å svare på.

For tre uker sia sendte jeg denne henvendelsen til Kontrollutvalget i Gran kommune:

Som innbygger i Gran vil jeg påpeke forsømmelse i oppfølging og gjennomføring av vedtak. På møtet 21.04.2022 vedtok kommunestyret: 

Avklaringer for vesentlige fylkeskommunale tjenester og finansieringsordninger må foretas før Gran kommune og innbyggerne kan ta stilling til et eventuelt fylkesskifte ved folkeavstemming. 

Dette vedtaket er verken blitt fulgt opp eller gjennomført. Det eneste som er skjedd i saken, i snart fire år og under to forskjellige ordførere, er at Gran kommune har søkt om overføring til Akershus fylkeskommune. 

Til denne saken vil det kanskje bli hevdet at kommunestyret den 14.12.2023 avviste følgende forslag:

1. Det opprettes kontakt med Akershus fylkeskommune tidlig i 2024 med hensikt å oppdatere utredningen fra våren 2022 om fylkestilhørighet. Utredningen skal være ferdig innen 1. oktober 2024.
2. Det avholdes rådgivende folkeavstemning om fylkestilhørighet i forbindelse med Stortingsvalget 2025.
3. Saken legges fram for endelig vedtak i første kommunestyremøte etter Stortingsvalget 2025.

Men det kommunestyret gjorde ved å avvise dette forslaget, var bare å si nei til folkeavstemming i forbindelse med stortingsvalget. Følgelig ble det heller ikke gjennomført noen folkeavstemmig på dette spesifikke tidspunktet. Det opprinnelige vedtaket er generelt og sier ingenting om tidspunkt, bare at det skal holdes folkeavstemming. Dette vedtaket er jo ikke opphevet bare fordi et helt annet forslag ikke er vedtatt!

Det er ikke foretatt avklaring for vesentlige kommunale tjenester og finansieringsordninger (eksempel: Randsfjordsferga), og det er ikke gjennomført folkeavstemming. Vedtaket er blitt trenert av to ordførere etter hverandre, og heller ikke fulgt opp av administrasjonen.

Som innbygger i Gran ber jeg om at denne saken blir behandlet i kontrollutvalget. Innbyggerne venter at det hersker et minimum av ryddighet i oppfølging og gjennomføring av kommunestyrets vedtak, særlig i så viktige saker som dette.  

Nå har Kontrollutvalget behandlet henvendelsen, og jeg har fått følgende svar:

Vedtak, enstemmig:

1. Henvendelsen gjelder et vedtak i kommunestyret fra 2022 i forbindelse med sak om vurdering av søknad om fylkesbytte (kommunestyrets sak 22/2022):

 Avklaringer for vesentlige fylkeskommunale tjenester og finansieringsordninger må foretas før Gran kommune og innbyggerne kan ta stilling til et eventuelt fylkesskifte ved folkeavstemming. 

2. Kontrollutvalget har gjennomgått saken. Det prioriteres ingen nærmere undersøkelser omkring påstanden om at kommunestyrets vedtak fra 2022 (sak 22/2022) verken er blitt fulgt opp, eller gjennomført.

3. Kontrollutvalget begrunner sitt vedtak med at kommunestyrets sak i 2022 (sak 22/2022) er en del av en prosess som ble avsluttet i kommunestyret den 20.06.2024 (sak 69/2024) ved at det ble fattet vedtak om å søke om fylkesbytte. Kontrollutvalget legger til grunn at kommunestyret i sitt møte den 20.06.2024 mente at saken var tilstrekkelig utredet. Det er kommunestyret selv som avgjør om en sak er tilstrekkelig utredet før det fattes vedtak.

Den intelligente leser har lagt merke til at jeg ikke spurte om saken var «tilstrekkelig utredet», eller om hvem som har myndighet til å avgjøre om den faktisk er tilstrekkelig utredet. Begge deler kan det være delte meininger om, og jeg har mine. Det jeg klaget om, var  følgende: Det er gjort et gyldig vedtak som ikke er blitt opphevet, som ikke er gjennomført, og som heller ikke ser ut til å bli gjennomført. I en så viktig sak er dette svært uryddig.

Den klagen har jeg ikke fått svar på, og jeg kommer visst ikke til å få det. Det betyr nok at det ønsker verken kommunestyret eller kontrollutvalget å svare på.

Flertallet i kommunestyret kunne enkelt ha sikret ryddighet i akkurat denne ene tingen ved å vedta følgende:

Vedtak av 21.04.2022, «Avklaringer for vesentlige fylkeskommunale tjenester og finansieringsordninger må foretas før Gran kommune og innbyggerne kan ta stilling til et eventuelt fylkesskifte ved folkeavstemming.», oppheves.

Da ville flere av oss ha blitt sure, men vi kunne ikke ha klaget på akkurat denne ene uryddigheten, i en sak som har vært preget av manglende ryddighet fra begynnelse til slutt. Men det er klart; sitter en med makta, så trenger en ikke bry seg med å være ryddig i alt en gjør. Ære så fali a?

Sånn går nu dagan i en Ap- og H-styrt kommune som er på full fart inn i Akershus fylke, enten innbyggerne vil det eller ikke.

Om merkelapper og argumenter i Gran

 

Det er en utbredt uskikk å sette nedsettende merkelapper på meiningsmotstandere: Karakterisering i stedet for argumenter. Hvis argumentene mangler mens merkelappene klistres, er det temmelig ufint.

Tidligere var det vanlig å hitle folk. Etterhvert er det blitt mindre hitling. Til gjengjeld er det stadig flere som trumper meiningsmotstandere: Nå også Jørn Sveen, nestleder i Gran MDG. I det nyeste innlegget hans finner jeg ikke ett eneste argument, bare merkelapper. «Dere vet hvem dere er,» sier han sannelig også, kanskje for å unngå at påstanden om «personangrep» blir snudd mot ham.

Det er mulig at han, i likhet med flere andre innleggsskribenter, ennå ikke har oppfattet hva kritikken mot prosessen rundt fylkeskiftet dreier seg om. Mange synes fortsatt å tru at det dreier seg om «for eller mot Akershus». For å gjenta det enda en gang: Vi som har brukt tid på å grave i denne saken kan akseptere både Akershus og Innlandet, dersom vedtaket skjer etter en ryddig prosess med skikkelig høring av befolkningen. En slik prosess har vi ikke hatt – det er kuttet mange svinger på vegen. Da er det på sin plass å rette kritikk mot svingkutterne. Det er ikke «personangrep»; det er ansvarliggjøring.

For å være helt sikker på at kritikken blir oppfattet:

1: Politisk sak om fylkesbytte ble satt i gang i kommunestyret på møtet 8. mars 2022. Der ble det vedtatt å gjennomføre en opinionsundersøkelse. Jeg ventet at undersøkelsen skulle være nøytral – altså ikke favorisere det ene eller det andre svaret. Men under administrasjonens gjennomgåelse flagret et utkast over tavla som var sterkt ledende til fordel for Akershus. Det ble ikke lagt fram noe forslag om at dette utkastet skulle brukes. Det som ble vedtatt, var som sagt at det skulle gjennomføres en opinionsundersøkelse.

2: Så ble den samme teksten brukt i undersøkelsen. Den stilte to spørsmål: 1: Hvor viktig er det for deg at Hadelandskommunene Lunner, Jevnaker og Gran er i samme fylke? 2: Slik situasjonen er nå, er nytt Akershus fylke det alternativet som gir mulighet for å samle hadelandskommunene. Hvilket fylke ønsker du at Gran kommune skal tilhøre i framtida? Altså: Først ett argument for Akershus, og ingen for Innlandet. Deretter blir du bedt om å velge fylke på bakgrunn av dette ene argumentet! Hvis det finnes en valgforsker eller meiningsmåler som synes at denne måten å spørre på er nøytral, vil jeg gjerne høre fra vedkommende.

3: Både i vedtaksmøtet og seinere framsto det som om disse spørsmålene var utformet av administrasjonen, og at ingen politiker hadde blandet seg borti. (Det skulle borge for politisk nøytralitet.) Lenge seinere kom det fram at daværende ordfører i stor grad hadde forfattet både teksten og de ledende spørsmålene. Dette visste rådmannen, men ikke kommunestyret – heller ikke varaordføreren.

4: Undersøkelsen omfattet alle over 16 år med mobil og adresse registrert i Gran. Dette utvalget omtales i rapporten som «Hovedutvalget». Men i sin rapport skriver Sentio, som gjennomførte undersøkelsen: «For at de som ikke har tilgjengelig mobilnummer skulle få mulighet til å delta i undersøkelsen, åpnet Gran kommune for at de kunne kontakte kommunen og legge igjen sitt mobilnummer.» De som kontaktet kommunen på denne måten omtales som «Ekstrautvalget». Jeg har bedt om å få dokumentasjon av prosessen som førte til at «Gran kommune åpnet for...», foreløpig uten å få svar. Sjølrekruttering i en undersøkelse inviterer som kjent til aksjonisme, ikke til representative svar. Derfor skriver Sentio: «Vi har lite kontroll på hvordan rekrutteringen til ekstrautvalget har foregått. Ekstrautvalget kan antas å ha et sterkere engasjement for saken, ettersom de har meldt seg for å svare.»

5: I «Hovedutvalget» svarte 51 % Innlandet, 42 % Akershus. Når «Ekstrautvalget» blir regnet med, blir resultatet 49 % Innlandet, 45 % Akershus. I framstillinger fra Gran kommunes politiske ledelse oppgis konsekvent bare 49 % mot 45 %.

6: I ettertid er det kommet fram at Sentio ikke har kunnet kontrollere hvem personene i «Ekstrautvalget» er, eller om de er bosatt i Gran. Noen kan altså være bosatt på helt andre steder, for eksempel i Lunner, uten at det er mulig å sjekke det! Dette utvalget har Gran regnet med i sin informasjon til Statsforvalteren og departementet. Dette utvalget har departementet regnet med i sin støtte til fylkesovergang!

7: I argumentasjonen rundt undersøkelsen er det stadig blitt hevdet: «7 av 10 har svart at det er «Viktig» eller «Litt viktig» å holde kommunene samlet. Dette viser at respondentene meiner det er viktigere å holde kommunene samlet enn hvilket fylke Gran befinner seg i.» Men dette er en grov tankefeil: Respondentene har svart «Viktig» eller «Litt viktig» på ett enkelt spørsmål som vedrører fylkesvalg. De er ikke blitt spurt om dette er det viktigste. De er heller ikke blitt spurt om hvor viktig andre saker er for dem – så som tilhørighet/identitet, arealpolitikk, stor eller liten andel av befolkningen i fylket, osv. Tankefeilen består i å anta at bare én sak kan være viktig, nemlig den som Akershus-tilhengerne er mest opptatt av - å «holde kommunene samlet».

8: Statsforvalteren og Departementet bygger på opplysningene fra Gran kommune. Der er resultatet 49% mot 45 % gjengitt, uten forbehold for svakhetene ved metoden. Der gjengis også tankefeilen om at det er viktigere for granasøkningene å holde kommunene samlet enn hvilket fylke Gran havner i, trass i at flertallet har svart «Innlandet» når de blir gjort eksplisitt oppmerksomme på at de må svare «Akershus» hvis de vil holde kommunene samlet!

9: Departementet legger størst vekt på denne undersøkelsen, og begrunner sitt Ja til overføring til Akershus med at undersøkelsen tilsier Akershus. De skriver også: «Partiene som nå har flertall i Gran kommune, tok ifølge søknaden et tydelig standpunkt om at de ville søke overgang til Akershus, og at det ikke ville avholdes folkeavstemming om spørsmålet om fylkesbytte.» Dette er en sannhet med modifikasjoner: Bare H og Rødt hadde overgang til Akershus med i sine valgprogrammer. Ingen hadde programfestet at det ikke skulle holdes folkeavstemming. Valgprogrammene ble delt ut til de aller fleste husstander. Mange velgere – ikke minst de som forhåndsstemte – har basert seg på valgprogrammene, og ikke vært på valgdebatter i Brua eller Vassenden. En kan ikke anta at alle har skjønt at valgprogrammene ikke gjaldt, og Gran Ap har ikke sendt ut noe «Valgprogram 2.0».

10: Da resultatene fra opinionsundersøkelsen ble lagt fram i kommunestyret, var flertallet mellomfornøyd og vedtok at det skulle holdes folkeavstemming. Dette vedtaket er ikke blitt opphevet. Flertallet har bare prøvd å la det gå over. Men et gyldig vedtak blir ikke ugyldig fordi om det kommer inn et nytt flertall.

Mange i Gran venter fortsatt på folkeavstemminga. Den vil utgjøre ei gyldig høring – til erstatning for en skakkjørt opinionsundersøkelse, der resultatet i tillegg er blitt feilframstilt og feiltolket.

Ungene får Asle Toje-fri på nasjonaldagen. Hurra!

 

1: Toje & Co.

Den 22. desember i fjor presenterte «Aftenposten» en julegave til alle fremmedfiendtlige norskinger, i form av ei helside med tittelen «Vil Norge overleve det som kommer?» ( https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/8pmm5G/asle-toje-vil-norge-overleve-det-som-kommer ). Artikkelen var skrevet av Asle Toje, «Utenrikspolitisk kommentator og forsker», men preget av så svulstig og upresis retorikk at den kunne vært generert av en AI, slik en kommentator meinte. ( https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/7pKpJw/faar-ki-alarmen-til-aa-gaa ) Enkelte utsagn er likevel svært tydelige: «Over 20 prosent av befolkningen i Norge har nå innvandrerbakgrunn. Svært mange er ikke norske i kulturell forstand». «Staten (bør) slutte veksthusdyrkingen av selvopptatte minoriteter. ... Vi må ... belønne patriotisme i kultur og utdanning.» «Kjærlighet til fedrelandet er derfor ikke sentimentalitet, men en plikt.»

Disse ideene om hva slags mennesker vi bør ha og hva slags tanker som bør tenkes her i landet, og hva vi tvert imot må forsvare oss mot, springer ut av en forestilling om nasjonen som en «levende organisme». Denne organismen trenger visstnok et jordsmonn av minner og tradisjoner for å være sunn og frisk, og har ikke godt av for mange fremmedlegemer. Patriotisme må belønnes, kjærlighet til fedrelandet må påbys, og minoriteter er en uting – i hvert fall de som er «sjølopptatte».

Denne Blut und Boden-aktige forestillingen om nasjonen som en organisme er antakelig noe Toje har plukket opp hos sånne tenkere som Rudolf Kjellén ( https://en.wikipedia.org/wiki/Rudolf_Kjell%C3%A9n ) og

Ernest Renan ( https://en.wikipedia.org/wiki/Ernest_Renan ) - det er i hvert fall disse to han viser til som viktige tenkere i sitt forsvar for «nasjonen». Da fortjener det å nevnes at svenske Kjellén var en iherdig motstander av unionsoppløsningen og av stemmerett for kvinner, og ville at Sverige skulle alliere seg med Tyskland fram mot 1. verdenskrig. Renan hadde forestillinger om «nasjonal identitet», argumenterte mot demokrati og individuelle rettigheter og satte «nasjonen» over individet. Han meinte at forskjellige raser har forskjellige naturgitte egenskaper, og at «den semittiske rase» er underlegen i forhold til «den ariske rase».

Verken Toje eller forbildene hans synes å nære tvil om sin rett til å avgjøre hvem som tilhører nasjonen. Over teksten henger det en emmen dunst av Norge for nordmenn, bare uttrykt i en mer akademisk form enn det som er vanlig i kommentarfeltene – altså med flere fremmedord og lange, stort sett sammenhengende setninger. Dette har forledet mange kritikere til å godta hans egen omtale av undergangsvarslene som «analyse». Han møtte likevel kraftig motbør, slik at han kunne tapetsere debattsidene i landets største avis i en månes tid ( https://www.aftenposten.no/emne/debatten-om-asle-tojes-tekst ).

Samtidig har han fått rikelig med spalteplass i andre riksdekkende medier. I sine mange og lange svar bruker han spaltemetere på å forklare at de som kritiserer ham har misforstått, og på å kle sine fordommer i stadig flere fremmedord.

Jeg har lurt på hvorfor landets største avis bruker så mye spalteplass på de forstokkete ideene til denne fyren. Det skjønte jeg først da Nobelinstituttet – som følge av skandalen rundt Epstein, Jagland & Co, og kravet om åpenhet – offentliggjorde oversikten over hvilke eksterne oppdrag medlemmene av Nobelkomiteen har. Da kom det fram at Toje er den som har overlegent størst inntekt fra eksterne oppdrag. Blant mye annet har han en fast avtale om å levere tekst til «Aftenposten»: Dermed får han antakelig betalt pr produsert spaltemeter, og avisen får fylt debattspaltene med en «viktig og interessant» debatt.

Men Toje nøyer seg ikke med å masseprodusere undergangtekst i «Aftenposten». I desember 2025 svingte han seg hos også Wolfgang Wee ( https://svengholtsmark.substack.com/p/lgner-om-russlands-krig-om-ynkryggene ). ¹ Der feller han en knusende dom over norske politikere og kaller Russlands krig mot Ukraina en europeisk «stedfortrederkrig» som Europa er dømt til å tape. Så skryter han av Putin-apologeten Glenn Diesen, som ikke «gidder ... kommentere det i norske medier i det hele tatt, han er kjempeinnflytelsesrik overalt i verden, men ikke i Norge» (han kunne ha lagt til: «Særlig i Russland», men det gjør han ikke). - Vi ser altså det samme selsomme sammenfallet av ideer fra kokkovenstre og kokkohøyre som hos Trumps europeiske disipler, der «freds»arbeid og ekskluderende nasjonalisme flyter sammen i ei eneste rødbrun smørje. Så retter han ryggen i nasjonalt patos og proklamerer: «Nasjonalt samhold var i større grad enn det akademikerne var villig til å kjenne, tuftet på etnisk homogenitet, at Norges ekstremt sterke nasjonale samhold hadde å gjøre med at vi hadde delt et land i ti tusen år».

Andre debattanter har omtalt Tojes kontakter med høgreradikale kulturhelter som holocaustfornekteren David Irving og MAGA-ideologen Steve Bannon, og avdekket unøyaktighetene hans når det gjelder slike kontakter. Kontaktene og unøyaktighetene danner et mønster. ( Toje, Irving og Bannon | Vagant )

2: Innvandringshistorie – et sammendrag

Toje veit altså omtrent ingenting om norsk innvandringshistorie. Her følger fakta fra virkeligheten:

«Vi» har ikke «delt et land i ti tusen år». «Vi» har tvertimot kommet til dette landet i stadig nye flokker gjennom ti tusen år. Nye innvandrere har tatt med seg nye skikker, kunnskaper og levemåter, og blandet seg med dem som var her fra før. Slik er befolkningen blitt «norsk» på stadig nye måter. Her kommer en svært ufullstendig oversikt: (Se bl a

https://no.wikipedia.org/wiki/Opphavet_til_befolkningen_i_Norge og

https://toppnorsk.com/2023/07/01/norsk-innvandringshistorie-i-korte-trekk/ )

• De første innvandrerne var jegere og samlere. De kom hit etter istida for 10.000 år sia fra to kanter: Ei gruppe kom østfra og fulgte iskanten sørover; den andre gruppa kom fra sør og fulgte iskanten nordover. Den nordlige gruppa satte spor etter seg med helleristninger, bl a i Alta. Den sørlige gruppa var folk som liknet «Cheddarmannen» i England, med brun hud og ofte blå øyne. Vi veit ingenting om språk og kultur utover arkeologiske funn, men vi kan være helt sikre på at de to gruppene hadde helt forskjellige språk, helt forskjellige myter og forestillinger, helt forskjellig religion.

• Jegere og samlere fortsatte å vandre inn i og ut av landet i tusenvis av år. Gjennom vandring og blanding dannet de etterhvert det folkeslaget som genetikerne kaller «skandinaviske jeger-samlere», med store lokale variasjoner.

• De første jordbrukerne spredte seg i Europa for 6000 år sia, fra en opprinnelse i det nåværende Anatolia. De kom også til Sør-Norge og etablerte seg i et belte langs kysten. Vi aner ikke hva slags språk de hadde heller, bortsett fra at de kanskje etterlot seg språklige spor i stedsnavn (Sola, Madla) som lingvistene i dag ikke klarer å tolke.

• Indoeuropeerne, opprinnelig fra steppene nord for Svartehavet, kom hit for 4000 år sia. De kom med hester og skip og skapte store helleristningsfelt i Østfold og på Jæren, langs vestkysten i Sverige og på den andre sida av Østersjøen. Halvparten av vår genetiske arv i dag kom med dem, ifølge genetikere.

• De første indoeuropeerne her i landet bragte derimot ikke med seg det språket som skulle bli norsk, ifølge lingvistene. Disse meiner nå at proto-germansk, den greina av indoeuropeiske språk som bl a norrønt sprang ut av, oppsto i Jastorf-kulturen i nåværende Tyskland ca 500 f Kr, og spredte seg med folkevandringer og handel, i en grad som gjør at gammelengelsk (angelsaksisk før ca år 1000) fortsatt kan leses av en islending med ei god ordbok.

• Fra Kristi fødsel og gjennom folkevandingstida foregikk det stadige inn- og utvandringer mellom Romerriket og Skandinavia, så langt nord som til Hålogaland. Se Dagfinn Skre: «The Northern Routes to Kingship: A History of Scandinavia AD 180-550» ( https://www.ark.no/produkt/boker/fagboker/the-northern-routes-to-kingship-9781138831384 ).

• Når samene innvandret, er omdiskutert (og kontroversielt, mest av nasjonalistisk-politiske grunner). Samisk språk oppsto i nåværende Karelen i århundrene før Kristi fødsel. Et språk vandrer ikke av seg sjøl: Det må ha bein å gå på, så samisk må ha kommet hit med innvandrere fra Kristi fødsel og framover.

• Fra vikingtid og gjennom historisk tid har stadig nye grupper kommet til landet. De aller fleste av oss har sannsynligvis ei irsk trellkvinne blant våre formødre.

• Bergensere og mange andre har både hanseatisk blod i årene og hanseatisk språk i navnet.

• I unionen med Danmark fikk vi et sjikt med danske embetsmenn, prester og adelsmenn (deriblant adelsslektene Tybring og Gjedde, samt kombinasjoner av dem).

• Folk på vandring – rom og romani, med felles opprinnelse i India – kom hit fra 1500-tallet. Noen har fortsatt å vandre til denne dag.

• Fagarbeidere fra Böhmen bygde opp norske glassverk.

• Importerte landbruksarbeidere («sveisere») ble satt inn som fagfolk i et ekspanderende landbruk.

• Innvandrende finner rodde fiske og dyrket jordlapper i Nord-Norge, og dannet den kvenske minoriteten.

• Andre finner, på flukt fra krig og uår, ryddet skog og bygde gardsbruk på Østlandet opp til Trøndelag: Navn som «Finneplassen» og «Svenskerud» og enkelte finske navn, som Katnosa, vitner om slik bosetting. Flest finner kom, som navnet sier, til skogsbygdene i Finnskogen.

• Svenske rallare ble importert for å bygge norske bergverk og jernbaner. Mange ble boende.

• Jøder på flukt fra forfølgelse fant et fristed, også i Norge, helt til 1940.

• Etter 2. verdenskrig, særlig fra 70-tallet, importerte landet fremmedarbeidere: Mange fra Pakistan, men dessuten fra India, Tyrkia, Jugoslavia.

• Etter Sovjets invasjon i Ungarn i 1956 tok Norge imot 1500 ungarske flyktninger.

• Etter Saigons fall og strømmen av båtflyktninger tok Norge imot 10.000 vietnamesiske flyktninger.

• Norge tok også imot flyktninger fra Tsjekkoslovakia, Chile, Bosnia.

Jeg avslutter denne oppramsinga ved slutten av 1900-tallet. Alle slike innvandrende grupper og etterkommerne deres er sakte men sikkert blitt rørt sammen i ei genetisk og kulturell vaffelrøre som tilsammen definerer det å være norsk – stikk i strid med Tojes forestilling om «etnisk homogenitet». Javisst har det vært konflikter: Hvilket samfunn i stadig endring unngår det? Noen grupper har hatt lettere for å bli godtatt som norske: Folk med pakistansk(klingende) navn sliter fortsatt med å bli innkalt til jobbintervju.²

3: «Etnisk homogenitet» og andre fantasier

Kravet til homogenitet har lange røtter hos (dem som oppfatter seg som) majoritetsbefolkningen. Her følger noen eksempler på hvordan Norges «ekstremt sterke nasjonale samhold» har belønnet «patriotisme i kultur og utdanning» gjennom de seineste århundrene:

• På 1700- og 1800-tallet festet det seg en oppfatning i Christiania om at jord uten dokumentert eier tilhørte Kongen, altså Staten – bl a i en kongelig resolusjon av 1775, som ble stadfestet i en tingrettsmonografi fra 1867: «Det egentlige Finmarken har lige fra den ældste Tid været betragtet som den norske Stats Ejendom. Først langt ned i den historiske Tid er dette Distrikt blevet bebygget af Indvandrede; men disse ansaaes ikke som Ejere af Grundene...» ( https://www.scup.com/doi/10.18261/issn.1894-3195-2017-01-02 ) Slik ble befolkningens tradisjonelle bruksrett til land og ressurser fratatt dem, og 96 % av Finnmark ble Statens eiendom.

• Samer og kvener kunne riktignok skaffe seg privat jord i Finnmark, bare de ble «norske»: I 1902 vedtok Stortinget en Jordsalgslov, som fastslo at bare norsktalende kunne kjøpe og eie jord i Finnmark. Både eierne og eiendommene måtte dessuten ha «norske navn»! ( https://samiskeveivisere.no/article/jordloven-for-finnmark-samer-matte-forlate-spraket-for-a-fa-kjope-jord/ ) Denne loven ble ikke formelt opphevet før i 1965.

• En stadig strengere fornorskingspolitikk skulle sørge for at kvener og samer ble assimilert inn i majoritetsbefolkningen: Ungene skulle tvinges til å snakke norsk i skolen. Denne politikken ble formelt avviklet på 1950-tallet, men i praksis videreført i mildere former. ( https://www.norgeshistorie.no/kilder/industrialisering-og-demokrati/K1540-Spr%C3%A5kinstruks-for-samiske-og-kvenske-skolebarn.html ) Først i vår tid har disse minoritetene til en viss grad fått tilbake retten til sine egne språk, noe som enkelte i dag opplever som en trussel mot nasjonen: Mens Toje skyter verbalt på gudstjenester på kvensk, er det andre som skyter med hagle på vegskilt med samiske navn.

• Samer og kvener har tross alt fått lov å leve. Dette har ikke vært en selvfølge for en annen minoritet, romani («taterne»): De har vært her i landet sia 1500-tallet, og alltid vært mislikt av mange, men i 1643 sørget myndighetene for at det ble orden på forfølgelsene. Hvert bygdelag skulle ha en stodderfogd ( https://no.wikipedia.org/wiki/Stodderfogd ), med hovedoppgave å organisere de årlige fantejaktene.- Disse pågikk i et par hundre år med varierende grad av entusiasme: «De ble drevne ud af sine Huler som var de Ræve,» skrev prosten på Toten etter en vellykket fantejakt i 1711. «Særlig i Trøndelag og i indre østlandsbygder var fantejakter populære. Fra 1907 er en storstilt fantejakt med mer enn tusen menn dokumentert fra Flå i Gauldal.» Et eksempel fra samme år viste hvor hysterisk stemningen mot «tatere» kunne bli: Ei lita jente forsvant; en tragisk hendelse som ikke hadde noen påviselig forbindelse med «tatere» i det hele tatt. Likevel førte hendelsen til klappjakt på uskyldige over hele landet. ( Oslohistorie: En stor jakt på tatere startet da den synske Fløttumgutten deltok i leteaksjonen etter seks år gamle Gudrun Klausen fra Ruseløkkveien – Dagsavisen )

• Fantejaktene ble etterhvert avviklet. «Men den siste fantejakten fant sted så sent som i 1928», skrev Ervin Kohn i VG. ( https://www.vg.no/nyheter/i/gEjyj1/ikke-bruk-ordet-fanteri ) Og: «I 1921 vedtok Sør-Odal herredsstyre med 8 mot 5 stemmer at det «ikke lenger» skulle være tillatt å skyte fantene... «Det greieste ville være at skyde dem», uttalte bygdevekter Ihler i sin henstilling til herredsstyret.»

• Om «tatere» ikke lenger kunne skytes, måtte de i hvert fall tvangsforbedres og -fornorskes. «Det ble straffbart å reise ... og handle på tateres vis. ... Tatere ble utsatt for tvangssterilisering eller presset til å akseptere sterilisering.» Så seint som i 1953 vedtok Stortinget at det var forbudt for tatere å eie hest. Norsk misjon blant hjemløse (NMH) ble opprettet med hovedoppgave å ta barna fra (tater)foreldre og oppdra dem til gode samfunnsborgere, og deretter adoptere dem bort til mer «skikkete» foreldre. Dette har skapt djupe sår i norske familier helt til i dag.

• Jeg trenger ikke å gå nærmere inn på den forferdelige skjebnen som norske jøder møtte under okkupasjonen. Historien om folkemord og unnfallenhet blant norske «patrioter» er godt nok dokumentert. Mindre kjent er det at norske rom, «sigøynere», ble utsatt for det samme: Allerede før krigen var de i stor grad blitt landsforvist, trass i at de var født i Norge som norske statsborgere. Det ble gjort på grunnlag av «Sigøynerparagrafen», vedtatt i 1927. Den fastslo: «Sigøynere og andre omstreifere som ikke godtgjør å ha norsk statsborgerrett, skal nektes adgang til riket». Bare fire norske rom overlevde krigen. ( https://www.hlsenteret.no/undervisning/kunnskapsbasen/Ulike%20folkemord/folkemord-under-nazismen/andre-grupper/norske-rom-og-det-nazistiske-folkemordet.html )

4: På nasjonaldagen er vi alle innvandrere

Som det framgår av ovenstående gjennomgåelser, stammer vi alle fra innvandrere. Vi utgjør alle ei vaffelrøre av genetiske og kulturelle bidrag fra omtrent alle innvandringsbølger som har fosset eller piplet inn over landet, unntatt kanskje de aller nyeste: Det finnes ikke en eneste reinraset komsa-innvandrer, bonde fra Anatolia, indoeuropeer, horde eller ryg, irsk trell, hanseat eller tater blant oss. Petter Dass hadde skotske aner; Fridtjof Nansen danske. Kong Haakon og Kong Olav var innvandrere.

Så har det nesten alltid vært konflikter mellom nye innvandrere og dem som innvandret en generasjon eller to tidligere – men det går seg til, etterhvert som de nye også glir inn som tråder i veven av norskhet. Det foregår ikke lenger blodige kamper mellom skandinaviske jeger-samlere og innvandrende bønder. Barnebarna til ungarske flyktninger er forlengst inngiftet og innkapslet i «det norske»; barnebarna til vietnamesiske båtflyktninger er i ferd med å bli det. Og om Asle Toje en dag blir alvorlig sjuk, risikerer han at både legen som undersøker ham og hjelpepleieren som tørker ham i stjerten er lysebrune damer med skaut på hodet.

Utover Toje er det forhåpentlig få som vil betrakte et «nasjonalt samhold ... tuftet på etnisk homogenitet» i tradisjonen etter de ovenstående eksemplene som spesielt verneverdig. Og forestillingen om en «etnisk homogenitet» som har «delt et land i ti tusen år» er, som jeg også meiner å ha vist, grunnfalsk.

Noen finner det likevel formålstjenlig å dyrke denne forestillingen: Fordommer finner alltid et lydhørt publikum. Derfor har FrP i Oslo bestemt seg for at nettopp Asle Toje måtte få en viktig oppgave som taler på 17. mai. Der skulle ventelig mange av barna i barnetoget få beskjed fra en offentlig talerstol om at mange nordmenn, både foreldre og unger, ikke er «kulturelt norske».

Den beskjeden skal ikke det norske samfunnet gi dem. Det norske samfunnet skal inkludere alle barn i barnetoget den 17. mai – ikke inkludere noen og ekskludere andre. Derfor avviste 17. mai-komiteen i Oslo Asle Toje som taler, og godt var det.

Og dermed er han blitt utnevnt til en martyr for ytringsfriheten! Som om mannen med fri tilgang til landets kraftigste megafon, Aftenposten, samt diverse andre megafoner, var blitt fratatt sin ytringsfrihet!

Han er ikke kastet i fengsel. Han er ikke kneblet. Han er ikke tiltalt eller dømt. Han får snakke og skrive så ofte han bare vil – bare ikke på denne ene talerstolen den 17. mai. - Men det får ikke jeg heller. Det får ikke 5,5 millioner andre nordmenn. Er vi dermed blitt fratatt ytringsfriheten, alle sammen?

Den absurde påstanden om sensur og tapt ytringsfrihet fremmes nå av alle slags politiske spekulanter, fra FrP og videre østover. Men sannelig fremmes den innen den «liberale» nomenklaturaen også, av bl a Kristin Clemet og Hilde Sandvik: Asle Tojes ideer bør møtes i offentlig debatt – ikke ved kansellering og knebling, sier de.

Hælledussen. Disse personene fra det offentlige synsokratiet, sjiktet av rikssynsere som alltid har en plattform å ytre seg på og alltid kommer til orde, kan altså ikke forestille seg at ikke alle har den muligheten: Det er Asle Toje som har fast avtale med «Aftenposten», ikke du og jeg. Asle Toje kommer til orde i offentligheten hundre ganger før jeg kommer én gang til orde. Og mens de hundre overskriftene hans dekker hele sida hver gang, kan jeg håpe på en liten notis nederst på side 14. Og så skal jeg møte ham i «offentlig debatt»? Får jeg en talerstol ved sida av talerstolen hans den 17. mai, da?

Den aldri hvilende Danby Choy, motstemmen som en gang var en viktig stemme, men som etterhvert er blitt ei masete linselus, har selvfølgelig grepet inn og latt stakkars Asle Toje komme til orde, på Danby Choys egen talerstol «Subjekt». Men akkurat på 17. mai, i barnetoget, skal ungene få slippe å høre at noen av dem ikke er ordentlig norske.

Både ungene og vi andre fortjener en inkluderende nasjonaldag. Og på 17. mai er vi alle innvandrere.

1Nei: Dette er ikke et hovedinnlegg i en valgkamp for ungarske Fidesz, tyske AfD eller et annet autoritært, fascistoid nasjonalistparti – det er en lang redegjørelse fra nestlederen i Nobel-komiteen om hans syn på krigen, politikken, verden og nasjonen. Uten tilløp til motforestillinger. Huttetu!

2Den uforlignelige Jimmy Åkesson hadde et forsvar for diskriminering på arbeidsmarkedet: «Man hõr ju att dom inte hõr till här,» sa han i en valgdebatt.