Drager er ålreite dyr: Tanker etter Norcon-32

 

Fantasy- og science fiction-festivalen Norcon-32 ble avviklet på Blindern, 12. til 14. juni i år. Det er flott at det fortsatt finnes entusiaster som aldeles frivillig tar på seg jobben med å forberede, gjennomføre og (ikke minst) rydde opp etter disse kongressene, som har pågått (med enkelte opphold) fra 1975. Takk skal dere ha, alle! Og ekstra takk til den utrettelige Heidi, som alltid sørger for at ting går riktig og røddig for seg. Hurra!

Trivelig også å treffe igjen gamle og nye venner og bekjente innen fantastikken. Minglerommet var, nå som alltid, det viktigste rommet på kongressen. Så når jeg nå nevner en del ting som jeg synes kunne ha vært bedre, bør det ikke oppfattes som sur kritikk. Disse kommentarene og betraktningene er meint å oppfattes konstruktivt, som ønsker om hva som kunne være enda bedre. Og hvis noen synes jeg ytrer meg i overkant ironisk her og der, så er det sånn jeg er. Jeg klarer ikke å la være!

Først litt ubetinget ros. Cato Pellegrini holdt et godt og detaljert innlegg, «Historien om fantastisk litteratur i Norge». De som ikke fikk tatt fullstendige notater kan finne trøst i at han nettopp har gitt ut bok om samme tema: «Himmelstormerne – Norsk fantastisk litteratur fra Niels Klim til Odinsbarn». Løp, kjøp og bli opplyst! Panelet som dissekerte «Dune» gjorde også en god jobb¹, og de kunnskapsrike arbeidskameratene Lagerlöf & Lindøe foretok en god og grundig gjennomgåelse av årets Hugo- og Nebula-nominerte romaner.

Utlysing av novellekonkurranse var en utmerket idé: Ikke bare den kort-korte konkurransen,² men også den lange, med frist 26. mars 2027.³

Norconene er blitt til «festivaler», ikke bare kongresser. Det har medført – av og til – at de er blitt mer mangfoldige. Det betyr i hvert fall at de er blitt mer fragmenterte, med stadig flere parallelle spor. Dermed klarte jeg ikke å få med meg en eneste programpost under «Academic Track», enda enkelte av dem (ikke alle!) virket interessante. ⁴Utover æresgjestenes taler var det vanskelig å identifisere et samlende hovedspor.

Men la meg straks korrigere meg sjøl med hensyn til mangfoldet: Norcon begynte som en science fiction-kongress, med «fantasy» som et kuriøst, lite tillegg. Det veit jeg fordi jeg holdt ei innføring om «fantasy» som litterær tradisjon på den første kongressen. Med flipptavle og spritpenn! Det må ha vært første gang norske fans fikk høre om Mervyn Peakes fascinerende Gormenghast-trilogi, eller om Martin A. Hansens fantastiske roman «Jonatans rejse» - historien om smeden som fanget Fanden og reiste til København for å levere fangsten til Kongen. Hvis du ikke klarer å få tak i denne vidunderlige klassikeren på annen måte, kan du laste den ned her: https://www.ronlev.dk/danske-klassikere/jonatans-rejse-af-martin-a-hansen.html Dette er en glede du absolutt må unne deg.

Etterhvert ble Norcon en kongress om «fantasy og science fiction». I år kunne du fort komme til å tru at du hadde ramlet inn på en rein fantasy-kongress. Enda mer spesifikt: En kongress som i stor grad dreide seg om drager.

Begge de engelskspråklige æresgjestene er velkjente og velansette forfattere og ga et svært sympatisk inntrykk. Samantha Shannon har jeg ikke lest, men omtalen av (noen av) bøkene hennes vekker interesse. Naomi Novik, derimot, har jeg lest: Jeg brukte å lese om eventyrene til dragen Temeraire for jentungen her hjemme. Etterhvert begynte jentungen å lese disse historiene sjøl, og det har hun fortsatt med: På kongressen klarte den nybakte juristen å skaffe seg en signatur i ei av disse bøkene som hun har lest nesten i filler, og dessuten å skaffe seg en ny roman som hun ikke har lest ennå. Novik er altså en forfatter som får entusiastiske unge lesere, og som klarer å holde på dem opp i voksen alder.

Begge disse forfatterne er kjent for dragene sine. Så kom Torfinn Ørmen og snakket om drager gjennom tidene. Han er alltid et oppkomme av informasjon og gode historier, enten han snakker om neandertalere eller – som denne gangen – om drager. Så skulle vi ha fått et foredrag til om «Drager i litteratur og mytologi», men det utgikk på grunn av sjukdom. Enda en dragepost på programmet: «Dragons in literature – tired trope or magnificent monsters?» Jeg hadde fått nok av drager og hoppet over denne. Men skulle jeg svare på spørsmålet i tittelen, så ville jeg nok lande på det første.

I og for seg har jeg ingenting å utsette på drager. Men hvis fantasy skal dreie seg om fabeldyr, så finnes det jo enhjørninger også. Og sjøormer, fra Øvresjøen og drøssevis av andre innsjøer i Nord-Amerika via Skottland, Island og Norge til Småland. Det finnes havfruer; det finnes avskyelige snømenn/yeti/sasquatch og andre villmenn i skog og fjell over hele verden. Og i Norge har vi ikke bare sjøormer i Seljordvatnet og i Randsfjorden. Vi har også nisser og dverge som bygger i berge; vi har tusser og troll; vi har hulder og skrømt. Vi har Dovregubben, best kjent fra vårt kjæreste nasjonale fantasy-drama.⁵ Vi har nøkken og draugen, de underjordiske og byttingen, vardøgeret og rurkallen. Vi har - -

Så hvis vi hovedsakelig skal snakke om fantasy og fabeldyr: Hvorfor er fokuset så forunderlig smalt? Jeg har absolutt ingenting imot fantasy; tvertimot har jeg skrevet ei hel bok om denne den største greina av verdenslitteraturen⁶; jeg har begått flere synder innen sjangeren sjøl⁷ - dessuten flere som balanserer mellom (for)historiske fortellinger og fantasi. Så kom ikke her. Men det hadde vært fint med et litt breiere utvalg!

Så skulle Thore Hansen også ha vært her som æresgjest. Han ville antakelig ha balansert dragedominansen med andre fabeldyr fra sitt overflødighetshorn av påfunn, og jeg gledet meg til å snakke med ham.⁸ Slik ble det ikke; dessverre ble han forhindret av sjukdom.

Men vi skulle jo snakke om science fiction også. Eller skulle vi det? I det første panelet på fredagskvelden ble vi forklart at sia alle fortellinger er noe som er funnet på, er alle fortellinger egentlig fantasy. Også den dagligdagse, «realistiske» litteraturen. Og i hvert fall den ikke fullt så dagligdagse bunken som ellers kalles «science fiction». Dermed var tonen satt for mye av kongressen, slik at alle fortellinger med fantastiske elementer kunne kostes sammen i en eneste stor sekk med betegnelsen «fabelprosa».

Jeg erklærer meg dundrende uenig. Selvfølgelig er alle fortellinger oppdiktet, akkurat som Donald Duck. Men det betyr ikke at alle fortellinger egentlig er Donald Duck-historier. Førstesideoppslagene i trauste Aftenpotten er også oppdiktet, i den forstand at de gjengir journalistens framstillinger og tolkninger av hendelser i en (antatt) objektiv virkelighet.

Men ei fortelling hviler på en implisitt avtale mellom fortelleren og tilhøreren. Vanligvis er det slik at når forfatteren skriver ei science fiction-novelle, så deler hun en forståelse med leseren: Historien foregår innafor et kosmos der naturlovene (stort sett) gjelder, og der det (stort sett) er mulig å forstå hvordan tingene henger sammen. Forfatteren og leseren deler en rasjonell grunnforståelse av virkeligheten.⁹ Innafor ei slik hovedsakelig naturvitenskapelig ramme kan forfatteren skape visjoner fra det veldige kosmos vi er en del av; diskutere ideer; kartlegge grensene for det mulige. Hun kan formidle eventyrlige tolkninger av virkeligheten, men i en form som tar vårt eget kosmos på alvor. Leseren og forfatteren er i utgangspunktet enige om disse rammene.

Fantasy tar ikke vårt eget kosmos på alvor. Fantasy skaper sitt eget kosmos, hvor virkelighetens lover ikke gjelder. En god forfatter skaper den virkeligheten som gjelder i akkurat denne fortellinga. Verken forfatteren eller leseren forholder seg til den fysiske verden de begge lever i.

Grunnholdningene som fantasy og science fiction bygger på er altså fundamentalt forskjellige. Så finnes det selvfølgelig hybrider, overgangsformer og fortellinger som ikke lar seg klassifisere. Det må vi leve med.¹⁰

Litt science fiction ble det snakket om i panelet «Hva skrives i dag av fantastisk litteratur i Norge?» Der ble det hevdet at vi er inne i en gullalder: Det skrives mye, og det skrives godt.

Tja. Såvidt jeg husker, var hele panelet innom Maja Lunde. Hun skal absolutt ha ros fordi hun setter seg grundig inn i problemstillingen hun belyser i sine framtidsscenarier: Hun tegner framtidsverdener vi kan tru på, med ekte og truverdige personer i rollene. Hennes romaner ble sammenlignet med Faldbakkens «Uår»-romaner fra 1974 og 1976. Men i forhold til Lunde framstår Faldbakkens to framtidsromaner som økoporno, uten den truverdigheten som følger av at forfatteren har satt seg grundig inn i temaet hun skriver om.¹¹ Men jeg har inntrykk av at Lunde er litt ukomfortabel med språket som denne formen krever: Uten å være klar over det går hun inn i en veletablert tradisjon, og i denne tradisjonen er det utviklet gode skriveteknikker hun ikke kjenner. Dermed halter det litt. Se grundigere forklaring her: https://kvernvold.blogspot.com/2020/08/maja-lunde-br-lese-mer-science-fiction.html .

En forfatter som har lært seg dette språket er Eirik Ildahl. I en serie på fire romaner har han konstruert en detaljert og overbevisende¹² framtidsverden som utvikler seg, teknologisk og sosialt, over flere hundre år. I tillegg til å være spennende er disse romanene tidvis ustyrtelig morsomme, og de gjør det som god science fiction skal gjøre: Utvider perspektivet til kosmisk skala og sjonglerer ideer. I Ildahls tilfelle: Noen ideer som virker absurde, andre som virker seriøse og tankevekkende. Disse romanene burde være pensum for norske science fiction-lesere – og forfattere. Dessverre virket det som om det bare var Bjarne Benjaminsen, den utrettelige redaktøren av Nye Nova, som kjente til dem! Les om tre av romanene i denne serien her: https://kvernvold.blogspot.com/2024/10/i-2155-har-en-spesialagent-en-travel.html , her

https://kvernvold.blogspot.com/2024/11/ambisis-framtidshistorie-fra-eirik.html og her:

https://kvernvold.blogspot.com/2025/02/lange-linjer-i-tid-og-rom-xht-av-eirik.html .

Det kom fram i panelet at økokatastrofer er en populær sjanger på norsk. Jeg veit ikke; jeg har bare lest Maja Lunde, og hun er hel ved. Ellers høres det ut som om få av dem forteller meg noe nytt, eller for den saks skyld prøver på det. Innafor denne sjangeren finnes det en god del historier som bare bekrefter våre felles forestillinger om hvor ille det kommer til å gå i nær framtid – altså økoporno.

Et hyppig brukt uttrykk i panelet var «troper»: Vanlige skjønnlitterære forfattere legger inn et science fiction-aktig tema eller et motiv som de har fanget opp og legger det inn i sine romaner, der de ellers behandler livskriser og frustrasjoner blant dannete mennesker med utdannelse innen humaniora. (Et synopsis til en sånn roman uten science fiction-trope finner du her: https://kvernvold.blogspot.com/2024/08/en-ordentlig-litterr-norsk-roman-et.html .) Det var tilløp i panelet til å meine at sånne troper ofte blir utenpåklistret Jeg kan ikke få sagt meg mer enig. Omsorgsroboter, for eksempel, er et sånt trope. Javel: Men i en verden der omsorgsroboter er vanlige, der finnes det også sjølgående trafikk som styres av Kier. Bilen din kjører sjøl, den kommuniserer med andre trafikk-KIer som tilsammen optimaliserer trafikken, og hvis du ikke ber den holde kjeft, så konverserer den deg også mens den kjører. Der finnes det vegg-til-vegg-panoramaskjermer i 3D, og kjøleskapet sier fra når du må bestille mer bokkøl. Kanskje legger det inn bestilling sjøl og informerer deg. Det finnes vegg-til-vegg-overvåking med ansiktsgjenkjenning overalt, 24/7, og det finnes en sexrobot som ligner henne du aldri fikk. Der finnes din personlige terapeut som du kan snakke med i timevis når du har det vondt og vanskelig. Der finnes skjermen hvor du gjør arbeidet ditt når du snakker til den, sånn at den dirigerer de KI-ene som utfører det kontorarbeidet som du brukte å utføre manuelt. Ikke minst: Det finnes skikker og normer som er forskjellige fra skikker og normer i dag. Det finnes nye fordommer, nye folkebevegelser mot ett-eller-.annet, og det finnes utagerende kunst (og kunstnere).

I det hele tatt: Finnes det velferdsroboter, så finnes det en verden rundt dem, og den verdenen må forfatteren konstruere – helst slik at den henger sammen. Er konsistent. Dette er science fiction-metoden .- den metoden som Eirik Ildahl demonstrerer så godt i sin fireromaners serie. Les og lær!

Panelet snakket også mye om «slipstream» - det er nynorsk og betyr dragsug.¹³ Mer spesifikt: Jeg oppfattet at det antakelig betyr litteratur som bruker «troper» utviklet av tidligere forfattere – for eksempel velferdsroboter. En forfatter blir ikke science fiction-forfatter bare ved å legge seg i dragsuget etter andre forfattere, meiner nå jeg.¹⁴

Det ble snakket litt om fantasy også. Det virker som om norske fantasyforfattere - i likhet med verden forøvrig – er ferdige med de evindelige trilogiene, satt i en middelalderverden med trollmenn, drager og magiske sverd.¹⁵ Godt er det. Men jeg fanget også opp at «romantasy» er en voksende trend: For mine fordomsfulle ører høres dette ut som en slags legeromaner ispedd magi, men jeg er villig til å gi denne retningen en sjanse. En ørliten en. Bare den ikke fyller opp paneler og foredrag i framtidige kongresser.

Hvis jeg skal gå med på at Norge er inne i en ekte fantasy- og science fiction-renessanse, slik det står i introen til panelet, må mye av æren tilskrives Bjarne Benjaminsen, som gjennom Nye Nova har skapt et pustehull for nye talenter. Mye er uferdig, men folk må ha en mulighet til å utvikle talentene sine, og det gir Nye Nova dem. Nå kommer snart den første antologien fra Nye Nova også, og mengder av nye noveller fra konkurransen på Norcon kommer på nettet. Jubel jubel!

Det meste av den renessansen som jeg er i stand til å observere utover Nye Nova, kommer som sjølpublisering eller på obskure småforlag: Benjaminsens egne utgivelser, Cato Pellegrinis novellesamling, Anitra Lykkes utgivelse, Eirik Ildahls storstilte tetralogi. Flere kommer sikkert – men antakelig ikke på de store forlagene. De utgir som kjent bare god og seriøs litteratur.

Så hadde jeg forventninger til panelet om «Ny giv for F & SF i Norge?». I ingressen sto det nemlig: «I gamle dager eksisterte Lanternebøkene og Bok og Magasinforlaget. Nå blomstrer det fram en rekke forlag som spesialiserer seg på fantastisk litteratur og tegneserier.» For en forfatter som ikke lenger har foten inne hos noen av de store (eller mellomstore) forlagene lød jo dette interessant. Men så viste det seg fort at Outland og Uberpress konsentrerer seg om tegneserier, mens Fantastisk Forlag holder på med fantasy (og «romantasy»). Det er jo bra at det finnes et forlag som faktisk satser på denne sjangeren, og som tar imot manuskripter fra nye forfattere, men det er nok ikke dit jeg ville sende romaner om galaktiske eventyr forankret i kosmologi og relativitetsteori. Med andre ord: Hadde jeg skrevet «Tau Zero»¹⁶, ville jeg neppe ha henvendt meg til dette forlaget heller.

Det ryktes at panelet «Vi plotter en hard SF-film» var svært vellykket, men dit kom jeg ikke. Derimot kom jeg til «Premier, oppsummering og veien videre». Johannes H. Bergs minnepris gikk til en spillutvikler, og det var åpenbart populært blant den delen av forsamlinga som har greie på spill. Det har ikke jeg.

Så ble det stilt spørsmål om: Hva ønsker du å se på neste Norcon? For min del er svaret:

Norcon brukte å gi en pris til «Årets beste fantastiske fortelling», i henholdsvis roman- og novelleformat, etter avstemming blant kongressdeltakerne. Det sluttet de med etter Norcon/Intercon i 2005. Hvorfor det? En sånn pris kunne kanskje – kanskje – skape litt oppmerksomhet om gode og gripende fortellinger – det være seg f eller sf – ute i den virkelige verden også. Det trengs.

Dessuten savner jeg de reint fanniske aktivitetene: Hvor er for eksempel Slartibartfast-prisen, nå når vi virkelig trenger den? (Navngitt etter geniet som designet den norske vestkysten i «The Hitchhiker's Guide to the Galaxy». Men det visste du jo.) Jeg savner kongressmiddagen også, men innser at den blir vanskelig å få til i det eksisterende formatet der folk vrimler ut og inn, hit og dit, og de færreste er registrert som betalende deltakere.

Framfor alt håper jeg på mer fokus på visjoner av framtida, av livet på fremmedartete planeter, av totalt fremmede kulturer – fortellinger som utforsker de uendelige mulighetene og mysteriene i vårt eget kosmos. Jo da, gjerne litt fantasy også – i moderate mengder. Men vær så snill: Ikke enda flere drager på noen år.

Drager er riktignok ålreite dyr. Men i passe store flokker.

PS: I programmet står det at Reidar Jensen, som dessverre har gått bort, var den første som oversatte Ursula K. Le Guin til norsk. Det er feil. Vi publiserte hele fire noveller av Le Guin i NOVA, fra 1973 til 1977, altså før Jensens første oversettelse. Blant annet publiserte vi en norsk oversettelse av "The ones who walk away from Omelas", som jeg fortsatt påstår er en av de beste korte noveller som noen gang er skrevet. Hrmf! DS 

1Skjønt hvorfor noen, som en av paneldeltakerne, vil seg så vondt som å lese ALLE de stadig dårligere oppfølgerne, går over min begripels og langt inn i prestens.

2Både vinnerne og øvrige bidrag kan leses på nettsidene til Nye Nova.

3Send bidraget ditt til novelle@norcon-sf.no . Maks 7.500 ord. Jeg kommer neppe til å sende inn – skriver jeg noen nye dikteriske greier, så blir det helst i det lange formatet. Dessuten vinner jeg ikke konkurranser som avgjøres av en jury. Juryer prøver gjerne å komme til en konsensus. Det gir leserne i en leseravstemming blaffen i.

4Hvorfor «Academic», forøvrig? Titlene på postene i dette sporet lider av en insisterende akademisk sjargong – som for eksempel «Affective Synthetics: AI, Robots and everything in between». Ville det ikke ha vært «akademisk» uten de to første ordene? Dette var forøvrig en av de akademiske greiene jeg ville ha hørt på, hvis det ikke hadde vært for stevnekollisjonene.

5Men jeg kan ikke for mitt bare liv begripe hvorfor det offentlige Norge insisterer på å gi en storfin utmerkelse til fortjenstfulle personer under navnet til en notorisk løgnhals, svindler, skjørtejeger og våpenhandler!

6«Magiske verdener: Fantasilitteraturen fra Gilgamesj til Richard Adams»; Cappelen 1979

7«De siste tider: En fantasi om frihet»; «Mørke over Dunwich»; nå seinest «Elide av Sarande - ei fortelling om verdensaltets beskaffenhet og andre ting»

8Jeg traff ham første gang på Dead Dog Party etter avslutningen av verdenskongressen i Brighton i 1979. Der var det to masete svenske neofans som spratt rundt og absolutt skulle forlyste oss med fanniske trudelutter. Thore Hansen og en annen norsk fan med lunger som blåsebelger grep resolutt inn og blåste de to ut av rommet med rungende joiking som fikk salen til å gynge. En uforglemmelig opplevelse!

9Jeg sier ikke at denne grunnforståelsen alltid gjelder. Av og til glipper (det vi trudde var) naturlover Og noe av det mest interessante i ei fortelling skjer nettopp når den rasjonelle grunnforståelsen slår sprekker – jfr «Solaris» av Stanislaw Lem.

10Foregår «Slottet», «Prosessen» og «Forvandlingen» i vårt fysiske univers? Jeg har tatt med Kafka i «Magiske verdener» - altså som «fantasy». Det må du leve med.

11Min daværende ektefelle meinte bestemt at det var alt for få rotter på avfallsdyngene hans, og det luktet ikke brått så vondt som det ville ha gjort i den virkelige verden.

12Nå ja; han jukser litt, den luringen: Han griper til teleportering som en kjapp løsning et sted der han har skrevet seg inn i ei tidsklemme. Men han har ikke brydd seg med å tenke gjennom hva en sånn teknologi ville kreve, og slett ikke hvilke samfunnsmessige omveltninger det ville medføre - jfr for eksempel «Flash Crowd» av Larry Niven.

13Språkutfordrete reportere innen ski og skøyter har også begynt å bruke dette ordet: «Der kommer Ragne opp i ryggen på Lollobrigida og drar fordel av slipstreamen nedover hele vekslingssida!», kan de for eksempel skrike. Ta det helt med ro; Ragne Wiklund veit hva hun gjør, og hun passer alltid på å utnytte dragsuget hvis hun kan.

14Det rinner meg i hu at «Dragsug» var tittelen på den andre antologien med norske forfattere som B&B redigerte. Jeg sendte ikke inn noe, sur som jeg var fordi ingen av novellene mine var blitt godtatt i den første antologien. De var ikke riktig seriøse nok, antok Hoftun – mao, de inneholdt for mye naturvitenskap og andre useriøse greier.

15Bind 1: Den unge heltinna får vite av en gammel, klok spåmann at hun – sin beskjedne bakgrunn til tross – er eslet til en stor oppgave: Ondskapen ruller inn over verden, og bare hun kan redde sivilisasjonen slik vi kjenner den. Hun sliter med å godta denne rollen, men girt motstrebende etter. Bind 2: Transportetappe. Den unge heltinna gir seg ut på den vandringa som oppgaven krever av henne. Hun vokser gjennom mange prøvelser og fristelser. Fryktelige uhyrer kommer i hennes veg, og mer enn en gang henger livet hennes og dermed verdens skjebne i en tynn tråd. Takket være gode hjelpere kommer hun seg såvidt levende igjennom. Bind 3: Hun sliter seg fram til trona der ondskapens fyrste sitter. Takket være de magiske egenskapene som er blitt forløst i henne gjennom alle prøvelsene seirer hun i et apokalyptisk oppgjør. Ei ny sol stiger over Midgard. Gullterningene blir funnet igjen, og gudene inntar igjen plassene på sine tingstoler. Allfader sier noen kloke, malmfulle ting til vår unge heltinne. Hun vender hjem, hardt merket av striden, og blir aldri helt den samme mer. Hun har mistet sin uskyld, men reddet verden.

16En storartet klassiker av Poul Anderson. Vi leser om et stjerneskip drevet av en Buzzard-jet som har hengt seg opp, slik at skipet bare fortsetter å akselerere. Hastigheten kryper stadig nærmere opp mot lyshastigheten, slik at tidsdilasjonen lar mannskapet oppleve å krysse galaksen på noen tiår, og hele universet på et par tiår til – mens femten milliarder år raser forbi sett fra en observatør i ro. Romanen åpner et ørlite, svimlende gløtt inn i det veldige kosmos som omgir oss. En visjon av kosmos.

Streiflys over Ingar Knudtsens forfatterskap

(Dette er arbeidsnotatene til et innlegg jeg skulle holde på Norcon 32, i et panel hvor vi mintes Ingar Knudtsen og hans forfatterskap.)

 Ingar Knudtsen var en forfatter som utviklet seg hele tida, både med hensyn til komposisjon og med hensyn til de språklige hjelpemidlene. Samtidig var han original og nyskapende i temavalg. På sitt beste utøvde han sant mesterskap.

Hans forfatterskap kan – svært forenklet – deles i fire overlappende deler: De entusiastiske rom-eventyrene fra 70- og 80-tallene, inklusive ungdomsromaner og novellesamlinger, fram til «Tryllekunst» i 1987. Deretter de fem amasoneromanene fra 1987 til 2002, som utgjør en unik serie i norsk underholdningslitteratur. Så de politiske, realistiske romanene fra «Nord for Saigon» i 1992 til «Rød storm» i 2002, inklusive trilogien som behandler norsk fascisme, motstandskamp og stalinisme fra 30-tallet til 1950. Og til slutt oppvekstromanene fra hans eget hjemfylke, fra «Kalis sang» i 1991 til «Ensomheten er en sang» i 2008. Innafor hver gruppe er variasjonen i tone og tema store, men sortert på denne måten får en et overblikk over hvor stort spennet i dette enestående forfatterskapet faktisk er. I romanene fra hans eget oppvekstmiljø har han nådd et nivå i stil og fortellerteknikk som svært få forfattere kan vise maken til. Her bruker han alle midler, inklusive trolldom og hekseri midt i det dagligdagse, til å vise spennet i menneskesinnet, fra fortvilelse til håp, fra jublende glede til desperasjon. Ingar ble en enestående stemme i norsk litteratur, og mange av bøkene hans kommer til å få et varig liv.

Jeg ble først kjent med Ingar mens jeg leste noveller til Science Fiction-magasinet, seinere Nova, i 1971-72. Han var en ivrig bidragsyter og fortalte handlingsmettet rom-opera i et språk som var effektivt, rett på sak, og velsignet fritt for språkfeil og klumpete formuleringer. Fortellingene sine fikk han publisert i Nova, i fanziner, i «Tidens krav» og andre steder, mens han (i likhet med meg) samlet stadig tjukkere bunker med refusjonsbrev fra de store forlagene.

Ti år seinere hadde jeg gleden av å skrive forord til Ingars SF-kriminal «Operasjon Ares». Om denne første tida skrev jeg bl a: «Vi levde i en uskyldstilstand. Ingen av oss hadde noen som helst tilknytning til det tradisjonelle litterære miljøet her i landet. ... Vi trudde naivt og oppriktig at litterær kvalitet var en éntydig dimensjon, og den eneste målestokken som forlagskonsulentene gikk etter. ... De ga ikke ekstrapoeng før start på grunnlag av vennskap og kjennskap, politiske sympatier eller LTP-faktorer. Trudde vi, og sendte trøstig våre bunker til Gyldendal.

Vi var naive på en annen måte også: Framtida var ny og blank, romfartseventyret var bare såvidt begynt, og vi skulle alle oppleve kolonier på Månen og Mars før vi sluttet å røyke.»

Vi brevvekslet og utvekslet erfaringer, synspunkter og ideer i mange år. Det viste seg at vi hadde svært sammenfallende interesser. Vi hadde nesten den samme musikksmaken: Køntri, blues og rock'n roll. (Riktignok hadde han en ubegripelig forkjærlighet for den engelske rockeren Billy Fury, og nektet å godta at de to største britiske artister gjennom tidene er Lonnie Donegan og Paul McCartney. Dette snakket vi mye om da vi omsider møttes.)

I oppveksten hadde vi lest de samme bøkene av Heinlein, Anderson, Van Vogt, Siodmak, Asimov, Clarke. Og Sture Lønnerstrand. Det var slike bøker som hadde inspirert oss til å skrive. Han delte mine frustrasjoner som stadig refusert forfatter, med en bunke av negative konsulentuttalelser som ble stadig tjukkere. (Dette var i ei tid da forlagene faktisk brukte konsulenter som leste gjennom innkomne manuskripter og kom med sine vurderinger.) Vi var begge særdeles opptatt av Mars, og skrev rom-eventyr om frigjøringskampen som Mars-kolonistene førte mot myndighetene på Jorda.

På ett punkt var vi svært uenige: Ingar var anarkist; jeg var libertarianer. Han maste om at jeg måtte lese Krapotkin og Max Stirner, så da gjorde jeg til slutt det. Da jeg leste den engelskspråklige utgaven av «Der einzige und sein Eigentum», kunne jeg se at mange av tankene til Max Stirner var formulert kortere og bedre i «The Virtue of Selfishness» av Ayn Rand. Det likte han ikke å høre. Han likte nok ikke Ayn Rand heller.

NOVA begynte å arrangere årlige leseravstemninger om «Årets beste fantastiske fortelling». Det var først en nominasjonsrunde , deretter avstemming mellom de nominerte, og da brukte det å komme inn et femtitall stemmesedler. Ingar vant den første NOVA-statuetten med novellen «Planetfall», publisert i NOVA i 1973. To år seinere vant han statuetten med sin første publiserte roman, «Jernringen».

I noen år sprutet det fortellinger fra skrivemaskinen til Ingar. I 1975 ble han omsider godtatt på Gyldendal med novellesamlinga «Dimensjon S». I årene deretter kom det fem novellesamlinger til på forskjellige forlag. De fleste historiene foregikk i et framtidsunivers der «Mars Space Organization» er den viktigste aktøren i utforsking av rommet. Jeg meiner at den aller beste novellen hans fra denne perioden var «Flukten», som først sto i Nova og seinere i novellesamlinga «Lasersesongen» fra 1977. Denne perioden kulminerte med «Tryllekunst» i 1987, ei samling kort-korte fortellinger med overraskende sluttpoeng – såkalte «vinnies».

Ingar gjorde slik som gode trenere anbefaler: Skal du bli virkelig god i noe, må du trene i minst ti tusen timer. All skrivetreninga gjorde ham til en stadig bedre forfatter, som også var tryggere på sitt eget uttrykk. Han begynte å skrive lengre fortellinger. Jeg har nevnt «Jernringen», som er en dystopi fra et framtidig forsøk på fascistisk maktovertakelse. Kortromanen «Planetjegerne» ble trykt både i Sunnmørsposten og i NOVA, hvor den ble godt mottatt av leserne. Seinere fulgte to ungdomsromaner fra det samme framtidsuniverset, «Tova» og «Reisen til Jorda». «Tova» ble også utgitt på dansk, og Ingar lo seg skakk over at danskene hadde skiftet navn på hovedpersonen: «Tova» var blitt til «Gitte».

Han utvidet temavalget: I barneboka «Tyrannosaurus Rex» følger han en T Rex som er mye mer intelligent enn andre øgler; i «Katteliv» skriver han om hannkatten Makhno, som ikke er grei å ha med å gjøre. Katteboka bærer mer preg av egne erfaringer enn dinosaurboka.

I de seinere fortellingene flyttet han tilbake til Jorda, uten at de av den grunn ble mer jordnære. Han fant seg en helt original nisje innen historiske fantasier: Fortellinger om amazonene, inspirert av greske myter. Muligens også av teorien til Marija Gimbutas, om et «matriarkat» som utøvde en mjukere makt før de krigerske indoeuropeerne innførte patriarkatet med brutal våpenmakt. (Gimbutas var en anerkjent arkeolog og den første som plasserte hjemmeområdet til «protoindoeuropeerne» på steppene nord for Svartehavet og Det kaspiske hav, men matriarkat-teorien gjorde at hun fikk større motstand mot sine forskningsresultater enn hun fortjente. Seinere oppdagelser har gitt henne rett med hensyn til indoeuropeernes herkomst. Samtidig er  det avdekket at tidligere kulturer var like voldelige som de indoeuropeiske flokkene, matriarkat eller ikke.)

Den første amazoneromanen, «Våpensøstrene», kom i 1987, og etterhvert kom det fire til i den samme serien. De er ypperlige underholdningsromaner, og dette originale universet gjorde ham til en kultforfatter i en del kretser – blant annet i «Morgana», en foreningen av science fiction-feminister. Men bøkene hadde appell lang utover disse kretsene.

Et tydelig trekk ved Ingars forfatterskap er hans mange kvinnelige hovedpersoner. De er ofte vel så heltemodige og snarrådige som sine mannlige motparter. Samtidig er det alltid menn som er de virkelig store skurkene.

På 1990-tallet utga han flere tilnærmet realistiske, politiske romaner: «Nord for Saigon» fra Vietnam-krigen, «Natt uten navn» fra den spanske borgerkrigen, «Ansiktet mot sola» fra 30-tallet om en ung manns veg inn i og ut av den norske fascismen, og «I flaggets fold» om (blant annet) stalinisme i NKP og partiutrenskninger omkring år 1950. Bortsett fra i «Ansiktet mot sola» er det også her kvinner som spiller hovedrollene.

Parallelt med at han skrev disse politiske romanene, fortsatte han å utvikle de fantastiske elementene i en diktning som ble stadig mer konsentrert om hans egne hjemtrakter på 50- og 60-tallet. Det første eksemplet på dette er «Kalis sang» fra 1991, en vilter historie om den sprengkåte Ivan som kjøper et blad han trur er et pornoblad – men som viser seg å være portalen til farlige gudinner fra alle tidligere kulturer: Gudinner som kan gi både liv og død, fortvilelse og ekstase. Dette kjøpet vikler ham inn en kamp mellom gudinnene og krefter som vil alle gudinner til livs, og i en virvel av hekseri og kvinnfolkhistorier. Det er bare såvidt den forsakte symaskinreparatørlærlingenen Ivan overlever. Dette er nok den morsomste boka Ingar har skrevet. Boka er også utstyrt med en diskografi over innspillinger som spiller en rolle i Ivans omtumlete liv i det vanskelige året 1963.

To år seinere kom den beste boka hans, «Skumringslandet». Den foregår også på det forblåste nordvestlandet, men her er tonen en helt annen. Vi møter den arbeidsløse Lillian. Hun sliter med traumer fra barndommen, hun har stadige mareritt. Hun har glimt av fortrengte barndomsminner, men veit ikke om disse bildene er ekte eller bare innbilning. Hun drømmer om et annet og bedre liv, men veit ikke hvordan hun skal få det til. Hun havner hos psykolog, som vil legge henne inn til behandling. Hun rømmer, og prøver å finne tilbake til fortida for å få vite hvem hun er. Hun ser syner – eller er det bilder fra en annen og sannere virkelighet hun ser? Romanen slutter uten at hun får et endelig svar.

Romanen kan leses som ei skrekkfortelling med en slags lykkelig slutt. Den kan også leses som ei skildring av et sinn i oppløsning. Den viser Ingar på hans aller beste som formidler av menneskers håp og fortvilelse. Den viser også hvor god han er blitt som stilist. For eksempel skildrer han en morgenstemning i Dalegata: «Oppvasken glodde surt på henne med eggskorpete tallerkenøyne. Glass og kopper sto der som en flokk lurvete, krigsskadde soldater med krokete teskjegevær.» Med to setninger viser han oss Lillian og livet hennes.

Seinere ga han ut flere bøker der han tar leseren med tilbake til Kristiansund og omegn på 50- og 60-tallet – nå med unge, mannlige hovedpersoner, åpenbart inspirert av hans egne erfaringer fra ungdommen. Jeg nekter likevel å tru at han har vært utsatt for like mange overnaturlige hendelser som hovedpersonene i «Kalis sang» og «Nekromantiker».

Den siste romanen hans, «Ensomheten er en sang», skildrer en unggutt på et sanatorium for tuberkuløse, tidlig på 50-tallet. Dette er også en av hans beste romaner. Her finnes det bare noen glimt av hendelser som kan være overnaturlige. Ellers er dette en roman om forelskelse og tap, om vennskap og brustne håp. Det hviler noe sorgtungt over denne romanen. Samtidig er det en hyllest til livet som leves videre på rein trass.

Kokko-Høyre lar seg inspirere av Taliban

 Det finnes en del land der myndighetene har bestemte ideer om hvordan folk skal te seg og kle seg. Det gjelder ikke minst folk som slumper til å være kvinner.

Både i Iran og i Afghanistan tar myndighetene beskjeder direkte fra Gud om hva slags lover som skal innføres. I Iran krever Gud, og dermed loven, at damer skal dekke til håret og andre yndigheter før de viser seg offentlig. I Afghanistan er Gud enda strengere: Der må kvinner dekke til hele seg, med et visst unntak for øynene, før de kommer ut av huset der de steller for sine eiere. I det landet er Gud opptatt ikke bare av hva kvinner har utapå hodet: Han bekymrer seg for hva jenter og kvinner har inne i hodene sine også. Derfor har han - via sine talsmenn i Kabul - nedlagt forbud mot at jenter og kvinner skal fylle hodene sine med kunnskap også. Følgelig er skolegang ut over barneskolen forbudt for sånne folk.

Her i vest er det også folk som lar seg inspirere av denne juridiske omsorgen for kvinnehodene og hva de har på seg. Både Sverigedemokratene og deres åndsfrender her i landet er så opptatt av kvinners påkledning at de krever forbud mot niqab, altså heldekkende hodeplagg. Grunnen er visstnok (hovedsakelig) at det er viktig å kunne gjenkjenne folk når de rusler rundt i det offentlige rom. Jeg kan skjønne denne bekymringen: Hvordan i all verden skal vi vite hvem av landets tre niqab-brukere vi har foran oss når vi møter en av dem i Vassenden, hvis vi ikke kan se ansiktet hennes? Det blir jo plent umulig, og sånn kan vi ikke ha det.

Nå går Sverigedemokratene et skritt videre, ser jeg: Nå krever de forbud mot hijab også - altså at hvis kvinner kan mistenkes for å være muslimer, så får de ikke lov å gå med skaut. Jeg ser på Tryneboka at det er mange her i landet som støtter et sånt forbud også - særlig blant folk som har for vane å skrive innlegg med STORE BOKSTAVER og mange utropstegn. 

Alpeluer skal visst fortsatt være tillatt - i hvert fall hvis de bæres av menn.

Denne intense omtanken, uttrykt i påbud eller forbud, for hva jenter og kvinner har på hodene sine kommer fra et sted. Kjerneområdet for denne omtanken er utvilsomt Kabul med omegn. Vi kan altså fastslå at her, som i mye annet, lar kokko-høyre seg inspirere av Taliban. 

Et tilfeldig valgt kapittel fra "Fremmed i et fremmed land"

 28: Sewaia

Passasjerene står ved rekka og ser tilbake mot byen som viskes ut i disen: Grønn helt til strandkanten; låge bygninger i forskjellige toner av grått; mose i alle toner av rødt, rosa, gult, grønt, innover mot høgdedragene - ei evig skiftende ramme rundt en ørliten flekk av menneskeliv. Likevel legger Saty merke til hvor mye som er forandret: Det grønne feltet er mye større enn første gang han såg byen; bygningene flere. Tekanu har vokst.

Den merker en slags melankoli ved å forlate dette samfunnet. Utvilsomt en emulert følelse; likevel kjennes den så ekte som om den er Satys egen. Merkelig, tenker Saty.

Båten pløyer seg gjennom lette dønninger i sundet mellom Seku og fastlandet. På øya kan en liten flekk av grønt skimtes i mosen. Så blir den også borte i disen.

Ute av sundet står sjøen kraftigere, i mannshøge bølger som har tatt fart i flere tusen K over åpent hav. Bølgene treffer båten sidelengs og får den til å gynge. Ennå er det ingen fare; ripa står høgt over sjøen. Det kan bli mye verre. Men passasjerene, som aldri har vært ute på sjøen, snubler og ruller overende for hver bølge, til de lærer seg å stå breibeint og møte bølgene med sin egen kroppsvekt. Sviende salt sjøsprøyt treffer dem. De trekker på seg ekstra klær. Noen av dem går ned i lasterommet. Der går samtalen ivrig om hva som kan vente dem i den andre enden av denne reisa; om de vil finne Det lykkelige landet og se åndene de søker... Noen er urokkelig sikre, andre begynner plutselig å tvile – kanskje melder en liten anger seg allerede, bare et par timer ute.

De er tre kvinner, seks menn og Saty ombord. Saty er ikke sikker på at Wedel har funnet det beste blandingsforholdet mellom kvinner og menn. Men han har valgt de mest overbeviste drømmerne blant dem som også kan ta i et tak og knyte en knut. Alle er ganske unge.

Båten er fullastet: Wedel har kjøpt alt han har kunnet kjøpe av korn, brød, tørket frukt og saltet kjøtt; alt lagt i store bokser som er varmebehandlet og loddet, slik at de er så lufttette som det er mulig å få dem. Med streng rasjonering har de mat i ett år før de må begynne å ete hverandre. Såkorn har de også, lagret tørt og lufttett så det ikke skal begynne å spire. De har to store tanker med kokt vatn: Riktignok kan de regne med å finne bekker og elver på ferden, men de veit aldri når det vil skje. De har flere tanker med gass; nok til å føre båten til Det lykkelige landet og tilbake, og enda en god del mer.

Hver passasjer har dessuten sin personlige bagasje: Klær, ekstra frukt, minnegjenstander. Saty har et stort, hult seil av mekate med snorer til, og ei stor korg med en liten motor: En ballong. Den samme som elevene til Dareb har prøvd ut. Wedel protesterte kraftig mot så mye ekstra vekt; Saty insisterte. Wedel ga seg.

Saty ser nedover rekka på de andre passasjerene og tenker gjennom hvem de er; hva de vil: Segel og Wedik er et stille par som ønsker å dø sammen og gjenoppstå i Det lykkelige landet. Lenake søker sine foreldre; begge døde da han var gutt, og barndommen er den eneste lykkelige tida han har hatt. Kelit vil se om det er sant at åndene lever: I så fall vil han reise hjem igjen med sinnsro og planlegge resten av livet sitt. Kanekitu er en søkende sjel som vil finne Sannheten, men som ellers ikke veit hva han vil. Ladak vil finne stedet der han skal tilbringe evigheten. Nagete hadde et lite barn som døde rett etter fødselen; hun er sikker på at han vil møte henne og pludre lykkelig ved synet av henne. Og Munat har bare kunnet møte sin tapte kjærlighet i drømmen: Nå vil hun se ham igjen i levende live.

Wedel vil finne Hinake igjen. Og Saty vil leite etter et menneskesamfunn som kanskje, og kanskje ikke, finnes: Fra rommet har den sett store, lysegrønne områder som ikke kan være mose, men som heller ikke liknet dyrket mark... De kan være samfunn. Og de kan være noe helt annet. Men både Tak wo Buten og Kanake wo Tenya har sett uhyrer der ute; uhyrer som kan ha vært en slags mennesker -

Saty er den eneste som veit hvor Det lykkelige landet ligger, for den har sett det fra rommet: Et godt stykke lengre nord – kanskje på femti grader – strekker ei halvøy seg østover fra det andre kontinentet, kranset av et utall øyer. Så langt nord er avstanden ganske kort mellom kontinentene: Ut fra observasjonen fra rommet veit Saty at avstanden fra Wuaia til den ytterste odden som stikker ut fra Sewaia er mindre enn tusen K.

Den beskriver ruta langs kysten nordover og overfarten til halvøya for Wedel. Wedel følger anvisningene og styrer nordover med kysten på høgre side, mens han passer på at de aldri mister landet av syne. Det ville være kortere å reise rett vestover fra Tenaku. Men da ville de være ute på åpent hav hele tida, uten nødhavn når stormene kommer, og det gjør de. Wedel, som er den eneste som har tilbragt lang tid på sjøen, vil følge land lengst mulig. Han meiner at det gir minst risiko.

De holder god fart; kanskje 20 K pr standardtime. Saty holder øye med solhøyden: Skalken som solbanen skjærer av himmelen skal være ti grader mindre når de når det punktet der avstanden er kortest.

Saty veit, der den står ved ripa og følger synet av kystlinja som ruller sakte forbi, at ingen av de andre passasjerene vil finne det de drømmer om. Hva annet de vil finne, veit den ikke; men sjøl vil den finne kunnskap. Sjøl Wedel, som har ett av de klareste hodene i Tekanu, er blitt besatt av sin umulige drøm. Nå fyller den ham som en uhelbredelig sjukdom.

Landet til høgre ruller forbi. Her stiger det høgdedrag, der renner det ut ei elv; ut på kvelden passerer de spisse fjell med nakne topper som stikker hull på skyene: Regnet høljer ned; alle går under dekk unntatt Saty, som står ved roret.

Lengre nord klarner himmelen igjen. Stjernedrysset fyller himmelen med så voldsom kraft at passasjerene kommer opp for å stå og se. Ingen av dem har vært så langt nord før; det merkes allerede at gjenskinnet over himmelen fra Sataara A og B er litt svakere, fordi vinkelen til den nærmeste sola, gjømt bak horisonten, er litt spissere.

Saty står ved roret og hører snakket fra menneskene som et plaskregn av lyd uten innhold. De er ennå oppspilt, både av omgivelsene og av sine egne forventninger, men etterhvert stilner snakket. Saty tenker over hvor avgrunnsdjup avstanden er mellom menneskene og den sjøl – uansett hvor mye de har godtatt den; uansett at alle i Tekanu etterhvert snakker til den som til et litt merkelig menneske. Den merker avgrunnen, sjøl om menneskene nesten ikke gjør det.

Den ser mot stjernene i galaksen, stjernebildene og de små dottene av lys som røper fjernere galakser, nesten i det uendelige utover. Dens oppgave midt i dette er å samle kunnskap om noen få menneskesamfunn, i fall den finner dem. Den har funnet ett; nå skal den kanskje finne ett til... Hvorfor det? Mekene vil samle all kunnskap det er mulig å samle: Men kanskje det oppstår ny kunnskap hele tida, raskere enn mekene greier å samle den? Mange tusen meker ble initiert samtidig med Saty. Er alle sendt ut med tilsvarende oppgaver? Hvor mange befinner seg nå i denne galaksen, kanskje like i nærheten? Hvor mange tusen er sendt ut tidligere; hvor mange tusen er sendt ut seinere? Sprer de seg som ei bølge av kunnskapssøkende intelligens – først i Melkevegen, så i Andromeda, de magellanske skyer og resten av den lokale hopen, så videre ut i - -

Ingen av svarene på slike spørsmål finnes i kunnskapslageret, hvor all annen kunnskap finnes. Hvorfor ikke?

En tvil som kanskje har spiret lenge begynner å vokse fram: Hva vil de bruke all kunnskapen til, de mekene – over-mekene – som vil at den skal bli samlet? Hvorfor trenger de den?

Saty finner ikke noe svar. I det veldige kuleskallet over den skinner stjernene.

Seint den andre dagen passerer de Kana, den nordligste byen i Wakati. Kana ligger inneklemt mellom to fjelltunger som når nesten ut til havet; ei klynge av hus, noen grønne åkre et stykke oppover før mosen overtar. Saty undres: Kan denne vesle byen overleve?

Ingen ytrer ønske om å gå i land der. Båten stamper videre i kvitryggete sjøer; Kana forsvinner mellom mosekledte åser bak dem.

Wedel og Saty lærer de andre åtte opp til båtførere: Hvordan de starter og stryper motoren, fyller gass på tanken, kjører på halv eller kvart maskin. Hvordan de handterer ror og anker. Hvordan de skal styre i kraftig vind: Styr helst opp mot vinden, og unngå sidevind hvis det er mulig. Alle må stå flere timer til rors for øvelsens skyld. Noen lærer godt; andre mindre godt. Men til slutt vil alle kunne føre båten hvis det blir nødvendig.

Vinden friskner til. Den tredje dagen slår en storm til med full styrke. Kysten innafor dem er svart fjell som stiger loddrett opp av havet; å legge seg inn dit er utenkelig. Wedel og Saty styrer båten opp mot stormen så godt det lar seg gjøre, men stormkastene skifter stadig retning; sjøene slår inn over rekka og truer med å senke båten. Vinden uler slik at det er umulig å veksle ord. Folk på dekk må holde seg fast av alle krefter for å unngå å bli revet med av brottsjøene.

Det finnes to pumper ombord. Wedel beordrer passasjerene til å pumpe på skift. Det gjør han ved å peke og skrike, og omsider blir beskjedene oppfattet. Saty overlater sin plass ved roret til Kelit og tar den ene pumpa; Ladak tar den andre. Slik unngår de såvidt at båten blir fylt med vatn. .

Stormen stilner; vinden spakner. Plutselig er det blikkstille: Sola stråler fra en glassklar himmel ned på et dampende hav. Over dekket ligger det klumper av noe glatt og slimete. I solskinnet begynner det å krype og røre på seg; etterhvert dannes det små, grønne fingre som vifter mot sola. Klumpene begynner å gro sammen, dele seg, gro sammen på nytt: Alminnelig mose, slik de kjenner fra land. Hav og land er infisert av de samme mosene. De finnes overalt.

Passasjerene begynner å skrape dekket og kaste de slimete klumpene overbord. Alle forsyningene har vært stuvet sammen under dekk, så Wedel går ned for å undersøke hvordan det ser ut der nede: Ingenting er knust; alt er vått, men provianten og andre forsyninger, som har vært bundet ettertrykkelig fast, har klart seg godt.

Men når de får summet seg, oppdager de at én ting er borte: Ladak, og med ham den ene pumpa. Han er blitt kastet på sjøen en eller annen gang mens stormen var på sitt verste. Ladak har fått se stedet der han skal tilbringe evigheten lenge før han hadde tenkt.

De styrer videre mot nord i rolig sjø. Stranda stiger like svart og loddrett fra havet innafor dem. Passasjerene undrer seg over sola som beveger seg i stadig lågere bue over himmelen i sør, uten at dagen blir kortere av den grunn. Det blir kaldere.

Ei natt blir nordlyset plutselig skrudd på – et fenomen som ingen av dem har sett før: Lys som bølger over himmelen i grønt, rosa, blått; band av lys som fletter seg i hverandre. Passasjerene står himmelfalne og blir aldri lei av å betrakte dette fenomenet. Kanekitu meiner at dette må være åndene som hilser dem velkommen for å lede dem til Det lykkelige landet. Snart er den forklaringa godtatt av alle, unntatt Saty, som finner det fåfengt å snakke om solvind, ioner og magnetisme. Sjøl synes den det er merkelig at dette fenomenet dukker opp så brått, rett nord for 45 grader. Denne planeten har et kraftigere magnetfelt enn Jord, og Sataara A stråler kraftigere enn Sol. Kan det forklare dette fenomenet?

Nordlyset flammer uansett videre, så kraftig at det kan skimtes på dagtid. Det følger dem hele vegen videre nordover og vestover.

Det er ikke lett å måle solhøgde med øynene mens båten ruller, men den femte dagen meiner Saty at det høgeste punktet i solbanen er førti grader. Da er de på femti grader nord. Det er på tide å snu mot vest.

Det skinner et klarere lys over nordhimmelen. Saty husker at ikke langt herfra når ei tunge av den store breen ut til havet. Landet innafor dem er steinete og goldt; bare her og der synes små felt av mose i steinura.

Båten snur vestover. Passasjerene hutrer i den kalde snoen. Det blåser ikke mye, men det blåser uavlatelig, rett imot dem.

Saty står på dekk det meste av tida. Den trenger ikke sove, slik menneskene må. Den kan dessuten regulere ned varmetapet ut gjennom huden.

Den passer på å holde skalken som solbanen skjærer av himmelen lik hver eneste dag. Da veit den at kursen går rett vestover. Den har også identifisert ei stjerneklynge som har det høgeste punktet i bevegelsen over himmelen rett opp hvis båten fortsatt er på samme breddegrad.

Wedel spør Saty hvordan den klarer å holde båten på rett kurs, og Saty forklarer. Wedel forstår forklaringa med én gang og nikker. Ingen av de andre skjønner et ord. Saty tenker på hvilket tap det er at Wedel har fylt hodet og livet sitt med en absurd fantasi: Arbeidet hans på Instituttet og i byen har bare såvidt begynt; han skulle ha fortsatt dette arbeidet og konstruert bedre båter, ballonger, kanskje en gang fly. Sammen med Dareb og de beste elevene deres kunne han ha skapt den teknologien som Tekanu trenger for å overleve...

Slik går Satys tanker mens båten stamper seg vestover. Imens snakker de andre passasjerene, stadig mer opphisset, om vidunderet som venter dem. Hvilket vidunder er det forskjellige meininger om.

Det er trangt på skipet. Det finnes et lite avlukke der folk kan gjøre fra seg; ellers er både dekket og plassen under dekk fellesrom. Det oppstår krangler for den minste ting: Hvor lenge de har vært ute, om de noensinne kommer hjem igjen, hva de kan vente å finne i Det lykkelige landet. Kanekitu og Lenake kaster lange blikk etter Nagete; hun smiler til dem begge, og når hun skifter tøy, legger hun ikke skjul på hvor frodig hun er. Wedik er stor og sterk, så ingen av mennene tør nærme seg Segel, sjøl om det hadde nyttet. Munat snakker bare om at hun vil gjenforenes med sin tapte kjærlighet. Så Nagete er eneste kvinne ombord som en av de to kan håpe å reprodusere seg med. Hun har dessuten mistet et barn, og da kan det tenkes at hun ønsker seg et nytt. Så begge setter seg hos henne og ser på henne. Hun ser tilbake og smiler. De to skuler mot hverandre.

Ei natt går Saty ned og henter kikkerten sin. Den trur de andre har sovnet, men nå ser Saty i infrarødt at Kanekitu kryper bort til Nagete. Han legger handa forsiktig på låret hennes. Saty ser at Nagete åpner øynene, smiler og legger handa over handa til Kanekitu. Han smyger handa inn under klærne hennes. Hun stønner og begynner å trekke klærne ned. Han velter seg over henne. Det er tydelig at begge prøver å være stille, uten å få det helt til.

Saty går stille opp igjen på dekk med kikkerten: Er det fjell den har skimtet i synsranda, i lyset fra stjernene og Sataara B, eller er det bare en tåkebanke?

Det er en tåkebanke. Det høres lyder der nede fra: Ynkelyder fra en kvinnestemme; håse stønn fra en mannsstemme. Plutselig høres høge mannsstemmer. Noen skriker i sinne. Kanekitu kommer snublende opp trappa fra lasterommet. Rett bak ham kommer Lenake. Lenake brøler og griper etter foten til Kanekitu. Begge kommer opp på dekk og begynner å slåss med bare never. Nagete stikker hodet opp. Håret hennes er bustete; hun smiler fortsatt. De to slåsskjempene er borte ved rekka. Lenake har overtaket; han slår, slår og slår. Kanekitu synker sammen. Men plutselig har Kanekitu tak rundt det ene beinet til Lenake og løfter det med et kraftig rykk. Lenake mister balansen, tipper over rekka og faller i vatnet med et plask. Han skriker, men skriket stilner med det samme, og Lenake er borte.

Kanekitu og Nagete står ved rekka og ser etter ham. De ser ingenting. Heller ikke Saty klarer å få øye på ham. Nagete legger armen rundt aksla til Kanekitu og mumler noe. Så går begge ned i lasterommet igjen, tett sammen.

Saty er ikke sikker på om de andre har sett eller hørt noe. Om morgenen er flere forbauset over at Lenake er borte. Kanekitu og Nagete sier ingenting, og Saty er usikker på om det vil føre til noe godt at den røper hva den har sett. Det ender med at den ikke sier noe. Wedel sier: «Det har vært urolig sjø – han må ha snublet og falt overbord.» - Det stemmer jo, tenker Saty.

Den femte morgenen i rom sjø skinner et skarpt, hvitt lys gjennom grå tåke i synsranda. Lyset blir klarere jo nærmere de kommer.

Passasjerene stimler sammen og stirrer. Dette er ei åpenbaring: Dette lyset skal vise dem vegen til Det lykkelige landet!

Enda nærmere ser de at lyset er morgensol som skinner på en snøhvit fjelltopp. Fjellet løfter seg i en spiss over et steinete lågland. De kommer nærmere stranda og ser et nakent land med rullestein ut mot havet og høge fjell lengre inne. De øverste toppene er snødekt.

Stranda buer sørover. Et helt døgn følger de den mot sørvest før de kommer til ei vik. Der bestemmer de seg for å legge inn og gå i land. Wedel er den første som setter foten i det nye landet. Bak rullesteinene ligger et bølgende landskap, kledt i et tynt lag av mose.

De er kommet til Sewaia, Det lykkelige landet.

((Dette var et tilfeldig valgt kapittel. Du kan lese hele romanen her:

https://kvernvold.blogspot.com/2025/03/fremmed-i-et-fremmed-land-del-1.html 

https://kvernvold.blogspot.com/2025/03/fremmed-i-et-fremmed-land-del-2.html 

https://kvernvold.blogspot.com/2025/03/fremmed-i-et-fremmed-land-del-3.html ))

Storartet spenningsroman om tanker og identitet

 

Science fiction er idélitteratur. Ei god sf-fortelling plasserer nye og overraskende tanker i forestillingsverdenen din.

Adrian Tchaikovsky skriver gode sf-fortellinger. Se min omtale da han var æresgjest på Norcon for to år sia: https://kvernvold.blogspot.com/2024/09/to-resgjester-og-to-romaner-ei.html Science fiction bygger på en rasjonell, naturvitenskapelig fundert forståelse av universet. Det er ikke alltid denne tilnærminga er vellykket – jo større visjoner, jo større risiko for å bomme stygt på det vitenskapelige grunnlaget. ¹ Tchaikovsky legger mye arbeid i å gjøre faktagrunnlaget truverdig, enten han henter sine fakta fra astronomi, fysikk, kjemi, biologi eller andre greiner av naturvitenskapelig erkjennelse. Du merker det fra første setning i hans sf-fortellinger: Dette er definitivt ikke «fabelprosa»; det er vaskeekte science fiction.

Han bruker hele det nevnte kunnskapsregisteret, krydret med en stor dose psykologi, i den storslåtte romanen «Shroud», som foregår på og nær en stor måne som menneskene har gitt navnet Shroud. Denne månen går i bane rundt en gigantisk gassplanet i solsystemet Prospector413, et solsystem som Konsernet har bestemt seg for å plyndre. (I dette framtidsuniverset finnes det ingen bedre betegnelse enn plyndring på den måten menneskeheten utnytter nye stjernesystemer på i sin evige ekspansjon.)

Ut fra tidligere møter med Tchaikovskys fortellinger ble jeg riktignok både overrasket og indignert da jeg kom over Rolf Engers omtale av denne romanen ( https://denengerekrets.com/pa-den-bisarre-manen/ ) før jeg hadde rukket å lese boka sjøl. I Engers omtale står det nemlig at menneskene har bygd en romheis² ved nordpolen på Shroud. - Du allstyrendes Newton! tenkte jeg. - En romheis må bygges ved ekvator. Den holdes oppe av fysiske lover, ikke av magiske besvergelser. Det må da Tchaikovsky vite! - Engers omtale var ellers svært entusiastisk, så jeg bestemte meg for å lese romanen, romheis eller ikke. Og da viste det seg at «Nordpolen», og dermed romheisen, i praksis befinner seg på månens ekvator, akkurat slik den skal. Det henger slik sammen: Shroud har bundet rotasjon, det vil si at den roterer nøyaktig én gang rundt sin egen akse for hver runde rundt morplaneten. Resultatet er at ett punkt alltid vender inn mot morplaneten, og et annet punkt vender bort. I romanen kaller folk disse to punktene «polene», til frustrasjon for besetningens språkpurist. Dermed utgjør «polene», samt en storsirkel som forbinder dem, månens ekvator, og romheisen funker som den skal. De egentlige polene er de to ytterpunktene i månens rotasjonsakse. Det bryr ikke personene i boka seg om (unntatt én). Kudos til en forfatter som veit nøyaktig hva han gjør!

Hovedpersonen, Juna Ceelander, er den ene av de to kvinnene som må nødlande på Shroud etter et uhell under under utforskning av månen. Det er litt av en verden de nødlander i: Den har en tyngdekraft på bakkenivå lik 1,8 ganger Jordas tyngdekraft; lufttrykket der nede er på 20 atmosfærer, og atmosfæren består av ei suppe av nitrogen, fritt hydrogen, metan, ammoniakk og diverse mer komplekse forbindelser. Temperaturen ligger i snitt på minus 35 C. Det er stummende mørkt; ikke ei lysstråle når ned til overflata. Til gjengjeld skingrer det uavlatelig av forskjellige signaler i det elektromagnetiske spekteret, på et støynivå som ville bli kalt øredøvende hvis det hadde vært hørbar lyd.

Juna og hennes kollega Mai St Etienne må samarbeide og bruke alle sine ferdigheter og kunnskaper mens de prøver å manøvrere fartøyet sitt bort til romheisen. Der kan de få gitt beskjed via fiberoptisk kabel om hvor de befinner seg, og kanskje bli hentet opp. Å få gitt en slik beskjed der de har nødlandet er plent umulig; alle radiosignaler drukner i øredøvende elektromagnetisk skvalder.

Den første utfordringen de møter er å bestemme retningen: De veit bare hvor de skal, men ikke hvor de er. De oppdager også at det yrer av liv i denne ugjestmilde verdenen, deriblant forskjellige skapninger som prøver å sluke hele farkosten de sitter i. Biologien er svært forskjellig fra Jord-biologien. De forskjellige livsformene kommuniserer med elektromagnetiske signaler. Det finnes skapninger som lever av termisk energi fra vulkanske sprekker, og andre som lever av den solenergien som sildrer ned gjennom atmosfæren. Det finnes rov-vesener som lever av de andre, og rov-vesener som lever av andre rov-vesener.

I denne økologien finnes det også skapninger som de to, i mangel av et bedre ord, etterhvert oppfatter som «intelligente». Det er disse som, på en eller annen måte, må hjelpe Juna og Mai å navigere seg fram til heisen. Forsøkene på kommunikasjon preges mest av gjensidige misforståelser – både mennesker og Shroudboere tar sitt eget perspektiv for noe nærmest naturgitt. Romanen handler i stor grad om forskjellen på disse to perspektivene, og forsøkene på å gjøre dem forståelige for hverandre.

Tchaikovskys fortellerteknikk tillater at vi veit litt mer om skapningene på Shroud enn de to kvinnene veit. Fortellerstemmen tilhører den kvinnelige hovedpersonen (dermed skjønner vi at hun kommer til å overleve i en eller annen tilstand), men hennes fortelling brytes av korte avsnitt der vi «hører» stemmen til en av Shroudboerne. Vi forstår etterhvert at disse skapningene på en måte deler bevissthet: Et fysisk signal utgjør en tanke, og bevisstheten består mer av slike delte signaler enn av innholdet i de fysiske kroppene. Dermed smelter to eller flere kropper som deler tanker sammen til én felles personlighet. Når de to kvinnene kommer til en ny flokk av Shroudboere, blir de overrasket over å oppdage at den nye flokken «husker» ting som foregikk på et helt annet sted. For Shroudboerne er dette helt selvfølgelig: De forskjellige flokkene har delt tankene sine; følgelig er de én personlighet, ikke mange.

De to kvinnene forstår altså ikke at det er de delte tankene som utgjør en bevissthet. Shroudboerne på si side trur at fartøyet de sitter i er et individ, og at sonden som kvinnene sender ut for å kartlegge terrenget er en del av samme personlighet som fartøyet.

En annen egenskap Shroudboerne viser er evnen til å kopiere nyttige gjenstander. De har ytre skjeletter som kan formes på etter behov, for eksempel ved å la det vokse ut et verktøy som de har oppfattet at menneskene har brukt.

Juna og Mai må overvinne hindringer som virker uoverkommelige, men de holder ut takket være viljestyrke og stadig større doser av stimulerende midler. Til alle andre hindringer kommer at de må holde ut med hverandre: Mens Mai er en innesluttet fagidiot og en lysende teknisk begavelse, er Juna det besetningsmedlemmet som er nest best i alle disipliner, men som også er omgjengelig nok til å kunne snakke med alle. Dette er den begavelsen som gjør at hun er valgt ut til dette forskningsoppdraget. Sakte men sikkert lærer de to ikke bare å holde ut med hverandre, men å sette pris på hverandre, trass i diametralt motsatte personlighetstrekkk.

Spenningsnivået er høgt, med et voldsomt driv der kvinnene kommer seg gjennom den ene bølgedalen etter den andre i sitt stadig mer medtatte fartøy. Samtidig avdekkes litt etter litt av Shroudboernes psykologi og verdensbilde, fram mot en overraskende og – fra leserens synspunkt – svært tilfredsstillende slutt. En ytterst velkomponert roman. Den er supplert med en novelle som viser en annen verden med en like forbausende økologi. Denne novellen foregår på et tidspunkt før romanen, og forklarer hvorfor den dyktige exobiologen FenJuan er satt ut av sirkulasjon før neste oppdrag: Hun blir syndebukken for at et forsøk på å utnytte planeten Chelicer blir fullstendig mislykket, nettopp fordi ting utviklet seg slik som hun varslet at de ville gjøre. Dermed blir hun fryst ned i påvente av at det dukker opp et oppdrag der Konsernet meiner hun kan komme til nytte igjen. I så fall blir hun tint opp igjen, men det kan ta lang tid. I denne framtidsverdenen finnes ingen arbeidsmiljølover, og slett ingen fagforeninger.

Sia denne forfatteren er så grundig med hensyn til faktagrunnlaget, er jeg nødt til å gå ham litt etter i sømmene: Funker de naturvitenskapelige forutsetningene, sånn at denne verdenen henger sammen på en truverdig måte? La oss se:

Shroud har som nevnt en tyngdekraft ved overflata på 1,8 ganger Jordas – altså 17,65 m/s^2. Samtidig er denne kjempemånen 1,3 ganger så stor som Jorda, står det. Hvis det betyr at volumet er lik 1,3 ganger Jordas, kan vi regne ut at massen til Shroud er lik 2,14 ganger Jordas masse. Da må egenvekta til Shroud være litt over 9 g/cm^3. Men egenvekta til Jorda er 5,515³. Da holder det ikke med å si, slik Tchaikovsky gjør, at denne månen har en «ekstra stor jernkjerne». ⁴

Det hjelper heller ikke stort å anta at 1,3 ganger Jorda betyr en radius lik 1,3 ganger radien til Jorda. Sammen med akselerasjonen ved overflata ville det gi en masse lik 3,35 ganger Jordas, og en egenvekt på 8,49 g/cm^3. Her må det til en kjerne av metaller som er tyngre enn jern: Kopper? Sølv? Bly? Hm. Ortodokse astrofysikere vil utvilsomt protestere iherdig.

Han kunne ha sluppet denne rødblyanten i margen hvis han hadde nøyd seg med en tyngdekraft som var litt mindre krevende: 1,5 g ville ha fått tallene til å falle mye bedre på plass. Han ville antakelig gjøre det ekstra utrivelig for de to heltinnene sine. Når en kropp som er konstruert for å veie 50 kg i stedet veier 90 kg, blir framdriften tung, uansett hva du prøver å gjøre.

Verre er det at han lar fartøyet de nødlander med være utstyrt med en fusjonsreaktor. Det er ikke en lesefeil, for han nevner «reaktoren» i forbifarten et par ganger seinere. Hvis framtidas fysikere ikke har fått den mytiske og mirakuløse funksjonen «kald fusjon» til å virke (noe som ville kreve at vi skriver om alle lærebøker om kjernefysikk), så krever fusjonsreaktoren en driftstemperatur på over 100 millioner grader.⁵ Hvis besetningen skal overleve, må den også ha en del andre innretninger – varmeskjold, strålingsskjerming – som en ikke uten videre kan vente å finne på et forskningsfartøy. Stort, rødt kryss i margen!

Så oppgis det at Shroud og dens morplanet befinner seg 498 millioner km fra morstjerna, Prospector413. Hvis denne stjerna har omtrent samme utstråling som vår egen Sol (som er nesten så gjennomsnitts-typisk som det går an å bli), så er svartlegemetemperaturen – den temperaturen som månen ville ha hatt uten drivhuseffekt – ca 140 K, dvs minus 133 C. ⁶ Ifølge hovedpersonen er middeltemperaturen på Shroud minus 35 C, med noe hun meiner er en moderat drivhuseffekt. Men en drivhuseffekt som utgjør 98 grader er ikke særlig «moderat». (Her hjemme utgjør drivhuseffekten for tida 33 grader, og mange meiner det er mer enn nok.) Jeg slår meg til ro med at det er en god del metan i Shroud-atmosfæren, og metan er en gass som utfører underverker når det gjelder å fange infrarød stråling.

La oss så regne litt på den berømmelige romheisen. En romheis på Jorda er, som du veit, egentlig en geostasjonær satellitt som er forlenget utover og innover, slik at den ene enden er festet nede i bakken og den andre enden når langt utafor den geostasjonære banen. (Pass på at de to endene balanserer hverandre svært nøyaktig når du henger opp en slik en, ellers blir det mye krøll.) Tchaikovsky opplyser at Shroud har ei rundetid på 112 timer rundt morplaneten – det tilsvarer altså også månens rotasjonstid. Da kan vi regne ut hvor høgt satellitten må henge over Shroud for å være stasjonær. ⁷ Det viser seg at i regnetilfellet hvor volumet er 30 % større enn Jordas volum, blir svaret 152.000 km (regnet fra Shrouds sentrum). Hvis det er radien som er 30 % større enn Jordas, blir det 177.000 km. Risikerer vi at den andre enden subber borti morplaneten?

Vi veit ikke hvor stor masse morplaneten har, bare at den er større enn Jupiter. Men hvis vi tar utgangspunkt i Jupiters måner,⁸ legger vi merke til at Shrouds rundetid ligger mellom baneperiodene til Europa og Ganymedes. Da veit vi helt sikkert at Shroud i hvert fall befinner seg mer enn 671.000 km fra morplaneten, sannsynligvis atskillig mer. Altså i trygg avstand.

Oppsummering av det naturvitenskapelige grunnlaget gir altså: Et stort, rødt merke for den mystiske fusjonsreaktoren, som det ikke en gang er bruk for – den spiller så godt som ingen rolle i handlinga. Dernest et litt mindre rødt merke for en gravitasjon som henger dårlig sammen med massen og størrelsen til Shroud, fordi en overivrig forfatter ville gjøre livet ekstra surt for heltinnene sine. Ellers funker naturvitenskapene som de skal, etter min ringe forståelse; det er gledelig lite bruk av pseudovitenskap eller magiske besvergelser.

Derimot tviler jeg litt på hele framtidsverdenen. Jeg klarer ikke å skjønne hvorfor menneskeheten (etter to verdensomspennende katastrofer) stadig må finne nye verdener de vil plyndre. Det begrunnes vagt med at de bruker opp «ressursene» i ethvert solsystem der de bosetter seg. Hvilke ressurser da? Grunnstoffene finnes fortsatt, uansett hvor mange ganger de blir resirkulert. En tilstrekkelig avansert teknologi – som Konsernene i dette framtidsuniverset besitter – kan resirkulere grunnstoffene og på den måten skape alle materialer de trenger i et gitt solsystem, så lenge de har energi nok. Og energi har de så lenge sola skinner, noe den kommer til å fortsette med i et par milliarder år. Hvis det for eksempel trengs mer kopper, kobolt og sjeldne jordmetaller etter at alle gruver er tømt, er det en smal sak for en avansert sivilisasjon – gitt tilstrekkelig energi – å gjenvinne alle metaller fra søppeldyngene, eller fra havvatnet ved avsalting. Det koster i hvert fall mye mindre energi og organisering enn å frakte menneskeheten til Centauri-systemet på rimelig tid.

Det kan hende mye dreier seg om biologiske «ressurser». Menneskene (og de intelligente «hjelperne» deres) kan ha klart å gjøre Jorda ubeboelig. I neste omgang kan de ha gjort øvrige planeter i Solsystemet ubeboelige, sammen med alle gigantiske romstasjoner de kan ha bygd. ⁹ Men en sivilisasjon som har god nok biotek til rutinemessig å fryse ned og tine opp igjen folk, uten at de opptinte har lidd annen skade enn en uggen dagen derpå-følelse – skulle ikke den også være i stand til på reparere ett og annet biologisk system som er blitt ødelagt?

Det later til at de tidvis samarbeidende, tidvis konkurrerende Konsernene bare er oppsatt på å finne nye systemer de kan tømme for ressurser, og samtidig utrydde alt levende som står i vegen for utnyttelsen. Men hvis det er metaller og mineraler de er ute etter, er det utenkelig å frakte videre mer enn en ørliten brøkdel av det de finner: Effektiv ressursutnyttelse krever at folk slår seg ned og bygger samfunn i de nye solsystemene. Og da hjelper det slett ikke at det første de gjør er å utrydde lokale økosystemer og forgifte miljøet slik at det også blir ulevelig for mennesker.

Det Tchaikovsky prøver å gjøre, er antakelig å tegne et skremmebilde av industrisamfunnets herjinger på vår egen planet, og forstørre dette bildet med mange tierpotenser ut i galaksen. Jeg ønsker bare at han hadde gjort det på en mer presis måte. Det vage begrepet «ressurser» forklarer ikke særlig mye.

Men trass i noen få innsigelser er dette en storartet leseropplevelse. Og Shroudboernes tankeverden utgjør det mest originale bildet av fremmede vesener jeg har sett i science fiction på aldri den tid.

1Se for eksempel omtale her av noen av sf-litteraturens klassikere: https://kvernvold.blogspot.com/2024/10/manereiser-og-bomturer-i-science-fiction.html

2Beskrivelse og bruksanvising til romheisen finner du i min roman «Sabotørene» fra 1978, eller i Arthur C Clarke's «The Fountains of Paradise» fra 1979. Skjønt Clarke flytter Sri Lanka ti grader sørover, sånn at han kan plassere romheisen på sitt eget hjemsted. Det er tross alt bedre å fuske med geografien enn å fuske med fysikken!

3Se for eksempel her: https://ssd.jpl.nasa.gov/planets/phys_par.html . Her ser du også at Jorda er det himmellegemet av alle kjente måner og planeter som har størst egenvekt. Dermed skal det mye til for at en måne i et annet solsystem skal ha mye større egenvekt enn planeten vår!

4Se for eksempel: https://en.wikipedia.org/wiki/Surface_gravity og regn sjøl.

5«Men Sola driver jo med fusjonsenergi inne i kjernen, og der er det bare 10 millioner grader!» Javisst. Men der er det et annet trykk også – et trykk som gjør det atskillig lettere å trykke de motstrebende hydrogenkjernene sammen.

6Du bruker Stefan-Boltzmanns strålingslov og husker at Shroud har en albedo på omtrent 0, køla svart som den er. Jordas albedo er til sammenligning ca. 0,3, når alle variabler regnes sammen.

7Se for eksempel: https://explainingscience.org/stationary-orbits-and-the-hill-sphere/

8For eksempel her: https://www.britannica.com/topic/moons-of-Jupiter-2236909

9Se for eksempel Larry Niven: «Ringworld». Mange andre utforminger er også mulige.

Jon Helgheim tar et kraftig oppgjør med Halden-russen

 

Før pinse har det hendt flere ganger at russ fra Østfold har kommet i klammeri med Oslo-russ. I Hverven-bukta utartet det til et masseslagsmål der flere måtte sendes til legevakta. Politiet etterforsker saken.

Nå har Jon Helgheim, leder av Stortingets justiskomité, tatt et kraftig oppgjør med kulturen blant Østfold-russen. Han har lagt ut en video som viser flere stygge voldsepisoder og skriver på sin hjemmeside: «Nå må foreldrene til Østfold-russen ta ansvar og lære ungene hvordan de skal oppføre seg her i Norge, før de får lov til på dra inn til Oslo! Denne ukulturen blant Østfold-russ er ikke bare politiets ansvar, det er et ansvar for hele Østfold-miljøet.»

Han har fått mye kritikk for at han har uttalt seg om en sak som er under politietterforskning, og for at han har lagt ut usladdete bilder. Den kritikken avviser han. «Nettopp som leder av Stortingets justiskomité har jeg ansvar for å si ifra når en slik ukultur brer seg! Jeg ville ha gjort det samme uansett hvilke innvandrergrupper dette gjaldt – det være seg tatere, samer eller andre innvandrere. Nå må miljøene selv rydde opp i denne ukulturen!» Han har fått sterk støtte på sosiale medier, og flere tusen «Likes» på sitt eget innlegg. Kommentatorene skriver blant annet: «Send dem hjævla svina hjem att», «Bank dem opp så dem mærker det» og «Ikke fem øre mer til dissa svarte snylterne!» Det er tydelig at han har truffet en nerve i befolkningen.

Rett før jeg la ut denne meldinga kom det en korreksjon fra Jon Helgheim. Han skriver at han har kommet i skade for å legge ut feil video, slik at alle ansiktene på bildene er lyse i huden. Dessuten viser det seg at Halden ligger i Norge. «Men ellers står jeg ved hvert eneste ord,» sier han i ei pressemelding. «Norske ungdommer må slippe å gå rundt og være redde for disse voldelige innvandrerne!»