Tchaikovsky over stokk og stein - på autopilot

 

En av Norges mest underkjente forfattere, Mikkjel Fønhus, nektet å bruke skrivemaskin. «Den hakker sund tankene mine,» sa han. Så hvert eneste år fra debuten med «Skoggangsmand» leverte han et gjennomarbeidet, handskrevet manuskript. Etter hans død viste det seg at han hadde liggende like mange slike manuskripter som dem han hadde gitt ut mens han levde.¹

Adrian Tchaikovsky (en tidligere æresgjest på Norcon) er en ypperlig forfatter. Se f eks omtaler her https://kvernvold.blogspot.com/2024/09/to-resgjester-og-to-romaner-ei.html og her https://kvernvold.blogspot.com/2026/06/storartet-spenningsroman-om-tanker-og.html . I motsetning til Fønhus har han ikke noe problem med tastaturer. Jeg ser for meg at han behersker touch til fullkommenhet, og at fingrene hans danser over tastaturet. Jeg trur også at han har verktøy som varsler skrivefeil, inkonsistenser, gjentagelser, floskler og klisjeer – effektiviseringsverktøy som hjelper ham å strømlinjeforme teksten uten at han trenger å bruke mye tid på det. Jeg ser ingen annen forklaring på at han kan holde en så høg produksjon, og likevel holde et nivå som både er lesverdig og lettlest. For prosaen hans er verken glatt eller platt. Tvert imot er den levende, innfallsrik og original. Den driver dessuten fortellingene hans framover, sjøl i stillestående partier som ville ha blitt kjedelige hos en mindre dreven handverker.

Dette var skrytet. Innvendingene kommer seinere.

Tchaikovskys mammutroman av i år, «Children of Strife», utgjør på en måte et sammendrag av hans prisbelønte «Children of Time»-trilogi. Hans framtidsunivers ser slik ut: En ekspedisjon fra Jorda, ledet av Avrana Kern, har reist ut i galaksen for å finne planeter som kan terraformes og gi rom for jordisk liv. Kerns stjerneskip frakter med seg de livsformene som skal bebo slike verdener. Særlig én verden egner seg godt for hennes formål. Hun har satt seg i hodet at apekattene som hun trur hun har sluppet laus på denne planeten skal utvikle seg til en bedre versjon av menneskeheten enn den som naturen har frambragt. For å få fart på evolusjonen til disse apekattene slipper hun ut et spesialkonstruert nanovirus som skal styrke apekattenes kognitive evner. Det hun ikke veit, er at apekattene hennes aldri fikk fotfeste på denne planeten; derimot har nanoviruset spredt seg til andre dyr – deriblant edderkopper, krepsdyr og maur. Disse artene får et kraftig spark i baken og setter i gang med sivilisasjonsbygging.

I et annet stjernesystem har en annen terraformer, Disra Senkovi, brukt det samme viruset til å sette i gang sivilisasjonsbygging blant blekkspruter. En tredje terraformer, Erma Lante, har funnet en verden med det første utenomjordiske livet som menneskene har møtt. Der finnes det en koloni mikrober med en kollektiv bevissthet, og en biologi som gjør at de kan lagre ervervet kunnskap i sine egne celler.² Disse intelligente mikrobene koloniserer og sprer seg med mennesker som verter. Etterhvert finner de flere skapninger de kan kolonisere, deriblant Senkovis gløgge blekkspruter.

Mens Kern holder på med sitt³, er Jorda blitt så godt som ubeboelig etter en forferdelig krig. I aller siste lita har en liten flokk allmektige oligarker, ledet av den motbydelige Gerey Hartmand, bygd et stjerneskip som legger ut for å finne planeter der de kan etablere seg som guder, slik de er vant til hjemme på Jorda. De infiserer verdener, gjennomfører simuleringer som verken de eller leseren klarer å skille fra virkeligheten, og fyller ekte eller simulerte verdener med sine egne former for ondskap, der de utgjør et panteon i evig konkurranse og etterhvert kamp mot hverandre.

Kern oppdager omsider at evolusjonen på planeten hennes slett ikke har frambragt en overlegen menneskelig kultur: Den har frambragt en kultur av edderkopper, som bl a bruker maursamfunn til å utføre store og kompliserte beregninger. Kern tvinges på flukt og laster seg opp som en digital personlighet i sin egen satellitt. Denne kopien laster opp flere mer eller mindre fullstendige kopier av seg sjøl, til hjelp for romfarere (edderkopper og andre) som bygger en galaktisk felleskultur.

På Jorda har menneskeheten såvidt overlevd. Menneskene skraper sammen rester av den gamle romferdsteknologien og bygger stjerneskip som frakter titusenvis av flyktninger ut i galaksen, i håp om å finne planeter som er terraformet, eller som er beboelige uten terraforming. At disse skipene bærer navn som Nergal⁴ og Marduk⁵ gir kanskje frampek om hva slags roller de skal spille i konfliktene ute i galaksen.

For konflikter oppstår. De utkjempes dessuten lettere fordi blekksprutforskerne har klart å lage romskip som tillater «overlyshastighet i et relativistisk univers»⁶. Klimaks utkjempes på verdenen Imir, der en tidligere ukjent sivilisasjon har etterlatt seg simulerte virkeligheter inne i simulerte virkeligheter. Der har halvgudene – Hartmand & Co – lastet sine egne personligheter opp i biologien, slik som Kern har lastet seg opp digitalt. Det gis inga forklaring på hvordan slik biologisk opplasting foregår praksis. De opplastete oligarkene manifesterer seg i alle slags dødelige og ondsinnete skapninger, og det kreves omfattende innsats fra personer vi sympatiserer med – edderkopparet Portifabian, krepsen Cato, den digitale Kern og flere – å stå opp mot dævelskapen. Til alt hell er også menneskene blitt infisert av sitt eget nanovirus, slik at de framstår som en slags Mennesker 2.0, mye gløggere og greiere enn den gamle versjonen.

Dette er altså romopera med kosmiske byggeklosser. Tchaikovsky på turbo. Nå kommer innvendingene:

Evolusjonen funker ikke i samsvar med grunnideen i denne enorme historien, nemlig at hvis en skapning blir genetisk forbedret, så vil etterkommerne automatisk og uunngåelig bli stadig gløggere og skape sivilisasjoner. Evolusjonen virker tvert imot slik at hvis ei forbedring⁷ ikke gjør at du får flere levedyktige og fruktbare etterkommere her og nå, så forsvinner den fra artens genetiske vaffelrøre gjennom helt naturlig utvalg. Det er ingen naturlov som sier at hvis en art blir litt gløggere, så utvikler den seg automatisk i retning av kultur, sivilisasjon, teknologi. Tvert imot: Slikt har hendt én eneste gang i vår egen verdens historie, og vi strever fortsatt med å skjønne hvorfor det har skjedd med bare denne ene arten.⁸ Bonoboer, kråker og delfiner har ikke skapt noen sivilisasjon, sjøl om det sikkert har dukket opp ekstra gløgge individer av og til⁹.

I bunnen for forestillingen om artenes uavvendelige framgang og forbedring ligger den seinvictorianske forestillingen om «framskritt» som fortsatt gjennomsyrer kulturen og begrepsverdenen vår.¹⁰ Naturen, derimot, har ingen planer eller forestillinger om framskritt. Den driver bare med tilfeldige endringer, og de fleste sånne endringer blir raskt sortert bort av naturlig utvalg.

Så er det denne forestillingen om «samtidighet». Som utallige science fiction-forfattere fra Isaac Asimov og framover framstiller Tchaikovsky galaksen omtrent som en uendelig prærie med små landsbyer tilfeldig strødd utover. Det er langt mellom landsbyene, men reiser du fort nok kan du reise att og fram mellom dem, og tida er den samme overalt. Den måles likt i alle landsbyer også, nemlig i «år».¹¹

I det virkelige, Einsteinske univers er det ikke slik. Et eksempel til belysning: Med en konstant akselerasjon på 1G (altså lik tyngdens akselerasjon på Jorda) kan du reise tvers gjennom galaksen og tilbake igjen på 44 år. Det vil si, DU er blitt 44 år eldre og klokere. Jorda du forlot og alle menneskene der er derimot blitt 200.000 år eldre mens du var ute på tur. Men tru ikke på mine regnestykker; tru heller på kvalitetssikrete beregninger her: https://www.overvieweffekt.com/tools/relativistic-travel-calculator?fbclid=IwY2xjawUbhXFwZG9mAWV4dG4DYWVtAjEwAGJyaWQRMHU0bkJpTkFmT3NsQ2gxdWdzcnRjBmFwcF9pZBAyMjIwMzkxNzg4MjAwODkyAAEegrmAsh0eCQFlxZwwTBwITMVpoO3nLcMdWwYOR1jFHpm562QJ-DSlYgMh5wQ_aem_Ocj2K6q27Z3WJAWG_0UhdQ

Tchaikovsky prøver å slippe unna med ei vag formulering om overlyshastighet i et relativistisk univers. Jeg vil advare sterkt mot en sånn metode: Tru meg, jeg har prøvd å få den til å virke, og jeg har alltid endt opp med regnestykker som krever uendelig mye energi og forflytting i imaginær tid – i verste fall negativ tid. Den ene forfatteren etter den andre har prøvd å få til sånne hastigheter ved hjelp av «ormehull» i romtida, eller ved – i tidligere bøker av Tchaikovsky - reiser gjennom «unspace». Men jeg advarer: Hvis du reiser att og fram raskere enn lyset, så risikerer du i Einsteins univers å komme hjem igjen før du starter. ( https://kvernvold.blogspot.com/2025/01/ingen-spk-reise-raskere-enn-lyset.html ) Så hvis du som forfatter først begynner med overlyshastighet, så plikter du også å handtere de paradoksene som uvegerlig og ustanselig vil oppstå. Det gjør verken Tchaikovsky eller noen av forgjengerne hans innen denne transportbransjen.¹²

Noen ord om Tchaikovskys fortellerteknikk: Han skifter rett som det er synspunkt. Det har han gjort mange ganger før. Men denne gangen tar han seg store friheter som «den allvitende fortelleren» også: Han stanser stadig opp og forklarer, begrunner, utreder. Ingen annen forfatter jeg kjenner til ville slippe ustraffet unna så grove og gjentatte brudd på «show, don't tell»-regelen. Men Tschaikovsky serverer sine forklaringer i et så engasjerende språk at vi (nå ja; jeg) tilgir ham for denne synden også.

Oppsummert: «Children of Strife» er spennende. Tildels engasjerende, slik Tchaikovskys bøker alltid er. Men som «hard science fiction» faller den igjennom: Dette er rett og slett fantasy med liksom-vitenskapelige kulisser og forklaringer. En viktigere innvending: Jeg blir ikke berørt av den. Den gir meg ikke nye tanker eller ideer, nye spørsmål å gruble over, slik jeg venter av god science fiction – og slik hans forrige roman, «Shroud», gjorde. Romanen blir sikkert Hugo-nominert, slik romanene hans alltid blir, men jeg har lært meg å vente noe mer og, ja, noe mer opprivende fra ham enn dette. Noe som får meg til å ligge vaken og gruble på de store spørsmålene.

Dette er kort og godt Tchaikovsky over stokk og stein - på autopilot.

1 Ett eller annet sted har jeg liggende en handskrevet artikkel han skrev om naturvern: Han var bl a motstander av biler, og særlig av bilveger på kryss og tvers gjennom leveområdene til andre arter enn oss. Et klenodium som jeg finner igjen når jeg får gått gjennom alle arkelogiske lag av mitt liv og virke. Hrm.

2I praksis gir denne evnen dem den samme formen for rask, nærmest eksplosiv evolusjon som «kultur» har gitt menneskene: Se https://kvernvold.blogspot.com/2018/08/hvorfor-alt-gar-stadig-raskere.html .

3«Mens»? Som du skal se, har Tchaikovsky har et avslappet forhold til begrepet «samtidighet» i et Einsteinsk univers.

4Nergal: Sumerisk-babylonsk gud for krig, sjukdom og død.

5Marduk: Babylonsk gud for visdom og helbredelse.

6«A contradiction in terms», som Ayn Rand brukte å si. Mer om dette seinere.

7Evolusjonen driver ikke med «forbedringer». Den driver med helt tilfeldige forandringer. Noen få slike endringer kan fremme overlevelsen til individet som utsettes for dem og etterkommerne til dette individet. Det store flerttallet av dem gjør slett ikke det.

8En gang i mitt lange liv har jeg prøvd å skissere ei slags forklaring på hvorfor dette hendte med akkurat oss: Se https://kvernvold.blogspot.com/2020/05/naturen-og-opptuktelsen-eller-skyldes.html . Der står bl a følgende: «Den store hjernen vår ville vært en katastrofe i evolusjonssammenheng, hvis den ikke medførte formidable fordeler som mer enn oppveide ulempene. Hjernen måtte bli så nyttig at den dekte sine egne ekstrakostnader og litt til.» Og hvordan ble den så nyttig? Ved at vi slumpet til å finne opp språket. Ordentlig språk.

9Noen huskatter – deriblant den lettere nevrotiske Ludvik, som i si tid delte hus med meg – er gløgge nok til å skjønne hvordan de skal åpne dører. Andre – deriblant den elskelige Fredrik, som delte hus med både Ludvik og meg – lærer det aldri. Har Ludvik etterlatt seg avkom som sikrer at kattebestanden sakte men sikkert blir gløggere? Jeg tviler. Derimot er det en kjensgjerning at stammen av forvillete huskatter i Australia etter mange generasjoner har fått større hjerner enn vanlige huskatter. De har likevel ikke begynt med sivilisasjonsbygging.

10«White Man's Burden», veit du: Engelskmennene skulle bringe Bibelen, teen og sivilisasjonen ut til de primitive massene i koloniene, og slik ville Framskrittet automatisk komme i gang der ute også. Ideen består, bare at nå er det greie og liberale vestlige mennesker (les Pinkers «Enlightenment Now!») som bærer sivilisasjonens fakkel videre.

11Legendarisk replikk fra en rom-opera i scioence fiction-filmens barndom, Buck Rogers eller Flash Gordon: Skurken sitter i romskipet sitt, langt fra nærmeste planet, peker på helten og erklærer: «He shall not live until sundown!»

12Det påstås riktignok at Kurt Gödel – han med teoremene – skal ha informert Einstein om at den generelle relativitetsteorien åpnet for tidreiser. Antakelig hadde han rett; Gödel var et geni på linje med Einstein. Han var kanskje ikke ved sine fulle fem (han heller), men det bærer vi over med når det gjelder genier. Men han forklarte aldri hvordan han ville handtere paradoksene, så da er vi dødelige like langt.

Kan journalister regne?

 

Den 13. juni i år kunne Oppland Arbeiderblad meddele: «Første tertialrapport for Vestre Toten viser at den samlede driften styrer mot et merforbruk på drøyt 20 millioner kroner.

Kommunens totale negative avvik, inkludert finans og reduserte inntekter, viser 42 millioner kroner.

Det er særlig innen helse og omsorg at utgiftene løper løpsk. Dette tjenesteområdet alene ligger an til et merforbruk på 15,3 millioner kroner.»

Kommunedirektøren opplyser: «Blant annet er det kjøpt en ny institusjonsplass fra april som alene har en årskostnad på åtte millioner kroner, og en bruker med behov for brukerstyrt personlig assistanse (BPA) som koster over 4,3 millioner. Begge disse gir riktignok noen statlige refusjoner, men drar likevel store summer ut av et allerede slunkent budsjett.» Videre: «Resultatet er et sykefravær som i starten av året lå på 22 prosent, og en akutt mangel på sykepleiere.»

For det første: Ingen privat bedrift som har et sjukefravær blant ansattene på 22 prosent ville overleve. Dette selskapet ville gått dundrende konk på få måner. Vestre Toten har forsåvidt også gått «konk» i den forstand at de har havnet på ROBEK-lista, men ellers later det til at buttikken går videre som om ingenting har hendt, og helt uten kritiske spørsmål til kommunedirektøren. For eksempel får han ikke spørsmålet: «Og hvordan vil du få sjukefraværet ned på et normalt nivå?» Dette er det nemlig, i en hvilken som helst virksomhet, til sjuende og slutt ledelsens ansvar å årne opp i. Klarer han ikke det, og har han ikke en gang en plan for å få det til, så finnes det sikkert mindre krevende jobber, både i kommune-Norge og andre steder.

Men for det andre, og mye viktigere: Hele tida framstiller kommunedirektøren – og følgelig hans mikrofonstativ, Oppland Arbeiderblad – det som om det er økningen i tjenestebehovet som skaper dårlig økonomisk stemning i Vestre Toten. Sånn er det ikke.

I dag har Vestre Toten kommune en lånegjeld på ca 1,8 milliarder kroner, står det på nettstedet «Avdekk» (https://avdekk.no/ ). (Dessuten pensjonsforpliktelser på ca 2,6 milliarder, men det lar jeg ligge akkurat nå.) Det betyr, raskt regnet, at kommunen fra nå av og i all overskuelig framtid må betale årlige rentekostnader på 90 millioner og årlige avdrag på 60 millioner. Altså finanskostnader som er en størrelsesorden større enn noen ressurskrevende pasienter ekstra.

Og hvordan har denne situasjonen oppstått, da? Jo: På ti år er netto lånegjeld pr. innbygger økt fra 48.959 til 134.696, ifølge SSB ( https://www.ssb.no/offentlig-sektor/kostra/statistikk/kostra-kommune-stat-rapportering ) – en økning på 175 %. Og kommunen opplyser ( https://vestre-toten.kommune.no/_f/p1/if318a4ce-6ac6-413d-8dd1-f26eb2546c7a/vedlegg-sak-30-arsrapport-2024-v-toten-kommune.pdf ) at »kommunen har investert mye de siste ti årene og dermed pådratt seg en høy lånegjeld». Nei, sier du det.

Hver eneste gjeldsdrivende investering har vært vedtatt, formodentlig med åpne øyne. Blant annet er det bygd en ny idrettshall på Eina til 55 millioner, og en ny flerbrukshall på Raufoss til 78 millioner. Og jeg skal vedde på at ved hvert slikt vedtak har det stått lokalpolitikere på talerstolen og gnidd seg i hendene, mens de har sagt noe sånt som: «Endelig skal Eina / Raufoss komme på idrettskartet!» For det er alltid kult å bruke penger til gode formål. Det ville være enda kulere hvis en slapp å låne de pengene en vil bruke.

Under koronaepidemien ble det formelig kastet penger til gode formål. Renten var omtrent null, og politikerne vendte seg til at sånn ville det alltid være. Men som vi kunne forutse, især vi som i si tid betalte boliglånsrente på 15 %: Sånn har det ikke fortsatt. Renten er nå oppe på et normalt nivå. La oss inderlig håpe at den holder seg der, og ikke stiger ytterligere.

I Dax 18 i dag (16. august) måtte redaktøren i Oppland Arbeiderblad stå skolerett: Der fikk hun velfortjent pepper fordi hun hadde lagt ut et regnestykke som viste hvor mye en person med funksjonsnedsettelser kostet kommunen. Hun forsvarte hun seg med den vanlige svadaen: «Kostnadene i omsorg og skole vokser og kveler kommunenes økonomi.» Men dette er ikke sant, uansett hvor mange ganger det blir gjentatt: Det er veksten i kommunenes låneopptak som kveler kommuneøkonomien.

Kommuner har en forkjærlighet for å bygge nytt i stedet for å drive ordentlig vedlikehold. Det har en grunn: Det blir ikke snorklipping med ompa og hornmnusikk, samt oppslag i lokalpressa, av å male østveggen og skifte ut de gamle vinduene. Nei, det skal et helt nytt bygg til for å få så mye oppmerksomhet. Og den nye skolen / barnehagen / rådhusfløyen gjør jo at driften blir så mye mer effektiv enn før, kan du skjønne.

I den virkelige verden er det sånn at effektivisering betyr innsparing – ikke utgiftsøkning. Men i kommunale sakspapirer er «effektivisering» ofte bare et ullent honnørord som setter kommunestyrets representanter i godt humør, sånn at de vedtar det nye luftslottet..

Hvis renten er 5 % og avdragstida er 30 år, må et låneopptak på 1,8 milliarder gi faktiske besparelser på minimum 150 millioner i året, dersom det skal kunne kalles effektivisering. Og sjøl da går finanskostnad og innsparing bare butt i butt, ikke mer.

Det er ikke bare Vestre Toten som har bevilget seg svimlende låneopptak – ref. en tidligere gjenomgåelse her: https://kvernvold.blogspot.com/2026/05/elefanten-i-kommunestyresalen-om.html . Men fortsatt slipper ordførere, kommunepolitikere og (ikke minst) kommunedirektører unna med å skylde på veksten i tjenester. Og det får de lov til så lenge journalister ikke kan regne.

For å komme ut av den sjølforskyldte gjeldskrisa, må kommunene – som Vestre Toten – føre strammest mulig økonomistyring i mange år mens de betaler ned på lånene sine. Og de må ikke slippe unna med å skylde på alle de ressurskrevende klientene.

Blås ikke taket av pengebingen vår!

 

En dag ble Andeby truffet av en orkan. Den blåste så kraftig at den løftet taket av pengebingen til Onkel Skrue, og alle fantasilliardene hans flagret ut over Andeby og dalstroka innafor. Da vinden stilnet, dalte sedlene gavmildt ned over landet. Folk stormet ut med bøtter og trillebårer og begynte å plukke sedler. Mange hadde river til å rake sammen millionene. Alle ble søkkrike og begynte å bruke penger som fulle FrP-ere. Men gikk Skrue helt fra konfektene, slik han gjør når han mister tiøringen sin? Nei da. Han fortsatte ufortrødent å dyrke mais og poteter på garden sin (den gangen hadde Skrue en stor gard); han plukket egg i hønsehuset; han fóret og mjølket krøtter.

De eneste som hjalp til på garden til Skrue var Ole, Dole og Doffen. Donald og fetter Anton avslo tilbudet om jobb med forakt: Nå hadde de ræva og bagasjerommet fulle av sedler, så nå trengte de aldri å arbeide mer. De ville heller reise rundt og bruke penger. Alle andre hadde også oppdaget at det ikke lønte seg å arbeide når en heller kunne rake til seg millioner med hageriva.

Skrue og guttene arbeidet trøstig videre. Det kom en dag da alle bensinpumper og butikkhyller var tomme, og alle restauranter og fabrikker var nedlagt. Folk ble sultne og kom til Skrue for å kjøpe mat. «En million for hvert egg!» sa Skrue.

Også Donald og uheldige Anton kom krypende tilbake med millionene sine. Etterhvert havnet sedlene hos Skrue igjen, der de hørte hjemme, og folk vendte tilbake til arbeidet. I mellomtida var prisene blitt mye høgere, og folk måtte arbeide enda hardere for å tjene til den daglige brødskiva.

Vi norskinger har også en pengebinge. Den heter «Statens pensjonsfond utland», men kalles vanligvis Oljefondet. Oljefondet er vårt felleseie. I skrivende stund har dette fondet en verdi på litt over 21,5 trillioner kroner ( https://www.nbim.no/no/ ), og øker for øyeblikket med ca 100 millioner hvert 10. sekund. ¹ Verdien har vært over 22 trillioner, men har dalt fordi Trump driver og bomber, og bomber, og bomber. Det kommer til å ta seg opp så snart Trump blir vingestekket og krigsforbryteren Hegseth blir fjernet. Men allerede nå eier du og jeg 3,9 millioner hver, som våre andeler av dette fondet.

Fondet er ikke bygd opp av Norges olje»produksjon», for vi har aldri produsert olje eller gass. Oljen og gassen i Nordsjøen var ferdig produsert for minst 146 millioner år sia ( https://www.barentswatch.no/artikler/geologien-bak-oljeeventyret/ ), og oljeindustrien har ikke gjort annet enn å pumpe den opp. I virkeligheten har vi bare flyttet nasjonalformuen fra Nordsjøen til bankkonti og investeringsfond. ( https://www.norskpetroleum.no/okonomi/statens-inntekter/ ) Det vil si, ikke hele verdien: Vi spiser av lasset også. Mens overføring til oljefondet utgjorde 674 milliarder i fjor, utgjorde eksportverdien i alt 1066 milliarder. ( https://www.ssb.no/energi-og-industri/faktaside/olje-og-energi ) Resten, nesten 400 milliarder, har vi brukt opp.²

Staten tar dessuten årlig ut et stadig større beløp i utbytte fra oljefondet. For 2026 er uttaket blitt større enn forventet innskudd fra oljeinntektene ( https://www.dn.no/energi/statsbudsjettet-2026/olje-og-gass/oljefondet/regjeringen-venter-521-milliarder-kroner-i-oljeinntekter-neste-ar/2-1-1885887 )³ .

I årevis har Staten holdt seg innafor en handlingsregel, som sier at vi ikke skal ta ut mer enn 3 % årlig fra Oljefondet. Men etterhvert som fondet - og dermed de tre prosentene – har økt og økt og økt, har rommet for å bruke penger i øst og vest blitt stadig større. Det går ikke en dag uten at populister på nettet og i politikken vil bruke mer oljepenger straks og med en gang, i stedet for å spare. Hadde populistene fått viljen sin fra starten av, ville vi ikke ha hatt noe oljefond i det hele tatt: Allerede i 1975 ville Carl I Hagen selge oljerettighetene og bruke inntekten til skattelettelser. «Han hadde gjort «noen undersøkelser» og mente et salg til 10 milliarder kroner «ikke ville være noe problem». Det siste er det ingen grunn til å betvile. Utenlandske oljeselskaper ville gnidd seg i hendene. Siden 1979 har Statfjord A produsert olje og gass for mer enn 1.200 milliarder.» ( https://e24.no/naeringsliv/i/xRBmxQ/oljepopulismen ) - Etter at dette ble skrevet, har verdien av uttak fra oljefeltene økt med ytterligere noen tusen milliarder.

I mer enn 60 år har altså populistene grafset etter oljemilliarder til alle tenkelige populære formål. Jo flere milliarder, jo mer har de grafset. Imens har «ansvarlige» politikere (dvs politikere med regjeringsansvar) gått inn for det de kaller en nøktern bruk av oljepengene, fordi økonomene har advart mot «hollandsk sjuke» ( https://snl.no/hollandsk_syke ) - dvs at en plutselig rikdom ved uttak av naturressurser skaper overtrykk i økonomien, kraftig inflasjon og stagnasjon i andre næringer. Dermed blir landet mye dårligere stilt etter at naturressursene er brukt opp enn før ressursene ble oppdaget.

Historisk skolerte økonomer har også vist til det økonomiske sammenbruddet i Spania på 1500- og 1600-tallet ( https://medium.com/@financefusionhub/the-17th-century-spanish-financial-crisis-an-epoch-of-economic-turbulence-and-strategic-missteps-52a7496e6fd5 ), da Spania utkjempet diverse kriger som landet finansierte med enorme mengder sølv fra Sør-Amerika. Resultatet var en voldsom inflasjon, samtidig som produksjonen falt.⁴

Handlingsregelen skulle altså hindre overforbruk av oljepenger. Sånn har det ikke gått, sia oljefondet har vokst nesten raskere enn politikerne har klart å bruke opp avkastningen. I posisjon har enhver regjering kunnet ta seg råd til svindyre prestisjeprosjekter uten noen som helst realøkonomisk forankring: Regjeringskvartal, Stadtlandet-tunnel, nye seksfelts motorveger. Flytende havvind, som er den absolutt dyreste kraften som kan bygges ut – endog dyrere enn kjernekraft. Flytende havvind kan aldri lønne seg uten enorme subsidier, i motsetning til vindkraft på land ( https://www.nve.no/energi/analyser-og-statistikk/kostnader-for-kraftproduksjon/ ), men det tar Staten seg råd til å gi blaffen i. Den har jo oljefondet.

Under koronaen gikk det helt av skaftet med kompensasjoner i øst og vest – til oljeindustrien, til flyselskapene, til nesten enhver bedrift som på noen tenkelig måte kunne være rammet av pålagte begrensninger. Forutsetningen var at mottakerne av slike redningsmilliarder skulle bruke pengene på nøktern måte. Det var det flere mottakere som låste en lang marsj i: I flyselskapet Norwegian, for eksempel, bevilget ledelsen seg en ekstra bonus på 30 millioner, sia de hadde vært så flinke til å karre til seg subsidier. ( https://www.frifagbevegelse.no/debatt/norwegian-er-i-hardt-vaer/564903 ) Ekstrasubsidiene til de stakkars oljeselskapene er ikke betalt tilbake ennå. ( https://www.dn.no/innlegg/olje-og-gass/skatt/subsidier/oljeskattepakken-gir-store-oljesubsidier-gjennom-et-helt-tiar/2-1-1723185 ) Ethvert lønnsoppgjør har på forskjellige måter vært krydret med oljekroner, slik at lønnsnivået i Norge i mange yrker ligger mer enn 35 % over lønnsnivået i Sverige. ( https://byavisadrammen.no/fortsatt-store-lonnsforskjeller-mellom-sverige-og-norge/ )

Alt i alt har oljepengene – inklusive stadig større uttak av avkastning fra oljefondet – tillatt skiftende regjeringer en romslighet; muligheten til å kaste penger på ethvert problem, i stedet for å gå grundigere og mer kritisk til verks. Det har oppstått en tilkarringsindustri ( https://www.dn.no/marked/freyr/batterier/morrow/okonom-steinar-juel-tar-et-kraftig-oppgjor-med-tilkarringsindustrien-en-varslet-krise/2-1-1553748?abtest=a ), i den forstand at det i noen næringer har vært mer lønnsomt å arbeide for statsstøtte enn å forbedre egen økonomi. På sånne hendelser som «#Arendalsuka» kan en observere tilkarringslobbyistene i fri, usmakelig utfoldelse. (De som kritiseres for tilkarring har tatt kraftig til motmæle, selvfølgelig.) I årenes løp har den romslige oljeøkonomien påført Norge en prisvekst som gjør at varer og tjenester også ligger godt over tilsvarende tall i Sverige. ⁵

Vi har altså langt på veg påført oss sjøl en økende hollandsk sjuke, enten vi innrømmer det eller ikke. Det kan bli enda mye verre.

Mye vil ha mer. Og mer, og mer, og mer. Til tross for at Norge ligger helt i toppen i FNs levekårsundersøkelse https://worldpopulationreview.com/country-rankings/hdi-by-country ) og i andre undersøkelser, som den anerkjente Legatum velstandsindeksen ( https://www.prosperityindex.com/rankings ), blir det aldri slutt på elendighetsbeskrivelsene fra misnøyespekulanter av alle slag. En dag er det strømprisene. Neste dag er det matvareprisene. En tredje dag er det bensinprisene. En fjerde dag er det rentene (som settes opp fordi pengebruken skaper inflasjon. Og hver dag, hele uka, er det de stakkars pensjonistene, de som har bygd landet, som har det aldeles forferdelig. (Her ser du hvor ille norske pensjonister har det, sammenliknet med svensker og andre folk: https://www.facebook.com/photo?fbid=2301593500655477&set=gm.1118506837520563&idorvanity=888654517172464 )

Det blir aldri slutt på klagesangene, og på kravene om «mer å rutte med». Nå har vi nettopp fått mye oppstuss om de begredelige resultatene fra siste PISA-undersøkelse. ( https://www.nrk.no/artikkel/nordtun-om-pisa-tall-dette-er-svart-alvorlige-resultater-1527386 ) Ghu og Hermann har «kommet på banen», som det heter i Dax 18-språket; ikke minst politikere, Utdanningsforbundet og KS. Det hagler med forslag til aksjonsplaner. Grunntonen i nesten alle tenkelige tiltak er ordet «ressurser» - trass i at Norge allerede har den dyreste grunnskolen og de dårligste resultatene av alle land som deltar i undersøkelsen. Fra kommune-Norge lyder samstemte kor av klagesanger om elendig kommuneøkonomi (Tromsø er den nyeste kommunen på ROBEK-lista). Vi hører ikke tilløp til erkjennelse av at kommunene som klager har klart å skru opp økonomien sin helt på egen hånd, gjennom stadig større låneopptak i år etter år etter år ( https://kvernvold.blogspot.com/2026/05/elefanten-i-kommunestyresalen-om.html ).

Nå skal det snart sys sammen statsbudsjett igjen. Da kommer Regjeringen først til å legge fram sitt eget romslige forslag, med enda en reform eller to som krever ekstra milliarder. Så kommer samarbeidspartnerne i tur og orden med hver sine egne krav til gode tiltak. Da ser ikke Regjeringa andre muligheter til å få budsjettet igjennom enn å kaste flere kroner på gode tiltak: Noen milliarder til Rødt, så til SV, så til MDG, så til SP (som aldri blir fornøgd likevel). Og når det stadig utvidete forslaget skal vedtas i Stortinget, står Listhaug der med liste over hvor ille det står til i kroker og kriker her i landet, helt ut til de drivende skjær, her hvor Staten er søkkrik mens folket lider: Det må Stoltenberg og Støre straks gjøre noe med, med alle milliardene sine!⁶ Deretter understreker Søreide at nå må vi få skikkelige skattelettelser i en huj og en hast, sånn at vi ikke tvinger enda flere talentfulle milliardærer til å rømme landet med den unike begavelsen sin.⁷

Ikke noe parti går til valg uten løfter om tiltak som koster friske penger – dvs økte uttak fra oljefondet. Ingen pressguppe unnlater å kreve nye penger – dvs økte uttak fra oljefondet. Ingen populist unnlater å komme med store løfter til hele det lidende norske folk – dvs STORE økte uttak fra oljefondet. Fører pengebruken til inflasjon og økte renter, så må vi sannelig få noen milliarder i rentekompensasjon også.

Donald Trump har nettopp lovet å betale 5000 dollar til hver voksen amerikaner hvis han beholder flertallet i begge kamrene i Kongressen ved valget i høst. Det er valgløftet sitt, det! Vinner han, medfører løftet ei utbetaling på 1250 milliarder dollar – eller 12 trillioner kroner. De pengene har han ikke tenkt å betale fra egen lomme: Han har tenkt at den amerikanske staten skal låne ytterligere 1,25 trillioner dollar. Dette er en gjeld som de samme borgerne må betale ned: Med andre ord, de låner fra seg sjøl for å kunne øke forbruket sitt. De blir ikke rikere av det, men hvis pengene brukes til økt forbruk skaper det økt inflasjon på sin rundreise fra lånekonto til nedbetaling. Effekten er den samme som om Staten trykker penger, ut fra forestillingen om at folk blir rikere på den måten.⁸

Norske politikere lover ikke direkte utbetalinger til velgerne ennå, men det er ikke langt unna. De lover bare å ta ut stadig flere kroner fra vår felles sparekonto til økt forbruk.⁹ Virkningen blir den samme.

Det mangler altså ikke på folk og grupper som hakker på taket til pengebingen vår for å få ut mer: Politikere, populister, pressgrupper, lobbyister, rikinger av alle slag. Finansministeren har uttalt at det ikke er noe eget poeng å holde uttakene fra oljefondet nede. ( https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/vrza2p/handlingsregelen-har-aldri-vaert-en-regel-for-ikke-aa-bruke-penger ) Det lyder jo tilforlatelig å si at fondet skal brukes til å «maksimere folks velferd», men i praksis blir denne ganske naive formuleringa ei oppfordring til alle som vil ha mer, mer, mer.

Torbjørn Berntsen sa: «Vi har drekki og eti nok.» ( https://www.frifagbevegelse.no/anbefaling/thorbjorn-berntsen-jeg-har-for-lengst-mistet-trua-pa-det-derre-okonomisk-vekst-samfunnet-vi-har-drekki-og-eti-nok/589479 ) . Han hadde rett allerede i 2019, og han har fått enda mer rett i dag. I 2025 falt Norges overbruksdag på 16. april, ifølge den årlige statistikken fra WWF. ( https://overshoot.footprintnetwork.org/content/uploads/2024/12/GFN-Country-Overshoot-Day-2025_Final.pdf ) Det betyr at hvis alle Jordas innbyggere hadde hatt samme forbruk som vi norskinger, måtte vi ha hatt 3,44 jordkloder å ta av, hvis forbruket skulle være bærekraftig. Vi forbruker altså mer enn naturen tåler hvert eneste år, og vi fortsetter ufortrødent å bruke opp Jordas ressurser – mens vi forlanger stadig mer «kjøpekraft». Vi må snart reise utenlands hvis vi skal finne enda flere arter vi kan utrydde.

Vi trenger ikke å fortsette å øke forbruket – tvert imot. Det vi trenger, er å ta vare på sparekontoen vår. Det kommer ingen nye oljerikdommer.¹⁰ Da er det viktig at den kontoen vi har flyttet (en del av) oljeformuen over på, altså oljefondet, fortsatt finnes og fortsetter å forrente seg. For eksempel:

Hvis realverdien av oljefondet fortsetter å øke med 3 % årlig (altså etter at inflasjonen er trukket fra), vil rente og rentes rente sørge for at verdien i faste kroner er mer enn fordoblet innen 2050, uten ett eneste nytt innskudd. Det vil være nok til at avkastningen kan sikre hver eneste voksen innbygger en anstendig borgerlønn. Ikke til et liv i overdådig luksus, men til et liv i nøktern velstand.

Lever du lenge nok, vil du leve i en verden dominert av KIer som gjør de fleste jobber mye mer effektivt og mye billigere enn du kan klare. Og lever ikke du, så lever kanskje etterkommerne dine. Forvalter Staten den formuen som vi alle er likeverdige medeiere av på en klok måte, kan du slippe å slepe deg gjennom sosialbyråkratiets labyrinter og bønnfalle allmektige byråkrater (enten de er KIer eller en slags mennesker) om hjelp til å overleve én dag til. I stedet lever du godt som rentenist. Det trenger slett ikke å være noe stusslig liv. Ryktene sier at rentenistene som rømte til Sveits har det aldeles fortreffelig.

Skal etterkommerne våre ha de mulighetene som vi har hatt, må vi bevare nasjonalformuen vår, det vil si pengebingen. Ikke bare det; vi må la den fortsette å fylle seg opp.¹¹ Derfor:

Av hensyn til Jorda og av hensyn til etterkommerne våre: Blås ikke taket av pengebingen vår!

1Nei, der snudde det igjen og datt i noen sekunder, gitt. Så gikk det opp igjen.

2Hvis du ser på grafen som viser eksportverdien, ser du at den gjorde et stort hopp i 2022, og deretter har den holdt seg mye høgere enn før. Inntektene på gass har vært anslagsvis 2.200 milliarder høgere enn de ville ha vært uten Putins krig, og inntektene fra olje har vært ca 1.000 milliarder høgere. Dette er grunnen til at alle europeere unntatt vi norskinger meiner vi bør yte atskillig MER til Ukrainas forsvar enn de milliardene vi gir. Men vi trives svært godt som krigsprofitører, og synes vi er gavmilde når vi gir noen almisser som et lite plaster på vår egen samvittighet. Vi begriper ikke at noen kan synes vi er utrulig kjipe når vi ikke bidrar med mer enn 86 milliarder i året, av en ekstrafortjeneste på over 3000 milliarder.

3Nå har riktignok Trump gitt Putin drahjelp i strevet for å få opp prisen på olje og gass, slik at vi profitterer litt ekstra på Trumps krig også,. Men det går jo over så snart Trump går over. Putin er mye seigere, er jeg redd.

4Noen historikere har påpekt at sølv fra Sør-Amerika bare utgjorde en liten del av sølvmengden i spanske mynter. Dermed kan ikke sølvet fra Sør-Amerika ha bidratt noe særlig til inflasjonen, blir det hevdet. Men det må være en alt for enkel måte å se økonomien på: Flommen av sølv fra Sør-Amerika førte til at verdien av sølv falt kraftig, enten sølvet befant seg i mynter eller i barrer, som også var et betalingsmiddel.

5«Vi kan kjøpe hele Sverje hvis vi vil, // vi kan kjøpe hele Sverje hvis vi vil - « sang rølpere og rånere på sine pilgrimsreiser til Karlstad hver skjærtorsdag. I dag krever både rånere og populister svenske priser på matvarer, polvarer og bensin, uten at de samtidig slår et slag for å komme ned på svenske lønninger.

6Når sant skal sies, bruker hun også å påpeke opplagte milliardsluk som regjeringa har ansvaret for. Problemet er at hun vil erstatte disse slukene med andre milliardsluk. I den beste av alle verdener ender det opp med at hvert parti, hver politiker, får sitt eget pengesluk som kan brukes til å hilse hjem: Se, hvor flink jeg er til å bruke penger som dere har glede av!

7For som vi veit, kreves det stor kløkt og kompetanse å arve noen hundre milliarder. Dette er en kompetanse vi virkelig har bruk for her i landet. Nå er det Sveits som nyter godt av den i stedet.

8Velgeren trenger altså ikke å holde seg for nesen mens hun stemmer på Trumps korrupte kandidat. Hun kan bare sitte rolig og unnlate å stemme, mens hun i sitt stille sinn håper at hennes korrumperte medborgere stemmer inn Trumps nye flertall – da får hun pengene helt uten å gjøre noe for dem. Eller kanskje ikke: Trump bruker ikke å innfri valgløftene sine. I dette tilfellet – heldigvis.

9«Så hun kan kjøpe // ei flaske seksti og ha det gøy», står i den parodien på «Blåveispiken» som begynner: «Jeg går og rusler en tur i Vika...». Den er så grov at jeg ikke vil gjengi hele teksten, blyg og dannet som jeg er.

10Fra tid til annen dukker det opp overskrifter om naturrikdommer som skal bli «Den nye oljen»: For noen år sia var det thorium ( https://www.tu.no/artikler/norsk-thorium-kan-inneholde-120-ganger-mer-energi-enn-all-olje-og-gass-pa-norsk-sokkel/235841 ), og straks meinte FrPerne at nå måtte vi satse på thoriumkraftverk. Nå er det sjeldne jordarter som etterkommerne våre muligens skal leve av. Kanskje, kanskje. Men fortsatt er det sånn at en trillion i banken er bedre enn ti trillioner i lufta.

11Javisst, det kan hende at all sparing er forgjeves: USA kan gå konk (de tåler ikke flere presidenter som Trump). Vi kan få ny verdenskrig. Jorda kan bli truffet av en diger meteoritt. Like godt å bruke pengene mens vi har dem! Reis på jaktsafari og skyt det siste neshornet før det blir utryddet. - Men om verden går under på grunn av gigantvulkanen i Yellowstone, så har du ikke særlig glede av at vi har investert alle trillionene i skipstunneler og gigantiske motorvegprosjekter heller.

Triste tilstander på Nordstrand, Bekkelaget og øyene utafor

 

Nordstrand Blad rapporterer om fattigdommen som rammer «the Highlands and the Islands» - altså Nordstrand, Bekkelaget, Malmøya, Ormøya og Ulvøya. Hør bare: ( https://www.noblad.no/flere-luksusboliger-sliter-med-a-bli-solgt-prisen-kuttes-med-millioner/s/80-56-6035 ): «Flere dyre boliger på Nordstrand og øyene har fått kraftige priskutt etter lang tid på markedet. Én ble solgt nesten ti millioner under den opprinnelige prisantydningen.»

Avisen gir flere eksempler på selgere som har satt ned både strandeiendommer og store eiendommer innerst i blindveger med flerfoldige millioner, og likevel sliter med å få solgt. Mellom linjene i avisen aner vi hvordan fortvilelsen gnager. Ikke rart at folk klager over stigende renter og annen elendighet!¹

Som eier av et mer beskjedent hus i dette området bør jeg altså klore meg fast, ellers taper jeg mange kroner i forhold til verditakst.² Derimot håper jeg at skattefuten merker seg de sørgelige tilstandene og justerer sine eiendomsskatteforventninger tilsvarende. Ellers er jeg sikker på at fortvilte – men ytterst taleføre - skattytere i hele bydel Nordstrand gjør oppmerksom på disse tallene.

Jeg skal ikke klage (mer enn vanlig). Det bør derimot Ine Søreide gjøre hvis hun vil framstå som en truverdig opposisjonsleder, meiner Trygve Hegnar. ( https://www.dagbladet.no/nyheter/slakter-soreide-rene-sovemedisinen/85117242 ) På sin vanlige subtile måte kritiserer han Søreide for at hun ikke markerer seg kraftigere og setter «Høyre i førersetet på skatt, innvandring, helse, eldreomsorg eller klima.» Hun bør bl a trå til og «innføre karensdager i sykepengeordningen, beholde avgiftskutt på drivstoff, og harmonisere alle avgifter på drikkeholdige varer til svensk nivå». Hun bør i det hele tatt fokusere på problemer som folk flest sliter med i hverdagen³, slik at hun sikrer enda kraftigere inflasjon og enda høgere rentehopp.. Og er det noen som kjenner på kroppen hvilke problemer folk flest sliter med når det gjelder bensinpriser og rødvin, så er det sikkert Trygve Hegnar.

Bak fasaden er det altså mye trist og leit, også i velstands-Norge. Ikke minst er shoppingturene til London blitt svindyre. Da bør i hvert fall polprisene ned på svensk nivå.

Altså: Ikke akkurat Heisan, Montebello – men kanskje: Heisan, Nordstrand.

1Nå kan det jo tenkes at enkelte huskjøpere – særlig unge folk som ikke har vært flinke til å arve – synes at fall i boligpriser generelt er en god ting, ikke minst i Oslo. Men dem bryr vi oss ikke om! Vi hører jo etter når analytikeren med gråtkvalt røst redegjør for hvor dårlig det går på markedet akkurat nå, og reporteren er helt enig med ham.

2Nå ja: Taksten på akkurat denne boligen var ikke mye å hoppe i taket for, etter flerfoldige års slitasje. Min utrettelige ektefelle (og våre ikke fullt så utrettelige bankkonti) arbeider iherdig med saken. Det kommer til å bli bra – men ikke si det til futen.

3Slik at hun bidrar så godt hun kan til økt forbruk, enda litt mer inflasjon og enda litt høgere rente.

Aftenposten trykkes ikke med blysats lenger

 I tidenes morgen var jeg redaktør i studentorganet «Under Dusken». (Noe skulle jeg jo fylle livet mitt med mens jeg slepte meg gjennom studiene.¹) Ved avsluttet redaksjon – langt på siste natt før tidsfristen – trasket jeg gjennom Trondheims gater, ned til avisen «Nidaros», og slapp konvolutten med de ferdigskrevne og uttegnete arkene ned i postinntaket til setteriet. Dagen etter gikk jeg tilbake, opp i setteriet, og fulgte med mens de flinke typografene formet spaltene på fortreffelig faglig vis i blysats. Av og til «forbedret» jeg enkelte tekster mens jeg satt der, fristilt fra den løpende kvalitetskontroll som øvrige og ivrige redaksjonsmedlemmer ellers utførte på skriveriene mine. Da kunne tankene mine gå til Dostojevskij, som også satt i avisens setteri og skrev mens kreditorene ventet som grådige ulver ved porten. (Riktignok skrev han nye avsnitt til «Brødrene Karamasov», mens jeg skrev nye, sinte innlegg mot Sos. Stud., og ingen kreditorer ventet utafor – jeg hadde jo både Statens Lånekasse og Foreldrebanken i ryggen.)

Ikke ett vondt ord om typografene i «Nidaros»: Jeg fikk stor respekt for faget og kompetansen deres mens jeg satt i lokalene og fulgte arbeidet. Men forbundet deres kunne, med sitt monopol på et uunnværlig produksjonsledd, holde avisene som gisler for lønnskrav og arbeidsbetingelser som var utenkelige på andre arbeidsplasser. Etterhvert presset ny teknologi seg på, med offset-trykk og filmtrykk, men fortsatt hadde typografene monopol på det avgjørende leddet – utforming av avissidene. I «Aftenposten», for eksempel, var rutinen lenge slik at journalistene skrev sine stykker på skjerm. Så skrev de ut teksten og leverte den på papir til typografene, som tastet den inn på nytt. En journalist kunne bare våge å nærme seg denne delen av prosessen! Dobbeltarbeidet fortsatte i år etter år, fordi typografene kunne lamme hele produksjonen på forskjellige måter. Dette kunne fortsette så lenge avisen tross alt tjente gode penger. Aftenpostens Grafiske Klubb hadde på sitt beste 322 medlemmer, ifølge DN-journalistene Gjernes og Nordahl. («Avis på trått papir», DN 01.12.01.)

Så kom det trangere tider, ny ledelse, sluttpakker og konflikt – som avisen til sjuende og slutt vant. I dag sitter det ingen og skriver inn tekstene på nytt, basert på utskrifter som journalistene har levert.

Typografene hadde et monopol som satte dem i stand til å holde strupetak på arbeidsgiverne. Men i det lange løp kunne de ikke forsvare privilegiene sine i kampen mot ny teknologi.

I dag streiker flygelederne i Norge. Ifølge arbeidsgiverforeningen Spekter har de sagt nei til en lønnsøkning på 62.000, på toppen av en gjennomsnittlig inntekt på 1.658.755,-. ( https://kommunikasjon.ntb.no/pressemelding/19032509/flygelederforeningen-med-uforstaelig-streik-pa-avinors-flyplasser?publisherId=89834&lang=no )

Riktignok utfører en flygeleder et svært viktig arbeid, basert på en spesialisert utdannelse. Det samme gjør en sjukepleier. Men i motsetning til sjukepleieren har flygelederen et arbeidsmonopol. Derfor kan flygelederne stille omtrent så ublu krav som de vil.

Samtidig sager de over den greina de sitter på. For - også i motsetning til sjukepleieren – utfører flygelederen et arbeid som i sin helhet kan utføres av kunstig intelligens en dag. Og den dagen rykker nærmere for hver eneste ekstra måneslønn som foreningen deres presser ut av lønnssitronen.

Det kommer til å bli spetakkel, streiker og langvarige kamper for hvert trinn av ny teknologi som blir innført, selvfølgelig. Flygelederne vil fortsette med manuell kompetanse så lenge de bare kan. Men til slutt vinner økonomien, slik den alltid gjør.

Aftenposten trykkes ikke lenger med blysats. Flytrafikken kommer heller ikke til å bli ledet med blysats i det lange løp.

Imens kan du grue deg til den dagen Rørleggerforbundet oppdager hvilken monopolmakt de har.

1«Synes livet fullt av motgang, synes dagen trist og grå // Det kan aldri bli så ille som den gang på NTH // Fire år på harde benker der du døste likeglad // mens de visne professorer tygde drøv på Gud vet hva // Trondhjemstiden, gamle venn, gid den aldri kom igjen // det var pengemangel, hybelnød og slit hvor du kom hen // og den by hvorom man sa var studentertidens stad // ga deg gnagsår på din hjerne som du aldri kommer fra.» (Mel. «Mandalay»; les mer av «Den gledesløse by» i «Smørekoppen».)

Skumring midt på dagen

 

Solformørkelsen i går ble en skuffelse. Her i Vestre Gran kunne vi bare se den på fjernsynet. Et tjukt skylag hadde lagt seg til rette foran Sola. Jeg hadde forberedt meg med dobbelt lag svart film, men det var fullstendig bortkastet. - Da formørkelsen ifølge fjernsynets solformørkelsesreporter nådde sitt maksimum, var skylaget ekstra tett, og under høydeøvelsen i tikamp var det en anelse mørkere enn normalt. Solformørkelsesturistene på Island hadde mye større utbytte av hendelsen, etter reportasjen å dømme.

Derimot var det klarvær her i bygda den 30. juni 1954, den foreløpig siste gangen en total solformørkelse var synlig over fastlands-Norge. Jeg hadde forberedt meg enda grundigere den gangen, med sotet vindusglass og tidstabeller. Jeg hadde lest meg grundig opp på måner og planeter i «Verden og vi». Dessuten hadde jeg lest «Rød planet» (Heinlein) og «På tokt i verdensrommet» (Lõnnerstrand), så jeg visste at det var mye rart ute i verdensrommet.

Formørkelsen var fin å se på gjennom det sotete glasset, og koronaen var fantastisk. Jeg prøvde å forestille meg hvor lange disse ildtungene ut fra Sola kunne være, sia de var synlige over en avstand på 150 millioner kilometer. Men geometrikunnskapene rakk ikke langt nok til at jeg kunne gjennomføre dét regnestykket.

Men det merkeligste hendte da formørkelsen var på sitt maksimum, det vil si da Sola var helt borte: Det ble helt stille.

Det var en fin sommerdag. Det plystret og kaklet, det sang og det fløytet, i skauen og i hagen og på åkrene: Svarttrost. Stær. Linerle. Spurv. Fluesnapper, bokfink, sisik, vipe – og en hærskare andre. På en sånn dag var det full konsert fra morgen til kveld. Unntatt da Sola forsvant, da vi opplevde skumring midt på dagen.

Nå er det permanent skumring. Ikke med hensyn til lysstyrke, men med hensyn til lyd. Hadde vi hatt en total solformørkelse på en strålende sommerdag i år, ville vi ikke ha lagt merke til at konserten ble helt stille, for det er ingen konsert. Sommerdagen er blitt permanent taus – like taus som under solformørkelsen i 1954.

Unntatt bilduren, selvfølgelig. Den stilner ikke; den har økt på. For femti år sia måtte jeg vaske bort insektene fra bilruta etter hver biltur mellom Nittedal og Vestre Gran. Nå kjører jeg stadig mellom Oslo og Vestre Gran uten å få så mye som en mygg på ruta.

I løpet av levetida mi har du og jeg og naboene våre klart å utrydde mesteparten av det dyrelivet vi er avhengige av. Utryddelsen fortsetter, og alt tyder på at vi kommer til å fortsette til hver eneste flue og hver eneste spurv er borte.

Men rett skal være rett: Jeg var på Rånåsen i går, og der fikk jeg se ei humle.

Ordføreren og regnestykkene

 

Ordfører Sekkelsten (H) i Fredrikstad har fått NAV til på regne ut hvor mye en sosialhjelpmottaker med sju unger kan motta i ytelser. Svaret har sjokkert ham: 823.200 kan vedkommende motta, og mye av det er skattefritt, sånn at en person i fullt arbeid måtte tjene nesten en million for å sitte igjen med like mye etter skatt.

Ordføreren har ikke klart å holde sjokket inne i seg. Han har delt det med allmennheten via Fredrikstad Blad, NRK og mange andre megafoner. Sjokket har også gitt gjenlyd i de asosiale mediene, hvor skarer av freppere, norgesdemokrater og innvandringsmotstandere har krevd innstramming. «Forsvar velferdsstaten! Det må alltid lønne seg å arbeide!» Er det rart folk blir fortørnet, forbasket og forbitret?

Sekkelsten er statsviter og jurist, og hadde antakelig til salt på egget allerede før han ble ordfører. Nå har han i tillegg fått status som en nasjonal helt i kampen mot sløseri og trygdemisbruk. Og enda så sjokkskadet som han er, befinner han seg fortsatt på livets solside – i Dax Atten, Aftenpotten, Ekko og andre organer for de flinke og vellykte. Stønadsmottakerne, derimot, har ingen offentlige talspersoner. De gjømmer seg så godt de kan unna på skyggesida, der flodbølgene av fordømmelse fosser over dem.

Jeg har ikke samme tilgang til regnehjelp fra NAV som ordføreren har. Men på padden min bor det en flink liten aiai, og den hjelper meg når jeg går meg vill i irrgangene av støtteordninger og fradrag. Denne aiaien har hjulpet meg å finne ut følgende:

En eneforsørger kan ha rett til barnetrygd, utvidet barnetrygd, ekstra småbarnstillegg, overgangsstønad, stønad til barnetilsyn og skolepenger/tilleggsstønader. La oss beregne tilskudd pr år:

• Barnetrygd for 7 mindreårige barn utgjør, ifølge aiaien, kr 2012 x 7 x 12 = 169.008

• Utvidet barnetrygd: Kr 2572 x 12 = 30.864

• Ekstra småbarnstillegg for ett eller flere barn under 3 år: Kr 712 x 12 = 8.544

• Stønad til barnetilsyn for tre eller flere barn: Maks. 7.237 x 12 = 86.644

• Stønad til skolepenger: Max (universitetsnivå – fulltidsstudent) = 81.102

• Overgangsstønad: Max kr 25.603 x 12 = 307.236

Totalt så langt: 675.708. Av dette er det bare Overgangsstønad, 307.236, som er skattbar inntekt i vanlig forstand. Stønad til skolepenger, 81.102, er en ekstrastønad som eneforelderen kan få mens hun utdanner seg til yrkeslivet. Resten, 295.060, er ikke behovsprøvde, skattefrie tilskudd som enhver eneforsørger med sju unger har krav på. Uavhengig av inntekt. Hvis ordføreren plutselig blir eneforsørger for 7 mindreårige, har han krav på nøyaktig det samme skattefrie beløpet – på toppen av sin egen (million)inntekt.

Overgangsstønaden er et tidsbegrenset tilskudd. Hvis eneforsørgeren skaffer seg arbeidsinntekt som overstiger 1/2 G (folketrygdens grunnbeløp), blir stønaden avkortet med 40 øre pr. krone tjent utover dette. Kan det være disse 40 ørene som avholder eneforsørgeren fra å skaffe seg jobb?

Kanskje ikke! Jeg kjenner ingen som synes at 307.236 er overvettes godt betalt i en fulltidsjobb. Og om eneforsørgeren gir avkall på overgangsstønaden og skaffer seg en jobb der hun tjener 50.000 eller 100.000 eller 500.000 mer, så beholder hun de 295.060 skattefrie tilskuddskronene uavkortet – akkurat slik ordføreren ville gjøre i samme situasjon. Det er altså verken barnetrygden eller overgangsstønaden som frister eneforsørgeren bort fra yrkeslivet. Du skal se det er livssituasjonen.

Men nå har ordføreren fra sin høgstatusposisjon pekt ned på de få som måtte befinne seg i denne livssituasjonen og sagt: «Fy dere! Vi har ikke råd til dere og alle disse ungene.» Alle frepperne, norgesdemokratene og innvandringsmotstanderne jubler, og noen av dem skriver om «remigrasjon» i de asosiale mediene, ofte med STORE BOKSTAVER og mange utropstegn. Mens de sjøl gladelig mottar både barnetrygd og andre skattefrie ytelser de måtte være berettiget til.

Nå kan det hende denne eneforsørgeren har krav på sosialstøtte og bostøtte også – det har verken jeg eller aiaien min regnet på. Men slike ytelser ville hun i så fall ha krav på om hun hadde vært i lønnet arbeid til 307.236 i året også, så kommunekassa ville ikke ha merket den ringeste forskjell. Ordføreren tegner altså et falskt bilde, og det mistenker jeg at han veit.

Det finnes ingen annen måte å redusere utbetalinger fra sosialbudsjettet på enn å gjøre fattigfolk enda litt fattigere. Men inntil videre er de lovbestemte ytelsene lovbestemte, og det kan ikke lokalpolitikere gjøre noe med. Derimot er det fullt tenkelig at kommunenes personalkostnader kan reduseres betraktelig. Det samme gjelder kommunenes finanskostnader, som øker for hver eneste ny investering. (Se f eks her: https://kvernvold.blogspot.com/2026/05/elefanten-i-kommunestyresalen-om.html )

Både økende personalkostnader og galopperende finanskostnader er ting som en ordfører faktisk kan gjøre noe med. Men det er jo enklere å peke.