Kokko-Høyre lar seg inspirere av Taliban

 Det finnes en del land der myndighetene har bestemte ideer om hvordan folk skal te seg og kle seg. Det gjelder ikke minst folk som slumper til å være kvinner.

Både i Iran og i Afghanistan tar myndighetene beskjeder direkte fra Gud om hva slags lover som skal innføres. I Iran krever Gud, og dermed loven, at damer skal dekke til håret og andre yndigheter før de viser seg offentlig. I Afghanistan er Gud enda strengere: Der må kvinner dekke til hele seg, med et visst unntak for øynene, før de kommer ut av huset der de steller for sine eiere. I det landet er Gud opptatt ikke bare av hva kvinner har utapå hodet: Han bekymrer seg for hva jenter og kvinner har inne i hodene sine også. Derfor har han - via sine talsmenn i Kabul - nedlagt forbud mot at jenter og kvinner skal fylle hodene sine med kunnskap også. Følgelig er skolegang ut over barneskolen forbudt for sånne folk.

Her i vest er det også folk som lar seg inspirere av denne juridiske omsorgen for kvinnehodene og hva de har på seg. Både Sverigedemokratene og deres åndsfrender her i landet er så opptatt av kvinners påkledning at de krever forbud mot niqab, altså heldekkende hodeplagg. Grunnen er visstnok (hovedsakelig) at det er viktig å kunne gjenkjenne folk når de rusler rundt i det offentlige rom. Jeg kan skjønne denne bekymringen: Hvordan i all verden skal vi vite hvem av landets tre niqab-brukere vi har foran oss når vi møter en av dem i Vassenden, hvis vi ikke kan se ansiktet hennes? Det blir jo plent umulig, og sånn kan vi ikke ha det.

Nå går Sverigedemokratene et skritt videre, ser jeg: Nå krever de forbud mot hijab også - altså at hvis kvinner kan mistenkes for å være muslimer, så får de ikke lov å gå med skaut. Jeg ser på Tryneboka at det er mange her i landet som støtter et sånt forbud også - særlig blant folk som har for vane å skrive innlegg med STORE BOKSTAVER og mange utropstegn. 

Alpeluer skal visst fortsatt være tillatt - i hvert fall hvis de bæres av menn.

Denne intense omtanken, uttrykt i påbud eller forbud, for hva jenter og kvinner har på hodene sine kommer fra et sted. Kjerneområdet for denne omtanken er utvilsomt Kabul med omegn. Vi kan altså fastslå at her, som i mye annet, lar kokko-høyre seg inspirere av Taliban. 

Et tilfeldig valgt kapittel fra "Fremmed i et fremmed land"

 28: Sewaia

Passasjerene står ved rekka og ser tilbake mot byen som viskes ut i disen: Grønn helt til strandkanten; låge bygninger i forskjellige toner av grått; mose i alle toner av rødt, rosa, gult, grønt, innover mot høgdedragene - ei evig skiftende ramme rundt en ørliten flekk av menneskeliv. Likevel legger Saty merke til hvor mye som er forandret: Det grønne feltet er mye større enn første gang han såg byen; bygningene flere. Tekanu har vokst.

Den merker en slags melankoli ved å forlate dette samfunnet. Utvilsomt en emulert følelse; likevel kjennes den så ekte som om den er Satys egen. Merkelig, tenker Saty.

Båten pløyer seg gjennom lette dønninger i sundet mellom Seku og fastlandet. På øya kan en liten flekk av grønt skimtes i mosen. Så blir den også borte i disen.

Ute av sundet står sjøen kraftigere, i mannshøge bølger som har tatt fart i flere tusen K over åpent hav. Bølgene treffer båten sidelengs og får den til å gynge. Ennå er det ingen fare; ripa står høgt over sjøen. Det kan bli mye verre. Men passasjerene, som aldri har vært ute på sjøen, snubler og ruller overende for hver bølge, til de lærer seg å stå breibeint og møte bølgene med sin egen kroppsvekt. Sviende salt sjøsprøyt treffer dem. De trekker på seg ekstra klær. Noen av dem går ned i lasterommet. Der går samtalen ivrig om hva som kan vente dem i den andre enden av denne reisa; om de vil finne Det lykkelige landet og se åndene de søker... Noen er urokkelig sikre, andre begynner plutselig å tvile – kanskje melder en liten anger seg allerede, bare et par timer ute.

De er tre kvinner, seks menn og Saty ombord. Saty er ikke sikker på at Wedel har funnet det beste blandingsforholdet mellom kvinner og menn. Men han har valgt de mest overbeviste drømmerne blant dem som også kan ta i et tak og knyte en knut. Alle er ganske unge.

Båten er fullastet: Wedel har kjøpt alt han har kunnet kjøpe av korn, brød, tørket frukt og saltet kjøtt; alt lagt i store bokser som er varmebehandlet og loddet, slik at de er så lufttette som det er mulig å få dem. Med streng rasjonering har de mat i ett år før de må begynne å ete hverandre. Såkorn har de også, lagret tørt og lufttett så det ikke skal begynne å spire. De har to store tanker med kokt vatn: Riktignok kan de regne med å finne bekker og elver på ferden, men de veit aldri når det vil skje. De har flere tanker med gass; nok til å føre båten til Det lykkelige landet og tilbake, og enda en god del mer.

Hver passasjer har dessuten sin personlige bagasje: Klær, ekstra frukt, minnegjenstander. Saty har et stort, hult seil av mekate med snorer til, og ei stor korg med en liten motor: En ballong. Den samme som elevene til Dareb har prøvd ut. Wedel protesterte kraftig mot så mye ekstra vekt; Saty insisterte. Wedel ga seg.

Saty ser nedover rekka på de andre passasjerene og tenker gjennom hvem de er; hva de vil: Segel og Wedik er et stille par som ønsker å dø sammen og gjenoppstå i Det lykkelige landet. Lenake søker sine foreldre; begge døde da han var gutt, og barndommen er den eneste lykkelige tida han har hatt. Kelit vil se om det er sant at åndene lever: I så fall vil han reise hjem igjen med sinnsro og planlegge resten av livet sitt. Kanekitu er en søkende sjel som vil finne Sannheten, men som ellers ikke veit hva han vil. Ladak vil finne stedet der han skal tilbringe evigheten. Nagete hadde et lite barn som døde rett etter fødselen; hun er sikker på at han vil møte henne og pludre lykkelig ved synet av henne. Og Munat har bare kunnet møte sin tapte kjærlighet i drømmen: Nå vil hun se ham igjen i levende live.

Wedel vil finne Hinake igjen. Og Saty vil leite etter et menneskesamfunn som kanskje, og kanskje ikke, finnes: Fra rommet har den sett store, lysegrønne områder som ikke kan være mose, men som heller ikke liknet dyrket mark... De kan være samfunn. Og de kan være noe helt annet. Men både Tak wo Buten og Kanake wo Tenya har sett uhyrer der ute; uhyrer som kan ha vært en slags mennesker -

Saty er den eneste som veit hvor Det lykkelige landet ligger, for den har sett det fra rommet: Et godt stykke lengre nord – kanskje på femti grader – strekker ei halvøy seg østover fra det andre kontinentet, kranset av et utall øyer. Så langt nord er avstanden ganske kort mellom kontinentene: Ut fra observasjonen fra rommet veit Saty at avstanden fra Wuaia til den ytterste odden som stikker ut fra Sewaia er mindre enn tusen K.

Den beskriver ruta langs kysten nordover og overfarten til halvøya for Wedel. Wedel følger anvisningene og styrer nordover med kysten på høgre side, mens han passer på at de aldri mister landet av syne. Det ville være kortere å reise rett vestover fra Tenaku. Men da ville de være ute på åpent hav hele tida, uten nødhavn når stormene kommer, og det gjør de. Wedel, som er den eneste som har tilbragt lang tid på sjøen, vil følge land lengst mulig. Han meiner at det gir minst risiko.

De holder god fart; kanskje 20 K pr standardtime. Saty holder øye med solhøyden: Skalken som solbanen skjærer av himmelen skal være ti grader mindre når de når det punktet der avstanden er kortest.

Saty veit, der den står ved ripa og følger synet av kystlinja som ruller sakte forbi, at ingen av de andre passasjerene vil finne det de drømmer om. Hva annet de vil finne, veit den ikke; men sjøl vil den finne kunnskap. Sjøl Wedel, som har ett av de klareste hodene i Tekanu, er blitt besatt av sin umulige drøm. Nå fyller den ham som en uhelbredelig sjukdom.

Landet til høgre ruller forbi. Her stiger det høgdedrag, der renner det ut ei elv; ut på kvelden passerer de spisse fjell med nakne topper som stikker hull på skyene: Regnet høljer ned; alle går under dekk unntatt Saty, som står ved roret.

Lengre nord klarner himmelen igjen. Stjernedrysset fyller himmelen med så voldsom kraft at passasjerene kommer opp for å stå og se. Ingen av dem har vært så langt nord før; det merkes allerede at gjenskinnet over himmelen fra Sataara A og B er litt svakere, fordi vinkelen til den nærmeste sola, gjømt bak horisonten, er litt spissere.

Saty står ved roret og hører snakket fra menneskene som et plaskregn av lyd uten innhold. De er ennå oppspilt, både av omgivelsene og av sine egne forventninger, men etterhvert stilner snakket. Saty tenker over hvor avgrunnsdjup avstanden er mellom menneskene og den sjøl – uansett hvor mye de har godtatt den; uansett at alle i Tekanu etterhvert snakker til den som til et litt merkelig menneske. Den merker avgrunnen, sjøl om menneskene nesten ikke gjør det.

Den ser mot stjernene i galaksen, stjernebildene og de små dottene av lys som røper fjernere galakser, nesten i det uendelige utover. Dens oppgave midt i dette er å samle kunnskap om noen få menneskesamfunn, i fall den finner dem. Den har funnet ett; nå skal den kanskje finne ett til... Hvorfor det? Mekene vil samle all kunnskap det er mulig å samle: Men kanskje det oppstår ny kunnskap hele tida, raskere enn mekene greier å samle den? Mange tusen meker ble initiert samtidig med Saty. Er alle sendt ut med tilsvarende oppgaver? Hvor mange befinner seg nå i denne galaksen, kanskje like i nærheten? Hvor mange tusen er sendt ut tidligere; hvor mange tusen er sendt ut seinere? Sprer de seg som ei bølge av kunnskapssøkende intelligens – først i Melkevegen, så i Andromeda, de magellanske skyer og resten av den lokale hopen, så videre ut i - -

Ingen av svarene på slike spørsmål finnes i kunnskapslageret, hvor all annen kunnskap finnes. Hvorfor ikke?

En tvil som kanskje har spiret lenge begynner å vokse fram: Hva vil de bruke all kunnskapen til, de mekene – over-mekene – som vil at den skal bli samlet? Hvorfor trenger de den?

Saty finner ikke noe svar. I det veldige kuleskallet over den skinner stjernene.

Seint den andre dagen passerer de Kana, den nordligste byen i Wakati. Kana ligger inneklemt mellom to fjelltunger som når nesten ut til havet; ei klynge av hus, noen grønne åkre et stykke oppover før mosen overtar. Saty undres: Kan denne vesle byen overleve?

Ingen ytrer ønske om å gå i land der. Båten stamper videre i kvitryggete sjøer; Kana forsvinner mellom mosekledte åser bak dem.

Wedel og Saty lærer de andre åtte opp til båtførere: Hvordan de starter og stryper motoren, fyller gass på tanken, kjører på halv eller kvart maskin. Hvordan de handterer ror og anker. Hvordan de skal styre i kraftig vind: Styr helst opp mot vinden, og unngå sidevind hvis det er mulig. Alle må stå flere timer til rors for øvelsens skyld. Noen lærer godt; andre mindre godt. Men til slutt vil alle kunne føre båten hvis det blir nødvendig.

Vinden friskner til. Den tredje dagen slår en storm til med full styrke. Kysten innafor dem er svart fjell som stiger loddrett opp av havet; å legge seg inn dit er utenkelig. Wedel og Saty styrer båten opp mot stormen så godt det lar seg gjøre, men stormkastene skifter stadig retning; sjøene slår inn over rekka og truer med å senke båten. Vinden uler slik at det er umulig å veksle ord. Folk på dekk må holde seg fast av alle krefter for å unngå å bli revet med av brottsjøene.

Det finnes to pumper ombord. Wedel beordrer passasjerene til å pumpe på skift. Det gjør han ved å peke og skrike, og omsider blir beskjedene oppfattet. Saty overlater sin plass ved roret til Kelit og tar den ene pumpa; Ladak tar den andre. Slik unngår de såvidt at båten blir fylt med vatn. .

Stormen stilner; vinden spakner. Plutselig er det blikkstille: Sola stråler fra en glassklar himmel ned på et dampende hav. Over dekket ligger det klumper av noe glatt og slimete. I solskinnet begynner det å krype og røre på seg; etterhvert dannes det små, grønne fingre som vifter mot sola. Klumpene begynner å gro sammen, dele seg, gro sammen på nytt: Alminnelig mose, slik de kjenner fra land. Hav og land er infisert av de samme mosene. De finnes overalt.

Passasjerene begynner å skrape dekket og kaste de slimete klumpene overbord. Alle forsyningene har vært stuvet sammen under dekk, så Wedel går ned for å undersøke hvordan det ser ut der nede: Ingenting er knust; alt er vått, men provianten og andre forsyninger, som har vært bundet ettertrykkelig fast, har klart seg godt.

Men når de får summet seg, oppdager de at én ting er borte: Ladak, og med ham den ene pumpa. Han er blitt kastet på sjøen en eller annen gang mens stormen var på sitt verste. Ladak har fått se stedet der han skal tilbringe evigheten lenge før han hadde tenkt.

De styrer videre mot nord i rolig sjø. Stranda stiger like svart og loddrett fra havet innafor dem. Passasjerene undrer seg over sola som beveger seg i stadig lågere bue over himmelen i sør, uten at dagen blir kortere av den grunn. Det blir kaldere.

Ei natt blir nordlyset plutselig skrudd på – et fenomen som ingen av dem har sett før: Lys som bølger over himmelen i grønt, rosa, blått; band av lys som fletter seg i hverandre. Passasjerene står himmelfalne og blir aldri lei av å betrakte dette fenomenet. Kanekitu meiner at dette må være åndene som hilser dem velkommen for å lede dem til Det lykkelige landet. Snart er den forklaringa godtatt av alle, unntatt Saty, som finner det fåfengt å snakke om solvind, ioner og magnetisme. Sjøl synes den det er merkelig at dette fenomenet dukker opp så brått, rett nord for 45 grader. Denne planeten har et kraftigere magnetfelt enn Jord, og Sataara A stråler kraftigere enn Sol. Kan det forklare dette fenomenet?

Nordlyset flammer uansett videre, så kraftig at det kan skimtes på dagtid. Det følger dem hele vegen videre nordover og vestover.

Det er ikke lett å måle solhøgde med øynene mens båten ruller, men den femte dagen meiner Saty at det høgeste punktet i solbanen er førti grader. Da er de på femti grader nord. Det er på tide å snu mot vest.

Det skinner et klarere lys over nordhimmelen. Saty husker at ikke langt herfra når ei tunge av den store breen ut til havet. Landet innafor dem er steinete og goldt; bare her og der synes små felt av mose i steinura.

Båten snur vestover. Passasjerene hutrer i den kalde snoen. Det blåser ikke mye, men det blåser uavlatelig, rett imot dem.

Saty står på dekk det meste av tida. Den trenger ikke sove, slik menneskene må. Den kan dessuten regulere ned varmetapet ut gjennom huden.

Den passer på å holde skalken som solbanen skjærer av himmelen lik hver eneste dag. Da veit den at kursen går rett vestover. Den har også identifisert ei stjerneklynge som har det høgeste punktet i bevegelsen over himmelen rett opp hvis båten fortsatt er på samme breddegrad.

Wedel spør Saty hvordan den klarer å holde båten på rett kurs, og Saty forklarer. Wedel forstår forklaringa med én gang og nikker. Ingen av de andre skjønner et ord. Saty tenker på hvilket tap det er at Wedel har fylt hodet og livet sitt med en absurd fantasi: Arbeidet hans på Instituttet og i byen har bare såvidt begynt; han skulle ha fortsatt dette arbeidet og konstruert bedre båter, ballonger, kanskje en gang fly. Sammen med Dareb og de beste elevene deres kunne han ha skapt den teknologien som Tekanu trenger for å overleve...

Slik går Satys tanker mens båten stamper seg vestover. Imens snakker de andre passasjerene, stadig mer opphisset, om vidunderet som venter dem. Hvilket vidunder er det forskjellige meininger om.

Det er trangt på skipet. Det finnes et lite avlukke der folk kan gjøre fra seg; ellers er både dekket og plassen under dekk fellesrom. Det oppstår krangler for den minste ting: Hvor lenge de har vært ute, om de noensinne kommer hjem igjen, hva de kan vente å finne i Det lykkelige landet. Kanekitu og Lenake kaster lange blikk etter Nagete; hun smiler til dem begge, og når hun skifter tøy, legger hun ikke skjul på hvor frodig hun er. Wedik er stor og sterk, så ingen av mennene tør nærme seg Segel, sjøl om det hadde nyttet. Munat snakker bare om at hun vil gjenforenes med sin tapte kjærlighet. Så Nagete er eneste kvinne ombord som en av de to kan håpe å reprodusere seg med. Hun har dessuten mistet et barn, og da kan det tenkes at hun ønsker seg et nytt. Så begge setter seg hos henne og ser på henne. Hun ser tilbake og smiler. De to skuler mot hverandre.

Ei natt går Saty ned og henter kikkerten sin. Den trur de andre har sovnet, men nå ser Saty i infrarødt at Kanekitu kryper bort til Nagete. Han legger handa forsiktig på låret hennes. Saty ser at Nagete åpner øynene, smiler og legger handa over handa til Kanekitu. Han smyger handa inn under klærne hennes. Hun stønner og begynner å trekke klærne ned. Han velter seg over henne. Det er tydelig at begge prøver å være stille, uten å få det helt til.

Saty går stille opp igjen på dekk med kikkerten: Er det fjell den har skimtet i synsranda, i lyset fra stjernene og Sataara B, eller er det bare en tåkebanke?

Det er en tåkebanke. Det høres lyder der nede fra: Ynkelyder fra en kvinnestemme; håse stønn fra en mannsstemme. Plutselig høres høge mannsstemmer. Noen skriker i sinne. Kanekitu kommer snublende opp trappa fra lasterommet. Rett bak ham kommer Lenake. Lenake brøler og griper etter foten til Kanekitu. Begge kommer opp på dekk og begynner å slåss med bare never. Nagete stikker hodet opp. Håret hennes er bustete; hun smiler fortsatt. De to slåsskjempene er borte ved rekka. Lenake har overtaket; han slår, slår og slår. Kanekitu synker sammen. Men plutselig har Kanekitu tak rundt det ene beinet til Lenake og løfter det med et kraftig rykk. Lenake mister balansen, tipper over rekka og faller i vatnet med et plask. Han skriker, men skriket stilner med det samme, og Lenake er borte.

Kanekitu og Nagete står ved rekka og ser etter ham. De ser ingenting. Heller ikke Saty klarer å få øye på ham. Nagete legger armen rundt aksla til Kanekitu og mumler noe. Så går begge ned i lasterommet igjen, tett sammen.

Saty er ikke sikker på om de andre har sett eller hørt noe. Om morgenen er flere forbauset over at Lenake er borte. Kanekitu og Nagete sier ingenting, og Saty er usikker på om det vil føre til noe godt at den røper hva den har sett. Det ender med at den ikke sier noe. Wedel sier: «Det har vært urolig sjø – han må ha snublet og falt overbord.» - Det stemmer jo, tenker Saty.

Den femte morgenen i rom sjø skinner et skarpt, hvitt lys gjennom grå tåke i synsranda. Lyset blir klarere jo nærmere de kommer.

Passasjerene stimler sammen og stirrer. Dette er ei åpenbaring: Dette lyset skal vise dem vegen til Det lykkelige landet!

Enda nærmere ser de at lyset er morgensol som skinner på en snøhvit fjelltopp. Fjellet løfter seg i en spiss over et steinete lågland. De kommer nærmere stranda og ser et nakent land med rullestein ut mot havet og høge fjell lengre inne. De øverste toppene er snødekt.

Stranda buer sørover. Et helt døgn følger de den mot sørvest før de kommer til ei vik. Der bestemmer de seg for å legge inn og gå i land. Wedel er den første som setter foten i det nye landet. Bak rullesteinene ligger et bølgende landskap, kledt i et tynt lag av mose.

De er kommet til Sewaia, Det lykkelige landet.

((Dette var et tilfeldig valgt kapittel. Du kan lese hele romanen her:

https://kvernvold.blogspot.com/2025/03/fremmed-i-et-fremmed-land-del-1.html 

https://kvernvold.blogspot.com/2025/03/fremmed-i-et-fremmed-land-del-2.html 

https://kvernvold.blogspot.com/2025/03/fremmed-i-et-fremmed-land-del-3.html ))

Storartet spenningsroman om tanker og identitet

 

Science fiction er idélitteratur. Ei god sf-fortelling plasserer nye og overraskende tanker i forestillingsverdenen din.

Adrian Tchaikovsky skriver gode sf-fortellinger. Se min omtale da han var æresgjest på Norcon for to år sia: https://kvernvold.blogspot.com/2024/09/to-resgjester-og-to-romaner-ei.html Science fiction bygger på en rasjonell, naturvitenskapelig fundert forståelse av universet. Det er ikke alltid denne tilnærminga er vellykket – jo større visjoner, jo større risiko for å bomme stygt på det vitenskapelige grunnlaget. ¹ Tchaikovsky legger mye arbeid i å gjøre faktagrunnlaget truverdig, enten han henter sine fakta fra astronomi, fysikk, kjemi, biologi eller andre greiner av naturvitenskapelig erkjennelse. Du merker det fra første setning i hans sf-fortellinger: Dette er definitivt ikke «fabelprosa»; det er vaskeekte science fiction.

Han bruker hele det nevnte kunnskapsregisteret, krydret med en stor dose psykologi, i den storslåtte romanen «Shroud», som foregår på og nær en stor måne som menneskene har gitt navnet Shroud. Denne månen går i bane rundt en gigantisk gassplanet i solsystemet Prospector413, et solsystem som Konsernet har bestemt seg for å plyndre. (I dette framtidsuniverset finnes det ingen bedre betegnelse enn plyndring på den måten menneskeheten utnytter nye stjernesystemer på i sin evige ekspansjon.)

Ut fra tidligere møter med Tchaikovskys fortellinger ble jeg riktignok både overrasket og indignert da jeg kom over Rolf Engers omtale av denne romanen ( https://denengerekrets.com/pa-den-bisarre-manen/ ) før jeg hadde rukket å lese boka sjøl. I Engers omtale står det nemlig at menneskene har bygd en romheis² ved nordpolen på Shroud. - Du allstyrendes Newton! tenkte jeg. - En romheis må bygges ved ekvator. Den holdes oppe av fysiske lover, ikke av magiske besvergelser. Det må da Tchaikovsky vite! - Engers omtale var ellers svært entusiastisk, så jeg bestemte meg for å lese romanen, romheis eller ikke. Og da viste det seg at «Nordpolen», og dermed romheisen, i praksis befinner seg på månens ekvator, akkurat slik den skal. Det henger slik sammen: Shroud har bundet rotasjon, det vil si at den roterer nøyaktig én gang rundt sin egen akse for hver runde rundt morplaneten. Resultatet er at ett punkt alltid vender inn mot morplaneten, og et annet punkt vender bort. I romanen kaller folk disse to punktene «polene», til frustrasjon for besetningens språkpurist. Dermed utgjør «polene», samt en storsirkel som forbinder dem, månens ekvator, og romheisen funker som den skal. De egentlige polene er de to ytterpunktene i månens rotasjonsakse. Det bryr ikke personene i boka seg om (unntatt én). Kudos til en forfatter som veit nøyaktig hva han gjør!

Hovedpersonen, Juna Ceelander, er den ene av de to kvinnene som må nødlande på Shroud etter et uhell under under utforskning av månen. Det er litt av en verden de nødlander i: Den har en tyngdekraft på bakkenivå lik 1,8 ganger Jordas tyngdekraft; lufttrykket der nede er på 20 atmosfærer, og atmosfæren består av ei suppe av nitrogen, fritt hydrogen, metan, ammoniakk og diverse mer komplekse forbindelser. Temperaturen ligger i snitt på minus 35 C. Det er stummende mørkt; ikke ei lysstråle når ned til overflata. Til gjengjeld skingrer det uavlatelig av forskjellige signaler i det elektromagnetiske spekteret, på et støynivå som ville bli kalt øredøvende hvis det hadde vært hørbar lyd.

Juna og hennes kollega Mai St Etienne må samarbeide og bruke alle sine ferdigheter og kunnskaper mens de prøver å manøvrere fartøyet sitt bort til romheisen. Der kan de få gitt beskjed via fiberoptisk kabel om hvor de befinner seg, og kanskje bli hentet opp. Å få gitt en slik beskjed der de har nødlandet er plent umulig; alle radiosignaler drukner i øredøvende elektromagnetisk skvalder.

Den første utfordringen de møter er å bestemme retningen: De veit bare hvor de skal, men ikke hvor de er. De oppdager også at det yrer av liv i denne ugjestmilde verdenen, deriblant forskjellige skapninger som prøver å sluke hele farkosten de sitter i. Biologien er svært forskjellig fra Jord-biologien. De forskjellige livsformene kommuniserer med elektromagnetiske signaler. Det finnes skapninger som lever av termisk energi fra vulkanske sprekker, og andre som lever av den solenergien som sildrer ned gjennom atmosfæren. Det finnes rov-vesener som lever av de andre, og rov-vesener som lever av andre rov-vesener.

I denne økologien finnes det også skapninger som de to, i mangel av et bedre ord, etterhvert oppfatter som «intelligente». Det er disse som, på en eller annen måte, må hjelpe Juna og Mai å navigere seg fram til heisen. Forsøkene på kommunikasjon preges mest av gjensidige misforståelser – både mennesker og Shroudboere tar sitt eget perspektiv for noe nærmest naturgitt. Romanen handler i stor grad om forskjellen på disse to perspektivene, og forsøkene på å gjøre dem forståelige for hverandre.

Tchaikovskys fortellerteknikk tillater at vi veit litt mer om skapningene på Shroud enn de to kvinnene veit. Fortellerstemmen tilhører den kvinnelige hovedpersonen (dermed skjønner vi at hun kommer til å overleve i en eller annen tilstand), men hennes fortelling brytes av korte avsnitt der vi «hører» stemmen til en av Shroudboerne. Vi forstår etterhvert at disse skapningene på en måte deler bevissthet: Et fysisk signal utgjør en tanke, og bevisstheten består mer av slike delte signaler enn av innholdet i de fysiske kroppene. Dermed smelter to eller flere kropper som deler tanker sammen til én felles personlighet. Når de to kvinnene kommer til en ny flokk av Shroudboere, blir de overrasket over å oppdage at den nye flokken «husker» ting som foregikk på et helt annet sted. For Shroudboerne er dette helt selvfølgelig: De forskjellige flokkene har delt tankene sine; følgelig er de én personlighet, ikke mange.

De to kvinnene forstår altså ikke at det er de delte tankene som utgjør en bevissthet. Shroudboerne på si side trur at fartøyet de sitter i er et individ, og at sonden som kvinnene sender ut for å kartlegge terrenget er en del av samme personlighet som fartøyet.

En annen egenskap Shroudboerne viser er evnen til å kopiere nyttige gjenstander. De har ytre skjeletter som kan formes på etter behov, for eksempel ved å la det vokse ut et verktøy som de har oppfattet at menneskene har brukt.

Juna og Mai må overvinne hindringer som virker uoverkommelige, men de holder ut takket være viljestyrke og stadig større doser av stimulerende midler. Til alle andre hindringer kommer at de må holde ut med hverandre: Mens Mai er en innesluttet fagidiot og en lysende teknisk begavelse, er Juna det besetningsmedlemmet som er nest best i alle disipliner, men som også er omgjengelig nok til å kunne snakke med alle. Dette er den begavelsen som gjør at hun er valgt ut til dette forskningsoppdraget. Sakte men sikkert lærer de to ikke bare å holde ut med hverandre, men å sette pris på hverandre, trass i diametralt motsatte personlighetstrekkk.

Spenningsnivået er høgt, med et voldsomt driv der kvinnene kommer seg gjennom den ene bølgedalen etter den andre i sitt stadig mer medtatte fartøy. Samtidig avdekkes litt etter litt av Shroudboernes psykologi og verdensbilde, fram mot en overraskende og – fra leserens synspunkt – svært tilfredsstillende slutt. En ytterst velkomponert roman. Den er supplert med en novelle som viser en annen verden med en like forbausende økologi. Denne novellen foregår på et tidspunkt før romanen, og forklarer hvorfor den dyktige exobiologen FenJuan er satt ut av sirkulasjon før neste oppdrag: Hun blir syndebukken for at et forsøk på å utnytte planeten Chelicer blir fullstendig mislykket, nettopp fordi ting utviklet seg slik som hun varslet at de ville gjøre. Dermed blir hun fryst ned i påvente av at det dukker opp et oppdrag der Konsernet meiner hun kan komme til nytte igjen. I så fall blir hun tint opp igjen, men det kan ta lang tid. I denne framtidsverdenen finnes ingen arbeidsmiljølover, og slett ingen fagforeninger.

Sia denne forfatteren er så grundig med hensyn til faktagrunnlaget, er jeg nødt til å gå ham litt etter i sømmene: Funker de naturvitenskapelige forutsetningene, sånn at denne verdenen henger sammen på en truverdig måte? La oss se:

Shroud har som nevnt en tyngdekraft ved overflata på 1,8 ganger Jordas – altså 17,65 m/s^2. Samtidig er denne kjempemånen 1,3 ganger så stor som Jorda, står det. Hvis det betyr at volumet er lik 1,3 ganger Jordas, kan vi regne ut at massen til Shroud er lik 2,14 ganger Jordas masse. Da må egenvekta til Shroud være litt over 9 g/cm^3. Men egenvekta til Jorda er 5,515³. Da holder det ikke med å si, slik Tchaikovsky gjør, at denne månen har en «ekstra stor jernkjerne». ⁴

Det hjelper heller ikke stort å anta at 1,3 ganger Jorda betyr en radius lik 1,3 ganger radien til Jorda. Sammen med akselerasjonen ved overflata ville det gi en masse lik 3,35 ganger Jordas, og en egenvekt på 8,49 g/cm^3. Her må det til en kjerne av metaller som er tyngre enn jern: Kopper? Sølv? Bly? Hm. Ortodokse astrofysikere vil utvilsomt protestere iherdig.

Han kunne ha sluppet denne rødblyanten i margen hvis han hadde nøyd seg med en tyngdekraft som var litt mindre krevende: 1,5 g ville ha fått tallene til å falle mye bedre på plass. Han ville antakelig gjøre det ekstra utrivelig for de to heltinnene sine. Når en kropp som er konstruert for å veie 50 kg i stedet veier 90 kg, blir framdriften tung, uansett hva du prøver å gjøre.

Verre er det at han lar fartøyet de nødlander med være utstyrt med en fusjonsreaktor. Det er ikke en lesefeil, for han nevner «reaktoren» i forbifarten et par ganger seinere. Hvis framtidas fysikere ikke har fått den mytiske og mirakuløse funksjonen «kald fusjon» til å virke (noe som ville kreve at vi skriver om alle lærebøker om kjernefysikk), så krever fusjonsreaktoren en driftstemperatur på over 100 millioner grader.⁵ Hvis besetningen skal overleve, må den også ha en del andre innretninger – varmeskjold, strålingsskjerming – som en ikke uten videre kan vente å finne på et forskningsfartøy. Stort, rødt kryss i margen!

Så oppgis det at Shroud og dens morplanet befinner seg 498 millioner km fra morstjerna, Prospector413. Hvis denne stjerna har omtrent samme utstråling som vår egen Sol (som er nesten så gjennomsnitts-typisk som det går an å bli), så er svartlegemetemperaturen – den temperaturen som månen ville ha hatt uten drivhuseffekt – ca 140 K, dvs minus 133 C. ⁶ Ifølge hovedpersonen er middeltemperaturen på Shroud minus 35 C, med noe hun meiner er en moderat drivhuseffekt. Men en drivhuseffekt som utgjør 98 grader er ikke særlig «moderat». (Her hjemme utgjør drivhuseffekten for tida 33 grader, og mange meiner det er mer enn nok.) Jeg slår meg til ro med at det er en god del metan i Shroud-atmosfæren, og metan er en gass som utfører underverker når det gjelder å fange infrarød stråling.

La oss så regne litt på den berømmelige romheisen. En romheis på Jorda er, som du veit, egentlig en geostasjonær satellitt som er forlenget utover og innover, slik at den ene enden er festet nede i bakken og den andre enden når langt utafor den geostasjonære banen. (Pass på at de to endene balanserer hverandre svært nøyaktig når du henger opp en slik en, ellers blir det mye krøll.) Tchaikovsky opplyser at Shroud har ei rundetid på 112 timer rundt morplaneten – det tilsvarer altså også månens rotasjonstid. Da kan vi regne ut hvor høgt satellitten må henge over Shroud for å være stasjonær. ⁷ Det viser seg at i regnetilfellet hvor volumet er 30 % større enn Jordas volum, blir svaret 152.000 km (regnet fra Shrouds sentrum). Hvis det er radien som er 30 % større enn Jordas, blir det 177.000 km. Risikerer vi at den andre enden subber borti morplaneten?

Vi veit ikke hvor stor masse morplaneten har, bare at den er større enn Jupiter. Men hvis vi tar utgangspunkt i Jupiters måner,⁸ legger vi merke til at Shrouds rundetid ligger mellom baneperiodene til Europa og Ganymedes. Da veit vi helt sikkert at Shroud i hvert fall befinner seg mer enn 671.000 km fra morplaneten, sannsynligvis atskillig mer. Altså i trygg avstand.

Oppsummering av det naturvitenskapelige grunnlaget gir altså: Et stort, rødt merke for den mystiske fusjonsreaktoren, som det ikke en gang er bruk for – den spiller så godt som ingen rolle i handlinga. Dernest et litt mindre rødt merke for en gravitasjon som henger dårlig sammen med massen og størrelsen til Shroud, fordi en overivrig forfatter ville gjøre livet ekstra surt for heltinnene sine. Ellers funker naturvitenskapene som de skal, etter min ringe forståelse; det er gledelig lite bruk av pseudovitenskap eller magiske besvergelser.

Derimot tviler jeg litt på hele framtidsverdenen. Jeg klarer ikke å skjønne hvorfor menneskeheten (etter to verdensomspennende katastrofer) stadig må finne nye verdener de vil plyndre. Det begrunnes vagt med at de bruker opp «ressursene» i ethvert solsystem der de bosetter seg. Hvilke ressurser da? Grunnstoffene finnes fortsatt, uansett hvor mange ganger de blir resirkulert. En tilstrekkelig avansert teknologi – som Konsernene i dette framtidsuniverset besitter – kan resirkulere grunnstoffene og på den måten skape alle materialer de trenger i et gitt solsystem, så lenge de har energi nok. Og energi har de så lenge sola skinner, noe den kommer til å fortsette med i et par milliarder år. Hvis det for eksempel trengs mer kopper, kobolt og sjeldne jordmetaller etter at alle gruver er tømt, er det en smal sak for en avansert sivilisasjon – gitt tilstrekkelig energi – å gjenvinne alle metaller fra søppeldyngene, eller fra havvatnet ved avsalting. Det koster i hvert fall mye mindre energi og organisering enn å frakte menneskeheten til Centauri-systemet på rimelig tid.

Det kan hende mye dreier seg om biologiske «ressurser». Menneskene (og de intelligente «hjelperne» deres) kan ha klart å gjøre Jorda ubeboelig. I neste omgang kan de ha gjort øvrige planeter i Solsystemet ubeboelige, sammen med alle gigantiske romstasjoner de kan ha bygd. ⁹ Men en sivilisasjon som har god nok biotek til rutinemessig å fryse ned og tine opp igjen folk, uten at de opptinte har lidd annen skade enn en uggen dagen derpå-følelse – skulle ikke den også være i stand til på reparere ett og annet biologisk system som er blitt ødelagt?

Det later til at de tidvis samarbeidende, tidvis konkurrerende Konsernene bare er oppsatt på å finne nye systemer de kan tømme for ressurser, og samtidig utrydde alt levende som står i vegen for utnyttelsen. Men hvis det er metaller og mineraler de er ute etter, er det utenkelig å frakte videre mer enn en ørliten brøkdel av det de finner: Effektiv ressursutnyttelse krever at folk slår seg ned og bygger samfunn i de nye solsystemene. Og da hjelper det slett ikke at det første de gjør er å utrydde lokale økosystemer og forgifte miljøet slik at det også blir ulevelig for mennesker.

Det Tchaikovsky prøver å gjøre, er antakelig å tegne et skremmebilde av industrisamfunnets herjinger på vår egen planet, og forstørre dette bildet med mange tierpotenser ut i galaksen. Jeg ønsker bare at han hadde gjort det på en mer presis måte. Det vage begrepet «ressurser» forklarer ikke særlig mye.

Men trass i noen få innsigelser er dette en storartet leseropplevelse. Og Shroudboernes tankeverden utgjør det mest originale bildet av fremmede vesener jeg har sett i science fiction på aldri den tid.

1Se for eksempel omtale her av noen av sf-litteraturens klassikere: https://kvernvold.blogspot.com/2024/10/manereiser-og-bomturer-i-science-fiction.html

2Beskrivelse og bruksanvising til romheisen finner du i min roman «Sabotørene» fra 1978, eller i Arthur C Clarke's «The Fountains of Paradise» fra 1979. Skjønt Clarke flytter Sri Lanka ti grader sørover, sånn at han kan plassere romheisen på sitt eget hjemsted. Det er tross alt bedre å fuske med geografien enn å fuske med fysikken!

3Se for eksempel her: https://ssd.jpl.nasa.gov/planets/phys_par.html . Her ser du også at Jorda er det himmellegemet av alle kjente måner og planeter som har størst egenvekt. Dermed skal det mye til for at en måne i et annet solsystem skal ha mye større egenvekt enn planeten vår!

4Se for eksempel: https://en.wikipedia.org/wiki/Surface_gravity og regn sjøl.

5«Men Sola driver jo med fusjonsenergi inne i kjernen, og der er det bare 10 millioner grader!» Javisst. Men der er det et annet trykk også – et trykk som gjør det atskillig lettere å trykke de motstrebende hydrogenkjernene sammen.

6Du bruker Stefan-Boltzmanns strålingslov og husker at Shroud har en albedo på omtrent 0, køla svart som den er. Jordas albedo er til sammenligning ca. 0,3, når alle variabler regnes sammen.

7Se for eksempel: https://explainingscience.org/stationary-orbits-and-the-hill-sphere/

8For eksempel her: https://www.britannica.com/topic/moons-of-Jupiter-2236909

9Se for eksempel Larry Niven: «Ringworld». Mange andre utforminger er også mulige.

Jon Helgheim tar et kraftig oppgjør med Halden-russen

 

Før pinse har det hendt flere ganger at russ fra Østfold har kommet i klammeri med Oslo-russ. I Hverven-bukta utartet det til et masseslagsmål der flere måtte sendes til legevakta. Politiet etterforsker saken.

Nå har Jon Helgheim, leder av Stortingets justiskomité, tatt et kraftig oppgjør med kulturen blant Østfold-russen. Han har lagt ut en video som viser flere stygge voldsepisoder og skriver på sin hjemmeside: «Nå må foreldrene til Østfold-russen ta ansvar og lære ungene hvordan de skal oppføre seg her i Norge, før de får lov til på dra inn til Oslo! Denne ukulturen blant Østfold-russ er ikke bare politiets ansvar, det er et ansvar for hele Østfold-miljøet.»

Han har fått mye kritikk for at han har uttalt seg om en sak som er under politietterforskning, og for at han har lagt ut usladdete bilder. Den kritikken avviser han. «Nettopp som leder av Stortingets justiskomité har jeg ansvar for å si ifra når en slik ukultur brer seg! Jeg ville ha gjort det samme uansett hvilke innvandrergrupper dette gjaldt – det være seg tatere, samer eller andre innvandrere. Nå må miljøene selv rydde opp i denne ukulturen!» Han har fått sterk støtte på sosiale medier, og flere tusen «Likes» på sitt eget innlegg. Kommentatorene skriver blant annet: «Send dem hjævla svina hjem att», «Bank dem opp så dem mærker det» og «Ikke fem øre mer til dissa svarte snylterne!» Det er tydelig at han har truffet en nerve i befolkningen.

Rett før jeg la ut denne meldinga kom det en korreksjon fra Jon Helgheim. Han skriver at han har kommet i skade for å legge ut feil video, slik at alle ansiktene på bildene er lyse i huden. Dessuten viser det seg at Halden ligger i Norge. «Men ellers står jeg ved hvert eneste ord,» sier han i ei pressemelding. «Norske ungdommer må slippe å gå rundt og være redde for disse voldelige innvandrerne!»

Elefanten i kommunestyresalen: Om lånebobler og sentralisering

 

Vi hører fra alle landets ordførere at behovet for tjenester stadig øker (eldrebølge, unge utafor arbeidslivet, nye helseutfordringer etc), samtidig som kommuneøkonomien blir trangere og trangere. «Nå må staten komme på banen,» sier de i kor. De meiner at staten i år etter år har underfinansiert de stadig mer omfattende oppgavene som kommunene er pålagt, og krever at staten øker overføringene for å dekke behovet.

Nå er saken den at den snille og søkkrike staten allerede har økt overføringene så det monner, år etter år etter år, ved å grave stadig djupere i sparebørsa til ungene og barnebarna våre, det (nesten) utømmelige oljefondet. Men det blir aldri nok: «Tjenestebehovet øker raskere enn overføringene,» klager ordførerne. Det er ikke sant.

Det som er sant, er at ordførerne og kommunestyrene deres, helt på egen hånd, har sørget for at kommunenes utgifter hvert eneste år øker raskere enn overføringene. Denne kostnadsøkningen spiser opp overføringene mye raskere enn veksten i tjenestebehovet, men ordførerne snakker aldri om den. Elefanten i kommunestyresalen heter finanskostnader – altså renter og avdrag på lån. - Dette er utgifter som må betales før det blir bevilget ei eneste krone til ansatte i omsorg eller skole – forpliktelser som ordførere og kommunestyrer har pådratt seg, aldeles frivillig og på innbyggernes bekostning. La oss se på hva som har skjedd:

Ved inngangen til 2008 utgjorde den gjelden som skulle betjenes av kommunenes frie inntekter 208 milliarder kroner. I november 2015 hadde denne gjelden økt til 433 milliarder. ( https://www.nrk.no/norge/slik-har-kommunenes-gjeld-eksplodert-i-det-skjulte-1.12744143 ) Og i 2025 hadde den økt videre til 800 milliarder kroner. ( https://www.abcnyheter.no/stemmer/rentesjokk-for-norske-kommuner/1048795 )

Samtidig har renten økt, fra et (kunstig) svært lågt rentenivå etter finanskrisen – godt under 2,5 % fra 2009 til 2022 (https://www.smartepenger.no/bank-og-kort/774-styringsrenten ), mens en sikker betaler i dag må belage seg på minst 5 %.

2,5 % av 208 milliarder utgjør 5,2 milliarder. 5 % av 800 milliarder utgjør 40 milliarder. Mens kommunenes nominelle gjeld er blitt firedoblet, er kostnader i form av renter blitt åttedoblet. I tillegg kommer avdragene, som riktignok bare er firedoblet. Riktignok har krneverdien krympet, slik at 1000 kroner i 2008 tilsvarer 1564 kroner i 2025 ( https://www.smartepenger.no/div/777-inflasjonsstatistikk ). En nedgang i reell kostnad på 36 % monner likevel lite mot en økning i nominell kostnad på 700 %!

La oss se litt nærmere på disse tallene. Anta at lånene er tatt opp med ei gjennomsnittlig nedbetalingstid på 30 år – noe som er temmelig gjengs i kommune-Norge. La oss regne alle finanskostnader i 2025-kroner for at de skal være direkte sammenlignbare. Da blir finanskostnadene som følger, når alle beløp blir regnet om til 2025-kroner:

2009: Renter 7,966 millliarder; avdrag 10,622 milliarder – tilsammen 18,588 milliarder.

2015: Renter 14,906 milliarder; avdrag 19,875 milliarder – tilsammen 34,781 milliarder.

2025: Renter 40,000 milliarder; avdrag 26,667 milliarder – tilsammen 66,667 milliarder.

Altså: Fra 2009 til 2015 økte finanskostnadene, målt i faste kroner, med 10,4 %, hvert eneste år. Fra 2015 til 2025 var denne veksten kommet ned i 7 % - likevel fortsatt hvert eneste år.

Selvfølgelig har ikke økningen i statlige overføringer kunnet holde tritt med en sånn vekst. Men igjen: Denne veksten i utgifter har rådmenn, ordførere og kommunestyrer pådratt seg helt frivillig, gjennom sine egne vedtak om stadig nye investeringer.

Og hva er det blitt investert i? Skoler, rådhus, kulturhus, idrettsanlegg. Byfornyelse, parker, fasader, «sentrumsutvikling». Alt sammen ytterst verdige formål. Men samtidig rapporteres det, fra kommuner i hele landet, at løpende vedlikehold av kommunale formålsbygg har skrantet: Vind og vær sliter ned fasadene, men kommunen har ikke råd til å male og fikse dem. Tak og takrenner forfaller. Vinduer skiftes ikke ut. Nedslitte skolebygg blir enda mer nedslitt. I det hele tatt: Løpende vedlikehold koster mer enn kommunene har råd til. Samtidig tar kommunene seg råd til stadig nye investeringer. Hvordan kan dette ha seg?

Veldig enkelt forklart: For den jevne ordfører og den jevne kommunestyrerepresentant fortoner det seg billigere å bevilge 100 millioner til ei investering enn å bevilge 10 millioner til vedlikehold. Det henger slik sammen: Vedlikeholdet belastes årets regnskap direkte; det koster altså 10 millioner akkurat nå. Det betyr samtidig 10 millioner mindre til andre gode saker – lærere, sjukepleiere, saksbehandlere. (Skjønt saksbehandlere har administrasjonen alltid råd til – da får en heller kutte et lærerårsverk ekstra. Det er jo saksbehandlerne som behandler sakene og skriver innstillingene, veit du.)

100 millioner i investering, derimot, koster bare 5 millioner i renter (5 %) og 3,333 millioner i avdrag (1/30) på årets regnskap – tilsammen 8,333 millioner. Altså billigere i årets regnskap enn 10 millioner til vedlikehold. Dessuten:

Vedlikehold er det knapt en eneste innbygger som legger merke til: Lokalavisen skriver ingen store reportasjer om at vinduene i 2. etasje er skiftet. En flott, ny fløy på kulturskolen, derimot, er et synlig resultat her og nå: Den åpnes med promp og prakt; korpset spiller Gammel Jägermeister, ordføreren holder tale, og alle kan se at her er det sannelig blitt gjort noe. Dette er ordføreren sin som får til ting! Nå blir Ytre Grusdalen sentrum satt på kartet! Ikke rart at folk er begeistret. Ikke fullt så begeistret blir de kanskje hvis de tenker over at denne fornyelsen skal de betale for i 30 år, lenge etter at kulturskolen er nedslitt på grunn av manglende vedlikehold og må renoveres fullstendig.

10 millioner i vedlikehold utgjør altså mer på årets trange budsjett enn 8,333 millioner i finanskostnader. At bare 1/30 av den nye fløya er nedbetalt når ordføreren går fra borde, mens dassene fortsatt renner og murpussen flaker av, er et problem som neste ordfører får ta seg av. Og neste ordfører deretter igjen. Og... Den nåværende ordføreren har fått monumentet sitt og kan forlate kommandoposten med hevet panne og god samvittighet. Lykke til videre!

Den neste ordføreren kommer ikke til å få noe monument fordi om hun samvittighetsfullt betaler ned på den gjelden som den forrige har pådratt henne. Så hvis hun vil markere seg og vise at hun også får til ting, må hun finne et nytt stort prosjekt å gjennomføre. Så nå blir det sentrumsutvikling, gågater og flotte fasader til enda et par hundre lånte millioner. Og så videre. - På den måten stiger finanskostnadene videre, med 7 eller 10 eller 15 prosent hvert bidige år. Bare teik itt isi; barnebarna betaler.

En bivirkning – tilsiktet eller utilsiktet – av kommunale (over)investeringer er kraftig sentralisering. De aller fleste slike investeringer skjer nemlig i eller nær «sentrum», ofte med den begrunnelsen at da kan alle innbyggere ha glede av nybygget. (Investeringer i «periferien» har jo ingen andre glede av enn de som bor der; det er jo så langt dit fra sentrum – mye lengre enn den andre vegen.) Dermed får innbyggerne i «periferien» lov å være med og betale for investeringer som gjør virksomheter og eiendommer i «sentrum» stadig mer attraktive, og dermed mer verdifulle.

Min egen hjemkommune, Gran, er et eksempel på denne utviklinga. I 2009 hadde kommunen en netto lånegjeld på 231 millioner ( https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/Prop-124-S-2009-2010/id604522/?ch=1 ), opp fra ca 220 i 2007 ( https://www.oa.no/leserbrev/om-a-spare-seg-til-fant/o/1-81-4157648 ) . For å gjøre en lang historie kort: Ifølge årets budsjett vil lånegjelden i 2026 ende på 1611 millioner, og i 2027 vil den bli 1946 millioner! ( https://pub.framsikt.net/2026/gran/bm-2026-budsjett_og_okonomiplan_2026-2029#/ )

231 millioner i 2009 tilsvarer 354 millioner målt i 2025-kroner. Budsjettet for 2026 er også uttrykt i 2025-kroner. Målt i faste priser har altså netto lånegjeld økt med 9,4 % hvert eneste år. Det blir verre: Lånegjelden i 2009 representerte 20,45 millioner i finanskostnader for dette året. Gjelden i 2026 vil tilsvare ca 139 millioner i finanskostnader – begge deler beregnet ut fra 30 års avdragstid, men med 5 % rentebelastning i 2026, mot 2,5 % i 2009. I 2026 vil finanskostnadene utgjøre 9 % av kommunens frie inntekter; i 2027 over 10 %, og i 2028 over 11 %.

Finanskostnadene i 2026 blir altså nesten 7 ganger så store som de var i 2009, og i 2028 9 ganger så store, målt i faste kroner. Hvordan kom vi dit?

Kort fortalt: Da Ap sammen med SP hadde vunnet valget i 2011, gikk den nye ordføreren i gang med store investeringsplaner. I forslaget til budsjett og økonomiplan for 2012 satte han opp en oversikt over hvor mange hundre millioner kommunen kunne låne til alle slags gode formål, hovedsakelig nye sentrumsbygg. Deretter har kommunen gjennomført to store runder med skolesentralisering (utbygging i «sentrum»; nedleggelse av godt vedlikeholdte skoler i «periferien»). Kommunen har også slitt seg gjennom en tolvårig saga om nytt sjukehjem. Fra et enstemmig vedtak om sjukehjem på eksisterende, romslig tomt et stykke fra sentrum, er sjukehjemmet blitt flyttet fra den ene sentrumstomta etter den andre, i stadig nye og stadig dyrere trinn, ofte med det ekstra gode formålet å «bidra til sentrumsutvikling». Nå er arbeidet omsider i gang på ei tomt som i utgangspunktet er alt for trang, til en beregnet bruttokostnad på en snau milliard (i tillegg til et tresifret antall millioner på delprosjekter langs vegen).

Kommunen har gjennomført en god del mindre prosjekter også, alle med gode og verdige formål. Felles for nesten alle disse prosjektene er at lånte penger investeres i «sentrum», mens lånene skal nedbetales med skattekronene fra hele kommunen. Og at det meste skal nedbetales av dem som kommer etter oss.

Av og til får jeg rett i mine dystre spådommer. Det gir meg sjelden særlig glede. Les den nervepirrende forhistorien her: https://kvernvold.blogspot.com/2013/11/kommunal-laneboble.html

Manatis kamp - første kapittel

 

Tre anukier går over høgsletta Nogi. De er søstre fra hiet Waka Ro, født i samme kull. De har nettopp fylt en alda, 37 år. Nå går de sammen til sin første garud – parringsdans - ved innsjøen Nogiate.

De tilhører to forskjellige kaster. Niwaia er kriger. Hennes oppgave er å verge hiet og beboerne der. Hun går foran med et spyd av baraki i handa og en flintkniv i beltet. Oneke og Manati er arbeidere og følger to skritt bak henne. Oneke gjeter geisene som tilhører hiet. Manatis arbeid er å dyrke og sanke sopp, berylka og alle slags nyttevekster.

Niwaia og Oneki er kraftige. Manati er spinkel og strever med å holde følge. Alle tre har tett, lysebrun pels, svart hår, grønne øyne, spisse ører. Niwaia har en kort halestubb. De to arbeiderne mangler haler; de ble fjernet mens jentene var små, slik de blir på alle barn som skal bli arbeidere.

Alle tre bærer kjortler vevd av nesten uslitelig berylka. Niwaias kjortel er pyntet med gylne sikksakk-lyn. Kjortlene til de to arbeiderne er gråbrune og går nesten i ett med landskapet. Pelsen og kjortlene beskytter mot både vind og kulde, og faller det en sjelden gang regn, holder kjortlene dem tørre.

De har støvler av geiselær – solide, likevel mjuke mot foten. De bærer sekker med det nødvendigste: Kluter, mat, kryddere. De har flasker i beltene, fortsatt halvfulle etter at de fylte dem i ei ile langs stien. Manati luktet på vatnet fra denne ila, og det luktet helt trygt.

Den rustrøde sola er på sitt største og skinner over halvørkenen gjennom et støvete skylag. Mellom steinrøysene vokser det tuster av mørkerødt gras og låge wenik-busker med svarte, runde blader.

De følger en slags sti over steinurer og sanddyner. Niwaia stopper av og til og speider, snuser til høgre, til venstre, inntil hun finner et utydelig fotavtrykk hun kan følge. Manati er glad for slike korte pauser.

Tidligere har de skimtet en annen flokk foran seg på stien, og Manati har merket lukta av dem. Lukta er velkjent, for dette er kvinner fra deres eget hi; deres eldre søstre. I dag har de verken sett eller luktet denne flokken – de har nok tatt seg raskere fram, bedre kjent med stien som de er.

Sola kaster ingen skarpe skygger. Himmelen er brun av støv, liksom lufta og bakken. Langs synsranda anes et skimmer av gult som går nesten over i grønt.

De har gått i tre dager. De har snakket mye om denne turen og vegen til Nogiate, og nå har de lite igjen å si til hverandre. Manati er for sliten til å snakke; de to andre begynner også å merke at de har gått lenge. I mange år har de lyttet med spisse ører når storesøstrene deres lo og snakket etter å ha kommet tilbake fra garud. Nå er det deres egen tur, og Mor Sekalyi har ønsket dem en lykkelig garud.

Små lyngplanter blafrer i vinden og fanger det spinkle sollyset med svarte, læraktige blader. Et lite dyr – grått, kanskje en fjellhase – hopper over stien foran dem og forsvinner i støvtåka. Nord for stien gulper et vulkansk oppkomme ut gjørme i boblende støt. Hvert slikt oppkomme har sin egen lukt, sine egne lyder. Niwaia peker. De to andre skjønner at de er på rett veg; dette landemerket har de hørt om.

De har møtt større farer langs vegen enn den kokende gjørmen. Den første dagen passerte de et felt med murani; en krypende sopp som kan sette seg på huden. Da brer den seg og eter offeret sitt langsomt opp. Niwaia ledet dem i stor bue rundt det krypende feltet. En annen gang kunne de lukte og se en velun ikke langt borte; et stort rovdyr med skarpe tenner og klør. Velunen tar gjerne en geis som den begynner å ete opp før offeret er drept. Den har ikke noe imot anukier heller, men den tenker nok at tre på én gang blir for mye å gape over, så den bare snerrer og fortsetter. - Krigeren Niwaia er godt kjent med slike farer og fører dem trygt videre over høgsletta.

Lufta blir kjøligere etterhvert som sola glir mot vest. Skyggene de tre kaster foran seg blir tydeligere. Vindkastene går over i stiv østavind.

Sola balanserer på kanten av fjellryggen bak dem når Niwaia stopper i ei helling og setter seg. Det nytter ikke å fortsette når det blir helt mørkt. De to andre følger hennes eksempel. «I morgen kommer vi til Nogiate,» fastslår Niwaia.

De tar fram kveldsmat fra sekkene – tørket geiseskinke; kolber av petari. Kveldsvinden blir til nattevind mens sola synker i et bad av gyllent, rødt, grønt. De folder kjortlene dobbelt rundt seg og legger seg i sanddynene. Så synker de inn i en hviletilstand der kroppen blir litt kaldere, uten å fryse. Sansene blir ikke sløvere og vil fort vekke dem hvis en fare viser seg.

I begynnelsen av turen snakket Oneka og Niwaia mye om forventningene de har til sitt første parringsløp. Nå trenger de bare å sove. Manati kjenner også forventning, men like mye engstelse. Hun merker at de to andre sovner raskt: Oneki sover tungt, med djup, rolig pust; Niwaia lett, med handa på knivskaftet av baraki. Manati klarer ikke å komme inn i hviletilstanden, enda så sliten hun er.

Hun ligger og ser mot himmelen, som blir stadig klarere når støvet legger seg. Her på høgsletta ser hun den tydeligere enn hjemme ved hiet. To rødlige, lysende flekker beveger seg over himmelen: Gedi og Ja-gedi. Gedi er større enn Ja-Gedi og beveger seg litt raskere. Ennå ligger den litt etter, men den haster på for å nå igjen den andre. Snart skal den passere Ja-Gedi.

Noen få, røde prikker er spredt over det svarte teppet av natt. Handaki av tenker-kasten forklarte hvordan alt dette henger sammen, mens de tre kullsøstrene var små og skulle lære alt om verden. Hun lot dem også lese tenkernes skinnbøker hvor alt dette står skrevet.

Himmelen, har Handaki forklart, er et skall som omslutter verden, slik skallet på akeiefrukten omslutter den saftige kjernen. Sola og de røde prikkene sitter på innsida av skallet. Nå er himmelen så klar at Manati ser det tydelig: De røde prikkene dreier sakte vestover, rundt et punkt nær synsranda i nord. Gedi og Ja-Gedi har løsnet fra skallet og beveger seg mye raskere. - En gang kommer også de røde prikkene og Sola sjøl til å løsne – det kan skje i morgen, og det kan skje om en million år. Da går verden under i jordskjelv og brann. Tenk om det skjer nå!

Tankene flakser i hodet hennes, slik smutterne flakser når hun prøver å jage dem fra urtehagen: Spenning. Forventning. Engstelse: Hvordan blir det å danse ved Nogiate? Kommer dronene til å begjære den spinkle kroppen hennes?

De to kullsøstrene hennes har kraftige lår. De har faste bryster som vipper når de går. Dronene kommer til å løpe etter dem. Sjøl har hun tynne bein og nesten ikke bryster. Kanskje må hun danse og danse i tre døgn, hele den tida som parringsdansen varer, mens alle andre parrer seg. Så må hun gå hjem i vanære, mens Niwaia og Oneke stråler. Annenhver sommer så lenge hun kan huske har hun sett de eldre søstrene sine komme hjem fra garud, strålende som av et indre lys... Noen få har manglet dette lyset. De har heller ikke fått den lukta som forteller at de er fruktbare. De visner langsomt og blir som gamle barn.

Hun kaster seg rundt. Hvorfor ble hun født til en arbeider? Hvorfor ble hun ikke en tenker, slik hun av og til drømmer at hun er? En tenker vekker begjær uansett utseende, for dronene veit at tenkere er de nærmeste til å bli dronning når den forrige slutter å føde. Dernest krigere. Det hender nesten aldri at en arbeider blir dronning, sjøl om det er flest arbeidere.

Hun veit så mye! Hun kan alt om urter. Og om kryddere, frukter... Hun kan sette vin av halvråtten rakupel. Hun veit hvilke knopper av kanup som virker mot feber; hvilke som virker mot hoste – da nytter det bare med knuste knopper av rød, moden kanup... Hun kan finne røtter som helbreder og urter som dreper. Hun kjenner luktene av giftig woballa. Av og til hører hun stemmer i magen som forteller henne hemmeligheter. Hun hører jordåndene hviske djupt der nede når ingen andre hører dem. Hun kan - 

Men det hjelper ikke hvor mye hun veit eller kan. Som nyfødt ble hun plassert i arbeiderkasten. Halestubben hennes ble fjernet; hun kan kjenne arret der den satt. Så ble hun fóret og opplært til arbeider. Hun lukter som en arbeider, går som en arbeider, tenker som en arbeider. Treffer hun en ukjent fra et annet hi, tar det bare et hjerteslag før den fremmede ser og lukter at hun er en arbeider.

Hun savner kullbrødrene sine, Beril og Gayote! De passet på henne da hun var liten. De forsvarte henne når eldre søstre plaget henne. Hun skulle ha snakket med dem og takket, men det kommer hun aldri til å få gjøre: Det siste året har de forandret seg fullstendig, slik gutter gjør når de blir droner. De har fått store muskler og breie skuldre. De har mistet hodehåret og fått en ildrød kam i stedet. Droner tilhører ingen kaste; de har én oppgave, og når den er utført, har de brukt opp all sin livskraft og dør.

De to har gått for seg sjøl og forberedt seg på det som skal hende. Nå er de også på veg til Nogiate, hvis de ikke alt er der. I motsetning til henne kommer de ikke hjem igjen. Etter garud får hun aldri se dem mer.

Hva tenker de om at de snart skal dø? Er det forventning eller frykt som fyller dem? Eller begge deler? Tenker de på det i det hele tatt?

Hun snur seg rundt, krøller seg sammen under kjortelen, trekker den tettere rundt seg. Hun vil ikke bli vanæret! Hun savner brødrene sine. Himmelen faller sakte ned: De røde prikkene danser på bakken rundt henne – de er gløende edelsteiner. - Sola daler -

Hun bråvakner i panikk. Noe krabber på låret hennes, under kjortelen! Kan det være en giftig ørkenslange? En tarilo? ... Nei. Dette er noe lett og kjølig som kiler. Kanskje en kingel... - Hun beveger handa sakte nedover – så griper hun tak. Det hun holder i verken biter eller spreller; det fortsetter å bevege seg inne i handa hennes.

Hun ser nesten ingenting i lyset fra de to månene. Men det hun såvidt kan skimte når hun åpner neven og holder handa opp til nesen er en mørk, uformelig klump som beveger seg litt hit og litt dit. Hun kjenner den syrlige lukta og puster lettet: Dette er en klump av berylka, de ørsmå skapningene som har det med å slutte seg sammen når det er noe de vil gjøre. Og det de ville på låret hennes, det var bare å stjele litt varme. -

Hun kjenner at den vesle klumpen går i oppløsning: Den blir igjen til hundrevis av ørsmå skapninger som kryper videre hver for seg. Hun rister handa, skurer den i sand og tørker den mot kjortelen. Kanskje sitter noen igjen der ennå, så små at hun ikke merker dem.

Hun snur seg enda en gang, og nå sovner hun før hun rekker å bekymre seg for noe annet.

Annethvert år møtes folk fra hiene rundt høgsletta Nogi til garud ved bredden av Nogiate. Folk fra Waka Ro, Wak Getak, Waka Gori og mange andre hi møtes for å danse og synge, utveksle nytt, parre seg. Tenkere fra alle hiene bringer hilsener fra dronningene sine og forhandler avtaler. Av og til, når noe viktig skal avgjøres, er dronningene sjøl med. De trenger ikke å parre seg; de kan ikke bli mer fruktbare enn de er. De føder nye kull annethvert år, mellom garud-årene, og kan fortsette med det i søtti-åtti år. Bare dronninger føder barn. Men når ei dronning slutter å føde, står alltid ei ny dronning fram. Derfor sier tenkerne at hiet vil overleve alle ulykker og katastrofer: Hvis ei eneste fruktbar kvinne overlever, vil hun bli dronning, føde nye slekter og føre hiet videre.

Derfor skal alle jenter gå til garud og bli fruktbare når de er gamle nok. Nesten ingen av dem kommer til å bli dronning, men alle kan bli det hvis det blir nødvendig.

I disse tre døgnene og i to døgn før og etter garud er all ufred bannlyst: Ingen raid for å stjele nyfødte, frukt eller geis; ingen hevntokt. Dermed kan mange krigere delta og verge festen mot farer, først og fremst slavefangere fra Mekalosa. Dessuten er dronene her. De strutter av kraft og kan verge kvinnene bedre enn noen kriger: Disse siste dagene av livet er de uovervinnelige!

De lukter røyken, ser gjenskinnet fra bålene, hører latteren og sangen, lenge før de ser garuden. Så kommer de opp på en liten kant og ser leiren og hele innsjøen. Alle tre stopper; Manati hører små gisp fra de to andre.

Det brenner bål langs stranda; hvert hi har sitt egen leirsted med bål. Det ligger stabler av barakived og annet brennbart. Det er store butter med mat og drikke. Osen fra kjøttet som blir steikt driver over leirplassen sammen med røyken. Det lukter mat, drikke, anukier. Den ekstra stramme lukta kommer fra dronene: De to brødrene hennes hadde fått litt av denne lukta, tenker Manati, men her er den mye sterkere og strammere.

Det må være minst to hundre jenter og kvinner her, og tjue-tredve droner. Ved ett bål har folk dannet et sangkor. Et annet sted sitter en kvinnelig musikant med et langt falutehorn som gir fra seg mjuke, melankolske toner i konkurranse med sangen fra koret. I enden av leiren er det reist en plattform: Der borte sitter og står noen litt eldre kvinner. Ei av dem er stor og svært fyldig – kan det være Wotoki, dronninga av Waka Gori? Manati har hørt at dette hiet har ansvar for garud i år. I den andre enden – et godt stykke fra leirplassen – er det et stort område med runde steinrøyser. De ligner gravsteder hjemme: Er det der dronene finner hvilestedet sitt når de har gjort det de skal?

Kvinnene og jentene sitter ved bålene. Det lukter litt forskjellig fra hvert hi: Kvinnene har ei lukt som alle i hiet deler, i tillegg til hver sin egen, særegne lukt. Manati tenker at hun kunne nesten finne fram til sitt eget hi bare etter lukta. Men det er så mange andre lukter her også, så lett å bli forvirret! Mange har smurt seg inn med forskjellige plantesafter eller fett fra geis for å lukte enda mer tiltrekkende.

Noen av kvinnene har spyd som de sitter og kvesser: En kriger må alltid holde spydet skarpt. De bruker både flintkniver og de skarpe klørne bak på handa til dette arbeidet. - Andre steller seg for å bli enda vakrere: Tegner sotstriper i ansiktet, lager knuter i håret.

Dronene går, løper, hopper omkring; hytter med klubber og spyd, roper og ler, ser på kvinnene. En flokk løper rundt innsjøen. Noen andre har stupt i vatnet, som sikkert er iskaldt.

Musklene deres svulmer. De røde kammene gløder. De er praktfulle, disse siste dagene de har igjen. Hjertet hennes hogger ved synet av disse skapningene. Hun ser ikke de to kullbrødrene sine, men ett sted i mylderet må de være. Liksom andre droner har de båret ved og livsnødvendigheter hit, nok til hele stevnet.

Der er bålet til kvinnene fra Waka Ro!

Niwaia ser dem samtidig. «Der er hiet vårt!» roper hun. «Kom, vi går ned dit!»

Øynene hennes stråler; hun går raskt nedover skråningen og ler mot tre droner som løper forbi. De to andre følger etter, litt mer forsiktige. Manati slår blikket ned og kjenner blandinga av forventning og engstelse som et sting i bringa.

De går ned mot bålet for å ta plass mellom de eldre søstrene sine.

Som man roper i skogen: Om ryddighet i Gran kommune

 

Roper du mot en fjellvegg, får du ditt eget rop som svar. Men roper du i skogen, dør ropet ditt ut som ei svak mumling fra alle kanter.

Gran kommune er en slik skog. I hvert fall når kommunen får spørsmål den ikke har lyst til å svare på.

For tre uker sia sendte jeg denne henvendelsen til Kontrollutvalget i Gran kommune:

Som innbygger i Gran vil jeg påpeke forsømmelse i oppfølging og gjennomføring av vedtak. På møtet 21.04.2022 vedtok kommunestyret: 

Avklaringer for vesentlige fylkeskommunale tjenester og finansieringsordninger må foretas før Gran kommune og innbyggerne kan ta stilling til et eventuelt fylkesskifte ved folkeavstemming. 

Dette vedtaket er verken blitt fulgt opp eller gjennomført. Det eneste som er skjedd i saken, i snart fire år og under to forskjellige ordførere, er at Gran kommune har søkt om overføring til Akershus fylkeskommune. 

Til denne saken vil det kanskje bli hevdet at kommunestyret den 14.12.2023 avviste følgende forslag:

1. Det opprettes kontakt med Akershus fylkeskommune tidlig i 2024 med hensikt å oppdatere utredningen fra våren 2022 om fylkestilhørighet. Utredningen skal være ferdig innen 1. oktober 2024.
2. Det avholdes rådgivende folkeavstemning om fylkestilhørighet i forbindelse med Stortingsvalget 2025.
3. Saken legges fram for endelig vedtak i første kommunestyremøte etter Stortingsvalget 2025.

Men det kommunestyret gjorde ved å avvise dette forslaget, var bare å si nei til folkeavstemming i forbindelse med stortingsvalget. Følgelig ble det heller ikke gjennomført noen folkeavstemmig på dette spesifikke tidspunktet. Det opprinnelige vedtaket er generelt og sier ingenting om tidspunkt, bare at det skal holdes folkeavstemming. Dette vedtaket er jo ikke opphevet bare fordi et helt annet forslag ikke er vedtatt!

Det er ikke foretatt avklaring for vesentlige kommunale tjenester og finansieringsordninger (eksempel: Randsfjordsferga), og det er ikke gjennomført folkeavstemming. Vedtaket er blitt trenert av to ordførere etter hverandre, og heller ikke fulgt opp av administrasjonen.

Som innbygger i Gran ber jeg om at denne saken blir behandlet i kontrollutvalget. Innbyggerne venter at det hersker et minimum av ryddighet i oppfølging og gjennomføring av kommunestyrets vedtak, særlig i så viktige saker som dette.  

Nå har Kontrollutvalget behandlet henvendelsen, og jeg har fått følgende svar:

Vedtak, enstemmig:

1. Henvendelsen gjelder et vedtak i kommunestyret fra 2022 i forbindelse med sak om vurdering av søknad om fylkesbytte (kommunestyrets sak 22/2022):

 Avklaringer for vesentlige fylkeskommunale tjenester og finansieringsordninger må foretas før Gran kommune og innbyggerne kan ta stilling til et eventuelt fylkesskifte ved folkeavstemming. 

2. Kontrollutvalget har gjennomgått saken. Det prioriteres ingen nærmere undersøkelser omkring påstanden om at kommunestyrets vedtak fra 2022 (sak 22/2022) verken er blitt fulgt opp, eller gjennomført.

3. Kontrollutvalget begrunner sitt vedtak med at kommunestyrets sak i 2022 (sak 22/2022) er en del av en prosess som ble avsluttet i kommunestyret den 20.06.2024 (sak 69/2024) ved at det ble fattet vedtak om å søke om fylkesbytte. Kontrollutvalget legger til grunn at kommunestyret i sitt møte den 20.06.2024 mente at saken var tilstrekkelig utredet. Det er kommunestyret selv som avgjør om en sak er tilstrekkelig utredet før det fattes vedtak.

Den intelligente leser har lagt merke til at jeg ikke spurte om saken var «tilstrekkelig utredet», eller om hvem som har myndighet til å avgjøre om den faktisk er tilstrekkelig utredet. Begge deler kan det være delte meininger om, og jeg har mine. Det jeg klaget om, var  følgende: Det er gjort et gyldig vedtak som ikke er blitt opphevet, som ikke er gjennomført, og som heller ikke ser ut til å bli gjennomført. I en så viktig sak er dette svært uryddig.

Den klagen har jeg ikke fått svar på, og jeg kommer visst ikke til å få det. Det betyr nok at det ønsker verken kommunestyret eller kontrollutvalget å svare på.

Flertallet i kommunestyret kunne enkelt ha sikret ryddighet i akkurat denne ene tingen ved å vedta følgende:

Vedtak av 21.04.2022, «Avklaringer for vesentlige fylkeskommunale tjenester og finansieringsordninger må foretas før Gran kommune og innbyggerne kan ta stilling til et eventuelt fylkesskifte ved folkeavstemming.», oppheves.

Da ville flere av oss ha blitt sure, men vi kunne ikke ha klaget på akkurat denne ene uryddigheten, i en sak som har vært preget av manglende ryddighet fra begynnelse til slutt. Men det er klart; sitter en med makta, så trenger en ikke bry seg med å være ryddig i alt en gjør. Ære så fali a?

Sånn går nu dagan i en Ap- og H-styrt kommune som er på full fart inn i Akershus fylke, enten innbyggerne vil det eller ikke.