Om merkelapper og argumenter i Gran

 

Det er en utbredt uskikk å sette nedsettende merkelapper på meiningsmotstandere: Karakterisering i stedet for argumenter. Hvis argumentene mangler mens merkelappene klistres, er det temmelig ufint.

Tidligere var det vanlig å hitle folk. Etterhvert er det blitt mindre hitling. Til gjengjeld er det stadig flere som trumper meiningsmotstandere: Nå også Jørn Sveen, nestleder i Gran MDG. I det nyeste innlegget hans finner jeg ikke ett eneste argument, bare merkelapper. «Dere vet hvem dere er,» sier han sannelig også, kanskje for å unngå at påstanden om «personangrep» blir snudd mot ham.

Det er mulig at han, i likhet med flere andre innleggsskribenter, ennå ikke har oppfattet hva kritikken mot prosessen rundt fylkeskiftet dreier seg om. Mange synes fortsatt å tru at det dreier seg om «for eller mot Akershus». For å gjenta det enda en gang: Vi som har brukt tid på å grave i denne saken kan akseptere både Akershus og Innlandet, dersom vedtaket skjer etter en ryddig prosess med skikkelig høring av befolkningen. En slik prosess har vi ikke hatt – det er kuttet mange svinger på vegen. Da er det på sin plass å rette kritikk mot svingkutterne. Det er ikke «personangrep»; det er ansvarliggjøring.

For å være helt sikker på at kritikken blir oppfattet:

1: Politisk sak om fylkesbytte ble satt i gang i kommunestyret på møtet 8. mars 2022. Der ble det vedtatt å gjennomføre en opinionsundersøkelse. Jeg ventet at undersøkelsen skulle være nøytral – altså ikke favorisere det ene eller det andre svaret. Men under administrasjonens gjennomgåelse flagret et utkast over tavla som var sterkt ledende til fordel for Akershus. Det ble ikke lagt fram noe forslag om at dette utkastet skulle brukes. Det som ble vedtatt, var som sagt at det skulle gjennomføres en opinionsundersøkelse.

2: Så ble den samme teksten brukt i undersøkelsen. Den stilte to spørsmål: 1: Hvor viktig er det for deg at Hadelandskommunene Lunner, Jevnaker og Gran er i samme fylke? 2: Slik situasjonen er nå, er nytt Akershus fylke det alternativet som gir mulighet for å samle hadelandskommunene. Hvilket fylke ønsker du at Gran kommune skal tilhøre i framtida? Altså: Først ett argument for Akershus, og ingen for Innlandet. Deretter blir du bedt om å velge fylke på bakgrunn av dette ene argumentet! Hvis det finnes en valgforsker eller meiningsmåler som synes at denne måten å spørre på er nøytral, vil jeg gjerne høre fra vedkommende.

3: Både i vedtaksmøtet og seinere framsto det som om disse spørsmålene var utformet av administrasjonen, og at ingen politiker hadde blandet seg borti. (Det skulle borge for politisk nøytralitet.) Lenge seinere kom det fram at daværende ordfører i stor grad hadde forfattet både teksten og de ledende spørsmålene. Dette visste rådmannen, men ikke kommunestyret – heller ikke varaordføreren.

4: Undersøkelsen omfattet alle over 16 år med mobil og adresse registrert i Gran. Dette utvalget omtales i rapporten som «Hovedutvalget». Men i sin rapport skriver Sentio, som gjennomførte undersøkelsen: «For at de som ikke har tilgjengelig mobilnummer skulle få mulighet til å delta i undersøkelsen, åpnet Gran kommune for at de kunne kontakte kommunen og legge igjen sitt mobilnummer.» De som kontaktet kommunen på denne måten omtales som «Ekstrautvalget». Jeg har bedt om å få dokumentasjon av prosessen som førte til at «Gran kommune åpnet for...», foreløpig uten å få svar. Sjølrekruttering i en undersøkelse inviterer som kjent til aksjonisme, ikke til representative svar. Derfor skriver Sentio: «Vi har lite kontroll på hvordan rekrutteringen til ekstrautvalget har foregått. Ekstrautvalget kan antas å ha et sterkere engasjement for saken, ettersom de har meldt seg for å svare.»

5: I «Hovedutvalget» svarte 51 % Innlandet, 42 % Akershus. Når «Ekstrautvalget» blir regnet med, blir resultatet 49 % Innlandet, 45 % Akershus. I framstillinger fra Gran kommunes politiske ledelse oppgis konsekvent bare 49 % mot 45 %.

6: I ettertid er det kommet fram at Sentio ikke har kunnet kontrollere hvem personene i «Ekstrautvalget» er, eller om de er bosatt i Gran. Noen kan altså være bosatt på helt andre steder, for eksempel i Lunner, uten at det er mulig å sjekke det! Dette utvalget har Gran regnet med i sin informasjon til Statsforvalteren og departementet. Dette utvalget har departementet regnet med i sin støtte til fylkesovergang!

7: I argumentasjonen rundt undersøkelsen er det stadig blitt hevdet: «7 av 10 har svart at det er «Viktig» eller «Litt viktig» å holde kommunene samlet. Dette viser at respondentene meiner det er viktigere å holde kommunene samlet enn hvilket fylke Gran befinner seg i.» Men dette er en grov tankefeil: Respondentene har svart «Viktig» eller «Litt viktig» på ett enkelt spørsmål som vedrører fylkesvalg. De er ikke blitt spurt om dette er det viktigste. De er heller ikke blitt spurt om hvor viktig andre saker er for dem – så som tilhørighet/identitet, arealpolitikk, stor eller liten andel av befolkningen i fylket, osv. Tankefeilen består i å anta at bare én sak kan være viktig, nemlig den som Akershus-tilhengerne er mest opptatt av - å «holde kommunene samlet».

8: Statsforvalteren og Departementet bygger på opplysningene fra Gran kommune. Der er resultatet 49% mot 45 % gjengitt, uten forbehold for svakhetene ved metoden. Der gjengis også tankefeilen om at det er viktigere for granasøkningene å holde kommunene samlet enn hvilket fylke Gran havner i, trass i at flertallet har svart «Innlandet» når de blir gjort eksplisitt oppmerksomme på at de må svare «Akershus» hvis de vil holde kommunene samlet!

9: Departementet legger størst vekt på denne undersøkelsen, og begrunner sitt Ja til overføring til Akershus med at undersøkelsen tilsier Akershus. De skriver også: «Partiene som nå har flertall i Gran kommune, tok ifølge søknaden et tydelig standpunkt om at de ville søke overgang til Akershus, og at det ikke ville avholdes folkeavstemming om spørsmålet om fylkesbytte.» Dette er en sannhet med modifikasjoner: Bare H og Rødt hadde overgang til Akershus med i sine valgprogrammer. Ingen hadde programfestet at det ikke skulle holdes folkeavstemming. Valgprogrammene ble delt ut til de aller fleste husstander. Mange velgere – ikke minst de som forhåndsstemte – har basert seg på valgprogrammene, og ikke vært på valgdebatter i Brua eller Vassenden. En kan ikke anta at alle har skjønt at valgprogrammene ikke gjaldt, og Gran Ap har ikke sendt ut noe «Valgprogram 2.0».

10: Da resultatene fra opinionsundersøkelsen ble lagt fram i kommunestyret, var flertallet mellomfornøyd og vedtok at det skulle holdes folkeavstemming. Dette vedtaket er ikke blitt opphevet. Flertallet har bare prøvd å la det gå over. Men et gyldig vedtak blir ikke ugyldig fordi om det kommer inn et nytt flertall.

Mange i Gran venter fortsatt på folkeavstemminga. Den vil utgjøre ei gyldig høring – til erstatning for en skakkjørt opinionsundersøkelse, der resultatet i tillegg er blitt feilframstilt og feiltolket.

Ungene får Asle Toje-fri på nasjonaldagen. Hurra!

 

1: Toje & Co.

Den 22. desember i fjor presenterte «Aftenposten» en julegave til alle fremmedfiendtlige norskinger, i form av ei helside med tittelen «Vil Norge overleve det som kommer?» ( https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/8pmm5G/asle-toje-vil-norge-overleve-det-som-kommer ). Artikkelen var skrevet av Asle Toje, «Utenrikspolitisk kommentator og forsker», men preget av så svulstig og upresis retorikk at den kunne vært generert av en AI, slik en kommentator meinte. ( https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/7pKpJw/faar-ki-alarmen-til-aa-gaa ) Enkelte utsagn er likevel svært tydelige: «Over 20 prosent av befolkningen i Norge har nå innvandrerbakgrunn. Svært mange er ikke norske i kulturell forstand». «Staten (bør) slutte veksthusdyrkingen av selvopptatte minoriteter. ... Vi må ... belønne patriotisme i kultur og utdanning.» «Kjærlighet til fedrelandet er derfor ikke sentimentalitet, men en plikt.»

Disse ideene om hva slags mennesker vi bør ha og hva slags tanker som bør tenkes her i landet, og hva vi tvert imot må forsvare oss mot, springer ut av en forestilling om nasjonen som en «levende organisme». Denne organismen trenger visstnok et jordsmonn av minner og tradisjoner for å være sunn og frisk, og har ikke godt av for mange fremmedlegemer. Patriotisme må belønnes, kjærlighet til fedrelandet må påbys, og minoriteter er en uting – i hvert fall de som er «sjølopptatte».

Denne Blut und Boden-aktige forestillingen om nasjonen som en organisme er antakelig noe Toje har plukket opp hos sånne tenkere som Rudolf Kjellén ( https://en.wikipedia.org/wiki/Rudolf_Kjell%C3%A9n ) og

Ernest Renan ( https://en.wikipedia.org/wiki/Ernest_Renan ) - det er i hvert fall disse to han viser til som viktige tenkere i sitt forsvar for «nasjonen». Da fortjener det å nevnes at svenske Kjellén var en iherdig motstander av unionsoppløsningen og av stemmerett for kvinner, og ville at Sverige skulle alliere seg med Tyskland fram mot 1. verdenskrig. Renan hadde forestillinger om «nasjonal identitet», argumenterte mot demokrati og individuelle rettigheter og satte «nasjonen» over individet. Han meinte at forskjellige raser har forskjellige naturgitte egenskaper, og at «den semittiske rase» er underlegen i forhold til «den ariske rase».

Verken Toje eller forbildene hans synes å nære tvil om sin rett til å avgjøre hvem som tilhører nasjonen. Over teksten henger det en emmen dunst av Norge for nordmenn, bare uttrykt i en mer akademisk form enn det som er vanlig i kommentarfeltene – altså med flere fremmedord og lange, stort sett sammenhengende setninger. Dette har forledet mange kritikere til å godta hans egen omtale av undergangsvarslene som «analyse». Han møtte likevel kraftig motbør, slik at han kunne tapetsere debattsidene i landets største avis i en månes tid ( https://www.aftenposten.no/emne/debatten-om-asle-tojes-tekst ).

Samtidig har han fått rikelig med spalteplass i andre riksdekkende medier. I sine mange og lange svar bruker han spaltemetere på å forklare at de som kritiserer ham har misforstått, og på å kle sine fordommer i stadig flere fremmedord.

Jeg har lurt på hvorfor landets største avis bruker så mye spalteplass på de forstokkete ideene til denne fyren. Det skjønte jeg først da Nobelinstituttet – som følge av skandalen rundt Epstein, Jagland & Co, og kravet om åpenhet – offentliggjorde oversikten over hvilke eksterne oppdrag medlemmene av Nobelkomiteen har. Da kom det fram at Toje er den som har overlegent størst inntekt fra eksterne oppdrag. Blant mye annet har han en fast avtale om å levere tekst til «Aftenposten»: Dermed får han antakelig betalt pr produsert spaltemeter, og avisen får fylt debattspaltene med en «viktig og interessant» debatt.

Men Toje nøyer seg ikke med å masseprodusere undergangtekst i «Aftenposten». I desember 2025 svingte han seg hos også Wolfgang Wee ( https://svengholtsmark.substack.com/p/lgner-om-russlands-krig-om-ynkryggene ). ¹ Der feller han en knusende dom over norske politikere og kaller Russlands krig mot Ukraina en europeisk «stedfortrederkrig» som Europa er dømt til å tape. Så skryter han av Putin-apologeten Glenn Diesen, som ikke «gidder ... kommentere det i norske medier i det hele tatt, han er kjempeinnflytelsesrik overalt i verden, men ikke i Norge» (han kunne ha lagt til: «Særlig i Russland», men det gjør han ikke). - Vi ser altså det samme selsomme sammenfallet av ideer fra kokkovenstre og kokkohøyre som hos Trumps europeiske disipler, der «freds»arbeid og ekskluderende nasjonalisme flyter sammen i ei eneste rødbrun smørje. Så retter han ryggen i nasjonalt patos og proklamerer: «Nasjonalt samhold var i større grad enn det akademikerne var villig til å kjenne, tuftet på etnisk homogenitet, at Norges ekstremt sterke nasjonale samhold hadde å gjøre med at vi hadde delt et land i ti tusen år».

Andre debattanter har omtalt Tojes kontakter med høgreradikale kulturhelter som holocaustfornekteren David Irving og MAGA-ideologen Steve Bannon, og avdekket unøyaktighetene hans når det gjelder slike kontakter. Kontaktene og unøyaktighetene danner et mønster. ( Toje, Irving og Bannon | Vagant )

2: Innvandringshistorie – et sammendrag

Toje veit altså omtrent ingenting om norsk innvandringshistorie. Her følger fakta fra virkeligheten:

«Vi» har ikke «delt et land i ti tusen år». «Vi» har tvertimot kommet til dette landet i stadig nye flokker gjennom ti tusen år. Nye innvandrere har tatt med seg nye skikker, kunnskaper og levemåter, og blandet seg med dem som var her fra før. Slik er befolkningen blitt «norsk» på stadig nye måter. Her kommer en svært ufullstendig oversikt: (Se bl a

https://no.wikipedia.org/wiki/Opphavet_til_befolkningen_i_Norge og

https://toppnorsk.com/2023/07/01/norsk-innvandringshistorie-i-korte-trekk/ )

• De første innvandrerne var jegere og samlere. De kom hit etter istida for 10.000 år sia fra to kanter: Ei gruppe kom østfra og fulgte iskanten sørover; den andre gruppa kom fra sør og fulgte iskanten nordover. Den nordlige gruppa satte spor etter seg med helleristninger, bl a i Alta. Den sørlige gruppa var folk som liknet «Cheddarmannen» i England, med brun hud og ofte blå øyne. Vi veit ingenting om språk og kultur utover arkeologiske funn, men vi kan være helt sikre på at de to gruppene hadde helt forskjellige språk, helt forskjellige myter og forestillinger, helt forskjellig religion.

• Jegere og samlere fortsatte å vandre inn i og ut av landet i tusenvis av år. Gjennom vandring og blanding dannet de etterhvert det folkeslaget som genetikerne kaller «skandinaviske jeger-samlere», med store lokale variasjoner.

• De første jordbrukerne spredte seg i Europa for 6000 år sia, fra en opprinnelse i det nåværende Anatolia. De kom også til Sør-Norge og etablerte seg i et belte langs kysten. Vi aner ikke hva slags språk de hadde heller, bortsett fra at de kanskje etterlot seg språklige spor i stedsnavn (Sola, Madla) som lingvistene i dag ikke klarer å tolke.

• Indoeuropeerne, opprinnelig fra steppene nord for Svartehavet, kom hit for 4000 år sia. De kom med hester og skip og skapte store helleristningsfelt i Østfold og på Jæren, langs vestkysten i Sverige og på den andre sida av Østersjøen. Halvparten av vår genetiske arv i dag kom med dem, ifølge genetikere.

• De første indoeuropeerne her i landet bragte derimot ikke med seg det språket som skulle bli norsk, ifølge lingvistene. Disse meiner nå at proto-germansk, den greina av indoeuropeiske språk som bl a norrønt sprang ut av, oppsto i Jastorf-kulturen i nåværende Tyskland ca 500 f Kr, og spredte seg med folkevandringer og handel, i en grad som gjør at gammelengelsk (angelsaksisk før ca år 1000) fortsatt kan leses av en islending med ei god ordbok.

• Fra Kristi fødsel og gjennom folkevandingstida foregikk det stadige inn- og utvandringer mellom Romerriket og Skandinavia, så langt nord som til Hålogaland. Se Dagfinn Skre: «The Northern Routes to Kingship: A History of Scandinavia AD 180-550» ( https://www.ark.no/produkt/boker/fagboker/the-northern-routes-to-kingship-9781138831384 ).

• Når samene innvandret, er omdiskutert (og kontroversielt, mest av nasjonalistisk-politiske grunner). Samisk språk oppsto i nåværende Karelen i århundrene før Kristi fødsel. Et språk vandrer ikke av seg sjøl: Det må ha bein å gå på, så samisk må ha kommet hit med innvandrere fra Kristi fødsel og framover.

• Fra vikingtid og gjennom historisk tid har stadig nye grupper kommet til landet. De aller fleste av oss har sannsynligvis ei irsk trellkvinne blant våre formødre.

• Bergensere og mange andre har både hanseatisk blod i årene og hanseatisk språk i navnet.

• I unionen med Danmark fikk vi et sjikt med danske embetsmenn, prester og adelsmenn (deriblant adelsslektene Tybring og Gjedde, samt kombinasjoner av dem).

• Folk på vandring – rom og romani, med felles opprinnelse i India – kom hit fra 1500-tallet. Noen har fortsatt å vandre til denne dag.

• Fagarbeidere fra Böhmen bygde opp norske glassverk.

• Importerte landbruksarbeidere («sveisere») ble satt inn som fagfolk i et ekspanderende landbruk.

• Innvandrende finner rodde fiske og dyrket jordlapper i Nord-Norge, og dannet den kvenske minoriteten.

• Andre finner, på flukt fra krig og uår, ryddet skog og bygde gardsbruk på Østlandet opp til Trøndelag: Navn som «Finneplassen» og «Svenskerud» og enkelte finske navn, som Katnosa, vitner om slik bosetting. Flest finner kom, som navnet sier, til skogsbygdene i Finnskogen.

• Svenske rallare ble importert for å bygge norske bergverk og jernbaner. Mange ble boende.

• Jøder på flukt fra forfølgelse fant et fristed, også i Norge, helt til 1940.

• Etter 2. verdenskrig, særlig fra 70-tallet, importerte landet fremmedarbeidere: Mange fra Pakistan, men dessuten fra India, Tyrkia, Jugoslavia.

• Etter Sovjets invasjon i Ungarn i 1956 tok Norge imot 1500 ungarske flyktninger.

• Etter Saigons fall og strømmen av båtflyktninger tok Norge imot 10.000 vietnamesiske flyktninger.

• Norge tok også imot flyktninger fra Tsjekkoslovakia, Chile, Bosnia.

Jeg avslutter denne oppramsinga ved slutten av 1900-tallet. Alle slike innvandrende grupper og etterkommerne deres er sakte men sikkert blitt rørt sammen i ei genetisk og kulturell vaffelrøre som tilsammen definerer det å være norsk – stikk i strid med Tojes forestilling om «etnisk homogenitet». Javisst har det vært konflikter: Hvilket samfunn i stadig endring unngår det? Noen grupper har hatt lettere for å bli godtatt som norske: Folk med pakistansk(klingende) navn sliter fortsatt med å bli innkalt til jobbintervju.²

3: «Etnisk homogenitet» og andre fantasier

Kravet til homogenitet har lange røtter hos (dem som oppfatter seg som) majoritetsbefolkningen. Her følger noen eksempler på hvordan Norges «ekstremt sterke nasjonale samhold» har belønnet «patriotisme i kultur og utdanning» gjennom de seineste århundrene:

• På 1700- og 1800-tallet festet det seg en oppfatning i Christiania om at jord uten dokumentert eier tilhørte Kongen, altså Staten – bl a i en kongelig resolusjon av 1775, som ble stadfestet i en tingrettsmonografi fra 1867: «Det egentlige Finmarken har lige fra den ældste Tid været betragtet som den norske Stats Ejendom. Først langt ned i den historiske Tid er dette Distrikt blevet bebygget af Indvandrede; men disse ansaaes ikke som Ejere af Grundene...» ( https://www.scup.com/doi/10.18261/issn.1894-3195-2017-01-02 ) Slik ble befolkningens tradisjonelle bruksrett til land og ressurser fratatt dem, og 96 % av Finnmark ble Statens eiendom.

• Samer og kvener kunne riktignok skaffe seg privat jord i Finnmark, bare de ble «norske»: I 1902 vedtok Stortinget en Jordsalgslov, som fastslo at bare norsktalende kunne kjøpe og eie jord i Finnmark. Både eierne og eiendommene måtte dessuten ha «norske navn»! ( https://samiskeveivisere.no/article/jordloven-for-finnmark-samer-matte-forlate-spraket-for-a-fa-kjope-jord/ ) Denne loven ble ikke formelt opphevet før i 1965.

• En stadig strengere fornorskingspolitikk skulle sørge for at kvener og samer ble assimilert inn i majoritetsbefolkningen: Ungene skulle tvinges til å snakke norsk i skolen. Denne politikken ble formelt avviklet på 1950-tallet, men i praksis videreført i mildere former. ( https://www.norgeshistorie.no/kilder/industrialisering-og-demokrati/K1540-Spr%C3%A5kinstruks-for-samiske-og-kvenske-skolebarn.html ) Først i vår tid har disse minoritetene til en viss grad fått tilbake retten til sine egne språk, noe som enkelte i dag opplever som en trussel mot nasjonen: Mens Toje skyter verbalt på gudstjenester på kvensk, er det andre som skyter med hagle på vegskilt med samiske navn.

• Samer og kvener har tross alt fått lov å leve. Dette har ikke vært en selvfølge for en annen minoritet, romani («taterne»): De har vært her i landet sia 1500-tallet, og alltid vært mislikt av mange, men i 1643 sørget myndighetene for at det ble orden på forfølgelsene. Hvert bygdelag skulle ha en stodderfogd ( https://no.wikipedia.org/wiki/Stodderfogd ), med hovedoppgave å organisere de årlige fantejaktene.- Disse pågikk i et par hundre år med varierende grad av entusiasme: «De ble drevne ud af sine Huler som var de Ræve,» skrev prosten på Toten etter en vellykket fantejakt i 1711. «Særlig i Trøndelag og i indre østlandsbygder var fantejakter populære. Fra 1907 er en storstilt fantejakt med mer enn tusen menn dokumentert fra Flå i Gauldal.» Et eksempel fra samme år viste hvor hysterisk stemningen mot «tatere» kunne bli: Ei lita jente forsvant; en tragisk hendelse som ikke hadde noen påviselig forbindelse med «tatere» i det hele tatt. Likevel førte hendelsen til klappjakt på uskyldige over hele landet. ( Oslohistorie: En stor jakt på tatere startet da den synske Fløttumgutten deltok i leteaksjonen etter seks år gamle Gudrun Klausen fra Ruseløkkveien – Dagsavisen )

• Fantejaktene ble etterhvert avviklet. «Men den siste fantejakten fant sted så sent som i 1928», skrev Ervin Kohn i VG. ( https://www.vg.no/nyheter/i/gEjyj1/ikke-bruk-ordet-fanteri ) Og: «I 1921 vedtok Sør-Odal herredsstyre med 8 mot 5 stemmer at det «ikke lenger» skulle være tillatt å skyte fantene... «Det greieste ville være at skyde dem», uttalte bygdevekter Ihler i sin henstilling til herredsstyret.»

• Om «tatere» ikke lenger kunne skytes, måtte de i hvert fall tvangsforbedres og -fornorskes. «Det ble straffbart å reise ... og handle på tateres vis. ... Tatere ble utsatt for tvangssterilisering eller presset til å akseptere sterilisering.» Så seint som i 1953 vedtok Stortinget at det var forbudt for tatere å eie hest. Norsk misjon blant hjemløse (NMH) ble opprettet med hovedoppgave å ta barna fra (tater)foreldre og oppdra dem til gode samfunnsborgere, og deretter adoptere dem bort til mer «skikkete» foreldre. Dette har skapt djupe sår i norske familier helt til i dag.

• Jeg trenger ikke å gå nærmere inn på den forferdelige skjebnen som norske jøder møtte under okkupasjonen. Historien om folkemord og unnfallenhet blant norske «patrioter» er godt nok dokumentert. Mindre kjent er det at norske rom, «sigøynere», ble utsatt for det samme: Allerede før krigen var de i stor grad blitt landsforvist, trass i at de var født i Norge som norske statsborgere. Det ble gjort på grunnlag av «Sigøynerparagrafen», vedtatt i 1927. Den fastslo: «Sigøynere og andre omstreifere som ikke godtgjør å ha norsk statsborgerrett, skal nektes adgang til riket». Bare fire norske rom overlevde krigen. ( https://www.hlsenteret.no/undervisning/kunnskapsbasen/Ulike%20folkemord/folkemord-under-nazismen/andre-grupper/norske-rom-og-det-nazistiske-folkemordet.html )

4: På nasjonaldagen er vi alle innvandrere

Som det framgår av ovenstående gjennomgåelser, stammer vi alle fra innvandrere. Vi utgjør alle ei vaffelrøre av genetiske og kulturelle bidrag fra omtrent alle innvandringsbølger som har fosset eller piplet inn over landet, unntatt kanskje de aller nyeste: Det finnes ikke en eneste reinraset komsa-innvandrer, bonde fra Anatolia, indoeuropeer, horde eller ryg, irsk trell, hanseat eller tater blant oss. Petter Dass hadde skotske aner; Fridtjof Nansen danske. Kong Haakon og Kong Olav var innvandrere.

Så har det nesten alltid vært konflikter mellom nye innvandrere og dem som innvandret en generasjon eller to tidligere – men det går seg til, etterhvert som de nye også glir inn som tråder i veven av norskhet. Det foregår ikke lenger blodige kamper mellom skandinaviske jeger-samlere og innvandrende bønder. Barnebarna til ungarske flyktninger er forlengst inngiftet og innkapslet i «det norske»; barnebarna til vietnamesiske båtflyktninger er i ferd med å bli det. Og om Asle Toje en dag blir alvorlig sjuk, risikerer han at både legen som undersøker ham og hjelpepleieren som tørker ham i stjerten er lysebrune damer med skaut på hodet.

Utover Toje er det forhåpentlig få som vil betrakte et «nasjonalt samhold ... tuftet på etnisk homogenitet» i tradisjonen etter de ovenstående eksemplene som spesielt verneverdig. Og forestillingen om en «etnisk homogenitet» som har «delt et land i ti tusen år» er, som jeg også meiner å ha vist, grunnfalsk.

Noen finner det likevel formålstjenlig å dyrke denne forestillingen: Fordommer finner alltid et lydhørt publikum. Derfor har FrP i Oslo bestemt seg for at nettopp Asle Toje måtte få en viktig oppgave som taler på 17. mai. Der skulle ventelig mange av barna i barnetoget få beskjed fra en offentlig talerstol om at mange nordmenn, både foreldre og unger, ikke er «kulturelt norske».

Den beskjeden skal ikke det norske samfunnet gi dem. Det norske samfunnet skal inkludere alle barn i barnetoget den 17. mai – ikke inkludere noen og ekskludere andre. Derfor avviste 17. mai-komiteen i Oslo Asle Toje som taler, og godt var det.

Og dermed er han blitt utnevnt til en martyr for ytringsfriheten! Som om mannen med fri tilgang til landets kraftigste megafon, Aftenposten, samt diverse andre megafoner, var blitt fratatt sin ytringsfrihet!

Han er ikke kastet i fengsel. Han er ikke kneblet. Han er ikke tiltalt eller dømt. Han får snakke og skrive så ofte han bare vil – bare ikke på denne ene talerstolen den 17. mai. - Men det får ikke jeg heller. Det får ikke 5,5 millioner andre nordmenn. Er vi dermed blitt fratatt ytringsfriheten, alle sammen?

Den absurde påstanden om sensur og tapt ytringsfrihet fremmes nå av alle slags politiske spekulanter, fra FrP og videre østover. Men sannelig fremmes den innen den «liberale» nomenklaturaen også, av bl a Kristin Clemet og Hilde Sandvik: Asle Tojes ideer bør møtes i offentlig debatt – ikke ved kansellering og knebling, sier de.

Hælledussen. Disse personene fra det offentlige synsokratiet, sjiktet av rikssynsere som alltid har en plattform å ytre seg på og alltid kommer til orde, kan altså ikke forestille seg at ikke alle har den muligheten: Det er Asle Toje som har fast avtale med «Aftenposten», ikke du og jeg. Asle Toje kommer til orde i offentligheten hundre ganger før jeg kommer én gang til orde. Og mens de hundre overskriftene hans dekker hele sida hver gang, kan jeg håpe på en liten notis nederst på side 14. Og så skal jeg møte ham i «offentlig debatt»? Får jeg en talerstol ved sida av talerstolen hans den 17. mai, da?

Den aldri hvilende Danby Choy, motstemmen som en gang var en viktig stemme, men som etterhvert er blitt ei masete linselus, har selvfølgelig grepet inn og latt stakkars Asle Toje komme til orde, på Danby Choys egen talerstol «Subjekt». Men akkurat på 17. mai, i barnetoget, skal ungene få slippe å høre at noen av dem ikke er ordentlig norske.

Både ungene og vi andre fortjener en inkluderende nasjonaldag. Og på 17. mai er vi alle innvandrere.

1Nei: Dette er ikke et hovedinnlegg i en valgkamp for ungarske Fidesz, tyske AfD eller et annet autoritært, fascistoid nasjonalistparti – det er en lang redegjørelse fra nestlederen i Nobel-komiteen om hans syn på krigen, politikken, verden og nasjonen. Uten tilløp til motforestillinger. Huttetu!

2Den uforlignelige Jimmy Åkesson hadde et forsvar for diskriminering på arbeidsmarkedet: «Man hõr ju att dom inte hõr till här,» sa han i en valgdebatt.

Prop. 34 LS: Prosessen rundt fylkesbytte styrker ikke tilliten til lokalpolitikerne

 

Proposisjon 34 LS er kommunaldepartementets proposisjon om «Endring av fylkestilhørighet for Gran kommune fra Innlandet fylke til Akershus fylke og endringer i valgloven (endringer i valgdistriktene)». ( https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-34-ls-20252026/id3148014/?ch=1 )

Departementet drøfter for og mot kommunens søknad om fylkesskifte, fra Innlandet til Akershus. Drøftelsen oppsummerer høringssvar og anbefalinger fra fylkeskommunene, øvrige hadelandskommuner, politiske partier, interesseorganisasjoner og enkeltpersoner. Den legger avgjørende vekt på opplysninger den har mottatt fra Gran kommune. Disse opplysningene er ikke nøytrale. Departementet ender følgelig opp med å anbefale at søknaden innvilges. Endelig avgjørelse treffes av Stortinget 5. mai.

Her skal jeg drøfte noen av de opplysningene departementet har lagt vekt på.

Departementet gjengir de viktigste vedtakene i denne saken i kommunestyret i Gran. Saken startet med vedtaket 23. februar 2022, hvor det står:

Rådmannen bes om å gjøre nødvendige utredninger og gjennomføre en opinionsundersøkelse om eventuelt fylkesbytte, som grunnlag for en sak der kommunestyret kan ta stilling til en søknad om eventuelt fylkesbytte den 21. april.

Det ble altså vedtatt å gjennomføre en opinionsundersøkelse om eventuelt fylkesbytte. Det ble ikke vedtatt en opinionsundersøkelse om å «samle hadelandskommunene i ett fylke», eller andre forhold som kunne være relevante argumenter for eller mot fylkesbytte.

Det som heller ikke ble vedtatt, var at ordføreren – en sterk tilhenger av fylkesbytte – i stor grad skulle formulere spørsmålene. Epostene mellom ordføreren og representanten for Sentio, som ordføreren delte med rådmannen og kultursjefen, men ikke med varaordføreren eller kommunestyret forøvrig, viser at det var nettopp dette som skjedde. I nevnte korrespondanse framgår det også at spørsmålene skulle spikres i et møte 8. mars samme år. Dette møtet er ikke dokumentert, og varaordføreren var ukjent med at dette møtet fant sted.

Et nøytralt spørsmål i denne undersøkelsen, som ville ha vært i tråd med vedtaket, ville ha vært: «Ønsker du A) At Gran fortsatt skal være en del av Innlandet Fylke? Eller B) At Gran skal søke overgang til Akershus fylke?»

Men spørsmålene ble ikke nøytrale. Spørsmålene inneholdt først et argument til fordel for Akershus i form av et spørsmål, og deretter et spørsmål om hvilket fylke man ønsket, sett i lys av dette argumentet! Spørsmålene var:

Først: Hvor viktig er det for deg at Hadelandskommunene Lunner, Jevnaker og Gran er i samme fylke?»

Deretter: «Slik situasjonen er nå, er nytt Akershus fylke det alternativet som gir mulighet for å samle hadelandskommunene. Hvilket fylke ønsker du at Gran kommune skal tilhøre i framtida?»

Spørsmålene inneholdt altså ett argument for fylkesbytte, og ingen argumenter mot. At de fleste svarer «Viktig» eller «Litt viktig» på det første spørsmålet, er ganske naturlig, uansett hva man ellers meiner om fylkesbytte: Det kan jo være andre argumenter, som ikke nevnes i undersøkelsen, som likevel taler tyngre for Innlandet. Men at 70 % svarte «Viktig» eller «Litt viktig» på det første spørsmålet, er i ettertid – av Gran Ap, og i denne proposisjonen – blitt tolket som at når alt kommer til alt, ønsker flertallet å overføre Gran til Akershus.

Sentios oppgave ble altså å administrere ledende spørsmål, i stor grad formulert av ordføreren - ikke å formulere og administrere et nøytralt spørsmål. Spørsmålene ble sendt som SMS til alle innbyggere i Gran over 16 år med tilgjengelig mobilnummer, i alt 6787 innbyggere. Av disse svarte 52 prosent. Blant disse igjen svarte 51 % Innlandet, og 42 % Akershus. I Sentios oppsummering omtales den gruppa som svarte på SMS-henvendelsen som «Hovedutvalget».

Mot slutten av undersøkelsen ble kommunen kontaktet av flere som ikke hadde registrert mobil i Gran, men som likevel ønsket å delta. Sentio skriver: «Gran kommune åpnet for at de kunne kontakte kommunen og legge igjen sitt mobilnummer.» Kommunen informerte via lokalavisen – tre dager før undersøkelsen skulle avsluttes - om at det gikk an å registrere seg på denne måten. Denne informasjonen har ikke nådd fram til brått alle, så det var bare 15 % av de «uregistrerte» som svarte på undersøkelsen. Disse svarte til gjengjeld i stor grad «Akershus». Denne gruppa omtaler Sentio som «ekstrautvalget». De skriver: «Resultatene bør ses i lys av at utvalgene har forskjellige egenskaper. Vi har lite kontroll på hvordan rekrutteringen til ekstrautvalget har foregått.»

Denne formen for «rekruttering» bærer preg av aksjonisme: «Hovedutvalget» er tilfeldig rekruttert; «ekstrautvalget» er sjølrekruttert. Når de to gruppene slås sammen, er det likevel fortsatt flertall for Innlandet, med 49 % mot 45 %.

I sin gjengivelse av undersøkelsen gjengir departementet bare 49 % mot 45 %, uten å nevne den uryddige prosessen, den utradisjonelle måten å rekruttere respondenter på eller resultatene fra hovedutvalget. Departementet er altså blitt informert fra Gran kommune/ Gran Ap om at resultatet viste 49 % mot 45 %, uten flere opplysninger om undersøkelsen.

Da rapporten ble lagt fram for kommunestyret 21. april 2022, ble den ledende måten å spørre på samt rekrutteringsprosessen påtalt fra talerstolen. Dermed klarte ikke ordføreren og administrasjonen å demme opp for ønsket om folkeavstemming. Stikk i strid med innstillingen vedtok kommunestyret: «Avklaring for vesentlige fylkeskommunale tjenester og finansieringsordninger må foretas før Gran kommune og innbyggerne kan ta stilling til et eventuelt fylkesskifte ved folkeavstemming.» ( https://opengov.360online.com/Meetings/GRAN/Meetings/Details/200806?agendaItemId=200773 )

Dette vedtaket ble ikke opphevet, trass i påminnelser til det nye flertallet fra talerstolen. Det er altså fortsatt gyldig. Det er ikke ryddig forvaltningspraksis å la et gyldig vedtak «gå over», sjøl om ordføreren og (antakelig) et flertall i kommunestyret ønsker det.

Proposisjonen sier: «I søknaden fra Gran legges det vekt på at kommunestyrevalget høsten 2023 også må sees på som en del av innbyggerhøringen i spørsmålet om fylkesbytte. Partiene som nå har flertall i Gran kommune, tok ifølge søknaden et tydelig standpunkt om at de ville søke overgang til Akershus, og at det ikke ville avholdes folkeavstemming om spørsmålet om fylkesbytte.»

Dette er rett og slett ikke sant. Gjennomgåelsen av de respektive valgprogrammene før kommunevalget i 2023 viser at bare to partier, Høyre og Rødt, tok tydelig standpunkt for umiddelbart fylkesbytte. Og heller ikke disse partiene skrev noe om at den vedtatte folkeavstemminga ikke skulle avholdes. I Aps valgprogram sto det tvertimot:

«Vi vil styrke og videreutvikle det gode samarbeidet på Hadeland. Som en konsekvens av regionreformen er det enda viktigere å jobbe aktivt og utadrettet i de regionale og interkommunale samarbeidsforaene vi deltar i.» Og: «I løpet av perioden vil vi se på hva vi har vunnet og hva vi har tapt med nåværende regional tilhørighet. Vi tenker her både på samarbeidet med de andre Hadelandskommunene og nåværende fylkestilhørighet.» ( https://gran.arbeiderpartiet.no/politikken/valgprogram-2023-2027/ )

Riktignok uttalte talspersoner for Ap seg klart og tydelig for fylkesbytte i løpet av valgkampen. Men den som bare leste valgprogrammene, uten å følge den lokale valgkampen fra dag til dag, fikk ingen indikasjoner på at Gran Ap straks ville gå inn for fylkesbytte – og slett ikke for at de ville skrote folkeavstemningen. Enkelte Akershus-skeptiske Ap-velgere har opplyst at de henvendte seg med sine bekymringer på Aps valgkamp-stand, og fikk til svar at de trygt kunne stemme Ap uansett holdnng til fylkesbytte, for det skulle jo holdes folkeavstemming!

I sin vurdering skriver departementet: «Det har blitt gjennomført en innbyggerhøring... Departementet legger søknaden med kommunens utredning og statsforvalterens tilrådning til grunn for departementets vurdering.» Og som avgjørende moment: «Departementet oppfatter ... resultatene fra innbyggerhøringen dithen at innbyggerne er mer opptatt av at Hadelandskommunene er samlet i ett fylke, enn hvilket fylke kommunene er samlet i.» Dette skriver departementet til tross for at flertallet har svart «Innlandet» på følgende spørsmål: «Slik situasjonen er nå, er nytt Akershus fylke det alternativet som gir mulighet for å samle hadelandskommunene. Hvilket fylke ønsker du at Gran kommune skal tilhøre i framtida?» Med andre ord, flertallet har sagt at spørsmålet om fylkestilhørighet er viktigere enn at Hadelandskommunene er samlet i ett fylke. - Det er Gran Ap og ordføreren som er mest opptatt av å «samle Hadelandskommunene i ett fylke» - ikke flertallet i befolkningen.

I den rådgivende folkeavstemminga som er vedtatt og ikke avlyst kunne flertallet få gitt klart uttrykk for om de ønsker fylkesskifte eller ikke. Den muligheten er foreløpig nektet innbyggerne.

Verken prosessen eller argumentasjonen for fylkesbytte bidrar til å styrke innbyggernes tillit til sine lokalpolitikere.

Ap og H drar Gran inn i Akershus etter nesen

 I årevis har det vært diskusjoner i Gran om fylkestilhørighet. Sterke krefter i stordrifts- og sentraliseringspartiene, Ap og H, har ivret for overgang: Først til monsterfylket Viken (her i Innlandet ofte omtalt som Utlandet), deretter til Akershus. Motkreftene har krevd at det skal gjennomføres rådgivende folkeavstemming om fylkesvalg. Den tanken har stordriftskameratene avvist. De har dårlige erfaringer med lokale folkeavstemminger, sia de alltid får flertallet mot seg i sånne avstemminger.

For å ta brodden av kravet om folkeavstemming fikk Aps ordfører i forrige periode, Randi Eek Thorsen, gjennomført en opinionsundersøkelse via SMS. Undersøkelsen ble gjort av Sentio Research Norge AS, og resultatet ble lagt fram i møte i kommunestyret 21.04.2022.

«Intervjuene ble gjennomført i perioden 14.-21. mars,» står det i rapporten deres. Hensikten var å få avklart hva granasokningene ønsket; overgang til nye Akershus fylke eller fortsatt plassering i Innlandet. Men det var nok ikke overlatt til Sentio å formulere spørsmålet. Det var tydelig at de hadde fått hjelp på rådhuset til å vinkle spørsmålsstillingen.

Et profesjonelt firma som lever av opinionsundersøkelser veit at et nøytralt spørsmål ikke skal lede intervjuobjektet i retning av et ønsket svar. Et nøytralt spørsmål ville ha vært: «Ønsker du at Gran fortsatt skal være en del av Innlandet, eller ønsker du at Gran kommune skal bli en del av Akershus?» Omtrent slik ville nok Sentio ha formulert seg, hvis det hadde vært opp til dem. Jeg antar at de har holdt seg for nesen mens de i stedet har spurt slik oppdragsgiveren ønsket.

For i stedet for bare å spørre om ønsket fylkestilhørighet, stilte de først spørsmålet: «Hvor viktig er det for deg at Lunner, Jevnaker og Gran er i samme fylke?» På dette spørsmålet svarte (naturlig nok) flertallet «Viktig» eller «Litt viktig». Jeg meiner å huske at jeg sjøl svarte «Litt viktig» da jeg fylte ut skjemaet.

Deretter ble spørsmålet om fylkestilhørighet stilt slik: «Slik situasjonen er nå, er nytt Akershus fylke det alternativet som gir mulighet for å samle hadelandskommunene. Hvilket fylke ønsker du at Gran kommune skal tilhøre i framtida?»

Altså: Først presenteres ett argument for overgang til Akershus; ingen argumenter for Innlandet. Deretter flettes dette ene argumentet inn i spørsmålet om hvilket fylke man ønsker at Gran skal tilhøre! Dette er et skoleeksempel på ledende spørsmålsstilling. Det er åpenbart oppdragsgiveren som har insistert på at det skal spørres på denne måten. Det ser en også av språket: Sentio skriver «fremtiden»; i det spørsmålet som refereres står det «framtida».

Som kjent var spørsmålet om å «samle hadelandskommunene» ett argument i debatten om fylkestilhørighet. Andre argumenter i debatten var knyttet til bl a næringsstruktur, kulturell identitet og Grans relative tyngde i fylket. Ledende spørsmålsstillinger knyttet til disse argumentene ville ha vært:

«Hvor viktig er det for deg at næringsstrukturen i fylket stemmer overens med næringsstrukturen i Gran?» Etterfulgt av: «Innlandet har en næringsstruktur som stemmer godt med Grans, blant annet med landbruk og handverksyrker som viktige næringer. Hvilket fylke ønsker du at Gran kommune skal tilhøre i framtida?»

Eller:

«Hvor viktig er det for deg at fylket har en språklig og kulturell identitet som du kjenner deg igjen i?» Etterfulgt av: «Innlandet bevarer den tradisjonelle flatbygd-kulturen som Gran er en del av, bl a ved at Hadelandsdialekten sammenfaller med dialekter på Toten, i Land og på Hedmarken. Hvilket fylke ønsker du at Gran kommune skal tilhøre i framtida?»

Eller:

«Hvor viktig er det for deg at Gran kommune utgjør en stor nok andel av befolkningen i fylket til å få reell innflytelse?» Etterfulgt av: «Gran utgjør 3,6 % av befolkningen i Innlandet. I Akershus vil Gran utgjøre 1,8 % av befolkningen. Hvilket fylke ønsker du at Gran kommune skal tilhøre i framtida?»

Slike ledende spørsmål ble selvfølgelig ikke stilt. Intervjuobjektene ble forelagt ett eneste argument, som ble gjentatt i hovedspørsmålet om fylkesvalg! Likevel lot ikke respondentene seg lokke til å svare slik oppdragsgiverens ønsket: 51 % svarte Innlandet; 42 % svarte Akershus.

Så dukket sannelig et «ekstrautvalg» opp! Sentio skriver: «For at de som ikke har tilgjengelig mobilnummer skulle få mulighet til å delta i undersøkelsen, åpnet Gran kommune for at de kunne kontakte kommunen og legge igjen sitt mobilnummer.» 

Det står ingenting om hvem i kommunen som «åpnet» for denne muligheten. Det står heller ikke noe om når denne muligheten ble åpnet (var det på et tidspunkt da tendensen i undersøkelsen begynte å vise seg? Eventuelt etter at undersøkelsen egentlig var avsluttet?), eller på hvilken måte de ble kontaktet. Sentio skriver, ganske kryptisk, i sine «Avsluttende kommentar»: «Resultatene bør ses i lys av at utvalgene har forskjellige egenskaper. Vi har lite kontroll på hvordan rekrutteringen til ekstrautvalget har foregått.» Det har altså foregått rekruttering. Da er det jo noen som har rekruttert. 

En liten pekepinn på hva som kan ha foregått finner vi i følgende: 

*  Ved kommunevalget i 2023 var det registrert 11.054 stemmeberettigete i Gran.

*  Bare 6.787 innbyggere hadde registrert mobilnummer ved undersøkelsen. "Vi sendte ut invitasjon til 6787 innbyggere," står det  i Sentias rapport.

*  Da var det altså ca 4.267 stemmeberettigete som ikke hadde registrert mobilnummer. (Ca, fordi det kan ha vært noen flere innbyggere ved valget i 2023 enn i mars 2022.)

*  Etter at Gran kommune hadde "åpnet for" at folk kunne kontakte kommunen og legge igjen et mobilnummer, ble det innhentet 723 telefonnummer. Etter fjerning av dubletter, etc, ble det sendt invitasjon til 635 av disse: Altså 15 % av dem som ikke hadde registrert eget mobilnummer. 

Det er igjen grunn til å spørre: Hvordan ble akkurat disse 15 % rekruttert? Og hvorfor avvek svarfordelinga i dette "ekstrautvalget" så markant fra svarfordelinga i det opprinnelige utvalget? For merkelig nok ønsket et stort flertall i «ekstrautvalget» overgang til Akershus!

Men ikke mange nok til å snu resultatet: Når det ordinære utvalget og «ekstrautvalget» ble lagt sammen, var det fortsatt 49 % som svarte Innlandet, og 45 % som svarte Akershus.

Altså: På det spørsmålet som gjaldt hvilket fylke respondentene ønsket at Gran skulle være del av, svarte et klart flertall Innlandet, uansett hvordan spørsmålene og tallene ble manipulert.

I ettertid har Aps talspersoner påstått at 70 % av svarerne har ønsket Akershus, basert på at 70 % svarte «viktig» eller «litt viktig» på spørsmålet om hvor viktig det er at de tre hadelandskommunene er i samme fylke. Men dette var altså bare ett argument, og sjøl om flertallet sa seg enig eller litt enig i dette ene argumentet, så har andre argumenter fått dem til å vippe den andre vegen. Det er egentlig ganske fantastisk å få seg til å si flertallet har gått inn for Akershus, til tross for at flertallet har svart «Innlandet»! Flere talspersoner for Ap har altså fastholdt at flertallet egentlig meinte det stikk motsatte av det de faktisk svarte.

I sin innstilling til vedtak på møtet 21.04.2022 skrev rådmannen, i tråd med ordførerens ønske: «Gran kommune ber om en grensejustering ved deling av Viken fylke, slik at Gran kommune kan bli del av nytt Akershus fylke sammen med de to andre Hadelandskommunene Jevnaker og Lunner.»

Men rådmannens innstilling ble ikke vedtatt. I stedet vedtok kommunestyret: «Avklaringer for vesentlige fylkeskommunale tjenester og finansieringsordninger må foretas før Gran kommune og innbyggerne kan ta stilling til et eventuelt fylkesskifte ved folkeavstemming.» Denne avstemminga er det ikke blitt noe av. Vedtaket har altså gått over, slik gamle vedtak gjerne gjør når Ap og H ikke er enige i dem. Og nå har de vedtatt et ønske om overføring til Akershus. Dette vedtaket vil bli behandlet og formodentlig godkjent av Stortinget i løpet av mai.

Og under forberedelsene til sluttbehandling i Stortinget har Gran Ap, anført av bl a kommunestyrerepresentant Rigmor Aasrud, informert sine kontakter i Stortinget om at 70 % av innbyggerne ønsker overføring til Akershus. Det framgikk av en undersøkelse i 2022, har disse kontaktene fått vite.

«Den som får se hvordan pølser og politikk blir laget, vil aldri mer få ei god natts søvn,» sa jernkansleren. - Som i Preussen, så óg i Gran.

Se også: https://kvernvold.blogspot.com/2024/10/fylkesbytte-gran-kommune-et.html

og https://kvernvold.blogspot.com/2022/03/sms-som-demokrati-surrogat-spam-fra.html

Listhaugs integrasjonsproblem

 

Sylvi Listhaug har problemer med å integrere, dvs legge sammen lange rekker av tall. Det er mange som har sånne problemer, men ikke brått alle får lufte sine feilkalkyler morgen, middag og kveld, mandag til fredag, i NRK og andre nyhetsmedier.

Ett problem (blant flere) med Listhaugs feilkalkyler er at de nesten alltid går ut over noen – det være seg innvandrere, utlendinger, klimaforskere eller uføre. (Her har hun lært av den gamle mester Calihagen, som hadde også ugifte mødre, finnmarkinger, trygdemottakere og andre latsabber på lista over folk som trengte å bli strammet opp.) En morgenstund med kaffe og NRK-nyheter hørte jeg at hun hakket laus på Oslo Høyre, som har godtatt å ta imot 600 flyktninger i år. Så konfronterte hun Ine Eriksen Søreide og sa at Høyre har satt ei grense på 25 % innvandrere i en kommune. «I Oslo har dei 35 %,» sa Listhaug. Likevel vil Oslo Høyre ta imot flere. Og hva hadde Søreide tenkt å gjøre med det?

Søreide svarte, som sant var, at i sånne saker var det lokallaget som bestemte. Forfjapset over spørsmålet kom hun seg ikke til å motsi tallgrunnlaget. Men jeg har bedre tid! Derfor gjør som jeg ofte gjør når Listhaug kommer med påstander som inneholder tall og statistikk: Jeg går til SSB, for jeg stoler mer på deres tall enn på Listhaugs. Og der finner jeg at Oslo på nyeste oversikt fra 2026 har 26,4 % innvandrere. Derimot har Oslo 34,97 % innbyggere med innvandrerbakgrunn, det vil si innvandrere og norskfødte med minst én innvandrerforelder. En av dem som tilhører sistnevnte kategori er Kong Harald.

Gjenta etter meg, er du snill: En norskfødt med innvandrerbakgrunn er ikke en innvandrer. En norskfødt med ... Riktignok har «innvandringspolitiske talspersoner» i enkelte partier – særlig ett – rett som det var vanskelig for å godta dem som norske, som når vi hørte fra en sånn talsperson fra Drammen at «i klassen der dattera mi går er hun den eneste norske».

Blant Oslos 26,4 % innvandrere finner vi folk av mange slag. Hvis Oslo kommune skulle være sikker på å unngå flere innvandrere, måtte byen stoppe ytterligere tilsig av (for eksempel) svensker, som allerede utgjør 1,3 %; dansker, briter, amerikanere, tyskere... osv. Men det er nok ikke sånne folk Listhaug egentlig har i tankene når hun snakker om integreringsproblemer. Nei, de hun har i tankene er ganske sikkert de «fremmedkulturelle», folk fra Afrika, Asia og Latinamerika: Disse utgjør 17,3 % av Oslos befolkning, ifølge SSB.

Det kan hende at det finnes en god del integreringsproblemer blant disse menneskene. Da er det alvorlig nok. Og hvis det er det hun meiner, får hun bruke riktige tall: 17 %, ikke 35 %. Men 17 % lyder ikke brått så skræmelig og illevarslende som 35 %. Og Listhaugs prosjekt og forretningsidé er å skremme, ikke å roe ned.

Men Kongen utgjør ikke, meg bekjent, noe stort integreringsproblem, sin innvandrerbakgrunn til tross. Det gjør neppe den jevne svenske, tysker, danske, amerikaner eller canadier som flytter hit i sammenheng med gifting, arbeid eller studier heller.

Listhaug sliter med et integrasjonsproblem. Jeg meiner dessuten at hun leder et parti som bidrar til å skape integreringsproblemer.

Korleis Nungoth fekk rettferd frå Herren Hastur

 

Det vert sagt at på det ukjende fjellet Kadath, nær sjøen Hali i øydemarka bortanfor liv og von, kviler Herren Hastur og drøymer. I sju aldrar har han kvilt, og verda er draumen hans. Men ein gong skal han vakne og seia: «Kva er dette? Eg har sove ein augneblink, og eg har drøymt dunkelt og utan samanhang om ei verd som er ulik den verkelege! Men nå ser eg røyndomen.» Da skal hav og fjell, skogar og grøne sletter verte til inkje, liksom skyene frå i går, og ei ny verd skal stige fram for Herren Hastur sitt blikk.

I Kadatheron, nord i det gamle landet Mnar og vest for den buktande elva Ai, levde ein mann som søkte rettferd. Namnet hans var Nungoth, og han budde i eit skur i utkanten av byen. Der skar han figurar i tre og selde dei til handelsmenn frå fjerne land. Nungoths fedrar hadde ått slott og store marker utanfor Kadatheron. Desse eigedomane var komne på framande hender, for rike kjøpmenn hadde synt fram gulna pergament med teikna til fedrane hans, skrivne i blod. Difor levde Nungoth i fattigdom medan han søkte rettferd.

Fyrst tok han gullet frå sine henders arbeid og gjekk til skrivarane og dei rettslærde. Dei tok gullet hans, og etterpå sa dei: «Har ikkje fedrane dine skrive teikna sine på pergament, og finst ikke desse pergamenta ennå hjå dei som nå eig slotta og markene? Gå heim og søk oss ikkje meir før du kan syne fram nye pergament og meir gull. For slik det er nå, kan du ikkje få meir rettferd enn du alt har fått.»

Da gjekk Nungoth til stormennene og dei mektige i borgrådet i Kadatheron og la fram saka si. Stormennene og dei mektige sa: «Ber du falske ord mot dei rike brørne våre, dei som nå eig slotta og markene etter fedrane dine? Gå bort og sett deg ikkje opp mot dei som er betre enn deg, for gullet til motmennene dine ropar høgare enn støvet til alle fedrane dine.» Og da han ikkje ville teia, kasta dei han i fangeholet og sa: «Der kan du rotne til du lærer å bøye deg for Lova i Kadatheron og sluttar å rope om rettferd!»

I fangeholet drøymde Nungoth lenge og ba til Kadatherons gudar. Men dei såg på han med kalde auge og sa: «Ofrar ikkje prestane i Kadatheron tre uksar til oss kvar morgon, så blodrøyken stig til oss frå tempelet, for at vi skal gi folket og herskarane framgang og rikdom? Og ofrar dei ikkje ni møyer til vår vellyst om våren, og ni om hausten, for at uvenene deira skal brenne evig i daudsrikets pine? Men du er visseleg ein fiende av Lova og herskarane i Kadatheron, sidan du sit i det mørkeste fangeholet og krev rettferd. Gå frå oss! For blodet frå uksane og venleiken til møyene ropar høgare enn alle dine bøner.» Og Nungoth vakna og kunne ikkje få rettferd frå Kadatherons gudar.

Da fór vitet hans ut av han og flaug som ein ulande vind oppetter dei kalde, mørke trappestega. Og Nungoth lo i mørkret og sa: «Likevel skal eg få rettferd. Eg skal finne Herren Hastur, Han som har skapt verda og alle mindre gudar, og krevja retten min frå han!»

Så fasta Nungoth lenge og rørte ikkje det mugne brødet eller det marketne kjøtet som vaktarane ga han. Til sist låg han som ein daud, og vaktaren Sri Rabag venta berre på at han skulle ande ut. Da kunne ein annan fange få lekkjene hans, og Sri Rabag skallen, som trollmannen Nuur ville kjøpe for tre talakar i gull.

Og medan Nungoth låg slik, fór sjela hans bort med han ennå levde. Vanvitets vindar førte sjela hans til den kalde øydemarka. Der vandra sjela hans over mørke åsar og frosne hav, under himlar tyngre enn bly og raude som blod, og til sist nådde ho Kadath i øydemarka. Og Kadath steig høgare enn alle fjell. Demonar og formlause skuggar ulte langs fjellsidene og lo mot Nungoths sjel, medan daude draumar kom dansande frå sjøen Hali for å spotte henne. Men all frykt hadde forlate Nungoth saman med vitet hans, og sjela hans stansa ikkje, men søkte Herren Hastur på toppen av fjellet. Og der, høgt over verda og skyene, sto ho fram for Herren Hastur og ropte: «Vakne, Hastur! For eg er Nungoth og søker rettferd, og korkje Kadatherons menn eller Kadatherons gudar vil gi meg retten min. Men du er Herren Hastur og vil visseleg straffe uvenene mine!»

Da vakna Herren Hastur. Han såg seg om og sa: «Kva er dette? Eg har sove ein augneblink og drøymt dunkelt og utan samanheng om ei verd som er ulik den verkelege, og om treskjeraren Nungoth som krev rettferd. Men nå er eg vaken, og draumen er som skyene frå i går, for nå ser eg røyndomen.»

Og draumen til Herren Hastur løyste seg opp og vart til inkje, liksom skyene frå i går. Og Kadatheron og landet Mnar og den buktande elva Ai var ikkje til lenger. Det var heller ikkje Kadatherons menn og prestar og gudar, eller den fattige treskjeraren Nungoth, eller slotta og beitemarkene til fedrane hans. Ei ny og strålande verd steig fram for Herrfen Hastur sitt blikk, med skinande byer og sletter og soler og planetar, og fargar som menneskeauga aldri skal sjå.

Såleis fekk Nungoth rettferd frå Herren Hastur.