søndag 26. januar 2014

"Jeg var et vidunderbarn, jeg. Stakkars meg!"


Med ujamne mellomrom dukker skoleproblemene til evnerike barn opp i media: De får ikke de utfordringene de trenger; de lærer ikke gode arbeidsvaner; de blir mobbet og trur at det er dem det er noe galt med. Til slutt ender de opp som skoletapere og sosiale tapere.

Disse klagene kommer gjerne fra forhenværende vidunderbarn som trass i mye motgang har klart seg godt i livet, eller fra foreldrene til nåværende vidunderbarn. På diskusjonsgrupper og sosiale media får de tilslutning fra andre forhenværende vidunderbarn, og fra andre foreldre til nåværende vidunderbarn.

Alle barn i norsk skole har lovfestet rett til tilpasset opplæring på sitt eget nivå, slik at de kan utvikle sitt eget potensiale så godt som mulig. Denne retten gjelder alle barn, uansett evner og ferdigheter.

Dette er et ideelt krav som brytes hver eneste dag. Det brytes fordi ingen skole har gode nok lærere, fordi ingen skole har mange nok lærere, og fordi lærere også er mennesker med alle slags feil og mangler. Det brytes også fordi skolene ikke har gode nok ledere, og kanskje fordi kravene til skolen ikke er klare og tydelige. I det hele tatt: Det brytes av mange forskjellige grunner, og disse grunnene må vi analysere og rette på, dag etter dag etter dag – sånn at landet vårt sakte men sikkert kan få verdens beste skole, ikke bare verdens dyreste skole.

Ett problem i norsk skole er helt sikkert at enkelte svært evnerike elever ikke får de utfordringene de trenger. Men det er et mye større og mer påtrengende problem at alt for mange elever går ut av skolen uten de grunnleggende ferdighetene de trenger for å klare seg i et stadig mer krevende arbeids- og samfunnsliv.1 Det er en ekte tragedie – ikke bare for de elevene det gjelder, men for hele det norske samfunnet.

Mobbing, utestenging og sosial utfrysing er også et vedvarende problem i skolen, i arbeidslivet og i hele samfunnet. Det finns mange enkeltskjebner som illustrerer hvordan mennesker kan få barndommen, ungdommen og hele livet ødelagt av andre menneskers systematiske grusomhet. Loven pålegger skolen et ansvar for å hindre mobbing og utfrysing. Denne lovteksten brytes også hver eneste dag, og det hjelper ikke stort hvor mange skoler og skoleeiere som vedtar «nulltoleranse» mot mobbing: Det fortsetter likevel. Det ville nok hjelpe hvis skoleeierne i stedet vedtok nulltoleranse mot skoleledere som ikke klarer å stanse uvesenet!

Men det finns mange slags grunner til at unger blir utvalgt når noen skal mobbes: Noen er for tjukke; noen er for tynne. Noen har utstående tenner; andre har tannregulering. Noen er små og spinkle eller har rødt hår. Mange har feil sosial bakgrunn, eller har ikke mulighet til å sprade rundt i de dyreste merkeklærne. Det finns unger som er klønete i sport, eller har sære interesser, eller har lesevansker. Uansett: I et skolemiljø – eller et arbeidsmiljø! - som tillater mobbing og ufrysing, der vil mobberne alltid klare å finne et offer.2

Det finns kanskje enkelte som er for gløgge og kunnskapsrike til å passe inn. Men de aller fleste mobbeofrene og de aller fleste skoletaperne befinner seg i den andre enden av skalaen. Og det er mobbing som sosialt fenomen vi må forstå og angripe. Det er ei avsporing å konsentrere oppmerksomheten mot at mobbing også, av og til, rammer enkelte evnerike.

I «Dagbladet» 19. januar hadde Jan Bakler, «Koordinator for Gifted Children Programme i Mensa Norge», en kronikk som beskrev hvordan han ble lat og giddeslaus i skolen fordi han var så evnerik. Derfor endte han opp med bare 3,98 i snittkarakter fra videregående, stakkar. Lykkeligvis kom han seg videre i livet og endte opp med bare Aer på sine to høyskolefag. Nå har han to barn som også er svært intelligente, så dem har han sendt på en privatskole med «større lærertettet og større fokus på individuell oppfølging».

Høres dette ut som en sosial tragedie? Er dette en mann og en familie som er blitt sviktet av det norske samfunnet, sånn at de helt uforskyldt har havnet i rennesteinen?

Oppriktig talt: Dette er en person som har møtt litt motgang, men mest medgang. Noe motgang har han kanskje møtt allerede i skolen – akkurat som alle andre. Men takket være gode institusjoner i det norske samfunnet har han fått all den hjelp han har trengt for å lykkes i livet. Han er blitt så vellykket som det i hans verden er mulig å bli: To høyskolefag med bare Aer, unger i privatskole for spesielt begavete, og – ikke minst – medlemskap i Mensa. Det siste viser kanskje hvor intelligent han er – men ikke nødvendigvis hvor klok han er.

Vi må styrke og forbedre skolen slik at den gir alle unger en solid plattform å stå på, fram mot et stadig mer krevende voksenliv. Først og fremst må skolen bli bedre i stand til å ta vare på unger som ellers faller fra på vegen. - Atskillige studier viser at økt lærertetthet – særlig på de nederste trinnene – gir bedre læring for alle elever, men særlig for de svakeste. Det er disse elevene som har det største behovet for støtte – men som i praksis ofte tildeles minst ressurser. (Det hører til sjeldenhetene at det norske samfunnet spanderer mange års videregående utdannelse på folk som hadde lærevansker i barneskolen.)

Jeg har en viss motvilje mot å stille ut min egen navle til offentlig beskuelse. Men hva gjør jeg ikke i den gode saks tjeneste? Og kan Bakler, så kan jeg! Altså: Jeg var sjøl et sånt «begavet» barn. Som de aller fleste slike var jeg fullt klar over min egen begavelse fra ung alder, og det gjorde meg til en arrogant og ufyselig liten jævel allerede fra de første skoleåra!3

Jeg var så heldig at jeg gikk på en liten, alminnelig, landsens folkeskole, der ambisjonen var å ta seg av alle elevene – ikke bare sånne som regelmessig ble kastet på gangen på grunn av kjeften sin. Denne skolen slipte gradvis av meg de verste støypekantene, trur jeg. Jeg ble tvunget til å se andre unger, og til å lære at alle har sine sterke og svake sider. At alle er forskjellige, og sånn skal det være! Læremestrene var de andre ungene i friminuttene og i fritida: En som kunne hoppe lengre og løpe raskere enn alle andre. En som bare var flink i sløyd, men der var han en mester. En som kunne navnet på tjue forskjellige lauvtrær, og kjente dem på bladene. En som alltid loppet oss når vi kastet på stikka. En som - -

Jeg tør ikke tenke på hvor ille jeg ville ha blitt hvis jeg var blitt plukket ut og sendt til en spesialskole for «særlig begavete unger». Hva slags sosiale skylapper jeg da ville ha skaffet meg, og hvor blind jeg ville ha blitt for alle andre egenskaper enn mine egne. - Men kanskje ville en sånn skole ha gitt meg de gode arbeidsvanene som måtte til hvis jeg skulle få S i matte og fysikk?

Jeg fikk bare M i begge fag: Stakkars meg! Skolen må absolutt reformeres, slik at vi slipper flere sånne tragedier! --

Eller kanskje ikke? Kanskje vi heller bør konsentrere oss om virkelige problemer, og om unger som virkelig har det vanskelig? Det er mange nok av dem.

1Den nye kunnskapsministeren blir tillagt følgende utsagn: «Mer enn en av fire, ja nesten en av fem, elever mangler grunnleggende regneferdigheter.» Hvis sitatet er riktig, stikker problemet langt djupere enn til den enkelte lærer!

2Eller flere: Det finns eksempler på at mobbing utvikler seg til et sosialt terrorregime, ved at de toneangivende - «de kule folka» - avtaler seg imellom: Hvem skal vi plage, fornedre og latterliggjøre i dag? Har ikke Hans Kristian fått være i fred lenge nok nå?

3Enkelte vil sikkert påstå at jeg ikke er blitt bedre med åra. De skulle ha hørt meg i mine unge år!

torsdag 16. januar 2014

Kunnskapens grenser


På slutten av 1800-tallet kunne alle fysikkens uløste gåter skrives og beskrives på baksida av en konvolutt. Når disse få gjenstående problemene var ivaretatt, kunne forskningen innstilles. - Samtidig ble det diskutert å legge ned patentkontoret i London – alt var jo allerede oppfunnet.

Noen år seinere innledet Albert Einstein, Niels Bohr og flere andre en revolusjon i fysikken. Den nullstilte nesten alt som fysikerne trudde de visste om universet. Revolusjonen pågår fortsatt. - Det er også kommet enkelte nye oppfinnelser.

Antakelsen om at man nærmet seg ei grense for kunnskapene om verden viste seg altså å være forhastet. I de siste hundre åra er det få, om noen, forskere som har engstet seg for at det skal bli igjen for lite nytt å finne ut. I så fall måtte jo uvitenheten rasjoneres, som enhver annen ikke fornybar ressurs, slik at det ble igjen passe mye til framtidas forskere.

Men nå melder engstelsen seg! Seniorforsker Jørgen Bølstad meiner at det forskes for mye og for fort. Under tittelen «I hurtigforskningens tid» skriver han: Ettersom vi lærer mer om verden, gjenstår det litt mindre å oppdage. («Aftenposten», 12. januar.)

Hvis mengden av potensiell kunnskap om verden er begrenset, må det komme av at verden er begrenset. Det ville være en revolusjonerende oppdagelse, med helt uoverskuelige konsekvenser for vår oppfatning av virkeligheten. Uten å vente på en slik oppdagelse har altså Bølstad – med bakgrunn fra bl a London School of Economics – trukket den endelige konklusjonen i spørsmål som har engasjert filosofer og fysikere så lenge det har eksistert filosofer og fysikere: Er universet endelig eller uendelig? (Bølstads svar: Det er endelig, både i tid og i rom og i alle andre tenkelige dimensjoner. Det har en begynnelse og en slutt, og utafor finns det ingenting.) Finns det andre verdener? (Bølstads svar: Det finns bare ett, eller i hvert fall bare et begrenset antall, univers – og alle de andre er også begrenset i alle dimensjoner.)

Jeg trur at Bølstad tar fullstendig og fundamentalt feil. Jeg trur ikke det finns noen grenser for hvor mye kunnskap vi kan skaffe oss om virkeligheten. Jeg trur også det vil fortsette å vise seg at jo mer vi veit, jo mer oppdager vi at vi ikke veit! Dermed meiner jeg også at all seriøs forskning er av det gode. Det kan alltid diskuteres hvor store ressurser som skal brukes på forskning, i forhold til alle andre verdige formål. Og det kan diskuteres hvilke fagområder som bør prioriteres. Men jeg håper inderlig at så lenge jeg lever, vil forskningen fortsette å utvide grensene for min undrende uvitenhet – på et stadig mer opplyst grunnlag.

Det samme unner jeg alle som kommer etter meg. Jeg trur at denne undringa – denne leitinga etter ny kunnskap, ny erkjennelse – er en viktig del av det å være et menneske. Den leitinga må ikke rasjoneres. Det er uvitenhet nok til alle – fra evighet til evighet.

onsdag 15. januar 2014

Konsepter, visjoner og varm luft


Henning Andersen er «konseptutvikler» hos SAHR. (Southern Arizona Harley Riders? Société Astronomique du Haut Rhin?) Han meiner at det er en veldig god idé å bruke 21 milliarder (eller 36, eller 50, eller...) på et idrettsarrangement i Oslo, fordi: Arrangementet er både et punkt i tiden, og et metafysisk konsept, som gir oss noe å strekke oss etter. Du verden: Et «metafysisk konsept»! Hvis denne munnfullen faktisk betyr noe, må det være noe i retning av «et begrep hinsides den fysiske verden». - Det skal gi oss noe å strekke oss etter, slik at regjeringa kan stake ut en tydelig kurs som kan inspirere alle samfunnslag til å løfte nasjonen. Jeg kan allerede merke at jeg begynner å strekke meg, bare ved tanken på de 21 milliardene (eller 36, eller 50, eller...), mens jeg gjør meg klar til å «løfte nasjonen» i en rus av euforisk forventning!

Derfor må regjeringa starte «visjonsarbeidet» umiddelbart, meiner forfatteren. Kanskje med hjelp av en «konseptutvikler»? Da kan et OL til 21 milliarder (eller 36, eller 50, eller...) bli en solid plattform for utdanning, miljø, folkehelse, innovasjon og næringsutvikling.

Det framgår ikke helt konkret hvordan vår felles glede over det framtidige arrangementet vil føre til økt læringsutbytte i skolen og bedre PISA-resultater. Det er heller ikke helt klart hvordan vår felles forventning vil redusere forurensningene og bevare artsmangfoldet. Jeg skjønner ikke riktig hvordan tanken på et framtidig arrangement vil redusere antall dødsofre i trafikken, eller virke forebyggende mot hjerteinfarkt og kreft. Det er svært uklart for meg hvordan tanken på OL vil sørge for at vi utvikler ny teknologi som skaper nye arbeidsplasser. Men når jeg ikke skjønner noe av dette, kommer det nok av at jeg ikke klarer å få disse storslåtte konseptene inn i det vesle hodet mitt. Alt vil nok bli mye klarere hvis «konseptutviklere» får anledning til å utdype sine tanker gjennom seminarer og workshops hos kulturministeren, som i sin tur kan informere de mumlende masser – deriblant meg – om de enorme mulighetene som forventningene til OL vil skape.

Og når de først er i gang med å pumpe opp prateboblene, kan de kanskje få plass til flere store og vakre tanker også. Kanskje vil forventningen til OL bidra til å bevare regnskogen, stanse den globale oppvarminga og skape evig fred mellom nasjonene? Gitt sånne perspektiver blir det jo temmelig smålig å protestere mot et reklameshow til bare 21 milliarder. Eller 36. Eller 50. Eller...

Det ryktes at velsituerte kretser allerede presser findressene og klargjør sugerørene, i forventning om OL-milliarder som snart skal drysse som puddersnø ut over åsen og dalstroka innafor. Kan dét være grunnen til at Aftenpostens kulturredaksjon stiller nesten to sider til rådighet for denne enorme varmluftballongen? Uansett: Vi små mennesker som skal betale for disse storslåtte konseptene og visjonene, vi lever ikke hinsides den fysiske verden. Vi lever på et sted som mange av oss kaller «virkeligheten». Mange av oss setter stor pris på idrett og fest, men ikke til en hvilken som helst kostnad. Og vi klarer fint å skjelne mellom plattformer og ballonger. De sistnevnte har det med å sprekke med store smell.