torsdag 18. mars 2021

Synsere i Aftenposten, del 2: Martin Sandbus urbane kvaliteter

 

Dette er del 2 i en serie om urban provinsialisme blant synserne i Aftenposten. Martin Sandbu er en av disse synserne. Over halvannen side forklarer han at hvis det blir en kulturkrig, så kommer «det urbane» til å vinne. ( https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/R9oAwA/by-og-land-etter-pandemien )

Det har han nok rett i, og det er det eneste han har rett i. «Det urbane» vinner av den enkle grunn at makta rår. La meg plassere vår tids solkonger i en tradisjon:

Ved Solkongens hoff i Frankrike var det trengsel rundt kongens morgentoalett. Der kunne rikets viktigste maktpersoner nyte synet av kongen på dass. Han satt på en opphøyet toalettstol, sånn at beundrerne kunne følge hvert eneste trinn i avføringsdramaet. Bedøvet av parfyme, slik at de skulle holde ut stanken av kongen og hverandre, kunne de sukke henført når han prompet, og juble ekstatisk ved hvert «klask!» som indikerte framgang i forretningene. - Og når Stalin holdt sine lange, kjedelige taler, ble han stadig avbrutt av spontan,. taktfast applaus som ingen ende ville ta. Det lønte seg sjelden å være den første som sluttet å klappe.

Det som var helt nødvendig for enhver som ville opp og fram i Frankrike var å sikre seg en plass i kretsen rundt solkongens dass. I Sovjet var det like nødvendig å stå blant de jublende ved Stalins føtter. (Riktignok risikabelt også, viste det seg, men noen sjanser må du ta hvis du vil fram i verden.)

Makta ter seg ikke like absurd eller absolutt i et moderne demokrati. Men den ter seg. I Norge som andre steder lønner det seg å være nær makta. Den som sitter nærmest mannen ved grautbollen får alltid mest graut på tallerkenen. Avkastningen fra vår felles eiendom under Nordsjøen, oljen, gir et tydelig eksempel: Equinordirektøren får en tallerken som rommer femten millioner i året. Jenta i kassa på Remi, derimot, får en asjett som rommer en kvart million. I regnestykket til Equinordirektøren og styret hans (som består av andre med store tallerkener) betyr det at direktøren utgjør 60 kassadamer, målt i verdiskaping. Om du nå for ditt indre blikk ser for deg små sekstidels oljedirektører i lange rekker bak kassaapparetene, så kan jeg ikke hindre deg i det.

Oljedirektørens og hans ansatte produserer riktignok ikke en eneste liter olje; den var ferdig produsert for 160 millioner år sia. Det de gjør er å flytte verdier fra en konto under Nordsjøen over i diverse konti i verdens banker. Noen av de store kontiene slumper til å tilhøre direktørene.

Sandbu har tilbragt det meste av sitt voksne liv i verdensbyer med flere innbyggere enn Norge. Der har han funnet seg til rette på grunn av mangfoldet, spenningen, energien, fornyelsen og mylderet. - «Kjæm'n frå Alvdal så trevs'n ælle stann,» sier Solan Gundersen.

I hans sjølforståelse inngår det at alt dette urbane mylderet har gjort ham dyktigere, mer åpen, mer kreativ, mer produktiv enn om han hadde bodd på det stedet han kaller «bygda». (Bygda er seg lik enten den ligger i Amazonas eller i Sibir, veit du.) Og hvis bygdefolk er villige til å ta imot, skal han mer enn gjerne dele disse urbane verdiene med dem. Da kan «bygda» etterhvert bli nesten like verdiskapende som byene, etterhvert som den slutter seg til de «urbane verdiene».

I mitt stille sinn risler gjenklangen av en strofe fra barndommen: «Stakkars små i hedningland, kjenner ei sin frelsermann,» sang vi i søndagsskolen.

Sandbu og direktørklubben meiner nemlig at verdiskapingen i byen er mye større enn verdiskapingen på «bygda». Dette finns det tall for: Du legger sammen inntektene i en kommune og deler på antall innbyggere, og vips får du verdiskaping pr. innbygger. Dermed veit de urbane elitene nøyaktig hvor mye større verdiskaping de sørger for enn de tilbakestående bygdenissene.

Og det veit de fordi de ser på tallene for «verdifordeling» og kaller det «verdiskaping». Banken har hovedkontor i byen: Betyr det at alle verdiene skapes der? Langt ifra. Verdiene skapes av differansen mellom innskuddsrenter og utlånsrenter, minus kostnader. (Nå hører jeg noen sure stemmer som gnåler om at pengeflytting ikke skaper noe som helst. De sure stemmene prater tull, men den diskusjonen tar vi en annen gang.) Poenget er at innskuddsrentene oppstår der innskyterne bor, og utlånsrentene oppstår der låntakerne bor. Begge deler skjer over hele landet, ikke bare ved hovedkontoret, der de bokføres – og der direktørene får lønn som fortjent (og vel så det).

På samme vis: Verdien av fisken skapes ikke der hvor selskapet er registrert. Verdien av oljen skapes ikke der hvor oljeselskapet bor. Derimot er det direktørene og flere andre godt avlønnete personer ved hovedkontoret som fordeler de verdiene som skapes: Først tar de sin egen rundelige del; deretter risler kronene ut til andre ansatte, i tynnere stråler jo lengre borte fra maktens sentrum mottakeren befinner seg.

Gjenta etter meg: «Å fordele er ikke å skape. Å fordele er ikke å skape. Å fordele...»

Men hvorfor ligger hovedkontorene akkurat der de ligger? Og hvorfor slumper direktørene også til å bo omtrent der? Hvorfor flokker folk til byene? Er det for å bli kreative, framoverlente og nyskapende, eller er det for å få sin del (og vel så det) av kaka?

Jeg trur mest på det siste. - Her følger sivilisasjonens historie i et nøtteskall:

Før folk bygde byer og ble siviliserte levde de i små, ganske likestilte stammesamfunn uten konger, slaver og skattefuter. Folk strevde med sitt, først og fremst med å skape de verdiene de skulle leve av.

Sia det ble skapt verdier som kunne plyndres, oppsto det røverbander som levde av å plyndre folk. Folk liker ikke å bli plyndret. Derfor dannet de forbund og valgte høvdinger som skulle forsvare dem mot røverne. Noen inviterte også en av de omflakkende bandene til å slå seg ned og forsvare dem mot de andre bandene. Slik oppsto det en sosial pyramide med høvdingen (etterhvert kongen, keiseren, Verdens evige sol som skinner i våre hjerter, osv) på toppen, diverse småhøvdinger under dem, prester og krigere under dem igjen, helt ned til skopusseren på hjørnet – en Stat, med andre ord. Det oppsto også stadig større forskjeller mellom folk, fra solkongen ned til slavene. Dette heter «framskritt», et begrep som er funnet på av dem som sitter øverst.

Staten bor der hvor sjefen over alle sjefer bor med sine undersjefer, sine prester, sine skatteoppkrevere og sine krigere. Den krever inn midler for å sikre alle i maktapparatet et anstendig utkomme (og vel så det). Sia et ordnet samfunn må ha lover og regler, tar den også jobben med å lage de lovene og reglene som alle må følge: Den bestemmer hvem som får eie land og andre ressurser; hvor og hvordan folk skal bo; hvilke guder de skal ofre sine førstefødte til. Og selvfølgelig: Hvor mye folk skal betale i skatt for at Kongen & Co skal herske over dem.

Stedet der Staten bor heter «en hovedstad». Dit reiser folk for å komme så nær makta som mulig. Akkurat som adelsmennene rundt solkongens dass veit de nemlig: Jo nærmere makta du klarer å komme, jo større tallerken får du når vår felles grautgryte skal fordeles. På årsmiddagen til Norges Bank får du til og med fasan i tillegg til graut.

For bankdirektøren, fyrstikkfabrikanten og tøffelimportøren er det også om å gjøre å sitte nærmest mulig dem som bestemmer. Da kan de møtes i fine klubber og omgås de mektige som lager lovene. For det er jo de mektige som deler ut privilegier og monopoler. Derfor havner hovedkontorene etterhvert også i hovedstaden, og derfor kommer alle som vil opp og fram i disse selskapene rekende til hovedkontoret, etterfulgt av alle som bare vil ha en jobb å leve av.

Norge har, som andre moderne samfunn, ei blanding av markedsøkonomi og kommandoøkonomi. Markedet er distribuert; kommandolinja er sentralisert. Grauten blir kokt ute i markedet, men den blir fordelt i kommandolinja.

Makta trenger ikke være særlig kreativ; den greier seg godt uansett. Elitene som befinner seg nær grautfatet liker likevel å fortelle seg sjøl og andre at privilegiene deres kommer av at de skaper ekstra store verdier, takket være sin kreativitet og sine kunnskaper. Følgelig setter synseren Sandbu seg sjøl opp som eksempel. Han har stor sympati for den tilbakestående «bygda» og vil bringe de urbane verdiene ut, sånn at flest mulig kan bli lik ham og vennene hans.

Han vil bruke teknologi og infrastruktur til å flytte «moderne og lønnsomme» jobber ut på «bygda», sammen med de urbane verdiene. Han trur på ramme alvor at tanken på bredbånd, fjernarbeid og raskere kommunikasjon er nye, kreative og revolusjonerende idéer ute på misjonsmarkene, hvor folk knapt har hørt om et hjemmekontor før. Slik vil han sørge for en «kritisk masse av kunnskapsjobber» flere steder. Da kan «flere byfolk bo landet over», og «det urbane spre seg i takt med en urban økonomi».

På nabotomta har det i lengre tid jobbet noen flinke arbeidsfolk med maskiner og verktøy. De bygger ny grunnmur, legger ny drenering, installerer nytt el-anlegg, nytt avløp, og de konstruerer en ny, overbygd kjellernedgang. Etter å ha lest Sandbus kronikk kan jeg nå opplyse disse karene om om at det de driver med ikke krever kunnskap. Men nå kommer det snart urbane kunnskapsjobber ut over hele «bygda», med hjemmekontor og aviskronikker til erstatning for det primitive strevet deres. Det kan jeg si til dem!

Eller kanskje ikke. For hvis misjonæren Sandbu kommer flyttende med den samme uvitenhetens grenselause arroganse som kronikken hans vitner om, så trur jeg han møter utfordringer, for å si det forsiktig. Da blir det atskillig lettere å integrere innvandreren fra Somalia enn å integrere utvandreren fra Oslo.

Nå har jeg levd store deler av livet mitt omgitt av trivelige og skikkelige byfolk. De aller fleste av dem skal være hjertelig velkomne i mitt nabolag, uansett hva de arbeider med! Sandbu representerer bare et tynt sjikt av provinsielle urbanister som er blitt alt for høge på seg sjøl, i mangel på korreksjoner fra omgivelsene. Dessverre er dette tynne sjiktet kraftig overrepresentert blant synserne 'i landets største avis.

Sandbus lange artikkel er illustrert med ei tegning av en kjempestor hjerne, omgitt av fire små. Tegninga skal nok symbolisere et budskap. Dessverre framgår det ikke at giganthjernen bare er fylt med varm luft.


tirsdag 16. mars 2021

Faste synsere i Aftenposten, del 1: Kjetil Rolness og pandemien

 

Lokalavisa for Oslo Vest, «Aftenposten», har noen faste synsere som får stor spalteplass der de sprer privat synsing i store opplag mot god betaling. En slik synser heter Kjetil Rolness. Han har skapt seg et navn som en slags høyreintellektuell rabulist; en Helge Lurås for den dannete (øvre) middelklasse.

Hans metode er å servere passe sjokkerende meininger som er skreddersydd for å sikre mange delinger og klikk, uten at han beveger seg så langt ut i Kokko-høyres domene at det går ut over abonnementene. Disse meiningene er vanligvis godt tilpasset hans egen sosiale posisjon og utsiktspunkt. Typisk var hans utspill en gang landslaget hadde tapt enda en fotballkamp, samtidig som han sjøl hadde en sønn som spilte fotball: Da ville han spisse barnefotballen og lage «ett lag for de gode og ett lag for de dårlige» spillerne.

( http://kvernvold.blogspot.com/2014/09/hvem-skal-steike-vaflene.html )

Nå har han trådt til med ei helside fra landets største offentlige talerstol

( https://www.aftenposten.no/kultur/kommentar/i/2dq7Wr/naar-frykten-blir-vane-kjetil-rolness - Betalingsmuren er avisens påfunn, ikke mitt). Der spør han hvor lenge vi skal «strupe livet for å unngå smitte og død», og lar seg skremme av tanken på at vi skal «berøve mennesker for sosialt samkvem, fornøyelser, reiser – nesten alt som gjør livet verdt å leve».

Han er selvfølgelig ikke det minste skremt; han bare later som. Og hvis han på ramme alvor meiner at «sosialt samkvem, fornøyelser, reiser» er nesten alt som gjør livet verdt å leve, da har han levd et liv så fylt med privilegier at han lever på en annen planet enn de fleste andre. Svært mange vil nemlig meine at god helse, varme klær, en varm og god bolig, mer enn nok å spise og drikke, familie, venner, tilgang til friluftsopplevelser, sosial og økonomisk trygghet, tilgang til verdenslitteraturen, til verdenskulturen og til verdens samlete viten er minst like viktige for at livet skal være verdt å leve som selskapelighet og shoppingturer til London.

Jeg har lest mye surving og sutring under pandemien, fra folk som nekter å begripe hvor privilegerte vi er i vår ørvesle avkrok av verden og verdenshistorien, sjøl med de aller strengeste smitteverntiltakene på plass. De aller, aller fleste før oss og rundt oss har hatt det og har det mye verre. For mange her i landet har pandemien hittil vært ett eneste langt luksusproblem.

Noen av de mest bemidlete klarte faktisk å kalle det et «brudd på menneskerettighetene» at de i en kort periode ble nektet å reise på hytta! Når reiseforbudet en gang blir opphevet, kan Elin Ørjasæter med flere ta en tur til Jemen for å finne ut hvordan virkelige brudd på menneskerettighetene ser ut. Men hittil har jeg ikke sett andre enn Rolness som har klaget over at livet knapt er verdt å leve med alle disse smitteverntiltakene.

Hobby-epidemiologisten viser til en norsk lege, Charlotte Haug. Hun har undertegnet den skandaliserte Great Barrington-erklæringa, som vil skjerme «de mest sårbare», men ellers la pandemien rase, sånn at vi når den sagnomsuste tilstand av flokkimmunitet. Han siterer: «Det gjør ikke noe at det sprer seg blant barn og unge. De blir heldigvis lite syke.» Haug har aldri gitt noen oppskrift på hvordan man unngår at barn og unge bærer smitten videre til foreldre og besteforeldre – hvis man ikke setter aldersgruppene opp til (for eksempel) 25 år i et kollektivt isolat, da. Men da faller kanskje mye av vitsen bort!

I USA har hittil godt over 530.000 mennesker vært sårbare nok til å dø av sjukdommen, kanskje etter at barn og unge og andre usårbare har tatt med seg smitten hjem. Et liknende tall har EU kommet til. Og både USA og EU-landene har faktisk hatt en del smitteverntiltak, riktignok mer eller mindre effektive – men jeg har ikke sett en eneste ekspert hevde at dødstallene ville ha vært lågere uten smittevern!

Rolness unnlater selvfølgelig ikke å påpeke at vi «bare» har hatt 640 dødsfall. Og i forlengelsen: «Vi kan uansett fastslå ... at korona er ufarlig for de aller fleste». Det må vel bety at vi ikke hadde hatt så mange flere dødsfall om tiltakene hadde vært mye lempeligere? - Likevel har Sverige, som hadde så lempelige tiltak fra starten av at viruset fikk god anledning til å spre seg, registrert over 13.000 dødsfall. Er antallet «mest sårbare» virkelig så mange ganger større i Sverige enn i Norge? Eller ville 6.500 døde hittil – halvparten av Sveriges tall – ha vært akseptabelt, i bytte mot litt uhemmet selskapelighet?

Rolness slutter seg til Charlotte Haugs formulering om at «de som ikke er sårbare umiddelbart bør få gjenoppta livet som normalt». Nå viser en ny undersøkelse fra Storbritannia ( «Risk of mortality in patients infected with SARS-CoV-2 variant of concern 202012/1: matched cohort study»; https://www.bmj.com/content/372/bmj.n579?fbclid=IwAR074oej7G7xqmwLDNwmSCJaO6AWshD2oa_faYtEz02M6u6MJpz4QSdo-Ig ) at dødeligheten for folk over 30 som ikke befinner seg i institusjon, dvs ikke er spesielt sårbare, er 4,1 promille når de smittes av den «engelske» mutanten, altså den som nå har overtatt markedet i Norge også. (I påvente av den brasilianske, som antakelig er enda farligere.) Dermed kunne sosiologen sikkert ha regnet ut at det fort blir 12.000 døde her i landet, sjøl om man klarer å skjerme de mest sårbare fullstendig.

Ute i verden har myndighetene skaffet seg erfaring med flokkimmunitet-strategien. For eksempel i Storbritannia, hvor den ble prøvd ut helt til å begynne med. Det var gode grunner til at de forlot den.

«Langtidseffektene av tiltakene kan bli triste, men myndighetene har blikket stivt festet på R-tallet,» sutrer Rolness. Grunnen til at myndighetene har blikket festet på R-tallet er nok at de har hatt besøk av fagfolk, som med enkle ord og bilder har forklart dem hvordan eksponensialfunksjonen virker: Hvis R holder seg på 1,5, vil smittetallene i løpet av et par måneder stige fra 1.000 til 25.000 om dagen. Da er det snart ingen igjen å smitte, i hvert fall ikke før vi får besøk av Brasil-utgaven, som visstnok ikke lar seg stoppe av at du allerede har vært smittet. På den andre sida er det ikke sikkert at sjukehuset har plass til magesåret ditt, kreftsvulsten din eller blindtarmen din – for der er alle sengeplasser, alle korridorer, heiser og resepsjoner fylt opp med koronapasienter, mens den halvparten av leger og pleiere som fortsatt er på jobb jogger rundt og sorterer respiratorkøen.

Javisst, la oss snakke om «langtidsvirkningene»: Ikke bare av nedstengningen, men av koronaen. Over halvparten av folk som ikke har vært særlig hardt rammet opplever langtidsvirkninger, viser en ny norsk undersøkelse. ( «Funnene fra Bergen Covid-19 Research Group viser at 61 prosent av de som ble koronasmittet, fortsatt sliter med ettervirkninger» - VG; TV2.) En britisk undersøkelse bekrefter det samme. ( https://www.thelancet.com/journals/lancet/article/PIIS0140-6736(20)32656-8/fulltext ) Utmattelse, konsentrasjonssvikt, svekket hukommelse; hodepine, magesmerter... Er dette den tilstanden du helst ser at husets 12-åring havner i?

I huet mitt er det sånn at ikke minst hensynet til barn og unge tilsier kraftig og effektivt smittevern, helt til størstedelen av befolkningen er vaksinert. Når synseren Rolness setter i gang klagesangen over «tvangsregime i frie samfunn», argumenterer han for en kunnskapslaus politikk som i praksis vil redusere friheten for oss alle mye mer enn de nåværende tiltakene. Den vil nemlig ramme en atskillig mer grunnleggende frihet enn retten til å dra til London på shopping, nemlig den friheten som omfatter retten til liv og helse.

Bruk munnbind, hold avstand, vask hendene og hold deg hjemme når du må. Det er ille for folk som mister jobb og inntekt, og de må få rask og god hjelp. Men verken du, jeg eller Kjetil Rolness hører til den kategorien. Vær glad du overlever uten mén, og slutt å surve!


tirsdag 2. mars 2021

Myten om vaksinen, rettferdigheten og stakkars Oslo

 

I Oslo og omegn har det bredt seg en forestilling om at Oslo blir kraftig diskriminert når det gjelder fordeling av vaksiner, trass i at byen har mye kraftigere smittepress enn resten av landet. Denne forestillingen formidles av byrådet i Oslo, av utallige kommentatorer i sosiale medier, og ikke minst av hovedstadens lokalavis Aftenposten.

Da må vi jo se på noen tall. SSBs uuttømmnelige databaser viser:

  • Ved forrige årsskifte hadde landet 5.367.580 innbyggere. Oslo hadde 693.494 innbyggere, altså 12,9 % av befolkningen.

  • Landet hadde 827.420 innbyggere eldre enn 67 år. Oslo hadde 76.414 eldre enn 67 år, altså 9,2 % av denne delen av befolkningen.

Jeg skriver dette den 2. mars 2021. Dagens smittetall er: 729 i hele landet; derav 137 i Oslo. 18,8 % av landets smittetilfeller er altså registrert i Oslo, som bare har 12,9 % av befolkningen. Med andre ord: Det er større smittepress i Oslo enn det som er gjennomsnittet her i landet – men ikke mange ganger så stort, slik en får inntrykk av ved å lese lokalpressa. Akkurat denne dagen har den registrerte smittespredningen i Oslo vært 46 % større enn det som er gjennomsnittet for landet.

Registrerte smittetall spretter jo opp og ned (mest opp i det siste, dessverre). Men dagens forholdstall er ganske representative.

Det påstås dessuten av stadig flere, med stadig kraftigere utestemme, at Oslo har fått tildelt alt for få vaksiner i forhold til resten av landet, sammenliknet med behovet.

Det har hittil vært en uttalt strategi at vaksinene først skal brukes til å beskytte de gruppene som er mest utsatt for alvorlig sjukdom og død. Statistikker fra andre land i verden viser at hvis man først blir smittet, har en 75-åring 20 ganger så stor risiko for å dø av Covid-19 som en 50-åring. (https://www.cdc.gov/coronavirus/2019-ncov/covid-data/investigations-discovery/hospitalization-death-by-age.html ) Derfor har det også vært enighet om eldre skal prioriteres, uansett hvor de bor hen i landet.

Dagens tall fra FHI viser:

  • Pr. 1. mars har 329.034 personer fått den første vaksinesprøyten. Av disse er 37.484 satt i Oslo, altså 11,4 % av totalen.

  • Av disse har 161.891 personer også fått vaksinesprøyte nummer 2, derav 21.723 i Oslo. Det tilsvarer 13,4 % av totalen.

Vi ser altså at av den delen av befolkningen som de fleste er enige om å anse som utsatt, nemlig folk over 67 år, bor 9,2 % i Oslo. Samtidig er 11,4 % av første sprøyte og 13,4 % av full vaksine satt i Oslo.

Oslo har ikke fått mindre enn sin andel av vaksinene, hvis en ser landet under ett. Oslo har fått en større andel av vaksinene enn befolkningsstrukturen skulle tilsi.

På nettet og blant politikere med sine egne agendaer gjør det seg også gjeldende en forestilling om at pandemien kan bremses kraftig hvis vaksinene først blir gitt til de mest utsatte områdene – det vil si først og fremst Oslo. Da kan vi åpne opp samfunnet og slippe så tunge smitteverntiltak, sier myten.

Som tallene over viser, så ville det ikke hjelpe stort: For det første foregår altså 80 % av smittespredningen i landet forøvrig. For det andre har vi hittil bare rukket å fullvaksinere en liten del av den utsatte befolkningen: Mindre enn 40 % av folk over 67 år har fått sin første sprøyte, og mindre enn 20 % av denne delen av befolkningen er fullvaksinert. Om samtlige vaksiner som er satt iu hele landet til nå var blitt brukt i Oslo, ville ennå mindre enn 25 % av Oslos befolkning ha vært fullaksinert. Samtidig ville resten av landet – der 80 % av smittespredningen foregår – ha vært uten vaksine. Dette ville ikke ha bremset pandemien.

Realiteten er: Vaksinen kan ikke bidra vesentlig til å stanse spredningen før vi kommer i gang med massevaksinering av hele befolkningen. Dit er det, dessverre, flere måneder. Inntil det tidspunktet bør vi fortsette med å bruke våre knapt tildelte kvoter til å skjerme de mest utsatte for alvorlig sjukdom og død.

Det er risiko for at vedvarende populistisk press fra Oslo med omegn kan komme til å påvirke vaksinestrategien. Det kan i så fall koste oss dyrt i form av sjukdom og død, bare fordi politikere, journalister og andre folk vegrer seg mot å forholde seg til tall.