Liberalistene og eiendomsretten

Her er del 4 i fortellinga om minipartiet Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge. Hva har de tenkt; hvor tenkte de feil, og når tenkte de riktig? Del I er "Norske liberalister?", del 2 er "Ayn Rand og Liberalistene" , og del 3 er "John Locke, liberalistene og naturretten". Les alle delene på Øyvinds globb.

Etter å ha forklart at individet må tenke og handle på egen hånd, tar prinsipprogrammet for seg den aller viktigste rettigheten i «Liberalistene»s idealsamfunn, nemlig «Eiendomsrett». Dette er «retten til å disponere midler og ressurser du har tjent, skapt eller fått slik du måtte ønske».

Det finns neppe et samfunn i verdenshistorien der retten til å disponere over egen eiendom har vært uinnskrenket: Eiendomsretten er alltid omgitt av begrensninger, og disse er resultat av alle slags forhandlinger mellom interessegrupper. Bygger du atomkraftverk i bakgården, kommer kommunens Planavdeling på besøk. Farao var kanskje allmektig, men hvis han (for eksempel) fant på å demme opp Nilen for å lage en privat innlandssjø, ville det fort dukke opp en alternativ Farao. Men formuleringa «tjent, skapt eller fått» får meg til å fundere: Hvordan oppsto eiendomsretten? Hvordan har det seg at noen eier tusen kvadratkilometer av fedrelandets grunn, og andre ikke så mye som en kvadratmeter? Hvorfor er noen født som eiere av aksjer for milliarder av kroner, og andre som eiere av nøyaktig 0? 

Jeg griper igjen til John Locke. Det gjør nok «Liberalistene» også. Han skriver:

«Skjønt Jorda og alle dens skapninger er alle menneskers felles eie, har hvert menneske en eiendom i sin egen person: Denne har ingen andre noen rett til. Kroppens slit og hendenes arbeid, kan vi med rette si, tilhører det enkelte mennesket. Alt som mennesket tar ut av den tilstanden naturen har gitt det, og etterlatt det i, har mennesket blandet sitt eget arbeid med, og derved sammenføyd med sitt eget, og gjort det til sin eiendom. Ved at mennesket har fjernet det fra den fellestilstanden som naturen har satt det i, har det ved dette arbeidet fått tilført noe som ekskluderer andre menneskers felles rettigheter: For idet dette arbeidet utvilsomt tilhører arbeideren, kan ingen andre ha en rett til det som arbeidet er sammenføyd med, i hvert fall så lenge det er nok, og like godt, igjen til felles nytte for andre mennesker.» (Tung og treg oversettelse av undertegnete. Originalen er akkurat like omstendelig.)

Enklere uttrykt: Jorda og alt som er på den var opprinnelig menneskenes felleseie. Men den som blander sitt eget arbeid med en del av jorda gjør denne delen til sin eiendom og ekskluderer andres rett – i hvert fall så lenge det er nok igjen til andre.

Av den videre drøftelsen hos Locke framgår det at villmannen som jakter hjort i urskogen bare har rett til det dyret han nedlegger, mens skogen forblir menneskenes felleseie. Når det dukker opp en bonde som rydder skogen og planter hvete, derimot, så blander bonden arbeidet sitt med denne jordflekken, og da blir den hans. Da må villmannen holde seg unna akkurat denne flekken neste gang han vil ha en hjortesteik. Ved at bonden har blandet sitt eget arbeid med jorda får denne flekken en verdi også (det hadde den ikke så lenge den bare var villmark), og dermed oppstår det verdier, handel og rikdom, ifølge Locke.

Ved eventuell strid mellom jegeren og bonden tar Locke altså bondens parti: Det er bare å forsyne seg, så lenge det er nok igjen til andre! Dermed tar han parti for kolonisten mot villmannen: Sistnevnte kan jo bare dra et annet sted, men bonden skaper en verdi som sitter fast på samme sted. - Så med Bibelen i den ene handa og «Second treatise» av John Locke i den andre kunne flinke engelskmenn dra ut i verden og fordrive jegere og samlere fra deres tradisjonelle (og verdiløse) områder, som ble bondens straks han satte plogen i jorda.

Nå kan det også diskuteres hvor lenge det var «nok igjen til andre». I praksis har ikke retten til land vært fordelt etter noe regelverk om «verdiskaping»; den har vært fordelt etter prinsippet om at makt er rett. Makt springer ut av geværmunningen, sa Mao, og det prinsippet ble fulgt i Amerika, Australia og Afrika lenge før hans tid. Landbruket i Norge ble innført av innvandrere som jaget bort de jegerne og samlerne som levde der tidligere.

En kan videre spørre seg om Løvenskiold og andre skogeiere har «blandet sitt arbeid» med jorda og dyrket skog. Ellers ville jo skogen, i henhold til Locke, fortsatt være befolkningens felleseie. I virkeligheten ble eiendomsretten til Norges skoger fordelt av konger og storbønder fordi de hadde makt til det, og da spurte de verken fattigfolk eller farende fant til råds.

Altså: Har du «tjent, skapt eller fått» en eiendom, så kan du bruke den akkurat som du vil, sier «Liberalistene». Det gjelder landet du eier, og selvfølgelig også fabrikken og handelshuset du eier. I den grad du eier noe som helst.

John Locke, liberalistene og naturretten

 Dette er del 3 i gjennomgåelsen av  minipartiet Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge; av deres kilder samt feiloppfatninger, og hvilke riktige tanker de har gjort seg. Del I er "Norske liberalister?", og del 2 er "Ayn Rand og Liberalistene" på Øyvinds globb. 

Vi får altså ikke noe direkte svar på hvor rettighetene kommer fra. Men liberalister har brukt å vise til naturretten, det vil si at menneskets rett til liv og frihet er naturgitt. (Eller gitt av Gud, og i den religiøses verden er vel det samme sak.) For eksempel skriver liberalismens store helt John Locke i «Second Treatise of Government», utgitt i 1690: «Menneskets naturlige frihet er å være fri fra enhver overordnet makt på Jorda, og ikke befinne seg under viljen eller den lovgiende autoriteten til noe annet menneske, men å ha bare naturens lov som sin regel.»

Det er vanskelig i dag å sette seg inn i hvor radikal en slik tanke var i et England der politisk kamp dreide seg om fordeling av makt mellom kongen og parlamentet. Det var ille nok at Locke allerede, i «First Treatise of Government», hadde nappet ned buksene på teologer som brukte Bibelen til å begrunne at kongen var innsatt av Gud og derfor hadde uinnskrenket makt som kunne arves videre fra far til sønn til evig tid. Enda verre var det at han reiste tvil ved om det fantes noen gudegitt makt til fordeling i det hele tatt: Den tanken plasserte Locke langt ute på den revolusjonære fløyen.

Han fortsetter med å hevde at all rettskaffen myndighet springer ut av denne naturgitte retten, ved at folk er blitt enige om å leve i samfunn og avstå en del av den personlige suverenitet til en felles øvrighet. Menneskene har altså inngått en sosial kontrakt, og det er grunnen til at vi har satt konger og fyrster til å herske over oss. Men, sier Locke også, slik makt er delegert, og vi kan når som helst ta den tilbake hvis kongene ikke oppfører seg. Folket er suverent.

Jeg har heiet på John Locke og naturretten i årevis. Jeg er som sagt ikke aleine om det: De naturgitte rettighetene er uttrykt eksplisitt i den amerikanske uavhengighetserklæringen og i diverse menneskerettighetserklæringer. Flere hyllemetere i bokhylla mi dreier seg om samme sak. Men jeg har alltid hatt problemer med den friksjonsfrie overgangen fra naturtilstanden til ordnet samfunn: Var det slik at alle mennesker frivillig undertegnet den sosiale kontrakten? Og om de gjorde det – var kontrakten uoppsigelig til evig tid, og bindende for alle påfølgende generasjoner? Hadde den ingen Best Før-dato? - Og framfor alt: Fantes det noen naturgitte rettigheter i det hele tatt?

Så for noen år sia bestemte jeg meg for å finne naturretten. Med kompasset i den ene handa og Robert Nozicks «Anarchy, State and Utopia» i den andre bega jeg meg ut i naturen og begynte å leite. (Nozicks bok er den beste turplanleggeren i dette landskapet, for han snuser seg mellom steiner og kratt og finner alltid noe. Innimellom finner han også det han leiter etter. Mer om ham seinere.)

Naturen er stor, så jeg lette og lette. Jeg fant det ene samfunnet etter det andre – stammesamfunn, bystater, mafiastater, anarkier, kleptokratier – der folk hadde rettigheter. Sjokkerende ulikt og tilfeldig fordelt, både her og der. Sviende urettferdig, sett med mine snille og liberale øyne – men rettigheter: Droit du seugneur; stemmerett; neverett; odelsrett. Hammurabi lot skrive ned gjeldende lov og rett; Cyrus den Store lot skrive ned en oversikt over rettighetene til vanlige folk; på Island møttes folk i 930 og avtalte lov og rett, for det måtte et nybyggersamfunn ha, syntes de. «Revolverens rett» heter en av William Colt MacDonalds utallige westernbøker.

I naturen, derimot, utafor alle storbyer, landsbyer, beitemarker og almenninger, fant jeg ikke et fnugg av rettigheter. Nada. Detter jeg ned på ei fjellhylle og blir liggende hjelpelaus, kan jeg påberope meg rettigheter til jeg blir blå i trynet – det vil ikke hjelpe.

Stephen Crane skrev: «En mann sa til Universet: Min herre, jeg eksisterer! - Imidlertid, svarte Universet, har denne kjensgjerningen ikke skapt noen følelse av forpliktelse hos meg.» Robinson Crusoe var muligens fri, men han hadde ikke en eneste rettighet. I hvert fall ikke før han gikk i kompaniskap med Fredag.

Verken John Locke eller Robert Nozick har gått fjelltur i Rocky Mountains. De har ikke gått Besseggen en gang. For du må jo ut i naturen for å innse den sjokkerende sannheten:

Det finns ingen rettigheter der ute! Alle rettigheter er sosiale konstruksjoner. Du har ikke ræva full av «naturlige rettigheter» som du kan delegere til en felles myndighet. Rettigheter finns bare i et samfunn, der vi daglig definerer og redefinerer dem i samarbeid og forhandlinger med hverandre.

(Vent litt: Sa ikke enda en av mine helter, Margareth Thatcher, at «Samfunnet eksisterer ikke»? Jovisst sa hun det, og hun hadde helt rett. Den diskusjonen tar vi en annen gang.)

Så hvis vi prøver å overleve ved å «tenke og handle på egen hånd», slik partiet går inn for, blir vi ikke særlig gamle. Blir du slått ned og ranet på gata, så er det samfunnet, ikke naturen, som sørger for at du havner på sjukehus, og i beste fall også at banditten blir pågrepet. Naturen bidrar bare til at du gror fortere sammen igjen, hvis du er heldig – men gjør du ikke det, så godtar den ingen klager.

Mennesker bygger samfunn der vi avtaler rettigheter og plikter oss imellom fordi det er slik vi er. Både i Afrika og i Georgia har folk holdt liv i hverandre lenge etter den enkeltes utløpsdato. Det gjorde de for minst 1,8 millioner år sia, og deretter har etterkommerne deres holdt på med det samme. Innimellom har folk drept og spist hverandre også, antakelig fordi de tok seg rett til det.

Allerede i utgangspunktet bommer det nye partiet altså på en grunnleggende sannhet: Rettigheter er ikke naturgitt – de må skapes og avtales. Det skjer innafor rammen av et samfunn.

Ayn Rand og "Liberalistene"

 Dette er del 2 av en laaang gjennomgåelse av Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge; av deres kilder samt feiloppfatninger, og hvilke riktige tanker de har gjort seg. Del I er lagt ut, se "Norske liberalister?" på Øyvinds globb. 

Dette minipartiet fikk et blaff av vind i seilet da Per Sandberg meldte overgang dit. Partiet har nok også fått tilsig av frustrerte, forhenværende FrP-ere som ble utrensket på Bolkesjø. (For unge lesere: Bolkesjø, også kjent som «Dolkesjø», var stedet der FrP holdt landsmøtet i 1994. Der fikk daværende partieier Hagen kastet hele den frihetlige delen av partiet, inklusive ungdomspartiet, ut fra sin bevegelse. Han hadde nemlig oppdaget at fremmedfrykt skåret mye bedre hos velgerne enn liberalisme, åpenhet og toleranse.)

Partiet ble stiftet i 2014. Fotografiet fra stiftelsesmøtet var preget av kjekke unge menn fra BI. Jeg syntes det liknet mest på et bilde av et Ayn Rand-seminar. Men du skal ikke skue hunden på hårene. Sia jeg deler mange av de ideene som liberalister bruker å påberope seg, bestemte jeg meg for å finne ut om dette kunne være partiet for meg, motforestillinger til tross.

Jeg hentet altså partiets prinsipprogram på nettet. (Se sjøl: https://www.liberalistene.org/ .) Det svekket ikke inntrykket av Ayn Rand-seminar.

Programmet er kortfattet og består av skriftsteder som: «Liberalistene ... står for fred, fornuft og et samfunn bygget på frihet, frivillighet og samfunnsoptimisme». Mange av skriftstedene ser ut som sitater, så jeg fristes til å leite etter originaltekstene i mitt fillete eksemplar av «For the New Intellectual». Jeg hadde ikke trengt å leite lenge, for allerede i «Introduksjon» uttrykker partiet sin begeistring for Aristoteles og opplysningstida. Som kjennere av Ayn Rand veit: Hun var monomant opphengt på enkelte ting, og én slik ting var Aristoteles og logikken hans. «A er A», påsto hun stadig vekk. Det fikk henne til å gå til angrep på alt hun oppfattet som uklar og tåkete tenkning, deriblant kvantefysikken. (Som den opplyste leser også veit: I den kvantemekaniske verden kan man aldri være sikker på at A er A – spør bare Schrödinger og katten hans.)

Ayn Rand var en glitrende forfatter. Men det var jo (for eksempel) Hamsun også. Gode forfattere er ikke nødvendigvis gode tenkere. Rand skrev så intenst og medrivende at du risikerer å forlese deg på henne i ung og inntrykksvar alder. Det kan gå slik som det ble sagt om diktene til den unge Herman Wildenvey: «Man blir sittende og lese med bare øynene.» Og flere av dette partiets grunnleggere har nok gjort akkurat det. Men hos meg får du ingen ekstrapoeng av å forkaste kvantefysikken til fordel for Aristoteles.

Innledningen fortsetter: «Liberalisme innebærer et fritt og velstående samfunn, respekt for individet, vern om eiendomsretten, toleranse for alle fredelige mennesker og rettssikkerhet». Fint – men en kritisk leser spør seg: Hvor kommer friheten, velstanden, respekten, eiendomsretten og toleransen fra – og ikke minst den rettssikkerheten som skal ivareta alle disse godene?

I neste avsnitt, «Individet», fastslår partiet at individet er ukrenkelig og suverent. «Retten til å leve i fred er ikke overnaturlig eller menneskeskapt», står det. Den er «utledet av det faktum at mennesket må tenke og handle selvstendig for å fremme sitt eget liv og søke lykken.» John Galt kunne ikke ha sagt det bedre.

  

Norske liberalister?

 

Dette er del I av en evig lang gjennomgåelse av Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge; av deres kilder samt feiloppfatninger, og hvilke riktige tanker de har gjort seg. Flere deler kommer.

I 1984 ble Norges første liberalistkongress arrangert på Mastemyr. Dette var i ei tid da landet holdt på med å demontere formynderstatens utvekster: Statsmonopolet i radio og fjernsyn ble gradvis avviklet; omsetning av boliger trengte ikke lenger å smøres med seddelbunker i brune konvolutter; det ble mulig å kjøpe egg, ost og smør etter klokka 17 på hverdager. Det ble nesten legalt å nevne «tilbud og etterspørsel» i dannet selskap. Denne utviklinga foregikk i sterk motvind fra sjiktet av venstreradikale synsere; dette sjiktet av hjertevarme folk som alltid er på parti med moral og medmenneskelighet, ofte iført en kledelig drakt av lånt elendighet. På denne kongressen var den frilynte stemningen nærmest euforisk: Her kunne vi, individualister og radikale frihetsapostler av alle slag, endelig diskutere våre ideer med (noenlunde) likesinnete, uten å måtte dempe stemmen av hensyn til snille og sensitive kollektivister.

En god del av de frammøtte var ungtyrkere fra FrPs ungdomsorganisasjon. Andre var frittsvevende frihetskverulanter uten politisk tilknytning, mens andre igjen hadde lest Ayn Rand før hodet var utvokst og pådratt seg varig hjerneskade. Så vi diskuterte frihet i jus og politikk, næringsliv og livet forøvrig. Det gjorde vi i baren, i møterom og i korridorer til langt på natt. Trenger vi en stat? Hvor stor skal den i så fall være, og hva skal den drive med? Skatt – er det tjuveri eller medlemsavgift? Hvem eier naturressursene? Hjemmebrenning og prostitusjon, smugling og narkotika, polygami og abort: Hva er lov i et fritt samfunn? Er noenting forbudt? De fleste av oss var sprenglærde av frihetlige tanker fra bokhylla. Dette var første gang vi kunne diskutere sånne tanker fritt, uten å stange i muren av Politisk Korrekthet som ellers stengte for prinsipiell diskusjon på alle arenaer.

Midt på natta syntes en av de unge idéskaperne som deltok ivrigst i ideologidebatten at vi burde gå ut og hyle mot fullmånen. Så det gjorde noen av oss. Ute under månen falt han i tanker og sa noe som han tydeligvis hadde grublet på, men ikke hadde dristet seg til å si i møtesalen: «Jeg kunne antakelig klare å gi en libertariansk begrunnelse for velferdsstaten.» Vi andre måpte og stammet, men fikk ikke til noe ordentlig svar, så vi gikk inn igjen mens vi ristet på våre eldre og klokere hoder. Trygt inne fant vi ny styrke i øl fra resepsjonen.

Seinere reiste flere av oss på internasjonale libertarianer-kongresser, og det ble også arrangert en slik kongress her i Norge. Forskjellen på «liberalist» og «libertarianer» er flytende, og kategoriene overlapper. Men et forslag til avgrensing med stiplet linje kan være at en liberalist er mest opptatt av økonomisk frihet, mens en libertarianer er tilhenger av personlig frihet over hele skalaen av menneskelig utfoldelse – ikke minst i privatlivet, men også i økonomien. Libertarianere finnes i alle avskygninger og over et bredt spektrum; liberalister er mer smalspektret.

Begge gruppene påberoper seg tenkere innen «naturretten» som sine åndelige fedre. I en engelskspråklig tradisjon blir John Locke og Thomas Paine ofte nevnt. Så henter liberalister først og fremst argumenter fra liberalismens klassikere – Adam Smith, Herbert Spencer, Ludwig von Mieses, Friedrich Hayek, Milton Friedman. Libertarianere finner i større grad støtte og trøst hos nyere tenkere: John Hospers, Murray Rothbard, Robert Nozick, David Friedman. Og ingen av gruppene klarer å styre utenom Ayn Rand, er jeg redd.

Allerede nå vil ti av ti lesere løfte indignerte pekefingre for å korrigere, problematisere, presisere. Det gjør de alltid når jeg sier noe.

Det eneste store partiet som har påberopt seg å være «liberalister» i Norge er FrP. Og når Ayn Rand allerede er nevnt, må det sies at flere FrP-politikere har sagt at de har bøkene hennes på nattbordet. (Har vanlige politikere for vane å lese romaner på over 1000 sider? Jeg tviler. Men John Galts manifest utgjør tross alt bare en liten del av «Atlas Shrugged».) Av og til rykker det ennå litt i den frihetlige godfoten fra gamle og mer frilynte dager, da FrP-ere kunne delta under fullt navn på libertarianske kongresser og diskutere fri innvandring og fri hasj. Når sånne impulser griper dem, sier de: «FrP er et liberalistisk parti!». Men i dag er FrP også et parti som vil diktere deg hva slags hodeplagg du får lov å gå med, hvordan du skal hilse («I Norge håndhilser vi!») og hva du skal spise og drikke («I Norge drikker vi brennevin og spiser grisesteik.»). Frihetlig? Særlig! - Sånne rariteter finner du ikke hos «Liberalistene», et miniparti som dukket opp før Stortingsvalget i 20|17.

Nå har jeg tenkt å gå dette partiet nærmere etter i sømmene. Og da trengs det en språklig presisering: Når jeg skriver liberalistene, viser jeg til en lang tradisjon i politisk tenkning, som allerede skissert. Når jeg skriver Liberalistene, derimot, viser jeg til partiet av samme navn. Spiss øynene mens du leser, så skjønner du nok forskjellen. 

Denne framstillinga skal dessuten bli noe mer, håper jeg, enn en gjennomgåelse av hva dette minipartiet står for, og hvorfor det (ifølge meg) tar helt feil på svært viktige punkter. Jeg prøver også å peke ut noen stolper og vegmerker i liberalistisk og libertariansk tenkning. Til slutt skisserer jeg noen rammer for et frihetlig samfunn i vår tid. Hold ut!

Det er for jævlig hva en milliardær kan bli utsatt for!

 

Da Kristin Skogen Lund var adm dir i Næringslivets Hovedorganisasjon, meinte hun at «det må lønne seg å jobbe». Ellers kan folk bli fristet til å bli gående på trygd, meinte hun. Med daværende årslønn på et par stusslige millioner kjente hun sikkert denne fristelsen både titt og ofte, men hun beit tenna sammen og sleit seg videre i den ene direktørjobben etter den andre. Nå er hun konsernsjef i Schibsted, hvor jeg håper at hun slipper å ha trygdespøkelset pustende i nakken.

Nå har hun vært på Karrieredagene ved Norges Handelshøyskole. Der har hun sagt at hun har vært «jævlig irritert på den Tangen-saken». Hun meinte også at det var «helt vanvittig hva han er utsatt for og hva han har vært gjennom».

Ja, det er jo forferdelig hva en stakkars mangemilliardær risikerer å bli utsatt for når han søker seg til en av landets viktigste jobber! Helst burde sånne posisjoner fordeles av folk som betyr noe i rom som er godt skjult for offentligheten. Da ville en unngå kritikk og kunne konsentrere seg fullt og helt om det som noen få av oss er skapt til, nemlig å styre.

Vi må bare erkjenne at det finns to slags folk her i landet. Noen få egner seg til å styre og bestemme, så de ofrer seg helt og fullt for det. Da burde alle vi andre finne oss pent i det uten å bry oss med saker som er alt for store for de små hodene våre. For hvis vi driver på sånn hver gang de viser seg på samfunnsscenen, så gjør vi det til slutt helt uutholdelig å være milliardær. Da risikerer vi at de slutter å være milliardærer, og at Kristin Skogen Lund blir fristet over evne til å gå over på trygd.

Hun slumpet forresten til å være deltaker på Tangens drømmeseminar i USA, sammen med flere andre Veldig Viktige Personer. Der måtte hun bl a lide seg gjennom en intimkonsert med Sting. Jeg føler med henne. På Hadeland har vi et gammelt ordtak som sier: «Det er ældri lengre fjellimellom hæll at trølla råkes.» Men dannet som jeg er, så kunne det ikke falle meg inn å nevne sånne folkelige ordtak i forbindelse med eksklusive seminarer.

Filosofi uten snøring: Om frihet og smittevern

Hvis yrkestittelen er «filosof», så hører det til jobbeskrivelsen at du klarer å tenke kloke og klare tanker om virkeligheten som du evner å formidle i et presist og begripelig språk. Antar jeg, i hvert fall. Det kan umulig være en hovedoppgave å servere alminnelig pludring uten nevneverdig sammenheng og struktur.

Derfor satt jeg med åpent sinn og klare forventninger da filosofene Kaia Melson, Lars Kolbeinstveit og Einar Duengen Bøhm skulle diskutere koronarestriksjoner i «Verdibørsen». Det ble en nedtur.

De tre var skjønt enige om at koronaen fortsatt var en trussel. De syntes også at det hadde vært lett å forstå og forholde seg til smittevernråd da Norge stengte ned i mars, for da ble alt så godt og grundig forklart. Men nå var de forvirret og skeptiske til nyinnførte restriksjoner i Oslo. Ingen av dem brukte munnbind, og de hadde ikke helt skjønt hvorfor de burde gjøre det heller. Like vanskelig var det å forstå hvorfor det nå ikke skulle være mer enn 10 personer samlet på ett sted til private sammenkomster. Når det stadig kommer nye restriksjoner som folk ikke skjønner blir tilliten til myndighetene svekket, syntes de. Det var jo heller ikke sikkert at munnbind skjermet noe særlig mot smitte. Og kanskje var det enkelte bestemødre som heller ville få besøk av barnebarna enn å sitte aleine med munnbind på sjukehjemmet. Så er det jo dette med inngrep i den personlige friheten, da. Kravet om bilbelte, for eksempel, er ikke brått så inngripende, og det er noe folk forstår. Kulturlivet blir jo også rammet --- og så videre.

En middels velorientert sjukepleier, lærer eller drosjekusk kunne ha informert filosofene om noe de ikke var i nærheten av å begripe: Munnbindet går ikke ut på å beskytte deg sjøl. Det går tvert imot ut på å beskytte de andre mot deg, fordi du kan være smittebærer uten å vite det. Sammenlikning med bilbeltet er helt irrelevant. Derimot er det relevant å sammenlikne med forbudet mot å kjøre villmann mot fotgjengerfeltet: Det er der for å beskytte fotgjengerne mot din uinnskrenkete frihet til å kjøre drapsmaskinen akkurat som du sjøl vil.

Alle de tre filosofene har hjemmekontor og slipper altså å bevege seg særlig ofte ut i virkeligheten, framgikk det. Men også på hjemmekontoret ville en regnekyndig filosof ha kunnet regnet ut følgende: Hvis det i en bydel i Oslo er 100 smittebærere blant 100.000 mennesker, så vil det potensielle antall nye smittetilfeller være 9, med en sannsynlighet på 1 %, dersom antall festdeltakere i en trang leilighet er 10. Er antall festdeltakere 20, blir straks det potensielle antallet nye tilfeller 19, og sannsynligheten er 2 %. Forventningsverdien av antall nye smittetilfeller på den første festen blir dermed 0,09. På hæla-i-taket-fest nummer 2 blir forventningsverdien av antall nye tilfeller 0,38. Og hvis øvre grense var 50 – regn sjøl.

Jeg antar at filosofer blir invitert til samtaler om aktuelle ting fordi en håper å høre klare tanker, sånn at lyttere kan få ryddet opp litt i sine egne forestillinger om virkeligheten. Folk som kan pludre finns det mer enn nok av, og vi trenger ikke enda mer uinformert pludring om koronaen så lenge den fortsatt utgjør en svært alvorlig trussel.

Hvis «Verdibørsen» skal diskutere smittevern i koronaens tid flere ganger, kan de heller invitere en sjukepleier, en lærer og en drosjekusk – folk som i sitt daglige virke trenger å skjønne hva smittevern dreier seg om.

Vi klarer ikke å terraforme Mars

 

Da jeg var ni år, begynte jeg å drømme om å reise til Mars. Jeg hadde lest «Den røde planet» (originaltittel: «Red Planet») av Robert Heinlein, og kunne ikke vente med å gå på skøyter på kanalen fra Syrtis Minor til Syrtis Major. Det kunne bli enda mer spennende enn å gå på Randsfjorden!

Det er blitt lenge å vente. Gradvis ble Mars en helt annen planet enn vi trudde. Kanalene er borte. I stedet ser vi et nakent landskap i alle sjatteringer av oker, oppskåret av enorme raviner, arrete av meteornedslag, frostsvidd i en atmosfære så tynn som Jordas ytterste stratosfære, sandblåst av evig virvlende støvskyer. «Det er ingen fjell på Mars», påsto Arthur C. Clarke i «The sands of Mars». Nå viser veggkartet mitt en planet med Solsystemets høgeste fjell, tre ganger så høgt som Mount Everest, og en fjellkjede med flere topper som også overgår alt vi kan finne på Jorda.

Men drømmen om å reise til Mars har jeg beholdt. Månelandinga i 1969 åpnet jo døra til verdensrommet på vidt gap! Etter Vikinglanderne i 1976 fablet jeg, bare halvt i spøk, om den dagen jeg skulle reise med kabelbanen til toppen på Olympus Mons sammen med kompisen min, han Ingar. Der skulle vi se ut over det djupfryste ørkenlandet under en stjernestrødd himmel og knirke i kor: «Shake, rattle and roll! Shake, rattle and roll!»

Det blir ikke noe rock'n roll på Olympus Mons de nærmeste åra. Kanskje opplever jeg at de første basene blir opprettet, bare femti år forsinket. Dermed dukker en gammel idé opp igjen fra skrivebordsskuffen: Går det an å terraforme Mars? Skaffe den en atmosfære til å puste i, et klima som egner seg til utendørs opphold? Kort sagt, gjøre den mer lik Jorda? - For skal vi ærlige, så frister ikke den sandblåste, golde grushaugen til varig opphold for særlig mange, uansett hvor fascinerende den er for oss romantikere. Det kommer ikke til å gå godstog med forsyninger fra Jorda. Kolonister må dyrke sin egen mat, bygge sine egne hus, ivareta sitt eget helsestell. Brygge sitt eget øl! Ikke lett i 60 kuldegrader, i tilnærmet vakuum, mens kroppen pepres av livsfarlig stråling: Et fint sted å besøke, men du har egentlig ikke lyst til å bo der.

Jeg var lenge en entusiastisk tilhenger av terraforming, og syslet med ideen på skrivebordet: Hva skal en science fiction-forfatter med sin fysikkutdannelse, hvis han ikke kan bruke den til å gjøre Mars beboelig? Men etterhvert har jeg fått motforestillinger: Mars er en unik verden. Bør vi ikke heller bevare denne vilt fremmede ødemarka som varig kilde til undring og kunnskap? Vi kan bygge så mange verdener vi vil andre steder i rommet - kunstige øyer med plass til millioner av mennesker. (Lurer du på hvordan? Spør en ingeniør. Les «Sabotørene» av meg; les «Ringworld» av Larry Niven. Skjønt sistnevnte er ustabil i den opprinnelige utgaven – Niven er jo ikke ingeniør.) Så kan vi la den urørte naturen på Mars fortsette å være urørt. Skal vi reise dit, må vi gjøre det på planetens premisser: Husk oksygen, strålevern og romdrakt.

Andre har bevart entusiasmen. Kim Stanley Robinsons Mars-trilogi («Red Mars», «Green Mars», «Blue Mars») beskriver kolonisering, terraforming og sosial utvikling over en 200-årsperiode, der Mars framstår som et stadig bedre sted å bo, mens Jorda visner i økologisk og sosialt sammenbrudd. Han har fortsatt å skrive fortellinger i det samme framtidsuniverset.

Hvordan foregår terraforming i praksis? I prinsippet er svaret enkelt: Du må sørge for at planeten har tilstrekkelige mengder drivhusgass, og du må fylle opp atmosfæren med ei passelig blanding av oksygen og nitrogen til du får et atmosfæretrykk omtrent som her hjemme, sånn at vi kan puste i den. Tyngdekraften kan du ikke gjøre noe med: Har du bodd noen år i en verden med 38 % av den tyngdekraften du er konstruert for, bør du ikke reise tilbake til Jorda. Du har ikke kropp til det lenger.

Fra bakken kan du utvinne oksygen og kanskje nitrogen nok, bare du har tilstrekkelig tid og energi. Men aller først trenger vi oppvarming.

Vi må altså øke drivhuseffekten noe voldsomt.

Astronomene opererer med noe de kaller «svartlegemetemperaturen»; det er den gjennomsnittstemperaturen en planet ville ha hvis det ikke fantes en drivhuseffekt. Å regne ut Jordas svartlegemetemperatur er en standardoppgave de fleste som har studert termodynamikk på universitetsnivå har vært gjennom. Regner du riktig, basert på avstand til Sola (150 millioner kilometer), albedo (0,306) og strålingsfluks fra Sola (1361 W/m²), finner du at svaret er 18 kuldegrader. Gjennomsnittstemperaturen, derimot, er 15 varmegrader. Forskjellen – 33 grader C – kommer av drivhuseffekten. Den skyldes at varmestråling fra bakken fanges opp av drivhusgasser i atmosfæren: Vanndamp, CO₂ , metan og diverse andre. Vanndamp er den aller viktigste; deretter følger CO₂. Det er disse to gassene vi må satse på hvis vi skal terraforme Mars.

La oss først finne ut hvor stor drivhuseffekt vi allerede har på Mars. Flere kilder oppgir at den er «neglisjerbar»; andre at den utgjør inntil 10 grader. Usikkerheten skyldes at det er svært vanskelig å beregne en middeltemperatur på et sted der det er langt mellom termometrene, og der temperaturene varierer voldsomt mellom dag og natt, mellom årstidene og mellom topografiske forhold. Men 0 kan den ikke være, for Mars har en atmosfære som består nesten bare av CO_{2 .} Trykket er bare 0,6 % av trykket på Jorda, men til gjengjeld består atmosfæren altså nesten utelukkende av en drivhusgass.

Mars har altså et partialtrykk fra CO₂ på 6 millibar, mot bare 0,4 på Jorda! Drivhuseffekten burde være formidabel der ute. Det ser det slett ikke ut til at den er. Hvordan kan det ha seg?

Det finns flere grunner som trekker nedover på Mars og oppover på Jorda.

For det første: Drivhuseffekten virker ikke linjært. Ifølge den enkleste beregninga av drivhuseffekt øker den logaritmisk med konsentrasjonen. Det betyr at hvis du dobler konsentrasjonen av en drivhusgass, så øker temperaturen bare med det samme som den økte med forrige gang du doblet konsentrasjonen: Fra 10 til 20 millibar av en gitt gass øker temperaturen kanskje med en halv grad. Da må du doble til 40 millibar for å få økningen opp i én grad tilsammen. Og du må doble igjen, til 80 millibar, for å få den opp i 1,5 grader. Og du må - -

For det andre: Utstrålt varmeenergi fra overflata er proporsjonal med absolutt temperatur opphøyd i fjerde potens, i samsvar med Stefan-Boltzmanns strålingslov. Det betyr at en økning på 1 grad gir relativt mye større tillegg i utstrålt energi på Mars enn den gjør hos oss: Følgelig blir den temperaturendringen som kreves for å oppnå termisk likevekt (det blir verken varmere eller kaldere) også mindre. 

For det tredje: Det er mindre energi som skal stråles ut! Mars befinner seg 228 millioner kilometer fra Sola. Den mottar en strålingsfluks som bare utgjør 43 % av den vi mottar på Jorda. Den har mye mindre energi den trenger å stråle ut for å være i termisk likevekt. 

For det fjerde: På Jorda er vanndamp den viktigste drivhusgassen, og den fungerer som multiplikator på virkningen av CO₂. Det foregår slik: Når lufta blir litt varmere, for eksempel på grunn av at det blir mer CO₂ i atmosfæren, så stiger metningstrykket for vanndamp. Det blir mer vanndamp i lufta. Vanndamp er en kraftig drivhusgass, så det fører til en temperaturøkning som er større enn den opprinnelige økningen. (CO₂ ville ha fungert på samme måte dersom forholda var slik at klimaet var dominert av et verdenshav av CO₂, som gradvis gikk over i gassform når det ble varmere, og falt som sommerregn eller tørris når det ble kaldere. På et sånt sted ville du ikke bo - gjett hvorfor.) 

Det betyr at når vi får global oppvarming på Jorda på grunn av CO₂-utslipp, så skyldes størstedelen av økningen egentlig at det blir mer vanndamp i atmosfæren. I det temperaturområdet der vår planet befinner seg vil en økning i gjennomsnittstemperatur på 1 grad – uansett hva den skyldes! - gi en økning på ca 7 % vanndamp i atmosfæren. Så blir det et nytt regnestykke å finne ut hvilken temperaturøkning vi får av 7 % mer vanndamp. Deretter må du regne ut hvor mye mer vanndamp vi får i atmosfæren på grunn av denne økningen. Og deretter - -

Alt i alt ender de fleste som regner på sånne ting med å si at økningen på grunn av vanndamp blir (minst) dobbelt så stor som økningen på grunn av CO₂. Det finns forskere som er uenige: Meteorologen Roy Spencer hevder at økt skydekke på grunn av mer luftfuktighet kansellerer denne effekten. Blant klimaforskere har han ikke mange meiningsfeller. Klimaskeptikerne omfavner ham.

Forskjellige kilder sier at effekten av CO₂ aleine, altså før du regner med vanndamp som multiplikator, utgjør 10 til 20 % av temperaturøkningen. Det tilsvarer 3,3 grader til 6,6 grader. Så er spørsmålet: Hvor stor effekt har 15 ganger så høgt CO₂ -trykk hatt på Mars?

Noen kilder oppgir at gjennomsnittstemperaturen på Mars er 64 kuldegrader: De oppgir i virkeligheten svartlegemetemperaturen, og det er jo ikke den vi er ute etter. (Regn sjøl. Du bruker en formel som står som en påle i fysikken.) Eldre kilder oppgir ca 50 kuldegrader, hvilket ville tilsvare 14 grader oppvarming på grunn av drivhuseffekten. Jeg fester større lit til American Chemical Society, som publiserer materiale til bruk for framtidas kjemikere. De sier at observert gjennomsnittstemperatur er 58 kuldegrader. I så fall er virkningen av drivhuseffekten en temperaturøkning på 6 grader. (Se https://www.acs.org/content/acs/en/climatescience/energybalance/planetarytemperatures.html )

Det finns dissidenter. Den flittige klimabloggeren Clive Best (som beveger seg i utkanten av klimaskeptikernes pussige flokk) har utviklet en egen modell for drivhuseffekten. Denne modellen har han brukt til å finne en temperaturstigning på 2 grader på Mars! (Se http://clivebest.com/blog/?p=4374 ) Modellen hans består i at han deler opp atmosfæren i kuleskall, det ene utapå det andre, og så følger han de stakkars fotonene fra de forlater overflata og passerer det ene kuleskallet etter det andre – eller fanges opp, re-emitteres, og sendes videre. Jeg har ikke kunnskaper og tid til å finne feil ved modellen hans – men når han bruker den på Venus, så finner han også der at CO₂ svarer for bare en liten del av drivhuseffekten. Hm.

Som en forsiktig optimist holder jeg meg altså til American Chemical Society. Fra regelen om at virkningen av en klimagass stiger logaritmisk med konsentrasjonen finner jeg at for å øke temperaturen med 6 grader til, må jeg seksdoble CO₂ -konsentrasjonen – altså til 3,6 millibar. Og for å øke den med enda 12 grader, må jeg seksdoble den en gang til. Og enda en gang! (For nerder: ln(36) = 2*ln(6).)

Da er jeg oppe i en middeltemperatur på 40 kuldegrader – fortsatt 55 grader kaldere enn her på Jorda. Samtidig er CO₂ -konsentrasjonen kommet opp i nesten 150 millibar – eller 15 % av et normalt atmosfæretrykk.

To ting er feil med dette tallet. For det første finns det ikke så mye CO₂ tilgjengelig på Mars-overflata, ifølge en studie fra NASA-forskerne Jakosky og Edwards. (se https://lasp.colorado.edu/home/maven/files/2018/08/Inventory-of-CO2-available-for-terraforming-Mars.pdf ) De har reagert på et forslag fra Elon Musk (hvem ellers?) om å teppebombe polkalottene på Mars med atombomber for å få tørrisen til å fordampe, så vi kan få fortgang i arbeidet med terraforming. I polkalottene er det ikke mer CO₂ enn det som skal til for å doble det nåværende atmosfæretrykket, sier de. Kanskje finns det dobbelt så mye spredt i overflata på resten av Mars, men det er heller ikke i nærheten av å være nok. Og kanskje – kanskje - kan vi skrape sammen nok CO₂ til 20 millibar – men bare for å få temperaturen opp i 40 minusgrader trenger vi 7,5 ganger så mye!

Men for det andre vil vi ha en atmosfære som folk kan puste i; det var mye av vitsen. Allerede ved 6 % CO₂ i lufta blir du forvirret og får dårlig syn, hørsel, motorikk. Ved 10 % besvimer du. Og ved 15 % går det verre. Vi kan altså ikke bare kjøre på med stadig mer CO₂, sjøl om det kunne skaffes.

Her på Jorda er det vanndampen som sørger for mesteparten av drivhuseffekten, når vi først har fått sparket den i gang med CO₂ . Kan den komme oss til hjelp på Mars også? Noen optimister har regnet ut at det skal være nok vann-is i polkalottene og i Mars-tundraen forøvrig til at det kunne dekke overflata med flere meter vatn.

Vi er fornuftige og begrenser CO₂ -innholdet til 25 millibar, eller 2,5 %  av 1 atmosfære. Da kan vi fortsatt puste og overleve. - Ved 46 kuldegrader er metningstrykket av vanndamp over is ca 0,06 millibar. Alt ut over dette faller som dunlette snøkrystaller i den djupfryste ørkensanden. Hadde dette vært Jorda, ville så mye vanndamp kanskje ha gitt et tillegg i drivhuseffekten som tilsvarer 0,1 grad C.

Der du sitter og leser på verandaen din, i passe tørt og behagelig innlandsklima, ligger partialtrykket av vanndamp på 10-15 millibar. Og slikt blir det jo drivhuseffekt av. Men 0,06 millibar? Give me a break, som vi sier på nynorsk.

Vi kan bli desperate og vurdere metan. Den finns (nesten) ikke på Mars; den må hentes – for eksempel fra Titan, hvor det er store sjøer av den. Fraktkostnadene blir store, men metan er en mye kraftigere drivhusgass enn CO₂. Luktfri er den også! Jeg siterer en instruktør ved Norges Brannskole: «Hvis man går lenge i et område med metangass, kan man svime av og i verste fall dø. Har du fått i deg metangass, vil du kjenne at du blir tung i hodet og føler ubehag i kroppen. Sakte men sikkert går ubehaget over i bevisstløs tilstand.» - Kanskje ikke en særlig god idé dette heller, altså.

Mars har vært mye varmere. Det har vært elver og hav der, store hav der det kan ha myldret av liv. For to milliarder år sia kan det ha vært vel så trivelig på Mars som her på Jorda. Hva skjedde?

Solvinden skjedde. Uten magnetfelt hadde ikke Mars noe vern mot strømmen av ladete partikler. Med lågere tyngdekraft enn Jorda klarte den heller ikke å holde på lufta, vanndampen og hydrogenet. Derfor finns ikke lenger muligheten til å gjenskape det frodige klimaet som en gang fantes. Vi må glede oss over planeten slik den er nå: Vill, fremmed, et varig mysterium.

Jeg skriver dette mens Mars er i opposisjon til Sola. Det betyr at den er i minsteavstand til vår egen planet; bare 78 millioner kilometer. Når himmelen er klar, kan jeg se den fra verandaen over åsen – en rødlig planet som gløder rolig mellom de funklende stjernene. Nå som før lokker den på oss.

Vi kommer til å reise dit. Men vi kommer ikke til å klare å omforme den til det ugjenkjennelige etter vårt eget hode, for våre egne formål.

Mars er uovervinnelig.