Kanskje kommer vi inn i EU samtidig med Ukraina

 

Sommeren 1972 haiket jeg rundt i Storbritannia med ryggsekken full av Conan-bøker (fra et støvete antikvariat i London) og et norsk flagg bakpå sekken. Der hadde jeg også klistret på et «Ja til EF»-merke og, hvis jeg husker riktig, et merke som gikk inn for «Samling i Europa». På det fantastiske klatrerhotellet Pen-y-Gwryd i Wales, der røykesalongen - «Everest-rommet» - var full av relikvier etter Hillary og Tensing, argumenterte jeg heftig over guinnesen for frihandel mot skeptiske walisiske sauebønder.

I 1972 fantes det ei eneste forbindelseslinje til den ytre verden fra dette hotellet: En mynttelefon i gangen bak røykesalongen. Jeg kan ikke huske om den fortsatt insisterte på gamle shillinger og pence, eller om den hadde konvertert til de nye. (Trulig ikke.) I mitt daglige virke punsjet jeg hølkort i EBCDIC-kode, og Ard Schenck var uovervinnelig på skøytebanen.

I dette fjerne året var «de europeiske fellesskap» hovedsakelig et frihandelsprosjekt, med fri flyt av varer, tjenester og folk – et fellesmarked. Hvem kunne være motstander av dét? - Flertallet av den norske befolkningen, viste det seg, da 53 prosent sa «nei til salg av Norge». Jeg sturet, men motsto trangen til å reise ut og strø ugrassalt i «grasrota».

I kremmerlandet Storbritannia, derimot, var folk positive: Storbritannia ble medlem i 1973; de ungkonservative tente varder ved Dover og Calais for å hilse hverandre over kanalen, og i 1975 bekreftet de medlemskapet med 67 prosent ja i en folkeavstemning.

I 1994 hadde jeg kommet opp og fram i verden: Jeg hadde råd leiebil og til å bo på ett av de to rommene på Pen-y-Gwryd som hadde egen dass og dusj. På jobben der hjemme hadde jeg terminal på pulten og sendte elektronisk post til kunder og kolleger. EF hadde lagt kraftig på seg og blitt til EU, en union med store politiske ambisjoner: De hadde et parlament, et ministerråd som ikke sto ansvarlig overfor parlamentet, og en kommisjon som heller ikke sto ansvarlig. Disse organene vedtok direktiver som ble bindende for medlemslandene, over hodene på både EUs parlament og parlamentene i de respektive medlemsland. Hva slags demokrati var dette? Så nå hadde jeg skaffet meg en rød knapp som satt på hatten min: «Stem nei!» sto det på den.

I hotellbaren fant jeg flere meiningsfeller denne gangen: Her i kjernen av gamle Gwynedd, hvor folk reiste rundt med malerkost og rettet uhyrlige anglisismer på vegskiltene («Conway» til »Conwy», "Festiniog" til "Ffestiniog", etc.), sto lokal sjølråderett like høgt i kurs som nasjonal sjølråderett i Norge. Og hjemme ble det nei enda en gang, nå med 52 prosent. Denne gangen jublet jeg og sang «Vi sier ja til folkestyre, vi sier nei til union!»

Vi prøvde å skaffe oss de fordelene medlemskapet ville ha sikret oss gjennom et reservemedlemskap som heter EØS. Høgrefolk sier at vi må følge alle direktivene, uten at vi får være med på å vedta dem, og det har de rett i. På sett og vis er vi blitt mer og mer medlem uten at vi får være med og bestemme noe som helst.

Waliserne fikk begrenset sjølstyre etter ei folkeavstemming, så nå har de lagt bort malerkostene og vedtar sine egne vegskilt. Og i 2016 sa britene nei til en union som var blitt utålelig mye mer enn en frihandelsavtale: 52 prosent sa nei, mot snaue 33 prosent i 1975.

Jeg trur ikke resultatet ville ha blitt det samme i dag: Verden er blitt en annen enn de trudde i 2016. For ikke å snakke om hva vi trudde i 1994.

EU har fortsatt å utvikle og innvikle seg, og er blitt enda mer overnasjonalt. De har også innført en felles valuta. Jeg var overbevist om at dette prosjektet kom til å gå ettertrykkelig i do: Hvordan kan du ha en felles valuta for land som fører hver sin finans- og pengepolitikk? Det er nødt til å gå galt, sa jeg og skrev jeg. I valutaavdelingen der jeg jobbet den gangen kunne ingen forklare meg hvordan dette kunne gå bra: Skulle denne muskelsvake mynten overta rollen til D-mark? - Det skulle den, har det vist seg. Jeg skjønner fortsatt ikke åssen det har vært mulig, med Euro fra Hellas til Tyskland – men det har det vært, i strid med tilbud, etterspørsel og ikke minst tyngdeloven.

Unionen har fortsatt et demokratisk underskudd. Den sliter med medlemsland som vil ha alle fordelene, men ingen av ulempene. Men den har vist en enorm evne til samhold når det virkelig gjelder – i klimapolitikken, og nå i holdningen overfor gangsterstyret i Russland.

Så har EU utviklet noe vi ikke er med på: Et forsvarspolitisk samarbeid. Det kommer de til å videreutvikle. Vi har en nabo i øst som har begynt å oppføre seg som en psykopat på speed. Norges sikkerhet er mer avhengig av NATO-samarbeidet enn noen gang før. Det vil først og fremst si samarbeidet med USA. Men hvor lenge kan vi stole fullt og fast på den amerikanske garantien? Det amerikanske demokratiet har vist seg langt mer ustabilt enn vi trudde. I verste fall kommer Trump tilbake i 2024. Hva han kan finne på å gjøre hvis Macron ler av ham eller Putin skryter av ham, er det ingen gitt å vite i dag. Og kommer ikke Trump, kan det dukke opp en rasjonell isolasjonist som meiner at europeerne bør kunne klare seg sjøl. Det vil en slik kandidat ha helt rett i: I EU er det tre land – Tyskland, Frankrike, Italia – som har større BNP enn det tilbakestående føydalriket Russland, og tilsammen har EU et BNP som er 12 ganger Russlands. Så selvfølgelig kan EU, med sine økonomiske muskler, forsvare seg mot bandittregimet i øst – hvis de må.

I EU finner vi fortsatt en garantist for demokrati og en liberal rettsstat. Nesten overalt ellers – også i USA – er autoritære krefter på frammarsj. I 1994, etter murens fall og oppløsningen av Sovjet-diktaturet, trudde vi at frihet og demokrati ville fortsette å seire på alle fronter. Nå, en generasjon seinere, veit vi bedre. Vi kan måtte forsvare demokratiet enda en gang, og den mest pålitelige forbundsfellen kan vise seg å være EU.

Norge bør delta i EUs forsvarssamarbeid. Følgelig har jeg beveget meg: Fra ivrig frihandelstilhenger i 1972, via motstand mot overnasjonal union 1994, til nølende tilhenger av en enda tettere, enda mer forpliktende union i 2022. Når Finland finner det nødvendig å søke medlemskap i NATO, bør Norge åpne nye forhandlinger om medlemskap i EU. For sikkerhets skyld.

Kanskje kan vi bli medlem samtidig med Ukraina.

Je er hadelending, je ma. Amma.

Jeg tok helt feil! Jeg trudde at SMS-undersøkelsen om Grans fylkesvalg ville få liten oppslutning, men at aksjonister ville sørge for et knapt flertall for Akershus. ( http://kvernvold.blogspot.com/2022/03/sms-som-demokrati-surrogat-spam-fra.html ) Men så viste det seg at undersøkelsen ble besvart av halvparten av de spurte (35 % av målgruppa), og resultatet ble flertall til fordel for Innlandet – 49 % mot 45 %.

Som før sagt var spørsmålene både ledende og argumenterende, til fordel for Akershus. I tillegg ble det plutselig åpnet for at folk som ikke hadde mottatt noen SMS, kunne kontakte kommunen og få mulighet til å svare likevel. Forestill deg følgende: Du oppdager at det foregår en meiningsundersøkelse hvor det er valgt ut et antall respondenter. Da ringer du til oppdragsgiveren og sier at du vil gjerne være med. Og det får du lov til! Er dette vanlig praksis? I så fall bør du se på neste gallup med helt nye øyne!

For det andre var det annonsert at undersøkelsen skulle avsluttes fredag 18. mars. I virkeligheten kunne du svare helt til tirsdag 21. mars. Det oppdaget du bare hvis du (som jeg) var mistruisk nok til å prøve, eller hvis noen fortalte deg det.

I hvert fall den førstnevnte uregelmessigheten vippet i én bestemt retning: Uten de etteranmeldte, de som ringte til kommunen for å få være med, var resultatet 51 % for Innlandet; 42 % for Akershus. Jeg har ikke klart å få greie på hvordan stillingen var den 18. mars klokka 15, da opptellinga egentlig skulle være avsluttet. Men tanken er fri.

I møtet i kommunestyret 21. april skulle så spørsmålet om Grans fylkesvalg avgjøres. Da hadde kommunestyret i Jevnaker nettopp vedtatt å søke om overføring til Akershus, hvor Lunner allerede var plassert.

I sin 46 sider lange utredning berørte rådmannen omtrent alle sider av fylkeskommunal virksomhet, og dessuten samfunnsutvikling, kommunale tjenester, landbruk, samferdsel, interkommunalt samarbeid osv. Felles for nesten hvert punkt var formuleringer av typen: Det er ikke så godt å si; på den ene sida, på den andre sida. Ikke så rart, sia Akershus fylke ikke eksisterer ennå! I konklusjonen lar likevel rådmannen, akkurat som ventet, tvilen komme Akershus til gode: På lang sikt er det nok best for Gran å komme inn i Akershus, meiner han. Han skriver ikke noe om hvor lang den sikten er.

I kommunestyret sitter det 27 representanter. Åtte av disse, deriblant jeg, tilhører Gran Bygdeliste, som i sitt valgprogram hadde følgende formulering: «Gjennomføre rådgivende folkeavstemming om regiontilknytning, dersom det blir aktuelt å revurdere vår plassering i det nye fylket Innlandet. Gran Bygdeliste vil følge resultatet av en slik folkeavstemming.» Seks representanter er valgt inn fra Senterpartiet, og i deres valgprogram sto det: «Tilknytning til regionen Innlandet beholdes. En eventuell endring av regiontilknytning må baseres på et godt beslutningsgrunnlag og en folkeavstemming.»

14 av 27 representanter i kommunestyret hadde altså lovet velgerne en rådgivende folkeavstemming. Eventuelt, hvis man motvillig godtok meiningsundersøkelsen som god nok erstatning for folkeavstemming, ville de samme 14 representantene gå inn for å bli i Innlandet.

Ut fra valgprogrammene burde det altså være grei skuring: Enten vedtok man folkeavstemming, eller så vedtok man uten noe mer dikk eller dakk å bli i Innlandet. Å følge ordførerens, Aps og rådmannens råd om å søke overgang til Akershus fylke skulle egentlig ikke ha vært aktuelt i det hele tatt, hvis valgprogrammene ble fulgt.

Men «den som får vite hvordan pølser og politikk blir laget vil aldri mer få ei god natts søvn», sa Bismarck. Senterpartiet hadde som vanlig sprukket; nå var det en fraksjon som heller ville følge sin egen samvittighet enn sitt eget valgprogram. Dessuten var det viktig å holde Hadeland samlet! Ap på si side la stor vekt på meiningsundersøkelsen, hvor et flertall hadde sagt at det ville være fint om alle tre kommuner var i samme fylke. Riktignok hadde kommunestyret aldri vedtatt å stille noe spørsmål om den saken – det var bare lagt inn som et slags premiss i undersøkelsen om fylkesvalg. Kommunestyret hadde bare vedtatt å undersøke hvilket fylke flertallet ønsker å tilhøre. Og det spørsmålet hadde undersøkelsen gitt et utvetydig svar på.

I Jevnaker var det også gjennomført ei meiningsmåling. Til forskjell fra målinga i Gran var den fri for ledende spørsmål. Den viste at i Jevnaker ville 48 % til Buskerud, 24 % til Innlandet, mens hele 22 % ville til Akershus.

I kommunestyret i Jevnaker sto den ene politikeren etter den andre opp og bekjente at det var vanskelig å velge, men når de måtte velge, så ble det Akershus. Ikke en eneste representant viste til meiningsmålinga, der det altså var et stort flertall for Buskerud. Derimot var flere opptatt av at Gran måtte følge etter! - Så vedtok de enstemmig å søke seg til Akershus.

Presset var altså sterkt – fra nabokommunene, fra administrasjonen, fra lokalavisen og fra ordføreren. Men etter to timers debatt vedtok kommunestyret: «Avklaringer for vesentlige fylkeskommunale tjenester og finansieringsordninger må foretas før Gran kommune og innbyggerne kan ta stilling til et eventuelt fylkesskifte ved folkeavstemming.» Forslaget var fremmet av Sps varaordfører, og ble vedtatt med 15 mot 12 stemmer.

Dermed ble det lurveleven i kommentarfeltene og i de asosiale medier. De grinete, gamle gubbene i Gran fikk gjennomgå så det holdt. Det ble sirkulert en gravstein over Hadeland, som var avlivet av oss granasøkninger. Alt samarbeid med sånne som oss var umulig, sia vi ikke ville løfte Hadeland inn i «fremtiden», men pukket på at alt skulle være som i bestemors tid. Og så videre. Lokalavisen fylte forsida med tre skuffete ordførere. Nå hadde vi hatt muligheten til å «samle Hadeland i ett fylke», og så hadde vi skuslet den bort. Et par moroklumper fra Lunner godtet seg over at nå kunne de lage revy om kommunestyret i Gran igjen: Kommunestyret der politikerne følger valgprogrammene sine – kan du tenke deg noe mer komisk?

Jevnaker har 6.500 innbyggere, Lunner har 9.000, og Gran har 13.500. Det er ikke gitt at den største kommunen absolutt må gjøre slik de to minste ønsker. For hvis ordførerne i Jevnaker og Lunner meiner at de tre kommunene må være i samme fylke, kan de få til det på en svært enkel måte: De kan søke seg tilbake til Innlandet. Men det er slett ikke aktuelt; begge vil til Akershus, for der befinner «fremtiden» seg. Lengselen mot Akershus er altså sterkere enn ønsket om å «samle» Hadeland i ett fylke.

Så hvis Hadeland med dette er nedlagt, er ikke Gran aleine om å stå for nedleggelsen.

Men Hadeland er selvfølgelig ikke «nedlagt». Jeg forblir hadelending uansett hvilket fylke jeg bor i. I mitt lange, ugudelige liv har jeg bodd i Trondheim, i Oslo, i Nittedal og i Gran; mange år på hvert sted. Hele tida har jeg fortsatt å være hadelending. Hadeland er ikke bare et fysisk område; det er en tilstand, en kulturarv, en kultur, en tilhørighet. Det er språk; det er bilder av fjord og skau og bygder; av grønne åkre, røde låver og breibeinte våningshus. Det er krøtter på beite. Det er Søsterkjørkene, Halvdanshaugen og gravhaugene. Det er utsikten over åser, skau, bygder og vatn fra Sølvsberget, Brandbukampen, Skykjuåsen. Det er Røykenvika, Nesbakken, Oppdalen, Grindvold. Ingenting av dette flytter seg en millimeter om vi bytter fylke. Ingenting forsvinner. Steinringen på Bilden har stått der i 1600 år; den står der nok i noen år til.

Vi lever alle i forskjellige sirkler av tilhørighet, i stadig større sirkler: Jeg er ikke bare hadelending; jeg er også en kar fra flatbygdene, fra Østlandet, fra Norge, fra Europa. Jeg har forskjellige slags følelsesmessig tilknytning til Trondheim og Bodø, til Reykjavik og Glastonbury og Betws-y-Coed, til Fairbanks, New Orleans og Alice Springs – og til utallige andre plasser på Herren Hasturs grønne jord.

En kommune er ikke bare en administrativ enhet. Et fylke er heller ikke bare en administrativ enhet. Et fylke er også en sirkel av tilhørighet. Reiser jeg til Toten, Ringsaker eller Trysil, hører jeg varianter av mitt eget morsmål. Det gjør jeg ikke i Asker og Bærum. I røttene til min språklige identitet finner jeg Einar Skjæråsen og Alf Prøysen, Hans Børli og Vidar Sandbek, Mikkjel Fønhus og Kjell Aukrust. Samt Vazelina, Narum og Urbane Totninger. Og selvfølgelig Øystein Sunde fra Skarnes. Jeg leser uhorvelig mange andre forfattere og hører på mange andre musikere også! Men forbausende få kommer fra Asker og Bærum.

Jeg trur mange granasøkninger kjenner seg som innlendinger – i tillegg til at de er både granasøkninger og hadelendinger. Nærheten til åker og skau og fjord, til talemålet i Innlandet, er en arv og en identitet som vi deler med totninger, landinger, hedmarkinger og tryslinger. Ikke et vondt ord om Asker – de har en framifrå skøytebane, og de har fått fram flere gode skøyteløpere. Men Odalen har fått fram flere. Løperne fra Odalen sier dessuten: «Je har vøri litt klein», ikke «jeg har vært litt syk».

«Tale om heimsleg,» skrev Tarjei Vesaas. «Snø og granskog er heimsleg.» Så skrev han litt mer, og avsluttet: «Og har i oss ein lovnad / om å koma heim. / Koma heim, / gå borti der, / bøyge greiner, / - og kjenne så det fer i ein / kva det er å vera der ein høyrer til.

Heile heile tida, / til det er sløkt / i våre innlandshjarte. «

Vesaas var riktignok telemarking. Men innlandshjerte, det hadde han! Godt gift var han også, med ei dame fra Trysil. Dessuten brukte han kløyvd infinitiv, akkurat som du gjør hvis du behersker Hadelandsmålet.

Hadeland lever selvfølgelig fortatt i aller beste velgående. Fylkesgrenser er helt trivielle hindere, både for samarbeid og for identiteten, bare viljen finnes.

Så enten Gran havner i Innlandet eller i Akershus til slutt, og uansett hvor jeg er hen i verden, kommer jeg til å rette nakken og si, med min karakteristiske blanding av stolthet og ydmykhet: «Je er hadelending, je ma. Amma.»