fredag 28. august 2015

Thomas Nordahl rides again!

Professor Thomas Nordahl har i årevis reist rundt og presentert «Kvalitet i skolen» for kommunestyrer som ønsker faglige råd om hvordan de kan få mest og best mulig læring ut av pengene de bevilger til grunnskolen. Nordahl kan utvilsomt svært mye om dette temaet. Han opptrer både sjarmernde og engasjerende, så politikerne synes nok at de har stort utbytte av hans besøk.

Han har en grunntanke som er svært kontroversiell blant forskere, nemlig at klassestørrelse har lite eller ingenting å si for læringsutbyttet. At ideen er kontroversiell skulle en ikke tru når en hører ham; tvert imot harselerer han med forestillingen om at klassestørrelse kan være viktig. Men fordi det er kjent at dette er ett av hans hovedpoenger, blir han stadig invitert til kommuner der administrasjonen og ordføreren sysler med planer om nedskjæring. Og når han reiser igjen, sitter politikerne med en god og varm følelse av at de har fått et faglig alibi for å gjennomføre disse planene. De har kanskje hatt litt dårlig samvittighet fordi de har pønsket på å ta ressurser bort fra skolen, men nå er den dårlige samvittigheten erstattet av vissheten om at egentlig er større klasser bra for skolen, bare lærerne får litt videreutdanning. Et månedskurs er jo atskillig billigere enn en hel lærer.

I seinere år har Nordahl supplert presentasjonen sin med argumenter fra John Hatties «Visible Learning». Den som tar seg bryet med å lese Hattie, ser fort at Nordahl er på tynn is, for Hattie skriver ikke det som Nordahl tillegger ham. Men dessuten avdekker en grundigere lesning at mange av Hatties konklusjoner bygger på kreative statistiske metoder. Mer presist: Hans bruk av statistikk er bare rør. Men den jevne lokalpolitiker oppfatter nok ikke at både Nordahl og Hattie framstår som tvilsomme sannhetsvitner når det gjelder klassestørrelse.

Nå har Nordahl, på oppdrag fra NRK, sammenliknet læringsutbyttet i grunnskolen i Trondheim og Bergen. Det har han gjort ved å sammenlikne grunnskolepoeng i 10. klasse gjennom 5 år. Han finner at Bergen kommer bedre ut enn Trondheim, til tross for at Trondhem har større lærertetthet enn Bergen. Forskjellen er svært klar; Bergen kommer klart best ut hvert eneste år, med en differans som varierer fra 0,6 til 1,5 grunnskolepoeng. Forskjellen er statistisk signifikant. Dermed får han sin yndlingstese bekreftet enda en gang. Når intervjueren spør: «Kan det tenkes at lærerne i Bergen gir bedre standpunktkarakterer enn lærerne i Trondheim?» svarer han: «Det er det jo ingen grunn til å tro!»

Men han trenger ikke «tro» noe som helst, for dette er det svært lett å finne ut! Alle sånne tall er lett tilgjengelig på Skoleporten.

Grunnskolepoeng består av to elementer: Eksamensresultater og standpunktkarakterer. Jeg har sett på eksamensresultatene gjennom 5 år i 9 forskjellige fag. I alle fag kommer de to byene forbløffende likt ut; ett år er Bergen litt bedre, og neste år er Trondheim ørlitt bedre. Dette gjelder i alle fag jeg har sett på. De små variasjonene den ene eller den andre vegen framstår som tilfeldige statistiske utslag.

I gjennomsnitt kommer Trondheim ørlitt bedre ut enn Bergen i engelsk muntlig, matte skriftlig, matte muntlig, norsk hovedfag – skriftlig, samt norsk sidemål. Til gjengjeld komme Bergen litt bedre ut i engelsk skriftlig, naturfag, norsk muntlig og samfunnsfag.

Når eksamensresultatene er så godt som like, og Bergen likevel kommer klart best ut i grunnskolepoeng, kan det bare skyldes en eneste ting: Nemlig at lærerne i Bergen gir vesentlig bedre standpunktkarakterer enn lærerne i Trondheim, i forhold til hvor godt elevene gjør det på eksamen.

Det er antakelig en god ide å praktisere målstyring i skolen, slik Høyre gjør i mange kommuner, der rektorene måles på resultatene i skolen. Men da må man måle elevenes resultater, ikke resultatet av lærernes karakterpraksis! Når rektor måles på grunnskolepoeng, veit hele skolen at de standpunktkarakterne som deles ut kan avgjøre hvilken vurdering både rektor og skolen får ved skoleårets slutt. Da oppfordres rektorene i realiteten til å selge strikk i metervis.

Helt galt blir det hvis lønn er direkte knyttet til hvor gode standpunktkarakterer skolen deler ut! Det blir nesten som å overlate lønnsfastsettelsen til den enkelte skoles egenvurdering.

Ja da, ja da: Jeg veit at rektorer, lektorer og alle andre skoleansatte har sin faglige integritet, og den er selvfølgelig lytefri. Derfor ville de jo ikke finne på ... og så videre.

Men rektorer er mennesker. Og som du veit, gode leser, finns det bare to helt feilfrie mennesker her i verden, og det er du og jeg. Alle andre har sine små feil og mangler. Menneskelige svakheter, som iblant får dem til å forveksle fellesgodene med egeninteressene. Det gjelder lektorer og lærere også, så utrulig det enn kan høres.

Thomas Nordahl har ikke vist at læringsutbytte er uavhengig av lærertetthet, for forskjellen i lærertetthet mellom Bergen og Trondheim er faktisk ganske liten. En ordentlig undersøkelse ville ha krevd at han gikk ned på den enkelte skole – gjerne det enkelte årstrinn også – , og fant ut hvordan læringsutbyttet varierte med lærertetthet, lærerkompetanse, foreldrenes sosioøkonomiske status i den enkelte skolekrets --- og så videre. Dette er ingen enkel sak; det er derfor de bruker statistikere til sånne undersøkelser, ikke bare pedagoger.

Og han har ikke vist at Bergenselevene har bedre læringsutbytte enn Trondheimselevene heller. Han har bare vist at de får mye bedre standpunktkarakterer. Vi kan jo spekulere på hvorfor det er slik. Men hvis du har en viss erfaring med målstyring i andre bransjer, så gjetter du fort på at grunnen henger sammen med måten skolene målstyres på. Høyre-politikere burde kanskje gjøre seg bedre kjent med hvordan sånt funker i næringslivet.

I sine eksterne oppdrag opptrer Nordahl stadig mer som en skoleideolog.



søndag 23. august 2015

Kommunesammenslåing og byråkrati


Du har sikkert hørt at hvis flere kommuner slås sammen, kan de spare noen sjefer og bli mer effektive. Den nye kommunen får bedre råd, og innbyggerne får bedre tjenester. Ikke sant?

Tenk om igjen! Følg meg gjennom et eksempel:

Tenk deg 8 like store kommuner. Hver kommune har en eiendomsavdeling på 9 personer, hvorav 1 leder. Hver av de 8 utførende tjener 400.0001. Lederen tjener 500.000. Da har hver vedlikeholdsavdeling lønnskostnader på 3,7 millioner. (8 ganger 400.000, pluss en ganger 500.000.) 8 kommuner har altså lønnskostnader til eiendomsavdelingene sine på tilsammen 29,6 millioner. (8 ganger 3,7 millioner.)

Så skal kommunene bli «robuste»2 og ta ut «synergier»! De blir slått sammen, og 8 eiendomsavdelinger blir 1 stor avdeling. Får vi færre ledere? Nei: Hver tidligere eiendomssjef blir områdesjef i sitt geografiske område. De sammenslåtte eiendomsavdelingene får en felles leder. Han (det er som regel en «han»!) er annenlinjeleder, så han tjener 700.000. - De sammenslåtte eiendomsavdelingene har nå lønnskostnader på tilsammen 30.3 millioner. (64 ganger 400.000, pluss 8 ganger 500.000, pluss en ganger 700.000.) Og de utfører akkurat den samme jobben som før ble gjort for 29,6 millioner.

Nei – ikke helt: Den nye organisasjonen må samordnes, ha samme måte å utføre oppgavene på. Det blir nødvendig med faste ledermøter, der de 8 områdesjefene og den nye eiendomssjefen drøfter felles utfordringer. Det tar en halv dag pr. uke for hver leder. Hver områdesjef har da igjen bare 4 1/2 dager pr. uke til å følge opp sine ansatte, fordele oppgaver og snakke med oppdragsgiverne, mot tidligere 5 dager. Vi har mistet i alt 4 arbeidsdager (8 ganger 1/2) i uka til å utføre fag- og personalledelse! Da må vi gjøre en organisasjonsendring. Vi kan enten ansette en koordinator som avlaster de 8 områdesjefene for rutineoppgaver så de får tilbake 1/2 arbeidsdag hver, eller vi kan dele eiendomsavdelingen i 9 områder i stedet for 8, og ansette en ny områdesjef. I begge tilfeller innfører vi et ekstra årsverk. Totale lønnskostnader er nå 30,8 millioner, mot 29,6 millioner før den store reformen.

Nå får vi gjort den samme jobben som før. Riktignok må alle viktige beslutninger og beskjeder gjennom to ledd, opp og ned, før det skjer noe, så slike ting tar dobbelt så lang tid som før. Vi har fått byråkratisering i stedet for effektivisering, og nettokostnaden er 1,2 millioner kroner.

Tuller jeg? Tilbring noen år i en større organisasjon – offentlig eller privat – før du påstår det. Det ligger i alle organisasjoners natur at de prøver å ekspandere: Hver sjef, stor eller liten, ønsker seg større territorium og flere medabeidere, og vil alltid ha gode grunner til det. «I et byråkrati vil arbeidsmengden alltid ekspandere til den fyller alle tilgjengelige ressurser», sier Parkinsons lov, og den står seg like godt i dag som i 19573. Kommuner skiller seg på ingen måte fra andre organiasjoner når det gjelder denne ekspansjonstrangen. I private bedrifter holdes byråkratiseringa til en viss grad i tøyler av risikoen for å gå konkurs. I en offentlig etat er denne risikoen bare teoretisk, så her skjer knoppskytinga mye raskere.

I 2007 ble de 271 kommunene i Danmark slått sammen til 98. De skulle bli mer effektive og billigere i drift, og det skulle bli mindre byråkrati. - Året etter var antall byråkrater økt med 1650, og tilhørende kostnader (justert for lønnsvekst) hadde økt med 920 millioner. En undersøkelse noen år seinere viste at politikere og byråkrater var godt fornøyd med kommunereformen, mens brukerne av de enkelte tjenestene var tildels svært misfornøyd.

Som gruppeleder i Gran Bygdeliste deltok jeg i styringsgruppa til prosjektet «Ny kommune», som utredet mulig sammenslåing av Gran og Lunner kommuner. Der prøvde jeg å fremme sånne resonnementer som disse. Men arbeidsgruppene som utredet forskjellige sider ved sammenslåing var dominert av politikere, byråkrater og saksbehandlere som helt fra starten gikk inn for sammenslåing, og utredet deretter. Motforestilingene ble ikke tatt særlig alvorlig, så konklusjonen var gitt på forhånd: Prosjektet anbefalte kommunesammenslåing så fort som praktisk mulig, og begge kommunestyrene anbefalte velgerne å stemme JA i høstens folkeavstemming.4

Folk som satser på en lederkarriere ønsker selvfølgelig å komme inn i en større organisasjon, der lederjobbene er flere og mulighetene større. Deres entusiasme er lett å forstå. Men den jevne velger, som må bære kostnaden i form av mer byråkrati og mindre tjenester, er nok litt mer innstilt på å høre på motforestillinger.

Det finnes sikkert kommuner som er for små til at de klarer å levere fullverdige tjenester. Gran og Lunner, med henholdsvis 14.000 og 7.000 innbyggere, er ikke to av disse kommunene. Og blir de først slått sammen, så får vi ingen angrefrist, slik vi har om vi sier NEI denne gangen.

Så det kommer i hvert fall jeg til å gjøre.


1Dette er et eksempel! Derfor tar jeg ikke med sosiale kostnader, kontorutgifter osv. Hvis du vil ha helt realistiske tall, kan du gange alle lønnsutgiftene med 1,5. Det endrer ingenting på konklusjonen.

2«Robust» er det motsatte av «grasil», som betyr smekker; slank. Vil Sanner virkelig ha mindre slanke kommuner?

3C. N. Parkinson: «Parkinson's Law, or The Persuit of Progress», 1957.

4Det arrangeres rådgivende folkeavstemming i begge kommuner. Politikerne ber altså velgerne om et råd. Samtidig fortelle de velgerne hva det rådet bør gå ut på! Jeg er ikke brått sikker på at det er særlig lurt hvis du faktisk ønsker et «Ja».

torsdag 6. august 2015

Kommunen vår er stor nok!


Jeg sitter i kommunestyret i Gran kommune, der jeg representerer Gran Bygdeliste. En viktig sak som skal avgjøres til høsten (etter rådgivende folkeavstemming) er hvorvidt Gran skal slås sammen med Lunner, til den nye storkommunen Hadeland kommune.

Bygdelista har gått inn for rådgivende folkeavstemming om kommunesammenslåing så lenge vi har eksistert. Vi har lovet at uansett hva resultatet blir, så vil vi følge velgernes råd. Derfor har vi to ganger fremmet forslag om slik avstemming. Begge gangene ble vi nedstemt av storkoalisjonen, Arbeiderpartiet og Høyre. Men etterhvert er det blitt politisk opportunt å gå inn for avstemming; derfor vedtok et enstemmig kommunestyre at det skal holdes rådgivende folkeavstemming sammen med kommunevalget.

Men storkoalisjonen fikk bare med seg Venstre og FrP på vedtaket om å anbefale velgerne å stemme JA. Altså: Kommunestyret ber om et råd fra velgerne, og gir samtidig velgerne råd om hva dette rådet bør gå ut på! Bygdelista, SP og SV stemte mot denne finurlige formen for rådspørring.

Bygdelista har ikke tatt stilling for eller mot sammenslåing. Det finnes nok både tilhengere og motstandere blant oss, og en del usikre. Men vi ønsker en grundig debatt om denne saken før avstemminga, og i den debatten kan hver av oss delta på fritt grunnlag.

Mange av oss har likevel en sunn skepsis mot iherdig dytting og påvirkning fra øvrigheta. Jo mer iherdig det dyttes, jo mer skeptiske blir vi, så lenge øvrigheta ikke klarer å gi oss noen god grunn til at vi skal gå dit vi blir dyttet. Denne skepsisen har vi med oss fra tidligere rådgivende folkavstemminger: I ettertid har det jo vist seg at velgerne var mer forutseende enn hele den politiske, byråkratiske og økonomiske eliten. Det kan radt vise seg å være tilfellet nå også.

Som gruppeleder i Bygdelista satt jeg i styringsgruppa til samarbeidsprosjektet «Ny kommune». I dette prosjektet fikk Gran og Lunner kommuner laget utredninger om forskjellige problemstillinger knyttet til mulig kommunesammenslåing: Tjenesteyting, samfunnsutvikling, demografi, økonomi, demokrati. Det kom fram mye interessant statistikk som vil gi nyttig grunnlag for politiske diskusjoner, uavhengig av om kommunene blir slått sammen. Men utredningene har ikke gitt oss klare og utvetydige argumenter for å slå sammen kommunene. I stedet har vi fått mange ulne vurderinger og antakelser; det vil si synsing: «Ved en totalvurdering finner vi at...» Og uten unntak konkluderer vurderingene med at kommunene bør slås sammen.

Vi visste jo at det ville bli konklusjonen. Prosjektet fulgte et vegkart fra Sanners departement, der poenget var å finne argumenter for sammenslåing. Og for å være sikre på at vi fant alle argumentene hadde departementet listet dem opp på forhånd. Med mild, men bestemt hånd ble vi ledet mot den konklusjonen statsråden ville ha av prosjektleder og rådgivere. Jeg fikk gehør for at motforestillinger også skulle utredes, og satte opp ei smørbrødliste over sånne betenkeligheter. Disse ble drøftet i skolestilform. I hvert tilfelle ble utredernes konklusjon at motforestillingene var reelle, men at de ble mer enn oppveid av fordelene.

Den som holder pennen har makta. Utrederne var folk fra de to kommunenes administrasjoner, og utredningene ble ført i pennen av positivt innstilte rådgivere. Den utvidete arbeidsgruppa var forsterket med to ordførere som åpenbart hadde bestemt seg på forhånd, men lot som om de ikke hadde det. Der satt det også to varaordførere som – trur jeg – var genuint usikre på hva de skulle ende opp med. Og som representanter for «opposisjonen» satt det to politikere som i lang tid har argumentert høgt og tydelig for kommunesammenslåing.

Men de avgjørende argumentene kom aldri. Det ble gjentatt i hver utredning at en sammenslått kommune ville bli mer «robust». Den ville også bli mer demokratisk, fordi det ville bli færre og flinkere politikere, og fordi de to kommunene ville slippe å samarbeide om barnevern og kulturskole. Og administrasjonen ville bli mer effektiv.

En større kommune ville også tiltrekke seg flere kompetente medarbeidere. Dette argumentet er sikkert reelt: En større organisasjon gir flere muligheter for en administrativ karriere, fordi den har flere lederstillinger og et høgere hierarki. Å ha vært kommunalsjef i Nittedal lyser nok klarere på CVen enn å ha vært kommunalsjef i Etnedal. Posten som ordfører eller varaordfører i en storkommune gir også et mye bedre springbrett for ambisiøse lokalpolitikere. Men for folk på golvet – læreren, sjukepleieren, hjelpepeieren – spiller mulighetene til lederkarrierer ingen rolle, for de har ikke tenkt seg den vegen. Tvert imot frykter mange at jo høgere pyramiden blir, jo vanskeligere blir det å bli hørt helt på toppen, der de viktige beslutningene blir tatt.

Følgende motforestillinger ble drøftet fordi jeg ba om det, men bare overflatisk: Større avstand mellom politikere og velgere. Større avstand til rådhuset for mange ansatte. Større avstand til rådhuset for mange innbyggere. Vanskeligere å finne fram til «rette vedkommende» i en større organisasjon. Mindre nærket mellom saksbehandlere og innbyggere. Dårligere lokalkunnskap hos mange beslutningsfattere. Og noen til.

Når det ikke viste seg mulig å få fram bedre og mer (jeg kan ikke dy meg!) robuste argumenter for sammenslåing enn dem vi har hørt i lang tid på forhånd, så sier jeg nei. Da trur jeg at stordriftsulempene overgår eventuelle fordeler. Det er en kjensgjerning at når en organisasjon blir større, så vokser byråkratiet mer enn antall ansatte. Tegn en organisasjonspyramide, så skjønner du hvorfor det er slik! Men pengesekken blir ikke større fordi om det blir flere ledere. Dermed må det skjæres ned på golvplanet, der tjenestene skal utføres. Derfor bør en organisasjon være stor nok til å dekke alle sine viktige oppgaver, men heller ikke større. Blir kommunen større, kan vi få flere høvdinger og færre indianere. Gode ledere er helt nødvendige hvis en organisasjon skal fungere. Men kommunen eksisterer for innbyggerne, ikke for å sikre karrieremulighetene til folk som vil bli ledere.

Derfor kommer jeg til å stemme NEI til sammenslåing. Men når saken kommer til kommunestyret etter valget, så kommer jeg til å stemme slik velgerne har bedt meg. Hvis de sørger for at jeg fortsatt sitter i kommunestyret, da.