Er Asle Toje norsk nok i kulturell forstand?

 

I enda et milelangt innlegg har Asle Toje enda en gang fortalt oss at han er blitt misforstått. ( https://e-avis.aftenposten.no/p/aftenposten/2026-01-14/a/mangfold-og-samhold/611/2080692/68952224 ) Og så leser jeg: «Skillet går mellom dem som ser fellesskap som et ansvar, og de som tror at mangfold kan erstatte fellesskap.»

Og dette begynte med en laaang kronikk der Toje som sitt viktigste poeng skrev: «Over 20 prosent av befolkningen i Norge har nå innvandrerbakgrunn. Svært mange er ikke norske i kulturell forstand.» Han underslo at over halvparten av disse er folk med bakgrunn fra Europa, USA, Canada, Australia, New Zealand – slik at bare 10 % av befolkningen er folk med bakgrunn fra Asia eller Afrika. Det er denne delen av befolkningen som stadig beskrives som et «problem», og som møter bevisste eller ubevisste forsøk på ekskludering – fra det daglige dryppet: «Hvor er du egentlig fra?» til den svært godt dokumenterte diskrimineringa i arbeidsmarkedet: Heter du Ali til fornavn, hjelper det ikke hvilke kvalifikasjoner du har; du blir ikke innkalt til intervju. Og blir du innkalt, får du ikke jobben. Det er disse 10 prosentene som stadig får beskjed på forskjellige måter om at egentlig hører de ikke til her. I hvert fall ikke som en del av det norske fellesskapet.

På den måten bidrar arbeidsgivere, skribenter og Hvermannsen til å skyve folk ut av fellesskapet. Og med sitt varselsskudd – svært mange er ikke norske i kulturell forstand – bidrar Toje også. Ikke bare gjennom at han sjøl uttrykker seg slik, men også gjennom at han misbruker sin tittel som «forsker» til å gi utsagnet ekstra god plass og ekstra god tyngde. Han burde heller ha undertegnet med «synser», for det han driver med – spalte opp og spalte ned – er i hvert fall ikke forskning. I tillegg insisterer han fortsatt på å omtale sine spaltemetere med synsing som «analyse». Dermed gir han et slags intellektuelt alibi til rasistene i kommentarfeltene og på sosiale medier: «Ser du? Forskningen viser jo at...» - og så videre.

Det er selvfølgelig ingen av Tojes opponenter som har hevdet noe så dumt som at «mangfold kan erstatte fellesskap». Men at Toje oppfatter og framstiller disse to substantivene som uforenlige motsetninger, viser at han ikke har tatt til seg noe særlig av motbøren han har fått. Det er jo svært mange som har uttrykt, på forskjellige måter, at fellesskapet bør klare å inkludere mangfoldet. Denne romsligheten inngår i det vi oppfatter som grunnverdiene her i landet.

Sånn har det ikke alltid vært: Samer, kvener, skogfinner og omstreifere er blitt «fornorsket» så det holder – sistnevnte ved tvangsassimilering, sterilisering, lobotomering og internering. Og etter krigen kunne utleiere i hovedstaden legge ut rubrikkannonser med tittelen: «Billett merket Ikke nordlending!». Men slikt har vi sluttet med; nå inngår det i den norske sjølforståelsen at både nordlendinger og andre folk bør bli integrert, ikke assimilert. Sjøl om enkelte synes de snakker og kler seg litt rart.

Utsagnet «Svært mange er ikke norske i kulturell forstand» bidrar til at folk som allerede er marginalisert kjenner seg enda litt mer marginalisert. Ekskludert. Det bidrar ikke nettopp til bedre integrering – eller ønske om integrering: «Det nytter jo ikke, uansett.» Da hjelper det ikke at Toje stadig påberoper seg å ha blitt «misforstått». Vi må anta at når forskeren sitter og synser, da reflekterer han i hvert fall litt over hvordan utsagnet kommer til å bli lest.

Vi må altså spørre oss: Bidrar Toje til å styrke det norske fellesskapet, eller bidrar han til det motsatte? Sagt med andre ord: Er han kulturelt norsk?

Sol eller "bio"? Om bruk og misbruk av areal - til glede for nye lesere

 

Dette innlegget la jeg først ut 11. mai 2017. Nå har jeg sett at det stadig får flere lesere, så jeg tenkte det kunne passe med ei oppgradering. Nå ser jeg at hvert eneste ord står seg like godt den da i dag, inklusive spådommen om at vi kommer til å passere togradersmålet med god fart oppover. Så jeg har ikke rettet ett eneste odr.

Bare to ting: 

1) Forrige gang dukket det opp flere kommentarer som enten ville prakke på meg billige lån, eller få meg rekruttert til bevegelsen "Illuminati". Disse kommentarene sparer jeg deg for her

2) Begrepet "det klimaindustrielle kompleks" ble brukt i Jens Stoltenbergs politiske sjølbiografi, og jeg rappet det fra ham. Det viser til hærskaren av skogeiere og andre finansinteresser som på død og liv skulle få ham til å støtte deres tilbud om "bioenergi" - dvs plankediesel. Han gjennonmskuet propagandaen deres, og det gjør jeg også.

Talspersonene for det klimaindustrielle kompleks arbeider utrettelig for at vi skal satse stort på «bio»energi. Sånne prosjekter går nesten alltid med dundrende underskudd hvis de skal stå på egne bein. Derfor trengs det store statlige tilskudd og påbud for å få dem i gang. Argumentene er enkle nok til at de får gjennomslag hos populistene i Venstre, som i snart fire år har holdt kronjuvelene til regjeringa i ei skruestikke i alle miljøsaker: «Bio»energi er fossilfri og dermed utslippsfri; dessuten blir det jo slutt på fossilene en gang, og vi må bygge opp produksjon av alternativ energi i god tid før det skjer. Her kan Norge være tidlig ute; vi kan skape store, grønne, verdensledende produksjonsmiljøer – osv. Argumentene treffer midt i blinken i det grønne ordskiftet. Ikke rart at Elvestuen lar seg begistre!

Det er, som alltid, på sin plass å regne litt. 

La oss et øyeblikk, for argumentets skyld, godta den populære misforståelsen at «bio»energi ikke gir fra seg CO2. Det gjør den jo, som du veit, og i mange tilfeller er utslippene mye større enn ved bruk av «fossil» energi. Men kunne ei storstilt satsing på «bio»energi og -drivstoff forsvares hvis fiksjonen om utslippsfri energi var sann?

Den mest effektive måten å produsere "bio"drivstoff på her i landet er antakelig å dyrke oljevekster. Høstraps, f eks, kan realistisk gi ca 100 liter diesel pr. dekar pr. år, ifølge Bioforsk og andre. Pluss minus noen prosent.

100 liter diesel gir en energimengde på ca 1.000 kWt. (Dieselslukeren din som drikker 0,6 på mila, svir altså av 6 kWt på den samme strekningen, mens el-bilen til naboen nøyer seg med 2. Vinker og smiler til deg gjør han også, den slasken, der han glir forbi deg i bussfila.)

Vår kjølige, grønne jord befinner seg omtrent 150 millioner km fra Sola, og godt er det. Her ute stråler Sola med en effekt på 1365 W pr. kvadratmeter, vinkelrett på strålingsfluksen. Overflata av ei kule er som kjent 4 ganger tverrsnittet, så denne effekten jevner seg ut til et gjennomsnitt på ca 341 W pr. kvadratmeter jordoverflate. Dag ut og dag inn; år ut, år inn. Jorda har en albedo på ca 0,30, det vil si at ca 30 % av energien blir reflektert. Resten - 70 prosent, eller 240 W pr. kvadratmeter - blir absorbert og varmer opp overflata.

((I energibalanse stråles det ut akkurat like mye energi til verdensrommet i form av varmestråling som Jorda mottar. Som du veit, så hersker det ikke balanse akkurat nå: En økt drivhuseffekt fører til at jordoverflata ikke klarer å kvitte seg med alt. Derfor blir den varmere, og det kommer til å fortsette til varmestrålinga har økt så mye at vi når et nytt balansepunkt. Dette kalles global oppvarming. Og slik det ser ut nå, kommer vi til å ha passert togradersmålet lenge før vi er i balanse, "grønt ordskifte" eller ikke.))

Sahara mottar mer enn gjennomsnittet på 240 W. Her på 60 grader nord mottar vi mindre. Men ikke uhorvelig mye mindre: Det jevner seg ut til ca 200 W pr kvadratmeter, når en husker at vinkelen mot Sola er mye guntigere om sommeren. Et svært konservativt anslag sier at et solpanel greier å utnytte 15 % av dette. Det gir en effekt på 30 W/m2, eller 30 kW/dekar. I løpet av ett år blir det ca 263.000 kWt. Gang ut sjøl, hvis du ikke trur meg!

Altså 263 ganger så mye som om vi dyrker "bio"diesel på samme dekar. Så hvis du låner meg fire kvadratmeter av rapsåkeren din, kan jeg produsere mer energi på disse fire enn du greier å dyrke på de resterende 996.

I tillegg: Dieselen du dyrker kan enten fylles på tanken til en eksplosjonsmotor som bare utnytter 30 % av energien, eller den kan brukes til å fyre et kraftverk, hvor 40 % utnyttes. Resten går opp i røyk. Energien fra solpanelet, derimot, foreligger allerede som elektrisitet.

Tilsvarende beregninger kan gjøres for "bio"etanol, dvs sprit, som dessuten har den stusslige egenskapen at en tredjedel av CO2-utslippet har skjedd FØR det kommer en dråpe på tanken. Det skjer fordi spriten («bio» eller ikke!) framstilles ved bruk av en teknologi som er godt kjent i noe mindre skala her på flatbygda. Det er disse CO2-utslippene som sier "plupp plupp" på ballongen, og som trekker til seg bananfluer i store skarer, til stor frust for enhver hjemmeprodusent.

Diesel kan riktignok lagres. Inntil videre er det et problem for el-produsenter. Men lagringsteknologi – stadig kraftigere og bedre batterier – forbedres stadig, og i verste fall kan elekrisiteten brukes til å produsere hydrogen. DEN kan lagres til seinere bruk, akkurat som diesel.

Konklusjon: "Bio"drivstoff KAN IKKE konkurrere, av helt grunnleggende årsaker: Det er mye mer effektivt å fange solenergien direkte enn å la den gå gjennom mange ineffektive ledd, fra fotosyntese via foredling til tank. Solceller blir mer og mer effektive, og billigere og billigere. - Sola blir ikke borte med det første, og det kommer ingen nye energikilder i overskuelig framtid som NÆRMER seg dens effektivitet. I hvert fall så lenge vi ser bort fra atomkraft.

Gløm «bio»energien! Bruk ØRLITT av arealet her i landet – vi har en god del å ta av – til å produsere solenergi. Dyrkbar jord bør brukes til å lage mat, og dyrkbar skog bør brukes til å lage trevirke. Blir det noe landbruks- og jordbruksareal til overs (og det blir det!), så kan naturen få ta det tilbake og gi seg til å gjenskape de artsrike urskogene som fantes for noen få tusen år sia. Vi trenger denne artsrikdommen – og skal den gjenskapes, må vi gjøre det før artene er utryddet.

Og matolje eller treflis på tanken trenger vi IKKE.

Synsere i Aftenpotten: Asle Toje & Co

 

Nå har nesten hele nomenklaturaen – sjiktet av rikssynsere som alltid har full tilgang til NRK og de store avisene – skrevet og snakket om Asle Toje og ordgrauten hans. (Jeg sa «nesten hele», for vi venter fortsatt på Kjetil Rolness og Sanna Saroma. De dukker nok opp. Da kommer førstnevnte til å forklare at politikere driter i velgerne sine, og sistnevnte kommer til å fastslå at norskinger avskyr flinke folk, særlig utlendinger.)

Hvis minnet ditt strekker seg helt tilbake til dagen før «Grevinnen og hovmesteren», erindrer du kanskje at Tojes ordgraut besto av store klumper endrings- og fremmedfrykt, spedd ut med en saus av svulstige selvfølgeligheter: «Vi lever i en tid som helst vil glemme. Nettopp derfor skal vi huske – ikke for å vende fremtiden ryggen, men for å kjenne oss selv. Og kanskje er det slik nasjoner overlever: i språket, i minnet, i de små daglige handlingene som sier stille, men bestemt: Vi er her ennå.» Innimellom beklager han seg over at nær 20 % av befolkningen har «innvandrerbakgrunn», uten å nevne at det gjelder også noe av det norskeste vi har, nemlig kongefamilien. (Den samme familien preges forøvrig også gjennom flere ledd av et fenomen som nå forbys fordi det anses som «unorsk» og dessuten er utbredt blant norskpakistanere, nemlig søskenbarnekteskap.) Så sjonglerer han med en metafor om nasjonen som organisme, og bruker denne metaforen til å avgrense adgangen til nasjonen. Han sier ingenting om hvor han sjøl befinner seg i denne organismen, men jeg gjetter på at det må være i huet. I hvert fall ikke i den andre enden.

Han beklager seg: «Enhetskulturen har snart gått tapt. Over 20 prosent av befolkningen i Norge har nå innvandrerbakgrunn. Svært mange er ikke norske i kulturell forstand.» Derfor vil han «stille målbare krav til integrering og oppførsel, belønne patriotisme i kultur og utdanning».

Statistikk fra arbeidslivet viser at folk med «fremmedkulturell» bakgrunn eller navn blir systematisk diskriminert: De blir ikke innkalt til intervju, i motsetning til norskinger med tilsvarende kvalifikasjoner. Og blir de innkalt, er sjansen mindre til å få jobben enn om de hadde vært «ordentlig norske». De fleste anser denne tendensen som et problem; noe som hindrer god integrering i samfunnet. Men Toje vil «belønne patriotisme», og det framgår av teksten hans at patriot kan man ikke være hvis man ikke tilhører nasjonen på årntli.

Under en svensk valgdebatt ble politikerne konfrontert med den samme tendensen i Sverige: Det er vanskeligere for folk med innvandrerbakgrunn å slippe inn enn for vanlige svensker. Politikerne var enige om at dette problemet måtte løses for å få til bedre integrering. Men ikke Jimmy Åkesson! «De ser att de inte hör hemma här», sa han. - Slik bidrar både Jimmy Åkesson og Asle Toje til å styrke minoritetenes utenforskap.

Og sannelig trekker han veksler på J D Vance og USAs nye «sikkerhetsstrategi» også. «USAs advarsel om Europas forestående «sivilisasjonskollaps»: Har de rett?»

Forskeren Toje har kanskje ikke særlig sans for dokumentasjon, statistikk og sånt. Men jeg har hentet noen tall fra nettet, blant annet disse:

• USA har en årlig drapsrate på 6,4 pr 100.000 innbyggere. I EU er tallet 2.

• USA har 22 dødsfall i svangerskap pr 100.000. EU har 7.

• I USA er 40 % av befolkningen overvektige – i EU er tallet 20 %.

• I USA utgjør fengselsbefolkningen 531 av 100.000. I EU er tallet 111.

• I USA er årlig antall trafikkdrepte 13,8 pr 100.000. I EU er tallet 4,6.

• I USA er overdosedødsfall pr år 31 pr 100.000 innbyggere. I EU er tallet under 3.

• Barnedødeligheten i USA er 5,4 pr 1000 fødte. I EU er tallet 3,3.

• Forventet levealder i USA er 76 år, mot 81 år i EU.

Og så videre. For ordens skyld: Etter nesten alle disse parametrene kommer Norge enda bedre ut enn EU – sjekk sjøl. Så hvis tallene i EU og Norge indikerer sivilisasjonskollaps, hva indikerer de da for USA?

Jeg finner det naturlig å gripe til det gamle ordtaket: Det var sannelig rette ræva som feis, ja. Og så lurer jeg fælt på hvordan Toje trur at «kritikken» fra Vance og USA bidrar til å styrke hans egen argumentasjon om forestående kollaps.

Toje har laget en lapskaus av like deler reaksjonær elitisme og Untergang des Abendlandes, samt (sia han legger slik vekt på fornemmelser, stemninger og sånt) en ubehagelig dunst av Blut und Boden. Og Toje ville ikke være Toje uten en passelig mengde name-dropping – navn som nevnes i forbifarten. Han henter ingen argumenter fra dem, men de viser i hvert fall hvor belest han er: Rudolf Kjellén, Ernest Renan – og i seinere tilsvar i den nesten uendelige føljetongen: Aristoteles, Tocqueville, Weber.

Toje lever, liksom jeg, i en verden som er fundamentalt forandret fra den han vokste opp i. Vi har gjennomlevd ikke bare én revolusjon i levemåte, ideer og holdninger, men flere. Vi nyter en levestandard som er mye høgere enn foreldregenerasjonens levestandard. Vi har et mye høgere forbruk enn noen tidligere generasjon. Vi reiser med den største selvfølgelighet rundt i verden med fly. Vi skriver innlegg på en PC, vi har mobiler som tyter over av apper, vi betaler regninger elektronisk. Vi har ikke rørt en mynt på flere måneder. Toje er sikkert gourmet og spiser utsøkte middager på fornemme restauranter, men han glefser nok i seg en kebab eller en pizza innimellom også. Vi kan velge mellom hundre fjernsynsprogrammer med nyheter og skrålende reklame fra fjern og nær, og titusenvis av podkaster med ufattelig mye ræl. Vi kan bruke nettjenester som oversetter fra koreansk, koptisk og kaudervelsk og tilbake igjen. Med andre tjenester kan vi tegne karikaturer eller samle info til milelange kronikker i Aftenpotten.

Det var en stor dag i Lia (et småbruk innpå Veståsen, forlengst nedlagt) da de omsider fikk innlagt strøm. Hos besteforeldrene mine hadde de vippe – når forbruket passerte et visst (beskjedent) nivå, ble strømmen skrudd av. Skulle jeg ringe hjem, måtte jeg gå til Toverud kraftstasjon og låne telefon der. Som tenåring jublet jeg over sølvsuperen til morfar: Der kunne jeg ta inn både sjømannsradioen og Sveriges P2 og høre popmusikk uten skurring.

Jeg hadde treski med kandaharbindinger og brukte å slite ut ett par i sesongen (det brukte å være både is og snø om vinteren). Foreldrene mine hadde den første maskindassen i skolekretsen, og kameratene mine kom for å se på vidunderet når jeg spylte ned. Far min hadde en av de første privatbilene i Vestre Gran. Fartsgrensa over Steinsletta var 60 km/t, og det var greit nok, for Morrisen gikk ikke raskere heller. Arbeidsuka var 48 timer. Da den ble satt ned til 45, kom far tidlig hjem på lørdagen, sånn at han kunne kjøre oss til badestranda om sommeren.

Både mor og far vokste opp på småbruk i steinurene på Vestsida, med noenogtjue mål dyrket mark. Hest, noen få kuer, et par griser, sauer, høner. Hvert av disse småbrukene fødde en familie på seks-sju personer. Prøv det i dag.

Omtrent alle endringene er kommet utenfra. De aller fleste er kommet fordi folk utenfra har ført dem hit. Det siste hundreåret har medført større endringer i folks liv og hverdag her i landet enn noe tidligere århundre. Vi er i en helt annen verden – og likevel er vi (minst) like norske som den gangen. Nei, skøyte-VM samler ikke titusener på Bislet lenger, dessverre. Men ta en titt på publikum under en kvalik-kamp på Ullevål, og hør på brølet. Jeg trur du vil slite med å plukke ut de melaninrike tilskuerne som ikke er «norske» nok.

Og når Toje en vakker dag kommer på sjukehjemmet fordi han ikke husker sitt eget navn lenger, blir han ganske sikkert tørket der hvor sola aldri skinner av ei dame med skaut – ei dame som antakelig ikke inngår i hans forestilling om «nasjonen». Da er det jo fint at hun og andre som henne fortsatt er her og bygger landet, for ellers ville ingen komme og tørke ham eller skifte bleier på ham.

For 100 år sia reiste frenologen Hans Andreas Tandberg rundt med måleverktøyet sitt og delte folk inn i langskaller og rundskaller. Størst forekomst av langskaller fant han oppover Gudbrandsdalen, og det er jo rimelig; der var jo de fleste høgreiste, blonde og blåøyde også. Kjernesunne germanere, med andre ord. I geografiboka for folkeskolen som mor mi hadde sto det om de ville innfødte i Australia: Australnegrene er et tilbakestående, utdøende folkeslag, og de fleste lever i urskogen i nord, sto det. Nå sitter Asle Toje som kulturell frenolog og vurderer hvem som er norsk nok til å være med i den norske nasjonen.

Vi trenger disse damene med skaut her i landet. Jeg har større tvil når det gjelder nytten av enkelte kronikkforfattere. Men storsinnet som jeg er, så har jeg tvilt meg fram til å unne de sistnevnte også en plass helt i periferien av den norske nasjonen.