Er Asle Toje norsk nok i kulturell forstand?

 

I enda et milelangt innlegg har Asle Toje enda en gang fortalt oss at han er blitt misforstått. ( https://e-avis.aftenposten.no/p/aftenposten/2026-01-14/a/mangfold-og-samhold/611/2080692/68952224 ) Og så leser jeg: «Skillet går mellom dem som ser fellesskap som et ansvar, og de som tror at mangfold kan erstatte fellesskap.»

Og dette begynte med en laaang kronikk der Toje som sitt viktigste poeng skrev: «Over 20 prosent av befolkningen i Norge har nå innvandrerbakgrunn. Svært mange er ikke norske i kulturell forstand.» Han underslo at over halvparten av disse er folk med bakgrunn fra Europa, USA, Canada, Australia, New Zealand – slik at bare 10 % av befolkningen er folk med bakgrunn fra Asia eller Afrika. Det er denne delen av befolkningen som stadig beskrives som et «problem», og som møter bevisste eller ubevisste forsøk på ekskludering – fra det daglige dryppet: «Hvor er du egentlig fra?» til den svært godt dokumenterte diskrimineringa i arbeidsmarkedet: Heter du Ali til fornavn, hjelper det ikke hvilke kvalifikasjoner du har; du blir ikke innkalt til intervju. Og blir du innkalt, får du ikke jobben. Det er disse 10 prosentene som stadig får beskjed på forskjellige måter om at egentlig hører de ikke til her. I hvert fall ikke som en del av det norske fellesskapet.

På den måten bidrar arbeidsgivere, skribenter og Hvermannsen til å skyve folk ut av fellesskapet. Og med sitt varselsskudd – svært mange er ikke norske i kulturell forstand – bidrar Toje også. Ikke bare gjennom at han sjøl uttrykker seg slik, men også gjennom at han misbruker sin tittel som «forsker» til å gi utsagnet ekstra god plass og ekstra god tyngde. Han burde heller ha undertegnet med «synser», for det han driver med – spalte opp og spalte ned – er i hvert fall ikke forskning. I tillegg insisterer han fortsatt på å omtale sine spaltemetere med synsing som «analyse». Dermed gir han et slags intellektuelt alibi til rasistene i kommentarfeltene og på sosiale medier: «Ser du? Forskningen viser jo at...» - og så videre.

Det er selvfølgelig ingen av Tojes opponenter som har hevdet noe så dumt som at «mangfold kan erstatte fellesskap». Men at Toje oppfatter og framstiller disse to substantivene som uforenlige motsetninger, viser at han ikke har tatt til seg noe særlig av motbøren han har fått. Det er jo svært mange som har uttrykt, på forskjellige måter, at fellesskapet bør klare å inkludere mangfoldet. Denne romsligheten inngår i det vi oppfatter som grunnverdiene her i landet.

Sånn har det ikke alltid vært: Samer, kvener, skogfinner og omstreifere er blitt «fornorsket» så det holder – sistnevnte ved tvangsassimilering, sterilisering, lobotomering og internering. Og etter krigen kunne utleiere i hovedstaden legge ut rubrikkannonser med tittelen: «Billett merket Ikke nordlending!». Men slikt har vi sluttet med; nå inngår det i den norske sjølforståelsen at både nordlendinger og andre folk bør bli integrert, ikke assimilert. Sjøl om enkelte synes de snakker og kler seg litt rart.

Utsagnet «Svært mange er ikke norske i kulturell forstand» bidrar til at folk som allerede er marginalisert kjenner seg enda litt mer marginalisert. Ekskludert. Det bidrar ikke nettopp til bedre integrering – eller ønske om integrering: «Det nytter jo ikke, uansett.» Da hjelper det ikke at Toje stadig påberoper seg å ha blitt «misforstått». Vi må anta at når forskeren sitter og synser, da reflekterer han i hvert fall litt over hvordan utsagnet kommer til å bli lest.

Vi må altså spørre oss: Bidrar Toje til å styrke det norske fellesskapet, eller bidrar han til det motsatte? Sagt med andre ord: Er han kulturelt norsk?

Sol eller "bio"? Om bruk og misbruk av areal - til glede for nye lesere

 

Dette innlegget la jeg først ut 11. mai 2017. Nå har jeg sett at det stadig får flere lesere, så jeg tenkte det kunne passe med ei oppgradering. Nå ser jeg at hvert eneste ord står seg like godt den da i dag, inklusive spådommen om at vi kommer til å passere togradersmålet med god fart oppover. Så jeg har ikke rettet ett eneste odr.

Bare to ting: 

1) Forrige gang dukket det opp flere kommentarer som enten ville prakke på meg billige lån, eller få meg rekruttert til bevegelsen "Illuminati". Disse kommentarene sparer jeg deg for her

2) Begrepet "det klimaindustrielle kompleks" ble brukt i Jens Stoltenbergs politiske sjølbiografi, og jeg rappet det fra ham. Det viser til hærskaren av skogeiere og andre finansinteresser som på død og liv skulle få ham til å støtte deres tilbud om "bioenergi" - dvs plankediesel. Han gjennonmskuet propagandaen deres, og det gjør jeg også.

Talspersonene for det klimaindustrielle kompleks arbeider utrettelig for at vi skal satse stort på «bio»energi. Sånne prosjekter går nesten alltid med dundrende underskudd hvis de skal stå på egne bein. Derfor trengs det store statlige tilskudd og påbud for å få dem i gang. Argumentene er enkle nok til at de får gjennomslag hos populistene i Venstre, som i snart fire år har holdt kronjuvelene til regjeringa i ei skruestikke i alle miljøsaker: «Bio»energi er fossilfri og dermed utslippsfri; dessuten blir det jo slutt på fossilene en gang, og vi må bygge opp produksjon av alternativ energi i god tid før det skjer. Her kan Norge være tidlig ute; vi kan skape store, grønne, verdensledende produksjonsmiljøer – osv. Argumentene treffer midt i blinken i det grønne ordskiftet. Ikke rart at Elvestuen lar seg begistre!

Det er, som alltid, på sin plass å regne litt. 

La oss et øyeblikk, for argumentets skyld, godta den populære misforståelsen at «bio»energi ikke gir fra seg CO2. Det gjør den jo, som du veit, og i mange tilfeller er utslippene mye større enn ved bruk av «fossil» energi. Men kunne ei storstilt satsing på «bio»energi og -drivstoff forsvares hvis fiksjonen om utslippsfri energi var sann?

Den mest effektive måten å produsere "bio"drivstoff på her i landet er antakelig å dyrke oljevekster. Høstraps, f eks, kan realistisk gi ca 100 liter diesel pr. dekar pr. år, ifølge Bioforsk og andre. Pluss minus noen prosent.

100 liter diesel gir en energimengde på ca 1.000 kWt. (Dieselslukeren din som drikker 0,6 på mila, svir altså av 6 kWt på den samme strekningen, mens el-bilen til naboen nøyer seg med 2. Vinker og smiler til deg gjør han også, den slasken, der han glir forbi deg i bussfila.)

Vår kjølige, grønne jord befinner seg omtrent 150 millioner km fra Sola, og godt er det. Her ute stråler Sola med en effekt på 1365 W pr. kvadratmeter, vinkelrett på strålingsfluksen. Overflata av ei kule er som kjent 4 ganger tverrsnittet, så denne effekten jevner seg ut til et gjennomsnitt på ca 341 W pr. kvadratmeter jordoverflate. Dag ut og dag inn; år ut, år inn. Jorda har en albedo på ca 0,30, det vil si at ca 30 % av energien blir reflektert. Resten - 70 prosent, eller 240 W pr. kvadratmeter - blir absorbert og varmer opp overflata.

((I energibalanse stråles det ut akkurat like mye energi til verdensrommet i form av varmestråling som Jorda mottar. Som du veit, så hersker det ikke balanse akkurat nå: En økt drivhuseffekt fører til at jordoverflata ikke klarer å kvitte seg med alt. Derfor blir den varmere, og det kommer til å fortsette til varmestrålinga har økt så mye at vi når et nytt balansepunkt. Dette kalles global oppvarming. Og slik det ser ut nå, kommer vi til å ha passert togradersmålet lenge før vi er i balanse, "grønt ordskifte" eller ikke.))

Sahara mottar mer enn gjennomsnittet på 240 W. Her på 60 grader nord mottar vi mindre. Men ikke uhorvelig mye mindre: Det jevner seg ut til ca 200 W pr kvadratmeter, når en husker at vinkelen mot Sola er mye guntigere om sommeren. Et svært konservativt anslag sier at et solpanel greier å utnytte 15 % av dette. Det gir en effekt på 30 W/m2, eller 30 kW/dekar. I løpet av ett år blir det ca 263.000 kWt. Gang ut sjøl, hvis du ikke trur meg!

Altså 263 ganger så mye som om vi dyrker "bio"diesel på samme dekar. Så hvis du låner meg fire kvadratmeter av rapsåkeren din, kan jeg produsere mer energi på disse fire enn du greier å dyrke på de resterende 996.

I tillegg: Dieselen du dyrker kan enten fylles på tanken til en eksplosjonsmotor som bare utnytter 30 % av energien, eller den kan brukes til å fyre et kraftverk, hvor 40 % utnyttes. Resten går opp i røyk. Energien fra solpanelet, derimot, foreligger allerede som elektrisitet.

Tilsvarende beregninger kan gjøres for "bio"etanol, dvs sprit, som dessuten har den stusslige egenskapen at en tredjedel av CO2-utslippet har skjedd FØR det kommer en dråpe på tanken. Det skjer fordi spriten («bio» eller ikke!) framstilles ved bruk av en teknologi som er godt kjent i noe mindre skala her på flatbygda. Det er disse CO2-utslippene som sier "plupp plupp" på ballongen, og som trekker til seg bananfluer i store skarer, til stor frust for enhver hjemmeprodusent.

Diesel kan riktignok lagres. Inntil videre er det et problem for el-produsenter. Men lagringsteknologi – stadig kraftigere og bedre batterier – forbedres stadig, og i verste fall kan elekrisiteten brukes til å produsere hydrogen. DEN kan lagres til seinere bruk, akkurat som diesel.

Konklusjon: "Bio"drivstoff KAN IKKE konkurrere, av helt grunnleggende årsaker: Det er mye mer effektivt å fange solenergien direkte enn å la den gå gjennom mange ineffektive ledd, fra fotosyntese via foredling til tank. Solceller blir mer og mer effektive, og billigere og billigere. - Sola blir ikke borte med det første, og det kommer ingen nye energikilder i overskuelig framtid som NÆRMER seg dens effektivitet. I hvert fall så lenge vi ser bort fra atomkraft.

Gløm «bio»energien! Bruk ØRLITT av arealet her i landet – vi har en god del å ta av – til å produsere solenergi. Dyrkbar jord bør brukes til å lage mat, og dyrkbar skog bør brukes til å lage trevirke. Blir det noe landbruks- og jordbruksareal til overs (og det blir det!), så kan naturen få ta det tilbake og gi seg til å gjenskape de artsrike urskogene som fantes for noen få tusen år sia. Vi trenger denne artsrikdommen – og skal den gjenskapes, må vi gjøre det før artene er utryddet.

Og matolje eller treflis på tanken trenger vi IKKE.

Synsere i Aftenpotten: Asle Toje & Co

 

Nå har nesten hele nomenklaturaen – sjiktet av rikssynsere som alltid har full tilgang til NRK og de store avisene – skrevet og snakket om Asle Toje og ordgrauten hans. (Jeg sa «nesten hele», for vi venter fortsatt på Kjetil Rolness og Sanna Saroma. De dukker nok opp. Da kommer førstnevnte til å forklare at politikere driter i velgerne sine, og sistnevnte kommer til å fastslå at norskinger avskyr flinke folk, særlig utlendinger.)

Hvis minnet ditt strekker seg helt tilbake til dagen før «Grevinnen og hovmesteren», erindrer du kanskje at Tojes ordgraut besto av store klumper endrings- og fremmedfrykt, spedd ut med en saus av svulstige selvfølgeligheter: «Vi lever i en tid som helst vil glemme. Nettopp derfor skal vi huske – ikke for å vende fremtiden ryggen, men for å kjenne oss selv. Og kanskje er det slik nasjoner overlever: i språket, i minnet, i de små daglige handlingene som sier stille, men bestemt: Vi er her ennå.» Innimellom beklager han seg over at nær 20 % av befolkningen har «innvandrerbakgrunn», uten å nevne at det gjelder også noe av det norskeste vi har, nemlig kongefamilien. (Den samme familien preges forøvrig også gjennom flere ledd av et fenomen som nå forbys fordi det anses som «unorsk» og dessuten er utbredt blant norskpakistanere, nemlig søskenbarnekteskap.) Så sjonglerer han med en metafor om nasjonen som organisme, og bruker denne metaforen til å avgrense adgangen til nasjonen. Han sier ingenting om hvor han sjøl befinner seg i denne organismen, men jeg gjetter på at det må være i huet. I hvert fall ikke i den andre enden.

Han beklager seg: «Enhetskulturen har snart gått tapt. Over 20 prosent av befolkningen i Norge har nå innvandrerbakgrunn. Svært mange er ikke norske i kulturell forstand.» Derfor vil han «stille målbare krav til integrering og oppførsel, belønne patriotisme i kultur og utdanning».

Statistikk fra arbeidslivet viser at folk med «fremmedkulturell» bakgrunn eller navn blir systematisk diskriminert: De blir ikke innkalt til intervju, i motsetning til norskinger med tilsvarende kvalifikasjoner. Og blir de innkalt, er sjansen mindre til å få jobben enn om de hadde vært «ordentlig norske». De fleste anser denne tendensen som et problem; noe som hindrer god integrering i samfunnet. Men Toje vil «belønne patriotisme», og det framgår av teksten hans at patriot kan man ikke være hvis man ikke tilhører nasjonen på årntli.

Under en svensk valgdebatt ble politikerne konfrontert med den samme tendensen i Sverige: Det er vanskeligere for folk med innvandrerbakgrunn å slippe inn enn for vanlige svensker. Politikerne var enige om at dette problemet måtte løses for å få til bedre integrering. Men ikke Jimmy Åkesson! «De ser att de inte hör hemma här», sa han. - Slik bidrar både Jimmy Åkesson og Asle Toje til å styrke minoritetenes utenforskap.

Og sannelig trekker han veksler på J D Vance og USAs nye «sikkerhetsstrategi» også. «USAs advarsel om Europas forestående «sivilisasjonskollaps»: Har de rett?»

Forskeren Toje har kanskje ikke særlig sans for dokumentasjon, statistikk og sånt. Men jeg har hentet noen tall fra nettet, blant annet disse:

• USA har en årlig drapsrate på 6,4 pr 100.000 innbyggere. I EU er tallet 2.

• USA har 22 dødsfall i svangerskap pr 100.000. EU har 7.

• I USA er 40 % av befolkningen overvektige – i EU er tallet 20 %.

• I USA utgjør fengselsbefolkningen 531 av 100.000. I EU er tallet 111.

• I USA er årlig antall trafikkdrepte 13,8 pr 100.000. I EU er tallet 4,6.

• I USA er overdosedødsfall pr år 31 pr 100.000 innbyggere. I EU er tallet under 3.

• Barnedødeligheten i USA er 5,4 pr 1000 fødte. I EU er tallet 3,3.

• Forventet levealder i USA er 76 år, mot 81 år i EU.

Og så videre. For ordens skyld: Etter nesten alle disse parametrene kommer Norge enda bedre ut enn EU – sjekk sjøl. Så hvis tallene i EU og Norge indikerer sivilisasjonskollaps, hva indikerer de da for USA?

Jeg finner det naturlig å gripe til det gamle ordtaket: Det var sannelig rette ræva som feis, ja. Og så lurer jeg fælt på hvordan Toje trur at «kritikken» fra Vance og USA bidrar til å styrke hans egen argumentasjon om forestående kollaps.

Toje har laget en lapskaus av like deler reaksjonær elitisme og Untergang des Abendlandes, samt (sia han legger slik vekt på fornemmelser, stemninger og sånt) en ubehagelig dunst av Blut und Boden. Og Toje ville ikke være Toje uten en passelig mengde name-dropping – navn som nevnes i forbifarten. Han henter ingen argumenter fra dem, men de viser i hvert fall hvor belest han er: Rudolf Kjellén, Ernest Renan – og i seinere tilsvar i den nesten uendelige føljetongen: Aristoteles, Tocqueville, Weber.

Toje lever, liksom jeg, i en verden som er fundamentalt forandret fra den han vokste opp i. Vi har gjennomlevd ikke bare én revolusjon i levemåte, ideer og holdninger, men flere. Vi nyter en levestandard som er mye høgere enn foreldregenerasjonens levestandard. Vi har et mye høgere forbruk enn noen tidligere generasjon. Vi reiser med den største selvfølgelighet rundt i verden med fly. Vi skriver innlegg på en PC, vi har mobiler som tyter over av apper, vi betaler regninger elektronisk. Vi har ikke rørt en mynt på flere måneder. Toje er sikkert gourmet og spiser utsøkte middager på fornemme restauranter, men han glefser nok i seg en kebab eller en pizza innimellom også. Vi kan velge mellom hundre fjernsynsprogrammer med nyheter og skrålende reklame fra fjern og nær, og titusenvis av podkaster med ufattelig mye ræl. Vi kan bruke nettjenester som oversetter fra koreansk, koptisk og kaudervelsk og tilbake igjen. Med andre tjenester kan vi tegne karikaturer eller samle info til milelange kronikker i Aftenpotten.

Det var en stor dag i Lia (et småbruk innpå Veståsen, forlengst nedlagt) da de omsider fikk innlagt strøm. Hos besteforeldrene mine hadde de vippe – når forbruket passerte et visst (beskjedent) nivå, ble strømmen skrudd av. Skulle jeg ringe hjem, måtte jeg gå til Toverud kraftstasjon og låne telefon der. Som tenåring jublet jeg over sølvsuperen til morfar: Der kunne jeg ta inn både sjømannsradioen og Sveriges P2 og høre popmusikk uten skurring.

Jeg hadde treski med kandaharbindinger og brukte å slite ut ett par i sesongen (det brukte å være både is og snø om vinteren). Foreldrene mine hadde den første maskindassen i skolekretsen, og kameratene mine kom for å se på vidunderet når jeg spylte ned. Far min hadde en av de første privatbilene i Vestre Gran. Fartsgrensa over Steinsletta var 60 km/t, og det var greit nok, for Morrisen gikk ikke raskere heller. Arbeidsuka var 48 timer. Da den ble satt ned til 45, kom far tidlig hjem på lørdagen, sånn at han kunne kjøre oss til badestranda om sommeren.

Både mor og far vokste opp på småbruk i steinurene på Vestsida, med noenogtjue mål dyrket mark. Hest, noen få kuer, et par griser, sauer, høner. Hvert av disse småbrukene fødde en familie på seks-sju personer. Prøv det i dag.

Omtrent alle endringene er kommet utenfra. De aller fleste er kommet fordi folk utenfra har ført dem hit. Det siste hundreåret har medført større endringer i folks liv og hverdag her i landet enn noe tidligere århundre. Vi er i en helt annen verden – og likevel er vi (minst) like norske som den gangen. Nei, skøyte-VM samler ikke titusener på Bislet lenger, dessverre. Men ta en titt på publikum under en kvalik-kamp på Ullevål, og hør på brølet. Jeg trur du vil slite med å plukke ut de melaninrike tilskuerne som ikke er «norske» nok.

Og når Toje en vakker dag kommer på sjukehjemmet fordi han ikke husker sitt eget navn lenger, blir han ganske sikkert tørket der hvor sola aldri skinner av ei dame med skaut – ei dame som antakelig ikke inngår i hans forestilling om «nasjonen». Da er det jo fint at hun og andre som henne fortsatt er her og bygger landet, for ellers ville ingen komme og tørke ham eller skifte bleier på ham.

For 100 år sia reiste frenologen Hans Andreas Tandberg rundt med måleverktøyet sitt og delte folk inn i langskaller og rundskaller. Størst forekomst av langskaller fant han oppover Gudbrandsdalen, og det er jo rimelig; der var jo de fleste høgreiste, blonde og blåøyde også. Kjernesunne germanere, med andre ord. I geografiboka for folkeskolen som mor mi hadde sto det om de ville innfødte i Australia: Australnegrene er et tilbakestående, utdøende folkeslag, og de fleste lever i urskogen i nord, sto det. Nå sitter Asle Toje som kulturell frenolog og vurderer hvem som er norsk nok til å være med i den norske nasjonen.

Vi trenger disse damene med skaut her i landet. Jeg har større tvil når det gjelder nytten av enkelte kronikkforfattere. Men storsinnet som jeg er, så har jeg tvilt meg fram til å unne de sistnevnte også en plass helt i periferien av den norske nasjonen.

Forskningen trenger flere statlige lotterier!

 

Nå har du nettopp fått skattekortet ditt. Hvis du har hatt flaks, har du altså sett at Stoltenberg nå har iverksatt det femårige skattelotteriet sitt (se https://kvernvold.blogspot.com/2025/06/stoltenbergs-skattelotteri.htmlb ). Hvis ikke, har du bare lest om det i avisen, sånn at du er sur fordi ikke du også ble trukket ut.

Allerede tidlig på 2030-tallet vil forskerne dermed kunne finne ut at noen heldige vinnere arbeider mer enn de ellers ville ha gjort, noen arbeider mindre, og noen arbeider like mye. De vil for eksempel finne ut at aleinemødre som sliter med husleia tar noen færre ekstravakter enn de måtte ha gjort uten denne gevinsten. Det ville det ikke ha vært mulig å finne ut uten et slikt gjennomgripende forsøk.

Jeg har altså tenkt meg om og stiller meg nå positiv til det statlige lotteriet med folks økonomi, så lenge spillet gjennomføres for å fremme forskningen. Jeg har også innsett at det finnes mange andre saksområder i samfunnet der det hersker uenighet, og der kreativ bruk av statslotteri kan hjelpe oss til å avdekke skjulte sammenhenger. Forskningen må kunne eksperimentere ikke bare med folks økonomi, men også med folks liv og helse. For i bunn og grunn er jo helse og økonomi to sider av samme sak.

For eksempel er det omstridt hva som tjener trafikksikkerheten best. Noen hevder at fartsbøter og andre straffereaksjoner bidrar til å få ned ulykkesstatistikken, og mer jo strengere de er. Andre meiner at bøter ikke hjelper det aller minste; det som trengs er bedre vegstandard, sier de. Jeg foreslår derfor et eksperiment som vil avklare saken en gang for alle: 100.000 bilførere trekkes ut av en uhildet person – for eksempel en AI – til å fritas for fartsbøter og andre straffereaksjoner i en femårsperiode. Disse 100.000 heldige får en anmerkning i førerkortet: «Fritas for fartsgrenser», står det. Når de vinkes inn av Torvald eller innhentes av en ulende blålysbil, kan de bare vise fram gullkortet, så blir de vinket videre av lovens lange armer. Etter fem år kan man telle opp: Hvor mange av de heldige har overlevd? - Hvis bøter og tapte førerkort ikke har noen virkning, må konklusjonen være å skrote hele strafferegimet. Det ville medføre en vesentlig lettelse for politiet, som kan konsentrere seg om å knipe butikknaskere.

En liknende usikkerhet gjør seg gjeldende i kriminalomsorgen. Det finnes kloke folk som meiner at strenge straffer ikke virker preventivt i det hele tatt, kanskje tvert imot. Andre meiner at det som trengs er strengere straffer for alt. Et eksperiment vil avklare spørsmålet en gang for alle: 100.000 personer trekkes ut og får utlevert et statlig dokument som bekrefter at de i en periode på fem år vil være fritatt for rettsforfølgelse i forbindelse med eventuelle drap, overgrep eller underslag over 1 million. Dokumentet kan legges inn som en app på mobilen. Etter fem år kan forskningen trekke en konklusjon: Bør mordere og voldtektsmenn straffes, eller er det best både for dem og for samfunnet at de får fortsette uhindret?

Bare fantasien setter grense for hvilke omstridte spørsmål som kan avklares ved kreativ bruk av statslotterier. For eksempel: Trenger vi egentlig fastleger? Kan bygningsloven avskaffes? Virker vaksinering etter hensikten? Hva er best ved beinmargskreft – medisinsk behandling eller helbredelse ved bønn? Og så videre.

Skal forskningen komme til bunns i komplekse spørsmål om samfunnet, må vi kunne gjennomføre slike sosiale eksperimenter. Vi må legge bort forestillingen om at like saker skal behandles likt fordi alle mennesker har de samme grunnleggende rettigheter. Likhet for loven er en illusjon uansett; vi veit jo at folk blir behandlet svært forskjellig, avhengig av hvem de er. I disse eksperimentene blir forskjellsbehandlinga systematisk og oversiktlig, til stor nytte for forskningen.

Vi må altså godta at rettigheter, liv og død ikke bare er spørsmål om statlig velvilje, men også om flaks. Her kan Norge plassere seg i forskninsgfronten på en måte som gir gjenlyd over hele verden.

Kanskje eksperimenter på befolkningen kan bli det vi skal leve av etter oljen! I hvert fall noen av oss.

Tybring-Gjeddes skolestil om Israels folkemord

 

Christian Tybring-Gjedde har skrevet en skolestil om Israel og Palestina. ( https://e-avis.aftenposten.no/p/aftenposten/2025-11-24/a/europas-rop-om-boikott-av-israel-er-et-skammens-teater/611/2046122/67678340 ) Den er i sin helhet basert på de vanlige kulepunktene fra presentasjonene til Netanyahus propagandamaskin og organisasjonen MIFF («Med Israel For Fred»). I fullt samsvar med denne oppskriften framstiller han alle krav om sanksjoner som uttrykk for «hat mot Israel», og avslutter med å antyde at Norge er blitt et «fyrtårn for antisemittisme».

«Aftenposten» mottar sikkert mange debattinnlegg om Israel og Palestina hver eneste dag. Det er grunn til å spørre hvorfor nettopp Tybring-Gjeddes propagandastunt anses som så viktig at det beslaglegger halvannen side av avisens debattplass. Er et kjent navn alt som skal til for å få plass til så mye propaganda?

Talepunktene er de vanlige: Bakteppet er den forferdelige terroraksjonen 7. oktober 2023, påstås det. Alt begynte denne dagen. Kritikken av Israel er «historieløs» fordi den ikke tar hensyn til Europas kollektive ansvar. Hamas bruker egen sivilbefolkning som menneskelige skjold, og har altså det egentlige ansvaret for at Israel tar livet av så mange kvinner og barn. (!)

Israel har regjering og forsvarsledelse i sentrum av Tel Aviv. Israel bruker altså sin egen sivilbefolkning som skjold mot fiendtlige droner?

Følgende historiske fakta blir alltid underslått av Netanyahus propagandister, deriblant Tybring-Gjedde: Det området vi kaller Palestina, som også omfatter Israel, har vært bebodd av et stort flertall palestinere gjennom mange århundrer. I tillegg har det vært noen minoriteter – kristne, drusere, jøder. Så historien om den nyeste krigen begynte ikke 7. oktober 2023. Den kan spores tilbake til Balfour-erklæringen 2. november 1917, da Storbritannias utenriksminister, Lord Balfour, i et brev til sin venn baron Rotschild ga Palestina til «det jødiske folk». Eller, slik sionistledere uttrykte det: «Et land uten folk til et folk uten land». Koloniherrer gjør det jo på denne måten: De fordeler landområder seg imellom og trekker streker på kartet, helt uavhengig av om det bor mennesker mellom strekene de tegner.

Men det landet som han så generøst «ga» til den sionistiske bevegelsen, på vegne av koloniherren Storbritannia, var jo slett ikke et land uten folk: Det bodde palestinere der, med like djupe historiske røtter i dette landet som sionistene påberopte seg. De drev handel, de hadde dyrket opp landet med frodige jorder og olivenlunder, de hadde byer og landsbyer. De hadde vært under forskjellige kolonimakters kontroll, men de hadde kunnet holde på med sitt, og ingen hadde satt seg fore å fordrive dem. De var et folk.

Tanken om å opprette en jødisk stat i det bibelske Israel var heller ikke ny: I 1898 sendte Theodor Herzl, grunnleggeren av sionismen, en delegasjon til Palestina for å undersøke denne muligheten. De sendte tilbake en kortfattet rapport: «Bruden er vakker, men hun har en mann allerede.»

Denne innvendingen brydde seinere sionistiske aktivister seg lite om: De organiserte en strøm av kolonister som reiste til Palestina. Denne strømmen ble til en foss under og særlig etter 2. verdenskrig, da nazistenes uhyrligheter ble kjent for all verden. Og i støtten og sympatien som dette skapte i Europa og USA ble palestinernes rett satt fullstendig til side – de fikk unngjelde for nazistenes herjinger.

De nye kolonistene opprettet militser og terrorgrupper som hadde én oppgave: Å fordrive palestinere, slik at kolonister fra Europa, Russland og USA kunne overta landet deres. Hele landsbyer ble massakrert hvis beboerne ikke rømte frivillig. I alt ca 750.000 mennesker ble drevet på flukt på denne måten. Av de 370 landsbyene og bosetningene som ble opprettet i det nye Israel, ble 350 opprettet der hvor palestinere tidligere hadde hatt sine bosetninger. (Kilde: Ilan Pappé: «The ethnic cleansing of Palestine».) Et flertall av de fordrevne rømte til Gazastripa. Der har etterkommerne deres levd innestengt til i dag, mange med drømmen om én gang å få komme hjem til eiendommen som hørte familien til. Den drømmen kan de glømme. Nå våger de bare å drømme om å få overleve én dag til.

Den 14. mai 1948 ble staten Israel opprettet med en av lederne for terroristene, David Ben-Gurion, som statsminister. En annen terroristleder, Menachim Begin, var pådriver. En tredje nasjonalhelt, Moshe Dayan, ledet en regulær hær som «skjøt på alt som rørte seg» og etterlot seg «lik av menn og kvinner, og selv barn lå strødd i gatene», ifølge en amerikansk journalist som fulgte framrykkinga.

Denne fordrivelsen – nakba – har palestinerne båret med seg som et nasjonalt traume. Dette traumet er blitt fornyet hver gang de opplever ny fordrivelse, ny annektering, som har foregått i rykk og napp hele tida fra statens opprettelse til i dag. Nå herjer kolonister fra Europa og USA omtrent som de vil på Vestbredden, hvor det daglig skjer nye overfall på palestinere: Landsbyer brennes, buskapen skytes, olivenlundene hogges ned. Nye kolonister rykker inn og etablerer flere ulovlige bosetninger på palestinsk land.

En av heltene til disse ekstremistene er Baruch Goldstein, en amerikaner som utvandret til Israel og bosatte seg på Vestbredden i 1983. I 1994 tok denne mannen på seg militæruniform, tok maskinpistolen sin under armen og spaserte inn i en moské under fredagsbønnen. Der rakk han å drepe 29 palestinere som var samlet til bønn og skade atskillig flere, før han ble overmannet og slått ihjel av resten av menigheten.

Statsråden for sikkerhet i Netanyahus regjering, Itamir Ben-Gvir, brukte å ha et fotografi av denne helten på kontoret sitt. Israel er fortsatt en okkupasjonsmakt på Vestbredden, med plikt til å ivareta sikkerheten til dem som befinner seg under okkupasjon, altså palestinerne, og den statsråden som har dette tunge ansvaret er Itamir Ben-Gvir, som sjøl har deltatt i bosetterraid mot palestinske landsbyer.

Vi kan altså fastslå at terrorisme og massedrap ikke nettopp er noe nytt i denne konflikten. Slike massedrap er det hovedsakelig Israel og deres forbundsfeller som har stått for. Den verste massakren fant sted 16. til 18. september 1982, da Israels forbundsfeller, falangistene i Libanon, drepte 3.000 palestinske flyktninger i flyktningeleirene Sabra og Shatila mens Israels regulære styrker holdt vakt, slik at falangistmilitsen kunne arbeide uforstyrret.

Jeg kan ikke gå gjennom hele den lange og blodige historien om Israels overgrep mot den palestinske befolkningen. Den som vil lese seg opp på hele forhistorien fram til 7. oktober 2023, kan begynne med Odd Karsten Tveits veldokumenterte bok «Palestina: Israels ran, vårt svik».

Det er formelt riktig som Tybring-Gjedde skriver at Israel «trakk seg ut» av Gaza i 2005. Men befolkningen har like fullt vært innesperret, underlagt en boycott som har hindret dem bl a i å reise fritt og utnytte de rike fiskeressursene utafor kysten, eller olje og gass på havbunnen – dette er rikdommer som Israel ønsker å utnytte sjøl, gjerne i kompaniskap med sin storebror i vest. Fra sitt folkerettslige fengsel har de samtidig kunnet se kibbutzene blomstre rundt landsbyene der deres foreldre eller besteforeldre bodde, på eiendommer som de i mange tilfeller fortsatt har nøkler og opprinnelige skjøter til. De anser fortsatt dette landet som okkupert, og de gjør fortsatt krav på retten til å vende hjem. Det er en rett som apartheidstaten Israel aldri kommer til å innrømme dem.

Terroraksjonen den 7. oktober var en krigsforbrytelse, og er blitt fordømt som nettopp det av hele det internasjonale samfunnet. Men den bleikner fullstendig mot den massive hevnen som Israel har tatt over hele befolkningen hver eneste dag etterpå. Av de ca 1200 drepte den 7. oktober var minst 200 militært personell, og en andel – uvisst hvor stor – av de øvrige ble drept av paniske israelske motangrep. Men hvis forholdstallet på 5 mot 1 drepte sivile kontra drepte militære er uakseptabelt, hvor stort forholdstall vil Tybring-Gjedde godta på Gaza? Av de mer enn (sannsynligvis langt mer enn) 70.000 drepte på Gaza, hvor mange stridende kjenner han til, mellom alle kvinnene, barna, gamle, uføre og helt alminnelige menn?

Tybring-Gjedde påberoper seg, på Israels vegne, at de fører en «eksistensiell krig». Palestinerne har ført en eksistensiell kamp om retten til å overleve som nasjon helt fra 1948. Denne kampen har de ført på vikende front mot en av verdens mektigste militærstater som støttes av verdens overlegent mektigste militærmakt. Ennå er de ikke helt utryddet, men de har svært lite å gå på. Israels politikk går helt åpenbart ut på å fortrenge palestinere fra både Vestbredden og Gaza ved å gjøre livet både umulig og uutholdelig for alle andre enn Israels egne sønner og døtre.

I motsetning til hva Tybring-Gjedde later som, er det ikke bare enkelte «Israel-hatende» norske politikere som anser disse anstrengelsene som ensbetydende med folkemord: Det samme sier israelske menneskerettighetsforkjempere, med organisasjonene B`Tselem og Physicians for Human Rights i spissen. Det samme sier Amnesty International. Det samme sier FNs uavhengige internasjonale granskningskommisjon for det okkuperte palestinske territoriet. Det samme sier The International Federation for Human Right. Det samme sier Lemkin Institute for Genocide Prevention (LIGP), et multinasjonalt nettverk av institusjoner og enkeltpersoner. Det samme sier International Association of Genocide Scholars (IAGS), som regnes som den fremste organisasjonen i verden når det gjelder kunnskap og forskning på folkemord. Leger uten grenser sier at de ser konsekvente og betydelige tegn på folkemord. Mange israelske og jødiske intellektuelle og historikere sier det samme: Det inkluderer den internasjonalt anerkjente folkerettseksperten Lee Mordechai, historikerne Amos Goldberg og Daniel Blatman, den verdenskjente forfatteren David Grossman, journalisten og forfatteren Elana Sztokman – og mange andre.

Og alt dette avfeier folkerettseksperten Tybring-Gjedde som «Israelhat» og «Antisemittisme».

Den etniske rensinga av Palestina foregår i dag, rett foran øynene våre. Bosettervolden pågår uhindret, og de overlevende på Gaza sultes langsomt og sikkert ut av landet, ut av livet, under den «våpenhvilen» som Israel bryter med nye bombetokt hver gang de føler en trang til det.

Stor-Israel omfatter etterhvert ikke bare det nåværende Israel: Det omfatter Gaza og Vestbredden, det omfatter Golanhøydene, som Israel har annektert fra Syria; det omfatter et større område av Syria som Israel for tida bare holder okkupert – men bare vent; den okkupasjonen blir nok permanent. Den omfatter ei grensestripe mot Libanon, som Israel holder permanent okkupert «for sin egen sikkerhet». Og i hodene til Netanyahus mest ekstreme pådrivere omfatter det «hele landet mellom elvene» - fra Nilen til Eufrat. Det er jo det landet som Gud lovet dem, en gang for 4000 år sia. Og den som har Gud på sitt parti kan som kjent tillate seg hva som helst.

I 1947, før Israel ble proklamert som stat, utgjorde den jødiske befolkningen, etter massiv innvandring, fortsatt bare 1/3 av befolkningen i det daværende Palestina. Dette til tross lovet FN, ledet av den svært proisraelske generalsekretæren Trygve Lie, Israel 55 % av territoriet i sin delingsplan. Etter fortsatt fordrivelse av palestinere hadde Israel underlagt seg 78 % av territoriet. Og etter krigen i 1967 kontrollerer Israel i praksis 100 % av territoriet, pluss stadig flere små biter av land i tillegg til territoriet. Nå gjenstår bare det slitsomme arbeidet med å bli kvitt de mest plagsomme innbyggerne.

Dette arbeidet støtter Tybring-Gjedde opp om i sin skolestil, samtidig som han legger all skyld på ofrene.

Etikk og politikk i Oljefondet

 

«Retningslinjer for observasjon og utelukkelse av selskaper fra Statens pensjonsfond utland» ble kunngjort 30.12.2014, seinere endret litt hist og pist, men uten radikale tillegg eller fradrag. I disse retningslinjene står det bl a:

§ 4.Kriterier for atferdsbasert observasjon og utelukkelse av selskaper

Observasjon eller utelukkelse kan besluttes for selskaper der det er en uakseptabel risiko for at selskapet medvirker til eller selv er ansvarlig for:

a.		grove eller systematiske krenkelser av menneskerettighetene
b.		alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner
c.		salg av våpen til stater i væpnede konflikter som benytter våpnene på måter som utgjør alvorlige og systematiske brudd på folkerettens regler for stridighetene
d.		salg av våpen eller militært materiell til stater som er omfattet av ordningen for statsobligasjonsunntak omtalt i mandatet for forvaltningen av Statens pensjonsfond utland § 2-1 andre ledd bokstav c
e.		alvorlig miljøskade
f.	handlinger eller unnlatelser som på et aggregert selskapsnivå i uakseptabel grad fører til utslipp av klimagasser
g.		grov korrupsjon eller annen grov økonomisk kriminalitet
h.		andre særlig grove brudd på grunnleggende etiske normer.

Disse reglene er ikke vanskelige å forstå – de må bare leses og følges. Det krever riktignok at den som skal handle etter dem utviser et visst skjønn. Hvis vedkommende mangler lesekompetanse og gangsyn, blir det fort spetakkel. Men da bør ikke vedkommende gis ansvar for å følge disse reglene heller. Han/hun bør altså få slippe å styre forvaltningen av vår nasjonalformue.

Du husker spetakkelet som fulgte da oljefondet hadde overlatt til israelske fondsforvaltere å handle israelske aksjer på vegne av fondet? Det førte jo, som du ville ha forutsett hvis du visste hvem som satt og forvaltet pengene dine der nede, til at fondet fondet investerte i selskaper som bidrog til grusomhetene i Gaza og til ulovlige bosettinger på Vestbredden - jfr punktene a, b, c og h. - Israelske fondsforvaltere ble sikkert valgt fordi de hadde unik innsikt i israelske verdipapirer. Geitebukken har sikkert også god innsikt i havresekker; vi overlater ikke forvaltning av havresekken vår til den for det.

Da skandalen sprakk, ble oljefondssjef Tangen innkalt til møte hos Stoltenberg, hvoretter fondet panikksolgte aksjer som aldri skulle ha vært kjøpt. Så ga Stoltenberg seg til å tåkelegge ansvarsforholdet, antakelig fordi han ville slippe å gi Tangen sparken midt i valgkampen. I en kommentar til Bergstøs berømmelige ultimatum sa han nemlig: «Pensjonsfondet skal ikke være investert i selskaper som medvirker til den ulovlige okkupasjonen av Vestbredden og den folkerettsstridige krigføringen i Gaza. Hvis Etikkrådet avdekker at fondet er investert i selskaper i strid med de etiske retningslinjene, skal fondet trekke seg ut.» (Kilde: VG , https://www.vg.no/nyheter/i/632OL8/sv-leder-kirsti-bergstoe-stiller-ultimatum-til-ap-om-oljefondet «

Her har han altså gjort etikkrådet – i praksis et supperåd med noen få personer på deltid, uten formelt ansvar for noe som helst – til ansvarlige for å «avdekke» hva de forskjellige selskapene driver med!

Nicolai Tangen tjente 7,4 millioner i fjor, i tillegg til feit pensjonsavtale. Hans best betalte forvalter tjente 10 millioner mer. Ledergruppa hans tjente fra stusslige 2 millioner, opp til 13,67 millioner.

Gjennomsnittlig fastlønn blant de 768 ansatte var 1,63 millioner. (Kilde: «Alltinget», https://www.altinget.no/artikkel/to-i-oljefond-ledelsen-tjente-over-13-millioner-hver-i-fjor .) Det er rimelig grunn til å tru at minst én av disse ansattene med tildels svimlende lønn leser aviser og følger med på nyheter, slik at de kjenner til både grusomhetene på Gaza og folkerettsbruddene på Vestbredden. Uansett så har de driti i det, for å si det på godt norsk, fra minste forvalter med noen skarve millioner i lønn, helt opp til sjølveste sjefen.

Jeg sier det igjen, enda det burde være unødvendig å gjenta det: Det er toppsjefen som har ansvaret for at virksomheten følger de reglene den er pålagt å følge. Det gjelder rapporteringsplikt til Skattefuten, HMS-rutinene, årsregnskapet og alle andre lover og regler som virksomheten er underlagt. Deriblant de etiske reglene.

Seinere har Stoltenberg forkludret og tåkelagt ytterligere, ved å sette i gang en «utredning» om både etikkrådet og de etiske reglene. Ett av etikkrådets mest oppegående medlemmer, Cecilie Hellestveit, har skjønt tegninga og forlater rådet: Nå skal de ikke ha noen sjølstendig rolle i det hele tatt; de skal bli et slags saksforberedende organ for Tangen hvis det er noe han lurer på om etikk og sånt. Med andre ord; gå fra ørlitt innflytelse til absolutt ingen innflytelse. Så hvis Tangen lurer på om et selskap driver med virksomhet som bistår Israels krigsmaskin i Gaza, eller gir aktiv økonomisk støtte til ulovlige bosetninger på Vestbredden, kan han spørre det nye supperådet. - Men da må han først skjønne at det er et problem.

Igjen må jeg påpeke en selvfølgelighet: Porteføljeforvalteren skal vite hva et selskap driver med. Dette er ikke en kompetanse som en eller annen etikkprofessor eller folkerettsekspert kan ventes å ha. Hvis et selskap tjener store penger på utbygging av nye bosetninger på Vestbredden, er dette en viktig del av bedriftens virksomhet. Porteføljeforvalteren skal helst vite hva bedriften tjener penger på før han/hun kjøper aksjer. Og porteføljeforvalterens øverste sjef skal selvfølgelig ha innprentet sine forvaltere hvilke regler og rammebetingelser de har, og iverksatt rutiner som sikrer at reglene blir fulgt. Dette kalles ledelse.

Stoltenbergs begrunnelse for utredninger og avklaringer er at vi risikerer å måtte trekke oss ut av store teknologiselskaper, dersom retningslinjene skal følges for rigid. Det er gobbeldigokk: Bosetterne på Vestbredden bruker sikkert Windows. IDF bruker sikkert Google blant andre verktøyer når de drar ut for å bombe kvinner og barn, sjukehus og skoler. Jeg er helt sikker på at de bruker kulepenner fra Faber også, og bosetterne bruker kanskje fiskekroker fra Mustad. Ingenting av dette krever nedsalg.

Men hvis Faber flytter kulepennproduksjonen sin til Vestbredden, eller Mustad flytter fiskekrokfabrikken sin til Østjerusalem, er det på tide å selge seg ut av disse aksjene. For da bidrar de aktivt til ulovlig okkupasjon. Retningslinjene er tenkt brukt med vett og forstand, ikke slik som Taliban bruker Koranen.

Stoltenberg skjønner sikkert at de politiske prateboblene hans bare tjener til ansvarspulverisering. Og at de eksisterende retningslinjene ikke trenger å utredes i det hele tatt, dersom den øverste ansvarlige kan lese vanlig norsk og dessuten besitter normal dømmekraft.

Men finansministeren har antakelig også skjønt at det er denne dømmekraften som mangler. Derfor lager han en utredning rundt oljefondsjefen for å spare ham – og seg sjøl, sia han er sjefen til sjefen – for framtidige skandaler. Det hadde vært enklere, og mye ryddigere, å skaffe seg en ny sjef for oljefondet.

Ingar er borte - et personlig minne

 

Jeg hadde brevvekslet med Ingar Knudtsen i lang tid før jeg traff ham. (Brevveksling = fysisk e-post ved hjelp av Postverket. Det tar flere dager før meldingene kommer fram.) Det var mens vi begge kladdet fortellinger med blyant og reinskrev dem på skrivemaskin. (Skrivemaskin = fysisk linjeskriver med manuell input.) Så møtte jeg ham høsten 1973, da han kom til Oslo for å motta NOVA-statuetten etter leseravstemming om årets beste fantastiske fortelling. Jeg var selvfølgelig grønn av misunnelse, men måtte medgi at novellen «Planetfall» var førsteklasses romopera.

Vi var venner som ble ført sammen av våre påfallende parallelle karrierer og opplevelser som håpefulle science fiction-forfattere, med stadig nye noveller og romaner, og med refusjonsbunker som vokste og vokste. Forlagene måtte få tilsendt fysiske manuskripter den gangen. Så kom manuskriptene tilbake etter 2-3 måneder, gjerne med kaffeflekker eller osteskiver på arkene, og et følgebrev der forlagsredaktøren skrev en begrunnelse for at de ikke kunne ta på seg å gi ut denne romanen (heller), samt en konsulentuttalelse som ikke alltid tydet på at konsulenten hadde skjønt det han/hun leste. (I nyere tid er det alltid en «hun». De sender ingen uttalelser lenger, og svært sjelden en begrunnelse utover «vi kan dessverre ikke påta oss...», så det er lite som tyder på at de leser manuskripter i det hele tatt. De trenger antakelig bare å lese navnet.)

Etter at jeg hadde truffet ham, ble det tydelig hvor mye vi hadde felles. I en periode var han nesten som en eldre (hele ni dager) bror. Jeg oppdaget at vi hadde felles interesser langt ut over science fiction, særlig innen popmusikk. Vi heiet begge på 4S, og vi likte begge rock'n roll og årntli køntri. Skjønt jeg kunne aldri forstå hvorfor han var så stor fan av Billy Fury, og ikke av Lonnie Donegan eller The Kinks. (Da Lonnie Donegan gikk bort etter sitt tredje hjerteinfarkt, denne gangen midt i en turné, var det Ingar som oppdaget det, og han sendte meg sporenstraks beskjed. (Ja da, jeg veit at det heter «sporenstreks», din pedant! Sporenstraks klinger mye bedre.))

Vi holdt kontakt gjennom postverket. Normalt ble det et tjukt brev med nyheter, kommentarer og refleksjoner i hvert fall en gang i uka. Jeg besøkte ham i Garnveien og Karihola i Kristiansund og traff den fantastiske familien hans; to flinke døtre samt Gerd, som var ankeret i livet hans. De besøkte meg og familien min i Nittedal, i Espedalen på ferie, på Kvernvoldssetra. Sjøulken Ingar var litt bestyrtet da jeg ikke tok meg bryet med å trekke robåten min på land til kvelds; det kunne jo bli flo! Og jeg satt i stua hans i Karihola og bekymret meg for de store vindusrutene, når vinden sto på i voldsomme kast så det sang i rutene. Når jeg lurte på om ikke rutene kunne ryke i sånt vær, så lo han riktig godt.

Jeg husker gjestfriheten deres, både hans og Gerds: Mens de holdt på å pakke klær og kjøkkenutstyr i ei trang leilighet for å flytte til huset de hadde kjøpt, lot de meg beslaglegge et helt rom for å reinskrive «Kontrabande» på maskin. Og jeg husker hjelpsomheten: Jeg hadde ikke bil den gangen. En gang da Ingar hadde kjørt fra Kristiansund til Nittedal og var så sliten som du blir av ti timer bak rattet, hadde det hendt noe i Vestre Gran som krevde øyeblikkelig utrykking fra mi side. Ingar kjørte meg.

Da Ingar omsider klarte å komme gjennom brannmuren hos ett av de store forlagene, så begynte novellene og romanene å strømme fra skrivemaskinen hans. Akkurat som jeg var han fascinert av planeten Mars og skrev mange fortellinger fra og om Mars. Jeg hadde gleden av å skrive forord i Marskriminalen hans, «Operasjon Ares» i 1983, og der skrev jeg på slutten: «Jeg har en drøm som holder meg oppe i tunge stunder: Jeg veit at som avfeldige 80-åringer skal Ingar og jeg gå fjelltur på Olympus Mons, Solsystemets høgeste fjell, 28 km høgt. På toppen skal vi se ut over den røde ørkenen og Tharsis-kjeden, noen puslete vulkaner på bare 15-20.000 meter. Så skal vi pipe i skjelvende gammelmannsfalsett, ut mot de kalde stjernene: «Shake, rattle and roll – I said, shake, rattle and roll - »

Ingar kunne skrive rom-eventyr så du kjente lukta av resirkulert luft. Du kunne høre det dumpe brølet fra reaktorene, se Jupiter fylle halve himmelen foran deg. Så realistisk science fiction kunne han skrive uten formell utdannelse: På grunn av sjukdom i barndommen var han nemlig fullstendig sjøllært. Engelsk lærte han seg ved å ta ei bok og begynne å lese, med ordboka ved sida av. Og da han begynte å skrive Mars-fortellinger, hadde han forlengst lest seg til det han trengte å vite, både i astronomi og fysikk. Som gammel rock'n roll-musiker skrev han med kjappe, presise anslag og tydelige riff: Hver setning førte fortellinga framover, ikke sidelengs.

Så utvidet han repertoaret sitt, etterhvert som han ble en stadig mer rutinert forfatter. Han skrev psykologiske fortellinger fra ytterkanten av vår egen virkelighet, som en av hans aller beste romaner, «Skumringslandet». Han skrev den historiske fantasiserien om amasonene, som først var en trilogi, men som etterhvert ble utvidet med flere bøker. Han skrev politiske romaner: «Nord for Saigon», «Natt uten navn» (fra borgerkrigen i Spania), «Ansiktet mot sola» (om en norsk nazist), «I flaggets fold» (om en krigsseiler). Han skrev dystopien «Jernringen», kanskje litt inspirert av Jack Londons «The iron heel», og han skrev «Et katteliv», hvor hovedpersonen er katten Makhno. Han skrev ungdomsromaner, og han skrev voksenromaner – ofte med sterke kvinnelige hovedpersoner, som i «Havheksen» og «Gjenferdet», fortellinger om den kvinnelige sjørøveren Isabella. Og han fortsatte å riste nye ideer ut av ermet, ideer som dukket opp i stadig nye novellesamlinger. Flere av ugdomsromanene hans ble utgitt på dansk, og han hadde stor moro av at danskene fant det nødvendig å døpe om hans heltinne i «Kampen om Mars» fra «Tova» (norsk tittel) til «Gitte».

Ingar fulgte ingen litterære trender, som den anarkisten han var. Han ble aldri noen del av det litterære establishment. Han fikk heller ikke den anerkjennelsen han fortjente i «kultur»livet – han var vel ikke fin nok. Men han hadde en trufast leserskare blant science fiction-lesere og andre elskere av historier utafor den litterære bomringen: Amasonebøkene hans, for eksempel, er blitt kultklassikere blant fantasy-lesere. Han mottok også flere utmerkelser etter leseravstemminger, deriblant den aller første NOVA-statuetten i 1973.

Jeg kommer til å huske Ingar som en av mine beste venner: Underfundig og kunnskapsrik, vitebegjærlig og nevenyttig, pålitelig og påståelig. Og irriterende god i Sho-Gi – han knuste meg hver eneste gang. (Men i Go, derimot! Hah.) Og som en av landets aller beste og viktigste forfattere av fantastiske fortellinger. Noen av bøkene hans er fortsatt tilgjengelige, og de fleste finnes på biblioteket. Fortellingene hans vil leve, lenge etter at han har reist ut i den store evigheten som han utforsket i sin egen fantasi. Ingar er borte, men fortellingene hans lever.

God tur til Olympus Mons, gamle venn. Kanskje vi sees.