Såpe mellom stjernene

 

Science fiction er en litterær form som kan skape kosmiske visjoner. I science fiction kan du diskutere hva det betyr å være et tenkende, bevisst vesen i et overveldende univers. Du kan formulere spørsmål om din egen, menneskehetens, universets framtid, og skissere mulige svar.

Science fiction kan også være tanketom underholdning – og dermed, i de fleste tilfeller, ulidelig kjedelig. Historiene framstår ofte som forkledte cowboyromaner. Eller såpeoperaer.

På Norcon 30, årets norske science fiction-kongres, var det to utenlandske æresgjester: Briten Adrian Tchaikovsky ( https://en.wikipedia.org/wiki/Adrian_Tchaikovsky ) og amerikaneren John Scalzi ( https://en.wikipedia.org/wiki/John_Scalzi ). Jeg har tidligere omtalt bøker av begge: https://kvernvold.blogspot.com/2024/09/to-resgjester-og-to-romaner-ei.html

Som du ser, ble jeg både imponert og fascinert av Tschaikovskys roman «Children of time». Etter at jeg skrev denne omtalen, har jeg lest bind to av den ambisiøse trilogien hans, «Children of ruin», hvor han utvider framtidsuniverset sitt ytterligere. (Og jeg har fortsatt et par teknologiske/ naturvitenskapelige høner å plukke med ham. Mer om det ved en annen anledning.)

Er du en gammel og garvet science fiction-leser, så veit du at alle stormestrene er borte: Heinlein, Anderson, Vance, le Guin. Samtidig venter du fortsatt på en ny, stor voksenroman fra Paolo Bacigalupi ( https://en.wikipedia.org/wiki/Paolo_Bacigalupi ). Så hva skal du ta deg til mens du venter? Du skal lese Tchaikovsky. Han er en forfatter med visjoner som han klarer å formidle.

Når det gjelder Scalzi, tok jeg svært lett på ham: «Forfatterskapet hans må altså inneholde gullklumper. Dette er ikke en av dem,» sa jeg. Seinere har andre lesere fortalt meg at han har gitt dem store leseropplevelser. Dessuten har han vunnet utmerkelser som er forbeholdt de beste, og på kongressen viste han seg som en trivelig og underholdende fyr. «The New York Times bestselling author», står det utapå den boka jeg plukket opp, «The Consuming Fire».

Jeg er, som du veit, en snill og velmeinende fyr. Konfliktsky er jeg også. Scalzis forfatterskap inneholder tydeligvis kvaliteter som verdsettes av folk som leser science fiction. Dette samlebåndsproduktet utgjør antakelig en parantes i forfatterskapet mellom langt mer lesverdige bøker, så skulle jeg bry meg med å si noe mer om det? Burde jeg ikke bare legge ergrelsen over noen misbrukte timer bak meg og gå videre i livet mitt? Nei, det skulle jeg ikke. Irritasjonen har gnagd i meg, og nå må den få utløp! «Det gjer godt å få sætt ord på følelsan,» som oppdragsgiveren min i gamle Nordlandsbanken sa, etter at jeg hadde hatt en kraftig utblåsning.

Denne historien peker nese til meg. Jeg er blitt lovet et festmåltid, og så får jeg en gatekjøkkenrett som smaker sagflis.

Handlinga foregår i ei framtid der menneskenes bosetninger rundt omkring i galaksen – eller i hele universet; det blir aldri særlig klart hvor disse bosetningene er spredt hen - er bundet sammen i et slags keiserrike. Hovedpersonen, Grayland, er allmektig Emperox for uhorvelig mange milliarder mennesker. Imperiet trues av sammenbrudd, fordi ferdselsvegene mellom stjernene («the flows») er i ferd med å kollapse. Grayland strever med å redde imperiet, bl a ved hjelp av «visjoner» hun har hatt som skal oppildne massene. Imens intrigerer ledere i andre klaner og dynastier for å sikre seg stadig mer rikdom og makt på hverandres bekostning.

Boka handler bare om disse intrigene. De dekadente lordene konspirerer, kopulerer og myrder hverandre på kryss og tvers. Det opptrer ingen andre personer enn disse rike og mektige. Ingen av dem har særlig personlighet verdt å nevne, utover at de er sleske og utspekulerte. Det kommer aldri fram hva handelshusene deres produserer eller handler med som gjør dem så rike og mektige. Hva lever de av? Hva lever undersåttene deres av, i de utallige verdenene som formodentlig utgjør grunnlaget for all rikdommen? Ingen anelse: De rike og mektige er bare rike og mektige, og de mumlende massene befinner seg så langt under dem at de er fullstendig usynlige.

Framtidsteknologien er gjenkjennelig og likner den vi har i dag. Ferdelsvegene mellom stjernene har vi sett mange ganger før: Uten at det blir sagt, har vi å gjøre med sånne ormehull på tvers av de fire dimensjonene som late sf-forfattere i årtier har grepet til for å frakte folk og romskip raskere enn lyset att og fram mellom stjernene. Her oppstår ingen av de interessante paradoksene som opptrer i den fysiske verden hvis du bryter lysmuren til stadighet. Derimot er det faste tider og reiseruter, omtrent som i katalogen «Kontinentenes dampskips- og jernbaneforbindelser». Det finnes ingen interessante menneskelige kulturer; det finnes ingen fremmede verdener med fascinerende biologi. Det finnes ingen natur verdt å beskrive. Eneste tilløp til original teknologi er AI-representasjonen av hovedpersonenes forfedre og -mødre; alle deres tanker og gjerninger er lastet ned og lagret, slik at personlighetene deres kan gjenskapes som hologrammer og gi gode råd. Disse hologrammene sier gjerne sånne kloke ting som «Mens jeg levde, tenkte jeg ofte at....»

Handlinga består altså i at dekadente fantasilliardærer snakker, parrer seg og intrigerer. De lager en konspirasjon for å velte Grayland fra tronen, men hun tar (som ventet) rotta på alle sammen, og dermed er (kanskje) keiserriket reddet.

I en sf-roman vil jeg se originale samfunnskonstruksjoner. Jeg vil se fremmede verdener, merkelige livsformer, ideer, undring. Jeg vil se teknologi og samfunn som henger sammen på nye, tankevekkende måter. Denne romanen inneholder ingenting av dette. Karakterene er like flate som karakterene i «Dynastiet», den første såpeoperaen som hjemsøkte norske TV-skjermer, og dialogene kunne like gjerne ha vært hentet derfra. Denne boka inneholder ikke ett eneste samfunn, den inneholder bare søkkrike folk som intrigerer mot hverandre. Det kunne de like gjerne ha gjort mens de fartet rundt i jetflyene sine her på Jorda. Eller i vinsmakerkretser på Frogner.

Scalzi har vunnet en Hugo (science fiction-litteraturens mest prestisjefulle utmerkelse) for «Redshirts: A Novel with three Codas» ( https://en.wikipedia.org/wiki/Redshirts_(novel) . Av sammendraget ser jeg at dette er en «postmoderne satire av Star Trek». Personene kastes att og fram i tid og rom fordi de underkastes handlinga i gamle TV-show. Når forfatterne skriver nye episoder, oppheves personenes frie valg, sånn at de gjør dårlige beslutninger basert på dårlige manuskripter. For å ordne opp må hovedpersonene foreta tidsreiser og rette gamle manuskripter.

Paranoikeren Philip K. Dick ville ha brukt en slik intrige til å fylle leseren med eksistensiell angst og en grunnleggende mistenksomhet overfor virkeligheten. Men slik jeg leser beskrivelsen her, virker «Redshirts» som en eneste lang slapstick-komedie. Fordomsfull som jeg er, så kan jeg selvfølgelig ta fullstendig feil. Mannen har da sannelig fått Robert A. Heinlein-utmerkelsen for "outstanding published works in science fiction and technical writings to inspire the human exploration of space" også, så det må finnes gullkorn i forfatterskapet hans. Men verken den romanen jeg nettopp har lest eller sammendraget av den Hugo-vinnende romanen får meg til å stupe over tastaturet og bestille flere av bøkene hans.

Jeg begriper altså ikke hvorfor en forfatter av et visst format kaster bort tida på å skrive slapp såpeopera. Måtte han rive av seg noen hundre sider i flyende fart på grunn av desperat pengemangel?

Det måtte da sannelig Dostojevskij også, der han satt i trykkeriet og leverte side etter side rett til setteren, mens kreditorene ventet på trappa. Det hindret ham ikke i å vrenge sjelen med smertefulle, eksistensielle spørsmål. «Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania,» skrev Hamsun.

Jeg skal selvfølgelig ikke måle forfattere opp mot Dostojevskij eller Hamsun i tide og utide. Jeg nevner dem bare som tilfeldig valgte eksempler på at det går an å sitte trangt i det og likevel ha noe viktig på hjertet. Det burde Saclzi ha skaffet seg også.

Ambisiøs framtidshistorie fra Eirik Ildahl

 

«Undiva» er den tredje romanen i Eirik Ildahls science fiction-serie. De to første, «Ainano» og «Liriel», er handlingstette spenningsromaner som følger hver sin hovedperson: En «AI-nano», altså en kunstig intelligens, i den første romanen, og en gen-forbedret sikkerhetsagent i den andre. Begge romanene beveger seg i høgt tempo gjennom en framtidsverden preget av maktkamp, skjulte makthavere og teknologi på et helt annet nivå enn i dag. Denne tredje romanen er langt mer ambisiøs: Den beskriver den verdenen som utgjør bakgrunnen for de to første romanene, og hvordan den utvikler seg over en periode på hele 400 år. Samtidig stiller den spørsmål som de to første romanene bare såvidt berører.

Fortelleren i denne romanen er sønnesønnen til en frihetsforkjemper på et terraformet Mars som ble massakrert sammen med andre frihetsforkjempere av Jordas allmektige herskerinne. Denne sønnesønnen bor på Jorda, etter at familiens eiendommer på Mars er ødelagt eller konfiskert. Han sitter i en gammel seterbygning på Dovre og skriver en krønike om verdenshistorien fra 2000-tallet til 2400-tallet. Denne krøniken utgjør mesteparten av teksten i romanen, men framstillinga brytes av jeg-personens refleksjoner og av samtaler, oppdiktet eller rekonstruert, mellom forskjellige viktige personer i det firehundreårige dramaet.

Den historiske utviklinga drives av raske forbedringer i teknologi og anvendelse av teknologi, særlig innen genetikk, datateknologi og kunstig intelligens. Forbedringer i disse teknologiene fører til forbedringer (i hvert fall effektivisering) på mange andre områder: Menneskene fritas ettehvert for både manuelt og intellektuelt arbeid; slikt tar intelligente maskiner og AI-systemer seg av. Det tas i bruk energikilder og transportmåter som gjør romfart og romkolonisering mulig; det utvikles medisiner som forlenger livet langt ut over det naturgitte. Ved bruk av implanterte AI-systemer kan menneskene dele tanker, følelser og opplevelser. Slike systemer kan også overvåke tilstanden i kroppen og gripe inn når det oppstår feil. Gitt avansert bioteknologi og stor nok lagringskapasitet kan menneskene også laste opp sin egen personlighet i kopier av seg sjøl, avatarer, og slik sikre seg varig liv ut over sin egen fysiske eksistens. Slike muligheter er forbeholdt de rikeste og mektigste, et forhold som utgjør mye av historiens drivkraft ned gjennom århundrene.

Romanen begynner med et stort hull i de historiske nedtegnelsene: Mye av forhistorien fra 1980-tallet fram til 2040-tallet er skjult, for i 2046 var Jorda utsatt for en katastrofe som drepte flere milliarder mennesker og utslettet så godt som alle elektroniske arkiver. Denne katastrofen hadde vært forutsett i tre år, etter at det ble oppdaget en asteroide som beveget seg i en bane hvor den ville kollidere med Jorda. Denne oppdagelsen førte til forsøk på samarbeid mellom stormaktene, men forsøket strandet, slik at både keiserriket Kina og Sambandsstatene prøvde å løyse problemet på egen hånd. Det gjorde begge supermaktene ved å sende hydrogenbomber som skulle slå asteroiden ut av kurs. Det klarte de ikke; asteroiden ble fragmentert, og mesteparten traff Jorda med ødeleggende virkning. Elektroniske enheter og kommunikasjon ble slått ut, og alle elektroniske arkiver gikk tapt. Bare skriftlige kilder ble bevart, men slike kilder var det blitt stadig færre av etterhvert som all informasjon ble lagret elektronisk. Fortelleren prøver å rekonstruere denne perioden ved bruk av disse magre kildene, men leseren ser at rekonstruksjonen ikke er like treffsikker hele tida.

Etter katastrofen blir det opprettet et samarbeid mellom de mektigste statene, et Mandat som skal samordne gjenoppbygginga. Samtidig utvikles AI-systemene, elektronikken og bioteknologien videre. Teknologien er både handelsvare og maktmiddel – dels ved at det skaper et marked som styres av eventyrlig rike oligarker, dels ved at makthavere blir i stand til å overvåke og styre menneskers tanker, ord og gjerninger.

Denne utviklinga skaper overklasser og underklasser. Rikfolk kan bruke AI-nanoer, «nannyer», som sitter i hodene deres og hjelper dem å ta fornuftige valg, finne informasjon, overvåke helsen, skaffe seg kontakter. Rike mennesker kan leve langt ut over sitt naturlige livsløp, og etterhvert laste opp sin personlighet i forbedrete kopier av dem sjøl for å forlenge livet ytterligere.

Med kombinasjoner av genredigering og informasjonsteknologi blir det laget dyr med menneskelige egenskaper, hybrider av AIer og mennesker og alle slags kyborger med kombinasjoner av egenskaper. AI-nanoer kan komme på frifot og flytte seg mellom mennesker og dyr, eller bevege seg på egen hånd rundt i verden. Det er uunngåelig at kunstige intelligensvesener etterhvert får rettigheter på linje med mennesker, og at dyr seinere får de samme rettighetene.

Parallelt med teknologisk utvikling foregår det maktkamper mellom oligarker, regjeringer, Mandatet og et maktapparat som Mandatet skaffer seg i form av Martyriet, en styrke av spesialagenter som griper inn når Mandatets interesser er truet.

Teknologien og markedsutviklinga medfører etterhvert at menneskene får en felles bevissthet som utvisker individuelle forskjeller og særegenheter. En felles bevissthet lar dem leve og oppleve sammen, og menneskene slipper ensomheten i å være innestengt i hver sin isolerte bevissthet. Drømmen om å bruke teknologi til å skape et slikt menneskelig fellesskap, fritt for misforståelse, misunnelse og sjalusi, fremmes av en bevegelse som ledes av Gudrun Rakeng, en slags sistegenerasjons-hippie med terapi og teknologi som hovedinteresse. Tilslutningen til denne bevegelsen gjør at Gudrun får en ledende posisjon som rådgiver i Mandatet. Etterhvert blir hun frustrert, både av den utviklinga som hennes egen tenkning har satt i gang og av personlige skuffelser, og trekker seg tilbake som rådgiver.

Det finnes nemlig store skarer av underprivilegerte som ikke får del i de materielle godene som teknologien skaper. Gudrun blir en talsperson for disse massene, i et opprør som blir mulig takket være nye gjennombrudd i informasjonsteknologi: Bruk av DNA til informasjonslagring i stedet for elektronikk. Dette er et mye billigere og mange ganger så effektivt lagringsmedium som elektronikk. Dermed blir makten til Mandatet og oligarkene svekket, slik at de tvinges til å godta en ny verdensorden. Men representanten for de underprivilegerte, eller kompromisskandidaten som forener makthaverne og de underprivilegerte, blir ikke Gudrun; det blir hennes datter, Fatima-My.

Denne Fatima-My klarer sakte men sikkert å intrigere seg fram til en sentral posisjon i Mandatet. Der besetter hun etterhvert alle viktige posisjoner under Mandatet og i andre institusjoner med sine egne avatarer: Det er kopier av Fatima-My som styrer produksjon og distribusjon av goder; de styrer teknologien og bruken av den, og de overvåker avvik fra felles-bevisstheten og kan når som helst utslette avvikere. Fatima-My blir i praksis allmektig, og kommer til å fortsette å være det i all framtid.

Fortelleren klarer nesten å holde seg skjult for felles-bevisstheten og overvåkerne mens han skriver krøniken og lagrer den både på papir, ved bruk av et arkaisk skriveapparat som han har funnet og reparert, og i en lukket del av sin egen bevissthet, som han klarer å holde skjult nesten helt til slutten på romanen. Idet han innser at han kommer til å bli oppdaget og avslørt, finner han en måte å bruke gen-teknologi på til å spre kunnskapen om historien. Hvorvidt dette forsøket vil lykkes veit vi ikke når romanen slutter, men det er grunn til å fatte et lite håp.

Dette korte handlingsreferatet yter på ingen måte rettferdighet til det hopetallet av personer og hendelser som inngår i handlinga. Men det er et viktig poeng at to personer setter et særlig preg på historien gjennom 400 år, nemlig Gudrun og hennes datter Fatima-My. Hvor sannsynlig er det at tilfeldigheter og enkeltpersoner får så avgjørende betydning? Det er en diskusjon som hører historiefaget til. Men i det faget synes det å herske enighet om at 2. verdenskrig ville ha fått et helt annet forløp enn det vi kjenner, om det overhodet var blitt noen verdenskrig, uten enkeltpersonen Adolf Hitler (født Schicklgruber: Hvor mange ville ha marsjert og ropt taktfast «Heil Schicklgruber!»?). Og hvordan ville Øst-Europa ha sett ut i dag uten den frustrerte KGB-agenten Vladimir Putin – ville det ha blitt noen Ukrainakrig? Så jeg meiner at forfatterens fokus på enkeltpersoner i den historiske krøniken kan forsvares: Uten Gudrun ville det ikke ha blitt noe visjonært «Dividuus-manifest» som fikk innflytelse på viktige prosesser. Og uten Fatima-My og hennes intriger ville det ikke ha blitt noen eneveldig verdenshersker.

I en science fiction-roman som i stor grad baserer seg på framtidig teknologi er det viktig at teknologien er truverdig. På bakgrunn av den utviklinga vi har sett på få år innen kunstig intelligens, er det mer enn truverdig at slike fenomener kan få egen personlighet, at de kan integreres med mennesker eller at mennesker kan lastes opp i informasjonssystemer. NRKs husfilosof, Einar Duenger Bøhn, tviholder riktignok hver gang han ytrer seg på at maskiner ikke kan ha bevissthet: De gjør bare det de er programmert til å gjøre. I forlengelsen av slike utsagn er det fristende å svare at mennesker heller ikke kan ha bevissthet; vi gjør bare det vi er biologisk programmert til å gjøre. De første sjølreproduserende organiske molekyler på Jorda hadde neppe noe særlig avansert sjelsliv, men etter evolusjon i tre og en halv milliarder år har det jo dukket opp organismer med en og annen tanke likevel. Og nå går alt en god del raskere – antakelig også AI-systemenes evolusjon. Så sjøl om vi ikke skal tillegge Chat-GPT en egen vilje eller en «sjel», trur jeg at Duenger Bøhn kjemper på vikende front mot utviklinga.

En annen forfatter som i stor grad bruker nanoteknologi som bærer av kunnskap og biologiske endringer og til kopiering av personligheter er den prisbelønte briten Adrian Tchaikovsky, en av æresgjestene på siste års norske science fiction-kongress. Hans bruk av slik teknologi kan minne om Eirik Ildahls bruk, uten at en kan påstå at den ene har påvirket den andre: De henter idéer fra samme kunnskapsunivers, og der ser de muligheter som strekker seg langt ut over år egen hverdag.

En riktig god, original og truverdig idé er bruken av syntetisk DNA til informasjonslagring og kommunikasjon. Jeg var skeptisk da jeg støtte på denne idéen i romanen, derfor leste jeg meg opp på tanken og ble overbevist: I en forskningsartikkel fra 2019, «A high storage density for digital information based on synthetic DNA», leser jeg bl a at «den binære lagringskapasiteten til et DNA-molekyl er ca 4,2*10^21 bits pr gram, som er ac 420 milliarder ganger kapasiteten til tradisjonelle medier. DNA er også en av de mest stabile biomolekylene, og kan dermed bevare informasjon over ekstremt lange perioder.» Med sånne tall sier det seg sjøl at vellykket bruk av syntetisk DNA til erstatning for silikater vil revolusjonere informasjonsbehandlinga. Bruken av denne teknologien bærer mye av handlinga i «Undiva».

Jeg stusser litt mer over bruken av jordmagnetisme til kommunikasjon, og over fangsten av positroner i stratosfæren til bruk i reaktorer. Men når det gjelder det første poenget, er beskrivelsen så vag at jeg godtar den for framdriftens skyld. Og med hensyn til positronene er jeg absolutt tilhenger av antimaterie til framdrift i framtidige rom-ekspedisjoner: Annihilasjon av materie og antimaterie, der all masse går over til energi, får energien fra en hydrogenbombe til å likne en kinaputt. Men jeg tviler på at det er praktisk mulig å fange positronene magnetisk der de lages, høgt iu stratosfæren, i hvert fall i et omfang som gjør fangsten anvendelig som drivstoff. Både produksjon og bruk av antimaterie bør foregå så langt fra folk at vi bare ser lysglimtet når uhellet er ute, slik at vi ikke risikerer å bli en del av katastrofen.

Men jeg godtar under tvil både magnetismen og positronene: De er ikke er kritiske for handlinga. Derimot gledet det meg oppriktig å få et gjensyn med himmelheisen, sia jeg sjøl var først ute med denne fortreffelige transportmekanismen i min roman «Sabotørene». (Forståsegpåere – også her i landet – påstår stadig at Arthur C. Clarke var først, men det er feil: «The Fountains of Paradise» kom i 1979, ett år etter «Sabotørene».) Jeg baserte meg på det jeg antar var den første beskrivelsen av en slik mekanisme, nemlig artikkelen «Satellite Elongation into a True Sky-Hook» av John D. Isaacs et. al. i «Science» i 1966. Jeg trur dette har vært utagngspunktet for de fleste forfattere som har brukt himmelstiger i historiene sine; det er jo ikke så mange måter å gjøre det på! Tron Øgrim fortalte meg riktignok en gang at hans far, Otto Øgrim, hadde beskrevet en slik heis, men den beskrivelsen har jeg ikke klart å finne. Og på en science fiction-kongress fortalte Larry Niven meg at han hadde konstruert en ny versjon; en som løfter seg og senker seg på forskjellige punkter langs jordoverflata. Den utgaven trur jeg lite på. (En skal ikke feste for stor lit til Nivens teknologiske løsninger: Jeg har hørt rykter om at da hans roman «Ringworld» vant Hugo for beste roman, marsjerte fysikkstudentene gjennom korridorene på kongresshotellet og sang: «Ringworld is unstable, I shall not be moved – Ringworld is unstable...» De hadde jo rett.)

Eirik Ildahls himmelstige er trygt forankret i fysikken. Den roterer, i den forstand at den ene sida stiger mens den andre synker, og slik utnyttes energien fra innkommende romskip til å løfte utgående romskip. Hans himmelstige er riktignok kinesisk. Jeg klarer ikke å finne ut hvor den er plassert, men en himmelstige må stå ved ekvator. Derfor plasserte jeg min stige på Sao Tomé, og Clarke flyttet hele Sri Lanka et stykke sørover for å kunne bygge sin utgave på hans egen, elskede øy. Jeg håper keiserriket Kina i Ildahls roman har skaffet seg et stykke land i sør for å bygge denne transportåren ut i rommet. Himmelstigen og makten den representerer blir avgjørende i Fatima-Mys maktkamp med keiseren.

Har du lest helt hit, er du nå sprengeferdig av utålmodighet: Hva betyr tittelen? Jeg siterer: «Selv om Gudrun fastholdt at Det Nye Mennesket, Homo Dividuus, skulle dele alt, innså hun at Homo Dividuus ville være begrenset av elementer i sin egen ubevissthet som det ikke hadde tilgang til, og som var unike og udelelige. Det var disse delene av personligheten som hun kalte "undiva".»

Romanen handler i bunn og grunn om kampen mellom det altomfattende fellesskapet på den ene sida og det unike, udelelige, i hvert enkelt menneske på den andre sida. Boka slutter idet fortelleren gjør sine siste anstrengelser for at dette unike, udelelige skal leve videre i en totalitær verden. Det er en kamp vi kan kjenne igjen i vår egen hverdag.

Dette er en roman som stiller mange viktige spørsmål og gir få entydige svar. Det gjør den på en spennende, kunnskapsrik og truverdig måte – akkurat slik vi forventer av en god science fiction-roman. Anbefales!

Denne boka ligger heller ikke i dynger og lass innafor døra til bokhandleren, men du kan bestille den på nettet fra de store bokhandlerkjedene.  

Sentralisering i Gran kommune

 

Gran kommune har lagt forslag til nye skolekretsgrenser ut på høring. Disse kretsgrensene er en konsekvens av politisk styrt sentralisering. Derfor handler denne uttalelsen om skolesentralisering. Jeg holder meg til skolene på østsida av fjorden, sia Bjoneroa skole er skjermet mot sentralisering i denne omgangen.

Kommunen sentraliserte skolestrukturen for tolv år sia også, da den nordligste skolen, Bjørklund, ble nedlagt. Derfor er det ikke sant at skolene dekker Gran «både sør i kommunen og nord i kommunen»: Alle skolene ligger sør for det geografiske midtpunktet i Gran.

For tolv år sia vedtok kommunestyret altså å legge ned den nordligste skolen. Denne gangen har kommunestyret vedtatt å legge ned den sørligste og vestligste skolen (Grymyr), samt den østligste (Moen) også. Alle skolekretsene blir dermed sentralisert til Viggadalen.

Alle var enige om at antall skolesteder måtte reduseres. Kommunestyrets mandat, enstemmig vedtatt i forrige periode, var likevel å bevare en desentralisert skolestruktur. Resultatet er blitt: Fra Heierkleiva på grensa mot Jevnaker, via Vassenden, Trintom, Jaren og Brua, til grensa mot Søndre Land, er det en kjøretur på 45 km. Langs disse 45 kilometrene skal det ligge 3 barneskoler på rekke og rad i Viggadalen over en strekning på 11 km. Fra Brua går det så ei sløyfe på 5,5 km sørover igjen, omtrent som spissen på en fiskekrok, til en fjerde skole, som opprettholdes inntil videre fordi det ikke er plass til alle elevene i Viggadalen.

Altså: Alle skolene lengst fra Viggadalen er lagt ned. Skolene i Viggadalen og én skole nær Viggadalen blir bevart. Kommunestyret sier at dette er en «desentalisert skolestruktur». Det er ikke sant. Dette er en ytterligere sentralisert skolestruktur.

Fra busstoppen ved Mjør må ungene reise 14 km til Trintom. Fra Heierkleiva må ungene reise 13 km til Fredheim. Hvis Grymyr var blitt valgt i stedet for Fredheim, ville bussturene dit ha vært på 6 og 5 km, respektive. Elevene i Grymyr og Sanne skolekretser får lengre, tildels mye lengre, reiseveg enn i dag. De fleste får lengre, tildels mye lengre, reiseveg enn de ville ha fått om Grymyr var beholdt i stedet for Fredheim. Mange skal på SFO, og da må foreldrene eller andre kjøre dem.

Var Fredheimkretsen blitt delt mellom BBS og Grymyr, ville en del elever ha fått lengre reiseveg enn i dag, men ikke vesentlig lengre, sia det er 7,5 km fra Fredheim til Grymyr og 5,5 km fra Fredheim til Brua. Langs Fjordvegen går det buss mellom Brandbu og Jevnaker flere ganger om dagen. Fra Tingelstad til Brandbu går det en førsteklasses gang- og sykkelveg. Det går ingen gang- og sykkelveg i Rakalauv. Det gjør det ikke i Vestre Gran heller, for den planlagte gang- og sykkelvegen har administrasjonen sabotert i 20 år, og nå kommer den nok aldri. Når det sies at hensynet til barnas reiseveg har vært førende, er det altså ikke sant.

Kommuneøkonomien går fra elendig til katastrofal. Skolenedleggelsene skulle sørge for at kommunen unngår unødvendige investeringer. Ifølge tallene fra kommunens eiendomsavdeling har Grymyr et vedlikeholdsbehov på 29 millioner, og Fredheim har et vedlikeholdsbehov på 46 millioner. Det koster altså 17 millioner mer å beholde Fredheim enn å beholde Grymyr.

Ifølge tallene fra kommunens eiendomsavdeling har Moen skole et vedlikeholdsbehov på 47 millioner, og Jaren har et vedlikeholdsbehov på 62 millioner. Det koster altså 15 millioner mer å beholde Jaren enn å beholde Moen. I tillegg blir det nødvendig å utbedre skolevegen til Jaren for et ukjent antall millioner. Jaren er den mest kostbare skolen å vedlikeholde, både i absolutte tall og pr. elev, av alle de gamle skolene.

Når det sies at den valgte løsningen holder investeringskostnadene nede, er det altså ikke sant.

Driftskostnader på Grymyr er vesentlig lågere enn driftskostnader på Fredheim. På Grymyr dekker dessuten vedlikeholdet både barnehage og skole. Når skolen legges til Fredheim, mens det fortsatt skal være barnehage på Grymyr, blir summen av driftskostnader enda større. Når det sies at den valgte løsningen vil holde driftskostnadene nede, er det altså ikke sant.

Grymyr skole er vesentlig bedre vedlikeholdt enn Fredheim, blant annet takket være stor dugnadsinnsats fra lokalbefolkningen. Når en tar hensyn til klasserom som administrasjonen ikke regnet med i sin oversikt over kapasiteten ved skolene, har Grymyr litt større elevkapasitet enn Fredheim, sjøl om det også er barnehage på Grymyr. Når det sies at vedtaket er basert på en optimal utnyttelse av elevkapasiteten, er det altså ikke sant.

På Grymyr ligger det et stort felt med godt vedlikeholdte eneboliger i gangavstand fra skole og barnehage. Dette feltet ble opprettet som følge av at skolen ble plassert der. I tillegg er det bygd flere eneboliger nær skolen. Det foregår et generasjonsskifte som kunne gjøre området til en magnet for nye barnefamilier. I prognosene for barnetall fra administrasjonen ble det ikke tatt hensyn til slike generasjonsskifter: Der ble det forutsagt fortsatt nedgang i barnetall i Vestre Gran. Vedtaket om nedleggelse sørger for at prognosen blir sjøloppfyllende: Mange av eneboligene blir antakelig ferieboliger for folk som bor andre steder.

Samtidig som kommunestyret gjorde vedtak om å «styrke bolysten», sørget det altså for det stikk motsatte ved å legge ned skolene på Grymyr og i Moen.

Kommunestyret vedtok at to av de fem gamle skolene skal beholdes, mens tre skal legges ned. Dette valget krever større investeringer enn alternative løsninger. Det medfører større driftskostnader enn alternative løsninger. Det medfører for mange elever mye lengre reiseveg enn alternativet. Det undergraver målet om økt bolyst. Det er bare mulig å se ett tydelig kriterium: De skolene som bevares, ligger mer «sentralt» enn de som legges ned. Her i Vestre Gran har flere dessuten påpekt at politikertettheten er mye større i de kretsene som blir bevart enn i de kretsene som blir lagt ned.

Etter alle kriterier som administrasjonen og politikerne sier at de har lagt til grunn er Grymyr en bedre løsning enn Fredheim. Grymyr er billigere å vedlikeholde og drifte enn noen av de andre skolene. Etter økonomiske kriterier er også Moen en bedre løsning enn Jaren. I nedleggingskretsene innser vi at vi ikke har noen som helst innflytelse på de vedtakene som har mest å si for oss i lokalsamfunnet. Vi utgjør jo et mindretall: Når vi regner med Midtre og Nordre Brandbu, utgjør vi knapt 1/3 av befolkningen i Gran. Men vi betaler skatt på linje med de øvrige to tredjedelene, og vi telles med i grunnlaget for tildeling av frie inntekter.

Vi skal altså dekke nær 1/3 av kommunens gjeldskostnader. Denne gjelden er nesten utelukkende opparbeidet gjennom store prosjekter i Viggadalen, prosjekter som ofte er blitt begrunnet med at de bidrar til «sentrumsutvikling». Det samme gjelder i høgeste grad «signalbygget» på Sagatangen, som nå er stipulert til nær en milliard kroner. Utbygging på Jaren og Fredheim skoler ligger inne i rådmannens budsjettforslag med 108 millioner. Totalt stiger kommunens lånegjeld til nær halvannen milliard kroner. I Vestre Gran, med 7 % av innbyggerne, står vi inne for litt over 100 millioner av den framtidige lånegjelden. Da hadde det vært fint om det var blitt investert litt mer enn 5 millioner til barnehage hos oss også. - Administrasjonen vil dessuten bare vedlikeholde en liten del av det skolebygget som inneholder barnehagen, så vi er ikke brått sikre på hva som skjer med Grymyr barnehage etter neste kommunevalg.

Nå kommer det til å bli påpekt at investeringene i «sentrum» kommer alle innbyggere til gode. Javisst! Og aller mest kommer de eiere og innbyggere i «sentrum» til gode. «Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre,» skrev Orwell.

I et velfungerende demokrati tar flertallet hensyn til mindretallet i saker som er svært viktige for de sistnevnte. Hvis det ikke skjer, hvis det alltid går slik at vinneren får alt, blir demokratiet et flertallsdiktatur. Sentraliseringssaken viser at Gran er blitt et to tredjedelssamfunn, hvor vi her i lokalsamfunnet ikke har den ringeste innflytelse på de lokale sakene som er aller viktigst for oss. Derfor kommer jeg til å boikotte neste kommunevalg, og jeg oppfordrer alle innbyggere i nedleggingskretsene til å gjøre det samme. Det bør de fortsette med inntil en målbar del av skattekronene også blir investert og brukt i «utkanten», ikke bare i et politisk definert «sentrum».

Fylkesbytte Gran kommune - et høringsinnspill

 I forrige periode foretok administrasjonen en meininsgundersøkelse pr SMS om fylkesvalg. Undersøkelsen inneholdt ledende spørsmål som var egnet til å få brukeren til å svare "Akershus" på spørsmålet om hvilket fylke man ønsket at Gran skulle tilhøre, noe som helt åpenbart var i tråd med administrasjonens ønske. Til tross for dette svarte et knapt flertall i denne undersøkelsen "Innlandet".

Etter gjennomgåelsen av denne undersøkelsen vedtok kommunestyret at det skulle holdes rådgivende folkeavstemming om fylkesvalg. Men etter valget i 2023 har det nye kommunestyret opphevet dette vedtaket, og vedtatt å søke overføring til Akershus uten å spørre velgerne.

Kommunestyret har basert seg på en utredning som minner om en lang skolestil. Så godt som alle punkter i utredningen drøftes med "på den ene siden, og på den andre siden", og så konkluderes med formuleringer av typen: "Det er vanskelig å si, men i en totalvurdering mener vi at Akershus vil være det beste valget." Denne utredningen overbeviser bare den som allerede er overbevist. Derimot er det tre konkrete forhold som utredningen ikke berører:

*  Spredt bosetning: Gran kommune har klart å bevare en spredt bosetning, fordi det er slik mange innbyggere vil ha det. Ved hver eneste gjennomgåelse av arealplanen har det kommet innspill og innsigelser fra kommunens administrasjon, fra fylkeskommunen og fra fylkesmannen/statsforvalteren i retning av mer fortetting og sentralisering  og "en samordnet areal- og transportplan i tråd med nasjonale føringer".  - Gran har etterhvert klart å oppnå en viss forståelse hos statsforvalteren og fylkeskommunen for at vi ønsker å bygge og bo både sentralt og desentralt her i kommunen, med mange forskjellige bomuligheter og boformer. Det er grunn til å anta at hvis det skal lages en "overordnet regionplan" for Hadelandsregionen av det langt mer urbane Akershus, så blir denne romsligheten borte. Da kan det i praksis bli umulig å få lov å bygge i Midtre og Nordre Brandbu, i Vestre Gran og Rakalauv, på størstedelen av Vestsida, på Hennung og Bleiken, på Granåsen og i det meste av Tingelstad. Dette forholdet har administrasjonen ikke berørt i det hele tatt, muligens fordi den ikke ser det som et problem.

*  Folketall og innflytelse: Gran koimmune har 13.566 i9nnbyggere, det vil si 3,6 % av innbyggerne i Innlandet. Ved en eventuell overgang til Akershus vil vi utgjøre 1,8 % av innbyggerne der. I sin utredning sier rådmannen at det er vanskelig å si hvor Grans innflytelse i fylkespolitikken vil bli størst. Det er det selvfølgelig ikke; i Akershus vil Gran få nøyaktig halvparten så mye innflytelse på fylkespolitikken som i Innlandet. Det hjelper ikke å si at vi får litt større innflytelse sammen med de andre Hadelandskommunene: Javisst, men bare så lenge kommunene er enige i ett og alt. Det er de ikke. Det er like relevant å si at i Innlandet kan vi få enda større innflytelse i samarbeid med kommunene på Toten og i Land.  

*  Kulturell tilhørighet: En kommune er ikke bare en administrativ enhet. Det er også et hjemsted; en tilhørighet, en identitet. Det samme gjelder - skjønt i mindre grad - et fylke. Mange føler seg knyttet til "flatbygdene på Østlandet", hvor du kan reise til et folkeskommunalt kontor og snakke med folk som bruker pronomenet "je" og som uttaler "opp" med lukket o. På kontorene i Asker sier folk "jæi" og "åpp". Ikke noe galt med det, men språk skaper også tilhørighet. Snakker to personer samme språk, oppstår det en intuitiv gjensidig forståelse. Hvis språk ikke betyr noenting for en slik samhørighet, kunne vi like gjerne snakke engelsk oss imellom. Og det er en grunn til at mange granasokninger setter enda større pris på Vazelina enn på de Lillos. 

Disse tre momentene veier også en del for mange, og de er ikke behandlet i utredningene. .
'
I tillegg kommer følgende: Vi er ganske mange som, etter den nye runden med skolesentralisering, kjenner oss overkjørt av politikerne enda en gang. Og avlysningen av folkeavstemming oppleves som et utslag av politikernes arroganse. Enda en runde med følelsen av avmakt. 

Det kan jo hende at en folkeavstemming vil ende med flertall  for Akershus, dersom Ap og H argumenterer godt nok for seg. Og i så fall vil vedtaket ha en legitimitet som det mangler nå. Det nytter ikke å argumentere med at "Vi har et representativt demokrati, og begge disse partiene gikk inn for fylkesbytte i valgkampen": Javisst, og de gikk inn for mange andre ting også. Dessuten: Skulle det argumentet ha vært gjort gjeldende i alle saker, ville Norge ha vært medlem av EF i 30 år. 

Gjennomfør rådgivende folkeavstemming! Det kan bidra litt til å dempe apatien. Og til at vi føler oss inkludert i de viktigste avgjørelsene. 

Israels "historiske rett" er ikke særlig historisk

 

Jeg deler ikke den oppfatningen at om (noen av) forfedrene dine bodde på et bestemt stykke land for 3000, 1900 eller 1400 år sia, så har du rett til å overta dette jordstykket med vold og makt og jage den som bor der nå. Og jeg deler absolutt ikke den oppfatningen at hvis du meiner Gud i egen person lovet bort dette jordstykket til en av dine forfedre for 3.500 år sia, så har du (som arving) rett til å ta jordstykket med vold og makt i dag.

Jeg er altså ingen tilhenger av påstanden til MIFF og andre kristensionister om at jøder i dagens Israel har en historisk enerett til dette landet. Og hvis du på ramme alvor meiner at jødene har denne retten fordi Gud lovet dem det for 3.500 år sia, så bør snarest se å få undersøkt huet ditt.

Derimot meiner jeg at når ei folkegruppe har levd i et område i et par generasjoner og slått røtter der, så må etterkommerne ha rett til å fortsette å bo der. Den retten bør vi innrømme både rohinjaer i Myanmar og jøder i Israel, så lenge de ikke fortrenger andre som har like stor, eller større rett. Og samme rett må sannelig også innrømmes palestinere som har bodd i dette landet i hundrevis av år!

Jeg skal altså ikke diskutere folkegruppenes rett til å bo der de har bodd i generasjoner; jeg meiner den retten er sjølsagt. Jeg skal bare ta for meg det kraft-sionistiske kravet om en eksklusiv rett til landet Eretz Israel, basert på en påstått tilknytning gjennom uminnelige tider til akkurat dette landet.

Det er vel bare de aller mest nedsnødde kristensionistene som baserer sin rettsoppfatning på hva Gud antas å ha sagt og gjort ned gjennom (for)historien – han har jo sagt og gjort så mye som ikke tåler dagens lys, den karen. (Se f eks https://kvernvold.blogspot.com/2024/07/gud-er-en-fl-fyr.html ) Derimot ser jeg at flere ellers oppegående folk viser til «Israels historiske rett», med argumenter som de ikke ville finne på å gjøre gjeldende for noen annen folkegruppe. (Gjenerobre flere svenske fylker for å rette opp igjen uretten fra Brømsebro i 1645? Drive muslimene ut av Kosovo for å gjenopprette tapet ved Kosovo Polje i 1389? Når snakket du sist med psykologen din, sa du?)

Folk som snakker om Israels historiske rett viser gjerne til utdrivelsen etter den siste oppstanden mot romerne i år 132-135. Etter denne oppstanden ble jødisk religion forbudt, titusener ble drept eller solgt som slaver, og de fleste gjenlevende rømte til andre jødiske kolonier rundt omkring i Romerriket. ( https://snl.no/j%C3%B8denes_tidlige_historie ) Eller de viser til at jødiske samfunn som fortsatt eksisterte i Judea ble drevet bort av kristne keisere i det østromerske riket, særlig etter at det ble innført strenge antijødiske lover i 527. Gjenlevende jøder ble spredt i små samfunn i hele Middelhavsområdet, og kunne bare drømme om å vende hjem til sitt egentlige hjemland, sies det.

Likevel var det ett sted der jøder kunne leve og dyrke jødisk tru som høgt respekterte samfunnsstøtter: Khaganatet Khazar, som var en stormakt nord for Kaukasus fra 600-tallet og i flere hundre år framover. ( Khazarer – Wikipedia ) Khaganen og overklassen konverterte til jødedommen på 700-tallet og gjorde jødedommen til statsreligion i hele det vidstrakte riket. Noen historikere meiner det må ha vært flere jøder i Khazar, etter flere hundre år med statsjødedom, enn i hele den jødiske diasporaen i Middelhavslandene.

Khaganatet ble etterhverrt utslettet av madjarer, alaner og forskjellige tyrkiske stammer, og ble erstattet av en mosaikk av kristne, muslimske eller jødiske småriker. «Fjelljødene» i Kaukasus eksisterer den dag i dag, trass i iherdige forsøk på å gjøre slutt på dem ( https://no.wikipedia.org/wiki/Kaukasiske_fjellj%C3%B8der ) . På Krim var det også jødiske samfunn, inntil Stalin grep resolutt inn mot alle samfunn han mislikte, det være seg jøder eller tatarer. (Han skal likevel ikke ha skylda for at østgoterne på Krim forsvant; dem var det antakelig Katarina den Store som tok seg av.) ( https://no.wikipedia.org/wiki/Krimgotere )

I 1897 arrangerte Theodor Herzl den første sionistiske verdenskongress. ( https://snl.no/Theodor_Herzl ) Der ble tanken om en egen jødisk stat drøftet; en stat der jøder kunne være fri for diskriminering og forfølgelse som de var utsatt for både i kristne og muslimske land. ( https://snl.no/sionisme ) Mange ønsket at en slik stat kunne opprettes nettopp i Palestina, det gamle Israel. To rabbinere ble sendt for å undersøke mulighetene for utvandring og etablering i det forjettede land. De kom tilbake og avla rapport: «Bruden er vakker, men hun har allerede en mann,» sa de. (Les f eks https://www.gp.se/kultur/litteratur/litteraturrecension/ingmar-karlsson-bruden-ar-vacker-men-har-redan-en-man-sionismen-en-ideologi-vid-vags-ande.23c498a8-6573-4978-abc1-062af0bde502 )

Det hindret ikke at små grupper begynte å utvandre til Palestina fra begynnelsen av 1900-tallet. Etterhvert vokste utvandringa til en strøm, godt hjulpet av Balfour-deklarasjonen i 1917 ( https://snl.no/Balfour-erkl%C3%A6ringen ), hvor Storbritannia generøst inviterte jødene til å opprette et «nasjonalt hjem» i Palestina. Slik ordnet kolonimaktene opp seg imellom på den tida, når den ene makten overleverte en koloni til den andre. Koloniens innbyggere ble aldri spurt. Tviler du på at det moderne Israel startet som et koloniseringsprosjekt? Les Balfourdeklarasjonen. 

Strømmen ble til en foss etter 2. verdenskrig. De første gruppene kjøpte land der de ville slå seg ned, men etterhvert tok de seg til rette og begynte å fortrenge palestinere med vold og makt. Det har de fortsatt med til denne dag, alltid ved å vise til sin historiske rett. Fortrengte palestinere er blitt så godt som rettslause, noe som har ført til motstandskamp og etterhvert terrorisme. Israel har, med sin totale overlegenhet og støtte fra verdens største militærmakt, satt i gang militære operasjoner som mer og mer likner en «endelig løsning på palestinerproblemet».

Apologeter for sionismen framholder at sionisme bare er helt normal nasjonalisme, akkurat som norsk nasjonalisme: Vi viser jo vår egen nasjonale stolthet både på 17. mai og i landskamper på Ullevål. Men den sionismen som utfolder seg i praksis, det er en nasjonalisme med bomber og kanoner. Og det er en ekskluderende nasjonalisme: Du får ikke del i den bare ved å bo i Israel eller i et område som Israel okkuperer: Du må være en etnisk jødisk statsborger. I praksis skaper denne sionismen et etnokrati, akkurat som apartheid-styret i Sør-Afrika. Følgelig er avstamming viktig: Er du jøde, så stammer du egentlig fra gamle Judea, uansett hvor i verden dine forfedre har levd de siste par tusen år, sier denne ideologien.

Den dominerende folkegruppa, både som pådrivere og som innvandrere, har vært ashkenazi-jøder: altså jøder fra det østlige Europa. Ordet Ashkenaz viser opprinnelig til et område i det nordøstlige Tyrkia, der det fortsatt ligger flere landsbyer med navn som minner om Ashkenaz. ( https://en.wikipedia.org/wiki/Ashkenaz ) Men av uklare grunner overførte jøder i Russland seinere dette navnet til Tyskland og Frankrike. Når de kalte seg ashkenazi, betydde det at de var kommet vestfra, som etterkommere av den opprinnelige diasporaen. Denne forståelsen har festet seg blant både folk og historikere; se f eks https://simple.wikipedia.org/wiki/Ashkenazi_Jews .

Nå er denne forståelsen under press. Flere historikere og genetikere har kommet til at den jødiske befolkningen i Russland og Øst-Europa antakelig stammer fra khazariske jøder, altså fra etterkommerne etter konvertitter, som spredte seg vestover da det khazariske riket ble utslettet. En israelsk genetiker, Eran Elhaik, har foretatt omfattende og grundige analyser som viser at ashkenazier genetisk har mye mer til felles med tyrkiske og iranske folkeslag nord for Kaukasus enn med folk fra Midt-Østen. ( https://academic.oup.com/gbe/article/5/1/61/728117?login=false ) Seinere har han fått tilslutning fra historikere og lingvister. ( https://www.frontiersin.org/journals/genetics/articles/10.3389/fgene.2017.00087/full )

Er dertte viktig? For det første er det både spennende og fascinerende å finne ut hvor folk stammer fra; kartlegge vandringene gjennom historie og forhistorie. All ny kunnskap er verdifull. Men for det andre utfordrer Ilhaiks konklusjoner hele grunnlaget for den ikke-religiøse sionismen, den som tar utgangspåunkt i hvor folk «egentlig» stammer fra. For hvis flesteparten av stamfedrene ikke kom fra Judea i det hele tatt, men var konvertitter fra et sted nord for Kaukasus, hva skjer da med din «historiske rett» til Eretz Israel? Hvis denne retten hviler på hvor forfedrene dine kom fra for 1000 år sia - burde du ikke heller kreve «retten» til å ta tilbake landet ditt i Dagestan, Tsjetsnia, Armenia, Georgia?

Spørsmålet vekker sinne, selvfølgelig. Og som hver gang et sionistisk dogme blir utfordret: Antydninger om motiver som ikke er utelukkende vitenskapelige. Her, for eksempel, er «beviset» på at ashkenazier ikke er khasarer: https://forward.com/opinion/382967/ashkenazi-jews-are-not-khazars-heres-the-proof/ Hvis du oppholder deg noen sekunder på dette nettstedet, får du dessuten - selvfølgelig - tilbud om å skrive under på opprop mot antisemittisme.

Det skal sies at du risikerer å komme i tvilsomt selskap når du lufter resultater fra Elhaiks forskning. For hvis du guggler «khazarer»,  dukker det opp flere lenker til et nettsted som av uforklarlige grunner heter «Riksavisen». Mens du holder deg for nesen, blir du informert om at khazarene, og dermed etterkommerne deres, er «falske jøder». Du får også vite «hva Satan vil, men Gud forbyr», og du kan lese en artikkel av Knut Hamsun om jøder. Og hvis du absolutt vil ha greie på hva Gud og Satan tenker om jødene, kan du guggle sjøl. Huff.

Så selvfølgelig KAN slike kunnskaper brukes antisemittisk - men bare hvis du abonnerer på forestillingen om at genene dine bestemmer hvilke rettigheter du har. Altså at hvis en eller annen tipp-tipp-tipp-...tippoldeforelder bodde i Judea, så har du rett til å overta eiendommen til den familien som bor der i dag, men ellers ikke. For dét er jo kjernen i forestillingen om Israels «historiske rett» til dette landet.

Det finnes en mye bedre løsning. Nemlig at alle som lever og har vokst opp innafor grensene av Palestina – Stor-Israel – innrømmes de samme ukrenkelige rettighetene. Enten de er jøder, kristne, muslimer, drusere, eller ugudelige faener som meg. Uansett hvor genene deres befant seg hen for 1.000, 2.000 eller 3.500 år sia.

Men mens bombene faller og unger drepes eller sultes ihjel, skjønner jeg at det er langt fram til en sånn løsning.

«Folk vil jo bo i byer og store tettsteder»

 

Dette sitatet kommer fra Erna Solberg. Det gjentas på innpust og utpust av henne og hennes sverddragere i nyhetssendinger, i Dax 18, i Politisk kvarter og overalt ellers hvor sånne saker drøftes. Setningen framføres som et mantra hver gang det skal legges ned en skole på et sted som verken er en by eller et stort tettsted, så den er nok vedtatt sentralt og sendt via epost og Teams til Høyres kadre i alle byer og tettsteder. Det hjelper ikke at ungdommer reiser i flokk og følge fra små, ubetydelige plasser til den store Byen hvor ting bestemmes, eller at de roper, griner, bønnfaller Makta om å få beholde skolen sin: De vil jo egentlig ikke bo der de bor, har Høyre bestemt, og da trenger de ingen skole heller! Nå får de bare kaste seg på bussen og bli ordentlig urbane jo før jo heller; det er jo det de vil, enten de skjønner det sjøl eller ikke. Vusj, vusj!

Høyres kjernevelgere og sponsorer bor i byer og tettsteder. Der driver de gjerne forretning og eier tomter og butikker. Jo flere som flytter til byen, jo flere kunder handler på Giga XXX, og jo dyrere hus og leiligheter må de kjøpe fra Storfin Eiendom AS. Da får kjernevelgerne og sponsorene råd til landsted, hytte på fjellet og hytte ved sjøen, sånn at de kan lade batteriene sine og drive forretning over nettet.

Det er mer uklart hva som får Ap og MDG til å slutte opp om sentraliseringsretorikken. For Aps mange byråkrater er det kanskje sånn at når en kommer seg opp og fram i statlige og kommunale hierarkier og får stort kontor med utsikt fra fjerde etasje, så omgås en mange andre i den urbane eliten og identifiserer seg mer med dem enn med snekkere og småbrukere ute på bondelandet. Og urbane svermere i MDG synes kanskje at bygda er et fint sted å besøke, på sykkel og i ferien, men ingen kan vel egentlig ønske å bo der, langt fra teateret og caféen.

Riktignok er det en viss forskjell i retorikken til sentraliseringspartiene: Ap-ordføreren og flokken hans understreker, nesten med gråten i halsen, hvor vondt dette gjør for dem også; men de må opptre ansvarlig ... osv. Det er nesten så de ber om medfølelse for at de er nødt til å gå så brutalt til verks.

Bortsett fra at det er de jo slett ikke. Den enkleste løsningen er riktignok å følge anbefalingene fra den urbane eliten i administrasjonen, sia de er «faglig begrunnet». Da kan ordføreren toe sine hender under nødvendighetens og fagkunnskapens tvang. Men det er jo ikke bygningene som koster penger; det er de ansatte. Derfor er det fullt mulig å spare penger ved å konsolidere studietilbud og foreta nedbemanning andre steder enn bare på Dokka og Lom – for eksempel på videregående skoler i Mjøsbyene.

Hva MDG-representantene unnskylder seg med er ikke lett å oppfatte. Kanskje finner de en slags begrunnelse i at hvis folk tvangsflyttes til byen, så slutter de å kjøre bil. - Skjønt det skjer jo heller ikke: Folk kaster seg i bilen til jul, påske og pinse, vår, sommer og høst og hver eneste langhelg, og besøker hjemstedene sine, mange mil ute i huttaheita. Innbill deg ikke at de reiser med bussen: Det har de ikke tid til, og ikke kan de det heller, for fylkeskommunen har skåret ned på kollektivtransporten også. Buss og tog er ypperlige transportmidler som frakter deg fra et sted der du ikke befinner deg til et sted dit du ikke har tenkt deg, på et tidspunkt som slett ikke passer deg.

Solberg og kadrene hennes feller ingen krokodilletårer, og trenger ingen unnskyldninger. Tvert imot; dette er nedleggelser som er overmodne, og det skal komme mange flere, lover de. Kjernevelgerne deres blir blanke i øynene og gnir seg i hendene, for her blir det enda større omsetning i Giga XXX og enda flere nye, dyre leiligheter fra Storfin Eiendom AS!

Etter at Solberg og kadrene hennes har fastslått at folk vil bo i byer og store tettsteder, legger de til, allerede i neste setning: «Det blir færre ungdommer og flere gamle. Da kan vi ikke opprettholde like mange elevplasser over alt!» Og det er jo sant. For antall ungdommer minker og antall gamlinger øker i hele Innlandet, ikke minst i Mjøsbyene. Men sentraliseringspartiene vil ikke legge ned noe som helst i Gjøvik, Lillehammer og Hamar av den grunn; nei tvert imot: Byene må styrkes, og det skjer ved at småstedene tvangstømmes, for «folk vil jo bo i byene».

La oss nå ta en titt på Gjøvik, Lillehammer og dalstroka innnafor. På Gjøvik VGS finnes følgende undervisningstilbud: Bygg- og anleggsteknikk; Frisør, blomster, interiør og eksponeringsdesign; Helse- og oppvekstfag; Helsefagarbeider med studiekompetanse; Informasjonsteknologi og medieproduksjon; International Baccalaureate (IB); Kunst, design og arkitektur; Medier og kommunikasjon; Musikk, dans og drama; Salg, service og reiseliv; Studiespesialisering. Andre programområder: Breddeidrett; Toppidrett; Bilde; Lyddesign; Kunst og skapende arbeid; Grafisk design; Teaterensamble.

Og på Lillehammer VGS: Bygg- og anleggsteknikk; Elektro og datateknologi; Frisør, blomster- og interiørdesign; Helse- og oppvekstfag; Informasjonsteknologi og medieproduksjon; Kunst, design og arkitektur; Restaurant- og matfag; Salg, service og reiseliv; Studiespesialisering; ; Påbygging til generell studiekompetanse; Kombinasjonsklassen; Tilrettelagt avdeling; Teknologi- og industrifag.

Utvilsomt gode og nyttige fag, alle sammen! Men også: Påfallende like. Og hva undervises det i på Dokka, inntil skolen der blir nedlagt? Jo:

Bygg- og anleggsteknikk; Elektro og datateknologi; Helse- og oppvekstfag; Teknologi- og industrifag; Studiespesialisering; Påbygging til generell studiekompetanse; Tilrettelagt opplæring.

Så godt som full overlapp mellom Gjøvik og Lillehammer, altså. Men må virkelig Bygg og anlegg, Elektro og data, Tekno- og industrifag, Helse og oppvekst, Studiespesialisering flyttes fra Dokka til Gjøvik for å få fylt opp elevplassene i byen? Er det helt utenkelig at noen flytter den andre vegen, eller at Gjøvik og Lillehammer dekker hver sine studierertninger? Javisst er det 45 km fra Gjøvik til Lillehammer. Men jeg garanterer at de 42 kilometrene fra Dokka til Gjøvik er vel så lange og slitsomme! Kjør der en vinterdag sjøl, hvis du ikke trur meg.

Dokka dekker dessuten hele området vestover og nordover. Fra Nordsinni er det 48 humpete kilometer til Gjøvik, og fra Torpa er det 62 kilometer. Men det må kanskje til, hvis Frisør, blomster og interiør på Gjøvik skal få full dekning?

Jeg er sikker på at det går an å busse elever den andre vegen også. For eksempel meiner jeg det må være bedre at ungdommer fra Snertingdal reiser 30 km vestover enn at ungdommer fra Torpa må reise 62 km østover. - Med mindre hele hensikten er at Torpa, Nordsinni og Dokka forøvrig skal avfolkes, da. For «folk vil jo helst bo i byen».

Folk på Dokka betaler skatt, de også. Fylkeskommunen mottar driftsmidler fra Staten basert på hvor mange som bor i hele Innlandet, inklusive Dokka. Er fylkesbudsjettet for trangt, kan det spares på to måter: Enten fordele byrder og kroner noenlunde likt, eller bruke alle midlene på ett sted – nemlig i byen. Nå må folk på Dokka værsågod være med og betale for at tilbudet styrkes på Gjøvik og avvikles på Dokka.

En koloni har som sin viktigste funksjon å levere skatt og råvarer til koloniherren. Fra Dokka og omegn skal det leveres skatt, og etterhvert råvarer i form av elever, til Mjøsbyene. Makta sitter i byene, i kraft av at det bor flest velgere der – velgere som kanskje lever godt med at byene favoriseres. Men et demokrati fungerer bare hvis flertallet tar hensyn til mindretallets rettigheter også: Hvis det ikke skjer, forfaller demokratiet til et flertallsdiktatur.

Når bygdesamfunn behandles som kolonier, er det alltid noen som taper. På den andre sida: Sentralisering er alltid lønnsomt også. For noen. https://kvernvold.blogspot.com/2024/05/sentralisering-er-alltid-lnnsomt-for.html

Pidgin på "norsk": En språktirade

 

Hør på dette:

«Siriesli, altså. Jeg mente ikke at - «

«Jeg ble veldig kånfjust her. Beisikli mener jeg at - «

«Trenger riili en vækeisjen nå. Det har vært litt av en effert å - «

«Wått? Ar ju kreisi? Det var virkelig en leim unnskyldning. Du prøver jo å sjeime - - »

«Her har vi en helt ny keis. Fyren kleimer å ha rett til - - men jeg trur han bare feiker - «

«Dette er blitt veldig fæsjenebel. Det er mye glæmmer ute og går - «

«Dette kan jeg gi et helt streitfåverd svar på!»

«La meg freime spørsmålet litt annerledes...»

«Vi må se dette i en kåntekst.»

Og så videre, og så videre.

I kulturprogrammene der folk blir intervjuet fordi de er Kjente Navn sprer denne språkfattigdommen seg ustanselig. Dette er ikke (bare) et ungdomsfenomen lenger; det er en del av omgangstonen blant folk som vil framstå som fjonge og fresje.

Når begynte dette? Jeg trur vi må helt tilbake til den sagnomsuste reklamesnutten «Milk is a better drink», som skulle få ungdommen til å drikke mjølk i stedet for brus. Hjalp det? Brussalget økte. I dag kan du ikke rulle inn på en bensinstasjon uten å bli forulempet med  reklamen som slutter med: «Take it easy.» På kommersfjernsynet – norsk kommersfjernsyn – hører du minst like mye (en slags) engelsk som norsk. Det er ikke fordi produsentene ikke trur at vi skjønner norsk, antar jeg, men fordi de trur vi synes (en slags) engelsk er finere.

Jeg går på butikken. Der kan jeg kjøpe «loins» av både kjøtt og fisk. Hæ? Kan ikke produsentene det norske ordet «lend»? Nei da, og de trur ikke at kundene kan det engelske ordet «loin» heller; de synes bare det er et fint ord. - Men når fikk laksen og torsken hofter?

Jeg kunne fortsette med å ramse opp eksempler på grusen i det som ellers er helt alminnelig, dagligdags prosa. Men du finner sjøl et hopetall eksempler hver eneste dag. Dette er fortsatt bare et overflatefenomen; det kan lukes bort hvis folk vil. Men vi har også fått djupere strukturelle skader i språket. Jeg tenker på formuleringer som formelt er norsk, men hvor bruksmønsteret blir stadig mer engelsk – eller snarere amerikansk. Dette gjelder særlig når norske ord fylles med en litt annen betydning; dvs betydningen til (nesten) likelydende engelske ord. Eksempler:

Jeg hører stadig oftere at ordet «simpel» mister sin norske betydning, og i stedet brukes i betydningen «enkel». Vi brukte å si slike ting som: «Det vet jeg» eller «jeg vet det»: Nå hører vi nesten bare «jeg vet» - direkte oversatt fra «I know». Og kroneksempelet: «Besøk Pelsbutikken for en hyggelig handel.» «Han reiste til Paris for en ukes ferie.» Den engelske preposisjonen «for» har nesten fullstendig fortrengt et helt sett av norske preposisjoner. Inntil nylig brukte vi å reise på ferie; nå reiser vi visst stadig oftere for en ferie. «For» brukte å være en konjunksjon; nå brukes ordet nesten bare som preposisjon, for det er det på engelsk.

Eller, som du stadig hører i reportasjer: «Tilbake i 2014.» «Tilbake i Bergen mener folk at...» - I Norge brukte vi inntil nylig å nøye oss med «I 2014» og «I Bergen» - du kom til samme år og samme by da også. Så begynte reporterne å høre på amerikanske reportasjer, og da hadde de ikke mer tillit til sitt eget språk enn at de ga seg til å oversette ordrett fra amerikansk. Nylig hørte jeg reporteren si: «De har lenge kjempet over dette området.» Hva? Har de fløyet over området og kjempet? Nei da. Jeg prøver meg på en ordentlig oversettelse, og da blir det: «De har lenge kjempet om dette området.» «Om» er en av de norske preposisjonene som lever farlig, for «about» betyr noe helt annet, og da er det tryggest å avvikle hele preposisjonen.

La meg for ordens skyld ramse opp den lista over norske preposisjoner som vi lærte på folkeskolen for hundre år sia: «For, til, fra, frå, over, under, etter, foran, føre, på, i, av, ved, med, om, hos, mellom, gjennom, uten, blant, iblant, forbi.» Har du fortsatt en levende dialekt som du føler deg trygg på, kan du fort legge til noen flere. Hvor mange av disse kommer til å overleve i haglstormen fra engelsk?

Er jeg mot låneord? Nei da, språket er fullt av låneord som bærer en ny betydning. Jeg bruker massevis av nyord, også fra engelsk; jeg digger Katzenjammer og synes de er kule. I svake øyeblikk kan jeg til og med finne på å si at dette er blitt en stor "hit". Språket blir rikere av at vi låner inn ord for begreper vi mangler. Men språket blir fattigere når vi avvikler gode norske ord, og erstatter dem med (en slags) engelsk: Det blir bare flatere og fattigere.

Språket vårt blir litt mer pidginisert for hver dag som går. Jeg henter en definisjon fra Pediaen: «Pidginspråka karakteriseres av et begrensa vokabular, som kun omfatter termer som er helt nødvendige for kommunikasjon. De har en enkel eller nesten ikke-eksisterende grammatikk.»

Moderne engelsk begynte som et pidginspråk – ei blanding av angelsaksisk og normannerfransk som begynte med invasjonen i 1066. Den dag i dag finnes det ordpar som røper den sosiale avstanden mellom angelsaksisk og fransk: Fine folk eter «venison»; bermen eter «meat». Angelsaksisk «stool» - stol – er så simpelt at det har fått betydningen «avføring». Det tok et par hundre år før denne språksausen ble et ordentlig språk, et kreolspråk. Og på det tidspunktet var både den franske og den angelsaksiske grammatikken helt borte. Moderne engelsk har verken tre eller to kjønn; ingen substantiver bøyes i nominativ, genitiv, akkusativ og dativ; det skilles ikke mellom transitiv og intransitiv bøyning lenger. (Jo, et ørlite tilløp: Beleste folk skiller fortsatt mellom «hanged» og «hung» - men der stopper det.)

Så kan en meine at moderne engelsk er blitt et mye rikere språk på den måten. (Skjønt både franskmenn og tyskere vil protestere kraftig.) Men det tok uansett alt for lang tid, og på vegen ofret de sine opprinnelige språk.

Det synes jeg ikke vi skal gjøre. Vi skal utvikle det norske språket, ikke avvikle det. Til kamp mot språkfattigdom og jåleri! Tvangsinnfør norsk språk i mediene. Gjerne i skolen også!