Tybring-Gjeddes skolestil om Israels folkemord

 

Christian Tybring-Gjedde har skrevet en skolestil om Israel og Palestina. ( https://e-avis.aftenposten.no/p/aftenposten/2025-11-24/a/europas-rop-om-boikott-av-israel-er-et-skammens-teater/611/2046122/67678340 ) Den er i sin helhet basert på de vanlige kulepunktene fra presentasjonene til Netanyahus propagandamaskin og organisasjonen MIFF («Med Israel For Fred»). I fullt samsvar med denne oppskriften framstiller han alle krav om sanksjoner som uttrykk for «hat mot Israel», og avslutter med å antyde at Norge er blitt et «fyrtårn for antisemittisme».

«Aftenposten» mottar sikkert mange debattinnlegg om Israel og Palestina hver eneste dag. Det er grunn til å spørre hvorfor nettopp Tybring-Gjeddes propagandastunt anses som så viktig at det beslaglegger halvannen side av avisens debattplass. Er et kjent navn alt som skal til for å få plass til så mye propaganda?

Talepunktene er de vanlige: Bakteppet er den forferdelige terroraksjonen 7. oktober 2023, påstås det. Alt begynte denne dagen. Kritikken av Israel er «historieløs» fordi den ikke tar hensyn til Europas kollektive ansvar. Hamas bruker egen sivilbefolkning som menneskelige skjold, og har altså det egentlige ansvaret for at Israel tar livet av så mange kvinner og barn. (!)

Israel har regjering og forsvarsledelse i sentrum av Tel Aviv. Israel bruker altså sin egen sivilbefolkning som skjold mot fiendtlige droner?

Følgende historiske fakta blir alltid underslått av Netanyahus propagandister, deriblant Tybring-Gjedde: Det området vi kaller Palestina, som også omfatter Israel, har vært bebodd av et stort flertall palestinere gjennom mange århundrer. I tillegg har det vært noen minoriteter – kristne, drusere, jøder. Så historien om den nyeste krigen begynte ikke 7. oktober 2023. Den kan spores tilbake til Balfour-erklæringen 2. november 1917, da Storbritannias utenriksminister, Lord Balfour, i et brev til sin venn baron Rotschild ga Palestina til «det jødiske folk». Eller, slik sionistledere uttrykte det: «Et land uten folk til et folk uten land». Koloniherrer gjør det jo på denne måten: De fordeler landområder seg imellom og trekker streker på kartet, helt uavhengig av om det bor mennesker mellom strekene de tegner.

Men det landet som han så generøst «ga» til den sionistiske bevegelsen, på vegne av koloniherren Storbritannia, var jo slett ikke et land uten folk: Det bodde palestinere der, med like djupe historiske røtter i dette landet som sionistene påberopte seg. De drev handel, de hadde dyrket opp landet med frodige jorder og olivenlunder, de hadde byer og landsbyer. De hadde vært under forskjellige kolonimakters kontroll, men de hadde kunnet holde på med sitt, og ingen hadde satt seg fore å fordrive dem. De var et folk.

Tanken om å opprette en jødisk stat i det bibelske Israel var heller ikke ny: I 1898 sendte Theodor Herzl, grunnleggeren av sionismen, en delegasjon til Palestina for å undersøke denne muligheten. De sendte tilbake en kortfattet rapport: «Bruden er vakker, men hun har en mann allerede.»

Denne innvendingen brydde seinere sionistiske aktivister seg lite om: De organiserte en strøm av kolonister som reiste til Palestina. Denne strømmen ble til en foss under og særlig etter 2. verdenskrig, da nazistenes uhyrligheter ble kjent for all verden. Og i støtten og sympatien som dette skapte i Europa og USA ble palestinernes rett satt fullstendig til side – de fikk unngjelde for nazistenes herjinger.

De nye kolonistene opprettet militser og terrorgrupper som hadde én oppgave: Å fordrive palestinere, slik at kolonister fra Europa, Russland og USA kunne overta landet deres. Hele landsbyer ble massakrert hvis beboerne ikke rømte frivillig. I alt ca 750.000 mennesker ble drevet på flukt på denne måten. Av de 370 landsbyene og bosetningene som ble opprettet i det nye Israel, ble 350 opprettet der hvor palestinere tidligere hadde hatt sine bosetninger. (Kilde: Ilan Pappé: «The ethnic cleansing of Palestine».) Et flertall av de fordrevne rømte til Gazastripa. Der har etterkommerne deres levd innestengt til i dag, mange med drømmen om én gang å få komme hjem til eiendommen som hørte familien til. Den drømmen kan de glømme. Nå våger de bare å drømme om å få overleve én dag til.

Den 14. mai 1948 ble staten Israel opprettet med en av lederne for terroristene, David Ben-Gurion, som statsminister. En annen terroristleder, Menachim Begin, var pådriver. En tredje nasjonalhelt, Moshe Dayan, ledet en regulær hær som «skjøt på alt som rørte seg» og etterlot seg «lik av menn og kvinner, og selv barn lå strødd i gatene», ifølge en amerikansk journalist som fulgte framrykkinga.

Denne fordrivelsen – nakba – har palestinerne båret med seg som et nasjonalt traume. Dette traumet er blitt fornyet hver gang de opplever ny fordrivelse, ny annektering, som har foregått i rykk og napp hele tida fra statens opprettelse til i dag. Nå herjer kolonister fra Europa og USA omtrent som de vil på Vestbredden, hvor det daglig skjer nye overfall på palestinere: Landsbyer brennes, buskapen skytes, olivenlundene hogges ned. Nye kolonister rykker inn og etablerer flere ulovlige bosetninger på palestinsk land.

En av heltene til disse ekstremistene er Baruch Goldstein, en amerikaner som utvandret til Israel og bosatte seg på Vestbredden i 1983. I 1994 tok denne mannen på seg militæruniform, tok maskinpistolen sin under armen og spaserte inn i en moské under fredagsbønnen. Der rakk han å drepe 29 palestinere som var samlet til bønn og skade atskillig flere, før han ble overmannet og slått ihjel av resten av menigheten.

Statsråden for sikkerhet i Netanyahus regjering, Itamir Ben-Gvir, brukte å ha et fotografi av denne helten på kontoret sitt. Israel er fortsatt en okkupasjonsmakt på Vestbredden, med plikt til å ivareta sikkerheten til dem som befinner seg under okkupasjon, altså palestinerne, og den statsråden som har dette tunge ansvaret er Itamir Ben-Gvir, som sjøl har deltatt i bosetterraid mot palestinske landsbyer.

Vi kan altså fastslå at terrorisme og massedrap ikke nettopp er noe nytt i denne konflikten. Slike massedrap er det hovedsakelig Israel og deres forbundsfeller som har stått for. Den verste massakren fant sted 16. til 18. september 1982, da Israels forbundsfeller, falangistene i Libanon, drepte 3.000 palestinske flyktninger i flyktningeleirene Sabra og Shatila mens Israels regulære styrker holdt vakt, slik at falangistmilitsen kunne arbeide uforstyrret.

Jeg kan ikke gå gjennom hele den lange og blodige historien om Israels overgrep mot den palestinske befolkningen. Den som vil lese seg opp på hele forhistorien fram til 7. oktober 2023, kan begynne med Odd Karsten Tveits veldokumenterte bok «Palestina: Israels ran, vårt svik».

Det er formelt riktig som Tybring-Gjedde skriver at Israel «trakk seg ut» av Gaza i 2005. Men befolkningen har like fullt vært innesperret, underlagt en boycott som har hindret dem bl a i å reise fritt og utnytte de rike fiskeressursene utafor kysten, eller olje og gass på havbunnen – dette er rikdommer som Israel ønsker å utnytte sjøl, gjerne i kompaniskap med sin storebror i vest. Fra sitt folkerettslige fengsel har de samtidig kunnet se kibbutzene blomstre rundt landsbyene der deres foreldre eller besteforeldre bodde, på eiendommer som de i mange tilfeller fortsatt har nøkler og opprinnelige skjøter til. De anser fortsatt dette landet som okkupert, og de gjør fortsatt krav på retten til å vende hjem. Det er en rett som apartheidstaten Israel aldri kommer til å innrømme dem.

Terroraksjonen den 7. oktober var en krigsforbrytelse, og er blitt fordømt som nettopp det av hele det internasjonale samfunnet. Men den bleikner fullstendig mot den massive hevnen som Israel har tatt over hele befolkningen hver eneste dag etterpå. Av de ca 1200 drepte den 7. oktober var minst 200 militært personell, og en andel – uvisst hvor stor – av de øvrige ble drept av paniske israelske motangrep. Men hvis forholdstallet på 5 mot 1 drepte sivile kontra drepte militære er uakseptabelt, hvor stort forholdstall vil Tybring-Gjedde godta på Gaza? Av de mer enn (sannsynligvis langt mer enn) 70.000 drepte på Gaza, hvor mange stridende kjenner han til, mellom alle kvinnene, barna, gamle, uføre og helt alminnelige menn?

Tybring-Gjedde påberoper seg, på Israels vegne, at de fører en «eksistensiell krig». Palestinerne har ført en eksistensiell kamp om retten til å overleve som nasjon helt fra 1948. Denne kampen har de ført på vikende front mot en av verdens mektigste militærstater som støttes av verdens overlegent mektigste militærmakt. Ennå er de ikke helt utryddet, men de har svært lite å gå på. Israels politikk går helt åpenbart ut på å fortrenge palestinere fra både Vestbredden og Gaza ved å gjøre livet både umulig og uutholdelig for alle andre enn Israels egne sønner og døtre.

I motsetning til hva Tybring-Gjedde later som, er det ikke bare enkelte «Israel-hatende» norske politikere som anser disse anstrengelsene som ensbetydende med folkemord: Det samme sier israelske menneskerettighetsforkjempere, med organisasjonene B`Tselem og Physicians for Human Rights i spissen. Det samme sier Amnesty International. Det samme sier FNs uavhengige internasjonale granskningskommisjon for det okkuperte palestinske territoriet. Det samme sier The International Federation for Human Right. Det samme sier Lemkin Institute for Genocide Prevention (LIGP), et multinasjonalt nettverk av institusjoner og enkeltpersoner. Det samme sier International Association of Genocide Scholars (IAGS), som regnes som den fremste organisasjonen i verden når det gjelder kunnskap og forskning på folkemord. Leger uten grenser sier at de ser konsekvente og betydelige tegn på folkemord. Mange israelske og jødiske intellektuelle og historikere sier det samme: Det inkluderer den internasjonalt anerkjente folkerettseksperten Lee Mordechai, historikerne Amos Goldberg og Daniel Blatman, den verdenskjente forfatteren David Grossman, journalisten og forfatteren Elana Sztokman – og mange andre.

Og alt dette avfeier folkerettseksperten Tybring-Gjedde som «Israelhat» og «Antisemittisme».

Den etniske rensinga av Palestina foregår i dag, rett foran øynene våre. Bosettervolden pågår uhindret, og de overlevende på Gaza sultes langsomt og sikkert ut av landet, ut av livet, under den «våpenhvilen» som Israel bryter med nye bombetokt hver gang de føler en trang til det.

Stor-Israel omfatter etterhvert ikke bare det nåværende Israel: Det omfatter Gaza og Vestbredden, det omfatter Golanhøydene, som Israel har annektert fra Syria; det omfatter et større område av Syria som Israel for tida bare holder okkupert – men bare vent; den okkupasjonen blir nok permanent. Den omfatter ei grensestripe mot Libanon, som Israel holder permanent okkupert «for sin egen sikkerhet». Og i hodene til Netanyahus mest ekstreme pådrivere omfatter det «hele landet mellom elvene» - fra Nilen til Eufrat. Det er jo det landet som Gud lovet dem, en gang for 4000 år sia. Og den som har Gud på sitt parti kan som kjent tillate seg hva som helst.

I 1947, før Israel ble proklamert som stat, utgjorde den jødiske befolkningen, etter massiv innvandring, fortsatt bare 1/3 av befolkningen i det daværende Palestina. Dette til tross lovet FN, ledet av den svært proisraelske generalsekretæren Trygve Lie, Israel 55 % av territoriet i sin delingsplan. Etter fortsatt fordrivelse av palestinere hadde Israel underlagt seg 78 % av territoriet. Og etter krigen i 1967 kontrollerer Israel i praksis 100 % av territoriet, pluss stadig flere små biter av land i tillegg til territoriet. Nå gjenstår bare det slitsomme arbeidet med å bli kvitt de mest plagsomme innbyggerne.

Dette arbeidet støtter Tybring-Gjedde opp om i sin skolestil, samtidig som han legger all skyld på ofrene.

Etikk og politikk i Oljefondet

 

«Retningslinjer for observasjon og utelukkelse av selskaper fra Statens pensjonsfond utland» ble kunngjort 30.12.2014, seinere endret litt hist og pist, men uten radikale tillegg eller fradrag. I disse retningslinjene står det bl a:

§ 4.Kriterier for atferdsbasert observasjon og utelukkelse av selskaper

Observasjon eller utelukkelse kan besluttes for selskaper der det er en uakseptabel risiko for at selskapet medvirker til eller selv er ansvarlig for:

a.		grove eller systematiske krenkelser av menneskerettighetene
b.		alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner
c.		salg av våpen til stater i væpnede konflikter som benytter våpnene på måter som utgjør alvorlige og systematiske brudd på folkerettens regler for stridighetene
d.		salg av våpen eller militært materiell til stater som er omfattet av ordningen for statsobligasjonsunntak omtalt i mandatet for forvaltningen av Statens pensjonsfond utland § 2-1 andre ledd bokstav c
e.		alvorlig miljøskade
f.	handlinger eller unnlatelser som på et aggregert selskapsnivå i uakseptabel grad fører til utslipp av klimagasser
g.		grov korrupsjon eller annen grov økonomisk kriminalitet
h.		andre særlig grove brudd på grunnleggende etiske normer.

Disse reglene er ikke vanskelige å forstå – de må bare leses og følges. Det krever riktignok at den som skal handle etter dem utviser et visst skjønn. Hvis vedkommende mangler lesekompetanse og gangsyn, blir det fort spetakkel. Men da bør ikke vedkommende gis ansvar for å følge disse reglene heller. Han/hun bør altså få slippe å styre forvaltningen av vår nasjonalformue.

Du husker spetakkelet som fulgte da oljefondet hadde overlatt til israelske fondsforvaltere å handle israelske aksjer på vegne av fondet? Det førte jo, som du ville ha forutsett hvis du visste hvem som satt og forvaltet pengene dine der nede, til at fondet fondet investerte i selskaper som bidrog til grusomhetene i Gaza og til ulovlige bosettinger på Vestbredden - jfr punktene a, b, c og h. - Israelske fondsforvaltere ble sikkert valgt fordi de hadde unik innsikt i israelske verdipapirer. Geitebukken har sikkert også god innsikt i havresekker; vi overlater ikke forvaltning av havresekken vår til den for det.

Da skandalen sprakk, ble oljefondssjef Tangen innkalt til møte hos Stoltenberg, hvoretter fondet panikksolgte aksjer som aldri skulle ha vært kjøpt. Så ga Stoltenberg seg til å tåkelegge ansvarsforholdet, antakelig fordi han ville slippe å gi Tangen sparken midt i valgkampen. I en kommentar til Bergstøs berømmelige ultimatum sa han nemlig: «Pensjonsfondet skal ikke være investert i selskaper som medvirker til den ulovlige okkupasjonen av Vestbredden og den folkerettsstridige krigføringen i Gaza. Hvis Etikkrådet avdekker at fondet er investert i selskaper i strid med de etiske retningslinjene, skal fondet trekke seg ut.» (Kilde: VG , https://www.vg.no/nyheter/i/632OL8/sv-leder-kirsti-bergstoe-stiller-ultimatum-til-ap-om-oljefondet «

Her har han altså gjort etikkrådet – i praksis et supperåd med noen få personer på deltid, uten formelt ansvar for noe som helst – til ansvarlige for å «avdekke» hva de forskjellige selskapene driver med!

Nicolai Tangen tjente 7,4 millioner i fjor, i tillegg til feit pensjonsavtale. Hans best betalte forvalter tjente 10 millioner mer. Ledergruppa hans tjente fra stusslige 2 millioner, opp til 13,67 millioner.

Gjennomsnittlig fastlønn blant de 768 ansatte var 1,63 millioner. (Kilde: «Alltinget», https://www.altinget.no/artikkel/to-i-oljefond-ledelsen-tjente-over-13-millioner-hver-i-fjor .) Det er rimelig grunn til å tru at minst én av disse ansattene med tildels svimlende lønn leser aviser og følger med på nyheter, slik at de kjenner til både grusomhetene på Gaza og folkerettsbruddene på Vestbredden. Uansett så har de driti i det, for å si det på godt norsk, fra minste forvalter med noen skarve millioner i lønn, helt opp til sjølveste sjefen.

Jeg sier det igjen, enda det burde være unødvendig å gjenta det: Det er toppsjefen som har ansvaret for at virksomheten følger de reglene den er pålagt å følge. Det gjelder rapporteringsplikt til Skattefuten, HMS-rutinene, årsregnskapet og alle andre lover og regler som virksomheten er underlagt. Deriblant de etiske reglene.

Seinere har Stoltenberg forkludret og tåkelagt ytterligere, ved å sette i gang en «utredning» om både etikkrådet og de etiske reglene. Ett av etikkrådets mest oppegående medlemmer, Cecilie Hellestveit, har skjønt tegninga og forlater rådet: Nå skal de ikke ha noen sjølstendig rolle i det hele tatt; de skal bli et slags saksforberedende organ for Tangen hvis det er noe han lurer på om etikk og sånt. Med andre ord; gå fra ørlitt innflytelse til absolutt ingen innflytelse. Så hvis Tangen lurer på om et selskap driver med virksomhet som bistår Israels krigsmaskin i Gaza, eller gir aktiv økonomisk støtte til ulovlige bosetninger på Vestbredden, kan han spørre det nye supperådet. - Men da må han først skjønne at det er et problem.

Igjen må jeg påpeke en selvfølgelighet: Porteføljeforvalteren skal vite hva et selskap driver med. Dette er ikke en kompetanse som en eller annen etikkprofessor eller folkerettsekspert kan ventes å ha. Hvis et selskap tjener store penger på utbygging av nye bosetninger på Vestbredden, er dette en viktig del av bedriftens virksomhet. Porteføljeforvalteren skal helst vite hva bedriften tjener penger på før han/hun kjøper aksjer. Og porteføljeforvalterens øverste sjef skal selvfølgelig ha innprentet sine forvaltere hvilke regler og rammebetingelser de har, og iverksatt rutiner som sikrer at reglene blir fulgt. Dette kalles ledelse.

Stoltenbergs begrunnelse for utredninger og avklaringer er at vi risikerer å måtte trekke oss ut av store teknologiselskaper, dersom retningslinjene skal følges for rigid. Det er gobbeldigokk: Bosetterne på Vestbredden bruker sikkert Windows. IDF bruker sikkert Google blant andre verktøyer når de drar ut for å bombe kvinner og barn, sjukehus og skoler. Jeg er helt sikker på at de bruker kulepenner fra Faber også, og bosetterne bruker kanskje fiskekroker fra Mustad. Ingenting av dette krever nedsalg.

Men hvis Faber flytter kulepennproduksjonen sin til Vestbredden, eller Mustad flytter fiskekrokfabrikken sin til Østjerusalem, er det på tide å selge seg ut av disse aksjene. For da bidrar de aktivt til ulovlig okkupasjon. Retningslinjene er tenkt brukt med vett og forstand, ikke slik som Taliban bruker Koranen.

Stoltenberg skjønner sikkert at de politiske prateboblene hans bare tjener til ansvarspulverisering. Og at de eksisterende retningslinjene ikke trenger å utredes i det hele tatt, dersom den øverste ansvarlige kan lese vanlig norsk og dessuten besitter normal dømmekraft.

Men finansministeren har antakelig også skjønt at det er denne dømmekraften som mangler. Derfor lager han en utredning rundt oljefondsjefen for å spare ham – og seg sjøl, sia han er sjefen til sjefen – for framtidige skandaler. Det hadde vært enklere, og mye ryddigere, å skaffe seg en ny sjef for oljefondet.

Ingar er borte - et personlig minne

 

Jeg hadde brevvekslet med Ingar Knudtsen i lang tid før jeg traff ham. (Brevveksling = fysisk e-post ved hjelp av Postverket. Det tar flere dager før meldingene kommer fram.) Det var mens vi begge kladdet fortellinger med blyant og reinskrev dem på skrivemaskin. (Skrivemaskin = fysisk linjeskriver med manuell input.) Så møtte jeg ham høsten 1973, da han kom til Oslo for å motta NOVA-statuetten etter leseravstemming om årets beste fantastiske fortelling. Jeg var selvfølgelig grønn av misunnelse, men måtte medgi at novellen «Planetfall» var førsteklasses romopera.

Vi var venner som ble ført sammen av våre påfallende parallelle karrierer og opplevelser som håpefulle science fiction-forfattere, med stadig nye noveller og romaner, og med refusjonsbunker som vokste og vokste. Forlagene måtte få tilsendt fysiske manuskripter den gangen. Så kom manuskriptene tilbake etter 2-3 måneder, gjerne med kaffeflekker eller osteskiver på arkene, og et følgebrev der forlagsredaktøren skrev en begrunnelse for at de ikke kunne ta på seg å gi ut denne romanen (heller), samt en konsulentuttalelse som ikke alltid tydet på at konsulenten hadde skjønt det han/hun leste. (I nyere tid er det alltid en «hun». De sender ingen uttalelser lenger, og svært sjelden en begrunnelse utover «vi kan dessverre ikke påta oss...», så det er lite som tyder på at de leser manuskripter i det hele tatt. De trenger antakelig bare å lese navnet.)

Etter at jeg hadde truffet ham, ble det tydelig hvor mye vi hadde felles. I en periode var han nesten som en eldre (hele ni dager) bror. Jeg oppdaget at vi hadde felles interesser langt ut over science fiction, særlig innen popmusikk. Vi heiet begge på 4S, og vi likte begge rock'n roll og årntli køntri. Skjønt jeg kunne aldri forstå hvorfor han var så stor fan av Billy Fury, og ikke av Lonnie Donegan eller The Kinks. (Da Lonnie Donegan gikk bort etter sitt tredje hjerteinfarkt, denne gangen midt i en turné, var det Ingar som oppdaget det, og han sendte meg sporenstraks beskjed. (Ja da, jeg veit at det heter «sporenstreks», din pedant! Sporenstraks klinger mye bedre.))

Vi holdt kontakt gjennom postverket. Normalt ble det et tjukt brev med nyheter, kommentarer og refleksjoner i hvert fall en gang i uka. Jeg besøkte ham i Garnveien og Karihola i Kristiansund og traff den fantastiske familien hans; to flinke døtre samt Gerd, som var ankeret i livet hans. De besøkte meg og familien min i Nittedal, i Espedalen på ferie, på Kvernvoldssetra. Sjøulken Ingar var litt bestyrtet da jeg ikke tok meg bryet med å trekke robåten min på land til kvelds; det kunne jo bli flo! Og jeg satt i stua hans i Karihola og bekymret meg for de store vindusrutene, når vinden sto på i voldsomme kast så det sang i rutene. Når jeg lurte på om ikke rutene kunne ryke i sånt vær, så lo han riktig godt.

Jeg husker gjestfriheten deres, både hans og Gerds: Mens de holdt på å pakke klær og kjøkkenutstyr i ei trang leilighet for å flytte til huset de hadde kjøpt, lot de meg beslaglegge et helt rom for å reinskrive «Kontrabande» på maskin. Og jeg husker hjelpsomheten: Jeg hadde ikke bil den gangen. En gang da Ingar hadde kjørt fra Kristiansund til Nittedal og var så sliten som du blir av ti timer bak rattet, hadde det hendt noe i Vestre Gran som krevde øyeblikkelig utrykking fra mi side. Ingar kjørte meg.

Da Ingar omsider klarte å komme gjennom brannmuren hos ett av de store forlagene, så begynte novellene og romanene å strømme fra skrivemaskinen hans. Akkurat som jeg var han fascinert av planeten Mars og skrev mange fortellinger fra og om Mars. Jeg hadde gleden av å skrive forord i Marskriminalen hans, «Operasjon Ares» i 1983, og der skrev jeg på slutten: «Jeg har en drøm som holder meg oppe i tunge stunder: Jeg veit at som avfeldige 80-åringer skal Ingar og jeg gå fjelltur på Olympus Mons, Solsystemets høgeste fjell, 28 km høgt. På toppen skal vi se ut over den røde ørkenen og Tharsis-kjeden, noen puslete vulkaner på bare 15-20.000 meter. Så skal vi pipe i skjelvende gammelmannsfalsett, ut mot de kalde stjernene: «Shake, rattle and roll – I said, shake, rattle and roll - »

Ingar kunne skrive rom-eventyr så du kjente lukta av resirkulert luft. Du kunne høre det dumpe brølet fra reaktorene, se Jupiter fylle halve himmelen foran deg. Så realistisk science fiction kunne han skrive uten formell utdannelse: På grunn av sjukdom i barndommen var han nemlig fullstendig sjøllært. Engelsk lærte han seg ved å ta ei bok og begynne å lese, med ordboka ved sida av. Og da han begynte å skrive Mars-fortellinger, hadde han forlengst lest seg til det han trengte å vite, både i astronomi og fysikk. Som gammel rock'n roll-musiker skrev han med kjappe, presise anslag og tydelige riff: Hver setning førte fortellinga framover, ikke sidelengs.

Så utvidet han repertoaret sitt, etterhvert som han ble en stadig mer rutinert forfatter. Han skrev psykologiske fortellinger fra ytterkanten av vår egen virkelighet, som en av hans aller beste romaner, «Skumringslandet». Han skrev den historiske fantasiserien om amasonene, som først var en trilogi, men som etterhvert ble utvidet med flere bøker. Han skrev politiske romaner: «Nord for Saigon», «Natt uten navn» (fra borgerkrigen i Spania), «Ansiktet mot sola» (om en norsk nazist), «I flaggets fold» (om en krigsseiler). Han skrev dystopien «Jernringen», kanskje litt inspirert av Jack Londons «The iron heel», og han skrev «Et katteliv», hvor hovedpersonen er katten Makhno. Han skrev ungdomsromaner, og han skrev voksenromaner – ofte med sterke kvinnelige hovedpersoner, som i «Havheksen» og «Gjenferdet», fortellinger om den kvinnelige sjørøveren Isabella. Og han fortsatte å riste nye ideer ut av ermet, ideer som dukket opp i stadig nye novellesamlinger. Flere av ugdomsromanene hans ble utgitt på dansk, og han hadde stor moro av at danskene fant det nødvendig å døpe om hans heltinne i «Kampen om Mars» fra «Tova» (norsk tittel) til «Gitte».

Ingar fulgte ingen litterære trender, som den anarkisten han var. Han ble aldri noen del av det litterære establishment. Han fikk heller ikke den anerkjennelsen han fortjente i «kultur»livet – han var vel ikke fin nok. Men han hadde en trufast leserskare blant science fiction-lesere og andre elskere av historier utafor den litterære bomringen: Amasonebøkene hans, for eksempel, er blitt kultklassikere blant fantasy-lesere. Han mottok også flere utmerkelser etter leseravstemminger, deriblant den aller første NOVA-statuetten i 1973.

Jeg kommer til å huske Ingar som en av mine beste venner: Underfundig og kunnskapsrik, vitebegjærlig og nevenyttig, pålitelig og påståelig. Og irriterende god i Sho-Gi – han knuste meg hver eneste gang. (Men i Go, derimot! Hah.) Og som en av landets aller beste og viktigste forfattere av fantastiske fortellinger. Noen av bøkene hans er fortsatt tilgjengelige, og de fleste finnes på biblioteket. Fortellingene hans vil leve, lenge etter at han har reist ut i den store evigheten som han utforsket i sin egen fantasi. Ingar er borte, men fortellingene hans lever.

God tur til Olympus Mons, gamle venn. Kanskje vi sees.

Mertha-berta og sjamanen Durex: En sannsynlig pengehistorie

 

Det var en gang ei prinsesse i et lite land langt mot nord. Hun var ei nesevis lita berte, så de kalte henne Märtha-berta. Hun meinte at alle burde se på henne, sia hun var ei prinsesse og den fjongeste i arverekka til kongekrona. En dag sa en hofftjener til henne at hun aldri kom til å bli nummer én i arverekka. Men hvis hun gjorde mye rart, kom alle til å se på henne fordi hun var ei prinsesse. Da kunne hun tjene mange penger. Det tenkte hun mye på.

Så da hun var blitt stor, begynte hun å gjøre mye rart. Hun ringte til journalistene og fortalte at hun var synsk, og at hun kunne snakke med de døde. Hun fortalte også at hestene hadde lært henne å snakke med dyr på et åndelig nivå, og å kommunisere med engler. Det var en enorm gave, så den ville hun dele med andre. Derfor laget hun en skole hvor folk kunne betale for å lære å snakke med englene. De kunne også lære «reading og healing».

Alle journalistene tenkte at hvis hun hadde vært ei alminnelig dame, ville de ha tenkt at hun var en svindler og en sjarlatan, og da kunne de ha laget en humoristisk notis nederst på side 6. Men sia hun var prinsesse og nummer fire i arverekkefølgen, tenkte journalistene at det hun sa var både viktig og riktig. Derfor laget de store oppslag på førstesidene om hvor fint det var at hun ville lære folk å snakke med englene. Og når fine damer på vestkanten av den store byen (og noen herrer) leste om den kongelige engleskolen, strømte de til skolen hennes med kredittkortene sine.

Hun skrev åndfulle bøker også. De store forlagene tenkte at hvis hun hadde vært ei alminnelig dame, ville de ha sendt manuskriptene hennes tilbake og sagt at de ikke ville gi ut reint sludder.  Men sia hun var ei prinsesse, tenkte de at det hun skrev var viktig, og at de kunne tjene mange penger på det. Derfor ga de bøker som hette «Møt din skytsengel» og «Englenes hemmeligheter» i store opplag. Da ringte både prinsessa og forlaget til alle journalistene og sa at nå hadde prinsessa skrevet ei bok som alle burde lese, så da kom den nyheten også på førstesidene. Sia det ble skrevet så mye om englene hennes, og sia hun var ei prinsesse, ble hun invitert til det fjernsynsprogrammet som alle brukte å se på, og der ble hun intervjuet og fortalte om alle de åndfulle tingene hun kunne. Da ble det solgt hauger og lass av bøkene hennes, og det kom enda flere fine damer (og noen herrer) med kredittkort til skolen hennes.

Til slutt hadde alle åndfulle og godtruende damer (og noen herrer) vest i den store byen lært å snakke med engler, så da la hun ned skolen. Dessuten hadde faren hennes, Kongen, sagt at hun ikke skulle bruke prinsessetittelen til å tjene penger. Så da kom det bare noen få åndelige nyheter fra henne på flere år.

Men så reiste hun til det store landet i vest og møtte en mann som var like åndfull som henne: Han hette Durex og kunne rense vaginaer (derav navnet), han var sjaman og kunne snu atomer, han kunne drive ut onde ånder fra barn slik at de ikke fikk kreft, og han helbredet folk med hendene sine og med amuletter. Dessuten nedstammet han både fra reptiler fra verdensrommet og en farao i gamle Egypt. Han brukte sin åndelige kraft til å gjøre verden bedre og tjene penger.

De to skjønte at de sammen kunne snakke med enda flere og enda viktigere journalister enn de kunne hver for seg. I det store landet er det mange som synes det er stor stas med kongelige, så de to laget en serie som hette «Sjamanen og prinsessen». Den handlet om alt det vidunderlige de kunne få til. De fortalte at det var bestemt fra tidenes morgen, av åndelige krefter som styrer tid og rom, at de to skulle møtes. Denne serien ble sett av mange rike og fjonge damer (og noen herrer), så de fikk god betaling for å snakke om seg sjøl.

Så reiste de til Kongen i det vesle landet for å hilse på ham og Dronninga, og for å snakke med alle journalistene. Men da folk fikk høre om sjamanen som kunne snu atomer og rense vaginaer, begynte mange å le. Det likte ikke de to, så de ringte til journalistene og sa at de ikke ville snakke med journalister. De fortalte også at folk lo av sjamanen fordi han var mørk i skinnet. Men Kongen sa at hun ikke skulle bruke prinsessetittelen sin til å tjene penger, og det var hun helt enig i.

Det kom en stor pest i det vesle landet. Da solgte sjamanen amuletter som beskyttet folk mot pesten, og det reddet sikkert mange liv. Så spurte han Kongen om han fikk lov til å gifte seg med dattera hans. Kongen er en romslig mann, så han sa ja, og at han gledet seg til å få Durex inn i familien.

De begynte å planlegge bryllupet sitt, så de ringte til alle journalistene som de ikke ville snakke med og sa at de skulle gifte seg. Derfor skulle alle i både det vesle og det store landet skrive om at sjamanen og prinsessa skulle gifte seg. De valgte det fineste stedet på den fineste årstida i hele det vesle landet, og sørget for at dette stedet ble sperret for alle som ikke hadde noe der å gjøre, altså de fleste. Dit skulle bare gjestene deres komme, og alle gjestene var kongelige og ellers en masse fine folk.

Alle som var der sa at det var en fin og verdig hendelse. Men journalistene skrev om hvor sure de var fordi de ikke hadde sluppet til. Prinsessa og sjamanen hadde solgt eneretten til bryllupet til et fjernsynsselskap, det var grunnen til at ingen journalister fikk slippe inn. For hva skulle de med kjærligheten sin hvis de ikke kunne tjene penger på den? Men Kongen sa at prinsessa ikke måtte bruke prinsessetittelen sin til å tjene penger, og det var hun enig i.

Det gikk et års tid. Da viste det seg at prinsessa og sjamanen hadde laget en serie som de hadde solgt til et stort fjernsynsselskap som sender til hele verden. Den hette «To kongelige opprørere: En kjærlighetshistorie.» Der fortalte de historien om seg og sitt, og sa at det var fint å kunne spre kjærlighetens budskap til hele verden. Slik tjente de enda flere penger på kjærligheten sin, og på prinsessetittelen hennes.

I serien sa sjamanen også at folk i det vesle landet har vært imot ham fordi han er mørk i skinnet, og at Kongen ikke støttet ham når han trengte det. Da ble folk i det vesle landet sinte, fordi han sier sånt om dem og om Kongen deres, som de er svært stolte av. De sier også at de ikke lo av ham fordi han er brun i skinnet, men fordi han er en sjarlatan og en kvakksalver, akkurat som prinsessa. Derfor er det mange som meiner at prinsessa må avskiltes og miste prinsessetittelen.

Men i den store verden har alle som vil fått vite at folk i det vesle landet ikke liker folk som er brune i skinnet, og at Kongen ikke gjør noe for å støtte sånne som Durex. Og hvis prinsessa blir avskiltet, kan de lage en serie om det også. Prinsesse er ingen beskyttet tittel, så hun kommer nok til å fortsette å kalle seg prinsesse.

Eventyret er ikke slutt ennå. Prinsessa er fortsatt prinsesse, og sjamanen synes foetsatt det er stas å være kongelig. Ikke verst for en reptilianer fra det ytre rom.

Skatten, valget og oligarkene

 

Jeg hadde fortrengt hvor mye jeg betaler i formuesskatt. Men den valgkampen som nå endelig er slutt ansporet meg til å sjekke det. Da ble jeg forskrekket, gitt!

Heldigvis for sjølbildet mitt foretok jeg denne sjekken etter at jeg hadde forhåndsstemt, sånn at jeg ikke ble fristet over evne til å stemme på ... du veit hvem. Dermed kan jeg i dag stå rak i ryggen og framstå som enda litt mer edel og idealistisk enn vanlig. Hrm.

For etterhvert som vi er blitt stadig rikere uten å ha gjort noe særlig for det, er norsk politikk blitt mer og mer en kamp om å karre til seg mest mulig. I dette valget dreide nesten alt seg om skatten til 1 % av skattyterne.

Parallelt med valgkampen foregikk følgende: Det liberale demokratiet trues fra alle kanter. Ukraina kjemper for å overleve som fritt og sjølstendig land. Russisk imperialisme fører en intens hybridkrig mot Vest-Europa. Vårt hjertebarn Israel utfører krigsforbrytelser som vi aldri har trudd dette landet i stand til. Utryddelsen av biologisk mangfold dundrer videre. Klimaendringene fortsetter: 1,5-gradersmålet er passert, og verden har stø kurs mot 2-gradersmålet. Det kommer ikke til å stoppe der. Plastforurensningene akselererer; du har en plastmengde som tilsvarer ei teskje i hjernen, 50 % mer enn for åtte år sia. Det blir stadig mer, sia du eter og puster inn 50.000 nye plastpartikler i året.

Det finnes altså livsviktige temaer som politisk diskusjon kunne ha dreid seg om. Det skjedde ikke.

Norges overforbruksdag falt i år på 16. april, så hvis alle land forbrukte like mye som oss, måtte vi ha hatt 3,6 jordkloder for at forbruket skulle være bærekraftig. Likevel dreide valgkampen seg om hvordan vi skal øke forbruket vårt enda mer. Rikingene gjorde sitt ytterste for å øke forbruket ved å skytle att og fram mellom Sveits og hjemlandet i privatflyene sine. Diskusjon om ideer, prinsipper og vår overlevelse som samfunn har vært fraværende: Fra ytterste venstre til ytterste høgre har partiene prøvd å hale inn velgere med løfter om mer kronasje på konto.

Nei langtifra, sier du: De hjertevarme trøste-og-bærepartiene driver da ikke på sånn! Jo da. Folk skal få stadig nye reformer: Gratis barnehage, gratis SFO, gratis tannstell, gratis ditt og gratis datt, samt økte trygdeytelser. Og i en bisetning: Reduserte klimagassutslipp. - Det trauste gamle byråkratpartiet (en gang kjent som Store Kongelige Norske Arbeiderparti) lover trygg styring, økt «kjøpekraft» og lågere rente. Og INGEN skatteøkning. Bondepartiet er seg likt til alle tider, så de lover ekstra overføringer til grisgrendte kommuner med mange SP-velgere, økte subsidier og billigere mat.

Valgvinneren FrP var seg mer lik enn på lenge: Den nye partieieren snakket riktignok ikke om «imamsleiking» og «mer hensyn til terrorister enn til norske borgere», men hun slengte rundt seg med karakteristikker («notorisk løgner», etc). Dessuten lovet hun mindre skatt til alle, bort med formuesskatten, bedre skole og mer eldreomsorg. Nytt denne gangen var at ingen unge skal få uførepensjon. (FrP har alltid meint at folk må ta seg sammen. Allerede den unge Carlihagen ville stramme til mot latsabber, finnmarkinger, innvandrere og enslige mødre.)

Og så Høyre - som FrP, bare mer bornert: Skattelettelser med jakke og slips, i stedet for rutete skjorte. Det er ikke hele formuesskatten som skal bort; bare skatten på «arbeidende kapital». Og hva er nå det? Ved nærmere ettersyn: Sånn kapital som rikinger har. Eier du formuen din gjennom et aksjeselskap, så arbeider den. Eier du den i form av aksjefond, sparekonto eller huset ditt, så arbeider den ikke. Gjeldfrie pensjonister og andre med nettoformue ville altså bli like høgt skattet som før, mens de aller fleste milliardærer ville slippe.- Nå som før ville Høyre dessuten at det skulle «lønne seg jobbe», derfor ville de gjøre skatten avhengig av hvordan du tjener pengene dine: Du skulle få en ekstra skattelettelse på toppen av den generelle hvis du har arbeidsinntekt, men ikke hvis du har trygd. (Dette kunne de trygt lokke med uten å støte noen fra seg, for trygdemottakere stemmer neppe på Høyre uansett.)

Alle – jeg meiner ALLE – lovet dessuten billigere strøm.

Jeg hoppet over Venstre og MDG. Det gjorde jeg fordi disse ikke snakket om at velgerne deres skulle få enda bedre råd, og prøvde å snakke om virkelige problemer i stedet: Gaza og Ukraina, tap av naturmangfold, global oppvarming, forurensing. Dermed datt Venstre under sperregrensa, mens MDG såvidt ble reddet av taktiske stemmer fra folk som ikke ville ha Sylvi som statsminister.

En digresjon: Valget kunne ha gått helt ansless. Høyre kunne ha hatt en leder som snakket med autoritet om de virkelige problemene i en farlig verden, og fått valgkampen til å dreie seg om det også. En leder som argumenterte presist og sammenhengende, ikke som en falmet reklameplakat. Med andre ord, Ine Søreide. Partiets gamle velgere ville ha kommet tilbake fra begge sider. Sånne som jeg ville ha vurdert å stemme på dem, sia jeg er opptatt av at klare tanker og klar tale er viktig når vi er omgitt av sånne folk som Putin, Netanyahu og Trump. Jeg meiner altså at Høyre kunne ha vunnet valget med en leder som serverte resonnementer, ikke floskler og ablegøyer. En sånn leder hadde de ikke.

Politikere snakker om det de trur at folk er opptatt av. Så hvorfor trur de at folk er blitt enda mer opptatt av penger, i et land som flommer over av penger, og hvor forbruket stadig øker? Hvorfor er folk i Peer Gynts og Dovregubbens land blitt seg sjøl nok i enda større grad enn før?

Vi bruker å skylde på sosiale medier: FrP er blitt store på Tikk Takk, og dundret på med elendighetsbeskrivelser og skatteløfter, sånn at både pensjonister og 16-åringer trur at Norge er i ferd med å drukne i formuesskatt, kriminalitet og innvandring. I tillegg har ei ny gruppe kommet inn og klart å sette agendaen på en måte vi aldri har sett maken til før: Oligarkene.

I over to år har vi fått systematisk propaganda fra den «partipolitisk uavhengige» «Aksjon for norsk eierskap». ( https://norskeid.no/om-aksjonen/ ) Fra denne aksjonen har vi stadig fått høre hvor ille det er at norske rikinger må flykte til Sveits på grunn av skatten, og at norske investorer blir diskriminert sammenliknet med utenlandske. (Stakkars Røkke. Stakkars Hagen. Stakars Spetalen.) I år fikk vi også den anonyme «Aksjon for borgerlig valgseier» (https://www.nationen.no/partifinansiering-den-som-stotter-politiske-partier-med-penger-ma-ogsa-tale-offentlighetens-lys/o/5-148-688698) , som i månedsvis har fylt helsider i de store avisene med annonser mot eiendomsskatt. Denne skatten gjør det, ifølge helsidene, umulig å investere i norske bedrifter; den tvinger eierne til å ta ut utbytte som ellers ville ha vært investert i bedriften; den hindrer all nyskaping fordi gründere må ta ut penger fra bedriften sin før den har tjent noe som helst. Og den tvinger de mest nyskapende til å rømme til Sveits.

Milliardærer og andre rikinger har også gitt store beløp til de borgelige partiene og kjøpt seg inn i valgkampene deres: Stein Erik Hagen har gitt minst 14 millioner til de borgerlige partiene. Andre har gitt tilsvarende beløp med dette ene formålet. Rett før valget sto flere kjente rikinger fram under store overskrifter og fastslo at hvis H ikke gjorde det bedre enn gallupen tilsa, så måtte Erna Solberg gå av. F eks den alltid like sure Jan Petter Sissener (https://www.msn.com/nb-no/politikk/myndighet/sissener-med-klar-erna-beskjed-da-blir-hun-blir-kastet/ar-AA1Lxq4h ) , som fikk følge av flere andre. En kan spørre: Hva har tilfeldige privatpersoner med det å gjøre? Er ikke sånt opp til partiets egne organer? Og hvorfor er det mer naturlig at Sissener & Co får helsider om Høyres ledelse enn at jeg får helsider om Høyres ledelse? Kan det være fordi avisene, Høyre og ikke minst rikingene sjøl oppfatter rikingene som partiets rette eiere, etter at de har kjøpt seg så kraftig inn?

I Høyre har forestillingen om at formuesskatten er ødeleggende vært en vedtatt Sannhet i lang tid, så det kostet dem lite å følge budet fra sine rike eiere: Snakk om formueskatten på utpust og innpust! Få folk til å skjønne at denne skatten rammer deg hardt, enten du er pensjonist, lønnsmottaker eller bedriftseier! Egentlig er vi i samme båt, både minstepensjonisten og Sveits-flyktningen.

Så kjøpte de seg sannelig inn i KrF også! Og som Alstadheim skriver i Aftenposten: «Straks pengene i kisten klinger, sjelen ut av formueskatten springer.» ( https://e-avis.aftenposten.no/p/aftenposten/2025-09-10/a/en-helt-utrolig-revansj-for-stoere/611/1993067/65694755 ) KrF ble motstandere av formuesskatten over natta. Til gjengjeld ymtet kjente rikfolk at det kunne være nødvendig stemme taktisk for å få KrF over sperregrensa. Og når rikfolk ymter, kommer det i nyhetene, så slik gikk det.

Penger snakker med en svært tydelig stemme. Derfor kunne vi stadig se rikinger uttale seg om valget, både på finanssidene og i nyhetene. Og alltid snakket de om formuesskatten og behovet for et maktskifte for å unngå at landet gikk nedenom og hjem. Det hendte ikke brått så ofte at vi kunne se jordmødre, studenter, pensjonister, bilmekanikere eller andre privatpersoner uttale seg over helsider om skatten og valget.

Argumentasjonen ble til tider nesten metafysisk: Det finnes unntaksmennesker som er så nyskapende og kreative at vi ikke kan klare oss uten dem! Eiendomsskatten jager de aller dyktigste, de få som får landet til å gå rundt, ut av landet! Ikke minst unntaksmenneskene sjøl uttrykte seg omtrent slik. Det ble nærmest et grunnleggende moralsk spørsmål om man er villig til å gi slike mennesker det armslaget de trenger. En kunne ane et ekko fra Ayn Rands mursteinsroman «Atlas Shrugged», hvor alle de begavete industriherrene går til streik, sånn at samfunnet stopper opp. (En fenomenalt god roman, forøvrig. Riktignok bryter den termodynamikkens annen hovedsetning når en genial oppfinner klarer å trekke varmeenergi ut av havet. Enkelte logiske feil finnes også. Les den likevel!)

I ettertid har folk som kan regne påvist at mange av argumentene fra rikingene også har oppstått i diktningens verden. ( https://www.tu.no/artikler/formuesskattens-myter/553692 ) I tillegg til å avsløre grove, svært misvisende regnefeil, påpeker TU  det feilaktige i påstandene om at utenlandske eiere i norske selskaper slipper formuesskatt. Eiere i flere land må nemlig betale formueskatt i sine egne hjemland, sjøl om investeringene er i Norge. I andre land må eierne i stedet betale tildels betydelig arveskatt, noe norske milliardærarvinger slipper.

En annen privat faktasjekker, Asle Olsen, har på eget initiativ gått grundig gjennom et antall påstander om formuesskattens ødeleggende virkning – og funnet grove faktafeil i alle. ( https://www.faktaomformuesskatt.no/ ) Han har også gått inn på alle tilfeller hvor eiere har påstått at de må tappe selskapene for kapital for å kunne betale formuesskatt. Han har satt opp en tabell over åtte slike velpubliserte påstander. Det framgår at i alle tilfeller har eierne tatt ut utbytte som er mange ganger større enn formuesskatten. Så hvis eierne må «tappe selskapene for kapital», skyldes det utbyttefesten, ikke formuesskatten! I Hennig Olsen Is, for eksempel, har eieren fundert på om den kvelende formuesskatten vil tvinge ham til å legge ned den gamle familiebedriften. Så viser regnskapene at mens formuesskatten i 2023 var 1,3 millioner, var utbyttet som ble tatt ut 40 millioner!

Kjente økonomer, deriblant professor Kalle Moene, har gjentatte ganger påpekt at formuesskatt ikke er mer kvelende enn en hvilken som helst annen skatt – inntektsskatt, moms, arveskatt eller kommunale skatter. Forskjellen er at formueskatten treffer rikfolk, som i langt mindre grad blir rammet av andre skatter. Så hvis man meiner at rikfolk bør slippe skatt fordi de er geniale og nyskapende, er det det man bør si. Det kan riktignok ikke påvises at land som har formuesskatt har svakere økonomisk vekst enn land som ikke har det. Men argumentet har ikke trengt gjennom stormen av rikingpåstander.

Det er bare 14 % av landets skattytere som betaler formuesskatt. Men det er bare ca 1 % som betaler formuesskatt av det Høyre og andre kaller «arbeidende kapital»! Og det er denne ene prosenten som har de virkelig store formuene. De fleste skattytere betaler ikke formuesskatt, fordi mange har en gjeld som er større enn formuen, så nettoformuen blir negativ. Noen har nettoformue som er under innslagspunktet.

Alle norske borgere har i prinsippet samme ytringsfrihet. Men det er ikke riktig alle borgere som har samme ytringsmulighet! Har man et par milliarder i formue, oppnår man mye lettere å bli intervjuet av de store avisene enn om man bare har et par-tre millioner i gjeld. Enten det man har på hjertet er banaliteter eller djupe filosofiske betraktninger. Så selvfølgelig klarte man å få valgkampen til å dreie seg om denne ene tingen som rikinger synes å være opptatt av – formuesskatten.

Det er ikke mulig å få oversikt over hvor mange millioner rikingene har brukt på å påvirke opinionen mot formuesskatt – gjennom åpne eller anonyme «aksjoner», gjennom egne nettsider, gjennom uttalelser til mediene, gjennom oppkjøp i partienes valgkamper. Et betydelig antall titalls millioner er det nok. Og det er mer der det kommer fra: Neste gang blir påvirkningen enda mer systematisk og koordinert, enda bedre finansiert. For hvis folk som Spetalen kan håpe å spare 50 millioner i året ved en engangsinvestering på 10 millioner i partiene, så gjør de det. Så eventyrlig avkastning har de sjelden eller aldri hatt på sine oppkjøp.

Det lyktes bare nesten denne gangen. Venstre over sperregrensa ville ikke ha hjulpet: De kunne ha fått 4 utjevningsmandater. Men de ville antakelig ha tatt 2 fra hver av sidene. Da ville de rødgrønne ha fått 86 i stedet for 88; de besteborgerlige ville ha fått 83 i stedet for 81. Venstre måtte ha fått alle de fire utjevningsmandater fra de rødgrønne for å få et borgerlig flertall på 85-84, og den muligheten vat aldri der.

Oligarkene gir ikke opp. Vi må regne med at de konsoliderer seg fra sin base i Sveits og intensiverer angrepene på eiendomsskatten – gjennom mediene, på nettet, gjennom større oppkjøp i partiene. Krigskassa er bortimot utømmelig. Regn ikke med at det blir mindre desinformasjon fra den kanten.

Formuesskattmotstandere har ett halvgodt poeng: De er svært opptatt av småbedriftene, der eierne må betale skatt av verdien på produksjonsmidene. Denne bekymringen er det lett å forstå og å imøtekomme. En trenger bare å øke bunnfradraget, det vil si innslagspunktet for formuesskatt, som i dag er 1,76 millioner. Hvis den økes til – - -

Ø – vent litt. Jeg kommer tilbake med et godt forslag så snart jeg har funnet igjen skattemeldinga mi.

Jeg ønsker det nye Stortinget lykke til med de virkelige problemene.

Det skal lønne seg å være rik! En valgbetraktning.

 

Ta for eksempel Gunhild Karoline Hilmarsen på 31 år.¹ Til hun gikk siste år i videregående var hun ei blid og aktiv idrettsjente: Hun spilte fotball på damelaget til Midtre Tolpinrud; hun gikk på ski og trente styrke. På ei treningssamling ble hun alvorlig sjuk med høg feber og influensasymptomer. Hun hanglet seg gjennom avgangseksamen og russetid. Hun hadde tenkt å avtjene verneplikt, men det ble umulig med hennes tilstand. Hun ble fritatt.

Hun kom seg fra influensaen, men ble aldri ordentlig frisk igjen. Hun prøvde å ta opp igjen idrettsaktivitetene sine. Hver gang hun hadde trent og anstrengt seg litt, ble hun så sliten at hun måtte holde senga. Hun ble boende hjemme hos foreldrene. Hun skaffet seg noen småjobber for å «spare opp penger til studiene». Når hun hadde stått på bensinstasjonen et par dager, var hun så sliten at hun måtte holde senga resten av uka.

Fastlegen fant omsider ut at hun hadde hatt kyssesjuken, men nå var hun kvitt den. Sliten fortsatte hun likevel å være, og hver gang hun anstrengte seg, ble hun verre. Hun ble sendt til spesialist og fylte ut alle slags spørreskjemaer som beskrev tilstanden. Spesialistene klødde seg i hodene. Ikke hadde hun anemi, ikke hadde hun fibromyalgi, ikke hadde hun borreliose. Alle blodprøver viste at hun var frisk som en fisk. Hun trengte nok bare å¨ta seg sammen.

Det gikk et par år. Hun tok seg sammen med forskjellige strøjobber. De ble kortvarige, sia hun alltid ble sjuk etter noen dager. Omsider kom hun - etter mange henvisninger og med foreldrenes, fastlegens og diverse spesialisters hjelp – til en skikkelig klok og flink fyr på Rikshospitalet. Han kikket på journalen hennes og på enda flere blodprøver; hun fylte ut spørreskjemaet hans, og til sist sa han «Hm, hm», skrukket pannen og fastslo at symptomene hennes kanskje kunne stemme med ME, eller «Utmattelsessyndrom». Men det er en svært uklar diagnose uten sikre symptomer. Dessuten er det en plage som man ofte vokser av seg, og kognitiv atferdsterapi bruker ofte å hjelpe. Hun fikk en henvisning til en veldig flink psykolog som sikkertt kunne hjelpe henne å ta seg sammen.

Hun fortsatte å bo hos foreldrene; hadde ikke råd til noe annet. Atferdspsykologen fylte henne med ny energi og tru på seg sjøl, så omsider somlet hun seg til å begynne på et studium. Måtte jo ha en utdannelse.

Flere ganger i løpet av studiene ble hun så sjuk at hun måtte ta pause. Men hun tok seg sammen og hanglet seg videre, og seks år seinere hadde hun en bachelorgrad og en saftig studiegjeld. Hun søkte jobber. Det tok et halvt års tid før hun fikk jobb som assistent i en barnehagen. Etter fjorten dager var hun så sliten at hun ikke klarte mer. Diverse sjukemeldinger seinere ble hun enig med arbeidsgiveren at denne jobben var ikke noe for henne. Hun gikk på NAV og lærte å skrive CV samt å fylle ut arbeidsavklaringsskjema. Kontakten med NAV ble en jobb i seg sjøl: Hver gang hun hadde vært hos saksbehandleren, var hun like sliten som etter ei uke i barnehagen. Hun prøvde fortsatt å ta seg sammen, og det meinte saksbehandleren hennes at hun burde gjøre også.

Det ble to år med skjemaer og tiltak som hun ikke klarte å fullføre. Da hadde hun tatt seg sammen så mange ganger at saksbehandleren gikk med på at hun var sjuk. Hun samlet legeerklæringer og sjukmeldinger og fikk hjelp til å søke om uføretrygd. Etter et års tid fikk hun avslag. Dermed ble nye runder med tiltak, arbeidsavklaring og legeerklæringer. I NAV var man fortsatt ikke sikre på at hun egentlig hadde ME, eller at ME egentlig er en sjukdom. Kanskje hun bare trengte å se litt lysere på situasjonen, komme seg ut blant folk og ta seg sammen?

Hun tok seg sammen så mye at hun ble sengeliggende i en måne. Så fikk hun hjelp til å skrive en ny søknad om uføretrygd, og nå ble den godkjent etter bare åtte måneder.

Hun skaffet seg en hybelleilighet der hun såvidt har råd til å bo. Hun har mobil og PC, men ikke bil. Seinest for to år sia var hun på en Sydentur. Minsteytelsen hun mottar er (i år) 329.175 kroner.² Når avdragene, husleien, maten, dasspapiret, varmen og telefonen er betalt har hun fortsatt igjen 100 kroner i månen til å slå ut håret.

La gå at Gunhild Karoline har fått virkeligheten rett i trynet noen ganger, faktisk hver eneste gang hun har prøvd å få til noe. Hun er ikke brått så blid og positiv som hun var. Men nå har hun et slags fotfeste i livet, i hvert fall økonomisk. Vår felles rikdom, oljeskatten i Nordsjøen, sikrer hver og en av oss et utkomme vi kan leve av: 329.175 kroner til Gunhild Karoline, og 22.000.000 til Equinorsjef Opedal. «For ælle folk er like, og griskokken er gla,» sang Alf Prøysen.

Ta så vår felles venn Øystein Stray Spetalen. Han hadde en formue pøå 2,59 milliarder penger i 2023, og skattet 69,5 millioner. Det synes han er blodig urettferdig, og det synes alle vennene hans også. (Når du har så mange milliarder, har du også mange venner.) Enda verre kan det bli i 2025, for da har fyren en formue på 5,5 milliarder, ifølge Finansavisen.³ Av dette kommer han til å betale ca 60 millioner bare i formueskatt! Er det ikke fælt?

Spetalen har et stort samfunnsengasjement. Han har funnet tilbake til det som virkelig gir livet meining: Familien og de åndelige verdiene. Han er en skikkelig idealist og gir millioner til forskjellige verdige formål, som f eks H, FrP og KrF – dessuten til AKSJONEN FOR EN BORGERLIG VALGSEIER, som kjøper anonyme helsider i landets største aviser. I disse annonsene framgår det hvor drepende det er for næringslivet med all denne skatten. Ikke minst formueskatten.

Nå lover alle vennene han har skaffet seg at han skal slippe den fæle formueskatten, bare de vinner valget. Så hvis han investerer 10 millioner i disse partiene, kan han få seksfold igjen på valgets dag, for å uttrykke det bibelsk, og slik hans hjertevenner i KrF ville ha sagt det. I så fall får han en prosentvis avkastning på parti-investeringene sine som LANGT overgår avkastningene han ellers har oppnådd på så kort tid på andre aksjer. Hos KrF får han og andre milliardærer utvilsomt sin lønn i himmelen, men sannelig får de den her i jammerdalen også.

Å kjøpe seg inn i valgkampen til et parti er altså en av de aller beste investeringene det er mulig å gjøre.

Men skal Staten ha råd til å yte milliardærene tilstrekkelig rettferdighet, må det bli slutt på alt det vanvittige sløseriet som Staten driver med. Blant annet syr den puter under arma på folk som burde klare seg sjøl. FrP, for eksempel, veit at det er sunt for ungdommer å ta seg sammen og komme ut i arbeidslivet. Derfor skal det bli slutt på uførepensjon til folk under 40: De får skaffe seg et ærlig arbeid å leve av. Da øker produktiviteten i Norge også.

For at Spetalen skal slippe de seksti millionene i formueskatt og skape produktivitet het her i landet, må vi altså ta bort de 329.175 kronene som Gunhild Karoline mottar. Det går 182 sånne minsteytelser på Spetalens skattelette, men sånn må det gjøres: Det er jo blodig urettferdig med all denne skatten som han må betale, bare fordi han er norsk!

I det norske demokratiet har Gunhild Karoline Hilmarsen og Øystein Stray Spetralen nøyaktig én stemme hver. De kan altså påvirke valgutfallet akkurat like mye, begge to – til sin egen fordel, eller til fordel for andre verdier som de måtte ønske å støtte. Begge har jo samme rett til å kjøpe seg inn i partier og lage helsides annonser også.

Eller kanskje ikke. Det er vel egentlig rett og rimelig i demokratiet vårt at den som har mest penger, også kan påvirke og bestemme mest. Tross alt må vi jo sørge for at det lønner seg å være søkkrik – hvorfor skulle noen gidde å bli det ellers?

1Du finner henne ikke i telefonkatalogen.

2Hvis hun hadde vært «Ung ufør», ville ytelsen ha vørt 385.143,-. Men da måtte hun ha blitt sjuk før hun var 26 år, og det rakk hun ikke å bli. Rettere sagt: NAV har ikke rukket å godkjenne at hun var sjuk før hun var 26.

3Det er, som du veit, fullt mulig å fordoble sin milliardformue uten å ha fem øre i inntekt. Derfor er det så hårreisende ille at folk må betale skatt av formuen LIKEVEL: For å betale denne skatten, må de ta ut litt av formuen som inntekt, og da blir det sannelig inntektsskatt OGSÅ! Er det rart milliardærarvingene flykter til Sveits?

Hell og lykke i Agadan: Kapittel 1

Reiged kommer hjem

Reiged avid Khum hadde sanket hell og lykke øst på høgsletta Elyar Bondo. Det gjorde han hvert år på denne tida. Han gikk den lange turen aleine, ettersom bestefar Nukeide var blitt for skrøpelig til å ta følge. De grønnskimrende krystallene brukte å ligge strødd i fjellet hver seinsommer. De dunstet fort bort, derfor måtte en være der når de dukket opp, plukke dem raskt og legge dem på et mørkt og tørt sted.

De små, sprø krystallene hette egentlig weileki. Ingen visste hvorfor de dukket opp på denne tida. Men alle visste at de førte hell og lykke med seg. Derfor var det flere enn Reiged som lette etter dem. I år hadde han funnet mindre enn vanlig: Sekken var bare kvart full, enda han hadde sanket i ti døgn. Nå måtte han hjem. Det bar mot den travleste tida på garden Nigel Khum: Byte skulle skjæres; bær og epil skulle plukkes og syltes. Så skulle det slaktes, for ikke alle dyra kunne fóres gjennom vinteren. Alt skulle organiseres, og Reiged var ikke sikker på at bestefaren klarte det aleine lenger.

Dette var den andre innhøstinga. Midt på sommeren brukte de å slå graset og kviste lauv til fór gjennom den lange vinteren. Nå var den lengste og viktigste innhøstinga snart i gang, og han måtte være hjemme og hjelpe til.

Han håpet han hadde nok hell og lykke til å trygge fred og velstand et år til. Det bar mot en slik illvinter som bestefar hadde snakket om, lik den som inntraff da Reiged var ett år. Sjøl hadde han ingen klare minner om den, men folk i landsbyen og på nabogardene snakket om den ennå.

Landskapet rundt ham var ei steinete slette med flekker av tørt gras og lyngblomster. Her og der stakk det opp tuster av spinifaks; sylskarpe nåler som kunne stikke tvers gjennom de solide sålene hans. I nord og vest løftet takkete fjell seg mot en mørkrosa himmel. Et par bekker bykset surklende nedover skråningene, den samme vegen som Reiged fulgte. Lengre nede samlet bekkene seg til ei elv, Velek Ta, som rant forbi garden hjemme på veg til å forenes med den store floden Veheike.

Svermer av kalikitter summet rundt ham. Bølingene av vertsdyra deres, langhornete beiker, hadde trukket innover mot den store breen. Desto større interesse viste de for Reiged, som stadig måtte knuse en slik en før den fikk begynt å suge blod.

Lufta hadde en skarp smak av høst. En flokk gusetter fløy i formasjon mot sør mens de fløytet sørgmodig. - God tur, tenkte Reiged, mens han funderte på hvilke merkelig land og landskaper disse fuglene ville se på sin ferd. Det var ikke første gang han lurte på slikt.

Reiged var en ung mann med lange bein, magert ansikt, en svart manke over det smale fjeset og et tenksomt uttrykk i de mørkeblå øynene. Han hadde et pistrent skjegg i flekker nedover kjaken etter ti døgn borte fra bestefars barberkniv. De to sikksakk-stripene som var tatovert inn i kjakene hans viste at han var en mann fra Velek-dalen. I landsbyen hadde mennene fire hakk i mønsteret. Lengre nordover hadde de andre mønstre.

Han hadde lett for å le, men han hadde hørt at folk kalte ham oppfarende. Sjøl meinte han at han var lett til sinns og bekymret seg lite for tenkelige katastrofer. Av og til kunne han falle i tanker om livet, døden og evigheten, om alt som fantes i den uendelige verden som han aldri skulle få oppleve. Da hendte det at han tenkte: - Hvorfor kan jeg ikke leve evig? Hvorfor kan jeg ikke reise til alle steder og verdener og oppleve alt, før jeg reiser hjem igjen til Nigel Khum? I livet sitt hittil hadde han ikke besøkt alle landsbyene her i Odeka en gang, og Odeka var bare en ørliten flekk i det store riket Agadan... Kanskje, tenkte han i sine mest melankolske øyeblikk, skulle han aldri komme lengre ut i verden enn hit. Riktignok var landsbyen Odeka Bat og slektsgarden Nigel Khum utvilsomt de beste steder en kunne leve her i verden. Men det ville ha vært fint å se resten av verden også.

Men hendte det så noe som fanget oppmerksomheten (og det gjorde det ofte), forsvant melankolien like fort som den var kommet. - Reiged var en nyfiken ung mann som tenkte på mangt og mye, men han brukte ikke å gruble lenge om gangen.

Og akkurat nå, mens de lange beina hans fant vegen nedover mellom stein, rysslyng og spinifaks, var sinnet hans fylt av alt annet enn melankoli. Igjen lot han tanken kretse rundt Ydis avaia Nemeke, som etter hans skjønn måtte være den vakreste og klokeste jenta i hele Agadan: Et ovalt, lyst ansikt, med en bred munn som smilte underfundig hver gang de blå øynene hennes møtte hans egne mørke. Ydis! Han såg for seg hoftene hennes og de spenstige låra, så perfekt kvinnelige som det var mulig for sånne kroppsdeler å være. Han funderte til øynene hans ble blanke på hvordan det ville kjennes å holde disse hoftene fast mellom hendene.

Ydis brukte å være blant hjelperne når kornet skulle skjæres. Hun arbeidet raskt og presist med de lange, smale hendene sine og hadde vanligvis gjort unna akkorden sin før alle andre. Da reiste hun seg og smilte. Ofte til Reiged.

Når han kom hjem, ville hun allerede være der, for nå var høsten i gang. Var hun skuffet fordi han ikke var tilbake ennå? Han måtte vaske seg og låne barberkniven til bestefar før hun rakk å se ham. Hun hadde vært med og lauvet i sommer, og da hadde hun nesten lovet at neste gang de møttes, da... - Tanken spant videre på frydefulle muligheter mens beina fant vegen videre av seg sjøl.

Det var så seint på året at sola nesten ikke kom opp. Den sirklet et lite stykke under synsranda, kom såvidt over horisonten midt på dagen, og duppet litt djupere midt på natta. Helt mørkt ble det aldri; himmelen skiftet bare fra rosa til djupere fiolett. Alle de synlige stjernene prikket et mylder av lysende hull i himmelduken, uansett tidspunkt på døgnet. Nye stjerner steig opp over vidda i øst, like raskt som andre forsvant bak fjellkammen i vest. Stjernene skinte tilsammen så klart at det aldri ble helt mørkt. De fleste og største skinte i rødt, noen i gult, noen få i hvitt.

Han bråstoppet: I lyngen foran ham gnistret en nevestor, grønn krystall! Den var mye større enn de ertene han hadde funnet hittil. Han tok den opp og kjente hvordan det sitret i handa ved berøringa. Han holdt den forsiktig: Krystallene var ganske sprø og lette å knuse; det var vanlig å male dem til pulver som en strødde ut over jordet, til god avling neste år. Noen få beholdt en i huset for å sikre hell og lykke innomhus.

Han fant en liten skinnpose og pakket krystallen omhyggelig inn i den. Så la han posen på plass i et eget lite rom i sekken. Denne ville han gi til Ydis. Da skjønte hun nok hva for en framifrå ung mann han var; dyktig og heldig, omtenksom og generøs! Og at han hadde spesiell omtanke for henne. Han plystret og småsprang nedover den bratte stien. Det var lyst nok til at han kunne springe hele natta, om han ville.

Midt på natta nådde han det store feltet med villgras, de underlige skapningene som hadde levd her før menneskene kom. De hersket fortsatt over store deler av fastlandet – mest langt i nord og høgt i fjellet der ingen hadde anstrengt seg for å utrydde dem. Villgraset var ikke gras; det var verken dyr eller planter eller sopp, men forskjellige skapninger som hadde utviklet seg her gjennom millioner av år, etter hva bestefar Nukeide hadde forklart. Noen av dem levde av lys, andre av å spise hverandre, og mange levde av begge deler. Noen kunne stå i lang tid med noe som liknet røtter plantet i bakken; så kunne de trekke opp disse røttene og gå, trille eller løpe til et nytt sted. Ute på dette feltet kunne han se åtte-ti slike vandretrær, som de ble kalt; noen mer enn mannshøge, andre mindre. Noen sto helt stille. Andre igjen – kortere og buttere – hadde lange stilker med en slags blader som de veivet med. Ellers besto feltet av et teppe av ørsmå skapninger, alle forskjellige; noen som beveget seg, andre som sto stille. De hadde mange farger, men blått i mange valører gikk igjen.

Reiged gikk i en stor bue rundt dette feltet, sjøl om det ofte var hell og lykke å finne her. Det gikk rykter om folk som hadde forsvunnet sporlaust i slike områder. Historiene handlet alltid om hendelser fortelleren hadde hørt om, aldri om noe vedkommende hadde opplevd. Så Reiged var skeptisk. Han likte bare ikke den følelsen som det fremmede livet ga ham. Derfor gikk han rundt, slik de fleste han kjente ville ha gjort.

Av og til kom det lyder der ute fra: Klikk, klirr, fres. Snakket de? Truet de hverandre? Ingen visste hva disse lydene betydde.

Ingen av disse skapningene var spiselige. Hvis en på en eller annen måte fikk dem i seg, gikk de tvers igjennom uten å bli fordøyd. Men noen inneholdt giftstoffer. Enkelte kunne kokes, veves og sys til klær og tepper, så de var ikke helt unyttige. Men slikt arbeid burde gjøres av folk som virkelig kunne det, ellers kunne det være farlig på grunn av giftene.

I historieboka sto det at kampen for livsrom hadde vært hard: Modikene hadde reist over slettene og utryddet det stedlige livet. Så spredte de jord og frø fra Gamle Jord og forbedret jordsmonnet, og deretter spredte de alle de skapningene de hadde med seg. Slik hadde store områder kommet under menneskenes herredømme for to tusen år sia. Men hvis et område som var ryddet for gammelt liv ikke ble fylt opp med det nye livet, ville det gamle komme tilbake.

Inne i feltet var det et svart område som ikke hadde vært der før. Noen hadde vært der tidligere på året og rakt sammen vandrelav. Titusenvis slike små skapninger kunne danne store tuer. Hvis noen hadde hentet vandrelav her, hadde de hatt en bestemt hensikt: Disse skapningene inneholdt ørsmå mengder jern som kunne smeltes ut hvis en steikte dem lenge uten å slippe til luft. Natuler hadde ikke lov til å utvinne jern. Noen gjorde det likevel. Ingen ville angi dem: Savieten, landsbyens råd, brydde seg så lite som mulig, og Eleka Wando var 4000 K borte.

Nok av slike tanker! Han ville heller tenke på Ydis. Han smilte mens han sprang nedover langs bekken. Litt lengre nede kom han til en opptråkket sti. Det var mange bønder som sanket weileki på denne tida. Etter sedvane hadde hver gard sine egne områder. Vidda var stor, og menneskene var få, så Reiged hadde ikke møtt noen på de ti døgnene han hadde sanket. Et par ganger hadde han sett folk langt borte og hilst med løftet hand.

Han fant en rasteplass og kokte sin siste porsjon av byte til en gul graut. Kosten på en slik tur ble ensformig; han gledet seg til kjøtt og frukt og ost, og et digert krus med øl, helst sammen med - -

Han trekte tuniken rundt seg og la seg på bakken. Han låg ei stund og kikket på himmelen. Den store, lysende spiralen var kommet fram. Spiralen var stjerner, visste han, så langt borte at de bare syntes som lysfnugg, og så mange at de dekte halve himmelen som lysende støv.

Et sted i utkanten av denne spiralen var Gamle Jord, der menneskene hadde levd til deres verden gikk under, og de sju rettferdige måtte flykte med sine sju tusen følgere. Bestefar hadde pekt dit han meinte at Gamle Jord befant seg. Så hadde han fortalt at der kunne menneskene fly; de kunne reise over og under havet og mellom stjernene, og de kunne se og snakke med hverandre over store avstander. De kunne se ut over hele Gamle Jord fra utsiktspunkter høgt over skyene, og de kunne utføre mirakler i legekunst – få knuste lemmer til å vokse ut igjen, reparere tankene i hodet til folk, gjenopplive døde.

Bestefar hadde mange bøker, men dette sto ikke i bøkene. Bestefar hadde forklart at det var skrevet på skinnbrev som folk hadde sendt rundt mellom seg. Historiene som hadde stått der ble fortalt videre. Og kanskje var disse historiene bare eventyr som folk i gammel tid hadde diktet opp.

I bøkene sto det at menneskene på Gamle Jord hadde holdt på med trolldom som førte til forvirring, krig og ødeleggelse. Derfor måtte de sju rettferdige og følgerne deres rømme til Lagaliak. Her var all trolldom fra Gamle Jord forbudt. Takket være slike forbud hadde menneskene levd i fred i to tusen år. Bøkene ble laget av modikene i Eleka Wando, så de var nok pålitelige. Skinnbrevene var skrevet av folk rundt omkring i bygdene, alt etter hva hver og én hadde husket, hørt eller funnet på.

Men Reiged låg og stirret mot den store, lysende spiralen og ønsket at han hadde fått se alle miraklene disse menneskene kunne utføre. Når han døde, ville sjelen hans reise over det endelause havet, tilbake til Gamle Jord, og bo der i all evighet. Det ville ha vært fint å komme dit uten at en trengte å dø først, tenkte han.

Reiged sukket, trakk tuniken tettere om seg og tenkte på Ydis i stedet. Det tok ikke lang tid før han sov og drømte gode drømmer.

Nedover dalen dukket det opp kratt av tenn, deretter skog av akaier, beiker, furg. Vinden fra Agadan-bukta strauk ham over ansiktet. Denne vinden bar varmen fra havstrømmene inn over Odeka og skapte det milde klimaet her, unntatt i illvintere som kom med ni års mellomrom. En slik en var i vente nå. Det ville ha vært godt å ha et stort lager med hell og lykke før vinteren satte inn. Innerst inne tenkte Reiged iblant: Hvor mye av hellet er bare overtru? Sikkert en del. Men kanskje ikke alt. Så for sikkerhets skyld...

Han satte opp farten. Beina fant lett vegen gjennom ulendet. På langturer som denne brukte han aldri hest hvis han ikke hadde en stor oppakning; han visste at en veltrent mann kunne løpe fra en hest, bare løpet var langt nok. - Nå trengtes dessuten begge hestene på garden.

Skogen tetnet, men stien ble tydeligere; han tok seg like raskt fram som i åpent lende. Så lysnet skogen ut på utsiktspunktet over Lybar-stupet. Der stoppet han. Dalen åpnet seg. Han såg ut over åkre, hager og skogholt langs Velek Ta, der elva buktet seg nordover som et blått band. Mellom de gulnende åkrene og de grønne skogene syntes det, med store mellomrom, runde boliger og avlange låver og fjøs. Åtte-ti garder låg nordover langs elva som gule perler på ei blå snor. Mot nord tapte elvedalen seg i disen, men lengst i nord stakk de sagtakkete toppene i Odeka-kjeden opp, overtrukket med hvitt. Østover tetnet klyngene av trær til en mørk skog som strekte seg ubrutt like til Odeka-bukta. Et evig foranderlig syn under skiftende lys og skyer; likevel alltid velkjent, godt å hvile blikket på. Her hørte han hjemme.

Noe var rart: Åkrene låg gule så langt han kunne se; kornet var ikke skåret noe sted. På den øverste garden, Lybar Hen – var det dyr som gikk i åkeren? Hadde kritterne brutt seg gjennom gjerdet? Det ville da Olaki avid Lybar og sønnene hans straks ha gjort noe med! Hvor var de? Bortsett fra kritterne kunne han ikke skimte liv og bevegelse på hele garden. Olaki hadde en stor epilhage også; der burde det ha vært folk på arbeid. Men nei, ikke ett liv.

Hadde det hendt noe hos Olaki? En ulykke som hadde rammet hele familien? Det måtte han finne ut, og hjelpe så godt han kunne. Han sprang enda raskere. Svetten høljet da han kom inn på tunet på Lybar Hen. De store, runde bygningene, bygd av flettverk og murt med leiresand, var velholdt og vitnet om trygg velstand. Olaki ville ha alt i orden rundt seg, og det var det også. Men hvor var menneskene?

Dørene til hovedbygningen sto på vidt gap. Det surret i svermer av flyer og annet utøy; uunngåelig på en gard med dyr, men derfor skulle ikke dørene stå åpne. Reiged sprang inn, gikk fra rom til rom og ropte. Ikke spor av Olaki eller de to hustruene hans. Ikke en lyd fra sønnene eller minstejenta, som knapt kunne stabbe og gå. Møbler var veltet; et speil var knust – ett års ulykke, rakk Reiged å tenke.

Frokosten sto framme. Et par boller med graut var slengt utover golvet. Det måtte ha vært kamp her, en kamp som Olaki hadde tapt.

Reiged hadde aldri hørt at Olaki hadde ufred med noen. Han var en stor, sindig kar; snakket sakte og veloverveid, og alle brukte høre etter når han sa noe. Han hadde visst ikke våpen en gang, unntatt armbrøsten som alle bønder hadde, til bruk mot reval, sjakel og andre firbeinte tjuvfanter.

Han gikk ut igjen. Han hørte kakling fra hynsegarden, men ikke mer enn en kunne vente. Rovdyr eller rovfugl hadde ikke vært her, og heller ikke tobeinte røvere. Han ropte høgt noen ganger, men fikk ikke annet svar enn ekkoet fra Lybarfjellet. En oppskremt kulatt sprang over tunet med strittende pels. Reiged prøvde å lokke den til seg, men den freste og forsvant inn i krattet bak stien.

Bakken på tunet var rotet opp. Mange føtter hadde tråkket her. Reiged bøyde seg og undersøkte et spor: Det var rundt, tydelig; det liknet ikke menneskespor, men heller ikke spor etter et dyr. Han fant flere slike. Et par parallelle striper av noe som var blitt slept over plassen: Hjulspor.

Hestene var borte. Ved hjørnet av den store låven fant han spor etter dem. Hestesporene og de runde fotsporene fortsatte ut på kjerrevegen som bandt gardene langs elva sammen, helt ned til brua over til landsbyen Elya Bat.

Reiged snuste: Han syntes han kjente en brent dunst, som av svovel og køl når en blandet dem og slo hardt med en stein. Han merket også den velkjente ferten av store dyr og den skarpe lukta fra hynsegarden.

Han kjente undring og litt engstelse: Verken Olaki, sønnene hans eller hustruene hans ville ha latt de store, brunraggete kritterne trampe rundt i åkeren hvis de kunne hindre det. De måtte ha forlatt garden over hals og hode. Kanskje hadde de fått en beskjed som gjorde at de måtte dra. Men hva kunne det være?

Det fantes visst røvere nordover mot Odeka Bat, tenkte han. Men de hadde ikke våget seg sørover på mange år. Og ingenting var stjålet, etter det han kunne se: Bare menneskene var borte.

Reiged ristet på hodet. Bestefar visste nok hva som hadde hendt her. - Han fortsatte ut på kjerrevegen, nedover mot de andre gardene. Det breie tråkket av fotspor gikk i samme retning. Hjulsporene også.

På den neste garden, Wekat, sto det likeens til: Ikke spor av mennesker. Neheki avid Wekat hadde ikke kritter, så det var ingen store, brune beist ute i åkeren. Derimot hadde han en bugnende hage med frukt av mange slag, og der skulle fem-seks plukkere ha vært travelt opptatt med å plukke, sortere, sylte, lagre. De var der ikke. Greiner var bøyd; frukter var revet ned på bakken; gjerdet var brutt ned på flere steder. Spor etter runde føtter var overalt.

Med en synkende følelse nærmet Reiged seg Nigel Khum. Det var en fin dag; sola rett under horisonten overrislet himmelen med lys. I vest var den store stjernespiralen i ferd med å forsvinne bak synsranda. Ved merkesteinen rett før han kom til Nigel Khum brukte han ofte sette seg ned og la synet av stjernene, stjerneregnet og landskapet fylle sansene. Her skulle han ha satt seg og lyttet til klukkene fra elva på den andre sida av bygningene, og tenkt: - Denne rikdommen skal jeg ta vare på. Her vil jeg leve når det blir min tur å eie og drive, og finne ei kvinne jeg kan dele rikdommen med. Ydis, for eksempel -

Uroen i ham ga ikke plass til slike tanker nå. I stedet sto han og lot blikket sveipe over bygningene, åkrene, hagene, kritterne som beitet langs elva, nedafor gjerdet opp mot stien. Låven, full av frodig gras til å møte vinteren med. Ante han bevegelse, bortsett fra kritterne?

Ikke et menneske. Ikke en gang bestefar, som skulle ha haltet omkring mellom låven og stallen -

Han stivnet. Han hadde ikke sett ned i grøfta på den andre sida av vegen; det gjorde han nå. Det låg tre skikkelser der, hulter til bulter. Han kjente vesten og den røde nakken til Olaki avid Lybar, ansiktet til hans eldste hustru, Nekeheito avaia Lybar, den blanke issen til Neheki avid Wekat. Ingen av dem rørte seg.

Det svirret usammenhengende tanker i hodet hans mens han klatret ned i den djupe grøfta. Den var halvt overgrodd; det var derfor han ikke hadde sett noe da han kom ovenfra. Han veltet Olaki over på ryggen. Det rant sikkel nedover skjeggstubbene hans. Han var kald, og hjertet slo ikke. Det fantes ingen sår på kroppen hans; arbeidsklærne var hele.

De andre var i samme tilstand: Uten liv. Uten sår. Nekeheito hadde øynene sperret vidt opp, som om hun ikke var i stand til å tru det som hendte.

Reiged klatret opp igjen. Han stirret i alle retninger. Der var Nigel Khum, det trygge hjemmet hans. Nå var det kanskje ei dødsfelle. Og bestefar - ?

Med øynene stivt festet på hovedbygningen gikk han sammenkrøket over vegen, fant dekning bak busker og kratt så godt han kunne mens han listet seg mot Nigel Khum.