Listhaugs integrasjonsproblem

 

Sylvi Listhaug har problemer med å integrere, dvs legge sammen lange rekker av tall. Det er mange som har sånne problemer, men ikke brått alle får lufte sine feilkalkyler morgen, middag og kveld, mandag til fredag, i NRK og andre nyhetsmedier.

Ett problem (blant flere) med Listhaugs feilkalkyler er at de nesten alltid går ut over noen – det være seg innvandrere, utlendinger, klimaforskere eller uføre. (Her har hun lært av den gamle mester Calihagen, som hadde også ugifte mødre, finnmarkinger, trygdemottakere og andre latsabber på lista over folk som trengte å bli strammet opp.) En morgenstund med kaffe og NRK-nyheter hørte jeg at hun hakket laus på Oslo Høyre, som har godtatt å ta imot 600 flyktninger i år. Så konfronterte hun Ine Eriksen Søreide og sa at Høyre har satt ei grense på 25 % innvandrere i en kommune. «I Oslo har dei 35 %,» sa Listhaug. Likevel vil Oslo Høyre ta imot flere. Og hva hadde Søreide tenkt å gjøre med det?

Søreide svarte, som sant var, at i sånne saker var det lokallaget som bestemte. Forfjapset over spørsmålet kom hun seg ikke til å motsi tallgrunnlaget. Men jeg har bedre tid! Derfor gjør som jeg ofte gjør når Listhaug kommer med påstander som inneholder tall og statistikk: Jeg går til SSB, for jeg stoler mer på deres tall enn på Listhaugs. Og der finner jeg at Oslo på nyeste oversikt fra 2026 har 26,4 % innvandrere. Derimot har Oslo 34,97 % innbyggere med innvandrerbakgrunn, det vil si innvandrere og norskfødte med minst én innvandrerforelder. En av dem som tilhører sistnevnte kategori er Kong Harald.

Gjenta etter meg, er du snill: En norskfødt med innvandrerbakgrunn er ikke en innvandrer. En norskfødt med ... Riktignok har «innvandringspolitiske talspersoner» i enkelte partier – særlig ett – rett som det var vanskelig for å godta dem som norske, som når vi hørte fra en sånn talsperson fra Drammen at «i klassen der dattera mi går er hun den eneste norske».

Blant Oslos 26,4 % innvandrere finner vi folk av mange slag. Hvis Oslo kommune skulle være sikker på å unngå flere innvandrere, måtte byen stoppe ytterligere tilsig av (for eksempel) svensker, som allerede utgjør 1,3 %; dansker, briter, amerikanere, tyskere... osv. Men det er nok ikke sånne folk Listhaug egentlig har i tankene når hun snakker om integreringsproblemer. Nei, de hun har i tankene er ganske sikkert de «fremmedkulturelle», folk fra Afrika, Asia og Latinamerika: Disse utgjør 17,3 % av Oslos befolkning, ifølge SSB.

Det kan hende at det finnes en god del integreringsproblemer blant disse menneskene. Da er det alvorlig nok. Og hvis det er det hun meiner, får hun bruke riktige tall: 17 %, ikke 35 %. Men 17 % lyder ikke brått så skræmelig og illevarslende som 35 %. Og Listhaugs prosjekt og forretningsidé er å skremme, ikke å roe ned.

Men Kongen utgjør ikke, meg bekjent, noe stort integreringsproblem, sin innvandrerbakgrunn til tross. Det gjør neppe den jevne svenske, tysker, danske, amerikaner eller canadier som flytter hit i sammenheng med gifting, arbeid eller studier heller.

Listhaug sliter med et integrasjonsproblem. Jeg meiner dessuten at hun leder et parti som bidrar til å skape integreringsproblemer.

Korleis Nungoth fekk rettferd frå Herren Hastur

 

Det vert sagt at på det ukjende fjellet Kadath, nær sjøen Hali i øydemarka bortanfor liv og von, kviler Herren Hastur og drøymer. I sju aldrar har han kvilt, og verda er draumen hans. Men ein gong skal han vakne og seia: «Kva er dette? Eg har sove ein augneblink, og eg har drøymt dunkelt og utan samanhang om ei verd som er ulik den verkelege! Men nå ser eg røyndomen.» Da skal hav og fjell, skogar og grøne sletter verte til inkje, liksom skyene frå i går, og ei ny verd skal stige fram for Herren Hastur sitt blikk.

I Kadatheron, nord i det gamle landet Mnar og vest for den buktande elva Ai, levde ein mann som søkte rettferd. Namnet hans var Nungoth, og han budde i eit skur i utkanten av byen. Der skar han figurar i tre og selde dei til handelsmenn frå fjerne land. Nungoths fedrar hadde ått slott og store marker utanfor Kadatheron. Desse eigedomane var komne på framande hender, for rike kjøpmenn hadde synt fram gulna pergament med teikna til fedrane hans, skrivne i blod. Difor levde Nungoth i fattigdom medan han søkte rettferd.

Fyrst tok han gullet frå sine henders arbeid og gjekk til skrivarane og dei rettslærde. Dei tok gullet hans, og etterpå sa dei: «Har ikkje fedrane dine skrive teikna sine på pergament, og finst ikke desse pergamenta ennå hjå dei som nå eig slotta og markene? Gå heim og søk oss ikkje meir før du kan syne fram nye pergament og meir gull. For slik det er nå, kan du ikkje få meir rettferd enn du alt har fått.»

Da gjekk Nungoth til stormennene og dei mektige i borgrådet i Kadatheron og la fram saka si. Stormennene og dei mektige sa: «Ber du falske ord mot dei rike brørne våre, dei som nå eig slotta og markene etter fedrane dine? Gå bort og sett deg ikkje opp mot dei som er betre enn deg, for gullet til motmennene dine ropar høgare enn støvet til alle fedrane dine.» Og da han ikkje ville teia, kasta dei han i fangeholet og sa: «Der kan du rotne til du lærer å bøye deg for Lova i Kadatheron og sluttar å rope om rettferd!»

I fangeholet drøymde Nungoth lenge og ba til Kadatherons gudar. Men dei såg på han med kalde auge og sa: «Ofrar ikkje prestane i Kadatheron tre uksar til oss kvar morgon, så blodrøyken stig til oss frå tempelet, for at vi skal gi folket og herskarane framgang og rikdom? Og ofrar dei ikkje ni møyer til vår vellyst om våren, og ni om hausten, for at uvenene deira skal brenne evig i daudsrikets pine? Men du er visseleg ein fiende av Lova og herskarane i Kadatheron, sidan du sit i det mørkeste fangeholet og krev rettferd. Gå frå oss! For blodet frå uksane og venleiken til møyene ropar høgare enn alle dine bøner.» Og Nungoth vakna og kunne ikkje få rettferd frå Kadatherons gudar.

Da fór vitet hans ut av han og flaug som ein ulande vind oppetter dei kalde, mørke trappestega. Og Nungoth lo i mørkret og sa: «Likevel skal eg få rettferd. Eg skal finne Herren Hastur, Han som har skapt verda og alle mindre gudar, og krevja retten min frå han!»

Så fasta Nungoth lenge og rørte ikkje det mugne brødet eller det marketne kjøtet som vaktarane ga han. Til sist låg han som ein daud, og vaktaren Sri Rabag venta berre på at han skulle ande ut. Da kunne ein annan fange få lekkjene hans, og Sri Rabag skallen, som trollmannen Nuur ville kjøpe for tre talakar i gull.

Og medan Nungoth låg slik, fór sjela hans bort med han ennå levde. Vanvitets vindar førte sjela hans til den kalde øydemarka. Der vandra sjela hans over mørke åsar og frosne hav, under himlar tyngre enn bly og raude som blod, og til sist nådde ho Kadath i øydemarka. Og Kadath steig høgare enn alle fjell. Demonar og formlause skuggar ulte langs fjellsidene og lo mot Nungoths sjel, medan daude draumar kom dansande frå sjøen Hali for å spotte henne. Men all frykt hadde forlate Nungoth saman med vitet hans, og sjela hans stansa ikkje, men søkte Herren Hastur på toppen av fjellet. Og der, høgt over verda og skyene, sto ho fram for Herren Hastur og ropte: «Vakne, Hastur! For eg er Nungoth og søker rettferd, og korkje Kadatherons menn eller Kadatherons gudar vil gi meg retten min. Men du er Herren Hastur og vil visseleg straffe uvenene mine!»

Da vakna Herren Hastur. Han såg seg om og sa: «Kva er dette? Eg har sove ein augneblink og drøymt dunkelt og utan samanheng om ei verd som er ulik den verkelege, og om treskjeraren Nungoth som krev rettferd. Men nå er eg vaken, og draumen er som skyene frå i går, for nå ser eg røyndomen.»

Og draumen til Herren Hastur løyste seg opp og vart til inkje, liksom skyene frå i går. Og Kadatheron og landet Mnar og den buktande elva Ai var ikkje til lenger. Det var heller ikkje Kadatherons menn og prestar og gudar, eller den fattige treskjeraren Nungoth, eller slotta og beitemarkene til fedrane hans. Ei ny og strålande verd steig fram for Herrfen Hastur sitt blikk, med skinande byer og sletter og soler og planetar, og fargar som menneskeauga aldri skal sjå.

Såleis fekk Nungoth rettferd frå Herren Hastur.

Sivilisasjonens sammenbrudd - amerikansk versjon

 

På sin første reise til London ble Mahatma Gandhi spurt av journalistene: «What do you think of English civilization?» Han såg seg om med det milde smilet sitt. Så svarte han: «I think it would be a splendid idea.»

På sin første tur til München var ikke USAs utenriksminister J. D. Vance¹ like mild som Gandhi i sin omtale av vertenes sivilisasjon. Der sto han, nestsjefen i USAs mest korrupte administrasjon gjennom historien, i all sin skjeggete sjølgodhet og skjelte ut Europa for vårt sivilisatoriske forfall. Anledningen var den årlige sikkerhetskonferansen i München, der vertskapet og europeere flest var mest opptatt av Putins krig mot Ukraina og resten av Europa. Vance, derimot, kunne opplyse vantru europeere om at den største trusselen mot vår sivilisasjon slett ikke var Putin og krigsmaskinen hans: Tvert imot, den største faren var den som truet Europa fra innsida, i form av masseinnvandring, manglende ytringsfrihet, manglende demokrati og tapet av tradisjonelle verdier. Vi måtte ta oss sammen og lære av USA. Bare på den måten kunne Europa reddes fra undergangen!

Dette var ikke så lenge etter at Vance og sjefen hans hadde utført et verbalt bakholdsangrep på Ukrainas president, beskyldt ham for å ha startet krigen mot Russland og risikert atomkrig. Dessuten for at han opptrådte utakknemlig og respektlaust når han viste seg i Det hvite hus uten dress! Hvem trudde han at han var?

Etter den tid har Vance og sjefen hans gjort krav på Grønland og deler av Canada. Gjentatte ganger har den samme sjefen forlangt å få Nobels fredspris, fordi han visstnok har stoppet fem, nei seks, nei sju kriger: Får han ikke fredsprisen, er det ikke brått sikkert han bryr seg noe særlig om fred lenger. I sitt eget land har de to sendt væpnete og maskerte bander inn i storbyer for å fengsle og deportere tilfeldig utvalgte mennesker, gjerne sånne som slumper til å være litt mørkere i huden enn de sjøl er. ²

I år var det ikke Vance som kom, men en mer glattbarbert og veltalende utenriksminister Rubio med samme budskap: Vi vil gjerne være venner og redde Europa, men da må dere gjøre som vi sier. Dere skjønner ikke deres eget beste, men som gode venner vil vi gjerne lære dere opp! (Mot et klekkelig vederlag.)

Jeg meiner bestemt at sivilisasjon er verdt å ta vare på.³ Derfor henter jeg forskjellige indikatorer på sivilisasjon på nettet. Demokrati er en viktig del av sivilisasjonen, ifølge Vance og Rubio, så jeg finner demokratiindeksen for 2024 ( https://ourworldindata.org/grapher/democracy-index-eiu?mapSelect=~UKR ). (2024 er den nyeste oversikten jeg fant – den ble altså lagt ut før Trump & Vance kom skikkelig i gang med å bygge ned demokratiske institusjoner i USA.) Jeg ser på Norge, naboene våre og de mest folkerike landene i Europa. Jeg ser også på Ungarn, som later til å være USAs foretrukne modell for europeisk sivilisasjon: Det var dit Rubio reiste på signingsferd, i stedet for å bli i München og treffe Ukrainas president.

Indeksen går fra 0 opp til 10, som er mest demokratisk. Den viser:

• Norge: 9,81 (Nei, det er ikke vi sjøl som har laget den!)

• Sverige: 9,39

• Tyskland: 8,73 (Ifølge Vance var det et uttrykk for manglende demokrati at AfD ikke ble tatt inn i regjeringa)

• Spania: 8,13

• Frankrike: 7,99

• Og USA? 7,85.

• Ungarn: 6,51.

Dette er altså 2024-tall. Men etter ett år med Trump er det jo fullt mulig at USA har krøpet en god del nærmere det europeiske idealbildet Ungarn.

Siviliserte folk unngår i det lengste å ta livet av hverandre – de finner andre måter å løyse konflikter på. Så jeg leiter opp drapsraten pr 100.000 innbyggere. Den ser slik ut: ( https://worldpopulationreview.com/country-rankings/murder-rate-by-country )

• Norge: 0,725 (Fredelige folk her i nord!)

• Sverige: 1,147. Javisst! Både Trump og Listhaug har advart kraftig mot svenske tilstander.

• Tyskland: 0,911

• Spania: 0,691

• Frankrike: 1,335 – hva? Enda verre enn svenskene?

• Italia: 0,568 (Trass i den fæle mafiaen!)

• Polen: 0,802

• Storbritannia: 0,779

• Og USA? 5,763

Ja da, det finnes land som er verre: Flere av dem i Latin-Amerika. Men tru det eller ei: Bolivia er, som du sikkert gjettet, ganske ille. Men drapsraten der er lågere enn i USA.

En av verdiene Vance ville påtvinge Europa var ytringsfrihet, husker du. Han hadde antakelig hørt fra sine venner i AfD at noen av dem var bøtelagt for rasistiske uttalelser. Det finnes en indeks for ytringsfrihet; den settes opp årlig etter et antall utvalgte pressefrihetskriterier, i en skala der 100 er best. I 2025 viste denne indeksen ( https://fn.no/Statistikk/pressefrihet ):

• Norge: 92,31

• Sverige: 88,13 (Ja, de svenskene, du! )

• Tyskland: 83,85

• Storbritannia: 78,89

• Spania: 77,35

• Frankrike: 76,62

• Polen: 74,79

• Italia: 68,01

• USA: 65,49 – helt likt med Gambia, i tilfelle du lurte.

• Ungarn: 62,82.

Korrupsjon er den snikende giften som tærer livskraften ut av demokratiet og sivilisasjonen. Korrupsjonsindeksen for 2025 er nettopp blitt offentliggjort ( https://www.transparency.org/en/cpi/2025 ). Den viser: (100 er minst korrupt; 0 er helt og fullstendig gjennomkorrupt på alle tenkelige nivåer.)

• Danmark: 89 (Nr 1 fra toppen)

• Finland: 88 (Nr 2 fra toppen)

• Norge: 81 (Nr 4 fra toppen)

• Sverige: 80 (Nr 6 fra toppen)

• Tyskland: 77 (Nr 10 fra toppen)

• Storbritannia: 70 (Nr 20 fra toppen)

• Spania: 55 (Nr 49 fra toppen)

• Frankrike: 66 (Nr 27 fra toppen)

• Polen: 53 (Nr 52 fra toppen)

• Italia: 53 (Nr 52 fra toppen – likt med Polen)

• USA: 64 (Nr 29 fra toppen

• Ungarn: 40 (Nr 84 fra toppen)

Som du ser, kommer Orbans «illiberale demokrati» (hans egen språklige oppfinnelse) enda dårligere ut enn Trumps USA. I motsetning til Orban har Trump ennå ikke rukket å bryte ned det uavhengige rettssystemet. Ting Tar Tid, også for Trump.

OK, men sivilisasjonen viser seg ikke bare i form av demokrati, ytringsfrihet, fravær av korrupsjon eller borgernes personlige sikkerhet (de fleste ser det som en fordel at en ikke risikerer å bli drept straks en setter foten utafor døra). Hva med liv og helse forøvrig?

Fra verdens levealdersstatistikk (https://www.worldlifeexpectancy.com/ ) henter jeg følgende:

Barnedødelighet pr. 1000 fødsler:

• Tyskland 3,1

• Frankrike 3,1

• Spania 2,4

• Polen 4,9

• Italia 3,1

• USA 5,1

Overdosedødsfall pr 100.000 innbyggere:

• Tyskland 4,8

• Frankrike 5,2

• Spania 5,0

• Polen 4,8

• Italia 3,5

• USA 33,9

Trafikkdrepte pr. 100.000 innbyggere:

• Tyskland 3,0

• Frankrike 4,6

• Spania 3,15

• Polen 8,18

• Italia 4,13

• USA 11,1

Forventet levealder 2026 ( https://worldpopulationreview.com/country-rankings/life-expectancy-by-country ):

• Tyskland 81,5 år

• Storbritannia 81,5 år

• Frankrike 83,5 år

• Spania 83,8 år

• Polen 78,8 år

• Italia 83,9 år

• Norge 83,5 år

• Sverige 83,4 år

• USA 79,5 år

Med denne korte gjennomgåelsen meiner jeg å ha vist følgende: Med hensyn til demokrati, ytringsfrihet, korrupsjon, sikkerhet for liv og helse, levealder og flere indikatorer for livskvalitet kommer Europa i det store og hele bedre – tildels langt bedre – ut enn USA.

Dette er ikke hele svaret på hva «sivilisasjon» er for noe, men det gir en pekepinn. Det store landet der vest har også en enorm skaperkraft i form av vitenskap, kunst og kultur: Kan du tenke deg populærmusikk uten rock, blues og køntri? Kan du tenke deg verdenslitteratur uten de store amerikanske fortellerne, uten science fiction og Donald Duck (!)? Kan du tenke deg film uten Hollywood? Kan du tenke deg forskning og vitenskap uten Harvard, Berkeley, MIT? Nei?

Slike ting representerer den kolossale mjuke makta som gjorde perioden fra slutten av 2. verdenskrig til i dag til den amerikanske perioden. Men denne mjuke makta er administrasjonen i Washington under ledelse av historiens mest korrupte president i ferd med å legge i ruiner: De bruker kraftige økonomiske muskler for å overkjøre fri forskning og debatt på universitetene. De nedlegger klimaforskning fordi Trump og oljeselskapene anser klimaforskning som «svindel». De kaster utenlandske studenter ut, og stryper på den måten det intellektuelle tilsiget som har gjort amerikanske universiteter og forskningsinstitutter verdensledende i medisin, klima, fysikk. De skaper et stadig mer ufyselig bilde av USA som gjør at færre og færre ønsker å reise dit.

Hvis disse bøllene får drive på i tre år til, vil USAs anseelse og mjuke makt i resten av verden være tilintetgjort: USA vil sitte igjen med militærmakt og atombomber, akkurat som Russland – uten respekt, anerkjennelse eller beundring. Landet vil bare være fryktet, og ikke framstå som forbilde for noen som helst i den øvrige verden.

Skal sivilisasjonen overleve det amerikanske sammenbruddet, må Europa bære lyset videre, sammen med andre levende demokratier i den siviliserte verden: Canada, Australia, Japan, Sør-Korea, noen vaklevorne demokratier i Latin-Amerika, og det like vaklevorne demokratiet i verdens mest folkerike land.

Situasjonen er slett ikke uten håp. Europa overlever, og med hjelp av gode krefter i verden forøvrig kan vi kanskje redde USA fra sivilisatorisk sammenbrudd. Vi har fortsatt mye å lære dem. Og Trump er borte om tre år, om ikke før. Hold ut!

1Det gleder meg å kunne fastslå: Ingen – ABSOLUTT ingen – slektning av den fenomenale forfatteren Jack Vance, som dessverre ikke er blant oss lenger. På noen som helst måte. Verken i utsyn, fantasi, kunnskap, respekt eller noen annen positiv egenskap. Puh!

2Eksempel: En amerikansk statsborger av urfolksavstamming ble overfalt, lagt i jern og slept bort av en ICE-gjeng. Som rimelig var protesterte han: «Hvor tar dere meg med?» «Tilbake til reservatet, der du hører hjemme!» var svaret. (Scene fra Pennsylvania 2026; ikke fra hesteeposet «How the West Was Won».)

3Under andre forhold kan det hende jeg ville ha meint at naturtilstanden er laaangt å foretrekke framfor sivilisasjonen. Men nå er vi åtte milliarder mennesker på kloden, ikke åtte millioner, og skal de åtte milliardene ha håp om et noenlunde menneskeverdig liv, kan vi ikke klare oss uten sivilisasjon. Vi får likevel respektere at beboerne på Andamanøyene foretrekker å leve videre i naturtilstanden sin: Det er ikke de som truer oss.

Er Asle Toje norsk nok i kulturell forstand?

 

I enda et milelangt innlegg har Asle Toje enda en gang fortalt oss at han er blitt misforstått. ( https://e-avis.aftenposten.no/p/aftenposten/2026-01-14/a/mangfold-og-samhold/611/2080692/68952224 ) Og så leser jeg: «Skillet går mellom dem som ser fellesskap som et ansvar, og de som tror at mangfold kan erstatte fellesskap.»

Og dette begynte med en laaang kronikk der Toje som sitt viktigste poeng skrev: «Over 20 prosent av befolkningen i Norge har nå innvandrerbakgrunn. Svært mange er ikke norske i kulturell forstand.» Han underslo at over halvparten av disse er folk med bakgrunn fra Europa, USA, Canada, Australia, New Zealand – slik at bare 10 % av befolkningen er folk med bakgrunn fra Asia eller Afrika. Det er denne delen av befolkningen som stadig beskrives som et «problem», og som møter bevisste eller ubevisste forsøk på ekskludering – fra det daglige dryppet: «Hvor er du egentlig fra?» til den svært godt dokumenterte diskrimineringa i arbeidsmarkedet: Heter du Ali til fornavn, hjelper det ikke hvilke kvalifikasjoner du har; du blir ikke innkalt til intervju. Og blir du innkalt, får du ikke jobben. Det er disse 10 prosentene som stadig får beskjed på forskjellige måter om at egentlig hører de ikke til her. I hvert fall ikke som en del av det norske fellesskapet.

På den måten bidrar arbeidsgivere, skribenter og Hvermannsen til å skyve folk ut av fellesskapet. Og med sitt varselsskudd – svært mange er ikke norske i kulturell forstand – bidrar Toje også. Ikke bare gjennom at han sjøl uttrykker seg slik, men også gjennom at han misbruker sin tittel som «forsker» til å gi utsagnet ekstra god plass og ekstra god tyngde. Han burde heller ha undertegnet med «synser», for det han driver med – spalte opp og spalte ned – er i hvert fall ikke forskning. I tillegg insisterer han fortsatt på å omtale sine spaltemetere med synsing som «analyse». Dermed gir han et slags intellektuelt alibi til rasistene i kommentarfeltene og på sosiale medier: «Ser du? Forskningen viser jo at...» - og så videre.

Det er selvfølgelig ingen av Tojes opponenter som har hevdet noe så dumt som at «mangfold kan erstatte fellesskap». Men at Toje oppfatter og framstiller disse to substantivene som uforenlige motsetninger, viser at han ikke har tatt til seg noe særlig av motbøren han har fått. Det er jo svært mange som har uttrykt, på forskjellige måter, at fellesskapet bør klare å inkludere mangfoldet. Denne romsligheten inngår i det vi oppfatter som grunnverdiene her i landet.

Sånn har det ikke alltid vært: Samer, kvener, skogfinner og omstreifere er blitt «fornorsket» så det holder – sistnevnte ved tvangsassimilering, sterilisering, lobotomering og internering. Og etter krigen kunne utleiere i hovedstaden legge ut rubrikkannonser med tittelen: «Billett merket Ikke nordlending!». Men slikt har vi sluttet med; nå inngår det i den norske sjølforståelsen at både nordlendinger og andre folk bør bli integrert, ikke assimilert. Sjøl om enkelte synes de snakker og kler seg litt rart.

Utsagnet «Svært mange er ikke norske i kulturell forstand» bidrar til at folk som allerede er marginalisert kjenner seg enda litt mer marginalisert. Ekskludert. Det bidrar ikke nettopp til bedre integrering – eller ønske om integrering: «Det nytter jo ikke, uansett.» Da hjelper det ikke at Toje stadig påberoper seg å ha blitt «misforstått». Vi må anta at når forskeren sitter og synser, da reflekterer han i hvert fall litt over hvordan utsagnet kommer til å bli lest.

Vi må altså spørre oss: Bidrar Toje til å styrke det norske fellesskapet, eller bidrar han til det motsatte? Sagt med andre ord: Er han kulturelt norsk?

Sol eller "bio"? Om bruk og misbruk av areal - til glede for nye lesere

 

Dette innlegget la jeg først ut 11. mai 2017. Nå har jeg sett at det stadig får flere lesere, så jeg tenkte det kunne passe med ei oppgradering. Nå ser jeg at hvert eneste ord står seg like godt den da i dag, inklusive spådommen om at vi kommer til å passere togradersmålet med god fart oppover. Så jeg har ikke rettet ett eneste odr.

Bare to ting: 

1) Forrige gang dukket det opp flere kommentarer som enten ville prakke på meg billige lån, eller få meg rekruttert til bevegelsen "Illuminati". Disse kommentarene sparer jeg deg for her

2) Begrepet "det klimaindustrielle kompleks" ble brukt i Jens Stoltenbergs politiske sjølbiografi, og jeg rappet det fra ham. Det viser til hærskaren av skogeiere og andre finansinteresser som på død og liv skulle få ham til å støtte deres tilbud om "bioenergi" - dvs plankediesel. Han gjennonmskuet propagandaen deres, og det gjør jeg også.

Talspersonene for det klimaindustrielle kompleks arbeider utrettelig for at vi skal satse stort på «bio»energi. Sånne prosjekter går nesten alltid med dundrende underskudd hvis de skal stå på egne bein. Derfor trengs det store statlige tilskudd og påbud for å få dem i gang. Argumentene er enkle nok til at de får gjennomslag hos populistene i Venstre, som i snart fire år har holdt kronjuvelene til regjeringa i ei skruestikke i alle miljøsaker: «Bio»energi er fossilfri og dermed utslippsfri; dessuten blir det jo slutt på fossilene en gang, og vi må bygge opp produksjon av alternativ energi i god tid før det skjer. Her kan Norge være tidlig ute; vi kan skape store, grønne, verdensledende produksjonsmiljøer – osv. Argumentene treffer midt i blinken i det grønne ordskiftet. Ikke rart at Elvestuen lar seg begistre!

Det er, som alltid, på sin plass å regne litt. 

La oss et øyeblikk, for argumentets skyld, godta den populære misforståelsen at «bio»energi ikke gir fra seg CO2. Det gjør den jo, som du veit, og i mange tilfeller er utslippene mye større enn ved bruk av «fossil» energi. Men kunne ei storstilt satsing på «bio»energi og -drivstoff forsvares hvis fiksjonen om utslippsfri energi var sann?

Den mest effektive måten å produsere "bio"drivstoff på her i landet er antakelig å dyrke oljevekster. Høstraps, f eks, kan realistisk gi ca 100 liter diesel pr. dekar pr. år, ifølge Bioforsk og andre. Pluss minus noen prosent.

100 liter diesel gir en energimengde på ca 1.000 kWt. (Dieselslukeren din som drikker 0,6 på mila, svir altså av 6 kWt på den samme strekningen, mens el-bilen til naboen nøyer seg med 2. Vinker og smiler til deg gjør han også, den slasken, der han glir forbi deg i bussfila.)

Vår kjølige, grønne jord befinner seg omtrent 150 millioner km fra Sola, og godt er det. Her ute stråler Sola med en effekt på 1365 W pr. kvadratmeter, vinkelrett på strålingsfluksen. Overflata av ei kule er som kjent 4 ganger tverrsnittet, så denne effekten jevner seg ut til et gjennomsnitt på ca 341 W pr. kvadratmeter jordoverflate. Dag ut og dag inn; år ut, år inn. Jorda har en albedo på ca 0,30, det vil si at ca 30 % av energien blir reflektert. Resten - 70 prosent, eller 240 W pr. kvadratmeter - blir absorbert og varmer opp overflata.

((I energibalanse stråles det ut akkurat like mye energi til verdensrommet i form av varmestråling som Jorda mottar. Som du veit, så hersker det ikke balanse akkurat nå: En økt drivhuseffekt fører til at jordoverflata ikke klarer å kvitte seg med alt. Derfor blir den varmere, og det kommer til å fortsette til varmestrålinga har økt så mye at vi når et nytt balansepunkt. Dette kalles global oppvarming. Og slik det ser ut nå, kommer vi til å ha passert togradersmålet lenge før vi er i balanse, "grønt ordskifte" eller ikke.))

Sahara mottar mer enn gjennomsnittet på 240 W. Her på 60 grader nord mottar vi mindre. Men ikke uhorvelig mye mindre: Det jevner seg ut til ca 200 W pr kvadratmeter, når en husker at vinkelen mot Sola er mye guntigere om sommeren. Et svært konservativt anslag sier at et solpanel greier å utnytte 15 % av dette. Det gir en effekt på 30 W/m2, eller 30 kW/dekar. I løpet av ett år blir det ca 263.000 kWt. Gang ut sjøl, hvis du ikke trur meg!

Altså 263 ganger så mye som om vi dyrker "bio"diesel på samme dekar. Så hvis du låner meg fire kvadratmeter av rapsåkeren din, kan jeg produsere mer energi på disse fire enn du greier å dyrke på de resterende 996.

I tillegg: Dieselen du dyrker kan enten fylles på tanken til en eksplosjonsmotor som bare utnytter 30 % av energien, eller den kan brukes til å fyre et kraftverk, hvor 40 % utnyttes. Resten går opp i røyk. Energien fra solpanelet, derimot, foreligger allerede som elektrisitet.

Tilsvarende beregninger kan gjøres for "bio"etanol, dvs sprit, som dessuten har den stusslige egenskapen at en tredjedel av CO2-utslippet har skjedd FØR det kommer en dråpe på tanken. Det skjer fordi spriten («bio» eller ikke!) framstilles ved bruk av en teknologi som er godt kjent i noe mindre skala her på flatbygda. Det er disse CO2-utslippene som sier "plupp plupp" på ballongen, og som trekker til seg bananfluer i store skarer, til stor frust for enhver hjemmeprodusent.

Diesel kan riktignok lagres. Inntil videre er det et problem for el-produsenter. Men lagringsteknologi – stadig kraftigere og bedre batterier – forbedres stadig, og i verste fall kan elekrisiteten brukes til å produsere hydrogen. DEN kan lagres til seinere bruk, akkurat som diesel.

Konklusjon: "Bio"drivstoff KAN IKKE konkurrere, av helt grunnleggende årsaker: Det er mye mer effektivt å fange solenergien direkte enn å la den gå gjennom mange ineffektive ledd, fra fotosyntese via foredling til tank. Solceller blir mer og mer effektive, og billigere og billigere. - Sola blir ikke borte med det første, og det kommer ingen nye energikilder i overskuelig framtid som NÆRMER seg dens effektivitet. I hvert fall så lenge vi ser bort fra atomkraft.

Gløm «bio»energien! Bruk ØRLITT av arealet her i landet – vi har en god del å ta av – til å produsere solenergi. Dyrkbar jord bør brukes til å lage mat, og dyrkbar skog bør brukes til å lage trevirke. Blir det noe landbruks- og jordbruksareal til overs (og det blir det!), så kan naturen få ta det tilbake og gi seg til å gjenskape de artsrike urskogene som fantes for noen få tusen år sia. Vi trenger denne artsrikdommen – og skal den gjenskapes, må vi gjøre det før artene er utryddet.

Og matolje eller treflis på tanken trenger vi IKKE.

Synsere i Aftenpotten: Asle Toje & Co

 

Nå har nesten hele nomenklaturaen – sjiktet av rikssynsere som alltid har full tilgang til NRK og de store avisene – skrevet og snakket om Asle Toje og ordgrauten hans. (Jeg sa «nesten hele», for vi venter fortsatt på Kjetil Rolness og Sanna Saroma. De dukker nok opp. Da kommer førstnevnte til å forklare at politikere driter i velgerne sine, og sistnevnte kommer til å fastslå at norskinger avskyr flinke folk, særlig utlendinger.)

Hvis minnet ditt strekker seg helt tilbake til dagen før «Grevinnen og hovmesteren», erindrer du kanskje at Tojes ordgraut besto av store klumper endrings- og fremmedfrykt, spedd ut med en saus av svulstige selvfølgeligheter: «Vi lever i en tid som helst vil glemme. Nettopp derfor skal vi huske – ikke for å vende fremtiden ryggen, men for å kjenne oss selv. Og kanskje er det slik nasjoner overlever: i språket, i minnet, i de små daglige handlingene som sier stille, men bestemt: Vi er her ennå.» Innimellom beklager han seg over at nær 20 % av befolkningen har «innvandrerbakgrunn», uten å nevne at det gjelder også noe av det norskeste vi har, nemlig kongefamilien. (Den samme familien preges forøvrig også gjennom flere ledd av et fenomen som nå forbys fordi det anses som «unorsk» og dessuten er utbredt blant norskpakistanere, nemlig søskenbarnekteskap.) Så sjonglerer han med en metafor om nasjonen som organisme, og bruker denne metaforen til å avgrense adgangen til nasjonen. Han sier ingenting om hvor han sjøl befinner seg i denne organismen, men jeg gjetter på at det må være i huet. I hvert fall ikke i den andre enden.

Han beklager seg: «Enhetskulturen har snart gått tapt. Over 20 prosent av befolkningen i Norge har nå innvandrerbakgrunn. Svært mange er ikke norske i kulturell forstand.» Derfor vil han «stille målbare krav til integrering og oppførsel, belønne patriotisme i kultur og utdanning».

Statistikk fra arbeidslivet viser at folk med «fremmedkulturell» bakgrunn eller navn blir systematisk diskriminert: De blir ikke innkalt til intervju, i motsetning til norskinger med tilsvarende kvalifikasjoner. Og blir de innkalt, er sjansen mindre til å få jobben enn om de hadde vært «ordentlig norske». De fleste anser denne tendensen som et problem; noe som hindrer god integrering i samfunnet. Men Toje vil «belønne patriotisme», og det framgår av teksten hans at patriot kan man ikke være hvis man ikke tilhører nasjonen på årntli.

Under en svensk valgdebatt ble politikerne konfrontert med den samme tendensen i Sverige: Det er vanskeligere for folk med innvandrerbakgrunn å slippe inn enn for vanlige svensker. Politikerne var enige om at dette problemet måtte løses for å få til bedre integrering. Men ikke Jimmy Åkesson! «De ser att de inte hör hemma här», sa han. - Slik bidrar både Jimmy Åkesson og Asle Toje til å styrke minoritetenes utenforskap.

Og sannelig trekker han veksler på J D Vance og USAs nye «sikkerhetsstrategi» også. «USAs advarsel om Europas forestående «sivilisasjonskollaps»: Har de rett?»

Forskeren Toje har kanskje ikke særlig sans for dokumentasjon, statistikk og sånt. Men jeg har hentet noen tall fra nettet, blant annet disse:

• USA har en årlig drapsrate på 6,4 pr 100.000 innbyggere. I EU er tallet 2.

• USA har 22 dødsfall i svangerskap pr 100.000. EU har 7.

• I USA er 40 % av befolkningen overvektige – i EU er tallet 20 %.

• I USA utgjør fengselsbefolkningen 531 av 100.000. I EU er tallet 111.

• I USA er årlig antall trafikkdrepte 13,8 pr 100.000. I EU er tallet 4,6.

• I USA er overdosedødsfall pr år 31 pr 100.000 innbyggere. I EU er tallet under 3.

• Barnedødeligheten i USA er 5,4 pr 1000 fødte. I EU er tallet 3,3.

• Forventet levealder i USA er 76 år, mot 81 år i EU.

Og så videre. For ordens skyld: Etter nesten alle disse parametrene kommer Norge enda bedre ut enn EU – sjekk sjøl. Så hvis tallene i EU og Norge indikerer sivilisasjonskollaps, hva indikerer de da for USA?

Jeg finner det naturlig å gripe til det gamle ordtaket: Det var sannelig rette ræva som feis, ja. Og så lurer jeg fælt på hvordan Toje trur at «kritikken» fra Vance og USA bidrar til å styrke hans egen argumentasjon om forestående kollaps.

Toje har laget en lapskaus av like deler reaksjonær elitisme og Untergang des Abendlandes, samt (sia han legger slik vekt på fornemmelser, stemninger og sånt) en ubehagelig dunst av Blut und Boden. Og Toje ville ikke være Toje uten en passelig mengde name-dropping – navn som nevnes i forbifarten. Han henter ingen argumenter fra dem, men de viser i hvert fall hvor belest han er: Rudolf Kjellén, Ernest Renan – og i seinere tilsvar i den nesten uendelige føljetongen: Aristoteles, Tocqueville, Weber.

Toje lever, liksom jeg, i en verden som er fundamentalt forandret fra den han vokste opp i. Vi har gjennomlevd ikke bare én revolusjon i levemåte, ideer og holdninger, men flere. Vi nyter en levestandard som er mye høgere enn foreldregenerasjonens levestandard. Vi har et mye høgere forbruk enn noen tidligere generasjon. Vi reiser med den største selvfølgelighet rundt i verden med fly. Vi skriver innlegg på en PC, vi har mobiler som tyter over av apper, vi betaler regninger elektronisk. Vi har ikke rørt en mynt på flere måneder. Toje er sikkert gourmet og spiser utsøkte middager på fornemme restauranter, men han glefser nok i seg en kebab eller en pizza innimellom også. Vi kan velge mellom hundre fjernsynsprogrammer med nyheter og skrålende reklame fra fjern og nær, og titusenvis av podkaster med ufattelig mye ræl. Vi kan bruke nettjenester som oversetter fra koreansk, koptisk og kaudervelsk og tilbake igjen. Med andre tjenester kan vi tegne karikaturer eller samle info til milelange kronikker i Aftenpotten.

Det var en stor dag i Lia (et småbruk innpå Veståsen, forlengst nedlagt) da de omsider fikk innlagt strøm. Hos besteforeldrene mine hadde de vippe – når forbruket passerte et visst (beskjedent) nivå, ble strømmen skrudd av. Skulle jeg ringe hjem, måtte jeg gå til Toverud kraftstasjon og låne telefon der. Som tenåring jublet jeg over sølvsuperen til morfar: Der kunne jeg ta inn både sjømannsradioen og Sveriges P2 og høre popmusikk uten skurring.

Jeg hadde treski med kandaharbindinger og brukte å slite ut ett par i sesongen (det brukte å være både is og snø om vinteren). Foreldrene mine hadde den første maskindassen i skolekretsen, og kameratene mine kom for å se på vidunderet når jeg spylte ned. Far min hadde en av de første privatbilene i Vestre Gran. Fartsgrensa over Steinsletta var 60 km/t, og det var greit nok, for Morrisen gikk ikke raskere heller. Arbeidsuka var 48 timer. Da den ble satt ned til 45, kom far tidlig hjem på lørdagen, sånn at han kunne kjøre oss til badestranda om sommeren.

Både mor og far vokste opp på småbruk i steinurene på Vestsida, med noenogtjue mål dyrket mark. Hest, noen få kuer, et par griser, sauer, høner. Hvert av disse småbrukene fødde en familie på seks-sju personer. Prøv det i dag.

Omtrent alle endringene er kommet utenfra. De aller fleste er kommet fordi folk utenfra har ført dem hit. Det siste hundreåret har medført større endringer i folks liv og hverdag her i landet enn noe tidligere århundre. Vi er i en helt annen verden – og likevel er vi (minst) like norske som den gangen. Nei, skøyte-VM samler ikke titusener på Bislet lenger, dessverre. Men ta en titt på publikum under en kvalik-kamp på Ullevål, og hør på brølet. Jeg trur du vil slite med å plukke ut de melaninrike tilskuerne som ikke er «norske» nok.

Og når Toje en vakker dag kommer på sjukehjemmet fordi han ikke husker sitt eget navn lenger, blir han ganske sikkert tørket der hvor sola aldri skinner av ei dame med skaut – ei dame som antakelig ikke inngår i hans forestilling om «nasjonen». Da er det jo fint at hun og andre som henne fortsatt er her og bygger landet, for ellers ville ingen komme og tørke ham eller skifte bleier på ham.

For 100 år sia reiste frenologen Hans Andreas Tandberg rundt med måleverktøyet sitt og delte folk inn i langskaller og rundskaller. Størst forekomst av langskaller fant han oppover Gudbrandsdalen, og det er jo rimelig; der var jo de fleste høgreiste, blonde og blåøyde også. Kjernesunne germanere, med andre ord. I geografiboka for folkeskolen som mor mi hadde sto det om de ville innfødte i Australia: Australnegrene er et tilbakestående, utdøende folkeslag, og de fleste lever i urskogen i nord, sto det. Nå sitter Asle Toje som kulturell frenolog og vurderer hvem som er norsk nok til å være med i den norske nasjonen.

Vi trenger disse damene med skaut her i landet. Jeg har større tvil når det gjelder nytten av enkelte kronikkforfattere. Men storsinnet som jeg er, så har jeg tvilt meg fram til å unne de sistnevnte også en plass helt i periferien av den norske nasjonen.

Forskningen trenger flere statlige lotterier!

 

Nå har du nettopp fått skattekortet ditt. Hvis du har hatt flaks, har du altså sett at Stoltenberg nå har iverksatt det femårige skattelotteriet sitt (se https://kvernvold.blogspot.com/2025/06/stoltenbergs-skattelotteri.htmlb ). Hvis ikke, har du bare lest om det i avisen, sånn at du er sur fordi ikke du også ble trukket ut.

Allerede tidlig på 2030-tallet vil forskerne dermed kunne finne ut at noen heldige vinnere arbeider mer enn de ellers ville ha gjort, noen arbeider mindre, og noen arbeider like mye. De vil for eksempel finne ut at aleinemødre som sliter med husleia tar noen færre ekstravakter enn de måtte ha gjort uten denne gevinsten. Det ville det ikke ha vært mulig å finne ut uten et slikt gjennomgripende forsøk.

Jeg har altså tenkt meg om og stiller meg nå positiv til det statlige lotteriet med folks økonomi, så lenge spillet gjennomføres for å fremme forskningen. Jeg har også innsett at det finnes mange andre saksområder i samfunnet der det hersker uenighet, og der kreativ bruk av statslotteri kan hjelpe oss til å avdekke skjulte sammenhenger. Forskningen må kunne eksperimentere ikke bare med folks økonomi, men også med folks liv og helse. For i bunn og grunn er jo helse og økonomi to sider av samme sak.

For eksempel er det omstridt hva som tjener trafikksikkerheten best. Noen hevder at fartsbøter og andre straffereaksjoner bidrar til å få ned ulykkesstatistikken, og mer jo strengere de er. Andre meiner at bøter ikke hjelper det aller minste; det som trengs er bedre vegstandard, sier de. Jeg foreslår derfor et eksperiment som vil avklare saken en gang for alle: 100.000 bilførere trekkes ut av en uhildet person – for eksempel en AI – til å fritas for fartsbøter og andre straffereaksjoner i en femårsperiode. Disse 100.000 heldige får en anmerkning i førerkortet: «Fritas for fartsgrenser», står det. Når de vinkes inn av Torvald eller innhentes av en ulende blålysbil, kan de bare vise fram gullkortet, så blir de vinket videre av lovens lange armer. Etter fem år kan man telle opp: Hvor mange av de heldige har overlevd? - Hvis bøter og tapte førerkort ikke har noen virkning, må konklusjonen være å skrote hele strafferegimet. Det ville medføre en vesentlig lettelse for politiet, som kan konsentrere seg om å knipe butikknaskere.

En liknende usikkerhet gjør seg gjeldende i kriminalomsorgen. Det finnes kloke folk som meiner at strenge straffer ikke virker preventivt i det hele tatt, kanskje tvert imot. Andre meiner at det som trengs er strengere straffer for alt. Et eksperiment vil avklare spørsmålet en gang for alle: 100.000 personer trekkes ut og får utlevert et statlig dokument som bekrefter at de i en periode på fem år vil være fritatt for rettsforfølgelse i forbindelse med eventuelle drap, overgrep eller underslag over 1 million. Dokumentet kan legges inn som en app på mobilen. Etter fem år kan forskningen trekke en konklusjon: Bør mordere og voldtektsmenn straffes, eller er det best både for dem og for samfunnet at de får fortsette uhindret?

Bare fantasien setter grense for hvilke omstridte spørsmål som kan avklares ved kreativ bruk av statslotterier. For eksempel: Trenger vi egentlig fastleger? Kan bygningsloven avskaffes? Virker vaksinering etter hensikten? Hva er best ved beinmargskreft – medisinsk behandling eller helbredelse ved bønn? Og så videre.

Skal forskningen komme til bunns i komplekse spørsmål om samfunnet, må vi kunne gjennomføre slike sosiale eksperimenter. Vi må legge bort forestillingen om at like saker skal behandles likt fordi alle mennesker har de samme grunnleggende rettigheter. Likhet for loven er en illusjon uansett; vi veit jo at folk blir behandlet svært forskjellig, avhengig av hvem de er. I disse eksperimentene blir forskjellsbehandlinga systematisk og oversiktlig, til stor nytte for forskningen.

Vi må altså godta at rettigheter, liv og død ikke bare er spørsmål om statlig velvilje, men også om flaks. Her kan Norge plassere seg i forskninsgfronten på en måte som gir gjenlyd over hele verden.

Kanskje eksperimenter på befolkningen kan bli det vi skal leve av etter oljen! I hvert fall noen av oss.