Hell og lykke i Agadan: Kapittel 1

Reiged kommer hjem

Reiged avid Khum hadde sanket hell og lykke øst på høgsletta Elyar Bondo. Det gjorde han hvert år på denne tida. Han gikk den lange turen aleine, ettersom bestefar Nukeide var blitt for skrøpelig til å ta følge. De grønnskimrende krystallene brukte å ligge strødd i fjellet hver seinsommer. De dunstet fort bort, derfor måtte en være der når de dukket opp, plukke dem raskt og legge dem på et mørkt og tørt sted.

De små, sprø krystallene hette egentlig weileki. Ingen visste hvorfor de dukket opp på denne tida. Men alle visste at de førte hell og lykke med seg. Derfor var det flere enn Reiged som lette etter dem. I år hadde han funnet mindre enn vanlig: Sekken var bare kvart full, enda han hadde sanket i ti døgn. Nå måtte han hjem. Det bar mot den travleste tida på garden Nigel Khum: Byte skulle skjæres; bær og epil skulle plukkes og syltes. Så skulle det slaktes, for ikke alle dyra kunne fóres gjennom vinteren. Alt skulle organiseres, og Reiged var ikke sikker på at bestefaren klarte det aleine lenger.

Dette var den andre innhøstinga. Midt på sommeren brukte de å slå graset og kviste lauv til fór gjennom den lange vinteren. Nå var den lengste og viktigste innhøstinga snart i gang, og han måtte være hjemme og hjelpe til.

Han håpet han hadde nok hell og lykke til å trygge fred og velstand et år til. Det bar mot en slik illvinter som bestefar hadde snakket om, lik den som inntraff da Reiged var ett år. Sjøl hadde han ingen klare minner om den, men folk i landsbyen og på nabogardene snakket om den ennå.

Landskapet rundt ham var ei steinete slette med flekker av tørt gras og lyngblomster. Her og der stakk det opp tuster av spinifaks; sylskarpe nåler som kunne stikke tvers gjennom de solide sålene hans. I nord og vest løftet takkete fjell seg mot en mørkrosa himmel. Et par bekker bykset surklende nedover skråningene, den samme vegen som Reiged fulgte. Lengre nede samlet bekkene seg til ei elv, Velek Ta, som rant forbi garden hjemme på veg til å forenes med den store floden Veheike.

Svermer av kalikitter summet rundt ham. Bølingene av vertsdyra deres, langhornete beiker, hadde trukket innover mot den store breen. Desto større interesse viste de for Reiged, som stadig måtte knuse en slik en før den fikk begynt å suge blod.

Lufta hadde en skarp smak av høst. En flokk gusetter fløy i formasjon mot sør mens de fløytet sørgmodig. - God tur, tenkte Reiged, mens han funderte på hvilke merkelig land og landskaper disse fuglene ville se på sin ferd. Det var ikke første gang han lurte på slikt.

Reiged var en ung mann med lange bein, magert ansikt, en svart manke over det smale fjeset og et tenksomt uttrykk i de mørkeblå øynene. Han hadde et pistrent skjegg i flekker nedover kjaken etter ti døgn borte fra bestefars barberkniv. De to sikksakk-stripene som var tatovert inn i kjakene hans viste at han var en mann fra Velek-dalen. I landsbyen hadde mennene fire hakk i mønsteret. Lengre nordover hadde de andre mønstre.

Han hadde lett for å le, men han hadde hørt at folk kalte ham oppfarende. Sjøl meinte han at han var lett til sinns og bekymret seg lite for tenkelige katastrofer. Av og til kunne han falle i tanker om livet, døden og evigheten, om alt som fantes i den uendelige verden som han aldri skulle få oppleve. Da hendte det at han tenkte: - Hvorfor kan jeg ikke leve evig? Hvorfor kan jeg ikke reise til alle steder og verdener og oppleve alt, før jeg reiser hjem igjen til Nigel Khum? I livet sitt hittil hadde han ikke besøkt alle landsbyene her i Odeka en gang, og Odeka var bare en ørliten flekk i det store riket Agadan... Kanskje, tenkte han i sine mest melankolske øyeblikk, skulle han aldri komme lengre ut i verden enn hit. Riktignok var landsbyen Odeka Bat og slektsgarden Nigel Khum utvilsomt de beste steder en kunne leve her i verden. Men det ville ha vært fint å se resten av verden også.

Men hendte det så noe som fanget oppmerksomheten (og det gjorde det ofte), forsvant melankolien like fort som den var kommet. - Reiged var en nyfiken ung mann som tenkte på mangt og mye, men han brukte ikke å gruble lenge om gangen.

Og akkurat nå, mens de lange beina hans fant vegen nedover mellom stein, rysslyng og spinifaks, var sinnet hans fylt av alt annet enn melankoli. Igjen lot han tanken kretse rundt Ydis avaia Nemeke, som etter hans skjønn måtte være den vakreste og klokeste jenta i hele Agadan: Et ovalt, lyst ansikt, med en bred munn som smilte underfundig hver gang de blå øynene hennes møtte hans egne mørke. Ydis! Han såg for seg hoftene hennes og de spenstige låra, så perfekt kvinnelige som det var mulig for sånne kroppsdeler å være. Han funderte til øynene hans ble blanke på hvordan det ville kjennes å holde disse hoftene fast mellom hendene.

Ydis brukte å være blant hjelperne når kornet skulle skjæres. Hun arbeidet raskt og presist med de lange, smale hendene sine og hadde vanligvis gjort unna akkorden sin før alle andre. Da reiste hun seg og smilte. Ofte til Reiged.

Når han kom hjem, ville hun allerede være der, for nå var høsten i gang. Var hun skuffet fordi han ikke var tilbake ennå? Han måtte vaske seg og låne barberkniven til bestefar før hun rakk å se ham. Hun hadde vært med og lauvet i sommer, og da hadde hun nesten lovet at neste gang de møttes, da... - Tanken spant videre på frydefulle muligheter mens beina fant vegen videre av seg sjøl.

Det var så seint på året at sola nesten ikke kom opp. Den sirklet et lite stykke under synsranda, kom såvidt over horisonten midt på dagen, og duppet litt djupere midt på natta. Helt mørkt ble det aldri; himmelen skiftet bare fra rosa til djupere fiolett. Alle de synlige stjernene prikket et mylder av lysende hull i himmelduken, uansett tidspunkt på døgnet. Nye stjerner steig opp over vidda i øst, like raskt som andre forsvant bak fjellkammen i vest. Stjernene skinte tilsammen så klart at det aldri ble helt mørkt. De fleste og største skinte i rødt, noen i gult, noen få i hvitt.

Han bråstoppet: I lyngen foran ham gnistret en nevestor, grønn krystall! Den var mye større enn de ertene han hadde funnet hittil. Han tok den opp og kjente hvordan det sitret i handa ved berøringa. Han holdt den forsiktig: Krystallene var ganske sprø og lette å knuse; det var vanlig å male dem til pulver som en strødde ut over jordet, til god avling neste år. Noen få beholdt en i huset for å sikre hell og lykke innomhus.

Han fant en liten skinnpose og pakket krystallen omhyggelig inn i den. Så la han posen på plass i et eget lite rom i sekken. Denne ville han gi til Ydis. Da skjønte hun nok hva for en framifrå ung mann han var; dyktig og heldig, omtenksom og generøs! Og at han hadde spesiell omtanke for henne. Han plystret og småsprang nedover den bratte stien. Det var lyst nok til at han kunne springe hele natta, om han ville.

Midt på natta nådde han det store feltet med villgras, de underlige skapningene som hadde levd her før menneskene kom. De hersket fortsatt over store deler av fastlandet – mest langt i nord og høgt i fjellet der ingen hadde anstrengt seg for å utrydde dem. Villgraset var ikke gras; det var verken dyr eller planter eller sopp, men forskjellige skapninger som hadde utviklet seg her gjennom millioner av år, etter hva bestefar Nukeide hadde forklart. Noen av dem levde av lys, andre av å spise hverandre, og mange levde av begge deler. Noen kunne stå i lang tid med noe som liknet røtter plantet i bakken; så kunne de trekke opp disse røttene og gå, trille eller løpe til et nytt sted. Ute på dette feltet kunne han se åtte-ti slike vandretrær, som de ble kalt; noen mer enn mannshøge, andre mindre. Noen sto helt stille. Andre igjen – kortere og buttere – hadde lange stilker med en slags blader som de veivet med. Ellers besto feltet av et teppe av ørsmå skapninger, alle forskjellige; noen som beveget seg, andre som sto stille. De hadde mange farger, men blått i mange valører gikk igjen.

Reiged gikk i en stor bue rundt dette feltet, sjøl om det ofte var hell og lykke å finne her. Det gikk rykter om folk som hadde forsvunnet sporlaust i slike områder. Historiene handlet alltid om hendelser fortelleren hadde hørt om, aldri om noe vedkommende hadde opplevd. Så Reiged var skeptisk. Han likte bare ikke den følelsen som det fremmede livet ga ham. Derfor gikk han rundt, slik de fleste han kjente ville ha gjort.

Av og til kom det lyder der ute fra: Klikk, klirr, fres. Snakket de? Truet de hverandre? Ingen visste hva disse lydene betydde.

Ingen av disse skapningene var spiselige. Hvis en på en eller annen måte fikk dem i seg, gikk de tvers igjennom uten å bli fordøyd. Men noen inneholdt giftstoffer. Enkelte kunne kokes, veves og sys til klær og tepper, så de var ikke helt unyttige. Men slikt arbeid burde gjøres av folk som virkelig kunne det, ellers kunne det være farlig på grunn av giftene.

I historieboka sto det at kampen for livsrom hadde vært hard: Modikene hadde reist over slettene og utryddet det stedlige livet. Så spredte de jord og frø fra Gamle Jord og forbedret jordsmonnet, og deretter spredte de alle de skapningene de hadde med seg. Slik hadde store områder kommet under menneskenes herredømme for to tusen år sia. Men hvis et område som var ryddet for gammelt liv ikke ble fylt opp med det nye livet, ville det gamle komme tilbake.

Inne i feltet var det et svart område som ikke hadde vært der før. Noen hadde vært der tidligere på året og rakt sammen vandrelav. Titusenvis slike små skapninger kunne danne store tuer. Hvis noen hadde hentet vandrelav her, hadde de hatt en bestemt hensikt: Disse skapningene inneholdt ørsmå mengder jern som kunne smeltes ut hvis en steikte dem lenge uten å slippe til luft. Natuler hadde ikke lov til å utvinne jern. Noen gjorde det likevel. Ingen ville angi dem: Savieten, landsbyens råd, brydde seg så lite som mulig, og Eleka Wando var 4000 K borte.

Nok av slike tanker! Han ville heller tenke på Ydis. Han smilte mens han sprang nedover langs bekken. Litt lengre nede kom han til en opptråkket sti. Det var mange bønder som sanket weileki på denne tida. Etter sedvane hadde hver gard sine egne områder. Vidda var stor, og menneskene var få, så Reiged hadde ikke møtt noen på de ti døgnene han hadde sanket. Et par ganger hadde han sett folk langt borte og hilst med løftet hand.

Han fant en rasteplass og kokte sin siste porsjon av byte til en gul graut. Kosten på en slik tur ble ensformig; han gledet seg til kjøtt og frukt og ost, og et digert krus med øl, helst sammen med - -

Han trekte tuniken rundt seg og la seg på bakken. Han låg ei stund og kikket på himmelen. Den store, lysende spiralen var kommet fram. Spiralen var stjerner, visste han, så langt borte at de bare syntes som lysfnugg, og så mange at de dekte halve himmelen som lysende støv.

Et sted i utkanten av denne spiralen var Gamle Jord, der menneskene hadde levd til deres verden gikk under, og de sju rettferdige måtte flykte med sine sju tusen følgere. Bestefar hadde pekt dit han meinte at Gamle Jord befant seg. Så hadde han fortalt at der kunne menneskene fly; de kunne reise over og under havet og mellom stjernene, og de kunne se og snakke med hverandre over store avstander. De kunne se ut over hele Gamle Jord fra utsiktspunkter høgt over skyene, og de kunne utføre mirakler i legekunst – få knuste lemmer til å vokse ut igjen, reparere tankene i hodet til folk, gjenopplive døde.

Bestefar hadde mange bøker, men dette sto ikke i bøkene. Bestefar hadde forklart at det var skrevet på skinnbrev som folk hadde sendt rundt mellom seg. Historiene som hadde stått der ble fortalt videre. Og kanskje var disse historiene bare eventyr som folk i gammel tid hadde diktet opp.

I bøkene sto det at menneskene på Gamle Jord hadde holdt på med trolldom som førte til forvirring, krig og ødeleggelse. Derfor måtte de sju rettferdige og følgerne deres rømme til Lagaliak. Her var all trolldom fra Gamle Jord forbudt. Takket være slike forbud hadde menneskene levd i fred i to tusen år. Bøkene ble laget av modikene i Eleka Wando, så de var nok pålitelige. Skinnbrevene var skrevet av folk rundt omkring i bygdene, alt etter hva hver og én hadde husket, hørt eller funnet på.

Men Reiged låg og stirret mot den store, lysende spiralen og ønsket at han hadde fått se alle miraklene disse menneskene kunne utføre. Når han døde, ville sjelen hans reise over det endelause havet, tilbake til Gamle Jord, og bo der i all evighet. Det ville ha vært fint å komme dit uten at en trengte å dø først, tenkte han.

Reiged sukket, trakk tuniken tettere om seg og tenkte på Ydis i stedet. Det tok ikke lang tid før han sov og drømte gode drømmer.

Nedover dalen dukket det opp kratt av tenn, deretter skog av akaier, beiker, furg. Vinden fra Agadan-bukta strauk ham over ansiktet. Denne vinden bar varmen fra havstrømmene inn over Odeka og skapte det milde klimaet her, unntatt i illvintere som kom med ni års mellomrom. En slik en var i vente nå. Det ville ha vært godt å ha et stort lager med hell og lykke før vinteren satte inn. Innerst inne tenkte Reiged iblant: Hvor mye av hellet er bare overtru? Sikkert en del. Men kanskje ikke alt. Så for sikkerhets skyld...

Han satte opp farten. Beina fant lett vegen gjennom ulendet. På langturer som denne brukte han aldri hest hvis han ikke hadde en stor oppakning; han visste at en veltrent mann kunne løpe fra en hest, bare løpet var langt nok. - Nå trengtes dessuten begge hestene på garden.

Skogen tetnet, men stien ble tydeligere; han tok seg like raskt fram som i åpent lende. Så lysnet skogen ut på utsiktspunktet over Lybar-stupet. Der stoppet han. Dalen åpnet seg. Han såg ut over åkre, hager og skogholt langs Velek Ta, der elva buktet seg nordover som et blått band. Mellom de gulnende åkrene og de grønne skogene syntes det, med store mellomrom, runde boliger og avlange låver og fjøs. Åtte-ti garder låg nordover langs elva som gule perler på ei blå snor. Mot nord tapte elvedalen seg i disen, men lengst i nord stakk de sagtakkete toppene i Odeka-kjeden opp, overtrukket med hvitt. Østover tetnet klyngene av trær til en mørk skog som strekte seg ubrutt like til Odeka-bukta. Et evig foranderlig syn under skiftende lys og skyer; likevel alltid velkjent, godt å hvile blikket på. Her hørte han hjemme.

Noe var rart: Åkrene låg gule så langt han kunne se; kornet var ikke skåret noe sted. På den øverste garden, Lybar Hen – var det dyr som gikk i åkeren? Hadde kritterne brutt seg gjennom gjerdet? Det ville da Olaki avid Lybar og sønnene hans straks ha gjort noe med! Hvor var de? Bortsett fra kritterne kunne han ikke skimte liv og bevegelse på hele garden. Olaki hadde en stor epilhage også; der burde det ha vært folk på arbeid. Men nei, ikke ett liv.

Hadde det hendt noe hos Olaki? En ulykke som hadde rammet hele familien? Det måtte han finne ut, og hjelpe så godt han kunne. Han sprang enda raskere. Svetten høljet da han kom inn på tunet på Lybar Hen. De store, runde bygningene, bygd av flettverk og murt med leiresand, var velholdt og vitnet om trygg velstand. Olaki ville ha alt i orden rundt seg, og det var det også. Men hvor var menneskene?

Dørene til hovedbygningen sto på vidt gap. Det surret i svermer av flyer og annet utøy; uunngåelig på en gard med dyr, men derfor skulle ikke dørene stå åpne. Reiged sprang inn, gikk fra rom til rom og ropte. Ikke spor av Olaki eller de to hustruene hans. Ikke en lyd fra sønnene eller minstejenta, som knapt kunne stabbe og gå. Møbler var veltet; et speil var knust – ett års ulykke, rakk Reiged å tenke.

Frokosten sto framme. Et par boller med graut var slengt utover golvet. Det måtte ha vært kamp her, en kamp som Olaki hadde tapt.

Reiged hadde aldri hørt at Olaki hadde ufred med noen. Han var en stor, sindig kar; snakket sakte og veloverveid, og alle brukte høre etter når han sa noe. Han hadde visst ikke våpen en gang, unntatt armbrøsten som alle bønder hadde, til bruk mot reval, sjakel og andre firbeinte tjuvfanter.

Han gikk ut igjen. Han hørte kakling fra hynsegarden, men ikke mer enn en kunne vente. Rovdyr eller rovfugl hadde ikke vært her, og heller ikke tobeinte røvere. Han ropte høgt noen ganger, men fikk ikke annet svar enn ekkoet fra Lybarfjellet. En oppskremt kulatt sprang over tunet med strittende pels. Reiged prøvde å lokke den til seg, men den freste og forsvant inn i krattet bak stien.

Bakken på tunet var rotet opp. Mange føtter hadde tråkket her. Reiged bøyde seg og undersøkte et spor: Det var rundt, tydelig; det liknet ikke menneskespor, men heller ikke spor etter et dyr. Han fant flere slike. Et par parallelle striper av noe som var blitt slept over plassen: Hjulspor.

Hestene var borte. Ved hjørnet av den store låven fant han spor etter dem. Hestesporene og de runde fotsporene fortsatte ut på kjerrevegen som bandt gardene langs elva sammen, helt ned til brua over til landsbyen Elya Bat.

Reiged snuste: Han syntes han kjente en brent dunst, som av svovel og køl når en blandet dem og slo hardt med en stein. Han merket også den velkjente ferten av store dyr og den skarpe lukta fra hynsegarden.

Han kjente undring og litt engstelse: Verken Olaki, sønnene hans eller hustruene hans ville ha latt de store, brunraggete kritterne trampe rundt i åkeren hvis de kunne hindre det. De måtte ha forlatt garden over hals og hode. Kanskje hadde de fått en beskjed som gjorde at de måtte dra. Men hva kunne det være?

Det fantes visst røvere nordover mot Odeka Bat, tenkte han. Men de hadde ikke våget seg sørover på mange år. Og ingenting var stjålet, etter det han kunne se: Bare menneskene var borte.

Reiged ristet på hodet. Bestefar visste nok hva som hadde hendt her. - Han fortsatte ut på kjerrevegen, nedover mot de andre gardene. Det breie tråkket av fotspor gikk i samme retning. Hjulsporene også.

På den neste garden, Wekat, sto det likeens til: Ikke spor av mennesker. Neheki avid Wekat hadde ikke kritter, så det var ingen store, brune beist ute i åkeren. Derimot hadde han en bugnende hage med frukt av mange slag, og der skulle fem-seks plukkere ha vært travelt opptatt med å plukke, sortere, sylte, lagre. De var der ikke. Greiner var bøyd; frukter var revet ned på bakken; gjerdet var brutt ned på flere steder. Spor etter runde føtter var overalt.

Med en synkende følelse nærmet Reiged seg Nigel Khum. Det var en fin dag; sola rett under horisonten overrislet himmelen med lys. I vest var den store stjernespiralen i ferd med å forsvinne bak synsranda. Ved merkesteinen rett før han kom til Nigel Khum brukte han ofte sette seg ned og la synet av stjernene, stjerneregnet og landskapet fylle sansene. Her skulle han ha satt seg og lyttet til klukkene fra elva på den andre sida av bygningene, og tenkt: - Denne rikdommen skal jeg ta vare på. Her vil jeg leve når det blir min tur å eie og drive, og finne ei kvinne jeg kan dele rikdommen med. Ydis, for eksempel -

Uroen i ham ga ikke plass til slike tanker nå. I stedet sto han og lot blikket sveipe over bygningene, åkrene, hagene, kritterne som beitet langs elva, nedafor gjerdet opp mot stien. Låven, full av frodig gras til å møte vinteren med. Ante han bevegelse, bortsett fra kritterne?

Ikke et menneske. Ikke en gang bestefar, som skulle ha haltet omkring mellom låven og stallen -

Han stivnet. Han hadde ikke sett ned i grøfta på den andre sida av vegen; det gjorde han nå. Det låg tre skikkelser der, hulter til bulter. Han kjente vesten og den røde nakken til Olaki avid Lybar, ansiktet til hans eldste hustru, Nekeheito avaia Lybar, den blanke issen til Neheki avid Wekat. Ingen av dem rørte seg.

Det svirret usammenhengende tanker i hodet hans mens han klatret ned i den djupe grøfta. Den var halvt overgrodd; det var derfor han ikke hadde sett noe da han kom ovenfra. Han veltet Olaki over på ryggen. Det rant sikkel nedover skjeggstubbene hans. Han var kald, og hjertet slo ikke. Det fantes ingen sår på kroppen hans; arbeidsklærne var hele.

De andre var i samme tilstand: Uten liv. Uten sår. Nekeheito hadde øynene sperret vidt opp, som om hun ikke var i stand til å tru det som hendte.

Reiged klatret opp igjen. Han stirret i alle retninger. Der var Nigel Khum, det trygge hjemmet hans. Nå var det kanskje ei dødsfelle. Og bestefar - ?

Med øynene stivt festet på hovedbygningen gikk han sammenkrøket over vegen, fant dekning bak busker og kratt så godt han kunne mens han listet seg mot Nigel Khum.